PS.
Her er mer om dette:
PS 2.
Enda mer om dette:
PS 4.
Og enda mer om dette:
PS 5.
Og enda enda mer om dette:
PS 6.
Og enda enda enda mer om dette:
Stikkord: Rose Marie Baltersen
-
Mer fra Facebook
-
Jeg visste ikke at Rose-Marie Baltzersen bodde i Tønsberg, allerede det året, (grunnkurs-året), som vi gikk i samme klasse, på handel og kontor, på Sande videregående. (Fra DT/BB 25. september 1986)
https://www.nb.no/items/2c37f16962aebd0213db1646f38da019?page=3&searchText=”rose%20marie%20baltzersen”PS.
Jeg trodde at mine klassekamerater, (fra grunnkurs-klassen, på handel og kontor), Rose og Mette Tjernet var to Sande-venninner, men Rose er visst fra Ringshaug/Tønsberg, (fra Tønsbergs Blad 9. mars 1985):
https://www.nb.no/items/48af20403ddabe06c5cd1e96659427c3?page=31&searchText=”rose%20marie%20balterzen”PS 2.
Ringshaug er visst oppkalt etter Sigurd Ring (som jeg er direkte etterkommer av):
https://www.nb.no/items/96c1001a1ccb596bf3054e4c08892539?page=437&searchText=”ringshaug”PS 3.
Her er mer om dette, (MyHeritage mener at det er et konsistensproblem knyttet til dette, men det må man ha Premium-konto for å se, og det har jeg ikke hatt råd til, de siste åra, må jeg innrømme):
-
Min tidligere klassekamerat Mette Tjernet, (fra grunnkurs handel og kontor-klassen, på Sande videregående, skoleåret 1986/87), har visst vært spillende trener, for et Vinn Sande dame-fotball-lag. Noe sånt. Hvordan de kunne vinne, med henne som trener/spiller, det kan man kanskje lure på. For hu ble ofte rundspilt, når klassen vår spilte fotball, sånn som jeg husker det, (siden at hu var, ganske lita). Men men
http://www.dt.no/sport/7-er-fotball/s/2-2.1748-1.2935375
PS.
Nå er det jo, en del år siden, (30 år, blir det vel), at jeg gikk, i samme handel og kontor-klasse, som Mette Tjernet, (fra Sande).
Så det er mulig, at jeg husker, litt feil, når det gjelder, hennes fotball-ferdigheter, (når jeg tenker meg om).
Det er mulig, at vi pleide, å spille, på samme lag, (i gymen).
(Noe sånt).
For hu, Rose Marie Baltzersen, Trond Johansen og meg, var liksom, i samme gjeng/klikk, de første ukene, av dette skoleåret.
(Selv om jeg ikke kjente, noen av disse, fra før.
Og alle de tre, var i AUF.
Så det ble, en litt rar ‘setting’, må jeg si.
Noe sånt).
Men hennes venninne Rose Marie Baltzersen, var ihvertall, rimelig klønete, ute på fotballbanen, (vil jeg si).
Hu løp rett inn i meg, (en gang), sånn som jeg husker det, (i en av de først gymtimene, på Sande videregående).
(Ute på en grusbane der, var det vel).
Og hu Rose Marie Baltzersen, var også, rimelig tynn.
Så jeg lurte litt på, hva hu dreiv med, (for å si det sånn).
For det ble, som noe tull, (fra henne), da hu løp, inn i meg, (eller hva hu dreiv med), må jeg si.
(Noe sånt).
For hu falt vel, ned på bakken, (etter sin rare opptreden), mener jeg å huske.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Med hilsen
Erik Ribsskog
PS 2.
Rose har gifta seg, og jobber, for Maxbo, i Tønsberg:
https://www.facebook.com/lharena/posts/629363827100353
PS 3.
Det var forresten sånn, at vi på Berger IL.
(Hvor jeg spilte, på aldersbestemte lag, fra 1980 til 1986, var det vel).
Vi spilte, noe slags ‘kort-pasnings-fotball’.
Vi skulle sentre, til en bedre plassert spiller.
Og den sentringen, skulle helst, være perfekt.
Hvis ikke, så fikk man gjerne klage, (fra sine lagkamerater), da.
(Noe sånt).
Og vi hadde liksom, hver vår sone, på banen.
Vi spilte soneforsvar, (og vel også ‘sone-midtbane’ og ‘sone-angrep’), må man vel si.
Det er muligens det, som ble kalt: ‘Total-fotball’, (på 70/80-tallet).
(Noe sånt).
Nemlig at alle, skulle klare alt, (på banen), da.
(Noe sånt).
Men jeg lurer på, om Mette Tjernet, muligens spilte, såkalt ‘gampe-fotball’.
(Eller ‘kick and run’, som de vel sier, i England, (hvis jeg ikke tar helt feil).
Noe sånt).
Altså at man satser mye, på langpasninger.
Eller om man skal si: ‘Løpe-baller’.
(Jeg mener å huske, at det bedriftsfotball-laget, som jeg grunnla, rundt årtusenskiftet, nemlig Rimi Langhus, også spilte, noe slags ‘langpasnings/løpe-baller/gampe-fotball’.
Noe sånt).
Og da, så ble muligens jeg, (siden at jeg spilte, en mer teknisk type fotball, må man vel si), løpende litt imellom.
(Når hu Mette Tjernet, hadde ballen.
Når vi spilte fotball, i gym-timene, det nevnte skoleåret. (1986/87)).
Uten at jeg husker dette, helt nøyaktig nå.
(For å si det sånn).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 4.
Det er mulig, at det jeg beskriver ovenfor, er sone-fotball/pasnings-fotball, (som vi spilte, på Berger IL), men jeg mener også å huske, at det var sånn, at hvis en forsvarsspiller, gikk opp i angrep, så skulle en annen spiller, liksom passe på plassen hans, så det er mulig, at vi egentlig spilte totalfotball, (eller om det bare var noe, som min lagkamerat Per Furuheim, prøvde å få til, for eksempel):
https://no.wikipedia.org/wiki/Totalfotball
PS 5.
Så vi på Berger IL, vi spilte vel da pasningsfotball, annenhvert år.
Og så spilte vi total-fotball, annenhvert år, (når Per Furuheim var med).
(Noe sånt).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 6.
Vi på Berger IL, vi gikk ikke, på løp, (som angrepsspillere), ut mot corner-flagget, liksom.
(Som kanskje andre lag gjorde).
Men vi prøvde å plassere oss.
Sånn at vi stod, langt unna motstanderlaget sine forsvarsspillere.
Men angrepsspillerne gikk ikke, på løp, i bakrom, (som det vel heter), må man vel si.
Så hverken angrepsspillerne eller forsvarsspillerne våre, var vant, med den taktikken, (som muligens er et kjennetegn, på ‘gampe-fotball/kick and run’), da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 7.
Jeg spilte mye, på venstre midtbane.
Og hvis det var sånn, at en annen spiller, var i nærheten.
Så måtte man sentre.
Hvis ikke, så var man: ‘Ego’.
Så det var ikke som, i den Karpe Diem-sangen, (Gunerius), om Holmenkollen.
For der het det seg visst, at: ‘Får du ballen, må du holde på den’.
Men sånn var det ikke, på Berger.
Der var det helt motsatt, (vil jeg si).
At: ‘Får du ballen, så må du sentre’.
(Noe sånt).
Og dessuten, så var det vanligvis, så mange spillere, på midtbanen.
(Det var vel nesten, som noe slags ‘mølje-fotball’ ofte, må man vel si).
Så det var vanligvis ikke, noe ‘sjakk-trekk’, å holde på ballen, (vil jeg si).
(For da ville man nok, fått mange spillere, på seg.
For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 8.
Så det var vel sjelden, at laget, klarte å spille seg, til sjanser, gjennom midtbanen.
Vi gikk oss ofte fast, når vi drev, med kort-pasnings-spillet vårt, (sånn som jeg husker det).
(Selv om jeg kanskje svartmaler litt).
Og Berger er et lite sted, og vi hadde ganske få spillere.
Men vi kunne noen ganger, score på sjanser, etter dødballer, (for eksempel).
Og på kontringer.
Og noen ganger, så kunne vi også, dominere spillet, (og flytte laget opp, (i etablert angrep), liksom).
(Spesielt mot ‘andre dårlige lag’, som Selvik, for eksempel, (på hjemmebane)).
Eller hvis vi spilte cup-kamper, mot lag som ikke kjente oss, så bra, osv.
Vi slo for eksempel Sylling, en gang, (i en cup).
Og da fikk vi møte Manglerud Star, i den neste kampen, (som også var, på vår hjemmebane), husker jeg.
Og da snakka de om, at vi var, det beste laget, i Drammens-området.
(Noe sånt).
Men det må ha vært noe, som treneren deres sa, for å få spillerne, til å ikke undervurdere oss, (eller noe i den duren).
Så vi ble vel litt satt ut, av denne pratinga, (og at Manglerud Star hadde, ei jente, på laget).
Så vi tapte vel den kampen, ganske klart.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 9.
Så vi på Berger, (som var ganske få spillere, som ikke trente fotball, om vinteren, annet enn i noen gym/valgfag-timer).
Vi måtte vanligvis kjempe, (så bra vi klarte), for å få en corner, liksom.
(Noe sånt).
Så vi prøvde liksom, å kjempe, hele kampen, da.
(Må man vel si).
Noe sånt.
Selv om vi etterhvert vel, (etter 50-100 kamper kanskje), kanskje ble litt lei, av å aldri vinne noe.
(Annet enn enkelt-kamper, (som oftest mot Selvik, må man vel si)).
Så vi kunne noen ganger, liksom legge inn, et ekstra gir.
Og det var vel det som skjedde, da vi vant, Vinn Sande-cup, (noe vi vant, mens jeg gikk, på Svelvik ungdomsskole, hvor jeg gikk, fra høsten 1983 til våren 1986).
Men det var vel også, det eneste vi vant, (sånn som jeg husker det).
Dette var en slags ‘trenings-cup’, før sesongstart vel, en av de siste sesongene, som jeg spilte.
Og det var bare tre lag, som var med, i den cupen/turneringen.
Men vi vant, den første kampen, (mot Selvik, var det vel muligens).
Og da sa trener Skjelsbek, (sånn som jeg husker det), at vi ville vinne turneringa, hvis vi vant, den neste kampen, mot Vinn Sande.
(Noe sånt).
Og da kjempa ihvertfall jeg.
For dette var vel, den eneste sjansen, som laget vårt, noen gang fikk, til å vinne noe, (annet enn enkelt-kamper), vil jeg si.
Og i den kampen, så redda jeg, på streken, (ihvertfall en gang), husker jeg.
Og jeg redda også, et frispark, i slutt-minuttene, (husker jeg).
Selv om det vel ikke, var vanlig, at spillerne kjempa, så mye, (at de redda frispark), vil jeg si.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 10.
Her er mer om dette:
-
Min Bok – Kapittel 37: Enda mer fra Sande Videregående
Jeg begynte på nytt kapittel i dag, så kapitell 25 er bare på en del da.
Men jeg fortsetter å skrive om ting som skjedde da jeg gikk i andre klasse, på Sande Videregående.
Vi dro på ihvertfall en klassetur, til Oslo.
Jeg husker en klassetur, med hu bedriftsøkonomi-lærerinna.
Vi skulle møtes på Drammen Jernbanestasjon, og jeg måtte ta en tidlig buss, og venta i kafeteriaen, på Drammen Jernbanestasjon der.
Der jeg hadde sitti sammen med Arne Thomassen, jula 1980, eller noe, (altså cirka syv år tidligere).
Da jeg prøvde å rømme til Berger, i jula, med bussen, siden jeg ikke likte meg så bra hos mora mi.
Men men.
Så sånn var det.
Nyheten i avisene den dagen, det var at Larviksgruppa Drama var oppløst, husker jeg.
En gang, som Pia var oppe hos meg, så hadde jeg hørt på radio, på stereoanlegget til faren mi.
Og Drama var med i en konkurranse, som var for hele Europa vel.
Som het Europatoppen, eller noe, vel.
Med en sang, som jeg ikke husker hva heter nå.
Men Drama vant Europatoppen da, hvis jeg husker det riktig.
Og på førstesidene av avisene, så stod det at Drama var oppløst, husker jeg.
Den dagen som vi skulle inn til Oslo.
Men men.
Så sånn var det.
Vi dro på bedriftsbesøk, til Storebrand, husker jeg.
Det er mulig at Kontor og Administrasjonslinja også var med.
For jeg mener å huske det, at jeg satt ved siden av Rose Marie Baltersen og Mette Holtet, ved et bord, hos Storebrand der da.
En direktør, eller noe, dukket opp, og spurte hva vi trodde dem tenkte en del på, om dagen.
Og det var enten at det hadde vært flom i Oslo.
Som var mye i nyhetene, Oslofjorden hadde flommet over, og det var vann på gatene, nede ved Rådhuset osv., mener jeg å huske.
Men det var feil svar.
Som noen sa, (og som jeg først nevnte vel).
Det var selvfølgelig børs-krakket i USA, som de tenkte mye på.
Så sånn var det.
Men men.
Han direktøren lurte vel også på om vi var en niende klasse, eller noe.
Og noen Svelvik-damer vel, baksnakka meg, husker jeg, etterpå, siden jeg så så ung ut, og de som jeg satt på samme bord ved da.
Bedriftsøkonomi-lærerinna sendte meg, for å finne noen som hadde blitt litt borte, nede ved Storebrand og Konserthuset der da, husker jeg.
Men jeg fant dem ikke.
Men men.
(Det er mulig at dette var året før og, det husker jeg ikke).
Men i andre klasse så var vi ihverfall på Peppes Pizza, i Stortingsgata, husker jeg.
Jeg så igjen så ung ut da, (var det vel), at vi kun fikk lov å kjøpe en halvliter hver, til pizzaene.
Så jeg ble vel litt baksnakka igjen, tror jeg.
Ove Reiersrud var med på den klasseturen husker jeg.
For vi var på en film, på Saga kino, husker jeg.
Men jeg husker ikke hva filmen het.
(Men muligens en med Michael J. Fox).
Men jeg ble litt brisen bare av en eller to øl. så jeg syntes det var morsomt.
Og det er det mulig at Ove Reiersrud ble og, det er mulig.
For han ble litt skrålete, eller hva man skal si, mener jeg å huske.
Men men.
Vi var jo på klasseturer på ungdomsskolen og.
Og vi så ‘Staying Alive’, på Colusseum Kino, husker jeg, med klasseforstander Aakvåg da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jo, vi var også på teater, med Sande Videregående.
Og det var ‘Boeing, Boeing’, eller noe, på et teater, som var like ved St. Olavs plass vel.
Hvor Jon Skolmen jobbet, husker jeg.
Han kom ut etter forestillingen, og spurte hvor vi var fra, husker jeg.
Og noen sa vel Svelvik eller Sande da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Det er mulig dette var gamle Edderkoppen teater, eller noe.
Det husker jeg ikke helt.
Hvem vet.
Det var en revy da, som det vel heter.
Om en mann som hadde mange flyvertinner.
Og den var morsom, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men på en av Osloturene, (som jeg ikke helt husker hva vi gjorde på, men det var med Markedsførings-læreren, tror jeg).
Så stakk jeg etter klasseturen, innom Øystein Andersen, i Lørenskog.
Med en videofilm, som jeg hadde rota med.
Det må ha vært like før han brant meg i hånda, med en sigarett, tror jeg.
Jeg hadde skrevet ‘Waldemar Thranes gate’, på videofilmen, når jeg sendte den i posten, til han, i Lørenskog.
Men han bodde i ‘Markus Thranes vei’, i Lørenskog.
Så da havna visst den filmen tilbake på Berger postkontor da.
Et sted den hadde liggi noen måneder.
Men jeg tok toget til Hanaborg da, hvor Øystein bodde, og la filmen i postkassa hans.
For dem var ikke hjemme.
For da hadde visst Øystein fått problemer, med noen folk da, siden jeg sendte filmen feil.
Noe sånt.
Men men.
Så sånn var det.
Jeg var også å besøkte Øystein, i Lørenskog, et par ganger, som han var hjemme.
Og Øystein hadde en kusine, som het Anita, som bodde i nabohuset.
Dem hadde også sommerhus på Sand, men i Sandsveien da, der hvor familien Sand har gård, noen hundre meter unna, fra der Øystein og dem hadde sommerhus.
Anita jobba på Robsrudjordet Burger, som var like ved der hvor Øystein bodde.
Det var vel drøye 500 meter å gå vel.
Noe sånt.
Og da fikk Øystein og jeg, gratis burgere, av Anita husker jeg.
Når vi stakk innom Robsrudjordet Burger da.
Anita hadde lyst hår, og var på min alder vel, og hu spilte fotball for Kurland, mener jeg.
(Uten at jeg helt veit hvor det er hen).
Men men.
(Hu begynte seinere å jobbe på et cruiseskip, (når hu var i slutten av tenårene vel), men det likte hu ikke, så det dreiv hu ikke med så lenge, husker jeg.
Men men).
Dette var vel da Øystein Andersen gikk i niende klasse, tror jeg.
For han begynte å vise meg en årbok, som de hadde, på skolen hans, på Hanaborg, eller noe, da.
Og hu der lyshåra jenta var fin da, sa Øystein.
Men hu var visst ‘puck i hue’ da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Så dette var nok mens jeg gikk i første eller andre klasse, på videregående.
Men før Øystein stompet den sigaretten, i hånda mi.
Så sånn var det.
Men men.
Øystein hadde en kamerat, som het Are, som hadde mørkt hår.
Han kjente også en kar som het Erik, som ble kalt for ‘Psycho’.
Psycho ville slå opp med dama, fordi at telefonnummeret begynte på ‘null sex’, sa Øystein.
Pia sa at Psycho ikke var noe ‘snill’ mot dama, husker jeg.
(Uten at jeg skjønte hva Pia mente med dette, eller hvordan Pia visste hvem Psycho var).
Øystein og jeg prata om tegneserier, og jeg fortalte at jeg hadde en ide, til en tegneserie.
Sånn ala ‘hvorfor drepe deg bare fordi du ikke fikk kjøpt den siste utgaven av Mad’.
Og den var sånn at en gutt gikk forbi Blitz, i Pilestredet, med en plakat, hvor det stod ‘Riv Blitz’, om kvelden da.
Og Øystein hadde en kamerat, som kunne tegne.
En som jeg var med å besøke en gang, på Lørenskog.
Han tegneren hadde skrevet noe stykke, i en skoleavis, eller noe.
Hvor han hele tiden brukte uttrykket ‘bølgen’, husker jeg, (bølgen ble kjent under Mexico-VM i fotball, året før, forresten. Når tilskuerne reiste og satt seg igjen, sånn at det så ut som en bølge).
Men Øystein lagde det som en tegneserie, på cirka ti ruter vel, som jeg sendte inn til Pyton.
Jeg brukte permene i en bok, i Samfunns og Næringslære, som konvolutt.
Så dette må ha vært sommeren 1987, tipper jeg, at jeg sendte den tegneserien inn til Pyton.
Men men.
Men den tegneserien, den hadde ikke noe sluttpoeng.
Ikke noe særlig bra sluttpoeng ihvertfall, så den ble ikke trykket av Pyton.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Øystein kjente også Tom, (som seinere ble butikksjef på Kiwi, på St. Hanshaugen, da jeg bodde i den bydelen, fra slutten av 90-tallet).
Både Øystein og Tom spilte sjakk.
Og jeg var med en gang til han Tom, og vi spilte sjakk, og det ble remis da, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var vel også sommeren 1987, at Øystein Andersen ble med Pia og meg, ned på en fest, ved Berger brygge.
(Pia visste at det var fest, og hadde pleid å gå på fester der, en stund vel.
Hvis ikke dette var sommeren 1988 da.
Etter Brighton-turen.
Hvem vet).
Jeg fikk ihvertfall Øystein til å ta med en mun-chako, som han hadde.
(Sånne pinner som har en kjetting mellom seg.
Et japansk nærkampvåpen).
Øystein Andersen sa at han hadde en mun-chako, som hadde springkniver, bygget inn i pinnene.
Og det syntes jeg at hørtes artig ut da.
Men da han tok med det våpenet, ut til Berger, så hadde det ikke springkniver likevel.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
En kar som het Tom Lillemoen vel.
Han likte ikke at Øystein Andersen hadde med et sånt våpen, ned på festplassen.
Så han kasta det våpenet, i fjorden.
Pia var venninne med ‘Tina Turbo’, og de ville ut og ‘fly’.
Jeg blei med Pia og Tina Turbo, med en båt, som vi fikk haik med, til Kommersøya.
Men jeg tok ikke med Øystein, for han var et par år yngre da.
Men men.
(Jeg spurte ikke om han ville bli med heller.
Det var Pia som dro med meg liksom.
Så hu måtte nesten ha spurt, tror jeg.
Jeg var vel litt dame-gæern, og derfor ville jeg være med, siden Tina Turbo var med kanskje.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Pia og Tina Turbo fikk det ekteparet, i den båten, til å leite etter våpenet, til Øystein.
Men de fant det ikke.
Tina Turbo rappa også røykpakka, til hu dama i 30-åra vel, som dukka opp, med båt, ved Berger brygge.
Så sånn var det.
Men men.
For vi hadde ikke noe røyk da.
Jeg bomma en øl, av noen Holmestrand-damer, på Kommersøya, og spurte om de kjente Trond Gurrik, fra Markedsføringsklassen, (så dette her med mun chako-en må nok ha vært sommeren 1988, for den forrige sommeren, så visste jeg ikke hvem han var).
‘Alle i Holmestrand kjenner Trond Gurrik’, svarte de Holmestrand-damene.
Men så skulle søstera mi og Tina Turbo stikke på land.
Så jeg ble med dem.
Jeg husker ikke om vi ble kjørt i land, med en båt, eller om vi kunne gå i land der.
Noe sånt.
Og så fikk Pia og Tina Turbo haik med noen rånere, (eller hva det var), og jeg satt også på med dem da, (siden jeg hadde hengt meg med Pia og Tina Turbo. For jeg lurte vel også litt på, hva søstera mi dreiv med, siden hu var venninne, med Tina Turbo, osv).
Men jeg ble litt kjent med Tina Turbo, ihvertfall, som jo min tidligere kamerat Christian Grønli også kjente.
For vi traff jo henne, da hu gikk sammen med Teskjekjærringa en gang, nederst i Havnehagen.
De gikk kanskje i samme klasse.
Men hvordan søstera mi ble kjent med Tina Turbo, det veit jeg ikke.
Og hvordan Tina Turbo fikk det klengenavnet ‘Turbo’, det er jeg ikke helt sikker på.
Men jeg tror det må være noe med sex å gjøre.
Men jeg er ikke helt sikker.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi var også inne i Drammen, i handelsforeningens lokaler der vel, og så på en debatt.
Det var andre året, på handel og kontor, husker jeg.
Det var hu klasseforstanderen vår, som tok oss med dit, husker jeg, en ettermiddag, skoleåret 1987/88 da.
Mona Røkke, som da var Forbrukerombud vel, var i en debatt, med noen folk fra næringslivet, i Drammen.
Men det var lite futt i Mona Røkke, som Forbrukerombud, syntes jeg.
Hu var nesten ‘godslig kamerat’, med de næringslivsfolka, fra Drammen, som hu liksom skulle debattere med da, syntes jeg.
Så det var en litt kjedelig debatt, vil jeg si.
Og det var vel ikke akkurat sånn, (sånn som jeg husker det), at vi lærte noe derfra, som vi ikke allerede hadde lært, på Sande Videregående.
Men men.
Så sånn var det.
Vi hadde jo om personvern og alt sånt, til det nesten kjedsommelige, på Sande Videregående.
Både i Kontorlære og EDB vel.
Og vi hadde jo også rettslære, og lærte om hvilke rettigheter som forbrukerne hadde, osv.
Så det var en veldig god utdannelse, på mange måter, vil jeg si.
Jeg fikk jo artium, etter tre år på økonomilinja.
Jeg ble jo økonom, (selv om ingen gjorde noe poeng ut av det vel, vi kalte det bare blåruss).
Og jeg fikk jo tre vitnemål, (et for hvert år), nemlig fra Grunnleggende Handels og Kontorfag, Markedsføring og Data og Informasjonsbehandling.
Så jeg syntes det var en bra utdannelse, som jeg har fått en del igjen for seinere og, tror jeg nok.
Selv om jeg ikke jobbet akkurat som økonom da.
Men vi lærte blant annet i Rettslære, at både et menneske og et firma, begge er ‘juridiske personer’.
Det hadde jeg ikke tenkt på, før vi begynte med rettslære.
Men et menneske står altså likt, med et firma, i retten.
(Ihvertfall ifølge lovverket).
Dette med at et firma, i retten, blir til en ‘juridisk person’, det er det kanskje ikke alle som vet, eller tenker over, vil jeg vel tippe på.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
I gymmen, så skulle vi en gang finne pulsen.
Men jeg fant ikke pulsen, og sa fra om det.
Og da sa Line Nilsen, at ‘du må skru’n på, vet du’.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Uten at jeg skjønte hva hvorfor hu sa det.
Men men.
Line Nilsen var jo sammen med sønnen til gymlærerinna, så man skulle kanskje tro det, at hu ville holdt litt kjeft i gymtimene.
Men så ikke.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg hadde walkman og høytalere, med på skolen, husker jeg.
Jeg kjøpte Michael Jackson-kassetten ‘Bad’, av Jan-Tore, husker jeg.
For mora hans jobba med å vaske i en matbutikk, ut mot Krokstadelva vel, og skaffa sånne kassetter billig da.
Men men.
Så sånn var det.
Jeg kjøpte også kassetten til Belinda Carlisle, på Lyche Platebar, i Drammen, det skoleåret, husker jeg.
Og også T’Pau, som var populære, med ‘China in your hand’, osv.
Markedsføringslæreren likte Belinda Carlisle, husker jeg, og vi fikk lov å høre på den kassetten i timen, husker jeg.
‘Du har ihvertfall fin musikk’, sa han ‘Case’ da, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Kristin Sola fortalte meg det, at hu og ei pen venninne hu hadde, med mørkt hår, (også fra Galleberg vel), spleisa på å leie en solseng.
Spesielt hu venninna var skikkelig brun.
Så det trodde jeg på.
Men men.
Kristin Sola la en dag masse passbilder av seg selv, (og hu venninna og vel), ut på en pult, i klasserommet vårt.
Så spurte hu meg, om hvilket bilde jeg seg syntes var finest.
Jeg syntes hu hadde litt bollekinn, osv., på det bildet, som hu var yngst på.
(At hu ikke så så fin/sexy ut, på det liksom).
Så jeg mobba henne da, og sa ‘det’.
Også rappa jeg det bildet, og Sola da, (som hu ble kalt), løp etter meg, og fikk tak i meg, i gangen, mellom de to klasserommene, i den brakkebygningen da.
Og hu gikk helt berserk og begynte med nærkamp, og klinte puppa sine skikkelig inntill meg, husker jeg.
Så det var vel det nærmeste jeg kom sex, det skoleåret, vil jeg vel tippe på.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Pia og Christell, de hadde pleid å dra på ungdomsdiskotek, i Samfunnshuset, i Svelvik, på torsdager vel.
Men jeg syntes det var flaut, å gå dit, så en gang, som jeg satt på med Jan Snoghøj, fra Drammen til Bergeråsen.
Så ville jeg ikke gå inn på diskoteket der, med noe greier til Christell.
Så Jan måtte gå inn der selv.
(Jeg hadde aldri vært på det diskoteket så.
Det var vel derfor at jeg ikke gadd det.
Noe sånt.
Men Christell og Pia gikk dit ofte.
Og jeg var jo et mobbeoffer, vil jeg si.
Mens Christell liksom var den amerikanske tenåringsprinsessa, nesten.
Med skap etter skap fulle av moteklær.
(Som Pia ihvertfall sa, så hadde Christell mye mer klær enn henne.
Så sånn var det).
Men Jan Snoghøj, han var veldig opptatt av utseendet sitt, og han trente også, som Viggo Snoghøj/Snowhill da, (selvfølgelig).
Men jeg var deppa, på den her tida, og trente ikke vekter, men var en pingle, som ikke visste hva jeg skulle si, hos frisøren, når jeg skulle klippe meg, for eksempel.
Så jeg hadde ikke noen frisyre, som Søren Larsen sa.
Og jeg var også seint i puberteten.
Og jeg brukte ofte min fars klær, siden det var sjelden at jeg fikk nye klær selv da.
Så det diskoteket, det hadde jeg ikke lyst til å gå inn på, for å si det sånn.
Det var ikke noe Christell hadde avtalt med meg at jeg skulle gjøre, heller.
Så det var egentlig ikke min business da.
Så hvorfor Jan Snoghøj seinere erta meg, på grunn av at jeg ikke ville gi noe greier til Christell, det veit jeg.
Det var ikke noe jeg hadde med å gjøre liksom.
Så da burde ikke jeg drive med det, mener jeg.
Hvis jeg hadde avtalt om det med Christell på forhånd, så hadde det kanskje vært noe annet.
Men sånn var det ikke.
Men men.
Så sånn var det.
Men Pia klarte å overtale meg, til å bli med på det diskoteket, en gang jeg gikk i andre klasse, på videreågende da.
Vi kjøpte vel en ti-pakning med vanlige, (ikke milde), Prince sigaretter, (som var det merket Pia ville ha vel), på deling, (som Pia fikk meg til å kjøpe, siden hun ikke var 16 år enda da).
Også gikk vi på det diskoteket da.
Hvor det bare var sånn passe mange folk.
Det var ikke som Top Rank i Brighton liksom.
For å si det sånn.
Men men.
Men hvem var det som jobbet der?
Jo, det var hu mørkhåra venninna, til Kristin Sola, fra Sande.
Og jeg sa vel såvidt hei til henne vel, eller nikka da.
Noe sånt.
Jeg kjente henne igjen med en gang, ihvertfall.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg var også med Kjetil Holshagen og Bjørn Arild Holshagen, på det diskoteket.
Eller de hadde hjemmebrent, som jeg kjøpte en flaske av.
Også gikk jeg rundt og drakk det, og prøvde å ta med flaska, inn på ungdomsdiskoteket.
Men vakta tok fra meg flaska.
Jeg var litt full, og sa det ikke var sprit.
Men vakta klarte å lukte at det var sprit.
Så sånn var det.
Men men.
Men Kjetil og Bjørn-Arild, de var vel bare rundt bilen til Bjørn-Arild der, tror jeg.
Noe sånt.
Bjørn Arild og Kjetil, de dro meg også med på en datamesse, på Info-Rama, i Sandvika, en gang, husker jeg.
Og Kjetil og jeg, vi dro på en datamesse, i Spikersuppa vel.
Da jeg kjøpte the Final Cardridge da.
Så sånn var det.
Kjetil Holshagen og jeg, vi skulka en gang skolen, da vi gikk på ungdomsskolen, for å dra på et års-jubileet, for Gågata, (eller om det var Risto-senteret), i Drammen.
Da var det tilbud på mange ting, til en krone.
Blant annet noen datamaskiner, som Spaceworld solgte, av merket Spectrum vel.
Men det var så mye folk, i Gågata, i Drammen, da.
Blant annet noen pakistanske familier, husker jeg.
Som stod i kø, utenfor LYche og Risto-senteret da, som samarbeidet, om det her 1-kroners salget da.
Så sånn var det.
Men men.
Vi dro også på et par Danmarksturer, husker jeg.
En gang med Pia vel.
Da møtte Pia en ‘kavaler’, på danskebåten.
En med mørkt hår, som så ut litt på en ung Erik Soler vel.
Noe sånt.
Men men.
Vi reiste med Petter wessel fra Larvik, og faren vår lot oss dra aleine da.
Det er mulig at mora vår var med, på den turen hvor søstera mi møtte han ‘Erik Soler’.
Det er mulig.
Det husker jeg ikke helt.
Men men.
Kjetil og jeg, vi var også på en Danmarkstur, uten Pia vel.
Og da, så lå vi over, hos Frode Kølner, i Larvik.
Og da, så dro Frode Kølner oss med, for å spise pizza, på Hansemann, i Larvik.
‘Prøv tomatsausen’, sa Frode Kølner.
‘Hvorfor det’, sa jeg.
‘Det er godt’, sa Frode Kølner.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi var vel også hos han Morten, med rødt hår, den dagen, mener jeg.
Og så på ‘Gjøkeredet’, med Jack Nicholson, på video, hos han Morten da.
Hvis jeg ikke husker helt feil.
(Hvis ikke så var det Øystein Andersen og jeg, som så den filmen, (Gjøkeredet), hos han Morten, en gang, mener jeg).
Så sånn var det.
Men men.
I Danmark, så kom vi nesten i krangel, med en danske, som solgte røde pølser, mener jeg å huske.
Men jeg husker ikke hva krangelen gikk ut på.
Men jeg pleide å kjøpe hårgele, til cirka ti kroner tuben, (sånn grønnfarget hårgele), husker jeg, hos Damsgaard, i Fredrikshavn da.
Så da fikk jeg vel kjøpt det ihvertfall.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Noen arrangerte en klassefest, i Svelvik, det skoleåret.
Det var i et lite forsamlingslokale, i et trehus, litt oppi ‘lia’ vel, fra Samfunnshuset da.
Noe sånt.
(Uten at jeg husker helt nøyaktig hvor det huset lå).
Men men.
Kristin Sola ville ikke være med, husker jeg.
Hu så litt skremt nesten vel, på meg, og spurte om jeg skulle dra, husker jeg.
‘Ja’, sa jeg, ‘jeg skal vel såklart være med på klassefesten’, ‘du da?’.
Men Kristin Sola sa vel bare ‘nei’, av en eller annen grunn.
Men men.
Jeg fant ikke noen finsko, som var store nok.
Så jeg måtte bruke noen sko, som faren min hadde, fra sin tid som ‘discoløve’ vel.
Han hadde noen finsko, som var i flettet vel, i brunt og svart skinn.
Som så litt sånn ‘John Travolta’ ut nesten vel, fra Grease eller noe sånt kanskje.
Noe sånt.
Men jeg fikk danse med hu Randi, husker jeg, venninna til Line Nilsen.
De var vel omtrent de eneste, som jeg omgikks med der.
Plutselig gikk det en slags ‘surring’, gjennom lokalet.
Og en kar med svart skinnslips, (som folk var redde for, skjønte jeg), dukka opp.
Jeg gikk vekk fra Line Nilsen og hu Randi da.
Og spurte han med skinnslipset, (som vaktene slapp inn på klassefesten).
‘Har du svart skinnslips du da?’.
For jeg hadde hatt rosa skinnslips, i konfirmasjonen min, et par-tre år, før det her.
Så jeg var vant med skinnslips.
Men svart skinnslips var jo kulere da, vil jeg si.
Men men.
Og uten at jeg veit hvorfor vaktene slapp inn en som ikke gikk i klassen vår, på den festen.
Det var vel litt spesielt.
Så jeg prøvde å rydde litt opp i det da, siden jeg var gutt liksom, og det virka som at noen av de jentene som var der ble litt urolige, når han med skinnslipset dukka opp da.
Så sånn var det.
Men men.
Og Kristin Sola ville jo ikke være med dit, så jeg var litt på vakt da, for hu virka kanskje litt redd da, for å dra på klassefest i Svelvik.
Av en eller annen grunn.
Forstå det den som kan.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg solgte også min Commodore 128, på begynnelsen av dette skoleåret.
En far og sønn, fra Hokksund, eller noe, så min annonse, i Drammens Tidende.
Og de betalte mer enn 3000, tror jeg, for datamaskinen, diskettstasjon, printer vel, the final cartridge, joystick med to skyteknapper og autofire, mange disketter, (som var 5 1/4 tommers vel), med spill, demoer og programmer jeg hadde laget selv.
Jeg lagde en gang et highscore-program, til C128, hvor jeg brukte scrolling, som var ganske enkelt å få til, på C128 da.
Kjetil Holshagen og jeg, vi hadde en konkurranse, om hvem som klarte å lage den beste highscore-program-snutten.
Jeg lagde den sånn, at hvis man slapp joysticken, så gled den sirkelen, som man valgte bokstavene med, gradvis til rundt den nærmeste bokstaven da.
Før den stoppet når den var rett over den bokstaven da.
Så det ble ganske fancy, tror jeg.
Kjetil Holshagen og Øystein Andersen kom opp til meg, en dag, for å liksom inspisere programmet jeg hadde laget da.
Men jeg fikk aldri se Kjetil Holshagen sitt forsøk.
Så jeg vet ikke om han lagde noe i det hele tatt.
Men men.
Hvem vet.
Jeg begynte også å lage et spill, som het ‘Kill Kadaffi’.
Kjetil Holshagen hadde et avisutklipp, med bilde av Kadaffi, på en amerikansk t-skjorte, med en blink rundt seg.
Også stod det ‘Waste’em now’, eller noe, på t-skjorta da.
Holshagen viste meg det avisutklippet, av en eller annen grunn.
(Jeg tror det var mora hans, som hadde finni det, eller noe).
Og jeg begynte å lage et loade-bilde da, på C128, hvor jeg kopierte det bildet, fra det avisutklippet da.
Men det ble ikke noe av, at jeg/vi lagde det spilllet.
Vi hadde vel for mye annet å gjøre.
Og det avisutklippet ble vel borte for HOlshagen og, tror jeg.
Så sånn var vel det.
Men men.
Jeg lagde også et ganske fancy tippeprogram, da jeg bodde på Bergeråsen.
Jeg husker ikke om det var på VIC-20 eller C128.
Men det var sånn, at man tastet inn hvor mange prosent sjangse man trodde det var, for hjemme, uavgjort og borteseier da.
Også kunne man trykke på pluss eller minus-knappen.
Også ville programmet lage garderinger.
Hvis du trykket mange ganger på plussknappen, så fikk du fler og fler halv og helgarderinger.
Og hvis du trykket på minusknappen, så fikk du færre og færre garderinger da.
Og garderingene de var laget på bakgrunn av prosenttallene, som man tastet inn da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På slutten av dette skoleåret, så dro vi på klassetur, til Sandvika.
Dette var ikke Sandvika i Bærum.
Men Sandvika på/ved Berger i Vestfold.
Sandvika er en strand.
Jeg tok bussen, to-tre-fire holdeplasser da, til ved Sandvika der.
Men jeg var litt distre.
Dette var i eksamenstida vel.
Og jeg glemte håndkle og sånn.
Jeg hadde vel ikke helt skjønt det ordetlig, at vi skulle ligge på stranda og sånn, tror jeg.
Jeg var ikke så ofte på Sandvika, for å si det sånn.
Men en eller annen i klassen, skulle kjøre bort til butikken på Sand, for å kjøpe noe.
Monica Andersen, hu satt ved siden av meg, og hu hadde cirka like store bein som meg, husker jeg.
Og vi satt vel fire stykker, i baksetet der, og hu satt klin inntill meg da.
Men men.
Dem kjørte innom meg, og jeg fikk henta håndkle og sånn da.
Jeg spraya meg vel med noe deo, tror jeg.
Noe sånt.
For Monica Andersen, hu sa det i bilen at, ‘det lukter mannfolk her, men jeg ser ingen’.
Så sånn var det.
Uten at jeg skjønner hvilken deo jeg brukte på den tida.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Monica Andersen, hadde jeg forresten sett, ved Samfunnshuset i Svelvik, 16. mai, 1988, (altså bare noen uker før det her da).
Og da hadde hu gått sammen med en kar, som ikke så så stilig ut vel.
Og da fikk hu høre det, i klasserommet, husker jeg.
Av en eller annen jente fra Svelvik kanskje.
‘Alt er lov på 16. mai’, (eller noe), sa hu Monica Andersen da.
Så hu var litt harry og/eller rølpete da kanskje.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg prøvde å ringte Monica Andersen, på Rema i Sande, da jeg bodde i Liverpool.
For Jan Ivar Lindseth, sa at Andersen, var butikksjef der.
Men butikksjefen der, (ei fra Nord-Norge vel), sa at Andersen ikke var på jobb da, og at hu bare var assisterende butikksjef.
Men Lindseth hadde kanskje misforstått, eller Andersen hadde kanskje skrøna.
Hvem vet.
Men men.
Grunnen til at jeg ringte Andersen, er at jeg prøver å starte en omsorgssviktsak, mot faren min.
Og Sola og Andersen, hadde jo tatt meg til side, i skoleåret før det her, for å spørre meg, om det var sant, at jeg bodde aleine, osv.
Så jeg har prøvd å få en eller begge av de, til å bekrefte at de visste om det her.
Men uten at jeg har klart å få til det, dessverre.
Uten at jeg skjønner hvorfor hu Monica Andersen, ikke har svart meg på Facebook, osv.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
På den klasseturen til Sandvika, så lå jeg vel ganske nærme hu Line Nilsen.
Som jeg satt ved siden av, i klasserommet da.
Hu lå ved siden av hu Randi, og begge de solte seg toppløse, husker jeg.
Og Line Nilsen hadde vel fine pupper, må jeg vel si.
Det var ikke noe galt med noen av dem, tror jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Men det ble litt kaldere vel, og da tok de på seg bh-ene igjen vel.
Jeg lå med t-skjorte på, eller noe.
For alle lå og solte seg på stranda vel.
De ville vel bli brune da, noe som var moderne, på den tida.
Og da tok jeg av meg t-skjorta, siden de damene lå der toppløse da.
Men det ble litt kaldere igjen, og da tok de på seg bikinitoppene igjen, tror jeg.
Noe sånt, var det vel.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så det var ikke værst, at jentene i klassen viste fram puppene sine litt og, til gutta som gikk i klassen deres.
Det er vel kanskje ikke så vanlig, i våre dager, at damene ligger og soler seg toppløse, hvis jeg har skjønt det riktig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
I Rettslære så hadde vi hu litt lubne, mørkhåra dama, (med krøller vel), som vi hadde hatt i Kontorlære, året før.
Hu begynte å prate om at mannen hennes, dreiv og kjørte med modellfly, på Grunnane.
Men flya kræsja alltid, sa hu, og så måtte mannen bygge på nytt da.
Noe sånt.
(Uten at jeg veit hvorfor hu prata om det her.
Men men).
Jeg sleit litt med Rettslære, i begynnelsen.
Men fikk mer tak på det etterhvert.
Og fikk ‘4’ vel.
‘Bra Erik’, sa Line Nilsen, en gang, som jeg fikk bra karakter, etterhvert, i Rettslære da.
Jeg prata ikke så mye med Line Nilsen.
Men jeg satt jo ved siden av henne, så det hendte det ble sagt en setning kanskje da.
Noe sånt.
Men men.
Kontor og Administrasjons-klassen, (var det vel), de kom opp i Rettslære, til eksamen.
Og da spurte hu lærerinna meg, (i timen), om hu kunne få lov av meg, å bruke en av mine besvarelser, som eksempel, før eksamen, for den andre klassen da.
For jeg forklarte lovene i kjøpsloven osv., på en sånn måte, at det var enkelt å forstå det, sa hu lærerinna da.
Og i den klassen, så gikk han sønnen til gymlærerinna, som var sammen med Line Nilsen og, husker jeg.
Så Line Nilsen ble vel kanskje litt sur da.
Det er mulig.
Men men.
Men på tross av at Rettslære-lærerinna, syntes at mine besvarelser, var så bra, at hu brukte dem som eksempler.
Så fikk jeg bare karakteren ‘4’ i Rettslære da, husker jeg.
Og det samme i Markedsføring.
Jeg fikk alltid en ‘4’-er, i karakter, på alle prøvene, hele året vel.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så de lærerene på videreågende, de var kanskje litt ‘på jordet’, noen ganger, når det gjaldt å sette karakterer, vil jeg vel nesten si.
Men jeg visste det, at jeg uansett hadde bra nok karakterer, til å komme inn på hvilken linje jeg ville vel.
Så jeg tok ikke det her så nøye, om jeg bare fikk en ‘4’-er i Rettslære og Markedsføring liksom.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jan Ivar Lindseth, som bodde på det samme byggefeltet, som Kjetil Holshagen flytta til.
Han var en artig skrue, må man vel nesten si.
Han begynte å prate om at han visste om en mann, som var så smart, at han hadde ‘tippa over’.
Han mente at jeg også stod i fare for å ‘tippe over’, eller noe, hvis jeg husker det riktig.
Noe sånt.
Han kalte meg vel for ‘skøyer’n vår’, tror jeg.
For jeg kunne godt slå av en vits, i timene, på Handel og Kontor.
Det var så mange jenter og snille gutter, (må man vel si), i klassen, så jeg ble ikke så mye mobba, som jeg ble, på ungdomsskolen.
Så sånn var det.
Men men.
En gang, som vi hadde en vikar, som spurte hva en øy het.
Hu ble nesten sur, fordi ingen ville svare.
(Det er mulig det her var i første klasse).
Så sa jeg bare ‘det er vann’.
For det var ikke en så stor øy da, på kartet.
Og da lo klassen godt, husker jeg.
Så sånn var det.
Spesielt hu litt store fra Nesbygda vel, med det korte, lyse håret, som var i England, med STS, den samme sommeren som jeg var der, sommeren 1985 da.
Så sånn var det.
Men men.
Lindseth sa også en gang det, om norsklærer Samland.
At ‘han ser ut som en ape, se hvordan han sitter da’.
Samland satt med hue liksom bøyd foran kroppen da, mens han glodde på elevene, fra kateteret, med noen øyne med ringer rundt vel.
Så sånn var det.
Men men.
Lindseth ville også at jeg skulle mobbe ‘Case’, (markedsføringslærereren).
Jeg pleide å slenge noen meldinger til Case, noen ganger.
Noen morsomheter da, siden jeg prøvde å være morsom da.
Det var vel også lov å være litt morsom, i Markedsføringstimene, tror jeg.
Man måtte liksom vri hjernen og drive med brainstorming, osv., for å komme på ideer, til gode og fengende annonsetekster, osv.
Så man skulle være litt kreativ da.
Og det var lov å si ting som hørte litt dumme ut og, tror jeg.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg hadde sett en tekst, da Reagen ble president i USA, (var det vel), på førstesiden av VG vel, i matbutikken, like ved Svelvik Ungdomsskole, (som jeg noen ganger lurte meg bort til, siden jeg sjelden hadde matpakke).
Og da stod det ‘Wanted’, på den forsida, om Reagen da.
Og da foreslo jeg det, da vi fikk i oppgave, å lage annonser, for en messe.
At vi kunne skrive ‘Wanted’, (en ide jeg hadde fra VG men).
Men det var jo som stillingsannonse, så det var liksom ikke plagiat heller da.
For VG hadde brukt en sånn Wanted-plakat, (som fra Ville Vesten da, og som man kan se i Lucky Luke), etter valget vel.
Mens dette var jo i forbindelse med markedsføring da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Case dro meg med ut på trappa utafor klasserommet vårt, en gang, på slutten av skoleåret.
Han fortalte meg det, at han hadde ikke noe spesielle problemer, på skolen, men han hadde litt problem, med at jeg alltid kom med morsomheter, eller meldinger, sa han.
Så han spurte meg om det, om jeg kunne være grei, å slutte å komme med sånne meldinger.
For han tok seg litt nær av det da, var det vel.
Da sa jeg det, at det var greit.
(For det at jeg kom med sånne meldinger, det var mest fordi at jeg prøvde å være litt morsom.
Og fordi jeg kjeda meg litt kanskje.
Men det var ikke for å være slem, eller noe, da.
Men men.
Så sånn var det).
Men da maste Lindseth, husker jeg, på om ikke jeg, kunne slenge noen fler meldinger, til Case igjen.
Enda jeg hadde fortalt Lindseth, om hva Case hadde sagt til meg, ute på trappa, den gangen da.
Og da svarte jeg bare til Lindseth, at jeg gadd ikke å slenge meldinger lenger.
Jeg måtte nesten holde det jeg hadde lovet, til Case da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så han Lindseth var litt på han Case da, må man vel si.
Uten at jeg helt skjønte hvorfor.
Det var kanskje fordi han var sønnen til en lærer, eller noe.
Eller at han ikke var så flink, som lærer, kanskje.
Hvem vet.
Han hadde jo gått på BI, og hadde vel ikke en pedagogisk utdannelse.
Noe som var ganske utbredt, blant lærerne, på Handel og Kontor.
Mange lærere på Handel og Kontor, var folk som hadde mislykkes i næringslivet, virka det litt som, for meg.
Sånn var det også tredjeåret, i Drammen, på Gjerdes videregående.
Hvor vi hadde en lærer, ved navn Herbjørnsen, som kom rett fra næringslivet vel, som 50-åring, eller noe vel, og fikk oss til å kjøpe en næringslivsavis, i uka, som vi måtte lese da.
Dagens Næringsliv, var vel det.
Hvis den ikke het Norsk handels og sjøfartstidende, på den tiden.
Det er mulig.
Men jeg var ikke så interessert i å lese den avisa.
Så de ble liggende ulest, ved peisen, i Leirfaret 4B der, til den siste natta, før den oppgaven skulle leveres.
Da satt jeg oppe hele natta, og skrev kommentarer til avisartikler da, om sosialøkonomi da.
Han sa også det, at ‘løgn trenger mange ord’.
Så Herbjørnsen hater nok Min Bok, vil jeg tippe på, hvis han får se den.
Han kikket bare etter stikkord, i besvarelsene, sa han, og ga ikke poeng for fint språk, osv., da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jan Ivar Lindseth og meg, vi pleide å vippe på stolen, mens vi satt bakerst i klasserommet der, noen ganger.
Og i en Markedsføringstime, så velta Jan Ivar Lindseth, på stolen, husker jeg, mens han tippa da.
Og etterhvert, så ble det sånn, at jeg satt ved siden av Lindseth i flere av timene, hvor vi ikke hadde Markedsføring også.
Og da klarte jeg å velte på stolen, husker jeg.
Og da var jeg skikkelig driti ut da, mente Lindseth.
Siden jeg hadde velta på stolen, i en time, hvor hele klassen var samlet.
Og ikke kun markedsføringsfolka, som da han velta på stolen da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
I en norsktime, så skulle jeg lese en tekst, fra norskboka, befalte Samland.
Det var et dikt, om noen fra Vågå.
Jeg leste ‘når vagværingen bærer likskrotten hjem’.
Men det skulle være ‘når vagværingen bærer likskjorten hjem’.
Så mange i klassen lo da.
Jeg satt ved siden av Lindseth da.
Og Kristin Sola lo hele tida, mens jeg skulle lese da.
Så jeg tulla når jeg skulle lese teksten, om ‘likskjorten’, osv.
Men men.
Så Samland sa det, at ‘her kunne man de det, at en elev ødela for en annen elev’, eller noe.
Så jeg fikk ikke ‘5’ i norsk muntlig da.
Men måtte nøye meg med en ‘4’-er da, (på vitnemålet).
Men hvorfor Kristin Sola lo så fælt, når jeg måtte lese, det veit jeg ikke.
Var det sabotasje, eller klarte hu ikke å styre seg?
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg pleide å være god til å sanke poeng, når vi hadde spørrekonkurranse, i engelsktimene.
En høy, mørkhåret kar vel, var lærer.
Og vi var på grupper da, som konkurrerte.
Og den gruppen jeg var på vant tror jeg.
Linda Moen sa noe om det, at en eller annen annen kar, også var flink, når det var snakk om sånne spørsmål, tror jeg.
Til ei annen jente i klassen, tror jeg.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Ove Reiersrud, fikk meg også med på å tulle, med skolevalget, dette skoleåret.
Reiersrud var Høyre-mann, og jeg vippa mellom Fremskrittspartiet og Høyre.
Men jeg var litt flau, over at jeg sympatiserte med Fremskrittspartiet.
Så jeg turte ikke å nevnte dette, da Reiersrud spurte hvilket parti jeg sympatiserte med da.
Så Reiersrud dro meg med, for å tulle, under skolevalget.
Det lå stemmesedler, på et bord, i et rom, innerst i biblioteket.
Jeg stemte på Fremskrittspartiet, men Reiersrud trodde nok at jeg stemte Høyre, tor jeg.
Men men.
Reiersrud gjemte stemmesedlene til Arbeiderpartiet, (som han ikke likte), under en stol, i ‘stemmerommet’ da.
Så satt vi i biblioteket, og venta.
For Reiersrud ville se hva som skjedde.
Så kom Mette Holtet, som gikk i klassen min, året før.
Og som jeg visste at var i AUF, for hu hadde AUF-klistremerke, på ranselen, mener jeg.
Noe sånt.
Hu kom ganske raskt ut igjen, av stemmerommet, og hviska noen ord til en bibliotikar da.
Så hu ba om nye Arbeiderpartiet-stemmesedler da.
Og det fikk hu vel, etterhvert og.
Så det var ikke hemmelig valg, for henne, vil jeg si.
Så Reiersrud og jeg, vi var vel litt umodne, vil jeg si.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg veksla også noen ord, med Mette Holtet, den siste skoledagen min, på Sande Videregående, (var det vel).
Hu sa det, at Case hadde driti seg ut.
De to peneste jentene, på Markedsføringslinja.
Nemlig Lene Andersen og hu mørkhåra fra parfymeriet, i Sande.
De hadde fått ‘2’ på Markedsføringseksamen.
Men Case ga alltid ‘5’-ere i karakter, til de to skjønnhetene da.
Og jeg fikk alltid ‘4’-ere, av Case.
Og jeg fikk også en ‘4’-er på eksamen da.
Så Case ga kanskje litt bonus, til pene damer, kunne det kanskje virke som.
Uten at jeg vet noe om hvordan Mette Holtet kunne vite om dette.
Men men.
Jeg gikk også litt ved siden av Lene Andersen, den siste skoledagen.
Og hu sa det, at hu ville klage, for hu hadde fått ‘2’, på Markedsføringseksamen da.
Hu var skikkelig amper.
Men jeg prøvde å roe henne litt da.
For jeg tenkte vel som så, (etter å ha prata med Mette Holtet), at det kan ha vært Case, som tulla med Lene Andersen, (og hu fra parfymeriet, i Sande), når han satt karakter.
Eller, det var kanskje fordi at Mette HOltet hadde fortalt meg dette, at jeg ikke ble overraska da.
Og heller prøvde å roe ned Lene Andersen litt.
For hvordan kunne Mette Holtet, som gikk på Kontor og Administrasjonslinja, vite om det her.
Det var vel litt spesielt vel.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Dette var jo også året, som faren til Lene Andersen hadde dødd.
Så det var liksom en litt spesiell stemning, i klasserommet, innemellom, husker jeg.
Siden Lene Andersen jo bare var 17 år da.
Og det var litt uvanlig, husker jeg at jeg syntes, at å ha ei jente, som nettopp hadde mista faren sin, i klassen vår da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg begynte å gå med gensere, istedet for min fars sommerskjorter, det skoleåret.
Av en eller annen grunn.
For å variere litt vel.
Og en genser, hadde jeg fått av mora mi, en tid før det her vel.
Den var svart, med sånne ruter, som på ruter-kort, i kortstokken.
Og de rutene, de var det mange rader av.
Og rutene var i flere forskjellige farger da.
Den genseren var ‘fin’, sa Lene Andersen.
Også lurte hu på hvor jeg hadde fått den fra da.
Av mora mi, sa jeg vel da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
På venstre siden av klasserommet, så var det bare skog, som man kunne se.
Så jeg var litt heldigere, enn Snorre SKaug, siden jeg hadde utsikt til fotballbanen da.
For det var liksom skog like utenfor vinduet da, på den andre siden av klasserommet.
Så man så bare noen busker og trær da, som liksom sperret utsikten.
Siden det vel omtrent ikke gikk ann å gå rundt den brakka, det var skog rett utenfor vinduet liksom.
Sånn som jeg husker det ihvertfall.
Noe sånt.
Det var em ganske rolig stemning, i den brakka, som vi holdt til i.
Jeg klarte å knekke linjalen, til ei av de minst populære jentene vel, i klassen, en gang.
(Ei fra Sande, som jeg ikke husker navnet på vel.
Men som tok det pent, at jeg tulla litt med henne, og knakk linjalen hennes da).
Så da kjøpte jeg en ny linjal, til hu jenta, i utsalget, til vaktmesteren, (eller hvem det var som stod der igjen), som var ikke langt unna hovedinngangen vel.
Der kunne man kjøpe innføringsbøker og blyanter og det som var da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Irene Lippert gikk også i den klassen forresten.
Og en gang, som jeg kom for sent, til en time.
Så så jeg det, at noen rødruss-gutter, hadde strippekonkurranse, på taket av en bygning, like ved der bussen stoppa.
Og da fikk jeg se det, mens jeg gikk forbi, at Eirik Lund strippa ned til trusa.
Og også storebroren til Irene Lippert strippa.
Det som var spesielt med det, det var at han hadde cerebral parese, eller noe.
Så han hadde kanskje litt spasmer og sånn, (eller hva det heter), mens han strippa da.
Hvem den tredje personen var, det husker jeg.
Men de hadde ingen damer, som strippa, husker jeg.
Så det var kanskje litt dårlig.
Men men.
Så sånn var det.
Og han Knut Erik Lippert, (som strippa fælt da, våren 1988), det er han som er ordfører, for Høyre, i Svelvik nå, forresten.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok – Kapittel 34: Sande Videregående
Da vi skulle begynne på videregående, så hadde jeg ganske nettopp kommet hjem fra Weymouth, og jeg var fortsatt ganske i ‘språkskole’-humør, husker jeg.
Jeg hadde vel ikke snakket med så mange, etter at jeg kom hjem fra England.
Og når noen lærere spurte meg hva jeg het, så svarte jeg ‘Eric’, med engelsk uttale, (siden de siste jeg hadde prata noe særlig med, vel må ha vært vertsfamilien i Weymouth da, siden jeg bodde alene, i Norge. Men men), noe som Steinar Nielsen og en som het Eier, til etternavn, begynte å bruke som tullenavn på meg vel.
Disse gutta var to sossegutter, må man vel si, og de var fra Tønsberg.
Så de hadde nok ikke så gode karakterer, siden de måtte gå på Sande videregående.
Sande videregående er for Tønsbergfolk et sted oppe i skogen, fikk vi senere høre, av ei kioskdame fra Svelvik, som gikk i klassen min, og som dro ned til Tønsberg, for å prøve å få det til sånn, at Sande Videregående fikk et tredjeår på Handel og Kontor-linja.
(Noe hun klarte å få til.
De begynte med Markedsføring og Regnskap etterhvert, (var det vel).
Men jeg ville gå på Datalinja, så jeg gikk tredjeåret i Drammen.
Så sånn var det.
Men men).
Jeg tulla litt på bussen, med Espen Melheim og noen tidligere klassekamerater vel.
Og noen av de som tok samme bussen, og som skulle på barneskolen i Sande, (eller noe vel).
De snakka om at de hadde fått en ny gutt i klassen.
Så jeg håper ikke at det var meg de snakka om.
(Siden jeg så ganske ung ut vel, for alderen.
Men men).
Bussen kjørte også innom Skafjellåsen, mener jeg å huske.
Noe sånt.
Så bussen kjørte noen kronglete veier da, som den vanligvis ikke pleide å kjøre, når jeg hadde tatt buss til Holmestrand, for å besøke mora mi i Larvik, osv., noen år tidligere.
Men men.
Så sånn var det.
Sande Videregående, lå cirka en kilometer, (må det vel ha vært), inn i skogen, fra riksveien som går mellom Berger og Sande.
(For de som er kjent i Nordre Vestfold).
Man kan se avkjøringa fra E-18.
Det ligger en bensinstasjon og en veikro, langs E-18, ved Sande.
Og ved bensinstasjonen der, så er det også en avkjøring, for Svelvikveien da.
Og hvis man kjører noen hundre meter, langs en slette, fra bensinstasjonen der, på Svelvikveien da.
Så kommer man fram til avkjøringa, som går inn til Sande Videregående da.
(Noe som kanskje ikke er så kjent i Tønsberg.
Men men).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
På den første dagen, så holdt rektor, (var det vel), tale, i kantina.
En smilende fyr, fra Svelvik, hadde satt seg ved siden av meg.
Mens han gliste ganske ofte da.
Det var Trond Johansen, fra Svelvik da.
Han skulle gå i samme klasse som meg, på Grunnkurs, Handel og Kontor, fant jeg seinere ut, den samme dagen.
I klassen vår, så gikk det folk fra Sande, Svelvik og Berger da.
(Foruten de to ovenfornevnte sosseguttene fra Tønsberg da, Steinar Nielsen og Pål Eier).
To Sande-jenter, begynte å henge såvidt med Trond Johansen og meg.
Det var Rose Marie Baltersen og Mette Holtet.
Jeg hadde jo vært upopulær, på Svelvik Ungdomsskole, i niende klasse.
Så jeg syntes det var artig, å få noen kjente, på Sande Videregående.
Så jeg klagde ikke akkurat på det.
Selv om Mette Holtet vel gikk med AUF-klistremerke, på ranselen sin.
Og jeg hadde, (ihvertfall på ungdomsskolen), hatt klistremerker fra Libertas, på ranselen min.
(Klistremerker som jeg hadde fått i posten, ved å sende inn en kupong, som jeg så i Aftenposten vel, borte hos Ågot da).
Og på de klistremerkene fra Libertas, så stod det ‘Nei til et sosialistisk Norge’ og ‘Stopp formynderne nå’.
Noe sånt.
Men de klistremerkene hadde jeg vel hatt på ranselen, siden før valget i 1985.
Altså fra jeg var 14-15 år.
Og de hadde kanskje begynt å falle av ranselen igjen, høsten 1986.
Det er mulig.
Hvem vet.
Rose Marie Baltersen, (som var en skjønnhet med lange bein, må man vel si), hu flørta med meg, når vi spilte fotball, på grusbanen, ved Sande Videregående, i gymmen en gang, husker jeg.
Hu prøvde ikke å ta ballen, men bare stelte seg foran meg, sånn at hu datt i bakken da, når vi spilte.
Jeg mener at hu må ha gjort det med vilje.
Og at hu gikk etter kroppskontakt med meg og ikke etter ballen.
Så at dette var noe slags flørting, fra henne, vil jeg si.
Men jeg hadde ikke fått hår på tissen enda, det første året på videregående.
Noe jeg var rimelig flau over.
Så jeg dusja faktisk ikke, etter gymmen, det første året, på videregående.
For jeg var så flau over det, at jeg ikke hadde fått hår på tissen enda.
(Noe vel alle de andre guttene i klassen hadde fått, vil jeg tippe på).
Og det hørte jeg også at noen av jentene i klassen osv., prata om bak ryggen min, at jeg ikke dusja etter gymmen.
(Jeg og en til vel).
Men jeg tok ikke den baksnakkinga så nøye.
For så flau var jeg over det, at jeg ikke hadde fått hår på tissen ennå.
Så jeg syntes det var bedre å få litt baksnakking mot meg, fordi at jeg ikke dusja.
Så sånn var det.
Jeg sa vel det, at jeg dusjer når jeg kommer hjem, eller noe, tror jeg.
Så sånn var det.
Men men.
Søren Larsen, gikk også i den klassen.
Han var en sørlending, som faren til, hadde blitt direktør, på papirfabrikken, i Selvik.
En annen som gikk i den klassen, det var Jan-Tore vel, fra Svelvik.
Han hadde spilt fotball, for Svelvik, tror jeg.
Jeg husker ihvertfall en kamp, fra da jeg gikk på ungdomsskolen.
vi møtte Svelvik på bortebane.
Jeg sparka etter ballen, og da lot Snorre Skaug, (som også gikk i den Handel og Kontor-klassen), som om at jeg hadde sparka han i trynet.
Han liksom bøyde hue, for å nikke ballen da.
Når han så at jeg sparka ballen.
Så Skaug dreiv med skuespill, mener jeg.
For mora mi sendte meg jo på turn, da jeg bodde i Larvik, et par ganger.
Men jeg var for støl, til å drive med turn, må man vel si.
Så at jeg skulle ha klart å sparke Snorre Skaug i hue, det er lite sannsynlig, mener jeg.
Så det må ha vært skuespill fra Skaug, mener jeg, at han gjorde seg lavere enn det han var.
Også tok han seg til ansiktet da.
Og dommeren dømte gult kort til meg.
Så sånn var det.
Men men.
Og det var det eneste gule kortet jeg fikk forresten, mens jeg spilte fotball.
Og jeg spilte mellom 50 og 100 kamper, for Berger, (som jeg har skrevet om tidligere).
Så det var ikke sånn at jeg var kjent for å spille ufint, for å si det sånn.
Men men.
Og da, så hadde Jan-Tore blått øye, på ungdomsskolen, mandagen etter vel.
Og noen i klassen sa at det var han jeg sparka.
Men foten min var ikke borti han Svelvik-spilleren, husker jeg.
Så det må ha vært noe tøys, fra Svelvik-folka, mener jeg.
Så sånn var nok det.
Enten det, eller så hadde Jan-Tore blitt banka opp av faren sin, eller noe.
Så sånn var nok det.
Men men.
Han Jan-Tore han var litt sånn som jeg var på ungdomsskolen ihvertfall.
At han kunne ha uklippet hår, osv.
Mora jobba med å vaske gulv, for noen matbutikker, ut mot Krokstadelva vel.
Og dem stjal kassetter, på jobben, husker jeg.
Så jeg husker at jeg året etter, bestilte og seinere kjøpte Michael Jackson – ‘Bad’, av Jan-Tore, for 30-40 kroner, eller noe.
Så sånn var det.
(For faren min var fan av Michael Jackson da.
Og jeg hadde flere kassetter med musikkvideoer, og syntes noen år før, at den ‘Billie Jean’, var en kul musikkvideo da).
Og det er mulig jeg kjøpte fler kassetter av Jan-Tore og.
Det er mulig.
Men men.
Så jeg var også litt i en gjeng, med Jan-Tore og Søren Larsen.
Vi spilte alle tre bordtennis.
Og da vi fikk høre det, at Søren Larsen og dem hadde bordtennisbord, i direktørboligen, som dem bodde i, i Selvik.
Så fikk vi lyst til å dra dit, for å spille da.
Så vi satt på med Søren Larsen, (som var et par år eldre enn oss andre, og hadde lappen og bil allerede), til Selvik, etter skolen, en dag da.
Vi spilte bordtennis, hos Larsen.
Jeg møtte vel ikke foreldra, tror jeg.
Men jeg husker at de hadde en vinkjeller der, blant annet.
Så det huset deres var nesten herskapelig, må man vel si.
Det er en stor, hvit trevilla, som ligger på andre siden av riksveien, av papirfabrikken, i Selvik da.
(Selvik ligger mellom Sande og Berger, men nærmest Sande).
Vi dro også inn og besøkte Jan-Tore og dem, i Svelvik.
(Søren Larsen kjørte da).
De hadde en gal bikkje, som hoppa opp, mot strupen min, og klappet igjen tennene, like under strupen min, husker jeg.
Så den var helt gal, den bikkja der, vil jeg si.
Mora til Jan-Tore spurte meg om ‘så du det’, eller noe.
Og det gjorde jeg da.
Mora til Jan-Tore spurte også om det var Søren Larsen som var så flink på skolen.
Men det var meg, sa Jan-Tore da.
(For jeg var vel best i klassen omtrent.
Noe sånt).
Søren Larsen hadde en tilbakegredd hår.
Han sa til meg, at jeg ikke hadde noen frisyre.
Og han fortalte meg det, at det fantes steder, hvor man kunne få tips, om hvilken frisyre som passet for en, osv.
Men jeg svarte ingenting.
Jeg syntes det var litt flaut, å prate om frisyrer, osv.
Men men.
Men mange ganger seinere, så har jeg tenkt på det, at det var bra å fått et sånt tips, om hvilken frisyre, som passer for meg.
For frisører, de er ikke så lette å få råd av alltid, synes jeg.
De spørr jo alltid hvordan en vil ha håret klippet.
Det er vel sjelden at de spørr om man vil ha tips for hvordan frisyre man burde ha.
Selv om ei frisørdame, i Drammen, på Bragernes, ved Gågata der, en gang sa til meg, at det var så moderne å ha pigg-frisyre.
Så da lot jeg meg overtale, til å ha sånn pigg-frisyre da.
Og da hadde jeg det i en del år etterpå.
Fram til 1991, eller noe vel.
Noe sånt.
(Dette var vel i 1988, eller noe vel.
Så sånn var det.
Men men).
En gang, i en regnskap-time.
Så hadde jeg ikke gjort lekser.
(For jeg var jo fra Berger, hvor man helst ikke skulle gjøre lekser vel.
Men men).
Men da venta jeg til frøken hadde sjekka, at Jan Tore hadde gjort leksene sine.
Så gikk jeg bort til Jan-Tore, og spurte om jeg fikk låne regnskapsboka hans.
(En ganske stor bok, med kolonner for debit og kredit da.
Noe sånt).
Jan-Tore ble litt sur, og ville ikke låne meg boka.
Men jeg sa, (som mora mi pleide å si), at da ‘skylder jeg deg en tjeneste’.
Og når hu lærerinna kom fram til meg.
Så hadde jeg boka til Jan-Tore foran meg da.
Og lærerinna snakka om kolonnene da.
Som Jan-Tore hadde ført med blyant da.
Og ikke med penn, som jeg pleide å gjøre vel.
Jan-Tore hadde skrevet med gammeldags blyant da.
Jeg pleide kanskje ikke å skrive med penn, men med sånn fyllblyant kanskje.
Noe sånt.
Men men.
Men det fantes også penner med blekk som kunne viskes bort, husker jeg.
Så det er mulig at jeg brukte en sånn penn.
Det husker jeg ikke helt nå.
Men men.
Så sånn var det.
En gang, noen år seinere, så møtte jeg Jan-Tore og dem, på en russekro, i Hokksund, eller noe.
Da ble Jan-Tore litt mobba, (av en annen Svelvik-kar vel), siden han hadde kjørt av veien, med russebilen, en gang de hadde vært på russekro, i Oslo, var det vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Steinar Nielsen og Pål Eier de spraya en gang ut nesten en hel Lagerfeldt-deo, i garderoben, etter gymmen.
Lagerfeldt var en veldig dyr deo, (prata noen andre folk i klassen om, etter det her vel), som kosta cirka 200 kroner, har jeg funnet ut seinere.
Og da jeg var student, i Oslo, så kjøpte jeg Lagerfeldt-deo selv, noen ganger, husker jeg.
Og da ble damene nesten rusa, husker jeg, hvis man danset gammeldags dans med dem, på dansegulvene, på diskotekene.
(Hvis det ikke var gammel svette fra meg dem reagerte på da.
Hvem vet).
Så jeg pleide ofte å danse mange danser, på diskotekene i Oslo, mens jeg var student der, husker jeg.
Det er mulig at det var takket være Lagerfeldt-deoen.
Hvem vet.
Men men.
Trond Johansen pleide å dra meg rundt, forskjellige steder, i friminuttene.
vi var en del i treningsstudioet, i Sandehallen.
Der solgte de energisjokolade, til ti kroner, husker jeg.
Jeg hadde ofte penger, og selv om ti kroner, var mye, på den tiden, (når jeg tenker på det nå).
Så hendte det at jeg kjøpte sånn sjokolade.
For det var ikke ofte at jeg smurte matpakke, mens jeg gikk på Sande Videregående, siden jeg var så lei av sånne tørre brødskiver med svett ost, osv.
Men men.
Eivind, fra Svelvik, (som Cecilie Hyde seinere rota med vel).
Han kom inn der, og skulle kjøpe en sånn sjokolade, eller noe da.
Mens Trond Johansen og jeg var der.
‘Du trenger vel ikke blåse deg opp så mye for det vel’, svarte han fra treningstudioet.
Så det var kanskje litt artig da.
Jeg fikk tyn, fra en bodybuilder, som hang mye der, fordi jeg ikke trente.
Jeg kom til å bli tynn og med mage, som 40-åring, mente han.
(Noe sånt).
‘Nei’, sa jeg.
Så jeg får prøve å slanke meg litt nå kanskje.
Vi får se.
Han samme bodybuilderen, ville også at jeg skulle holde hjelpe han, med å stå bak han, mens han løfta noen vekter, i benkpress, en gang.
Men det gadd jeg ikke.
Jeg turte ikke faktisk.
Jeg var så pinglete, så jeg var redd for at jeg skulle gjøre noe gæernt og miste de vektene oppå han, eller noe, da.
Så sånn var det.
Men men.
Båten til Haldis, den ble jo ødelagt, i en kraftig høststorm, som var høsten 1986 vel.
Den stormen var så kraftig, at ved innkjøringa til Sande videregående, så lå det en stor seilbåt, langt oppe på land.
Og båten til Haldis hadde blitt knust visstnok da, under den stormen.
Og jeg fikk skylda, av faren min, siden jeg sist hadde brukt båten vel.
Han mente at jeg ikke hadde knyti tauet til båten godt nok.
Men jeg var jo bare en spinkel 16-åring, som ikke var så innmari sterk da.
Jeg hadde knyti ordentlig knute ihvertfall.
Det vil si ‘halvstikk’, som faren min lærte meg vel.
Men den stormen var veldig kraftig.
Og da jeg bodde i Liverpool, så søkte jeg i Aftenposten sitt Tekstarkiv.
Og da, så så jeg det, at den stormen, den var etter at sommersesongen egentlig var ferdig.
Så jeg kunne ha argumentert med det, at faren min skulle ha tatt opp båten, fant jeg ut.
Men det tenkte jeg ikke på da.
Og dette er jo 25 år siden nå, så jeg bare skriver om hva som skjedde da.
Den siste gangen, som jeg kjørte, med båten til Haldis.
Så var det allerede høst.
Men jeg likte å kjøre båt på fjorden.
For det var som noe som ga meg sjelefred da.
Det er liksom en fin naturopplevelse, osv.
Så sånn er det.
Så jeg var kanskje litt nedfor en dag da.
Og kjørte ut en tur med båten.
Selv om det var litt seint på høsten.
Og da jeg skulle tilbake, til Berger.
Så var det begynt å blåse opp.
Så Kai Andersen, adoptivfaren til Øystein Andersen, (som eide brygga som Haldis bryggeplass på vel).
Og en gammel gubbe, (må jeg vel kalle han).
De stod på brygga, når jeg kom inn med båten.
Noe som gjorde meg litt distrahert.
For det var såpass uvær, at jeg måtte ta av meg buksa, og vasse inn med båten.
For bølgene gjorde at det var vanskelig, å kjøre båten helt fram til brygga.
Så jeg måtte gå der i underbuksa, mens faren til Øystein Andersen og han gubben stod på brygga, og glante på meg da.
For jeg klarte meg fint selv.
Og ble litt irrritert, siden de mannfolka stod der da.
(De stod liksom ved bryggeplassen til Haldis da.
Så det var klart for meg, at det var på grunn av at jeg var ute med båten, at de var der.
Og de skulle vel også hjelpe meg, med å bære iland noe greier kanskje.
Noe sånt).
Så da ble jeg kanskje litt paff da, av at de folka stod og stirra på meg, på brygga.
Og var litt flau, siden jeg gikk der, i bare underbuksa, mens jeg vassa med båten.
Så jeg var kanskje litt kald og irritert da, når jeg fortøyde båten.
Og siden jeg var kald, (siden jeg hadde vassa i det ganske kalde vannet, for det var jo høst, og ikke sommer), så hadde jeg kanskje litt mindre krefter, i kroppen da.
Sånn at den knuten, ikke ble så sterk.
Og at det kan ha vært derfor, at båten til Haldis, ble ødelagt i den høststormen.
Det er mulig.
Men men.
Ihvertfall så så vel faren til Øystein, at jeg hadde peiling, på å kjøre båt.
Siden jeg klarte å kjøre båten til Haldis, fram til riktig bryggeplass ihvertfall, selv om det var store bølger.
Uten å krasje i de andre båtene eller kjøre på grunn, eller noe.
Så sommeren etter, sommeren 1987, så fikk jeg lov, til å kjøre båten til Øystein og dem.
Når Øystein var med da.
Eller man kan kanskje si at jeg var sjafør for Øystein da.
Noe sånt.
For Øystein hadde ikke lært å kjøre båt da.
Dette var nok sommeren 1987, altså sommeren etter at jeg var i Weymouth.
Øystein og jeg, vi pleide å kjøre den båten.
(Som hadde vindskjerm og en del større motor, enn båten til Haldis).
Vi pleide å kjøre til en ganske ny marina, ved Holmsbu.
Der pleide Øystein å kjøpe løvbiff, men jeg kjøpte vanligvis burger da.
Kjetil Holshagen, han hadde da flytta til nettopp Sande.
Med mora og stefaren sin da.
De bodde i Lønnveien, på et byggefelt, må man vel kalle det, ikke langt fra Sande Videregående da.
Så jeg savna litt det, at vi var en gjeng da.
Så en gang, så fikk jeg med Øystein, på å dra å hente Kjetil Holshagen, i Sande.
Jeg ba han gå ned til ved Selvik der.
Og så kjørte vi med båten til Øystein og dem, til Sande da.
Men det var lenger enn jeg hadde trodd.
Så det tok jo en time eller to, å kjøre dit vel.
Ved Bjerkøya, så visste jeg ikke hvordan jeg skulle kjøre.
Men det viste seg å være en undergang, under brua, ut til Bjerkøya.
Så vi kunne kjøre under der da.
Så sånn var det.
Og tilslutt så kom vi fram til Selvik da.
Og da stod Kjetil Holshagen der.
Men han var sur, siden han måtte vente så lenge da.
Så det var ikke så lett, å ha dra med en fra Sande, ut med en båt, som lå ved en brygge, på Bergeråsen, fant vi ut.
Men men.
Vi kjørte vel også inn til Svelvik, med den båten, mener jeg.
For å spille spill, på Svelvik-kroa.
Og Geir Arne Jørgensen, Ditlev Castellan og Lille-Oddis, (tror jeg det var).
De maste også på Øystein, for de ville til Holmestrand.
For det var båtfestival der.
Så jeg måtte kjøre dem dit da, for Øystein da.
Og da måtte Ditlev og dem vise meg retningen dit, for jeg var ikke vant til å kjøre til Holmestrand med båt, for å si det sånn.
Men men, det gikk greit.
Jeg husker at jeg trava litt rundt der, i Holmestrand, under båtfestivalen der da.
Før Øystein og jeg dro tilbake til Sand da.
(Hvordan Ditlev og dem kom seg tilbake.
Det veit jeg ikke.
Men avtalen var bare at vi skulle kjøre dem til Holmestrand, sånn som jeg husker det.
Men men.
Dette må vel også ha vært sommeren 1987, vil jeg tippe på.
Men men).
En gang, som Øystein og jeg, var på marinaen der.
(Den nye ved Holmsbu).
Så kjente jeg igjen en kar, fra treningsstudiet, i Sande.
(En som jobbet der, eller hang der vel).
Og han var helt gæern og ropte og skreik, når han gikk inn i butikken der, på den marinaen, i Holmsbu.
Og det tok jeg også opp med dem, andre året vel, på Sande Videregående.
At jeg hadde sett at dem oppførte seg som noen gæerninger i Holmsbu.
Dem var kanskje dopa, eller noe.
Hva vet jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Trond Johansen dro også med meg ned, til Mekken-gutta, noen ganger.
Noen av dem syntes at jeg var litt kul.
(En med langt hår i nakken, fra Svelvik vel).
For jeg hadde for vane, å drikke mye, på 16. mai.
Folka i klassen min, sa til meg det, at det var stor fest i Svelvik, for ungdommer, natt til 17. mai.
Så i åttende klasse, (var det vel).
Så lagde jeg vin, i den ene boden, i Leirfaret 4B der.
For faren min hadde flere vinsett, som hadde liggi ubrukt, i et par år da.
Og han hadde også vinballong.
Så jeg prøvde å sette vin da.
Og den vinen, den ble så sterk.
Så den fortsatte å gjære nede i magen, husker jeg at jeg sa.
En som het Halvor, (i klassen under meg), ville kjøpe vin av meg, husker jeg.
Og jeg viste den vinballongen, til Espen Melheim osv.
Så det var Espen Melheim, som fortalte meg det, at han Halvor ville kjøpe vin da.
Noe sånt.
Og da sa Kenneth Sevland vel, til meg, der jeg gikk rundt med to gamle brusflasker, med vin på.
At lensmannen kommer, så jeg måtte enten drikke opp vinen, eller hive den.
(Så jeg kjente kanskje Kenneth Sevland i åttende klasse og.
Gjennom et valgfag kanskje.
Det er mulig.
Hvis ikke det her var 16. mai i niende klasse da.
Det er mulig).
Så jeg drakk opp resten av vinen da.
(Eller ihvertfall en flaske).
Også ble jeg så full, at jeg måtte sette meg ned.
Og Erland Borgen, i klassen min, og søstera mi Pia, fulgte med på meg, husker jeg.
Og Pia dro meg med i en taxi, tilbake til Berger, husker jeg.
Men men.
Men et annet år, så ble jeg med, og festa, oppe ved Ebbestad, eller noe.
Noen ungdommer, (flere med langt hår i nakken), brente bål og grilla og sånn der vel.
Jeg var så vant med å robbe garasjen til Haldis.
Så jeg robba en Svelvik-garasje, mens jeg var der.
(Det var noen som fortalte meg det da, at det var en garasje der).
Og det var en fryser, i den garasjen da.
Så jeg husker det, at jeg gikk rundt med en svær frossenfisk der, osv., som jeg hadde funnet i den garasjen da.
I fylla da.
Så noen av mekkengutta, fra Svelvik, de kjente meg igjen, fra en fyllekule, på en 16. mai da.
Så det syntes kanskje at jeg var litt morsom.
Men på Sande Videregående, så var jeg liksom den flinkeste i klassen, osv.
Så jeg hadde to image, som kanskje kræsja litt, akkurat der.
En som den flinkeste i klassen kanskje og en som fest-gærning kanskje da.
Noe sånt.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Trond Johansen maste også på meg om det, at jeg burde ha langt hår i nakken, husker jeg.
Men det gadd jeg ikke.
Det syntes jeg så litt harry ut vel.
Noe sånt.
Jeg så liksom på meg selv, som nesten en forretningsmann-type da, på Handel og Kontor.
Og jeg gikk med faren min sine sommerskjorter mye, det første året, på Sande Videregående, husker jeg.
(I mangel av andre klær egentlig).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang, så var det junior-EM, i håndball, for herrer, i Sandehallen, mens vi gikk i første klasse der.
Jeg var vant til å se mye sport på TV.
(Og vi hadde jo svensk TV også, på Bergeråsen).
Så jeg fikk med Trond Johansen, på å kule’n litt, (som vi vel sa).
Og se litt på håndball.
Men da fikk vi kjeft, av læreren, når vi kom for seint til timen.
Det var vel en kamp som Sverige spilte, eller noe, tror jeg.
Så de syntes kanskje at det var litt kjedelig, å ikke ha noen tilskuere.
Hvem vet.
Så Trond Johansen og jeg, vi skulka litt, og var litt håndball-tilskuere da.
I begynnelsen av en håndballkamp da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på).
I begynnelsen av skoleåret, så hadde vi en engelskprøve som gikk på staving, husker jeg.
I engelsk, så hadde vi en lærer, som het Steiro, husker jeg.
Han var fra Vestlandet vel, og han gikk så godt som alltid vel, i en grønn og blå-mønstret strikkegenser.
Så sånn var det.
Men men.
Han sa til meg at ‘du var faktisk best du’, eller noe sånt.
På den prøven da.
Men det skulle jo nesten bare mangle, tenkte jeg, siden jeg hadde vært så mye i England, (må jeg vel si, jeg hadde jo vært på to språkreiseturer allerede da).
Så jeg ble litt fornærmet, siden Steiro sa ‘faktisk’.
Det var som at han var nedlatende ovenfor meg, syntes jeg.
Så etter det så likte jeg ikke Steiro noe særlig.
Han gikk alltid i samme genser.
Og en gang så fortalte han oss, at grunnen til at han kom for sent inn i timen, var at han hadde snakket med en tidligere elev.
Da spurte jeg han om det var greit hvis vi elevene også brukte en lignende unnskyldning, hvis vi kom for sent.
Men da svarte ikke Steiro.
Men men.
For jeg lurte på det da, om hva som var gyldig grunn til fravær osv.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
I kontorlære, så hadde vi ei litt lubben dame, med mørkt krøllete hår, fra Sande vel.
Hu sa det, etter en prøve, at ingen fikk ‘5’.
Men så hadde jeg fått ‘5’.
Og så sa ei jente i klassen, (muligens Marianne aka. Tåka, fra Svelvik).
At ‘Han fikk jo 5’.
(Om meg da).
Og da svarte ikke hu lærerinna.
Så det var som at hu lærerinna i Kontorlære var nedlatende mot meg og, syntes jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg pleide å gå litt rundt i klasserommet, i friminuttene.
Så hu Gro-Marit, fra Svelvik, (som Petter og Christian og jeg, møtte på sykkel, i Svelvik en gang, da vi skulle kopiere Vitseposten, på Adax).
(Faren til Trond Johansen jobba også på Adax, forresten).
Hu begynte å kalle meg for ‘Nysgjerrig Nils’.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Hu Gro-Marit, hu sa også til meg, på skolebussen, en gang, (var det vel), at ‘Svelvik er Norges nordligste sørlandsby, veit du’.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Uten at jeg skjønte hvorfor hu nevnte det siste der.
Men men.
Så sånn var det.
Vi hadde forskjellige klasserom, i en del forskjellige timer.
Så en gang, så gikk jeg rundt, utenfor et klasserom, i Sandehallen, som vi brukte i noen Regnskap og Matte-timer vel.
Noe sånt.
Og da sa Rose Marie Baltersen, til noen andre jenter i klassen.
Mens jeg hørte det.
At ei venninne av henne, hu var sånn, at hu hadde sagt det, at ‘typen min og jeg, vi knuller ikke, vi elsker vi’.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg måtte liksom markere at jeg var fra Berger, hvor vi ikke syntes at skole var så artig da.
Så da jeg fikk høre om et triks, som gikk på å sette kateteret helt på kanten, av et lite platå, som fantes, i et av de fire klasserommene vi brukte vel.
I regnskap, (før vi fikk vikar vel. Eller hvordan det var).
Så satt jeg stadig kateteret på kanten, av det platået da, før timen begynte.
Og hver gang som hu regnskapslærerinna, i begynnelsen av 20-årene vel, (med kort, rød sveis vel. Eller noe).
Hver gang som hu hadde time, i noen uker, så falt kateteret ned da.
Midt i timen vanligvis.
Men etter noen uker, så sa Linda Moen, (som også gikk i den klassen), det, at om jeg kunne slutte å gjøre det, for det bråkte så fælt, sa Linda Moen, når kateteret falt ned.
Så da slutta jeg å gjøre det.
Noe som var ganske barnslig og vel.
Men det var litt kjedelig, på den skolen.
Den var nesten midt i ingensteder.
Og det var ikke engang en kiosk der.
Kun en brusautomat og en varmdrikk-automat i kantina.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu lærerinna ble klasseforstanderen vår, i andre klasse, forresten.
På økonomilinja.
Men jeg husker ikke hva hu heter nå.
Og jeg veit ikke om hu fant ut, at det var meg, som tulla så fælt med henne.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Kjetil Holshagen hadde en walkman, med opptaksfunksjon, blant annet, som han hadde kjøpt, på Elkjøp, i Drammen.
Jeg klarte å rappe en sånn, en gang, var det vel.
Og jeg ga min gamle walkman, fra Brighton, til søstera mi, i julegave, et år da.
Selv om hu da ble sur, for dette var vel julen 1986 da.
Og den walkmanen fra Brighton, den hadde et par skjønnhetsfeil vel.
Dekselet var litt knust, og sånn, var det vel.
Men den var rød, (for de var utsolgt for svarte, på Dixons), og jeg ga også Pia de walkman-høytalerene, som hadde fulgt med.
Men Pia ble sur da, sånn som jeg husker det.
Enda jeg syntes det var en grei julegave, for en søster, som var mer som en kusine, eller noe, kanskje, siden hun bodde hos Haldis.
Jeg visste ikke at Pia hadde blitt så bortskjemt, at hun ikke ble glad for en walkman.
Det var jo ikke vanlig, å ha walkman-høytalere, på den tida.
Og jeg kunne jo ikke kjøpe en gave, til mange hundre kroner heller.
(Jeg var jo ikke faren hennes heller, jeg var jo broren hennes, og knapt nok det, siden vi ikke bodde i samme hus.
Men men).
Pia hadde jo fått min gamle sykkel, da vi bodde i Larvik, og tålt det.
Men å få min gamle walkman, på Berger, det tålte hun visst ikke.
Jeg kjøpte også noen nye walkman-høytalere, som hadde forsterker, et eller annet sted.
Til min nye walkman da.
Og jeg tok med den walkman-en på skolen, noen ganger.
Og tok opp kaoset, som var, i matte-timene.
En gang, så løp han mattelæreren, (en kar litt oppi åra, som hadde gått konkurs sa han, flere ganger vel, og som hadde begynt som lærer, etter dette).
Han løp etter Gro-Marit, i mattetimen, husker jeg.
Og det syntes jeg at var en uverdig oppførsel, fra en lærer.
Så sånn var det.
Og alle i klassen klagde på han.
(Kanskje med unntak av Snorre Skaug vel).
Omtrent alle, ihvertfall.
Og rektor dukka opp i en time, i klasserommet, som var i Sandehallen der, og kjefta på oss, fordi vi ikke ville høre på læreren da.
Så jeg tok opp det som skjedde i timen, på den walkman-en da, som hadde opptaksfunksjon.
Og det likte ikke læreren, så han kasta meg ut av timen.
Det var kjempemange som ble kasta ut.
For det var fullstendig kaos, i de timene til han læreren.
Så nesten halve klassen ble kasta ut, vil jeg si.
Så sånn var det.
Jeg ble sur, siden jeg ble kasta ut.
Jeg mente at det ikke var noe galt, å ta opp hva som skjedde i klasserommet, på walkman.
Så jeg satt på den walkman-en, på full guffe, utafor døra, i Sandehallen der da.
For jeg hadde jo også de høytalerne med meg på skolen.
Og de nye walkman-høytalerne mine, (noen svarte), de hadde innebygd forsterker da.
Og jeg hadde jo batterilader, så jeg hadde strøm på de og, for å si det sånn.
Og så kunne nok de inne i klasserommet, høre hvordan de hørtes ut da.
En gjeng med gærninger nesten.
Så sånn var det.
Men men.
Bare ooe jeg tenkte på.
Men så ble jeg sendt til rektor, for det her.
Rektor Sigmund Stige, var en eldre mann, som var litt forgubbet kanskje.
Jeg husker at damene som jobbet på forværelset hans, de pleide å latterliggjøre han, husker jeg.
Det var lov å drikke brus på skolen.
Og jeg hadde aldri blitt sendt til rektor før, på noen av skolene jeg hadde gått på.
Så jeg tok med en flaske cola, når jeg skulle til rektor.
Det likte ikke rektor.
Og jeg prøvde vel også å tulle litt, og prøvde å forklare hva en walkman var da.
Jeg prøvde å bortforklare hva jeg hadde gjort litt da, for å være ærlig.
Men rektor ble bare sur, og ville ikke høre på meg, og satt ned ordenskarakteren min, det året da.
Så sånn var det.
Så spurte hu kioskdama, (tror jeg hu egentlig var, fra en kiosk ikke langt unna fergeleiet vel).
(Ei som var i begynnelsen av 20-åra vel.
Og som kjørte bil til skolen osv., vel, hvis jeg husker riktig).
Om hu kunne få låne den kassetten av meg, for dem skulle prøve å få mattelæreren sparka da, og trodde at den kassetten kunne hjelpe til å få det ordnet.
Så jeg lot hu få låne den kassetten da, og fikk vel aldri den igjen, tror jeg.
Men men.
Men så fikk alle i klassen omtrent, dårlig karakter, det vil si ‘2’, på en prøve.
Jeg selv fikk en ‘6’-er vel, men jeg hadde fått ‘2’ på den forrige prøven, som jeg ikke hadde fått lest noe særlig på vel.
Noe sånt.
Men læreren fikk sparken da.
Og rektor dukket igjen opp i klassen, og unnskyldte seg, for problemene med den dårlige mattelæreren da.
Og vi fikk en lav kar, med krøllete hår, (som hadde vært hjelpelærer vel), som ny mattelærer, ut året.
Han nye mattelæreren, sa at alle fikk strøket den siste prøven.
Jeg spurte da, (siden jeg hadde fått en 6-er), om jeg istedet kunne få strøket prøven før der igjen.
(Hvor jeg fikk en 2-er).
Og det var greit, sa han nye læreren.
Så det var kanskje litt useriøst, det som foregikk, på Sande Videregående, rundt dette med at han mattelæreren ble sparket.
Var det en sammensvergelse fra ‘sørlands-jentene’ fra Svelvik, som ville ha han mattelæreren sparket, siden han ikke var kristen, eller noe, tenker jeg nå.
Men men.
Hvem vet.
Gro-Marit sa jo til meg, på den her tiden, at ‘Svelvik er Norges nordligste sørlandsby, vet du’.
Så det var noe spesielt ihvertfall, med de Svelvikjentene, vil jeg si.
For dette sa Gro-Marit til meg utenfor sammenhengen, sånn som jeg husker det.
Men men.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Og min nedsatte ordenskarakter, den ble stående, selv om han mattelæreren ble sparket da.
Så sånn var det.
Så da burde kanskje den nedsettelsen ha blitt strøket og, siden den siste matteprøven ble strøket.
Men men.
Men jeg orka ikke å ta opp dette.
Jeg likte ikke han rektoren, som jeg syntes at var litt stiv og unaturlig, i formen.
Så det var ikke sånn at jeg gikk på kontoret hans, og spurte han, om jeg kunne få strøket den nedsettelsen.
Det var bare mattelæreren som jeg spurte om å få strøket en annen prøve av, enn den som de andre fikk strøket da.
Så sånn var det.
Men men.
Så jeg fikk en ‘6’-er på vitnemålet, i matte, det året, enda vi hadde hatt mye krøll med mattelæreren da, og vi fikk ny lærer, på slutten av skoleåret da.
Men det var egentlig litt flaks, siden jeg også hadde en ‘2’-er da.
Men den ‘2’-eren, den fikk jeg strøket da.
Hvis ikke så hadde jeg vel fått en ‘5’-er, i matte, vil jeg vel tippe på, det året.
Jeg fikk jo tre ‘6’-ere og resten ‘4’-ere, på vitnemålet.
Så jeg behøvde ikke de tre ‘6’-erne, (som jeg syntes at alle av var litt snille vel, det var vel egentlig snakk om sterke femmere, vil jeg vel si).
Jeg kunne kommet inn på hvilken linje jeg ville, på andre året, uten de sekserne også.
De fleste av ‘4’-erne var vel sterke, mener jeg å huske.
Så det var kanskje noen lærere, som tullet litt med meg, på et karakter-møte, eller noe.
(Som jeg mener at lærerne hadde).
Siden jeg fikk tre ‘6’-ere, og det liksom er ‘number of the beast da’, med 666 osv.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Trond Johansen, han ville gjerne besøke meg, på Bergeråsen.
Prata han om, i en time.
Og da ble Søren Larsen interessert, husker jeg.
Og spurte om vi hadde jenter der, eller noe.
Han sa det, at en gang så hadde han kastet sand inn i fitta, på ei naken jente, som han hadde sett på en strand da.
Så sånn var det.
Men men.
Trond Johansen, han dro ut til Bergeråsen, sammen med Kenneth Sevland, på begynnelsen av det skoleåret vel.
Og da hadde faren min sperret telefonen, i Leirfaret 4B, fordi han mente at jeg ringte for mye til kontakttelefonen, osv., da.
Men men.
Så jeg visste ikke helt når de her Svelvik-folka skulle dukke opp, hos meg.
Så da de traska ned Havnehagen, så var jeg på besøk hos Kjetil Holshagen.
Og Øystein Andersen var også der, husker jeg.
De to gutta fikk seg Amiga-datamaskiner etterhvert.
Og da var de litt ‘døve’ mot meg, husker jeg, som kun hadde Commodore 128 da.
Så jeg var ikke så populær, da jeg satt nede hos Kjetil Holshagen den gangen, husker jeg.
Så når jeg så ut av vinduet, fra rommet, til Kjetil Holshagen, at Trond Johansen og Kenneth Sevland gikk forbi.
(For å besøke meg da, som de ikke visste hvor bodde.
De var på vei ned mot Haldis sitt hus de.
Så de hadde ikke gått opp mot Leirfaret vel).
Så var det ikke sånn, at jeg tok med Trond Johansen og Kenneth Sevland, inn til Kjetil Holshagen og dem.
Nei, det var vel sånn, at jeg tok dem med opp til meg, i Leirfaret, mener jeg.
Så Kjetil Holshagen og jeg, vi var ikke så gode kamerater.
Og Øystein Andersen, han ble vel igjen nede hos Kjetil Holshagen, mener jeg, når de Svelvik-gutta dukka opp, på Bergeråsen.
Så han var kanskje best kamerat med Kjetil Holshagen, vil jeg si.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Trond Johansen ville så drikke hos meg.
Og han var en sånn morsom ‘filur’ da, må man vel si.
Selv om Vidar, (fra Nesbygda), i klassen vår vel sa at vi var for forskjellige, etterhvert, til at vi burde være kamerater.
Så sånn var det.
Men men.
Men jeg gikk pliktskyldigst ned til huset til Haldis og dem da.
En dag jeg skulka skolen vel.
Og tømte litt alkohol, fra flere flasker, over på en flaske jeg hadde med meg da.
Men det gikk ikke an å drikke det, sa Trond Johansen, når vi liksom skulle ha fest da.
For jeg hadde ikke så god greie på alkohol.
Så jeg hadde blanda noe likør i det og.
Og da skilte den likøren seg, og fløyt liksom rundt, som en smørje, i spriten, på den flaska da.
Så sånn var det.
Men men.
En annen gang, som Trond Johansen var der, i Leirfaret 4B.
Så hadde han med et pornoblad, som han ville se i, sammen med meg, av en eller annen grunn.
Og det var vel et tysk pornoblad, eller noe.
Med to søsken, som hadde sex vel.
Men jeg likte ikke å se på sæd osv., i det pornobladet, så jeg bare sa ‘æsj’ da.
Men nå, så tenker jeg det, at Trond Johansen, han prøvde å finne ut om jeg var ‘pervo’, eller noe sånt kanskje.
At han liksom ikke skulle være kamerat, men bare kødda da.
Noe sånt.
Men men.
Jeg hadde jo sette et sånt lignende pornoblad før og.
Og det var et som Christell hadde vist meg, noen år tidligere.
I Ulvikstien, så lå det et pornoblad gravd ned.
Men sånn at man kunne bla i noen sider.
(Så noen gutter hadde kanskje gravd det ned, for å gjøre noen jenter kåte?
Hva vet jeg.
Fallan-brødrene, som bodde i Ulvikveien kanskje?
Hm).
I det pornobladet, som man kunne lese, halvveis nedgravet, i Ulvikstien da.
Så kunne man se bilder, av to damer, som hadde en hver sin ende av en agurk, inne i fitta da.
Så det var to damer som hadde den samme agurken inni fitta, husker jeg.
Så sånn var det.
Dessuten, så hadde jo jeg etterhvert leid mye videofilmer, i Svelvik, osv.
Det var en videoutleie-butikk, som var ikke langt fra ungdomsskolen.
Og da gikk man jo rundt og så på alle filmene, før man bestemte seg.
Og noen hadde kanskje fortalt meg om de erotiske danske stjernetegn-filmene da.
Som het ‘I Krepsens Tegn’, osv.
Så det hendte at jeg leide en sånn film da.
Og faren min han hadde kjøpt et videokamera, som var tyvegods, tror jeg.
Og en TV, som stod nede hos Haldis, som også var tyvegods vel.
Og videokameraet, det rappa jeg en dings til, i en elektrobutikk, under bybrua, i Drammen, ved Strømsø Jernbanestasjon.
Og så kunne man bruke det, til å ta opp fra.
For da kunne jeg koble en scart-ledning vel, (som Øystein Andersen fikk tak i vel), mellom videokameraet og den vanlige VHS-videoen da.
Så da så fikk jeg kopiert en del filmer da.
Så en gang, når Søren Larsen ville komme på besøk.
Så satt jeg på en sånn film da, som het i Krepsens Tegn, eller noe.
Siden Søren Larsen var så opptatt av å kaste sand inn i fitta på damer på stranda.
Og siden han Trond Johnansen var så glad i porno da.
Noe sånt.
Men jeg flytta også dataen ut i stua tror jeg.
(For jeg ville vel ikke ha de her folka, inne på soverommet mitt).
Og jeg hadde en Commodore 128, som Kjetil Holshagen og broren, Bjørn Arild Holshagen, nesten hadde tvunget meg til å kjøpe, som tyvegods, fra han Bjørn Arild da.
Jeg møtte han i Drammen, og fikk datamaskinen da.
Og ga han pengene.
Noe sånt.
Jeg hadde jo hatt VIC 20 datamaskin, tidligere.
Så til den Commodore 128-maskinen så hadde jeg etterhvert både printer og diskettstasjon, husker jeg.
Og the Final Cardrige og mange spill, som jeg kopierte av Øystein Andersen.
Og jeg hadde også en kul joystick, som jeg hadde kjøpt på Lauritzen bokhandel, i Drammen.
Det var en joystick, med to skyteknapper, og autofire da.
Autofire-bryteren, den var fremst på joysticken.
Så da Søren Larsen satt i sofaen min, og testa noen spill jeg hadde.
Så skulle jeg vise han det, at han også kunne skru på autofire-knappen.
Men da, så var han så unaturlig og satt bare rett opp og ned, uten å ville gi meg joysticken.
Men han satt bare med joystick-en på fanget da, enda jeg skulle liksom vise han hvordan man skrudde på autofire.
Så jeg skrudde på autofire, mens han Søren Larsen hadde den joystick-en på fanget da.
For å vise han hvor kul den joystick-en var.
Men han Søren Larsen, han skjønte jo ikke noe.
Han beveget ihvertfall ikke joystick-en nærmere meg.
Og han var litt sånn korpulent, eller noe.
Han var ikke tynn, ihvertfall.
Så jeg kom jo nesten borti hans ‘private deler’ da, med hånda, når jeg skulle skru på ‘autofire’-knappen, på joystick-en, for å vise da.
For Søren Larsen var så unaturlig og ville liksom ikke la meg låne joystick-en min litt da.
Så hva som foregikk inni huet på Søren Larsen da, det veit jeg ikke.
Men Trond Johansen var der ihvertfall også, husker jeg.
Mens vi så på en sånn dansk pornofilm da, (eller erotisk film, er det kanskje), hvor ei dame lå og skræva skikkelig, på en dobbelseng, husker jeg blant annet.
‘Hu kunne skræve hu’, var det en av gjestene som sa.
Det var kanskje Søren Larsen.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Ei jente, i klassen vår, det første året på handel og kontor.
Ei med lyst hår, fra Svelvik, som jobba på videobutikken, på Svelvik-senteret, (det fantes ihvertfall tre videobutikker, i Svelvik, på den her tiden, husker jeg).
Søstera mi Pia, dro meg med inn til den videobutikken en gang, så det er derfor jeg husker det, at hu lyshåra, med ganske langt hår vel, jobba der.
Hu ble spurt av en lærer, (det var vel enten Steiro eller Samland), om hvorfor hu alltid var så trøtt, husker jeg.
Men hu svarte ikke da.
Men men.
Så sånn var det.
Kristin Sola, (fra Sande), hu drev og fiksa på sveisen sin, i en time, husker jeg.
Og da sa Samland det, at det hu dreiv med der, det kaltes noe med ‘elskov’, husker jeg.
Så sånn var det.
Men men.
Kristin Sola og Monika Andersen, (hun sistnevnte var fra Selvik, mens Kristin Sola var fra ved Galleberg, tror jeg. Noe sånt. Eller muligens var hu fra Kleiverhagan. Noe sånt).
De to Sande-jentene, de tok med til side, etter en time, i Sandehallen der, en gang.
Og spurte om det var sant, at jeg bodde alene.
Jeg svarte at det var sant.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg prata aldri noe mer med dem, om det her.
Og jeg vet ikke om de skjønte at det var sånn, at jeg hadde bodd alene, helt siden jeg var ni år.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Men men.
Dit Kjetil Holshagen og dem flytta til forresten, på slutten av det her skoleåret vel, (som var skoleåret 1986/87).
Så var det forresten et kulehull, i veggen, i stua, som Kjetil Holshagen viste meg, husker jeg.
Den forrige eieren hadde skutt seg.
Og de fikk kanskje huset billigere av den grunn da.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kjetil Holshagen, han fikk også en ny kamerat, fra Selvik, som ble kalt for Stekke.
Jeg hadde vært en tur i Oslo, sommeren 1987 vel, bare fordi jeg kjeda meg, eller noe vel.
Og på den nye Spaceworld-butikken, ovenfor Tanum Bokhandel, i Karl Johan.
Så hadde jeg rappa med meg, en joystick.
Den var ikke så bra, som den jeg hadde fra før.
Men den var svart, og med gul skyteknapp vel.
Noe sånt.
En gutt, så at jeg rappa joystick-en, og fulgte etter meg, ut på Karl Johan, husker jeg.
Men men.
For det var ganske risikabelt, det jeg gjorde, for det var mange folk der.
Men Kjetil Holshagen og jeg, vi hadde vært på datamesser og sånt, i Oslo før.
Og da hadde jeg rappa en datamus, husker jeg, til en PC, et sted.
(Enda jeg ikke hadde PC, og derfor ikke kunne bruke den datamusen.
Det var vel på den samme Osloturen, som jeg kjøpte den the Final Cartridge-en, mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Så jeg var rimelig kleptoman, vil jeg si.
Men jeg kjedet meg vel mye, og stjal vel for å avreagere, tror jeg, siden jeg måtte bo alene osv., og hadde mye aggresjon, mot Haldis da, som jeg mente at hadde rappa faren min, (for å si det sånn).
Men men.
Men da jeg flytta til Oslo, for å studere, høsten 1989, så bestemte jeg meg for det, ganske raskt, at jeg skulle slutte med det, å rappe og snike på T-banen.
Jeg slutta vel med å rappe, et år eller to før jeg flytta til Oslo.
Og jeg slutta med å snike på T-banen, etter å ha bodd i Oslo, i cirka et års tid da.
Noe sånt.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Kjetil Holshagen, han nærmest tvang meg til å selge han den joystick-en.
Enda jeg syntes det, at den joystick-en var grei å ha, som en reserve joystick da.
Jeg hadde vanligvis nok penger, og var egentlig ikke interessert i å selge den.
Men Holshagen var nesten aggressiv, og var så oppsatt på å få kjøpe den joysticken, at jeg, (som var mer laid-back, vil jeg si, i forhold til den joystick-en), jeg bare lot han få kjøpe den.
Det var ikke noe viktig ting for meg liksom.
Jeg hadde jo mange ting, fra før liksom.
Men så ville ikke Holshagen betale en fair pris, for den joystick-en heller.
Han ville bestemme prisen selv og.
Så det var jo nesten som at han stjal den joystick-en fra meg, vil jeg si.
Stekke også ga meg tyn for det.
Stekke dreiv også og stjal i butikker, husker jeg.
Han sa det at han hadde stjålet på Aquarius bokhandel, i Oslo, men bare begynt å grine, og sagt at foreldrene var skilt, osv., også fikk han gå da.
Noe sånt.
Stekke var også sur på meg, siden jeg prøvde å få Kjetil Holshagen til å betale halv pris, (av butikkpris da), for den joystick-en.
Det var alt for mye, mente de.
Og Kjetil Holshagen skyldte meg også noen penger.
Så tilsammen ble det vel cirka et par hundre kroner.
Men de pengene fikk jeg vel aldri, tror jeg.
Så sånn var det.
Kjetil Holshagen dro meg med hjem til han Stekke, en gang, og han bodde like nedenfor lokalet Fremad der.
(Og Selvik-banen vel).
Og så til høyre, en gårdsvei vel, nedi der.
Stekke hørte på heavy-musikk, på full guffe vel, på rommet sitt, husker jeg.
Det er mulig at det var Metallica, som han hørte på.
Noe sånt.
Men jeg var der vel bare en gang, eller noe.
Selv om jeg traff han Stekke igjen seinere, på Fremad og i Drammen.
En gang jeg skulle kjøpe meg ny bukse, på Hennes og Mauritz, i Drammen.
Så hadde Stekke fått tak i en sånn dings, for å ta av alarmer, på Hennes og Mauritz-klær.
Så Stekke fikk meg til å kjøpe en bukse, gjennom han da.
Til halv pris eller noe da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Stekke kjente også ‘Tina Turbo’, men det skal jeg skrive mer om seinere.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Et år kanskje, før Kjetil Holshagen flytta til Sande.
Så hadde han plutselig bare angrepet meg, når jeg satt i sofaen, i Leirfaret 4B der.
Han bare fløy rett på meg.
Jeg hadde den luftpistolen der, som jeg hadde kjøpt fra Hobbex.
Men den pistolen, den var jo bare som en ertepistol, vil jeg si.
Løpet var bare på 3-4 centimeter vel.
Og den var også ganske slitt, etter en del skyting da.
Mest fra Ulf Havmo og meg vel.
Så jeg skøyt han Kjetil Holshagen i låret da, når han fløy på meg, der jeg satt, i sofaen da.
Jeg satt vel med den luftpistolen i hånda, tror jeg.
Så det var selvforsvar da.
Men den luftpistolen, den var som sagt ikke så sterk.
Så kula gikk ikke gjennom olabuksa, til Kjetil Holshagen, eller noe.
Selv om han vel fikk vondt da.
Men hvorfor han fløy på meg sånn, det veit jeg ikke.
Det skjedde som lyn fra klar himmel, vil jeg si.
Så Kjetil Holshagen er kanskje ikke ‘helt god’ da.
Det er mulig.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg syntes at det angrepet på meg, fra Kjetil Holshagen, viste at han ikke respekterte meg.
Og jeg hadde ikke lyst til å bli banka opp av Kjetil Holshagen, i min egen leilighet, (må jeg vel kalle det).
Så derfor skøyt jeg han i låret da.
Men jeg visste det, at den pistolen ikke var så sterk, så derfor valgte jeg å skyte da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde også kjedet meg, en gang, med den luftpistolen, borte på Sand.
Og da hadde jeg skutt, mot vinduet, til bestemor Ågot.
Og da hadde det visst blitt hull, i det vinduet.
men det tror jeg må være noe de hadde borret, eller noe, for å tulle med meg.
Onkel Håkon kanskje.
Jeg tror ikke at den kula kunne gå gjennom det vinduet, og lage et hull med så renskårne kanter.
(Det var derfor jeg turte å skyte litt sånn, i hytt og pine, med den pistolen, (mot huset til Ågot da), for den pistolen var ikke så sterk da).
Det synes jeg at virker litt rart.
Så det lurer jeg på ennå, må jeg innrømme.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi hadde en lærer, fra Tønsberg-området, som fikk en walkman, av klassen vår, og parallellklassen vår.
(Vi var to klasser på Handel og Kontor, nemlig).
Så Line Nilsen og Kenneth Sevland og dem, de kom inn i klasserommet vårt, og ga en walkman, i present, til han Tønsberg-læreren da.
For han hadde klaget på at elevene bråkte så mye.
Og da, så var det noen som ba meg, (som hørte en del på walkman), om å finne fram en kassett, å låne til han læreren da.
Og det var en Aha-kassett, som jeg hørte på.
‘Scoundrel Days’ vel.
Noe sånt.
Og da skreik han læreren ut, for en av sangene het noe med ‘hunting for the whales’, og da lurte han læreren på, om det var noe med Greenpeace, eller noe, lurer jeg på.
Så sånn var det.
Men men.
Trond Johansen, han hadde tatt meg med til biblioteket, på Sande Videregående, før det her.
Og vist meg det, i en ordbok, at ‘Galte’, det var en kastrert hanngris.
Han ville finne et kallenavn, på han Tønsberg-læreren, fortalte han meg.
Og han begynte å kalle han Tønsberg-læreren, for ‘galten vår’, osv., i timen, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Han Tønsberg-læreren, han prata til meg, på slutten av skoleåret, siden han ga meg karakteren ‘6’, i begge fagene han hadde, husker jeg.
Det var i Maskinskriving og i Korrespondanse og Dokumentlære, husker jeg.
Så da nevnte han vel bare det, i en av de siste timene da.
Like før eller etter timen da.
Jeg satt foran og til venstre, ihvertfall i to av klasserommene, som vi hadde.
Vi satt noen timer i maskinskriving-rommet, (hvor jeg satt foran til venstre, med Snorre Skaug, (sønnen til den daværende Høyre-ordføreren i Svelvik), bak meg).
De andre klasserommene vi hadde, det var et ‘almenn-klasserom’, hvor vi hadde norsk og engelsk.
Vi hadde også et klasserom, der hvor det platået var, i noen timer.
Og vi var også i det klasserommet, i Sandehallen, i en del timer.
Så vi var nesten som en ‘nomade-klasse’, kan man kanskje si.
Vi hadde jo gym også, så vi var på fem-seks forskjellige steder, og hadde undervisning da, iløpet av en uke.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Trond Johansen fortalte meg også det, at han pleide å gå naken gjennom huset deres i Svelvik, (hvor jeg aldri ble bedt på besøk, forresten).
Etter at han dusja, sa han.
Og da pleide lillesøstera hans å glane på han, som bare det, sa han.
Uten at jeg vet hvorfor han sa det her.
Men men.
Så sånn var det.
Vi gikk noen ganger, (hvis vi hadde skulka, eller noe), fra skolen, og i retning Berger og Svelvik, hvis det var lenge til bussen dukka opp.
En gang, så gikk vi helt til ved der Søren Larsen bodde.
(Ved papirfabrikken i Selvik).
Da kødda jeg med Trond Johansen, og sa at han så ut som en ‘fitte i trynet’, (av vinden eller noe sånt).
Og da sa han at jeg så ut som en ‘pikk i trynet’.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så jeg kunne være rappkjefta og uhøflig, på den tida, husker jeg.
Men jeg tenkte kanskje at han Trond Johansen tålte det litt da, siden vi liksom var kamerater da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Trond Johansen var også med å spille, i en fotballturnering, i Sandehallen, husker jeg.
Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke var med å spille, men jeg ble vel ikke sett på som å være god nok da.
Og klassen vår hadde vel ikke noe eget lag, tror jeg.
Så dette var kanskje et Handel og Kontor-lag, eller noe.
Trond Johansen spilte ganske bra, mener jeg å huske.
Og han ble kalt ‘Tjoms’, mener jeg, av noen på tribunene.
Så sånn var det.
Noen, (sikkert noen Mekken-folk, eller noe), hadde også tatt med seg en ‘Oppblåsbar Barbara’-dukke, til Sandehallen, som de hadde satt et flag, i fitta på da, (som det heter).
Og brukte den dukken som maskott da, eller noe, mens de holdt den i været da, med dem flagg-pinen som hadde den andre enden dyttet opp i fitta på den dukken da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Trond Johansen klagde også, etter en gymtime, husker jeg, på at han hadde så mye fett, rundt låra sine.
Uten at jeg veit hvordan han klarte å få så ‘daskete’ lår.
Men men, det var kanskje et mysterium.
Hvem vet.
Klasseforstanderen vår, det året, det var Thor Samland, mener jeg å huske.
Han klagde alltid over stilene våre.
Men juletentamen men, var det vel, (for jeg husker at vi satt i kantina, da jeg skreiv den stilen).
Den skrøyt Samland av da.
Og sa at det var en bra disponert stil, eller noe.
Om et tema, som jeg hadde greie på, sa Samland.
(Det var om video.
Og jeg hadde jo fått videospiller av faren min, allerede som niåring, i 1980.
Jeg var vel kanskje den første på Bergeråsen, som hadde video, vil jeg vel kanskje tippe på.
Men men.
Så sånn var det).
Da skulle noen av jentene, i klassen min, se på den stilen da.
Og den var på tre sider, husker jeg..
(Jeg var ikke så glad i å skrive stil, husker jeg).
Men selv om Samland skrøyt fælt.
Og selv om det nesten ble oppstyr, i det ‘almenn-klasserommet’, (på den andre sida av kantina enn ‘hoved-klasserommet’ vårt, hvor skrivemaskinene ‘våre’ stod, osv).
så fikk jeg bare karakteren ‘4’ på den stilen og.
Enda det vel også var få skrivefeil.
Men ingen ‘5’-er der i gården nei.
Enda jeg hadde fått ‘S’ en gang, i karakterboka, i norsk, på ungdomsskolen.
Men men.
Så sånn var det.
Samland var en særegen person, som så ut som en ‘ape’, var det vel Jan Ivar Lindseth sa om han, (skoleåret etter).
Samland satt med hue bøyd framover da, ved kateteret.
Samland sa en gang, at det var forskjell på jentenavn som slutta på -a og -e, (var det vel).
Mange skjønte ikke noe av det, (inkludert meg).
‘Da har dere mye å lære’, sa Samland da.
Så Samland han var nesten en mystisk person, vil jeg si.
I norsken, i andreklasse, så skulle vi lese en roman.
Og Samland valgte ut ‘Lillelord’, av Johan Borgen, for oss.
Og det syntes jeg egentlig var en ganske bra bok.
Og jeg begynte å lese en del krim-bøker, som jeg kjøpte på Lyche, i Drammen, etter det her vel.
Det var bøker av Ken Follet, Alistar McLean og Robert Ludlum vel.
Jeg leste også en bok om Napoleon, som Arne Thomassen ga til faren min, en gang jeg besøkte mora mi på Tagtvedt.
Den boken, (eller det var vel egentlig to bøker), den var på dansk, og jeg har seinere lurt på det, om den boken var etter Holger baron Adeler, som bestemor Ingeborg arvet eiendelene etter kona til, (baronesse) Magna Adeler f. Nyholm.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Steinar Nielsen kalte forresten Rose Marie Baltersen, for ‘berta’, en gang, som klassen stod og venta på å bli sluppet inn i klasserommet vårt da.
Så hun fikk mye oppmerksomhet.
Det Steiro eller han Tønsberg-læreren sa om henne.
Det var vel sånn.
At læreren spurte om vi ikke brukte lue.
Og da skulle de som ikke brukte lue, rekke opp hånda da.
Og Rose Marie Baltersen rakte opp hånda da.
Og hu hadde en sånn frisyre, nesten lignende av det Kenneth Sevland og Jan Stadheim på Sand, hadde.
De hadde liksom håret fønet opp, til en sirkel, rundt hue da.
Så læreren sa noe sånt som, at ‘jeg skjønner at du ikke går med lue, som har så flott frisyre’, eller noe.
Så sånn var det.
Men men.
Hu Rose Marie Baltersen hadde også et pent ansikt da, og det hendte vel at jeg fantaserte litt om henne, mener jeg å huske.
Siden vi nesten var i den samme gjengen litt, i begynnelsen av det skoleåret.
Og siden hun løp på meg, mens vi spilte fotball utendørs en gang, også på begynnelsen av det skoleåret da.
Så sånn var det.
Jeg drømte litt om at jeg tok henne med på ferie til et hotell i London, husker jeg.
Men jeg var veldig sjenert, siden jeg ikke hadde fått hår på tissen enda.
Så jeg prøvde meg ikke på noen damer, på den her tiden.
For jeg syntes det var så flaut, at jeg var så seint i puberteten da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg tulla også med Trond Johansen en gang, en mandag vel.
Også mens vi venta på å bli sluppet inn i klasserommet.
Jeg hadde sett på Sportsrevyen, dagen før, (som må ha vært en søndag vel).
Og tulla med han og Vidar, (fra Nesbygda), og sa det, at ‘Tromsø slo Vidar 1-0 og Trond Johansen scorte’.
(For Trond Johansen var også navnet på en fotballspiller, for Tromsø da, på den tiden.
Og Vidar var også navnet på en fotballklubb da.
Så sånn var det.
Men men).
Bare noe jeg tenkte på.
Vidar lurte også på meg, om hvordan musikk jeg likte.
Jeg svarte ‘Genesis’, for det var det jeg kom på i farta.
(Kjetil Holshagen og broren, de likte Genesis, så jeg hadde kopiert en kassett fra dem da.
Den med ‘oh Superman where are you now’, osv).
Så sånn var det.
Men men.
Så sånn var det.
Vidar, han lurte også på om jeg leste lederne og sånt, i avisene.
For jeg pleide å få noen til å kjøpe med VG eller Dagbladet for meg, i spisefriminuttet da.
Noen som kjørte til Sande da.
Søren Larsen sikkert.
Noe sånt.
Men men.
En gang, som jeg kom for sent til gymmen.
Så hadde jeg en flekk på underbuksa mi, var det vel.
Og da var Vidar den siste som var igjen, i garderoben, da jeg kom på skolen.
Så han så det.
(Det var vel en sædflekk kanskje.
Hva vet jeg).
Jeg ble litt flau, og sa at, ‘det er ikke det du tror det er’.
Ok, sa vel han Vidar.
Noe sånt.
Men men.
Jeg leste jo også Pyton, og sa en gang ‘orgasmisk’, mens Mette Holtet overhørte det.
Og da svarte hun, at jeg aldri hadde hatt noe orgasme.
Noe sånt.
(Noe som var feil, for jeg hadde runka siden jeg gikk på barneskolen vel.
Og pleide da å få orgasme.
Selv om det kanskje ikke kom ut noe sæd, de første årene.
For de som er interessert i det.
Det var vel mens jeg gikk på ungdomsskolen, at den første sæden begynte å komme ut av pikken min, tror jeg.
Det skjedde altså før jeg fikk hår på pikken da.
For den som er interessert.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på).
Søren Larsen sa også det en gang, til meg, en gang som vi satt i det klasserommet, med det platået i, der hvor kateteret stod.
At Mette Holtet ‘flørtet’ med meg.
Men min selvtillit var så lav da, siden jeg ikke hadde hår på pikken enda, så jeg prøvde meg ikke på henne, eller noe.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
(Dette var vel ganske i begynnelsen av det skoleåret forresten.
Nemlig Grunnkurs Handel og Kontor.
Så sånn var det.
Men men).
På slutten av skoleåret, så hadde vi en eksamen, (eller noe), i det klasserommet, i Sandehallen, husker jeg.
Vi skulle satt annenhver rad, med en Helse og Sosial-klasse, husker jeg.
Og da var Cecilie Hyde, (en lav, mørkhåret jente, som moren min kjente moren til, fikk jeg senere vite).
Hun gikk da i den Helse og Sosial-klassen.
Og hun sa det, husker jeg, om Pål Eier, (som bråka og tulla, og fikk oppmerksomhet da, fra eksamensvaktene osv. vel.
Eller om disse to krangla).
Cecilie Hyde sa det, (under den eksamenen, husker jeg), høyt om Pål Eier da, at ‘du er ganske søt du forresten’.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg følte meg litt mobba, av de her to Tønsberg-guttene, (som var en del kraftigere enn meg da, selv om de også var en god del mer sossete).
Så jeg ‘kødda’ litt med dem, den siste skoledagen.
Jeg skulle inn til Drammen nemlig, av en eller annen grunn.
(Kanskje for å feire at det var den siste skoledagen.
Noe sånt).
Så jeg måtte bytte buss i Sande husker jeg.
(Like ved togstasjonen der).
Og det måtte Steinar Nielsen og Pål Eier også.
For de skulle videre motsatt vei, til Tønsberg.
Og da var jeg glad, siden det var den siste skoledagen da.
Så jeg spurte de, om ‘kommer jeg aldri mer til å se dere nå?’.
Og sånn.
Siden de var fra Tønsberg da, og antagelig skulle gå på skole, nede i Tønsberg, året etter da.
Så jeg erta dem litt da.
Men men.
For de var liksom som noen litt skremmende typer da, for meg, siden jeg var så tynn og pinglete da, (må jeg vel kalle det).
Så sånn var det.
Så jeg fikk mobba dem litt tilbake ihvertfall.
For jeg lurer på om det med den Lagerfeldt-sprayinga deres, i garderoben en gang, var noe subtil mobbing av meg, siden jeg ikke dusja.
Og jeg mener at Steinar Nielsen var litt nærgående mot meg, en gang, mens vi venta på å få komme inn, i det klasserommet, hvor det var et platå, som kateteret stod på.
Siden han sa noe om utseendet mitt, eller noe, tror jeg.
Om håret mitt, eller noe, tror jeg.
Noe sånt.
Han så ihvertfall på meg, og kommenterte noe om utseende mitt eller væremåten min.
Sånn uten at jeg hadde gjort noe spesielt.
Husker jeg.
Så det var litt rart, husker jeg.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Lene Andersen hadde klassefest, i huset dems, ved Berger Kirke, husker jeg, for vår klasse da.
Hu var vennlig, da jeg dukka opp der, husker jeg.
Og hu virka ikke så stressa, selv om hele huset var fullt av folk, husker jeg.
Hu hadde kjøpt plastglass, istedet for å bruke vanlige glass, husker jeg.
For da slapp hu å vaske opp, husker jeg at hu sa.
Ellers så hadde jeg problemer med å komme i noe særlig samtale, med noen av de andre gjestene der, husker jeg.
Jeg gikk rundt der, og fortalte at jeg hadde fått tre seksere og resten firere, osv.
Og jeg fikk det til å bli ‘4.5’ i snitt, eller noe.
Men det ble vel litt lavere egentlig, tror jeg.
Det husker jeg ikke helt nå.
Men men.
La oss si at jeg hadde seks 4-ere og tre 6-ere da.
Dette kan jeg sjekke forresten.
Jeg mener jeg har det vitnemålet, i en sånn dokumentmappe, her på hostellet.
Jeg skal se om jeg finner den.
Jeg fikk fire i norsk, kroppsøving, regnskapslære, samfunns- og næringslære, engelsk og praktisk kontorarbeid.
Også fikk jeg seks i matematikk 1, korrespondanse og dokumentlære og maskinskriving.
Så jeg fikk seks firere og tre seksere.
Jeg fikk også fire på eksamen, i samfunns og nærningslære.
Men det var det samme som standpunktkarakteren.
Så den gjorde vel ikke noe til eller fra, på snittet.
Så jeg fikk 4.67 i snitt da, (regnet jeg ut nå, på kalkulatoren, som følger med Windows).
Så jeg kunne gå på hvilken Handel og Kontor-linje, som jeg ønsket, på andre året da.
Jeg valgte å søke på Økonomilinja da.
(Siden man da fikk artium, etter tre år).
Og da stod valget mellom Regnskap eller Markedsføring.
Og da valgte jeg å søke meg inn på Markedsføringslinja da.
Så sånn var det.
Men men.
Før det skoleåret begynte, så var Pia og jeg, på sommerferie, hos tante Ellen, i Sveits.
Hva som skjedde på den ferien, det tenkte jeg at jeg skulle skrive om, i det neste kapitellet.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Nå glemte jeg nesten plageåndene mine, fra niende klasse.
Odd Einar Pettersen, han begynte på elektro vel.
Og han fant en annen gutt, å mobbe, enn meg.
Han mobba en som bodde nedenfor ‘dødsvingen’, (som faren min kalte den svingen), like ved Bjerkøya, husker jeg.
Og jeg ble vel bare mobba en gang, av han, på videregående.
Jeg hadde fått en mørk blå jakke, (var det vel), av Haldis, tror jeg.
Men jeg har litt følsom hud, (må man vel si).
Så jeg syntes det at foret, i den jakket, det klødde.
Det klødde gjennom skjorta/genseren da.
Så jeg klipte ut innerforet, på den jakka.
Så en gang, som Odd Einar Pettersen, tok tak i meg, og løftet meg opp.
Så røyk glidlåsen, på den jakka.
(Var det vel).
Jeg fortalte dette til Ågot, og hun sa hun kunne skifte glidlåsen.
Men jeg ble sur da, på Odd Einar.
Og jeg ringte mora hans, borte på Øvre, fra telefonen til Ågot da.
Og forklarte at Odd Einar hadde ødelagt jakka mi.
Og at dem måtte betale.
Men da Ågot hadde fiksa jakka.
Så fortalte hu meg det, at det bare kosta 15 kroner, eller noe, for ny glidlås.
Og da ringte jeg vel igjen, og fortalte det, at ny glidlås bare kosta 15 kroner.
Så det kunne være det samme.
Jeg lot de slippe unna, å erstatte jakka da.
Selv om Ågot kanskje ble litt sur, på grunn av det.
Men jeg sa det, til Ågot, at hvis det bare var femten kroner, så var det ikke verdt å lage så mye bry om, egentlig, syntes jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Og etter det så har vel ikke Odd Einar Pettersen mobba meg igjen, (hvis jeg husker det riktig).
Jeg var også oppe hos Odd Einar Pettersen en gang, på besøk, mens jeg gikk på ungdomsskolen vel.
(Av en eller annen grunn).
Odd Einar Pettersen, han flytta vel først til Bergeråsen, i syvende klasse, tror jeg.
Så jeg tror at dette må ha vært, mens jeg gikk på ungdomsskolen.
Og da var foreldra hans hjemme, husker jeg.
Faren, (en svær nordlending), spurte Odd Einar om ‘hvor er mor di?’, eller noe.
På sofaen, sa Odd Einar.
For mora var så lita, så faren hadde ikke sett mora, da hu lå på sofaen.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
-
Enda mer fra Ronny Næss
-
-
-
-
-
-
-
-
-
-
-
-
-
for 6 timer siden-
Agderposten trodde forfatteren Karl Ove Knausgård var en særdeles ivrig twitrer. I sine Twitter-meldinger kommenterte han både bleieskift og kritikk fra Dagbladet, noe som slett ikke gikk Agderposten forbi. Problemet var at Knausgård selv aldri har hatt profil på Twitter.
-
for 6 timer siden
-
Det er flere paragrafer i det norske lovverket som handler om retten til eget bilde. De viktigste er imidlertid åvl. § 45c, strl. § 390 og personopplysningsloven (popplyl.). Retten til eget bilde fremgår også av det ulovfestede personvernet (rettspraksis). Opp mot dette må en blant annet se på Grun
-
-
-
-
-
Er det Tønsberg som tuller, tenker jeg nå
Vi vet jo at det året jeg var 16, og gikk i første klasse på videregående, i Sande.
Da var det to veldig sossete gutter, fra Tønsberg, som hadde forvillet seg opp til oss i Sande.
Enda vi har sett det, som jeg har skrevet om på bloggen, at Sande og Svelvik hører til Drammen og Oslo-regionen.
Så to Tønsberg-karer i Sande, det var nesten som å se to fisker på landjorda.
Eller hva man skal kalle det.
Hva gjorde to Tønsberg-karer i Sande?
Gudene vet.
De hadde kanskje dårlige karakterer, sånn at de ikke kom inn i Tønsberg, men kun i Sande.
Disse kara het Steinar Nielsen og et eller annet med Eier, tror jeg.
Jeg husker at Steinar Nielsen, var så betatt av en Sande-frøken, ved navn Rose Marie Baltersen.
Og da jeg chattet på irc, mens jeg bodde i Oslo, på slutten av 90-tallet vel, eller det var kanskje tidligere, (og på en annen måte), så fikk jeg vite at hun hadde flytta til hvor.
Jo, til nettopp Tønsberg.
Jeg husker at Steinar Nielsen kalte henne for ‘berta’.
Så sånn var det.
Men men.
Hun Rose Marie var venninne av Mette Holtet, fra Sande, husker jeg, arbeiderparti-sympatisør, husker jeg, for det var vel kjent.
Men men.
Jeg gikk ikke særlig godt overens med de her Tønsberg-folka, for de var veltrente sossegutter.
Mens jeg var en gutt, som ennå ikke var kommet i puberteten, (for det var ikke før jeg var 17 år), og som led av omsorgssvikt, siden faren min flyttet fra meg, da jeg var ni år.
Og jeg hadde også blitt veldig mye mobbet, i 9. klasse, som var året før.
Så det var nesten traumatiserende, må jeg si.
Så jeg var ikke helt meg selv, etter det.
Så kan de ha sagt til politiet i Tønsberg, at jeg var en dumming(?)
(Folk er jo ofte dømmende og enkle, og skal putte folk i boks.
Så kanskje jeg havna i ‘dumming’-boksen?)
Selv om jeg nok fikk best karakterer i klassen, likevel, selv om jeg sleit med mye problemer, så fikk jeg tre 6-ere, og resten 4-ere, husker jeg.
Kan det være sånn det henger sammen at jeg ikke får rettighetene mine fra politiet i Tønsberg?
Hvem vet.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Pål Eier, het vel han kameraten til Steinar Nielsen, fra Tønsberg.
Han var Cecilie Hyde så betatt av, husker jeg.
Cecilie Hyde, (venninna til søstra mi), hu gikk helse og sosial, eller noe.
Så da vi hadde vinter-tentamen, i første klasse, på Sande videregående.
Må det vel ha vært.
(Eller om det var sommer-tentamen, eventuelt).
Så satt vi annenhver rekke, med Cecilie Hyde og dem da.
(For at det ikke skulle bli så lett for oss å jukse).
Og da sa hu Cecilie Hyde det, husker jeg, til han Pål Eier, at ‘du er faktisk ganske søt du, hvis det ikke hadde vært for [et eller annet]’.
Så det finnes en link mellom Cecilie Hyde, og de Tønsberg-gutta, i klassen min, (i skoleåret 1986/87).
Uten at jeg vet om det ble noe mer ut av det, mellom dem.
Men det er vel det første jeg husker av hu Cecilie Hyde, den seinere venninna til søstra mi.
At hu var sånn støyete, under tentamen da.
Og det var også han ene Tønsberg-gutten da, husker jeg.
Mange ville vel ha kalt Steinar Nielsen og Pål Eier, for klyser, ville jeg vel kanskje gjette på.
Men uansett ikke Cecilie Hyde, hun kalte han Pål Eier for ‘søt’.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
PS 2.
Jeg var jo liksom klassens ‘skøyer’ det året.
Jeg tok opp hva han dårlige mattelæreren sa, på walkman.
Og den kassetten ble spilt, av tror jeg.
For det var så kaos i timene hans.
Men noen jenter i klassen, lånte kassetten av meg, og spilte til noen foreldre, eller noe.
Og han læreren fikk sparken, enda han hadde hatt rektor Stiges støtte.
Så rektor Stige måtte snu, etter å ha erklært at det var oss elevene som var problemet, i en time han fulgte.
Og jeg fikk nedsatt orden, etter å ha tatt opp kaoset på kassett.
Og etter å ha blitt sendt på gangen.
Og etter å ha spilt av kassetten, utafor klasserommet, med walkman-høytalere, med forsterker.
Og etter å ha blitt sendt til rektor, noen dager senere, for mattelæreren hadde rapportert meg da.
Og etter å ha tatt med cola, i møtet med rektor.
Det likte ikke rektor.
Så jeg fikk en udugelig mattelærer sparket, som hadde null kontroll, på klassen, og løp etter Gro Marit rundt i klasserommet, osv.
Men jeg fikk nedsatt orden da.
Rektor Stige snudde når det gjaldt mattelæreren, for han fikk foreldrene på seg.
Men de tok ikke opp min nedsatte ordenskarakter, så den ble stående.
Og jeg orka ikke prate mer med han gubben der, han var så forstokka, eller hva det heter, husker jeg.
Og jeg hadde jo blitt så mye mobba i 9. klasse, for det så mange tøffer Berger-gutter i klassen min da.
Så å gå på handel og kontor, med masse pene damer, det var jo som natt og dag i forhold.
Så da var vel nesten jeg den tøffeste, tror jeg, det første året på handel og kontor.
Jeg måtte nesten være litt sånn tøff, syntes jeg, for jeg var jo den eneste gutten fra Berger, i klassen.
Så jeg måtte tulle litt, siden det var så mange Svelvik-jenter i klassen, osv.
Så jeg pleide å sette regnskaps-lærerinnas kateter, sånn at det stod ytterst, oppå et sånt platå.
Så det pleide å dette ned midt i timen, og alle syntes vel det var artig, untatt Linda Moen, husker jeg, fra Berger.
Og jeg var jo ennå ikke kommet i puberteten omtrent, så første klasse videregående, det var liksom det året jeg oppførte meg mest barnslig på skolen, vil jeg si.
Jeg tulla vel litt i 2. klasse og.
Men da var det så mange modne jenter i klassen, så da prøvde jeg vel å oppføre meg mer voksent.
Og kutta ut sånne ‘practical jokes’.
Men jeg diskuterte en del med lærerne da, og sa morsomheter og sånn, i timene.
Det husker jeg at jeg var fæl til.
Så jeg var nok som en skøyer nesten, de to åra på Sande Videregående.
Så da syntes jeg det var artig, jeg da, at Cecilie Hyde og Pål Eier, prata høyt, under tentamen.
Så jeg fulgte med, og la merke til hva de sa, og sånn.
Og det kan kanskje hu Cecilie Hyde ha lagt merke til.
For jeg husker at hu spurte meg, en gang, da hu var venninne med søstra mi.
Skoleåret 1988/89.
Da bodde de hos meg, ihvertfall søstra mi.
Og da sa Cecilie Hyde, at søstra mi hadde tatt med masse venner, til leiligheten til faren min, (hvor faren min ikke bodde, men jeg og søstra mi og Cecilie Hyde bodde).
Så hvorfor hadde ikke jeg tatt med mine venner, lurte hun.
(Men jeg var ikke helt sikker på hun Cecilie Hyde, så jeg inviterte ikke kamerater dit, når hu var der.
F.eks. så inviterte jeg ikke Nina Monsen fra Oslo, selv om jeg var på kino med henne, i Oslo, like før Cecilie og søstra mi, flytta inn hos meg.
Så sånn var det).
Men kan det ha vært sånn, at Cecilie Hyde, trodde at Pål Eier, var kameraten min.
Også ble hu venninne med søstra mi, for å komme inn på meg, for så trudde hu at hu skulle komme innpå han ‘søte’ Pål Eier, fra Tønsberg, (men Cecilie trodde kanskje han var fra f.eks. Sande?)
For Cecilie lurte på hu Astrid, i klassen min, på Gjerdes VGS.
Så om hu Cecilie var sånn illuminist, eller noe, som fikk kontroll på folk som Eva Olsen, for et illuminati-nettverk, f.eks?
Hvem vet.
Vi får se.
Det er vel lov å lure ihvertfall, får man håpe på.
Vi får se.
PS 3.
Det kan jo være tilfeldig.
Men alle de her var blonde.
(Eva Olsen, Astrid fra Nardo?, Pål Eier, osv).
Og typen til Eva Olsen, (som visstnok jobba i Se og Hør), var mørkhåra.
Og Cecilie Hyde, var mørkhåra.
Men jeg husker at Cecilie Hyde, (som vel gikk tre videregående linjer, første klasse, etter hverandre).
Jeg husker godt at hu satt og bladde gjennom russekorta mine, og lurte på hu Astrid fra Nardo da.
Om hu var ‘pen’.
Jeg sa vel ja.
Og da skulle Cecilie være med meg, på russekro, i Hokksund.
Men da ble hu skuffa, husker jeg, da vi kom tilbake.
For da hadde visst ikke hu Astrid vært pen da, som jeg hadde sagt da, klagde hu.
Så jeg skjønte meg ikke helt på hu her Cecilie.
Men jeg hadde det litt i bakhue, at jeg måtte være forsiktig da.
Samtidig, så var hu jo venninna til søstra mi.
Og jeg lurte jo på hva søstra mi egentlig dreiv med.
For hu hadde så ‘horete’ og støyete venninner, må jeg si.
Så jeg var litt bekymret for at søstra mi hadde havnet ute på skråplanet, som 16-17 åring.
Så jeg prøvde å følge med litt ekstra på henne da.
(Etter at jeg leste noen rare lapper, tilfeldigvis, som hu hadde på rommet sitt, osv).
Så derfor hang jeg mye sammen med søstra mi og Cecilie.
For jeg lurte på hvorfor søstra mi bare hang sammen med venninner med dårlig rykte.
Jeg var litt nysgjerrig på hva som foregikk da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
