johncons

Stikkord: Runar Mogan Olsen

  • Nå skal jeg på ‘Food Hygiene-course’, mathygiene-kurs, med Jet, som Working Links sendte meg til

    img092

    PS.

    Jeg var hos JET i Walton, for jeg var hos tannlegen der.

    De hadde ikke HR-kurs hos JET da, sånn som Working Links sa, så jeg tok mathygiene-kurs istedet da, for det var det eneste kurset jeg fant der, som passa med jobbene jeg søkte, det kan jo passe for butikkledere, vil jeg tro.

    Så vi får se hva som skjer.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Photo 6068

    Jeg fikk gull-fylling i tanna da, av tannlegen i Walton idag.

    Nederst til høyre i kjeften der.

    Den passer ikke helt perfekt da, så jeg håper jeg blir vant til den.

    Den passer liksom ikke helt, sammen med raden med tenner ovenfor, når man biter sammen.

    Men men.

    Det blir kanskje bedre etterhvert.

    Jeg mangler en tann, nederst til venstre der, som jeg måtte trekke, i 2005, fordi fyllingen hadde falt ut, og den tanna var rotfylt fra før, fordi jeg drakk så mye cola, under oppveksten, da jeg bodde hos faren min, så nesten alle jekslene mine, i underkjeven, trengte amalgam-fyllinger, på slutten av 80-tallet, var det vel.

    Så sånn var det.

    Så jeg må prøve å få en kunstig tann, satt inn i kjeften etterhvert, vi får se.

    Fortenna mine ser ut som om de er kasta inn i kjeften på meg, og det er fordi at jeg drakk cola en gang, som jeg gikk sammen med min tidligere kamerat, Kjetil Holshagen, fra huset jeg bodde, og ned til Havnehagen, av en eller annen grunn.

    Så leika Kjetil Holshagen da, og mista noe greier på bakken, og sa ‘se her’, og reiste seg opp, og skalla hue i bånnen av cola-flaska, som jeg drakk av, så det brakk av biter av begge fortennene mine da, og de ble nok litt skeive ja.

    Men onkelen min, i Son, Runar Mogan Olsen, som er tannlege, han fiksa ikke det helt ordentlig, synes jeg.

    Men men.

    Sånn er det.

    Vi får se hva som skjer, jeg pleier for det meste å holde kjeften igjen, så det er vel kanskje ikke så farlig.

    Vi får se.

    Jeg klarer å spise ihvertfall nå, så jeg skal ikke klage.

    Det er ikke dårlig bare det.

    Da er jeg ganske fornøyd.

    Så vi får se hva som skjer.

  • Dette er Stanly Jacobsen med ‘Skigardsvise’

    PS.

    Jeg husker at jeg og søstra mi, som barn, vi var hos foreldrene til faren vår, Øivind og Ågot.

    Og da spurte jeg hva ‘skigard’ betydde da.

    Og det betydde ‘gjerde’ da, sa Øivind, men Ågot var vel også enig i det.

    Og den sangen var på radioen tror jeg, eller kanskje TV-en.

    Og Øivind sa vel noe sånt, som at det var sant det, at en skigard aldri kan vare evig, osv., som det synges i sangen da.

    Og det var ikke sånn, at Øivind ble noe forarget over at vi spurte om det, eller at de slo av sangen.

    Så jeg tror Øivind må sies å ha vært ganske norsk vel.

    Han var jordnær og en vanlig nordmann vel, selv om han var vel ganske brå og kunne være veldig myndig og noen ganger litt plump.

    Og han ble jo syk da, senere på 80-tallet, men nå prater jeg om når han var klar i hue da.

    Han var ikke noe sånn frimurer-type, eller noe, selv om han var fabrikkeier, for Strømm Trevareindustri.

    Neida, han var en vanlig og jordnær kar likevel, og det beste han visste var å løse kryssord da, og lese i leksikon osv.

    Men det var noe rart kanskje, rundt dette at han og onkel Håkon, først slutta å røyke, og så begynte igjen.

    Det var vel litt spesielt.

    Det hadde vært en gjest på besøk, sa Ågot, på 70-tallet da.

    Så hadde han gjesten bydd dem en røyk da, så sprakk både Håkon og Øivind.

    Men faren min, han har aldri røkt, og det gjorde vel heller aldri Ågot.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Dette kan vel ha vært i 1976, eller noe, som jeg så på nettet, at Stanly Jacobsens album, ‘fra skigard til øygard’, ble utgitt.

    Så det var kanskje den sommeren som jeg og søstra mi ble kidnappa, i Mellomhagen, i Østre Halsen, av onkel Runar og faren min, at jeg hørte denne sangen, i stua til Ågot og Øivind da, og at jeg spurte om dette.

    Det er nok ikke umulig.

    Så sånn var vel kanskje det.

  • Flashback til gamle dager

    Jeg kom på nå, at jeg har skrevet det, at mora mi og Arne Thormod Thomassen, og søstra mi, og Axel, at de flytta til Stenseth Terrasse, ved Solbergelva, i 1979.

    Men det må nok ha vært i 1980, at de flytta dit.

    For jeg var vel på Sand, jula 1979.

    Og så var jeg hos mora mi i Drammen da, (eller Stenseth Terrasse), jula 1980.

    For jula 1979, så kom jeg til skade for å spørre faren min, om vi kunne få video, for faren min og onkelen min Runar diskuterte hva video var da.

    Og da tror jeg at Runar kan ha funnet på, at de skulle tulle med meg.

    For like etter det, så flytta faren min ned til Haldis.

    Jeg fikk video da, men det kan kanskje ha vært penger fra noe kriminelt nettverk som Runar (Mogan Olsen, tannlege i Ås), var med i?

    For på ferien, til Istra, som da lå i Jugoslavia, (nå i Kroatia), så virka det for meg, som at Ove var trent opp til å dytte meg ned gjennom et hull, i coluseumet, (en gammel romers nesten halvruin), i byen med det spesielle navnet Pula.

    Men jeg gikk ikke helt fra til det hullet i gulvet, for det virka for meg, som om Ove plasserte seg bak meg, klar til å dytte.

    Så her er det nok noe tull som ligger under.

    At onkelen min, Runar Mogan Olsen, (som er gift med Inger, fra Sande, som er i Jehovas Vitner), nok kan ha hatt en større rolle, i tullingen mot meg, opp gjennom årene, enn jeg har trodd før.

    Bare noe jeg har tenkt på, i halvsøve, før jeg våkna idag.

    Så sånn kan kanskje det ha vært.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Og også med Axel er det noe rart.

    For jeg flytta til faren min, da Axel var elleve måneder gammel, i oktober 1979, for at mora mi bestemte det, (selv om jeg også ville flytte).

    Og jeg dro på besøk, til mora mi, hver tredje eller fjerde helg.

    Så husker jeg en helg, på sommeren 1980.

    Altså noen måneder før Axel ble to år gammel.

    Da hadde de plassert Axel i en barnevogn, på toppen av en bakke.

    Også kom jeg med toget rett fra faren min.

    Og så stakk Pia av.

    Og så kommanderte mora mi, at jeg måtte passe på Axel, enda jeg ville ut og leke med kamerater.

    Og jeg hadde heller aldri passa på Axel før, så jeg visste ikke hvordan man gjorde det.

    Men jeg var sinna fordi mora mi kommanderte meg til å passe på Axel.

    Og fordi søstra mi stakk av.

    Og fordi jeg hadde lyst til å leike med kamerater da.

    Jeg hadde egentlig ikke noen faste plikter i Larvik, for jeg var der bare hver fjerde helg, eller noe, og da var jeg mest hos kamerater og i butikkene, for mora mi var så slitsom og krevende å omgås.

    (Det var derfor jeg ville flytte til faren min).

    Men Axel, som da var over et og et halvt år gammel, han lå i barnevogn, av den typen, som spedbarn bruker.

    Og jeg tenkte at jeg måtte rulle vogna da, jeg skjønte ikke hva de mente.

    Men jeg rulla jo vogna fort da, for jeg var ganske sinna.

    Så tippa vogna, for den traff en rot, så vogna tippa sakte over.

    Men sånn jeg tenker på det her nå, så må det ha vært et plott, fra mora mi og Pia.

    For Axel var vel også litt for gammel til å ligge i den vogna.

    Og hvis det er riktig, som jeg husker det nå, at Axel lærte å gå, jula like etter at han var to år gammel, så var Axel et år treigere, enn andre unger vel, med å lære å gå.

    Så jeg lurer nå på, om de har slått Axel, og at han har fått en hjerneskade.

    Mora mi og Pia og muligens Arne Thomassen, som er faren til Axel, som bodde mos mora mi lengre enn meg.

    Også har de satt opp et plott da, for de visste kanskje det, at jeg kom til å rulle vogna sånn, for jeg hadde kanskje gjort det en gang før da, så hadde de kanskje sett det fra vinduet eller noe.

    Da rulla jeg sikkert saktere, men den her gangen, så hadde de gjort meg sinna da.

    De hadde sikkert planlagt det her, og funnet ut hva som ville gjort meg sinna da.

    Og så vet muslimene i Oslo, som Axel kommer bra overens med, at Axel har en hjerneskade.

    Og så driver de og jager meg da, siden de mener det er min feil at Axel fikk hjerneskade, siden jeg dytta vogna for hardt, så vogna tippa over.

    Men da var jeg bare ni år, og burde egentlig ikke ha fått ansvaret med å passe på Axel.

    For jeg bodde et helt annet sted, (hos faren min, 8-10 mil unna), og var ikke vant til å passe på Axel da.

    Så jeg skjønte ikke hva de mente, når de sa at jeg skulle passe på Axel.

    Mente de at jeg skulle rulle vogna da?

    Hva var de ville at jeg skulle gjøre?

    Det skjønte jeg ikke helt, for jeg pleide alltid å gå til kamerater, når jeg kom til Larvik.

    Og det var liksom faren min jeg hørte på, og ikke mora mi, for vi kom ikke så godt overens.

    Det var derfor jeg ville flytte til faren min.

    Men faren min sa at jeg måtte dra til mora mi, hver tredje eller fjerde helg.

    Så faren min kan også ha vært med på det her.

    For den dagen jeg flytta til faren min, så satt han og mora mi, i stua i Larvik, og prata i flere timer omtrent, og jeg måtte gå ut, for det var noe jeg ikke fikk lov til å høre.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Så jeg synes at mora mi må ta skylda for det, at Axel har hjerneskade.

    Og søstra mi veit kanskje hva som foregikk, siden hun løp ut for å leke med venninnene sine, enda hun kunne leke med de hver dag, og jeg kunne bare leke med kameratene mine en gang i måneden.

    Så jeg ble sinna for jeg syntes at mora mi og søstra oppførte seg så urettferdig og urimelig.

    Så sånn var det.

  • Jeg har jo bodd hos både mora og faren min

    Jeg har jo bodd hos både mora og faren min.

    Så jeg har hørt en del, om begge sidene av familien.

    F.eks., så fortalte mora mi, om onkelene mine på farssiden.

    Onkel Håkon, han hadde gifta seg med tante Tone, mens hu enda var for ung, sa mora mi.

    Og Håkon hadde også sluppet militæret, for han savnet maten til Ågot.

    Og onkel Runar, han hadde juksa, når han skulle inn på tannlegehøyskolen.

    Han kom egentlig ikke inn, men det var noe med at sønnen til rektor på tannlegehøyskolen kom inn, enda han visstnok hadde dårligere karakterer da, enn Runar, så Runar gjorde noe greier, sånn at han også fikk komme inn da.

    Og så flytta jeg til faren min, i 1979.

    Og da fikk jeg jo høre ting om mora mi sine søsken da.

    Tante Ellen, hun hadde jo gått på forsøksgym, og blitt borte fra forsøksgym, i Oslo, under hippie-tida, så min morfar, måtte dra inn til Oslo, fra Hurum, for å gå rundt og leite etter henne, i hovedstaden.

    Og min onkel Martin, han hadde kjørt ut på motorsykkel, sånn at kameraten som satt på døde, ved kafeen, på Berger, enda han var fra Holmsbu, på andre siden av fjorden, og ikke fra Berger, det var vi, som var fra Berger, i Olsen-familien.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mora og faren min, de fikk jeg vel ikke høre sånne ting om, så mora og faren min, de var kanskje de som oppførte seg best, i søskenflokken?

    Både mora og faren min, var jo eldst, og hadde begge to yngre søsken da.

    Men jeg kan ikke huske, at mora og faren min, gjorde så mye galt, som sine yngre søsken.

    Så det er mulig at mora og faren min var flinkere da.

    Men, de tulla jo med meg da, mora mi ville ikke la meg bo i Larvik lengre, så jeg måtte flytte til faren min, sa hu, og faren min, han lot meg jo bo aleine, i en leilighet, i Leirfaret, mens han selv bodde hos Haldis.

    Så foreldrene mine var nok heller ikke så flinke da.

    Men besteforeldrene mine, de vet jeg ikke noe galt om, tror jeg.

    Jo, farfaren min, Øivind, han skal visst ikke ha vært noe snill mot Ågot, sa Ågot, like etter at han døde.

    Og min mormor, Ingeborg, hun var visst litt skrullete, sa min onkel, hennes sønn, Martin, i 2005.

    Og Martin sa også, at bestefar Johannes, var en ‘djevel’, eller noe, mener jeg å huske.

    For Martin dreiv å tulla litt med småjentene, i Sætre, i Hurum, og da fikk han kjeft av Johannes da.

    Johannes hadde sagt, at hvis han fikk ei jentene der gravide, så kom han til å ta livet av seg.

    Så Johannes hadde det nok ikke så lett.

    Jeg vet ikke hvorfor at Martin syntes at Johannes var en djevel, pga. det her, men det var vel ikke noe artig for Martin da, som da ikke kunne ha det morsomt, med nabojentene osv.

    Det er mulig, uten at jeg helt fikk oversikten, over hva som foregikk.

    Men men.

    Men bestemor Ågot, hun har jeg vel ikke noe på.

    Jo, søstra mi Pia, sa at bestemor Ågot, var rasist.

    Men jeg vet ikke om det er greit å være rasist, hvis man er fra Numedal, hvor de vel ikke hadde noen mørkhudede, på begynnelsen av forrige århundre.

    Hun så sikkert ikke en mørkhudet, før etter krigen, kanskje.

    Så min farmor Ågot og min morfar Johannes, de er det vel vanskeligere å finne feil ved, enn barna dems.

    Ågot sa at Øivind hadde vært slem da, så der var det noe galt da.

    Men Johannes, han sa Øivind om, at ikke var så flink politiker, i Hurum, for han kunne stille et forslag, og stemme mot det, i kommunestyret.

    Men Øivind satt jo på andre siden av fjorden, i Svelvik kommune, så jeg vet ikke hvor detaljert han fikk vite hva som hadde foregått.

    Så det er enklere å finne feil ved 68-er generasjonen, i familien min, enn ved foreldrene deres, vil jeg si.

    Grunnen til at jeg prøver å finne ut dette, er at noe har nok vært galt i familien, så jeg prøver å finne ut hvem man kan stole på da.

    Og det er ikke så enkelt.

    Men jeg får prøve å ha det i bakhue.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Og moren min, hun gikk jo for å være sinnsyk.

    Hun hadde vært innlagt på sinnsykehus, i perioder på 1-2 uker da, for å roe seg ned antagelig, på 70- og 80-tallet.

    Og jeg flytta jo til faren min, i 1979.

    Men i 1980 og 81, dette var vel da Bucks Fizz vant Grand Prix, den helgen var jeg hos mora mi, i Larvik.

    Arne Thomassen, var også i Larvik den helgen, i Jegersborggate, selv om han i perioder jobba mye i Oslo.

    Det som skjedde da, var at Arne Thormod og mora mi, satt i sofaen, i stua.

    Så satt jeg i en grønn lenestol, sikkert fra Ikea, som mora mi hadde.

    Så plutselig, så setter mora mi seg oppå fanget mitt, og vrikker og gnisser seg med rumpa og underlivet sitt, mot meg da, mens jeg sitter i lenestolen.

    Jeg var jo bare 10-11 år, så jeg kunne jo ikke dytte henne bort, for hun var for stor.

    Men jeg bare så dumt på henne.

    Og Arne Thormod, satt i sofaen og så på, men mora mi hørte ikke på han heller, som ba henne slutte.

    Så mora mi var helt forstyrra og merkelig.

    Jeg hadde også med to kamerater, Petter og Christian Grønli, til Larvik, en helg.

    To kamerater, fra Bergeråsen.

    Faren min flytta jo ned til Haldis, så jeg var mye alene om kveldene.

    Håkon og de, sa at jeg kunne komme opp til dem, men jeg likte meg ikke så bra der.

    Bestemora mi Ågot, hun var egentlig ikke som en mor for meg, eller, hun var som en bestemor, vil jeg si, for hun var ikke så moderne.

    Eller, hun var ikke så opplyst da.

    Selv om hun kunne være lur.

    Og hun visste veldig godt hva som var rett og galt, av oppførsel osv.

    Men, hvis jeg begynte å fortelle om Geir Arne eller Christell, da ville Ågot gjerne høre, og syntes det var veldig interessant da.

    Jeg tulla med Ågot en gang, og fortalte at Geir Arne og Christell hadde klina på gamlehjemmet, for det gikk ann å gå inn på loftet der, på gamlehjemmet, som det het da, av en eller annen grunn.

    Og da ble Ågot helt interessert da, og satt seg ned for å høre da.

    Enda vi var jo bare 10-11 år og sånn.

    Så Ågot var liksom på mitt nivå egentlig, syntes jeg.

    Det var liksom hun som hørte på meg noen ganger og, jeg måtte liksom være voksen noen ganger jeg og.

    Men det var ikke så morsomt, når Ågot ble gammel og senil, og jeg begynte å bli oppe i tenåra.

    Da ble det litt flaut å gå til farmor hver dag.

    Og faren min og Håkon de slutta jo å jobbe på verkstedet, faren min begynte å jobbe i Drammen, så da var det ikke så artig å dra bort på Sand hver dag, som det var i begynnelsen, når faren min, og onkel Håkon og Øivind og Ågot, var borte i huset på Sand hver dag.

    Ågot og Øivind bodde jo der, og Håkon og faren min, de jobba jo på verkstedet, som nesten var vegg i vegg, med huset til Ågot.

    Så de var inne og hadde spisepauser osv., hos Ågot da, som var mora dems.

    Så sånn var det.

    Så Ågot var egentlig som bestemora mi, vil jeg si, og ikke som mora mi, for det var stor generasjonsforskjell, mellom generasjonen til foreldrene mine og generasjonen til Ågot, for Ågot var jo fra Numedal og Rollag, og var vokst opp på gård, med mange søsken.

    Og hadde dårlig råd, sikkert, og Ågot hadde nok ikke gått så mange år på skole, f.eks.

    Men foreldra mine, de var jo vokst opp etter krigen, med hippe-tida, og silkeputer under armene og ihvertfall folkeskolen da.

    Så det var jo ikke som om Ågot var mora mi, for jeg hadde jo gått fler år på skole, enn henne, f.eks.

    Så Ågot var som farmora mi, vil jeg si.

    Som jeg besøkte mye oftere, enn f.eks. kamerater besøkte sine besteforeldre.

    Men Ågot lagde jo mat til meg hver dag da, i mange år, og vi prata jo hver dag, om alt mulig da, mens jeg spiste osv.

    Prata dritt om Haldis osv.

    Så Ågot var favorittbestemoren min, det kan man helt trygt si, men hun var ikke helt som en mor for meg, for det var for mye forskjell på generasjonene, vil jeg si.

    Men vi gikk ganske bra sammen, på tross av at det var store generasjonsforskjeller da, det må man vel si.

    Mens Haldis, den nye dama til faren min, vi gikk veldig dårlig sammen.

    Så det var ikke sånn, at jeg gikk ned til Haldis og dem, hvis jeg var litt nedfor.

    Nei, for Haldis, hun var sånn at hun angrep meg for alt mulig, hvis jeg var sjenert, siden jeg ikke kjente henne, og ikke sa ‘takk’ høyt nok, så klagde hun på meg, noe som skjedde den første eller andre gangen jeg var der.

    Og også Jan og Viggo, bodde hos Haldis, så man kunne nesten ikke gå ned til Haldis, hvis man var nedfor, siden man bodde alene, for du ble bare kødda med der.

    Men da pleide jeg å gå opp til Petter og Christian og dem.

    For dem hadde ei mor, som het Tove Grønli, og hu var sammen med en som het Willy, fra Drammen.

    Og hu ble jeg ikke så bra kjent med, men der fikk jeg være mer i fred da.

    Der kunne jeg bare ligge på gulvet, og se på TV., som Petter og Christian gjorde da, en kveld eller to i uka.

    Så det var nesten som at jeg bodde der, noen ganger.

    For faren min kjente Tove og Willy og da, og da hadde Tove sagt at det var greit at jeg var der noen ganger om kveldene.

    Men så døde hu Tove, på nyåret, 1981, tror jeg.

    Og da fikk jeg litt sjokk.

    For da kunne ikke jeg gå opp dit lengre, om kveldene, når jeg var aleine hjemme.

    Så det var rimelig døvt.

    Og det var også veldig rart, at hu skulle dø av hjerneblødning.

    Det var en søndag, da jeg og faren min, satt og så på Skøyte-VM eller EM.

    Norge vant gull, sølv og bronsje.

    Og det var også veldig rart.

    Kanskje ikke at Norge vant alle medaljene.

    Men, at faren min satt og så på sport, sammen med meg.

    Det var rart, for han skulle vanligvis vært hos Haldis, på den tida av uka, søndag formiddag.

    Så kom Willy på døra, og så rar ut i trynet.

    Så jeg henta faren min.

    Så fortalte Willy til faren min, at Tove hadde dødd.

    Så det var litt rart, hele det greiene der, at faren min var hjemme.

    Kripos kom til Bergeråsen da, etter noen dager, og faren min fortalte av det var hjerneblødning.

    Men men.

    Så da ble jeg sittende aleine om kveldene da.

    Men Petter og Christian, de var med meg til Larvik, i 1980 da.

    Og mora mi brydde seg ikke mye om hva jeg gjorde, når jeg var på besøk hos dem i Larvik, ca. en helg i måneden.

    Nei, men når Petter og Christian var der, da skulle vi absolutt gå tur til Bøkeskogen da, mente mora mi.

    Og da gikk mora mi foran meg og Petter og Christian, på en vei som går ved siden av Bøkeskogen der.

    Og da klagde Petter og Christian, på at mora mi vrikka så mye på rumpa, når hu gikk.

    Som om hu flørta med oss, 10, 11 og 12-åringene.

    Så mora mi var helt sprø og spesiell.

    Mer da.

    Jo, mora mi flytta til Tagvedt, og så på institusjon, og i 1989, så hadde hun fått selg leilighet, på Nøtterøy.

    Så dro jeg inn til henne, i juleferien, i 1989, mens jeg bodde på Abildsø, i Oslo, og var student, første året på NHI.

    Og da, så skulle mora mi plutselig ommøblere hele leiligheten, midt på natta.

    Så jeg måtte fikse lampa i taket, og sånne ting, for å få fred.

    Og da spurte jeg henne, når hun ble sinnyk.

    Og da sa hun, at hun ble det, da hun var sånn tre år, og var hos noe familie i Danmark, og en fetter hadde tulla og tukla med henne.

    Det må kanskje ha vært Steffen eller Thomas Heegaard?

    Nevøer av bestemor Ingeborgs bror Anker, som vel var gift med Unse, som var med, i bestemor Ingeborgs bursdag, sommeren 2002, var det vel.

    Jo, det var det vel, for de så på EM-kampen, mellom Danmark og England, på TV-en i Gurvika, forsamlingslokaet, som bestemor Ingeborg hadde leiet, var det vel.

    Altså Unse så vel ikke på kampen, men en av sønnene hennes og hans sønn da, gjorde det.

    Så sånn var det.

    Og da, så var det også en engelsk lord, som var i bestemors selskap, til 85-årsdagen hennes, var det kanskje, i 2002.

    En skikkelig snobbete engelsk lord, som lot som at han ikke forstod hva jeg sa, på engelsk, hvis jeg brukte slang.

    Enda jeg jo da hadde vært på sommerferie, fem somre, i England, så det burde vel ha gått ann å forstå hva jeg sa.

    Så jeg tror han engelske lorden gjorde seg til litt.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så forholdet mellom meg og mora mi, det var veldig anstreng og komplisert, for mora mi gjorde alltid så mye rart og spesielt og noen ganger sykt da.

    Som da hu satt seg på fanget mitt, da jeg var 10-11 år, og vrikka på seg, mens hu satt oppå fanget mitt.

    Så mora mi var ikke som noen mor for meg, men som en person som alltid gjorde mye rart og spesielt, og var som en byrde da.

    Hun kunne være slem, rett og slett, og hadde alltid streng kustus, på meg og søstra mi, da vi bodde vokste opp hos henne.

    Så det var konflikt, nesten som en krig, som preget forholdet mellom meg og moren min, under oppveksten.

    Så hun var aldri som noen sånn ‘soccer-mum’, som de sier i USA.

    Nei hun var spik spenna gæern og vill og hysterisk og hun gjorde seg til og tøysa og tulla og var umulig og urimelig og hemmelighetsfull og det som var da.

    Det var ikke sånn at vi hadde familieråd akkurat.

    Nei, mora vår var veldig autoritær, og styrte alt over hodet på oss barna, og bare kommanderte om ditt og datt hele tiden, samtidig med at hun kunne få de rareste innfall da, og oppførte seg som ja, jeg vet ikke hva, en veldig bortskjemt og sprø jente.

    Så mora vår var det veldig vanskelig å ha et vanlig forhold til, og dette preget nok mye av oppveksten til meg og søstra mi.

    Så sånn var det.

    Det er egentlig vanskelig å forklare hvordan mora vår var. Man måtte nesten møte henne, for å skjønne hvor slitsom og krevende hun kunne være å omgås.

    Men nå har jeg ihvertfall prøvd å forklare.

    Så sånn var det.

  • Hva farmora mi, Ågot, sa

    Ågot var kanskje ikke så opplyst, men hu var litt lur da.

    Hu sa f.eks. om onkel Håkon, den nest eldste sønnen sin, da jeg og Pia var små, at ei lokal jente hadde vært så forelska i Håkon, at hu klatra opp i et tre, og var der hele natta.

    Man kan jo forestille seg at det egentlig var sånn, at Håkon jagde henne opp i treet da, for hu flytta seinere til en forstad av København, hvor vi var innom og besøkte henne, sommeren 1980, da vi skulle til Kroatia, eller Jugoslavia, som det het da.

    Og hun sa flere ganger, at i Oslo, så hadde Runar, hennes yngste sønn, fått spørsmål om, fra en mann på gata, om han ville selge narkotika, men Runar hadde svart nei.

    Men dette viser vel at Runar begynte å diskutere dette og betingelser og sånn.

    Han fikk senere drosjelappen og flylappen, så det er mulig at det var bra betalt å være drosjesjåfør, på den tida, det vil jeg nok tro.

    Men men.

    Men Ågot sa også om Viggo Snoghøj, også kallt Viggo Snowhill, bodybuilderen, som nå bor i USA, og som søstra mi sa var som en gigolo, for en dame i USA, for noen år siden.

    Ågot sa flere ganger sånn, at hva heter han elste sønn til Haldis igjen, er det Hugo?

    Dette sa Ågot så mange ganger, uten noen grunn, eller poeng, så jeg lurer på om det var noe med Viggo.

    For Ågot, hu var ikke så lærd og klok, som Øivind, farfaren min, men hu kjente mange folk i kroker og kriker, på Berger og i distriktet rundt da.

    Sladrekjærringer osv., og kanskje mer oppegående folk.

    Det er mulig.

    Ihvertfall så fant Ågot ut mye om hva som foregikk, så jeg måtte hele tida tenke på hvordan jeg oppførte meg, selv om jeg var på Bergeråsen.

    Så sånn var det.

    Men hu sa også, at grunnen til at de fikk Pia, var at Øivind ønska seg ei jente.

    Og hu sa også, en annen gang, flere år før, at hu hadde gitt meg melk, når jeg var liten.

    Så spørsmålet er om Ågot og Øivind egentlig var foreldra til Pia og meg?

    Og om det var noe galt med Viggo?

    De er litt rare noen av de tinga, som Ågot pleide å si, må jeg si.

    Bestemor Ingeborg, hun sa også sånne ting.

    At da jeg var liten, så gikk jeg ikke som vanlige babyer, neida, jeg krabba visst med magen opp, istedet for med magen ned.

    Det syntes jeg hørtes litt rart ut da.

    Men en annen ting de pleide å si, var at min mormors sønn Martin, lærte meg å gå, ved å binde et sjerf rundt meg.

    Så jeg vet ikke helt hva som har foregått da.

    Men det var visst det som hadde skjedd da.

    Martin hadde visst også bodd hos Ågot en stund, på Sand, og jobba på verkstedet til faren min.

    Og mora mi også bodde der, og Ågot hadde gitt henne den vanen å drikke kaffe da.

    Så det er mye rart som har skjedd, rundt begynnelsen av 70-tallet, som jeg ikke helt skjønner her.

    Og det er nok ikke så lett å finne mange troverdige kilder, i hverken Olsen eller Ribsskog-familien, angående hva som egentlig har skjedd.

    Så sånn er nok det dessverre.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Farfaren min Øivind, han var en veldig sterk personlighet, må man vel si.

    Og Ågot og Øivind, de var ikke alltid perlevenner, må man si.

    Det var sånn, at hvis jeg var der en lørdagskveld, som skjedde noen ganger, da jeg var guttunge, så hadde sikkert Ågot kanskje tint noen reker da, som lørdagmat, foran TV-en.

    Og da hadde hun kanskje en litt brysk tone, ovenfør Øivind da, men en mindre brysk tone, ovenfor meg, når hu satt fram maten.

    Så Ågot var ofte vennligere ovenfor meg, enn ovenfor Øivind, vil jeg si.

    Det var ofte sånn, at Øivind sa et eller annet, som de andre reagerte på da.

    Og Øivind kunne også være sånn, som sønnen sin Håkon, at dem reiste seg opp da, med temperament, hvis du sa noe galt da.

    Selv om det ikke skjedde så ofte.

    Øivind var upopulær, blant oss barnebarna, husker jeg, for han var kanskje ikke så reinslig og sånn da.

    Det var noen merker, på sofaen til Øivind, etter at han døde, på begynnelsen av 80-tallet vel.

    Noen slitemerker, på armlenet, osv.

    Han satt alltid i den sofaen, en toseter vel.

    Men hvordan de slitemerkene kunne dukke opp på sofaen, det veit jeg ikke, for dem var ganske rue osv.

    Men man kan jo ikke vite alt.

    Så sånn var det.

  • Så langt klarer jeg å spore min mormor Ingeborg Ribsskog f. Heegaard sin familie. Så jeg kan ikke si at de er fra de meste kjente Gjedde-ne

    slektstre nytt

    PS.

    Altså, så her langt klarer jeg å spore familien til bestemor Ingeborg, og de andre besteforeldrene mine på nettet.

    (Jeg har ikke tatt med min farfars, Øivind Olsens, foreldre osv., fordi jeg vet ikke hva de heter, for å være ærlig.

    Men tre av brødrene hans bodde på Holmsbu, på Bergstø, heter det der, like ved Drammensfjorden, rett ovenfor Bergeråsen omtrent, og en av brødrene til Øivind, lever enda, Idar muligens, heter han, noe sånt.

    Han hadde også en bror som het Otto, husker jeg, som jeg arva noen kroner fra, i 2006, og hadde derfor råd til depositum, til den leiligheten jeg bor i nå.

    Og jeg husker at min onkel Runar, Øivinds sønn, sa til min far, at de burde egle seg litt innpå brødrene til Øivind, for å opprettholde hevd i arven etter dem osv, siden de her var ungkarer.

    Noe sånt sa onkelen min til faren min, på begynnelsen av 80-tallet, husker jeg.

    Så sånn var det).

    Men jeg kan altså ikke si, at forfedrene til bestemor Ingeborg, var fra de berømte Gjedde-slektene.

    Min mormors tippoldefar, Anders Christensen Gjedde, han er den eldste av Gjeddene, som jeg klarer å spore fra min mormors slekt.

    Og han var en bondesønn fra Handest ved Hobro på Jylland, som jobbet seg oppover, og fikk kjøpt en herregård, på Mors, og da hans kone, Ane Marie Galtrup døde, så fikk han også Højriis.

    Men hvem som er foreldrene til han Anders Christensen Gjedde, det er jeg ikke sikker på.

    Selv om faren antagelig het Christian da.

    Men om dette er en av de berømte Gjedde-familiene, som var fra Skåne og Sverige og fra Møn i/ved Skjælland, nei det vet jeg ikke.

    Men hvis jeg skal ta hensyn, til det min mormor sa, så sa hun at det var en veldig fin gammel adelsslekt, som var mye finere enn Løvenskiold og disse, som kom nordover senere.

    Men om det er forbindelse til de to andre Gjedde-slektene, nei, det vet jeg ikke.

    Men dette som jeg fant på internett, og som er i slektstreet, det stemmer ihvertfall med det kruset jeg fikk, i 2004, til min 34-årsdag, merkelig nok, som inneholdt et postkort med bilde av Højriis slott, og som det også var gravert inn bl.a. navnet Gedde på lokket av, og kruset innehold også en lapp, hvor det var datert til slutten av 1700-tallet.

    Så det kruset kan ha vært i Galtrup-familiens eie først, også ble det i eie av Gjedde-familien senere, siden Gjeddene tok over Højriis, ved at hun Ane Marie Galtrup, ble inngift i Gjedde-familien, med han Anders Christensen Gjedde, som altså var en bondesønn, som jobbet seg oppover i samfunnet, ifølge Thisted museum:

    http://www.thistedmuseum.dk/Historisk%20Årbog/Årgang%201970/Colding,%20Ole%20P.%20%20Agerø%20gårdhistorie.pdf

  • Hva onkelen min, Runar Mogan Olsen, som er tannlege i Ås, hadde som kallenavn, under oppveksten. (In Norwegian)

    Han ble kalt ‘Pruppen’.

    Og det betydde visst ‘prompen’, forklarte han og familien hans en gang, mens dem spiste middag, hos bestemor Ågot.

    Så spurte jeg hvorfor han ble kalt det.

    Det var vel fordi han slapp en ‘prupp’ en gang da, svarte Runar.

    Men det syntes jeg var litt rart, når jeg tilfeldigvis kom på det.

    Fordi jeg slapp sikkert en promp en gang, jeg og.

    Men jeg ble ikke kalt ‘prompen’ jeg, fordet.

    Ikke som jeg hørte om selv ihvertfall.

    Så jeg kom tilfeldigvis på det her nå, og da lurte jeg på, om det kunne ha ligget noe mer bak det navnet.

    Siden, jeg mener, at andre folk, de kan jo slippe en promp nå og da, uten at de kalt prompen.

    Så det lurte jeg på, om han var mer som en promp, når det gjaldt hvordan han oppførte seg og.

    At det var et eller annet med han, og at det var derfor at hans jevnaldrende kalte han for ‘Pruppen’.

    Det lurer jeg på ihvertfall, hvordan det egentlig hang sammen, tenkte jeg tilfeldigvis på nå.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • StatCounter: Noen søker på ‘Jøder frimurer jehovas vitner’, på Google. (In Norwegian)

    jøder frimurer jehovas vitner

    http://www.google.no/search?q=Jøder%20frimurer%20jehovas%20vitner&hl=no&lr=lang_no&client=firefox-a&channel=s&rls=org.mozilla:nb-NO:official&hs=Iyb&start=10&sa=N

    PS.

    Er det noe linker mellom Jehovas vitner, jøder/’jøder’ og frimurere, (som det kanskje kan virke som at folka som har foretatt det søket her har trodd ihvertfall)?

    Det er mulig.

    Jeg lurer ihvertfall, for jeg vet at tanta mi, Inger Olsen, er i Jehovas Vitner, og jeg vet også at broren til faren min, Runar Olsen, som er gift med Inger, har fortalt til faren min, at han tror det er noe i det Jehovas Vitner-greiene, for jeg husker han fortalte faren min det, på begynnelsen av 80-tallet, da jeg satt på i bilen med dem.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Pusser Erik aldri tenna? (In Norwegian)

    Folk lurer kanskje på om jeg aldri pusser tenna, siden jeg postet et bilde, av tenna mine, hvor de ikke så så fine ut, som man kan finne hvis man leter i den labelen ‘Erik Ribsskog (Bilder)’, på bloggen.

    Men, det er fordi jeg har litt problem med varmtvann, at jeg ikke har hatt varmtvann i springen her, i Leather Lane, siden 2007.

    Og jeg får problem med munnsår, hvis jeg pusser tenna med kaldt vann.

    Så jeg pleier å hente varmtvann i dusjen, men det er litt ‘prosjekt’, så da har jeg slurva litt, de siste månedene.

    Men vanligvis så pleier jeg å være flink til å pusse tenna.

    Jeg har f.eks. ikke vært på vanlig tannlegebesøk, siden Titanic var på kino, (hos onkelen min i Ås, som er tannlege, Runar Olsen), og det lurer jeg på om var i 1997?

    Så det er altså 12 år siden ca.

    Og på 80-tallet, så var jeg ikke så flink til å pusse tenna, da jeg bodde på Bergeråsen, men kanskje dårligst til å pusse tenna, var jeg da jeg bodde på Abildsø, skoleåret 1989/90, da jeg studerte på NHI.

    Fordi at der fikk vi ikke lov til å lage mat, (for kona i huset tålte ikke matlukt), så det ble mye cola og godteri, kjøpt på Statoil-stasjonen nederst i Lambertseterveien.

    Men men.

    Men, jeg må innrømme at jeg trakk en tann, her i England, i 2006.

    Jo, men det var en problemtann, jeg hadde dårlige tenner i 1990 eller 1991, da jeg var hos onkelen min i Ås, for å fikse tennene, siden jeg ikke lenger da hadde skoletannlege.

    Jeg var sist hos skoletannlege, i skoleåret 1988/89, i Drammen, men hun gjorde ingenting, det tok 5-10 minutter ca.

    Så om hun tulla?

    Hun dukka senere opp på ekstrajobben min, på CC Storkjøp, men da kjente jeg ikke henne igjen, men hu sa fra da.

    Men men.

    Men i 1990 eller 1991, var det vel, så hadde jeg en tann, som var så dårlig, at det var såvidt onkelen min klarte å redde den.

    Han fylte 3-4 andre jeksler, med amalgam.

    Men den dårligste tanna, den måtte fylles med to fyllinger, som ble lagt i tanna, på to forskjellige dager, husker jeg.

    Og i 2002, eller noe, så falt den første fyllingen ut.

    Men da hadde jeg så mye problemer, med butikksjefjobben min, i Rimi.

    Så jeg var litt deppa, så jeg hadde mye annet å tenke på, for det var alltid ting som skjedde på jobb osv.

    Og jeg likte ikke han onkelen min i Ås, som jeg var hos, for å fikse tenna, i 1990 og 1997, eller noe.

    Så i 2003, så bare gikk jeg med tanna, uten fylling, siden jeg ikke hadde noe tannlege i Oslo, og jeg var litt deppa og stressa og overarbeida, så jeg fikk meg ikke til å ordne med tanna.

    Og den tanna ble værre og værre, og jeg overhørte jo i 2003, at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’, og da forrandra jeg livsstil totalt, og satt mest hjemme, for jeg fikk også trynet ødelagt.

    Før jeg dro til Sunderland, i 2004.

    Men om jeg ikke hadde overhørt dette, at jeg var forfulgt av ‘mafian’ og fått trynet ødelagt, så hadde jeg nok fiksa den tanna.

    Men det ble så mye stress med det her ‘mafian’-greiene, som jeg ikke skjønte så mye av, så det var alltid masse annet som kom før.

    Så i 2006, så var den tanna så dårlig, at alt av fyllinger, som onkelen min i Ås, satt i tanna, i 1990, var falt ut, og nerva lå åpen, noe som skjedde da jeg var på jobb, på Arvato.

    Og den tanna var nesten ikke mulig å redde, i 1990, og i 2006, så visste jeg det, at den tanna da var i enda mye dårligere forfatning, vegger i tanna hadde falt av osv., så det var bare en råtten rot igjen så og si, så den bare bestemte jeg meg for å trekke, siden jeg ble spionert på og sånn i byen også, så fikk jeg heller fikse tanna, når jeg viste mer om hva som foregikk, med å sette inn en falsk tann da, tenkte jeg.

    Så det var bare en midlertidig nødløsning da, sånn som jeg så det da, pga. det her ‘mafian’-greiene, at jeg trakk den tanna i 2006.

    Bare for å forklare om det.

    Nå hadde jeg vel 3-4 hull i tenna kanskje, og en amalgam-fylning, som hadde falt ut av en jeksel.

    Men dette er siden 1996.

    Så 3-4 hull i tenna og en fylling, som må erstattes.

    (Eller jeg skjønte ikke helt hva tannlegen sa, det er mulig det er færre hull i tenna og, og ingen av de hullene er sånn, at man må fylle med amalgam, tror jeg, det er bare skader på overflaten av emaljen og sånn da, tror jeg selv ihvertfall da, jeg skjønte ikke alt hva tannlegen sa til assistenten, da de fylte ut sånn skjema, for tenna mine osv).

    Jeg synes ikke det er så ille, på 12 år, hvorav 2 av årene er uten varmtvann.

    Så det er ikke sånn at jeg ikke pusser tenna, jeg er fan av Colgate Total, som er en bra tannkrem, vil jeg si, som jeg har brukt siden begynnelsen eller midten av 90-tallet.

    Og jeg bruker sånne ganske dyre tannbørster, med sånn sirkelformet bust, for de rengjør tenna bra, synes jeg.

    Så det er ikke sånn at jeg aldri pusser tenna, selv om det kanskje ser sånn ut på bloggen.

    Jeg pusser vanligvis tenna to ganger om dagen.

    Men nå har jeg ikke hatt varmvann, siden 2007, så da har jeg slurva litt, det må jeg innrømme, men jeg skal prøve å skjerpe meg.

    Vi får se.

    Bare for å ta med om det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Svelvik – Norges tryggeste by. (In Norwegian)

    Svelvik går forresten for å være Norges tryggeste by, hvis jeg husker riktig.

    I en kåring i VG eller Dagbladet eller noe vel.

    (Det var også her kronprinsen og Mette-Marit hadde generalprøve for kronprinsbryllupet).

    Så at ikke lensmannen i Svelvik skal ha tid til å undersøker den anmeldelsen av faren min for omsorgssvikt, (se den forrige bloggposten), det synes jeg høres merkelig ut.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg søkte på Google, og måtte leite litt, men her fant jeg mer om dette:

    Å mens vi er inne på logikk:
    Svelvik er tidligere kåret til norges tryggeste by, MEN OGSÅ som en av norges værste steder å vokse opp på.
    Annen info om Svelvik: norges nordligste sørlands-by. Svelvik kirke er den eneste kirken i Norge som peker i “feil” retning. Så vidt jeg vet, det eneste stedet i norge som har steder der det er forbudt å flytte inn dersom mann har barn. Og så vidt jeg vet, det eneste stedet i Norge som har forbydd ballonger på 17 mai.

    http://www.nordisk.nu/showthread.php?t=17976

    (Selv om kanskje ikke det nettstedet er helt politisk korrekt, det er mulig.)

    PS 2.

    Jeg gjentar at Svelvik kirke var der kronprinsparet hadde generalprøve før bryllupet.

    Farfaren min og farmora mi, er også begravet på kirkegården der.

    Da farfaren min ble begravet på begynnelsen av 80-tallet, så sa presten ‘Eivind Olsen’, og ikke ‘Øivind Olsen’, og den klart største kransen i begravelsen var fra Jensen Møbler A/S, den kjente madrassprodusenten, som farfaren min hadde lagd elementer for.

    I begravelsen til farfaren min, så begynte også kusina mi, Heidi, å hylgrine, uten noe særlig forklaring.

    (For farfaren min, han var litt sånn at han bare satt i sofaen og løste kryssord, så det var farmora vår, som egentlig var populær.

    Var grininga på kommando fra onkel Runar, (Olsen, tannlege i Ås), og kona hans Inger?

    Hvem vet).

    PS 3.

    Svelvik kirke peker mot Drammensfjorden, eller Svelvikstrømmen, som vel Drammensfjorden heter der.

    Det er en morene, i landskapet der, som isbreene tok med seg i istiden, og så ble all sanden liggende igjen i Svelvik da, et såkalt sandtak, som har blitt industrielt utnyttet og solgt da, så nå er det kanskje ikke så mye sand igjen der.

    Det er mulig.

    Men det er altså kanskje derfor den kirka, peker ‘feil vei’ da, hva nå det vil si, for da står den med utgangen mot fjorden da.

    Men de kunne vel sikkert ha latt kirka pekt andre veien og, det hadde vel blitt nesten like fint det.

    Selv om det nok ser finere ut sånn som det er nå da, med inngangen til kirka pekende mot Storgata i Svelvik og Svelvikstrømmen.

    Så sånn er det.

    Hva nå dette med at kirka pekte feil vei betyr.

    Hvilken vei skal kirker peke?

    Drammensfjorden går jo nord/sør, så Svelvik kirke peker da enten øst eller vest.

    Den peker mot Hurum og videre mot Akershus/Østfold.

    Så Svelvik kirke peker altså østover, kan vi finne ut da.

    Hvilken vei skal kirker peke egentlig?

    Skal de peke mot Jerusalem?

    Betlehem?

    Nidaros?

    Dette har jeg ikke hørt så mye om før, vi får se om det er mulig å finne ut.