Stikkord: Runar Mogan Olsen

Svelvik – Norges tryggeste by. (In Norwegian)

Svelvik går forresten for å være Norges tryggeste by, hvis jeg husker riktig.

I en kåring i VG eller Dagbladet eller noe vel.

(Det var også her kronprinsen og Mette-Marit hadde generalprøve for kronprinsbryllupet).

Så at ikke lensmannen i Svelvik skal ha tid til å undersøker den anmeldelsen av faren min for omsorgssvikt, (se den forrige bloggposten), det synes jeg høres merkelig ut.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Jeg søkte på Google, og måtte leite litt, men her fant jeg mer om dette:

Å mens vi er inne på logikk:
Svelvik er tidligere kåret til norges tryggeste by, MEN OGSÅ som en av norges værste steder å vokse opp på.
Annen info om Svelvik: norges nordligste sørlands-by. Svelvik kirke er den eneste kirken i Norge som peker i “feil” retning. Så vidt jeg vet, det eneste stedet i norge som har steder der det er forbudt å flytte inn dersom mann har barn. Og så vidt jeg vet, det eneste stedet i Norge som har forbydd ballonger på 17 mai.

http://www.nordisk.nu/showthread.php?t=17976

(Selv om kanskje ikke det nettstedet er helt politisk korrekt, det er mulig.)

PS 2.

Jeg gjentar at Svelvik kirke var der kronprinsparet hadde generalprøve før bryllupet.

Farfaren min og farmora mi, er også begravet på kirkegården der.

Da farfaren min ble begravet på begynnelsen av 80-tallet, så sa presten ‘Eivind Olsen’, og ikke ‘Øivind Olsen’, og den klart største kransen i begravelsen var fra Jensen Møbler A/S, den kjente madrassprodusenten, som farfaren min hadde lagd elementer for.

I begravelsen til farfaren min, så begynte også kusina mi, Heidi, å hylgrine, uten noe særlig forklaring.

(For farfaren min, han var litt sånn at han bare satt i sofaen og løste kryssord, så det var farmora vår, som egentlig var populær.

Var grininga på kommando fra onkel Runar, (Olsen, tannlege i Ås), og kona hans Inger?

Hvem vet).

PS 3.

Svelvik kirke peker mot Drammensfjorden, eller Svelvikstrømmen, som vel Drammensfjorden heter der.

Det er en morene, i landskapet der, som isbreene tok med seg i istiden, og så ble all sanden liggende igjen i Svelvik da, et såkalt sandtak, som har blitt industrielt utnyttet og solgt da, så nå er det kanskje ikke så mye sand igjen der.

Det er mulig.

Men det er altså kanskje derfor den kirka, peker ‘feil vei’ da, hva nå det vil si, for da står den med utgangen mot fjorden da.

Men de kunne vel sikkert ha latt kirka pekt andre veien og, det hadde vel blitt nesten like fint det.

Selv om det nok ser finere ut sånn som det er nå da, med inngangen til kirka pekende mot Storgata i Svelvik og Svelvikstrømmen.

Så sånn er det.

Hva nå dette med at kirka pekte feil vei betyr.

Hvilken vei skal kirker peke?

Drammensfjorden går jo nord/sør, så Svelvik kirke peker da enten øst eller vest.

Den peker mot Hurum og videre mot Akershus/Østfold.

Så Svelvik kirke peker altså østover, kan vi finne ut da.

Hvilken vei skal kirker peke egentlig?

Skal de peke mot Jerusalem?

Betlehem?

Nidaros?

Dette har jeg ikke hørt så mye om før, vi får se om det er mulig å finne ut.

15. mai 2009
Kurs i TV-boks. (In Norwegian)

PS.

Da jeg flytta til faren min på Berger, fra moren min i Larvik.

Da ble jeg boende alene, fra jeg var ni år, for faren min flytta ned til Haldis.

Men, jeg fikk masse ting og sånn da.

Så jeg fikk TV-spill og VHS-video, allerede i 1980, må det vel ha vært.

Så jeg var kanskje den første på Bergeråsen, som fikk video og TV-spill.

(Det var sånn tennis-spill, eller hva det heter, med to sånne streker, og sånn vegg du skulle bryte igjennom og sånn da).

Så sånn var det.

Så jeg var veldig bortskjemt som barn, og hadde som sagt egen leilighet, med TV og video og TV-spill, fra jeg var sånn ni-ti år.

(Det kan ha vært noe med onkelen min, Runar, for jeg maste i jula, på Sand, om vi kunne få video, jula 1979, var det vel.

Noe sånt.

Og jula 1980, var det vel, da måtte jeg være hos mora mi, og Arne Thormod og søstra mi, som da hadde flytta fra Larvik til Drammen, eller Stenseth Terrasse, som det vel heter, ved Solbergelva.

For jeg så at onkelen min reagerte, da jeg maste om video.

Mest sånn fordi det var julaften, og jeg var ikke vant til å være på Sand i jula da, for jeg hadde jo pleid å bo hos mora mi i Larvik.

Og da reagerte onkel Runar og kona hans Inger, som er Jehovas Vitner, husker jeg, og faren min var heller ikke så fornøyd.

Alle dem ble stille, og sa ikke noe.

Så jeg hadde nok gjort noe galt da ja.

Julen 1979, var vel det her, hvis jeg husker riktig.

Så sånn var det.

Så om jeg har blitt straffet, av Jehovas Vitner, siden jeg maste om video jula 1979, og derfor måtte bo alene som niåring.

Var det noe slikt som skjedde.

Det kan man lure på.

Noe var det nok ihvertfall).

Og noen år seinere, da jeg var sånn 11-12 år vel, da kom de første datamaskinene.

Så da fikk jeg VIC-20 datamaskin.

Men vi hadde også stereoanlegg, som faren min lærte meg.

Og han lærte meg å kjøre båt.

Og jeg hadde hage, som vi spilte fotball i.

Så jeg dreiv en del med data og programmering.

Men vi fikk også videokamera, på 80-tallet, som stod oppe hos meg.

Og jeg kjøpte en andre TV, til å ha på rommet mitt, en 20 tommer TV, som jeg kjøpte i Drammen, mens jeg gikk på ungdomsskolen vel.

Så borra jeg hull i veggen, mellom stua og soverommet mitt, og kjøpte antenneledning da, eller koax, eller coax, ble det vel kalt.

Så hadde jeg en kamerat som het Kjetil, som jeg lærte litt elektronikk og sånn av.

Så da kjøpte jeg en sånn signal-splitter da, for antennesignalet, så kunne jeg se TV på soverommet og.

Så jeg var ganske tidlig ute med å få video og TV-spill og to TV-er, og to stereoanlegg hadde jeg og etterhvert, og videokamera, og så to VHS-videoer, og vannseng hadde jeg, og mye sånt.

Så jeg var ganske borskjemt som barn, må jeg nok si ja.

Så det var helt forskjellig, å bo hos moren min, som hos faren min.

For hos moren min, i Larvik, hvor jeg bodde på 70-tallet, der fikk jeg aldri sånne ting.

Jeg hadde vel noen LP-plater, og det var det omtrent.

Så flytta jeg til faren min, og fikk alt jeg pekte på omtrent, så jeg hadde mange fler ting enn klassekameratene mine osv.

Men da lærte jeg om elektronikk og sånt da, siden jeg hadde TV og video og stereoanlegg og sånn, allerede som guttunge.

Så jeg burde klare å få sånne TV-bokser til å virke i blinde omtrent, for jeg har jo bodd alene, siden 1980, eller ikke alene alle årene, for jeg har også bodd i bofelleskap.

Men jeg har hatt en selvstendig husholdning, siden 1980, altså i snart 30 år.

Så sånn som å sette opp en sånn TV-boks, det burde være sånt som jeg klarer i søvne.

Så sånn er det.

Så det er ikke sånn at jeg bare skjønner datagreier, siden jeg fikk en datamaskin som 11-12 åring.

For før det, så lærte jeg jo om TV og videogreier og alt sånt.

Og før det, så spilte jeg fotball og sykla og sånn.

Så det var ikke sånn at jeg var en nerd som bare dreiv med data.

Kanskje politiet sier at jeg er en nerd som bare har drevet med data, og derfor ikke har noen rettigheter.

Men hvis de sier det, så er altså ikke det sant.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

8. mai 2009
StatCounter: Noen søker på ‘erik ribsskog har radio-sender i tennene’, på Google. (In Norwegian)

http://www.google.com/search?hl=no&client=opera&rls=en&hs=Snt&q=erik%20ribsskog%20har%20radio-sender%20i%20tennene&btnG=Søk&lr=

PS.

Nei jeg tror ikke jeg har det.

Men jeg trakk en tann, i Walton, i 2006.

Og det var en tann, som onkelen min, Runar Mogan Olsen, som er tannlege i Ås, hadde brukt to dager, på å rotfylle.

(På begynnelsen av 90-tallet en gang, var vel det).

Og den tanna, som han tannlegen i Walton trakk.

Den spurte han om jeg ville ha.

Men nei, hva skulle jeg med en råtten jeksel?

(Jeg drakk mye cola som barn).

Nei, men jeg fikk et glimt av den tanna.

Og da kunne det nesten se ut som om det var en radio-chip, eller noe, i tanna.

En micro-chip, mener jeg.

Men det var tannlegen som holdt opp tanna.

Så jeg fikk ikke studert tanna så nøye.

Og jeg sa jo nei, at jeg ville ikke ha tanna.

Så jeg kan ha sett feil og, og at det bare var en slags plate eller liten brikke, eller noe annet, i bunnen av tanna der da, på toppen av den første fyllingen, den første dagen av rotfyllinga.

Det er mulig at det bare noe vanlige tannlege-greier i tanna.

Det er mulig.

Men jeg husker det så litt rart ut da, som om det var en svart, firkanta brikke i bunnen av tanna da.

Men det kan ha vært noe annet, vanlig greier og.

Det er mulig.

Det skal jeg ikke si for sikkert.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS 2.

Og til deg som skriver at jeg ikke har dame.

Det stemmer det, men det er også fordi jeg har overhørt at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’.

Og ingen forklarer meg hva dette betyr.

Så jeg har ikke turt å sjekke opp damer ordentlig, siden 2003, da jeg hørte dette.

Ikke seriøst ihvertfall.

For jeg har ikke lyst til å dra noen kanskje unge, fine damer inn i noe ‘mafian’-greier.

Som politiet, eller andre, ikke vil forklare meg hva egentlig er.

Så sånn er det.

Så jeg får bare nøye meg med muligheten av å plukke opp enkelte løse fugler på byen en gang i blant, eller noe sånt.

Så sånn er det.

Men men.

28. april 2009
Jeg synes man kan ane korrekturene av et russisk mafia-nettverk i Norge. (In Norwegian)

Og da er det en åpenbar kandidat.

Min gamle stefar, i Larvik, Arne Thormod Thomassen.

Han kalte sønnen sin, min halvbror, for Axel Nicolay Thomassen.

Han var også fra Nord-Norge, og var visst også delvis svensk, husker jeg dem prata om i Larvik.

Og, han ga meg et par gule langrennski, da jeg flytta til faren min, som jeg mistenker kan ha vært tulla med.

For de var så vanskelig å gå på.

Det var noe glassfiberski.

(Sikkert med mønsteret under, trykket feil vei).

Så etter det, så gikk jeg nesten aldri på ski.

Så sånn var det.

Så han har prøvd å få meg til å bli som en danske.

Han Arne Thormod Thomsassen.

For noen år etter det med skia, så ga han meg også noen danske bøker om Napoleon.

Da faren min var med, til Tagvedt, i Larvik, for å hente meg, hos mora mi.

(Noe han sjelden gjorde. Jeg og søstra mi tok nesten alltid toget).

Og de bøkene, om Napoleon, sa faren min at jeg skulle lese.

(Det var derfor jeg syntes det virka artig å se Napoleons grav, da jeg var i Paris, for jeg huska jo enda noe av det som stod i de bøkene da).

Det var da jeg bodde i Leirfaret, det med bøkene.

Så det var etter 1981 da.

Så sånn var det.

Jeg kommer nok på mer og.

Vi får se.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Og da er nok søstra mi i den her russiske mafian og da.

Sånn blir det nok.

Vi får se.

PS 2.

I telefonkatalogen, så står det at broren min heter Axel Nicolay J Thomassen:

Da heter han nok antagelig Axel Nicolay Johannes Thomassen da.

Johannes etter morfaren vår, Johannes Ribsskog.

Noe sånt.

Men da jeg og Axel og søstra mi, og mora vår og Arne Thormod.

Da vi bodde i Jegersborggate i Larvik, da sa dem at han het Axel Nicolay da.

Eller Axel da.

Jeg kan ikke huske at dem sa Axel Nicolay Johannes akkurat.

Men men.

Dem spurte meg, hva jeg ville at Axel skulle hete, før han ble døpt, hos mora mi sin danske familie.

(Jeg var ikke med, da Axel ble døpt, for da hadde jeg flytta til faren min).

Mer da.

Jo, jeg sa at han burde hete Atle, etter Atle Farmen i klassen, for han var så god i fotball, så da tenkte jeg at Axel ville bli god i fotball og da.

Men det ble ikke Atle da, det ble Axel Nicolay.

Eller Axel Nicolay Johannes.

Så sånn var det.

PS 3.

Og onkelen min, Runar, er nok kanskje også i noe russisk mafia, tenker jeg nå.

Det samme med hun Solveig, venninna til Haldis, dama til faren min, som bor på Holmen i Oslo.

Som Christell sa at hadde tannpasta på badet som hadde ligget der i flere år.

Så sånn var det.

Og hun Solveig var telegrafist, på Scandinavian Star.

Og onkelen min, Runar, som var raddis, i hippie-tida.

Han bodde i Son, hvor de vitsa om Scandinavian Star ulykken, husker jeg.

Og han Runar skulle også på møte, for å se på tenna til de som hadde vært i Scandinavian Star-ulykken.

(Han er tannlege).

Så nå lurer jeg på om den russiske mafiaen stod bak Scandinavian Star-ulykken.

Så får vi se om jeg kommer på noe mer her.

Vi får se.

PS 4.

Da jeg bodde på gården til onkelen min og dem, i Kvelde, i 2005.

Da prøvde broren min, Axel Thomassen, å få meg til å virke forrvirra.

Han sa sånn, du gjentar deg selv hele tiden osv.

Enda jeg bare sa det samme, som jeg sa på telefonen til han, til han og søstra mi, samtidig.

Så sånn er det.

Så Axel var nok med på det som skjedde.

Onkelen min, Martin, overhørte jeg sa, til dama si Grethe, at jeg ikke hadde noe mulighet til å komme unna.

Så om det var noe sånne Spetznas-aktige folk, som angrep meg, på gården, 25. juli 2005, i Kvelde?

Da jeg var i infanteriet, på Terningmoen, da lærte vi, at Spetznas, de hadde sko, hvor mønsteret var trykket bak fram, på skoa, for å lage avtrykk i snøen, som forrvirra fienden.

Så derfor tenkte jeg på det, at de gule skia jeg fikk av Arne Thormod, de hadde nok mønsteret trykket bak-fram, på samme måte som Spetznas-skoa, som vi lærte om i militæret.

Så da har nok han stefaren min, Arne Thormod, og Spetznas, de har nok linker til det samme miljøet, hvis jeg skulle gjette.

Og det er nok den russiske mafiaen da, vil jeg tippe.

Noe sånt.

Så sånn er det.

PS 5.

Det var vel da vi var på øvelse, i Trøndelag.

Da var vårt lag, med to sersjanter, hvorav en hadde et russisk-lydende navn.

På noe sånn spesiell tjeneste.

Jeg tror han med det russiske navnet, var fra Sandefjord, eller noe.

Her var det et plott, mener jeg nå.

Troppsjefen vår, Frøshaug.

Han sa, at vi skulle tulle med rep-soldatene, og rappe cola-en dems osv.

Så vi var gira på å rappe ting fra rep-soldatene på øvelsen da.

Så da jeg og han med det russiske navnet, var det vel.

Jeg måtte være med han på patrulje.

Og da tok vi noen til fange.

Så skulle jeg gå gjennom tinga dems.

Og da glemte jeg at det var øvelse.

Så rappa jeg snusen til en rep-soldat da.

Men da ble han skikkelig sinna.

(For det var jo bare øvelse).

Og man kunne ikke rappe snusen dems, foran tryne på dem osv.

For da ble dem sure.

Så det Frøshaug sa, det var litt dumt.

Så det var like før han rep-soldaten angrep meg på ordentlig.

Men det gikk såvidt ann å roe det ned, jeg la tilbake snusen da, og tulla ikke, sånn som Frøshaug sa vi skulle gjøre.

Så jeg aner konturene av en russisk spion, Frøshaug, i militæret.

At dette var et russisk plott, med Frøshaug, og han russiske sersjanten fra Sandefjord osv.

Noe sånt.

10. april 2009
Kusina mi Heidi, var med på kidnapping av meg og søstra mi, Pia Charlotte Ribsskog, mens hun fortsatt trodde at saft og Solo var det samme. (N)

Jeg ser på Facebook-sida til kusina mi Heidi, som er på jorda rundt reise i Kina, sammen med en hun er gift med, som heter Steinar, og som er taxi-sjåfør i Moss, til vanlig.

Når dem ikke er på jorda rundt reiser, som dem vel har vært på et par ganger nå.

Så sånn er det.

Da jeg og søstra mi ble kidnappa, av faren vår og onkel Runar, så var det Heidi som satt i midten, bak i bilen dem kjørte.

Faren min tok tak i søstra mi, og bærte henne inn i bilen.

Og onkel Runar, faren til Heidi, løfta opp meg, og bar meg inn i bilen.

Mer eller mindre mot min vilje egentlig.

Det var ganske voldsomt det her.

I bilen så satt Heidi da, og hu hadde fått Solo, sikkert for å roe henne ned da.

Mer da.

Jo, dette tror jeg må ha vært sommeren 1977, at vi ble kidnappa.

Sommeren før jeg begynte på skolen.

For jeg ville nok huska det om det her var etter at jeg begynte på skolen, det tror jeg ikke det var.

Og samtidig så var Heidi gammel nok til å prate.

Men hun skjønte ikke forskjell på saft og Solo.

For hun spurte om å få safta, av faren sin, og så var det Solo(!), og ikke saft, viste det seg.

Det var jo bare dumt.

Men men.

Sånn er det.

Det stod på Facebook-sida til Heidi, at hu er født i begynnelsen av 1975.

Og da var hun cirka to og et halvt år da, da onkel Runar og faren min tok henne med på den her kidnappings-aksjonen da.

Det var rimelig rart, for vanligvis ville Ove, storebroren hennes, ha vært med og.

Men det var han ikke.

Så dem hadde antagelig planlagt noe rundt det her da.

Så Heidi var med på kidnapping, da hun var to et halvt år.

Ikke dårlig.

Å være med på kidnapping før man vet forskjell på saft og Solo.

Men sånn er det, man kan ikke vite forskjell på alt, alltid.

Så sånn er det.

Så det er mye rart.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS 2.

Den gangen vi ble kidnappa, så var vi hos faren vår, i 10-12 dager ihvertfall, på Sand da.

Men det var også sånn, en gang, i 1978 kanskje.

For jeg likte meg bedre hos farmora mi på Sand, enn hos mora mi i Larvik.

Så jeg maste om at jeg ikke ville tilbake til Larvik.

Det var ofte sånn, at jeg låste meg inne på dassen til Ågot og Øivind, hver gang, som mora mi og ste-faren min, Arne Thormod Thomassen, kom for å hente meg, etter at vi hadde vært på ferie, i Larvik.

Og jeg grein også, om natta en gang, husker jeg, da jeg var på Sand.

Og hadde sånn mareritt omtrent, enda det var på fredagen, natt til lørdag.

Og jeg ikke skulle tilbake før på søndag, til mora mi i Larvik.

(For jeg var så glad for å være på Sand, husker jeg.

Glad for å slippe unna mora mi, og stefaren min, Arne-Thormod.

For det var ille å bo der, vil jeg si.

Dem var veldig strenge da.

Vi måtte legge oss klokka 20 og sånn, og det var ganske utrivlig stemning da.

Så jeg var så glad de gangene jeg kunne være på Sand.

For da fikk jeg litt pause, fra mora mi og Arne-Thormod.

For da begynte jeg å slappe av da, på den fredagen.

Men da begynte jeg å grue meg igjen, til søndagen, når vi måtte tilbake til mora mi og Arne-Thormod.

Så da begynte jeg å grine da, allerede på fredagen, for jeg grua meg til å dra tilbake igjen.

Det husker jeg nå, at sånn var det.

Det var vel kanskje i 1977, eller noe, det her.

Det var ikke så ofte vi var hos faren vår, på Berger, og besteforeldrene våre på Sand da.

Det var kanskje et par ganger i året, og vi, (eller ihvertfall jeg), gikk og gleda oss lang tid i forveien hvis vi skulle til faren vår da.

Og det var omtrent det eneste vi tenkte på, (eller ihvertfall jeg), hvis vi ble dårlig behandla av besteforeldrene våre i Nevlunghavn og mora vår da, (de kunne være veldig strenge og konforme).

Da var det sånn jeg drømte å dra til folka på Sand og Berger da.

Hvis jeg hadde noen kronestykker, i Larvik, så dro jeg noen ganger til en telefonkiosk, utenfor televerket, som det het da, og fant telefonnummeret, i telefonkatalogen, og ringte til besteforeldrene mine på Sand da (03) 775838.

Selv om jeg hadde litt problemer med det retningsnummeret, for det skjønte jeg ikke helt.

For det stod også noen andre tall, på de sidene, til telefonkatalogen.

Noe kodetall for Vestfold, eller noe, kanskje.

Så det hendte jeg stod der en stund, før jeg kom på det her med retningsnummer igjen.

Men da kunne jeg prate med bestemor Ågot da, og dem.

Hvis jeg hadde en eller to kroner da.

Dem hadde alltid dårlig råd, og ofte vond mat og sånn, mora mi og Arne-Thormod da.

Men dem kjøpte rødvin og tobakk da.

Dem røyka så mye i stua, så vi fikk vondt i øya.

Det var ikke sånn, at vi fikk lov å ringe faren vår, selv om jeg tror vi kanskje hadde telefon der.

Neida, sånt var strengt.

Mora vår, var utspekulert og kunne være slem da.

For det var ikke så lett for oss, som barn, og verne oss mot mora våres utspekulerte setninger da, med spydigheter osv.

Og han Arne-Thormod, han var veldig autoritær da.

Så vi fikk ikke lov å røre skrivebordet hans og sånt.

Eller kontortinga hans da.

Mens på Sand, der fikk vi lov å sitte hele dagen å skrive på skrivemaskinen, på kontoret i huset til Ågot, hvis vi ville.

Mens han Arne Thormod, var en ganske tøff kar da, som gikk mye på travbanen og sånn.

Så han var litt barka da, nesten.

Så det var ikke så lett for oss barna, i Jegerborggate, og de andre stedene vi bodde.

For det var Arne Thormod, som var tøff og streng da.

Og som vi ikke aksepterte helt som faren vår akkurat.

Neida, det var pappa-Arne det, som vi kalte faren vår.

Eller om mora vår fant på det.

Også var det Arne Thormod.

Så Arne Thormod, vi aksepterte ikke han fullt ut som faren vår.

Ihvertfall gjorde ikke jeg det.

Så det var veldig kald stemning der da, i det huset.

Det var ganske tøft der, i hvordan man prata og sånn.

Det var liksom diskusjoner og krangling, om alt mulig.

Det var nesten som en krig.

Nå må dere ta oppvasken osv.

Nei, det vil ikke vi.

Eller vi sa det ikke.

Men vi prata dritt om mora vår da.

Og vi kasta maten i søpla og sånn.

For mora vår lagde så vond lungemos, som hun hadde kjøpt, på Torfinns, sa hu, som hu ikke spiste selv.

Så det var litt vel tøft å bo der, med mora vår og Arne Thormod.

For det var så strengt med alt mulig.

Det var nesten som en slags militærleir.

Og sånn var det hos besteforeldrene våre i Nevlunghavn og.

Der var det også strengt og konformt.

Mens på Sand, hos bestemor Ågot og dem, der kunne vi løpe rundt i gangene i huset, og bare leike inne i huset og sånn.

Vi hoppa på sånne firkanter, som var i fliser på gulvet.

Så det gikk ann å gå på sånne firkanter, som var et slags mønster på gulvet da.

Og da gikk rommene rundt pipa da, som var stor og så var det en L-formet gang da.

Så løp vi rundt og rundt, gjennom stua, gangen og kjøkkenet.

Jeg og søstra mi og fetteren vår Ove osv.

Når vi var på besøk der.

Og da var det om å gjøre, å ikke trå utafor de firkantene da.

Så sånn var det.

Og da skjedde det bare en gang, på mange år, med ferier da, at bestefar Øivind reiste seg opp, og skreik, at nå er det nok.

Til meg da.

En gang jeg bråka ekstra mye.

Så det var ganske fritt der, på Berger eller Sand da.

Mens i Larvik, så var det ikke noe gøy å være hjemme, hos mora vår og stefaren vår.

Det var nesten som et slags fengsel.

Det var veldig strengt, og vi fikk kjeft for den minste ting, vil jeg si.

Så det var en veldig kustus da, eller disiplin, som vi var under, fra mora vår og stefaren vår.

Og sånn var det hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes i Nevlunghavn og.

Bare noe jeg kom på.

Så sånn var det.)

Og da måtte bestemor Ågot komme og prate med meg da.

Og prøvde å trøste da.

Hun var veldig flink med oss barnebarna da, bestemor Ågot.

Hun liksom prata med barn, som om dem var voksne omtrent.

Altså, hun behandla ungene like bra som voksne, vil jeg si.

Og prøvde å skjønne seg på oss barnebarna, og var snill da, må man vel si.

Og det var ikke mora mi alltid, hun kunne være litt slem vel.

Og mormora mi, bestemor Ingeborg i Nevlunghavn, hun er veldig konform og litt streng da.

Og pleide å skrike noe greier, som var vanskelig å skjønne, på dansk osv.

Så det var enkelere på Sand, syntes jeg.

Så om det var da, eller om det var en annen gang, at faren min tok meg med opp til rektor Borgen.

Hvor også Erland, som er på Facebook-sida mi, var da, siden han er sønnen til Borgen.

Så da var det sånn, at dem avtalte egentlig, at jeg skulle begynne på Berger skole, i 2. klasse, eller noe.

Men så kom mora mi og stefaren min da, Arne Thomassen, til Ågot.

Og da sa mora mi, at jeg skulle få sykkel av bestefar Johannes.

Så det her må ha vært mens jeg gikk i første klasse.

For den sykkelen, (en rød Apache-sykkel), den fikk jeg, da vi flytta til Jegersborggate.

Og det var våren 1978.

Så det ble egentlig avtalt at jeg skulle begynne på Berger skole, på slutten av første klasse.

Men da mora mi, og Arne-Thormod, dukka opp hos Ågot, for å hente meg.

Da, så var ikke faren min der.

Så jeg låste meg inn på do, (som jeg hadde gjort en gang før og).

Og nekta og komme ut.

Men dem dro ikke.

Jeg kunne jo ikke stå inne på doen der, hele kvelden heller.

Så etter 20 minutter, eller noe, mens mora mi og Arne-Thormod, stod i gangen hos Ågot, og prata inn til meg, som stod inne på doen.

Mens Ågot også stod der, og Øivind enten var i stua, eller også var i gangen.

Den første gangen dette skjedde, så var jeg bare 3-4 år, eller noe.

Og da lovte mora mi meg hund.

Så kom vi tilbake til Vestmarka, i Larvik, hvor vi bodde i 1973 og 74 vel, og da hadde den hunden da, som het Cora, tror jeg, driti mange hauger med dritt, på teppet.

Så dem må ha latt bikkja være aleine hjemme.

Så hvor dem var da, mens jeg var på Sand, det veit jeg ikke, det sa dem vel ikke, tror jeg.

Så det var rart.

Men, hva var det jeg skulle skrive om nå.

Jo, så da jeg begynte på Berger skole, på begynelsen av tredje klasse, i oktober 1979, var det vel.

Da, så var ikke det første gangen jeg skulle begynne på Berger skole.

Neida, det var andre gangen.

For jeg skulle egentlig ha begynt der i første klasse og.

Så det lå egentlig litt i kortene, at jeg etterhvert skulle flytte tilbake til Berger da.

For jeg husker at jeg ikke ville flytte fra Bergeråsen da, da jeg var tre år.

Og mora vår, hun var så anspent og ganske streng da, og litt sånn nervøs, eller hva skal man kalle det.

Mora vår var så urolig.

Det vil si.

Så det smitta, syntes jeg.

Hun var urolig og anspent.

Og det var ikke så artig, å bo hos mora mi da.

For hun var sånn at hun kjefta og.

Hun kunne plutselig angripe en, for alt mulig.

Så det var slitsomt, vil jeg si, å bo i samme huset som mora vår og stefaren vår da.

Så derfor ville jeg flytte tilbake til Berger da.

Og da jeg begynte på Berger skole igjen, i tredje klasse.

Da huske han Erland, som er på Facebook-sida mi.

Han huska meg, fra da jeg hadde vært hos dem, i første klasse, sammen med faren min, for at jeg skulle egentlig begynne på skole der da.

Og jeg visste også hvem han Geir-Arne, fra Sand var.

Rektor Borgen, sa at det var bra, at dem fikk en elev til, som holdt til på Sand der.

For det var en elev, (Geir Arne Jørgensen), som hadde gått den lange skoleveien, helt alene, i et par år da.

Men, da husker jeg, at jeg reagerte.

For jeg var allerede da, uvenn med Geir-Arne, fra ferier, som jeg hadde vært på Sand, før jeg flytta tilbake til Bergeråsen da.

(Som var like ved Sand).

Jeg skriver at jeg var på Sand, i feriene.

Og det er fordi at faren min jobba på Sand, på snekkerverkstedet som var i familien, Strømm Trevare.

Og der var også huset til besteforeldrene våre, Ågot og Øivind, det var på samme eiendommen, som snekkerverkstedet.

Så, om dagen, så var vi på Sand da, hos Ågot og dem, mens faren min jobba.

For han hadde ikke så ofte ferie og fri, for han var selvstendig næringsdrivende.

Og onkel Håkon jobba også der, på Strømm Trevare.

Men han var ikke så ansvarlig, som faren min.

Så Håkon dro alltid hjem klokka 16, og hadde vel også mer ferie enn faren min, tror jeg.

Så sånn var det.

Så da traff jeg Geir Arne da, de somrene, som jeg var på ferie, på Sand, mens jeg bodde i Larvik.

Og da var det sånn, en sommer, et år eller to, før jeg flytta til Berger igjen.

At Geir Arne ikke ville dukke opp på bursdagen min, enda jeg inviterte han.

Så blei jeg litt uvenn med han.

Men da feira jeg ikke bursdag, på bursdagen min, 25. juli.

For vi ble først enige om å ikke ha noe selskap.

Men da syntes jeg det ble litt kjedelig.

For alle i klassen og sånn, i Larvik, de hadde bursdagselskap.

Så da ble jeg og Ågot, enige om, at vi skulle feire bursdagen min, 27. juli.

Så da tenkte jeg, at jeg måtte be noen folk.

Og da tenkte jeg at jeg kunne be Geir Arne da, for jeg kjente han, for vi hadde leika litt osv., den sommeren og kanskje sommeren før.

Det her var kanskje sommeren 1977 og 78.

Noe sånt.

Men da gikk jeg ned til Geir Arne, på 27. juli, 1978 kanskje.

Og da ville ikke Geir Arne bli med på bursdag.

Han sa bare nei, at det gadd han ikke.

Men seinere, så fikk jeg vite det, at han bursdag 27. juli.

Så jeg er to dager eldre enn Geir Arne.

Men men.

Men, han forklarte ikke noe om det.

Så han bare sa nei til å dukke opp i bursdagen min.

Så etter det, så var vi uvenner da.

Enda jeg hadde skrevet kort osv., som Ågot sa jeg skulle gjøre.

Vi fant et gammelt postkort, i en skuff, på kjøkkenet hos Ågot, hvor jeg skrev invitasjon til bursdag da.

Men det hjalp ikke så mye, Geir Arne ville ikke dukke opp i bursdag, uten at han ga noe særlig grunn heller.

Men men.

Så etter det, så var jeg uvenn og fiende med Geir Arne, vil jeg si.

Så sånn var det.

Men det dukka opp noen andre folk, i bursdagen min.

Noen Ågot og faren min kjente, som også hadde slekt like ved Larvik.

Et sted som het Verningen.

Og det var noen som bodde ovenfor butikken, tror jeg, på Sand.

Jeg husker ikke helt hvordan det var, men faren min kjente noen der, så det var en kar der, som var et år eller to eldre enn meg, som jeg også kjente på Sand da.

Men han var jeg bare på hils med.

Jeg husker ikke hva han het nå, men han var en forholdsvis stille og rolig kar, tror jeg, som hadde ei søster, som faren min sa hadde lår som en 13 åring, enda hu var på meg og søstra min sin alder.

Så det var kanskje litt rart, at faren min skulle nevne det her, til Ågot, da jeg var på ferie der, i 1978, eller noe.

Men men, det var kanskje vanlig å si sånn på 70-tallet, det er mulig.

Så sånn var det.

Så jeg kjente altså, eller jeg visste ihvertfall hvem to folk i klassen, Erland og Geir Arne, var, da jeg begynte på Berger skole, på begynnelsen av 3. klasse, i 1979 da.

Og jeg visste også hvem en Christer på Bergeråsen var, for han hadde jeg også såvidt prata med, i en ferie.

For vi var jo i huset til faren min og.

Og hendte vi leika på Bergeråsen da.

Og da spurte han Christer, som bodde i Ulvikveien, tror jeg, og var et år eldre enn meg vel.

Han spurte om vi hadde bakker i Larvik.

Jo, det hadde vi da.

Så da lurte han på om jeg klarte å løpe ned skråninga, som var fra huset til Edel og Rolf der, i Ulvikveien, og ned til lekeplassen, som var nedafor der da, i Havnehagen.

Og det klarte jeg da, selv om det var bratt, så var ikke det noe problem for meg, å løpe ned den bratte stien, sånn som han Christer utfordra meg til da.

Så det var ikke noe problem.

Larvik er kjent for å være en bakke-by, husker jeg bestefaren min, Øivind, sa til meg, et par år seinere, da jeg hadde flytta til Berger da, i huset på Sand.

Så jeg var ikke noe nerd akkurat, da jeg vokste opp.

Jeg var vant til å leike med folk på mange steder.

Vi bodde to steder på Østre Halsen, Storgata og Mellomhagen, hvor vi ble kjent med andre unger da.

Og i Jegersborggate, i Larvik, der ble jeg og søstra mi kjent med veldig mange folk.

Pluss at de folka i klassen min, de var fra mye fra Torstrand og sånn, så da ble jeg kjent med enda fler folk, i klassen, for dem var ikke fra sentrum av Larvik, untatt Sølvi i klassen, som bodde ikke så langt fra der vi bodde.

Og også på Brundlandnes, ble jeg kjent med folk, selv om det var ganske øde der, så flytta det ned en gutt, nesten på min alder, fra Nord-Norge.

Men da var jeg så vant til å være for meg selv der, så gadd ikke å leike så mye med han nordlendingen.

Og på Vestmarka, som vi bodde, i 1973, der ble jeg kjent med ei bondekone, husker jeg, som dreiv å måkte møkk, ned i møkkakjelleren, da jeg gikk inn i fjøset.

(Jeg gikk og traska litt rundt der, en morgen da mora mi fortsatt sov vel).

Noe sånt.

Og jeg kjente altså folk både på Sand og på Bergeråsen da.

Og alt det her var før jeg flytta til Berger, da jeg var ni år.

Så var ikke akkurat noe nerd, da jeg flytta til Berger.

Det var ikke sånn, at jeg satt foran datamaskin, hele dagen, før jeg flytta til Berger.

For det var i 1979.

Og VIC-20 og sånn, det kom ikke før i 1981 ca.

Så det var nesten ingen nerder, på 70-tallet.

Nesten alle gikk med Marius-genser og UCLA-genser osv.

Så alle var vanlige da, på den tida, kan man nesten si, tror jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

6. april 2009
Hvorfor jeg bare trakk ut tanna i januar 2006, var det vel. (In Norwegian)

Nå skrev jeg om onkelen min, Runar Mogan Olsen, som er tannlege, på bloggen igår.

Nå overhørte jo jeg, at jeg var forfulgt av ‘mafian’, på Rimi Bjørndal, i 2003.

Og ellers så var jeg ikke så begeistra for han onkelen min, så jeg var ikke så ofte på tannlegebesøk akkurat.

Jeg var kanskje hos tannlegen, han onkelen min som har praksis i Ås, i 1997, eller noe.

Noe sånt.

Det var da Titanic var på kino.

Så sånn var det.

Men i 2003, så overhørte jeg altså at jeg var forfulgt av ‘mafian’, på Rimi Bjørndal, hvor jeg jobbet.

Så etter dette, så har ikke tannlegebesøk vært det som har stått øverst på agendaen.

Fordi jeg skjønner ikke hva dette betyr egentlig.

Mafia i Norge?

Jeg har lest avisene i alle år, og aldri sett at det står noe om mafia i Norge.

Så jeg har ikke skjønt noenting, og jeg har ingen av venner og familie, som jeg egentlig stoler på eller som slags støtteperson, eller lignende, for meg.

Jeg har kanskje vært en slags støtteperson, for broren og søsteren min, på 90-tallet osv.

Men jeg har ikke hatt noen lignende slik støtteperson selv, kanskje med untak av farmoren min, Ågot, på 80-tallet, hun var vel den i familien, som oppførte seg best ovenfor meg.

Mens foreldrene mine var veldig uansvarlige ovenfor meg.

Så sånn var det.

Men etter 2003, så har jeg en jeksel, som amalgam-fyllingen har falt ut av.

Så, i 2006, mens jeg jobba på Arvato, så ble den tanna så vond.

Og den tanna var rotfylt, med amalgamfylling.

Og nesten hele fyllinga var falt ut.

Jeg drakk så mye cola, da jeg var guttunge.

Og jeg bodde alene, så ingen brydde seg om, om jeg pussa tenna.

Så jeg har hatt gule tenner, helt siden jeg flytta til faren min, som ni-åring.

Så jeg måtte rotfylle den ene jekselen, i 1990, var det vel, hos han onkelen min i Ås da.

Men mens jeg har prøvd å finne ut hva dette ‘mafian’-greiene er, så har den amalgan-fyllingen i jekselen falt ut.

Det var en fylling som ble gjort i to omganger.

Jeg måtte dra tilbake uka etter, for å fylle resten av tanna med en andre amalgam-fylling.

Og denne fyllingen falt ut, da jeg jobbet som butikksjef, var det vel, i 2001, eller noe.

Så det var bare en fylling igjen i tanna.

For jeg var så overarbeida, de siste årene jeg jobba som butikksjef, så jeg fikk ikke ordna det med tanna.

Jeg synes at han onkelen min, Runar, er litt sånn streng og sånn.

Så jeg har aldri likt han så utrolig bra.

Så det var ikke sånn at jeg dro til Ås, på tannlegebesøk, hvert år.

Neida, det var i 1991, eller noe, og i 1997.

Og det var det.

Men, jeg syntes nesten ikke jeg kunne dra til noen andre tannleger, det hadde blitt litt rart det og.

Jeg var uvenn med faren min, siden han hadde latt meg bo alene, siden jeg var ni år.

Men onkelen min, og dem, dem kunne jeg jo ikke egentlig klandre for det.

Så det var ikke sånn at jeg var like sur på onkelen min, Runar, og ungene hans, og Inger.

Dem hadde jeg vel egentlig ikke noe på.

Så det ville vel vært litt rart, hvis jeg begynte å gå til andre tannleger, når onkelen min var tannlege i Ås(?)

Så det var litt vanskelig, det med tannleger, syntes jeg.

Så jeg holdt meg unna tannlegene.

Men i 2006, så ble det sprekk, eller noe, i den gjennværende fyllingen i den tanna da.

Og det gjorde så vondt, så jeg måtte gå til tannlegen.

Og da var det sånn, i 1991, at det var nesten sånn at den tanna måtte trekkes da og.

Pga. mye cola-drikking i barndommen, og at jeg ikke hadde vært hos tannlegen, siden skoletannlegen i Drammen, i 1988 vel.

Men det gikk så vidt ann å rotfylle den tanna da, så jeg slapp å trekke den, i 1991.

Men, i 2006, så ble jeg jo tulla med, på en slags ‘mob’-måte, vil jeg si, her i Liverpool, nesten uansett hva jeg gjorde og hvor jeg gikk.

Og politiet, både i Norge og England, de nektet å hjelpe.

Så jeg turte rett og slett ikke å la en engelsk tannlege begynne å gjøre noe ‘mob’-tulling med den tanna.

Kanskje han ville ha ‘mob’-fylt den opp, med noe enda verre enn amalgam?

Noe gift eller noe?

Hvem vet.

Jeg tok ikke sjangsen.

Så jeg bare ba han tannlegen i Walton, om å trekke ut tanna.

Så regna jeg med at mine henvendelser til Kripos, etterhvert ville gi resultater, sånn at jeg fikk rettighetene min, og fikk vite hva dette ‘mafian’-greiene var, og fikk kontrollen på livet mitt da.

Så kunne jeg heller sette inn en falsk tann, eller noe, da, tenkte jeg, når jeg fikk rettighetene mine.

Sånn tenkte jeg da.

Men nå er det 2009, og dette med at jeg trekte tanna, er tre år siden.

Og jeg har fortsatt ikke fått rettighetene mine.

Og nå har det samme skjedd, med en annen jeksel, på den andre siden av den nederste tannraden.

Så nå mangler jeg en tann nederst til høyre, og en annen tann, nederst til venstre, der har halve amalgam-fyllingen falt ut.

Og fortsatt vet jeg ikke hva det her ‘mafian’-greiene er, og fortsatt så har jeg ikke fått rettighetene mine.

Og jeg er en kar med mye utdannelse og arbeidserfaring og ferdigheter, men jeg kan ikke få meg noe jobb, for jeg blir tulla med, med at noen har satt opp en hat-blogg, og sikkert at noen ringer alle jeg søker jobb hos.

Enda jeg ikke har gjort noe galt hele livet, sånn som jeg ser det.

Så her gjør myndighetene i Norge en elendig jobb, vil jeg si.

Så de er noen rasshøl.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

3. april 2009
StatCounter: Noen på Fornebu søker på ‘runar mogan olsen er raggar?’, på Google. (In Norwegian)

http://www.google.no/search?hl=no&q=runar%20mogan%20olsen%20er%20raggar%3F&btnG=Søk&meta=

PS.

Nei, Runar var vel mer raddis.

Eller jeg spurte han en gang, på begynnelsen av 80-tallet, om han var hippie, under hippie-tida, og da svarte han at han måtte vel si at han var hippie.

Jeg tror ikke Runar var så inne i dette med amerikanske biler osv.

Han er vel mer glad i Mercedeser.

Han hadde en orange, ganske ny mercedes, husker jeg, på 70-tallet.

De første ‘firkanta’ Mercedesene, i E-serien, eller hva det heter.

Men men.

Mer da.

Jo farmora mi, Ågot, hun fortalte en historie, på 80-tallet, om at da Runar dro inn til Oslo, for å studere, så var det en som spurte han, om han ville selge narkotika, på gata.

Under hippie-tida da, mens Runar var ‘raddis’ da vel, med ganske langt hår osv.

Favorittstedet hans, i Oslo, det tror jeg var Peppes på Solli Plass, sånn rundt 1980.

Ihvertfall husker jeg at jeg og faren min møtte Runar der, en gang, som vi var inne i Oslo.

Mens faren min var ikke så pizza-fan.

Han dro heller på kinaresturant, eller oftest gatekjøkken da, og kjøpte pølse i brød og is og brus osv.

Men men.

Mer da.

Jo, hvis noen spør deg på gata.

Vil du selge narkotika for meg/oss.

Hva gjør du da?

Hva ville en vanlig, ordentlig person gjort?

Han ville vel ikke sagt noe, og bare gått videre?

Men Runar, gikk han bare videre?

Neida, han sa ‘nei’, han vet du.

Da er det sånn at han vurderte det, vil jeg si.

Og farmora mi, hun tror jeg var ganske underfunding egentlig, selv om jeg nok ikke skjønte det så bra, på 80-tallet, da jeg var guttunge osv.

Men men.

Hun sa for eksempel en gang, at onkel Håkon.

Ei jente hadde vært så forelska i onkel Håkon, at hu klatra opp i treet, og ble der hele natta(!)

Hehe.

Det fortalte Ågot til meg og søstra mi, da vi var på ferie på Berger, og var sånn 5-6 år kanskje, og egentlig bodde i Larvik, hos mora vår.

Også fortalte hu, at de radioene i kjeller’n, nei, de var onkel Håkon sine, for han var så glad i å skru på gamle radioer.

Men egentlig så var ikke han så glad i gamle radioer.

For da bestemor Ågot fikk seg digital klokkeradio, på 80-tallet, som stod i stua.

Da tok onkel Håkon den klokkeradioen med seg, til leiligheten sin, på Bergeråsen, og satt istedet en radio fra 30-tallet, med radiorør i, i huset til Ågot.

Så Håkon var nok mer glad i transistorradioer, (eller i de klokkeradioene så var det vel kretskort), enn i radiorør-radioer, vil jeg si.

Så Ågot mente kanskje at hun var så redd for Håkon, at hun klatra opp i treet, for at ikke Håkon skulle gjøre henne til sexslave(?)

Da vi skulle på ferie til Jugoslavia, sommeren 1980, jeg og faren min og Haldis og Christell.

I amerikaneren til faren min.

En Ford Lincoln continental.

En 5-6 meter lang bil.

Da hadde Runar og Håkon og dem dratt ned, noen dager før.

Og da dro vi innom, hun jenta som hadde klatra opp i treet, fordi hun var så forelska i onkel Håkon.

Og det var ei dame med lyst hår vel, som bodde med mann og barn vel, i en betongforstad til København.

I noen blokker der.

Jeg syntes det var litt kjedelig der.

Så jeg gikk i butikken, en dansk matbutikk.

Og da ble Christell med, for Haldis spurte.

Og da kjøpte jeg vannpistol, dansk Donald-blad, og et dumt sett for å lage is, som måtte fryses, og vi kjørte jo nedover mot Tyskland, så det var jo bare dumt, fant jeg ut.

Jeg tror Christell kjøpte noe og, men jeg husker ikke hva det var.

Men men.

Så bestemor Ågot kan nok egentlig ha ment noe annet.

For hun fortalte den historia så ofte, eller ihvertfall flere ganger, om at Runar ikke ville selge narkotika i Oslo.

Så jeg lurer på om Runar egentlig begynte å selge narkotika i Oslo, og ble med i noe ‘mafian’?

Fordi han fikk drosjelappen.

Som også Atle hadde, en kamerat av faren min, som var kjeltring.

Atle var fra Oslo, og den første jeg viste om, som hadde digital-klokke, på 70-tallet, da jeg egentlig bodde i Larvik, rundt 1977 kanskje.

Så sånn var det.

Han Atle var sånn, at da de dreiv å kjørte på campingferie, opp på Vestlandet, eller i ‘Dalom’, eller noe.

Så bare kobla Atle seg til på en bensinstasjon sitt strømnett, husker jeg at faren min sa en gang, på 80-tallet.

Så faren min slutta å være kamerat med Atle.

Atle solgte noen senger for faren min.

Og fant på masse klager.

Blant annet at det mangla en skrue, i en skruepose, til noe køyesenger.

Og da fikk jeg skylda.

Jeg var sånn ca. 10 år kanskje.

Siden det var min jobb å pakke skruer.

Det hadde pleid å være onkel Håkons jobb.

Men jeg pleide å stifte stiftene rett, på linje liksom.

Sånn her: — — — —

Øverst på posen med skruer da, med vanlig stiftemaskin.

Mens onkel Håkon, han var ikke så nøye, med at stiftene skulle være rette.

Så han stifta sånn her:

– – –
– – –
– – –

Sånn stempla Håkon nesten da, (ikke så skeivt kanskje men).

Og Håkon brukte bare tre stifter.

Så jeg tror at Atle kan ha lirka ut en mutter eller skrue, fra den posen.

For Atle skyldte på meg.

Tror jeg.

Men jeg forklarte at den hadde ikke jeg stifta, for det så jeg på stiftinga.

Så sånn var det.

Så Atle likte nok ikke meg.

En annen gang, så var vi inne hos Atle og dem.

Atle var sammen med ei pen, smekker, ung, brunette.

Som var litt sånn spesiell, syntes jeg det.

Hun var nesten for mye av det gode.

Noe sånt.

Men men.

Men da fikk jeg kjeft, da jeg var sånn ca. 10 år, for det stod sukkertøy, på stuebordet.

Og vi måtte sitte der, i over en time, inne i Oslo, og vente da, på noe greier, jeg og faren min.

Og jeg var sulten da, eller sikkert mest godtesyk.

Og da fikk jeg kjeft av hu dama til Atle da, for de var til gjester, de sukkertøyene.

Da visste jeg ikke hva jeg skulle svare, siden jeg var ti år, eller noe, da.

Så jeg sa ikke noe.

Og det gjorde ikke faren min heller.

Så sånn var det.

Atle og mora til Atle, de hadde hver sin leilighet, i en bygård på Frogner, eller noe.

De hadde eid gården, i gamle dager.

Men så hadde de vært litt dumme kanskje(?)

De ville ha penger med en gang.

Så solgte de gården, mot noen hundre tusen da.

Og også mot at de fikk lov å bo i gården der, så lenge de levde da, gratis da sikkert.

Så sånn var det.

Mer da.

Jo, da vi kom tilbake til Sand.

Da støtta faren min meg da, overfor farmora mi, Ågot.

Om at Atle og dama kunne ha spurt om vi var sultne og ville ha noe brødskiver.

Men det gjorde dem ikke.

Jeg får ta en pause, men jeg skal skrive mer om Runar.

Vi får se.

PS 2.

Det var ikke så lett å få det riktig med stiftinga ovenfor.

Men sånn her var det ca:

PS 3.

Så fikk Runar flylappen, og en gang så kjørte han fly rett over huset til Ågot, fra Fornebu da sikkert.

Noe sånt.

Sikkert et sånt Cesna-fly, eller noe.

Noe sånt.

Men, jeg har jo skrevet tidligere, at Runar kontrollerte sønnen sin, Ove.

Og en sommer jeg besøkte dem.

Det må nok ha vært etter Scandinavian Star-ulykken.

Så sommeren 1990?

Det var da jeg bodde i Oslo ihvertfall vel.

Jeg var ikke så veldig fornøyd etter å ha besøkt dem, husker jeg.

Jeg gikk vel ikke så bra sammen med søskenbarna mine der, ungene til Runar, kanskje, i den ferien.

Det var vel da jeg hørte på the Cure og sånn.

Så det var nok sommeren 1990.

Jeg husker at fetteren min Øystein, som da bare var guttunge, han likte også the Cure, husker jeg at jeg overhørte, da onkel Runar spurte han, på sin vanlige, strenge måte.

Det var en av the Cure-sangene som jeg hadde på kassett, som var litt spesiell.

Den sangen her var egentlig ikke på moten, i 1990, men jeg syntes den var litt kul da.

Skal vi se om jeg finner den.

Det her var en live-versjon da, spilt inn senere.

Det var snakk om en studio-versjon, som jeg hadde på kassett da, den ferien i Son, sommeren 1990, var det vel.

Så skulle Ove følge meg til jernbanestasjonen, i Sonsveien.

Da jeg skulle tilbake til Oslo.

Uten noen grunn egentlig.

Ove sykla da, mens jeg gikk der med bag eller koffert, eller noe, til toget.

Men han trengte jo ikke å vise meg veien til toget, jeg visste vel veien.

Hvis ikke så kunne han bare forklart.

Så stakk han da, like før vi kom fram til Sonsveien togstasjon.

Så sånn var det.

Så han venta ikke sammen med meg, til toget kom, eller noe.

Neida.

Og det var like greit, husker jeg at jeg syntes, for han kan være litt spesiell, eller slitsom.

Men men.

Og da hadde noen skrevet en alle barna-vits, på Sonsveien togstasjon.

(De var fan av alle barna vitser, ungene til Runar, husker jeg fra en julaften, på 80-tallet, noen år før jeg flytta inn til Oslo).

Men men.

Og da stod det, ‘alle barna kom lykkelige hjem fra ferien, untatt Gerda og far, for de var ombord på Scandinavian Star’.

Så sånn var det.

Så spoler vi frem til år 1997, kan det vel ha vært.

Jeg skulle på date, og se Titanic, på den her tida, med ei jente fra et eller annet tettsted, utenfor Oslo.

Som jeg traff da jeg var med søstra mi og Axel, på Valentinos, like etter nyttår 1997?

Noe sånt.

Kan Pia være under kontroll av Runar tro?

For en gang, da jeg og Ove og søstra mi, satt på med Runar og faren min.

Runar kjørte vel da.

Så begynte søstra mi, som var i 10-11 års alderen da.

Som var et år eldre enn Ove vel, og et år yngre enn meg.

Noe sånt.

Hun skulle vise Ove og meg, at hun begynte å komme i puberteten, mens vi kjørte i bilen til Runar vel, i Østfold et sted, tror jeg.

Så Pia dro opp t-skjorta si, og viste meg og Ove, at hu hadde begynt å få pupper da.

Jeg sa ikke noe.

Jeg bare så bort.

Og da så jeg i speilet, at onkel Runar så i speilet, altså rygge-speilet, at søstra mi holdt på sånn.

Jeg kunne se i det speilet i bilen, at onkel Runar så i det speilet, på søstra mi, som tok av seg t-skjorta, og viste fram at hun begynte å få pupper, til Ove.

Kanskje Runar har tatt noe utpressing på søstra mi, etter det?

Det skulle ikke forundre meg.

Men men.

Mer da.

Jo, vi spoler fram til 1997.

Var det vel.

Eller 1996 kanskje.

Da jeg fiksa på tenna mine, hos onkel Runar da, på tannlegekontroet hans, i Ås.

Han fylte amalgam, i noen jeksler jeg hadde fått hull i, pga. dårlig tannpuss i oppveksten osv.

Og for mye cola.

Men men.

Mer da.

Jo, da skulle onkel Runar på møte i tannlegeforeningen, i Oslo, om hvordan man kunne bruke tennene til å identifisere ofre, etter Scandinavian Star-ulykken.

Hvorfor nå Runar skulle det.

Men men.

Dette kan også ha vært noen år før.

Men jeg bodde nok på St. Hanshaugen, og jeg hadde ikke bil da.

Det kan ha vært før og.

Kanskje allerede da jeg bodde på Abildsø, det er mulig.

Det her er litt vagt.

Men jeg husker at jeg fikk sitte på med onkel Runar, inn til Oslo da, i en Mercedes han sikkert hadde da, da han skulle på møte i tannlegeforeningen da, eller hva det het.

Så om det var noe ‘mafian’ som senket Scandinavian Star, eller tente på.

Onkel Runar stoppa for å kjøpe pølse i brød, husker jeg, på veien til Oslo.

Men men.

Mer da.

Så om Runar er medlem i den ‘mafian’ som brant opp Scandinavian Star.

Det tenker jeg nå.

Om det kan ha vært sånn?

Hvem vet.

Men jeg lurer på onkel Runar er noe mafian.

F.eks. etter det som skjedde, da Ove vraka en av bilene til Runar, som 18-19 åring.

Da kjørte Ove i fylla, ned til Son da.

Så bomma han visst på en sving, eller noe, og kræsja bilen i fylla.

(Fortalte de meg, på Sand da, så jeg så ikke det her).

Men da hadde onkel Runar fått flytta bilen, til en grøft, eller noe, og sagt at det var han som kjørte, eller noe.

Noe sånt.

Poenget var, at de lurte forsikringsselskapet da, så de fikk igjen på forsikringa, enda Ove hadde vraka bilen i fylla.

Og uten at politiet nok ble innblanda, tror jeg.

Så sånn var det.

Så det var vel litt rart.

Den veien inn mot Isdamveien osv. der, den er jo like ved Son sentrum.

I en rundkjøring der, tror jeg.

Noe sånt.

I mellom Sonsveien togstasjon og Son sentrum.

Der kræsja Ove, rundt 1991 kanskje, sa dem på Sand da, en gang jeg var der, på begynnelsen av 90-tallet vel.

Ove ble vel 18 år i 1990 kanskje?

Så at han kræsja i 1990 eller 1991 da.

Noe sånt.

Og onkel Runar, som er kjent tannlege, som har praktisert, i Ås, siden 70-tallet vel.

Han fikk altså dekket over denne fylle-kræsjinga til Ove, sånn at de fikk igjen på forsikringa, og lurte forsikringsselskapet.

Så Runar var nok ikke raggar.

Men han var, og er vel fortsatt, raddis.

Men, han er nok ikke idealist.

For da hadde han nok ikke lurt forsikringsselskapet vel.

Så onkel Runar er nok mer kjeltring enn idealist, vil jeg si.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

3. april 2009
Kiel-tur med min far Arne Mogan Olsen og min onkel Runar Mogan Olsen i 1979. (In Norwegian).

Jeg tror det her må ha vært i 1979, like etter at jeg flytta til faren min.

Jeg fikk flashback til det nå, for jeg så noe om at byen Stoltenberg, i Tyskland, ikke lå så langt unna Kiel, var det vel.

Ja, Kiel var visst hovedstadet i Schleswig-Holstein:

http://no.wikipedia.org/wiki/Kiel

Dette var mens Runar fortsatt bodde på Kolbotn.

Og det var egentlig litt urettferdig at ikke Ove, sønnen til Runar, skulle være med.

Han sa vel hadet, men det skulle han altså ikke.

Så kjørte vi da, til Kiel, med bilen til faren min tror jeg.

Enda vi bare var en dag i Tyskland.

Jeg fikk lov å stå og se på at dem spilte roulette, enda det var 18 års grense, jeg var 9-10 år da.

Så sånn var det.

Det er mulig at cupieren, eller hva det heter, ikke så meg.

Det er mulig.

Det sa han ihvertfall dagen etter, da faren min prata med han.

Så sånn var det.

Mer da.

Jo, først dro vi til et ganske stort, (og rent husker jeg), supermarked, i Kiel.

Ei dame som jobba som butikkdetektiv, eller noe, der, plagde faren min.

For han var litt som i ørska, eller noe, og bare stod der og så på hyllene.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Så kjørte vi ut på landsbygda der, rundt Kiel.

For vi skulle på en kro og spise middag.

Men da vi kom på kroa, så lå kroverten med hue på bordet.

Så om han var enten drita full, som jeg vel trodde da.

(Jeg skjønte ikke helt situasjonen).

Han hadde mange folk rundt seg, som var nesten som gråtekoner, kan man si.

Noe sånt.

Bare at de var fortvila kanskje, men ikke gråt.

Kanskje han hadde tatt selvmord, med noe gift, eller noe?

Enten det, ellers så var han drita full.

Faren min og onkelen min bare snudde og gikk fort ut.

Jeg spurte hvorfor, og de sa, ser du ikke det, og sånn.

Så noe var det som foregikk.

Men men.

Så kjørte vi til en annen kro og spiste da.

Snitzel da, mener jeg å huske.

Jeg husker ikke om denne Kiel-turen var før eller etter at vi var i Jugoslavia, sommeren 1980.

Men jeg skreiv først at jeg trodde det var i 1979, så da får jeg håpe at det var riktig da.

Det er mulig.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

19. mars 2009
StatCounter: Han på Fornebu søker på ‘arne mogan olsen slave for runar mogan olsen?’, på Google. (In Norwegian)

PS.

Ja, du må huske på at faren min er nok veldig stolt av Runar.

Du kan se det på faren min, at han er glad i Runar og stolt av han.

Det er fordi at faren min er eldstebroren da, og så er det Håkon og så er Runar nesten som en attpåklatt da.

Så faren min og onkelen min, dem fikk vel ikke gå mer enn på folkeskolen da.

Mens Runar gikk på gymnas og sånn da.

Og dreiv med tegning og sånn, husker jeg.

Og Runar, han var nesten som en ungdom, husker jeg.

Det var på den tida han og faren min kidnappa meg og søstra mi, fra Mellomhagen i Larvik.

Runar løfta opp meg, på gårdsplassen der, og faren min løfta opp søstra mi.

Og så løp dem inn i bilen da.

Og da satt kusina vår Heidi der.

Jeg var kanskje seks-syv år, at det var sommeren før jeg begynte på skolen, og søstra mi fem-seks.

Noe sånt.

Og Heidi var da kanskje to år da.

Noe sånt, hvis det var sommeren 1977, som jeg tror.

Og hu hadde fått en soloflaske.

Og da spurte Heidi, som er på Facebook-sida mi, om hun kunne få safta.

Så hu trodde Solo var saft.

Og det viste jeg og søstra mi godt at det var det ikke.

Men vi holdt kjeft da, for hun Heidi satt imellom oss, og var helt glad og blid da, selv om vi nettopp hadde blitt kidnappa.

Så sånn var det.

Og jeg lurer på om det var den gangen, eller en annen gang like før, at onkelen min plystra på ei jente, som gikk langs veien, i olaskjorts og sånn, som jenter pleide å gjøre på 70-tallet.

Så kjørte vi innom en bensinstasjon, eller en kiosk.

Så kjørte vi ut igjen.

Og da kjørte vi forbi den samme jenta igjen, og da tok Runar hue ut av bilen, og plystra på hun samme jenta igjen da.

Så hun så rimelig brydd ut, vil jeg si.

Og faren min klagde litt da.

Men Runar, han var vel nesten som broren min, Axel, vil jeg si, at han ikke hørte.

Eller bare hørte på det ene øret.

En gang.

Jeg lurer på om det var da, som Runar sa, at han begynte å få litt sansen for Jehovas Vitner.

Da dro han med faren min, for å se på en haug med ræl av noen materialer, som hadde stått i avisa.

Om han kunne bruke de på det nye huset, eller noe.

Men det var bare noe skrot nærmest, så det gikk ikke.

Ikke til forskaling heller.

Det er nesten noe sånn, som han Magne Winnem fra Gjerdes videregående i Drammen, kunne funnet på.

Å kjøpe sånn billig i avisa, og dra med noen for å se på det da.

At dem er litt sånn utnyttende kanskje.

Onkelen min var nok ganske kul, da han bodde i Oslo.

Men han var altså som en ungdom, da jeg var sånn fem-seks år, som jeg fortalte om.

Og da var jo han gift og hadde unger sjæl, som faren min og han andre onkelen min.

Ove er vel født i 1972, tror jeg, eller 1973, så han er 2-3 år yngre enn meg.

Så Runar var ungdom og familiefar samtidig, vil jeg si, etter det jeg skjønte av den plystringa hans ut vindu, i Vestfold tror jeg kanskje det kan ha vært, eller på Hurumlandet, noe sånt.

Men men.

Mer da.

Jo, så jeg tror det dumt av faren min å bygge huset til Runar.

Ihvertfall for fabrikken sin del, snekkerverkstedet på Sand.

De mista jo kontraktene med Jensen Møbler, kan jeg tenke meg.

Den husbygginga, den pågikk jo i et par år omtrent.

Og Runar, han er gnien, vil jeg si.

Han tjener masse penger som tannlege, men han spiser det billigste kneipbrødet, med gulost og en skive tomat, hvis jeg husker riktig.

Og de drikker ikke vanlig juice, de drikker frossen konsentrert juice, som de blander med vann.

Og de har sånn svært kjølerom, i villaen i Son, som få hus jeg har sett har, men jeg har vel ikke vært hos så mange som har hus, de siste åra.

Men men.

Mer da.

Jo, de drikker ikke melk, de spiser kalk-tabletter.

Så det er mulig det er noe galt med melka.

Ove spiste noe sånne piller en gang, som ga han skinnende hår og negler, men det slutta han visst med.

Og han var norgesmester i amerikansk fotball, og prøvde også å bli norgesmester i aerobic(!)

Men men.

Mer da.

Ja, Runar er sånn, at han venta mange år, på å bygge ferdig svømmebassenget, i huset dems i Son.

Jeg var jo med der mye, sånn i 1983 og 84 og sånn kanskje, for jeg var med til Son, når faren min bygde på huset.

Så over ti år seinere.

Det var da jeg hadde HiAce-en.

Det var vel i 1997, tenker jeg.

Da var svømmebassenget ferdig.

Så det tok 10-15 år, før hele huset var ferdig, hvis jeg forstod det riktig.

Da ville jo jeg gjerne se hvordan svømmebassenget ble da, etter all den hypen, men det var visst ikke så populært.

Jeg fikk ikke lov å prøve svømmebassenget.

Eller jeg hadde ikke med svømmeklær heller.

Men men.

Mer da.

Runar pleide å drikke to kasser øl i uka.

En i uka og en i helga, da de bodde i Vestby, husker jeg han fortalte faren min, sånn på begynnelsen av 80-tallet en gang.

Når jeg var på ferie hos dem, så måtte jeg alltid bli med Ove rundt i huset, og enten vaske eller støvsuge.

Så han gjorde nok ikke så mye sjæl, Runar, men han hadde skikkelig dressur på Ove og Heidi osv. da.

Jeg tror ikke han har så streng dressur på kona si, Inger, fra Sande, men det skal jeg ikke si sikkert, hvordan det foregår.

Men men.

Kanskje det er hun som styrer Runar?

Hva vet jeg.

Men faren min er veldig glad i og stolt av Runar, tror jeg.

Omtrent som om Runar var sønnen hans antagelig.

Og mora dems, Ågot, farmora mi.

Hun begynte å bli litt senil, da jeg bodde på Berger på 80-tallet, så hun kalte meg noen ganger Runar da.

Så hun tok feil mellom meg og Runar da, så hun må nok ha syntes at vi ligna litt.

Begge var vel ganske selvsikre og ganske smarte for alderen og sånn da, kanskje.

Hva vet jeg.

Og leste avisa og sånn kanskje.

Ikke vet jeg.

Men jeg tror det var dumt av faren min og Håkon å holde på å bygge det huset.

Dem kræsja, en dag Håkon kjørte.

Så Håkon kunne ikke jobbe så mye etter det, for han måtte operere armen.

Og legene tulla med armen til Håkon, tror jeg, for den blei mye tynnere enn den andre armen, og han måtte ha noen plater og sånn, inni armen.

Så sånn var det.

Mer da.

Jo, dem mista vel kontraktene med Jensen Møbler og sånn, når dem bygde huset til Runar.

Men faren min orka kanskje ikke meg, som han syntes var slitsom da.

Og dem måtte kjøre mange mil hver dag, med bil eller båt.

Og jeg husker en gang, som faren min og Erik Thorhaldsson, nesten sovna, mellom Sande og Berger.

Da måtte jeg liksom sitte å si til faren min hele tida, at han ikke skulle sovne, og følge med da.

Selv om jeg syntes det var litt rart at begge skulle sovne samtidig nesten, mens dem satt foran i bilen.

Det var kanskje noe tullings.

Dem pleide å tulle med faren min, han Eirik eller Erik Thorhaldsson osv.

De hadde en Prima Vera-sang, som de spilte hele tida, for faren min, til og fra Son da, mens dem gliste og lo.

Den het ‘Arne Belinda’.

Og faren min heter jo Arne, så dem syntes den sangen var så artig da.

Så dem hadde kanskje ikke så mye respekt for faren min.

Vi pleide å kjøre ned til havna i Son, og kjøpe god mat da, i lunch-pausene og sånn.

Det her var vel i 1982 og sånn kanskje, så jeg var vel kanskje 12 år.

Og den husbygginga pågikk i et par år, så jeg ble veldig godt kjent i Son, og husker alle gatene i hue enda.

Vi kjørte ned mot Son, til høyre forbi der biblioteket er/var.

Og så var det en matbutikk nede på havna der vel.

Det var flere butikker og da men.

Men der hadde de fersk grilla kylling, mener jeg å huske.

Og da kjøpte vi ferskt brød og, og spiste kylling på brødskiva, omtrent hver dag.

Det var digg.

Og Cola da, det drakk jeg alltid.

Men, nå skulle jeg finne den sangen ja.

Hvis den er på YouTube.

Vi får se.

Jeg fant ikke den sangen nå.

Men faren min tulla en gang med Runar.

Det var kanskje den gangen Runar ville at jeg og faren min skulle bli med å se på den plankehaugen.

Noe sånt.

Og da sa faren min, at den her sangen var om Runar, som hadde en orange boks-aktig 70-talls Mercedes, og Ove og Heidi og Susanne som var ungane til Runar, som var noen snørrunger og drittunger da.

Så da mente faren min at den her sangen passa for Runar.

Men da tror jeg Runar ble litt irritert, det er mulig.

Farmora mi sa at en gang så hadde Runar gått rundt i Oslo, som student, så hadde en kar spurt om han ville selge narkotika for’n.

Men Runar sa nei, så hu.

Og det var hele fortellinga.

Så sånn var det.

Men jeg lurer på om tanta mi, Ellen, var ferdig på forsøksgym i Oslo, mens Runar gikk rundt og ikke solgte narkotika.

Hm.

Kanskje dem traff hverandre i Slottsparken, mens Johannes, morfaren min, leita etter Ellen, det er mulig.

Det var den sangen ja.

Her var den:

Så Runar er kanskje litt som den jævla naboen.

Og faren min er kanskje litt som en Jan Teigen, som drikker, men ikke synger.

Noe sånt.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Mora mi kjente jo folk i Svelvik.

Som hu bodde hos i manga måneder, på 80-tallet, husker jeg.

Og det kan jeg tenke meg er, fordi at Holmsbu, hvor dem bodde, det er jo et lite sted.

Så kanskje de sykla, til andre sida av Svelvik der, og tok ferja over til Svelvik.

Foreldra dems bodde også noen år på Klokkarstua.

Og det er vel rett over fjorden for Svelvik.

Så det kanskje nesten som en del av Svelvik, for du tar vel omtrent bare ferja over da.

Så sånn var det.

Men men.

Jeg husker at mora mi var så glad i den gamle ferja, som var rød, og ikke fra kaia, som vel var vel kirka der, hvis jeg husker riktig.

Så sånn var det.

På 70-tallet.

Men men.

Så har sikkert Runar truffet Ellen og mora mi da kanskje, i Svelvik f.eks.

Eller i Holmsbu da, for dem var sikkert mye ute med båten, Runar også.

Og så, da Runar studerte i Oslo, på Tannlegehøyskolen, (som han på en måte juksa seg inn på, sa mora mi, rundt 1975 eller 76, for Runar han visste at rektorens sønn, han hadde dårligere karakterer, men kom inn likevel.

På Runars bekostning da.

Så Runar klagde, og da kom han inn, ifølge mora mi.

Det hadde sikkert hun hørt av tante Ellen, som Runar hadde fortalt henne i Slottsparken, under hippie-tida når Runar ikke solgte narkotika der.

Noe sånt.

Men men.

Så har Runar møtt bestefar Johannes da, i Slottsparken.

Og så fortalte han faren sin det, Øivind, det som Øivind pleide å si.

Han traff en mann med hatt og frakk sikkert da, i Slottsparken.

Så spurte mannen Johannes, hva han gjorde.

Så sa han, at han leita etter dattera si.

Så spurte Johannes, hva han gjorde.

Jeg leiter etter begge mine, sa han.

Hm.

Så har Johannes fortalt den her historien til Runar da.

Så har Runar fortalt det faren min, at nå er Johannes Ribsskog så opptatt med å leite etter dattera si i Slottsparken, så da kunne faren min prøve seg på mora mi da.

Noe sånt.

Så derfor er synes faren min at Runar er artig da, for han veit mye sånne ting.

Nei, nå får jeg finne på noe annet å gjøre, enn å skrive sånn her sprøyt.

Vi får se om jeg klarer det.

Vi får se.

13. mars 2009
Fler StatCounter-spørsmål fra personen med Mac på Fornebu. (In Norwegian)

PS.

Det var Kjetil Prestegarden, som absolutt ville ha tilbud på så mye farse.

Og vanligvis så skal ikke Rimi ha tilbud.

Men regionsjefen, Bekkevoll, hadde gitt vår butikk noen unntak fra Rimis egentlige faste regler.

Vi var ment å ha mye svinn, sa han, ifølge Kjetil Prestegarden, selv om å ha svinn i seg selv vel neppe kan sies å være noe mål, mener nå jeg da.

Det andre unntaket, var at vi var ment å ha tilbud på grilla kylling, noen helger innimellom.

Kanskje en gang i måneden, eller en gang annenhver måned.

Noe sånt.

Ferskvareansvarlige, hun hadde ikke blitt opplært til å bestille kylling, så det måtte jeg ringe å gjøre, husker jeg.

Men men.

Og da tinte dem kyllingen på noe slags vis.

Gjerne 10-12 kasser vel.

Så det ble over 100 kyllinger, ihvertfall.

Og da hadde dem ekstra bemanning da, i ferskvaren, de helgene som det var tilbud på grilla kylling.

Så det var litt prosjekt å organisere egentlig.

For det her måtte planlegges da.

Man måtte ringe Prior f.eks., og få dem til å sende ekstra kylling, noe som kunne være kronglete, siden det var da min jobb, som butikksjef, og ikke ferskvare-ansvarlige, som man kanskje skulle tro, siden dette var en ferskvarebestilling.

Men det var ikke så nøye det.

Jeg mener Prior, tror jeg det var, var ofte greie, og sendte ekstraleveringer, hvis jeg ikke tar helt feil.

Eller om vi bestilte en taxi, som kunne hente kylling, fra lageret dems, hvis noen hadde glemt å bestille.

Noe sånt.

Så de prosjektene gitt oftest greit.

Men det måtte planlegging til da.

Vi måtte:

– Bestille ekstra mye kylling.

– Disse måte man huske å tine også, natt til fredag eller lørdag vel.

– Man trengte ekstra bemanning i ferskvaren.

– Man måtte skrive plakater og huske å henge opp disse.

– Det er mulig vi måtte ha ekstra bemanning i kassa og, det husker jeg ikke.

Men det ble mer omsetning, når vi hadde tilbud på grilla kylling, til 29.90 eller om det var 24.90, eller noe sånt.

Så sånn var det.

Men Kjetil Prestegarden, han hadde fortalt meg det her da, at regionsjefen han ønsket at vi skulle ha sånne tilbud der, for å banke butikken ved siden av, som var en meny.

Så sånn var det.

Så han ville ha tilbud på farse en gang, og ikke kylling.

Og både Prestegarden og spis-konsultenten, var visst kjempe-enige om at dette kom til å selge mye.

Jeg visste jo det, at han distriktsjefen, Bekkevoll, måtte ha godtatt å ha tilbud på kylling.

For alle sa det, og jeg kunne se at folka i butikken var drilla på de her kylling-tilbudene, så de tilbudene der, de gikk ofte på skinner, virka det som.

Alle sa det hadde gått bra og sånn, husker jeg.

Og jeg hadde jo ikke jobba i en Rimi, med ferskvaredisk, før.

Så hvis Bekkevoll hadde godkjent at vi hadde tilbud.

Og Prestegarden og Spis-konsultenten, mente at farse ville selge så bra, til de litt eldre folka, som handla i butikken, siden de fleste vel flytta til Kalbakken samtidig.

Hvem vet.

De handla vel der av gammel vane, siden det var ICA og hva det nå var igjen før det.

Det var ved siden av der det var kino før.

Symra kino, eller noe(?)

Noe sånt.

Jeg og broren min så en James Bond-film der, en romjul på 90-tallet, husker jeg forresten.

Men da jeg ble butikksjef i butikken ved siden av kinoen, så var kinoen stengt.

Så sånn var det.

Men men.

Jeg hadde min tvil på farse som tilbudsvare, så jeg ville ikke blandes opp i den farsa, billedlig talt.

Så jeg sa til Prestegarden, at det var greit, hvis han tok ansvaret og ordna alt som måtte ordnes med det prosjektet.

For det var egentlig bare Prestegarden som var hypp på det, som jeg skjønte det.

Og spis-konsultenten da, men han er ikke butikklederne ment å høre på, butikklederne er ment å bruke sitt eget hue da.

Så Prestegarden sa det var greit da, at han tok ansvaret for det prosjektet.

Jeg sa at det var en betingelse for at jeg godkjente det.

Så Prestegarden skulle da ordne:

– Plakater.

– Eventuell ekstra bemanning.

Var det noe mer da.

Jo han måtte prate med de som jobba i ferskvaren den helgen, og forklare hvor farsen stod, og hvordan de skulle presentere tilbudsvaren osv., hvilken plass den skulle ha osv.

Men ingen plakater ble hengt opp, så det ble vel bare solgt en eller to kasser, av de 8-10 som ble bestilt.

Og den farsa hadde kun to dager holdbarhet, eller noe.

Det var altså ikke kjøttdeig, som har lenger holdbarhet.

Neida, det var noe sånn kjøttfarse, som ikke engang er i Rimi’s vanlige sortiment.

Vi hadde ikke kjøttfarse, på Rimi Nylænde, ihvertfall.

Det var ingen som spurte etter det.

Vi hadde bare kjøttdeig og karbonadedeig.

Så sånn var det.

Så det var et litt rart prosjekt.

Kjøttdeig på tilbud, det hadde jeg skjønt.

Men kjøttfarse, det var litt rart, syntes jeg.

Og det syntes jeg enda.

Kjøttfarse, det klinger ikke på samme måte som grilla kylling, eller pizza grandiosa, eller f.eks., kjøttdeig på tilbud da, når det gjaldt å ‘banke’ Meny.

Men han Kjetil var ganske spesiell, og fant på mye rare klager og innfall, så jeg lot han lære litt av sine feil og da.

Jeg kunne ikke si at kjøttfarse selger ikke så mye.

For da måtte jeg hatt salgsstatistikk, å slå i bordet med.

Det hadde jeg ikke.

Så jeg bare lot han drive med ‘tullet’ sitt.

Og det stod vel 8 store kasser da, med kjøttfarse, som var utgått på dato, igjen da, på mandagen.

Det var vel kjøttfarse for mange tusen kroner.

Kanskje 8-10.000, jeg husker ikke helt.

Det var ihvertfall en del tusen.

Og den måtte nok Prestegarden ta på sin kappe.

For distriktsjef Neteland, og Boye fra sikkerhet, de luska gjennom butikken, etter at Prestegarden hadde klaga på meg vel, og da begynte de å spørre om de her kassene da, som var plassert på fryselageret.

Det var vel for at Stabburet skulle ta de med tilbake tror jeg.

Det var så mye kjøttfarse, at det var for mye å kaste.

Jeg sa nei til å selge det som mat.

Så det var ikke for å brukes seinere, det var fordi at det var ikke noe mulighet å bli kvitt det der og da, skjønte jeg.

Så den skulle kastes, det var bare det at den ble satt på frysa, i vente av at vi fant ut hvordan den skulle kastes da.

Så det var ikke for å selge den.

For noen spurte om det, tror jeg, og det sa jeg plent nei til, for jeg ville ikke ha noe tull sånn, for det kan skade rykte til butikken.

Og jeg prøvde å drive butikken etter lover og regler da, så jeg gjorde aldri sånne ting som å selge gammel mat osv., det tok vi bort, og kasta.

Pga. ryktet til butikken og lover og regler da.

Men jeg lurer nå på, hva skulle de med 10-12 kasser kjøttfarse?

Det var jo bare tull.

Var det en død person i farsa, for han kvakk litt, når dem nevnte den farsa, mener jeg å huske, Prestegarden.

Og de så så spesielle ut, spis-konsulenten og Prestegarden, da de stod i butikken og skulle pushe den her kjøtt-farse ideen på meg da.

Så jeg lurer på om det var farmora mi, eller han døde grandonkelen min fra Holmsbu, som de hadde i farsa.

Hvem vet.

Jeg sier ikke det sikkert, men 10-12 kasser kjøttfarse.

Ikke kjøttdeig, ikke kylling, men kjøttfarse.

Som man vanligvis ikke hadde på Rimi.

Og så kvekking, seinere når farsen blir nevnt.

Og plakater ble ikke satt opp, enda han tok ansvaret, han Prestegarden.

Enten var han helt evneveik nesten, til å organisere prosjekter, ellers så var noe galt.

Så om Rimi har ‘evneveike’ butikksjefer, (for Prestegarden ble butikksjef der etter meg), eller om det var noe galt.

Noe var det ihvertfall.

Sånn var det.

Runar Mogan Olsen, han var mer vellykket enn faren min, når det gjaldt utdannelse osv.

Moren min, hun sa rundt 1976, at Runar, han kom inn på tannlegehøyskolen, ved å klage.

For han visste at han hadde bedre karakterer, enn sønnen til rektoren på tannlegehøyskolen.

Og sønnen til rektor kom inn.

Så da klagde Runar, så kom Runar inn og.

Runar hadde drosjelappen og jeg tror også småflylappen.

Så en gang, rundt 1980, så så vi et fly som kjørte ganske lavt over huset på Sand, og så kjørte tilbake i retning Oslo.

Og det var Runar.

Hvis jeg husker riktig, så var det sånn.

Runar er sosialist, husker jeg.

Han likte ikke Fremskrittspartiet og Høyre.

Han mente jeg og faren min var dumme hvis vi stemte det, for de partiene var mot sånne folk som oss da, som han sa.

Så han var litt nedlatende.

Jeg var hos han, på 90-tallet, på tannlegekontoret, og da stappa han amalgam i tenna mine, enda det stod i alle avisene at amalgam var skadelig, på den tida.

Men men.

Han sa han hadde dobbelt bokholderi, og hadde 20% mindre i de bøkene myndighetene fikk se.

Dem hadde også en pub i Ås, husker jeg, som fetteren min, Ove, tok meg med på, på 90-tallet en gang.

Og dem eide vel Åstunet, et senter, sammen med en annen kar, og leide ut der da.

Og onkelen min har stor villa i Son, og flere biler og båt og alt mulig, så han må nok sies å være mer vellykket enn faren min.

Han er også ganske smart, tror jeg, han Runar.

Han går for å være det, tror jeg.

Han får liksom sånn glimt i øya, så du må passe deg litt, i tilfelle det gnistrer til i øya, og du får noe angrep mot deg da.

Jeg synes han holder sønnen sin, Ove, for nærme.

En gang jeg var hos Ove, i en leilighet, som Runar har i Gamlebyen, så ringte Ove til Runar hele tida, og forklarte om hver detalj jeg hadde sagt osv.

Så om Runar kontrollerte Ove?

Ikke vet jeg, men noe rart var det.

Kona til Runar, Inger, er i jehovas Vitner, uten at jeg vet om det kan være relevant.

Men jeg hørte en gang at Runar sa til faren min, at han også begynte å få litt sansen for det Jehovas Vitner-greiene.

Så sånn er det.

Ellers, så har jeg ikke hatt så veldig mye med Runar og dem å gjøre, siden 80-tallet.

Jeg har vel besøkt dem en gang siden 80-tallet, tror jeg.

To ganger kanskje, en gang i 1990 vel, og så en del år seinere en gang.

Men Ove har jeg festa med en del ganger, i Oslo, siden jeg noen ganger traff han i byen osv.

Han skulle på fest med David Hjort og meg.

Eller på byen.

Så så han David Hjort og dama, så bare dro han igjen.

Og jeg har skrevet mer om fetteren min på bloggen før.

Broren min var også sånn, at han gikk ikke bra overens med David Hjort.

Dem var omtrent fiender.

David Hjort hadde sett broren min skyte med en pen-gun, på en nyttårsaften, før broren min ble 18 år, tror jeg, på Ryen eller noe.

At broren min hadde skutt mot en bilforretning, på Ryen, en nyttårsaften, på begynnelsen av 90-tallet vel.

Med en pen-gun.

Så David Hjort ville visst ha tak i broren min for det, omtrent, skjønner jeg nå.

Da skjønte jeg ikke så mye.

Men broren min gadd aldri å feste med meg, når David Hjort var i nærheten.

Så enten festa jeg med David Hjort og dem, ellers så festa jeg med broren min og kanskje sjefen eller kollegaene hans osv.

Så der var det nok snakk om to forskjellige grupperinger.

Broren min har sagt at han kjente noen i A-gjengen, en av lederne der.

Så David Hjort, han er nok i en annen gruppering enn A-Gjengen da, hvis jeg skal gjette.

Og fettern min Ove, han er kanskje i en tredje gruppering(?)

Hva vet jeg.

Noe er det nok ihvertfall.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

13. mars 2009