johncons

Stikkord: Sand

  • Min Bok 2 – Kapittel 66: Enda mer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo

    En gang, rundt denne tiden, da jeg skulle møte Øystein og Glenn, på Biljardhallen.

    Så var plutselig Jan Stadheim, fra ‘Narver-gjengen’, på Sand, der, husker jeg.

    (Stadheim-familien, det var de som var nærmeste nabo, med butikken til Oddmund Larsen, (som senere ble Prima), på Sand).

    Jeg visste ikke at Øystein Andersen var kamerat med Jan Stadheim.

    Og jeg pleide jo å være uvenn, med Jan Stadheim/Geir Arne Jørgensen/Jan Rune Havre, osv., (den Sand-gjengen liksom), under store deler av 80-tallet.

    Så å se Jan Stadheim, på Biljardhallen, (var det vel).

    Med sin lyse, nesten afro-aktige frisyre.

    Det var litt kjedelig, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sommeren 1991, (før Gøteborg-turen), så skulle Axel og jeg, på besøk, hos bestemor Ågot, på Sand.

    For da ble liksom rollene litt byttet om da.

    For på Sand var jo jeg liksom hjemme.

    Men da ble Axel gjest da.

    Jeg syntes at jeg måtte invitere Axel, til Sand, siden jeg hadde leid av dem, inne i Oslo, i nesten et års tid da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at toget mellom Oslo og Drammen, var fullt.

    Så Axel og jeg, vi satt i gangen vel.

    Men vi fikk lov, av ei dame, som jobba på toget, å sitte ved siden av tog-tralla der, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men vi rappa ikke noe av tog-tralla da.

    Og hvorfor vi fikk lov til å sitte der, det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Buss Burger’n, på Rutebilstasjonen, i Drammen.

    Så var det en narkoman der, som nesten starta slåsskamp mot meg, og som liksom skulle hevde seg da.

    Jeg skulle bare spørre om Gry Johansen jobba der fortsatt vel.

    For jeg pleide å chatte med henne, noen ganger, og fikk noen ganger lov til å sitte på med henne, fra Drammen og til Bergeråsen da.

    Og det var litt artig å hilse på folk fra Bergeråsen og.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo ikke jobba, så lenge, på OBS Triaden, i 1990.

    Så jeg fikk ikke så mye feriepenger.

    Men jeg hadde jo også jobba, på Forsvarets Overkommando der.

    (Den helgen, som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Og dessuten, så hadde det dukka opp et rart brev til meg, borte hos Ågot.

    Som Ågot hadde nevnt for meg, den forrige gangen, (var det vel), som jeg var på besøk, hos henne, på Sand da.

    Og det brevet var fra Svelvik-banken.

    Og det var angående en konto jeg hadde hos dem, under navnet Erik Mogan Olsen.

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok, at faren min fikk opprettet, (eller mye meg selv og vel, mens min far tok seg en halvliter, på Kafeteriaen, i Svelvik), på 70-tallet, (når jeg var 5-6-7 år gammel vel).

    Jeg regna med at det var noen penger på den kontoen.

    (Sånn som jeg huska det, ihvertfall).

    Og jeg regna med at jeg kom til å få feriepenger, fra det firmaet som Arne Thomassen jobba i da.

    (Siden jeg hadde vært med, å jobba for det firmaet, hos Forsvarets Overkommando da.

    Høsten 1990.

    Og tjent 4000-5000 der vel.

    Så hvis jeg fikk 500 i feriepenger, så hadde jeg lommepenger, mens jeg var hos Ågot, og penger nok, til å ta toget tilbake til Oslo, osv).

    Pia, Axel og meg, vi tok bussen inn til Svelvik, en dag.

    (Dette var vel i begynnelsen av juli vel, i 1991).

    Jeg tok med Pia og Axel, (mener jeg ihvertfall), inn i Svelvik-banken.

    Jeg viste mora til Anders Røkås, (mener jeg det var, ei dame som hadde jobba i mange år, i den banken, og som var med i Dataklubben, på 80-tallet, husker jeg, og prøvde å delvis ta over den klubben, husker jeg, i et møte der. Enda dette mest ble en klubb for ungdomsskole-gutter vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg regna med at jeg kunne få ta ut de pengene, som var på denne kontoen min, under navnet Erik Mogan Olsen.

    Men så ikke.

    Hu Røkås-dama bare beholdt brevet.

    (Som jeg hadde signert vel).

    Som et trofet liksom vel.

    Og hu skulle vel muligens gi det til bankdirektøren, (lurer jeg på om hu babla om, til en kollega, eller noe).

    Så jeg måtte gå ut av Svelvik-banken.

    (Vel den siste gangen, som jeg var der).

    Like fattig som da jeg gikk inn der da.

    Enda jeg hadde med et brev om en konto der som var min da.

    Og som jeg mener at det var noen penger på da.

    Faren min fortalte meg det, for noen år siden, (før han begynte med bølle-ringing), at Christell var venninne med dattera til bankdirektøren, i Svelvik, da hu gikk på ungdomsskolen, ihvertfall.

    Så hvem vet om Christell hadde en finger med i spillet?

    Hm.

    Men det blir jo bare spekulasjon da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Da måtte jeg jo finne på en annen måte, å få tak i penger på.

    Og da ringte jeg til det firmaet, hvor Arne Thomassen jobba.

    Og etterlyste feriepengene mine da.

    For Axel huska vel hva det firmaet het.

    Og da ringte jeg dit, og fikk prata med en ansvarlig der da.

    Som fikk satt inn feriepengene mine, på den vanlige kontoen min da.

    Sånn at jeg fikk noen penger, fram til jeg fikk feriepengene mine fra OBS, (eller om det var en vanlig lønning derfra, som jeg venta på, for det feriepenge-systemet der, det var litt forvirrende, husker jeg at jeg syntes).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En dag, så dro jeg med Axel ut, for å vise han Drammensfjorden, osv., som Sand og Bergeråsen, ligger like ved.

    Mens Axel og jeg, gikk på stranda, som ligger mellom Sand og Bergeråsen der.

    Så legger jeg plutselig merke til to kjente ‘filurer’, som går ut av en bil, ved sommerhuset til Øystein og dem, kanskje femti meter unna Axel og meg da, (eller noe).

    Og det var mine bestekamerater, fra ute i Lørenskog der da, nemlig Glenn og Øystein da.

    Men hverken Glenn eller Øystein sa hei.

    Så jeg lurte på hva det var med dem, husker jeg.

    Siden dem var så sure, og ikke sa hei, mener jeg.

    Så da ble jeg fornærma, husker jeg, og tolka det som at dem ikke ville prate med oss da.

    Så jeg gikk ikke bort på besøk til dem, akkurat.

    Men det er mulig at dem ikke kjente oss igjen da.

    Hva vet jeg.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hos Ågot, så hadde jeg i omtrent alle år, under 80-tallet, hatt et rødt blikk-pengeskrin, (jeg hadde også et svart sånn skrin, husker jeg, men det ble vel borte i fylle-flyttinga, til faren min og Erik Thorhallsson, våren 1989 vel, fra Leirfaret der), med kode, som det lå hundrevis med gamle 1-, 2- og 5-ører, fra etter krigen i, som bestemor Ågot hadde samla, og gitt til meg da.

    Jeg husker at jeg hørte det, at Pia og Axel prata sammen i gangen vel, (hos Ågot der da).

    Og så spurte Axel meg plutselig:

    ‘Kan ikke jeg få det skrinet da?’.

    Flere ganger.

    Med en sånn innyndende, nesten baby-aktig stemme da.

    Jeg tenkte det var vel greit, for de myntene, de var egentlig ikke så mye verdt vel.

    Og da ble det nesten som at Axel arva det av meg da.

    Og liksom nesten kom inn i familien til Ågot da.

    For Mette og Arne de var jeg ikke så veldig imponert over, som foreldre for Axel da.

    (Siden de alltid pleide å være på bingo og travbanen osv., da).

    Så jeg tenkte at da fikk kanskje Axel litt mer ballast, i livet, hvis han hadde noe han hadde fått av meg/Ågot da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da begynte også Ågot, (som satt i en stol vel, i TV-stue-delen, av stua), også å oppføre seg litt som en unge, (må man vel si).

    Hu ble sutrete.

    Og ville ikke det, at jeg skulle gi de myntene til Axel da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da hadde jo allerede gitt det skrinet med mynter, til Axel.

    Men for å kanskje få Ågot litt mindre lei seg.

    Så ga jeg også Axel noen fotografier, som jeg hadde fått, av bestemor Ingeborg.

    Nemlig av Axel, Pia og meg, sin tippoldefar, som var Chef for Generalkommandoen, i Danmark, i mellomkrigstiden, Anders Gjedde Nyholm.

    (For de bildene, og noen skrifter etter generalens eldre bror, dommer i Folkedomstolen i Haag, Didrik Galtrup Gjedde Nyholm, de lå i de samme skuffene, i reolen, til Ågot, som de myntene som Axel tagg seg til, lå i da).

    Jeg ga også Axel kanskje 4-5 fotografier, av general-tippoldefaren vår, (har jeg funnet ut senere at dette vel må ha vært), i full paradeuniform da, på flere av bildene vel.

    I håp om at Axel da fikk litt ballast liksom, i livet.

    Og at Ågot ville skjønne det, at jeg bare prøvde å la Axel få litt ballast i livet liksom da.

    Sånn at Ågot ikke ville være seg så lei seg da.

    Som jeg skjønte at hu blei.

    Når jeg ga Axel de myntene da.

    (Uten at jeg skjønte helt hvorfor Ågot ble så lei seg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så skulle Pia bli med Axel og meg, tilbake, inn til Oslo, husker jeg.

    Og det gikk greit vel, helt til vi kom fram til Oslo, og stod på Jernbanetorget T-bane-stasjon, og venta på t-banen til Furuset.

    Det stod to mørkhudede tenåringsgutter der, som så stygt på Pia, Axel og meg, husker jeg.

    Axel lagde et forbasket leven.

    Og de mørkhudede guttene, de så farlige ut, og de kikka på Axel og meg da, mens de prata seg imellom da.

    Jeg lurte på om de kom til å angripe.

    Og prøvde å forklare for Axel at vi var i Oslo nå, og ikke på Sand.

    Så vi kunne ikke være så bråkete.

    Jeg prøvde å få kontakt med Axel gjentatte ganger.

    Jeg så rett på han, mens jeg stod like ved han, og ba han være stille da.

    Axel bare ignorerte meg, og lo en latter, rett i trynet mitt, som jeg syntes at var motbydelig da.

    Så etter at han hadde ledd sånn, en 3-4 ganger, så bare svartnet det for meg.

    Jeg bare angrep Axel, og spente til, og traff han midt mellom beina, i balla da.

    (For de mørkhudede gutta, som tiska om oss, de gjorde meg nervøs da.

    Jeg var nervøs for at de hadde kniv, eller noe.

    Men jeg mente ikke å treffe Axel i balla.

    Han gikk på karate, så jeg var litt redd for han og, selv om han bare var 12-13 år da.

    Og jeg tenkte vel også sånn, at nå har Axel nettopp fått det det blikk-pengeskrinet mitt, med masse gamle mynter, og noen kanskje verdifulle fotografier, av vår tippoldefar, som egentlig var en gave til meg, fra bestemor Ingeborg, (enten når jeg ble myndig eller ble student vel).

    Så det bare svartnet for meg, da Axel bare lo av meg, (akkurat som om at han bare hadde lurt meg liksom, når han fikk de tingene av meg, på Sand, og nå bare skulle være en drittsekk liksom, når vi var tilbake i Oslo), og nekta å være forsiktig, på plattformen, på Jernbanetorget der da).

    Axel bare sank sammen på plattformen, og Pia prøvde å trøste/hjelpe han da.

    Vi kom oss på t-banen.

    Og Pia spurte hvorfor jeg hadde gjort det.

    Hu så kanskje ikke de truende, mørkhudede guttene, på plattformen der.

    Men jeg orka ikke å forklare, på t-banen, foran masse andre mennesker da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det jeg tenker nå.

    Det er at Axel, han har vel pult bortimot halvparten av alle damene, i Oslo, (for å overdrive litt), vel.

    Men han har ikke noen unger, (som jeg vet om, ihvertfall).

    Kanskje han fikk knust ballene, av det sparket mitt, på Jernbanetorget T-bane-stasjon der, og ikke kan ha unger?

    Hva vet jeg.

    Det var ikke meninga å treffe Axel akkurat der.

    Jeg prøvde bare å få han til å holde kjeft.

    (På grunn av de gutta som jeg oppfattet som truende da).

    Jeg prøvde å få han til å våkne opp liksom.

    Samtidig som at jeg nok var litt irritert på han, fra før, på grunn av måten, som han hadde tigget/ranet til seg de gamle myntene mine da, på Sand, og hadde fått bestemor Ågot, til å begynne å grine da.

    (For hva kunne jeg si liksom da.

    Skulle jeg bare nekte han å få de gamle myntene da?).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det må man spørre Axel om, isåfall, hvordan det gikk.

    For det har jeg aldri fått spurt han om.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , , ,

  • Om Geri har pult Turid Sand, det veit jeg ikke. Men lillebroren hans sa, på begynnelsen av 90-tallet, at Geri pulte ei ung, hot snelle, som bare faen

    geri pult turid sand

    , , , , ,

  • Jeg sendte en Facebook-melding til min gamle uvenn på Sand, Geir Arne Jørgensen

    facebook melding geir arne jørgensen

    , , , , , , ,

  • Jeg sendte en ny Facebook-melding til Njål Stokkenes i Coop



    • Erik Ribsskog

      • Hei,

        var det du som var disponent, på OBS Triaden, da jeg jobba der, i 1990 og 1991, og som måtte slutte, da Forbrukersamvirket i Lillestrøm overtok?

        Og som ble sammen med hu pene, lyshåra dama, som var 20 år yngre enn deg vel, og som jobba i kassa der vel.

        Bare lurte, for jeg har ikke klart å få noe ordentlig attest derfra, fra han Butikksjef John Ellingsen, som overtok der etter deg.

        Mvh.

        Erik Ribsskog

    • Njål Stokkenes

      for 5 timer siden

      Njål Stokkenes

      • Nei det var ikke meg. Nakkim kanskje?

    • Erik Ribsskog

      for 4 timer siden

      Erik Ribsskog

      • Sjalg Nakkim var det nok ja.

        Mange takk for hjelp!

        Jeg har jobba sammen med en ambulerende Njål, i Rimi, så jeg blander de her norrøne navna skjønner jeg.

        Jeg har litt hevd på noen eiendommer på Sand, i Svelvik og i en bra eiendom, i Tordenskiolds gate, i Drammen, som kanskje kunne ha vært bra å ha butikker i.

        Kanskje jeg kontakter coop tilbake hvis det blir snakk om å leie ut.

        For faren min, Arne Mogan Olsen, i Drammen, han lar visst bare butikken stå tom der, virker det som for meg.

        Men men.

        Igjen mange takk for svar!

        Mvh.

        Erik Ribsskog

    • Njål Stokkenes

      for ca. en time siden

      Njål Stokkenes

      • Hører gjerne fra deg om lokalene.

        Njål Stokkenes

    • Erik Ribsskog

      for 9 minutter siden

      Erik Ribsskog

      • Hei,

        det i Drammen er den bygården her, på bildet.

        Den eies av min far og stemor, men jeg har ikke kontakt med dem, for dem lot meg bo aleine, som barn, det var derfor jeg jobba ute i Lørenskog osv., og ikke i Drammen.

        Det ser ut for meg, som at dem ikke har noe butikk der nå, så du kan sikkert høre med min stesøster Christell Humblen om dere kan ha en Brustad-bu eller 7-eleven-aktig kiosk der, eller kaffebar, har jeg også tenkt på der.

        Jeg skal jo arve min del der, så jeg tenker på det her da.

        På Sand så mener jeg at jeg har hevd på tidligere Strømm Trevare ved siden av Jensen Møbler der.

        Det er en som driver det under navnet Berger Bil nå.

        Og han har jeg ikke fått noe svar fra.

        Han liker vel ikke det, tenker jeg, hvis jeg vil ha det nå.

        Men jeg tror det er konkurs, eller noe.

        Men det er ikke noe matbutikk i mils omkrets omtrent derfra nå.

        Så en Prix-butikk for eksempel ville nok fått en del kunder der.

        Fra Sand, Berger, Bergeråsen og Høyen da, ville jeg tippe på, ihvertfall.

        Kunne hatt post i butikk der og eventuelt, siden postkontoret på Berger er lagt ned, hørte jeg.

        Jensen Møbler med hundre ansatte nærmest vel, er nærmeste nabo, og om sommeren så kryr det av hyttegjester der, i de mange hyttefeltene, på Krok.

        Så det er muligheter der mener jeg da.

        Jeg eier også en del av en eiendom, på Holmbu, et sameie.

        Eiendommen heter Bergstø og den ligger ved fjorden, og det hører til strandlinje og kai, osv.

        Så det kunne vært marina der, mener jeg.

        Det er en annen marina, i nærheten.

        Men hvis man ikke er redd for konkurranse, så kunne det vært marina/bensinstasjon/butikk der kanskje, og kanskje et utested til og med, for å konkurrere mot Holmsbu og Rødtangen.

        Det her ligger på Støa som det heter.

        Jeg prøver å realisere min eiendom i Norge, men jeg har problemer med Namsmannen i Røyken og Hurum og Tingretten i Drammen, med mere.

        Men hvis jeg hadde hatt noen noen kompanjonger som vil leie der, og som er store og sterke og har jus-kompetanse, så hadde det kanskje løsna.

        Så du får se om det eventuelt er noe interessant.

        Mvh.

        Erik Ribsskog

    • Erik Ribsskog

      for 5 minutter siden

      Erik Ribsskog

      • Hei,

        det i Drammen er den bygården her, på bildet.

        Den eies av min far og stemor, men jeg har ikke kontakt med dem, for dem lot meg bo aleine, som barn, det var derfor jeg jobba ute i Lørenskog osv., og ikke i Drammen.

        Det ser ut for meg, som at dem ikke har noe butikk der nå, så du kan sikkert høre med min stesøster Christell Humblen om dere kan ha en Brustad-bu eller 7-eleven-aktig kiosk der, eller kaffebar, har jeg også tenkt på der.

        Jeg skal jo arve min del der, så jeg tenker på det her da.

        På Sand så mener jeg at jeg har hevd på tidligere Strømm Trevare ved siden av Jensen Møbler der.

        Det er en som driver det under navnet Berger Bil nå.

        Og han har jeg ikke fått noe svar fra.

        Han liker vel ikke det, tenker jeg, hvis jeg vil ha det nå.

        Men jeg tror det er konkurs, eller noe.

        Men det er ikke noe matbutikk i mils omkrets omtrent derfra nå.

        Så en Prix-butikk for eksempel ville nok fått en del kunder der.

        Fra Sand, Berger, Bergeråsen og Høyen da, ville jeg tippe på, ihvertfall.

        Kunne hatt post i butikk der og eventuelt, siden postkontoret på Berger er lagt ned, hørte jeg.

        Jensen Møbler med hundre ansatte nærmest vel, er nærmeste nabo, og om sommeren så kryr det av hyttegjester der, i de mange hyttefeltene, på Krok.

        Så det er muligheter der mener jeg da.

        Jeg eier også en del av en eiendom, på Holmbu, et sameie.

        Eiendommen heter Bergstø og den ligger ved fjorden, og det hører til strandlinje og kai, osv.

        Så det kunne vært marina der, mener jeg.

        Det er en annen marina, i nærheten.

        Men hvis man ikke er redd for konkurranse, så kunne det vært marina/bensinstasjon/butikk der kanskje, og kanskje et utested til og med, for å konkurrere mot Holmsbu og Rødtangen.

        Det her ligger på Støa som det heter.

        Jeg prøver å realisere min eiendom i Norge, men jeg har problemer med Namsmannen i Røyken og Hurum og Tingretten i Drammen, med mere.

        Men hvis jeg hadde hatt noen noen kompanjonger som vil leie der, og som er store og sterke og har jus-kompetanse, så hadde det kanskje løsna.

        Så du får se om det eventuelt er noe interessant.

        Mvh.

        Erik Ribsskog





    , , , ,

  • Jeg fikk en Facebook-melding fra Disponent Njål Stokkenes, i Coop

    skjalg nakkim disponent obs triaden

    , , , , , , ,

  • Min Bok 2 – Kapittel 53: Enda mer fra det andre året jeg bodde i Oslo

    Vicky/Victoria fra Trondheim, kom på flere besøk, til Mette.

    En gang, så var hennes datter med.

    Dattera var et år eller to yngre enn meg vel.

    Og dattera var på langt nær så feit som mora.

    Mora var på kanskje 150-200 kilo, men dattera var slank da, (vil jeg si).

    Jeg hadde også møtt typen til hu her dattera da, (som var ei ganske fin brunette), mener jeg å huske.

    Det som skjedde, og som skapte litt ‘rabalder’.

    Det var at Vicky, hu prata med meg, på kjøkkenet til Mette en gang, om at jeg måtte ta med dattera hennes, ut på byen.

    På sitt litt dårlige norsk da, siden hu var amerikansk opprinnelig.

    Jeg er jo vant, til å diskutere date-er, osv., med de damene jeg skulle ut på kino med, osv.

    Og jeg er jo vant til å ha en litt tøysete far, som aldri snakker rett ut om noenting, (for å prøve å forklare det).

    Jeg er vant til å ha en far, som lot meg bo alene, fra jeg var ni år, og som jeg ikke stolte på da.

    (Og som jeg mener å huske at for eksempel også Christell pleide å klage på vel.

    Og vel også Pia).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg er også vant med, (som faren min sa, da jeg var liten), at mora mi var sinnsyk.

    Så min tillit, til foreldregenerasjonen, (de såkalte 68-erne), den har aldri vært helt på topp.

    Ihvertfall ikke etter at faren min lot meg bo alene, som barn.

    Så jeg tok ikke det her som Vicky sa, som noe annet enn rør nærmest da.

    Men da jeg kom hjem, fra et sted, som het Biljardhallen, (som lå på Skårer, ved siden av Rema på Skårer, like ovenfor Triaden der), hvor jeg pleide å dra for å spille på spilleautomater, og spise burgere og noen ganger spille biljard, med Glenn og Øystein, (siden de var biljard-friker da nærmest, og hadde dyre biljard-kø-er, osv).

    (Eller om det var dagen etter).

    Så fikk jeg kjeft av halvbroren min Axel.

    Som var tolv år, på den her tida vel.

    For da hadde visst hu dattera til Vicky trodd at jeg skulle ta henne med ut på byen, en fredag eller lørdagskveld da.

    Men dette var bare noe løst, som Vicky, (altså mora hennes), hadde nevnt for meg.

    Jeg var vant til å avtale sånt med den dama jeg skulle ut med.

    Så jeg så ikke på det sånn, som at jeg hadde en avtale med hu dattera til Vicky da.

    For da måtte hu ha spurt selv, mener jeg.

    For hu hadde jo også en type, oppe i Trondheim.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg trodde jo at dette bare var noe useriøst preik, fra Vicky da.

    Men på Axel, så skjønte jeg det seinere, at han syntes at jeg hadde brutt en avtale, med ei dame da.

    Men sånn som jeg syntes at landet lå an, så hadde jeg ikke noe ordentlig avtale, med hu dattera til Vicky.

    Jeg trodde bare at det var noe rør da, siden hu dattera hadde en kjæreste, fra før.

    Da var jeg vant til å tenke sånn, at hu var ‘opptatt’ liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg må innrømme at jeg ringte, fra Biljardhallen, og til Axel og dem da, den fredag eller lørdagskvelden.

    For å sjekke noe greier som stod i avtaleboka mi, (eller noe sånt vel).

    Og da prata jeg med hu dattera til Vicky, på telefonen, husker jeg.

    Siden hu svarte telefonen hjemme hos Arne og Mette og dem.

    Og da hjalp hu meg med å sjekke noe i den avtaleboka mi, (som jeg hadde glemt hjemme da kanskje), tror jeg det var.

    (Selv om jeg ikke husker helt nøyaktig hvordan dette var).

    Men jeg husker at jeg ringte hjem til Arne og Mette og snakka med hu dattera til Vicky, på telefonen der ihvertfall, den kvelden da.

    Og da nevnte ikke hu noe til meg, om at hu ville ut på byen.

    Så dette var nok bare noe surr og noe misforståelse da, som Axel vel blåste litt opp, vil jeg vel si.

    Men Axel var jo bare tolv år, da dette skjedde, så jeg husker at jeg lurte på det, om han kanskje herma etter Vicky og/eller Mette, og at de også kanskje hadde blåst opp det her da, når jeg var på jobb, eller på Biljardhallen, eller noe sånt da.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var vel antagelig det.

    Men men.

    Da jeg flytta inn til Arne og Mette, så var avtalen den, at jeg skulle betale dem 1000 kroner, i måneden, for å leie det gamle soverommet til Kirsten der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg bodde på Abildsø, og leide av Berit og Gunnar Jorås der, så hadde strøm vært inkludert i husleia.

    Men hos Arne og Mette og dem, så hadde jeg ikke noen leiekontrakt, eller noe.

    Så når Mette plutselig begynte å bable om en strømregning.

    Som hu ville at jeg skulle betale 300-400 kroner på da.

    Så fikk jeg litt bakoversveis da, for å si det sånn.

    For den strømregninga, (som var for tre måneder vel), den var jo da på bortimot tusen kroner vel.

    Også ville Mette og Arne visst da, at jeg skulle betale en tredel av den regninga.

    Og dette var jo ikke noe vi hadde avtalt, da vi avtalte hvor mye jeg skulle betale i leie, for å bo der.

    Dette var jo noe som kom helt bardus på meg da, (for å si det sånn).

    Så da ble jeg litt irritert, husker jeg.

    Og jeg prøvde å få til et kompromiss.

    Nemlig at jeg bare skulle betale en fjerdedel, av strømregninga, siden Axel også bodde der da.

    Men det var det ikke snakk om da.

    Jeg måtte ut med 300-400 kroner, uventet, mens jeg jobbet på Hageselskapet der vel.

    Og mens jeg vel hadde ganske dårlig råd da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter det her, så kunne det dukke opp strømregninger, (eller ‘strømregninger’), med mer eller mindre regelmessige intervaller vel.

    Så dette var som noe irriterende, sånn som jeg husker det.

    Siden jeg aldri visste når Arne og/eller Mette kom til å begynne å bable om en ny strømregning da.

    Og jeg fikk vel heller aldri se de her strømregningene, tror jeg.

    Så dette var noe som jeg ble litt irritert over da.

    Ikke først og fremst fordi det var så mye penger, vil jeg si.

    Men fordi dette var noe som ikke var med i avtalen vår da, (mellom Mette & Arne og meg da), når jeg flytta inn der.

    Og fordi at jeg bare plutselig fikk høre om disse regningene, når jeg minst venta det da.

    (Sånn at jeg ikke fikk planlagt og holdt av penger, til de her strømregningene, før den og den datoen da).

    Og fordi jeg aldri fikk en kopi av de regningene, på forhånd liksom da.

    Det var bare noe som ble sagt, plutselig, noen ganger, når jeg kom hjem fra jobben, eller noe sånt.

    Så dette var som noe irriterende da, husker jeg.

    Så jeg kan ikke si at jeg ville anbefalt andre, å leie rom av Arne og Mette, etter det her tullet, med strømregningene, osv. da.

    (Selv om Arne Thomassen er død nå da).

    Men dem var kanskje ikke vant til å ha leieboere, fra før da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel sitt mest brukte navn på meg, det her året, (som jeg leide av Arne og Mette, og dem), det var vel nettopp ‘leieboer’.

    Så han var skikkelig uhøflig da, ihvertfall etter at jeg hadde bodd der, i mer enn de første ukene da.

    Men Axel var jo bare 11-12 år, på den tida, da jeg bodde der.

    Og han gikk jo også på spesialskole.

    Så jeg syntes at det var vanskelig, for meg, å vite hvordan jeg skulle takle Axel, når han begynte å oppføre seg dårlig da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det jeg mente med, at jeg trua Axel, med å ‘varme øra hans’, når han var spesielt umulig.

    Det var bare noe jeg fant på.

    Fordi at det var såpass ille, å være sammen med han viltre Axel, i den forholdsvis lille leiligheten, til Arne og Mette da.

    For de var ofte på bingo eller travbanen.

    Så det var ofte sånn, at Axel og jeg, var aleine hjemme, ihvertfall på den tida som jeg jobba på Hageselskapet, husker jeg.

    Og da, den ene gangen vel, som jeg liksom ‘varma øra’ til Axel da.

    Så sått jeg oppå han, på gulvet, i stua, i leiligheten til Arne og Mette, også tok jeg liksom hånda mi, og liksom gnidde det ene øret til Axel, fram og tilbake, til det ble helt rødt da.

    For å liksom drite ut Axel da.

    Siden jeg liksom måtte prøve å få kontrollen der da.

    På Axel da.

    For det var som et helvete, må jeg si, å være i den leiligheten, sammen med Axel, som var rimelig vilter og hyperaktiv da.

    Og som kasta appelsiner, og det som var, rundt omkring da.

    Og som også kunne være veldig uhøflig.

    Selv om dette gikk i perioder.

    Andre ganger så kunne Axel være rolig, og sitte og gjøre noe lekser, eller noe.

    Så det var ikke sånn at Axel alltid var hyperaktiv og bråkete og vilter.

    Men noen ganger så var det så ille, at jeg nesten ble desperat da, må jeg si.

    Så jeg måtte liksom tøffe meg opp, og rett og slett true Axel, for å få litt fred selv, i den leiligheten, til Arne og Mette da.

    For å sitte inne i den dobbeltsenga, på rommet mitt.

    (Den dobbeltsenga tok omtrent hele det rommet da).

    Det var ikke noe fristende akkurat.

    Og ikke hadde jeg lys i taket, og ikke hadde jeg nøkkel til det rommet heller, så jeg fikk ikke låst der.

    Så jeg måtte liksom sitte ute i stua der da, syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Min tremenning Øystein Andersen sine foreldre.

    Nemlig, ja hva heter de igjen da.

    Hu mora het vel.

    Ja, nå står det stille her.

    Kai, het ihvertfall faren, (eller adoptivfaren, som han var).

    Og mora, (eller adoptivmora da), het Reidun vel.

    (Og Reidun var vel min fars kusine, mener jeg.

    Men jeg er ikke sikker på om det var på mors eller farssida.

    Det var mange mennesker, i et slektsstevne, hos Kai og Reidun, en gang, på Sand, i 1989, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Så Reidun er kanskje i mors-slekta, (etter bestemor Ågot), til min far.

    Hvis jeg skulle gjette.

    Siden den slekta vel er en god del mer tallrik, enn min fars slekt.

    Hvis jeg har skjønt det riktig.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kai og Reidun, de bodde jo på Hanaborg, bare et par-tre kilometer unna Triaden-senteret, på Skårer/Rasta, hvor jeg jobba da.

    (Og jeg hadde vel til og med vært med Øystein og dem, og venta i bilen deres vel, utafor Triaden, (eller om det var et annet senter/supermarked, på Lørenskog), sammen med Øystein vel, en gang, mens jeg bodde på Bergeråsen, og var på besøk hos Øystein og dem, ute i Lørenskog der da).

    Så det burde vel ikke ha vært helt uventet for meg, at Kai og Reidun Andersen, en gang i blant, plutselig dukka opp i kassa mi der, (ihvertfall i begynnelsen når jeg jobba der), på OBS Triaden.

    Men da var jeg litt tilbakeholden, må jeg innrømme.

    Og jeg skvatt kanskje også litt, (til og med).

    Når jeg så trynet til Kai Andersen da, i kassa mi, på Matland/OBS Triaden der da.

    For det var jo nettopp Kai Andersen, som jeg hadde ‘tatt på fersken’, når han skulle ha sex vel, (virka det som for meg, ihvertfall), med en ganske ung negergutt, en gang han hadde dratt ut aleine, til feriehuset, til Øystein og dem, på Sand/Bergeråsen da.

    (Et par år før det her da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så etterhvert, så husker jeg det, at det ble rimelig sjeldent, mellom hver gang, som jeg så Kai og Reidun Andersen, i kassa mi, på Matland/OBS Triaden der da.

    Og det skjønner jeg vel gentlig.

    For jeg ble vel litt sur vel, når han Kai dukka opp i kassa mi da, etter den episoden hans, men han negergutten, ute på Sand der da.

    Og etter at han hadde tatt meg så hardt, rundt skuldrene, i det familieselskapet, som jeg nevnte ovenfor.

    (Som jeg også har skrevet om i Min Bok da, den episoden, hvor han Kai Andersen liksom skremte meg da, ved å ta meg hardt rundt skuldrene, mens jeg satt og drakk øl vel, ved siden av faren min der, i en campingstol vel, ute i hagen til Øystein og dem da, i det nevnte familieselskapet).

    Så foreldra til Øystein de begynte kanskje heller å handle mer på Maxi Skårer, eller matbutikken på Metro-senteret der, (eller noe), hvis jeg skulle gjette da.

    Etter at jeg begynte å jobbe på Matland/OBS Triaden da.

    På grunn av den episoden med han Kai Andersen og den negergutten på Sand da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein, han var jo et par år eldre enn meg.

    Og jeg hadde jo ganske nylig, fylt 20 år, da jeg begynte å jobbe, på OBS Triaden da.

    (I dette friåret mitt, fra NHI).

    Så Øystein, han hadde jo nettopp fylt 18 år, på den her tida, som jeg nettopp hadde begynt å jobbe, på OBS Triaden.

    Så plutselig, en dag, høsten/vinteren 1990 vel, så dukka Øystein opp i kassa mi, på Matland/OBS Triaden, og fortalte meg at han hadde fått seg lappen.

    Da ble jeg litt sur, husker jeg.

    For jeg selv, jeg hadde jo ikke rukket å få tatt ferdig lappen, i Drammen, det året, som jeg jobba på CC Storkjøp og var russ på Gjerdes Videregående, der.

    Og da jeg studerte på NHI, så hadde jeg jo hatt dårlig råd.

    Så det var jo ikke snakk om å ta kjøretimer da, (for å si det sånn).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Øystein spurte vel når jeg slutta, eller når jeg hadde pause, eller noe sånt da.

    Også viste han meg vel det, at han hadde fått låne bilen til faren sin vel.

    (Som pleide å kjøre et japansk bilmerke, mener jeg å huske.

    Nissan, eller noe sånn, muligens.

    Noe sånt).

    Og Øystein dro meg med ut, i parkeringshuset der da, til Triaden der, og viste meg det, at han hadde kjørt dit selv da.

    Og han var stolt over at han hadde fått seg førerkort da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det er mulig at bilen til faren til Øystein, fikk seg en bulk, (eller noe), da den stod i parkeringshuset, til Triaden der.

    Det var vel noe sånt som skjedde ihvertfall, mener jeg å huske.

    Det var vel sånn, at Øystein bulka litt nå og da, tror jeg, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Og en gang, som jeg var med Øystein, ned til Oslo Sentrum, for å kjøpe pizza eller noe sånt kanskje, på Pizzabussen, (eller hva det kan ha vært igjen), så fikk Øystein tre parkeringsbøter, (eller noe), på en dag, husker jeg.

    Dette var en veldig varm sommerdag, (sånn som jeg husker det).

    Og hu ene parkeringsvakt-dama, hadde fått ‘solstikk’ nesten, eller noe.

    Og skreiv for mange parkeringsbøter da, i ørska nærmest vel, hvis jeg skjønte det riktig.

    Mens Øystein og jeg da, vi ble mer og mer fortvilet, dess fler parkeringsbøter, som ‘vi’ fikk.

    Og vi prøvde å spore opp de her parkeringsvaktene da, for å forklare dem at vi hadde parkert riktig da.

    (Sånn at Øystein ikke skulle få kjeft av foreldra sine da).

    Og vi klarte å få sletta ihvertfall en av de tre parkingsbøtene da, da vi fant hu parkeringsvakt-dama, som hadde fått seg ‘solstikk’ liksom, siden hu ikke hadde sett, at vi hadde hatt gyldig parkeringsbillett da, i frontruta på bilen, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Så det her må nok ha vært våren eller sommeren 1991 da, hvis jeg skulle tippe.

    At Øystein fikk så mange parkeringsbøter, i Oslo.

    Siden han vel ikke hadde lappen, så tidlig, som sommeren 1990, tror jeg.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så det var vel nesten som at jeg hadde to yngre brødre, ute i Høybråten/Lørenskog der.

    Nemlig den yngre halvbroren min Axel, og den yngre adoptiv-tremenningen min Øystein da.

    (Selv om dem, (eller spesielt Øystein), kanskje ikke er enig i at det var sånn.

    Det er mulig).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det var fortsatt mye mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.

    Og det tenkte jeg, at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , , , , ,

  • Frank Eastwood, fra Berger, har visst kjøpt det gamle hjemstedet, til faren min og dem, på Berger, (fra før de flytta bort til Sand og bygde verksted)

    frank eastwood fra berger paint

    , , , , , , ,

  • Min Bok 2 – Kapittel 41: Mer fra Det Norske Hageselskap

    Noe av det rareste som skjedde.

    Mens jeg jobba på Det Norske Hageselskap.

    Det var at plutselig så dukka det opp en tidligere direktør der.

    (En slags sjuende far i huset nesten).

    Som skulle ha et slags kontor, med egen seng i, (hvis han ble sliten), på det gamle kopi/printer-rommet, (eller noe), som egentlig tilhørte Norsk Hagetidend da.

    Men det som gjorde meg mest irritert.

    (For de hadde en slags fest/feiring der, i anledning av innvielsen, av det nye eks-direktør-kontoret da).

    Det var at en eller annen der, sa at madrassen, til senga, som han gamle direktøren der, skulle ha på kontoret sitt, den het Jensen(!)

    Da blei jeg sur gitt.

    For Jensen Møbler, det var jo de som holdt til ved siden av huset til bestemor Ågot, på Sand, der.

    Og hvor alarmen gikk støtt, (uten at noen slo den av), sånn at bestemor Ågot ofte sov dårlig om natta da.

    Som nærmeste nabo til Jensen Møbler.

    Og Jensen Møbler hadde bygd ut og bygd ut da, siden de hadde flytta til Sand, fra Svelvik, på begynnelsen av 80-tallet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg gjorde unna de arbeidsoppgavene, som de hadde til meg, hos Norsk Hagetidend, ganske kjapt.

    Så etterhvert så ble jeg jobbende like mye, på Hageselskapet sitt lager, på Tøyen.

    Der jobba det en gammal ‘gubbe’ nesten, fra Fredrikstad.

    Og jeg hjalp han da, med å pakke og frankere pakker.

    Som mye bestod av bøker, men også blomsterløk og sånn vel, fra lageret til Hageselskapet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så virka ikke frankeringsmaskinen, husker jeg.

    Også ringte han fra Fredrikstad, etter reparatør da.

    Også var det bare kontakten som hadde falt ut.

    Men det tenkte ikke vi på å sjekke da.

    Så da ble han gubben fra Fredrikstad sur gitt, husker jeg.

    For da hadde vi kosta Hageselskapet mye penger, på grunn av at vi var dumme da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han gubben fra Fredrikstad, han var ofte rimelig sur da.

    Og klagde på kona si, husker jeg, og sa at gamle kjærringer var som ‘tørre kvisthøl’, osv.

    Så han anbefalte meg å holde meg unna dem da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen fra Færøyene, hadde vunnet en vervepremie, hos Hageselskapet, husker jeg at han gubben fra Fredrikstad, fortalte meg, en gang, (som jeg jobba på lageret på Tøyen der da).

    Og det var et veksthus, (husker jeg).

    Men han fra Fredrikstad, han hadde bare latt den forsendelses-slippen, ligge nederst i en boks der, i mange måneder da.

    For han visste ikke hvordan han skulle få sendt noe til Færøyene da.

    Jeg hadde jo gått på Handel og Kontor, og hatt et fag som het Kontorlære, noen år før det her.

    Og der var det noen ganger noen eksempler, som hadde med reiser til Færøyene, å gjøre, (eller noe sånt).

    (I forbindelse med at vi lærte å lese noen litt spesielle rutetabell-bøker, eller noe sånt da.

    I første klasse vel, på Handel og Kontor da).

    Så fra Handel og Kontor, (på Sande Videregående), så huska jeg det, at det ble nevnt i noen lærebøker, (i noen eksempler, eller lignende), at det gikk en eller annen rutebåt, fra Bergen til Færøyene da.

    Og jeg nevnte det for han gubben fra Fredrikstad da.

    At det kanskje gikk en båt fra Bergen dit.

    Men da svarte vel ikke han så mye, tror jeg.

    Men han la vel bare vel den ordreseddelen tilbake igjen nederst i den boksen, (eller hva det var), tror jeg.

    Så om de fra Færøyene noen gang fikk veksthuset sitt.

    Det veit jeg ikke.

    Så det husker jeg at jeg syntes at var dårlig kundeservice, fra Hageselskapet.

    Og jeg syntes også at dette var uhøflig, ovenfor noen av våre nordiske naboer da, husker jeg.

    (Hvor noen folk til og med var så ‘norsk-vennlige’, at de hadde begynt å abonnere på et norsk hageblad da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I det samme bygget, som Hageselskapets lager, lå i, på Tøyen.

    Så lå det også en kiosk, drevet av noen innvandrere, (husker jeg).

    (Som så litt skremmende/’Al Quaida-aktige’ ut, kanskje).

    Og der fikk jeg tilbake en svensk femmer en gang, husker jeg.

    Og en svensk femmer er det ikke så lett å bli kvitt igjen, i Oslo, merka jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert så dukka også hu litt eldre kontordama, til Norsk Hagetidend, (som hadde vært sykmeldt), opp på jobb igjen da.

    Men hu mener at jeg overhørte, at sa til Redaktør Lønø, at hu ikke likte meg da.

    For jeg hadde vært så morsk, eller noe sånn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg begynte å jobbe, hos Norsk Hagetidend der.

    Så var det noen som sa, at det gikk an å gå der og der, og ta seg en røyk, for de som røyka da.

    Men en gang, etter en stund.

    Så fikk jeg kjeft, fordi at jeg hadde gjort det da.

    For de hadde visst sett det, at en innbruddstyv, hadde gått inn, der hvor jeg hadde stått og røyka da, eller noe.

    (Fikk jeg høre, da jeg kom tilbake fra lunsjpausen min, en gang).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ble også forklart det, at på noen kontorer, så var det lov å røyke.

    Så jeg kunne bare gå inn på det og det kontoret da, (ble jeg fortalt), hvis jeg ville ha en røykepause da.

    Og jeg prøvde det en gang, (og gikk inn på kontoret til ei dame i 40-åra der, eller noe sånn vel, som jobba i etasjen under Norsk Hagetidend der da).

    (Etter å ha jobba der en stund da).

    Men ble litt rart det og.

    Så det var ikke sånn at jeg gjorde det så mange fler ganger, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Arne og Mette, de hadde Filmnet da, (som jeg ikke var vant til å ha).

    Så Arne Thomassen, (som var arbeidsledig, på den her tida vel), og jeg.

    Vi pleide å sitte oppe bortimot halve natta da, og se på filmer, nesten hver eneste kveld vel.

    Så det hendte at jeg var rimelig trøtt, når jeg dukka opp på jobben, hos Det Norske Hageselskap der da, husker jeg.

    Men dette var jo en jobb, hvor jeg ikke fikk noe ekstra betalt, iforhold til vanlig arbeidsledighetstrygd.

    Og dette var også en jobb som kontor-praktikant, enda mitt felt var markedsføring og data da.

    Denne jobben, var en jobb, som hadde passa, hvis jeg hadde slutta, etter det første året, på Handel og Kontor.

    Men jeg hadde jo gått to år til, på Handel og Kontor.

    Og bestått årskurs fra Markedsføringslinja og Datalinja da.

    Og jeg hadde også gått et år på NHI, og lært data på universitetsnivå derfra.

    Så Arbeidsformidlingen hadde tulla med meg da, og gitt meg en praksisplass, som ikke passa for meg da.

    Og jeg var vel også vært åpen om det, både ovenfor Arbeidsformidlinga og Hageselskapet, at jeg bare hadde et friår fra NHI, for å spare opp penger da.

    Siden at NHI var en privat høgskole, hvor det kosta en god del å studere.

    Sånn at studielånet ikke alltid strakk til, sånn at det varte, gjennom hele studieåret da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som skjedde, den tiden, som jeg jobbet, hos Det Norske Hageselskap.

    Og det tenkte jeg, at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , ,

  • Nei, jeg har ikke pissa på Geir Arne Jørgensen. Jeg har kanskje kasta snøball på han, når vi har hatt snøballkrig. Men ikke noe mer

    ikke pissa på geri

    , , ,

  • Min Bok 2 – Kapittel 37: Stavern

    Helt i begynnelsen av denne sommerferien, så var jeg på Sand, hos bestemor Ågot.

    Pia var ikke der, men Ove var der, (av en eller annen grunn).

    Jeg hadde ikke tatt med meg noen shorts, ut til Sand.

    Men Ove ville bade, husker jeg.

    Nede på Sand, nedenfor Sandsveien der.

    Og det bestemor Ågot gjorde da, det var at hu fant fram en gammel jeans-bukse, på loftet eller i kjelleren, (i huset hennes på Sand da).

    Også klipte hu av beina på den buksa, sånn at den buksa ble som en Ola-shorts da, som jeg brukte på stranda da.

    Ove og jeg gikk ned på stranda, og vi hadde med en kassettspiller, tror jeg.

    Som muligens var min walkman, med høytalere, eller noe.

    Jeg husker at jeg hadde tatt opp en ny sang, fra MTV eller nærradio, på Abildsø.

    Som jeg også spilte, mens vi gikk til eller fra stranda der vel.

    Mener jeg å huske.

    Og det var Guru Josh, med sangen ‘Infinity’, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nede på stranda på Sand der.

    (Som ikke var en så utrolig imponerende strand.

    Må man vel si).

    Så var det noen flytebrygger, som Ove og jeg lå og solte oss på vel.

    Og det var også noe slags svaberg der vel.

    På det svaberget, (var hva det var), så lå min tidligere nabo, fra Leirfaret, nemlig Lisbeth Mikalsen, og solte seg, sammen med en venninne, husker jeg.

    Faren min hadde jo sagt det til meg, en gang, at faren hennes var ‘tyskerunge’.

    Og jeg hadde jo hatt en egen leilighet, for meg selv, da jeg bodde i Leirfaret.

    Mens alle de andre leilighetene der, var sosial-boliger, (heter det vel).

    Så jeg var ikke helt sikker på hvor jeg hadde hu Lisbeth Mikalsen hen.

    Hu hadde jo vært på besøk hos meg, en natt, sammen med ei venninne.

    Den gangen som Christell kom opp og kjefta på disse nabojentene mine, midt på natta da.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok).

    Men jeg var ikke helt sikker på hvor jeg hadde disse tidligere nabojentene mine hen, som sagt.

    Så jeg hilste vel knapt på dem, tror jeg.

    Men dem kjente igjen meg da, (syntes jeg at jeg la merke til på dem).

    Og jeg kjente igjen dem da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ove og jeg var vel også inne på Drammensbadet, en gang, denne sommeren.

    Mens vi bodde hos Ågot da.

    Jeg kom på et sjekketriks, mens vi lå og solte oss på Drammensbadet der.

    Jeg spurte noen damer som lå like ved oss.

    Om Ove og jeg, kunne få låne litt solkrem av dem.

    For vi blei så solbrente da, sa jeg.

    (Noe sånt).

    Men jeg tok det ikke for langt, (tror jeg).

    For det var ikke sånn at jeg ba de jentene om å smøre oss inn, med solkremen, akkurat.

    Vi smurte vel oss selv inn med solkrem på ryggen, både meg og Ove da.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Ove tok vel ikke denne sjekkingen noe videre, tror jeg.

    Han kunne vel kanskje ha spurt de her jentene om hva de het eller hvor de var fra kanskje.

    Siden jeg hadde begynt å sjekke de opp da, (mener jeg).

    Men så ikke.

    Så Ove var kanskje litt treg eller ‘nerdete’ da.

    (Det er mulig).

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faren min tok meg forresten denne sommeren med til en av de folka, som hadde flytta inn, i et av de rekkehusene, som han hadde bygget, i Sandsveien.

    Dette var en kar, i 30-åra vel, med lyst hår.

    Han kjefta fælt, på faren min, (husker jeg), siden gulvet på badet deres, (hvor faren min dro meg med inn), ikke hellet nedover mot sluket, (eller noe sånt).

    Og etter at vi gikk ut fra det huset.

    Så sa faren min det, at han ikke ville ha han karen, som nabo.

    Så derfor ville han ikke at ‘vi’, skulle ha et hus der.

    Som han hadde preika om tidligere da.

    Men dette med ‘vi’ ga jo egentlig ingen mening.

    For faren min bodde jo hos Haldis Humblen.

    Så dette var nok bare noe slags form for tilgjort hykleri, fra faren min, hvis jeg skulle gjette.

    De første månedene, som jeg hadde bodd, hos faren min.

    Så krangla faren min og jeg, en del, husker jeg.

    (For jeg var vant til å krangle en del, (høylydt), med mora mi, i Larvik).

    Og da syntes jeg det, at faren min ga seg veldig lett, en gang, (husker jeg).

    (En gang mens jeg fremdeles var ni år vel).

    Og jeg tenker nå, at faren min nok har gått til angrep på meg, siden han ikke har likt det, at jeg har skreket og kranglet da, som ni-åring.

    Og han ha sverget ‘hevn’, (eller noe), da.

    Og at dette tullet med om ‘vi’ skulle ha et hus i Sandsveien, eller ikke, bare var noe slags videreføring, av denne ‘krigen’, mot meg da, flere år senere.

    Det er sånn jeg tipper at dette kan ha vært nå, ihvertfall.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så dro jeg ned til Stavern da, på slutten av denne sommerferien, i 1990.

    Dette må vel ha vært i august-måned, vil jeg vel tippe på.

    Jeg hadde jo pleid, å dra ned til Stavern, (og før det igjen til Nevlunghavn), nesten hver sommer vel, siden bestefar Øivind døde.

    (Rundt 1983 vel).

    Da jeg tok opp igjen kontakten, med bestefar Johannes.

    Etter at bestefar Øivind en gang hadde sagt det, (like etter at jeg flytta til faren min), at han ikke kunne gå god for bestefar Johannes da.

    Siden han kunne legge fram et forslag i kommunestyret, og så stemme mot dette forslaget, når det skulle være avstemning.

    Sa Øivind en gang, (noen måneder etter at jeg flytta til faren min, i oktober 1979 vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hos Ingeborg, så var tante Ellen på besøk, med sin datter Rahel, (som vel er født i 1978, så hu var vel 11-12 år på den her tida), og hennes venninne Sophia, (som var på den samme alderen), fra Danmark.

    De jentene sov ute i et telt, i hagen, hos bestemor Ingeborg.

    Antagelig på grunn av plassmangel, eller noe.

    Og jeg selv sov på det rommet som jeg vanligvis sov på, når jeg var på besøk, hos bestemor Ingeborg, i Stavern.

    Nemlig det soverommet som lå lengst innerst, i underetasjen, i Herman Wildenweysgate der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var to personer, som jeg ringte, fra bestemor Ingeborg, denne sommeren.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Og det var min tidligere bestekamerat, i Larvik, Frode Kølner.

    Og det var også hu Hege, fra Stavern, som jeg hadde rota med, på Petter Wessel, den gangen Magne Winnem hadde bedt meg med på dansketur, når vi gikk i samme klasse, på Gjerdes Videregående, snaue to år før det her da, høsten 1988.

    Bestemor Ågot, på Sand, hu hadde jo ‘gura’ fælt, seinere dette skoleåret.

    (Skoleåret 1988/89).

    Når hu Hege fra Stavern hadde ringt meg, borte hos Ågot da.

    (For jeg hadde ikke egen telefon, de siste årene, som jeg bodde i Leirfaret.

    For faren min hadde sperra den telefonen da).

    For Ågot mente at hu Hege, (som noen andre Stavern-jenter, hadde sagt til meg, at var flau fordi hu hadde så store pupper, sommeren 1989), hørtes så barnslig ut da, på telefonen.

    Hu Hege hadde visst sagt noe sånt som at, ‘Er’n Erik der’, eller noe.

    Og jeg var ikke helt sikker på hvor gammel hu Hege egentlig var vel, da jeg klinte med henne, på Petter Wessel, (som attenåring og fortsatt jomfru, høsten 1988).

    Men hu så cirka like gammel ut, som de to 15-16 år gamle jentene, som jeg hadde rota med, på språkreise, i Brighton, noen måneder før det her da.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok).

    Så jeg turte ikke å ringe hu Hege, da jeg var på besøk, hos bestemor Ingeborg, sommeren 1989.

    I tilfelle hu Hege ikke hadde fylt seksten år enda da.

    Det var jeg vel ikke helt sikker på vel.

    Og bestemor Ågot hadde jo ‘gura’ så fælt.

    Etter å ha prata med hu Hege, (som hadde vært på danskebåten, sammen med mora og søstera si).

    Så jeg turte rett og slett ikke å ringe hu Hege, sommeren 1989 da.

    I tilfelle jeg gjorde noe galt da.

    (Siden bestemor Ågot hadde gura så fælt da).

    Selv om hu Hege hadde ganske store pupper, som noen andre Stavern-jenter, som jeg traff på et fjell, ved stranda, i militærleieren der, sa, sommeren 1989 da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men sommeren 1990.

    Da tenkte jeg det, at nå måtte vel hu Hege ha blitt 16-17 år gammel, (eller noe sånt), vel.

    Så da ringte jeg henne opp da.

    Og avtalte å møte henne, en kveld, i Stavern Sentrum da.

    Tante Ellen skulle lage noe mat, med hvitløk, den dagen, (fortalte hu).

    Og da protesterte jeg vel.

    Og da sa tante Ellen, at ‘ingen av oss skal vel kysse noen’.

    Men jeg møtte ihvertfall hu Hege og ei venninne av henne, nede i Stavern Sentrum da.

    Og dette møtet ble litt knytt, husker jeg, at jeg syntes.

    Og jeg fikk ikke helt den samme kontakten med hu Hege, som vi hadde hatt på danskebåten da.

    (For å si det sånn).

    Hu og venninna trilla også på syklene sine.

    Så hele settingen ble litt dum da, syntes jeg.

    Siden jeg selv ikke hadde sykkel med meg da.

    (Selv om jeg noen ganger pleide å låne bestemor Ingeborg sin sykkel, når jeg var på besøk hos henne.

    Som bestemor Ingeborg ville at jeg skulle sykle på da.

    Sommeren før dette ihverfall, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det jeg gjorde sammen med hu Hege da.

    (Som bodde på en gård, tror jeg, litt lenger utafor Stavern Sentrum, enn der bestemor Ingeborg bodde.

    Men i samme retningen da).

    Det var at vi liksom gikk sammen, fra Stavern Sentrum da, og i retning av der bestemor Ingeborg bodde.

    En gåtur på 10-15 minutter vel.

    Og de to jentene trillet på hver sin sykkel da.

    Så vi kunne jo prate litt.

    Så det var ikke sånn at de to jentene sykla rundt meg, mens jeg gikk.

    (Eller noe).

    Det hadde vel kanskje blitt enda dummere.

    Så dem var vel ganske høflige da, de her jentene, må man vel si.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på veien, opp til ved der bestemor Ingeborg sitt hus lå.

    Så gikk vi tre forbi en ungdomsgjeng da, som stod i en gate, litt bortenfor der vi gikk forbi.

    Og da var det som at hu Hege liksom skulle se på den gjengen da, (eller noe).

    Eller liksom gi et signal til de kanskje da.

    Så det lurte jeg på hva var om da, husker jeg.

    Jeg lurte på om dem kanskje var redde for meg, eller noe, siden dem dreiv og liksom mer eller mindre signaliserte til en gjeng osv., der da.

    Så sånn var kanskje det.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da vi kom fram til den avkjøringa, der hvor veien opp til bestemor Ingeborg gikk.

    Og vi skulle skilles da.

    For disse to Stavern-jentene, de skulle vel da sykle videre, langs hovedveien da.

    Ned en bakke, mot et sted hvor de pleide å ha sprangridning, og sånn, husker jeg.

    (Fordi bestemor Ingeborg tok med Pia, mora mi og meg dit en gang, en senere sommerferie vel, på 90-tallet).

    Jeg vet ikke helt hvor langt unna bestemor Ingeborg, som hu Hege bodde.

    Men jeg tenkte at jeg måtte prøve å tulle litt med tante Ellen ihvertfall, som hadde vært så ovenpå, og sagt til meg, at ‘ingen av oss skal vel kysse noen’.

    Så jeg drøyde det litt da, når de her jentene skulle sykle avgårde.

    Ned mot der hvor jeg var med bestemor Ingeborg, på et rimelig kjedelig hestestevne, en gang, et år eller to etter det her vel.

    Og da skjønte hu Hege det, at jeg fiska litt etter et kyss, (eller noe da), husker jeg.

    For da sa hu noe sånt som, ‘åja, vil du ha kyss’, (eller noe sånt da).

    (Noe sånt).

    Og så fikk jeg et kyss på munnen da.

    (Ikke et tungekyss, som vi vel hadde tatt en god del av, på Petter Wessel.

    Men bare en vanlig kyss da.

    Kanskje for gamle dagers skyld, (nemlig den nevnte båtturen), eller noe da).

    Også sykla de to jentene avgårde da.

    Og jeg så de aldri igjen.

    For å si det sånn.

    Men da jeg gikk inn døra, hos bestemor Ingeborg.

    5-10 minutter seinere.

    Så smalt det fra tante Ellen, ‘har du fått et kyss?’.

    Så det klarte altså tante Ellen å se, at jeg hadde fått et kyss da.

    Så det var rimelig spesielt, husker jeg.

    Så hvordan tante Ellen klarte å se det, det veit jeg ikke.

    Men tante Ellen spådde jo Pia og meg, i hånda, en gang, ute i Nevlunghavn.

    På 70-tallet en gang.

    Da tante Ellen var på besøk, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Blombakken, i Nevlunghavn.

    En av de første gangene som jeg så tante Ellen vel.

    Siden hu jo bodde i Sveits, på hele 70, 80 og 90-tallet.

    Og da prata Ellen om ‘livlinjen’, og sånn, (i hånda), husker jeg.

    Og hu sa at både Pia og jeg kom til å få et langt liv da.

    (Mener jeg å huske).

    Det var også en annen linje, i hånda, (som tante Ellen prata om).

    Men den linja husker jeg ikke hva het igjen.

    (For Pia og jeg var bare 5-6-7 år, (eller noe), da tante Ellen dreiv og spådde oss da).

    Så om Ellen er noe slags hemmelig spåkone, eller noe?

    Hvem vet.

    Pia sa ihvertfall en gang, på begynnelsen av 80-tallet, (da jeg besøkte hu og mora vår, i Jegersborggate, i Larvik).

    At mora vår hadde sagt det, til henne, at vi ikke måtte gå forbi det og det huset, i Larvik Sentrum, ‘for der bor tante Ellen, og hun maner dere’.

    Så om Ellen er sånn at hu driver med såkalt maning.

    Det veit jeg ikke.

    For man kunne vel ikke alltid stole på mora og søstera mi heller vel.

    (For tante Ellen bodde jo i Sveits, for det første, på den her tiden).

    Men tante Ellen kunne ihvertfall se det, at jeg hadde fått et kyss, av hu Hege fra Stavern da.

    En ettermiddag eller kveld, sommeren 1990.

    Så tante Ellen er nok kanskje ikke som en helt vanlig person, tror jeg.

    Hu veit jo også hvordan fuglefrø, som man kan plante i jorda, (nede i Sveits), og som da blir til noe slags mild marijuana, (som hu røyker da, og sender i posten, til venner i Danmark, etter å ha merket pakken med ‘urtete’).

    (Som Ellen fortalte om, til Pia og meg, da vi besøkte tante Ellen i Sveits, sommeren 1987 da).

    Så om tante Ellen er noe slag heks, eller noe?

    Hm.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn er kanskje det.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, på dette ferieoppholdet mitt, hos bestemor Ingeborg, i Stavern, sommeren 1990.

    Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , , ,