johncons

Stikkord: Sand

  • Dagens ‘idiot’-kurs. Hvorfor heter det tyttebær-politiet? (In Norwegian).

    Dagens ‘idiot’-kurs. Hvorfor heter det tyttebær-politiet? (In Norwegian).

    I serien av ‘idiot’-kurs, her på johncons-blogg, så har vi i dag kommet til begrepet ‘Tyttebærpolitiet’.

    Jeg pleide også å være idiot, før jeg fikk internett osv.

    Så jeg visste ikke hva det her med tyttebærpolitiet var.

    Det var faktisk laglederen min, i militæret, det siste halve året.

    Jeg var reserve, i infanteriet, etter rekrutten, i tre måneder.

    Paulsen, fikk plassen min, på lag 2, som geværmann 2, sanitets-mann.

    Men etter at en fra Sarpsborg, eller noe, en bryter, skulle overføres til HV, så fikk jeg plassen, som geværmann 1, eller 3, i lag 2.

    Geværmann 1 og 3, har såkalte psycho-rør.

    Det er et anti-panser engangsvåpen, kallt M-72, hvis jeg ikke tar feil:

    To sånne her, var det geværmann 1 og 3, måtte bære på.

    Det er et såkallt ‘bruk og kast’-våpen.

    Det kan bare avfyres en gang, og så må man kaste det.

    Eller man kan la folk som er geværmann 1 og 3, bære rundt på de.

    For det var tomme psycho-rør, som vi bærte på.

    Dette var i tillegg, til en feltspade, bajonett, fire magasin, vannflaske, gassmaske, og AG-3, og feltuniform, truger ofte, feltstøvler, vinterkamuflasje til å ha over den vanlige uniformen.

    Så disse M-72-ene, hang ofte i veien, når man skulle slenge seg ned, i øvelse på fremrykking osv.

    Derav navnet ‘psycho-rør’.

    For da kunne lett bli litt psycho, av disse røra, som alltid hang gæernt.

    Men men.

    Vi fikk bare lov å skyte M-72, en gang, i militæret, for de var så dyre.

    Og da traff jeg en gjennomskutt tanks, på øvingsfeltet, på Terningmoen.

    Hvordan M-72 virker, er at den først sprenger et lite hull i tanksen, og så sprøyter inn noe glødende masse, som brenner opp alle menneskene, som er inne i tanksen.

    Så en tanks, er nok ikke det smarteste stedet å oppholde seg, på en slagmark, vil jeg gjette.

    Det er nok bedre å være vanlig fotsoldat, vil jeg si da.

    Jeg tror det er bedre å få en kule, enn å bli drept av noe sånn glødende masse.

    Men det er hva jeg mistenker da.

    Samme det.

    Videre med idiot-kurset her.

    Det var altså laglederen min, fra januar, til mai vel, Marvin Bricen, som forklarte meg om tyttebærpolitiet.

    Marvin er broren, til Sylvanni Bricen, hun programlederen og sangeren vel.

    Skal jeg se om de er på Google.

    http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=4164243

    Søstra til Bricen, er visst venninne til Mette-Marit, og har vært med i Mette-Marit videoen.

    Hm. Se det, nå begynner det å henge sammen her.

    Hm.

    VG sier at Mette-Marit-videoen er uskyldig, men en broren til en i klassen min, på Berger Skole, og Svelvik Ungdomsskolen, Ronald Lund.

    Ronald, han hadde to tvillingbrødre, som het Arnt og Eirik Lund, som gikk en klasse over oss.

    Og begge de, jobbet på CC Storkjøp, i Drammen, det året jeg jobbet der.

    Og Eirik Lund, han sa det, at ‘VG juger’.

    Uten å forklare sammenhengen.

    Så jeg tror ikke man helt uten videre kan ta det for god fisk, at Mette-Marit videoen er helt uskyldig.

    Hvor kommer alt rabalderet fra da liksom.

    Men men.

    Det var ganske dårlig idiot-kurs det her i grunnen, for det bare sporer av hele tiden.

    Så sånn er det.

    Skal vi se om vi finner hun søstra til Bricen da.

    Her er hun:

    Jeg tror ikke broren, lagleder Marvin Bricen, er på google.

    Bricen var litt tvilsom, tror jeg, han skulle ha meg med i badstua, i offisersbadstua, etter vinterøvelsen osv.

    Det synes jeg var litt drøyt.

    Men jeg skjønte ikke sånt da.

    Men nå lurer jeg litt, om han var litt tvilsom.

    Jeg ville aldri funnet på å være med på noe sånne tvilsomme greier.

    Jeg bare husker det var litt rart.

    En offiser dukket opp der, og han bare gikk rett ut, da vi satt i badstua, i offiserbadstua, på Terningmoen.

    Men det er ikke min stil, med sånt tull.

    Så jeg skjønte tenkte ikke noe på det, at Bricen var tvilsom da.

    Men jeg synes han sa navnet mitt i søvne en gang, da vi andre var våkne, og etter det, så synes jeg det var litt rart, å ha han som lagleder.

    Men men.

    En fra Brumundal, som var norgesmester i karate.

    Han ga Bricen vannseng.

    Det vil si, at man hiver en bøtte med vann, over personen, mens personen sover.

    Det var fordi, at Bricen skulle jobb-dimme, en måned før oss andre.

    Og da fikk man vannseng da, det var sånn ritual de hadde i miltæret.

    Men men.

    Bricen forklarte meg det her med Tyttebærpolitiet.

    En gang forresten, en fredag, etter endt tjeneste, så tok vi alltid toget tilbake til Oslo.

    Og da var vi på Oslo S, sånn rundt kl 18, eller 19 ca.

    Da var det digg å kjøpe noen bæreposer med mat, og dra hjem og chille.

    Men men.

    En gang, så møtte jeg søstra mi, Pia, da vi var på vei, ned rulletrappa, ut hovedinngangen, på Oslo S.

    Så da gikk jeg tilbake, sammen med søstra mi.

    Og da traff vi Bricen.

    Da var han på vei ned rulletrappa.

    Mens jeg og søstra mi, gikk oppover den vanlige trappa.

    Da sa Bricen, at jeg var ‘Stjerna Ribsskog’.

    For han likte vel søstra mi da.

    Etter det her, så advarte søstra mi meg, mot å være kamerat, med Bricen.

    Men hun sa ikke hvorfor.

    Men men.

    Bricen sa også det en gang, at det ikke var noe kult, sa han, å ha en så pen søster, som Silvanny Bricen.

    Det var fordi at hun var så fin, eller pen da, sa han.

    Og jeg skjønner hva Bricen mente da.

    Fordi jeg hadde en pen stesøster, må man vel kalle henne, Christell Humblen, da jeg vokste opp.

    Og det var heller ikke så artig.

    Søstra mi, tenker jeg bare på som søstra mi, så hun var det ikke noe problem med.

    Men å ha en så pen stesøster, eller hun var vel ikke det engang, siden vi bodde i to forskjellige hus.

    Men hun var dattra til dama til fattern da, som bodde i et annet hus.

    Det var ikke så artig.

    Så jeg skjønner hva Bricen mente med det.

    En gang, så gikk jeg ned til søstra mi, og Christell.

    De var vel sånn 16 år da, kan jeg tenke meg.

    Og jeg var vel 17-18.

    Det var om sommeren, og Christell lå og slappa av, med en ganske stor genser, på terrassen.

    Så begynte hun å banne, eller skrike.

    For hun hadde fått en edderkopp på seg.

    Så skulle jeg hjelpe henne da.

    Men hun er så sexy og delikat, må man vel si.

    Så jeg visste ikke om jeg skulle tørre, å ta henne på armen, der hvor edderkoppen var.

    Kanksje hun ville ha synes at det var uhøflig.

    Så krabba edderkoppen oppover armen, og under genseren.

    Og hva gjør Christell da, mens jeg er 20 cm fra henne.

    Joda, hun vrenger av seg genseren, og har ikke noe under.

    Så jeg bare står rett foran de peneste puppene jeg noengang har sett.

    Helt perfekte, veldig pene og også store pupper, vil jeg si.

    C-skål, vil jeg gjette.

    Og helt perfekt formede.

    Christell løper inn på badet, og blir der lenge.

    Så kommer hun ut, et kvarter senere, eller noe.

    Jeg sa bare unnskyld jeg.

    Jeg vet ikke hvorfor.

    Men det var kanskje fordi jeg ikke fikk tatt bort edderkoppen da.

    Det er mulig.

    En annen gang.

    Så gikk jeg ned til Haldis.

    Dette her var kanskje høsten etter.

    Så da var hun vel 16 eller 17 da.

    Noe sånt.

    Så banker jeg på døra.

    Så er bare Christell hjemme.

    Så dukker hun opp naken, i vinduet, på rommet sitt, som er i første etage.

    Men hun står sånn, at rompa er i været, så den ser man bare toppen av.

    Og puppene, de gjemmer hun, under vinduskarmen.

    Og smiler hun til og med, hvis jeg husker riktig.

    Jeg bare spørr, om fattern var der.

    Men det var han ikke.

    Så bare går jeg hjem da.

    Så det var ikke så snillt, synes jeg, av Christell.

    For hun er veldig pen og sexy eller deilig, må man vel si.

    Så å ha det bildet av henne med rompa i været, men at man bare så det forfra.

    Og gjemte puppene, og smilte.

    Ja det er ikke et syn man glemmer fort da, for å si det sånn.

    Nå synes kanskje noen at jeg er uhøflig, siden jeg skriver sånn her, om dattra til dama til fattern.

    Men, jeg husker konfirmasjonen, til Pia og Christell, våren 1987, var det vel, på forsamlingslokalet ‘Snippen’, på Sand.

    Christell har så stor familie, så man kunne ikke ha konfirmasjonen i et vanlig hus.

    Det var kanskje 50 folk der, fra hennes familie.

    Eller 30 kanskje.

    Noe sånt.

    Og halvparten fra meg og søstra min sin familie.

    Muttern så så pen ut da, husker jeg de andre sa.

    Hun måtte sitte helt på enden av bordet, sammen med meg, og Martin osv.

    Men men.

    Og da gikk teksten i konfirmasjonssangen til Christell sånn, at ‘hun har det vi kaller sex-appeal’.

    Og hun var vel ikke enda 15 år.

    Så det synes jeg var litt drøyt.

    Onkelen min, Håkon, han skrøyt av søstra mi Pia, etter konfirmasjonen, for hun hadde vært litt høytidelig, osv.

    Mens han likte ikke Christell, for hun hadde smilt, og gjort seg til da, mente han.

    Jeg synes de fikk oppføre seg som de ville.

    Men jeg synes den konfirmasjonsangen, om at Christell hadde sex-appeal, var litt drøy.

    Det var ikke det, at hun ikke hadde det.

    Men å synge sånn om 14-åringer, i konfirmasjonen osv., det husker jeg, at jeg reagerte litt på.

    At, hvordan familie er det her liksom.

    Det virket nesten umoralskt, synes jeg.

    Søstra mi, sa også en gang, at hun ville at Christell, skulle ha mange sex-partnere, for det trodde hun bare var sunt, sa hun.

    I bryllupet, til storebroren til Christell, Jan Snoghøj, halvbroren til Christell, og lillebroren til Viggo.

    Det var vel i sommeren år 2000, tror jeg.

    Da giftet Jan seg, med Hege fra Rødgata.

    Da holdt brudens bror, lillebror, en med mørkt hår, i begynnelsen av 20-årene da vel.

    Også fra Rødgata, på Gulskogen, i Drammen.

    Han holdt tale.

    Med lave og ganske nervøs stemme.

    Da kjefta han på Christell, i den talen.

    Da hadde Christell måttet fortelle han, hvor mange sexpartnere, hun hadde hatt, osv.

    Og det var visst noen og tjue, eller noen og tredve, uten at jeg husker det riktig.

    Det er vel kanskje vanlig for en så pen jente, som ikke hadde hatt noen så veldig seriøse forhold, før hun giftet seg, med Mathias, fra Sverige, var det vel.

    Jeg tror søstra mi, har hatt mange flere sex-partnere, fra hva hun sa selv, rundt 1989, eller 1990.

    Hun parkerte meg i hvertfall.

    Og det vil jeg nok tro at nok gjør fremdeles.

    Men men.

    Men etter at familien har synget at hun har ‘sex-appeal’, i konfirmasjonen.

    Og etter at søstra, eller stesøstra hennes, Pia, altså min søster.

    Etter at Pia aktivt oppmuntret Christell til å få ha mange sexpartnere, og prøvde å påvirke meg og, til at det var sunt for christell å ha mange sexpartnere.

    Etter en sånn oppvekst, så er det vel ikke så gæernt, om hun hadde 20 eller 30 sexpartnere.

    Jeg vet jo godt selv, at mye sånt, kan være sånn petting osv, eller kanksje hun også regna folk hun bare hadde kyssa med osv.

    Hva vet jeg.

    Men det var ikke så galt, tror jeg.

    Men jeg skjønner ikke hvorfor broren til Hege, skulle si det, i talen, til brudeparet.

    Det var ingen som ville snakke med meg der.

    Så jeg tok kvelden tidlig, det må vel omtrent være den eneste gangen jeg har gjort det.

    Så jeg fikk ikke spurt broren til Hege, hvorfor han kringkastet hvor mange Christell hadde hatt sex med.

    Men hvis noen kjenner han, så kan de jo spørre.

    Så sånn var det.

    Dette idiot-kurset her, skjeier jo helt ut.

    Så jeg får prøve å skjerpe meg.

    Men jeg skjønner hva Bricen mente i hvertfall, da han sa, at han ikke syntes det var bare kult, å ha en så pen søster, som Silvanny.

    Jeg var veldig dårlig, til å gå på ski, i militæret.

    For under oppveksten, så hadde jeg et par gule glassfiberski, som var helt jævlige å gå med.

    De var veldig tråe.

    Så jeg skulka vel ofte skidager og skiturer osv.

    Så jeg sleit skikkelig i militæret.

    Og ble vel ikke så god, til å kjøre for eksempel, ned en bakke, om natta, på vinterøvelse, på Lillehammer, med full oppakning, og AG-3 osv.

    Da tryna jeg mange ganger, ned den bakken, siste kvelden vel, på vinterøvelsen.

    Kanksje ti ganger, på den siste bakken, ned Kvitfjell, eller hvor det var, på Lillehammer.

    Men men, alle kan jo ikke være flinke til å gå på ski.

    Kompanisjef Isefjær, han spurte meg, på siste dagen av vinterøvelsen.

    ‘Har du lært å gå på ski nå da Ribsskog’.

    Jeg måtte jo være ærlig, å si nei.

    Da sa han ikke noe.

    Men det hjalp faktisk litt, med vinterøvelse osv.

    For noen uker etterpå, så klarte jeg faktisk å ta skiskyttermerke.

    Og det var nesten en slags sensasjon, for jeg var den dårligste skiløperen i kompaniet, tror jeg at jeg vil tørre å påstå.

    I hvertfall i nedoverbakker osv.

    Men det her skiskytter-greiene, det var mest i rette løyper.

    Så da var det bare å gå vanlig tempo.

    For noen fra noe stab, eller noe, bare dreiv å subba.

    Og jeg traff på ganske mange av skuddene.

    Så jeg havna på den siste plassen, av de som fikk skiskyttermerke.

    Jeg var litt sliten i militæret.

    Så jeg gikk å la meg med klærna på.

    Som jeg pleide å gjøre noen ganger, hvis jeg var veldig sliten der.

    Og så vekte noen meg, og sa jeg hadde klart merket.

    Så gikk jeg å så på liste, så trodde jeg nesten ikke mine egne øyne.

    Og lagleder, i kanonlaget, Davidsen, mørkt hår, fra Østfold eller Akershus, kanskje.

    Han begynte å surve, da jeg fikk utdelt skiskyttermerke, på troppsoppstillinga, et par uker seinere.

    Da gjorde han et poeng av, at mange av de som gikk oppsamlingsrunden, som jeg var med på, pga. noe vakt eller noe, ikke var så flinke til å gå det de klarte.

    Så jeg husker at han syntes jeg nesten var litt militant.

    Så jeg husker jeg lurte på om han Davidsen var noe nynazist, eller noe.

    Noe sånt.

    Men men.

    Ja, hva skrev jeg om nå.

    Jo, en god del år, etter førstegangstjenesten, som var i 92/93.

    Det her var etter jeg flytta til Rimi-hybelleiligheten min, på St. Hanshaugen, i 1996.

    Da dukka det opp et postkort, i postkassa, fra Marvin Bricen.

    Et bilde av noen spor i snøen, etter at en amatør-skiløper, hadde tryna fælt, eller noe.

    Det kortet, så ut som noe noen nesten hadde laget selv.

    Hva vet jeg.

    Men det var det siste jeg hørte fra Bricen.

    Jeg skrev ikke brev tilbake, siden han sa navnet mitt i søvne den gangen, og søstra mi, hadde advart meg, mot han.

    Så sånn var det.

    Jo, det Bricen sa om tyttebærpolitiet da.

    Det var, at det var Securitas da.

    Jeg skjønte ikke hva han mente med tyttebærpolitiet.

    Men det var fordi de hadde sånne røde sirkler, på skuldrene da.

    Og han fortsatte å forklare, at det var de, som ikke hadde kommet inn på politiskolen, som ble tyttebærpoliti, eller Securitas-vektere da.

    Så sånn var det.

    Bricen fortalte også en gang, om noe som skjedde i Oslo, at det var mye rasisme.

    Bricen var jo neger, som de sa.

    Men han fortalte oss, at han var mulatt.

    Så han har vel norsk mor da antagelig.

    Han fortalte også, at en gang, så hadde en nabokone betalt han for sex.

    Kom jeg på nå.

    Jeg forteller jo om alt så.

    I tilfellet noe av dette, er en puslespill-bit, som er den mangler, for at jeg skal få rettighetene mine i Norge, for eksempel.

    Vi får se.

    En medsoldat, kanskje han karatemesteren fra Brumundal.

    Eller en annen.

    Han sa at han hadde lest, at en neger, hadde blitt jaga, med kjetting, av en bil, gjennom gatene i Oslo.

    Hva sa Bricen da?

    Det var meg, sa Bricen.

    Det var litt av et sammentreff.

    Men det skjønner jeg jo, at det er ikke så artig, å bli jaget med kjetting, på den måten der.

    Og selv om søstra mi, advarte mot Bricen, så er det mye hun sier, som man nok ikke bør ta for god fisk, etter årene hennes, med rare venninner, i Drammen osv., og usunne venner, må man nok si, i Oslo.

    Hm.

    Og det kortet Bricen sendte meg, med de skisporene, etter en som hadde fallt på ski.

    Det så litt spesiallaget ut, synes jeg.

    Som et vanlig bilde.

    Det så ikke ut som noe mesterverk av et bilde.

    Jeg synes det så ut som et hjemmelaget kort, omtrent.

    Så det synes jeg var litt rart.

    Så jeg tror kanskje søstra mi, kan ha hatt rett i det her, at man burde kanskje være litt skeptisk til Marvin Bricen.

    I hvertfall nå, som jeg leser, at søstra hans kjente, hun Mette-Marit, som man jo vet har brukt mye dop, og spillt i porno, og vært under kontroll, av en 13 år eldre kar, som visstnok nå er et narkovrak, og som Mette-Marit, måtte ringe politet om, for han brøt seg inn i bilen hennes.

    Var det derfor Mette-Marit ønsket å bli sammen med Kronprins Håkon?

    For å få beskyttelse, mot han 13 år eldre kriminelle og kontrollerende narkokaren, som man vel må si, at det virker som at han er.

    Hvem vet.

    Ikke vet jeg.

    Men det er i hvertfall en mulighet.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg må nesten ta med et PS her og.

    Det var fra da jeg nettopp hadde flyttet, fra Ellingsrudåsen, ned til Oslo sentrum, tror jeg, på midten av 90-tallet.

    På 90-tallet, så skulle alle være så kule, og gå med de riktige merkeklærene, og høre på den riktige musikken, og lese de riktige bøkene, og gå på de riktige clubene.

    Dette var veldig viktig på 90-tallet, i Oslo, fikk jeg inntrykk av.

    Gratisavisen Natt & Dag, var vel som en slags bibel, for de urbane eller wannabe-urbane og kule Oslofolka.

    Som jeg nok også prøvde å være.

    Jeg syntes vel ikke at jeg var like kul som de som var fra Oslo, så jeg prøvde å skjønne meg på sånne ting som klær og kule utesteder og sånn da.

    For jeg ble liksom aldri kjent med noen folk i Oslo, etter at jeg flyttet fra Abildsø, i 1990.

    Jeg ble sjelden kjent med noen på byen.

    Jeg pleide å gå på byen noen ganger, da jeg bodde på Ungbo, på Ellingsrud også.

    Det hendte det ble noen skikkelige pub til pub-runder.

    Eller utested-runder.

    Jeg gikk på steder som So What, Snorre, Barock, Tut og Kjør, Stedet, Apple, eller hva det het, i Kirkegata.

    Og også på et sted i Vika, som het Bollywood, for det hadde jeg lest i Natt og Dag, at var kult.

    Og også på Marylin, før det ble So What.

    Og også på Head On.

    Og Stravinsky, og Tors Hammer, og Manhattan, og det som lå over Manhattan.

    Jeg kom på alle stedene i byen omtrent, vil jeg si.

    Untatt på HeadOn, der hadde jeg noen ganger problemer.

    For de syntes ikke at jeg var kul nok, noen ganger.

    Etter at jeg flyttet til St. Hanshaugen, i 1996, så gikk jeg litt mer på byen, men ikke så mye mer, egentlig.

    En gang, da jeg mistet nattbussen, til Ellingsrudåsen.

    Så var det ganske langt, å ta taxi.

    Så et par ganger faktisk, så gikk jeg til Galleri Oslo.

    Så gikk jeg opp noen trapper der, og fant noen stoler som stod, ganske bortgjemt der.

    Så sov jeg et par-tre timer der, til de første t-banene begynte å gå, på søndag morgen.

    Så jeg var ikke noen pyse, jeg var rimelig kjent med utelivet i Oslo, vil jeg si.

    Selv om jeg ikke kjente så mange der.

    Men jeg var jo i 20-årene, så jeg synes det var greit å sove et par timer der, i fylla, i stedet for å sløse mange penger på taxi.

    Men men.

    Det var aldri noen som begynte å tulle med meg der i hvertfall, det var et ganske lurt sted, vil jeg si.

    Men men.

    Etter at jeg flytta til St. Hanshaugen, så var det også noen andre steder jeg pleide å gå.

    Det var et par steder på St. Hanshaugen.

    La Boheme, Underwater Pub.

    Selv om jeg ikke gikk på de stedene så ofte.

    Jeg gikk på noen steder på Grunerløkka, med søstra mi, før dette.

    Thorvalds, Schaushallen, Jollys i Storgata, og sikkert fler.

    Jeg gikk med Axel, på Majorstua, et par ganger vel.

    Jeg pleide å gå noen ganger, på Horgans.

    Men det var liksom for sossete, for meg.

    Og noen andre steder, på Majorstua, som jeg ikke husker navnet på.

    Lorry har jeg vært på noen ganger.

    Eilefs landhandleri.

    Blue Monk, mange ganger.

    Seamen, sammen med bruttern osv.

    Studenten, mange ganger sammen med bruttern.

    Baronen, når de andre stedene stengte.

    Et sted med rulletrapp, hvor det pleide å være klesforretnining.

    Rockefeller, på en del konserter og kinoforestillinger osv.

    Og på technoparty, på Rockefeller, ved Blå, på Grunerløkka nesten.

    Technoparty på Chatau Neuf, med David fra Rimi Bjørndal, og vennene hans.

    Og Toro fra Rimi Bjørndal, han var DJ, så vi fikk noen ganger, bli oppført på gjestelista, på techno-fester.

    Så vi kom gratis inn da.

    Selv om Techno ikke var min stil.

    Jeg har alltid likt alternativ Rock osv.

    Så ble jeg med, for jeg hadde ingen venner som likte alternativ rock.

    Så sånn var det.

    Flere steder da.

    Noen steder i Pilestredet, ovenfor Blitz var jeg på.

    Noen steder i lille grensen osv.

    Christiana var jeg vel på en gang.

    Valentinos, sammen med bruttern, og David og dem.

    Stravinsky, sammen med Magne.

    Tiffany og Radio 1 Club og Cats, sammen med Magne osv.

    Cirkus og La Vita, sammen med Magne fra skolen i Drammen.

    Dette var på slutten av 80-tallet osv.

    Ja mange flere steder og.

    Men bare for å prøve å forklare da.

    Men jeg ble aldri kjent med noen folk fra Oslo osv., på de her stedene.

    Selv om det hendte, en fire-fem ganger, at jeg fikk lurt med en dame hjem osv.

    Noe sånt.

    Noen ganger ble jeg kjent med noen folk, men oftest fra steder utenfor Oslo osv.

    Men men.

    En gang, i 1996 ca. kanskje.

    Så gikk jeg på på en utested-runde, eller noe vel, en lørdag.

    Og da, så kom jeg inn på HeadOn, for en gangs skyld.

    Jeg pleide å henge ved den innerste baren der, og drikke halvlitere.

    En gang, så kjøpte jeg en halvliter Fosters, tror jeg.

    Eller en flaske.

    Og da kom det bort en fyr.

    Som sa han hadde vært i Australia, og lurte på hvorfor jeg drakk Fosters, fordi i Australia, så drakk alle XXXX.

    Han spurte på ‘utdritende’ måte.

    Den såkalte Oslo-tonen.

    Så svarte jeg da, at jeg hadde pleid å dra til England, om sommerne, på slutten av 80-tallet.

    Og da hadde jeg pleid å hatt ganske mange penger, så da hadde jeg pleid å kjøpe Fosters øl da.

    Fordi jeg hadde sett noe reklame eller noe kanskje.

    Jeg synes det ølet smakte godt rett og slett.

    Det er kanskje ikke så karakteristiskt, men et helt greit øl, syntes nå jeg da.

    Så var utdritinga ferdig da, og vedkommende gikk tilbake til gruppen sin.

    Jeg traff en dame på HeadOn engang faktisk.

    En lyshåret dame, fra Oslo Vest vel.

    Jeg begynte å prate med henne i baren.

    Og hun tok av seg blusen til og med, og hadde bare en topp på.

    Og spurte hva jeg syntes.

    Men jeg var ikke så frempå alltid, for jeg var vant til å jobbe i butikk, og være høflig og veloppdragen da, så jeg tok vel med meg den instillingen, ut på byen og, så det var ikke så ofte det ble dame på meg.

    Hun dama fortalte, at hun hadde en bestevenninne, og en type.

    Jeg fulgte henne til trikken, sånn var det.

    Natt-trikken.

    Hun fortalte, at hun hadde hatt en bestevenninne, og en type.

    Og hva hadde skjedd.

    Jo bestevenninna, og typen.

    Jeg tror de delte leilighet, alle tre.

    Jo plutselig en dag, så hadde bestevenninna hennes, og typen hennes, fortalt henne, at de ville være sammen, og hun måtte flytte ut.

    Noe sånt.

    Så hun fortalte at det ikke hadde vært noe kult.

    Og det forstår man jo.

    Hun var helt grei, syntes jeg.

    Men jeg var ikke så dreven i å sjekke opp damer da, i hvertfall ikke vestkant, eller Bærumsdamer.

    Så jeg klarte ikke å få telefonnummeret hennes, eller noe.

    Jeg var vel litt kuet da, etter årene i militæret, og på Rimi.

    Ikke som det første året, etter at jeg flytta til Oslo for å studere, da jeg var ganske frampå.

    Men men.

    En annen gang.

    Det var ganske mange modeller osv., som pleide å gå på HeadOn.

    Så noen ganger, så satt jeg og drakk, og så på damene som dansa.

    Eller jeg stod ved et bord da.

    Og en gang, som jeg var veldig full og trøtt.

    Så så jeg på en pen afrikansk, eller mulatt-dame, som dansa, med åletrange svarte skinnbukser, tror jeg det var, på dansegulvet, innerst på HeadOn der.

    Og da så jeg på henne, mens hun vrikka på rumpa.

    Og det tror jeg er eneste gangen, som jeg har mista kontrollen.

    Jeg var veldig full, mener jeg å huske, nesten som i en døs.

    Og jeg så på rompa, på den her finne afrikanske dama da.

    I midten av 20-årene, vil jeg gjette, og veldig slank og pen.

    Så plutselig, så var det som at jeg ble hypnotisert, av den høye, kule musikken, alkoholen, og rompa, til hun her dama, som gikk rundt, i takt med musikken, og hun hadde som sagt, en sexy, trang bukse, som fremheva rumpa hennes.

    Så jeg gikk inn i en slags trance, og plutselig våkna jeg av, at jeg fulgte etter hun dama, på dansegulvet der, og tok henne på rompa.

    Noe så flaut, tror jeg ikke at jeg har opplevd før, jeg ble hypnotisert av rompa hennes, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Hun dama bare skrek litt, skremt, og gikk bort.

    Men jeg tror nok hun har blitt tatt på rumpa før, så jeg tror hun så at jeg våkna og skjønte hva som skjedde, og slutta å ta henne på rompa.

    Men hun gikk av dansegulvet da, og jeg prøvde ikke engang se hvor hun ble av.

    Men jeg kom til meg selv, og drakk opp ølen, og prøvde å oppføre meg normalt da.

    Men noe sånt, har aldri skjedd meg, hverken før eller siden.

    Så det var dama si, som var flink til å vrikke på rompa si, i takt på musikken, det er første gangen jeg hypnotisert hele mitt liv.

    Så den rumpa tror jeg må ha overnaturlige evner, eller noe.

    Jeg prøver å finne på noe vitser, for det er litt flaut å skrive om det her.

    Men jeg lurer på om hun dama kan ha vært Sylvanni Bricen, og at grunnen til at jeg fikk det kortet, fra Bricen, med skispora på osv., kan ha vært noe i forbindelse med at jeg tok søstra hans på rompa.

    Ikke vet jeg.

    Men det var bare en tanke som fallt meg inn nå.

    Jeg skriver jo om alt som har skjedd omtrent, så jeg tenkte jeg fikk ta med det her og, uansett hvor flaut det er.

    Så da får jeg ta med det her og.

    Så da slipper i hvertfall andre å drite seg ut så mye da, når jeg gjør det.

    Noe sånt.

    Vi får se hva som skjer.

    Så blir det spennende å se hva det neste blir, av flaue ting, som jeg finner på å skrive om.

    Vi får se.

  • Mer fra Berger, fra krigen osv. (In Norwegian).

    Nå skrev jeg om besteforeldrene mine, som bodde på Sand, i den forrige bloggposten.

    Og, jeg pleide jo å være hos dem, eller hos farmora mi, etter at farfaren min døde, på ettermiddagene, etter skolen, da jeg gikk på barne og ungdomsskolen, på Berger og i Svelvik.

    Selv om da jeg gikk på videregående, i Sande, så var det ikke like ofte, at jeg dro bort til Ågot.

    Det var kanskje bare et par dager i uka, eller noe da.

    Da begynte jeg å lage mat selv, det var vel mest pizza osv., noen dager i uka, mener jeg å huske.

    Og da jeg gikk på skole i Drammen, så spiste jeg bare hjemme, for da jobba jeg på CC Storkjøp, så da dro jeg til Drammen, sånn i sju-tida, om morgenen, og var ofte ikke hjemme før i 10 tida om kvelden, hvis jeg jobba.

    Da spiste jeg mye i Drammen da.

    Hamburgere osv., på noen hamburgersjapper, som var på Bragernes og Strømsø, i Drammen.

    Men bestemor Ågot, fortalte noen episoder fra krigen, når jeg var borte hos dem, etter skolen osv.

    En gang, da jeg gikk på ungdomsskolen vel, så fortalte hun, om at en gang under krigen, så hadde fabrikkeieren på Berger, Jebsen.

    Han hadde bestilt en flaske sprit, ekstra, til jul, i navnet til bestemuttern da.

    Som ble sent i posten, til Berger.

    (Bestemuttern jobba som tjenstepike, på Berger gård da. Hun hadde flytta til Berger, fra Rollag i Numedal, for å få jobb da, de var mange søsken på gården Mogan, i Numedal.)

    Det var rasjonering på mange varer, mat og sprit og alt mulig, under krigen.

    Og det var også rasjonering, etter krigen, jeg husker Ågot viste meg noen sånne rasjoneringsmerker en gang, og de var fra etter krigen, såvidt jeg husker.

    Det var et kort eller ark, i kartongpapp/papir, som man skulle klippe av noen små firkanter av da, i butikken, hvis man kjøpte sukker f.eks. da.

    Og det var mange forskjellige vareslag, på den samme kartongbiten, de fleste var klipt bort, men noen var igjen da.

    Men farmora mi, likte ikke det her, for selv om hu var kristen, og ikke drakk, så ble hun vel irritert, fordi at fabrikkeieren ikke hadde spurt henne om det var greit.

    Og folka på Berger, dem prata om det her, at fabrikkeieren hadde bestillt dramm, i navnet til Ågot da.

    De hadde vel fått hørt det av de på postkontoret, tenker jeg.

    Så da sa Ågot til postmannen, etter å ha hørt fra andre, at fabrikkeieren hadde tulla med spriten og rasjoneringa.

    Da sa Ågot, at da er den flaska min, sa hun til postmannen.

    Så dro hun til en som het Ola.

    Det var vel en lørdagskveld det her kanskje da.

    Og da hadde dem drikki opp flaska, og blitt skikkelig karusell da.

    Det her var nok før bestemuttern traff bestefattern, så jeg synes hele historia var veldig morsom, for jeg hadde aldri forestillt meg, at bestemuttern hadde vært på fylla osv.

    Så det synes jeg var morsomt, jeg gikk vel i 6. klasse, eller 7. klasse, eller noe sånt, kanskje.

    Og da hadde jeg en kamerat, som het Ulf, som gikk i klassen.

    En gang var han med bort på Sand, og da spurte jeg Ågot, om hun kunne fortelle historia, for Ulf og.

    Men da ble bestemora mi flau, hu satt og la puslespill, så det ville hue ikke.

    Og Ulf, Havmo, han begynte å få en ting med bestemora mi, etter det her.

    Da hendte det ofte han sa til meg, ‘Å så godt, Å-got’.

    Også gliste’n, og sa kanskje he-he da.

    Og det synes jeg var rart, at han var så interessert i bestemora mi, så det skjønte jeg egentlig aldri noe av, jeg det synes jeg bare det var dumt.

    At han dreit seg ut.

    Men men.

    Han fabrikkeieren, var Jürg Jebsen, eller en annen Jebsen.

    Faren hans, har jeg lest, hadde gått over isen, på Oslofjorden, mens de lette etter et sted å bygge fabrikk.

    Så hadde de sett lys fra Berger gård.

    Om kvelden da.

    Og da hadde de tatt inn på Berger Gård da, om kvelden, og fått høre at det fantes en elv, Fossekleiva, som gikk fra en innsjø, Blindvann, og ned til Drammensfjorden da.

    Den her elven var ikke så kraftig, men stor nok til å drive to fabrikker da, virka det som.

    De bygde en dam da, kaffe-dammen, for den ligger like ved Berger kafe.

    For å kontrollere Fossekleiva da.

    Men det var vel ikke så mye muligheter for å bygge ut der kanskje.

    Det hadde kanskje vært bedre med et sted, hvor det var en større elv.

    Brødrene til Jebsen, bygde fabrikker på Vestlandet osv., har jeg lest.

    Men de ville vel ha en fabrikk på Østlandet og da, av en eller annen grunn.

    De kom fra Sleswig-Holstein, eller Sønder-Jylland, eller noe sånn, de her Jebsen-folka.

    Så om de var Nord-tyske, eller Sør-danske, det fikk jeg ikke helt med meg.

    Det er jo sånn der nede, at det snakkes dansk og tysk, i annenhver kommune ca., i grenseområdene, mellom Danmark og Tyskland, leste jeg på Wikipedia, så det er ikke noe klart skille, at her går grensa mellom Danmark og Tyskland, nei, det er et landområde, på mange mil, som er en slags flytende grense, kanskje, mellom Danmark og Tyskland, så det området kan vel ikke kalles hverken dansk eller tysk, det var kanskje derfor det ble til grevskapet Sleswig-Holstein, hva vet jeg.

    Kanskje de var sent av Illuminati i Tyskland, for å ta kontroll over Norge, disse Jebsen-brødrene, hva vet jeg.

    Bare en tanke som slo meg.

    Men men.

    De produserer forresten Berger-pledd, fortsatt på Berger og Fossekleiva fabrikker.

    I hvertfall gjorde de det på 80-tallet.

    Men men.

    Farmora mi sa også, noen år seinere, uten noen forklaring, at ‘de var ikke noe snille mot tyskerjentene’.

    Men hun sa ikke noe mer.

    Og farfaren min, Øivind, han sa en gang, at han hadde sagt til gutta på skaugen, at han kunne ikke bli med de, for han hadde kone og barn.

    Og da ble Ågot sur på’n.

    Og fattern og vel.

    Da gikk han for langt skjønte jeg.

    Men jeg skjønner ikke helt hva som var galt med å prate om det.

    Hvis ikke gutta på skauen var en slags hemmelig mafia, som fortsatt har kontrollen da.

    Det er mulig.

    Da farfaren min, Øivind, døde, i 1981 eller 1982 vel, så ga farmora mi meg en mynt.

    En minnemynt, fra grunnloven, eller frigjøringa, eller noe.

    Og den sa hun, at farfaren min, hadde funnet en gang.

    Enda han satt bare inne og løste kryssord osv.

    Og det var jord på mynten.

    Den var ikke vaska.

    Men den mynten ga Ågot til meg da, mens bare jeg og hu var i huset på Sand, og sa at Øivind, ville ønsket at jeg skulle ha den mynten da.

    Men hun forklarte ikke noe mer.

    Han hadde jo tre sønner, Arne, Håkon og Runar.

    Og jeg kjente jo ikke Øvinind, fra før 70 og 80-tallet, men det var kanskje fordi jeg var det eldste barnebarnet da.

    Det er mulig.

    PS.

    En jul, da jeg bodde i Oslo, på 90-tallet.

    Så jobba jeg vel julaften da, på Rimi Nylænde da antagelig.

    Så tok jeg toget til Sande, etter jobben, for da hadde noen i familien, sagt at jeg skulle være hos Ågot i jula da.

    Jeg tok ikke sånt så nøye, når det var jula, så var det ikke noe fast opplegg.

    Men hvis Ågot skulle være aleine i jula, så kunne vel jeg dra dit.

    Så hadde jeg ringt trafikanten da, og fått togtidene.

    Men NSB var forsinka, og bussen til Berger, hadde allerede kjørt.

    På toget, så spurte jeg konduktøren, om dem kunne holde igjen bussen, til toget var der, for det huska jeg, at var ganske vanlig å gjøre, fra da jeg besøkte muttern i Larvik, på 80-tallet osv., hvis toget var forsinka.

    Men det gadd ikke konduktøren å gjøre.

    Han svetta, og babla fram noen unnskyldninger da.

    Og da, så var det et barnebarn av han fabrikkeieren Jebsen da.

    Tror jeg det var.

    Han hadde bestillt drosje, til Berger.

    Så da hadde bussen kjørt.

    Så da hørte jeg, at drosjesjaføren spurte, om det var han som skulle til Berger.

    Så da spurte jeg drosjesjaføren, om jeg også kunne sitte på til Berger, eller Sand da.

    Og da måtte jeg eller drosjesjåføren spørre han gutten, om det var greit da.

    Og det var ikke noe problem da.

    Han hadde solgt juletrær, i Oslo, han gutten, som het Jebsen tror jeg.

    I hvertfall skulle han til Berger gård.

    Så han virka det ikke som om det var noe tull med.

    Jeg prata ikke så mye selv.

    Men jeg hørte jo på, da drosjesjåføren spurte han, om hva han dreiv med inne i Oslo osv.

    Jeg tenkte det var greit å spørre, om jeg også kunne sitte på med drosja.

    Jeg betalte jo min del, det var ikke sånn at jeg snylta.

    Men sånn var det ut på der, at man ofte haika og satt på folk hjem fra fest osv., hvis dem var fra Berger da, så ordna det seg oftest.

    Så jeg regna med at det var greit å spørre om det.

    For det var ikke noen andre drosjer der osv.

    Men jeg skjønner at NSB mista mange kunder på 90-tallet osv., for det var mye dårligere service da, synes jeg, enn det var da jeg pleide å ta toget til Larvik osv., på 80-tallet.

    Så jeg husker det, da jeg skulle begynne å ta toget, fra Oslo S, til Langhus, noen ganger, da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Langhus, i 2001.

    At da var jeg litt skeptisk, til det her med NSB osv.

    Men da var det ikke så ille, på det toget til Ski.

    Så det var kanskje bare på Vestfoldbanen, at NSB var plaga med dårlig service.

    Og også togene fra Østfold, var det vel, som det var i avisa om.

    At NSB hadde så mye problemer med forsinkelser på Østfoldbanen.

    For folk som pendla inn til Oslo.

    Kanskje det var noe mafia i Oslo, som ikke ville ha Østfold-folk, jobbende i byen?

    Hva vet jeg.

    Men man kan jo ikke vite alt.

  • Om de hadde multer i Numedal, i gamle dager. (In Norwegian).

    Nå prøvde jeg å sove, jeg har litt dårlig døgnrytme osv.

    Men jeg fikk ikke sove, så jeg tenkte litt på oppveksten og sånn.

    At da jeg flytta fra muttern, til fattern, i 1979, så var det farmora mi, Ågot, som lagde middag osv., for meg.

    Ågot, bodde sammen med farfaren min, Øivind, i et hus, på Sand, nesten vegg i vegg, med snekkerverkstedet hvor faren og farfaren og onkelen min jobba.

    Og det her var ca. en kilometer, fra der fattern bodde da, på Bergeråsen.

    Så jeg gikk vel en drøy kilometer, eller noe, dit fra skolen hver dag.

    Og om vinteren, i februar osv., så kunne det blåse rimelig surt, på Sand der, når vinden kom nordfra, fra Svelvik, og Grunnane, hvor vinden fikk skikkelig fart, og når det da var snø i vinden, så piska det skikkelig i trynet.

    Så det var gjerne kaldt, og med snø som piska i trynet, husker jeg.

    Det var gjerne ordentlige vintre, på 70 og 80-tallet.

    Med snø osv.

    Men men.

    Jeg husker på tirsdager, så pleide farmora mi, å lage stekt torsk, og stekte poteter.

    Og på tirsdager fikk jeg også Cola.

    Jeg tror bestemor handla på tirsdager og fredager, hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så sånn var det.

    Og Donald fikk jeg også på tirsdager, de første åra.

    Men etterhvert, så ville jeg ikke ha cola, på tirsdager.

    For jeg fikk avsmak på cola, pga. fiskesmaken, som jeg ble litt kvalm av.

    Så da syntes jeg nesten cola smakte fisk.

    Men men.

    Så det ble det slutt på.

    Annen mat, som bestemora mi pleide å lage, det var kjøttkaker, eller stekte knakkpølser, og stekte potetet.

    Mens hvis det var kjøttkaker, så var det kokte poteter.

    Mer da.

    Ertesuppe.

    Det var nesten favorittretten min.

    Da pleide bestemuttern å kjøpe parisloff, i butikken til Oddmund Larsen, het vel han butikkeieren, på Sand, på begynnelsen av 80-tallet.

    Og det måtte hun bestille, tror jeg.

    Så jeg var litt bortskjemt egentlig.

    For jeg fikk også penger til mat av fattern.

    Og da fikk jeg gjerne minst et par hundrelapper i uka.

    Og fattern sa aldri nei, han bare ga meg penger.

    Jeg var nok litt tøff, siden jeg bodde aleine, på Bergeråsen.

    Også var det sånn, i de årene, som jeg bodde hos muttern, så savna jeg å bo på Berger da.

    Så jeg tenkte sånn, at hvis jeg og Pia fikk flytte til fattern, så ville alt bli bra.

    Og vi fikk alltid masse godteri, og penger til å kjøpe leker og sånn, når vi var hos fattern, da vi bodde hos muttern.

    Så det var liksom sånn at da som jeg hadde flytta til fattern, da kunne jeg få alt jeg ville.

    Det ble nesten sånn.

    For dem prata om videospiller, jula 1979, fattern og onkelen min, Runar.

    Og da spurte jeg, om ikke vi kunne få video.

    Det kan ha vært jula 1980, det er mulig.

    Jeg sa det vel mest fordi det var julaften osv., og det hørtes kult ut med videospiller.

    Men da kjøpte søren meg fattern en Akai videospiller, i 1980, tror jeg det må ha vært.

    Så da kunne jeg ta opp Disney tegnefilmer, og andre tegnefilmer.

    Så det var en helt annen verden, å flytte fra muttern til fattern, husker jeg, når det gjaldt ting og penger osv.

    Så i begynnelsen, så synes jeg det var skikkelig kult, å bo hos fattern.

    Så alt var ikke så ille der, i det hele tatt, det var bare de konfliktene med stemora mi, Haldis, og at jeg måtte bo aleine fra jeg var ni osv.

    Men det hadde kanskje ikke funka så bra, hvis jeg skulle ha bodd nede hos Haldis og dem.

    Det er mulig.

    Men men.

    Så Ågot pleide å lage ertesuppe med loff, og det var skikkelig digg.

    Mer da.

    Ågot pleide å lage kransekake, og lefser, hver jul, og det var også veldig godt.

    Og hun lagde noen ganger multekrem.

    Multekrem, det var enten multer, eller multesyltetøy, som ble miksa med kremfløte, og det ble veldig digg.

    Det tenkte jeg på i stad, da jeg ikke fikk sove, det her med multekrem.

    At det lagde dem kanskje før i tida, på det stedet hvor farmora mi vokste opp for eksempel.

    Hvis dem hadde multer i Numedal da.

    For det var jo ting som dem hadde på gården det, kremfløte og kanskje de multer oppe ved setra, eller noe.

    Hvem vet.

    Og det var ganske digg, omtrent like digg som godteri, vil jeg si.

    Så det var ikke bare kjedelig mat, som de hadde i gamle dager.

    Man tenker kanskje at det måtte vært kjedelig å bodd på gård, med ensformig mat, men jeg tror nok ikke det var så ille, som man kanskje kan forestille seg.

    Ikke nødvendigvis i allefall.

    Og det pleide noen ganger, om høsten da antagelig, å dukke opp en kar, som solgte makrell, som han hadde fiska i Drammensfjorden, som var kanskje et par hundre meter, fra huset til besteforeldra mine, og verkstedet, på Sand.

    Da jeg tenkte på det med multekrem, og om bestemuttern, kan ha spist det, da hun bodde i Numedal, på gården Mogan, i Rollag, tror jeg det het.

    De tok visst navnet etter gården, Mogan da, ettersom jeg har skjønt.

    Da kom jeg på en episode, som skjedde en gang, da jeg satt ved plassen min, lengst
    fra kjøleskapet, på kjøkkenet til Ågot.

    Og det var at bestemuttern, begynte å fortelle, på en klagende måte, at hun var den peneste jenta, i hele Numedal osv., da hun bodde der.

    På en klagende måte.

    Også gikk hun og henta et bilde, som jeg aldri hadde sett før, men som jeg tror var i ramme, hvis jeg husker riktig.

    Og da skulle hun vise meg det da, hvordan hun så ut på bildet osv.

    Men, jeg synes hun oppførte seg litt rart, så jeg så ikke så nøye på bildet.

    Men jeg så en grovbygget kvinne, på bildet, som ikke ligna på Ågot, og som vel heller så mer vanlig ut, enn pen, må man vel si.

    Så jeg skjønner ikke at det kan ha vært Ågot, på bildet.

    Så jeg lurer på om noe var galt.

    PS.

    Nå kom jeg også på noen andre ting her.

    Like etter at jeg flytta fra muttern i Larvik, til Bergeråsen, i 1979, så sa farmora mi til meg, at ‘jeg ga deg melk da du var liten’, osv.

    Jeg syntes det her hørtes litt rart ut, så jeg sa ikke noe.

    Men jeg fortale det til fattern, da vi var i butikken, eller noe, på ettermiddagen.

    ‘Sa hu det’, sa fattern da.

    Og han forklarte ikke.

    Susanne, var det vel, kusina mi.

    Hun sa, under begravelsen, til Ågot, i 2000, var det vel, at fattern og brødrene hans, altså faren min, Arne Mogan Olsen, og brødrene Håkon Mogan Olsen, og Runar Olsen, eller om han heter Runar Mogan Olsen.

    De hadde sitti oppe, hele kvelden, før begravelsen, og diskutert hvor jeg skulle gå.

    Håkon og Runar, sa Susanne, hadde sagt at jeg skulle gå bak, og bære båra.

    Mens fattern sa jeg skulle gå foran.

    Og fattern fikk vilja si.

    Jeg viste ikke at jeg skulle bære båra engang.

    Men jeg fikk vite det, i kirka, like før vi skulle bære båra til graven.

    Fattern sa det.

    Men men.

    Like etter at kista var lagt ned i graven.

    Så sa Christell, dattra til Haldis, til meg, at ‘går det bra med deg, du har jo ikke så mye familie igjen nå’, eller noe.

    Jeg synes det var rart, for hun sa ikke ‘dere har ikke så mye familie igjen’, altså jeg og søstra mi, Pia.

    Nei, hun sa ‘du, har ikke så mye familie’.

    Men Pia har jo mann og barn, så det kan kanskje være derfor.

    Fettern min, Ove, han kom ikke i begravelsen, enda han var veldig glad i Ågot, mener jeg å huske i hvertfall.

    Og det var Ågot, som muttern dytta ned trappa, så hu brakk armen, var det vel, i 1974 eller 1975, da jeg og søstra mi ikke fikk lov å besøke fattern, på et år eller to.

    Så jeg lurer litt på det her, om dem har tulla litt.

    Muttern hadde jo mørkebrunt hår, vil jeg si, eller svart hår nesten.

    Mens fattern har også brunt hår.

    Men jeg har mørkeblondt hår, i hvertfall hadde jeg det.

    Nå er det vel veldig mørkeblondt, så det ser nesten brunt ut.

    Men men.

    Men jeg husker fattern sa, da jeg fikk det første passet mitt, at jeg hadde mørkeblondt hår.

    For det skulle man skrive i passene tidligere.

    Så sånn var det.

    Og også, i 1979, da jeg nettopp hadde flytta til Bergeråsen.

    Da diskuterte vi hva jeg skulle hete.

    Og jeg lurte på om jeg ikke skulle hete Erik Mogan Olsen.

    Jeg var på kjøkkenet, og prata om det her.

    De andre i familien, var i stua.

    Men, nei, ‘Mogan’, var det ‘vi’ som het, sa onkelen min, Håkon.

    Det var litt forvirring, om navnet, da jeg begynte på Berger skole, i 1979.

    Jeg ville hete Olsen, fordi det het fattern.

    Så da lærerne spurte hva jeg het, så sa jeg Erik Olsen.

    Mens i papirene, som skolen hadde fra myndighetene, så stod det Erik Ribsskog.

    Så jeg måtte blant annet til tannlegen, i Svelvik, to ganger, første uka, var det vel, på Berger skole.

    For de trodde jeg var to forskjellige folk, eller noe.

    Noe sånt.

    For fattern og de, de sa at jeg skulle hete Erik Olsen, den dagen vi diskuterte det, på Sand, i 1979, var det vel.

    Men de forrandra ikke navnet hos folkeregisteret.

    Så jeg ble hetende Erik Olsen, på skolen osv.

    Mens i folkeregisteret, så har jeg het Erik Ribsskog, helt siden muttern forrandra navnet mitt, fra Erik Olsen, til Erik Ribsskog, i Larvik, i 1975, eller noe.

    Jeg husker hun fortalte meg det, en gang vi gikk i Byåsen der, eller hva det heter, i Larvik, av en eller annen anledning.

    Og det likte jeg ikke så bra, for jeg var vant til å hete Erik Olsen.

    Men muttern ville ikke diskutere, jeg skulle hete Ribsskog, sa hu.

    Så sånn var det.

  • Bergeråsen 1980 til 88. (In Norwegian).

    Bergeråsen 1980 til 88. (In Norwegian).

    Vår familie, var veldig spesiell, så jeg tenkte jeg kunne prøve å lage en bloggpost, for å prøve å forklare mer om hvordan forholdene var i vår familie osv.

    Jeg flytta jo fra muttern, i Larvik, til fattern, på Bergeråsen, høsten 1979.

    Fattern, fant seg en dame, Haldis, og flytta ned til henne, i Havnehagen, i 1980.

    De bodde som sagt i Havnehagen, mens jeg ble boende i Hellinga 7B, og seinere i Leirfaret 4B, fra sommeren 1981.

    Men jeg bodde aldri i Havnehagen, med Haldis og dem, så hvilket nummer i Havnehagen, som det huset er, det vet jeg ikke, men det ligger ganske langt nede i Havnehagen, kanskje 200 meter ovenfor huset til teskjekjærringa, til de som husker hvor hun bor/bodde.

    Så sånn er det.

    I det huset, så bodde fattern, Haldis, Jan, Viggo og Christell.

    De tre siste, er barna til Haldis, fra to tidligere ekteskap/forhold.

    Viggo, flytta til Danmark, til Køge, på Sjælland, rundt 81-82 kanskje, og giftet seg med en dansk flyvertinne der, Greta.

    Pia, søsteren min, som hadde bodd sammen med meg og fattern, og muttern, på Toppen 4, fram til 73.

    Og sammen med meg og muttern og stefaren vår Arne-Thormod, og halvbroren vår Axel (født 78), i Larvik, fra 73 til 79.

    Og sammen med muttern og Arne Thormod og Axel, i Drammen og Larvik, fra ca. 79 til 82.

    Pia flytta, fra muttern, til fattern, rundt 82.

    På samme måte som jeg gjorde, ca. tre år tidligere, i 79.

    Jeg trodde, at Pia, skulle flytte opp i Leirfaret, der jeg bodde.

    Siden jeg og Pia, bodde sammen, fra 1971 til 79, da jeg flytta til Bergeråsen.

    Men nei, Pia, endte opp, å bli boende, sammen med Haldis og fattern, og Jan og Christell, i Havnehagen.

    Så Pia, var egentlig mer søsteren til Jan og Christell, vil jeg si.

    Enn søsteren min.

    Mens jeg, holdt ikke til i Havnehagen, i det hele tatt.

    Haldis, godtok ikke meg.

    Men fattern flytta til Haldis.

    Så jeg vil si, at jeg mista faren min, og også søsteren min.

    At faren min, var faren til Christell og Jan, mer enn han var faren min, egentlig.

    Og at søstra mi, Pia, var mer søsteren til Christell og Jan, enn hun var søsteren min, egentlig.

    Fra 1980 med fattern, og 1982 med søstra mi.

    Så flytta søstra mi, opp til meg, i Leirfaret, i 1988, så da ble hun vel omtrent søsteren min igjen.

    Men da var hun 17 år vel, og inne i noe slags ungdomsopprør, tror jeg man må si, at det var derfor hun flytta opp til meg, antagelig, for hun hadde kanskje gjort opprør, eller noe, mot Haldis og fattern.

    Christell sa at Pia hadde en abort, og nesten blødde ihjel, i 1987, eller noe.

    Så det var kanskje derfor hun måtte flytte.

    Og jeg vet ikke hvem som kan ha vært faren, det aner jeg ikke.

    Men men.

    Jeg spurte fattern hvorfor Pia måtte flytte, men han sa det tok for lang tid å forklare.

    Så jeg er egentlig ikke broren til Pia og Christell.

    Ettersom jeg flytta fra Larvik, i 1979.

    Så jeg var broren til Pia, frem til 1979.

    Men etter at Pia flytta til Haldis og dem, i 1982, så har vel egentlig Pia mer vært søsteren til Christell, vil jeg nesten si.

    I hvertfall, så var vi ikke som søsken på 80-tallet.

    Så vi var som søsken på 70-tallet, vil jeg si.

    Men jeg synes ikke jeg kan si at vi var som søsken på 80-tallet.

    Untatt det halve året, som Pia bodde i Leirfaret.

    Og på 90-tallet, så lot jeg Pia flytte inn på rommet mitt, på Ungbo-leiligheten min, på Ellingsrudåsen, i Oslo.

    Og i noen måneder, så gikk vi greit overens.

    Men Pia, bodde også et par år, hos bestemor Ågot, på Sand, fra 1989 til 1991 ca., mens hun fullførte videregående, i Sande og Drammen.

    Og da klagde Ågot, til meg, på at Pia alltid var fæl med den flyinga si, så Ågot orka ikke at Pia skulle bo der særlig lengre.

    Og den flyinga, til Pia, den merka også jeg, da jeg lot Pia, flytte inn hos meg, på Ellingsrudåsen, i Oslo, i 1993, da jeg var ferdig med militæret.

    Da hadde ikke Pia noe sted å bo, og i 1991 eller 92, like etter at Pia hadde flytta til Oslo, i et kollektiv i Gamlebyen, med noen venner fra Røyken.

    Da så jeg, da jeg var på bursdagfest med Magne Winnem, i Januar 1992, kan det vel ha vært, at vi i bursdagselskapet, traff en jente, som ‘slavedrivde’ en lyshåret gutt fra Røyken, rundt i Karl Johansgate i Oslo, for å tigge mynter, fra oss, og andre forbipasserende.

    Og den jenta, var Pia, søstra mi.

    Hele selskapet, bare stakk.

    Mens jeg prata noen ord med de her, som tigde, i Karl Johan da, en lørdagskveld, eller hva det var.

    Så jeg var litt bekymret for hva søstra mi egentlig drev med.

    Og søstra mi, fikk ikke lov å bo med fattern og Haldis, i Havnehagen, etter det her abort-greiene osv., ettersom jeg skjønte.

    Og bestemor Ågot, på Sand, orka heller ikke mer av Pia, ettersom jeg skjønte.

    Så jeg lot Pia, flytte inn, på det lille rommet jeg hadde, på Ellingsrudåsen, fra høsten 1993, nesten fram til jul, eller noe, da Pia fikk sitt eget rom der.

    Men Pia drev også med flyinga si da, da hu bodde på Ellingsrudåsen.

    Hun kjente mange i det afrikanske miljøet, som vanket på Jollys, i Storgata.

    Og en gang, så var Pia borte, i kanskje fire-fem dager, eller noe, uten å si fra hvor hun var.

    Det var den vinteren, 1993/94, like etter Pia flytta til Ellingsrudåsen.

    Og da måtte jeg ta t-banen ned til Oslo sentrum, en kald januardag, eller noe, og lete etter Pia, på Jollys, og hos ei venninne som het Siv eller Catrine, eller noe.

    Men jeg fant henne ikke.

    Men hun dukka opp, et par dager seinere.

    Men hun forklarte ikke hvor hun hadde vært, og hva som hadde skjedd.

    Men jeg vil si, at jeg var nesten mer i familie, med bestemor Ågot, enn med fattern og Haldis og Pia og Christell og Jan og Viggo.

    For de siste der, de bodde jo i huset i Havnehagen.

    Men det huset var aldri hjemmet mitt.

    Jeg ble aldri godtatt av Haldis.

    Og det var en slags psykisk krigføring, må man vel si, hver gang jeg var der.

    For jeg likte ikke, som 9-10-åring, å bo aleine, i Hellinga, så jeg var sur på det greiene her.

    Spesiellt etter at fattern ikke kom hjem, en dag vinteren 1980, og han hadde ikke sagt fra, at han ikke kom hjem.

    Da var jeg ni år, og var ikke vant til å sove aleine i huset.

    Så det var litt rart husker jeg, at klokka ble ni, klokka ble ti, klokka ble elleve osv. og tolv kanskje.

    Før jeg skjønte at fattern ikke kom hjem da.

    Og det var litt rart.

    Så da fikk jeg nesten litt sjokk.

    Men hvis han hadde forklart det på forhånd da.

    F.eks. hvis vi hadde hatt telefon, i Hellinga, så kunne jo fattern bare ha ringt å sagt fra da.

    Så hadde jeg skjønt hva som foregikk.

    Så hadde jeg ikke fått noe sånt her sjokk.

    Men jeg fikk nå sånn her sjokk da.

    Og da fattern, et par-tre dager seinere, dro meg med ned til Haldis og Christell og dem, i Havnehagen.

    Da var jeg fremdeles prega av det her sjokket da, kan man si.

    Og jeg var ikke noe særlig blid, jeg likte ikke det her greine med Haldis osv.

    Selv om hun hadde en datter, Christell, som var et par år yngre enn meg, og hun hadde også en venninne, Nina, som gikk i samme klasse vel.

    Så det var jo litt morsomt, for de jentene var jo bare et par år yngre enn meg, så de kunne jeg bli kjent med, tenkte jeg.

    Så da begynte jeg og Christell og løpe og herje, inne i huset dems, i Havnehagen, etterhvert.

    Og vi spiste sånne smørbukk-karameller osv., som Haldis kjøpte på CC Storkjøp, sånn svære poser, på den tiden.

    Og jeg var veldig glad i godteri, så jeg spiste vel min del, og vel så det.

    Hun pleide også å kjøpe poser med spesiall-sjokolade, fra Nidar, der, på CC Storkjøp.

    Så da gikk det nok en del godteri.

    Men Haldis klagde på meg, for jeg var litt sjenert da.

    Og da var det sånn, at jeg sa takk.

    Men jeg sa det ikke så høyt, at Haldis hørte det.

    Så hun hadde vel sagt til fattern, at jeg var uhøflig, eller noe da.

    Men fattern fortalte meg det, seinere, at han hadde hørt det, at jeg sa faktisk takk osv.

    Men Haldis hadde kanskje dårlig hørsel da.

    Det er mulig.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Hvordan fattern traff Haldis?

    Fattern begynte å trene sykling.

    Han kjøpte en proff Peugot-sykkel, var det vel, uten felger osv.

    Og traff Jan Snoghøj, sønnen til Haldis, som kanskje var 16-17 år da, i 1980 deromkring.

    Det må vel ha vært ut på våren 1980, da kanskje.

    Noe sånt.

    Siden de sykla.

    Og da hadde Jan, invitert fattern ned til dem da, i Havnehagen, siden moren hans var singel.

    Jan, var også med, i Kristiansand, i 1989, da vi var på et bryllup der.

    Da Jan og Pia og Chirstell, dro meg med på resturant, for å spise middag, kvelden, fredagen vi dro ned dit.

    Det var den helgen enten Heysel eller Hillsborogh-tragedien var, i 1989.

    Vi var i noe bryllup der.

    Etter at vi hadde spist, så forklarte Christell og Pia, at fattern hadde misbrukt, og fingra Pia osv.

    Noen år tilbake i tid fra 1989 da, uten at de sa nøyaktig når.

    Men de spurte meg, hva jeg ville gjøre.

    Jeg måtte nesten svare, at jeg ville kutte ut fattern, pga. at jeg syntes at jeg måtte ta avstand fra det her misbruket selvfølgelig.

    Jan spurte meg vel, hva jeg ville gjøre.

    Men ingen av de tre sa noe da.

    Jeg foreslo, at vi skulle kutte ut fattern, pga. det her misbruket.

    Eller i det minste bli enige om hva vi skulle gjøre.

    Men det var stille som i graven nesten.

    Hverken Pia, Christell eller Jan, sa noe tilbake.

    Og det ble ikke snakket noe mer om dette, den helgen, eller seinere.

    Så jeg mistenker at det her kan ha vært noe plot, for å få meg og fattern, enda mer fra hverandre, sånn at vi ikke skulle ha kontakt, eller noe.

    Noe sånt.

    PS 2.

    Hvis noen leser det her, så lurer dem kanskje på, hvorfor jeg begynte å jage Christell rundt i leiligheten til Haldis, første gangen fattern dro meg med ned til Haldis, våren 1980, var det vel.

    Det var fordi, at jeg var litt nedfor på den her tida, jeg var ikke vant til å være aleine i leiligheten i Hellinga, om kveldene og om natta.

    Så da fattern begynte å prate om, at jeg skulle være med ned til Haldis, så skjønte jeg vel, at jeg måtte vel det.

    Men jeg var nedfor da, så jeg begynte å klage da, for jeg ville egentlig ikke gå ned dit, jeg visste ikke hvem hun Haldis var.

    Så begynte fattern å lokke med da, at det var to jenter som nesten var på min alder der, og som seinere fant ut het Christell og Nina da.

    Og jeg skjønte jo det, at når fattern sa at jeg måtte bli med, så måtte jeg vel det.

    Og jeg ble kanskje litt hyperaktiv, av alle smørbukk-karamellene og spesial sjokoladen som Haldis nok hadde kjøpt på CC Storkjøp, vil jeg tippe.

    Og etterhvert, så gikk vel hun Nina hjem da.

    Og Haldis og fattern, forsvant inn på rommet sitt, eller noe.

    Jeg hadde bare sitti i sofaen der, sånn halveis i sjokk, eller nedfor da, for jeg var litt nedfor, for jeg var ikke vant til å være aleine i Hellinga, og jeg visste ikke hvem Haldis var, så jeg snakka ikke noe, jeg bare satt der i sofaen og så på TV da antagelig, og hørte på hva de andre sa osv.

    Men så dro vel Nina hjem da, og Haldis og fattern forsvant inn på rommet dems, eller noe.

    Og jeg ble vel litt hyperaktiv av alt godteriet til Haldis.

    Og fattern hadde jo lokka meg, med at det var to jenter der osv., så da tenkte jeg, at jeg kunne kanskje jage hun ene litt da, jeg synes kanskje det var litt dumt å bare sitte der i sofaen, når det bare var hun jenta der.

    Noe sånt.

  • Fjolls til fjells. (In Norwegian).

    Her er en veldig norsk film, som heter Fjolls til fjells, osv, med Leif Juster osv:

    På begynnelsen av 80-tallet, så var det en i Larvik, en kamerat av Frode, tror jeg, som sa at jeg ligna på han pølsemakeren.

    Og det er også Leif Juster, skal jeg se om jeg finner han.

    Det var antagelig fordi jeg var så tynn, da jeg var snørris, muttern var så dårlig til å lage mat, at jeg og Pia kasta maten.

    Og hos fattern, så kjøpte jeg bare cola og potetgull osv.

    Så sånn var det.

    Jeg likte ikke mat egentlig, etter å ha bodd hos muttern, annet enn potetgull og cola, og pizza.

    Og stekte knakkpølser, og stekte poteter, med ketchup, som jeg husker bestemor Ågot pleide å lage, når jeg spiste middag der.

    Det var godt.

    Men jeg gikk aldri til kjøleskapet osv., i Leirfaret, da jeg var sånn 11-12 år osv., og smørte meg brødskiver, med gulost f.eks.

    Jeg likte ikke de brødskivene.

    Antagelig fordi jeg hadde spist for mange svette matpakker.

    Og fattern klinte på smøret, sånn at det var smør på utsida av brødskiva osv.

    Maten i Norge, var kanskje ikke så god på 70 og 80-tallet.

    Jeg var litt deprimert, over at fattern hadde flytta til Haldis.

    Og jeg synes både brød, og melk og alt pålegget smakte kjedelig.

    Nesten uten untak.

    Og bestemor Ågot, brukte vel smør, å steke med tror jeg, for jeg husker jeg fikk fett på ganen, av de stekte pølsene osv.

    Så dem brukte nok mye mer usunne ting i maten da, pga. av helmelka, og smøret osv., og sirup og sånn.

    Så bestefaren min, Øivind, han fikk diabetes osv., og hjerneslag, osv., av den her etterkrigsmaten, i Norge, antagelig.

    Men nå de siste åra, så har jo folk begynt å skjønne mer om sånne ting.

    Men folk hadde kanskje ikke noe valg, på 70-tallet osv., for man måtte kjøpe den vanlige maten, for man fikk ikke tak i så mye sunt kanskje, og folk visste vel kanskje ikke hva som var mest sunt.

    Og folk jobba vanligvis så mye, så man forbrente fettet fra all h-melka og smøret uansett kanskje.

    Det er mulig.

    Noe sånt.

    Skal jeg se om jeg finner den pølsemaker filmen da.

    Vi får se.

    Den her er også litt artig:

  • Ulven og gribben. (In Norwegian).

    Nå kom jeg på, hvordan det var å besøke fattern, etter at fattern og mutter skilte seg, i 1973, da muttern flytta til Larvik.

    Da flytta fattern til foreldrene sine, Ågot og Øivind, i huset dems på Sand, der dem hadde bodd, siden slutten av 50-tallet vel.

    Så da vi besøkte fattern, så bodde vi det huset, siden fattern solgte huset på Toppen, etter at muttern flytta.

    Etter et år, eller to, kanskje, så kjøpte fattern nytt hus, i Hellinga, på Bergeråsen.

    Like ved der onkel Håkon og tante Tone bodde.

    Men de første en eller to gangene, som jeg og Pia besøkte fattern, etter at vi flytta til Larvik, så bodde vi i huset til Ågot da.

    I det rommet, som er rett fram, når man går inn inngangsdøra.

    Og muttern, og også stefaren vår da, Arne Thormod.

    De var sånne sterke personer, og litt strenge, og muttern var underfundig, og ironisk, og de var ganske sterke da, og brydde seg ikke alltid så mye, om hva jeg og Pia mente eller syntes.

    Vi ble ganske overkjørt da, omtrent hele tida.

    Det var ganske strengt, hva vi fikk lov til osv.

    Så man lærte seg, at man burde prøve å spille kortene sine fornuftig, hvis man ville ha litt frihet osv.

    For det var ikke så mange kort man hadde å spille.

    Men om morgenene, før muttern og Arne Thormod stod opp.

    I helgene osv.

    Da gikk det ann å gjøre hva man ville.

    For vi våkna vel tidlig om morgenen, på søndagene, for vi måtte legge oss tidlig.

    Så da kunne vi gjøre hva vi ville stort sett.

    Raide skapene og se om det var noe som kunne spises osv.

    Sånne ting.

    Det var ikke så ofte det var godteri der men.

    Men det var en sjelden gang noe som gikk ann å spise.

    Så sånn var det.

    Og da gikk det ann, f.eks. da vi bodde i Brunlandnes, å gå ut i skogen og kikke.

    En gang hadde bikkja vår, en engelsk setter, Rex, lyst til å gå tur, en søndags morgen, da jeg var fem år, eller noe.

    Og vi bodde like ved skogen.

    Så bikkja fløy ut i skogen, og jeg etter da, for jeg ville ikke at bikkja skulle stikke av.

    Jeg hadde ikke lært det med bånd.

    Og bikkja var ikke dressert.

    Så jeg løp i ti minutter kanskje, innover i skogen, etter bikkja.

    Men jeg klarte ikke å ta igjen bikkja, som synes det her var veldig gøy da.

    Så dro jeg tilbake, og da hadde vel Pia vekt opp muttern og Arne Thormod, så jeg så en bil som kjørte forbi, på veien, det var vel Arne Thormod.

    Jeg gikk tilbake til hytta, og bikkja kom tilbake av seg selv, seinere.

    Men da oppførte jeg meg veldig ‘out of line’ da, at jeg gjorde noe som ikke var lov.

    Det var ikke ofte, at jeg turte å gjøre ting som ikke var lov, for de var ganske strenge osv., Arne Thormod og muttern.

    Men det var ganske kjedelig å bo ute i skogen der, så kanskje de syntes det var morsomt, det er mulig.

    Men men.

    Men bestemor Ågot da, hun var veldig mild da.

    Da jeg og søstra mi, var på besøk, mens jeg fortsatt var tre år, tror jeg.

    Eller kanskje fire.

    Det var en påskeferie.

    Jeg lurer på om det kan ha vært påsken 1973, eller 74.

    Da fikk vi svære påskeegg, når vi kom fram til Sand.

    Og dem hadde kjøpt Reodor Felgen bil.

    Hvis det ikke var neste gang, eller noe, da, det er mulig.

    Men en sommer vi var der.

    Kanskje sommeren 1973 da, eller 74.

    Da gikk vi på jordet bort mot der Jensen Møbler, bygde seinere, og der var det masse bilvrak.

    Cortinaer, osv.

    Som fattern ville vi skulle se på.

    Jeg skjønte ikke helt poenget.

    Og det var skog der, før Jensen Møbler, og Sandbu Tepper bygde, så det gikk ann å traske rundt der.

    Jeg tror fattern viste meg den skogen.

    Og det er hyttefelt, like ved huset til Ågot og Øivind.

    Og det var også en kiosk.

    Kiosken, var bygget i tre, og var med inngang, så man kunne gå inn.

    Og en dame som het Liv, jobba der.

    Med mørkt hår, jeg tror hun bodde på Berger.

    Den kiosken, lå der, hvor Sandbu Tepper, ble bygd.

    Det her var på begynnelsen av 70-tallet, som sagt.

    Og da var det masse ungdommer og sånn, som dro på hyttetur til Krok.

    Isteden for å dra til Syden, så dro de til Krok da.

    Så sånn var det.

    Og i stedet for å dra på diskotek og barer, i syden, om kvelden, så dro til kiosken til Liv da.

    Og jeg og Pia, vi fikk hver vår pose, med ti-øringer, og femti-øringer, og noen kronestykker.

    Så tok bestemor Ågot oss med, i kiosken, og forklarte oss, hvordan vi kjøpte godteri da, smågodt, i kiosken.

    Vi måtte peke, vi ville ha noen sånne og noen sånne.

    Og det var sol husker jeg, og da var vi veldig glade, i hvertfall jeg, for noe så morsomt, tror jeg ikke vi hadde gjort før.

    Jeg tror det her må ha vært sommeren 1973.

    Så jeg var vel tre år da.

    Eller muligens sommeren 1974.

    Noe sånt.

    Og da satt det masse ungdommer og sånn, utenfor kiosken til Liv.

    Så jeg var litt skeptisk, til å gå inn der, husker jeg.

    Så det var bra at bestemor var der.

    Men det var nok sommeren 1973, for i 74, så pleide jeg å gå i butikkene på Østre Halsen.

    Men men.

    Men det som skjedde, når jeg Pia var på besøk, en gang vi var sånn tre-fire år da.

    Så løp fattern etter vårs, i huset til Ågot.

    Det var første dagen, i ferien, som vi var der, så det her tror jeg de må ha øvd på.

    Først sa jagde fattern meg og Pia, rundt i huset, og sa, ‘Nå kommer ulven’, og skremte vårs da.

    Og vi var bare tre-fire år osv., så vi løp og lo, og synes det her var morsomt, for fattern smilte også.

    Og så sa bestemor Ågot, når fattern var ferdig, at ‘her kommer gribben’.

    Og så løp hun etter oss, liksom med henda som klør da, og smilte, mens jeg og Pia lo da.

    Og da vi skulle sove, i det rommet, ytterst mot inngangen, i huset til Ågot.

    Et rom som hadde racerbil-klistremerker, på veggen osv., så det var kanskje fatterns rom før, hvem vet.

    Og da leste fattern om masse Troll, Norske Folkeeventyr, om troll, så det var veldig morsomt.

    Så fattern måtte lese halve boka, om trolla før vi var fornøyd.

    Men men, sånn var det i hvertfall.

    Men det her med ulven og gribben, var litt rart synes jeg.

    Jeg lurer på om fattern og bestemuttern, kan ha vært noe mafia, eller noe.

    Fordi de holdt rede på bestefar Øivind, da han gikk bort på jordet til Lersbryggen.

    Og stod i vinduet på kjøkkenet, og sa, er han bortpå der nå.

    Hva skal han der osv.

    At de holdt oversikten over han.

    Han satt nesten alltid i stolen sin, så det var vel ikke så vanskelig.

    Men han var ikke noe snill, sa Ågot, etter at han døde.

    Men men.

    Jeg prøvde å si det til onkel Håkon, det Ågot sa, at Øivind ikke hadde vært noe snill mot hu.

    For å få han til å trøste mora si.

    Men da fikk han bare et hardt blikk i øya, og ble sint, men behersket seg, og sa ikke noe, og trøsta ikke mora si.

    Så hva som foregikk, det er vanskelig å si.

    Men jeg synes det var litt rart, at en av de første gangene, som jeg og Pia, var på besøk, hos fattern og bestemor Ågot osv., etter at foreldra våre hadde skillt seg.

    Så skulle fattern og bestemuttern løpe etter vårs, i huset der på Sand, da tre-fire år, og skremme vårs, og fortelle oss, at dem var ulven og gribben.

    Så det synes jeg var litt rart.

    Men bestemor Ågot, var jo ofte snill da, og veldig mild, som person.

    Det var liksom ikke noe vondt i henne.

    Hun var ikke så streng, som f.eks. de i familien på morsiden.

    Hun var ikke så slitsom, som de.

    Og fattern er også veldig sånn rund, oftest.

    Man kan ikke si at han er slitsom heller.

    Så det var veldig fint, på Bergeråsen og Sand osv., at man slapp unna alt det maset og slitsomme greiene, fra familien på morssida.

    Så det husker jeg, at jeg satt veldig pris på, fra bestemor Ågot osv.

    Så noen ganger vi var der på ferie, så fikk jeg mareritt, og ville ikke dra tilbake til muttern osv.

    Og låste meg inn på dassen der, og nekta å gå ut, i en halvtime, da muttern og Arne Thormod dukka opp.

    Det var nesten hver gang jeg var der, så skjedde det noe sånt.

    Untatt hvis fattern kjørte vårs tilbake da, da var det vel litt roligere.

    Så sånn var det.

    Men det ulven og gribben-greiene, var litt rart.

    Men alt kan vel ikke være forståelig.

    Det er vel ikke å forvente antagelig.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Familie. (In Norwegian).

    Når jeg tenker gjennom det nå, så var vel bestemor Ågot, farmora mi, omtrent den eneste familien jeg hadde.

    Fattern og Haldis, og søstra mi og broren min osv., de for det meste bare kødda med meg, og ingen av dem, har vel egentlig hatt så særlig mye respekt for meg.

    I tilfelle politiet gjør noe ‘phoney’-e greier, og hører på noe løgner, eller noe, siden jeg ikke får rettighetene mine, mener jeg.

    Universelle rettigheter, som gjelder overalt og alltid, kan man ikke få av politiet, som ikke har respekt for folks rettigheter.

    Politet og myndighetene er en vits, spørr du meg.

    Eller folks rettigheter er en vits.

    Det går vel ut på det samme.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog