johncons

Stikkord: Sand

  • Mer fra Berger, fra krigen osv. (In Norwegian).

    Nå skrev jeg om besteforeldrene mine, som bodde på Sand, i den forrige bloggposten.

    Og, jeg pleide jo å være hos dem, eller hos farmora mi, etter at farfaren min døde, på ettermiddagene, etter skolen, da jeg gikk på barne og ungdomsskolen, på Berger og i Svelvik.

    Selv om da jeg gikk på videregående, i Sande, så var det ikke like ofte, at jeg dro bort til Ågot.

    Det var kanskje bare et par dager i uka, eller noe da.

    Da begynte jeg å lage mat selv, det var vel mest pizza osv., noen dager i uka, mener jeg å huske.

    Og da jeg gikk på skole i Drammen, så spiste jeg bare hjemme, for da jobba jeg på CC Storkjøp, så da dro jeg til Drammen, sånn i sju-tida, om morgenen, og var ofte ikke hjemme før i 10 tida om kvelden, hvis jeg jobba.

    Da spiste jeg mye i Drammen da.

    Hamburgere osv., på noen hamburgersjapper, som var på Bragernes og Strømsø, i Drammen.

    Men bestemor Ågot, fortalte noen episoder fra krigen, når jeg var borte hos dem, etter skolen osv.

    En gang, da jeg gikk på ungdomsskolen vel, så fortalte hun, om at en gang under krigen, så hadde fabrikkeieren på Berger, Jebsen.

    Han hadde bestilt en flaske sprit, ekstra, til jul, i navnet til bestemuttern da.

    Som ble sent i posten, til Berger.

    (Bestemuttern jobba som tjenstepike, på Berger gård da. Hun hadde flytta til Berger, fra Rollag i Numedal, for å få jobb da, de var mange søsken på gården Mogan, i Numedal.)

    Det var rasjonering på mange varer, mat og sprit og alt mulig, under krigen.

    Og det var også rasjonering, etter krigen, jeg husker Ågot viste meg noen sånne rasjoneringsmerker en gang, og de var fra etter krigen, såvidt jeg husker.

    Det var et kort eller ark, i kartongpapp/papir, som man skulle klippe av noen små firkanter av da, i butikken, hvis man kjøpte sukker f.eks. da.

    Og det var mange forskjellige vareslag, på den samme kartongbiten, de fleste var klipt bort, men noen var igjen da.

    Men farmora mi, likte ikke det her, for selv om hu var kristen, og ikke drakk, så ble hun vel irritert, fordi at fabrikkeieren ikke hadde spurt henne om det var greit.

    Og folka på Berger, dem prata om det her, at fabrikkeieren hadde bestillt dramm, i navnet til Ågot da.

    De hadde vel fått hørt det av de på postkontoret, tenker jeg.

    Så da sa Ågot til postmannen, etter å ha hørt fra andre, at fabrikkeieren hadde tulla med spriten og rasjoneringa.

    Da sa Ågot, at da er den flaska min, sa hun til postmannen.

    Så dro hun til en som het Ola.

    Det var vel en lørdagskveld det her kanskje da.

    Og da hadde dem drikki opp flaska, og blitt skikkelig karusell da.

    Det her var nok før bestemuttern traff bestefattern, så jeg synes hele historia var veldig morsom, for jeg hadde aldri forestillt meg, at bestemuttern hadde vært på fylla osv.

    Så det synes jeg var morsomt, jeg gikk vel i 6. klasse, eller 7. klasse, eller noe sånt, kanskje.

    Og da hadde jeg en kamerat, som het Ulf, som gikk i klassen.

    En gang var han med bort på Sand, og da spurte jeg Ågot, om hun kunne fortelle historia, for Ulf og.

    Men da ble bestemora mi flau, hu satt og la puslespill, så det ville hue ikke.

    Og Ulf, Havmo, han begynte å få en ting med bestemora mi, etter det her.

    Da hendte det ofte han sa til meg, ‘Å så godt, Å-got’.

    Også gliste’n, og sa kanskje he-he da.

    Og det synes jeg var rart, at han var så interessert i bestemora mi, så det skjønte jeg egentlig aldri noe av, jeg det synes jeg bare det var dumt.

    At han dreit seg ut.

    Men men.

    Han fabrikkeieren, var Jürg Jebsen, eller en annen Jebsen.

    Faren hans, har jeg lest, hadde gått over isen, på Oslofjorden, mens de lette etter et sted å bygge fabrikk.

    Så hadde de sett lys fra Berger gård.

    Om kvelden da.

    Og da hadde de tatt inn på Berger Gård da, om kvelden, og fått høre at det fantes en elv, Fossekleiva, som gikk fra en innsjø, Blindvann, og ned til Drammensfjorden da.

    Den her elven var ikke så kraftig, men stor nok til å drive to fabrikker da, virka det som.

    De bygde en dam da, kaffe-dammen, for den ligger like ved Berger kafe.

    For å kontrollere Fossekleiva da.

    Men det var vel ikke så mye muligheter for å bygge ut der kanskje.

    Det hadde kanskje vært bedre med et sted, hvor det var en større elv.

    Brødrene til Jebsen, bygde fabrikker på Vestlandet osv., har jeg lest.

    Men de ville vel ha en fabrikk på Østlandet og da, av en eller annen grunn.

    De kom fra Sleswig-Holstein, eller Sønder-Jylland, eller noe sånn, de her Jebsen-folka.

    Så om de var Nord-tyske, eller Sør-danske, det fikk jeg ikke helt med meg.

    Det er jo sånn der nede, at det snakkes dansk og tysk, i annenhver kommune ca., i grenseområdene, mellom Danmark og Tyskland, leste jeg på Wikipedia, så det er ikke noe klart skille, at her går grensa mellom Danmark og Tyskland, nei, det er et landområde, på mange mil, som er en slags flytende grense, kanskje, mellom Danmark og Tyskland, så det området kan vel ikke kalles hverken dansk eller tysk, det var kanskje derfor det ble til grevskapet Sleswig-Holstein, hva vet jeg.

    Kanskje de var sent av Illuminati i Tyskland, for å ta kontroll over Norge, disse Jebsen-brødrene, hva vet jeg.

    Bare en tanke som slo meg.

    Men men.

    De produserer forresten Berger-pledd, fortsatt på Berger og Fossekleiva fabrikker.

    I hvertfall gjorde de det på 80-tallet.

    Men men.

    Farmora mi sa også, noen år seinere, uten noen forklaring, at ‘de var ikke noe snille mot tyskerjentene’.

    Men hun sa ikke noe mer.

    Og farfaren min, Øivind, han sa en gang, at han hadde sagt til gutta på skaugen, at han kunne ikke bli med de, for han hadde kone og barn.

    Og da ble Ågot sur på’n.

    Og fattern og vel.

    Da gikk han for langt skjønte jeg.

    Men jeg skjønner ikke helt hva som var galt med å prate om det.

    Hvis ikke gutta på skauen var en slags hemmelig mafia, som fortsatt har kontrollen da.

    Det er mulig.

    Da farfaren min, Øivind, døde, i 1981 eller 1982 vel, så ga farmora mi meg en mynt.

    En minnemynt, fra grunnloven, eller frigjøringa, eller noe.

    Og den sa hun, at farfaren min, hadde funnet en gang.

    Enda han satt bare inne og løste kryssord osv.

    Og det var jord på mynten.

    Den var ikke vaska.

    Men den mynten ga Ågot til meg da, mens bare jeg og hu var i huset på Sand, og sa at Øivind, ville ønsket at jeg skulle ha den mynten da.

    Men hun forklarte ikke noe mer.

    Han hadde jo tre sønner, Arne, Håkon og Runar.

    Og jeg kjente jo ikke Øvinind, fra før 70 og 80-tallet, men det var kanskje fordi jeg var det eldste barnebarnet da.

    Det er mulig.

    PS.

    En jul, da jeg bodde i Oslo, på 90-tallet.

    Så jobba jeg vel julaften da, på Rimi Nylænde da antagelig.

    Så tok jeg toget til Sande, etter jobben, for da hadde noen i familien, sagt at jeg skulle være hos Ågot i jula da.

    Jeg tok ikke sånt så nøye, når det var jula, så var det ikke noe fast opplegg.

    Men hvis Ågot skulle være aleine i jula, så kunne vel jeg dra dit.

    Så hadde jeg ringt trafikanten da, og fått togtidene.

    Men NSB var forsinka, og bussen til Berger, hadde allerede kjørt.

    På toget, så spurte jeg konduktøren, om dem kunne holde igjen bussen, til toget var der, for det huska jeg, at var ganske vanlig å gjøre, fra da jeg besøkte muttern i Larvik, på 80-tallet osv., hvis toget var forsinka.

    Men det gadd ikke konduktøren å gjøre.

    Han svetta, og babla fram noen unnskyldninger da.

    Og da, så var det et barnebarn av han fabrikkeieren Jebsen da.

    Tror jeg det var.

    Han hadde bestillt drosje, til Berger.

    Så da hadde bussen kjørt.

    Så da hørte jeg, at drosjesjaføren spurte, om det var han som skulle til Berger.

    Så da spurte jeg drosjesjaføren, om jeg også kunne sitte på til Berger, eller Sand da.

    Og da måtte jeg eller drosjesjåføren spørre han gutten, om det var greit da.

    Og det var ikke noe problem da.

    Han hadde solgt juletrær, i Oslo, han gutten, som het Jebsen tror jeg.

    I hvertfall skulle han til Berger gård.

    Så han virka det ikke som om det var noe tull med.

    Jeg prata ikke så mye selv.

    Men jeg hørte jo på, da drosjesjåføren spurte han, om hva han dreiv med inne i Oslo osv.

    Jeg tenkte det var greit å spørre, om jeg også kunne sitte på med drosja.

    Jeg betalte jo min del, det var ikke sånn at jeg snylta.

    Men sånn var det ut på der, at man ofte haika og satt på folk hjem fra fest osv., hvis dem var fra Berger da, så ordna det seg oftest.

    Så jeg regna med at det var greit å spørre om det.

    For det var ikke noen andre drosjer der osv.

    Men jeg skjønner at NSB mista mange kunder på 90-tallet osv., for det var mye dårligere service da, synes jeg, enn det var da jeg pleide å ta toget til Larvik osv., på 80-tallet.

    Så jeg husker det, da jeg skulle begynne å ta toget, fra Oslo S, til Langhus, noen ganger, da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Langhus, i 2001.

    At da var jeg litt skeptisk, til det her med NSB osv.

    Men da var det ikke så ille, på det toget til Ski.

    Så det var kanskje bare på Vestfoldbanen, at NSB var plaga med dårlig service.

    Og også togene fra Østfold, var det vel, som det var i avisa om.

    At NSB hadde så mye problemer med forsinkelser på Østfoldbanen.

    For folk som pendla inn til Oslo.

    Kanskje det var noe mafia i Oslo, som ikke ville ha Østfold-folk, jobbende i byen?

    Hva vet jeg.

    Men man kan jo ikke vite alt.

  • Om de hadde multer i Numedal, i gamle dager. (In Norwegian).

    Nå prøvde jeg å sove, jeg har litt dårlig døgnrytme osv.

    Men jeg fikk ikke sove, så jeg tenkte litt på oppveksten og sånn.

    At da jeg flytta fra muttern, til fattern, i 1979, så var det farmora mi, Ågot, som lagde middag osv., for meg.

    Ågot, bodde sammen med farfaren min, Øivind, i et hus, på Sand, nesten vegg i vegg, med snekkerverkstedet hvor faren og farfaren og onkelen min jobba.

    Og det her var ca. en kilometer, fra der fattern bodde da, på Bergeråsen.

    Så jeg gikk vel en drøy kilometer, eller noe, dit fra skolen hver dag.

    Og om vinteren, i februar osv., så kunne det blåse rimelig surt, på Sand der, når vinden kom nordfra, fra Svelvik, og Grunnane, hvor vinden fikk skikkelig fart, og når det da var snø i vinden, så piska det skikkelig i trynet.

    Så det var gjerne kaldt, og med snø som piska i trynet, husker jeg.

    Det var gjerne ordentlige vintre, på 70 og 80-tallet.

    Med snø osv.

    Men men.

    Jeg husker på tirsdager, så pleide farmora mi, å lage stekt torsk, og stekte poteter.

    Og på tirsdager fikk jeg også Cola.

    Jeg tror bestemor handla på tirsdager og fredager, hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så sånn var det.

    Og Donald fikk jeg også på tirsdager, de første åra.

    Men etterhvert, så ville jeg ikke ha cola, på tirsdager.

    For jeg fikk avsmak på cola, pga. fiskesmaken, som jeg ble litt kvalm av.

    Så da syntes jeg nesten cola smakte fisk.

    Men men.

    Så det ble det slutt på.

    Annen mat, som bestemora mi pleide å lage, det var kjøttkaker, eller stekte knakkpølser, og stekte potetet.

    Mens hvis det var kjøttkaker, så var det kokte poteter.

    Mer da.

    Ertesuppe.

    Det var nesten favorittretten min.

    Da pleide bestemuttern å kjøpe parisloff, i butikken til Oddmund Larsen, het vel han butikkeieren, på Sand, på begynnelsen av 80-tallet.

    Og det måtte hun bestille, tror jeg.

    Så jeg var litt bortskjemt egentlig.

    For jeg fikk også penger til mat av fattern.

    Og da fikk jeg gjerne minst et par hundrelapper i uka.

    Og fattern sa aldri nei, han bare ga meg penger.

    Jeg var nok litt tøff, siden jeg bodde aleine, på Bergeråsen.

    Også var det sånn, i de årene, som jeg bodde hos muttern, så savna jeg å bo på Berger da.

    Så jeg tenkte sånn, at hvis jeg og Pia fikk flytte til fattern, så ville alt bli bra.

    Og vi fikk alltid masse godteri, og penger til å kjøpe leker og sånn, når vi var hos fattern, da vi bodde hos muttern.

    Så det var liksom sånn at da som jeg hadde flytta til fattern, da kunne jeg få alt jeg ville.

    Det ble nesten sånn.

    For dem prata om videospiller, jula 1979, fattern og onkelen min, Runar.

    Og da spurte jeg, om ikke vi kunne få video.

    Det kan ha vært jula 1980, det er mulig.

    Jeg sa det vel mest fordi det var julaften osv., og det hørtes kult ut med videospiller.

    Men da kjøpte søren meg fattern en Akai videospiller, i 1980, tror jeg det må ha vært.

    Så da kunne jeg ta opp Disney tegnefilmer, og andre tegnefilmer.

    Så det var en helt annen verden, å flytte fra muttern til fattern, husker jeg, når det gjaldt ting og penger osv.

    Så i begynnelsen, så synes jeg det var skikkelig kult, å bo hos fattern.

    Så alt var ikke så ille der, i det hele tatt, det var bare de konfliktene med stemora mi, Haldis, og at jeg måtte bo aleine fra jeg var ni osv.

    Men det hadde kanskje ikke funka så bra, hvis jeg skulle ha bodd nede hos Haldis og dem.

    Det er mulig.

    Men men.

    Så Ågot pleide å lage ertesuppe med loff, og det var skikkelig digg.

    Mer da.

    Ågot pleide å lage kransekake, og lefser, hver jul, og det var også veldig godt.

    Og hun lagde noen ganger multekrem.

    Multekrem, det var enten multer, eller multesyltetøy, som ble miksa med kremfløte, og det ble veldig digg.

    Det tenkte jeg på i stad, da jeg ikke fikk sove, det her med multekrem.

    At det lagde dem kanskje før i tida, på det stedet hvor farmora mi vokste opp for eksempel.

    Hvis dem hadde multer i Numedal da.

    For det var jo ting som dem hadde på gården det, kremfløte og kanskje de multer oppe ved setra, eller noe.

    Hvem vet.

    Og det var ganske digg, omtrent like digg som godteri, vil jeg si.

    Så det var ikke bare kjedelig mat, som de hadde i gamle dager.

    Man tenker kanskje at det måtte vært kjedelig å bodd på gård, med ensformig mat, men jeg tror nok ikke det var så ille, som man kanskje kan forestille seg.

    Ikke nødvendigvis i allefall.

    Og det pleide noen ganger, om høsten da antagelig, å dukke opp en kar, som solgte makrell, som han hadde fiska i Drammensfjorden, som var kanskje et par hundre meter, fra huset til besteforeldra mine, og verkstedet, på Sand.

    Da jeg tenkte på det med multekrem, og om bestemuttern, kan ha spist det, da hun bodde i Numedal, på gården Mogan, i Rollag, tror jeg det het.

    De tok visst navnet etter gården, Mogan da, ettersom jeg har skjønt.

    Da kom jeg på en episode, som skjedde en gang, da jeg satt ved plassen min, lengst
    fra kjøleskapet, på kjøkkenet til Ågot.

    Og det var at bestemuttern, begynte å fortelle, på en klagende måte, at hun var den peneste jenta, i hele Numedal osv., da hun bodde der.

    På en klagende måte.

    Også gikk hun og henta et bilde, som jeg aldri hadde sett før, men som jeg tror var i ramme, hvis jeg husker riktig.

    Og da skulle hun vise meg det da, hvordan hun så ut på bildet osv.

    Men, jeg synes hun oppførte seg litt rart, så jeg så ikke så nøye på bildet.

    Men jeg så en grovbygget kvinne, på bildet, som ikke ligna på Ågot, og som vel heller så mer vanlig ut, enn pen, må man vel si.

    Så jeg skjønner ikke at det kan ha vært Ågot, på bildet.

    Så jeg lurer på om noe var galt.

    PS.

    Nå kom jeg også på noen andre ting her.

    Like etter at jeg flytta fra muttern i Larvik, til Bergeråsen, i 1979, så sa farmora mi til meg, at ‘jeg ga deg melk da du var liten’, osv.

    Jeg syntes det her hørtes litt rart ut, så jeg sa ikke noe.

    Men jeg fortale det til fattern, da vi var i butikken, eller noe, på ettermiddagen.

    ‘Sa hu det’, sa fattern da.

    Og han forklarte ikke.

    Susanne, var det vel, kusina mi.

    Hun sa, under begravelsen, til Ågot, i 2000, var det vel, at fattern og brødrene hans, altså faren min, Arne Mogan Olsen, og brødrene Håkon Mogan Olsen, og Runar Olsen, eller om han heter Runar Mogan Olsen.

    De hadde sitti oppe, hele kvelden, før begravelsen, og diskutert hvor jeg skulle gå.

    Håkon og Runar, sa Susanne, hadde sagt at jeg skulle gå bak, og bære båra.

    Mens fattern sa jeg skulle gå foran.

    Og fattern fikk vilja si.

    Jeg viste ikke at jeg skulle bære båra engang.

    Men jeg fikk vite det, i kirka, like før vi skulle bære båra til graven.

    Fattern sa det.

    Men men.

    Like etter at kista var lagt ned i graven.

    Så sa Christell, dattra til Haldis, til meg, at ‘går det bra med deg, du har jo ikke så mye familie igjen nå’, eller noe.

    Jeg synes det var rart, for hun sa ikke ‘dere har ikke så mye familie igjen’, altså jeg og søstra mi, Pia.

    Nei, hun sa ‘du, har ikke så mye familie’.

    Men Pia har jo mann og barn, så det kan kanskje være derfor.

    Fettern min, Ove, han kom ikke i begravelsen, enda han var veldig glad i Ågot, mener jeg å huske i hvertfall.

    Og det var Ågot, som muttern dytta ned trappa, så hu brakk armen, var det vel, i 1974 eller 1975, da jeg og søstra mi ikke fikk lov å besøke fattern, på et år eller to.

    Så jeg lurer litt på det her, om dem har tulla litt.

    Muttern hadde jo mørkebrunt hår, vil jeg si, eller svart hår nesten.

    Mens fattern har også brunt hår.

    Men jeg har mørkeblondt hår, i hvertfall hadde jeg det.

    Nå er det vel veldig mørkeblondt, så det ser nesten brunt ut.

    Men men.

    Men jeg husker fattern sa, da jeg fikk det første passet mitt, at jeg hadde mørkeblondt hår.

    For det skulle man skrive i passene tidligere.

    Så sånn var det.

    Og også, i 1979, da jeg nettopp hadde flytta til Bergeråsen.

    Da diskuterte vi hva jeg skulle hete.

    Og jeg lurte på om jeg ikke skulle hete Erik Mogan Olsen.

    Jeg var på kjøkkenet, og prata om det her.

    De andre i familien, var i stua.

    Men, nei, ‘Mogan’, var det ‘vi’ som het, sa onkelen min, Håkon.

    Det var litt forvirring, om navnet, da jeg begynte på Berger skole, i 1979.

    Jeg ville hete Olsen, fordi det het fattern.

    Så da lærerne spurte hva jeg het, så sa jeg Erik Olsen.

    Mens i papirene, som skolen hadde fra myndighetene, så stod det Erik Ribsskog.

    Så jeg måtte blant annet til tannlegen, i Svelvik, to ganger, første uka, var det vel, på Berger skole.

    For de trodde jeg var to forskjellige folk, eller noe.

    Noe sånt.

    For fattern og de, de sa at jeg skulle hete Erik Olsen, den dagen vi diskuterte det, på Sand, i 1979, var det vel.

    Men de forrandra ikke navnet hos folkeregisteret.

    Så jeg ble hetende Erik Olsen, på skolen osv.

    Mens i folkeregisteret, så har jeg het Erik Ribsskog, helt siden muttern forrandra navnet mitt, fra Erik Olsen, til Erik Ribsskog, i Larvik, i 1975, eller noe.

    Jeg husker hun fortalte meg det, en gang vi gikk i Byåsen der, eller hva det heter, i Larvik, av en eller annen anledning.

    Og det likte jeg ikke så bra, for jeg var vant til å hete Erik Olsen.

    Men muttern ville ikke diskutere, jeg skulle hete Ribsskog, sa hu.

    Så sånn var det.

  • Bergeråsen 1980 til 88. (In Norwegian).

    Bergeråsen 1980 til 88. (In Norwegian).

    Vår familie, var veldig spesiell, så jeg tenkte jeg kunne prøve å lage en bloggpost, for å prøve å forklare mer om hvordan forholdene var i vår familie osv.

    Jeg flytta jo fra muttern, i Larvik, til fattern, på Bergeråsen, høsten 1979.

    Fattern, fant seg en dame, Haldis, og flytta ned til henne, i Havnehagen, i 1980.

    De bodde som sagt i Havnehagen, mens jeg ble boende i Hellinga 7B, og seinere i Leirfaret 4B, fra sommeren 1981.

    Men jeg bodde aldri i Havnehagen, med Haldis og dem, så hvilket nummer i Havnehagen, som det huset er, det vet jeg ikke, men det ligger ganske langt nede i Havnehagen, kanskje 200 meter ovenfor huset til teskjekjærringa, til de som husker hvor hun bor/bodde.

    Så sånn er det.

    I det huset, så bodde fattern, Haldis, Jan, Viggo og Christell.

    De tre siste, er barna til Haldis, fra to tidligere ekteskap/forhold.

    Viggo, flytta til Danmark, til Køge, på Sjælland, rundt 81-82 kanskje, og giftet seg med en dansk flyvertinne der, Greta.

    Pia, søsteren min, som hadde bodd sammen med meg og fattern, og muttern, på Toppen 4, fram til 73.

    Og sammen med meg og muttern og stefaren vår Arne-Thormod, og halvbroren vår Axel (født 78), i Larvik, fra 73 til 79.

    Og sammen med muttern og Arne Thormod og Axel, i Drammen og Larvik, fra ca. 79 til 82.

    Pia flytta, fra muttern, til fattern, rundt 82.

    På samme måte som jeg gjorde, ca. tre år tidligere, i 79.

    Jeg trodde, at Pia, skulle flytte opp i Leirfaret, der jeg bodde.

    Siden jeg og Pia, bodde sammen, fra 1971 til 79, da jeg flytta til Bergeråsen.

    Men nei, Pia, endte opp, å bli boende, sammen med Haldis og fattern, og Jan og Christell, i Havnehagen.

    Så Pia, var egentlig mer søsteren til Jan og Christell, vil jeg si.

    Enn søsteren min.

    Mens jeg, holdt ikke til i Havnehagen, i det hele tatt.

    Haldis, godtok ikke meg.

    Men fattern flytta til Haldis.

    Så jeg vil si, at jeg mista faren min, og også søsteren min.

    At faren min, var faren til Christell og Jan, mer enn han var faren min, egentlig.

    Og at søstra mi, Pia, var mer søsteren til Christell og Jan, enn hun var søsteren min, egentlig.

    Fra 1980 med fattern, og 1982 med søstra mi.

    Så flytta søstra mi, opp til meg, i Leirfaret, i 1988, så da ble hun vel omtrent søsteren min igjen.

    Men da var hun 17 år vel, og inne i noe slags ungdomsopprør, tror jeg man må si, at det var derfor hun flytta opp til meg, antagelig, for hun hadde kanskje gjort opprør, eller noe, mot Haldis og fattern.

    Christell sa at Pia hadde en abort, og nesten blødde ihjel, i 1987, eller noe.

    Så det var kanskje derfor hun måtte flytte.

    Og jeg vet ikke hvem som kan ha vært faren, det aner jeg ikke.

    Men men.

    Jeg spurte fattern hvorfor Pia måtte flytte, men han sa det tok for lang tid å forklare.

    Så jeg er egentlig ikke broren til Pia og Christell.

    Ettersom jeg flytta fra Larvik, i 1979.

    Så jeg var broren til Pia, frem til 1979.

    Men etter at Pia flytta til Haldis og dem, i 1982, så har vel egentlig Pia mer vært søsteren til Christell, vil jeg nesten si.

    I hvertfall, så var vi ikke som søsken på 80-tallet.

    Så vi var som søsken på 70-tallet, vil jeg si.

    Men jeg synes ikke jeg kan si at vi var som søsken på 80-tallet.

    Untatt det halve året, som Pia bodde i Leirfaret.

    Og på 90-tallet, så lot jeg Pia flytte inn på rommet mitt, på Ungbo-leiligheten min, på Ellingsrudåsen, i Oslo.

    Og i noen måneder, så gikk vi greit overens.

    Men Pia, bodde også et par år, hos bestemor Ågot, på Sand, fra 1989 til 1991 ca., mens hun fullførte videregående, i Sande og Drammen.

    Og da klagde Ågot, til meg, på at Pia alltid var fæl med den flyinga si, så Ågot orka ikke at Pia skulle bo der særlig lengre.

    Og den flyinga, til Pia, den merka også jeg, da jeg lot Pia, flytte inn hos meg, på Ellingsrudåsen, i Oslo, i 1993, da jeg var ferdig med militæret.

    Da hadde ikke Pia noe sted å bo, og i 1991 eller 92, like etter at Pia hadde flytta til Oslo, i et kollektiv i Gamlebyen, med noen venner fra Røyken.

    Da så jeg, da jeg var på bursdagfest med Magne Winnem, i Januar 1992, kan det vel ha vært, at vi i bursdagselskapet, traff en jente, som ‘slavedrivde’ en lyshåret gutt fra Røyken, rundt i Karl Johansgate i Oslo, for å tigge mynter, fra oss, og andre forbipasserende.

    Og den jenta, var Pia, søstra mi.

    Hele selskapet, bare stakk.

    Mens jeg prata noen ord med de her, som tigde, i Karl Johan da, en lørdagskveld, eller hva det var.

    Så jeg var litt bekymret for hva søstra mi egentlig drev med.

    Og søstra mi, fikk ikke lov å bo med fattern og Haldis, i Havnehagen, etter det her abort-greiene osv., ettersom jeg skjønte.

    Og bestemor Ågot, på Sand, orka heller ikke mer av Pia, ettersom jeg skjønte.

    Så jeg lot Pia, flytte inn, på det lille rommet jeg hadde, på Ellingsrudåsen, fra høsten 1993, nesten fram til jul, eller noe, da Pia fikk sitt eget rom der.

    Men Pia drev også med flyinga si da, da hu bodde på Ellingsrudåsen.

    Hun kjente mange i det afrikanske miljøet, som vanket på Jollys, i Storgata.

    Og en gang, så var Pia borte, i kanskje fire-fem dager, eller noe, uten å si fra hvor hun var.

    Det var den vinteren, 1993/94, like etter Pia flytta til Ellingsrudåsen.

    Og da måtte jeg ta t-banen ned til Oslo sentrum, en kald januardag, eller noe, og lete etter Pia, på Jollys, og hos ei venninne som het Siv eller Catrine, eller noe.

    Men jeg fant henne ikke.

    Men hun dukka opp, et par dager seinere.

    Men hun forklarte ikke hvor hun hadde vært, og hva som hadde skjedd.

    Men jeg vil si, at jeg var nesten mer i familie, med bestemor Ågot, enn med fattern og Haldis og Pia og Christell og Jan og Viggo.

    For de siste der, de bodde jo i huset i Havnehagen.

    Men det huset var aldri hjemmet mitt.

    Jeg ble aldri godtatt av Haldis.

    Og det var en slags psykisk krigføring, må man vel si, hver gang jeg var der.

    For jeg likte ikke, som 9-10-åring, å bo aleine, i Hellinga, så jeg var sur på det greiene her.

    Spesiellt etter at fattern ikke kom hjem, en dag vinteren 1980, og han hadde ikke sagt fra, at han ikke kom hjem.

    Da var jeg ni år, og var ikke vant til å sove aleine i huset.

    Så det var litt rart husker jeg, at klokka ble ni, klokka ble ti, klokka ble elleve osv. og tolv kanskje.

    Før jeg skjønte at fattern ikke kom hjem da.

    Og det var litt rart.

    Så da fikk jeg nesten litt sjokk.

    Men hvis han hadde forklart det på forhånd da.

    F.eks. hvis vi hadde hatt telefon, i Hellinga, så kunne jo fattern bare ha ringt å sagt fra da.

    Så hadde jeg skjønt hva som foregikk.

    Så hadde jeg ikke fått noe sånt her sjokk.

    Men jeg fikk nå sånn her sjokk da.

    Og da fattern, et par-tre dager seinere, dro meg med ned til Haldis og Christell og dem, i Havnehagen.

    Da var jeg fremdeles prega av det her sjokket da, kan man si.

    Og jeg var ikke noe særlig blid, jeg likte ikke det her greine med Haldis osv.

    Selv om hun hadde en datter, Christell, som var et par år yngre enn meg, og hun hadde også en venninne, Nina, som gikk i samme klasse vel.

    Så det var jo litt morsomt, for de jentene var jo bare et par år yngre enn meg, så de kunne jeg bli kjent med, tenkte jeg.

    Så da begynte jeg og Christell og løpe og herje, inne i huset dems, i Havnehagen, etterhvert.

    Og vi spiste sånne smørbukk-karameller osv., som Haldis kjøpte på CC Storkjøp, sånn svære poser, på den tiden.

    Og jeg var veldig glad i godteri, så jeg spiste vel min del, og vel så det.

    Hun pleide også å kjøpe poser med spesiall-sjokolade, fra Nidar, der, på CC Storkjøp.

    Så da gikk det nok en del godteri.

    Men Haldis klagde på meg, for jeg var litt sjenert da.

    Og da var det sånn, at jeg sa takk.

    Men jeg sa det ikke så høyt, at Haldis hørte det.

    Så hun hadde vel sagt til fattern, at jeg var uhøflig, eller noe da.

    Men fattern fortalte meg det, seinere, at han hadde hørt det, at jeg sa faktisk takk osv.

    Men Haldis hadde kanskje dårlig hørsel da.

    Det er mulig.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Hvordan fattern traff Haldis?

    Fattern begynte å trene sykling.

    Han kjøpte en proff Peugot-sykkel, var det vel, uten felger osv.

    Og traff Jan Snoghøj, sønnen til Haldis, som kanskje var 16-17 år da, i 1980 deromkring.

    Det må vel ha vært ut på våren 1980, da kanskje.

    Noe sånt.

    Siden de sykla.

    Og da hadde Jan, invitert fattern ned til dem da, i Havnehagen, siden moren hans var singel.

    Jan, var også med, i Kristiansand, i 1989, da vi var på et bryllup der.

    Da Jan og Pia og Chirstell, dro meg med på resturant, for å spise middag, kvelden, fredagen vi dro ned dit.

    Det var den helgen enten Heysel eller Hillsborogh-tragedien var, i 1989.

    Vi var i noe bryllup der.

    Etter at vi hadde spist, så forklarte Christell og Pia, at fattern hadde misbrukt, og fingra Pia osv.

    Noen år tilbake i tid fra 1989 da, uten at de sa nøyaktig når.

    Men de spurte meg, hva jeg ville gjøre.

    Jeg måtte nesten svare, at jeg ville kutte ut fattern, pga. at jeg syntes at jeg måtte ta avstand fra det her misbruket selvfølgelig.

    Jan spurte meg vel, hva jeg ville gjøre.

    Men ingen av de tre sa noe da.

    Jeg foreslo, at vi skulle kutte ut fattern, pga. det her misbruket.

    Eller i det minste bli enige om hva vi skulle gjøre.

    Men det var stille som i graven nesten.

    Hverken Pia, Christell eller Jan, sa noe tilbake.

    Og det ble ikke snakket noe mer om dette, den helgen, eller seinere.

    Så jeg mistenker at det her kan ha vært noe plot, for å få meg og fattern, enda mer fra hverandre, sånn at vi ikke skulle ha kontakt, eller noe.

    Noe sånt.

    PS 2.

    Hvis noen leser det her, så lurer dem kanskje på, hvorfor jeg begynte å jage Christell rundt i leiligheten til Haldis, første gangen fattern dro meg med ned til Haldis, våren 1980, var det vel.

    Det var fordi, at jeg var litt nedfor på den her tida, jeg var ikke vant til å være aleine i leiligheten i Hellinga, om kveldene og om natta.

    Så da fattern begynte å prate om, at jeg skulle være med ned til Haldis, så skjønte jeg vel, at jeg måtte vel det.

    Men jeg var nedfor da, så jeg begynte å klage da, for jeg ville egentlig ikke gå ned dit, jeg visste ikke hvem hun Haldis var.

    Så begynte fattern å lokke med da, at det var to jenter som nesten var på min alder der, og som seinere fant ut het Christell og Nina da.

    Og jeg skjønte jo det, at når fattern sa at jeg måtte bli med, så måtte jeg vel det.

    Og jeg ble kanskje litt hyperaktiv, av alle smørbukk-karamellene og spesial sjokoladen som Haldis nok hadde kjøpt på CC Storkjøp, vil jeg tippe.

    Og etterhvert, så gikk vel hun Nina hjem da.

    Og Haldis og fattern, forsvant inn på rommet sitt, eller noe.

    Jeg hadde bare sitti i sofaen der, sånn halveis i sjokk, eller nedfor da, for jeg var litt nedfor, for jeg var ikke vant til å være aleine i Hellinga, og jeg visste ikke hvem Haldis var, så jeg snakka ikke noe, jeg bare satt der i sofaen og så på TV da antagelig, og hørte på hva de andre sa osv.

    Men så dro vel Nina hjem da, og Haldis og fattern forsvant inn på rommet dems, eller noe.

    Og jeg ble vel litt hyperaktiv av alt godteriet til Haldis.

    Og fattern hadde jo lokka meg, med at det var to jenter der osv., så da tenkte jeg, at jeg kunne kanskje jage hun ene litt da, jeg synes kanskje det var litt dumt å bare sitte der i sofaen, når det bare var hun jenta der.

    Noe sånt.

  • Fjolls til fjells. (In Norwegian).

    Her er en veldig norsk film, som heter Fjolls til fjells, osv, med Leif Juster osv:

    På begynnelsen av 80-tallet, så var det en i Larvik, en kamerat av Frode, tror jeg, som sa at jeg ligna på han pølsemakeren.

    Og det er også Leif Juster, skal jeg se om jeg finner han.

    Det var antagelig fordi jeg var så tynn, da jeg var snørris, muttern var så dårlig til å lage mat, at jeg og Pia kasta maten.

    Og hos fattern, så kjøpte jeg bare cola og potetgull osv.

    Så sånn var det.

    Jeg likte ikke mat egentlig, etter å ha bodd hos muttern, annet enn potetgull og cola, og pizza.

    Og stekte knakkpølser, og stekte poteter, med ketchup, som jeg husker bestemor Ågot pleide å lage, når jeg spiste middag der.

    Det var godt.

    Men jeg gikk aldri til kjøleskapet osv., i Leirfaret, da jeg var sånn 11-12 år osv., og smørte meg brødskiver, med gulost f.eks.

    Jeg likte ikke de brødskivene.

    Antagelig fordi jeg hadde spist for mange svette matpakker.

    Og fattern klinte på smøret, sånn at det var smør på utsida av brødskiva osv.

    Maten i Norge, var kanskje ikke så god på 70 og 80-tallet.

    Jeg var litt deprimert, over at fattern hadde flytta til Haldis.

    Og jeg synes både brød, og melk og alt pålegget smakte kjedelig.

    Nesten uten untak.

    Og bestemor Ågot, brukte vel smør, å steke med tror jeg, for jeg husker jeg fikk fett på ganen, av de stekte pølsene osv.

    Så dem brukte nok mye mer usunne ting i maten da, pga. av helmelka, og smøret osv., og sirup og sånn.

    Så bestefaren min, Øivind, han fikk diabetes osv., og hjerneslag, osv., av den her etterkrigsmaten, i Norge, antagelig.

    Men nå de siste åra, så har jo folk begynt å skjønne mer om sånne ting.

    Men folk hadde kanskje ikke noe valg, på 70-tallet osv., for man måtte kjøpe den vanlige maten, for man fikk ikke tak i så mye sunt kanskje, og folk visste vel kanskje ikke hva som var mest sunt.

    Og folk jobba vanligvis så mye, så man forbrente fettet fra all h-melka og smøret uansett kanskje.

    Det er mulig.

    Noe sånt.

    Skal jeg se om jeg finner den pølsemaker filmen da.

    Vi får se.

    Den her er også litt artig:

  • Ulven og gribben. (In Norwegian).

    Nå kom jeg på, hvordan det var å besøke fattern, etter at fattern og mutter skilte seg, i 1973, da muttern flytta til Larvik.

    Da flytta fattern til foreldrene sine, Ågot og Øivind, i huset dems på Sand, der dem hadde bodd, siden slutten av 50-tallet vel.

    Så da vi besøkte fattern, så bodde vi det huset, siden fattern solgte huset på Toppen, etter at muttern flytta.

    Etter et år, eller to, kanskje, så kjøpte fattern nytt hus, i Hellinga, på Bergeråsen.

    Like ved der onkel Håkon og tante Tone bodde.

    Men de første en eller to gangene, som jeg og Pia besøkte fattern, etter at vi flytta til Larvik, så bodde vi i huset til Ågot da.

    I det rommet, som er rett fram, når man går inn inngangsdøra.

    Og muttern, og også stefaren vår da, Arne Thormod.

    De var sånne sterke personer, og litt strenge, og muttern var underfundig, og ironisk, og de var ganske sterke da, og brydde seg ikke alltid så mye, om hva jeg og Pia mente eller syntes.

    Vi ble ganske overkjørt da, omtrent hele tida.

    Det var ganske strengt, hva vi fikk lov til osv.

    Så man lærte seg, at man burde prøve å spille kortene sine fornuftig, hvis man ville ha litt frihet osv.

    For det var ikke så mange kort man hadde å spille.

    Men om morgenene, før muttern og Arne Thormod stod opp.

    I helgene osv.

    Da gikk det ann å gjøre hva man ville.

    For vi våkna vel tidlig om morgenen, på søndagene, for vi måtte legge oss tidlig.

    Så da kunne vi gjøre hva vi ville stort sett.

    Raide skapene og se om det var noe som kunne spises osv.

    Sånne ting.

    Det var ikke så ofte det var godteri der men.

    Men det var en sjelden gang noe som gikk ann å spise.

    Så sånn var det.

    Og da gikk det ann, f.eks. da vi bodde i Brunlandnes, å gå ut i skogen og kikke.

    En gang hadde bikkja vår, en engelsk setter, Rex, lyst til å gå tur, en søndags morgen, da jeg var fem år, eller noe.

    Og vi bodde like ved skogen.

    Så bikkja fløy ut i skogen, og jeg etter da, for jeg ville ikke at bikkja skulle stikke av.

    Jeg hadde ikke lært det med bånd.

    Og bikkja var ikke dressert.

    Så jeg løp i ti minutter kanskje, innover i skogen, etter bikkja.

    Men jeg klarte ikke å ta igjen bikkja, som synes det her var veldig gøy da.

    Så dro jeg tilbake, og da hadde vel Pia vekt opp muttern og Arne Thormod, så jeg så en bil som kjørte forbi, på veien, det var vel Arne Thormod.

    Jeg gikk tilbake til hytta, og bikkja kom tilbake av seg selv, seinere.

    Men da oppførte jeg meg veldig ‘out of line’ da, at jeg gjorde noe som ikke var lov.

    Det var ikke ofte, at jeg turte å gjøre ting som ikke var lov, for de var ganske strenge osv., Arne Thormod og muttern.

    Men det var ganske kjedelig å bo ute i skogen der, så kanskje de syntes det var morsomt, det er mulig.

    Men men.

    Men bestemor Ågot da, hun var veldig mild da.

    Da jeg og søstra mi, var på besøk, mens jeg fortsatt var tre år, tror jeg.

    Eller kanskje fire.

    Det var en påskeferie.

    Jeg lurer på om det kan ha vært påsken 1973, eller 74.

    Da fikk vi svære påskeegg, når vi kom fram til Sand.

    Og dem hadde kjøpt Reodor Felgen bil.

    Hvis det ikke var neste gang, eller noe, da, det er mulig.

    Men en sommer vi var der.

    Kanskje sommeren 1973 da, eller 74.

    Da gikk vi på jordet bort mot der Jensen Møbler, bygde seinere, og der var det masse bilvrak.

    Cortinaer, osv.

    Som fattern ville vi skulle se på.

    Jeg skjønte ikke helt poenget.

    Og det var skog der, før Jensen Møbler, og Sandbu Tepper bygde, så det gikk ann å traske rundt der.

    Jeg tror fattern viste meg den skogen.

    Og det er hyttefelt, like ved huset til Ågot og Øivind.

    Og det var også en kiosk.

    Kiosken, var bygget i tre, og var med inngang, så man kunne gå inn.

    Og en dame som het Liv, jobba der.

    Med mørkt hår, jeg tror hun bodde på Berger.

    Den kiosken, lå der, hvor Sandbu Tepper, ble bygd.

    Det her var på begynnelsen av 70-tallet, som sagt.

    Og da var det masse ungdommer og sånn, som dro på hyttetur til Krok.

    Isteden for å dra til Syden, så dro de til Krok da.

    Så sånn var det.

    Og i stedet for å dra på diskotek og barer, i syden, om kvelden, så dro til kiosken til Liv da.

    Og jeg og Pia, vi fikk hver vår pose, med ti-øringer, og femti-øringer, og noen kronestykker.

    Så tok bestemor Ågot oss med, i kiosken, og forklarte oss, hvordan vi kjøpte godteri da, smågodt, i kiosken.

    Vi måtte peke, vi ville ha noen sånne og noen sånne.

    Og det var sol husker jeg, og da var vi veldig glade, i hvertfall jeg, for noe så morsomt, tror jeg ikke vi hadde gjort før.

    Jeg tror det her må ha vært sommeren 1973.

    Så jeg var vel tre år da.

    Eller muligens sommeren 1974.

    Noe sånt.

    Og da satt det masse ungdommer og sånn, utenfor kiosken til Liv.

    Så jeg var litt skeptisk, til å gå inn der, husker jeg.

    Så det var bra at bestemor var der.

    Men det var nok sommeren 1973, for i 74, så pleide jeg å gå i butikkene på Østre Halsen.

    Men men.

    Men det som skjedde, når jeg Pia var på besøk, en gang vi var sånn tre-fire år da.

    Så løp fattern etter vårs, i huset til Ågot.

    Det var første dagen, i ferien, som vi var der, så det her tror jeg de må ha øvd på.

    Først sa jagde fattern meg og Pia, rundt i huset, og sa, ‘Nå kommer ulven’, og skremte vårs da.

    Og vi var bare tre-fire år osv., så vi løp og lo, og synes det her var morsomt, for fattern smilte også.

    Og så sa bestemor Ågot, når fattern var ferdig, at ‘her kommer gribben’.

    Og så løp hun etter oss, liksom med henda som klør da, og smilte, mens jeg og Pia lo da.

    Og da vi skulle sove, i det rommet, ytterst mot inngangen, i huset til Ågot.

    Et rom som hadde racerbil-klistremerker, på veggen osv., så det var kanskje fatterns rom før, hvem vet.

    Og da leste fattern om masse Troll, Norske Folkeeventyr, om troll, så det var veldig morsomt.

    Så fattern måtte lese halve boka, om trolla før vi var fornøyd.

    Men men, sånn var det i hvertfall.

    Men det her med ulven og gribben, var litt rart synes jeg.

    Jeg lurer på om fattern og bestemuttern, kan ha vært noe mafia, eller noe.

    Fordi de holdt rede på bestefar Øivind, da han gikk bort på jordet til Lersbryggen.

    Og stod i vinduet på kjøkkenet, og sa, er han bortpå der nå.

    Hva skal han der osv.

    At de holdt oversikten over han.

    Han satt nesten alltid i stolen sin, så det var vel ikke så vanskelig.

    Men han var ikke noe snill, sa Ågot, etter at han døde.

    Men men.

    Jeg prøvde å si det til onkel Håkon, det Ågot sa, at Øivind ikke hadde vært noe snill mot hu.

    For å få han til å trøste mora si.

    Men da fikk han bare et hardt blikk i øya, og ble sint, men behersket seg, og sa ikke noe, og trøsta ikke mora si.

    Så hva som foregikk, det er vanskelig å si.

    Men jeg synes det var litt rart, at en av de første gangene, som jeg og Pia, var på besøk, hos fattern og bestemor Ågot osv., etter at foreldra våre hadde skillt seg.

    Så skulle fattern og bestemuttern løpe etter vårs, i huset der på Sand, da tre-fire år, og skremme vårs, og fortelle oss, at dem var ulven og gribben.

    Så det synes jeg var litt rart.

    Men bestemor Ågot, var jo ofte snill da, og veldig mild, som person.

    Det var liksom ikke noe vondt i henne.

    Hun var ikke så streng, som f.eks. de i familien på morsiden.

    Hun var ikke så slitsom, som de.

    Og fattern er også veldig sånn rund, oftest.

    Man kan ikke si at han er slitsom heller.

    Så det var veldig fint, på Bergeråsen og Sand osv., at man slapp unna alt det maset og slitsomme greiene, fra familien på morssida.

    Så det husker jeg, at jeg satt veldig pris på, fra bestemor Ågot osv.

    Så noen ganger vi var der på ferie, så fikk jeg mareritt, og ville ikke dra tilbake til muttern osv.

    Og låste meg inn på dassen der, og nekta å gå ut, i en halvtime, da muttern og Arne Thormod dukka opp.

    Det var nesten hver gang jeg var der, så skjedde det noe sånt.

    Untatt hvis fattern kjørte vårs tilbake da, da var det vel litt roligere.

    Så sånn var det.

    Men det ulven og gribben-greiene, var litt rart.

    Men alt kan vel ikke være forståelig.

    Det er vel ikke å forvente antagelig.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Familie. (In Norwegian).

    Når jeg tenker gjennom det nå, så var vel bestemor Ågot, farmora mi, omtrent den eneste familien jeg hadde.

    Fattern og Haldis, og søstra mi og broren min osv., de for det meste bare kødda med meg, og ingen av dem, har vel egentlig hatt så særlig mye respekt for meg.

    I tilfelle politiet gjør noe ‘phoney’-e greier, og hører på noe løgner, eller noe, siden jeg ikke får rettighetene mine, mener jeg.

    Universelle rettigheter, som gjelder overalt og alltid, kan man ikke få av politiet, som ikke har respekt for folks rettigheter.

    Politet og myndighetene er en vits, spørr du meg.

    Eller folks rettigheter er en vits.

    Det går vel ut på det samme.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog