Sommeren 2003, så hadde jeg også min siste natt, (håper jeg ihvertfall), med Siri Rognli Olsen.
Jeg hadde jo hatt sex med henne, på Abildsø, i 1990.
Og igjen, i leiligheten hennes, på Øvre Grunerløkka, sommeren 2001.
Og jeg hadde også besøkt henne en gang, rundt sommeren 2002.
(Må det vel ha vært).
Og leid med filmen ‘Shrek’, (fra videobutikken som ligger mellom apoteket og Rimi-bygget, (i Waldemar Thranes gate), på St. Hanshaugen.
Sommeren 2002, så hadde jeg også blant annet kjøpt med noe lakris.
Og Siri Rognli Olsen sa til meg: ‘Er du en sånn lakris-gubbe du?’, (husker jeg).
Men da svarte jeg ikke noe.
For å like lakris er vel ganske vanlig, mente nå jeg, ihvertfall.
Men Siri Rognli Olsen mente visst at det var veldig spesielt, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter den her lakris-gubbe-pratinga, til Siri Rognli Olsen, sommeren 2002, så ble det ikke noe sex, (husker jeg).
Så sommeren 2003, så bestemte jeg meg, (litt i fylla vel), for å prøve å bruke et triks, som jeg hadde sett broren min Axel bruke, en gang vi var på nachspiel, (et år eller to før det her vel), hos ei bygde-dame, som var singel, for hun ville liksom oppleve Oslo da, (var det vel hu sa).
Hu dama satt og spilte gitar, på kjøkkenet, for Axel og meg.
Og plutselig, så begynte Axel å late som om han var en liten gutt.
Han la hodet sitt på kjøkkenbordet, (eller noe sånt), og sa sånn: ‘Å jeg er trøtt, jeg vil sove’.
(Noe sånt).
Og plutselig så ble bygde-dama og Axel borte, da.
Og jeg gikk for å se hvor de hadde blitt av.
(Ganske full som jeg var vel).
Og jeg gikk så inn på feil rom.
Og ei litt lubben venninne av bygde-dama, hu løp så toppløs fra en dobbeltseng, (med puppene hoppende opp og ned), mens hu sa til ei annen venninne av bygde-dama at: ‘Jeg må spy’, (eller noe sånt).
Så da lukket jeg raskt den døra, og gikk videre bort til døra ved siden av, da.
Og skimtet såvidt der at Axel og bygde-dama lå sammen i en seng, da.
Før jeg selv la meg til å sove, på en sofa, i stua, da.
Hvor bygde-dama sin lillebror var, da jeg våknet, (husker jeg).
En som var i militæret, og som hadde dukket opp på søndagsbesøk, hos bygde-søstera si, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg hadde litt lyst på sex, i 2003, (selv om Siri Rognli Olsen er ei dundre da, for å si det sånn).
Så jeg tenkte at jeg kunne prøve å ta det ‘lure-trikset’, til Axel, da.
(For at det ikke skulle ende like mislykka, som året før, da).
Og da havna jeg raskt i dobbeltsenga til Siri Rognli Olsen, (husker jeg).
(For hu spurte da om jeg var trøtt og sånn, da).
Og da vi lå ved siden av hverandre, (i dobbeltsenga), så begynte jeg etterhvert å ta Siri Rognli Olsen, (som lå der toppløs), litt på puppene da, (husker jeg).
Men det ville ikke Siri Rognli Olsen, da.
Så jeg slutta med det, da.
Men så sa plutselig Siri Rognli Olsen det, at: ‘Det er nå litt godt å bli tatt på puppa lell sjø’, (eller noe lignende).
Så jeg skjønte det som at hu ga klarsignal til ‘pulings’ da, og kjørte på.
Men så en halvtime eller time seinere, (eller noe sånt), mens vi knulla, i fylla, da.
Så husker jeg det, at Siri Rognli Olsen sa: ‘Ikke bøy meg, ikke bøy meg’.
Så da lå jeg oppå henne, mens hu hadde beina opp mot hue sitt, da.
(Må det vel ha vært).
Og så klagde hu på at jeg liksom lå oppå beina hennes da, (eller noe sånt), må det vel ha vært.
(Sånn at hu nesten fikk beina sine bak hue liksom, da.
Noe som vel kanskje må ha stramma litt i lårmusklene osv., til hu her dundra, tror jeg).
Selv om jeg ikke helt skjønte helt hva jeg gjorde galt, akkurat der og da, (husker jeg).
Så jeg bare fortsatte å pule, da.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg får også ta med om det, at etter at Siri Rognli Olsen og jeg, var ferdige med å pule.
Så ville jeg sove litt, da.
Og da klikka Siri Rognli Olsen, (husker jeg).
For hu la seg plutselig oppå meg, med alle kiloene sine, da.
For hu skulle liksom vise meg det, hvordan det var, å ligge underst, da.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så hu hoppa jo omtrent på meg.
Som en fribryter nesten, (må man vel si).
Og det knaka vel nesten litt i skjelettet mitt, tror jeg.
For Siri Rognli Olsen, hu er rimelig brei og kompakt da, (for å si det sånn).
Så hu veier nok rundt hundre kilo, (eller noe sånt), tror jeg.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg fikk også skjenn, (på trøndersk), fra Siri Rognli Olsen, (husker jeg).
Siden jeg hadde tatt det ‘lure-trikset’, til Axel, og latt som at jeg var trøtt, da.
Og under et av besøkene mine, hos Siri Rognli Olsen.
(Som jeg besøkte sommeren 2001, sommeren 2002 og sommeren 2003.
Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så fortalte forresten Siri Rognli Olsen meg det, at sex føltes mye bedre for damer, enn for menn.
(Noe jeg vel også hadde lest et sted, tror jeg.
Selv om jeg ikke skjønner hvordan noen kan vite dette.
For å være helt ærlig).
Og dette var vel sommeren 2001, (tror jeg), hvis jeg ikke tar helt feil.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Resten av natten fikk jeg vel sove i fred.
Og morgenen etter, så gikk jeg hjem til Rimi-leiligheten min, da.
Med bruset fra Akerselva, (som man kan høre, i Siri Rognli Olsen sin daværende leilighet, som hadde stue og soverom i et, må man vel si), i ørene.
(Fra natten før, da.
For jeg sovna vel ikke med en gang, etter den her ‘fribrytinga’ til Siri Rognli Olsen.
For å si det sånn).
Og etter det her, så har jeg ikke sett Siri Rognli Olsen noe mer.
Selv om vi sendte hverandre noen tekstmeldinger, våren/sommeren 2004 også.
(Vel på rundt den tiden, som jeg igjen jobbet som en slags sommerbutikksjef, på Rimi Langhus.
Noe jeg jo også jobbet som, sommeren 2003, da).
Men da ble det ikke noe av, at vi skulle møtes.
For Siri Rognli Olsen, (som da studerte bibliotekfag, ved HiO vel), hu skulle da også plutselig hente noen utvekslingsstudenter, (eller noe sånt).
(Noe som jeg syntes at hørtes litt rart ut, da).
Og jeg hadde jo i desember 2003, overhørt, på Rimi Bjørndal, at jeg var forfulgt av ‘mafian’.
Så da Siri Rognli Olsen begynte å ‘bable’, (eller om hun tekstet), om disse utvekslingsstudentene.
Så droppa jeg hele det opplegget da, (for å si det sånn).
For jeg syntes at det ble for risikabelt, da.
For jeg skulle jo begynne å studere i Sunderland, bare noen uker etter det her.
Og grunnen til at jeg flyttet til Sunderland, det var jo fordi at jeg hadde overhørt, at jeg var forfulgt av ‘mafian’, da.
Så da var det dumt å ta masse unødvendige sjanser, så kort tid før jeg likevel skulle flytte bort, til England liksom, (tenkte jeg da).
(For å komme meg bort fra det her ‘mafian’-greiene da, muligens.
For jeg visste jo ikke helt hvem denne ‘mafian’ var.
Så jeg dro til Sunderland litt på lykke og fromme da, må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og mens jeg var på dette siste besøket mitt, hos Siri Rognli Olsen, sommeren 2003.
Så ble jeg plutselig oppringt på mobilen min, av Thomas Brun, (den daværende butikksjefen, på Rimi Langhus), husker jeg.
Og han ringte meg nok sikkert om noe jobbing, da.
Og dette var vel like før jeg dro på den London-ferien min, (sommeren 2003), tror jeg, (hvis jeg husker helt feil).
(Noe sånt).
Ihvertfall så ringte Thomas Brun meg også i London, (husker jeg).
(Mens jeg var på Marks and Spencers, i Oxford Street der, da.
Som jeg jo også har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Så Thomas Brun, han ringte meg litt, på mobilen min da, (må man vel si).
Så jeg var vel kanskje som en slags nøkkelmedarbeider, på Rimi Langhus, selv om jeg også gikk på ingeniørhøyskolen, da.
Ihvertfall sommeren 2004, så var jeg vel det.
Siden den daværende butikksjefen, (som etterfulgte Thomas Brun), nemlig Stian Eriksen.
Han slutta som butikksjef der, like før sommerferien, i 2004, da.
Og da ble jeg spurt av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, om jeg liksom kunne passe på butikken da, (eller hva hun sa igjen), den sommeren, da.
Selv om assistenten der, Espen Sigmund Nornes, jo selvfølgelig hadde høyere rang, enn meg, som jo bare var låseansvarlig.
Så det var litt galskap, den organisasjonen, av Rimi Langhus, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, stod bak, for sommeren 2004, (må man vel si).
Det var sånn at jeg som låseansvarlig, liksom fikk hele ansvaret, for å drive Rimi Langhus, den sommeren, da.
(Og jeg fikk ikke noe ekstra lønn, for dette ekstra ansvaret).
Så det var jo som i Bakvendt-land, (må man vel si), at jeg skulle styre butikken, og ikke assistenten, som var over meg i rang.
Men det var krøll med søknadene mine, til University of Sunderland.
(Hos HiO IU).
Så jeg trengte å ha noen penger, fram til jeg fikk studielånet, høsten 2004, da.
(I Sunderland).
Så derfor, så slo jeg til på dette forslaget, fra distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, om at jeg skulle ha hoved-ansvaret, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall), for Rimi Langhus, sommeren 2004.
For da ble det en del arbeidstimer ut av det, (så jeg for meg da, og det ble det også, for jeg måtte jo jobbe der heltid, (noe som vel også var inneforstått), for å få hjulene til å gå rundt der da, liksom).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Det var forresten også sånn, at Siri Rognli Olsen, hu fortalte meg det, etter den gangen vi hadde hatt sex, sommeren 2001, (må det vel ha vært).
At den typen sex som vi hadde hatt da, (som var den vanlige misjonærstillingen vel), det kalte folk i hennes kretser, (som var sexklubb og S&M-kretser, tror jeg), for ‘vanilje’, da.
Men Siri Rognli Olsen, hu fortalte meg også det, at hu hadde ikke noe imot, å ha ‘vanlije-sex’, da.
(Noe sånt).
Og grunnen til at det ble kalt vanilje, det var fordi at sex-klubb og S&M-folk, liksom så på vanlig sex, som en veldig mild form for sex, da.
(Noe sånt).
Og jeg mener også å huske det, at Siri Rognli Olsen, pleide å gå i noen høye og svarte lærstøvler.
(Muligens fra den gangen vi møttes, sommeren 2001, da vi gikk ut på Grunerløkka, og hadde sex seinere, da vi kom hjem til henne).
Og det mener jeg, at jeg mer eller mindre fant ut, (ved å lese på nettet, eller noe sånt), at betydde, at hu nok var en såkalt ‘domina’, (eller noe lignende).
Nemlig en kvinne, som likte å dominere, i ‘bingen’, vel.
Så dette gjorde meg litt skeptisk, til hu Siri Rognli Olsen da, (husker jeg).
Så jeg var litt på vakt, ovenfor henne, (for å si det sånn).
Sånn at hu liksom ikke skulle klare å få noe ‘overtak’ på meg da, (eller hvordan man skal forklare det).
(Siden hu også pleide å prate om orgasmekontroll og mannlige au-pair-er osv., da).
Og jeg må innrømme det, at jeg aldri inviterte Siri Rognli Olsen, hjem til meg selv, på besøk, i Rimi-leiligheten min.
(Selv om jeg jo pleide å ha en del fester og sånn der, ihvertfall i årene før jeg møtte hu Siri Rognli Olsen igjen, da).
Og det var fordi at jeg var litt skeptisk til henne, på grunn av disse ‘pervo-tendensene’ hennes, (eller hva man skal kalle det).
Og også fordi at jeg var litt flau over å gå ut med henne, (og sånn da), må jeg innrømme.
Siden jeg syntes at hu nok var litt vel brei, da.
Og jeg hadde ikke noe lyst til å bli mobbet, for å ha ei dame, som ikke var noe særlig attraktiv, liksom.
Så derfor, så inviterte jeg aldri Siri Rognli Olsen, hjem til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen.
(Noe hu også klagde over til meg, en gang, da).
Men jeg ville ha litt avstand, og hadde ikke lyst til å gifte meg med henne, (for å si det sånn).
Men hu var liksom grei å ha som en slags ‘mellomforhold-dame’, (kan man vel kanskje kalle det).
Så for meg, så var de her møtene, med Siri Rognli Olsen, aldri noe mer enn noe slags mellomforhold-greier, da.
(For å si det sånn).
Og det tror jeg at hu skjønte litt også.
(Siden jeg ikke inviterte henne til Rimi-leiligheten min, for eksempel, mener jeg).
Men jeg syntes det var artig å ha noen å være litt på bølgelengde med, liksom.
For jeg var egentlig ikke noe særlig på bølgelengde, med mine søsken, da.
For de syntes jeg at det var så vanskelig, å kommunisere med.
Og også mine kamerater, var enten overfladiske, (som David Hjort).
Eller litt gåtefulle og forvirrede, (må man vel kanskje kalle det), som Magne Winnem.
(Som jeg har prøvd å forklare om, i et tidligere kapittel.
Nemlig det om at Magne Winnem liksom så spøkelser på høylys dag, da.
Når det gjaldt det at han liksom begynte å lage noe slag oppspinn, ut av det, at jeg ikke likte å bli oppringt av telefonselgere, og også ut av det at jeg installerte Linux, på en laptop, som jeg nettopp hadde kjøpt meg, og det var vel en eller to andre lignende ting også, som jeg skrev om, i det kapittelet).
Eller litt som en guttunge, som man vel kanskje må si at Glenn Hesler var.
(Siden han dro til Sverige og kjøpte kinaputter, i en alder av nærmere 30 år, liksom.
Og sprengte en av disse, i postkassa til David Hjort, (i romjula, i 1998, var det vel).
Det var sånn jeg syntes at var morsomt, da jeg var 13 år, liksom.
Og ikke når jeg var 31 år, (for å si det sånn).
Og Glenn Hesler, han barberte seg heller ikke.
Og han drakk heller ikke, da.
Noe jeg vel også har skrevet om tidligere, i Min Bok-bøkene).
Men Siri Rognli Olsen, hu gikk det til nød an å prate litt vanlig med da, (må man vel si).
Og hu hadde også masse artige trønderske uttrykk, (og sånn), på lur, da.
Så jeg hadde ikke noe imot å tilbringe en sommerkveld, i året, sammen med henne, i leiligheten hennes, på Øvre Grunerløkka, (for å si det sånn).
(For vi var jo gamle kjente, fra Braemar-ferja, i 1989, liksom).
Men en kveld i året, det var liksom akkurat passe, da.
Noe mer enn det, det hadde kanskje blitt litt vel mye, (for min del), liksom.
Men vi var vel kanskje to ensomme sjeler, i ‘Oslo-jungelen’, da.
Som syntes det var greit, å prøve å kvele våre sorger, ved å møtes en gang i året liksom, da.
For å drikke og prate, og muligens også ha litt sex etter den nevnte drikkinga, da.
(Når jeg liksom hadde fått på plass ølbrillene mine da, for å si det sånn).
Men Siri Rognli Olsen, hu hadde også venninner i England, (husker jeg).
Hvis jeg ikke tar helt feil, så hadde begge hennes venninner, fra den nevnte Braemar-turen, (Caroline og ei annen ei, som begge var mer attraktive, enn Siri Rognli Olsen, må man vel si), flyttet til England, på den her tida.
Og Siri Rognli Olsen, hu kommenterte også om at briter var litt dumme, (husker jeg).
For ei nabodame, (eller noe sånt), av hu ene ‘eksil-venninna’ hennes, i England, hadde visst sagt det, at: ‘Norway aren’t in Europe, since Norway isn’t in the EU’.
(Noe sånt).
Og dette syntes hu Siri Rognli Olsen at ble rimelig dumt, da.
For Norge var jo i Europa, selvfølgelig.
Det var jo ikke sånn at Norge var en egen verdensdel liksom, (for å si det sånn).
Så jeg vet ikke om Siri Rognli Olsen mente at briter var litt degenererte kanskje, (eller hva det kan ha vært).
(Hvem vet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
Jeg har tenkt litt mer på hvorfor jeg satt pris på disse besøkene mine, (sommeren 2001, sommeren 2002 og sommeren 2003), hos hu Siri Rognli Olsen.
Og det kan kanskje ha vært fordi at hu ikke var så degenerert, liksom.
Som men vel må si at kameratene og søsknene mine var, (på den her tiden ihvertfall), i større eller mindre grad.
Unntaket fra den gjengen, (nemlig Pia, Axel, David Hjort, Magne Winnem og Glenn Hesler), det er kanskje søstera mi Pia.
For hu er vel kanskje ikke så degenerert.
Men hun er veldig følsom da, og kanskje forknytt.
(Noe sånt).
Så man må være veldig forsiktig og forståelsesfull liksom, når man prater med henne, da.
For ellers, så går hun inn i en slags tilstand liksom, da.
Men samtidig, så har hun en annen side, som noen ganger dukker opp.
Og det er at hun noen ganger skriker, (sånn at man får vondt i øra), om noe politikk, eller lignende, da.
Så Pia har en veldig variasjon, i sin måte å være på, vil jeg si.
Så hun er lunefull, må man vel si.
Og ikke lett å kommunisere med da, (må man vel si).
Siden hun har masse sånne nykker og luner da, (heter det vel).
(Og hun bruker vel også hersketeknikker).
Så det omtrent umulig å ha noe særlig meningsfulle samtaler, med søstera mi Pia, vil jeg si.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 3.
Nå har jeg tenkt enda mer på det her.
(Mens jeg til og fra noen matbutikker).
Og det jeg tenkte på da, det var at søstera mi vel må sies å være nevrotisk.
(Siden hun noen ganger skriker høyt, på en hysterisk måte, må man vel si.
Mens hun andre ganger går inn i en tilstand, hvor hun bøyer hodet nedover, mens hun gråter, og ikke vil si et ord, da.
Uten at man behøver å ha sagt noe særlig dramatisk, liksom, for at dette skal starte.
Men det er mulig at denne affekterte oppførselen til Pia, er tilgjort.
Sånn at hu liksom bare bruker disse tilstandene sine som noen slags hersketeknikker, da.
Så Pia er enten nevrotisk eller veldig falsk, vil jeg si.
Kanskje helst det siste, for Pia er liksom litt lur og, da.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 4.
Og det er kanskje litt feil å si, at Siri Rognli Olsen, ikke er degenerert.
For hu klarte jo å si sånne ting som at: ‘Er du en sånn lakrisgubbe du?’.
Og det blir vel kanskje som noe degenerert.
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Men Siri Rognli Olsen var ganske reflektert, åpen og interessant da, (må man vel si).
Så det ble vel en kjærkommen avveksling, for meg.
Å prate litt med hu Siri Rognli Olsen.
Når jeg møtte henne igjen, i 2001.
For å få litt avveksling, fra de samme, vel litt ‘trøtte’ folka, som Pia og Magne Winnem, for eksempel, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
How can we help?: Offensive content
Reported user: @SRognli
Offensive Tweet: https://twitter.com/SRognli/
Text of Tweet: @johncons Jeg skal lage ribbemos og stappe i fitta
Tweet time: Nov 17 2012 04:54:06 via web
What are you reporting?: This user keeps sending me @replies and I don’t want to receive them.
Blocked user(s): Yes
How long ago did this begin?: Few days ago
How many times has this happened?: Only once, (but this is a new account which seems dedicated to attacking me).
I’ve sent you tens of similar reports in the last days.
This seems organised.
Further description of problem: This is a person who at least pretends to be a woman, from another part of Norway, (Trøndelag), who I met on the ferry, (Breamar), from Oslo to the UK, in the summer of 1989.
She visited me in Oslo, the next Easter, since she and her friend Caroline(?), was going to an Alarm-consert.
The night after the consert, she raped me in my water-bed, (which my father had produced at his factory).
This woman is a bit ‘broad’ and un-attractive but she used her friend Caroline, who was a hot blonde, to make me horned, by that she flashed her knickers, laying on the floor, in the room I rented at that time.
And then I got an erection, since I’ve also had these girls visiting for a few days, without having any private life.
And then the fat one, (Siri Rognli Olsen), suddently took my penis out of my under-pants, and started to ride me in my water-bed.
She later moved to Oslo, where I co-incidently meet her, more than ten years later.
I met her like once a year from 2001 untill I moved to the UK, in 2004.
And she has contacted my sister, after I moved to the UK, to send me letters, etc.
When I met her again, in 2001, she had changed, and no longer listened to music.
So we don’t have that much in common any longer, and I don’t really fancy her, so I don’t want that much to do with her.
She also went to sex-clubs, around 2002, and wanted to use something called ‘orgasm-control’, on me, meaning she wanted me to have some kind of device on my penis that only she had the lock to.
So she wanted to use me as some kind of slave, it seems to me.
In 1990 she wanted me to be a male au-pair for female business-women in America.
I have higher goals for my life.
And this woman has over-estimates how attractive she is to men, I think.
So I don’t want anything to do with this woman.
At least not after moving to the UK.
Your full name: Erik Ribsskog
I understand that Twitter may provide third parties, such as the affected user, with a copy of this report.
Twitter username: @johncons
Email address: eribsskog@gmail.com
Noen av butikksjef-møtene, på den tida, som jeg jobba, (som butikksjef), på Rimi Langhus, de var litt spesielle, (husker jeg).
På rundt den tida, som jeg begynte, som butikksjef, på Rimi Langhus.
Så husker jeg det, at en Rimi-butikk, som lå ikke så langt unna der hu Siri Rognli Olsen bodde, (i Waldemar Thranes gate/Sannergata der).
(Som jeg pleide å kjøre forbi, på vei til jobben).
Den pleide å ha store, hånd-tusjede plakater, stående stiftet opp, på en pall, langs veien, da.
Og det syntes jeg at så litt gammeldags ut, da.
Det så jo ut som at det var en innvandrer-butikk, og ikke en kjede-butikk, liksom.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og ikke nok med det.
På den tida, som jeg begynte, som ny butikksjef, på Rimi Langhus.
(Altså våren 2001).
Så fikk alle Rimi-butikkene, (mener jeg at det var), beskjed om, at vi også måtte lage sånne svære, hånd-tusjede plakater, da.
Og vi måtte lage en ny plakat, hver uke, (eller noe sånt da), var det vel.
Så alle Rimi-butikkene, de sluttet plutselig å se ut som kjede-butikker, da.
Og de ble istedet seende ut som innvandrer-butikker, (eller noe sånt), da.
(Noe sånt).
Og på Rimi Langhus, så måtte jeg vel finne fram et gammelt plakatbord, som stod stuet bort et sted, (var det vel).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men på et butikksjefmøte, (på hovedkontoret), i Anne-Katrine Skodvin sitt distrikt.
Så spurte den nye regionsjefen Steinar Ohr, (må det vel ha vært), oss butikksjefene om noe, da.
(Hvis det ikke var Jon Bekkevoll, som hadde det her møtet, da).
Og det var angående at mange butikksjefer, de hadde klaget på, at de hadde for mye å gjøre, da.
Så hovedkontoret, de lurte på om det var noen spesielle ting, som de kunne gjøre, for at hverdagen til oss butikksjefene, skulle bli litt enklere, da.
Og da svarte jo jeg det, (noe som jeg syntes at lå oppe i dagen da), at vi kunne få jo få fler ferdigtrykte plakater.
Så slapp vi å stå i en time, (eller noe sånt), hver mandag, og tusje plakater, da.
Og Rimi-butikkene, de ville da bli seende mindre ‘amatør-aktige’ ut, da.
Og jeg tenkte også på de nye butikklederne.
For Rimi-folk, de hadde på den her tida, omtrent ikke tusjet plakater, siden 1996, (eller noe sånt), da.
(Altså cirka fem år før det her møtet).
Da Rimi fikk intranett, sånn at fruktplakatene kunne skrives ut, på en printer, på kontoret, da.
Så dette med hånd-tusjede plakater.
Det virket som den rene galskapen for meg, (som hadde gått markedsføringslinja og studert informasjonsbehandling ved NHI), da.
Men da svarte Steinar Ohr det.
(Hvis det ikke var Jon Bekkevoll, da).
At: ‘Vet du hvor dyre de plakatene er?’.
Men det kunne jo ikke jeg vite.
For jeg hadde jo ikke jobbet på hovedkontoret.
Og vi hadde jo blitt spurt om det var noe spesielt Rimi kunne gjøre, for å få hverdagen til oss butikksjefene, til å bli litt enklere, da.
Så jeg svarte bare min oppriktige mening, på et åpent spørsmål, da.
Og så fikk jeg klage på det.
Det var jo helt idiotisk, mener jeg.
Og omsetningen, til Rimi totalt, den økte mye, da vi fikk flere ferdigtrykte plakater, (sånn som jeg hadde foreslått), da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men tidligere regionsjef Jon Bekkevoll.
Han husker jeg at skulle spare penger et år, ved å ikke distribuere Rimi sin jule-avis, da.
Så han tenkte veldig defensivt da, (vil jeg si).
For jeg husker jo at vi lærte det, da jeg gikk på markedsføringslinja.
At et såpe-merke, (eller noe sånt), som reklamerte, under krigen, i England.
Selv om varen ikke kunne skaffes.
Det merket, det ble markedsleder, etter krigen, da.
Så selv om det er nedgangstider, (eller dårlige tider).
Så lønner det seg å reklamere, da.
Lærte vi, på markedsføringslinja, på Sande videregående, skoleåret 1987/88, ihvertfall.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter det her.
Så pleide distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, å heller ha butikksjef-møtene sine, rundt omkring, på ‘hennes’ butikker da, (husker jeg).
Jeg mener å huske at et butikksjef-møte, ble avholdt, på Rimi Jernbaneveien, i Ski.
Hvor min tidligere assistent, (på Rimi Nylænde), nemlig Stian Eriksen, da var butikksjef.
Og jeg husker også at et butikksjef-møte, ble avholdt, på Rimi Mortensrud.
Hvor Kjell var butikksjef, da.
Og jeg husker det, at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu spurte om hvordan det nye bestillingssystemet, til Rimi, fungerte da.
For siden Rimi hadde butikkdata, så hadde de gjort det sånn, at butikkdata-systemet, begynte å ta Hakon-bestillingene, da.
Fra et dataprogram, da.
(Som jeg ikke fikk noe opplæring i, forresten.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og da svarte jeg det, (husker jeg).
At det systemet fungerte bra, da.
(For jeg hadde vel såvidt prata med en vietnamesisk lagerhjelp, på Rimi Langhus, om hvordan det nye bestillingssystemet fungerte, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Et bestillingssystem, som vi bare hadde hatt i en uke, (eller noe sånt vel), på den her tida, da.
Noe sånt).
Mens Irene Ottesen, (som på den her tida, jobba som butikksjef, på Rimi Bjørndal).
Og Kjell, (som var butikksjef på Rimi Mortensrud).
De mente at det bestillingssystemet ikke fungerte bra, da.
Men da, så sa distriktssjef Anne-Katrine Skodvin det, (husker jeg).
At hu hørte på meg, da.
Selv om butikksjefene, på hennes to største butikker vel, sa imot meg, da.
Så min mening, den telte visst mer enn meningen, til to butikksjefer, som jobbet på to av de største Rimi-butikkene, (i Oslo), da.
Så jeg var kanskje en slags ‘super-butikksjef’, (eller hva man skal kalle det), på den her tida, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også et annet butikksjef-møte, på hovedkontoret, på Sinsen.
(Muligens like etter julebordet, eller noe sånt).
Og da ble jeg angrepet av en Norgesfrukt-konsulent, (husker jeg).
Fordi at fruktavdelingen liksom så så dårlig ut, (på noen bilder som dem hadde tatt), på Rimi Langhus, da.
Men da mente jeg at han Norgesfrukt-konsulenten svartmalte fælt, da.
For jeg syntes egentlig at frukta så grei ut, da.
Og hvis han konsulhadde tatt et bilde, inne på Rimi Langhus, et år tidligere.
Så hadde frukta sett mye verre ut, mener jeg.
For jeg var egentlig den eneste, på Rimi Langhus, som var noe særlig flink, i frukta, vel.
(Tørr jeg nesten å påstå).
Assistenten min Sølvi Berget, hu hadde jo jobba på en lompefabrikk, liksom.
Så hu var flink til å kommunisere med de ansatte osv., da.
Men fruktavdelinga, den hadde hu vel ikke helt dreisen på, syntes jeg.
Selv om hu var på et fruktkurs, (på den her tida da), husker jeg.
Men hu måtte kanskje ha vært på ti sånne fruktkurs til, (tror jeg), for ha fatta poenget, da.
(Noe sånt).
Så jeg måtte liksom dra hele lasset aleine da, (borte i frukta), må jeg vel si.
Men likevel, så vant jeg Rimi Gullårer, for andre halvår, av år 2001. da.
(Ikke så lenge etter det her butikksjef-møtet, vel).
Og Rimi Gullårer, den konkurransen, (som bare cirka en av hundre butikksjefer klarte å vinne, vel).
(Noe sånt).
Den konkurransen, den gikk først og fremst på økt fruktandel da, (vil jeg si).
Og jeg økte fruktandelen, med drøye to prosent vel, (for andre halvår, av 2001), da.
Og det vil si to prosent av den totale omsetninga, for butikken, da.
Som vel lå på 75.000 kanskje, (for å ta et tall), på en vanlig hverdag, da.
Og da er en prosent 750 kroner.
Så jeg økte vel kanskje fruktsalget, med cirka et par tusen kroner, per dag, da.
(Noe sånt).
Og frukta, den er det høy fortjeneste på.
Så det var vel antagelig derfor, at Rimi ville, at vi skulle jobbe så mye, med frukta, da.
Og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.
Hu sa også det til meg, på det her møtet, (etter at Norgesfrukt hadde angrepet meg, på en urettferdig måte da, vil jeg si).
At hu syntes at fruktavdelinga, på Rimi Langhus, hadde sett grei ut, på de her bildene, da.
Så det kan være at Norgesfrukt hadde noe slags kampanje mot meg, (eller noe sånt), da.
(Kan det nesten virke som, for meg).
Noe sånt.
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Ikke så lenge etter at jeg begynte å jobbe, på Rimi Langhus, så møtte jeg plutselig igjen Siri Rognli Olsen, (husker jeg).
Og en gang, som jeg ble invitert, til David Hjort, på en fest, (eller om det var et vorspiel), på Bjørndal.
(Noe sånt).
(Av en eller annen grunn).
Bare noe jeg tenkte på.
Og da jeg skulle betale for den her esken med nudler, i innvandrerbutikken.
Så hadde de ikke bankautomat, i kassa, viste det seg.
Så jeg måtte gå i minibanken, på hjørnet av Oslo City der, da.
Og da jeg kom bort dit, så stod Siri Rognli Olsen der, da.
(Hu ‘dundrete’ trønder-dama som har vært med i en sketsj på TV, (med en komiker som heter Henrik Elvestad), som kunde i en Kiwi-butikk, da).
Og Siri Rognli Olsen, hu kjente igjen meg, og sa hei, da.
Og jeg fikk vel e-post adressen hennes, (eller noe sånt), før jeg dro tilbake til den asiatiske butikken, og betalte for de nudlene, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter dette, så avtalte jeg å møte Siri Rognli Olsen, på Blue Monk, (hvor jeg jo før dette hadde vært, med søstera mi, Inga Marte Thorkildsen, (hvis det var henne) og hu Blink-dama fra Fredrikstad).
Hvor Siri Rognli Olsen og meg, prata litt om gamle dager, på Braemar osv., vel.
Og det viste seg det, at Siri Rognli Olsen, hu hadde kjøpt seg leilighet, rett over Sannergata, for den Kiwi-butikken, hvor hu var med i den Henrik Elvestad-sketsjen, da.
I en stor, hvit blokk der.
(Ikke så langt unna der NHI arrangerte eksamener, det første året, som jeg bodde, i Oslo.
Og heller ikke så langt unna det utestedet Månefisken, hvor Rimi hadde arrangert julebord, jula år 2000, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter dette igjen, så dro Siri Rognli Olsen og jeg, ut på en slags ‘Løkka-safari’, på Grunerløkka, en helg.
Jeg husker at vi satt på en uteservering, øverst i Birkelunden der, vel.
Så dette var nok sommeren 2001.
(Noe sånt).
Og halvliterne der, (som jeg betalte vel), de kosta 49 kroner, (eller noe sånt), husker jeg.
Så jeg mobba nesten de som stod i baren der litt, da.
For det var en kjip pris, når det gjaldt driks, skjønte jeg.
For jeg hadde jo vært på en god del byturer, sammen med min halvbror Axel, (som jo jobba som kokk, og var mye ute på byen), osv.
For jeg pleide alltid bare å betale 50 kroner, per halvliter, liksom.
Så hvis halvliterne kosta 47 kroner, så betalte jeg bare 100 kroner, for to øl, da.
Og lot bartenderne beholde resten, liksom.
Noe som jo bare ble to kroner, for de som jobba, på den ‘øl-restauranten’, på Grunerløkka der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Siri Rognli Olsen, hu studerte vel bibliotek-fag, (mener jeg å huske), på HiO, på den her tida.
(Noe sånt).
Og på veien til den øl-restauranten.
Så møtte Siri Rognli Olsen ei studie-venninne, (eller noe sånt), da.
Og hu studie-venninna, hu spurte Siri Rognli Olsen, om hu og jeg, var sammen da, (eller noe sånt).
Og da sa Siri Rognli Olsen til meg, at: ‘Vi er vel det’, (eller noe sånt).
Men da svarte jeg ikke noe, (husker jeg).
For jeg syntes vel egentlig det, at Siri Rognli Olsen, var litt for dundrete liksom, til å ha som ‘fast’ dame, da.
Jeg så vel heller for meg det, at hvis jeg skulle bli sammen med ei dame, så burde det være ei som så litt finere ut, enn Siri Rognli Olsen, da.
Så jeg svarte ikke noe, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at vi hadde vært på den øl-restauranten.
Så dro Siri Rognli Olsen og jeg, på en del utesteder, på Grunerløkka der, da.
(Men vi droppa vel å dra på Kjøkkenhagen og Fru Hagen, da.
Muligens fordi at jeg var ganske lei av de her ‘Hagen-utestedene’, da.
Det er mulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På et av de utestedene, som Siri Rognli Olsen og jeg havna på.
Så spurte Siri Rognli Olsen, hva jeg syntes, om ei pen dame, som stod ikke så langt unna oss der.
Og da sa jeg det, (husker jeg), at hu hadde vel ‘pen fremtreden’.
(Noe sånt).
Og da ble Siri Rognli Olsen sur, (husker jeg).
For hu var lei seg vel, fordi at hu selv ikke hadde så pen fremtreden, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at vi hadde vært på 3-4 utesteder, på Nedre Grunerløkka der, (må det vel ha vært).
Så lokka Siri Rognli Olsen meg med hjem til seg, da.
Ved å ‘bable’ om at hu hadde noen videofilmer og noe potetgull, (og sånn), da.
Og så, etter å ha gitt meg en potetgull-pose, som var spist av, fra før, vel.
Så begynte hu bable om at hu hadde vært sammen med en iraker, (eller noe).
Og begynte å suge pikken min, på irakisk vis da, (eller hva det kan vært).
For hu skulle liksom vise meg, hva nytt hu hadde lært, siden hu rei meg, i vannsenga mi, på Abildsø, i 1990, da.
(Altså elleve år før det her, da).
Og hu sugde liksom pikken min, sånn at hu hadde vakum inni munnen sin, da.
Før hu liksom lagde et smell, med munnen sin, når hu førte hue sitt, oppover og av pikken min, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter det her, så havna vi i dobbeltsenga, til Siri Rognli Olsen da, (husker jeg).
Og hu hadde en brett med p-piller, (må det vel ha vært), liggende på nattbordet sitt, (husker jeg).
Så da regna jeg med at det var trygt å knulle litt, da.
Så vi knulla vel i en time eller to kanskje, da.
(Noe sånt).
Og da vi var ferdige, så spurte Siri Rognli Olsen, om jeg ville ha noe tørkepapir, for å tørke av pikken min med.
Men da syntes jeg kanskje at det nok ble litt vel irakisk, da.
Så da sa jeg nei takk, til det, (husker jeg).
Og så gikk jeg vel heller inn på badet, og skylte pikken min i vasken der, (tror jeg).
(Sånn som jeg også hadde gjort, etter at Siri Rognli Olsen plutselig hadde begynt å ri meg, i vannsenga mi, på Abildsø, 11-12 år tidligere, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Siri Rognli Olsen, hu var forresten ikke helt den samme personen, som hu hadde vært tidligere, (husker jeg).
For jeg spurte henne, den her kvelden, (må det vel ha vært), om hvordan musikk hu hørte på, for tida, da.
Og da svarte hu det, at hu hadde ikke hatt tid til, å følge med, på musikk-fronten, de siste årene, da.
(Noe sånt).
Enda hu hadde jo vært veldig musikkinteressert, på slutten av 80-tallet, da.
For hu sendte meg jo to-tre opptakskassetter, med forskjellige sanger på, (husker jeg), på den tida, som jeg bodde, på Abildsø, da.
Så hu Siri Rognli Olsen, hu hadde forandra seg en del da, på de her 11-12 åra.
(Må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg besøkte hu Siri Rognli Olsen et par ganger til, iløpet av den tida, som jeg bodde, i Norge.
Og det var sommeren 2003, (ihvertfall), husker jeg.
Og en gang imellom sommeren 2001 og sommeren 2003, da.
(Muligens sommeren 2002).
Og jeg husker at Siri Rognli Olsen snakka så mye om sex, de gangene, som jeg besøkte henne, da.
Og det må vel ha vært nettopp sommeren 2001, vel.
At Siri Rognli Olsen ‘babla’ om det, at hu hadde begynt å gå på sex-klubb.
Og at en gang, så hadde hu tatt med seg en hjem fra den sex-klubben, som hadde hatt micro-penis, da.
Og da sa vel jeg noe sånt, som at jeg hadde vel kanskje ikke verdens største negerpikk, jeg heller.
Men da svarte Siri Rognli Olsen det, (husker jeg), at jeg hadde vel ikke noe å skamme meg over.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Siri Rognli Olsen, hu begynte også å bable om det, under et av mine besøk hos henne, i leiligheten hennes, (husker jeg).
At hu var interessert i noe som het orgasme-kontroll, da.
Og det betydde, (sa hu), at mannen skulle ha på seg noe slags kyskhetsbelte, som bare dama hadde nøkkelen til, da.
Men det syntes jeg at hørtes veldig lite interessant ut, da.
Og det sa jeg vel også til henne.
Og da jeg kom hjem, fra det her besøket, dagen etter.
Så fortalte jeg alle på sol.20ognoe, på web-chat, (var det vel).
Om hu her rare trønder-dama da, som jeg hadde møtt igjen, etter mange år.
Og som i mellomtiden hadde blitt pervers, (må man vel si), og gikk på sex-klubb og babla om orgasme-kontroll, (og sånn), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også sånn forresten.
At når man lå i senga, til Siri Rognli Olsen der, om natta, (når det var stille), da.
Så kunne man høre en slags brusende lyd da, (husker jeg).
Og det var fra Akerselva, som vel må ha vært nesten som en foss, utafor det bygget, hvor hu Siri Rognli Olsen bodde, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Hu Siri Rognli Olsen.
Hu fortalte meg også det en gang, i leiligheten hennes, ved Akerselva der.
At trøndersk hadde mange ord, som ikke fantes på vanlig norsk, (og som jeg ikke skjønte noe av), da.
Så det er mulig at det er snakk om to forskjellige folkeslag, når man snakker om trøndere og nordmenn.
Hvem vet.
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
Og en annen gang, (tror jeg at det må ha vært), i leiligheten, til Siri Rognli Olsen, ved Akerselva der.
Så spurte Siri Rognli Olsen meg, (av en eller annen grunn), om jeg ikke så forskjell på svenske og norske unger.
Men det hadde jeg vel aldri tenkt over før, så da svarte jeg nei, husker jeg.
Men det var visst lett å se forskjell da, mente hu Siri Rognli Olsen.
(Uten at jeg skjønner hva hu tenkte på da.
For både svensker og nordmenn er vel ofte blonde, for eksempel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 3.
Da jeg skulle ta min første eksamen, ved NHI.
Så var jeg ikke sikker på hvordan jeg skulle komme meg til Birkelunden, (på Grunerløkka), som NHI hadde anbefalt oss studentene å dra til, da.
(For så å gå noen hundre meter til eksamenslokalene som lå langs den gata som skifter navn fra Waldemar Thranes gate til Sannergata, vel.
Ved Akerselva der.
Ikke så langt unna der Siri Rognli Olsen bodde, mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Langhus, da).
Og da, så gikk jeg inn, på Trafikanten der, (husker jeg).
Og spurte i ei luke der, om hvilken buss eller trikk som gikk til Birkelunden.
(Noe sånt).
Og da, så retta hu dama i informasjonsluka på meg, og sa at det het ‘Bjerkelunden’.
Og da, så gikk jeg ut igjen, og sa fra til noen andre NHI-studenter, som stod utafor Trafikanten der.
(Blant annet hu brunetta, i 20-åra, som pleide å sitte i ‘røyke-trappa’ der, å chatte, røyke og drikke kaffe, vel.
Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Men vi kom oss til Birkelunden likevel, da.
Og gikk så til eksamenslokalene der, da.
Selv om jeg nok gikk rundt litt som i en døs, (på Øvre Grunerløkka der), mens jeg lurte på det her med Birkelunden og Bjerkelunden, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hvis jeg husker det riktig, så var det en søndag, (hvis det ikke var en mandag), som jeg dro hjem igjen, fra Løkken.
Ferja gikk vel ganske seint, vel.
Og jeg panta jo noen tomflasker, sånn at jeg blant annet fikk kjøpt meg en flaske kirsebærvin, på fredagen, og to flasker på lørdagen, (var det vel).
(Og denne kirsebærvinen, den kosta kanskje 12-13 kroner flaska, da.
Så det stemte det som Tom fra Lørenskog sa, (i Min Bok 4), at alt var så billig, i Danmark).
Og den kirsebærvinen, den drakk jeg bak i HiAce-en min, før jeg gikk ut på byen, om kvelden, den siste helgen der, da.
(For jeg ville vel ikke være på campingplassen der, hele tida, vel.
For jeg hadde jo satt av litt penger til mat.
Så da jeg fant alle de tomflaskene der, som noen av gjestene som hadde dratt hjem, hadde lagt igjen, etter seg.
Så ble det liksom som noen ekstra penger da, som jeg kunne bruke til å kjøpe drikkevarer, osv., da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var ikke så kjent i Løkken.
Men jeg fant et diskotek som het Pakhuset, hvor det var gratis å komme inn, da.
Og jeg vet ikke hvorfor Irene Ottesen, (fra Rimi Bjørndal), mente at det var så bra, i Løkken.
For på det diskoteket, (som var det eneste ordentlige diskoteket, som jeg klarte å finne der), så var det bare ungdommer da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg ble kjent med en ung brunette, som satt ved nabobordet, (var det vel), opp i andre etasje, på Pakhuset der.
Hu var i tenårene, (men det var bare tenåringer der da, vil jeg si), og hu var fra Ingolstad, i Bayern, (der hvor de lager Audi, fortalte hun vel).
Og bodde i en ferieleilighet, som tilhørte foreldrene til enten hu eller venninna, vel, (hvis jeg skjønte det riktig).
Og hu holdt med Bayern Munchen da, (mener jeg å huske).
Jeg begynte å nevne det, at Klinsmann var solgt til Tottenham, (eller noe sånt).
Og da forklarte hu at Klinsmann var solgt til Tottenham _Hotspurs_, da, (med en litt overlegen tone, må man vel si).
(Jeg snakker ikke noe bra tysk, så praten gikk vel i en blanding av tysk, dansk, norsk og engelsk, vel.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu fra Ingolstad, (det var mest hu mørkhåra som prata, hu venninna mest bare satt der, vel).
Hu pekte plutselig på, (eller om hu nikket mot), ei ung blondinne, (var det vel), ute på dansegulvet, (som vi satt like ved), da.
Og mente at hu bare var ute etter sex da, (eller noe).
Hu mente at hu kunne se det, på måten hu dansa på da, (var det vel).
Og da syntes jeg at det her ble litt rart da, (husker jeg).
For hvordan klarte hu å se det, liksom?
Hadde hu noen slags synske evner, (eller visste hu om noen slags hemmelige triks, for å klare å se sånt), husker jeg, at jeg begynte å lure på, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg tulla litt med der her tyske damene, og begynte å klage litt på alle de svære, tyske bunkersene, som stod plassert overalt langs stranda, i Løkken, da.
Jeg nevnte vel det, at jeg hadde liggi og solt meg oppå en av de svære bunkersene, (for jeg var bare ute å gikk en tur, langs den lange stranda, (uten badehåndkle muligens), og ville vel kanskje teste kneet mitt litt da, ved å klatre litt i de bunkersene, og sånn, da).
Og da dukka det opp et hippie-par der, i 20-årene vel, (helt nakne forresten), som løp ut i sjøen for å bade da, (husker jeg).
Og det fortalte jeg om, til de her tyske jentene, da.
Og da lo de litt vel, (mener jeg å huske, ihvertfall), og sa vel noe sånt som at det var kjent at det bodde hippier, i eller rundt de bunkersene, i Løkken, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og dagen etter, på lørdagskvelden, (må det vel ha vært).
Så hadde en svær gjeng, på 7-8, svenske ‘grabbar’, (eller hvor mange det var igjen), slått leir, like ved HiAce-en min, da.
Og disse dro meg, (mer eller mindre), ut av bilen min, (etter at jeg hadde begynt å drikke), og fikk meg til å sette meg ned ved deres campingbord, for å preike, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
De svenskene, de prata om alt mulig, da.
Og jeg mobba dem vel litt, for at Norge pleide å gjøre det bedre, enn Sverige, i vinteridrett osv., på den her tida, vel.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Plutselig så spurte en av svenskene, om han kunne få en smak, av kirsebærvinen min, i en kopp eller et glass, som han hadde, da.
Og jeg sa at det var greit, da.
For jeg hadde vel forklart det, at det her var noe slags billig kirsebærvin, som bare kosta 12-13 kroner flaska, (eller noe), men som jeg syntes at var grei, å drikke, på en campingplass, (siden jeg ikke hadde noe kjøleskap, og heller ikke hadde så mye penger), da.
Men da jeg skulle helle litt kirsebærvin, oppi koppen, til han svensken.
Så visste det seg det, at flaska mi, nesten var tom, da.
Så jeg måtte gå å hente den andre flaska med kirsebærvin, (som jeg hadde kjøpt den dagen, for de tomflaskene, som jeg hadde funnet der), som jeg hadde liggende, bak i HiAce-en, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert så begynte de svenskene å bable om at de kanskje skulle ut på byen.
Men at de ikke visste om noen utesteder, i Løkken da, (eller noe sånt).
Og da sa jeg at de kunne bli med meg på Pakhuset da, (husker jeg).
(For jeg var i ganske godt slag, da.
For jeg hadde drukket mye, og det var en fin sommerkveld, å sitte ute i, da).
Så jeg gikk jo drita full, (for jeg var jo på min andre flaske, med kirsebærvin), bort til Løkken sentrum da, med nesten en hær, av svenske pojkar, på slep, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg huska jo det, fra jeg var i Brighton, sommeren 1989.
Fra da jeg tok toget, sammen med Siri Rognli Olsen, og venninnene hennes, fra Harwich til London, (etter å ha dratt med Braemar, fra Oslo, som jeg har skrevet om, i Min Bok).
At en engelskmann, som vel også hadde vært med Braemar, (mener jeg å huske), begynte å bable om, (mens han var sentimental, må man vel si), at på noen restauranter, (som han likte), i London, så var det lov å ta med seg sin egen vin, da.
Og jeg hadde jo tatt med meg den andre kirsebærvinflaska, på veien.
For jeg hadde ikke så mye penger, å bruke på halvlitere, og sånt, da.
Men jeg huska jo det, som han engelskmannen hadde sagt, på det toget, fra Harwich til London, i 1989, at på noen utesteder, så var lov å ta med seg vin, da.
Og sånn som jeg skjønte det, så var Danmark et rimelig ‘laid back’ land, da.
Så jeg tok sjansen på det, at det ville gå greit, å ta med meg den kirsebærvinflaska, inn på Pakhuset der, da.
Siden jeg vel var en kjent gjest der, (for jeg hadde jo vært der kvelden før, og vel muligens også en annen dag, mens jeg hadde HiAce-en parkert oppe ved den gården der, (men dette husker jeg ikke helt sikkert, om jeg hadde vært på Pakhuset før den dagen jeg møtte hu fra Ingolstadt der, eller om jeg bare hadde gått forbi der, eller noe sånt)).
Og jeg hadde jo også en hær av svenske grabbar, på slep.
Så jeg tok sjansen på at det her ville gå greit, da.
Så jeg bare tok med meg den kirsebærvinflaska, inn på Pakhuset, og gikk opp trappa der, (ganske raskt), med alle de her svenske karene, på slep, da.
Og så gikk jeg rimelig raskt, bort til det bordet, hvor jeg hadde sitti, kvelden før, da.
Og da var det nesten som at noen hadde holdt av det bordet til oss, for det stod ledig, da.
Og alle de svenske gutta, de satt seg rundt det ledige bordet der, da.
Mens jeg selv satt meg, på en benk, (som gikk langs veggen), mellom det bordet, og nabobordet, da.
Og ved nabobordet, så viste det seg det, at der satt hu mørkhåra jenta fra Ingolstadt, og venninna hennes, da.
(På samme måte som de hadde gjort, kvelden før, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde jo vært på ferie, (sommeren 1987), hos tante Ellen, i Sveits.
(Nemlig i Aesch, som ligger i den tysktalende delen, av landet).
Som jeg har skrevet om, i Min Bok.
Og der, så begynte jeg jo å lære meg noen tyske ord.
Så da jeg satt meg ned, ved hu tyske brunetta og venninna hennes der.
Så sa jeg noe på tysk da, som jeg vel hadde halvveis tenkt ut, mens jeg var på stranda den dagen, (eller noe).
Og det var ‘guten aben meine Bayerishe freunde’, (eller noe sånt).
For det klarte jeg å si, på tysk, da.
(Etter å ha liksom hatt det med tysk, litt i bakhodet, fra dagen før, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og de to unge, tyske damene.
De hadde med seg en tenåringsgutt også da, denne kvelden.
En med lyst hår, (mener jeg å huske).
Som vel også var tysk, vel.
(Noe sånt).
Og jeg spurte hu tyske brunetta, om hvem han var, da.
Men han var liksom ingen da, (forstod jeg).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han tyske gutten, (må han vel ha vært), han spurte om han kunne få litt kirsebærvin, av meg da, (husker jeg).
Og det sa jeg vel at var greit, da.
Men etterhvert, så ble jeg så full, fordi jeg hadde jo drukket nesten en og en halv flaske, med kirsebærvin, da.
For jeg hadde nok drukket litt vel fort, da jeg satt og preika, med de svenskene, på campingplassen, antagelig.
Så jeg måtte ned på dassen der, (på Pakhuset), og spy da, (husker jeg).
(Og jeg mener at han tyske gutten, var nede på doen der, og la merke til at jeg spøy der.
Hvis jeg ikke tar helt feil).
Og etter å ha spydd, så orka jeg ikke å være inne på Pakhuset noe mer, da.
(For jeg følte meg skikkelig dårlig, da).
Så da gikk jeg bare ut fra Pakhuset der, da.
Og jeg gikk inn på et gatekjøkken, som lå like ved Pakhuset der, da.
Og spurte om det var i orden, at jeg bare stod der litt.
For jeg var så full, at jeg liksom trengte å få summet meg litt, da.
(For jeg var helt svimmel i huet, av all den kirsebærvinen, må jeg innrømme).
Men etter en stund, så sa de gatekjøkken-folka, at jeg måtte gå ut derfra, da.
Og da, så gikk jeg tilbake igjen, til campingplassen da, (husker jeg).
Noe som var som et mareritt, (sånn som jeg husker det).
For jeg var så full, da.
Men jeg klarte å komme meg tilbake, til HiAce-en min, til slutt, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og dagen etter, så mener jeg å huske at en av de svenske gutta, lo litt av meg, da.
(Muligens fordi at jeg var rimelig fyllesyk, eller noe, da.
Hva vet jeg).
Men de sa ikke hei, eller noe.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Også dro de fra campingplassen, da.
Og seinere på den dagen, så stod jeg og prøvde å triksa litt, med en fotball, i et hjørne, av campingplassen der, (var det vel).
Og da, så kom jeg igjen i prat, med de to unge damene, fra Setesdal, da.
(Jeg begynte vel å prata litt om sandflukten, tror jeg, (i mangel av noe bedre å prate om, vel).
Noe som jeg vel hadde lest om, på et skilt, på stranda der, da.
Og det med sandflukten, det gikk ut på det, at vinden blåste bort mye av sanda, som lå på stranda der, da.
Så danskene dreiv og planta noe ugress, (og sånn), der, for å unngå det, at stranda liksom skulle forsvinne, da.
Hvis jeg skjønte det riktig).
Jeg forklarte vel det, at jeg skulle dra hjem, den samme dagen.
(For ferja mi gikk vel ganske seint, den dagen, hvis jeg husker det riktig).
Men at jeg hadde tenkt meg en tur på stranda først da, (eller noe sånt).
Ihvertfall så sa de to Setesdal-damene det, (husker jeg), at de skulle bort på stranda der, en tur, for å sole seg litt da, (eller noe).
Og da sa jeg vel det, (hvis jeg husker det riktig), at jeg også hadde tenkt meg en tur, ned på stranda der, siden dette var den siste dagen, som jeg skulle være der, da.
Og at det derfor var mulig, at jeg så dem igjen, nede på stranda der, da.
Og da jeg gikk bort på stranda, etter å ha prøvd å spille litt mer fotball.
(Det var vel muligens den fotballen som vi spilte fotball med, på TG94, i Rykinnhallen, og som seinere vel lå i boden, på Ungbo der.
Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Så så jeg at de to tenåringsdamene, (som var ganske høflige, stort sett, må man vel si), fra Setesdal, lå og solte seg, for seg selv, på stranda der, da.
(For dette var vel den siste dagen, av sommersesongen, (eller noe sånt).
Så det var ikke så mange andre folk der da, (hvis jeg husker det riktig).
For dette var vel langt ute i august, så det var vel nesten bare nordmenn som orka å bade noe særlig der, (siden det var ganske kaldt i vannet da), sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu ene Setesdal-dama, (hu som jeg prata mest med).
Hu fortalte meg det, at hu lyshåra venninna hennes, (som lå ved siden av henne), hu jobba, som sølvsmed, i Setesdal da, (mener jeg å huske).
Og plutselig, mens vi lå og snakka der.
Så begynte hu Setesdal-dama, (hu som jeg prata mest med), nesten å spytte, mens hu lagde en sånn spesiell sprutelyd, med kjeften, da.
Og da, så spurte jeg henne, hva det var, som hu på dreiv med.
Og da hadde hu visst fått noe sand i kjeften da, svarte hu.
(Siden det blåste så fælt der, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Triaden-senteret, det ble jo bygget på 80-tallet vel.
Og det inneholdt science-fiction-aktige elementer, husker jeg.
For eksempel så var den branndøra, som kom glidende gjennom senteret, når brannalarmen gikk, den var som tatt rett ut av en science-fiction-film, syntes jeg.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Hvis et menneske kom i veien for den døra, så ville nok den personen ha blitt knust, tror jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Sommeren 1990, da min tremenning Øystein Andersen og jeg, dro på sommerferie, til Brighton.
Så dro jeg med Øystein, til Kensington Market, (i London).
(Det senteret som Siri Rognli Olsen, hadde fortalt meg om, på Englandsbåten Braemar, sommeren før).
Og da kjøpte jeg en ny the Cure-bootleg-kassett da.
(Siden Siri Rognli Olsen hadde ‘hypet’ disse da.
Jeg likte vel egentlig best studio-album men).
Og det var den kassetten med ‘American Girl’ på, husker jeg.
(Eller hva den sangen het igjen).
‘The Figurehead’, het visst den sangen, så jeg på Wikipedia nå.
(Og så gikk jeg i de neste månedene og digga den kassetten, i walkman-en min da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, mens jeg var på besøk, hos Lill Beate Gustavsen, på Grønland, det første året jeg bodde i Oslo.
Så satt jeg på en sang, på stereoanlegget der, som het ‘Africa’, med Toto, (som var populær på den her tida).
Og da hadde Lill de to korpulente kommunistdamene fra Svelvik på besøk.
(De som hu alltid pleide å be på fester).
Og de sa til meg at jeg hadde ‘god musikksmak’, da.
Og gjorde et poeng av det liksom, da.
Noe jeg vel kanskje stusset litt på, for Toto med ‘Africa’, det var jo en main-stream-sang da, må man vel si.
Så det er mulig at de frike-damene var ironiske da.
Siden de vel vanligvis hørte mer på sære band, som Laibach og sånn da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall.
Jeg var jo på en fest i Svelvik en gang, som søstera mi Pia dro meg med på, hvor hu minst korpulente av de to kommunistdamene, satt på ‘Across the Universe’, med Laibach da, uti skoleåret 1988/89 en gang).
Så sånn var vel kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det året, som jeg leide et rom, av Arne Thomassen og Mette Holter, på Furuset.
Så husker jeg det, at Axel, han pleide å klage, hvis det var et program, som var i svart-hvitt, på TV.
Jeg selv, jeg brydde meg ikke så mye om det.
Jeg hadde jo sett program i svart-hvitt fra krigens dagen osv., som kunne være artige.
Noe som han sjakk-valgfag-læreren viste oss vel.
I en samfunnsfagtime kanskje.
På Svelvik Ungdomsskole, var det ihvertfall.
Noen amerikanske svart-hvitt-filmer, fra andre verdenskrig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Fra det året jeg bodde på Furuset, så husker jeg det, at det var en sånn ‘lokal helt’, oppe ved senteret, som baksnakka meg, en gang, som jeg gikk forbi noen ungdommer der.
Også sa han om meg, at ‘jeg lurer på om han der har noen pikk jeg’.
Av en eller annen grunn, så var han så interessert i pikken min da.
Det var vel mens jeg gikk i den der svarte bomullsbuksa, som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2, at jeg kjøpte, på Oslo City der.
Den buksa som jeg hadde på meg, da jeg var sammen med Andre Willassen og Magne Winnem på Snorre Kompagniet, og ei brunette begynte å massere meg på pikken der, mens hu og venninnene hennes gikk forbi oss da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så var jeg rimelig høyrøstet, på nattbussen til Furuset, husker jeg.
Jeg savnet vel det draget som jeg hadde hatt, på Radio 1 Club, den første tida, som jeg bodde, i Oslo.
Ei dame på nattbussen, hu sa til meg det, at hu vanligvis ikke likte folk som var så høyrøstede, (eller hva det var), som meg.
Men jeg skulle få lov til å følge henne hjem da.
Så jeg fulgte henne hjem, til en blokk, som lå i en annen retning, en den blokka som jeg bodde i da.
Selv om jeg ikke forstod poenget med dette.
Jeg ble jo stående igjen der like kåt, (må man vel si), og alene da.
Så hva poenget med det var, det veit jeg ikke.
Jeg var vant med damer som Nina Monsen, Laila Johansen og Kari fra NHI, mm., som liksom var klar for et one-night-stand da.
Så det er mulig at dette bare var noe lureri, fra hu nattbuss-dama på Furuset da.
At hu bare skulle lure meg til å banke på alle dørene der, (eller noe), sånn at jeg fikk bank, eller noe.
Det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På NHI, så var det en foreleser, (han i datasikkerhet vel), som sa det sånn, at de og de kapitlene, de behøver dere ikke å lese, for det er ‘GPP’, (som han kalte det).
GPP, det stod for ‘Generelt Piss Preik’, og de rådene vi studentene på NHI fikk, det var at vi burde bruke studieteknikk, osv., for å fokusere på det viktigste, av pensumet da.
Så vi lærte å skille ut det som var viktig, (må man vel si), av pensumet da.
Og det ble ikke ført fravær, eller noe, på NHI.
Vi lærte det, den første uka, eller noe, vel, at hvordan vi lærte pensumet, det spilte ingen rolle.
Om vi lærte det i datasalene, hjemme, i bodegaen eller i forelesningssalen, det spilte ingen rolle liksom.
Så på NHI, der kunne man komme og gå som man ville omtrent.
(Det var et veldig voksent og modent miljø, må man vel si, stort sett
Ihvertfall det første året på Frysja vel).
Så der var det full fleksitid, for å si det sånn.
(Noe jeg trivdes veldig bra med, må jeg innrømme).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På OBS Triaden, så var det ei dame, som het Gunn, (var det vel), som jobba.
Hu bodde hos en mannlig bekjent, som hu baksnakka, på spiserommet der da, husker jeg.
For han var så dårlig til å bytte på sengetøy, på senga si da, fortalte hu, (husker jeg).
Og når hu Gunn da gikk ut av spiserommet.
Så begynte hu Hege, (var det vel), å baksnakke hu Gunn igjen da.
Og sa at hu Gunn fikk lov til å bo hos en fyr, (noe han gjorde for å være grei da), men likevel så bare baksnakka hu Gunn han.
Så det var jo baksnakking på baksnakking liksom, på det spiserommet på OBS Triaden der, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På OBS Triaden, så var det først sånn, at de som jobba i kassa, hele lørdagene, fra 9-18/19, de fikk to halvtimers-pauser.
Men etterhvert, så klagde noen andre avdelinger på det, (var det vel, mener jeg at kassaleder Helene sa), så det ble gjort om, sånn at man bare fikk en halvtimes-pause da, på den lange vakta.
Noe som kanskje kunne være litt lite, siden det alltid var masse kunder, på OBS Triaden, på lørdagene da.
Jeg hadde vel vanligvis bortimot 100.000 i kassa, etter å ha jobba en sånn 9-18/19 vakt, på lørdagene vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den siste tida, som jeg jobba, på OBS Triaden der.
Så begynte det ei sånn ‘mini-dame’ der, må man vel kanskje kalle henne.
Dette var ei lav, (og vel litt hot), brunette, i 18-19 års alderen vel.
(Som kanskje hadde jobba på OBS Lillestrøm, for alt hva jeg vet).
Jeg lurer på om hu liksom gossa seg litt, en gang, som jeg var uheldig, å knuse en 1.5-liter plastflaske, i kassa mi, når hu satt i kassa foran meg.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var kanskje det.
Men men.
På OBS Triaden, så turte jeg jo å gå inn på kontoret, og be butikksjefen og assisterende butikksjef, om å rette på noen priser, som jeg hadde funnet ute i butikken, som var feil.
Men det var ikke sånn, at jeg liksom turte å rope på de i frukta, hvis det var en frukt/grønnsak, som jeg ikke var helt sikker på hva var.
For i frukta, så jobba det ofte noen vietnamesere vel, som kanskje ikke prata så bra norsk da.
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og de i ferskvaren, de var jeg også nesten litt engstelig, for å liksom ‘pirke’ for mye på da.
For de som jobba i ferskvaren, de kunne være litt sånne ‘tøffe i trynet’ og røffe i tonen, og litt uhøvla da.
Så det var heller sånn at jeg prøvde å unngå å klage noe på ferskvareavdelingen, hvis jeg ikke absolutt måtte det liksom.
Når jeg jobbet selv, i ferskvaren, på lørdager, etterhvert.
Så jobba jeg sammen med en kar, på min alder cirka vel, med mørkt hår.
Og som liksom var litt sånn ‘kjekkas-type’ vel.
(Noe sånt).
Og han, han var ikke så uhøvla, (vil jeg si), som mange av de andre, som jobba i ferskvaren der da.
Så han klarte jeg ganske greit å jobbe sammen med da.
Men jeg var liksom litt på vakt, og prøvde liksom å være ganske fattet og behersket, når jeg jobbet i ferskvaren der da.
(Siden det kanskje kunne være litt tøffere/råere miljø der da).
Det var liksom sånn at jeg bare fokuserte på jobben, stort sett, hele vakta da.
Og på lørdagene, så jobba ikke de mest ‘uhøvla’ folka der heller.
(For å si det sånn).
Det er mulig at noen av de slutta, da OBS Triaden tok over ferskvareavdelinga selv, fra han som hadde drevet den før da.
Det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Nå har jeg ikke noen fler notater, for Min Bok 2 her.
Så nå får jeg si det sånn, at Min Bok 2 er ferdig.
Min Bok 3, den blir om hva som skjedde, når jeg måtte avtjene førstegangstjenesten, i Geværkompaniet, på Terningmoen, i Elverum, fra juli 1992 til juni 1993.
Så vi får se når jeg klarer å få begynt på den boken.
Jeg kommer vel først til å prøve å få lagt ut Min Bok 2, på Scribd, i en Doc-fil-utgave, på samme måte som jeg gjorde, med Min Bok, i desember, ifjor.
Så vi får se når jeg klarer å få til dette.
Vi får se.
Etter at jeg hadde jobba på OBS Triaden, i seks måneder.
(Altså våren 1991 da).
Så gikk mitt seks måneders vikariat ut da.
Men jeg merka nesten ikke noe til det.
Det eneste var at jeg fikk en god del andre vakter da.
Så jeg ble satt opp til å jobbe, mye på kveldsvakter og lørdagsvakter, etter at vikariatet mitt gikk ut da.
Og jeg skulle jo uansett begynne å studere igjen, på NHI, høsten etter, (kanskje 3-4 måneder, etter det her).
Og det skulle jo også være sommerferie, like etter at vikariatet mitt gikk ut.
Så etter at vikariatet mitt gikk ut, så jobba jeg litt mindre regelmessig da.
Men jeg jobba fortsatt ganske mye.
Og det var ikke så mange uker, mellom at vikariatet mitt gikk ut og sommerferien begynte.
Og i sommerferien, så var det jo ferieavvikling.
(Så da fikk jeg jo jobbe en god del, mener jeg.
For da brukte de meg som ferievikar da, mener jeg å huske, ihvertfall).
Så hvis man ser stort på det.
Så var det omtrent sånn, at jeg ikke merka noe omtrent, til at vikariatet mitt var ferdig da.
For jeg ble bare satt opp på nye vakter da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens jeg jobba på OBS Triaden, så var det en gang sånn.
At en mandag, (var det vel), som jeg dukka opp på jobben.
Så var OBS Triaden stengt.
Jeg prata med Assisterende Butikksjef Claus, (var det vel), gjennom gitteret der da, som var utafor matbutikken.
Og han sa at jeg nok kom til å få ny jobb da.
Noe sånt.
Og det som hadde skjedd da.
Det var at OBS Lillestrøm, (eller Forbrukersamvirket i Lillestrøm), hadde tatt over OBS Triaden.
Og at disponenten hadde fått sparken da.
Sånn at Butikksjef John Ellingsen ble den høyeste leder, på OBS Triaden, etter det her.
Og at han jobbet under en disponent, (eller noe), i Lillestrøm da.
(Han disponenten som fikk sparken, det var en med et ganske norrønt navn vel.
Et navn som jeg blander med Skjalg, eller noe, vel.
Men Skjalg, det var han første kjørelæreren min, i Drammen, (mener jeg).
Som jeg har skrevet om i Min Bok.
Så hva han disponenten, (som fikk sparken), het igjen.
Det husker jeg ikke nå).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Og da fikk jeg ny kontrakt, av butikksjef John Ellingsen, (etter en stund), husker jeg.
På deltid, var det vel.
Så dette var nok etter at jeg hadde begynt å studere igjen, på NHI, tror jeg.
Og da, så skulle man liksom skrive på kontrakten, hvis man var med i noen forening/organisasjon da.
Og da syntes jeg at det ble litt dumt, å ikke skrive noe.
Så da skrev jeg opp ‘Unge Høyre’, på den kontrakten, som John Ellingsen ga meg, husker jeg.
Men egentlig, så var jeg vel ikke ‘ordentlig’ medlem, i Unge Høyre, (tror jeg ihvertfall).
For det hadde vært noe surr, (rundt det her), for å være ærlig.
For Magne Winnem han ble jo ferdig med militæret, rundt årsskiftet 1990/91 vel.
Og så fikk han seg jobb, som Assisterende Butikksjef, på en Rimi, som lå i en sidegate av Karl Johan, ned mot Rådhuset.
Rosenkrantzgate, mener jeg at det var.
(Det var i den butikken, som Siri Rognli Olsen, venninna og jeg, hadde handla, da dem besøkte meg, på Abildsø, påsken før Winnem begynte å jobbe der da.
Som jeg har skrevet om tidligere i Min Bok 2).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Winnem ville så ha meg med, på Unge Høyre-møter, husker jeg.
Våren/sommeren 1991.
Og dette var et kurs i konservativ politikk, (sånn som jeg skjønte det).
Men jeg vet ikke om jeg fikk være med, på det kurset, fra starten av.
Men jeg husker at jeg var på en kurskveld der, (ihvertfall), på Høires Hus der da, i Stortingsgata.
Og da ble det forklart om konservativ politikk, fra en sånn ‘ideolog’ da, som ligna litt på Fritjof Arngren, (på håret osv.), sånn som jeg husker det, ihvertfall.
Og han hadde også en assistent, (eller noe), husker jeg, som var litt mer stille og ‘anonym’ da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi lærte om konservativ politikk.
Og at Høyre ikke mente at man skulle gi penger til ‘de som hadde to bein’, for da, så ‘ble det ikke noe penger igjen til de som bare hadde et bein’.
Så Høyre var mot ungdomsklubber og sånn da.
Som var for ‘vanlige’ folk da.
Høyre ville at vanlige folk, skulle klare seg selv, uten støtte fra myndighetene.
Men at de som virkelig trengte hjelp, de kunne få støtte.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det ble også forklart, på det kurset jeg var på, hva konservativ politikk var.
(Eller om det var, hva ‘konservatisme’ betydde, som ble forklart.
Noe sånt).
Å være konservativ, det betydde at man ikke likte revolusjoner da.
(Fikk vi forklart).
Under revolusjoner, så blir mye forandret, på en gang.
Mens konservative, de liker best, at kun en og en ting, blir forandret, av gangen.
(Lærte vi da).
For da ble ting mer stabile og sånn, i samfunnet da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så konservative, de er ikke imot forandring, men de vil foreta eventuelle forandringer sakte og sikkert da.
Og ikke som under en revolusjon, hvor mye blir forandret samtidig da.
For at folk skal kunne følge med litt på hva som skjer da, antagelig.
Noe sånt.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På det samme kursmøtet, som Magne Winnem mer eller mindre hadde smuglet inn meg på vel.
(Eller hvordan han forklarte det, at jeg var med, til de andre Unge Høyre-folka der.
For Winnem hadde vært på den god del møter der da, (tror jeg ihvertfall), i Høires Hus, før jeg ble med han på et møte eller to da, våren/sommeren 1991).
Så var det også ei pen blondinne, som het Cathrine Huitfeldt, husker jeg.
Hu skilte seg klart ut, blant damene der, husker jeg at jeg syntes.
Så jeg spurte Winnem om hvem hu var da.
I en pause der da, (var det vel).
‘Det der er datteren til byråd, (eller om det var byrådsleder), Huitfeldt, og hu er også søsteren til Anniken Huitfeldt, i Arbeiderpartiet’, svarte Winnem da.
(Noe sånt).
Så da fikk jeg litt bakoversveis, må jeg innrømme.
For Annikken Huitfeldt, hu hadde vel nettopp vært innblandet, i en stor medlemsskandale, i AUF, (mener jeg å huske).
Så hu visste jeg jo hvem var, fra avisene, osv.
Men jeg visste ikke at en ganske kjent Høyre-byråd, (eller byrådsleder), var faren hennes.
Og at søstera hennes også var i Høyre.
Dette syntes jeg at ble litt rart, for å si det sånn.
At hu ene søstera var i Arbeiderpartiet, mens faren og hu andre søstera var i Høyre.
Så da reagerte jeg vel kanskje litt, da jeg hørte det her da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Seinere, så har jeg funnet ut det da, at Winnem rota.
Annikken og Cathrine Huitfeldt, de var ikke søstre.
Men de var kusiner, mener jeg å ha lest.
(Eller jeg har vel lest at Høyre-byrådsleder Fritz Huitfeldt, var onkelen til Annikken Huitfeldt da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Cathrine Huitfeldt, hu har jeg forresten aldri lest noe noe om, seinere, i aviser, eller lignende.
Så hu slutta vel antagelig, i politikken, ikke så lenge etter at jeg var med på et eller to møter i Høires Hus der, våren/sommeren 1991 da, hvis jeg skulle tippe.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg fikk aldri noen kontingent-slipp, (eller lignende), i posten, fra Unge Høyre.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så om jeg egentlig var medlem, eller ikke, i Unge Høyre.
Det er ikke helt klart for meg, for å si det sånn.
(Hvis jeg skal være ærlig).
Men jeg var vel antagelig det da, siden jeg var med på møter der, osv.
Kan man vel si, ihvertfall.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Under dette kurset, i Høires Hus, så ble også vi deltagerne der, stilt spørsmål, fra de to kurslederne da.
Vi måtte forklare om hva vi syntes, at Norge som land, skulle gjøre, for å stå sterkere rustet, for fremtiden.
Da sa jeg noe, som jeg egentlig hadde hørt, av sos-øk-læreren vår, det andre året mitt, på Sande Videregående.
For han gjentok ofte, at Norge burde satse på forskning og utdanning, for å stå sterkere rustet, som land, for fremtiden da.
Og dette gjentok jeg da, når det var min tur til å svare for meg, på denne kurskvelden da.
Men dette var ikke ting, som jeg hadde tenkt så mye på, til vanlig.
Så dette kom litt sånn bardus på meg da, at jeg skulle bli spurt om sånne her ting da.
Så jeg bare svarte det jeg hadde i hue da.
Men jeg var jo vant til det, som jeg har skrevet tidligere i Min Bok 2.
Å være et ‘konkurranse-menneske’ liksom.
Jeg pleide jo alltid å være en av de beste i klassen, og på OBS Triaden, så ville jeg jo være den, som fikk mest penger i kassa, og minst diff., og sånn, da.
Og sånn var det delvis også på det Unge Høyre-kurset da.
At jeg liksom ville være den flinkeste kursdeltageren da.
Så da prøvde jeg nok å hevde meg og imponere litt og sånn da.
(Når det var min tur til å svare).
Selv om dette kanskje ikke var tema som jeg var så veldig ekspert på da.
Men jeg sa ting som jeg hadde lært av sos-øk-læreren min og sånn da.
Og var glad for at jeg klarte å huske på hva han pleide å si.
(Dette var forresten ikke han han sos-øk-læreren fra Gjerdes Videregående, nemlig Herbjørnsen, for han pleide å si ting som at ‘løgn trenger mange ord’.
Men det var ikke det jeg sa, hos Unge Høyre der liksom.
Da sa jeg heller det som han sos-øk-læreren, som jeg hadde hatt på Sande Videregående, året før jeg gikk på Gjerdes Videregående, sa.
(En ganske lav kar med med mørkt hår og skjegg vel).
Nemlig at Norge burde satse på forskning og utdanning, i fremtiden da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter denne kurs-kvelden, så ble faktisk Winnem og jeg, vi ble holdt igjen.
(Kanskje fordi vi hadde imponert under spørsmålene.
Og jeg var vel kanskje den, som hadde sagt mest vel, av Winnem og meg.
Det var ihvertfall jeg som sa mest av oss, seinere på det ‘ekstra-møtet’, mener jeg å huske, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
For da, (etter at det egentlige kurset var ferdig), så skulle Winnem og jeg, vi skulle få være med, på å jobbe med finpussingen, av Unge Høyre sitt program, før skolevalgkampen, (var det vel), høsten 1991 da.
Og jeg syntes at mye av det som det programmet gikk på, var veldig ‘spisst’ da.
Og veldig ‘Holmenkollåsen’, kanskje.
Så jeg gjorde nok det programmet rimelig rundere da.
Jeg tenkte kanskje litt feil.
For jeg hadde jo en søster som var sosialist.
Og som jeg hadde bodd på samme rom som, til og med, hos bestemor Ågot, to somre, før det her.
Og hu hadde en plakat fra Sosialistisk Ungdom, (mener jeg å huske), på rommet sitt, hos bestemor Ågot, på den her tida, som jeg var på et eller to møter, hos Unge Høyre da.
Så jeg tenkte litt sånn, (må jeg være ærlig).
At dette punktet, det ville fått unge sosialist-damer, som søstera mi og venninnene hennes, til å begynne å skrike liksom.
Eller folk fra Sande/Svelvik kanskje.
At de også ville ha begynt å skrike.
Damer som tidligere hadde gått i klassen min, osv.
Jeg tror at det var noe sånt, som jeg tenkte på da.
For jeg var jo egentlig helt uforberedt, på at jeg liksom måtte være ‘politiker’ også, på denne kurskvelden da.
Jeg trodde at jeg bare skulle høre på noe greier, jeg da.
Men jeg ble faktisk behandla som en politiker der da, hos de Unge Høyre-lederne, i Høires Hus der da.
(Må man vel si).
Så hvis jeg skjønte dette riktig.
Så var det faktisk meg, som var en av hovedpersonene, bak Unge Høyre sitt program, før valget/skolevalget, i 1991 da.
(Hvis jeg skjønte dette riktig da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter det her andre møtet, (nemlig valgkampprogram-møtet, eller hva man skal kalle det).
Så dro Winnem og jeg bort til McDonalds, som lå i den gata, som skifta navn, da Kong Olav døde.
Og som het Roald Amundsens gate, før Kong Olav døde da.
For vi, (eller mest Winnem da, som kjente de her folka), hadde avtalt, å møte noen av de andre Unge Høyre-folka, (inkludert hu Cathrine Huitfeldt), der da.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.
Jeg tror dette må ha vært den samme kursdagen.
Jeg var nok maks på to kursdager, i Høires Hus der.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I Roald Amundsens gate der.
Så tok vi igjen en Unge Høyre-kursdeltager, med ganske høyt hår vel.
Som spurte om Winnem og jeg, skulle være med, på Unge Høyre-leir, i Oslofjorden.
Vi bare svarte ‘nei’, for Winnem, Øystein Andersen, Glenn Hesler, Kjetil Holshagen og meg, vi hadde allerede avtalt, å dra på campingferie, til Gøteborg, denne sommeren.
(Siden jeg var litt lei av å dra til Brighton, i sommerferiene da.
Siden det hadde vært så mye ‘tull’ der, sommeren før, da Øystein Andersen og jeg, hadde vært på sommerferie, hos den tidligere vertsfamilien vår, i Brighton, under fotball-VM, osv.
Som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2).
Så gikk vi ned i kjelleren, på McDonalds, i Roald Amundsens gate der da.
Og der satt hu Cathrine Huitfeldt, og ei venninne vel.
Og sikkert noen andre Unge Høyre-folk og.
Dem hadde vel spist og sånn.
Siden dem ikke hadde blitt holdt igjen da.
Og hu Cathrine Huitfeldt, hu spurte vel også Winnem og meg, om vi skulle være med på Unge Høyre sin camping-leir, på en øy, ute i Oslofjorden da.
Men det skulle vi ikke, forklarte vi igjen da.
For vi skulle på ferie til Gøteborg da.
Og var kanskje litt opptatt vel, med å forberede oss, til den ferieturen vel.
Som muligens kræsja, (ihvertfall mer eller mindre), med denne sommerleieren, til Unge Høyre, (som jeg heller ikke hadde hørt om tidligere da. Men det er mulig at Magne Winnem hadde hørt om den. Hva vet jeg).
(Eller egentlig, så hadde vi kanskje ikke lyst, til å være med, på leir i Oslofjorden, med Unge Høyre.
Det er mulig at vi syntes at det var litt barnslig kanskje, å dra på en sånn leir, med ledere, osv.
Det er mulig.
Winnem hadde jo nettopp vært Hovedtillitsvalgt, under Førstegangstjenesten, osv.
Og jeg hadde jo vært student, ved NHI og også lest til forberedende, ved UIO, så vi syntes kanskje at det hørtes litt barnslig, (eller ‘speidern-aktig’), ut da, med en sånn leir-camping-tur, ute på en øy i Oslofjorden da.
Det er mulig.
Noe sånt kanskje).
Etter dette, (eller om det var etter at jeg var på maks et kursmøte til, hos Unge Høyre, i Høires Hus), så maste Magne Winnem, om at jeg måtte være med, på fler møter, hos Unge Høyre der da.
Men jeg hadde ikke lyst da.
Jeg syntes vel at det var rart, med hu Huitfeldt-dama, som hadde en far som var byråd/byrådsleder, og var søster, av hu Annikken Huitfeldt, i Arbeiderpartiet, da.
Jeg syntes vel at det var rart, at to søstre, skulle være politikere, i to forskjellige partier da, kanskje.
Og jeg syntes også at den øy-camping-leieren, til Unge Høyre, hørtes litt ‘svett’ ut kanskje da.
Jeg kjente jo ikke noe av de folka, i Unge Høyre.
Og jeg følte meg ikke helt hjemme der, siden jeg regna med, at de fleste folka der, var fra Oslo Vest og Holmenkollåsen, (og sånn), da.
Og jeg bodde jo på Furuset, og hadde ikke fast jobb engang, på OBS Triaden, og tenkte vel ærlig talt mer på damer og sånn.
Enn på politikk og sånn vel.
På den her tida.
Jeg var jo seint i puberteten, og hadde liksom ikke fått ‘frest’ fra meg ordentlig, med damer, på den her tida, som 20-åring da.
Og jeg syntes vel også det, at jeg hadde fått ansvar der, i Unge Høyre, for raskt.
Hvis jeg hadde gått på et møte til, så hadde jeg vel blitt statsminister omtrent.
(For å prøve å forklare da.
At jeg syntes at det her Unge Høyre-greiene gikk litt for raskt fram).
Hvis det skulle fortsette sånn da.
Jeg hadde jo omtrent ikke fått gått inn døra der, før jeg fikk ansvaret for å utforme valgkampprogrammet, til Unge Høyre, foran valget i 1991 da.
Så jeg fikk litt bakoversveis omtrent.
Jeg var ikke vant til å få suksess så enkelt liksom.
Så jeg trodde kanskje at noe var feil da, siden jeg fikk såpass mye ansvar, etter å bare ha vært der, på et kursmøte da.
Og jeg tenkte vel kanskje det, at de andre kursdeltagerne, kanskje ble litt sure på meg da.
(Siden jeg fikk så mye ansvar så raskt).
Noe sånt.
Dette ga meg ihvertfall litt bakoversveis, husker jeg.
Jeg jobba vel ikke heltid, etter at vikariatet mitt var ferdig.
Så jeg hadde vel ikke så god råd heller, på den her tiden da.
Og en god penger, brukte jeg opp, på Biljardhallen, hvor jeg vanka, med Øystein Andersen og Glenn Hesler, etter jobben da.
Så det ble litt rart, syntes jeg, at jeg kom så raskt, nesten til toppen da, (eller hva man skal kalle det), i Unge Høyre da.
Jeg syntes ikke selv, at jeg var så utrolig ekspert liksom, på de tingene, som jeg uttalte meg om da.
Og jeg ble kanskje litt skremt av, at de Unge Høyre-lederne, hørte så mye på meg da.
Jeg var kanskje litt redd for at jeg var litt vel dominerende, som person.
Og at andre, (som kanskje var mer kompetente enn meg), bare ville la meg overkjøre dem da.
Siden jeg kanskje kunne være litt dominerende, og kanskje kunne være litt sånn god til å overtale da.
Noe sånt tenkte jeg kanskje.
Og det syntes jeg ikke at var riktig da.
For jeg ville jo ikke ødelegge for Høyre heller.
For jeg var jo Høyre-mann egentlig.
Men jeg var redd for at de andre der, kanskje ville høre litt for mye på meg da.
Siden jeg ikke var så ekspert, på økonomi og politikk da.
Men kanskje var en litt dominerende type personlighet, som var flink til å overtale andre og sånn da.
Så jeg var kanskje litt redd for, at dette kunne gå litt skeis, hvis dette fortsatte, at jeg fikk så mye ansvar, i Unge Høyre.
Og at lederne der fortsatte å høre så mye på meg.
Så etter det ene møtet, (eller om det var to møter), så hadde jeg ikke noe lyst, til å være med Winnem, på Unge Høyre-møter igjen, husker jeg.
Jeg husker også at det var sånn.
At en gang, så gikk jeg opp trappa der, i Høires Hus.
(Vi var en hel Unge Høyre-gjeng da).
Sikkert når den nevnte, første kurskvelden begynte.
(Eller om dette var en eventuell kurskveld nummer to, som jeg muligens var på der.
Det husker jeg ikke helt sikkert).
Vi hadde kanskje venta utafor der.
Og da hadde jeg ikke noen hel olabukse husker jeg.
For jeg hadde kjøpt meg en svart olabukse vel.
Når jeg kjøpte meg den siste olabuksa.
Kanskje siden at hu kusina til Øystein Andersen, (nemlig Anita), hadde klart å farge olabuksa mi rosa, sommeren før det her.
Så jeg var kanskje lei av blå olabukser da.
Og da sa Mette Holter til meg, husker jeg.
Etter at jeg hadde kjøpt meg svart olabukse.
At, ‘den satt bra den’.
Så etterhvert, så var jeg ikke helt sikker, på den svarte olabuksa, tror jeg.
Så jeg slutta nok å bruke den, kanskje.
Samtidig, så hadde jeg klart å slite hull, (husker jeg), i den svarte bomullsbuksa mi da.
(Som jeg hadde kjøpt, mens jeg fortsatt bodde på Abildsø, i den klesbutikken, på Oslo City, hvor jeg også hadde kjøpt den Levis-genseren, med amerikansk flagg på da).
Men jeg likte kanskje ikke den svarte olabuksa mi så godt da, etterhvert.
(Noe sånt).
Så da hadde jeg kanskje ikke så mange bukser.
For jeg likte bedre å kjøpe klær, i Oslo Sentrum.
Men jeg jobba jo på Triaden, hvor jeg ikke hadde noen favoritt-klesbutikker, for å si det sånn.
Så jeg husker at jeg gikk med den svarte bomullsbuksa mi, på Unge Høyre-møte der, i Høires Hus.
Og den var det slitt hull, i baken på da, husker jeg.
Og jeg husker det.
At mens jeg gikk oppover trappa der, i Høires Hus, ved siden av Magne Winnem cirka vel.
Så gikk hu Cathrine Huitfeldt, og ei venninne, de gikk bak oss da.
(Var det vel).
Og jeg husker det sånn, at de kommenterte det, at jeg hadde fått slitt hull, i buksa mi da.
Og at dem sa noe om, at dem ‘kunne se rett inn’, eller noe sånt.
Så etter det, så ble det litt flaut, husker jeg, å gå på sånne Unge Høyre-møter da.
Så da kjøpte jeg meg vel en ny vanlig, (altså blå), olabukse, etterhvert, tror jeg.
Så det var vel en blanding av disse tingene, (som jeg skrev om ovenfor), som var grunnen til, at jeg ikke hadde så lyst til å bli med Magne Winnem, på Unge Høyre-møter, igjen.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som skjedde, dette andre året, som jeg bodde, i Oslo.
Og det tenkte jeg, at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Nå kom jeg forresten på hva navnet på han disponenten, som fikk sparken, etter at jeg hadde jobba cirka et år, på Matland/OBS Triaden, var igjen.
Og det tror jeg var Njål, som han het.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
