http://www.google.no/search?hl=nn&client=firefox-a&rls=com.ubuntu%3Ann-NO%3Aofficial&hs=qJz&q=Lars%20Ramslie%20Fatso%20internett%20chatting&btnG=S%C3%B8k&meta=
Da jeg så det søket der, så kom jeg på da jeg bodde i Oslo, før jeg hørte om det her, at jeg var forfulgt av den her ‘mafian’.
Da jobba jeg på Rimi, i 8-10 timer om dagen, som forskjellige grader av leder, fra låseansvarlig til butikksjef.
Og på kvelden så satt jeg foran pc-en og enten quizzet på #quiz-show på irc, eller chattet med venner og kjente på #blablabla på irc, eller på MSN eller Mirabilis ICQ, som kom først.
Så når det ble kveld.
Eller natt ble det vel gjerne før jeg tok kvelden, med den døgnrytmen jeg hadde.
Jeg pleide å stå opp kl. 12, og dra rett på jobben, for jeg pleide å ha seinvakt.
Og da la jeg meg sånn i 3-4 tida da, ofte.
Det ble bare sånn, for når jeg kom hjem fra jobb, sånn i 21-22 tiden.
Da pleide jeg å spise mye mat.
Så den maten måtte jo synke osv.
For da hadde jeg gjerne jobbet hardt i butikken, og løpt rundt og spredd varer, eller noe annet morsomt, gjerne i full fart, for at vi ikke skulle miste kontroll på butikken osv.
Men men.
Men poenget var, at da måtte jeg prøve å roe ned, etter all jobbingen, og all chattingen og quizzingen osv.
Så da pleide jeg å lesen noen bøker, helt til jeg sovna da.
For, da var jeg så stressa ofte.
Så hvis jeg ikke konsentrerte meg, om å sovne, så lå jeg gjerne våken i timer.
Særlig hvis jeg skulle jobbe lørdag.
Da måtte jeg jo stå opp klokka 6, for da skulle jeg åpne butikken klokka 7.
Og jeg pleide å legge meg klokka 3-4.
Pga. døgnrytmen min osv.
Det nytta ikke å spise på jobb.
For da var det bare retur, og kø i kassa, og tipping osv., hele tida.
Eller en selger som skulle spørre om noe.
Så det var bare å gi opp.
Magne Winnem, en kamerat fra videregående i Drammen, han pleide å få en av jentene i butikken, til å smøre brødskiver for han.
Pga. de nevnte problemene.
Men det er å be om bråk i Norge.
Det gjorde jeg aldri.
Det tenkte jeg ikke på en gang.
Hvis du spørr feil jente, så putter hun sikkert noe dritt i maten, eller noe.
Så det tenkte jeg ikke på.
Men det var som sagt nesten håpløst å sette seg ned å spise, hvis du var den eneste lederen i butikken.
Som jeg nesten alltid pleide å være, siden jeg pleide å ha seinvaktene.
Men jeg orka ikke å ha en butikksjef Kristian Kvehaugen, på Bjørndal, eller en assistent Irene Ottesen, på Bjørndal, løpende rundt, og kommandere eller intrigere, eller hva man skal kalle det.
Så jeg var veldig takknemelig, da jeg fikk lov å jobbe seinvaktene på Bjørndal, som eneste leder der, det var digg.
Og i tillegg, så dukket det opp bare fine, unge damer, som jeg skulle sjefe for, på seinvaktene.
Det var vanligvis 4-5 fine snupper, eller hva man skal kalle dem, fra Norge, men også mange utenlandske da, siden det var på Bjørndal.
Men jeg gikk stort sett bra sammen med de utenlandske jentene, på jobb osv.
Fordi, jeg har litt skeive og gule tenner og sånn.
For jeg ville ikke ha regulering på ungdomsskolen, for jeg syntes jeg ble nok mobba fra før.
Og det ble jeg og, så jeg synes det var rett valg ennå.
Og faren min lot meg bo aleine, fra jeg var ni år.
Så jeg var ofte ganske nedfor.
Og jeg drakk veldig mye cola, for det fikk jeg alltid av fattern.
Og det er koffein i cola, så det ble jeg vel mer eller mindre avhengig av.
Og jeg var ikke så flink til å pusse tenner, siden jeg var ofte så nedfor, at jeg satt omtrent som paralysert i sofaen av stress og angst noen ganger, siden jeg ikke var vant til å bo aleine, og ikke forstod hvorfor jeg absolutt skulle bo i det huset aleine, når fattern og dama hans og søstra mi, og fra to til tre stesøsken bodde i et hus et par hundre meter ned en vei osv.
Så da var det ofte at jeg var så nedfor at jeg ikke pussa tenna og sånn så mye.
I hvertfall ikke før jeg begynte på ungdomsskolen.
Og da var tenna allerede ganske gule, mener jeg å huske.
For det husker jeg Per Furuheim, sa engang, da fattern lot meg sitte i bilen, mens han var oppe hos Ruth Furuheim.
Da sa han, ‘han har gulere tenner enn meg’, til noen kamerater.
Og det var vel før jeg begynte på ungdomsskolen tror jeg.
Men men.
Og jeg jobba ofte så mye, at jeg fikk mørke ringer under øya osv.
Så de norske damene, synes nok kanskje ikke at jeg så sossete og boyband-aktig nok ut.
Mens de utenlandske jentene, de tror jeg er vant til gutter og menn, som ser litt tøffere ut.
Eller mindre boyband-aktige ut.
Så jeg gikk stort sett greit overens med de utenlandske jentene på jobben.
Men det går jo på oppførsel osv. og det.
Men jeg synes mange av de, spesiellt de pakistanske damene, husker jeg, de oppførte seg ofte veldig bra.
Så jeg likte både de norske og de utenlandske damene, som jobba på Rimi Bjørndal, må jeg innrømme.
Så det var ikke sånn at det var dårlig arbeidsmiljø, eller noe, på Rimi Bjørndal.
Men jeg jobba like bra på Rimi Nylænde, i årene før, selv om det var kanskje mer kjedelige kolleger for en ungkar der.
Det er mulig.
Men men.
Men jeg pleide som sagt å lese bøker, før jeg fikk sove osv.
For jeg var ofte oppspillt, eller hva det heter, siden jeg hadde et ganske hektisk liv.
Jeg hadde fotball-trening osv., i tillegg til data og jobbing osv og.
Og jeg var på byen med bruttern og noen kamerater osv. og.
Så jeg hadde litt å drive med.
Jeg likte å lese bøker på norsk.
For jeg leste bøker for å slappe av, skal jeg være ærlig.
Så da foretrakk jeg å lese norske bøker.
For det var enklere, da slapp jeg å anstrenge meg, for å lese, som jeg vel måtte for å lese på engelsk.
Selv om jeg sikkert leser engelske bøker mye lettere nå.
Det er vel bare en vanesak.
Men men.
Da jeg bodde på Bergeråsen, så leste jeg mest krim, som LeCarre, Maclean, og han som skrev om gåten Jason Bourne osv.
Jeg leste mange bøker av hver av de forfatterne.
Men da jeg flytta til Oslo, og var student, så pleide jeg å lese en del science-fiction osv., det første året jeg bodde i Oslo.
Orwell og Huxley og mye annet da.
Og også norske bøker, begynte jeg å lese mye av etterhvert.
Jeg leste nesten alt av Hamsun.
Noen av bøkene har jeg lest to ganger nå.
Jeg leste Mykle.
Cecilie, venninna til søstra mi, fikk meg til å lese Ambjørnsen/den siste revejakta, og hvite niggere osv.
Og Lars Saabye Christensen, fikk de vel meg til å lese.
Beatles prata hun Cecilie om, hele tida.
Og hun fikk meg til å lese Bjørnboe/Uten en tråd, eller hva den heter.
Den leste jeg mens jeg lå ved siden av henne, i senga til bestemora hennes, i Svelvik.
Da jeg og søstra mi var på besøk i 89 en gang.
Men hun Cecilie pleide å være mye på besøk hos meg på Bergeråsen og da.
Men jeg rørte henne ikke da.
Hun hadde vel klær på og tror jeg.
Noe sånt.
Men hun var vel også lesbisk eller bifil, må jeg skrive.
Men det hendte, når hun lå i vannsenga, mellom meg og søstra mi.
Vi hang mye sammen, i noen måneder, så vi lå til og med i samme seng.
På rommet mitt.
Og da hendte det, at hun Cecilie og jeg, i søvne, ble litt nærgående.
Så det var nesten som sex.
Og ganske digg faktisk, husker jeg.
Men vi hadde klær på oss da.
Men vi bare ble veldig nærgående og var vel litt kåte begge to da, så i søvne så husker jeg sånn vagt at det skjedde noe greier.
Men ikke noe alvorlig, for vi hadde klær på oss.
Men sånn var det.
Men hun fortalte visst søstra mi seinere, at hu hadde vært forelska i henne.
Og da hadde søstra mi vært venninne med henne i 2-3 år, uten å skjønne tegninga.
Men da fikk hu vel litt sjokk, og kutta ut henne som venninne da.
Så søstra mi er nok litt nerd, eller i hvertfall litt treg, må man nok si, når det gjelder sånne underfundige ting, og å skjønne mennesker også.
Men det er nok jeg litt også.
Kanskje det er pga. muttern, som var ganske opptatt av at ting skulle være gammeldagse og ordentlige og sånn.
Det er mulig.
Noe sånt.
Men jeg leste også en bok på Bergeråsen, som jeg kom på nå.
Det var Johan Borgen – Lillelord.
Som vi måtte lese, i 1. eller 2. klasse, på videregående.
Sa norsklærer Samland.
Og den boka synes jeg faktisk var ganske artig.
Han gikk inn i noe tilstand, og dro på hytta på Hurumlandet, var det vel, og sånn.
Og tulla med tanta si osv., tror jeg det var.
Det ville nok ikke jeg ha gjort men.
Da hadde det blitt litt slitsomme tilstander i familien.
Selv om tante Tone skulle danse og sånn noen ganger.
Og vel må sies å ha flørta litt, i bryllupet til sønnen sin Tommy, i Fredrikstad, i 2002.
Løff heter hun til etternavn, eller pikenavn.
Mora hennes bor i Drammen, og heter Fru Løff.
Hvis hun ikke er død nå da.
Hun hadde også en dansk mann, en stund, ved siden av onkelen min, Håkon.
Som ikke dukka opp i bryllupet til sønnen sin, Tommy.
Men Tone bestemte seg visst for å bli på Bergeråsen med Håkon da.
Så det er kanskje Tone som er sjefen der.
Hva vet jeg.
Men men.
Hun sa at jeg kunne ha hjemmet deres som et reservehjem osv.
På Bergeråsen.
Men Tone og Håkon.
Ærlig talt.
Jeg trokke jeg hadde orka det.
Selv om de er hyggelige.
Men jeg tror det er litt tilstander der.
Pia sa at Håkon hadde drevet med incest med ungene til dattra si Lene.
Men Pia sier jo også mye rart, det må jeg ta med.
Og Tommy sa at det ikke var sant, i begravelsen til Ågot, i år 2000, eller når det var igjen.
Men men.
Men jeg skulle skrive om bøker ja.
Jeg leste også Axel Jensen, som jeg syntes var bra.
Og Jens Bjørneboe.
Og en bok som het Ikaros, husker jeg.
Og en del nye forfattere, som Vetle Lid Larssen, eller hva han heter.
Og han som skrev salmer ved reisens slutt osv.
Erik Fosnes Hansen, var det vel.
Søstra mi ga meg vel den.
Og sa at Onkel Runar hadde lest den, da de var i bryllupet til Heidi, kusina vår, var det vel, i Roma, for ti år siden, eller noe.
Men men.
Og masse andre bøker.
Men en av de nye norske forfatterne, som jeg synes har skrevet best.
Som skriver på en vanlig måte.
Og ikke på en tilgjort måte, som f.eks. Erlend Loe da.
Som vel var typisk 90-talls.
Men Ramslie, og også han med Trynefaktoren og Hilal osv.
Hva heter han da.
Jeg leste Kjærstad, og hva de nå heter alle sammen.
Den siste Dylan.
Hva heter han da.
Jeg får søke her.
Torgrim Eggen ja.
Han synes jeg også skriver bra.
Så hvis jeg skal nevne to norske forfattere, av de nålevnde, som jeg synes er bra, så er det vel Eggen og Ramslie, vil jeg si.
Hamsun synes jeg jo skriver veldig bra.
Det må vel være favorittforfatteren min, uansett hva han drev med under krigen.
Men men.
Bjørneboe og Mykle og Axel Jensen osv., synes jeg også som sagt er dyktige.
Og Ambjørnsen og Lars Saabye Christensen er jo veldig dyktige også, av de nålevende.
Halvbroren var kul å lese, for eksempel, synes jeg.
Men en bok som overrasket meg, det var Mikrokaos, av Lars Ramslie.
Den synes jeg var skrevet på en kul måte, og var artig å lese egentlig.
Så det blir spennende å se hva som dukker opp fra forfattere som Eggen og Ramslie osv., i årene fremover.
Hilal av Eggen syntes jeg også var kul.
Han var litt forut for sin tid kanskje, med å skrive om islam osv.
Det er mulig.
Men men.
Eggen er jo også flink til å ta opp tidsaktuelle tema, som trynefaktoren, som vel gikk på maktkonsentrasjonen i norsk politikk osv.
Uten at jeg vel rakk å lese ferdig den boka før jeg dro for å studere i Sunderland, i 2004.
Men jeg får håpe jeg får jobba og tjent opp noen penger, så kan jeg bestille de her bøkene.
Eller laste de ned som lydbøker på piratebay.
Vi får se.
Skal vi se om jeg finner mer om den Mikrokaos-boka da.
Mikrokaos er blitt en ganske god roman. Om den er så sterk som Biopsi er vanskelig å avgjøre, fordi de er så forskjellige. Mens Ramslies første roman er tett, vakker og poetisk, er Mikrokaos stor, luftig og høyst prosaisk, både i stil og innhold. Mens Biopsi skildrer et ekstraordinært forhold mellom far og sønn, beskriver Mikrokaos ordinære situasjoner som kjærlighetslivets banale kjekling, på en måte som gjør at de fleste vil kjenne seg igjen. Og mens Biopsi serverer et borgerlig-konservativt menneskebilde i en form rettet mot hjertet, er Mikrokaos en langt mer interessant og tankevekkende bok med et langt mer utfordrende menneskesyn.
http://www.vinduet.no/tekst.asp?id=201
Coveret var kanskje litt rart men.
Jeg hadde glemt at boka hadde et så rart cover.
Men men.
Jeg leste også en bok av en franks forfattern, som jeg synes var dyktig, ikke så lenge før jeg dro til England.
Det var Hollenbeck, eller noe.
Skal vi se.
De grunnleggende bestanddeler, av Michel Houellebecq, var det jeg leste.
Og han hadde en del teorier, i forbindelse med dagens samfunn osv., som var interessant i hvertfall, som en yttring.
Man trenger jo ikke sluke alt man leser i bøker rått, man kan jo også lese bøker og aviser osv. med en viss distanse.
Sånn at det er vel ikke automatisk slik at man blir kommunist, av å lese en utgave av klassekampen, f.eks., selv om det kanskje virker som at noen tenker sånn, noen ganger.
Men men.
Skal jeg se om jeg finner mer om den boken:
http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=129078&rom=MP
Jeg kjøpte også ‘plattform’, av samme forfatter, før jeg dro til England.
Men den lånte jeg bort til medstudent Brusk, fra HiO, som bodde i naboleiligheten, sammen med noen tyske studenter og en jente fra USA, som het, tja, ikke godt å si, men hun hadde vel en navn hun og.
Hm.
Og en fra Bulgaria, eller noe, som het, tja, Gabriella, tror jeg.
Som studerte til å bli gymlærer osv.
Så hun studerte ‘sports’, eller hva de kallte det.
Hun var hyggelig.
Mora hennes var på besøk.
Og da bakte de til og med noe ungarske kaker eller flatbrød, eller hva man skalle kalle det.
Eller hvor hun var fra igjen.
Det var hyggelig.
Hva het hun amerikanske da.
Samme det.
Men Brusk lånte den boka da.
Men jeg dro til London, før jeg fikk sagt hadet osv.
Så han har vel den boka enda.
Hvis han ikke ga den bort da.
Så jeg fikk ikke lest den gitt.
Men men.
Jeg så den på W.H. Smith, i Sunderland.
Og vi pleide å ha noe sånn der diskusjonsgrupper, nesten, og diskuterte religion osv.
Jeg og Brusk og Nelifer, en tyrkisk dame, som bodde i Tyskland, som bodde i leiligheten vår, før hun og en annen tysk dame flytta.
Og hvem fler det var som var med.
Brusk dro meg med på det da.
Og det var jo artig.
Man måtte passe seg og ikke si noe stygt om islam da.
Men det er mulig islam blir litt stigmatisert i media osv. nå.
Hva vet jeg.
Men det er jo ikke så lett for en som ikke er muslim, å prate om islam, sikkert, uten å si noe feil.
Men det tror jeg muslimer skjønner selv og.
Men men.
Men jeg prøvde å være ganske diplomatisk osv. da, og ikke ha for sterke meninger osv.
Men jeg har egentlig ikke det nå.
Nå tror jeg det er mye som foregår i bakgrunnen, som ikke kommer frem i media osv.
Så nå er jeg ganske avventende og nøytral, før jeg vet mer om hva som har foregått/foregår, med New World Order, og den her såkallte jødiske verdenskonspirasjonen og/eller Illuminati, eller hva det er.
Men sånn er det.
Jeg kom vel med noen henvisninger til Houellebecq da, da vi hadde sånn here relgionsdiskusjons-grupper osv., i leiligheten vår.
Så da kjøpte jeg faktisk den plattform-boka, på engelsk og.
På W.H. Smith, i Sunderland.
For de første ukene i Sunderland, så hadde jeg god råd.
For jeg hadde jobba som leder hele sommeren, på Rimi Langhus, for butikksjef Stian slutta og begynte i noe ingeniørfirma, eller noe.
Så da trengte de en leder til å jobbe der, den sommeren.
Og jeg hadde jo fått ødelagt tryne, i Oslo, som jeg har skrevet om på bloggen her før, et halvt år tidligere.
Så det var kanskje ikke det mest innlysende valget, å jobbe i butikk, med flere hundre kunder innom hver dag, når man så rar ut i tryne.
Men jeg trengte penger, for å få kontroll, på livet mitt, med det her ‘mafian’-greiene osv.
Så derfor slo jeg til på det, å være leder på Rimi Nylænde, heltid, sommeren 2004, før jeg dro til Sunderland.
Og da brukte jeg mye møter og prøvde å vitse og være omgjengelig, ovenfor de unge gutta, som jobba der.
Og jeg tok de viktigste tingene selv, som frukta og alle bestillingene mer eller mindre.
Så da tror jeg vi klarte å holde butikken, minst like bra, som vanlig, på Rimi Langhus, som er en litt vanskelig butikk å få til å fremstå bra.
Siden det er så lite hylleplass og lagerplass der, samtidig som det er fler kunder innom, enn på Rimi Nylænde osv.
Nå har de jo revet den butikken da, så nå skal det bli ICA Supermarket der, hvis jeg ikke husker feil.
Og den butikken tror jeg sikkert kommer til å gå bra, siden det er like ved en stor vei, som går fra Ski, til Europaveien osv.
Så sånn er det
Men jeg ga den engelske platform-boka til hun Nelufer da.
Siden hun virka interessert i den forfatteren.
Fem pund, eller hva den boka kosta.
Det var ikke så mye for meg, på den tiden, som hadde jobba heltid, i ti år før det her.
Og hadde hatt noe forbrukslån osv., siden jeg var litt deppa osv., og prøvde å komme meg opp.
Men men.
Så jeg bare tok med den boka, da jeg var i bokhandleren, og lånte den til hun Nelufer da.
Men da tror jeg hun ville betale, noen dager seinere.
Noe sånt.
Og det tok jo fire måneder å få studielånet der.
Hadde jeg visst det, så hadde jeg nok ikke brukt så mye penger de første ukene.
Men sånn er det.
Nå får det vel være nok boktips her.
Jeg får heller skrive mer boktips, på en mer forhåpentligvis mer gjennomført måte, ved en senere anledning.
Vi får se.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
