johncons

Stikkord: Skansen Terrasse. (Ellingsrudåsen).

  • Det her mener jeg er der jeg bodde, på Ungbo. Bildet er tatt fra der telefonkiosken står, så det holdt å ha personsøker, når man bodde der

    ungo ned trappa

    http://www.osloby.no/nyheter/krim/Politiet—Skyting-i-Oslo-var-ikke-gjengoppgjor-6954696.html

    PS.

    Til venstre, på bildet nedenfor, så kan man se den lille skogen, som jeg en gang gikk ut i, midt på natta.

    Med endestykket, til den senga, som jeg hadde fått, av faren min, (da jeg flytta inn på Ungbo der, sommeren/høsten 1991).

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    For senga var for kort, så jeg satt det endestykket, til senga, opp mot en stein, da.

    Også hoppet jeg på endestykket, sånn at det øverste bordet knakk.

    Sånn at jeg kunne få rettet ut beina mine, mens jeg sov, da.

    Men det nederste bordet, det stakk fortsatt litt opp, over madrassen.

    Så den senga var fortsatt litt ukomfortabel, siden jeg liksom måtta ha anklene mine liggende, oppå det siste bordet da, som var igjen, på det endestykket.

    Så sånn var det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    skog til venstre

    http://www.osloby.no/nyheter/krim/Mann-skutt-flere-ganger-i-bena-6954179.html

  • Min Bok 4 – Kapittel 39: Enda mer fra Ungbo

    Da jeg flyttet inn på Ungbo, høsten 1991.

    Så var jeg ikke så vant til å bo i blokk.

    (Ihvertfall ikke så lavt nede i en blokk).

    Så da Magne Winnem spurte meg om adressen.

    Så sa jeg vel at jeg bodde i første etasje, (mener jeg å huske).

    Mens det riktige var at jeg bodde i underetasjen da, (skjønte jeg seinere).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men Magne Winnem, han ga meg et tre-måneders abonnement, på Dagsavisen, (av en eller annen grunn), i innflyttingsgave, da jeg flytta inn, på Ungbo.

    (Cirka et år før jeg dro i miliæret, da).

    Og jeg husker det, at jeg ikke fikk den avisa.

    Men at jeg ikke hadde tid eller ork, til å ringe for å klage, da.

    For Dagsavisen, den avisen, den het jo tidligere Arbeiderbladet.

    Så jeg, som Høyre-mann, jeg var litt skeptisk, til den avisa, da.

    Så det var ikke sånn at jeg ringte for å klagde, med en gang, på at jeg ikke fikk den avisa, på døra.

    Neida.

    Men, etter militæret, (må det vel ha vært).

    Lenge etter, at det tre måneders abonnementet, egentlig hadde gått ut, da.

    Så ringte jeg Dagsavisen og klagde da.

    (For da var jeg vel 90 prosent arbeidsledig, eller noe.

    Og hadde mye fritid, da).

    Og sa at det riktige skulle være underetasjen, da.

    (Og ikke første etasje).

    Og da fikk jeg Dagsavisen i tre måneder gratis da, husker jeg.

    (Etter at jeg nesten måtte krangle, når jeg ringte Dagsavisen, da.

    Og han karen jeg prata med der, han ble litt sur vel.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg skjønte jo egentlig det, på den her tida.

    At hvis det var en avis, som var nyttig å ha, for et bokollektiv.

    Så var det Aftenposten og ikke Dagsavisen.

    For Dagsavisen, den avisa, den var litt tynn, da.

    Mens Aftenposten, den avisen, den var stapp-full av jobbannonser, osv., da.

    Så jeg foreslo etterhvert, at vi på Ungbo skulle spleise på et tre-måneders abonnement, (mener jeg å huske at det var), på Aftenposten.

    Og mora mi, hu var en eller to ganger, på besøk, (og sov på sofaen i stua vel), på Ungbo der, da.

    (Siden Pia også bodde der, da).

    Og mora vår sa det, husker jeg, sommeren eller høsten 1994, en gang, (må det vel ha vært).

    At hu ville betale litt av det Aftenposten-abonnementet, da.

    (For planen min var å få meg en ekstrajobb, da.

    Sånn at jeg kunne ha råd til å ta kjøretimer da, var det vel.

    For lønnen på Rimi, den var ikke så høy, da).

    Og så måtte vi som bodde på Ungbo, vi måtte spleise på resten av abonnementsprisen, da.

    (Av de som ville være med å abonnere på den avisa, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker det, at på den her tida, så var nesten Pia, Glenn Hesler og jeg, helt splittet opp.

    Vi prata nesten ikke med hverandre.

    Men da jeg spurte dem, om de blei med på å spleise på et abonnement på Aftenposten.

    Så svarte både Pia og Glenn Hesler, ‘ja’, til det, da, (husker jeg).

    Så da kom liksom vi tre litt på talefot igjen da, (husker jeg at jeg syntes, ihvertfall).

    Og da, så måtte jeg også spørre Hildegunn og Rune, om de også ble med, på å spleise, på et abonnement, på Aftenposten da, (husker jeg).

    Og da sa Hildegunn, at de også ble med på det, da.

    Så alle fem ble med på abonnere på Aftenposten da, (husker jeg).

    Selv om det vel mest var meg som leste de avisene, kanskje.

    (Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten også flere konflikter, mellom Pia, Glenn Hesler og meg.

    Det var sånn, at hele Skansen Borettslag, skulle få gratis dekoder, i en måned, fra Janco.

    (Eller hva det firmaet het, på den tida).

    Og da var det sånn, at jeg jobba seinvakt.

    Så jeg fikk ikke tatt imot den gratis dekoderen, da.

    Men Pia var vel delvis arbeidsledig, på den her tida.

    (Eller hun jobba ihvertfall ikke seinvakter).

    Og Glenn var vel selvstendig næringsdrivende.

    Så han kunne vel styre dagen sin selv, (til en viss grad ihvertfall), vel.

    Men da jeg kom hjem fra jobb, (etter en seinvakt da), på Rimi Nylænde.

    Så hadde hverken Pia eller Glenn Hesler, sørget for det, å være hjemme, når vi skulle få dekoder, da.

    Så vi fikk ikke alle filmkanalene og MTV og sånn gratis, i en måned, da.

    Noe jeg hadde gleda meg til.

    Og vel prata med Pia og Glenn Hesler om, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så da ble jeg skuffa husker jeg.

    Og sur på Pia og Glenn Hesler da, siden de ikke hadde giddi, å være hjemme, for å ta imot dekoderen, da.

    Men da sa både Pia og Glenn Hesler, (sånn som jeg husker det), at de ikke brydde seg om å ha MTV og alle de filmkanalene.

    De syntes ikke at de her kanalene var noe artige, da.

    Noe de ikke hadde sagt til meg tidligere, når jeg hadde prata om hvor kult det her kom til å bli, (og sånn), da.

    Så dette her var en litt spesiell episode da, vil jeg si.

    Og det viser vel hvor ulike vi egentlig var, søstera mi, Glenn Hesler og meg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter denne fadesen.

    Da ingen hadde vært hjemme, for å ta imot Janco, sånn at vi fikk alle disse her artige kanalene gratis, i en måned, da.

    Så ringte jeg Janco, og beklagde det, at det ikke hadde vært noen hjemme, da.

    Og spurte om vi kunne være så snille, å få det gratistilbudet likevel, da.

    Men det kunne vi ikke, (av en eller annen grunn), svarte han karen hos Janco, som jeg prata med da, (husker jeg).

    Og da gadd jeg ikke å gjøre noe mer ut av det her.

    For det var jo bare snakk om en måned med gratis TV-kanaler, liksom.

    For jeg hadde jo ikke tenkt å betale for å se disse alle disse her kanalene, (etter at den gratisperioden hadde gått ut).

    For jeg hadde ikke så bra råd da, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 32: Enda mer fra Ungbo

    Rune, (som jo skulle være homo, ifølge søstera mi og Hildegunn), han gjorde en gang et ‘krumspring’, som fikk meg til å gjøre meg opp en negativ mening om han, (som jeg fortsatt har, må jeg innrømme).

    Det som skjedde, det var det, at jeg skulle ned på Torgbua, en kveld, for å kjøpe noe røyk, eller noe.

    Og så spurte jeg hele ‘Ungbo-gjengen’, (som satt i stua), om jeg skulle kjøpe med noe for noen, på Torgbua, (siden jeg skulle dit uansett, da).

    Og da spurte Rune meg, om jeg kunne levere en videofilm for han, på Torgbua, da.

    Det sa jeg at var greit.

    Men stor var min overraskelse, da jeg fikk høre det, fra ‘Torgbua-dama’, at den filmen, den var lånt en dag for lenge.

    Nei, da ble jeg irritert, og sa det, til hu som jobba der, (på Torgbua), at da fikk han som hadde leid filmen, (Rune), heller levere den selv.

    For jeg aktet ikke å betale 30-40 kroner, for noen som ikke gadd å levere filmen sin i tide selv, da.

    Og som lurte meg, (på en sleip måte), opp i problemer da, (må man vel si).

    (Eller, jeg ble ihvertfall seende dum ut, på Torgbua der, da.

    For da sa jeg jo noe sånt som, at jeg skal bare levere tilbake denne filmen, for noen.

    Også får jeg den i trynet, at den er leid for lenge og at jeg må betale så og så mange kroner, da).

    Så jeg tok med meg den filmen tilbake opp igjen, til Ungbo, da.

    Og jeg fortalte vel Rune det, at jeg syntes at det var som en slags rekord, i ‘lavmål-oppførsel’, å be noen levere tilbake en film som man hadde leid for lenge, uten å si fra om det, at man hadde hatt den filmen for lenge, da.

    Nei, etter denne episoden, så har jeg aldri stolt på han Rune igjen, selv ikke om det kun gjaldt den minste ting, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en annen rar episode, med han Rune.

    En dag, så fortalte han meg det, på kjøkkenet, på Ungbo der.

    At han hadde lånt en flaske cola av meg, i kjøleskapet, en dag, og så lagt den tilbake, den neste dagen, (eller noe).

    Men det hadde ikke jeg merka da, (husker jeg).

    Og Rune gjorde også et poeng av det, at han hadde lagt cola-flaska tilbake, med etiketten opp, sånn som jeg pleide å legge dem, (mente han).

    (Men det må vel isåfall ha vært noe jeg gjorde uten å tenke meg om, siden jeg jobba i matforretning da, antagelig).

    Men jeg må si at dette hørtes rart ut for meg, at jeg ikke skulle ha merka det, at han Rune rappa/lånte en stor flaske Coca-Cola av meg.

    Den virka litt rar, den her historia da, (husker jeg at jeg syntes).

    Så det er mulig at dette bare var en røverhistorie, fra han Rune, da.

    Hvem vet.

    For vi hadde nemlig hver vår hylle, i kjøleskapet der da, på Ungbo.

    Og det var egentlig ikke lov å ta noe fra andres hyller, uten å spørre først, der.

    Det var liksom sånn husreglene var, da.

    Så han Rune brydde seg ikke noe om husreglene da, tydeligvis.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en veldig pussig episode, som skjedde, på Ungbo, som involverte søstera mi Pia og han Rune, da.

    Rune hadde plutselig en dag spurt Pia om han kunne få låne bankkortet hennes.

    (Fra Postbanken, (eller om det var Landsbanken), hvis jeg husker riktig).

    Og da hadde Pia bare latt han Rune få låne bankkortet hennes, uten å reflektere noe over dette da, (virket det som, ihvertfall).

    (Som om Pia var en tankeløs robot, kunne man vel kanskje si, da.

    Noe sånt).

    Og på Ungbo, så måtte vi fem, som bodde der, vi måtte dele, på en postkasse.

    (En postkasse som stod i en rad av postkasser, (innebygd i veggen, må man vel si), ved inngangsdøra, til Skansen Terrasse 23 der).

    Og det viste seg seinere, (fortalte Pia vel), at Rune hadde rappa Pia sin giro, fra Arbeidsformidlingen, (eller noe sånt).

    Og så hadde Rune gått på postkontoret, på Ellingsrudåsen senter der, og sagt det, at Pia var dama hans.

    Og vist dem bankkortet, til Pia, da.

    Og på den måten fått ut pengene til Pia, da.

    Fortalte Pia, i et Ungbo-møte, (var det vel).

    (Et Ungbo-møte som kun Pia, Ungbo-dama, (som vel het Ann Bakke, ihvertfall så het vel ei av dem det, men det ble vel bytta på Ungbo-damene også, mener jeg å huske, den tida jeg bodde der), og meg, var på, da).

    Og når jeg spurte Pia, i det Ungbo-møtet, om hvorfor hu hadde gitt bankkortet sitt, til Rune.

    (Uten å tilsynelatende reflektere over hva han Rune skulle med det bankkortet hennes, da).

    Så svarte ikke Pia noe, (og hu Ungbo-dama sa vel heller ikke noe, da jeg spurte Pia om det her vel).

    (Og det er mulig at Pia prata om at hu hadde anmeldt det her til politiet, (eller noe sånt), og.

    Mener jeg ganske vagt å huske, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Her kan man se hvorfor jeg leide vaskemaskin, da jeg bodde på Ungbo, i Skansen Borettslag. Man kunne ikke bruke vaskekjelleren på kvelder og søndager

    leie vaskemaskin søndager

    http://home.gethome.no/skanb/husordensregler.html

  • Min Bok 4 – Kapittel 22: Mer fra Ungbo

    Jeg har aldri vært så glad i å vaske opp.

    (Ikke etter at mora mi tvang søstera mi og meg, til å ta oppvasken, som barn, på Østre Halsen og i Larvik).

    Så jeg spurte søstera mi, etterhvert på Ungbo der, om hu ble med, på en avtale.

    At jeg tok gulvvasken for henne, når hu hadde vaskeuke, (nemlig hver femte uke).

    Hvis hu tok min oppvask, i samme slengen, som sin egen oppvask, da.

    Og det sa søstera mi at var greit, da.

    Så Pia vaska opp min oppvask.

    Og jeg vaska fellesarealene, på Ungbo, to av fem uker, da.

    (Både når det var Pia sin tur og min tur, til å vaske gulvene).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo leiet en vaskemaskin, fra Thorn, sånn at vi slapp å bruke en upraktisk vaskekjeller, som lå sånn til, at man måtte gå i et minutt eller to, gjennom noen underjordiske ganger, i kjellerne i Skansen Terrase 23, og nabooppgangene.

    (Og man måtte låse opp mange kjellerdører, på veien dit da.

    Og man måtte kjøpe polletter hos vaktmesteren.

    Og man måtte passe vasketiden sin nøye.

    Og man kunne ikke vaske etter klokken 20, (var det vel).

    For da var det vel en tidsbryter, som slo seg av, (mistenker jeg ihvertfall)).

    Så det ble ihvertfall sånn, at vi fem som bodde på Ungbo, i 1994, (Pia, Glenn Hesler, Rune, Hildegunn og meg), vi spleisa på å leie en vaskemaskin, fra Thorn, i mitt navn, til 250 kroner, i måneden, da.

    Så da var det sånn, at alle betalte meg, 50 kroner i måneden, for leie av vaskemaskin, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men plutselig en dag, så spurte Rune meg, når jeg var på kjøkkenet og han var i TV-stua, om jeg ikke kunne leie en oppvaskmaskin også, på Thorn.

    Men det var ikke jeg interessert i, for jeg hadde jo den avtalen med Pia, om at hu tok min oppvask, (fra før).

    Så det var jo et fett for meg, (omtrent), om vi hadde oppvaskmaskin, eller ikke.

    Eller, det hadde jo også blitt surr, med den avtalen, som jeg hadde med Pia, og.

    Så da måtte jeg også ha prata med Pia først.

    Og jeg syntes også det, at når jeg leide den vaskemaskinen i mitt navn.

    Så kunne noen andre ta litt risiko og, og leie oppvaskmaskinen i sitt navn.

    Hvis ikke så kunne det kanskje bli TV-spill neste gang, og så laservideo, for eksempel, etter det.

    Og til slutt så satt jeg der da, med en regning, på over 1000 kroner i måneden, fra Thorn, (hvis de andre flytta ut, før meg), for noe greier, som jeg kanskje ikke hadde så stor interesse av å bruke selv, da.

    Så da svarte jeg det, til Rune, at da syntes jeg det, at hvis vi skulle ha oppvaskmaskin, så kunne en av de fire andre, kanskje leie den, i sitt navn, da

    Men da svarte vel ikke Rune noe, mener jeg.

    Og det ble ikke til, at det havna noen oppvaskmaskin der, mens vi bodde der, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23 da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det at han Rune, ba meg, som aldri vaska opp, om å leie vaskemaskin.

    Det kan man kanskje sammenligne med, at noen spurte en, som ikke hadde lappen, om han ville bli med på, å spleise på, å lease en bil, i sitt navn.

    Noe sånt.

    Så det virka ikke så utrolig fristende, for meg da, må jeg si.

    Hvorfor spurte ikke Rune noen av de som tok oppvasken om det her, (istedet for meg), for eksempel?

    For det her med oppvaskmaskin, det må vel Rune ha skjønt, at ikke interesserte meg, som hadde bytta bort mine oppvask-plikter, så utrolig mye.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så Rune behandla meg kanskje, som om at jeg var faren hans.

    Men det var jeg ikke, dessverre.

    Jeg hadde jo Pia og Axel, som nesten to unger, og det var vel nok da, mente nok jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler og jeg, vi hadde forresten fordelt noen plikter, på et eller annet tidspunkt, på Ungbo der.

    Og det var sånn, at jeg hadde som plikt, å gå med gamle aviser, og legge de, i papir-containeren, i Skansen Terrasse der.

    Og Glenn Hesler, han hadde en ganske stor plikt, (må man vel si), siden han hadde bil.

    For han panta nemlig alle tomflaskene, som stod under vasken, på kjøkkenet, og kjøpte dopapir, til Ungbo-leiligheten, på Rimi Jerikoveien, (på Furuset der), var det vel.

    Så vi gikk aldri tom for dopapir der, da.

    Og selv om nok de fleste av tomflaskene, som dukka opp, i kjøkkenskapet der, nok var mine, (siden jeg drakk så mye Coca-Cola og seinere Sprite).

    (Noe jeg ikke gadd å klage på, at det ble urettferdig sånn sett, muligens).

    Men Glenn Hesler, han var flink til å huske på denne plikten.

    Så det var ikke sånn, at det noen gang, gikk tom for dopapir der, eller hopet seg opp, med tomflasker, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var kanskje ikke sånn jeg hadde ment det, da jeg spurte Glenn Hesler, om han kunne påta seg, den plikten, å pante tomflasker og kjøpe dopapir der.

    At Glenn Hesler, skulle følge nøye med, på hvem som la igjen tomflasker etter seg, i skapet, på kjøkkenet.

    Men en gang, som Glenn Hesler, var sur, på søstera mi.

    (Antagelig, så var vel dette, etter at Pia hadde tatt med seg tre afrikanere hjem, og to av dem sov i stua, uten at hu hadde sagt fra til oss andre, på Ungbo, om det her, på forhånd, da.

    For husreglene sa det, at man skulle si fra, hvis man skulle bruke stua, til å ha overnattingsgjester der.

    Og Pia sa jo da også, (noen dager senere), noe som Glenn Hesler også hørte vel, at ‘vi har jo ikke noe saks’, noe som det vel kanskje var flere enn meg, som syntes at hørtes dumt/rart ut.

    Det er mulig).

    Så sa Glenn Hesler til meg først, og så til søstera mi vel.

    At Pia måtte ‘produsere fler tomflasker’.

    Så Glenn Hesler og jeg, vi var kanskje ikke helt på bølgelengde, når det gjaldt den tommflaske/dopapir-rutinen, da.

    Vi kunne vel ikke tvinge folk til å produsere tomflasker heller, mente vel jeg, kanskje.

    Men dette var vel midt i en krangel, mellom Pia og meg, så jeg syntes kanskje at jeg var i nok krangler, fra før, da.

    Så jeg begynte ikke å krangle med Glenn Hesler om det her, (hvis jeg husker det riktig), da han begynte å kjefte på søstera mi, for å ikke produsere nok tomflasker, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu Hildegunn, hu begynte nesten som Rune, da han hadde begynte å snakke med meg, om oppvaskmaskin.

    (Som vel egentlig var noe han kanskje burde ha begynt å prata med Pia om, siden det vel var hu som tok mest oppvask der.

    Siden hu også tok oppvasken for meg, siden jeg tok gulvvasken for henne).

    For Hildegunn, hu begynte å prate med meg, om vi ikke kunne ha tørkepapir, på kjøkkenet, istedet for dopapir.

    Men da hadde jo Glenn Hesler og jeg, en del måneder før det her, avtalt det, at vi skulle bare bruke dopapir, på både badet og kjøkkenet.

    For det var enkelt og billig, og da kunne vi bare bruke de tomflaskene, som hopet seg opp, som betaling, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hvis Hildegunn ville ha tørkepapir der, så burde hu vel ha prata med Glenn Hesler, som hadde som plikt, å kjøpe dopapir, om det her, (og ikke med meg).

    For da, når Hildegunn maste på meg, om det her, så syntes jo jeg, at dette bare ble som noe dumt, for da måtte jo jeg prate med Glenn Hesler igjen, om det her, seinere.

    (For å få det riktig.

    Og jeg kunne jo ikke vite hva han kom til å si, liksom).

    Og vi hadde jo en avtale, om å gjøre det sånn og sånn, fra før.

    Og den avtalen, den måtte vel Hildegunn ha visst om, mener jeg.

    Så det ble som at Hildegunn ville forandre på en husregel, (vil jeg nesten si), og bare spurte en person, (nemlig meg), da.

    (Og ignorerte at det var fler folk som bodde der, da liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tiden, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 21: Enda mer fra sommeren/høsten 1993

    Jeg husker det, at Magne Winnem, sommeren/høsten 1993, dro meg med, på en fotball-trening, med Rimi sitt bedriftsfotball-lag, på Ekeberg, (var det vel, hvis jeg husker det riktig).

    Jeg husker at vi spilte mot noen små mål der, ute på en gressbane, på den her treninga, da.

    Og jeg husker det, at jeg fikk ballen, rett foran målet, og en forsvarer var rett bak meg.

    Og jeg husker det at jeg liksom la ballen en drøy halvmeter foran meg kanskje, da.

    Og så kom forsvareren opp i ryggen på meg.

    Og når jeg fikk igjen balansen og kontrollen, (etter å ha fått forsvareren opp i ryggen).

    Så bare pirka jeg ballen inn i det lille målet der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen uker/måneder, etter den her fotballtreninga.

    Så ble jeg spurt, gjennom Magne Winnem, om jeg kunne være med, å spille en kamp, for Rimi sitt bedriftfotball-lag, da.

    Og det sa jeg at var greit, da.

    Kampen gikk i en ganske liten hall, på Voldsløkka, som ligger litt nord for Kiellands Plass, (der hvor jeg bodde i Uelands Gate, de første par ukene, som jeg bodde, i Oslo, som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Jeg tok T-banen ned til Jernbanetorget, fra Ellingsrudåsen.

    Også tok jeg vel den bussen som pleide å hete 18-bussen, (da jeg gikk på NHI, på Frysja, det første året, som jeg bodde i Oslo), opp til ved Voldsløkka der da.

    (Banen til Skeid er vel forresten like ved den hallen, hvis jeg husker det riktig).

    Jeg var kanskje litt nervøs, siden jeg ikke hadde vært på Voldsløkka før vel.

    Og jeg hadde jo bare vært på en trening, og aldri spilt noe bedriftsfotball før.

    Og Magne Winnem skulle ikke være med å spille selv, (av en eller annen grunn).

    Så jeg husker at jeg hadde veldig løs mage, den her søndagen.

    Og måtte finne doen, i garderoben der, før jeg var klar til å spille.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi spilte mot et veldig bra lag, (sånn som jeg husker det).

    Og Rimi lå etterhvert under med to-tre mål, uten å ha skapt de helt store sjansene vel.

    Men plutselig så var Rimi organisert, med liksom fire-fem folk i angrep, over hele banens bredde, og like foran målet, til det andre laget, da.

    Og jeg spilte vel i angrep, (ihvertfall ikke i forsvar, vel).

    Og jeg fikk en ide, for jeg tenkte det, at det laget vi spilte mot, det var så bra, at vi måtte prøve å gjøre noe ekstra, for å få mål.

    (For han keeperen var så bra da, på motstanderlaget).

    Så jeg pekte til han på Rimi, som hadde ballen.

    At jeg ville ha ballen, litt foran og til høyre for meg vel.

    (Og jeg stod til høyre for målet til motstanderen, og så ut på banen, da).

    Og når ballen kom, akkurat der jeg pekte, (må jeg si), som en kort pasning, da.

    Så klinte jeg til, alt jeg kunne, med et hardt hælspark.

    Som gikk mot det lengste hjørnet, i målet, til motstanderlaget.

    Keeperen klarte såvidt å få gitt retur.

    Men så var det en annen Rimi-spiller der, som fikk returen i beina vel, og klarte å få sparka ballen i mål, da.

    Så da fikk Rimi også et mål, da.

    Og spillet jevna seg vel litt mer ut, etter dette.

    (Selv om Rimi vel likevel tapte kampen ganske klart, vel).

    Og jeg fikk nesten en sjanse, alene mot keeper, en gang, mener jeg å huske.

    Jeg husker ihvertfall det, at jeg tok ballen fra en motstander vel, og begynte å løpe mot motstandermålet, da.

    Hvis jeg husker det riktig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter kampen, så sa jeg det, til de andre spillerne, fra Rimi, der.

    (Litt vel fornøyd med meg selv kanskje, etter det hælsparket).

    At dem bare kunne si fra, hvis dem trengte noen fler spillere, en seinere gang og.

    (Noe sånt).

    Men da var det noen der som ikke likte den måten jeg ga beskjed på, (eller noe), virka det som, for meg.

    (Jeg mener ihvertfall at jeg overhørte noe ‘surving’ der, må man vel kalle det).

    Og det blei aldri til, at jeg hørte noe mer, fra det her bedriftslaget, til Rimi, etter det her, da.

    Og jeg husker ikke hva de folka på det laget het heller.

    Selv om jeg mener at det var en kar der, med mørk/brun lugg/sveis, (eller noe), som var en slags kaptein, (eller noe), vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk forresten flashback, her om dagen.

    Og det lurer jeg på, om må ha vært fra tiden, som jeg var på Unge Høyre-møter, i Høires Hus, våren/sommeren 1991.

    Det var vel bare et, eller maks to, møter, som jeg var på der.

    Men jeg lurer på om det kan ha vært Jan Tore Sanner, som fortalte det, på et møte der, i Høires Hus, om at i Norge så var lovverket så rotete.

    Og at det fantes hundrevis av lover som det burde ha vært ryddet opp i.

    Men om det var hos Unge Høyre, det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    Dette kan muligens også ha vært noe som en lærer har sagt, på en skole jeg har gått på, en gang i tida, også.

    Det er mulig.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk også to billetter, til filmen Secondløitnanten, i posten, (hos Ungbo, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen), ikke så lenge etter at jeg var ferdig, i militæret, (må det vel ha vært).

    (Hvis det ikke var helt på slutten av militæret, da).

    Men da hadde jeg ingen å gå på kino med, husker jeg.

    Så jeg gikk aleine, på Colosseum kino, i Oslo Vest, (der hvor klassen min på ungdomsskolen hadde sett Staying Alive, og hvor Øystein Andersen pleide å dra meg med noen ganger, og vi satt i en kino-bar der en gang, blant annet, husker jeg, mens vi venta på at en kinoforestilling, skulle begynne, vel. Og det jo var også på Colosseum at jeg så Terminator 2, den gangen, som jeg traff Camilla Skriung, på vei til Majorstua T-banestasjon, etter kinoforestillingen, da).

    Men jeg fikk bare brukt den ene billetten da, husker jeg.

    For på den tida, som Secondløitnanten hadde premiere.

    Så hadde jeg ikke så mange folk som jeg omgikks med, da, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Men jeg husker det da, at jeg satt i en ganske liten kinosal vel, på Colosseum kino der da, mens jeg prøvde å gjenkjenne meg selv, på lerretet, da.

    (Noe som jeg ikke syntes at noe særlig lett, for å være ærlig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I tida etter militæret, så pleide Glenn Hesler, Magne Winnem, halvbroren min Axel og jeg, å drive mye med sport, på fritida.

    På lørdager, om våren/sommeren, så pleide Glenn Hesler og jeg, (dette må vel ha vært i 1994), noen ganger å spille fotball, på et sted, som Glenn Hesler visste om.

    Og det var på Skårer-sletta, mellom Metro-senteret og Triaden der, i Lørenskog.

    (Men nærmere Metro-senteret enn Triaden, da).

    Der var det en ikke så utrolig stor gressbane, som det hendte at vi spilte på, når jeg hadde fri fra jobben, osv.

    (Selv om vi dro oftere, vil jeg si, til Lambertseter, hvor vi for det meste spilte tennis.

    Jeg fikk en brukt tennis-racket, til bursdagen min, i 1994, (må det vel ha vært), av Glenn Hesler, og den racketen, den var det et så stort hode på, at den smashet jeg vel ikke så bra med, vel.

    Så om det var for at jeg skulle spille dårligere, at jeg fikk den racketen.

    Hm.

    Hva vet jeg).

    En gang, en lørdagskveld, (må det vel ha vært), som Glenn Hesler og jeg, spilte fotball, på Skårersletta der.

    Så gikk det forbi to tenåringsjenter, (husker jeg).

    Og de ville spille litt fotball med oss, da.

    Og hu ene av dem, hu kjempa så mye mot meg, om ballen, og ville ikke gi seg, så det var jo nesten som forspill omtrent, (må man vel si).

    (Og jeg var kanskje litt sliten fra før da, etter å ha spilt i mange timer antagelig, så jeg klarte kanskje ikke så lett å ta ballen, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som Axel, Glenn Hesler og jeg, spilte tennis, på Lambertseter.

    (Sommeren 1994 eller 1995, vel).

    Så var det ei pen, ung frøken der, som spilte tennis mot faren sin, (eller noe), husker jeg.

    Og hu hadde noen store, stramme pupper, (husker jeg), som syntes godt, gjennom t-skjorta hennes, da.

    Så mens hu og faren gikk forbi Axel, Glenn Hesler og meg, som stod å venta på en ledig tennisbane, eller nettopp hadde dukka opp der vel.

    Så smalt det bare, ‘bomber og granater’, fra meg da.

    Siden vi vel ikke var helt vant til det, å se sånne skikkelig ‘babes’, (må man vel kalle henne), på tennisbanene der, med skikkelig store pupper og sånn, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn forresten, noen ganger, på Lambertseter der, at en idrettsforening, (eller noe), lot en dør, til et rom, som det stod en brusmaskin i, stå åpen.

    Og det var den samme typen gammeldagse brusmaskin, som de hadde inn en kjellerdør på Larvik sykehus der, på 70-tallet, (og som Frode Kølner vel viste meg, cirka nedenfor det rommet, som hu hjerneskada tanta hans, (som jeg har skrevet om i Min Bok), holdt til, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da vi fant den brusautomaten, så skulle jeg liksom tøffe meg litt, for Axel og Glenn Hesler, og vise dem hvor sterk jeg hadde blitt, i Geværkompaniet, da.

    Så da prøvde jeg det et par ganger, (husker jeg), å bare røske og dra noen brusflasker, ut av den brusautomaten, uten å betale, da.

    Men det var bare en gang eller to, at jeg gadd det.

    For dette var mest for sportens skyld, for meg liksom, (og jeg fikk vel kanskje også et flashback, til Larvik, på 70-tallet, hvor det ikke var helt uvanlig, for gutter, å prøve å rappe brusflasker, fra brusautomater, selv om det var veldig vanskelig, (husker jeg), og jeg vel aldri klarte å få til det selv, (men noen andre gutter fortalte meg at det var mulig, da)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    ‘Party-dressen’ min, den hadde jo blitt slitt ut, på byen, under studietiden.

    Og jeg syntes vel ikke det, at det var så artig, på Radio 1 Club/Hit House lengre, som det hadde vært, på slutten av 80-tallet.

    Og garderoben min, den var veldig liten da, etter studietiden og militæret.

    Og Glenn Hesler han dro så godt som aldri ut på byen.

    Og Axel var jo bare 15-16 år, på den her tida.

    Så det hendte mye oftere, at jeg spilte fotball, badminton eller tennis i helgene.

    Enn at jeg dro ut på byen og festa og drakk og tulla med damene, på den her tida, da.

    For jeg bodde jo så langt unna Oslo sentrum, som man kunne komme omtrent, i Oslo.

    I Skansen Terrasse 23 der, da.

    Og hvis jeg skulle på byen, så måtte jeg gå aleine, for Magne Winnem, han hadde jo gifta seg med Elin Winnem og blitt ‘tøffel’, (må man vel kalle han).

    Og Glenn Hesler, han gikk så og si aldri ut på byen, (av en eller annen grunn), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var sånn, at det nærmeste, det å gå ut på byen, som Glenn Hesler, noen ganger ble med på.

    Det var at han ble med, noen ganger, til bowlinga, på Strømmen Storsenter der.

    Hvor vi pleide å spille bordtennis, noen ganger.

    Og det var jo artig det, men så mange damer, det var det vel kanskje ikke der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som Pia liksom skulle være sosial, med Glenn Hesler og meg, av en eller annen grunn, da.

    Så fikk hu oss til å dra til Strømmen Storsenter da, for å spille biljard vel.

    (I Glenn Hesler sin bil da, siden jeg selv ikke hadde lappen og bil ennå, på den her tida).

    Men den ‘seansen’, da Pia liksom skulle ‘finne på noe sosialt’, på bowlinga, på Strømmen Storsenter der, da.

    Det ble som noe kunstig, for meg, vil jeg nesten si.

    Dette var liksom ikke som noe Pia selv hadde lyst til å gjøre, (virka det som, for meg).

    Det ble som noe påtvunget, da, (må man vel kanskje si).

    Så hva Pia mente med å dra med Glenn Hesler og meg, på den her påtvungne og humørløse seansen, (må man vel kalle den), på bowlinga, på Strømmen Storsenter der, det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 2: Øystein Andersen vil ikke være kameraten min lengre

    En av de første ukene, som Pia bodde hos meg, på Ungbo.

    Så kommer plutselig tremenningen min, Øystein Andersen, på besøk hos meg, der.

    Pia og jeg, vi sitter i stua der, og ser på TV, vel.

    Og Øystein bare står der vel, (etter at jeg har sluppet han inn), og forklarer det, at han ikke vil ha noe mer, med meg å gjøre.

    Uten at han gir noe forklaring, på dette.

    Mens Pia hører på, og jeg ikke klarer å få sagt så mye vel.

    Og så drar Øystein igjen, like raskt som han dukket opp.

    Og det er omtrent det siste jeg har sett av Øystein.

    Bortsett fra at vi har spilt fotball sammen, en par ganger, når jeg har vært med Glenn Hesler og spilt fotball, sammen med Tom, (en kamerat av Øystein Andersen), med flere.

    Og bortsett fra at jeg jobba litt, for automatfirmaet, til Øystein og Glenn, under The Gathering, påsken 1994, i Rykinnhallen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein Andersen hadde forresten fått skade på beina sine, i militæret.

    (Mener jeg at Glenn Hesler, eller noen, må ha sagt da).

    Så det er mulig at Øystein Andresen klandret meg for dette.

    Siden vi hadde hatt en diskusjon, om hvem av oss som kom til å klare å fullføre militæret, da.

    (Noen uker før jeg dro i militæret.

    Som jeg vel har skrevet om i Min Bok 2).

    Og Øystein klarte ikke militæret, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så det er mulig at det ble for mye for han da, at jeg klarte det.

    Hva vet jeg.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg jobba jo fortsatt annenhver lørdag, på Rimi Munkelia.

    Men det var også sånn, at hvis det var noen butikker, som hadde folk som var syke, for eksempel.

    Så kunne jeg jobbe der da, hadde jeg sagt, til Magne Winnem, som var butikksjef på Rimi Munkelia, da.

    Så jeg jobba blant annet en uke, på Rimi Skullerud, (husker jeg).

    (Hvor jeg for det meste satt i kassa, da).

    Hvor ei som het Cille, var butikksjef, husker jeg.

    På veien dit, med T-banen, så traff jeg forresten Thomassen, fra lag 1, i Geværkompaniet, en gang, husker jeg.

    Han bodde på Bøler, og gikk av T-banen noen stasjoner før Skullerud da, hvor jeg skulle av.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang som Magne Winnem, Andre Willassen og jeg, hadde vært ute på byen.

    På Manhattan vel.

    Så traff jeg også Thomassen, husker jeg.

    Dette var kanskje utdrikningslaget, til Magne Winnem.

    Winnem var litt sur på meg.

    Og jeg hadde fått problemer, med magen, (eller noe), i militæret.

    Og hadde fått sånn uvane, at jeg spytta hele tida.

    Noe jeg ikke hadde pleid å gjøre, før jeg var i militæret.

    Så Winnem var sur på meg, og sa at han ikke likte at jeg spytta, (eller noe).

    Og han var kanskje sur, fordi jeg ikke hadde fått fler folk, til å dukke opp, i utdrikningslaget hans.

    Hvem vet.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde nemlig fått i oppdrag av Magne Winnem, like etter at jeg dimma, fra militæret.

    Å være forlover for han, når han skulle gifte seg, med Elin fra Skarnes, høsten 1993.

    Winnem spurte meg om det her, en gang jeg var på jobb, på Rimi Munkelia.

    Og jeg syntes ikke at jeg kunne svare nei, da.

    Winnem gjorde et poeng av det, at vi hadde mye med hverandre å gjøre.

    Altså at han var sjefen min, og jeg var hans forlover og at vi var tidligere klassekamerater, fra Gjerdes videregående, da.

    Uten at han forklarte noe mer om hva han mente med det her.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette med å finne jobbvakter, det gikk ganske i et, med det å arrangere utdrikningslaget, til Magne Winnem, husker jeg.

    Det var sånn, at butikksjefen på Rimi Manglerud, i 1993.

    Nemlig en som het det samme, til etternavn, som Rimi-Hagen sin ‘favoritt-direktør’, mener jeg å huske.

    Nemlig Ruzicka vel.

    (Fant jeg ut når jeg søkte på nettet, ihvertfall).

    Han ringte meg, og hørte om jeg kunne jobbe en dag, på Rimi Munkelia, den ene uka.

    Og så ringte jeg han, den neste uka, og hørte om han ville være med, i utdrikningslaget, til Magne Winnem, da.

    Og dette gjorde også han Ruzicka et poeng av da, husker jeg.

    (Så han trodde kanskje at noe var galt.

    Siden han begynte å gjøre et poeng av det, at han først hadde ringt meg, uka før da, angående jobbing).

    Men grunnen til at jeg spurte han, om han ville være med, i utdrikningslaget, til Magne Winnem.

    Det var fordi, at Winnem selv foreslo at jeg burde invitere Ruzicka, under en samtale om utdrikningslaget hans da, på Rimi Munkelia, en lørdag, eller noe, vel.

    Winnem foreslo vel også at jeg skulle invitere Andre Willasen vel.

    Og Leif Jørgensen, (assistenten til Winnem), på Rimi Munkelia, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo ikke noe erfaring, med å være forlover, akkurat.

    Men jeg hadde jo tatt opp den filmen, som het ‘Ungarsfesten’, med Tom Hanks, på video, da jeg bodde på Bergeråsen, på 80-tallet.

    Og Andre Willassen, han hadde jo prata om, at han pleide å kjøpe horer, når han, Elin fra Skarnes, Magne Winnem og jeg, festa sammen, nyttårsaften 1991, var det vel.

    (Noe sånt).

    Så jeg tenkte det, at når det var utdrikningslag, så burde det være med horer og sånn da, som i den filmen Ungkarsfesten.

    Men Leif Jørgensen, han var ikke sikker på det, at Magne Winnem hadde lyst på ei hore, engang.

    Så det ble til at jeg droppa det da.

    Men ikke før jeg hadde kjøpt Søndag-Søndag, og ringt på noen annonser, for å sjekke hvor mye det kosta, fra telefonkiosken, like utafor Ungbo-leiligheten, i Skansen Terrasse 23 da, husker jeg.

    Så jeg hadde kanskje en litt feil forestilling av hvordan vanlige, norske utdrikningslag var.

    Det er mulig.

    Men jeg hadde jo ikke vært på noe utdrikningslag før, for å si det sånn.

    Jeg hadde bare sett den filmen Ungkarsfesten, (hvor ei dame vel til og med hadde sex med et esel, på hotellrommet, som de festa på, mener jeg å huske), en del ganger, da.

    Så det var kanskje ikke så lett for meg, som ikke hadde vært med på noe utdrikningslag før engang, å arrangere det her utdrikningslaget, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene av Min Bok 4.

    Så vi får se når jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 51: Mer fra førstegangstjenesten

    På Ungbo, så husker jeg det, at Wenche der, maste på meg, mens jeg var på badet, en gang.

    Hu måtte på do, sa hu.

    Og jeg dreiv vel og barberte meg eller pussa tenna eller dusja, eller noe.

    Jeg svarte at hu kunne jo bare bruke den andre doen der.

    (For det var ikke bare do på badet, det var også en do ikke langt unna utgangsdøra der).

    Men Wenche likte ikke å bruke den doen, for den var ‘ekkel’, (eller noe), sa hu.

    Men jeg hadde jo vært på vinterøvelse og bæsja på papp-doer, (og forskjellige rare steder), i militæret.

    Så jeg syntes ikke noe synd på henne da, men sa at hu kunne bare bruke den doen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg forklarte også til Wenche, en gang, (på begynnelsen av førstegangstjeneste-året vel), at jeg sleit, når jeg gikk på marsj, osv., i militæret.

    ‘Når du ikke er vant til å gå med sekk så’, svarte Wenche.

    Så det var tydeligvis noe med det, at man burde være vant til å gå med tursekk, på for eksempel fjellturer, osv., da.

    (Skjønte jeg da).

    Hvis jeg hadde vært vant til det, så hadde nok førstegangstjenesten gått litt lettere, (vil jeg nok tippe på).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På en øvelse med Geværkompaniet, (det er mulig at vi var ved Kongsberg der to ganger), så lå noen av oss soldatene, i samme telt, som noen reserveoffiserer vel.

    (Av en eller annen grunn).

    Og han ene, han skrøyt fælt, av det norske forsvaret.

    For han hadde vært på en rep.-øvelse nylig, og da hadde han ene vært lege, og han andre ingeniør, osv.

    Og det trodde han ikke at var vanlig, i andre land, at soldatene var så høyt utdannede.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En dag, den siste uka, (var det vel), av førstegangstjenesten.

    Så klagde jeg på kompaniets oppstillingsplass, (var det vel), til troppsjef ‘Kalesj-Bjørn’, fordi at såpepulveret, til vaskemaskinen, på badet, på brakka, var tomt.

    Jeg lurte på hvorfor ingen hadde fylt opp det, når det gikk tomt.

    Men da skjønte ikke troppsjefen noe, (husker jeg).

    Og troppsass. Øverland sa at det var Velferden, (eller noe), som hadde kjøpt en stor sekk, da.

    (Noe sånt).

    Så hele det siste halve året, (eller noe), i Geværkompaniet, så fikk vi gratis vaskepulver, unntatt den siste uka da, da måtte vi kjøpe det selv.

    Og det var vel ikke så lett å få tak i, på Terningmoen, tror jeg.

    Selv om de kanskje solgte noe i kantina.

    Det er mulig.

    Så da klagde jeg da, en av de siste dagene der.

    Men de andre i troppen, de brydde seg kanskje ikke noe om det, for de vel sikkert ei mor som vaska klær for dem hjemme, (de fleste av dem ihvertfall vel).

    Mens jeg hadde en litt kronglete vaskekjeller-ordning, i Skansen Terrasse der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter tjensten, en vanlig dag, på Terningmoen.

    Så kunne jeg sitte i kantina der, og spise Pizza Grandiosa, drikke cola, og lese i VG eller Dagbladet.

    Og kanskje også spise noe godteri og kanskje potetgull.

    (Skjellum var så imponert av Kims, (mener jeg å huske at han sa til Sundheim, på lagsrommet en gang vel), som på den tiden hadde en kampanje, for sin ganske gode Snack Chips, vel).

    Men etter at jeg hadde sitti i kantina, i en time eller to kanskje.

    Så gikk jeg tilbake på brakka og leste i en bok eller tegneserie da, husker jeg.

    Jeg gadd ikke å sitte sammen med ‘TV-gjengen’, i kantina der, og se på Baywatch, på den nye TV-kanalen TV2, (husker jeg).

    (Som det var en hel gjeng, som pleide å gjøre, mener jeg å huske).

    Jeg hadde vel sett nok ekte pupper, i min tid, så å se på noen amerikanske damer som fløy rundt i noen røde badedrakter, på en strand, på TV, det ble liksom ikke det samme da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg var på reservelaget, så var det vel Frisell og de, som spurte meg, om jeg ikke hadde lært, hvordan man kunne lage seg et belte, av en bit hyssing, (for eksempel).

    Nei, det hadde jeg ikke lært, forklarte jeg.

    Og det lurer jeg på om var noe slags ‘arbeiderklasse-triks’, (eller noe).

    For det hadde aldri jeg lært da.

    Men en god del av de på reservelaget kjente visst til det trikset da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så tok Frydenlund, (som var nestlagfører, på lag 2, som var det laget, som jeg også var på, på den her tida), og en annen soldat, (som jeg ikke husker hvem var nå, men det var muligens Løvenskiold), og dro meg med, til velferdsbygningen, for å se på Basic Instinct, (med Sharon Stone), på en stor TV, som de hadde der.

    Og det var litt rart, husker jeg, at jeg syntes.

    At Frydenlund og en annen kar, dro meg med dit, for å se den filmen.

    For det var sjelden at Frydenlund og jeg, fant på noe sammen, på fritida, (for å si det sånn).

    (For han pleide jo ikke så ofte å henge på lagsrommet, akkurat.

    Men han var vel mest på stabsrommet da, og spilte Monopol, osv).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, på våren 1993, når troppen var ute i skogen, i leirområdet, på Terningmoen.

    Så begynte plutselig noen folk i troppen, å kødde med meg, og kasta kongler, osv., (på meg da).

    Når jeg lå og slappa av da.

    Og Haraldsen, han ville ikke slutte.

    Så jeg fant en rot eller kjepp, eller noe.

    Og til slutt så ble jeg så lei av, at Haraldsen ikke ville gi seg, (med køddinga si da).

    Så jeg sa til han, at han kunne stappe den kjeppen oppi ræva da.

    (Foran hele troppen omtrent vel).

    Siden Haraldsen ikke ville la meg være i fred da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten også en kjent svensk/norsk ishockeyspiller, ved navn Patrik Eide, som avtjente førstegangstjenesten, på Terningmoen, det året jeg var der.

    Og han lurer jeg på, om var i troppen vår, i begynnelsen.

    For jeg mener å huske det, at han var med på å arrangere infanterimerke-konkurransen der, høsten 1992, og da heia han vel litt på meg, (tror jeg), på svensk vel, da jeg løp forbi, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og det tror jeg at må ha vært på grunn av at han muligens var i troppen vår først, (eller noe).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg var på lag 2.

    Så hadde jeg gått bort på Bast, (bensinstasjonen like ved Terningmoen), og kjøpt noe godteri, en ettermiddag eller kveld, da.

    Og da hadde jeg blant annet kjøpt en pose isbre-mint da, (husker jeg).

    Og da lagfører Bricen så det, så sa han, at ‘du vet alltid hva som er godt, du’, om/til meg, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og visste jeg ikke hvor Bricen ville hen, egentlig.

    (Selv om jeg kanskje tok det som et kompliment, med en gang).

    Så da holdt jeg bare kjeft, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter juleferien, på Terningmoen.

    Så ville jeg være i form, før ‘skisesongen’ vår liksom skulle begynne, for alvor.

    Så jeg løp en av mine første tredemølle-økter, på en tredemølle, i velferdsbygningen, på Terningmoen der, husker jeg.

    Og den satt jeg til å gå ganske raskt, så jeg klarte å løpe ganske fort, på den her tida, (husker jeg).

    Vi måtte stadig løpe 3000-meter løp, på Terningmoen.

    Og kravet var at man måtte klare å løpe på under femten minutter.

    Og det klarte jeg alltid.

    I begynnelsen, så løp jeg kanskje 3000-meter, på 13-14 minutter.

    Mens jeg en av de siste månedene der, kanskje løp 3000-meter, på 11-12 minutter, da.

    Selv om jeg fortsatt røyka, mens jeg var i Geværkompaniet.

    Så man ble i god form av å være der, det er helt sikkert.

    Pettersen fra Fredrikstad, han tok seg helt ut, på det første 3000-meter løpet, så han spøy, på ‘oppløpssia’, (mens han fortsatt løp vel), husker jeg.

    Og han var også litt korpulent, så han klarte vel kanskje ikke kravet på femten minutter heller vel.

    Ihvertfall så var han en av de siste til å komme seg i mål vel.

    Men han var kanskje den som kjempa hardest da, siden han spøy, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pettersen han gikk også i et noen måneder, (var det vel), med en hvit krage, rundt halsen.

    Jeg husker at troppsjef Frøshaug, spurte Pettersen, på troppens oppstillingsplass, om han ikke snart skulle slutte å gå med den kragen.

    Så det virka som om at dette var mye opp til Pettersen selv, synes jeg.

    At han kanskje fikk mer frihet, av troppsbefalet da, enn oss andre, i tropp 1.

    Men det tørr jeg ikke å si sikkert.

    Selv om jeg husker at jeg syntes at det virka litt sånn, på den her tida.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en god del mer, som hendte, den tida, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 12: Parade i Karl Johan

    Ved åpningen av Stortinget, høsten 1992, så skulle vi i Geværkompaniet være med, å stå parade i Karl Johan, når Kongen og Kronprinsen kjørte forbi, i limousinen sin.

    Vi tok busser ned til Oslo, fra Elverum, og parkerte ved Akershus Festning der.

    Så marsjerte vi bort til gågate-delen, av Karl Johan, på rekke, etter en del andre avdelinger, (fra andre steder i landet da).

    Geværkompaniet ‘dreit seg ut’, fordi vi marsjerte i passgang, i gågate-delen av Karl Johan, (husker jeg).

    Oslofolka, i troppen min, (tropp 1), de syntes at dette var flaut, og tok det opp, i ettertid, i troppens time, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Sånn som jeg husker det, (og sånn som det ble nevnt i ettertid, på Terningmoen også vel), så begynte denne passgangen helt foran, hos de befalene/offiserene som egentlig skulle holde takten, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi i Geværkompaniet, vi hadde plassene våre nærmere Stortinget enn Slottet, (hvis jeg skal prøve å forklare).

    Jeg mener at jeg stod litt nærmere Slottet, enn Lille Grensen der.

    (Ovenfor Saras Telt der cirka vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han soldaten som stod rett ovenfor meg, han ba om å bli bytta ut, husker jeg.

    Og en slags gatesanger, satt på bakken, på fortauet, ikke så langt unna meg der jeg stod, og sang en sang som gikk sånn her, ‘hei, lille venn, har du lenge igjen. Har du ni eller ti, det driter jeg i’, (husker jeg), en sang som handler om mobbing av folk som nettopp har kommet inn i militæret da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var heller ikke så god i slutta orden, så jeg var litt i utakt, når vi skulle ta ‘bajonett på’, ‘presenter gevær’ og disse drillene da.

    Men jeg mista ihvertfall ikke AG3-en i bakken, som noen hadde klart å gjøre en gang, mens han stod parade, i Karl Johan, (var det vel noen som sa, på Terningmoen, før vi dro på denne paraden da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi ble vel stående der, i bortimot et par timer vel.

    Mens Kongen og Kronprinsen var inne og åpnet Stortinget da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi skulle egentlig se rett fram.

    Men jeg var litt nysgjerrig.

    Så da limousinen til Kongen og Kronprinsen dukka opp.

    (På vei tilbake til Slottet igjen).

    Så så jeg litt til venstre, (må jeg innrømme), og så nysgjerrig inn i limousinen til Kongen og Kronprinsen, da den kjørte forbi da.

    (Siden jeg kjeda meg litt da).

    Og når jeg så inn i limousinen, så så jeg rett inn i øya til Kongen faktisk.

    (Det vil si Kong Harald da).

    Kong Harald hadde et fast/strengt blikk, syntes jeg, som han så tilbake på meg med da.

    Han likte kanskje ikke det, at vaktsoldatene så inn i bilen hans.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kronprins Haakon, han så ikke tilbake på meg, forresten.

    Han satt bare og så rett fram, og så ikke ut av vinduene, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så Kronprins Haakon, han var kanskje ikke så streng/våken som Kongen da, (hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter paraden, så fikk vi som bodde i Oslo, lov til å sende med geværene våre, med bussen, tilbake til Terningmoen.

    Også fikk vi lov til å ta helgeperm, i Oslo da.

    Sånn at vi kunne rekke å være hjemme, mange timer tidligere, enn på en vanlig fredag da.

    Siden vi vanligvis tok 13-toget, (eller noe), fra Elverum vel.

    Men denne fredagen, (var det vel), så fikk vi perm, på rundt det samme tidspunktet, i Oslo da.

    (Så vi var i Oslo, og hadde helgeperm, ihvertfall to-tre timer før vi vanligvis hadde det, på en vanlig fredag da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia hadde fortalt meg det, at Christell hadde flytta til Oslo, og gikk på Bjørknes.

    (Var det vel).

    Bjørknes var en privat skole, for elever, som ikke hadde klart videregående da.

    Så Christell hadde vel antagelig strøket på noen fag, på allmenn da.

    Jeg visste ikke hvor Christell bodde.

    (Så det var ikke sånn at jeg pleide å besøke Christell ofte, den tida hu bodde i Oslo, akkurat.

    Ikke det første året, ihvertfall.

    Og hu besøkte ikke meg på Ungbo heller.

    Selv om hu var der et par-tre ganger, etter at Pia flytta inn der også, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23).

    Men jeg tenkte at Christell kanskje syntes at det hadde vært morsomt, å se meg i permuniform, og høre om Kongen, osv.

    Og om det at jeg hadde stått parade i Karl Johan da, selvfølgelig.

    (Og siden ingen i slekta mi, hadde vært der for å se på meg, mens jeg stod parade, i Karl Johan, da).

    Så jeg ringte Bjørknes da, og fikk høre når Christell slutta.

    For det sa ei kontordame til meg, uten at jeg behøvde å presentere meg vel.

    (Men jeg var i litt militært ‘humør’ da sikkert.

    Og kanskje litt stressa på grunn av det med Kongen, osv).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg rakk å gå på McDonalds, (i Nedre Slottsgate der vel), før Christell slutta på skolen vel.

    Og så gikk jeg bort til skolen til Christell da, som lå ikke så langt unna Steen og Strøm der vel, i Kvadraturen da, (heter det vel).

    Men jeg syntes at de folka, som gikk ut fra Bjørknes, så litt flaue ut.

    (De fleste av dem hadde vel strøket, på videregående, tenkte jeg).

    Og jeg var litt usikker på om permuniformen min lukta vondt.

    (Noe den noen ganger kunne gjøre.

    Siden vi ble drevet rimelig hardt, i Geværkompaniet da).

    Så jeg stod bare på hjørnet, av en bygning, som lå ovenfor der skolen til Christell lå da.

    (Jeg tror at det var Bjørknes, den skolen het, hvis jeg ikke husker helt feil).

    Jeg tenkte vel at jeg ville kjenne igjen Christell, på lang avstand, med hennes lange, lyse hår.

    Men jeg stod der, i 10-15 minutter vel.

    Og jeg så ikke noe til Christell.

    Men jeg så noen som så ut av et vindu der, (i andre etasje der), eller noe, vel.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så det er mulig at det var Christell, og at hu ikke ville treffe meg da.

    (Noe sånt).

    Så etterhvert, så dro jeg bare hjem.

    Jeg handla noe mat på Rimi vel.

    Og dro hjem til Ungbo, i Skansen Terrasse 23, da.

    (Hvis det ikke var etter at jeg prøvde å finne Christell, at jeg kjøpte burger på McDonalds da.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 105: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo XI

    Da jeg jobba på OBS Triaden, så hendte det vel ganske ofte faktisk, at det var brannøvelser.

    Og da måtte alt av kunder og ansatte ut av senteret da.

    En gang, så var det ei utenlandsk dame, i 20-30-årene kanskje, som ikke fikk med seg, at det var brannalarm.

    Hu skjønte ikke hva som ble sagt, på høytaleranlegget da.

    Hu stod mellom ferskvareavdelingen og kassene, like ved nødutgangen for oss ansatte der vel.

    Og jeg var jo ikke leder der, men ingen av de damene som jobba i kassa-avdelingen, (hverken hu nye kassalederen eller om det var Liss og/eller Fanney, som var der da), sa noe til hu dama, som også hadde en liten unge, oppi vogna si da.

    Så jeg måtte be hu kundedama om å ta ungen da, og gå ut av senteret, siden det var alarm da.

    (Noe som egentlig var kassalederen sin jobb, mener jeg å huske).

    Jeg lurer på om hu kundedama måtte bli med oss ansatte ut den nødutgangen som gikk ut ved personalinngangen der, på OBS Triaden.

    Det er mulig.

    Noe sånt.

    Så jeg var nesten som en leder der, noen ganger, på OBS Triaden, må jeg nesten si.

    (Hvis jeg skal ta i litt).

    Siden de som var ledere der egentlig, på OBS Triaden, kanskje kunne oppføre seg litt nølende noen ganger da.

    Det er mulig.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kunne også noen ganger, når jeg jobba på OBS Triaden, gå på kontoret, til butikksjef John Ellingsen og assisterende butikksjef Claus, og klage på at prisene på ditt og datt var feil da.

    (Siden jeg satt i kassa, så fikk jeg jo ofte høre det av kundene, hvis en vare var feil prisa da).

    En gang, som jeg gjorde det, så fikk jeg bare høre, at ‘ikke nå, Erik’, av Claus vel.

    (Hvis det ikke var fra butikksjef John Ellingsen da).

    For da var det vel et eller annet alvorlig som foregikk da.

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    Som de egentlig prata om, inne på kontoret der da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg levde liksom litt i ‘kassa-verdenen’ da, mens jeg jobba på OBS Triaden.

    Så butikksjefen og assistenten, de syntes nok ikke at jeg var så kul, når jeg kom inn på kontoret og klagde på feil prising, osv.

    For de hadde vel kanskje en annen tone der, enn den jeg brukte.

    Jeg måtte kanskje ‘barske meg litt opp’, for å gå inn på kontoret der, og klage på feil prising, og sånn, da, til ‘de høye herrer’, så jeg hadde nok kanskje en litt anspent og ‘kjeftete’ tone.

    Det er nok mulig.

    Og det var enda verre når det gjaldt spesialvareavdelingen.

    Der var det ‘alltid’ problem med prismerkingen, på varene, husker jeg.

    Og prislappene derfra, de hadde en kode, som man måtte slå inn i kassa, om som var for en bestemt varegruppe da.

    Og ofte så ville ikke den koden stemme.

    For eksempel så stod det kanskje ‘sko’, på kassa, når jeg tasta inn den koden, også hadde kunden kanskje handla noen klær, eller noe.

    Og da måtte jeg hver gang rope på ‘spesialvareavdelingen til kasse 14’, (eller om det var ‘Lars Erik til kasse 14’), eller noe.

    Og dette hendte jo som regel flere ganger på hver vakt da.

    Så jeg skjønner det, hvis Lars Erik Koritov, som var leder for spesialvareavdelingen der, ble lei av at jeg klagde på prisinga hele tida da.

    For jeg var vel omtrent den eneste, av de i kassa, som gadd det, tror jeg.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, det første året vel, som jeg bodde på Ungbo.

    Så hørte jeg på en Oslo-nærradio, på stereoanlegget, på rommet mitt, en dag.

    Og en nærradiostasjon, de ‘hypet’ en sang, av et Oslo-band, som jeg ikke husker hva heter nå.

    Men sangen, den het ihvertfall ‘Maria is beautiful’, (eller noe).

    Og den CD-singelen, den ble visst solgt, på tilbud, på CD Akademiet, på Oslo City, (eller noe), da.

    Og jeg var ganske ofte innom den butikken, så jeg kjøpte den CD-singelen, til 29 kroner kanskje da, (i samme slengen kanskje, mens jeg kjøpte en annen CD da).

    (Dette var jo fra før mp3-enes tid.

    Så da pleide jeg mye oftere å kjøpe CD-er, enn jeg gjorde, etter at jeg fikk meg internett da).

    Og mens jeg prøvde å høre litt mer på den ‘Maria is beautiful’-sangen, på stereoanlegget mitt da.

    En kveld da antagelig.

    (En høstkveld muligens vel.

    Men det skal jeg ikke si helt sikkert).

    Så hendte det rare, at noen lokale ungdommer, (må det vel ha vært), på Ellingsrudåsen, de kasta et råttent eple, på vinduet, til rommet mitt.

    Mens jeg hørte på den sangen da.

    Og da fikk jeg litt sjokk.

    For det var liksom en gjeng, (kunne jeg noen ganger høre), som stod utafor, om kveldene, ikke så langt unna vinduet mitt da.

    (I barnehagen, eller hvor de kan ha oppholdt seg).

    Jeg var ganske ung, på den her tida, så jeg turte ikke akkurat å stå i vinduet mitt og speide etter dem heller.

    (Og jeg var ikke så flink til å vaske vinduer og sånn heller, på den her tida.

    Jeg hadde jo veldig mye å gjøre, på NHI og på jobben, på OBS Triaden da).

    Og jeg var litt sånn sky nesten og, da jeg bodde der.

    Siden jeg var fra Bergeråsen og Ellingsrudåsen, det var liksom så i utkanten av Oslo, som man kunne komme da.

    Så det var liksom som et sånt litt ukjent og et litt ‘rart’/sært/rånete sted kanskje da.

    (Man kan vel kanskje si at Ellingsrudåsen er mer som en del av Romerike, enn som en del av Oslo, for alt hva jeg vet også, forresten).

    Hvor alle kjente alle liksom.

    Men hvor jeg vel alltid kom til å være en som var utenfor og fremmed da, kan man vel kanskje si.

    Så det var ikke sånn, at jeg vaska det vinduet mitt, dagen etter, eller noe.

    Neida, jeg glemte det vel kanskje bort, og det gikk vel kanskje et år, (eller noe), før jeg vaska det vinduet, mens jeg var i militæret vel, og da var mer vant til å vaske og sånn, derfra da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, etter at jeg flytta til Oslo.

    Men mens søstera mi Pia fortsatt bodde hos bestemor Ågot, på Sand.

    Så mener jeg at det var sånn, at fettern min Ove og jeg, ble med Pia, på en ny cafe, som hu hadde oppdaget i Drammen, som hadde et fransk navn, eller noe, vel.

    Dette var kanskje i sommerferien 1990.

    Hvis jeg skulle gjette.

    (Det er mulig).

    Når vi tre gikk inn på den cafe-en.

    (Det er mulig at Pia hadde en venninne med og).

    Så husker jeg det, at noen Drammensdamer, de kommenterte utseendet, til Ove og meg, som liksom dannet baktroppen inn på den cafeen da.

    Etter Pia som ledet an da.

    Og da sa hu ene dama først, at Ove og jeg var så kjekke.

    Og så diskuterte de hvem som var kjekkest.

    Også sa de at, (hvis jeg hørte det riktig), noe sånt som, at ‘han var kjekkest, for han andre andre hadde liksom så rar form på hue’, eller noe.

    Og da lurer jeg på om det var Ove, som de mente.

    For han har liksom et sånt ganske stort hue vel, som han har arva etter mora si Inger, (som er i Jehovas Vitner), mistenker jeg.

    Men det er også mulig at det var meg de mente, at hadde rart hue.

    Det var jeg vel ikke hundre prosent sikker på.

    Men jeg tippa på at de vel kanskje mente Ove, husker jeg.

    Og jeg lurer på om Ove fikk med seg hva de her Drammensdamene prata om og.

    Det er mulig.

    Så sånn var antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå er det bare fire notater igjen, på notatblokka mi her.

    Så nå blir det nok bare et kapittel til, av Min Bok 2.

    Så jeg får prøve å få skrevet dette siste kapittelet, en av de neste dagene.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.