johncons

Stikkord: St. Hanshaugen

  • Folk skriver og skriver, til johncons-blogg, at de vil ha flere måkevideoer, (bare tuller). Her er det uansett noen fler

    PS.

    Video 475 var kanskje den beste, synes jeg.

    Der ser man at begge de noen måneder gamle måkeungene prøver å lære seg å fly.

    De ifjor, de forsvant ganske raskt, når de først hadde lært seg å fly, så det er ikke sikkert at det blir noe særlig fler måkebilder og videoer iår.

    De måkene skriker når de øver på å fly, så jeg hører de inn i stua her.

    Så det er derfor jeg klarer å ta video når de driver og flyr osv.

    Det er ikke sånn at jeg står der hele dagen, og venter på at de skal gjøre noe.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det er vel litt artig å filme de måkene, synes jeg, når de først er der.

    Det var ikke sånn da jeg bodde i Oslo f.eks., på St. Hanshaugen, at det var måkefamilier, utafor vinduet osv.

    Selv om katten til naboen, (som het Chaplin), noen ganger havna på terrassen min.

    Men en gang så jeg i øyekroken, at det faktisk var hu unge nabodama, fra Nord-Norge vel, og som jobba som assistent på Rimi Ringen vel, (ei ganske lav ei, med lyst hår, tror jeg), som heiv katta si over på min terrasse.

    Av en eller annen grunn.

    Så der må det ha vært noe ‘lurings’, eller noe, vil jeg si.

    Hvorfor ville hu gjøre det med katta si?

    Det vet vel bare gudene tror jeg, og kanskje knapt nok de.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Men da jeg bodde i Oslo, så var jeg en person, som ikke lagde noe vesen av meg.

    Jeg hadde ikke overhørt at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’.

    Og jeg hadde ikke blitt forsøkt drept, på gården til min onkels samboer i Larvik, (noe som skjedde i 2005).

    Så derfor så var jeg ikke sånn at jeg ville ha blogg og websted osv., (om meg selv), da jeg bodde i Oslo.

    Jeg hadde ikke noe behov for det, for å si det sånn.

    Det er noe jeg har først har begynt med, etter at jeg overhørte at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’, i Oslo, i 2003, og ble forsøkt drept, i Kvelde, i Larvik, i 2005.

    Og jeg begynte ikke å skrive på nettet, på grunn av det.

    Men, på grunn av at jeg har blitt tulla med av samfunnet, etter dette.

    Politiet både i Norge og England, og inkludert Kripos i Norge, har bare tulla med meg.

    Avisene skriver ikke noe, ikke engang om arbeidssaken min mot Bertelsmann/Microsoft.

    Og den arbeidssaken, blir også tulla med, av advokatfirma og advokatforeninger og det som er, her borte i England.

    Så det var ikke sånn, at jeg hadde så lyst til å skrive om alt på nettet.

    Det er samfunnet, vil jeg si, både i Norge og England, som tuller med meg, og svikter.

    Så derfor prøver jeg å skrive om hva som foregår.

    Men også pressen svikter.

    For jeg har jo holdt på å skrive i over tre år nå, blir det vel, på johncons-blogg.

    Og har hatt mange hundre tusen lesere, på bloggen.

    (Jeg har ihvertfall snart 500.000 sidevisninger, på StatCounter.

    Og det tracking-cookie programmet, har jeg ikke brukt hele tiden.

    Så det første året eller halve året, er ikke med da).

    Så her er det hele land, som svikter, vil jeg si.

    Man kan kanskje si at hele verden svikter.

    Så det er artig.

    Hva er det man sier da.

    ‘Go’ verden?

    Noe sånt.

    Så alle i verden er landsbyidioter, vil jeg si nå.

    Ihvertfall de i pressen og i politiet osv.

    Som ikke gjør jobben sin, av diverse korrupte grunner da.

    Så sånn er nok det.

    Bare for å varsle om dette.

    Så dette er som den filmen som heter Idiocrazy, eller enda verre kanskje.

    Så ‘veldig bra’ til verden.

    Over og ut for denne gang.

    Med hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 3.

    Her er mer om dette:

    jorda fail

  • Nå var George, husverten, her

    Jeg sa at jeg hadde bare £300, (og ikke £365), siden han ikke ringte igår.

    Og steikeovnen ikke har virka på ca. et år.

    (George ringte meg på mobil idag, nemlig, så nå har jeg mobilnummeret hans.

    Så nå slipper jeg å løpe fram og tilbake til banken hele tida.

    Hvis han ikke dukker opp på den avtalte datoen nå, så kan jeg ringe på mobil og høre hva som skjer.

    Selv om denne måten å betale husleia på ikke er så bra.

    Men da kan jeg kanskje bare si at jeg går og betaler i banken, eller noe.

    Vi får se).

    Han skulle også sende noen til å fikse steikeovnen.

    For jeg klagde på at jeg alltid pleide å spise pizza i Norge, men det er problematisk her.

    Han sa også at Lorna nok ikke kom til å bli fornøyd, siden jeg bare betalte £300.

    Men hu er så dårlig til å fikse ting, klagde jeg.

    Hu fiksa ikke varmtvannsberederen, (på to år, eller noe, vel), og steikovnen har ikke virka på over et år vel.

    Noe sånt.

    Så nå håper jeg at jeg skal få steikeovn her også.

    Da vil leiligheten bli som ny igjen, mer eller mindre.

    Eller bedre enn da jeg flytta inn faktisk.

    For jeg har jo også kjøpt oppvaskmaskin her, i mellomtiden.

    Så den er mye bedre denne leiligheten her, enn den jeg hadde i Oslo, vil jeg si.

    For den her leiligheten er to-tre ganger så stor, eller noe, i forhold til Rimi-leiligheten, jeg hadde på St. Hanshaugen.

    Så det er ikke dårlig bare det.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her er mer om dette:

    Photo 9365

    Photo 9366

    PS 2.

    Det er varmeelementet, inni steikeovnen, som ikke virka.

    Og hun Lorna sendte reperatører, for å fikse ovnen, (og vaskemaskinen), for over et år siden vel.

    Men han klarte ikke å fikse noen ting, så jeg kjøpte ny vaskemaskin.

    (For jeg måtte jo ha reine klær).

    Men, steikeovnen har ikke virket, det siste året.

    Men, jeg sendte Lorna e-post og sa at jeg skulle kjøpe ny steikeovn også.

    Men det er ikke en sånn gammeldags steikeovn.

    Det er en som er todelt, sånn at den er integrert i kjøkkenskapene.

    Så jeg trenger ikke en ny kokeplate-del.

    Men, jeg trengte bare en sånn steikeovn-del, (som man kan få kjøpt for seg).

    Så skulle jeg prøve å skjønne hvordan jeg bytta en sånn del da, (for jeg har alltid pleid å hatt gammeldagse steikeovner, som står for seg, i en del).

    Men da gikk døra av gitt.

    Så derfor er døra også ødelagt.

    For jeg prøvde å ta ut hele den delen, for jeg skulle liksom kjøpe ny.

    Men, så begynte plutselig han George å dukke opp på døra her, før jeg fikk kjøpt ny steikeovn og ny sofa.

    Og da var han så stressa, og jeg fokuserte på å få fiksa varmtvannsberederen.

    Og det var uforberedt, så det var kanskje ikke så ryddig her da.

    For det er jo ikke alltid leiligheten er så rydda, at man vil ha en husvert inn på kjøkkenet, mener jeg.

    Men men.

    Så det med ny steikeovn, det rant ut i sanden, ifjor, siden husvert-firmaet, begynte å sende en sånn husleieinnkrever på døra.

    Så Imperial Properties, de brøt egentlig den avtalen vi hadde ifjor, vil jeg si.

    (Eller avtale og avtale, jeg sendte ihvertfall e-poster om dette, som Lorna ikke svarte på).

    Men jeg fikk ihvertfall kjøpt ny vaskemaskin og ny oppvaskmaskin, ifjor.

    Og han George fikk fiksa varmtvannsberederen.

    Og nå klarer vi kanskje å få fiksa steikeovnen også.

    Så det ordner seg kanskje på et vis.

    Vi får se.

    Selv om jeg har litt problemer med å samarbeide med hu Lorna.

    Og selv om han George, omtrent aldri dukker opp på de dagene han avtaler.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Knut Storberget bor i samme gate i Oslo, som jeg bodde i, Waldemar Thranes gate. Kanskje det er derfor jeg blir tulla med?

    waldemar thranes gate

    http://www.dagbladet.no/2010/04/22/nyheter/innenriks/lekkasje/eiendom/knut_storberget/11401325/

    PS.

    For jeg kjøpte stereoanlegget mitt, i Oslo, da jeg solgte Commodore 128, i 1987 eller 1988.

    Men den forsterkeren, gikk i stykker, rundt år 2002, kanskje.

    Noe sånt.

    Og da kjøpte jeg en ny forsterker, i den samme butikken.

    En utstillingsmodell, med surround og greier, (som jeg ikke brukte da).

    Det var i butikken Elnor vel, ved Rådhuset.

    Men men.

    Og David Hjort, han skyldte meg 3000, eller noe.

    Så han ba meg pent om å ta noen høytalere som delbetaling, av gjelda.

    Jeg skulle få noen svære høytalere, for 1000 kroner, som han hadde hatt på Bjørndal, eller noe, sa han ihvertfall.

    (For de var for store til å ha i leiligheten til han og Melina, på Ammerud, sa han).

    Så jeg kjørte til Ammerud og henta de.

    Og da fikk jeg jo det anlegget, til bare 2000, for det var hva forsterkeren kosta.

    Men, da måtte jeg jo nesten prøve det her anlegget og.

    Så det er ikke umulig det, at han Storberget kan ha hørt at jeg spilte, i nr. 32, (for jeg bodde i nr. 5).

    For jeg spilte nok ganske høyt.

    Men jeg spilte ikke på mer enn halv lyd.

    Men det var så svært anlegg, så man måtte nesten sette på litt guffe, for å bli fornøyd.

    (Jeg vet ikke hvordan man skal forklare det, men hvis man har et anlegg, så må man jo bruke det.

    Og det var ikke så bra utvalg i dårligere forsterkere.

    Enten var det svært anlegg, eller så var det noe dårlige greier, eller noe dyre greier.

    Så da valgte jeg å ha en stor forsterker, siden den kun kosta 2000, brukt som utstillingsmodell).

    Men det forklarer jo det, at jeg ikke får rettighetene mine fra politiet da.

    Siden Storberget ikke likte at jeg spilte så høy musikk, og hadde på så høy lyd, når jeg så på filmer jeg hadde lasta ned da.

    Så sånn er nok det.

    Så skjerpings i Oslo, dette her går på folks rettigheter, og det har man selv om man har spilt høy musikk.

    Dere skjemmer ut Norge.

    Med hilsen

    Erik Ribsskog

  • Glemte at broren min Axel har solgt sex til et par på Skøyen

    Jeg driver og ergrer meg litt.

    For jeg lager sånne avstemninger.

    Om hva broren min og fetteren min, har gjort av gale ting.

    Av hva som er værst da.

    Men nå kom jeg på, at jeg glemte å skrive om den gangen broren min sa, at han hadde stått lent opp mot en husvegg, på Skøyen, også hadde et mann og en dame spurt han ‘hvor mye tar du da?’.

    Men broren min sa ikke noe mer.

    Men jeg lurer på om han har solgt sex.

    Og fetteren min Ove, glemte jeg et par ting om og.

    En gang hoppe han over fra balkongen min, til balkongen til naboen.

    (Som var Sophia, butikksjef på Rimi Skullerud.

    Som var sammen med en tøff kar, som hoppa over balkongen til meg en gang, og bare stod der, som for å lytte).

    Og en gang Ove var på besøk hos meg, så ødela han sofaen min.

    Han fikk oss til å reise oss opp i fylla, og sette oss ned samtidig.

    (Noe som var helt formålsløst.

    Og som jeg tror må ha vært planlagt).

    Og da knakk den sofaen, som jeg hadde tatt med fra boden på Ungbo.

    (Ingenting i den boden ble brukt, det var bare skrot.

    De hadde fått skinnsofa der, mange år før, så ble en brukt og ganske slitt sofa satt i boden da.

    Så tenkte jeg, at den ville bare havne på dynga, når noen skulle rydde den boden.

    Og da tok jeg heller med den til Rimi-leligheten min, på St. Hanshaugen, som jeg nettopp hadde fått da.

    For jeg hadde ganske bra kontroll på den boden hos Ungbo, for jeg hadde bodd der i fem år, så jeg visste at den sofaen hadde stått inne i den boden i minst fem år, hvis ikke ti eller femten år.

    Det lå mange kofferter, som folk hadde flytta fra, (merkelig nok).

    Og også klær som folk hadde flytta fra, lå inne i den boden.

    Så hva som hadde skjedd med de folka, det vet jeg ikke.

    Men det veit dem kanskje selv.

    Kanskje dem havna ‘på kjøret’?

    Hvem vet).

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her er mer om dette:

    st. hanshaugen

    PS 2.

    Forresten, jeg huska litt feil.

    Det var nok den leiligheten et hakk til høyre.

    Også bodde Sophia et hakk til høyre for der igjen.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg kom på.

    Jeg får prøve å våkne litt her.

    Vi får se.

    PS 3.

    Hvis man kjører rett fram, og til venstre, fra der jeg bodde på St. Hanshaugen, så kommer man til det første stedet jeg bodde i Oslo:

    første sted bodde i Oslo

    Det er leiligheten til faren min og Haldis Humblen, dama hans.

    Jeg bodde der fra ca. 18. august 1989 til 31. august 1989.

    For da sparte jeg husleie for en måned, fant jeg ut, der jeg leide på Abildsø.

    (Jeg var veldig sparsommelig på skillingen som ungdom, eller ihvertfall som barn).

    Men men.

    Her var Magne Winnem på besøk.

    Og den andre helga jeg bodde der, så kom Cecilie Hyde, på besøk, fra Svelvik.

    Og jaggu dukka ikke Magne Winnem opp da og, fra ingensteder.

    Og lagde Hatting rundstykker med Norvegia-ost i skiver.

    Og hadde med seg en feltseng, eller campingseng.

    Så det skjedde ikke noe mellom meg og Cecilie Hyde, for det kom en vakt, eller hva man skal kalle Magne Winnem.

    Så sånn var det.

    Jeg ringte Christell fra telefonkiosken, ved Alexander Kiellands plass der.

    For å høre hvor Nina Monsen bodde.

    Eller om jeg kunne få telefonnummeret.

    Men da hadde hu flytta til Lillehammer, på noe institusjon, sa Christell.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    PS 4.

    Jan Snoghøj har også bodd der i mange år, før jeg bodde der en drøy uke.

    Sammen med en amerikaner ved navn Carry vel.

    Noe sånt.

    Viggo Snoghøj/Snowhill, holdt foredrag om bodybuilding, på Stovner Senter sitt treningsstudio, på begynnelsen av 80-tallet.

    Og da satt jeg på med faren min og Haldis.

    Og da hørte jeg at Haldis sa, at han som eide den leiligheten, visstnok var iferd med å miste kontrollen over livet sitt, eller økonomien sin, eller noe.

    Og at de kunne få den leiligheten billig.

    Så den leiligheten fikk de billig, før oppgangen i boligmarkedet på 80-tallet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Men men.

    PS 5.

    Så leide jeg av Berit og Gunnar Jorås, i Enebakkveien 239 B, på Abildsø.

    Der leide jeg fra september 1989 til juni 1990.

    Da dro jeg på ferie til England.

    Faren min sa at Abildsø var nærme Frysja/Kjelsås, hvor høgskolen jeg gikk på, NHI, lå.

    Men det stemte ikke i det hele tatt.

    NHI lå mye nærmere leiligheten til Haldis, i Uelandsgate, (på bildet ovenfor).

    Det var bare ca. 15 minutter med 18-bussen, som den vel het da.

    Mens fra Abildsø, så måtte jeg først ta 71-bussen, ned til Jernbanetorget, og så bytte, og så ta 18-bussen, forbi leiligheten til Haldis, og til NHI da.

    Hu Berit Jorås, tålte ikke matlukt, så jeg måtte kjøpe burgere og sånn til middag.

    Og jeg gikk på en privat høgskole, så studielånet strakk ikke helt til.

    Så jeg gikk ned mange kilo, og veide vel 58 kilo på det laveste vel.

    Samtidig måtte jeg søke på sosialkontoret på Ryen, for sosialstøtte, i 2-3 måneder, våren 1990.

    For det var så dyrt å spise ute hver dag.

    Og jeg røyka også, dum som jeg var.

    Noe søstra mi hadde fått meg til å begynne med, da vi var på ferie i Sveits, sommeren 1987.

    For jeg ville liksom ikke være noe mindre tøff enn søstra mi da, som jeg fant ut røyka fast, da vi dro til tante Ellen i Sveits.

    (Pia bodde hos Haldis, som man vel må si hadde adoptert Pia, (og faren min)

    Så jeg visste ikke det at Pia røyka, før vi dro til Ellen i Sveits.

    For Pia og jeg, vi omgikks nesten ikke noe, på den tida, da Pia bodde nede hos Haldis, enda det bare var ca. 200 meter, mellom leiligheten ‘min’ og Haldis sin.

    Men jeg ble behandlet som om jeg var spedalsk, av folka i ‘Haldis-huset’, mer eller mindre også inkludert faren min.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på).

    Her er den hybelleiligheten jeg leide på Abildsø, av Berit og Gunnar Jorås.

    Jeg delte bad og kjøkken, med ei pen dame, i begynnelsen av 20-åra som også studerte, men som sjelden sa noe.

    Men kjøkkenet brukte jeg nesten aldri, for jeg fikk ikke lov å lage mat der, siden kona i huset, hu Berit Jorås, ikke tålte matlukt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Her er den hybelleiligheten, (som kosta 2500 i måneden):

    Magne Winnem var ofte på besøk her, og Lill fra Svelvik, som bodde på Grønland, (sammen med en Pia, fra Sande/Svelvik vel, som var adoptert fra Korea vel), var også på besøk her en gang, da Magne Winnem også var på besøk.

    Sånn var det vel.

    Her er det bildet ja:

    abildsø

    PS 6.

    Det var også på Abildsø, at hu Siri Rognli Olsen, og venninna hennes, Caroline, eller noe, var på besøk.

    Da de skulle på the Alarm-konsert, rundt påsketider, 1990.

    Og da hu ‘breie’ Siri Rognli Olsen, plutselig satt seg oppå meg, i vannsenga mi, og tok pikken min ut av underbuksa, og begynte å ri meg da, uten å spørre først.

    Og hu var ikke så deilig akkurat, så jeg hadde nok ikke sagt ja.

    Men jeg fikk nesten litt karasjokk, av hu Siri Rognli Olsen, så jeg fikk ikke sagt noe.

    Jeg bare gikk på badet, og vaska pikken, for å si det sånn.

    Så det var nok ikke helt bra, det som foregikk der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Men men.

    PS 7.

    Sosialkontoret på Ryen, var ikke så glad for, som de sa, i å sponse privat høyskole-utdannelse.

    Så jeg måtte love det, å ta et friår, skoleåret 1990/91, for å spare penger, sånn at jeg klarte å fullføre det neste året på NHI, uten sosialstøtte.

    (Jeg var også veldig bortskjemt, fra oppveksten.

    Fordi jeg fikk alltid penger, så jeg var bortskjemt, når det gjaldt penger og snacks og godteri og ting og sånn, selv om jeg hadde bodd alene, siden jeg var ni år.

    Så sånn var det).

    Mer da.

    Jo, jeg hadde jo en halvbror, i Oslo, Axel.

    Og jeg ringte Folkeregisteret, fra telefonkiosken på NHI, på Kjelsås.

    Og så dro jeg på ‘safari’, i Groruddalen, for å prøve å finne ut hvor Axel og dem bodde.

    (For, jeg kjente jo ingen i Oslo.

    Og Nina Monsen hadde jo flytta til Lillehammer, sa Christell.

    Og jeg trodde at det skulle bli artig å bo i Oslo, men jeg ble jo kjent med noen folk på Abildsø, av ungdomsgjengen der, siden jeg fortsatt var tenåring.

    Men Nina Monsen traff jeg jo ikke det året.

    Men jeg tenkte jeg måtte besøke Axel og dem.

    Og ringte opplysninga, og de sendte meg til Risløkkveien, var det vel.

    Men der hadde de flytta fra.

    Det var to svære villaer, som var på den eiendommen, men som var bygget om til leiligheter.

    Så sendte Folkeregisteret meg til Høybråtenveien 28D.

    Men det fant jeg ikke.

    Jeg var ikke så kjent i Oslo, men jeg tok toget til Haugenstua, og gikk derfra, mot Furuset t-banestasjon.

    Men det ble bomtur.

    Så ringte jeg igjen, og da var det Høybråtenveien 25D.

    Og da fant jeg det.

    Da var Axel aleine hjemme.

    Og jeg var ikke helt sikkert på om han kjente meg igjen.

    Men det gjorde han, han visste hvem jeg var, sa han.

    Han var vel 11-12 år da, tror jeg.

    Og jeg var 19 år da.

    Og han hadde vært på besøk, på Bergeråsen, hos meg, (mener jeg det var), et par år tidligere.

    Da han tulla på Berger-kafeen.

    Og sa en av de og en av de.

    Istedet for en krone av de og en krone av de.

    (Og plaga dama på Berger-kafeen mye lenger enn nødvendig da.

    Sånn at folk bak i køen ville blitt irritert, hvis noen venta).

    Men men.

    Så kom faren og stemora til Axel hjem, ihvertfall stemora, Mette Holter.

    Og da kjørte det en politibil forbi.

    Og Mette spurte om jeg hadde politiet etter meg.

    (Noe jeg aldri har hatt, så da begynte jeg lure om hu var som hu dama i Olsenbanden, eller noe, siden hu la så godt merke til politibiler, hu Mette Holter).

    Eller om det var en annen gang jeg var der.

    Jeg dro å besøkte Axel og dem, kanskje en gang i måneden, eller noe.

    For jeg hadde ikke så mange og besøke i Oslo, og Axel var jo broren min da, så jeg tenkte jeg fikk besøke dem.

    Selv om Mette Holter ikke syntes det var så kult, for da kom hu på, at hu ikke var mammaen til Axel, sa hu.

    Så da ble det en slags konflikt, eller noe, der da.

    Så sånn var det.

    Men jeg syntes at jeg måtte få lov å besøke broren min da.

    Men men.

    Jeg skal se om jeg finner den adressen på Google Maps Street-view også.

    Vi får se.

    PS 8.

    Det er ikke lov å kjøre der den politibilen kjørte, i 1989, så Google-bilen, har ikke fått tatt ordentlig bilde, men det er en av de blokkene der, nedi der.

    Jeg ble etterhvert litt husvarm der.

    Jeg og søstra mi, var der til julefeiring, jula 1989, og vi fikk lov å bo der, i romjula, mens Arne og Mette og Axel, var på ferietur til mora til Arne, i Nordland.

    Så nyttårsaften 1989, så dro jeg og søstra mi med t-banen ned til Oslo sentrum.

    Så dro jeg på Radio 1 Club, seinere på dagen, med Magne Winnem.

    (Søstra mi dro til Drammen, eller til farmora mi på Sand, hvor hu bodde).

    Og jeg traff hu Laila Johansen, fra Skøyen, på Radio 1 Club, den nyttårsaftenen, husker jeg.

    Det er en annen historie.

    Ut mot våren, 1991.

    Så foreslo Arne og Mette, at jeg kunne bo hos dem, fra høsten 1991.

    Hvis jeg leide det gamle rommet til dattera til Mette, Kirsten, for 1000 kroner i måneden.

    Og det passa meg bra, siden jeg var under økonomisk press, fra sosialkontoret på Ryen.

    For da kunne jeg fått spart meg opp noen penger, til andreåret på NHI, tenkte jeg.

    Så jeg bodde i blokka i Høybråtenveien 25D, fra august 1990 til august 1991, var det vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Her var det:

    høybråtenveien

    PS 9.

    Hu Mette Holter begynte å mase på meg, om at jeg skulle flytte, våren 1990.

    Men jeg jobba mye på OBS Triaden, (hvor Svein Martinsen, en venn av Arne og Mette, hadde tipsa meg om at de hadde ledig jobb).

    Og jeg vanka mye sammen med tremenningen min, Øystein Andersen, og hans kamerat, Glenn Hesler, på fritida.

    Så jeg var litt treig med å flytte.

    Men da Mette maste på meg, for tredje gang, eller noe.

    Så la jeg merke til, på T-banen ned til sentrum, at det stod noen annonser på T-banen, om ‘hva med å bare ta oppvasken hver femte uke’.

    Og det var noe Ungbo-greier fra Oslo kommune.

    Som søkte etter folk til å bo på Ungbo da.

    Og det syntes jeg hørtes greit ut, siden hu Mette Holter maste så fælt på meg, om at jeg måtte flytte.

    Så jeg dro på møte på Ungbo, i Møllergata, var det vel.

    (Noe som var sånn at jeg ikke fikk lov å bo på Vålerenga, som var nærme skolen min, som da hadde flytta til Helsfyr, på Fyrstikktorget der.

    Men jeg måtte bo på Ellingsrudåsen, som er helt i utkanten av Oslo, og det var også ti minutter å gå fra T-banestasjonen.

    Så sånn var det).

    Jeg skal se om jeg finner et bilde fra Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen.

    Vi får se.

    PS 10.

    Google-bilen hadde visst ikke vært på Ellingsrudåsen heller.

    Og det skjønner jeg godt, for det er ganske i utkanten.

    Det er langt fra alt som heter T-bane og alt mulig, (Skansen Terrasse 23).

    Men jeg fikk altså ikke lov å bo på Vålerenga, av en eller annen grunn, av Ungbo.

    Men måtte bo her.

    Det kosta ca. 1600 kroner i måneden vel, den første tida.

    Noe sånt.

    Og jeg gikk siste året på NHI, (som da hadde flytta fra Kjelsås til Helsfyr, så det var ganske trist skolevei, men det var kort med t-banen, for Helsfyr ligger langs linje 6 Ellingsrudåsen, blant annet, så det var ti minutter å gå, og ti minutter med t-banen.

    Noe sånt.

    Og det gikk også buss, fra Helsfyr, til Lørenskog.

    Så jeg kunne ta buss fra Helsfyr og til jobb på OBS Triaden, som jeg gjorde på tirsdager og fredager, var det vel, (pluss lørdager).

    Så jeg hadde et sånt spesielt månedskort, som gjaldt både i Oslo og Lørenskog, (i Akershus).

    Så sånn var det.

    Så var jeg i militæret et år, og begynte å jobbe annenhver lørdag på Rimi Munkelia, (hvor Magne Winnem da var butikksjef).

    Da jeg var ferdig i militæret, så flytta alle de ‘gamle’ ‘flat-mates’-ene mine, og jeg satt igjen med en hel Ungbo-leilighet for meg selv.

    Med et stort rom, som var kombinert stue og kjøkken, (som egentlig var fellesrom, men jeg bodde aleine der).

    Og et soverom da.

    Men jeg bodde ikke helt aleien der, for hu Wenche, som var i MC-miljøet, hu hadde ikke tatt med katta si, Sara.

    Og søstra mi, stakkars, hu hadde ikke noe sted å bo.

    (Men jeg hadde jo bodd på Ungbo i to år, og var varm i trøya der).

    Så jeg lot søstra mi bo på en sofa-madrass, på gulvet på rommet mitt.

    (Sikkert den madrassen som hørte til den sofaen, som jeg tok med til Waldemar Thranes gate, og Rimi-leilighetene der, tre år seinere, i 1996, den sofaen som fetteren min Ove ødela).

    Men men.

    Så gikk det noen måneder, så flytta min tremenning Øystein Andersens kamerat Glenn Hesler også inn.

    Og ei jente jeg ikke kjente som het Hildegunn, og som jeg tror hadde en katt vel, og som ble sammen med Rune, som var lærer der hun var lærer, (var det vel, på Stovner, tror jeg), og Pia og Hildegunn, sa at han var homo.

    Og trygla meg om at han skulle få bo der.

    Men jeg regna med at de mente bifil.

    (Siden han var sammen med Hildegunn).

    Jeg sa det var greit hvis det ikke gikk ut over meg.

    Jeg trodde det skulle bli kult å bo der, sammen med søstra mi og Glenn Hesler, siden jeg kjente dem.

    Sånn som i Friends, eller noe.

    Men det ble bare konflikter og tull og tøys.

    Først nesten en krig med Runegunn, som jeg kalte de, Rune og Hildegunn, som isolerte seg, på sine to rom, og gjorde det ene om til soverom, og det andre til stue.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Så begynte søstra mi å oppføre seg dårlig.

    Hu tok med seg tre afrikanere hjem.

    Og hun vekte meg, før jeg skulle på jobb som leder, den første lørdagen vel, på Rimi Nylænde.

    Hu kom hjem fra byen midt på natta og hadde glemt nøkla.

    Og noen hadde stjålet juice av meg, i kjøleskapet, når de tre afrikanske vennene til Pia var der.

    Og jeg hadde blitt vekt av Glenn og Axel, siden vi skulle spille fotball.

    Og det var så innestengt, og fuktig og ubehagelig luft.

    Eller hvordan jeg skal forklare det.

    Så jeg var ikke helt våken, og ble litt uggen av den dårlige lufta, så jeg sparka fotballen vi skulle spille med i veggen.

    Og da ble det fult sirkus der.

    Så sa Pia, at ‘vi har jo ikke noen saks’.

    Og hu fikk en unge, Daniel, og flytta til Rodeløkka, heter det vel, i Tromsøgata der, i en slags Ungbo-leilighet, tror jeg, ved Sofienbergparken der.

    Så sånn var det.

    Glenn flytta, og alle de andre flytta.

    Så jeg bodde der aleine litt, igjen, sånn som jeg hadde gjort i 1993, før søstra mi flytta inn.

    Men nå var det 1996.

    Og jeg hadde stått på venteliste hos Rimi, i et drøyt år vel, for leilighet, og det fikk jeg fra januar 1996.

    Like etter at jeg fikk lappen og bil også samtidig.

    (Jeg kjøpte en brukt Toyota HiAce, av Øystein og Glenn.

    Så da kunne jeg flytte selv.

    Jeg fikk hjelp av Axel, som dog begynte å klage litt over at jeg pakka og han måtte bære.

    Men jeg syntes han var en pyse.

    For jeg bar mye tyngre, når jeg la opp kjølevarene på Rimi Nylænde, f.eks.

    Men Axel skjønte ikke det, at det tok litt tid å pakke og.

    Og at det nok var best, at jeg pakka, (siden det var mine ting), og da kunne vel Axel bære, siden jeg var opptatt med å pakke, tenkte jeg.

    Men da ble Axel arg da.

    Men men, han hjalp ihvertfall, selv om han kritiserte kjøringa mi, fordi jeg ikke var vant til å kjøre med full bil, og var uvant med å kjøre ut på motorveien, fra avkjøringsfeltet.

    Siden HiAcen var litt anderledes, enn kjøreskole-bilen.

    Så da fikk jeg høre det av Axel da.

    Siden jeg lå litt i drosjefeltet, siden jeg prøvde å få oversikten om det var trygt å legge meg i det høyre feltet på motorveien inn til sentrum.

    Men da hadde jeg jo bare hatt lappen i noen uker da.

    Man blir jo ikke verdensmester med en gang.

    Og det var jo en ny bil for meg å kjøre og.

    Så sånn var det.

    Jeg husker da faren til Axel, kjørte med meg og søstra mi, fra Oslo en gang, med noen av tinga sine.

    Da kjørte han av vegen.

    Men det var heldigvis flatt, så han kunne kjøre inn på veien igjen.

    Og en gang kjørte han mot ca. 12 røde lys i Oslo.

    Men men.

    Det kom jo ingen biler så.

    Men men.

    Da klagde jeg også fra baksetet, selv om jeg bare var 7-8 år da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, så jeg bodde altså på Ellingsrudåsen, (som var et kjedelig sted), i fem år.

    Og søstra mi bodde der i to og et halvt år vel.

    Men det var billig å bo der, så jeg fikk kontroll på økonomien min og sånn, må jeg vel si.

    Selv om jeg ikke fikk tatt ferdig utdannelsen min helt.

    Og begynte å jobbe på Rimi, istedet for med data.

    Men men, jeg slapp å gå på sosialen ihverfall, som jeg hadde gjort to-tre måneder, det første året jeg bodde i Oslo.

    Så sånn var det.

    Så flytta jeg til Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen, som man kan se i det øverste bildet, i denne bloggposten, og der bodde jeg i åtte år.

    Før jeg øverhørte at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’, i Oslo, og flykta til England, til University of Sunderland, hvor jeg studerte, i skoleåret 2004/05.

    Så sånn var det.

    Her er hvordan det så ut i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen igjen:

    skansen terrasse 23

    Her var forresten aldri faren vår.

    (Så det sier litt, om at både jeg og søstra mi hadde brutt med faren vår).

    Og faren min var heller aldri på St. Hanshaugen.

    Så han var aldri å besøkte meg i Oslo, mellom 1991 og 2004.

    Altså på 13 år.

    Så man kan se at vi hadde brutt kontakten.

    Så sånn var det.

    Mora vår var der et par ganger vel.

    Og hu klagde en gang, over at hvis hu trengte å låne håndkle, når hu besøkte meg og Pia, så var det meg hu måtte låne av.

    For søstra mi var ikke så flink med sånne ting som å ha reine håndklær liggende og sånn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Christell var der et par ganger og.

    Den ene gangen leide jeg og Glenn video på Rasta, ‘the last action hero’ vel.

    Og den andre gangen var da Pia hadde født Daniel på sykehuset, og jeg hørte at Christell kommenterte skjortene mine, som var i tørkeskapet, og sa ‘fy faen’, eller noe.

    At de var fine, tror jeg kanskje, eller hva det kan ha vært.

    Jeg vet ikke.

    Det var sånn litt fine cowboy-skjorter nærmest, som var moderne på begynnelsen/midten av 90-tallet vel.

    Så det kan være at de funderte på et angrep på meg kanskje, siden de kikka på skjortene mine og sånn.

    Kanskje de var sure fordi jeg ikke henta Pia på sykehuset?

    Men jeg var der, før hu fødte, og dro med Axel dit, en søndag, på Aker.

    Og jeg syntes at Pia var uansvarlig.

    Og det hadde jeg sagt fra til henne om.

    For jeg syntes ikke at typen hennes Keyton, var så etablert med god jobb og sånn.

    Og jeg vet ikke om han besøkte henne på sykehuset?

    Det var vel han som skulle ha henta henne fra sykehuset.

    Men jeg råda søstra mi til å ta abort, siden hu ikke var gift, og ikke hadde noe hus/leilighet, og siden hu hadde tatt abort tidligere.

    Og vi var uvenner, etter at hu hadde tatt med tre afrikanere hjem, og noen hadde stjålet juice av meg.

    Men jeg ville være noe slave for søstra mi.

    Men hu var nær Christell, på den tida.

    En gang jeg var i Drammen, for å besøke Ågot, var det vel, og Ove, kanskje.

    Så kom Christell og Pia kjørende i bilen til Christell, og begge var potte sure.

    Så hva det var med de, det veit jeg ikke.

    Men de er nok ikke gode, hverken Pia eller Christell.

    De er ikke som vanlige damer, de er nok i johanitterordenen og/eller illuminati, eller noe, vil jeg tippe.

    Så sånn er nok det.

  • I 1996, så flytta jeg til sentrum av Oslo. Broren min Axel ble 18 samme året, og ville gå på puber. Vi endte opp på Studenten, hvor en dame sang denne

    PS.

    Broren min var ikke så vant til å drikke, så mens jeg satt og drakk ved pianobaren, hvor det også var mange flyvertinner som stod like ved, husker jeg.

    Så kom en dame bort til meg og sa at broren min var på do.

    Ikke vet jeg hvorfor hu sa det.

    Men han spøy regner jeg med.

    Hvem vet.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Jeg hadde en Everton-blogg, da jeg bodde i Oslo, i 2004

    Det her er en Everton-blogg, som jeg hadde, mens jeg bodde i Oslo, før jeg flyttet til Sunderland, for å studere, høsten 2004.

    Jeg fikk en del penger, da moren min døde, i 1999, (siden hun hadde noe slags livsforsikring, merkelig nok).

    Og da hadde jeg gått nesten hele 90-tallet, uten noe særlig penger, som fattig student, fattig vernepliktig og lavt lønnet Rimi-medarbeider.

    På de samme årene, så hadde jeg bodd i Oslo Sentrum, blant annet, og sett hvor mye penger andre på min alder, brukte på klær og all mulig morro på byen osv. da.

    Så da jeg fikk drøye 100.000, i 1999, etter at moren min døde, siden hun hadde noe slags livsforsikring, (ukjent for meg men, men både søstra mi og broren min, fikk det samme beløpet da).

    Så kjøpte jeg en del datating og ny TV og sånn.

    Og bilen var det alltid noe galt med da, så den brukte jeg vel en 20-30.000 på, ihvertfall.

    Og jeg oppgraderte PC-en da, med nytt hovedkort osv., og lærte å bygge PC-er.

    Jeg kjøpte også TV-kort, så jeg kunne ta opp fra TV-en, med PC-en.

    Så da tok jeg opp Everton-scoringer, siden jeg hadde parabolantenne også, for jeg syntes det var artig å følge med på nyheter og sport da, så jeg hadde canal pluss, het det vel.

    Noe sånt.

    Så da lagde jeg den bloggen her da:

    http://www.angelfire.com/al4/evertonfc/index.html

    Så jeg kunne lage blogg også før jeg flytta til Liverpool, i 2005.

    Denne bloggen jeg lagde i Oslo, den er fra august 2004, altså en måned før jeg flytta til Sunderland da.

    For det finnes fortsatt debattinnlegg, som jeg skrev på VGD, fra tiden før jeg flyttet til Sunderland:

    cons
    Innlegg: 2659
    31.08.04 05:12Del
    Ja så han der jeg og.

    Rykter om at McFadden skal byttes mot å få Michael Ball tilbake nå:

    Everton and Rangers could be set to swap players.

    Striker James McFadden could leave Goodison Park for the Scottish club in a loan deal that would see former Everton left-back Michael Ball return to his former club.

    Both moves would be with a view to permanent transfers.

    http://www.sublimefootball.com/article.php?artid=4225

    Ellers så skulle vi hatt straffe mot manu.

    http://www.angelfire.com/al4/evertonfc/straffe.mpg

    http://vgd.no/sport/fotball-premier-league/tema/633490/tittel/evertons-transferaktiviteter/innlegg/8224892#post8224892

    Så selv om jeg hadde en litt ‘dum’ jobb, (nemlig å jobbe på Rimi), så ville jeg ikke være ‘dum’ på fritiden da.

    Så jeg lærte meg mye data, i alle årene, etter at jeg kjøpte meg min ‘internett-PC’, i 1996 da, fra et datafirma på Bislett, som en kamerat av meg, Glenn Hesler, hadde anbefalt.

    Så selv om jeg f.eks. i 1996 til 1998, mest dreiv med hardt kroppsarbeid, som assistent, på Rimi Bjørndal, så var det ikke sånn, at jeg ikke fikk brukt hue.

    For selv om jeg brukte beina mye mer på Rimi Bjørndal, enn hue, (bortsett fra da jeg tok tippeoppgjøret).

    Så brukte jeg hue hjemme, og lærte meg selv mye data og internett-greier da.

    Jeg hadde nok ikke klart å fått opp en blogg, som denne, på nettet, hvis det ikke hadde vært for den tida der, 1996 til 2004, da jeg bodde i Oslo, og lærte meg litt om data og internett da.

    Så selv om man har en litt ‘dum’ jobb, hvor sjefene ens, ikke lar en bli forfremmet, oftere enn annenhvert år, for eksempel, så kan man jo kompansere for dette, (sånn som jeg gjorde), ved å lære seg nyttige ting hjemme.

    Så derfor var det ikke så ille for meg, å ha en treg karriære, i Rimi, for jeg dreiv og lærte meg masse datating osv., på egenhånd, hjemme.

    Og jeg dreiv også og trente og gjorde andre fornuftige ting, på fritiden.

    Og jeg hadde jo mye plager med kviser og sånn, så jeg var litt nedfor også da, på hele 90-tallet, og hadde litt komplekser for det her da.

    Så jeg prøvde å finne noe som hjalp mot kviser og sånn da.

    Og noen rynker fikk jeg, i 1998.

    Så jeg hadde masse ting, som jeg prøvde å ordne i livet mitt da, sånn at jeg etterhvert kunne fått meg en bra betalt jobb, sånn at jeg kunne fått meg hus og kone og sånn da.

    Men da ville jeg ha alt sånt i orden, at jeg jobbet i en bra jobb, og hadde kommet meg over komplekser for kviser og rynker osv.

    Så jeg kjempet hele tiden, for å få til en slags karriære og sånn da.

    For å få noe ut av livet mitt.

    Jeg prøvde å lære meg om biler og om klær og om alt mulig.

    Så jeg dreiv ikke bare å hadde en ‘dum’ Rimi-jobb.

    Neida, jeg prøvde å få noe ut av livet mitt.

    Men jeg var tålmodig da, og hvis karriæren gikk tregt på jobben, så brukte jeg heller fritiden min, til å lære noe nyttig.

    Sånn at hvis karriæren på jobben, gikk trått, så fikk jeg heller prøve å drive med givende ting på fritiden da, tenkte jeg.

    Så det var ikke sånn at jeg kjeda meg, selv om jobben kanskje i perioder var kjedelig.

    Neida, jeg hadde hele tiden nye utfordringer, som jeg brynte meg mot, og jeg var også sosial, og spilte på tre eller fire vel faktisk, bedriftsfotball-lag, (og jeg gikk også på dater hele tiden, med damer som jeg traff på byen, eller på nettet).

    Det var Rimi Oslo, Rimi Langhus, IT-akademiet, (for Magne Winnem jobba der, og de trengte fler folk, selv om jeg var redusert pga. kneet da), og et lag som jeg og Glenn Hesler trente med, i en hall ved Fjellhamar vel, og jeg spilte en omgang som keeper, for det laget, (som jeg ikke husker hva heter), i en utendørskamp, i Lillestrøm.

    Så sånn var det.

    Men jeg kan nok takke den tiden der, 1996 til 2004, for at jeg klarer å få en blogg opp og kjøre nå.

    For da lærte jeg en del om data og internett.

    Og jeg har hatt veldig mange blogger slettet, med uklare begrunnelser, så det er ikke så lett alltid, å få en blogg opp og kjøre.

    Men Angelfire og Blogger, har jeg stort sett hatt gode erfaringer med, selv om det også har vært tull med de og, til tider, men de har ihverfall ikke slettet bloggene.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Mer om Norsk Idrettshjelp. (In Norwegian)

    I forrige bloggposten, så nevnte jeg at jeg hadde en ekstrajobb, hos Norsk Idrettshjelp, i 1995, var det vel.

    Det var fordi, at jeg ønska å ta lappen, men min lønn, som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde, den var vel bare på 150.000, tror jeg.

    Og det var før skatt.

    Så, etter skatt, så var det ikke så mange tusen, utbetalt, i måneden.

    Og jeg spiste mye ferdigmat, og trøstespiste, siden jeg ikke hadde noen venner, så jeg hadde ikke så mye penger egentlig, for jeg hadde jo husleie og studielån og sånn da, som jeg betalte på.

    Og studielånet, var ganske dyrt.

    Så jeg måtte ha en ekstrajobb, for å få råd til å ta kjøretimer.

    Og da så jeg en annonse, i Aftenposten, eller noe, for Norsk Idrettshjelp da.

    Det var sånn, at vi satt på et call-center, i Dronningens gate vel.

    Og da ringte vi, og sa, at, ‘hei, jeg ringer fra Bækkelaget IF., og vi har nå startet vår dopapir-utkjøring igjen.

    Jeg så at du kjøpte ifjor, skal du ha en sekk eller to nå og eller, og støtte idrettsforeningen?’.

    Sånn foregikk det.

    Også fikk man kanskje en tier, eller noe, for hver sekk dopapir man solgte da.

    De sekkene kosta ca. 200 kroner.

    Noe som var ca. det dobbelte av hva de kosta på Rimi, f.eks., for like mange doruller da.

    Så dette var kun provisjonslønn.

    Og de fleste som jobba der, de var ungdommer fra Oslo Vest.

    Fra 16 år kanskje og oppover.

    Jeg var vel den eldste som jobba der sikkert, jeg var 25.

    Men jeg ville bare ha en ekstrajobb, og jeg jobba jo på Rimi hver dag, så det her var bare noe jeg gjorde, på tirsdager, etter jobben på Rimi, og på søndager.

    Jeg var helt inne i Rimi-verdenen, på den tida her, så jeg brydde meg ikke så mye om at det var bare ungdommer som jobba der osv., jeg bare ville ha lappen, for jeg tenkte at det trengte jeg, for å ha sjangs til å bli butikksjef i Rimi.

    Så det var ikke noe mer enn det, jeg tok ikke den ekstrajobben så seriøst, akkurat.

    Men Rimi-jobben, som assisterende butikksjef, den tok jeg seriøst.

    Etter at jeg fikk meg lappen og bil, så fikk jeg en ny ekstrajobb, å kjøre kinamat, for Chinatown-expressen, som holdt til i Eiksmarka, i Oslo Vest og Bærum.

    Så sånn var det.

    Men, disse ungdommene, fra Oslo Vest, de jugde jo som bare det, for å få salg.

    For de ville jo ha lønn da.

    Det var sånne halv-løgner, kan man kanskje kalle det, hvis man er snill da.

    Men, de fremstilte det, som om dette var noen slags super-doruller.

    Og at det var grunnen, til at de var dyrere, enn de i butikken.

    Men det var jo egentlig bare vanlige doruller.

    Men, til slutt, så skjønte jeg, at man måtte finne sånne skjemaer, hvor kundene hadde kjøpt dopapir, forrige gang.

    For da tok du bare de andre samtalene, sånn vanlig.

    Også når det dukket opp en som hadde kjøpt ifjor, da prøvde du å ta den smørblide stemmen, også spørre om de skal ha denne gangen også.

    Og da svarte de fleste ja.

    Så i begynnelsen, så var den jobben litt slitsom, men etterhvert så hørte man hva de andre sa, så lærte man salgsargumenter da.

    Selv om dette egentlig var litt useriøst vel, hele greia.

    Det var som spilleautomater, vil jeg si.

    F.eks., på spilleautomater, så må det gå til et godt formål.

    Så får det formålet, noen prosenter da.

    Så får automatfirmaet, de får noen fler prosenter.

    Også får de som spiller, kanskje halvparten av pengene tilbake.

    For Norsk Idrettshjelp, de ringte vel da idrettslag, og spurte om de ville ha gratis penger.

    Så fikk kanskje idrettslaget, 10-20 kroner, pr. solgte sekk.

    Så fikk kanskje de som kjørte, 10-20 kroner, pr. solgte sekk.

    (Dette tror jeg var Tiny Budbilservice, drevet av han fra Frp., Holstad vel).

    Så sånn var det.

    Også fikk Norsk Idrettshjelp, (som var et vanlig aksjeselskap, og vel ikke hadde noe med Norsk Idrettsforbund, f.eks., å gjøre), de fikk vel kanskje 50 kroner da.

    Også fikk Lilleborg ca. 100 kroner.

    Også fikk de ungdommene, som satt og tok telefoner, de fikk vel da kanskje 10-20 kroner da.

    Så idrettsklubbene, de bare lånte ut navnet sitt de.

    Og ga kanskje søren, i hvordan disse sekkene ble solgt(?)

    For idrettsklubben, de tapte nok litt populæritet, i distriktet sitt, for, disse ungdommene jugde ganske mye da, vil jeg si.

    Hvis kunden sa at dopapiret var dyrere enn i butikken.

    Så sa selgeren, at det var fordi, at våre ruller, var tjukkere, enn vanlige ruller.

    Vi hadde så og så mange meter dopapir på rullen.

    (Men jeg så de sekkene, og det var bare vanlig dopapir, såvidt jeg kunne se, det var ikke noe sånne ekstra tjukke ruller akkurat vel).

    Så dette var nok jug, at det var mer dopapir, på de dorullene vi solgte, enn på vanlige.

    Uten at jeg har målt hvor mange meter, dopapir, som det er på en rull.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, hvis kundene da sa, at, ‘å, da kan ikke vi bruke de dorullene, for vi har sånn dorullholder, som bare vanlige doruller, får plass i’.

    Da, så var det en smarting, som hadde funnet et svar.

    ‘Men våre ruller, de har mindre dorull-kjerne, så hullet i dorullen er mindre, så de får plass i den dorullholderen, som dere har’.

    Men hullet i de dorullene, de var jo helt vanlig dorull, hva heter det, kjerner(?)

    Hvem vet.

    Og sånn var det hele tida.

    Alltid noe ‘jugings’.

    Det var nesten en sånn kamp da.

    Kunden måtte finne på unnskyldninger, for å ikke kjøpe.

    Også prøvde selgerne, å få kundene, til å kjøpe likevel da.

    Men noen kunder kjøpte, for de ville støtte idrettslaget.

    Så de blåste i, om at de dorullene, var dyrere, enn de i butikken.

    Det er mulig at kvaliteten, på de her dorullene, fra Lilleborg, var bedre da, enn de billigste i butikken.

    Det kan jo tenkes.

    For Norsk Idrettshjelp, må vel ha fått en bra pris, siden de kjøpte så mye dopapir.

    Så det er mulig at kundene ikke ble lurt.

    Det var ikke sånn, at vi fikk med en pakke dopapir hjem, for å prøve det selv, akkurat.

    Men det hadde kanskje vært en god ide, så kunne vi forklart bedre, hvordan det dopapiret var.

    For sånn som det funka, så var det sånn, at man bare overhørte, hva sidemannen sa, og hvilke argumenter, som ble brukt.

    Så bare sa man det samme selv kanskje, for de nye der, de visste jo ikke nøyaktig, hvordan det her dopapiret var da.

    Vi bare skulle lese noe fra et ark.

    Og et sted som het Kirkenær, hadde blitt rammet av flom, det året, våren 1995, var det vel.

    (Henning og dem på jobben, på Rimi Nylænde, skulle kjøre opp, og se på flom, husker jeg).

    Og en på Norsk Idrettshjelp, han sa, når han ringte.

    Hei, mitt navn er ‘et eller annet Kirkenær’, hvis jeg hørte riktig.

    Og han solgte mye mer, enn oss andre.

    For da syntes folk synd på han da, siden han het det samme, som stedet som ble rammet av flom.

    Men jeg tror ikke egentlig at han het Kirkenær.

    Så det var sånn, finn på de sleipeste triksa liksom.

    Men Norsk Idrettshjelp-jobben, det var bare en jobb jeg hadde, for å få penger til å ta noen kjøretimer.

    Og jeg fikk jo lønn fra Rimi og.

    Så det var ikke sånn liv og død, om å gjøre, for meg, å selge så og så mange doruller.

    Jeg var vel litt laid-back, og utmerket meg ikke på noen måte vel, vil jeg si.

    Jeg bare herma etter de andre, og var vel hverken bedre, eller dårligere, enn noen av de andre, når det gjaldt å finne på lure salgsargumenter osv.

    Men jeg var nok ikke av de værste, for det var ikke sånn, at jeg jugde direkte akkurat.

    Selv om jeg kanskje sa noen av de lure argumentene, sånn for moro skyld, nesten.

    Det var nesten morsomt, å ta de telefonene, for det ble sånn jovial tone da, så sa man et sånt argument, med litt fleipete tone da, sånn at de skjønte at det var mest for å støtte idrettsforeningen, og at de detaljene om dopapiret, det kom litt mer i andre rekke, vel egentlig.

    Men men.

    Jeg har vel egentlig skrevet om det her på bloggen før, så det vel ikke så artig, kanskje.

    Broren min jobba også med telefonsalg, på samme tida.

    Det var vel i 1995, det her.

    Og alle på Norsk Idrettshjelp, var fra Oslo Vest, unntatt meg, som bodde på Ellingsrudåsen.

    Bare noe jeg kom på.

    Axel jobba i en telefonsalg-jobb, ved Saga kino.

    Det var i 1995, og Axel var født i 1978, så dette var det året som Axel fylte 18 år da.

    Så sånn var det.

    Axel hadde en telefonsalg-jobb, hvor han vel tjente en god del mer enn meg.

    Men jeg tok ikke det telefonsalg-greiene, så nøye, siden jeg jo jobbet som leder i Rimi, og prøvde å få til en karriære der.

    Så ville jeg gjerne ha lappen da, for jeg tenkte at da kunne jeg lettere komme meg fram i Rimi og, hvis jeg hadde lappen og bil.

    For jeg ville gjerne komme meg litt fram i livet da.

    Jeg hadde alltid mye forventningspress på meg, i oppveksten, fra faren min osv., siden jeg alltid pleide å være en av de beste i klassen.

    Men men.

    En gang, så skulle Axel møte meg, i en pause.

    Jeg hadde kjøpt en Alcatel-mobil, så han ringte meg vel på den.

    Det her var før SMS-meldingenes gjennombruddstid.

    Men Axel sender uansett ikke SMS-meldinger.

    Jeg vet ikke om det er fordi han ikke klarer å skrive de, eller hva det er.

    Hvem vet.

    Og da skulle Axel, absolutt sitte sammen med meg, i Karl Johan, ovenfor Burger King der, nederst i Karl Johan.

    Men men, hvem vet, det behøver jo ikke å ha betydd noe det, at han ville sitte, eller oppholde seg der, i den bygningen, som er liksom rundt domkirka-tomta der, ovenfor Burger King og også ovenfor Arkaden.

    Så sånn var det.

    Hvem vet.

    Nå får jeg finne på noe annet her.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Det var ei jente som jobba på Norsk Idrettshjelp, som jeg prata med, en eller to ganger vel.

    Og vi gikk, etter jobben, mot Oslo S, og Jernbanetorget t-banestasjon, hvor vi skilte lag.

    Jeg husker ikke hva hu heter, jeg var veldig nøye, på å oppføre meg ordentlig, på den tida her, så jeg ble ikke lett kjent med folk.

    Jeg hadde litt dårlig selvbilde, etter militæret også, hvor jeg egentlig ble brutt ned, av troppsbefalet osv., vil jeg si.

    Så årene etter militæret, så hadde jeg ikke så lett for å komme i kontakt med damer f.eks.

    For, jeg så nok litt for gammeldags og norsk ut kanskje, selv om egentlig vel, så mye bedre ut da, enn jeg gjør nå, som jeg har fått noen sånne rare rynker, på haka, og har mista litt hår, i vikene osv.

    Og også mellom øya, hadde jeg noen sånn ganske store rynker, etter en sydenferie, i 1998, var det vel.

    Mer da.

    Jo, også er det en del år, som jeg har vært veldig overarbeida, og hatt skikkelig store ringer under øya.

    Men rundt sånn 1995 og sånn, så var jeg vel ikke så plaga av sånt.

    Men jeg var litt plaga av kviser da, som heldigvis har gått over nå.

    Det var sånn at jeg hadde en eller to kviser da, ikke noe sånn kjempeille.

    Men det var hele tida, så fikk jeg kviser da.

    Selv om det bare var en eller to av gangen.

    Det var ikke sånn superartig, for å si det sånn.

    Men jeg fant noe greier på apoteket som hjalp, som man ikke trengte resept for engang.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jo, så gikk jeg og hu jenta eller dama da.

    Vi gikk gjennom den nederste delen av Karl Johan.

    Og vi kom vårs nesten ikke fram.

    Vi måtte gå sikk-sakk, omtrent, eller hvordan det skrives, mellom narkomane, som så helt jævlige ut.

    Jeg har vært i ganske mange byer i Europa nå, men jeg tror ikke at noen andre byer, har sprøytenarkomane, som er så jævlige, som de i Oslo.

    Uten at jeg vet hva det kan komme av.

    Men, jeg bare husker at jeg sa, at de var som zombier, som levende døde.

    Og hu var enig, hu jenta da, som jeg tror jeg bare prata med den gangen.

    Men men.

    Bare noe jeg kom på, at jeg savner egentlig ikke Oslo så mye.

    Nå som jeg bor i Liverpool.

    Oslo hadde en tøffere tone, vil jeg si, enn den tonen, som er her i Liverpool.

    Og de sprøytenarkomane her, de er høflige, vil jeg nesten si, de er ikke mindre høflige, omtrent, enn resten av folka.

    Det er ikke så mange av dem da, som jeg kan se.

    De er ikke sånn, at de går rundt i heroin-rus, som de i Oslo.

    Og de herion-vraka her, er i bedre stand, eller hva man skal si vel, at de ser ikke så slitne ut.

    Hva nå dette kan komme av.

    Det er kanskje vinteren i Norge som gjør det.

    Men uansett, den Norsk Idrettshjelp-jobben, den har jeg ikke så mange bra minner, forbundet med.

    Kontorene, lå midt i horestrøkene nesten.

    Så en gang, så var det ei ung, pen jente der faktisk, kanskje i 19-20 års alderen, som smilte og lurte på om jeg skulle være med i bingen.

    Men neida, det var ikke min stil.

    Det gikk kolleger bak meg og, husker jeg, som nok må ha lurt på hva jeg dreiv med da.

    Men jeg bare smilte å rista på hue vel.

    Jeg hadde vel ikke hatt noe dame da, siden det året jeg bodde hos Axel og dem.

    Og det var skoleåret 1990/91.

    Og det var ei som het Ragnhild, som bodde på Stovner.

    Men da jeg flytta til St. Hanshaugen, i 1996, da klarte jeg å sjekke opp ei dame, første uka, ei jeg møtte på So What.

    Så den tida jeg bodde på Ungbo, på Skansen Terrasse, fra 1991 til 1996, så klarte jeg ikke så sjekke opp ei eneste dame.

    Eller, jeg traff ei som het Elisabeth, fra Bærum vel, som jeg klinte litt med, en gang vi gikk ut på byen.

    Men det var vel også alt.

    Selvtilliten min var ikke helt på topp, for jeg hadde vært fattig student, og fattig infanterist.

    Så jeg hadde bare fillete klær omtrent, eller militærtjenesten, for jeg hadde ikke hatt råd, til å kjøpe klær, på et par år da.

    Så ingen damer så på meg, som han Lars Kilevold skrev, var det vel.

    Men på den tida jeg flytta til St. Hanshaugen, da tjente jeg litt mer ihvertfall, og da bodde jeg jo i sentrum, så det var enklere for meg å få kjøpt klær osv.

    Og jeg begynte å kjøpe sånne engelske magasiner, for ungdommer, sånn som FHM osv.

    Og jeg fikk meg internett, så da våkna jeg litt.

    For jeg levde liksom i et vakum.

    Jeg hadde ingen venner e.l., som jeg var ordentlig på bølgelenge med, eller var helt fortrolig med, og kunne prate om alt mulig med da.

    Men på internett, så kunne man jo treffe folk, som man kunne prate med om alt mulig da.

    Og det klarte jeg ikke å treffe på byen, i Oslo.

    Og de på jobben, de ville jeg egentlig ikke ha for nærme.

    For jeg prøvde å ikke miste kontrollen på jobben, for jobben var omtrent det eneste jeg hadde da.

    Jeg hadde vel skamma meg så mye, hvis jeg hadde mista jobben på Rimi, at jeg omtrent aldri hadde kommet meg opp igjen vel.

    Så den jobben prøvde jeg å beholde, så derfor prøvde jeg å ikke blande ‘business og pleasure’, for mye, eller hva man skal si.

    Selv om jeg klarte å drite meg ut noen ganger da.

    Jeg ba ut hun Vanja Bergersen fra Rimi Bjørndal, blant annet, men hun hadde eksamener, så hun kunne ikke.

    Og det var ofte mange damer som jobba i Rimi, så jeg måtte skjerpe meg, noen ganger, for å prøve å klare å holde balansen riktig, mellom at det var tross alt snakk om jobbkolleger, og ikke ‘vanlige’ venner.

    Men jeg prøvde ihvertfall.

    Men men.

    Jeg ville ikke ha jobbkolleger, så nærme, som jeg ville hatt en ‘vanlig’ venn, for å si det sånn.

    I tilfelle jeg sa noe galt, som kunne blitt brukt mot meg, på jobben da, hvis denne ‘vennen’, ikke ville være venn, men vendte meg ryggen, liksom.

    Jeg fikk nok han David Hjort, for nærme, men han inviterte meg på fester o.l., hele tida.

    Og jeg ville ikke at folk skulle bli fornærma heller.

    Men David Hjort ble nok omtrent som en kamerat, en stund.

    Men jeg hadde alltid det i bakhodet, at han var en kar fra Rimi da, så jeg var ikke så åpen, om forskjellige ting, ovenfor kolleger, som hvis dette hadde vært barndomskamerater, for eksempel.

    Jeg hadde det alltid i bakhodet, at jeg måtte prøve å tenke på hva jeg sa og gjorde.

    Unntatt en periode, etter at jeg ble butikksjef.

    Da begynte jeg å røyke igjen osv., og prøvde også hasj, en gang eller to, for jeg ville hva jeg prata om, når folk ville diskutere hasj kontra alkohol-rus osv., på nettet og andre steder.

    Men men.

    For jeg var litt skuffa, over å bli butikksjef på Rimi Nylænde, siden det var en av de minste Rimi-butikkene.

    jeg hadde trodd at jeg skulle bli butikksjef på Rimi Munkelia, siden jeg visste at den butikksjefen der, skulle slutte.

    Men dengang ei.

    Hun som var butikksjef på Rimi Nylænde, skulle begynne der.

    Så da var jeg ganske sikker, på at jeg skulle få Rimi Munkelia.

    Og jeg hadde droppa å søke en datajobb, eller følge opp søknaden, siden jeg var blitt lovet en butikksjef-jobb.

    Ja, nå ble det mye forskjellig her.

    Jeg får se om jeg klarer å ta en pause i skrivingen her nå, så blir det kanskje mer oversiktlig, i de nesten bloggpostene jeg skriver, enn denne bloggposten, som kanskje skeia ut litt.

    Vi får se.

  • Hva datteren i Haldis-familien ga meg i julegave. (In Norwegian)

    Nå dreiv jeg og skifta sengetøy på senga her, for jeg kjøpte et ekstra skift med sengetøy, her på fredag, var det vel.

    For det er greit å ha et ekstra sett, sånn at man har dynetrekk, selv om man vasker det første.

    Selv om man er forfulgt av ‘mafian’, osv., og har dårlig råd.

    Så får man prøve å gjøre så godt man kan.

    Men men.

    Men det som skjedde, det var enten den jula, som Christell gikk med joggebukse, eller jula før.

    Og da fikk jeg et sengesett, med bilde av en naken, blond puppedame, med store pupper, av Christell.

    Ei dame som så nesten så ut som Christell selv, i julegave.

    Også skulle Christell hjelpe meg å brette sammen julegaven og.

    Etter at faren min og Haldis ville se på puppedama, på julaften da.

    Så her var det et eller annet greier, må man si.

    Nå er jo faren min med i Haldis-familien.

    Så da har jeg hele tida under oppveksten, og seinere, kviet meg litt for å sjekke opp Christell, siden hun også er i Haldis-familien.

    Det ville jo bare blitt tull.

    Selv om nok Christell var den peneste jenta, på Bergeråsen, sånn som jeg så det.

    Men noen ganger, uten at jeg skjønner hvorfor, så spurte Christell hvilke jenter jeg likte best.

    Og da pleide jeg å si Anne og Annika, som gikk i klassen hennes.

    Og også Aina, som var naboen min, hun var også veldig pen.

    Dette her var jenter som enten gikk i klassen under meg, eller to klasser under meg.

    For de jentene i klassen min, Linda Moen og de, de var en sånn klikk, så de gikk jeg ikke så bra overens med.

    Untatt Gry Stenberg da, hun kjente jeg bra, for hun var også venninne med Christell.

    Men hun var litt høy og tynn.

    Og oppførte seg litt rart noen ganger.

    Men men.

    Men jeg rørte aldri noen av de pene jentene, på Bergeråsen, som de jeg nevnte.

    For jeg var så upopulær, under oppveksten på 80-tallet, for jeg var så tynn, og fikk ikke noen fine klær av Haldis-familien.

    Så jeg ble mye mobba, jeg var seint i puberteten og hadde dårlig selvbilde da, de siste årene jeg bodde på Bergeråsen, spesielt etter at vi begynte på ungdomsskolen, i Svelvik, i 1983, var det vel.

    Så sånn var det.

    Men de første årene, fra 1979 til 1983, de var ikke så ille, når det gjaldt mobbing osv.

    Men på ungdomsskolen i Svelvik, så var det ille.

    Mens på Berger barneskole og på Sande Videregående, så var det ikke så ille.

    Så det var spesielt de tre årene på ungdomsskolen i Svelvik, som var tøffe.

    Jeg var mobbeoffer #1, i klassen, må jeg vel si, og ble mobba støtt og stadig, av de andre gutta i klassen, som var større og tøffere enn meg, siden jeg var så sent i puberteten.

    Jeg kom ikke i puberteten før 2. året på videregående, så det var litt flaut i dusjen etter gymen osv., i de årene på ungdomsskolen og det første året på videregående.

    Så sånn var det.

    Nå skreiv jeg meg bort litt her.

    Men det dynetrekket, med hun nakne blondinna, som jeg fikk av Christell.

    Da jeg flytta inn i Rimi-leilighetene, i 1996, på St. Hanshaugen.

    Der er hele veggen ut mot fasaaden av bygningen, den er dekket av vinduer, og en verandadør.

    Så jeg trengte fire store gardiner, da jeg bodde der.

    Men jeg hadde jo ikke så vane for å kjøpe gardiner akkurat.

    Det varte og rakk, en god del måneder, før jeg klarte å pelle meg på Hansen & Dysvik vel, og kjøpte fire gardiner, (som jeg lot henge igjen da jeg flytta), som kosta over 600 kroner vel.

    Og jeg var lavt lønnet Rimi-medarbeider, så det var ikke så lett for meg, å få råd til 600 kroner til gardiner, husker jeg.

    For jeg bodde jo i Oslo, hvor alle var så ovenpå og ofte ganske rike, så jeg måtte liksom prøve å ha fine klær og sånn og da, siden alle andre var så kule.

    Så det var ikke så lett for meg, for jeg hadde ikke så høy lønn.

    Så sånn var det.

    Så da ble det til at jeg brukte noen dynetrekk og sånn, som gardiner, den første tida, på St. Hanshaugen.

    Og jeg brukte aldri det dynetrekket, av hun nakne ‘Christell-dama’.

    Nei, det bare lå stuet bort, for det syntes jeg var litt barnslig.

    Men jeg brukte det som gardin, en god stund da, i mangel av andre ting jeg kunne bruke som gardiner.

    Sammen med de gjennomsiktige rød og hvit-stripede gardinene, som jeg fikk av Mette Holter, da jeg flytta til Ungbo, på Ellingsrudåsen, i 1991.

    Men de var egentlig ikke lange nok, for vinduene i Rimi leilighetene, for de vinduene gikk nesten helt ned til gulvet.

    Men jeg hadde ikke noe annet jeg kunne bruke som gardiner.

    Så jeg brukte ved de to gardinene fra Mette Holter, og dynetrekket fra Christell Humblen, og kanskje et enfarget dynetrekk eller laken eller noe, som jeg hadde, i tillegg.

    Så det så nok kanskje litt rart ut, for naboene osv.

    Hvis noen kunne se de gardinene da.

    Men jeg var jo ungkar, og fremdeles bare i midten av 20-åra, så jeg syntes det var greit.

    For det var jo ingen som bestemte over meg, så jeg kunne jo bare henge en naken puppedame der, som jeg hadde fått av Christell, et år eller to før, hvis jeg ville, i mangel av noe annet da.

    Det var bedre enn å ikke ha noen gardiner, i det hele tatt, tenkte jeg, for det hadde vel vært enda værre.

    Det vil jeg vel tippe på.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • OBS for det moderne HV. (Norge har nå to hærer). (In Norwegian)

    Jeg får skrive litt mer om det moderne Heimevernet, tenker jeg.

    For hva tenker man på, med Heimevernet?

    Joda, noen gamle kanskje utrangerte soldater, som ligger nesten nede i en grøft på øvelse drita full på hjemmebrent.

    Noe sånt.

    Men, da har man ikke fått med seg dette med det moderne HV.

    Men det har jeg fått med meg, siden jeg ble overført dit, i 1996.

    Det er et slags elite-HV.

    Mange folk som egentlig var i hæren, etter å ha vært i infanteriet osv., og som var i 20-30 åra, ble overført dit, i 1996.

    Det ble opprettet et elite-HV kompani, på ca. 200 mann, vil jeg si.

    Noe sånt.

    Så dette er som en stående hærstyrke nesten, kan man si.

    Som et geværkompani nesten, i hæren.

    Men, jeg vil faktisk si, at det er enda bedre utrustet.

    For elite-HV aka støtte-området aka HV 2018 vel.

    De, eller vi, jeg var med der, til jeg meldte meg ut tidligere i år.

    Disse har eget 12-7 lag.

    (Jeg lurer på om det kan ha vært flere 12-7 lag og. At det var to-tre-fire(?) 12-7 lag, eller noe? Noe sånt).

    12-7 er det som Nettavisen kaller luftvernkanon, i denne artikkelen, (men de kan også brukes mot stormpanservogner og slikt også):

    http://www.nettavisen.no/utenriks/article2604405.ece

    Og dette elite-HV har også kanonlag da.

    Samt kanskje 100-150 mann med AG3 da.

    Noe sånt.

    Og vanlige HV-områder, de har, som navnet jo sier, et område.

    Altså man har kanskje HV-område St. Hanshaugen, eller Bislett f.eks., for å ta to eksempler fra Oslo.

    (Det er mulig at ikke HV-områdene deles inn nøyaktig sånn, men jeg bare tar noen tenkte eksempler).

    Det er fordi, at selv om jeg bodde på St. Hanshaugen, så skulle ikke være med i HV-området som var for St. Hanshaugen.

    Neida, jeg skulle være med i støtte-området.

    Som skal liksom støtte de andre områdene da.

    Og vi møtte ikke på St. Hanshaugen f.eks.

    Neida, vi møttes oppe i gokk, omtrent, eller hva man skal kalle det, Hurdal, het det.

    Så man måtte kjøre en par timer.

    Eller egentlig møttes vi vel på Lutvann da, i HV hovedkvarteret der da.

    Men en gang, som jeg hadde ny assistent på Rimi, Stian Eriksen.

    Like før moren min døde.

    Da, så måtte jeg kjøre opp til Hurdal, tidlig tirsdag morgen.

    Ned til Oslo, på tirsdag kveld.

    Opp til Hurdal på torsdag morgen.

    Og ned til Oslo torsdag kveld.

    Tror dere jeg ble sliten eller?

    Jævla HV kunne ikke la meg få fri fra øvelsen, selv om jeg hadde ny assistent, og masse å gjøre, som butikksjef, på Rimi Nylænde på Lambertseter.

    Neida, måtte kjøre fram og tilbake til Hurdal, flere ganger, på en uke, så jeg ble skikkelig sliten.

    Og jeg var til og med på date, på onsdagen, med ei dame på nabostedet til Fru Hagen, og hu var skikkelig spesiell, av en eller annen grunn.

    Og da mora mi døde noen uker seinere, så ville søstra mi og kusina mi Rahel absolutt møte meg, på det samme stedet.

    Kjøkkenhagen, eller noe, vel, et sted jeg ikke pleide å dra på.

    Så det er mye rart.

    Så sånn er det.

    Mer da.

    Jo, og jeg hadde også en skade i kneet.

    Så det HV-greiene, det kan man få billig av meg alts.

    Og jeg ble også tulla med av troppsjef Andersen der oppe, som ikke alt det andre var nok.

    Hvis det ikke var på Rena, det er mulig.

    Og jeg var med et av 12-7 lagene, på Rena, en dag der.

    Og da havna jeg nede i kuldegropa, husker jeg, et sted vi lå i dekning osv.

    Så sånn var det.

    Så det var ikke så bra opplegg, det var kaldt, husker jeg.

    Så om det kan ha vært noe plott, har jeg tenkt.

    Så hvorfor er HV som en hær?

    Jeg vet at vi HV-folka har sendt inn tennstempel og tennstempelfjær, til HV sentralt.

    Men hva 12-7 ene, altså luftværnkanonene, som Nettavisen kaller de.

    Og hva med de vanlige kanonene, som kan brukes mot tanks osv?

    De har man sikkert ikke sent inn, noen av delene til, vil jeg tippe.

    Og det viktigste spørsmålet, mener jeg, hvorfor skal HV være satt opp som en hær?

    Vi har jo en hær.

    Hvis vi skal ha to hærer, da er noe galt, mener jeg.

    Så et varsko om hva som foregår, siden det har blitt satt opp et elite HV, med masse 12-7 er og kanoner osv., som er som et elite-HV, eller som et forsterket kompani i hæren omtrent, vil jeg si.

    Så et lite obs på at Norge nå har to hærer.

    Forstå det den som kan.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Jeg lurer på om jeg skal studere igjen, siden noen tuller med jobbmulighetene mine. Jeg hadde problemer med noe sånn ‘mafian’-stress da jeg studerte

    Jeg lurer på om jeg skal studere igjen, siden noen tuller med jobbmulighetene mine. Jeg hadde problemer med noe sånn ‘mafian’-stress da jeg studerte



    PS.

    Her står det mer om dette, at noen tuller med jobbmulighetene mine:

    https://johncons-blogg.net/2009/03/hvorfor-jeg-ikke-far-meg-jobb-in.html

    PS 2.

    Det står søknaden din om rehabiliterinspenger, fra 28. juli 2005.

    Men da var ikke jeg i Norge.

    Jeg dro til Kristiansand, 25. juli 2005.

    Og til Hirtshals, 26. juli 2005.

    (Jeg husker det, for jeg har bursdag, 25. juli).

    Og siden 26. juli 2005, så har ikke jeg vært i Norge.

    Jeg får sende det her til politiet tror jeg.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog