johncons

Stikkord: Stian Eriksen

  • Min Bok 5 – Kapittel 216: Enda mer fra sommeren 2004

    Like før jeg begynte å jobbe, som ‘sommer-butikksjef’, på Rimi Langhus, sommeren 2004.


    Så husker jeg at jeg leste noe, i en nettavis, (eller om det var en ‘vanlig’ avis), om at humor, var den ledelses-metoden, som ga best resultater, da.

    Så jeg tenkte at jeg kunne prøve å tulle litt, med den her ‘flokken’ med ‘guttunger’, som jeg skulle sjefe over, på Rimi Langhus, (sommeren 2004).

    Og Langhus, det ligger jo litt utafor Oslo.

    (Hvor jeg selv jo bodde, på St. Hanshaugen).

    Så jeg tenkte at jeg skulle skøye, og liksom late som at jeg jobba, i Arendal, (eller noe sånt), da.

    Og si sånn ‘blandings’ osv., som de sa, i Harald Eia og Bård Tufte Johansen sin TV-serie, Lille Lørdag, (på 90-tallet), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg gikk rundt og sa ‘møtings’, ‘tullings’ og ‘irriterings’ og sånn, (hele sommeren 2004 da), husker jeg.

    Og det var også sånn, at jeg satsa på, å ha møter, med alle de ansatte, på gølvet, som jobba, på mine seinvakter, da.

    (Noe jeg hadde begynt med, rundt våren 2004, vel.

    Når jeg jobba disse sein-ledervaktene mine, på fredagene, på Rimi Langhus.

    For jeg hadde mindre bemanning, enn det jeg selv hadde latt låseansvarlig Eivind Danielsen ha, på disse sein-ledervaktene, på fredagene, i 2001 og 2002, (da jeg selv jobbet som butikksjef, på Rimi Langhus).

    Men han som var butikksjef, i 2003 og 2004, på Rimi Langhus.

    Nemlig Stian Eriksen.

    (Min tildigere assistent.

    Fra den tida jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Nylænde, på Lamberseter.

    (Noe jeg gjorde fra 1998 til år 2000)).

    Han lot meg bare få en kasserer, på disse sein-ledervaktene, på fredager, på Rimi Langhus.

    Mens jeg selv hadde latt låseansvarlig Eivind Danielsen, få ha to kasserere, på de samme fredags-seinvaktene, da.

    (For Espen Danielsen sa vel at han trengte så mange kasserere, mener jeg å huske.

    Eivind Danielsen var jo ny som leder også, da han begynte, som låseansvarlig, på Rimi Langhus, rundt sommeren 2001, vel).

    Og butikksjef ‘Trainee-Thomas’ hadde vel også to kasserere, på seinvaktene, på fredagene, før jeg begynte som butikksjef, (på Rimi Langhus).

    Men Stian Eriksen, han lot meg bare få ha en kasserer, når jeg jobba disse sein-ledervaktene, på fredagene, (på Rimi Langhus), da.

    Så det ble til at jeg måtte planlegge dagen nøye, for at det ikke skulle bli kaos, i kassene, osv.

    (For det var ganske mange kunder, som handla, i den butikken, på fredags-ettermiddagene.

    Så jeg ble sittende mye i kassa selv, (på disse sein-ledervaktene, på fredagene, på Rimi Langhus), som ‘andremann’, i kassa, eller for å avløse pause, til ‘hoved-kassereren’ da, (som var ei vietnamesisk dame, fra Ski, eller noe sånt vel, mener jeg å huske).

    Så derfor, så pleide jeg å ha et møte, med han lagerhjelpen, (som var en tenåringsgutt fra Vietnam, vel).

    For da ble vi enige, om hva det var, som skulle gjøres igjen, på den lagerhjelp-vakta, da.

    (Blant annet, så tok vel han lagerhjelpen tippinga, mener jeg å huske.

    For tippinga heftet meg en del, på disse vaktene.

    For jeg pleide å ta frukta nøye, på disse vaktene.

    Og det lå en del råtten frukt, (må man vel si), i fruktdisken, som jeg pleide å liksom luke bort, før jeg sa meg fornøyd, med fruktavdelingen, da.

    For det var liksom sånn jeg pleide å ta frukta, i Rimi.

    At jeg gikk gjennom all frukta, og tok bort den dårlige frukta, (mens jeg var der), da.

    Og det var ikke lett å sitte i kassa, ta tipping og drive med frukta samtidig, (for å si det sånn).

    Så derfor, så syntes jeg at det var bra, at han lagerhjelpen, kunne ta tippinga, da).

    Og når han lagerhjelpen etterhvert spurte, om han kunne få gå hjem.

    (Like etter stengetid, vel).

    Så trengte jeg bare å spørre, om han lagerhjelpen hadde gjort alt som stod på den lappen, som jeg skreiv, på det nevnte møtet, da.

    Og hvis han vietnamesiske gutten, da svarte ‘ja’, så lot jeg han bare få gå hjem, da.

    Og da gikk disse vaktene ganske greit, (mener jeg å huske), selv om vi var rimelig underbemannet da, (må man vel si).

    (Og uten at jeg vet hvor Stian Eriksen ikke lot meg få ha to kasserere, på disse vaktene.

    Men det var sjelden sånn, at Stian Eriksen og jeg, prata noe særlig sammen, om disse vaktene.

    Men det ble kanskje litt dumt, at Stian Eriksen og jeg, jobbet sammen, i den samme butikken, etter at jeg jo hadde sluttet, å jobbe heltid, i Rimi.

    For Stian Eriksen, han ble jo ansatt, som leder, (nemlig som assistent), i Rimi, av meg.

    Da jeg var butikksjef, på Rimi Nylænde, i 1999, (må det vel ha vært).

    Og jeg hadde jo begynt, som låseansvarlig, på Rimi Langhus, våren 2003.

    Altså før Stian Eriksen begynte å jobbe der.

    Og det er mulig at det var Stian Eriksen sin butikksjef-forgjenger, (nemlig Thomas Brun), som hadde gjort det sånn, at fredags-seinvaktene, kun skulle ha en kasserer.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig, (hvordan det var igjen), for å være ærlig.

    Men Stian Eriksen, han prøvde vel forresten, (ihvertfall i begynnelsen, da han jobba som butikksjef, på Rimi Langhus).

    (Må man vel si).

    For jeg husker at han sa til meg det, at det ikke var første gangen, at vi to, hadde jobba sammen, i en gammel og sliten butikk, da.

    (Og da, så må nok Stian Eriksen ha tenkt på Rimi Nylænde, tror jeg).

    Men jeg syntes at jeg fikk den butikken, (Rimi Nylænde), til å se rimelig bra ut, da.

    Så jeg ble kanskje litt fornærmet, da Stian Eriksen poengterte det, at den butikken, (Rimi Nylænde), var så gammel og slitt, (da vi jobbet der), da.

    For jeg syntes nok det, at Rimi Nylænde, ikke var så ille, (når det gjaldt butikkstandard osv.), som Rimi Langhus, da.

    Men så hadde jo jeg jobbet der, (på Rimi Langhus), rett etter at ‘trainee-Thomas’, hadde vært butikksjef der.

    Og det hadde jo ikke Stian Eriksen da, (for å si det sånn)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hva nå grunnen kunne være.

    Så må jeg innrømme det, at jeg aldri har sett Rimi Langhus se bedre ut, når det gjaldt butikkstandard, (altså sett fra et kunde-perspektiv da), enn akkurat denne sommeren, (nemlig sommeren 2004), da.

    Så om grunnen var, at jeg tulla og tøysa så mye.

    Og at den artikkelen jeg hadde lest, om at humor var den ledelsesmetoden som ga best resultater, virkelig stemte.

    Det er mulig.

    Det kunne nok virke sånn ihvertfall, (må jeg vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 212: Enda mer fra tiden etter at jeg sluttet som låseansvarlig på Rimi Bjørndal

    Jeg jobbet jo som låseansvarlig, på Rimi Langhus, i det meste av 2004.

    (Fram til like før jeg flytta til Sunderland, høsten 2004).

    Og jeg pleide alltid å dusje, barbere meg og pusse tenna, før jeg dro på jobben.

    Men jeg hadde jo fått skada trynet mitt, på slutten av 2003.

    Så noen ganger, når jeg skulle på jobb, (på seinvakt-lederskiftene, på fredager), på Rimi Langhus.

    Så orka jeg ikke å gå på jobb, (husker jeg).

    Siden jeg så så ‘rar’ ut i trynet, da.

    Så det ble en del egenmeldinger, de siste månedene, som jeg jobba, på Rimi Langhus, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at butikksjef Stian Eriksen, på Rimi Langhus.

    Han prata en gang dritt om meg, til en selger, på den her tida, (husker jeg).

    Han sa noe sånt som at jeg pleide å være butikksjef.

    ‘Og se på han nå’, (sa han så).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når det begynte å nærme seg sommerferien, (i 2004), så slutta Stian Eriksen i jobben.

    For å begynne å jobbe, i et ingeniør-firma, (mener jeg å huske).

    Og da spurte distriktsjef Anne-Katrine Skodvin meg, om jeg kunne ‘ta meg av butikken’, (eller om det var ‘passe på butikken’), i sommerferien, (i år 2004), husker jeg.

    Og jeg hadde jo da jobba, som leder, i Rimi, i ti år.

    Så jeg sa at det var greit, (husker jeg).

    For jeg tenkte vel at det hadde vært greit, å ha en del penger, når jeg skulle dra til Sunderland.

    I tilfelle det tok litt tid, før studielånet mitt dukka opp, (høsten 2004), da.

    Så det å jobbe som en slags butikksjef, sommeren 2004, det passa meg bra, da.

    (Selv om jeg ikke fikk butikksjef-lønn, (husker jeg).

    Jeg fikk vel bare vanlig timelønn, (som låseansvarlig), liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og noen uker før Stian Eriksen slutta i jobben, (som butikksjef, på Rimi Langhus).

    Så dro han og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin meg med, på et møte, nede på spiserommet, på Rimi Langhus.

    (En fredag, på rundt den tida, som min leder-seinvakt begynte, (må det vel ha vært)).

    Og det møtet var veldig rart, (husker jeg).

    Distriktsjef Anne-Katrine Skodvin spurte meg, om jeg prøvde å lage problemer, for ‘dem’.

    Men jeg bare forklarte det, at jeg ikke prøvde å lage noen problemer, (for dem), da.

    Og det var alt som ble sagt, i det møtet.

    Så hva distriktsjef Anne-Katrine Skodvin egentlig mente.

    Det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 207: Mer fra tiden etter at jeg sluttet på Rimi Bjørndal

    Jeg husker at jeg vel venta ganske lenge, før jeg gikk ut, for å handle, etter at jeg slutta, på Rimi Bjørndal.

    Jeg husker at jeg gikk ut om natta, og handla på Statoil Kiellands Plass.

    En dag eller to etter at jeg slutta, på Rimi Bjørndal.

    (Antagelig fordi at jeg var flau, fordi at trynet mitt så rart ut, da.

    Noe sånt).

    Jeg skulle jo til søstera mi, på julaften, (som vanlig).

    Og jeg husker at jeg dro ned til Østbanehallen, for å kjøpe noen julegaver, til søstera mi, da.

    Og jeg hadde jo kjøpt DVD-spiller til henne, julen før, (var det vel).

    Så jeg kjøpte et DVD-sett, med tre Spike Lee-filmer, til søstera mi, da.

    (Siden hu var så glad i negre, osv.

    Så tenkte jeg at hu ville like den gaven).

    Det var filmer som ‘Do the Right Thing’ osv., (hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og fra den julaftenen, så husker jeg, at jeg måtte være julenisse, (som vanlig).

    Og noen av naboene til Pia, de sa ‘hei’ til meg, da jeg gikk rundt blokka hu bodde i, (i Tromsøgata), da.

    Men da svarte jeg ikke noe, (husker jeg).

    For jeg var ikke i noe særlig godt humør, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg mener at jeg overhørte det, at Pia prata med sin ‘neger-samboer’ Negib, om at jeg så rar ut i trynet.

    (Inne på badet deres, var det vel).

    Og jeg husker også at jeg gikk tur med bikkja, til Pia og dem, (i Sofienbergparken).

    (For de hadde fått seg en stor og gal schäfer.

    Som jeg såvidt fikk til å adlyde meg, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker at Negib, Pia og jeg, satt i stua til Pia og dem, (i Tromsøgata), den julaftenen.

    Og så på ihvertfall en av de Spike Lee-filmene, da.

    Og jeg mener også å huske det, at i julegave fra faren min.

    (Som antagelig hadde vært hos Pia, med julegaver, da).

    Så fikk jeg et lighter og kulepenn-sett.

    (Hvis ikke det var julen før, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter jul og nyttår, (må det vel ha vært).

    Så dro jeg til fastlegen min, i Bentesebrugata Legesenter.

    (Som på den her tiden hadde flytta til Sagene, var det vel).

    Men legen sa at det ikke var noe galt, med trynet mitt.

    Og han ville ikke gi meg sykemelding, for de dagene, som jeg hadde vært hjemme.

    (Selv om jeg seinere fikk resept, på en slags salve, for trynet mitt, av en yngre kollega, av han fastlegen.

    Så det var noe tull, må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ringte til Rimi Bjørndal og prata med butikksjef Johan, (etter at jeg hadde vært hos legen, må det vel ha vært).

    Og jeg sa at jeg slutta, på Rimi Bjørndal, da.

    (Og jeg syntes at jeg kunne høre det, at Songül Özgyr, (eller hvem det kan ha vært), nærmest jubla, i bakgrunnen, (når hu på en eller annen måte hørte det, at jeg skulle slutte).

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ringte også butikksjef Stian Eriksen, på Rimi Langhus.

    Og forklarte det, at jeg hadde fått skada trynet mitt, når jeg tok noe solarium, som var for sterk, (eller noe sånt).

    Og så sa jeg at jeg kom på jobb, den og den fredagen, da.

    Så jeg fortsatte altså å jobbe, (som låseansvarlig), på fredags-seinvaktene, på Rimi Langhus.

    (Selv om jeg slutta, på Rimi Bjørndal).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 181: Mer fra den tida jeg bodde på St. Hanshaugen

    Linn Korneliussen, hu sa en gang, (husker jeg), etter at hu hadde slutta å jobbe, på Rimi Nylænde, (også kjent som Rimi Lambertseter).

    (Det er mulig at dette var på Facebook, etter at jeg har flytta, til England.

    Hvis ikke, så var det nok, på en fest, hos David Hjort, på Bjørndal, etter at Linn Korneliussen flytta til Bergen, høsten år 2000).


    At hu hadde stjålet røyk, (fra røykstativet i kassa, mens hu satt i kassa), da hu jobba, (som heltidskasserer), på Rimi Nylænde.
    Linn Korneliussen, hu sa også det en gang, at hu ble veldig bra kjent, med assistent Stian Eriksen, da hu jobba, på Rimi Nylænde, (husker jeg).

    Dette skjønte jeg jo sånn delvis, (av meg selv), siden disse to jo jobba mye sammen, da.

    Siden jeg selv jo jobba mest seinvakter.

    (Som jeg har forklart om tidligere, i denne boken).

    Så ble det jo sånn, at assistent Stian Eriksen, jobba mest tidligvakter, da.

    Og Linn Korneliussen, hu jobba jo cirka fra 8.45 til 16.45, mandag til fredag.
    (Noe sånt.

    Ihvertfall når hu kurdiske kassadama, (som seinere ble omplassert, av distriktsjef PØF, til Rimi Bøler vel, under butikksjef Frode der, i år 2000), var sykmeldt.

    Som jo var grunnen, til at jeg trengte, ei ny kassadame.

    Akkurat da David Hjort hadde fått seg en ny samboer,  (nemlig Linn Korneliussen), etter et besøk hos sin kamerat ‘Nakro-Jens’, i Florø).


    Men måten som Linn Korneliussen sa det her på.

    (Dette kan vel muligens ha vært på den nevnte festen, hos David Hjort, på Bjørndal, hvor han hang ut, et norsk flagg, fra terrassen.

    Etter at Linn Korneliussen egentlig hadde flytta, til Bergen, for å studere, vel).

    Måten hu sa det, om at hu hadde blitt så kjent med Stian Eriksen, på.

    Det fikk meg til å lure på, (husker jeg), om disse to.
    (Altså Stian Eriksen og Linn Korneliussen, da).

    Hadde sneket seg til å ha noen kvikke seksuelle forbindelser, på tidligvaktene, (før butikken åpnet), på Rimi Nylænde.

    Men dette tørr jeg ikke å si helt sikkert, da.

    Selv om det kunne virke litt sånn, på den måten som hu Linn Korneliussen prata om han assistent Stian Eriksen på da, (syntes jeg).

    Men Linn Korneliussen, hu var jo fra Vestlandet.

    (Nærmere bestemt Florø).

    Og jeg er jo fra Østlandet.

    Så det kan være at jeg misforstod henne og.
    Og hu Linn Korneliussen, hu hadde jo litt lærevansker og sånn, da.

    (Fortalte hu meg selv, ihvertfall, da jeg lærte henne opp i kassa.

    For jeg insisterte, (hvis mulig), på å lære opp de nye kassererne selv.

    For da ble jeg liksom litt kjent med disse folka samtidig.

    For jeg ville ikke at de nye medarbeiderne, skulle høre eventuelt sladder om meg, fra andre kolleger, (i tilfelle disse medarbeiderne, som jeg selv hadde ‘arvet’ liksom, fra butikksjef ‘Audi-Monika’, liksom prøve å undergrave eller fiendtliggjøre meg, da).

    Så jeg husker at jeg lærte opp både hu Linn  Korneliussen og han Jostein, (en kar med skjegg, som jobba som deltidskasserer), selv, i kassa, i år 2000, da).

    Så om Linn Korneliussen var litt tilbakestående og bare mente det, at hu hadde jobba mye, sammen med han assistent Stian Eriksen.


    Eller om hu Linn Korneliussen liksom betrodde seg til meg, om at disse to, hadde hatt et seksuelt forhold.

    Det tørr jeg ikke å si sikkert, (for å være ærlig).


    For så godt kjente jeg ikke hu Linn Korneliussen, da.

    At jeg skjønte hva hu mente med den her ‘Stian Eriksen-bablinga’ si.

    Det vet jeg neimen ikke, (hvis jeg skal være ærlig).

    Og samtidig, så var jeg vel litt satt ut, kanskje.

    For like før den her festen, så hadde vel David Hjort begynte å liksom ‘hype’ hu Linn Korneliussen, da.

    For han sa at hu hadde fått seg større pupper osv., etter at hu hadde flytta, til Bergen da,  (husker jeg).

    Og gjengen til Alex fra Rimi Sinsen, (må man vel kalle den gjengen), de var også på den her festen, (på Bjørndal), da.

    (Og jeg kjente ikke denne gjengen.

    Og David Hjort, han sa til Erik Dahl og meg, (var det vel), at ‘Alex-gjengen’, var kriminelle folk.

    Så jeg følte meg kanskje litt truet da, av disse her kriminelle folka.

    Og ble kanskje litt anspent da, på den her festen, siden hu Linn Korneliussen hadde forandra seg så mye, (ifølge David Hjort), og siden disse kriminelle folka, var der, da).

    Og jeg ble vel kanskje litt nysgjerrig, siden at David Hjort hadde sagt, at hu Linn Korneliussen, hadde fått mye større pupper, da.

    Og lurte vel litt på hva dette kunne komme av, da.

    For hu Linn Korneliussen, hu måtte vel ha vært ferdig med puberteten, før hu ble sammen, med David Hjort.

    (Mente vel jeg).

    For jeg sjekka jo alderen hennes, da jeg ansatte henne, liksom.

    Så jeg visste jo det, at hu var over 18 år, på den tida, som hu ble sammen, med David Hjort, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var vel muligens Linn Korneliussen, som gikk bort til meg, for å prate, (og ikke omvendt).

    Men Alex-gjengen, de skulle liksom ha det til, at jeg prøvde å stjele dama til David Hjort da, (på den her festen).

    Men det prøvde jeg ikke på.

    Og Linn Korneliussen og David Hjort, de hadde vel forresten også slått opp, før den her festen, (da Linn Korneliussen flytta, til Bergen).

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og den genseren, som jeg hadde på meg, den hadde forresten krympet, i tørketrommelen, (i vaskekjelleren, til Rimi-leilighetene).

    Så jeg følte meg rimelig dum, (husker jeg), siden jeg gikk med for små klær, på den her festen, da.

    For jeg hadde vel jobba denne lørdagen, tror jeg.

    Siden jeg jo pleide å jobbe seint, hver lørdag, og selv sitte i kassa, da.

    (I tillegg til at jeg jobba vanlige vakter, mandag til fredag, da.

    Så denne lørdagsjobbinga, den gjorde jeg gratis liksom, da.

    Siden det hadde vært så mye ran, (på lørdagene, i tiden før det her), i butikken.

    Så var det liksom krisetider, da.

    Syntes jeg ihvertfall.

    Etter å ha prata med Thomas Kvehaugen, på Rimi Munkelia.

    Som var så bekymra, etter et ran der, angående hvor betjeningen ville takle dette, at de hadde blitt rana, da.

    Så denne tiden, (under denne ransbølgen, på Lambertseter), det var liksom en tid, for å prøve å oppføre seg ansvarlig på, (som butikksjef), mente nok jeg, da).

    For å liksom prøve å roe ned betjeningen, i butikken, da.

    (For jeg var jo en erfaren kasserer, fra OBS Triaden, osv.

    Så jeg hadde bra kontroll, når jeg satt i kassa.

    Og jeg hadde jo også vært på mye ranskurs, osv.

    Så jeg tenkte at betjeningen i butikken, kanskje ville roe seg ned litt, hvis jeg selv satt i kassa, under de timene, i uka, hvor vi vel var mest utsatte, for ran, da).

    Så jeg hadde nok bare funnet fram den genseren, i vaskekjelleren, i full fart liksom, (etter jobben), og så dratt opp til den festen, på Bjørndal, som David Hjort hadde invitert meg til, da.

    (Men mens jeg var på jobb, den lørdagen.

    Så kunne jo hvem som helst nesten, ha tulla, med den genseren, da.

    For det var jo noe lignende som hendte, med en joggebukse, som jeg tørka, nede i den vaskekjelleren og.

    Når jeg skulle spille fotball, (på Greverud vel), med Rimi Langhus.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel.

    Og jeg synes fortsatt, at det var rart, at en genser og en joggebukse, skulle krympe så mye, av cirka en time, i en tørketrommel.

    Så her kan det ha vært noen ‘Gremlins’ liksom, som tulla, tenker jeg nå.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.


    Men men.

    Og David Hjort, han hadde jo fortalt meg.

    (Før Linn Korneliussen flytta, til Bergen.

    På en fest hos mora si, på Grünerløkka.

    Noe som jeg vel har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    At han selv, hadde hatt sex, med 8-10 damer, (eller noe sånt), på den tida, som han hadde vært sammen, med Linn Korneliussen.

    (Noe sånt).

    Så det er mulig at disse to hadde et såkalt ‘åpent forhold’, da.

    (Noe som vel betyr, at de kan pule med hvem de vil.

    Så lenge de sier ifra, (eller noe sånt), da).

    Så det var kanskje sånn, at Linn Korneliussen, visste om, at David Hjort, hadde sex med masse andre damer.

    Og det er mulig, at David Hjort godtok, at Linn Korneliussen, hadde sex, med assistent Stian Eriksen, da.

    (Hvis disse to hadde sex, liksom).

    Siden at David Hjort og Linn Korneliussen, muligens hadde et såkalt åpent forhold, da.

    Hva vet jeg.

    Det kunne vel kanskje virke sånn, ihvertfall.

    Men jeg hadde ikke noe ønske, om å bli blanda inn, i noe såkalt ‘trekant-forhold’, liksom.

    Så jeg prøvde meg ikke på hu Linn Korneliussen, da.

    (For å si det sånn).

    Hverken før hu begynte på Rimi Nylænde, men hu jobba der, eller etter at hu hadde slutta der.

    (Bare for å få med om det og).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen måneder etter denne festen, på Bjørndal, så begynte jeg jo, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Og der, så fikk jeg jo problemer, i Rimi, da.

    (Som jeg har skrevet om tidligere.

    Og kalt for ‘Rimi-fella’).

    Og etterhvert, så ble jeg bedt, (av David Hjort), på fester, hos Alex fra Rimi Sinsen, da.

    Og på den her tida, så festa jeg ikke så mye sammen med halvbroren min Axel, (av en eller annen grunn).

    Jeg var vel litt sur, etter at Axel, (og et par fra Hurumlandet), og jeg, kom bort fra hverandre, i Oslo sentrum, noen minutter inn i år 2000.

    (Og han kameraten til Axel, fra Hurum.

    Han hadde jo sølt vin, utover hele skjorta mi, på festen hos Lars-Petter, på Helsfyr, osv).

    Uansett hvordan dette var igjen.

    Så var David Hjort den eneste, (mer eller mindre ihvertfall), som inviterte meg ut på fester osv., på begynnelsen av 2000-tallet.

    Så nyttårsaften 2002, (må det vel ha vært).

    Så var jeg fest hos Alex, (fra Rimi Sinsen), på Ullevål, sammen med David Hjort, (og Alex-gjengen da), husker jeg.

    Jeg husker at dette var  nyttårsaften 2002.

    Og grunnen til at jeg mener, at det må ha vært den dagen, det var fordi at jeg husker at jeg sendte en nyttårs-SMS, til min fetter Tommy, i Fredrikstad.

    (Og hans mobilnummer, det må jeg nok ha fått av han, under hans bryllup, (med Ellen, fra Rolvsøy), i Fredrikstad, noen måneder før det her.

    Jeg kan ikke skjønne når ellers, at jeg skal ha fått det mobilnummeret, liksom.

    For jeg prata veldig sjelden med Tommy, etter at jeg flytta, fra Bergeråsen, da.

    Den lengste praten jeg har hatt, med Tommy, (etter at jeg flytta fra Bergeråsen), må vel ha vært i bryllupet hans, tror jeg).

    Og Tommy sendte en SMS tilbake, og spurte: ‘Hvem er dette?’, (eller noe sånt).

    Og jeg sendte så en SMS og forklarte at det var fetteren hans, da.

    For jeg hadde jo som nevnt ovenfor, vært i bryllupet, til Tommy, sommeren før det her.

    Og sikkert fått mobilnummeret hans der, da.

    Så jeg regnet vel med at det var greit å sende en nyttårs-SMS, liksom.

    Og Tommy sendte da tilbake en SMS, med e-post-adressen sin i.

    Og jeg visste ikke hvordan jeg skulle tolke dette, (husker jeg).

    For jeg syntes vel at det var litt rart, at Tommy hadde sletta mobilnummeret mitt, fra mobilen sin.

    (Hvis det var det som hadde skjedd).

    Men det kan jo være at jeg feiltolket dette også.

    For jeg gikk jo gjennom en vanskelig periode av livet mitt, på den her tida.

    For jeg hadde jo nettopp slutta som butikksjef, osv.

    Og grunnen til at jeg slutta, (som butikksjef), den var det jo ganske komplisert, å forklare om.

    (Jeg må skrive bok om det her nå, for å prøve å forklare grunnen.

    For å si det sånn).

    Så jeg var kanskje litt vel nærtagende da, (på den her tida).

    Og tolket kanskje disse SMS-ene fra Tommy, som å være litt uhøflige eller uvennlige, (eller noe sånt), da.

    Selv om disse SMS-ene kanskje ikke nødvendigvis var det, da.

    Uansett så ble det ihvertfall ikke til det, at jeg sendte noen e-poster, til Tommy, i tiden etter denne nyttårsaftenen, da.

    For dette at jeg sendte Tommy en nyttårs-SMS.

    Det var vel ikke fordi at jeg kjente Tommy så utrolig bra, egentlig.

    Men det var vel mer i mangel av noen andre, å sende SMS til, antagelig.

    For når alle folka i Alex-gjengen, begynte å sende masse nyttårs-SMS-er.

    Så hadde jo jeg sett rimelig dum ut, liksom.

    Hvis ikke jeg også, hadde sendt en nyttårs-SMS, (eller om jeg muligens kan ha sendt noen fler), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på festene, til Alex fra Rimi Sinsen.

    At alle folka, i Alex-gjengen, (og også David Hjort), de var så glade, i å sitte, inne på kjøkkenet, da.

    Det var liksom det som var det kule da, (skjønte jeg).

    Så jeg ble ganske ofte sittende rimelig aleine, inne i stua, da.

    Og hvis jeg også, begynte å gå litt inn på kjøkkenet, for å se hva som foregikk der.

    Så så gjerne de som satt inne på kjøkkenet, (for eksempel David Hjort, mener jeg å huske), stygt på meg, (må jeg vel si, at jeg syntes at det virka som, ihvertfall).

    Så jeg skjønte det sånn, at jeg selv, ikke var så veldig velkommen, inne på kjøkkenet, til Alex og dama hans, da.

    (Der hvor de andre folka, på disse festene, ofte pleide å sitte, da).

    Så jeg var ikke helt inne i varmen, på disse ‘Alex-festene’, da.

    Jeg var liksom en outsider der da, (må jeg vel si).

    Og jeg det fikk jeg merke litt også da, (må jeg si).

    Men hva Alex-gjengen og David Hjort prata om, inne på kjøkkenet, til Alex fra Rimi Sinsen.

    Det veit jeg ikke.

    Men det vet de vel kanskje selv.

    (Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Eller, for å være ærlig.

    Så hørte jeg en gang noe rart, som David Hjort prata med Alex-gjengen om, (inne på kjøkkenet), på en av disse festene, hjemme hos Alex, (fra Rimi Sinsen), på Ullevål, da.

    Og det var, at David Hjort, sa til Alex-gjengen, (om meg, sånn som jeg skjønte det), at: ‘Han har ingen over seg’.

    Og det hadde jeg vel heller ikke, (må jeg innrømme).

    Jeg hadde kanskje butikksjef Irene og seinere butikksjef Johan, over meg, da jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, (fra 2002 til 2003), for eksempel.

    Men det var jo bare på jobben, da.

    Så jeg måtte jo tolke denne ‘kjøkken-bablinga’, (fra David Hjort), som jeg hørte helt inn i stua, hos Alex fra Rimi Sinsen.

    Som at David Hjort og Alex-gjengen, de var i diverse gjenger, (eller noe lignende), hvor de liksom hadde masse folk over seg, (og sånn), da.

    Så derfor, så ble jeg vel etterhvert litt skeptisk, til både David Hjort og Alex-gjengen, da.

    Jeg stolte vel ikke helt på noen av disse folka, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 174: Enda mer fra tiden da jeg bodde på St. Hanshaugen

    På den tida, som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Og Linn Korneliussen, (David Hjort sin samboer-dame), jobba som kassadame der.

    (Nemlig i 1999 og år 2000, vel).

    Så hendte det en episode, en gang, som David Hjort jobba der, som vikar, for en eller annen, (må det vel ha vært).

    (Jeg jobba jo også et par vakter, for David Hjort, på den her tida.

    Jeg jobba en ledervakt, for David Hjort, da han jobba, som assistent, på Rimi Ljabru, (husker jeg).

    Og jeg jobba også en ledervakt, for David Hjort, (et år eller to seinere vel), da han jobba som assistent, på Rimi Karlsrud.

    Som jeg vel har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Det som skjedde, det var at David Hjort, Linn Korneliussen og jeg, var inne på tellerommet, på Rimi Nylænde.

    Dette må vel ha vært rundt klokka 16.

    Da kassadama, som jobba fra cirka 8.45 til 16.45, skulle telle kassa.

    Og Linn Korneliussen, hu var litt treig, da.

    (Må man vel si).

    For hu hadde vel lærevansker, (mener jeg å huske).

    Så hu kunne være litt treig, med å telle kassa, da.

    (Husker jeg).

    Og hu kunne også noen ganger rope mer, på callinga, (mens hu satt i kassa), enn andre kassadamer gjorde.

    (Siden hu kanskje var litt treig, og ikke klarte å svare på alt mulig da, som kundene spurte om.

    Noe sånt.

    Det var assistent Stian Eriksen, som jobba mest sammen med Linn Korneliussen, (for å være ærlig).

    Siden Stian Eriksen som oftest jobba alle tidligvaktene, da.

    Og jeg selv jobba alle seinvaktene.

    Noe jeg begynte med, da Jan Henrik var assistenten min der.

    Siden så lite ble gjort der, når han hadde seinvaktene, syntes jeg.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Og David Hjort, han hadde vel denne dagen jobba tidligvakta, som leder.

    Også jobba jeg seinvakta, da.

    (Noe sånt).

    Så dette samboer-paret, (David Hjort og Linn Korneliussen), de jobba sammen, i butikken, (som jeg jobba som butikksjef i), da.

    Muligens fordi at assistent Stian, (må det vel ha vært), hadde ferie.

    Og jeg derfor måtte få tak i noen andre folk, som kunne jobbe.

    (Noe sånt).

    Og det som skjedde.

    Det var at David Hjort plutselig, (inne på tellerommet), fant en avlang calling, som lå på et av bordene, (inne på tellerommet, da).

    Og så begynte han å skulle stappe den callinga, opp i fitta, på Linn Korneliussen, gjennom den blå Rimi-buksa hennes, da.

    Noe som vel antagelig ikke var mulig, å få til.

    Men David Hjort var sur, siden at Linn Korneliussen hadde forstyrra han mye, (i butikken), iløpet av arbeidsdagen da, (virka det som).

    (Noe sånt).

    Og jeg syntes jo at dette virka veldig rart.

    Men Linn Korneliussen lo, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og dette var jo et samboerpar, som jeg visste at pleide å ha sex.

    (For en gang, så ringte jeg dem, for å spørre Linn Korneliussen, om et eller annet med jobben.

    Og da var de andpustne, (mener jeg å huske, ihvertfall), som etter å ha hatt sex, da.

    Som jeg vel har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så jeg tenkte vel noe sånt, som at et samboerpar vel kan gjøre noe med fitta, (utenpå buksa), inne på et tellerom, (hvor kundene ikke kan se hva som foregår liksom, uansett).

    Men jeg ble nesten rystet, av denne episoden, (husker jeg).

    Og jeg ble rimelig flau, da.

    (Og jeg følte meg kanskje litt gammeldags).

    Så jeg gikk bare ut av tellerommet igjen, da.

    (Uten å kommentere denne kåte parringsleiken, (eller hva man skal kalle den), noe.

    Som David Hjort og Linn Korneliussen, fortsatt holdt på med, da jeg gikk ut av tellerommet, da).

    For jeg var vel antagelig bare inne på tellerommet, for å hente noe veksel, til seinvakt-kassadama, (eller noe sånt), hvis jeg skulle tippe.

    (Noe sånt).

    Og så fortsatte jeg vel å gjøre de arbeidsoppgavene, som jeg hadde å gjøre, iløpet av den dagen da.

    (Som sikkert var mer enn nok.

    Så det var nok ikke sånn at jeg hadde tid, (eller lyst), til å stå så lenge, inne på tellerommet, og skravle, uansett.

    For jeg pleide å ha som mål, å bli ferdig med de og de arbeidsoppgavene da, før den ledervakta, som jeg jobba, var slutt).

    Men David Hjort, han må vel kanskje sies å være, (mer eller mindre), pervers.

    Siden han driver og skal stappe en svart, avlang calling, opp i fitta, på dama si, mens dem begge er på jobb, da.

    (For å liksom straffe henne, fordi at hu var masete, i kassa, (eller noe sånt), da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Cilla aka. Janniche Fjellhaug, fra #blablabla, (og Bergen).

    Hu var jo en del ganger, i Oslo, iløpet av den tida, som jeg hadde denne chatte-kanalen, (som altså het #blablabla).

    Og en gang, (i en påskeferie), så ville hu møte meg, mens hu var i Oslo, (husker jeg).

    Vi avtalte å møtes, utafor Burger King, nederst i Karl Johan der.

    Jeg parkerte den svart-metallic Ford Sierra-en min, i den sidegaten, til Karl Johan, som ligger rett nedenfor Burger King der.

    (Hvis det ikke var den neste sidegaten, da.

    Sidegatene til Karl Johan ligger ganske tett, ‘nedi der’).

    Og så gikk jeg opp til Burger King, og utafor der, så stod hu slanke og ganske unge Bergens-dama, da.

    Og så ble hu med, til bilen min, og satt seg i passasjersetet der, og så kjørte vi opp, til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen.

    Jeg visste ikke om hu så på dette, som en slags sex-date.

    Så jeg visste ikke hva hu forventet av meg, når vi kom fram, til leiligheten min.

    Ville hu at jeg skulle kaste meg over henne og liksom råknulle henne, som et vilt dyr?

    Hva vet jeg.

    Jeg gjorde ihvertfall ikke det.

    Hu satt seg ned, på en av plaststolene mine.

    Som jeg hadde tatt med fra Ungbo.

    Siden Ungbo hadde to sett sånne hagemøbler, da.

    (Og jeg kjøpte etterhvert puter, til å ha i disse hvite plaststolene).

    Etter at Ungbo sove-sofaen, som jeg også tok med meg, fra nettopp Ungbo da, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel), hadde blitt ødelagt, en gang som min fetter Ove, var på besøk, (og han ville at vi skulle ‘synkron-humpe’, i den, i fylla, da.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Cilla var også veldig tynn og slank, husker jeg.

    Så hvis man skulle begynne å kjæle på henne liksom, så var det vel ikke så mange steder, å begynne, (må man vel si).

    Men hvis jeg hadde hatt den Ungbo-sofaen der enda, så hadde det kanskje blitt noe action.

    For da kunne jeg jo bare ha liksom satt meg nærmere og nærmere henne, i sofaen, mens vi for eksempel drakk øl, da.

    Og så kanskje begynt å ta rundt henne.

    (Som jeg i sin tid gjorde, med hu Bærumsdama, før Ove ødela den sofaen, som jeg også pulte hu Bærumsdama på, en annen gang.

    Og som jeg også gjorde en gang, på Bergeråsen, når Nina Monsen var på besøk.

    Bortsett fra at vi da satt i en myk sofagruppe-stol, (lik den faren min hadde kjørt ned til Danmark, i en romjul, på begynnelsen av 80-tallet, som jeg har skrevet om, i Min Bok, vel).

    (Og ikke i en sofa, da).

    Men disse plaststolene, de var ganske ‘upersonlige’ da, (må man vel si).

    Så det skjedde ikke noe ‘sex-greier’, da hu Cilla satt på den ene sida av salongbordet mitt, (det bordet jeg hadde fått av foreldra til kona til Magne Winnem, etter at jeg fått meg en, (mer eller mindre umøblert), Rimi-leilighet), og jeg satt i senga mi, (som jeg hadde kjøpt av Magne Winnem, da jeg bodde på Ungbo), oppå et sengeteppe antagelig, (et sengeteppe, som jeg hadde fått av mora mi, til jul en gang, (eller noe sånt), og som jeg pleide å legge oppå senga, hvis jeg skulle ha fest, eller lignende), da.

    Hu Cilla, hu var så slank og tynn.

    Og hu var vel i 18-20 års-alderen, men hu så ung ut for alderen, da.

    Og broren min Axel, han hadde jo ikke ønsket å møte hu Cilla, da.

    Da Cilla, ønsket å møte han.

    (Etter at jeg sikkert hadde nevnt Axel, mens jeg chatta, på #blablabla, da).

    Men hvorfor Axel ikke hadde hatt lyst til å møte Cilla, (på byen, i Oslo), det veit jeg ikke.

    (Og jeg skjønte heller ikke helt hvorfor Cilla hadde lyst til å møte Axel.

    Det forklarte hu vel ikke.

    For å si det sånn).

    Men det var kanskje dette, som fikk meg til å være litt passiv, (og ikke så ‘forfører-aktig’, eller hva man skal si), da hu Cilla, liksom var på et sånt ‘#blablabla-besøk’, hjemme hos meg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg sjekka på nettet nå, og hu Cilla, hu kaller seg ‘Janniche1979’, på Pinterest.

    Så hu er også født på 70-tallet, da.

    Selv om jeg er født på begynnelsen av 70-tallet.

    Og hu er født på sluttet av 70-tallet, da.

    Men det at jeg ble kjent med hu Cilla, (på irc), det begynte veldig rart.

    Jeg klarte å si det, (da hu spurte meg hvor gammel jeg var), at jeg var 27 år, men så yngre ut, (siden jeg var vant til å se ung ut, for alderen, siden jeg var seint i puberteten osv., og kanskje hadde noen komplekser for det, da).

    (Så dette må ha vært etter at jeg fylte 27 år, sommeren 1997, da).

    Og da svarte hu Cilla, at hu var 17 år, og at hu også så ung ut, for alderen.

    Og at vi derfor passa sammen, (eller noe sånt da), mente hu visst.

    Men det ble jo litt rart, (syntes egentlig jeg), da.

    At hu mente det.

    For da ble jo hu uansett seende 9-10 år yngre ut, (enn meg), liksom.

    Så jeg syntes nok hele tiden at det var noe litt rart, med hu Cilla.

    Og David Hjort klagde på meg, en gang, på slutten av 90-tallet.

    På at jeg hadde spurt om han, ville bli med, den første gangen, som hu Cilla ville møte meg.

    Jeg tenkte på det, som en artig ‘#blablabla-greie’, da.

    (Men siden hu Cilla så så mye yngre ut, enn meg, da.

    Så ble dette møtet litt rart også, tenkte nok jeg.

    Så det ble litt flaut, (tenkte jeg vel), å dra på dette første møtet, (med Cilla),  på Oslo S, (da hu dukka opp med toget fra Bergen), aleine).

    Men David Hjort, han klagde, noen måneder seinere, (var det vel), på at jeg hadde spurt han, om han ville bli med, på ‘#blablabla-møte’, med hu Cilla, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Men jeg var kanskje litt skeptisk, til hu Cilla, da.

    (Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det her #blablabla-møtet, det var forresten påsken 1999, (mener jeg å huske nå).

    (Så Ove må ha ødelagt sofaen min, på begynnelsen av 1999, (eller noe sånt), vil jeg tippe på.

    Noe sånt).

    For det som skjedde, det var at Cilla kjeda seg litt, hjemme hos meg.

    Og hu hadde en avtale, med en neger, (var det vel), som het Ali, på Nordstrand, (eller noe sånt), dagen etter, (må det vel ha vært).

    Men Cilla pleide også å møte en kar, med nicket Degos, (fra Majorstua), når hu var, i Oslo.

    Så hvorfor hu pleide å dra til Oslo, (i ferier), for å møte så mange mannfolk.

    Det veit jeg ikke.

    Men jeg syntes nok at det ble noe litt horete, over disse Oslo-turene, til hu Cilla, da.

    Og jeg skjønte meg ikke helt på henne, (må jeg innrømme).

    (Og hu hadde også kjent alle disse andre Oslo-kara.

    Fra før hu ble kjent med meg.

    Så jeg var nok litt forsiktig, når det gjaldt hu Cilla, da.

    Sånn at jeg ikke tråkka noen andre folk, (som også bodde i Oslo), for mye på tærna, liksom.

    For jeg skjønte ikke helt, hvordan forhold hu Cilla hadde, til de her andre Oslo-folka, da).

    Men samtidig, så chatta jeg såpass mye, med hu Cilla, på #blablabla.

    Så jeg måtte nesten stille opp, på sosiale #blablabla-ting, med henne, (syntes jeg).

    For dette skjedde jo bare tre-fire ganger, at jeg møtte hu Cilla.

    Og alle møtene våre, de var jo i Oslo sentrum, (like ved der jeg bodde), for å si det sånn.

    Så dette gikk ikke ut over jobben min, (eller noe sånt), heller, liksom.

    (Selv om jeg ikke skjønte helt, hvorfor Cilla ville møte meg, så mange ganger.

    Og det skjønner jeg vel egentlig ikke ennå.

    For jeg har aldri vært i Bergen, etter at faren min tok med Pia og meg, til Vestlandet, på begynnelsen av 70-tallet.

    Da jeg var 3-4 år, vel.

    Sommeren 1973, (eller 1974), kan det vel kanskje ha vært.

    (Og selv ikke fra den turen, kan jeg huske at vi var, i selve byen Bergen.

    Selv om faren min vel har sagt det, (på 80-tallet en gang), at vi på den bilturen, var innom nettopp Bergen.

    Hvis jeg husker det riktig, (fra 80-tallet), ihvertfall).

    Så jeg er ikke noe særlig vant, med Bergen-damer da.

    For å si det sånn).

    Etter at vi hadde sitti på hver vår side, av stuebordet mitt, i en time eller to, vel.

    Så ville Cilla møte Glenn Hesler da, (eller Kazuya som han kalte seg, på irc).

    Dette var langfredag, i 1999, (mener jeg å huske).

    Og Glenn Hesler hadde nok påskeferie, han også.

    (Siden han jobba som blikkenslager, da).

    Og vi kontakta han, på irc, (eller om det kan ha vært SMS, ICQ eller MSN).

    (Eller om vi ringte).

    Og Glenn Hesler, han kom kjørende, etter en time, (eller noe sånt), i sin nesten pastellblå Volvo stasjonsvogn da, (husker jeg).

    Og jeg ble litt paff, for jeg hadde kanskje forestilt meg det, at hu Cilla ville ha sex.

    Men jeg prøvde å liksom å ta meg sammen, (og skjule skuffelsen min da), for å si det sånn.

    Men Glenn Hesler, han dukka opp, hjemme hos meg, da.

    Og møtet til Cilla og meg, det ble liksom istedet til et slags ‘#blablabla-møte’.

    (Som ikke egentlig var planlagt).

    Altså, det var ikke planlagt at Glenn Hesler skulle bli med på det her, da.

    Og det var ikke planlagt, at dette skulle vare hele natten.

    (Noe det ble til at det gjorde, da).

    Forrige gang, som Cilla var på besøk hos meg, (noen måneder før det her vel).

    Så hadde hu lånt med noen videokassetter av meg, (som jeg hadde tatt opp Åpen Post-episoder på).

    Så det var kanskje derfor, at hu Cilla, ville møte meg igjen.

    For å gi meg tilbake disse videokassettene, da.

    (Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo spleisa med Glenn Hesler, på å kjøpe fem gram hasj, noen måneder, før det her.

    Og av mine 2,5 gram, så hadde jeg fått Axel til å lage en joint, (hjemme hos han), noen måneder før det her.

    Og noen uker etter det igjen, så var David Hjort og Roger fra Sagene, (og muligens også Bjørn Erik, som også var en kamerat av David Hjort).

    De var på nachspiel, hjemme hos meg, (på St. Hanshaugen), etter en bytur.

    (Hvor vi muligens var på Valentinos, vel).

    Og da hadde de fått cirka et gram, av hasjen min, da.

    Som jeg forresten ikke ville ha noe av.

    For jeg hadde jo blitt så rar, av den hasjen, som Axel lagde.

    Så jeg hadde kjørt bil i hasj-rus osv., på Vestre Haugen der, (og blitt stoppa av politiet), da.

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Før dette nevnte nachspielet, så hadde jeg gjemt hasjen, (som var cirka 1-2 gram da), inne i et støpsel, i en skjøteledning, som jeg hadde liggende, i et skap, (i leiligheten min), husker jeg.

    For jeg var ikke så vant til å ha hasj, (eller andre typer av narkotika), liggende hjemme, da.

    Så dette friket meg ut litt, (må jeg innrømme).

    Så derfor var dette bare en engangshendelse, at jeg gadd å kjøpe hasj da, (for å si det sånn).

    Men Cilla og Glenn Hesler, de røyka begge hasj, da.

    (Det var jo Cilla sine bekjente, på Majorstua, (Degos og dem), som jeg hadde kjøpt denne hasjen av, forresten.

    Etter at hu Cilla hadde fortalt meg det, på #blablabla, (etter at jeg hadde begynte å chatte om det, at hasj liksom skulle være mindre skadelig, enn alkohol, noe som jeg hadde hørt om, av noen som liksom reklamerte for hasj da, på #Oslo), at Degos og dem, kunne få tak i hasj, da).

    Så av de 2,5 grammene, med hasj, som jeg kjøpte.

    (Min halvdel av de fem grammene, som Glenn Hesler og jeg, hadde spleisa på).

    Så røyka jeg bare en veldig liten del, (av dette), selv.

    Nemlig da jeg tok med denne hasjen, ut til Axel, på Vestre Haugen.

    På slutten av 1998, eller begynnelsen av 1999, (må det vel ha vært).

    Siden jeg visste det, at Axel røyka hasj, (omtrent som om det var vanlige sigaretter), da.

    (For jeg hadde nemlig jeg sett det, (mens jeg nesten ikke trodde mine egne øyne, og ble rimelig sjokkert da), at Axel, (helt aleine), raskt nirøyka, en hel joint, (som søstera mi Pia hadde lagd vel), med mange kraftige magadrag, (etter hverandre), en jul, (eller noe sånt), som vi var hjemme hos Pia, det andre stedet hu bodde, i Tromsøgata.

    (Uten å spørre om noen andre ville ha et trekk, av jointen, eller noe, da.

    Mens han satt ved samme bord, som Pia og meg, vel.

    Mens vi tre søsknene, dreiv og prata, om et eller annet, da).

    Og dette var mens Axel fortsatt var tenåring, da.

    Så jeg ble jo litt sjokkert da, (for å si det sånn).

    Og Axel, han bodde jo fortsatte bodde hjemme, hos sin far Arne Thomassen og stemor Mette Holter, på slutten av 1998, (eller om dette var på begynnelsen av 1999).

    (At jeg tok med min del av den hasjen, som jeg hadde kjøpt, sammen med Glenn Hesler, hjem til han, på Vestre Haugen).

    Og Axel, han er jo født, i 1978.

    Så Axel bodde altså hjemme, hos foreldrene sine, til ihvertfall etter at han fylte 20 år, da.

    Før han vel flytta inn, hos sin danske sjef Peter, på Majorstua, seinere i 1999.

    (Noe sånt).

    Selv om Axel også var et år i militæret.

    For han var kokk, ombord på en militærbåt, i Nord-Norge, husker jeg.

    (En båt som Axel sa at mye kjørte reinsdyr hit og dit, for samene).

    Og det må vel ha vært rundt 1997 vel, (at Axel var i militæret).

    Noe sånt).

    Axel og jeg, vi delte kanskje en tredel, av de 2,5 grammene, med hasj, da.

    Og David Hjort og de.

    De delte kanskje en tredel, (de også), på det nevnte nachspielet, hjemme hos meg, da.

    Og Glenn Hesler og Cilla, de delte den siste tredelen, (eller hvor mye det var, som var igjen), da.

    (På denne ‘#blablabla-festen’, hjemme hos meg, langfredag, i 1999, da).

    Jeg røyka ikke noe hasj, på den #blablabla-festen.

    For jeg skulle nemlig jobbe, på Rimi Nylænde, (aka. Rimi Lambertseter), som leder, dagen etter, (nemlig på påskeaften).

    Men da hadde jeg jo hatt fri, både på skjærtorsdag og langfredag, da.

    Og jeg skulle jo også ha fri, på både første og andre påskedag.

    (Siden disse påskedagene, jo er helligdager, i Norge).

    Og på påskeaften, så er det ikke noe særlig med bestillinger, (eller lignende), som skal tas, i en matbutikk.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og på påskeaften, så var bare butikken oppe, fra 9 til 15, da.

    (Og ikke helt til klokka 18, som var vanlig, på en lørdag).

    Så jeg tenkte at jeg bare kunne ta den påskeaften-jobbinga, på ‘kondisen’ liksom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før Cilla og Glenn Hesler begynte på den siste delen, av hasjen min.

    Så ble vi sultne, og dro ut for å kjøpe oss noe mat, da.

    Cilla satt på i min Sierra.

    Mens Glenn Hesler, han kjørte i sin Volvo stasjonsvogn, da.

    (Istedet for å sitte på, i min bil, da).

    Så vi var kanskje litt rånete.

    Vi kjørte bort til Statoil, på Kiellands Plass der, (husker jeg).

    (En bensinstasjon som var døgnåpen).

    Men der fant vi vel ikke noe særlig digg mat, å spise.

    (Eller om vi bare dro dit for å kjøpe røyk, eller noe.

    Kanskje vi skulle kjøpe tobakk, til hasjen?

    Hvem vet).

    Og jeg husker at en av betjeningen der, sa ‘hva er dette for noe?’.

    (Eller noe sånt).

    Om Glenn Hesler, Cilla og meg, da.

    (Da vi gikk ut av den bensinstasjonen).

    De mente kanskje at hu Cilla så ung ut, da.

    (Eller noe sånt).

    Men hu var jo født i 1979.

    Så hu fylte jo 20 år, dette året, (som jo var 1999).

    Så dette var jo bare tre voksne folk, som fant på noe sosialt.

    Så at noen Statoil-folk skulle blande nesa si opp i det, da.

    Også i Norges største by Oslo?

    Dette var jo ikke en trøtt Sørlandsby, liksom.

    (For å si det sånn).

    Men en storby og Norges hovedstad.

    Nei, en sånn kommentar, som jeg overhørte, at betjeningen, på en overbemannet Statoil-stasjon, (for det var vel ingen andre kunder der, sånn som jeg husker det, ihvertfall, og det stod vel to karer, bak disken der, mener jeg å huske), kom med, bak ryggen på oss, da vi gikk ut av bensinstasjonen.

    Nei, det så jeg på som noe slags ‘sladrekjærring-aktivitiet’, nesten.

    (Må jeg innrømme).

    Så det brydde jeg meg ikke noe særlig om, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var jo glad i de burgerne, som ble solgt, i Torgbua, (like ved Plata der).

    Fra den tida, før de narkomane, pleide å holde til, i det området, da.

    (Det var forresten fra like ved Torgbua der, at Abildsø-bussen, (altså 71-bussen), pleide å gå fra.

    På den tida, som jeg bodde, på Abildsø.

    Det vil si studieåret 1989/90.

    Så jeg følte meg nok litt hjemme, ‘borti der’, da).

    Så jeg fikk med Cilla og Glenn Hesler, på å bli med, på å dra til Torgbua, da.

    (Som vel også var, (mer eller mindre ihvertfall), døgnåpen).

    Dette var en stille natt, uten mye trafikk, osv.

    (Og det var ingen narkomane å se rundt der heller, forresten.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg bare parkerte, på fortauet, like ved Torgbua der, da.

    (Noe jeg ikke pleide å gjøre.

    Men jeg pleide heller ikke å kjøre rundt om natta, for å kjøpe burgere.

    For jeg pleide å planlegge sånt bedre, da.

    Men dette var en sosial begivenhet, som ikke var planlagt, da.

    Og vi kjørte jo rundt der, i to biler.

    Og Glenn Hesler og meg, vi var ikke vant med, å kjøre rundt, (etter hverandre liksom), i Oslo sentrum.

    Så derfor ble parkeringen litt harry liksom, da.

    Men jeg parkerte liksom på den sida, av Torgbua, som var motsatt retning, av Oslo S der, da.

    Og det var et sted, hvor folk sjelden gikk, (ihvertfall ikke om natta), da

    Og det var fortsatt plass til å gå forbi bilen.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og det lå ikke noen hus, (eller lignende), der vi parkerte, da.

    (Men kun en park, vel).

    Så vi stod ikke i veien for noen liksom, da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Vi kjøpte burgere.

    Og Cilla ville inn på utestedet Paleet, som lå cirka rett over gata, for Torgbua og Plata der, da.

    Der hadde jeg en gang sett en polakk, som fikk knust et askebeger, (eller noe sånt), i trynet.

    (En gang jeg var med David Hjort dit.

    Eller, da var vel også Linn Korneliussen med.

    Så dette må vel ha vært seinere.

    Men jeg hadde vært der en gang, med David Hjort, (og også Roger fra Sagene og dem, vel).

    Og da ble det også nesten bråk, husker jeg.

    For en pakistaner, (var det vel), stod liksom og sperret veien for meg, da.

    Da jeg kom tilbake, (til bordet vårt), med to halvlitere, som jeg hadde kjøpt, i baren der.

    (Til David Hjort og meg, da).

    Og da, så så David Hjort så rart, på han pakistaneren.

    Som om det var noe foregikk da, syntes jeg).

    Uansett så skulle jeg jo, på jobb, dagen etter.

    Og dette med at jeg skulle møte hu Cilla.

    Det hadde jo allerede tatt av.

    I og med at Glenn Hesler, også hadde blitt med, på det her møtet, (etter mas fra Cilla), da.

    Så jeg ville ikke ha det sånn, at det skulle ende med, at alle pakkisene i byen liksom, også ble med på det her #blablabla-møtet, da.

    (Hvis det er lov å si det.

    Det måtte vel finnes noen grenser liksom, (tenkte vel jeg).

    (For å si det sånn).

    Så å gå inn på Paleet der.

    (For å drikke, osv).

    Det sa jeg nei til da, (må jeg innrømme).

    (For vi stod jo feil parkert osv., også.

    Og jeg skulle jo på jobben dagen etter.

    Og jeg jobba jo som butikksjef.

    Og jeg kunne jo ikke drikke der, heller.

    (Siden jeg kjørte).

    Og det kosta vel også muligens penger, å komme inn, på Paleet der.

    Og Glenn Hesler gikk ‘aldri’ ut på byen, husker jeg.

    Og han drakk jo heller ‘aldri’,

    Og han kjørte jo i tillegg også.

    Så dette hadde bare blitt som noe dumt, (for meg da), må man vel si)).

    Så vi kjørte bare hjem til meg igjen, (på St. Hanshaugen), etter at burgerne våre, var ferdige, da.

    Og der, så satt vi våkne, resten av natta.

    Mens Glenn Hesler og Cilla, røyka hasj, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen etter, så skulle jeg på jobb, da.

    (Klokka 7, må det vel ha vært).

    Og Glenn Hesler skulle hjem.

    Og Cilla skulle til han Ali, på Nordstrand, da.

    (Var det vel).

    Vi skulle ihvertfall alle sammen kjøre i den samme retningen, da.

    (Selv om jeg lurer litt på nå, om ikke Glenn Hesler kjørte en litt rar vei, tilbake til Skjetten.

    Men han hadde kanskje røyka for mye hasj.

    Det er mulig).

    Så Cilla satt på med meg, siden hu skulle samme vei, da.

    Og Glenn Hesler kjørte foran, (på Ringveien), husker jeg.

    Gjennom en tunnel, like før Ryen, (var det vel).

    Og på Store Ringvei, like før, (og gjennom), den tunnelen.

    (Før Bryn der).

    Så kjørte Glenn Hesler så raskt, at jeg ikke turte å holde følge, med min Ford Sierra, (husker jeg).

    For forstillinga, (var det vel), på den Ford Sierra-en.

    (Eller ramma, eller hva det kalles).

    Den virka ikke så sikker, da.

    (For meg, ihvertfall)

    Jeg ble redd for at jeg skulle miste kontrollen, over bilen.

    Så jeg turte ikke å kjøre så fort, som Glenn Hesler, (husker jeg).

    (Som vel kjørte i 150 kanskje.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg slapp Cilla av ved Rimi Karlsrud, (eller noe sånt), var det vel kanskje.

    (Hvor hu skulle møte han negeren sin, Ali, da.

    Eller om han var mulatt).

    Noe sånt.

    Og så dro jeg på jobben, da.

    Hvor jeg var rundt klokka 7, vel.

    Og jeg husker det, at Henning Sanne sin kamerat, (som jeg kjente han som, på den her tida), Stian Eriksen, skulle jobbe, på Rimi Nylænde, den dagen.

    Stian Eriksen hadde påske-perm, fra kavaleriet.

    (Det er derfor jeg husker det, at dette var snakk om påsken, i 1999.

    For påsken 1998, da hadde jeg ikke begynt som butikksjef ennå.

    Og påsken år 2000, da var Stian Eriksen ferdig i militæret, og jobba som min assistent, på nettopp Rimi Nylænde, da).

    Og jobba som kassamedarbeider, (denne påskeaftenen), vel

    (For Stian Eriksen.

    Han hadde vel ikke fått noe lederopplæring ennå.

    I rimi.

    På den her tida.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Hvis han ikke fikk det, av butikksjef ‘Audi-Monika’, som var butikksjef der før meg.

    Fram til cirka et halvt år før det her, da.

    Men det tror jeg ikke, at han fikk, (hvis jeg skal være ærlig).

    For da ville jeg vel antagelig ha fått høre om det, tror jeg)..

    Stian Eriksen, han hadde jo jobba en gang, på Rimi Bjørndal.

    (Hvor jeg da jobba som assisterende butikksjef.

    Noe jeg jobba som der, fra våren 1996 til høsten 1998).

    Etter at jeg ringte til Rimi Nylænde, og Henning Sanne der, fortalte meg det, at kameraten hans, kunne jobbe.

    (Nemlig Stian Eriksen, da.

    Som jeg før han dukka opp, på Rimi Bjørndal der, ikke hadde sett før).

    Så jeg kjente Stian Eriksen litt fra før, da.

    (Nemlig den gangen han jobba, på Rimi Bjørndal, da).

    Selv om han vel hadde vært i militæret, hele dette halvåret, som jeg hadde jobbet som butikksjef, på Rimi Nylænde, (nemlig fra høsten 1998 til påsken 1999)..

    Så jeg fortalte det, til Stian Eriksen da, at jeg hadde vært våken, hele natt.

    (Fordi at jeg hadde hatt noe folk på besøk, da).

    Og bare jobba disse åtte-ni timene, på kondisen liksom, da.

    Og da fikk Stian Eriksen litt sjokk, (tror jeg).

    Men jeg syntes at dette var greit selv, siden jeg jo hadde fri, i to dager, etter denne korte lørdagen.

    Jeg hadde jobba mange lørdagsvakter, (som leder, i Rimi), før dette.

    Og disse lørdagsvaktene, de hadde jo da som regel, vært tre timer lengre.

    Så en 7-16-vakt, det var liksom som ingenting å regne, (for meg), da.

    (Sammenlignet med de 7-19-vaktene, som jeg vanligvis pleide å jobbe, på lørdager, (i Rimi), liksom).

    Men jeg vet ikke om han Stian Eriksen skjønte helt hva jeg mente.

    Og jeg hadde kanskje blitt litt prega, av å kjøre etter Glenn Hesler, på Ringveien.

    For jeg husker at jeg kjørte for fort, på noen ganske små veier, oppe på Lambertseter der.

    Da jeg skulle kjøre Stian Eriksen, (som seinere ble min assistent, på Rimi Nylænde, når han var ferdig med militæret, etter at han Jan Henrik, (som var assistenten min, før Stian Eriksen), skulle inn til sin førstegangstjeneste, i militæret, da), og noen andre kolleger av oss, hjem etter jobben, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter denne kvelden, så møtte jeg vel aldri hu Cilla, (og heller ikke Degos og dem), igjen, tror jeg.

    Selv om jeg fortsatte å chatte en del med hu Cilla, på #blablabla, da.

    Før hu ga seg der, etter at Tosh, (aka. Thorstein Bjørnstad, fra Trondheim), hadde gjort et eller annet, som hu ikke likte, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 120: Mer fra Rimi Langhus

    Det var forresten sånn en gang.

    Høsten 2001.

    Da jeg kjørte hjem en kveld, (må det vel ha vært), fra Rimi Langhus.

    (Jeg kjørte forresten ikke den veien som gikk forbi Vevelstad togstasjon.

    Men en annen vei, inn til Oslo, som jeg lærte etterhvert, da.

    Hvor man slapp å kjøre på veier med lav fartsgrense liksom, da.

    For Rimi Langhus, den butikken lå like ved en rimelig trafikkert vei, som gikk mellom Ski og Oslo, da.

    I tillegg til å ligge langs den mye roligere veien, som gikk forbi Vevelstad togstasjon, (og fram til en annen vei, som også gikk mellom Ski og Oslo), da.

    Hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall).

    Så var det det verste regnværet, i manns minne, da.

    (For å si det sånn).

    Og jeg husker at jeg var glad for, at Sierra-en min, hadde fire trinn, (var det vel), på vindusviskerne, da.

    Så jeg klarte å se veien selv om det hølja ned, da.

    Og selv om fjernlysa på bilen ikke alltid virka, vel.

    Og akkurat mens jeg kjørte, fra Rimi Langhus, og mot motorveien inn til Oslo, da.

    Så ringte troppsjefen min, i Heimevernet, da.

    (Andersen, het han vel).

    Og han lurte på om jeg skulle være med på julebordet, da.

    Og jeg dro litt på det.

    (Før jeg sa at jeg ikke ble med på det, da.

    For jeg tenkte vel at det julebordet var mest for offiserer og befal osv., da.

    Noe sånt).

    For å skøye litt liksom, da.

    For jeg likte egentlig ikke han Andersen, da.

    Og da mener jeg at jeg hørte det, at han Andersen skreik ‘nei’, til noen, (som var like ved der han var), mens han ringte, da.

    Så han troppsjef Andersen, han var nesten som en guttunge, som var med i en guttegjeng, (vil jeg si).

    (Noe sånt).

    Og det var kun dette året, at HV ringte meg, for å høre om jeg skulle være med, på julebordet.

    Og det var altså akkurat mens jeg kjørte, i det verste regnværet, i manns minne, da.

    Så jeg har seinere lurt på om det kan ha vært et fly, som skapte dette regnværet.

    Sånn som man ha lest om at de gjør i Russland, for eksempel.

    (Nemlig at et fly, hiver ut noe slags pulver, som får skyene til å begynne å regne, da).

    Og at dette var et slags plott, fra troppsjef Andersen, for å få meg til å kjøre meg ihjel, (eller noe sånt). da.

    Hvem vet.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en gang, som dem hadde for få folk, på Rimi Jernbaneveien, (i Ski), hvor min tidligere assistent, fra Rimi Nylænde, Stian Eriksen, hadde blitt butikksjef.

    Og ingen ville sitte i kassa der, så jeg, (som var butikksjef, på Rimi Langhus), måtte sitte i kassa der, en tidligvakt, da.

    (Etter spørsmål fra distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, da).

    Og Stian Eriksen, han fløy rundt der og dreiv med frukta og forskjellig da, (husker jeg).

    Og var stressa da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu unge, asiatiske kassadama, som hadde sitti i kasse 3, den gangen, som jeg hadde blitt sendt, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin for å ta en kikk, på Rimi Langhus.

    Hu som slutta, (sammen med hu unge, blonde kassadama), akkurat like før jeg begynte å jobbe, som butikksjef der.

    Hu begynte så å jobbe, på Rimi Jernbaneveien, under butikksjef Stian Eriksen der, da.

    Og en gang, som butikksjef Stian Eriksen var innom Rimi Langhus, for å hente noen varer, som de var tomme for der, (eller noe sånt).

    Så begynte butikksjef Stian Eriksen, (fra Rimi Jernbaneveien), å komme med noen ‘halvkvedede viser’, om hu vietnamesiske, (eller hva hu var), kassadama, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Noe jeg ikke skjønte så mye av.

    Men jeg syntes det var litt trist at to kassadamer hadde slutta, like før jeg begynte der, da.

    Så jeg ble nesten litt ‘vonbråten’ da, (må man vel si).

    Men jeg skjønte egentlig ikke hva Stian Eriksen mente.

    For han sa ‘A’ men ikke ‘B’ liksom, da.

    Mens han smilte lurt liksom, vel.

    (Eller hva man skal kalle det).

    Så den episoden, den var nesten litt ekkel, husker jeg at jeg syntes.

    Siden at Stian Eriksen liksom skulle gå så nærme, da.

    Og han sa bare ‘A’ men ikke ‘B’.

    Så han kunne kanskje trengt å ha vært på det kurset i kommunikasjon, på Hakon sitt hovedkontor, han også.

    Men der tror jeg ikke at han var.

    For må vel ha vært en rimelig fersk butikksjef, på den her tiden, vel.

    Og det kurset, (til Jon Bekkevoll), det var for mer erfarne butikksjefer, vel.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi på Rimi Langhus, vi måtte også på noe kurs i brannslukking osv., på Rimi Kolbotn, (husker jeg), høsten 2001, (må det vel ha vært).

    Og da hadde jeg bilen full av Rimi Langhus-gutter, (husker jeg).

    Og de fortalte meg hvordan jeg skulle kjøre og sånn, da.

    For å komme meg til Rimi Kolbotn.

    Og jeg vet ikke om de som arrangerte kurset skjønte at jeg var butikksjef engang.

    For jeg kjente ingen der.

    Og jeg måtte være med på det kurset, som om jeg var en vanlig ansatt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Like før jul, så hadde jeg prata mer med distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, om at jeg var utbrent, da.

    Og jeg hadde en uke ferie til gode, (var det vel).

    Så jeg tok meg en uke ferie, rundt månedskiftet november/desember da, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Og den siste fredagen, som jeg jobba, før ferien.

    Så satt jeg opp julekampanjene, da.

    Så jeg måtte bli i butikken lenge, da.

    For jeg tenkte at jeg kunne liksom ‘ta meg ut’, siden jeg jo skulle ha en ukes ferie, liksom.

    Så da behøvde jeg ikke å tenke på det som Anne-Katrine Skodvin hadde sagt til meg, en gang.

    (Mens jeg jobba som assistent, på Rimi Nylænde).

    Om at jeg måtte passe meg, for å ikke bli utbrent.

    (For hu syntes vel at jeg jobba for hardt eller energisk, eller noe sånt, da).

    Og på Rimi Langhus, så var det vel ikke det samme fokuset, som i butikkene, inne i Oslo.

    På at det skulle være felles utpassering, (i tilfelle ran, da).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    På varetellingene så funka det ihvertfall ikke med felles utpassering, mener jeg å huske).

    Så jeg jobba med julekampanjene til rundt midnatt, vel.

    Og så måtte jeg tømme papp-pressa.

    Og jeg rydda også en del hyller, i inngangspartiet, da.

    (Siden jeg hadde litt dårlig samvittighet, for at jeg tok meg ferie, like før julestria, da).

    Og midt på natta, så ringer Axel, (som da ganske nylig hadde flyttet tilbake igjen, fra Spania), meg plutselig, på mobilen, da.

    Og han var nedbrutt.

    For han hadde vært på en fest på Bislett, (eller noe sånt), og fått kjeft av noen damer, på den festen, da.

    Siden han hadde såret ei venninne av dem tidligere.

    (Noe sånt).

    Så Axel ville at jeg skulle hente han, i rundkjøringa, på Bislett, da.

    For han var så vonbråten og sånn da, (skjønte jeg).

    Og han bodde vel da på Slemdal, (hvor han leide et rom, hos en kamerat, som hadde en far, som bodde i Nevlunghavn, og ble kalt ‘Majoren’, eller noe sånt, vel), på den her tiden.

    Og jeg forklarte til Axel da, at jeg jobba overtid på jobben.

    Men at jeg kunne hente han, om en halvtime, eller en time, (eller noe sånt).

    Og på veien, tilbake til Oslo.

    Så ble jeg da stoppet, av en politipatrulje, like etter at jeg hadde kjørt inn på motorveien, mot Oslo, da.

    (Av en eller annen grunn.

    Som fortsatt virker litt uklar for meg).

    Og da jeg henta Axel, i rundkjøringa, på Bislett.

    Så fortalte jeg han at jeg hadde blitt stoppa av politiet, da.

    Og Axel da måtte gå tilbake med noe, til et eller annet sted, vel.

    (Noe sånt).

    Og så lå Axel over hos meg, til dagen etter, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel hadde forresten bodd hos faren sin, Arne Thomassen, nede i Spania.

    Og Axel hadde blitt sammen med en spansk dame der, fortalte han.

    Og han hadde en gang kasta en spanjol, ned en trapp, (eller noe), utendørs.

    Siden han hadde blitt angrepet av en gjeng med spanjoler, (eller noe sånt), da.

    Men Axel hadde ikke engang sendt et postkort til meg, (husker jeg), mens han bodde, i Spania.

    Men plutselig, (like etter at jeg hadde begynt, som butikksjef, på Rimi Langhus vel), så stod han plutselig på døra, utafor Rimi-bygget, da.

    Og jeg fikk nesten sjokk, da jeg så han da, (husker jeg).

    For Axel så så tøff og nesten herja ut, da.

    (Vil jeg si).

    Så Axel ble mye råere og tøffere, det året, (eller hva det var), som han bodde i Spania, vil jeg si.

    (Sånn som det virka som for meg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det kan ha vært dagen etter dette.

    (Eller om det var søndagen, den samme helgen).

    At Axel ba meg på besøk til han, der han leide, på Slemdal.

    Axel forklarte meg hvordan jeg skulle kjøre opp dit, da.

    (Og han bodde i første etasje vel, i en blokk.

    Som lå ved en liten innsjø, ikke så langt fra Ringveien, vel).

    Og Axel satt på en videofilm, i stua, hos han kameraten da, (husker jeg).

    (For Axel bodde visst der som om han var hjemme cirka, da).

    Og den videofilmen, det var ‘Donnie Brasco’, som jo Axel og jeg hadde sett på kino, på Colosseum, en del år tidligere.

    Så det var kanskje litt rart, at Axel ville se den filmen igjen.

    Og Axel spurte meg også om jeg syntes at han politimannen, som spionerte på mafiaen, var dum, (eller noe sånt), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel forklarte også at han hadde noe medisterdeig, i fryseren da, (husker jeg).

    Og så gikk han, (som jo jobbet som kokk), og stekte masse medisterkaker, ute på kjøkkenet, da.

    Og så spiste hver av oss en stor tallerken, med medisterkaker, da.

    For Axel, han trente mye, så han spiste nok alltid svære porsjoner, da.

    Og når vi dro på Burger King, (for eksempel), så bestilte Axel alltid den dyreste menyen, som de hadde der, da.

    Og Axel fortalte også det en gang, (husker jeg).

    At på restauranter, (eller ihvertfall på kroer), så kunne man be om å få en ‘håndtverker-porsjon’, (eller hva han kalte det igjen), da.

    Og da fikk man dobbelt så mye mat cirka da, for den samme prisen.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på Rimi Langhus.

    At assistent Sølvi Berget.

    Hu viste meg at jeg hadde fått et brev, (med mitt navn øverst på vel, men adressert til butikken), da.

    (Inne på kontoret, på Rimi Langhus, der.

    Rundt årsskiftet 2001/2002 en gang, må det vel ha vært).

    Og det viste seg det, at det brevet, det var fra Rimi-Hagen, da.

    Siden Rimi Langhus, var en av de få Rimi-butikkene, som hadde klart å vinne en konkurranse, (som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken), som het ‘Rimi Gullårer’, (for andre halvår av 2001), da.

    (Og den konkurransen, den gikk på å øke omsetningen i frukta mye.

    Og på å også øke snitthandelen en god del.

    Og også på å øke salget av EMV, (egne merkevarer), en god del, da).

    Og Rimi-Hagen, han gratulerte meg med å være en veldig god leder og han skrev også at jeg var hardtarbeidende, da.

    I et brev på cirka en halv maskinskrevet side, vel.

    Og med brevet så fulgte det også en Rimi-metallpen, (husker jeg).

    Og Rimi Langhus fikk vel cirka 15.000 kroner, som vi skulle bruke, på sosiale formål da, (var det vel).

    Men det som var rart, med det brevet.

    Det var at det var slitt et hull, i bunnen, av den konvolutten, da.

    Akkurat som om noen hadde holdt brevet mot en slipesten, (eller noe sånt).

    Og derfor, så var det et avlangt hull, i bretten liksom, på det brevet, da.

    Og assistent Sølvi Berget, hu ble sjalu tror jeg.

    (Siden jeg hadde fått brev, fra Rimi-Hagen, da).

    Så assistent Sølvi Berget, hu rulla sammen brevet mitt, og festa et par strikk, rundt det da, (husker jeg).

    Så det brevet, det fikk jo så mye juling.

    (Siden det var et avlangt hull, midt på brevet.

    Og siden strikkene til assistent Sølvi Berget, også hadde lagd merker i det).

    Så jeg turte jo aldri å vise fram det brevet til noen, (husker jeg).

    (Selv om Rimi-Hagen skrøyt fælt av meg, i det brevet, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i etterkant av dette.

    Så husker jeg det, at butikksjef Irene Ottesen, på Rimi Bjørndal.

    Hu sa det til meg.

    At det var morsomt at noen på en ‘liten’ Rimi, også vant Rimi Gullårer, da.

    For vanligvis var det visst bare butikksjefer på store Rimi-butikker, som pleide å vinne den Rimi Gullårer-konkurransen da, sa hu.

    Men da visste jeg ikke helt hva jeg skulle svare, (husker jeg).

    For Rimi Langhus, den butikken, den var vel ikke av de aller minste Rimi-butikkene, (når det gjaldt omsetning), vil jeg si.

    Rimi Jernbaneveien, i Ski, den butikken hadde for eksempel mye lavere omsetning.

    (Og Rimi Nylænde, hadde jo også hatt en del lavere omsetning enn Rimi Langhus).

    Det var vel for eksempel to-tre-fire butikker, bare i Anne-Katrine Skodvin sitt distrikt, som hadde lavere omsetning, enn Rimi Langhus, (sånn som jeg husker det ihvertfall).

    For Rimi Langhus lå vel på snaue 500.000 i omsetning, i uka, (eller noe sånt), sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    (Selv om jeg ikke husker det tallet helt nøyaktig nå).

    Så Rimi Langhus, den butikken, den var vel mer en ‘midt på treet’-Rimi, (enn en liten Rimi), når det gjaldt omsetning, (vil jeg si).

    Men butikksjef Irene Ottesen, fra Rimi Bjørndal, hu var kanskje misunnelig på meg, da.

    Siden hu ikke hadde klart å vinne Rimi Gullårer selv, da.

    Så hu ville kanskje rakke ned på meg da, siden den butikken som hu drev, på den her tida, (Rimi Bjørndal), hadde større omsetning, enn ‘min’ butikk, (Rimi Langhus), da.

    Men det tok jeg meg ikke så veldig nær av, (husker jeg).

    For jeg hadde jo selv vært butikksjef, (selv om det var mye problemer der), på Rimi Kalbakken.

    Bare et drøyt halvår tidligere.

    Og Rimi Kalbakken hadde vel litt høyere omsetning igjen, enn Rimi Bjørndal, (sånn som jeg husker det ihvertfall).

    For både Rimi Bjørndal og Rimi Kalbakken lå vel på rundt 800.000, i omsetning, i uka, (på den her tida).

    Selv om jeg mener å huske, at Rimi Kalbakken, kanskje lå cirka 50.000 i omsetning høyere,  (eller noe sånt), enn Rimi Bjørndal, (på en vanlig uke da), på den her tida.

    Og omsetningen på Rimi Nylænde den husker jeg forresten ganske bra ennå.

    (Fra den tida jeg jobba der.

    Nemlig fra 1993 til 1996.

    Og så igjen fra 1998 til 2000).

    For der pleide omsetninga på en vanlig hverdag, (mandag til torsdag), å ligge på cirka 50.000.

    Og på fredag og lørdag, så lå omsetninga der på cirka 75.000, (mener jeg å huske).

    Så fra mandag til torsdag, så var det cirka 200.000, i omsetning.

    Og så 150.000 til, på fredag og lørdag.

    Så Rimi Nylænde, den lå på cirka 350.000 i omsetning, i uka da, på 90-tallet.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og Rimi Langhus, den butikken lå nok cirka 100.000, (ihvertfall), over dette igjen, (på en vanlig uke).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så man kunne nok kalle Rimi Nylænde for en liten Rimi-butikk, (vil jeg si).

    Men å kalle Rimi Langhus, for en liten Rimi-butikk, (når det gjelder omsetning).

    Det syntes jeg kanskje at ble litt drøyt, fra butikksjef Irene Ottesen, fra Rimi Bjørndal, da.

    Men det er det dem sier, om nordmenn.

    At i Norge så er misunnelsen sterkere enn kjønnsdriften.

    Og det stemmer nok kanskje, hvis man ser på Irene Ottesen, (tror jeg).

    (Ihvertfall sånn det kan virke som, for meg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 115: Butikksjefmøtene på den tida jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Langhus

    Noen av butikksjef-møtene, på den tida, som jeg jobba, (som butikksjef), på Rimi Langhus, de var litt spesielle, (husker jeg).

    På rundt den tida, som jeg begynte, som butikksjef, på Rimi Langhus.

    Så husker jeg det, at en Rimi-butikk, som lå ikke så langt unna der hu Siri Rognli Olsen bodde, (i Waldemar Thranes gate/Sannergata der).

    (Som jeg pleide å kjøre forbi, på vei til jobben).

    Den pleide å ha store, hånd-tusjede plakater, stående stiftet opp, på en pall, langs veien, da.

    Og det syntes jeg at så litt gammeldags ut, da.

    Det så jo ut som at det var en innvandrer-butikk, og ikke en kjede-butikk, liksom.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og ikke nok med det.

    På den tida, som jeg begynte, som ny butikksjef, på Rimi Langhus.

    (Altså våren 2001).

    Så fikk alle Rimi-butikkene, (mener jeg at det var), beskjed om, at vi også måtte lage sånne svære, hånd-tusjede  plakater, da.

    Og vi måtte lage en ny plakat, hver uke, (eller noe sånt da), var det vel.

    Så alle Rimi-butikkene, de sluttet plutselig å se ut som kjede-butikker, da.

    Og de ble istedet seende ut som innvandrer-butikker, (eller noe sånt), da.

    (Noe sånt).

    Og på Rimi Langhus, så måtte jeg vel finne fram et gammelt plakatbord, som stod stuet bort et sted, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men på et butikksjefmøte, (på hovedkontoret), i Anne-Katrine Skodvin sitt distrikt.

    Så spurte den nye regionsjefen Steinar Ohr, (må det vel ha vært), oss butikksjefene om noe, da.

    (Hvis det ikke var Jon Bekkevoll, som hadde det her møtet, da).

    Og det var angående at mange butikksjefer, de hadde klaget på, at de hadde for mye å gjøre, da.

    Så hovedkontoret, de lurte på om det var noen spesielle ting, som de kunne gjøre, for at hverdagen til oss butikksjefene, skulle bli litt enklere, da.

    Og da svarte jo jeg det, (noe som jeg syntes at lå oppe i dagen da), at vi kunne få jo få fler ferdigtrykte plakater.

    Så slapp vi å stå i en time, (eller noe sånt), hver mandag, og tusje plakater, da.

    Og Rimi-butikkene, de ville da bli seende mindre ‘amatør-aktige’ ut, da.

    Og jeg tenkte også på de nye butikklederne.

    For Rimi-folk, de hadde på den her tida, omtrent ikke tusjet plakater, siden 1996, (eller noe sånt), da.

    (Altså cirka fem år før det her møtet).

    Da Rimi fikk intranett, sånn at fruktplakatene kunne skrives ut, på en printer, på kontoret, da.

    Så dette med hånd-tusjede plakater.

    Det virket som den rene galskapen for meg, (som hadde gått markedsføringslinja og studert informasjonsbehandling ved NHI), da.

    Men da svarte Steinar Ohr det.

    (Hvis det ikke var Jon Bekkevoll, da).

    At: ‘Vet du hvor dyre de plakatene er?’.

    Men det kunne jo ikke jeg vite.

    For jeg hadde jo ikke jobbet på hovedkontoret.

    Og vi hadde jo blitt spurt om det var noe spesielt Rimi kunne gjøre, for å få hverdagen til oss butikksjefene, til å bli litt enklere, da.

    Så jeg svarte bare min oppriktige mening, på et åpent spørsmål, da.

    Og så fikk jeg klage på det.

    Det var jo helt idiotisk, mener jeg.

    Og omsetningen, til Rimi totalt, den økte mye, da vi fikk flere ferdigtrykte plakater, (sånn som jeg hadde foreslått), da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men tidligere regionsjef Jon Bekkevoll.

    Han husker jeg at skulle spare penger et år, ved å ikke distribuere Rimi sin jule-avis, da.

    Så han tenkte veldig defensivt da, (vil jeg si).

    For jeg husker jo at vi lærte det, da jeg gikk på markedsføringslinja.

    At et såpe-merke, (eller noe sånt), som reklamerte, under krigen, i England.

    Selv om varen ikke kunne skaffes.

    Det merket, det ble markedsleder, etter krigen, da.

    Så selv om det er nedgangstider, (eller dårlige tider).

    Så lønner det seg å reklamere, da.

    Lærte vi, på markedsføringslinja, på Sande videregående, skoleåret 1987/88, ihvertfall.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her.

    Så pleide distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, å heller ha butikksjef-møtene sine, rundt omkring, på ‘hennes’ butikker da, (husker jeg).

    Jeg mener å huske at et butikksjef-møte, ble avholdt, på Rimi Jernbaneveien, i Ski.

    Hvor min tidligere assistent, (på Rimi Nylænde), nemlig Stian Eriksen, da var butikksjef.

    Og jeg husker også at et butikksjef-møte, ble avholdt, på Rimi Mortensrud.

    Hvor Kjell var butikksjef, da.

    Og jeg husker det, at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu spurte om hvordan det nye bestillingssystemet, til Rimi, fungerte da.

    For siden Rimi hadde butikkdata, så hadde de gjort det sånn, at butikkdata-systemet, begynte å ta Hakon-bestillingene, da.

    Fra et dataprogram, da.

    (Som jeg ikke fikk noe opplæring i, forresten.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og da svarte jeg det, (husker jeg).

    At det systemet fungerte bra, da.

    (For jeg hadde vel såvidt prata med en vietnamesisk lagerhjelp, på Rimi Langhus, om hvordan det nye bestillingssystemet fungerte, (mener jeg å huske, ihvertfall).


    Et bestillingssystem, som vi bare hadde hatt i en uke, (eller noe sånt vel), på den her tida, da.


    Noe sånt).

    Mens Irene Ottesen, (som på den her tida, jobba som butikksjef, på Rimi Bjørndal).

    Og Kjell, (som var butikksjef på Rimi Mortensrud).

    De mente at det bestillingssystemet ikke fungerte bra, da.

    Men da, så sa distriktssjef Anne-Katrine Skodvin det, (husker jeg).

    At hu hørte på meg, da.

    Selv om butikksjefene, på hennes to største butikker vel, sa imot meg, da.

    Så min mening, den telte visst mer enn meningen, til to butikksjefer, som jobbet på to av de største Rimi-butikkene, (i Oslo), da.

    Så jeg var kanskje en slags ‘super-butikksjef’, (eller hva man skal kalle det), på den her tida, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også et annet butikksjef-møte, på hovedkontoret, på Sinsen.

    (Muligens like etter julebordet, eller noe sånt).

    Og da ble jeg angrepet av en Norgesfrukt-konsulent, (husker jeg).

    Fordi at fruktavdelingen liksom så så dårlig ut, (på noen bilder som dem hadde tatt), på Rimi Langhus, da.

    Men da mente jeg at han Norgesfrukt-konsulenten svartmalte fælt, da.

    For jeg syntes egentlig at frukta så grei ut, da.

    Og hvis han konsulhadde tatt et bilde, inne på Rimi Langhus, et år tidligere.

    Så hadde frukta sett mye verre ut, mener jeg.

    For jeg var egentlig den eneste, på Rimi Langhus, som var noe særlig flink, i frukta, vel.

    (Tørr jeg nesten å påstå).

    Assistenten min Sølvi Berget, hu hadde jo jobba på en lompefabrikk, liksom.

    Så hu var flink til å kommunisere med de ansatte osv., da.

    Men fruktavdelinga, den hadde hu vel ikke helt dreisen på, syntes jeg.

    Selv om hu var på et fruktkurs, (på den her tida da), husker jeg.

    Men hu måtte kanskje ha vært på ti sånne fruktkurs til, (tror jeg), for ha fatta poenget, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg måtte liksom dra hele lasset aleine da, (borte i frukta), må jeg vel si.

    Men likevel, så vant jeg Rimi Gullårer, for andre halvår, av år 2001. da.

    (Ikke så lenge etter det her butikksjef-møtet, vel).

    Og Rimi Gullårer, den konkurransen, (som bare cirka en av hundre butikksjefer klarte å vinne, vel).

    (Noe sånt).

    Den konkurransen, den gikk først og fremst på økt fruktandel da, (vil jeg si).

    Og jeg økte fruktandelen, med drøye to prosent vel, (for andre halvår, av 2001), da.

    Og det vil si to prosent av den totale omsetninga, for butikken, da.

    Som vel lå på 75.000 kanskje, (for å ta et tall), på en vanlig hverdag, da.

    Og da er en prosent 750 kroner.

    Så jeg økte vel kanskje fruktsalget, med cirka et par tusen kroner, per dag, da.

    (Noe sånt).

    Og frukta, den er det høy fortjeneste på.

    Så det var vel antagelig derfor, at Rimi ville, at vi skulle jobbe så mye, med frukta, da.

    Og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    Hu sa også det til meg, på det her møtet, (etter at Norgesfrukt hadde angrepet meg, på en urettferdig måte da, vil jeg si).

    At hu syntes at fruktavdelinga, på Rimi Langhus, hadde sett grei ut, på de her bildene, da.

    Så det kan være at Norgesfrukt hadde noe slags kampanje mot meg, (eller noe sånt), da.

    (Kan det nesten virke som, for meg).

    Noe sånt.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 87: Enda mer fra Rimi Kalbakken

    Like før jul, år 2000, på Rimi Kalbakken.

    Så dukka det opp ei 17 år gammel afrikansk jente, som het Lul, men kalte seg Luly, på Rimi Kalbakken.

    Og vi trengte egentlig kasserere, og de måtte være 18 år, da.

    Men jeg sa da at Luly kunne jobbe som lagerhjelp, de to-tre månedene fram til at hu ble 18 år, da.

    For vi trengte kassa-medarbeidere, da.

    (Og det var oppgangstider, på den her tida.

    Og vanskelig å få tak i nok medarbeidere).

    Og på lille julaften, så var det så rotete, på Rimi Kalbakken, da.

    For tørrvare-gjengen hadde hatt nok med å fylle på varer, da.

    Men akkurat på lille julaften, så hadde hu Luly sin første arbeidsdag, da.

    Og akkurat da butikken så skikkelig bomba ut, og jeg regna med at jeg kom til å få masse kjeft, (og muligens sparken), siden Rimi Kalbakken så helt bomba ut, på lille julaften, da.

    (Som jo er den viktigste dagen i året, for en matbutikk, i Norge.

    Må man vel si).

    Så dukka plutselig hu Luly opp, og spurte om hva hu skulle gjøre, da.

    På sin første dag, på Rimi Kalbakken.

    Og da bare ba jeg henne, (som jo aldri hadde jobba et minutt i en matbutikk før).

    Om å bare ta papp som lå i hyllene, og kjøre i en handlevogn inn på lageret, og be noen der å forklare henne om hvordan hu skulle legge det i papp-pressa, da.

    Og det hadde jeg såvidt tid til å fortelle henne, siden det var mye mas, for meg, fra kolleger og gjett hvem.

    Rune Løvdahl, (den tidligere butikksjefen fra Rimi Klemetsrud og Min Bok 4), som på den her tida jobba som selger for et importøl-firma, (som solgte Newcastle Brown Ale-bokser, med mere).

    Hvis jeg så riktig ihvertfall, så var det han, da.

    Og det var veldig rart, husker jeg at jeg syntes.

    At en selger kom og hefta butikksjefen liksom, på lille julaften, da.

    Som lille julaften er jo liksom den viktigste dagen i året, når det gjaldt hva kundene syntes om butikken, da.

    (Mener jeg å huske, at jeg lærte, da jeg jobba som leder, i Rimi, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det her funka bra.

    Luly bare tok bort all pappen som lå i hyllene, da.

    Og hu dansa nesten rundt der, og det meste av pappen ble rydda vekk på en time eller to, vel.

    Og frukta, kjølevarene og ferskvareavdelinga, de var vel ok, vel.

    Så butikken ble akkurat grei, til jula, da.

    (Må man vel si).

    Selv om butikken så veldig bomba ut, på begynnelsen av lille julaften, da.

    Men den ble helt grei da, før rushet begynte ihvertfall.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.

    For jeg var mest i frukta.

    Det var ikke sånn at jeg trava så mye rundt i tørrvareavdelingen og inspiserte.

    Men det at det fløyt med papp, i hyllene der, det fikk jeg jo med meg, da.

    For det kunne man jo se, på lang avstand, for å si det sånn).

    Og jeg tror ikke at Kjetil Prestegarden hadde bestilt for lite av noen av de viktige julevarene.

    (For han tok jo alle tørrvare-bestillingene).

    Og jeg hadde vel fått bestilt ekstra kremfløte, til bitte lille julaften, (vil jeg tippe på, ihvertfall).

    (Sånn at vi ikke var utsolgt for det, ihvertfall).

    Så under over alle under.

    Butikken ble såvidt bra til jul, må man vel si.

    Selv om det kanskje ikke så sånn ut, på begynnelsen av lille julaften, for å si det sånn.

    Så det var nesten som at lille, søte Luly, (som så ut som om hu kunne ha vært med i the Cosby-show, eller noe sånt, kanskje), var en engel, som plutselig dukka opp, (nesten som fra ingen steder liksom), og redda jula, på Rimi Kalbakken da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, en av de første månedene, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

    Så skulle assistent Kjetil Prestegarden, plutselig dra på ferie, til Israel, husker jeg.

    Sammen med en kamerat, da.

    For de hadde plutselig fått et bra tilbud, på feriereise, til Israel, da.

    Og det kunne de ikke la gå fra seg, husker jeg, at assistent Kjetil Prestegarden mente, da.

    Så det var ikke sånn at jeg ikke bestilte tørrvarer i det hele tatt, den tida som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

    (Selv om assistent Kjetil Prestegarden jo til vanlig hadde det ansvaret).

    For jeg var jo vant til å ta alle Hakon-bestillingene, i opptil flere år av gangen, (må man vel si), som assistent på Rimi Bjørndal og butikksjef på Rimi Nylænde, da.

    Så det var ikke sånn at jeg ikke klarte å bestille tørrvarer til Rimi Kalbakken, liksom.

    Selv om assistent Kjetil Prestegarden hadde det ansvaret til vanlig, da.

    Så da assistent Kjetil Prestegarden, skulle til Israel, så gikk det greit for meg, å liksom bare ‘steppe in’ og ta over den arbeidsoppgaven, mens han var på høstferie da, (må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg fortalte det, til distriktsjef Anne Neteland.

    At assistent Kjetil Prestegarden, skulle på ferietur, utenom sesongen vel, til Israel, da.

    Så ble distriktsjef Anne Neteland forbanna da, (husker jeg).

    Og det virka som for meg, at distriktsjef Anne Neteland, syntes det, at assistent Kjetil Prestegarden dreiv og kødda da, (eller noe sånt), husker jeg.

    Så distriktsjef Anne Neteland, hu begynte nesten å banna og sverta da, (husker jeg).

    Selv om kanskje prøvde å holde dette inni seg, da.

    Men jeg kunne liksom se at hu ble opprørt da, (må jeg vel si).

    (Da jeg fortalte om det her).

    Og jeg prøvde liksom å lirke ut av henne, hvorfor hu mente at assistent Kjetil Prestegarden tulla, siden han skulle dra på ferietur til Israel, da.

    Men da ville ikke distriktsjef Anne Neteland svare noe da, (husker jeg).

    Så jeg skjønte ikke helt hva som foregikk her.

    Men det var nesten som at det var noe symbolsk, på en måte, over den her ferieturen, da.

    Fra hvordan jeg tolka reaksjonen, til distriktsjef Anne Neteland, da.

    (Da jeg fortalte om denne ferieturen, til assistent Kjetil Prestegarden).

    Så det virka nesten som, at det liksom var en dypere betydning, ved den her ferieturen, til assistent Kjetil Prestegarden, da.

    Men hva dette egentlig gikk på.

    Det gikk helt over på hue på meg da, (må jeg innrømme).

    Selv om jeg nok kanskje gikk og undret meg litt over dette.

    I tiden som fulgte, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, en av de første månedene, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

    At assistent Kjetil Prestegarden forklarte meg det, at ei ung pakistansk dame, som jobba der, (men som var sykmeldt på den her tida vel), lukta så vondt, da.

    Og da måtte jeg prate med henne da, mente assistent Kjetil Prestegarden.

    For å få henne til å ha bedre kroppshygiene, da.

    Og dette hadde jeg jo vært gjennom før.

    Da min tidligere distriktsjef Jan Graarud.

    Hadde bedt meg om å be assistent på Rimi Nylænde, Stian Eriksen, om å bedre hygienen sin.

    (Siden han lukta så vondt på jobben, da).

    Men hu her pakistanske dama, hu dukka aldri opp igjen, på Rimi Kalbakken, etter at jeg snakka med henne, om det her da, at hu lukta så vondt, da.

    Men sånn var det ikke med assistent Stian Eriksen, på Rimi Nylænde, da.

    Han fortsatte bare å gå på jobben.

    (Noe som var bra, forsåvidt).

    Men han forsatte bare å lukte like vondt, da.

    (Selv om jeg sa fra til han om det her, en eller to ganger, etter å ha fått beskjed av distriktsjef Jan Graarud, da)

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på Rimi Kalbakken.

    At den forrige butikksjefen Kenneth, hadde latt medarbeiderne der, få lov til å drikke gratis juice, i matpausen.

    Og det stod i personalhåndboka at det kun var melk, som var gratis å drikke, da.

    Og en gang, som jeg satt på spiserommet, etter å ha jobbe på Rimi Kalbakken, i en stund.

    Så var det ei litt kraftig blondinne, (som jobba som barnehage-tante, til vanlig, vel).

    Som bare drakk en boks Battery, eller noe sånt, da.

    Uten å betale, da.

    Og så sa hu at hu bare ville hjelpe oss lederne.

    Uten at jeg husker hvorfor hu sa det, da.

    Så den lunsj-drikke-ordningen, til Rimi, som sa at det var lov til å drikke en halvliter gratis melk, til maten.

    Den hadde skeia helt ut, på Rimi Kalbakken, da.

    Og da mente jeg det, at vi burde gå etter boka, da.

    (Som jeg pleide å si, i Rimi).

    Altså i dette tilfellet personalhåndboka, da.

    Hvor det stod at man kun fikk lov til å drikke gratis melk, da.

    Og da ble nok jeg litt upopulær, da.

    Siden jeg liksom måtte rydde opp etter de tidligere butikksjefene der, da.

    Og jeg husker at jeg fikk mye klager fra distriktsjef Anne Neteland, på at ingen likte å jobbe sammen med meg der, da.

    Og da begynte jeg å lure på hva det var, som jeg gjorde, som medarbeiderne ikke likte, da.

    Og da husker jeg at jeg spurte ei fra Pakistan, som jobba der, som het Satara, vel.

    Om det var noe hu ikke likte, av de forandringene jeg hadde gjennomført, etter at jeg hadde begynt som butikksjef der.

    Og da svarte hu Satara det, at hu ikke likte det, at det ikke var gratis juice der lenger, da.

    Så jeg ble en upopulær butikksjef da, på Rimi Kalbakken.

    Siden han forrige butikksjefen, (Kenneth), hadde latt det skeie ut der, når det gjaldt blant annet lunsjpause-drikke og også plakatene utafor butikken og sånn, da.

    (Som ikke hadde plast, mellom plakaten og plakatholderen, da.

    Sånn at plakatene falmet, på grunn av regn osv., da.

    Og jeg fant vel også plakater fra september, utafor den butikken.

    Og jeg begynte vel der i midten av oktober, eller noe.

    Så det var slurv der og, da).

    Og andre ting jeg reagerte på, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Det var at folk tok så lange spisepauser.

    Spesielt assistent Monika og hennes kollega fra den lille Rimi-butikken på Kalbakken, (som var nedlagt), nemlig Aziza.

    Og Monika og Aziza, de ville også absolutt ha pause sammen, da.

    Og da ble jeg så hefta, når jeg la opp kjølevarer, husker jeg.

    For da kom alle oldingene i butikken, og spurte meg om ditt og datt, da.

    Så jeg fikk jo nesten ikke gjort noe arbeid.

    Og da fikk jeg kanskje høre at jeg var sein, (med å legge opp varer), da.

    (Noe sånt).

    Og det var også sånn, at jeg la opp alle kjølevarene, uten hjelp.

    Og frysevarene, de tar vel vanligvis kortere tid å legge opp, i en Rimi-butikk.

    Enn kjølevarene, da.

    Likevel så skulle assistent Monika ‘alltid’ ha med seg medarbeider Aziza, for å hjelpe henne, når hu la opp frysevarene, da.

    Så de to gjorde til sammen mindre jobb, enn jeg gjorde aleine, da.

    Når de la opp frysevarene.

    Mens jeg la opp kjølevarene.

    Og de satt også opp mot en time sammen, og skravla, inne på spiserommet, da.

    Mens jeg måtte hjelpe en haug av oldinger, i butikken, som leita etter noe, da.

    Så da ble jeg rimelig irritert noen ganger, husker jeg.

    Så vi kunne kanskje ha spart litt penger, på lønnsbudsjettet, på Rimi Kalbakken der.

    Hvis assistent Monika hadde klart å tatt frysevarene aleine, da.

    For da kunne assistent Kjetil heller fått hjelp av Aziza, (eller noen andre), med tørrvarene, da.

    For tørrvarene tar jo lenger tid enn kjølevarene og frysevarene tilsammen, omtrent.

    Selv om Josef, Bjørnar og Gurvinder, (med flere), vel hjalp assistent Kjetil Prestegarden en del, med tørrvarene, da.

    Men for å si det sånn.

    Så hadde Aziza trengtes mer, i tørrvare-avdelingen, enn i frysevare-avdelingen, da.

    Men hu og assistent Monika, de skulle liksom skravle og ha kosetime sammen på jobben, da.

    (For å ta i litt kanskje, men likevel).

    Så det ble jo nesten mer som at de var på cafe, enn at de jobba kanskje, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på Rimi Kalbakken.

    At det var vanlig, at medarbeiderne jobba i par.

    (Sånn som assistent Monika og Aziza, da).

    Når de jobba med å sette opp varer.

    Og dette mente jeg, at ikke var optimalt, da.

    For da ble de stående og skravle, mens de satt opp varer, da.

    Og dette mente jeg, at ikke var optimalt, for kundeservice-en sin del.

    For jeg kan jo bare se på meg selv.

    Hvis jeg går å handler på et stort supermarked, her i England.

    (Som Tesco Superstore, i bydelen Old Swan, her i Liverpool).

    Og det er noe jeg ikke finner.

    Så kvier jeg meg litt for å spørre, hvis det er to Tesco-folk, som står og preiker sammen, da.

    Men hvis det er noen som jobber for seg, i en midtgang.

    Og som ser ordentlige ut, og sånn, da.

    Da kunne jeg kanskje ha dristet meg til å spørre, om hvor ditt og datt ligger, i butikken, da.

    Så jeg ville at medarbeiderne, på Rimi Kalbakken, skulle jobbe hver for seg, da.

    Når de jobba med å legge opp tørrvarene.

    Sånn at kundene turte å spørre dem om hjelp, (for eksempel).

    Hvis det var noe de ikke fant, i butikken, da.

    Men medarbeiderne der, de pleide å jobbe i par, da.

    Gurvinder, (som var sikh vel), hu pleide å jobbe i par med ung pakistaner, da.

    Og hu kraftige, lyshårede barnehagetanta.

    Hu pleide å jobbe i par med ei med rødt hår muligens vel, som het Vestli til etternavn da, husker jeg.

    (Og det etternavnet hennes, det var visst fra det samme stedet, som T-banelinje 5 Vestli, da.

    Husker jeg at hu sa, da jeg spurte henne om det, en gang, siden jeg prøvde å bli litt kjent med de ansatte der, da.

    Og siden Kalbakken T-banestasjon, også ligger langs linje 5 Vestli, da.

    Kalmakken er T-banestasjonen før Ammerud, vel.

    Hvis man kjører fra sentrum, med T-banen.

    I den nordre delen av Groruddalen da, blir det vel).

    Men medarbeiderne der, de var så vant til det, å jobbe sammen, i par, da.

    Så de ville ikke jobbe hver for seg, i butikken, da.

    (Jeg klarte ihvertfall ikke å få dem til å gjøre det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at vi mangla en hadde litt manko, på kasserere, på Rimi Kalbakken.

    Ihvertfall i begynnelsen, da jeg jobba der.

    Og da var det sånn, at David Hjort sin lillesøster.

    Ei litt lubben, mørkhåra dame, som heter Venevil.

    Og som vanligvis jobba på Rimi Gunerius, da.

    Hu kunne jobbe en vakt eller to i uka, på Rimi Kalbakken da, husker jeg.

    Så da var det flaks at jeg kjente David Hjort, husker jeg.

    Siden søstera hans kunne jobb litt, i ‘min’ butikk, da.

    (Sånn at jeg slapp å sitte i kassa der også, liksom.

    Det var det vel ikke så ofte at jeg gjorde, på Rimi Kalbakken, hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.

    Siden at Rimi Kalbakken var en så stor butikk, da.

    Som kunne ligge opp mot en million i omsetning, i uka, vel.

    Hvis butikken hadde en kjempebra uke, da.

    Selv om den butikken vel vanligvis lå på rundt 800.000 i ukesomsetning, eller noe sånt.

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Så skjedde det en rar episode, en søndag vel, som David Hjort dro meg med ut på byen.

    På et utested i Karl Johan, som tidligere hadde vært et homsested, ved navn Den sorte enke, vel.

    Men som nå var et diskotek, for tenåringer og litt eldre folk, vel.

    Så hvorfor David Hjort skulle ha meg med dit, det veit jeg ikke.

    Men utafor diskoteket der, da.

    Så ble det nesten slåsskamp.

    Mellom lillesøstera til David Hjort og noen andre unge damer, da.

    Og jeg måtte holde fast lillesøstera til David Hjort, husker jeg.

    For at hu ikke skulle fly på noen andre damer der, da.

    Så det er derfor at jeg husker at hu var litt lubben, for det var liksom sånn, at det dissa litt her og der, på henne, da.

    Når jeg prøvde å holde henne fast.

    Siden hu hadde på seg så tynne klær på seg, da det her skjedde, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da var det sånn, at fire-fem kjempepene unge damer.

    Begynte å jakte på lillesøstera til David Hjort.

    (Nemlig Venevil).

    Og også dama til David Hjort, nemlig Linn Korneliussen.

    Men de lot kusina til David Hjort.

    (Nemlig Marion).

    Være i fred da, husker jeg.

    Og de fem, strøkne tenåringsjentene, (eller om noen av de var litt eldre).

    De fulgte etter Venevil, Linn Korneliussen, David Hjort, Erik Dahl, (og ei dame han var sammen med vel), Marion, og meg da.

    Ned mot Oslo S der, da.

    Og det var mye folk ute på byen.

    Så det er mulig at dette var en lørdag, eller noe sånt.

    I sommerferien vel.

    (Noe sånt).

    Og Linn Korneliussen, hu begynte å grine, da.

    Siden ei sånn pen tenåringsjente slo henne, da.

    Ihvertfall en gang.

    Selv om jeg prøvde å gå imellom, når hu slåss-dama kom for å slå Linn Korneliussen, da.

    For disse fire-fem tenåringsjentene.

    De var organisert på en nesten militær måte, da.

    Det var tre-fire tenåringsjenter, som gikk foran, på en rad.

    Og så gikk det ei litt eldre dame, bak disse.

    Og hu kommanderte disse tre-fire jentene, som gikk foran henne, da.

    Mens de gikk nedover Karl Johans gate, da.

    Så hu kommanderte først hu til høyre, for eksempel.

    Og sa at hu skulle slå Linn Korneliussen, da.

    Og så kommanderte hu kanskje hu som gikk foran henne, på hennes venstre side, da.

    Og sa at hu skulle løpe fram og slå etter dama til Erik Dahl, for eksempel.

    (Noe sånt).

    Så de damene, som var i lag, med David Hjort og meg.

    De ble jo skikkelig banka opp, da.

    Så jeg skjønte at jeg måtte gjøre noe.

    For dette her fortsatte jo bare.

    Så jeg dro med meg hu Linn Korneliussen, da.

    Vekk fra de andre.

    Og dro henne så raskt med meg, rundt Trafikanten der, da.

    (Siden hu grein, da).

    Og opp trappa, som var bak Trafikanten der, (vent mot Plata cirka), da.

    Og da kom vi utafor rekkevidden, til de her slåss-damene, da.

    Og jeg husker at Linn Korneliussen og jeg, vi stod på toppen av trappa, opp til Oslo S. der.

    Og så ut mot Karl Johan, da.

    For å se hvor de andre vi hang sammen med, var hen, da.

    Og jeg husker at Linn Korneliussen plutselig skreik.

    At: ‘Der er David’.

    (Eller noe sånt).

    Og da fikk David Hjort bank av en rimelig svær kar, i trappa, fra Oslo S. og ned mot fotgjengerovergangen over mot Karl Johan der, da.

    Og det var lite jeg kunne gjøre, for å hjelpe David Hjort, egentlig.

    Selv om jeg gikk ned der David Hjort ble banka opp, og lurte på hva som skjedde, da.

    Og da stakk han slåsskjempen av, da.

    Og Linn Korneliussen, hu stod øverst i trappa der, på venstre side, og fulgte med, da.

    Og så kom politiet dit.

    Og jeg spurte dem hva vi skulle gjøre, hvis disse tenåringsjentene, (som var bra organiserte da), begynte å angripe igjen, da.

    Og da sa politiet at vi skulle ringe det og det telefonnummeret, vel.

    (Noe sånt).

    Og de tok vel med hu sjefs-slåssdama, til politistasjonen, vel.

    Og David Hjort og dem, de tok en taxi, tilbake til Bjørndal, (hvor David Hjort og Linn Korneliussen bodde, på den her tida), da.

    Og jeg bare gikk hjem igjen, til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen, husker jeg.

    Og da sa David Hjort at jeg ikke måtte bli med de pene tenåringsjentene.

    Og det hadde jeg vel ikke tenkt til heller.

    Men hva denne her slåssinga gikk ut på.

    Det veit jeg ikke.

    For det var ingen som forklarte ordentlig, for meg, da.

    Men da jeg kom på jobb, uka etter.

    Så fikk jeg høre det, av en selger, (eller noe sånt), vel.

    At jeg hadde vært med på slåsskamp, da.

    Enda jeg ikke visste hva den her slåsskampen gikk ut på, engang.

    Og Venevil, hu flytta ikke så lenge etter det her, til Ås, mener jeg å huske.

    (Hvis jeg ikke husker feil, da).

    Og Linn Korneliussen, hu begynte å studere i Bergen, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 81: Personalfest Rimi Nylænde

    Høsten år 2000, (var det vel).

    Så ville Rimi at butikkene skulle bruke mer penger, enn vanlig, på sosiale ting.

    (Siden det var oppgangstider og vanskelig å få tak i medarbeidere, var det vel).

    Så PØF, (må det vel ha vært), han nevnte at en Rimi-butikk hadde dratt på Tusenfryd, for eksempel.

    For disse ekstra pengene på personalbudsjettet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på et personalmøte, på Rimi Nylænde, så spurte jeg hva medarbeiderne ønsket, å bruke disse ekstra pengene på.

    Og den eneste som svarte, det var Manzoor vel, (som var broren til Gul-e-Hina), og som hadde blitt ny låseansvarlig, etter Nordstrand-Hilde, Jørn og Ida.

    Og Manzoor han ville at butikken skulle dra på Danmarkstur, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ringte vel Stena Line, men de sa det, at for å dra med danskebåten, i helgene, så måtte alle være over 20 år, (eller noe sånt), da.

    (Noe sånt).

    Og jeg syntes heller ikke at det virka så fristende, å passe på alle Rimi Nylænde-folka, på danskebåten, da.

    Så det ble ikke noe av, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det ble jo også bestemt, på den tida her.

    At jeg skulle begynne som ny butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Så derfor, så ble jeg vel enig med assistent Stian, om at vi bare tok et vorspiel hjemme hos meg, i Rimi-leiligheten min.

    Og så dro ut på byen, for de her ekstra pengene, på sosialbudsjettet, da.

    For jeg hadde jo hatt en personalfest, hjemme i Rimi-leiligheten min, for Rimi Bjørndal, i 1997.

    Så jeg tenkte at jeg kunne prøve å arrangere en lignende fest, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så da alle Rimi Nylænde-folka, var samlet, hjemme hos meg, da.

    Så forklarte jeg dem det, at jeg skulle begynne som ny butikksjef, på Rimi Kalbakken, da.

    Og jeg ba dem om å prøve å være litt greie, mot den nye butikksjefen, som dukket opp der, etter meg, da.

    (For jeg hadde ikke syntes at det var så morsomt, som ny butikksjef der selv, i 1998, da.

    Husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg hadde kobla PC-en til TV-en, (en ny Grundig 28 tommers TV, som jeg kjøpte på Elkjøp, på tilbud, for 4000 vel, for noen av pengene jeg fikk, da mora mi døde da, husker jeg).

    Og jeg hadde også trådløst tastatur, (mener jeg å huske).

    Så jeg spurte om noen ville høre på noen av mp3-ene som jeg hadde på PC-en, da.

    Siden jeg hadde kobla PC-en til TV-en og stereoanlegget, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men denne Rimi Nylænde-festen, i år 2000, den ble ikke like vellykket, som den personalfesten, som jeg hadde, da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal, i år 1997.

    For plutselig så spurte Manzoor, (var det vel), om det var denne festen, (og byturen), som de ekstra pengene, fra Rimi, gikk til.

    Og da svarte jeg at at det var det, da.

    For jeg måtte jo finne på noe raskt, (siden jeg jo skulle begynne å jobbe i en annen butikk), så derfor bare arrangerte jeg en sånn personalfest, som i 1997, da.

    Og da ble Manzoor misfornøyd, (tror jeg).

    Ihvertfall så gikk han bare fra festen, da.

    Og cirka halvparten av de ansatte fulgte etter han, da.

    (Nemlig ‘tørrvare-gjengen’, kan man vel kanskje kalle dem).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg var egentlig ikke så overrasket over oppførselen til Manzoor, må jeg si.

    For noen måneder før det her, så hadde Irene Ottesen plutselig ringt meg, og sagt at en kollega av henne, på Rimi Bjørndal vel, (muligens Sobia), hadde fortalt henne, at Manzoor var med i en gjeng.

    Og da sa jeg til Irene Ottesen, at jeg skulle ta opp dette, med sikkerhetsansvarlig Lars Boye, da.

    Og en gang som Lars Boye var innom butikken.

    (Ikke så lenge etter det her).

    Så fortalte jeg det som Irene Ottesen hadde ringt meg om, da.

    Nemlig at Manzoor var med i en gjeng, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang som jeg prøvde å få Manzoor til å telle safen.

    (Siden han var låseansvarlig, da).

    Så fikk Manzoor raseriutbrudd da, husker jeg.

    Og sa det, at han ikke ville telle safen.

    Og han sa også det, at det var Stian som var flink, og ikke meg.

    For assistent Stian Eriksen, han løp mye mer rundt, og stressa, mens han jobba da, (iforhold til meg).

    Så etter det her så turte jeg nesten ikke å prate til Manzoor, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at tørrvaregjengen hadde stikki av.

    Så dro Inthu hjem vel.

    Hvis ikke hu ble med ut på byen, da.

    Jeg husker ihvertfall at assistent Stian Eriksen, Jostein, (han med skjegget, fra Lambertseter), og meg, (og muligens en medarbeider til vel).

    Vi satt på det utestedet over Manhattan der, og drakk øl, (husker jeg).

    For de her ekstra pengene, på sosialbudsjettet, fra Rimi, da.

    Men det var ikke sånn som i 1997, at jeg hadde nachspiel og sånn, i Rimi-leiligheten min, da.

    Det ble det ikke noe av, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, mens jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 72: Enda mer fra Rimi Nylænde

    PØF hadde også en sånn ‘tulle-ambulerende’, husker jeg.

    Det var en kar ved navn Svein-Erik vel, (en høy kar med lyse krøller), som ble presentert som en slags håndtverker, da.

    Så jeg kalte han for ‘handy-man’, (husker jeg), mens PØF, Svein-Erik og jeg, gikk ned på spiserommet, på Rimi Nylænde, for å preike, vel.

    For da var det sånn, at hvis noe skulle fikses i butikken, av håndtverk-arbeid.

    Så skulle jeg bare ringe PØF og Svein-Erik, da.

    Men jeg hadde jo da, (på nyåret år 2000), vært butikksjef, på Rimi Nylænde, i godt over et år.

    Så jeg hadde allerede fått håndverkere til å fikse alle mulig slags småfeil, i butikken, da.

    Innimellom liksom, den første tiden, som jeg hadde vært butikksjef, da.

    For å liksom få butikken til å se ordentlig ut, og ha en ok standard, da.

    Så det var ikke sånn at jeg ringte ambulerende Svein Erik hele tida, liksom.

    For å få han til å fikse alt mulig, i butikken.

    Nei, sånt var jeg for det meste ferdig med.

    Og det var det samme under PØF, som under Jan Graarud.

    (Og under Anne-Katrine Skodvin, i noen måneder, før det her igjen).

    At ambulerende, (som jeg betalte et par tusen til, over lønnsbudsjettet, hver måned vel).

    Han jobba aldri i vår butikk, da.

    Ikke en eneste time, (såvidt jeg kan husker ihvertfall), på den tida, som jeg var butikksjef, på Rimi Nylænde, da.

    Og sånn var det også de fem-seks årene, som jeg jobba i Rimi, før det her.

    Jeg kan ikke huske å ha sett en ambulerende, i den samme butikken, som jeg selv jobba.

    Ihvertfall ikke på de cirka ti første årene, som jeg jobba, i Rimi.

    (Av en eller annen grunn).

    Ambulerende og PØF, de hang for det meste borte hos butikksjef Hege Grymyr, (som var ganske pen vel), på Rimi Oppsalstubben, (fikk jeg inntrykk av).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PØF var forresten veldig flink til å forklare ting, (vil jeg si).

    Selv om han kanskje noen ganger hang seg litt opp i detaljer.

    Han likte for eksempel ikke den måten melkepermen vår var på, (husker jeg).

    Han spurte: ‘Har du fremtiden foran eller bak deg, Erik?’.

    (Noe sånt).

    Og så ble det bestemt at arkene i melke og brødpermen vår skulle ligge motsatt vei, av det som var vanlig, da.

    Så PØF drev også litt med detaljstyring, (vil jeg si), selv om han ofte liksom hadde en morsom måte, å forklare seg på, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PØF han hadde også god greie på budsjetter og sånt, (husker jeg).

    Mens jeg selv vel hadde sett mest på hva som trengtes å fikses, i butikken, den første tida mi, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Og ikke så mye på budsjettet.

    (Når det gjaldt håndverksarbeid, og sånn, da).

    Og jeg hadde jo gjennomført mange prosjekter, de første månedene mine, som butikksjef.

    Det vil si flytting av fruktdisken, innføring av tipping og utbytting av kjøle og fryse-disker.

    Og jeg kan kanskje ta med at vi fikk videoovervåking.

    Og samtidig, så ble det sånn, på den tiden som jeg jobbet, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    At Rimi ‘heiv ut’ leverandørene, av butikkene.

    På midten av 90-tallet, så var det sånn i Rimi, at leverandørene stablet opp mellom en tredel og halvparten av varene, i en Rimi-butikk, (vil jeg si).

    (Ihvertfall i de butikkene som jeg jobbet).

    Men fra 1999 eller 2000, så ble det sånn, at Rimi skulle stable opp alle varene selv, da.

    Men vi butikksjefene, vi fikk litt mer penger på lønnsbudsjettet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det hadde vært nok av ting for meg, å drive med, de første månedene, som butikksjef.

    Og det hadde jo også vært mange ran.

    Det var oppgangstider, så det var vanskelig for meg å få tak i nok medarbeidere.

    Og de medarbeiderne som jeg arvet, (spesielt Wenche Berntsen og Jan Henrik), da.

    De syntes jeg at det var litt vanskelig å samarbeide med, da.

    Samtidig, så hadde jeg prøvd å få orden på lager-rommene, nede i kjelleren, på Rimi Nylænde, da.

    Noe jeg vel var ferdig med cirka, da jeg fikk PØF som distriktsjef, vel.

    Så det var lett for meg, å følge de nye direktivene fra PØF, da.

    For jeg hadde liksom kontrollen i butikken da, (mer eller mindre ihvertfall), syntes jeg.

    Men problemet var at jeg ikke hadde blitt forklart, på en ordentlig måte, (må jeg vel si), hvor lite svinn, som en Rimi-butikk egentlig kunne ha, da.

    Men dette fortalte PØF om, på en rett fram måte, da.

    For PØF, han sa at Rimi Nylænde kunne ha cirka 500 kroner i svinn, på grunn av utgått dato og tyverier, hver dag, da.

    (For å holde seg innenfor LIS-bruttoen, da).

    Og jeg hadde ikke tenkt på dette så konkret før.

    Så jeg ville nok tippet at det beløpet lå høyere, da.

    Men jeg hadde liksom aldri kommet så langt, at jeg fikk tenkt så mye, på akkurat det her, da.

    For det hadde alltid vært så mye annet å gjøre, som butikksjef, da.

    Og også i løpet av de fire årene, som jeg jobba som assistent, før jeg ble butikksjef, da.

    Men da PØF fortalte det, at LIS-brutto-marginen, den tilsvarte at butikken hadde et totalt svinn, på cirka 500 kroner hver dag.

    For LIS-bruttoen, den lå et prosent under den bruttoen som man ville fått, hvis man ikke hadde noe svinn, da.

    Og Rimi Nylænde sin dagsomsetning, den lå på cirka 50.000 da, (på en vanlig hverdag, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så etter at PØF forklarte om svinnet, på den her måten, så syntes jeg at det ble enklere, å jobbe med svinn-redusering, da.

    For det var vel første gang, at jeg pratet så konkret, med noen, om svinn, da.

    Svinn ble vanligvis pratet om som noe rimelig abstrakt, vil jeg si, i Rimi, da.

    (Ihvertfall fra de folka som jeg hadde jobba sammen med, i Rimi, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på den her tida, så hadde jeg jo også en pålitelig og hardtarbeidende assistent, (må man vel si), nemlig Stian Eriksen, da.

    Som gjorde mye grovarbeid liksom, da.

    Som å legge opp frukta, legge opp frysevarene og sette opp brøda, da

    Så Stian Eriksen og meg, vi hadde kontrollen på butikken, da.

    Selv om Stian Eriksen kanskje stressa litt mye, innimellom.

    Han falt og slo hue, i trappa ned til kjelleren en gang, husker jeg.

    Så han fant ikke helt roen da, i den her jobben.

    Så jeg tok det opp med han, noen ganger, om han klarte å få gjort unna alle disse arbeidsoppgavene.

    Og han sa at han klarte det, da.

    Så jeg får gi ære til Stian Eriksen siden han jobba så hardt da, som assistent.

    Og fikk gjort en del mer, enn de andre assistentene, da.

    (Må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For vi måtte ha svinnreduserings-program, da.

    I år 2000, på Rimi Nylænde.

    For vi hadde hatt for høyt svinn, året før, da.

    Og da måtte Stian og jeg føre alt svinnet på lister.

    Og hver uke, (var det vel), så skulle vi lage en topp 3, (eller noe), av hva det var mest svinn på, i hver enkelt avdeling, da.

    Og så skulle vi bestille mindre av de topp 3-varene, de neste ukene, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg tok jo Spis-bestillinga selv, (husker jeg).

    (Istedet for at Spis tok den, da).

    Og det ville PØF at vi skulle gjøre, da.

    For å få kontroll på svinnet.

    PØF ville at vi Rimi-lederene skulle ta flest mulig bestillinger selv, vel.

    Så jeg tok vel også etterhvert også tobakksbestillingene, mener jeg å huske.

    For leverandørene.

    De bestilte mye varer.

    Men Rimi Nylænde, det var jo en ganske liten butikk, omsetningsmessig.

    Så derfor så bestilte leverandørene ofte for mye varer, da.

    (For de var kanskje til å bestille for butikker som solgte mer, da.

    Noe sånt).

    Sånn at det ble utgått dato og rot, da.

    Ihvertfall til en viss grad.

    (Og hvis røyk-skapet var fullt av varer, som bare lå der og tok plass.

    Så var det vanskeligere for meg å legge merke til, hvis noe ble borte, da.

    For røyk var jo omtrent som penger.

    For en røykkartong kosta jo cirka 500 kroner da, på den her tida, da.

    Noe sånt.

    Så derfor så burde butikksjefen ha full kontroll over røyk-safen da, mente PØF.

    Så derfor så var det bare meg, som butikksjef, som fylte opp røyk, i røyksafen.

    Og som bestilte røyk, da.

    Det ble etterhvert en del av svinn-reduserings-programmet, husker jeg.

    Som PØF ikke hadde nevnt med en gang, men tok med seinere.

    For noen ganger, når jeg måtte sitte i kassa.

    Så kunne det være tomt for røyk, da.

    Og da, så hendte det at jeg fikk noen medarbeidere, som kanskje bare var 17-18 år, til å hente den røyken som en kunde ville ha, i røyk-safe-en, da.

    Men jeg hadde lagt merke til det, at noen hadde åpnet noen røykkartonger, i røyk-safen.

    Og at det mangla for eksempel en ti-pakning da, her og der, i noen kartonger, som lå, i røyk-safe-en.

    Så noen stjal nok røyk der, da.

    Og det nevnte jeg for PØF.

    Og da, så sa han det, at kun butikksjefen fikk lov å bestille og fylle på røyk, da.

    For da fikk jeg oversikten, over røyken da.

    Og det var store verdier, så derfor var det noe som PØF ville ha med, på svinn-reduserings-programmet, da).

    Så derfor ble det sånn at vi Rimi-lederne tok bestillingene mye, da.

    Og når det gjaldt biffer og sånn, så bestilte jeg bare sånn at det var et par biffer av hvert slag, i disken.

    For det ble så mye svinn på biff og annet kjøtt, i ferskvaredisken, da.

    Og Stian gjorde vel noe greier borte i frukta og, mener jeg å huske.

    Og jeg hadde vel laget en sånn mal, som Stian kunne bruke som utgangspunkt, når han bestilte frukt.

    (Hvis det ikke var jeg som bestilte frukt, da.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå.

    Men det varierte kanskje litt).

    Men i frukta så gikk det vel mer på å rullere, kanskje.

    Og passe på at frukta som vi fikk, fra Norgesfrukt, ikke var dårlig, allerede når vi fikk frukta inn døra, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, at vi også fikk varesikring, på Rimi Nylænde, iløpet av den tida, som jeg jobba, som butikksjef der.

    En gang, (før vi fikk varesikring vel), så var det noen utlendinger, i 30-40-åra, i butikken.

    Som oppførte seg mistenkelig, da.

    Og etter at de hadde gått, så fant jeg mange esker med Freia Melkesjokolade osv., bak vaskepulveret, (eller noe sånt), da.

    Så da hadde nok de her utlendingene prøvd å stjele de eskene med sjokolade, da.

    (Men så ikke turt å gå gjennom kassa med dem, likevel).

    Og en sånn eske, den ville vel kosta 400 kroner å kjøpe, kanskje.

    Så det var snakk om sjokolade for over 1000 kroner kanskje, da.

    (Noe sånt).

    Så hvis vi skulle få det totale svinnet, til å havne under 500 kroner, for hver dag.

    Så måtte vi merke varer som barberblader, biffer, (var det vel), vitaminpiller, dameundertøy, (var det vel muligens), og sånn, da.

    Altså varer som var små, men som kostet mye penger, da.

    Den typen varer, (som Rimi visste at det ble stjålet mye av), de ble merket med alarm-klistremerker, da.

    Sånn at hvis noen stjal disse varene.

    Så ville en alarm, (fra Checkpoint vel), varsle, når kundene gikk ut av butikken, da.

    Så vi jobba med svinnredusering på flere måter, da.

    For disse barberbladene og vitaminpillene, osv.

    De ble ikke merket, når varene ble satt opp.

    Men de varene som var mest utsatt for å bli stjålet.

    De ble merket, av en butikkmedarbeider, (eller oftest leder vel), da.

    Som en egen rutine, da.

    Så da måtte vi liksom se gjennom for eksempel alle barberbladene, da.

    En eller to ganger i uka kanskje, da.

    Og se om det var noen barberblad-pakker som det manglet alarm-klistremerker på, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mot slutten av år 2000.

    Så lå Rimi Nylænde akkurat på LIS-brutto.

    (For perioden januar 2000 til høsten 2000, da.

    Mener jeg å huske at det var).

    Så vi hadde da kun 500 kroner i totalt svinn, for hver dag, da.

    Så Stian Eriksen og meg, vi fikk med en gang kontroll på svinnet, da.

    Etter at vi fikk økt fokus på dette, (fra distriktsjefen), da.

    Så det funka greit.

    Og også når det gjaldt omsetning, så lå vi akkurat på budsjett, (for det her året).

    Og også når det gjaldt kostnader, så lå vi på budsjett, (mener jeg å huske).

    Men når det gjaldt lønn, så lå vi litt over budsjett, da.

    Men jeg regna med at det var greit, siden vi aldri hadde ambulerende i butikken, for eksempel.

    Og siden jeg nesten aldri pleide å ringe PØF og mase om forskjellige ting, da.

    Så jeg hadde trodd det, at jeg skulle få bonus, som butikksjef, på Rimi Nylænde, for år 2000.

    (Og jeg hadde også lovt assistent Stian det.

    At hvis jeg fikk bonus, så skulle han også få noen tusen, da.

    Siden han hadde jobba så bra, da).

    I 2001 da, (etter at jeg hadde begynt på Rimi Kalbakken).

    (For da skulle der være bonus-utdelings-sermoni, (husker jeg).

    For år 2000, da).

    Men jeg fikk visst ikke noe bonus, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så da ble jeg litt overrasket, må jeg si.

    Selv om vel lite egentlig overrasket meg, i Rimi, da.

    (For å si det sånn).

    Så det var ikke sånn at jeg hadde tatt det for gitt at jeg skulle få bonus, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg hadde lært i Rimi å fokusere mest på hvordan butikken tok seg ut, for kundene, da.

    Og ikke så mye å fokusere på butikkøkonomi, da.

    Så jeg måtte liksom lære å se butikken fra et økonomisk perspektiv også, da.

    Selv om jeg jo hadde gått økonomilinja, på handel og kontor, noen år før det her.

    Men det tror jeg ikke at noen av mine butikksjefer hadde gjort liksom, (for å si det sånn).

    Så ingen av mine tidligere butikksjefer forklarte meg noe særlig om butikkøkonomi da, (må man vel si).

    Så dette var nok et tema som mange butikksjefer muligens ikke klarte å forklare så bra om, for assistentene, da.

    Det er mulig.

    Og det samme var det med lønningene.

    Jeg hadde ikke lært å regne lønningene ordentlig, da jeg begynte som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Så jeg måtte liksom lære det først og da, før jeg begynte å lære mer om butikkøkonomi og andre ting, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når det gjaldt svinn-reduserings-programmet.

    Så sa PØF det, husker jeg.

    At han ville det, at lederne, (Stian og meg), skulle jobbe med de varene, som det var mest svinn på, da.

    Og det var melk, brød, frukt, kjøtt og andre kjølevarer, da.

    Og det som var, det var at jeg hadde lært opp en gutt, som het Petter.

    (Som bodde på Abildsø, vel).

    Og som hadde jobba i butikken, gjennom skolen, eller noe sånt, muligens, (i starten).

    (Selv om jeg ikke husker helt nøyaktig hvordan dette var nå).

    Til å sette opp kjølevarene fra Hakon da, (husker jeg).

    Og det funka bra, sånn som jeg husker det, at han Petter, la opp kjølevarene, da.

    Men PØF ville at vi lederne skulle legge opp kjølevarene og Spis-varene også, da.

    (Som del av det svinn-reduserings-programmet sitt, da).

    Så jeg måtte be Petter om å begynne å legge opp tørrvarer, istedet.

    Sammen med en gjeng andre folk da, som pleide å jobbe med den arbeidsoppgaven, på tirsdagene og torsdagene da, (var det vel).

    Så dette var en litt negativ konsekvens kanskje, av det svinn-reduserings-programmet, til PØF, da.

    At han Petter mista det ansvaret som han hadde hatt, med å legge opp kjølevarer, da.

    Så et sånt svinn-reduserings-program, det kan få konsekvenser, for flere enn bare lederne, når det gjelder arbeidsoppgaver og sånn, da.

    Fant vi ut.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, på den her tida, i Rimi.

    At det liksom var to skoler, når det gjaldt når på dagen, som butikken skulle se best ut, da.

    Og Jon Bekkevoll, (var det vel).

    Han mente vel det, at butikken burde se bra ut.

    (Det vil si at fruktdisken burde være på topp, osv).

    I 15-16-tiden, på dagen.

    Når folk kom hjem fra jobb, osv.

    For det var de kundene, som Rimi tjente penger på, da.

    De som handla i rushet, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men tradisjonelt, så hadde vel butikksjefene mest gjort det sånn.

    At butikken så strøken ut, klokka ni om morgenen, da.

    Men da var det egentlig mest gamle koner og sånn, som handla, da.

    Og de tjente ikke Rimi like mye penger på, da.

    Som de yngre husmødrene osv., som handla etter jobben, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og PØF, han var vel egentlig av den gamle skolen da, må man vel si.

    For før PØF begynte med svinn-reduserings-programmet sitt.

    Så pleide jeg, (som jobba seinvaktene fast, liksom).

    Å jobbe mye ute i butikken, sammen med den ‘tørrvare-gjengen’, da.

    Og da, så pleide jeg ikke å shine melka.

    Eller jeg satt vel muligens en ekstrahjelp, til å ta melka.

    Sånn at jeg hadde kontrollen, på hva som skjedde, ute i butikken, da.

    (Sånn som jeg hadde pleid å gjøre det, da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal.

    Da Therese Gulliksen og Shomaila Butt pleide å ta melka, på seinvaktene).

    For da kunne jeg jobbe sammen med.

    (Og liksom følge med litt på).

    Den her ‘tørrvare-gjengen’, da.

    Men etter at PØF begynte som distriktsjef.

    Så fikk jeg høre det, at jeg måtte ta melka hver kveld, da.

    Og at det var sånn, at melka måtte være strøken, hver kveld, da.

    For sånn var det bare.

    For jeg tok vel bare melkebestillinga, om kvelden.

    For jeg hadde vel ganske bra ‘tek’, på den, da.

    Og det var vel lite svinn, på Rimi Nylænde, både på melk og brød, før PØF begynte med det her svinn-reduserings-programmet sitt, da.

    Det var vel på frukt og kjøtt, at det var mest problemer med svinn egentlig, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    (Og kjøttdisken, den ble jo styrt av Spis, (som tok bestillingene og la opp varene), i mange år.

    Og frukta, den hadde jeg lært om på fruktkurs, hos Gartnerhallen, at man burde være veldig nøye med, når det gjaldt å ta ut dårlig frukt, og sånn, da).

    Men PØF var bombastisk da, (må man vel si).

    Og sa bare at sånn skulle det være.

    Melka skulle være strøken, klokka 20 om kvelden.

    (Som jo var det samme, som klokka 9, dagen etter).

    Sånn var det bare, sa PØF.

    Så PØF var av den gamle skolen da, mistenker jeg.

    Altså av den skolen som mente at butikken burde være på topp, klokka 9 om morgenen, da.

    Og ikke klokka 15-16, når de beste kundene, kom for å handle, på vei hjem fra jobben, da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.