johncons

Stikkord: Stian Eriksen

  • Min Bok 5 – Kapittel 70: Nyttårsaften 1999

    Nyttårsaften 1999.

    (Altså den siste dagen, på 1900-tallet).

    Så var jeg invitert av Axel, på et nyttårsparty, hos hans kamerat Lars-Petter, på Helsfyr.

    Axel er jo kokk, så han lagde maten, da.

    Og dette var vel det eneste stedet, som jeg var invitert, på denne store dagen.

    (Siden det jo skulle bli år 2000, denne kvelden, da).

    Så jeg dro alene til Helsfyr da, med en drosje, var det vel.

    Hvis det ikke var med T-banen, da.

    (Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, for å være ærlig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var sånn på Rimi, forresten.

    At de var redde for noe som het y2k-bug, (eller noe sånt).

    Nemlig at frysediskene skulle slutte å virke, ved midnatt, år 2000, da.

    Så Rimi hadde sendt et skriv, til butikksjefene, om at alle butikkene, måtte sjekkes, natt til 1. januar, da.

    (Midt i år 2000-feiringa).

    Så jeg betalte assistent Stian Eriksen, 500 kroner, (var det vel), av mine egne penger.

    For at han, (som var på en fest på Lambertseter), skulle dra innom, på Rimi Nylænde, da.

    For at sjekke at y2k-bug ikke hadde slått av fryserne og sånn der, da.

    For det hadde blitt litt kronglete, for meg, som var invitert i middagsselskap, på Helsfyr, å fått til det da, liksom.

    Så derfor så betalte jeg heller Stian noen penger, for å ordne med det, da.

    Og det hadde heller ikke vært noe problem med fryserne, sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.

    Det var vel heller sånn at denne y2k-bug faren, var litt overdrevet, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På det middagsselskapet hos Lars-Petter, på Helsfyr.

    Så kan jeg ikke huske at Barbie-Heidi var, forresten.

    Men Nesodden-Heidi var der, da.

    Hu var vel min borddame, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Men Nesodden-Heidi, hu hadde ikke øyne for noen andre enn Axel da, (virka det som for meg, ihvertfall).

    For jeg mener at jeg prøvde å veksle noen ord med Nesodden-Heidi, under den her middagen, da.

    Men jeg fikk vel ikke så mye respons, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I det middagsselskapet, så var det også et par fra Hurum, (mener jeg å huske).

    Og de prata om at de ikke hadde låst bilen sin da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For det var noe galt med døra da, (eller noe sånt).

    Og han fra Hurum, han tok med hu dama fra Hurum, inn på badet der, da.

    Midt under middagen, da.

    For å ha sex, (eller noe sånt), må det vel ha vært.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter middagen, så gikk jeg rundt med et glass rødvin der, som jeg hadde fått til middagen, vel.

    Og da tok han fra Hurum, og dytta til meg, sånn at jeg fikk vin, over hele den hvite skjorta mi, da.

    Så da vaska jeg den skjorta, for hånd, inne på badet, til Lars-Petter, da.

    (Som muligens bodde hos foreldra sine.

    Det er jeg ikke sikker på.

    Lars-Petter jobba som elektriker, forresten, så det er mulig at han hadde råd til å ha sin egen leilighet).

    Og så tok jeg på meg skjorta igjen, da.

    Og lot den tørke på kroppen, da.

    For jeg hadde jo tenkt meg ut på byen, osv.

    Siden det var år 2000 liksom, da.

    For det var noe arrangement, nede ved rådhuset, som jeg hadde litt lyst til å se på, da.

    Og jeg kunne nesten ikke feste på byen, med en skjorte på meg, som var nesten mer rød enn hvit, på grunn av en kjempestor rødvinsflekk, tenkte jeg vel, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker forresten ikke hva middagen var, den her kvelden.

    Men til dessert, så var det iskrem, (husker jeg).

    For jeg husker at Axel sa at: ‘Erik, det er is til dessert’, (eller noe sånt), til meg, mens vi satt ved middagsbordet der, da.

    Og litt seinere, så sa Axel noe sånt som at: ‘De er så glade i is’, (mens han smilte eller gliste vel), til Lars-Petter, da.

    (Og uten at jeg vet hvem Axel mente med ‘de’, forresten.

    Men Axels far, Arne Thomassen, han var veldig glad i krokan-is da, husker jeg.

    Så kanskje Axel liksom ikke så på seg selv som å være i slekt med sin far Arne Thomassen, da.

    Hva vet jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en time før midnatt, (eller noe).

    Så dro Axel, det paret fra Hurum og jeg.

    Vi dro ned mot sentrum, da.

    For jeg hadde lyst til å se det fyrverkeriet, ved rådhuset, og sånn, da.

    Og vi tok vel T-banen tror jeg.

    Eller om vi tok taxi.

    (Det husker jeg ikke helt).

    Men det var så tjukt av folk.

    Når vi skulle gå, ned mot rådhuset der.

    Så vi rakk bare fram til et kvartal bak Stortingsgata der, cirka.

    Bak Theaterkafeen cirka.

    (Noe sånt).

    Og så stod vi der, da klokka passerte midnatt, da.

    Men vi var ikke alene, om å ikke ha kommet fram, til rådhuset, innen midnatt, da.

    To pene damer med nyttårskjoler og en flaske champagne og plastglass, stod like ved oss der, (husker jeg).

    Og jeg dristet meg til å spørre, om jeg kunne få et glass champagne, av de her to pene damene da, (husker jeg).

    For det var jo tross alt midnatt, år 2000.

    Og de damene så ut som at de var aleine der, da.

    Og jeg tenkte at de sikkert syntes at det var en like dum situasjon, å være i, ved midnatt år 2000, som det jeg syntes, da.

    Å liksom befinne seg, (nesten fastlåst, i folkemassen), noen få hundre meter, fra der det liksom skjedde, da.

    Så jeg tenkte at da ville de damene kanskje heller ha det litt morsomt, og skåle og sånn, da.

    Så jeg fikk et glass champagne, av de her fine damene, da.

    Og jeg ga de min nyinnkjøpte mobil.

    Nemlig en Nokia 3210, som jeg hadde sett, at Jan Graarud også hadde, forresten.

    En gang som jeg var på et butikksjefmøte, på Rimis hovedkontor, på Sinsen.

    Og Wenche Berntsen og Jan Henrik hadde vært som katt og hund, i butikken, da.

    Og ikke blitt enige om hvem som skulle sitte i kassa, (og sånn), da.

    Så under det her møtet, (eller om det var under en pause), så rakte plutselig Jan Graarud meg sin Nokia 3210, (husker jeg), og ba meg prate med de her kranglebøttene, (eller hva man skal kalle dem), på Rimi Nylænde, da.

    Og da jeg så den mobilen, til Jan Graarud, så husker jeg at jeg syntes at dette så ut som en kul mobil, da,

    For den Nokia 3210-mobilen, den var liksom så kompakt og sånn da, (husker jeg, at jeg syntes).

    Og uten at det var vanskelig å trykke på knappene, eller noe sånt, da.

    Og den mobilen, den kosta rundt 2000 kroner, på den her tida da, (husker jeg).

    Men hverken de pene nyttårsdamene, eller meg, visste hvordan man skulle få lagret telefonnummeret deres, på den nye mobilen min, da.

    For jeg hadde ikke fått lært meg den nye mobilen ordentlig, da.

    (Eller jeg huska ihvertfall ikke hvordan jeg lagret telefonnummer på den mobilen, i fylla, da).

    Og plutselig, så skulle Axel og dem gå, da.

    Og så gikk vi bort mot Nasjonalteateret T-banestasjon der, da.

    Og plutselig, midt i folkevrimmelen, (cirka utafor Narvesen ovenfor Saga kino der).

    Så ble Axel og dem borte for meg da, (husker jeg).

    For jeg gikk vel og så litt på mobilen min og, (tror jeg).

    For jeg prøvde vel å skjønne litt mer av den, da.

    Og det var så mye folk overalt, så det var lett å komme bort fra hverandre, da.

    Og mobilnettet var jo overbelastet, ved midnatt, år 2000.

    Så det gikk ikke an å ringe hverandre med mobil heller, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg tenkte det, at selv om jeg ikke fant igjen Axel og dem.

    Så fikk jeg prøve å finne på noe, da.

    Siden det var år 2000 liksom, da.

    Så jeg dro på utestedet Barock, (husker jeg), i Universitetsgata, da.

    Og jeg traff ei dame fra Holmestrand der, som jeg prata en del med, da.

    Men hu hadde en type der.

    Som plutselig bare tok kvelertak på meg bakfra da, husker jeg.

    (Mens jeg stod og prata med hu dama der, da).

    Så jeg måtte nesten la hu Holmestrand-dama være i fred, tenkte jeg.

    Selv om det var hyggelig å prate med noen som ikke var fra så langt unna hjemstedet mitt, da.

    Men jeg ville ikke at han galningen skulle komme tilbake igjen, og slå meg i hue, med noe hardt, (eller noe sånt), da.

    For han var ikke så sterk, han galningen, så jeg klarte å frigjøre meg fra det kvelertaket hans ganske lett, da.

    Men han var så sjalu da, (han galningen), virka det som.

    Siden jeg prata med dama hans, da.

    Og jeg hadde ikke lyst til å lage noe drama der, liksom.

    Så jeg bare lot dem være i fred, da.

    (Etter at han galningen først hadde prøvd å kvele meg, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den neste gangen, som jeg prata med Axel, (må det vel ha vært).

    Så fortalte han meg det, at det Hurum-paret og han, hadde tatt T-banen, tilbake igjen til Helsfyr, da.

    (Noe sånt).

    Og på den T-bane-turen, så hadde hu Hurum-dama fått et epilepsi-anfall da, (fortalte Axel).

    Og da hadde han Hurum-karen bare stått og sett på, helt handlingslammet da, (fortalte Axel).

    Så Axel måtte vel muligens gjøre et eller annet, da.

    (Eller hvordan det her var igjen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 58: Enda mer fra Rimi Nylænde

    Jeg var jo butikksjef på Rimi Nylænde fra høsten 1998 til høsten 2000.

    Og på denne tida så hadde jeg tre distriktsjefer.

    Nemlig Anne-Katrine Skodvin, som var distriktsjefen for min butikk, (mens jeg jobbet der), fra oktober 1998 og ut året.

    Og så var Jan Graarud distriktsjef, i hele 1999, (må det vel ha vært).

    Og så var Per Øivind Fjellhøy aka. PØF distriktsjef, for Rimi Nylænde, i år 2000, da.

    Og jeg begynte jo som butikksjef, på Rimi Kalbakken, rundt oktober år 2000.

    Så jeg hadde PØF som distriktsjef i cirka ni måneder, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det var ikke sånn, at jeg ringte de her distriktsjefene jeg hadde, (som butikksjef), på Rimi Nylænde, (og seinere), hele tida.

    For å spørre om ditt og datt, liksom.

    Nei, for jeg husker en av de første gangene, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin dukka opp, på Rimi Nylænde, etter at jeg hadde begynt som butikksjef der.

    Da stod jeg inne på melkekjøla, og ordna med melkedisken, (eller noe sånt), da.

    Og da tok jeg fram en notatbok, (eller om det var et ark), da Anne-Katrine Skodvin begynte å gi direktiver.

    Eller klage, (eller hva man skal kalle det).

    Men det fikk jeg ikke lov til, at Anne-Katrine Skodvin, (husker jeg), å notere opp de direktivene hu ga meg.

    Det måtte jeg slutte med da, sa Skodvin.

    Og Anne-Katrine Skodvin sa jo også det, at å få tak i nye medarbeidere, det måtte jeg klare selv, (uten hjelp av henne som distriktsjef).

    Så det bli til at jeg fikk litt avsmak egentlig, mot å ha for mye med de her distriktsjefene å gjøre, da.

    Siden de liksom ikke ville hjelpe meg med å få tak i nye medarbeidere, da.

    (Noe som kunne være vanskelig på den her tiden.

    Siden det var oppgangstider, da).

    Og siden jeg ikke engang fikk lov til å skrive opp hva dem sa.

    Så det ble sånn, at hvis det var noe jeg lurte på.

    Og som jeg hadde tenkt å spørre de her distriktsjefene om.

    Så skreiv jeg bare opp det på en sånn ‘distriktsjef-lapp’, da.

    Og hvis distriktsjefen ringte meg, for å høre om et eller annet, da.

    Så bare fant jeg fram den her distriktsjef-lappen, og spurte dem om det jeg hadde skrevet opp på den lappen, da.

    Så da slapp jeg å ha så mye med de her distriktsjefene å gjøre, (må man vel si).

    For distriktsjefene, de likte vel kanskje ikke så godt å ringe meg.

    Siden jeg da liksom kom med masse ‘vanskelige’ spørsmål, da.

    (Eller hva man skal kalle det).

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal.

    (Like etter at jeg hadde byttet til den butikken, fra Rimi Nylænde, mener jeg at det her må ha vært).

    Så ringte jeg Rimi Nylænde for å prøve å få tak i noen til å jobbe, en vakt, på Rimi Bjørndal, da.

    (Sikkert fordi at noen var syke, eller noe, på Rimi Bjørndal, da).

    Og da husker jeg at jeg prata med Henning Sanne, på telefonen, da.

    Kanskje fordi at Marianne Hansen hadde gitt meg hans telefonnummer.

    (Noe sånt).

    Og Henning Sanne, han hadde en kamerat, som kunne jobbe, sa han.

    Og jeg trodde da at han mente han kameraten hans som spilte amerikansk fotball.

    Og som ihvertfall en gang gikk med en sånn amerikansk fotball, i henda, mens han handla, på Rimi Nylænde, da.

    En velstelt nabolags-gutt, av Rimi Nylænde, (må man vel kalle han).

    Men da Stian Eriksen dukka opp, på Rimi Bjørndal der.

    Så så jeg det, at det jo ikke var han amerikansk fotball-kameraten av Henning Sanne, som Henning Sanne hadde ment, da.

    Men istedet så dukka det opp en litt stutt-tjukk kar, (må man vel kalle han), som jeg ikke hadde sett før, da.

    Og som het Stian Eriksen fant jeg ut.

    Og som vel da jobba en vakt, i kassa, på Rimi Bjørndal, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sommeren 1999, (må det vel ha vært).

    Så skulle Jan-Henrik i militæret.

    Men akkurat på den samme tida.

    Så var Stian Eriksen ferdig i militæret, da.

    (Han hadde vært Leopard-tanks-sjåfør, i kavaleriet).

    Og da passa det bra at Stian Eriksen, (som muligens hadde jobba litt i noen permer også, på Rimi Nylænde, mens jeg var butikksjef, i månedene før det her, for han dukka vel opp i butikken, og spurte om han kunne få jobbe), begynte som ny assistent, på Rimi Nylænde.

    For jeg tenkte at han som hadde kommet seg gjennom militæret og kjente min tidligere kollega Henning Sanne osv., ville være en grei løsning, på problemet med å få tak i nok folk da, på Rimi Nylænde.

    Så jeg bare ansatte Stian Eriksen som låseansvarlig, da.

    Uten å spørre distriktsjefen, eller noe.

    For det var så mye gjennomtrekk, på den her tida, på Rimi Nylænde.

    Så jeg bare ansatte folk sjæl da, uten å spørre distriktsjefen.

    For vi måtte jo ha folk til å jobbe der, liksom.

    Og jeg likte ikke de her distriktsjefene så bra, da.

    Så jeg ringte dem ikke oftere enn jeg behøvde da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det som var, det var at Stian Eriksen ikke var så nøye med sin personlige hygiene, da.

    Så en gang, så nevnte distriktsjef Jan Graarud det for meg, at Stian Eriksen lukta ‘mann’, da.

    Så jeg måtte da, (etter at Jan Graarud nevnte det her), si fra til Stian Eriksen om at han måtte begynne å bli mer nøye med sin personlige hygiene, da.

    Og da, så sa Stian Eriksen at han skulle bli det, da.

    Men i de etterfølgende månedene, så merka jeg ikke noe særlig forbedring, på kroppslukta, til Stian Eriksen.

    Han lukta fortsatt like mye mann, (syntes nå jeg ihvertfall), da.

    Så hva som foregikk inne i huet på Stian Eriksen, siden han ikke klarte å forbedre sin personlige hygiene.

    (Sånn som det virka som for meg, ihvertfall).

    Det veit jeg ikke.

    Men det veit han vel muligens selv.

    (Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det var også sånn, at Stian Eriksen kom rett fra militæret, og var motivert til å jobbe bra i Rimi, osv.

    Så Stian Eriksen fikk jo gjort mye mer, enn det Jan Henrik gjorde, da han hadde den samme jobben.

    Så en gang, som Jan Henrik var innom, i en perm, (eller noe sånt).

    Så ‘dullet’ jeg liksom ikke like mye, med Jan Henrik lenger, da.

    Siden jeg jo da hadde Stian Eriksen, til å jobbe der.

    Og da kom Stian Eriksen med noe vage hentydninger til meg, etterpå.

    Om at jeg hadde gjort noe galt da, (eller noe sånt).

    Men dette var så uklart, så jeg forstod ikke helt hva det var, som Stian Eriksen hadde ment.

    Men Jan Henrik slutta ihvertfall på Rimi Nylænde, etter at jeg hadde brukt en litt mer direkte tone, ovenfor han, da.

    Selv om jeg vel ikke sa noe uhøflig, (eller noe sånt).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men jeg var kanskje litt lei av å være som mora til Jan Henrik, da.

    (For å si det sånn).

    For Jan Henrik var jo en stor gutt, som var i militæret, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Av store prosjekter, så var det ikke bare frukta som skulle flyttes til inngangen, og tipping som skulle startes med, det første året mitt, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Neida, en lang kjøledisk og to frysedisker skulle også byttes ut.

    For det var noe problemer med at kjølevæske lakk, i et rom, nede i kjelleren, da.

    Så det ble bestemt at et nytt maskinrom skulle bygges, nede i kjelleren, på Rimi Nylænde.

    Og at den store kjøledisken og de to fryserne skulle byttes ut.

    Og dette ble styrt av Jan Graarud.

    Og det nye maskinrommet ble bygget, mens jeg hadde sommerferie vel, sommeren 1999.

    Og Jan Graarud hadde sagt til Jan Henrik, (må det vel ha vært), på et eller annet tidspunkt.

    At Erik måtte få slappe av i ferien, så jeg skulle ikke ha noe med det maskinrommet-prosjektet å gjøre, da.

    Så det var sånn, at da jeg kom tilbake igjen, fra sommerferien min.

    Så hadde det blitt bygget et nytt, svært rom, inne i det ytterste lageret der, på Rimi Nylænde.

    Og jeg hadde ikke engang fått sett en tegning, for dette, på forhånd.

    Så jeg hadde trodd at de bare skulle bygge nytt der hvor de tidligere maskinene hadde stått, (eller noe sånt).

    (De som lakk frysevæske, da.

    Noe som var dyrt, så firmaet Norild, fra Østfold, måtte ofte helle på ny kjølevæske, da.

    Noe som kosta mange tusen kroner for hver gang.

    Og jeg hadde egentlig ingen forståelse for dette lekkasje-problemet.

    For det var noe som hadde vært sånn, fra før jeg ble butikksjef der, da.

    Og jeg er heller ikke noe ekspert på sånne fryseanlegg, for å si det sånn).

    Men så ikke, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, den lørdagen i 1999, som kjøledisken og frysediskene skulle byttes ut.

    At jeg ikke fikk noen andre ledere til å jobbe for meg.

    For dette var min jobb-lørdag, da.

    Så jeg måtte jobbe fra klokken 7 til cirka klokken 23, da.

    På den lørdagen.

    Og et stort vindu, ved kundeporten måtte taes ut, av en glassmester.

    For å få ut og inn de fryserne og kjøledisken, da.

    Og han glassmesteren, han maste så mye på meg, like før stengetid, (altså rett før klokken 18), husker jeg.

    For han spurte om det var koblet sensorer på vinduene, og sånn.

    Og det hadde ikke jeg hørt noe om, fra før.

    Men Rimi Nylænde var jo en gammel butikk.

    Så det var jo noen slags sensorer, på vinduene.

    (Som jeg ikke hadde lagt merke til før).

    Men de var ikke kobla til noe alarm da, i 1999, (for å si det sånn).

    Men de var kanskje kobla til en alarm, på 80-tallet, eller noe sånt, da.

    (Noe sånt).

    Så han glassmesteren, han maste jo hull i hodet på meg da, (må jeg vel si), like før butikken skulle stenge.

    Og akkurat da, så ble butikken rana.

    Og en håndverker, (muligens han glassmesteren vel), sa fra til meg.

    Og han sa at raneren hadde en kniv, da.

    Så jeg gikk bort til ved kundeporten der.

    Og jeg stod der og observerte at raneren løp ut av butikken, da.

    Og jeg prøvde ikke å stoppe han.

    For jeg hadde vært på ranskurs, på Rimi Prinsdal, eller noe sånt vel.

    Mens jeg jobba på Rimi Bjørndal.

    Og der lærte vi at vi ikke skulle prøve å stoppe ranere, da.

    For Rimi ville ikke at vi skulle ofre livet vårt.

    Rimi ville heller miste noen tusenlapper enn å miste en butikkansatt, da.

    (Lærte vi på det ranskurset, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så på den her lørdagen, så hadde jeg et ran å styre med.

    Og jeg hadde vanlig jobblørdag.

    Og jeg måtte også lede det store fryse og kjøledisk-prosjektet, da.

    Noe som jo ble litt vanskelig.

    Å gjøre tre ting på en gang, mener jeg.

    For når det har vært ran, så kommer politiet og sikkerhetsavdelingen osv., da.

    Og de skal ha svar på ditt og datt, da.

    Så det tar mye tid, for butikksjefen, hvis det har vært ran, da.

    Men likevel, så skal jo kassene telles og brødsvinn telles og alt sånt, da.

    Så dette ranet, det gjorde at kjøle og frysedisk-prosjektet ble forsinket, da.

    Og da, så spurte Norild, om ikke de bare kunne tømme kjøledisken.

    Siden Rimi-folka var opptatt, da.

    Og da, så svarte jeg det, at det var greit.

    For de Norild-folka, de satt jo bare der.

    Og så heiv de Norild-folka noen esker ost og sånn, oppi noen handlevogner.

    Og rulla de vognene inn på melkekjøla.

    Og Norild fakturerte seinere Rimi Nylænde mange tusen for det her, husker jeg.

    (For det viste distriktsjef Jan Graarud meg en gang, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når dette kjøle og frysedisk-prosjektet endelig var ferdig for dagen.

    Rundt klokka 23, vel.

    Så måtte jeg kjøre innom politihuset på Grønland, for jeg hadde vel avtalt det, med de politifolka, som dukka opp, etter ranet, da.

    At jeg skulle dra innom på politihuset på Grønland der, da.

    Men da jeg dukka opp på politihuset på Grønland der.

    Så ville de ikke prate med meg der.

    Men de ville bare at jeg skulle dra igjen, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så, fredagen etter, (var det vel).

    Så hadde jeg fri, da.

    For det var en sånn turnus vi hadde, fra før jeg begynte der.

    At man som heltidsansatt leder, måtte jobbe noen lørdager.

    Men at man da fikk fri en fredag, istedet.

    Og at en låseansvarlig da jobbet for en.

    Sånn at man bare fikk i gjennomsnitt fem arbeidsdager i uka, da.

    Sånn som loven vel sier.

    (Noe sånt).

    Men den her fredagen, så var jeg tung i kroppen, husker jeg.

    For jeg hadde jo også jobba den søndagen før.

    (Altså dagen etter ranet.

    Så jeg hadde vel kanskje jobba ti-femten dager i strekk da, (eller noe).

    Noe sånt).

    For Norild, de skulle jo koble til fryserne, til det gamle maskinanlegget vel.

    (For det nye maskinanlegget ble bygget seinere vel, i sommerferien, i 1999, vel.

    Så det her må vel ha vært våren 1999, da.

    Rett etter at vi begynte med tipping.

    Noe sånt).

    Og en Norild-ansatt fleipa med at kona mi måtte suge meg osv., da jeg kom hjem dagen før, (eller noe sånt), husker jeg.

    (Noe sånt).

    Siden jeg hadde hatt en så tøff dag på jobben da, antagelig.

    (Mener jeg å huske at jeg at jeg overhørte, ihvertfall).

    Men de her Østfold-folka, de skjønte nok ikke det, at i Oslo så er de fleste av damene ‘gold-diggers’, osv.

    Så det er kanskje ikke like lett å finne seg en kone der.

    Som i Østfold, antagelig.

    Så de Østfold-folka, de skjønte nok ikke det at jeg var ungkar da, tydeligvis.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men på den her etterfølgende fredagen da, etter ranet og fryse og kjøledisk-prosjektet.

    Så skulle jeg på et møte da, på politihuset på Grønland der, på fridagen min.

    Men om det var fordi jeg husket det Davidsen i Geværkompaniet en gang babla om der, at han ikke barberte seg, på fridagene sine.

    Eller at det var fordi jeg ikke rakk å barbere meg, før jeg dro til politihuset.

    Siden det var fridagen min, da.

    Så gjorde jeg ikke det, da.

    For jeg skulle jo ikke på jobben og forholde meg til kundene der, liksom.

    Så jeg tok vel ikke det så nøye da, at jeg barberte meg, på fridagene mine.

    Selv om jeg alltid barberte meg, før jeg skulle på jobb, da.

    (Og hvis jeg skulle ut på byen, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg presenterte meg i en resepsjon, i politihuset der.

    Etter å ha tatt 37-bussen dit vel.

    For jeg var vel ikke sikker på hvor jeg kunne parkere der, da.

    Og jeg var litt død i kroppen, da.

    Og dette var liksom fridagen min.

    Så jeg ville vel ta det litt rolig.

    (Etter å ha jobbet veldig mange dager i strekk, da).

    Og å kjøre rundt i Oslo sentrum, det var ikke det mest avslappende, som jeg visste om da, for å si det sånn.

    Ihvertfall ikke på steder jeg ikke er kjent, sånn som på Grønland der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han som jeg skulle prate med, på politihuset, på Grønland der.

    Han satt på et kontor, opp en trapp, på politihuset der.

    Og han ba meg kikke gjennom et skrin han hadde, som var fullt av bilder, av kriminelle, da.

    For å se om jeg kunne klare å gjenkjenne raneren der, da.

    Og mens jeg satt og kikka, på de her bildene, da.

    Så tok han politimannen, (som var kledd i sivil vel).

    Og plasserte et bilde, mellom tommelen sin, og kanten på skrinet.

    Så jeg skjønte det, at her var det noe ‘juks’ på gang.

    For da skjønte jeg det, at han politimannen ville at jeg skulle si det.

    At raneren var han på det bildet, som politimannen holdt mellom tommelen sin og kanten på det ‘foto-skrinet’, da.

    Men da reagerte jeg, husker jeg.

    For dette ble som at rettsystemet var korrupt, mente jeg.

    Det er vel ikke meningen at politiet skal påvirke vitnene sånn, på en utspekulert måte.

    Så da fikk jeg nesten litt sjokk, husker jeg.

    Når jeg så hvordan politiet egentlig var.

    Sånn hadde jeg ikke trodd at det skulle være i Norge, for å si det sånn.

    Man hører jo alltid om hvor fint et land Norge er.

    På kåringer av land med lite korrupsjon, osv.

    Og så, når man for første gang, skal være vitne, i en kriminalsak.

    Så er politiet korrupte, og liksom bruker utspekulerte metoder, som ikke hører hjemme i et demokrati da, (må man vel si).

    For å liksom å fakke forbrytere, da.

    Så da fikk jeg litt sjokk, husker jeg.

    For sånn trodde jeg ikke at Norge var, da.

    For det her så jeg på som snusk, da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu som hadde blitt rana, i det her ranet.

    Det var ei lyshåra dame, fra Nummedal, (der bestemor Ågot jo også var fra, som vel nevnte for hu Nummedals-dama, under jobbintervjuet), da.

    (Hu lyshåra dama, hu het vel Ingunn hu og, muligens.

    Noe sånt.

    Og hu spilte kirkeorgel, husker jeg.

    Og hu var samboer med en ung mann, på hennes alder vel, i et borettslag, like over Lambertseterveien der, fra Rimi Nylænde, da).

    Og hu fra Nummedal, hu var også nede og vitnet der, (på politihuset på Grønland).

    Men så ble det et ran igjen, noen måneder seinere da, (eller noe).

    Og da overhørte jeg det, at regionsjef Jon Bekkevoll sa til Jan Graarud, (i butikken), at politiet på politihuset på Grønland, hadde sagt det til han, at ‘de folka der’, (altså hu fra Numedal og meg), de ville de ikke ha ned på politihuset igjen.

    (Av en eller annen grunn).

    Og jeg overhørte også det, etter det første ranet vel, (det som var da kjøle og frysediskene ble bytta ut).

    At Jon Bekkevoll sa til Jan Graarud.

    At endelig så var det en butikksjef som hadde vært på vakt, under et ran.

    Og så hadde likevel raneren kommet seg unna.

    (Noe sånt).

    Så Jon Bekkevoll, han sa noe som var helt motsatt, av det som Rimi lærte bort, på ranskurs, da.

    Fra det jeg overhørte at han sa til Jan Graarud, på Rimi Nylænde der, da.

    Etter et av de ranene som hadde vært på Rimi Nylænde, i 1999, da.

    (Så Jon Bekkevoll han la liksom et slags press på meg, da.

    Siden jeg da liksom fikk skylda for at raneren kom seg unna, da.

    Enda jeg jo hadde lært det, på ranskurs, at vi Rimi-ansatte ikke skulle prøve å stoppe disse ranerne, da.

    Så 1999 ble et vanskelig år for meg, da.

    Og mora mi døde jo også, noen måneder etter de her ranene, (var det vel).

    Så det var ikke bare bare, for meg, å jobbe som butikksjef, på Rimi Nylænde, må jeg si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 56: Muttern dør

    Høsten 1999, så var jeg på en slitsom rep-øvelse, med Heimevernet, i Hurdal.

    Distriktsjef Jan Graarud ville ikke at jeg skulle dra på den rep-øvelsen.

    Så han ba meg ringe Heimevernet og få fri.

    Siden jeg hadde en ny assistent, (min tredje på et år, på Rimi Nylænde, etter Wenche Berntsen og Jan-Henrik), nemlig Stian Eriksen.
    Stian var fersk som assistent, og derfor så ble det for mye å forlange av han, å klare å drive Rimi Nylænde aleine.

    Og Jan Graarud nevnte ikke ambulerende, eller noe.
    Så Heimevernet sa at jeg kunne få fri fra rep-øvelsen, på mandag og onsdag, (hvis jeg husker det riktig).

    Så jeg kjørte opp til Hurdal, tidlig tirsdag morgen, i min svarte Ford Sierra.

    Og raste inn ved oppstillingsplassen der mens det stod bortimot et kompani der vel.
    Mens alle så på, da.

    For jeg hadde ikke vært oppi Hurdal der før, så jeg brukte litt lenger tid, enn planlagt, da.
    Så jeg rakk ikke å komme dit før morgenoppstillingen.

    Men jeg kom dit akkurat under oppstillingen, da.

    Noen ba meg flytte bilen min, etter oppstillingen, for det var muligens bare offiserer, (eller noe), som fikk lov å parkere der og der, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg var oppi Hurdal der, og vi traska rundt på noen gårdsveier der.

    Oss Heimeverns-gutta.

    Så husker jeg det, at jeg prøvde å ringe Stian, fra mobilen min.

    For å høre hvordan det gikk, i butikken.

    (Siden han var ny som assistent, da).

    Men det var dårlig dekning der oppe, for Netcom, som vel jeg hadde, på den her tiden.

    (Hvis jeg ikke husker feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i noen av pausene der, så kjørte jeg ned til Hurdal, og handla litt i en butikk der, husker jeg.

    (Ned en svingete uasfaltert vei).

    I butikken der, så husker at jeg så ei pen dame, som var i 20-årene, (eller noe), og som jeg mener å huske at var gravid, (tror jeg forresten).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På slutten av tirsdagen, så kjørte jeg tilbake til Oslo igjen.

    En kjøretur på et par timer, (eller noe sånt), vel.

    Og så jobba jeg på Rimi Nylænde, på onsdagen.

    Og så var jeg på kafeen Kjøkkenhagen, på Grunerløkka, etter jobben.

    For jeg hadde en date med ei jeg hadde chatta med på irc, (eller noe).

    Og som leste en del bøker, (sånn som meg), og jeg hadde med noen bøker på den date-en, da.

    Som vel ikke gikk så bra forresten, for hu dama var litt sånn anspent og upersonlig, syntes jeg.

    Kanskje fordi at jeg var sliten etter all den her jobbinga, heimevernsaktiviteten og kjøringa.

    Det er mulig.

    Noe sånt.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På torsdagen så kjørte jeg opp til Hurdal igjen.

    Og på slutten av torsdagen, så var egentlig øvelsen ferdig.

    Så jeg spurte noen høye offiserer, som satt i en brakke der.

    Som vel må ha vært ‘KO’, som de sa i Geværkompaniet.

    Eller hovedkvarteret vårt, da.

    Om jeg kunne få dra tilbake til Oslo, den torsdagskvelden.

    For jeg hadde en ny assistent, på Rimi Nylænde, som ikke var vant til å drive butikken aleine.

    Og det fikk jeg lov til, da.

    Så derfor var jeg bare på den her øvelsen på tirsdagen og torsdagen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Uka etter den her øvelsen, (tror jeg at det må ha vært), så ringte Pia meg og sa at mora vår var på Moss sykehus og sannsynligvis ikke hadde så lenge igjen å leve.

    Så på en søndag, (en dag eller to etter at Pia ringte vel), så satt Pia og Axel på med meg, ned til Moss sykehus, da.

    For vi skulle besøke mora vår siden hu ikke muligens ikke hadde så lenge igjen å leve, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom til Moss sykehus, så fikk vi ikke se mora vår, med en gang.

    For vi var der kanskje før besøkstiden, (eller noe sånt), da.

    Og da, så bestemte jeg meg, for å kjøre bort til Vannsjø, som er en innsjø, i Moss.

    For jeg husket at kusina mi Heidi pleide å nevne Vannsjø, (hvis det ikke var Ove som nevnte den, da).

    Istedet for å vente på parkeringsplassen ved sykehuset der, liksom.

    For jeg hadde vel lagt merke til skiltinga til Vannsjø, mens jeg kjørte til Moss sykehus der, da.

    Selv om jeg ikke hadde kjørt noe i Moss tidligere.

    For dette var jo bare tre-fire år etter at jeg fikk lappen.

    Ved Vannsjø der, så så vi litt på sjøen der.

    Og det er mulig at Pia sin sønn Daniel også var med, forresten.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Jeg tenkte at jeg måtte muntre opp mine søsken litt.

    Så jeg lot Axel få øvelseskjøre litt.

    Ved Vannsjø der, da.

    For veien til sjøen der var liksom en øde skogsvei, da.

    Og den veien var ganske oversiktlig, da.

    Men Axel hørte ikke på meg.

    Han kjørte som en galning, (må jeg nok si).

    Og han nektet å stoppe, når jeg ba han om det.

    Så Axel bare fortsatte ut på en asfaltert vei der.

    Og da det kom en bil imot, så måtte jeg dra i håndbrekket, for å bilen til å stoppe, da.

    For Axel bare kjørte som en galning, da.

    For han lo og smilte mens han fikk bilen til å omtrent hoppe rykkvis framover, cirka midt i veien, da.

    Enda jeg hadde bedt han om å stoppe, før vi kom inn på asfaltveien der, da.

    Men det gjorde ikke Axel, da.

    Så det var siste gang jeg lot Axel få øvelseskjøre, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi så mora vår, så satt hu i en rullestol.

    Vi var utafor sykehuset der.

    Og mora vår ville ha is, da.

    Så jeg kjøpte en is til henne.

    Og hu ville også ha en pit av min sjokoladepinne-is, husker jeg.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På slutten av visitten der.

    Så gikk plutselig Axel og Pia vekk fra mora vår.

    (Som etter et skjult signal nesten).

    Av en eller annen grunn.

    Og jeg ble stående aleine igjen med mora vår, da.

    Mora vår ba meg om å ta med en kjole til henne, som lå der og der, i leiligheten hennes, i Drøbak, da.

    Hvorfor der, spurte jeg.

    Men mora vår bare kvakk til liksom, da.

    Og svarte ikke, da.

    Og akkurat da, så dukka det opp ei eldre sykepleierske der.

    Som bare rulla mora mi tilbake til sykehuset, da.

    (For hu mente vel at mora mi var sliten, tror jeg).

    Uten at jeg fikk sagt hadet, da.

    Så det var nesten litt traumatiserende, (husker jeg).

    For noen få dager etter det her, så ringte søstera mi meg igjen, og fortalte at mora vår var død, da.

    Og jeg fikk jo ikke sagt hadet engang.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia mente at vi måtte til sykehuset for å se den døde.

    Jeg skulle jo jobbe dagen etter, men jeg tenkte det, at når mora mi døde, så måtte jeg liksom prioritere det.

    Så jeg ringte Rimi Bjørndal, og Irene Ottesen, (som var enten ambulerende eller ny butikksjef der vel), svarte da jeg ringte, rundt klokka 7.

    Jeg fortalte Irene det, at mora mi var død, og at hu måtte få tak i noen som kunne jobbe, på Rimi Nylænde, fra klokka 13, (må det vel ha vært).

    (Noe sånt).

    Og jeg kjørte så og henta Pia, også dro vil til Moss sykehus igjen, da.

    Og på sykehuset så begynte plutselig Pia å liksom lene seg mot meg, for å liksom gråte mot skulderen min, da.

    Noe som ikke var typisk for henne, vil jeg si.

    Og jeg husker at alle de kvinnfolka som satt inne på et slags pauserom vel, ved siden av resepsjonen der, liksom kvakk til da.

    Som skremte høns, må man vel nesten si.

    Da jeg gikk bort til resepsjonen der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia og jeg måtte, vi måtte vente i en halvtime eller en time, (eller noe sånt), før vi kunne få se den døde, da.

    Og mora vår så helt for jævlig ut, i trynet.

    Hu så ut som om hu hadde blitt 50 år eldre på noen få dager, (syntes jeg).

    Og hu sykepleiersken, som rulla opp liket av mora vår.

    Inn på et rom der, da.

    Hu sa at vi kunne godt ta på den døde og sånn.

    Og jeg hadde jo ikke fått sagt hadet.

    Så da gjorde jo jeg det.

    Og tok liksom på skuldrene til mora vår, da.

    Og det føltes som å ta i en utstillingsdukke nesten, vil jeg si.

    Og det knaka nesten litt i skuldrene hennes, da.

    (Noe sånt).

    Men Pia, hu stod liksom bare kaldt og så på mora vår, da.

    I et hjørne av rommet der, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tror det må ha vært etter at vi så mora vår død.

    At Pia ville at vi skulle besøke onkel Martin i Askim.

    Jeg hadde vel ikke snakka noe særlig med onkel Martin siden han selv lå på sykehus, i Oslo, (som jeg har skrevet om i Min Bok 2), i 1990, (må det vel ha vært).

    Og jeg hadde aldri kjørt til Askim før.

    Men jeg kjørte mot Sverige og kikka litt på et kart, på en bensinstasjon, (eller noe).

    Noe sånt.

    Og i Askim så møtte vi onkel Martin, som kom kjørende på en motorsykkel vel, og møtte oss på en bensinstasjon, (eller noe sånt), der.

    (Noe sånt).

    Etter at vi ringte han, vel.

    Og så kjørte han foran oss til gården til hans samboer da, Grete Ingebrigtsen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at onkel Martin viste meg en gammel amerikansk bil, som stod i en gammelt fjøs der, (eller noe sånt).

    Og den som eide gården, det var forresten ikke onkel Martin, men det var hans nye samboerske da, Grete Ingebrigtsen.

    Og hu hadde tre unger, (fra et tidligere forhold), som het Andrea, Isa og Risto, (fant jeg ut seinere, ihvertfall), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi prata vel litt om ditt og datt.

    Jeg mener å huske at onkel Martin nevnte at det var søle nederst på bilen min.

    Og det husker jeg at var fra da jeg kjørte på den uasfalterte veien, i Hurdal, da jeg var på den HV-øvelsen, opp i der, da.

    En eller to uker før det her, vel.

    (For jeg hadde det jo travelt på jobb og, på den her tida.

    Siden jeg hadde en ny assistent.

    Så det var ikke sånn at jeg vaska bilen min hver helg liksom.

    Men jeg vaska den selvfølgelig før kremasjonen til mora mi, da.

    Som var en uke etter det her, (eller noe), vel).

    Og jeg nevnte vel den kjolen, som mora vår hadde prata om.

    Mens vi satt utafor huset dems, i Askim der, da.

    Men Pia og Martin var ikke så interessert i å høre om den kjolen.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men jeg tenkte at mora vår kanskje ønsket å bli begravet i den kjolen, da.

    Og at det var derfor at hu ville at jeg skulle hente den, da.

    For dette var liksom det siste som mora mi prata til meg om, da.

    Så derfor tenkte jeg på det her, da.

    Men Martin var liksom helt kald og kynisk, (sånn som jeg husker det ihvertfall), og syntes at det her var noe tull, da.

    Noe jeg mener han liksom litt irritert sa til søstera mi, da.

    Mens jeg liksom gikk litt rundt der, og overhørte sånn halvveis hva som ble sagt, da.

    Så de så vel nesten på meg som et problem, tror jeg.

    Siden jeg babla om den her kjolen, da.

    Noe sånt.

    Men da jeg skjønte det, at de andre liksom ga faen, i den her kjolen.

    Så gadd jeg ikke å prate mer om den, da.

    Jeg tenkte vel at det fikk være slutt på galskapen, liksom.

    (Siden mora mi hadde gått for å være sinnsyk, da).

    Og jeg ville nok ikke ha skjønt hvilken kjole det var, som mora mi hadde babla om.

    Så for å få ordna med det her, så måtte søstera mi ha hjulpet meg, da.

    Men hu var ikke interessert i det her da, virka det som for meg, ihvertfall.

    Så det var aldri sånn at søstera mi og meg, prata om hvilken dag vi skulle dra til Drøbak, for å hente den kjolen, liksom.

    For det kom aldri så langt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Irene Ottesen, hu hadde ikke fått ordna ordentlig med bemanning for meg, den dagen.

    Så det var sånn at Stian Eriksen ringte meg et par ganger, og maste.

    Mens jeg dreiv å kjørte ute i Moss og Askim der, da.

    For Toro, (fra Rimi Bjørndal), som satt i kassa, på Rimi Nylænde, den dagen.

    Han måtte et eller annet, da.

    Så Stian Eriksen ringte jo meg og maste, da.

    Om at jeg måtte kjappe meg, med å komme meg på jobben, da.

    Men jeg syntes nå det, at når mora mi hadde dødd, dagen før.

    Så kunne dem vel ha roa ned masinga litt, kanskje.

    Men Irene Ottesen, hu hadde vel kanskje ikke helt skjønt, at jeg ville ha fri den dagen, da.

    Så det var nesten som at det var en gjeng med unger, som dreiv og tulla, på Rimi Bjørndal og Rimi Nylænde, den dagen, syntes jeg.

    Så jeg måtte dra på jobben, etter å ha vært ute i Moss og Askim, da.

    Og sitte i kassa, (eller hva det kan ha vært, igjen).

    For det er mulig at Nordstrand-Hilde jobba seinvakta, da.

    Men at vi hadde mangla kasserer, den dagen.

    Og da var ofte jeg som måtte sitte i kassa, husker jeg.

    For Nordstrand-Hilde, hu ville bare jobbe ledervakter, da.

    Og da måtte jeg som butikksjef sitte i kassa, da.

    For å få kabalen til å gå opp.

    Og hvis jeg da maste på Nordstrand-Hilde når det dukka opp selgere og sånt, i butikken.

    For å få henne til å sitte i kassa litt, mens jeg prata med de.

    Så ble Nordstrand-Hilde sur da, husker jeg.

    Så det funka ikke, da.

    Så jeg måtte sitte en del i kassa der, noen ganger, på Rimi Nylænde, for å få kabalen til å gå opp, da.

    (Hvis ikke det var Ida, som var låseansvarlig, på den her tida, da.

    For Nordstrand-Hilde slutta som låseansvarlig der etterhvert, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den dagen som mora mi skulle kremeres, i Moss krematorium, (heter det vel).

    Så var bemanninga i orden, mener jeg å huske.

    (Hvis ikke det her var en søndag, da).

    Men det som ikke var i orden, det var Pia.

    For Pia hadde prata med onkel Martin.

    Og Pia sa at hu hadde fått forklart, hvor Moss krematorium var.

    Av onkel Martin, da.

    Men da vi kom til Moss.

    Så visste Pia hvor hu kunne få kjøpt tre roser.

    (I en blomsterbutikk, i et senter, hvor ei pen tenåringsjente ekspederte, husker jeg).

    Men da Pia skulle forklare meg veien til krematoriet, så var hu helt blank.

    Så hu slutta plutselig bare å forklare meg veien, da.

    Så jeg måtte jo prøve å finne det selv, da.

    Så jeg spurte jo noen folk her og der, i Mosse-distriktet, da.

    Men ingen klarte å forklare meg veien, til Moss krematorium, da.

    Så til slutt, så måtte jeg spørre drosjene, (utafor drosjesentralen vel), i Moss sentrum der.

    Om hvor Moss krematorium lå, da.

    Og en taxisjåfør.

    (Kanskje det var Steinar, typen til kusina mi Heidi?).

    Han kjørte foran oss, til Moss krematorium, og viste oss veien dit, da.

    Uten å kreve et øre i betaling, da.

    Så drosjene i Moss, de var veldig serviceinnstilte, ovenfor folk som skulle rekke sin mors kremasjon og som hadde en skrullete søster da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom fram til krematoriet, så vinka han drosjesjåføren, (eller hvem han var), og forklarte at det var der.

    Og jeg viste tommelen opp, ut av vinduet, for å liksom si takk for hjelpen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Utafor krematoriet der, så stod hele ‘gjengen’ og venta.

    Det var tante Ellen, som vel var den som sa at det var smart, å få drosjen til å kjøre foran.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Det var faren min, som så litt studerende på meg vel, da jeg kom kjørende der, da.

    (Mens jeg liksom viste tommelen opp til han drosjen, da).

    Det var Rahel, som klappet meg på skulderen, og som liksom støttet meg litt, da jeg måtte gå inn, som den første person, i krematoriet der, da.

    Sikkert fordi at jeg var mora mi sin eldste sønn, da.

    (Har jeg ihvertfall antatt, da).

    Og så fulgte alle de andre etter meg, inn i krematoriet der, da.

    Og jeg satt meg foran til venstre cirka, på første rad der, da.

    Og alle de andre i slekta mi, liksom satt seg på plassene like ved meg der.

    På den venstre sida, i krematoriumet, da.

    Unntatt Rahel, som satt seg for seg selv vel, ganske langt framme, på den høyre sida, av krematoriet, da.

    Og bestemor Ingeborg var også der.

    Og også en del av tante Ellen sine venner, i Steinerskole-miljøet, i Moss.

    Blant annet han som det er bilde av, på nettstedet mitt vel, fra bestemor Ingeborg sin 80-årsdag, i Gurvika, i 1997.

    (Vil jeg tippe på, ihvertfall).

    Men også kona hans, (var det vel), var også der, da.

    Og de kommenterte at jeg liksom tok en slags kunstpause, da.

    Før jeg hilste på presten.

    Av en eller annen grunn.

    (Jeg er ikke så religiøs at det gjør noe, liksom.

    Og jeg fikk ‘S’ i kristendom, i karakterboka, en gang, på ungdomsskolen, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før presten dukka opp der, så gikk jeg fram, til kista, til mora vår, da.

    Og så la jeg de tre rosene, som Pia ville at vi skulle kjøpe.

    (En fra Pia, Axel, (som også satt på i bilen min, under den her ‘idiot-kjøringa’, tidligere på dagen, i Mosse-distriktet), og meg).

    Oppå kista til mora vår, da.

    Og jeg la de tre rosene sånn at de hang sammen nederst, men at de pekte en rett fram og en til hver side, da.

    Men da jeg hadde satt meg ned igjen.

    Så gikk tante Ellen fram og retta på rosene, sånn at hver rose liksom ble liggende helt for seg selv, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg syntes at en av sangene, som organisten spilte, var fin, da.

    Og det var ‘Solveigs sang’ av Grieg, husker jeg.

    Og jeg spurte Pia, (som satt ved siden av meg vel).

    Om hvem det var, som hadde bestemt musikken, (husker jeg).

    Og da sa Pia at det var tante Ellen.

    Og etter at seremonien var ferdig.

    Og mora mi sin kiste hadde rullet inn i krematorieovnen.

    (Var det vel.

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sa jeg til tante Ellen, (like før vi gikk ut av krematoriet der, da).

    At det var fin musikk, som hu hadde valgt ut, for anledningen, da.

    Og da, så sa tante Ellen, henvendt til bestemor Ingeborg, (husker jeg), at: ‘Var det ikke det jeg sa, vi velger noe av Grieg, for det liker nordmennene’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter kremasjonen, så var det noe bespising, som bestemor Ingeborg hadde betalt for, ute på Hennie Onstad-senteret, på Jeløya, vel.

    Jeg hadde aldri kjørt til Jæløya før, så det ble avtalt at jeg skulle kjøre bak en bil som en av Steinerskole-lærer-vennene til tante Ellen kjørte, vel.

    Og jeg husker at vi parkerte litt utafor huset til en av Steinerskole-lærerne, i Moss der.

    (Må det vel ha vært).

    For ei Steinerskole-lærerinne, (var det vel antagelig), hadde muligens glemt noe hjemme, (eller noe sånt), da.

    Og Rahel, hu satt også på med meg, (sammen med Pia og Axel da), inn til Hennie Onstad-senteret der, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fra Hennie Onstad-senteret.

    Så husker jeg det, at bestemor Ingeborg leste fra en et hefte, som mora mi Karen hadde laget til henne, på 60-tallet en gang, (må det vel ha vært).

    Ingeborg fortalte at Karen også kunne være morsom.

    (Og ikke bare sinnsyk, da.

    Eller hvordan jeg skal forklare det).

    Og så leste bestemor Ingeborg noe morsomt, som mora mi hadde skrevet, om bestemor Ingeborg og bestefar Johannes da, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Og det syntes jeg, at kanskje ble litt feil, da.

    Å liksom sitte å le og more seg, i en begravelse.

    Så da var det ikke sånn at jeg lo så mye, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at faren min, begynte å prate til meg, inne på Hennie Onstad-senteret der.

    Men det syntes jeg også at ble litt feil, husker jeg.

    For jeg prøvde jo å kutte ut faren min, og hans slekt.

    På grunn av omsorgssvikten, på 80-tallet.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Og jeg hadde jo feiret de siste julaftenene, hos Pia, i Tromsøgata, i Oslo.

    Så jeg hadde ikke hatt noe med faren min å gjøre, de siste årene, på den her tida.

    Så jeg synes at det ble som et slags lumpent bakholdsangrep, da.

    At faren min liksom ville ha kontakt med meg, i mora mi sin begravelse, da.

    Så derfor, så ville jeg ikke prate med faren min der da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg kikka litt, i en kiosk der, på Hennie Onstad-senteret.

    Og etter at alle var ferdige med å spise der, så dro en del av oss, ut til onkel Martin, i Askim.

    Rahel dro også dit, husker jeg.

    Men hu ville ikke sitte på med meg, ut dit da, (husker jeg).

    Muligens fordi at vi var så dystre i bilen, mellom Moss og Jeløya.

    (Pia, Axel og meg).

    Det er mulig.

    Vi var vel kanskje fortsatt litt preget av den idiot-kjøringa, tidligere på dagen, mens vi satt i bilen.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faren min klagde forresten på bilen min, husker jeg.

    Da vi kom fram, til Hennie Onstad-senteret der.

    For han sa at eksospotta på bilen min var dårlig festa, (husker jeg).

    Men da svarte jeg ikke så mye, for jeg tenkte vel antagelig det, at jeg tok sånt i forbindelse med EU-kontrollen da, muligens.

    (Noe sånt).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På gården til Grete i Askim der.

    Så var ungene til Grete og Martin ganske ville, husker jeg.

    Spesielt Martins datter, (og min kusine), Liv Kristin, som holdt i stav av noe slag, (husker jeg).

    Så jeg skulle liksom tulle litt, og begynte å løfte på hu Liv Kristin etter den staven da, (husker jeg).

    Så hu ble liksom hengende å dingle, nesten inntil meg, som stod der i begravelses-antrekk, (det vil si dress da), husker jeg.

    Så det ble kanskje litt rart.

    Jeg hadde nok planlagt å holde den staven til Liv Kristin ut fra kroppen, mens jeg løftet den opp, da.

    Men det klarte jeg ikke så bra, da.

    Men de her ungene til Grete og Martin var liksom så ville og slitsomme, da.

    Så jeg måtte liksom tulle litt med dem da, syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da Pia og jeg skulle gå ut derfra.

    Så satt Rahel i et eget rom i første etasje der, (husker jeg).

    Nedenfor stua i andre etasje der, liksom.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Og der satt hu og så på TV da, var det vel.

    Og da Pia og jeg liksom skulle veksle noen ord med Rahel.

    (Som vi blant annet kjente fra den Sveits-turen vår, sommeren 1987.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Så sa bare Rahel, at: ‘Dere kan gå’.

    Så hu var rimelig uhøflig da, (må man vel si).

    Hvis jeg skjønte henne riktig da, ihvertfall.

    For hu prater jo mest tysk da, (for å si det sånn).

    (Hu jobber jo som skuespillerske i Berlin, og har bodd hele sitt liv i Tyskland og den tysktalende delen av Sveits, da).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at onkel Martin nevnte det, under et av de to besøkene mine, på gården til Grete, i Askim.

    At det var trist, at det måtte et dødsfall til, for at vi Pia og jeg, ble bedre kjent, med Martin og dem, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at vi hadde vært i Askim.

    Så kjørte jeg Pia tilbake til Tromsøgata.

    Og jeg kjørte også Axel hjem til Barbie-Heidi.

    Som bodde i en studentleilighet, (må det vel ha vært), i tilknytning til UIO, (må det vel ha vært).

    I Blindern-området et sted, vel.

    (Etter å ha kjørt hjem Pia, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på veien hjem fra Askim.

    Så kjørte vi også innom Mette Holter og Arne Thomassen.

    Som da bodde i en eldre-leilighet, like ved siden av Furuset senter der, (husker jeg).

    Og Arne Thomassen satt på den her tiden i rullestol, (av en eller annen grunn), husker jeg.

    Han virka egentlig klar i hue, (sånn som jeg etterhvert skjønte det, ihvertfall).

    Så hva som feilte han, det er jeg ikke sikker på.

    Men Mette Holter og han måtte bo i en leilighet spesialtilpasset rullestolbrukere da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at vi kjørte innom Metter Holter og Arne Thomassen.

    Det var fordi at Axel sa at Arne Thomassen ville at vi skulle gjøre det.

    (Han ville vel kanskje kondolere ovenfor Pia og meg, da.

    Eller noe sånt.

    Hva vet jeg).

    Men jeg følte meg vel kanskje ikke helt hjemme der.

    Så jeg ville vel dra derfra ganske raskt vel.

    Det hadde jo vært en lang dag, og.

    Og jeg skjønte vel egentlig ikke hva som feila Arne Thomassen.

    Og om han var seg selv, liksom.

    Men jeg syntes at jeg så en tåre i et av øynene hans, kanskje.

    Da jeg reiste meg opp, fordi at jeg syntes at det var på tide å dra derfra, da.

    (Hvis jeg ikke tok helt feil, da.

    Men det må vel ha vært fordi at han var lei seg, siden Karen hadde dødd.

    Hva vet jeg).

    Og det her var vel den siste gangen som jeg så Arne Thomassen, forresten.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noe dager seinere, så var det tilbake til Kjøkkenhagen, (på Grunerløkka), igjen, forresten.

    For søstera mi og Rahel ville møte meg der, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og jeg følte meg vel litt mer hjemme der, da jeg satt ved et bord litt lenger inn der.

    Sammen med søstera mi og Rahel.

    (Og muligens Axel.

    Det husker jeg ikke helt sikkert).

    Enn da jeg var på den date-en der, (med hu litteratur-interesserte dama, fra irc), et par-tre uker tidligere.

    (Mens jeg var på den HV rep-øvelsen, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en ny e-post til ICA







    Gmail – Oppdatering/Fwd: Påminnelse/Fwd: Deres brev fra 12. juli/Fwd: Fw: Problemer med personalarkiv







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Oppdatering/Fwd: Påminnelse/Fwd: Deres brev fra 12. juli/Fwd: Fw: Problemer med personalarkiv





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Fri, Aug 12, 2011 at 4:47 AM





    To:

    kristine.myhre@ica.no



    Hei,

    takk for Deres arbeidsbekreftelse, som jeg mottok i går.
    Det var kanskje litt dumt, at det ikke stod når jeg jobba som assistent, de første årene i Rimi, på Rimi Bjørndal og Rimi Nylænde, osv., men eller så det greit ut.

    Men jeg lurte fortsatt på det fra intranettet.
    Den konkurransen, Rimi Gullårer, ble sett på som å være prestisjefull.
    Det var kanskje noe av de beste man kunne vinne som butikksjef i Rimi, på den tida.

    Det ble som å få en gullklokke, eller noe, nesten.
    Så det hadde vært artig å hatt dokumentasjon på det.
    For her i England, hvor jeg bor nå, så skal man gjerne kunne dokumentere det man har oppnådd da, og skryte av sine prestasjoner, (mer enn i Norge kanskje).

    Så jeg skulle gjerne hatt noe dokumentasjon, på at jeg vant en sånn driftskonkurranse, for butikksjefer, som ble sett på som å være prestisjefull, (butikksjef-kollega Irene Ottesen gratulerte meg ihvertfall).

    For å vise at jeg også kunne ha suksess, i min tid som leder i Rimi.
    Det hadde vært veldig fint å hatt en utskrift om det, fra intranett, i januar 2002 vel, om at jeg vant Rimi Gullårer, for 2. halvår av 2001.

    Min slekt i Norge, (jeg ble forsøkt myrdet på en gård i en litt fjern slektnings eie, i Kvelde, i 2005, før jeg rømte til England, for andre gang), de sender meg ikke mine papirer, fra høyere utdanning og fra Rimi da.

    Jeg har egentlig et brev, fra Rimi-Hagen, om at jeg vant Rimi Gullårer, (hvor han skrev at jeg var hardarbeidende og var en dyktig leder).
    Men Rimi-Hagen har ikke svart meg på e-post, (jeg tenkte jeg kunne skrive siden han sendte brev til meg, da jeg jobba i Rimi, men likevel), og slekta mi i Norge, jeg vet ikke hva de har gjort med papirene mine, det er jo seks år siden, jeg rømte derfra, og politiet vil ikke etterforske mordforsøk, (jeg overhørte jo, på Rimi Bjørndal, i desember 2003, at jeg var forfulgt av 'mafian', det er derfor jeg slutta der da, som man kan se på det brevet du sendte her om dagen, og bare fortsatte i den jobben jeg hadde, en låseansvarlig-vakt hver fredag, på Rimi Langhus, for jeg fikk også trynet ødelagt, den måneden, som jeg forklarte om til butikksjefen der, Stian Eriksen, i desember 2003, så jeg turte ikke å forsette å jobbe på Rimi Bjørndal, for jeg skjønte at hu Songul Özgyr der, prøvde å finne ut noe informasjon om meg der, i personalmappa osv., hørte jeg at ei pakistansk, litt rund dame der, prata om, på vakta mi. Men men).

    Så hvis dere kan finne om den gangen, som jeg vant Rimi Gullårer, på intranett, så hadde det vært veldig bra.
    Jeg har skrevet om dette på blogg, og synes det er litt ergerlig, at jeg ikke klarer å få dokumentert om dette og.

    Håper dette er i orden, og igjen takk for arbeidsbekreftelse!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2011/8/4
    Subject: Påminnelse/Fwd: Deres brev fra 12. juli/Fwd: Fw: Problemer med personalarkiv
    To: kristine.myhre@ica.no

    Hei,

    jeg kan ikke se at jeg har mottatt noe svar på denne e-posten, så jeg sender en påminnelse om dette.

    Mvh.
    Erik Ribsskog
    ———- Forwarded message ———-

    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
    Date: 2011/7/15
    Subject: Deres brev fra 12. juli/Fwd: Fw: Problemer med personalarkiv

    To: kristine.myhre@ica.no
    Cc: post@arbeidstilsynet.no

    Hei,

    jeg viser til Deres brev fra 12. juli, hvor De skriver en arbeidsbekreftelse for meg.

    Den bekreftelsen inneholdt mange feil, så jeg skriver her, hva som er riktig:

    For det første, så skrives etternavnet mitt med to s-er, og ikke en, som i brevet deres.
    For det andre, så er mye av arbeidshistorikken helt feil.
    Her er sånn det riktige er, (sånn som jeg husker det):

    Desember 1992 – september 2003: Rimi Munkelia, Oslo. Butikkmedarbeider, (deltid).
    September 1993 – juni 1994: Rimi Nylænde, Lambertseter. Butikkmedarbeider, (heltid).
    Juni 1994 – Desember 1994: Rimi Nylænde, Lambertseter, Oslo. Aspirant.
    Januar 1995 – mai 1996: Rimi Nylænde, Lambertseter, Oslo. Assisterende Butikksjef
    Mai 1996 – oktober 1998: Rimi Bjørndal, Oslo: Assisterende Butikksjef.

    Oktober 1998 – oktober 2000: Rimi Nylænde, Lambertseter, Oslo: Butikksjef.
    Oktober 2000 – mai 2001: Rimi Kalbakken, Oslo. Butikksjef.
    Mai 2001 – Juni 2002: Rimi Langhus, Ski. Butikksjef.

    Juni 2002 – Desember 2003: Rimi Bjørndal, Oslo. Låseansvarlig, (deltid).
    Mars 2003 – August 2004: Rimi Langhus, Ski. Låseansvarlig, (deltid).
    Håper dere kan rette opp dette!

    Mvh.

    Erik Ribsskog
    PS.
    Hadde dere kunnet sjekke de første utgavene av Rimi-nytt, i 2002, for der står det nok det, at jeg vant Rimi Gullårer, andre halvår 2001, som butikksjef Rimi Langhus.

    Skulle gjerne hatt papirer på det.

    Hva har skjedd med kursbevis forresten, jeg var på mange kurs, i ledelse, arbeidsrett, frukt, sikkerthet, etc., etc.


    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
    Date: 2011/7/5

    Subject: Fwd: Fw: Problemer med personalarkiv

    To: kristine.myhre@ica.no

    Hei igjen,

    forresten, det stod vel i 'Rimi-nytt' at jeg vant Rimi Gullårer, som butikksjef, Rimi Langhus, for andre halvår, 2001.

    Kanskje dere kunne være så snille og funnet det der, siden dere ikke har brevet jeg fikk fra Stein Erik Hagen da jeg vant det konkurransen?

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.
    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2011/7/5
    Subject: Re: Fw: Problemer med personalarkiv

    To: kristine.myhre@ica.no

    Hei,


    ja, jeg kan godt få en arbeidsbekreftelse.
    Jeg synes forresten det er rart at dere ikke har de andre papirene.
    Hva kan dette komme av?

    Kanskje dere har noen andre kursbevis, eller lignende, i mappa mi, som dere kan sende?

    Mvh.

    Erik Ribsskog
    2011/7/5 <kristine.myhre@ica.no>

    Hei.

    Vi har dessverre ikke noe kopi av de

    dokumentene du ber om i din mail. Dette er også dokumenter som vi ikke

    er pålagt å oppbevare i våre arkiver. Hvis du ønsker en arbeidsbekreftelse

    på dine ansettelsesforhold hos oss kan jeg få utarbeidet dette. Attest

    er det kun den nærmeste leder som kan utforme.

    Gi beskjed hvis du ønsker en slik arbeidsbekreftelse.

    ————————————

    Ha en fin dag!!

    Med vennlig hilsen:

    Kristine Myhre

    HR-Konsulent, ICA Norge

    HR-Service

    22891849

    Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>


    05.07.2011 12:07

    To

    kristine.myhre@ica.no

    cc

    Subject

    Re: Fw: Problemer med personalarkiv

    Hei,

    personnummeret mitt er 250770 30568.

    (Min ny adresse i England er forresten:

    Erik Ribsskog

    Flat 3

    5 Leather Lane

    Liverpool

    GB-L2 2AE

    Storbritannia

    I tilfelle dere trenger den.

    Dere kan eventuelt også bare scanne dokumentene og maile dem hvis det er

    enklere).

    Bare kontakt meg hvis dere trenger noe mer informasjon.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    2011/7/5 <kristine.myhre@ica.no>

    Hei Erik.

    Må be deg om å sende oss fullt personnummer slik at vi kan se om

    vi får søkt deg opp i våre systemer.

    ————————————

    Ha en fin dag!!

    Med vennlig hilsen:

    Kristine Myhre

    HR-Konsulent, ICA Norge

    HR-Service

    22891849

    —– Forwarded by Kristine Myhre/KRM00/ICA/NO/ICA on 05.07.2011 09:19

    —–

    Inkommande e-post 04.07.2011 12:00.

    Till

    hrservice@ica.no

    Kopia

    Dold kopia



    Från

    Tina Mjørud/TMJ00/ICA/NO/ICA

    Ärende

    Fw: Problemer med personalarkiv

    Brevtext

    Tar dere tak i dette? Vennligst svar kunden direkte og ikke via meg.

    Med vennlig hilsen

    Tina Mjørud

    ICA Customer and Store Service Department Norway

    Telefon direkte: +47 22 89 18 09

    —– Forwarded by Tina Mjørud/TMJ00/ICA/NO/ICA on 04.07.2011 11:58 —–

    Inkommande e-post 04.07.2011


    Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    2011-06-30 23:27

    To: ica@ica.se

    cc: post@arbeidstilsynet.no

    Subject: Problemer

    med personalarkiv

    Hei,

    jeg ser i Aftenposten.no at mange på ICA's hovedkontor, i Norge, på Sinsen,

    har fått sparken:

    http://www.aftenposten.no/okonomi/article4160852.ece

    Kanskje de som tuller med meg der, har fått sparken, tenker jeg nå.

    Så jeg prøver igjen.

    Kan dere være så snill å sende meg fra min mappe i personalarkivet:

    – Kopi av brev fra Stein Erik Hagen, som jeg fikk da jeg vant Rimi Gullårer,

    som butikksjef, Rimi Langhus, andre halvår 2001.

    – Kopi av kursbevis, (som f.eks. kurs i praktisk butikkledelse og arbeidsrett

    for butikksjefer holdt av Jon Bekkevoll i 2001 vel).

    – Attest for at jeg har jobbet fire år som butikksjef i Rimi, på Rimi Nylænde,

    (1998 til 2000), Rimi Kalbakken, (2000 til 2001) og Rimi Langhus (2001

    og 2002). Og at jeg jobbet seks år som assistent og aspirant/låseansvarlig,

    og at jeg jobbet til sammen fra jula 1992 til høsten 2004, i Rimi, i en

    rekke forskjellige stillinger og butikker, i Oslo og Follo.

    Driver også å prøver å få LO til å ta arbeidssaken min mot ICA, for jeg

    ble tullet med av distriktsjef Fjellhøy, med flere, som butikksjef, så

    mye at jeg måtte slutte, syntes jeg.

    Så sender kopi til LO.

    Og til Arbeidstilsynet, som Jussbuss har anbefalt meg å kontakte, for å

    få dere til å sende disse papirene, (men som ikke svarer).

    Håper dette er i orden!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ATTENTION:

    This e-mail may contain confidential information that is intended solely

    for the addressee. If you are not the intended recipient, you should delete

    this message and are hereby notified that any disclosure, copying, or distribution

    of this message, or the taking of any action based on it, is strictly prohibited.

    ATTENTION:

    This e-mail may contain confidential information that is intended solely

    for the addressee. If you are not the intended recipient, you should delete

    this message and are hereby notified that any disclosure, copying, or distribution

    of this message, or the taking of any action based on it, is strictly prohibited.

    ATTENTION:

    This e-mail may contain confidential information that is intended solely

    for the addressee. If you are not the intended recipient, you should delete

    this message and are hereby notified that any disclosure, copying, or distribution

    of this message, or the taking of any action based on it, is strictly prohibited.






  • Da jeg jobbet i Rimi, så var vi på raftingtur, til Dagali. Og da sa Fjellhøys assistent, at Tyrifjorden var et sted folk dro på ferie, i gamle dager

    tyrifjorden pøf assisten

    http://www.vgtv.no/#!id=42442

    PS.

    Det virker som at min tidligere distriktsjef, i Rimi, Per Øyvind Fjellhøy, aka. PØF, har sluttet som distriktsjef, og nå, (ihvertfall i 2005), driver sin egen Rimi-butikk, i Bærum, (som franchise-tager vel), gjennom et firma, ved navn PØF Handel AS:

    pøf har starta egen butikk

    http://www.google.no/url?sa=t&source=web&cd=14&ved=0CCgQFjADOAo&url=http%3A%2F%2Fwww.legemiddelverket.no%2Fupload%2FDokumenter%2FTilsynsavdelingen%2FLUA%2FGyldige%2520LUA-tillatelser-20051202.xls&rct=j&q=svein%20p%C3%B8f&ei=C5MsTtaaK8q2hQfX3MGqCw&usg=AFQjCNH_sBc5uQyFSPM6v6rO4E5sBUN8sg

    (Link for å laste ned skjemaet ovenfor, som jeg fant med Google).

    PS 2.

    Jeg lurer på om det kan ha vært Svein Erik Lorentzen, som var navnet, på han assistenten, (eller egentlig tittel var vel ambulerende), til PØF, som babla om det greiene med Tyrifjorden, på bussen, på vei tilbake, fra rafting-tur, med PØF sitt distrikt, til Dagali vel, høsten år 2000.

    Jeg lurer på om det kan være riktig navn, ihvertfall.

    Det var en høy kar, med lyse krøller vel.

    Og PØF sa om han, (husker jeg), at hvis det var noe håndtverk-arbeid, som skulle gjøres, i butikken, (Rimi Nylænde, på Lambertseter), så behøvde jeg ikke å ringe de vanlige håndtverk-firmaene, som stod på leverandørlista, til Rimi, men da kunne han Svein Erik fikse det da.

    Da hadde jeg vært butikksjef, på Rimi Nylænde, i mer enn et år allerede, så jeg hadde gjort unna det meste av sånne ting.

    Så han Svein Erik, han jobba vel ikke så mye som en dag, i den butikken, som jeg var butikksjef i.

    Enda ‘min’ butikk, (Rimi Nylænde), betalte han 1.500 kroner i lønn, hver måned, eller noe, (over lønnsbudsjettet da).

    Siden han var ambulerende da, (i PØF sitt distrikt, som bestod av cirka 10-12 Rimi-butikker, i Oslo Øst vel), en slags ledervikar.

    Men jeg orka ikke den, (litt jålete/sossete), duoen der, i butikken, oftere enn nødvendig.

    Og jeg hadde ganske bra kontroll, på Rimi Nylænde, sammen med assistent Stian.

    Så det var ikke sånn at jeg ringte PØF hele tida, for å høre om jeg kunne få ‘låne’ ambulerende.

    Det klarte vi oss uten, faktisk.

    Selv om jeg da syntes, at jeg kunne ligge litt høyt, på lønnsbudsjettet.

    Siden jeg betalte 1.500 kroner i måneden, (pluss sosiale kostnader vel).

    For en ambulerende, som vi aldri brukte.

    Så da fikk jeg heller vanlige ansatte til å jobbe, hvis vi trengte det.

    Og hjalp PØF og Svein Erik, på den måten.

    For de var vel ganske mye i butikken til hu Hege Grymyr, (het hu vel), på Oppsal, eller Oppsalstubben vel, mener jeg å huske.

    Og i butikken til hu Sophia kanskje, på Skullerud.

    De var litt sånn ‘gutta boys’, de kara der, (som liksom skulle være litt macho da, og drive med håndtverkarbeid, osv., og PØF pleide ikke klippa negla sine regelmessing, husker jeg fra ihvertfall en anledning), så de passa kanskje best, når de var, i butikker hvor det var kvinnelige butikksjefer.

    (Som de kunne forklare hvordan man skulle gjøre ting.

    Og gjøre håndtverkarbeid for, osv. da).

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 3.

    Her er mer om dette:

    assistenten til pøf hm

    (Samme link som ovenfor).

  • Dagbladet sender mange lesere til bloggen

    dagbladet sender mange lesere til bloggen

    PS.

    Jeg har visst fått meg en ny og ukjent markedsfører, for bloggen, som kaller seg ‘Sjarlatan’, som skriver om bloggen, under artikler, om ‘Fuck for forest’, mm.

    Jeg vet ikke om det er bra eller dårlig.

    Hm.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    mer om sjarlatan

    http://www.dagbladet.no/2011/07/05/nyheter/innenriks/dom/17193471/

    PS 3.

    Da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Langhus, fra 2001 til 2002, forresten.

    Så var det en sommer, som ei av de ungdommene som jobba der, Ingvill Storø vel, kom tilbake fra sommerferie, og slo av en prat vel.

    Og da hadde hu vært på Quart-festivalen og sett på ‘Fuck for forest’, fortalte hu.

    Og det hadde visst vært ganske råe saker, ettersom jeg forstod.

    Og man kan jo se hvordan det har gått med Quart-festivalen, etter det Fuck for forest-stuntet.

    Så jeg vet ikke helt hva man skal synes om Fuck for forest.

    Hva er det som driver dem liksom?

    Hvem er det de regner seg som utsprunget fra, er det etter hippiene?

    Hm.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 4.

    Den sommeren, som Fuck for forest, var på Quart-festivalen, det var visst sommeren 2004, forresten:

    http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=233843

    Så det var den siste sommeren jeg jobbet som låseansvarlig, på Rimi Langhus, at hu Ingvill kom tilbake fra ferie og ‘babla’ om det her med Fuck for forest, da.

    (Etter at jeg hadde overhørt at jeg var forfulgt av ‘mafian’ og fått ødelagt tryne, osv).

    Den sommeren hadde jeg liksom fått ansvaret for Rimi Langhus, av distriktsjef, Anne Katrine Skodvin.

    (Siden det ikke var noen butikksjef, ansatt på Rimi Langhus da.

    For den gamle butikksjefen Stian Eriksen, han slutta før sommerferien, (for å begynne i ny jobb).

    Og den nye butikksjefen, (som jeg ikke husker hva heter nå), han begynte ikke før etter sommerferien, husker jeg, (av en eller annen grunn)).

    Enda Espen Sigmund Nornes jobba der, og var høyere i rang vel, som assisterende butikksjef da.

    Så det var en litt merkelig ordning, kanskje.

    Men jeg tjente ihvertfall opp litt penger, som jeg hadde, de første månedene, mens jeg studerte i Sunderland, høsten etter.

    Mens jeg venta på et studielån, som ble mer og mer forsinket.

    Jeg visste at jeg hadde krav på studielån.

    Så jeg sparte ikke akkurat, de første ukene og månedene i Sunderland.

    Jeg hadde jo aldri gjetta det, at det skulle ta fire måneder, å få studielånet.

    Da hadde jeg ikke kjøpt så mye merkeklær og PC-ting, osv., i Sunderland, men fordelt bruken av lønna, fra Rimi Langhus-jobben, mer utover de første månedene i Sunderland.

    Sånn at jeg ikke hadde blitt blakk, og måtte overtrekke kontoen min i DNB og jeg måtte også låne 1000 kroner av søstera mi, Pia Ribsskog, da hu var på besøk hos meg der, (sammen med sin sønn Daniel og sin venninne Siv Hansen og hennes sønn Dennis), i juleferien 2004.

    Hvis jeg hadde hatt mer penger, så hadde jeg kanskje ikke vært like nedfor, og hadde kanskje bedt søstera mi om å feire jul i Norge, istedet for å ta med seg en hel ‘koloni’, på besøk til meg, i Sunderland, i jula, når jeg egentlig skulle ha lest.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • På Rimi Langhus, så var det ikke mange ansatte, som fulgte med i butikken. Hele gjengen gikk vanligvis ned på spiserommet, så fort de fikk sjansen

    personalet satt nede på spiserommet

    http://www.facebook.com/photo.php?fbid=11835175223&set=o.5368852887&type=1&theater

    PS.

    Han i kassa, det mener jeg er Espen Sigmund Nornes, som Thomas Brun, ansatte som assistent der.

    Man kan se at han ikke følger noe særlig med, på hva som skjer i butikken.

    (Han skulle ha sagt at det ikke var lov å ta bilder der).

    Espen Sigmund Nornes burde ikke ha jobba som leder der, mener jeg.

    Den siste sommeren jeg jobba i Rimi, sommeren 2004, så var jeg leder, i den butikken, sammen med Espen Sigmund Nornes.

    Og selv om jeg bare da var Låseansvarlig, (for jeg studerte også på HiO IU).

    Så sa distriktsjef Anne Katrine Skodvin, til meg, at ‘kan du sørge for butikken her i sommer’, eller noe.

    Altså, så ville hun at jeg som Låseansvarlig, skulle ta ansvaret, selv om Espen Sigmund Nornes, var høyere i rang.

    Så det ble jo bare surr.

    Jeg skulle jo studere i England, og trengte penger, så jeg sa det var greit.

    (Jeg hadde jo overhørt at jeg var forfulgt av ‘mafian’ og fått ødelagt trynet, osv).

    Men det ble jo selvfølgelig bare tull.

    Og Anne Katrine Skodvin var jo på ferie, så det var ingen å ta problemene med.

    Det største problemet, var at Espen Sigmund Nornes, han sa, at han ikke klarte vaktene sine, men måtte ha en som het Dennis, til å jobbe sammen med han.

    (Så de måtte være to personer, for å gjøre en persons arbeid).

    Så det må ha gått fælt ut over lønnsbudsjettet, tror jeg, den sommeren.

    Så sånn var det.

    Men det måtte nesten bli tull, (må man vel si), når Espen Sigmund Nornes var den med høyest rang der.

    Beklager hvis jeg er slem når jeg skriver det.

    Men jeg må vel nesten få si meninga mi, for å forklare.

    Uten at jeg vet hvordan opplæring, som Espen Sigmund Nornes fikk.

    For jeg jobba jo bare en vakt i uka, i den butikken her, (fredag seinvakt), vanligvis.

    For jeg jobba også på Rimi Bjørndal.

    (Som Låseansvarlig der og).

    Og jeg studerte heltid, på HiO IU.

    Så for å være helt ærlig, så hadde jeg nesten ikke jobba noe sammen med Espen Sigmund Nornes.

    (Jeg husker vel omtrent bare at han lånte noen penger av meg, kanskje mellom 50 og 100 kroner, noen måneder i forkant av den sommeren, som jeg vel aldri fikk tilbake).

    Så det er mulig jeg tar feil av Espen Sigmund Nornes.

    Jeg må understreke det, at jeg for det meste studerte og jobba også på Rimi Bjørndal.

    Så jeg må innrømme det, at det er mulig jeg tar feil av han.

    Jeg tørr ikke å si noe sikkert om hvor egnet Espen Sigmund Nornes er for å jobbe som leder, på Rimi.

    Det kan jeg nesten ikke si noe helt sikkert om.

    Men det rare var at jeg som Låseansvarlig, liksom skulle ha ansvaret for butikken, mens Nornes hadde høyere rang.

    Men det må vel distriktsjef Anne Katrine Skodvin, ta på sin kappe, siden det var hun som ordnet med det, og ga meg den beskjeden.

    Siden butikksjef Stian Eriksen, han slutta på Rimi Langhus, i forkant av den sommeren, for å begynne å jobbe som ingeniør, eller noe, var det vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    espen sigmund nornes følger ikke med

    http://www.facebook.com/photo.php?fbid=11835165223&set=o.5368852887&type=1&theater

    PS 3.

    Det kan virke som at dem aldri låste røykskapet, (siden det var en bamse der).

    Så der har det nok forsvunnet mange tusen kroner, på grunn av tyveri av sigaretter, osv., vil jeg nok tippe på.

    Det var nok ikke rart hvis den butikken gikk underskudd på slutten.

    Men men.

    PS 4.

    Her er mer om dette:

    pleier aldri å låse røykskapet

    http://www.facebook.com/photo.php?fbid=11835090223&set=o.5368852887&type=1&theater

    PS 5.

    Panteautomatene var ‘kompliserte’ der, som f.eks. også på Rimi Nylænde.

    Man måtte pante plastflasker og bokser, i den automaten som man ser på bildet.

    Men glassflasker, de skulle i den gamle automaten, til venstre, bak hjørnet på den automaten på bildet.

    Mange kunder skjønte ikke dette.

    Så de panta plastflaskene i den gammeldagse automaten, (for glassflasker).

    Og da sa ikke personalet noe, hvis de så det.

    Neida, de bare panta de flaskene selv.

    Og brukte beløpet til øl på personalfester, osv.

    Men men.

    Så sånn var det.

    (Mens jeg er i gang og fortelle hvordan det egentlig var på Rimi Langhus).

    Men men.

    PS 6.

    Her er mer om dette:

    tungvint panteopplegg

    http://www.facebook.com/photo.php?fbid=11835095223&set=o.5368852887&type=1&theater

    PS 7.

    Forresten, jeg huska feil om pantinga.

    Noen plastflasker, skulle i den gammeldagse automaten.

    Og noen plastflasker skulle i den nye automaten, (den på bildet).

    Det som avgjorde det, var om det var bilde av et såkalt ‘pantemerke’ på flaska.

    Alle flasker, (og bokser), med pantemerke på, skulle i den nye maskinen.

    Mens de plastflaskene, _uten_ pantemerke, (dvs. flerbruks-plastflasker), de skulle i den gamle maskinen.

    Noen ganger er jeg glad at jeg bor i England, hvor det ikke er pant for flasker, men både flasker og bokser blir bare kasta i søpla vanligvis vel.

    (Selv om det vel også er mulig å resirkulere.

    Men men).

    PS 8.

    Mens jeg er inne på resirkulering.

    Så kan jeg ta med det.

    At inne på lageret, så tok to ‘grise-dunker’ stor plass.

    Alt av svinn, skulle kildesorteres.

    Så råttent kjøtt og grønnsaker, skulle i noen plastdunker da, som bare stod ved papp-pressa, og tok plass nærmest.

    De var ikke kjølt ned, så det lukta jo forferdelig, hver gang man tok av plastlokket, for å kaste noe mer råttent organisk avfall da.

    Det må ha vært masse ‘basilusker’, i lufta, fra de dunkene, tror jeg.

    Og den råtne maten, skulle vel griser spise, tror jeg.

    Antagelig etter at det avfallet hadde blitt kokt, eller noe.

    Hva vet jeg.

    Helt jævlig lukta det ihvertfall.

    Og det var en skikkelig pirkejobb, å kildesortere alt avfallet.

    Men men.

    Man ble vel vant til det og.

    Selv om de dunkene lukta ille.

    Jeg lurer på om det var fluer i de dunkene og.

    Det husker jeg ikke helt sikkert.

    Og pantebordet var jo også uhygenisk, man måtte jo ta på flasker som folk hadde hatt inntil truten da.

    Men den nye maskinen var verst.

    For i den så ble flasker og bokser klemt flate, og det var en sørpe, i plastsekkene, når de skulle byttes.

    De sekkene var forferdelig klinete.

    Og i begynnelsen så fantes det ikke sekker, som passet nøyaktig.

    Så det ble mye søl og griseri, fra brus og øl-slumper da.

    Som sikkert var fulle av basiller.

    I noen butikker, så gadd de ikke alltid å tømme de sekkene, når automaten sa at de burde tømmes.

    Så de venta til de fløyt over.

    Og så ble det ekstra mye søl da.

    Og det ville flyte av flatklemte bokser, inne i den maskinen.

    De boksene ville sette seg i døra ofte, og døra ble ødelagt, og maskinen kunne slutte å virke.

    Men noen unge ledere osv., de syntes det var smart å gjøre det sånn.

    Men det ble et j*vla kaos, syntes jeg.

    Jeg ringte Tomra, og de var enige med meg.

    De likte ikke at man gjorde det ‘tjuv-trikset’, mener jeg å huske.

    Det var jo et mareritt, når maskinene slutta å virke.

    For man skulle liksom drive en butikk, også måtte man heller stå å ta imot tomflasker.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Men jeg er glad jeg ikke jobber i Rimi lenger, når jeg ser de bildene.

    For det var mye grisejobber der, og mye krøll med vanskelige kolleger, vil jeg si.

    (Selv om de kanskje syntes at det var meg som var vanskelig).

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 9.

    Det var også Tipping, på Rimi Langhus.

    Så den var ikke akkurat helt A4, å drive, må jeg si.

    Selv om jeg også var vant til Tipping, fra Rimi Bjørndal og Rimi Nylænde.

    (Men på Rimi Kalbakken var det vel ikke Tipping, mener jeg å huske vel).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    PS 10.

    Her er mer om dette:

    også tipping på rimi langhus

    http://www.facebook.com/photo.php?fbid=11835180223&set=o.5368852887&type=1&theater&pid=1364466&id=644795223

  • Jeg sendte en ny e-post til Sykehuset i Tønsberg







    Gmail – Forespørsel slektskapsforhold







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Forespørsel slektskapsforhold





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Fri, Feb 4, 2011 at 2:37 PM





    To:

    firmapost@siv.no



    Hei,

    jeg har ikke hørt noe mer tilbake fra dere.
    Men, jeg husker det, at da mora mi lå for døden, da min søster Pia, sa at det var mulig min mor ikke hadde lenge igjen å leve.

    Så kjørte jeg min Ford Sierra, ned til Moss sykehus, i 1999, med min søster Pia og halvbror Axel, som passasjerer.
    Vi kunne ikke få møte henne med en gang, så jeg kjørte bort til Vannsjø, hvor vi ventet litt, og jeg lot Axel prøvekjøre litt, for han hadde ikke lappen, enda han var 20-21 år, men kjørte som en galning og idiot, og bremset ikke når jeg beordret han osv., så vi kræsja nesten i en bil som dukket opp i motgående kjørefelt.

    Så det er siste gang jeg lar Axel prøvekjøre, det er helt sikkert.

    Men men.

    Så kjøpte jeg is til min mor, mener jeg, som satt i rullestol, i kiosken på Moss sykehus.
    (For jeg jobbet som butikksjef i Rimi, så jeg hadde ganske god råd da).

    Og mora vår, hu ville også smake på den isen jeg kjøpte, og det lot jeg henne får lov til, siden jeg skjønte at det kanskje var siste gangen vi så henne, pga. kreften.
    En sjokolade Pin-up, eller noe.

    Men men.
    Og så ville hun at jeg skulle hente en kjole til henne, i hennes leilighet til Drøbak.
    Jeg skjønte ikke hvorfor.
    Så jeg spurte hvorfor.

    Men mora mi svarte ikke.
    Men brøt nesten sammen vel.
    Og så kom en pleier å hentet henne, og lot meg ikke engang si hadet.
    Så det var litt traumatisk for meg, at dette var det siste jeg husker av mora mi.

    Men vi var egentlig ikke så nærme, siden hun sendte meg til min far, som niåring.
    Men fra vårt siste møte med mora vår, oss tre barna, så vil jeg si at jeg var nærmest.
    For jeg var den som ble hos henne lengst, Axel og Pia gikk i forveien.

    Av en eller annen grunn.
    Som for å la meg og mora vår få en prat for oss selv.
    Og det gjorde også bestemor Ingeborg og onkel Martin og min søster Pia, ved min mors grav, i 2004, før jeg dro for å studere i Sunderland, etter å ha overhørt at jeg var forfulgt av noe 'mafian', i Oslo.

    Vi hadde en minnesamling, i Drøbak, som bestemor Ingeborg, kalte inn til.
    Og de flyttet seg fra graven med en gang, og lot meg stå igjen der, for meg selv.
    Så de hadde ikke noen tenkestund, ved graven til min mor, men hadde nok avtalt, på forhånd, bak min rygg, at de skulle gå tilbake med en gang, og la meg stå ved graven til min mor aleine.

    Noe sånt.
    Så etter å ha tenkt mer på dette.
    Så må jeg si det, at det nok var sånn, at jeg var min mors nærmeste pårørende.

    Pia og onkel Martin, (og Axel), brydde seg ikke om min mors siste ønske, å hente den kjolen hennes i Drøbak.

    (Som hun kanskje ville bli gravlagt i da).
    Så jeg maste ikke på de om det, (for jeg måtte hatt hjelp av min søster, for å skjønne hvilken kjole det var).
    For var redd de ville tro jeg var sinnsyk, som min mor, for de virket så kyniske og likeglade, som Kasper, Jesper og Jonathan i Kardemomme-by ville ha reagert kanskje.

    Så da, når Kasper, Jesper og Jonatan ikke brydde seg om den kjolen til mora vår, (som vel var noe med hennes siste ønske), så holdt jeg kjeft.
    Men men.

    Så jeg var nok min mors nærmeste pårørende da, hvis jeg skal dømme fra det som skjedde de dagene før hun døde.

    Men men.
    Grunnen til jeg ikke ordnet med begravelsen, det var at jeg var en travel butikksjef i Rimi, og hadde en ny assistent der, ved navn Stian Eriksen, og jeg hadde nettopp tæret mye på han, siden jeg måtte være på en HV-rep, i Hurdal, en uke eller to før min mor døde, som jeg ikke fikk fri fra, enda jeg søkte, og forklarte at jeg hadde en fersk assistent, som var litt handikappa i butikken.

    Så sånn var det.
    Så jeg prøver igjen å få oversendt min mors papirer fra dere.
    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-

    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
    Date: 2010/1/13
    Subject: Re: Forespørsel slektskapsforhold
    To: firmapost@siv.no

    Hei,

    takk for svar!
    Min mor het Karen Ribsskog og fødselsnummeret er 140648 38807.
    Jeg sender med kopi av fødselsattest, som viser at jeg er hennes sønn, og kopi av testament fra min mormor Ingeborg Ribsskog, som viser at jeg er min mors eldste barn.

    Mvh.
    Erik Ribsskog
    PS.
    Hvis dere fortsatt har en sjef som heter Ek, fra Drammen, så hils han Kenneth Ek, som flytta til Tønsberg, fra Drammen, som jeg såvidt kjente, gjennom søstra mi, og fra en gang jeg besøkte mora mi på Nøtterøy, og møtte han i Tønsberg sentrum da, på slutten av 80-tallet.

    Søstra hans hadde visst tatt selvmord sa søstra mi.
    Men det har jeg ikke tenkt å spørre mer om, det var bare noe jeg kom på, selv om jeg syntes det hørtes litt rart ut.

    Men men.

    2010/1/13 <firmapost@siv.no>

    Vedrørende innsyn i pasientjournal

    Vi har mottatt e-post fra deg hvor du ber om innsyn i opplysninger i din mors pasientjournal.

    En pasient kan be om innsyn i egen journal. Det følger av pasientrettighetsloven

    § 5-1. Det samme gjelder den som representerer pasienten gjennom en skriftlig fullmakt. Det er ikke dokumentert at du representerer din mor i saken og du kan derfor ikke få innsyn i hennes journal.

    Dersom pasienten er død har nærmeste pårørende rett til innsyn i journal, om ikke særlige grunner taler mot dette. Det vises til pasientrettighetsloven § 5-1 femte ledd.

    Dersom det er tilfelle i din sak, ber vi deg ta ny kontakt hit hvor du også oppgir din mors navn og fødselsnummmer og godtgjør at du er nærmeste pårørende

    Vår avgjørelse kan påklages hit innen fire uker jf pasientrettighetsloven § 7-4 jf § 7-1.

    Vennlig hilsen

    Halfdan Aass
    fagdirektør





    2 attachments

    img128.jpg
    1473K
    img134.jpg
    1125K




  • Mer fra #Oslo, på EFnet, om tiden da jeg jobbet på Rimi Langhus



    [04:02] ->> You are now known as john_cons
    [04:09] <@Scampi> der har vi sjølvaste Ribsskog!
    [04:37] <+|pez|> så tidlig en onsdags morgen
    [04:52] * Navii (~Navii@217-14-4-100-dhcp-osl.bbse.no) Quit ( Ping timeout: 480 seconds )

    [04:59] <+J0lle> er vel svært lite sjølvaste om han der løken der
    [04:59] <+J0lle> om=over
    [05:02] * Shane^ (shane@decibel.pvv.ntnu.no) Quit ( Read error: Operation timed out )

    [05:04] * caro sets mode +l 106 for #oslo
    [05:07] * Shane^ (shane@decibel.pvv.ntnu.no) has joined #oslo
    [05:08] * tailpush (~efustrex@rainbow.nvg.ntnu.no) Quit ( Ping timeout: 483 seconds )

    [05:11] * tailpush7 (~efustrex@rainbow.nvg.ntnu.no) has joined #oslo
    [05:11] * tailpush7 is now known as tailpush
    [05:23] * hei1 (~hei@c99CDBF51.dhcp.bluecom.no) has joined #oslo

    [05:24] * hei1 (~hei@c99CDBF51.dhcp.bluecom.no) Quit ( Hadet. Jeg chattet p? www.mIRC.no )
    [05:27] * _popcorn_ (~poppet0s@ti0017a380-0389.bb.online.no) has joined #oslo

    [05:29] * cor sets mode +l 108 for #oslo
    [05:32] * kjetilf (KJETIL@ti0088a380-dhcp0592.bb.online.no) Quit ( Ping timeout: 483 seconds )

    [05:54] <john_cons> sjølveste, det var det sølvi fra rimi langhus som sa
    [05:54] <john_cons> om den nye butikksjefen stian, etter at jeg hadde slutta som butikksjef
    [05:54] <john_cons> da var det plutselig sjølveste å være butikksjef

    [05:54] <john_cons> men men
    [05:54] <john_cons> samma det
    [05:54] <john_cons> bare et ord jeg hang meg litt opp i
    [05:55] <john_cons> men men
    [05:55] <john_cons> det var to butikksjefer mellom meg og stian der da

    [05:55] <john_cons> det var en som het ole, eller noe sånt kanskje, en med lyst hår vel
    [05:56] <john_cons> og en med mørkt hår, som het thomas brun vel
    [05:56] <john_cons> noe sånt

    [05:56] * PerIvar (~PerIvar@195.1.96.133) Quit ( Ping timeout: 483 seconds )
    [05:56] <john_cons> men det som var, var at da jeg slutta som butikksjef, på rimi langhus, i 2002

    [05:56] <john_cons> så spurte distriktsjefen, Anne Katrine Skodvin meg, om hva jeg mente om at Sølvi kunne bli ny butikksjef
    [05:56] <john_cons> men da sa jeg bare 'nei', på telefonen var det vel

    [05:57] <john_cons> for hu sølvi hu var liksom sånn, at hu leda en klikk der
    [05:57] <john_cons> og hu hata anne katrine skodvin
    [05:57] <john_cons> så jeg tror det hadde blitt som myteri der

    [05:57] <john_cons> hvis sølvi hadde blitt butikksjef
    [05:57] <john_cons> bare sånn det virka for meg
    [05:57] <john_cons> så derfor syntes jeg ikke det virka smart, med sølvi som butikksjef

    [05:58] <john_cons> da hu anne kathrine skodvin spurte meg, høsten eller sommeren, 2002, om det her
    [05:58] <john_cons> men men
    [05:58] <john_cons> bare noe jeg tenkte på