 |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Til Helsetilsynet Østfold
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Fri, Jul 16, 2010 at 7:08 PM | |
|
To: postmottak@helsetilsynet.no Cc: post.sondre.buskerud@politiet.no | ||
| ||
Stikkord: Stian Eriksen
-
Jeg sendte en anmeldelse til Politiet i Drammen, angående om jeg lurer på om mora mi ble torturert, da hun døde på Moss sykehus, i 1999
Gmail – Til Helsetilsynet Østfold
-
Her kan det nesten se ut som at det er noe nettverk, som leser på bloggen, og som har bestemt seg for å stemme det samme, synes jeg
PS.
Betyr dette at David Hjort er med i noe nettverk som tuller med meg?
Eller er dette, (at nesten alle stemmer det samme), bare tilfeldig?
Vi får se.
Jeg stoler ikke helt på han David Hjort lenger ihvertfall.
(Jeg har vel heller aldri stolt helt på han, skal jeg være ærlig.
Han er en som distriktsjef Anne Katrine Skodvin ansatte på Rimi Bjørndal, da jeg jobba der som assistent, fra 1996 til 1998.
Og da hadde jeg alle seinvaktene, i 1997, må det vel ha vært, da David Hjort begynte å jobbe der.
Og Rimi Bjørndal er en butikk, som nesten er avhengig av at alle jobber bra, for det er lav snitthandel der, og mye flaskepant og tipping, (og nå også post), og alltid mye å gjøre da.
Og jeg prøvde jo å få meg karriære i Rimi, (jeg ville gjerne bli butikksjef, før jeg slutta i kjeden), så jeg ville jo at butikken skulle få bra resultater.
(Og det høres litt dumt ut, men distriktsjef Anne Katrine Skodvin, hun dømte nok meg, virka det som for meg, ut fra om butikken, (Rimi Bjørndal), så bra ut, eller ikke.
Men jeg var jo bare assisterende butikksjef der.
Og ikke butikksjef.
Hun skulle jo dømt butikksjefen, Kristian Kvehaugen, ut fra, om butikken var bra.
Men han var litt oppi åra, så kanskje hu tenkte anderledes.
Egentlig mistenker jeg at Kristian Kvehaugen og Anne Katrine Skodvin bare så på meg som en slave, som de kunne utnytte.
For jeg burde jo ikke bli dømt, som assistent, på hvordan Rimi Bjørndal gjorde det.
For det var jo butikksjefen som skulle bli dømt utifra det.
Altså Anne Katrine sa til meg, at jeg ikke hadde fått til det, at Rimi Bjørndal, skulle få en like bra standard, når det gjaldt å ha ryddige hyller, som Rimi Nylænde.
Men, det var jo ikke mitt ansvarsområde, at Rimi Bjørndal skulle ha ryddige hyller.
Mitt ansvar på Rimi Bjørndal var å spre alle tørrvarene, (15-20 bur) to ganger i uka.
– Fylle opp alle kjølevarene, (to ganger i uka)
– Ta tippeoppgjøret hver mandag, (som måtte gjøres på en time, mellom klokka 13 og 14, var det vel, for kl. 14 så skulle Kristian Kvehaugen og Irene Ottesen hjem, og de ble seende sure ut i trynet, husker jeg at jeg syntes, hvis jeg brukte mer enn en time på ukeoppgjøret for tippinga, som egentlig ikke er så mye, for det kan være ganske omstendelige greier. Men jeg brukte vanligvis under en time, noen ganger 5-10 minutter mer, så det gikk ganske på skinner, vil jeg si).
– Ta alle tørrvare, fryse og kjølevarebestillingene, (de månedene etter at Irene slutta og før Merethe begynte der, så var det bare meg som var assistent på Rimi Bjørndal, i ca. et halvt år vel, og da hadde jeg alle Hakon-bestillingene, (og ikke bare kjølevarebestilliga som da hu Irene jobba der)).
– Lede alle seinvaktene, (dvs. ansvarlig for tipping og retur og låsing og klager og flaskebordet og alt mulig sånt).
– Opplæring i tippinga var vel mest mitt ansvar.
– Tippinga var vel mitt ansvar, (men jeg lærte opp andre folk, sånn at jeg slapp å alltid løpe til tippinga, for jeg hadde retur og mye annet, siden det var en travel butikk).
– Rydde melkerommet hver kveld, (som jeg kunne delegere).
– Baguette og salat-bestilling.
Det var vel det jeg hadde som ansvar.
Og jeg sørga alltid for å få gjort mine oppgaver.
Sånn at butikken alltid var i rute.
Så jeg var ofte sliten, i disse årene, jeg jobba som assistent på Rimi Bjørndal.
For jeg hadde mye fysisk slitsomt arbeid, (spre 15-20 bur, på en stressende vakt, to dager i uka, og legge opp kjølevarer to dager i uka).
Pluss at lørdagsvaktene også var slitsomme.
Og jeg og Irene måtte jobbe fra 9 eller 10, en dag i måneden, eller en dag i uka, eller noe, til klokka 21, pga. lønnsbudsjettet.
Og jeg fikk 160.000, i året, i 1996, da jeg begynte der.
Så jeg sleit meg ut, på de årene på Rimi Bjørndal.
(Dette tok jeg opp med Kristian Kvehaugen og Irene Ottesten, ganske uformelt men dog, på Rimi butikksjef-seminar, på Storefjell, høsten 1998, like etter at jeg hadde blitt butikksjef).
Så dette var mine ansvarsoppgaver, (som man nesten måtte være som supermann for å klare, omtrent vel. Ikke langt unna, så det sleit meg litt ut.
Merethe tok over tørrvarebestillingene, etter at jeg spurte henne om det, da hu begynte der, men ikke uten å klage, (hu skjønte kanskje ikke hvor mye oppgaver jeg hadde), (og Kristian Kvehaugen likte ikke det, for hu bomma litt, i starten. Men hu var jo en erfaren butikkmedarbeider, som hadde gått gradene uti i Ski et sted vel, så hu burde kunne klare det, mente jeg, for jeg hadde egentlig for mye. Og Kristian Kvehaugen, han var i 50-60 åra, og Thomas Sæther sa han var alkoholiker, for han drakk ihvertfall tre sånne ‘alkisbomber’ hver kveld, dvs. 0.7 liter Ringnes pils ganger tre.
Så han var litt som han onkelen min, Martin Ribsskog, begge de klagde fælt på meg, men gjorde mye mindre arbeid selv, sånn som jeg skjønte det.
Så det er noe slags systematisk utnyttelse av blonde/norske/ihvertfall meg, som de, Kristian Kvehaugen, (og vel også Anne Katrine Skodvin), og Martin Ribsskog, har drevet med, vil jeg si.
Anne Katrine burde ihvertfall ha dømt meg ut fra mine arbeidsoppgaver.
Jeg sa sikkert da jeg begynte på Rimi Bjørndal, at jeg ville prøve å hjelpe til å få den butikken til å ha en bra standard.
Men man kan jo ikke si det motsatte, og jeg var sånn at jeg ville prøve å få butikken best mulig.
Men, jeg var jo ikke butikksjef der.
Så jeg kunne jo ikke få hyllene strøkne.
Det var jo ikke min arbeidsoppgave.
For jeg hadde masse andre arbeidsoppgaver, som det var forventet av meg, at jeg skulle gjøre.
Men jeg hjalp jo butikken å få kontroll, siden jeg alltid gjorde min del, (som var en ganske stor del, av det totale arbeidet, vil jeg si).
Men det var jo ikke jeg som ledet butikken.
Tidligvaktene ble jo ledet av Kristian Kvehaugen.
Og han styrte bemanningen osv.
Så jeg hjalp butikken veldig, ved å alltid gjøre mine plikter, og alltid holde de faste rutinene da, som jeg hadde ansvaret for.
Men at Anne Katrine kunne forvente av meg, som assistent, at jeg skulle få Rimi Bjørndal til å få strøkne hyller.
Dette var jo ikke blant mine arbeidsoppgaver i det hele tatt.
Jeg hadde alt det fysisk tunge arbeidet, omtrent, så jeg hadde ikke tid til å rydde hyller.
For jeg hadde alt ‘slave-arbeidet’, kan man vel nesten si.
Så sånn var det.
Så her var det nok utnyttelse av meg, skjønner jeg nå, de drøye to årene jeg jobba som assisten på Rimi Bjørndal, og jeg ble også sliten av det.
Så jeg var egentlig utslitt, (og hadde egentlig møtt veggen, for sommeren 1998, da bussene ikke gikk mellom Mortensrud og Bjørndal, sånn at jeg måtte gå 1-2 timer hver dag, fram og tilbake mellom Bjørndal og Mortensrud, for å komme til og fra jobb.
Den sommeren ble jeg helt utslitt, husker jeg, av all den tunge jobbinga, og av all gåinga.
Så sånn var det.
Jeg ble sånn nummen liksom, i hele kroppen husker jeg.
Og en gang var jeg sånn, at de damene i kassa, sommeren 1998, på Rimi Bjørndal, kommenterte at jeg var utslitt, (at de kunne se det på meg, at jeg var helt utslitt, for jeg orka ikke et eller annet, eller så sliten ut, eller noe).
Husker jeg.
Så jeg var utslitt, (og nesten som et vrak), allerede da jeg begynte som butikksjef, i Rimi, på Rimi Nylænde, i 1998.
Pga. utnyttelse, da jeg jobba på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998, vil jeg si.
Selv om jeg er ganske seig, så jeg stod på, og holdt kontrollen på den nye butikken, (Rimi Nylænde).
Men jeg var litt nedslitt da, av alle jobbinga på Rimi Bjørndal.
Men Rimi Nylænde var en mindre butikk.
Så det var ikke så mye tungt arbeid der.
Jeg tok kjølevarene selv, (ihvertfall i år 2000 husker jeg, for distriktsjef PØF ville det, for vi hadde et svinnreduseringsprogram).
Men vi fikk ikke 15-20 bur, når Hakon kom.
Vi fikk kanskje 4-5 bur, med tørrvarer.
Og de 4-5 bura, det var det noen lagerhjelper som satt rett inn i hylla.
De stabla varene oppå en tralle og satt varene rett inn i hylla.
(For jeg kjøpte inn en del sånne traller, sånn at alle kunne ha hver sin tralle da, når de satt opp varene, (sånn at det ikke skulle ligge masse varer på gulvet, i butikken, for det så litt ‘shabby’ ut da, hvis man satt opp tørrvarene på den måten, at man først la varene på gulvet, foran hylla.
Sånn gjorde ikke vi det, vi gjorde det mer ordentlig, sånn at kundene fikk plass til å komme fram, mellom reolene, og ikke krasja i esker som stod på gulvet).
Så det var ikke så mye hardt og tungt arbeid på Rimi Nylænde, som på Rimi Bjørndal.
Og som butikksjef så lønner det seg også og jobbe med huet, mener jeg.
For, man er ansvarlig for butikkens resultater.
Så man burde bruke god tid, på f.eks. kjøttbestillinger og kjølevarebestillinger.
For butikken kan fort tape mye penger, hvis man bestiller for mye kjøtt, melk eller kjølevarer.
Så hvis man som erfaren Rimi-medarbeider, (som har gått gradene, og jobbet mange år som leder i butikk), som jeg hadde i 1998, så kan man spare mye penger, på å roe ned, og ta bra bestillinger, og passe på butikken, at ingen kriminelle rapper alle freia sjokoladene eller barberbladene, f.eks.
Så som butikksjef, så er det viktigste, å være rolig, og årvåken og å være i balanse, vil jeg si.
Det er viktigere enn å jobbe som en berserk galei-slave, vil jeg si.
Ihvertfall hvis du ikke har mange betrodde medarbeidere da.
Som jeg vel ikke kan si at jeg hadde som butikksjef, så særlig, selv om han Stian Eriksen virka pålitelig.
Untatt at han ikke vaska seg, før han dro på jobb, så han lukta litt rart/mann.
(Selv om distriktsjef Jan Grårud ba meg si fra til han, (noe jeg gjorde), om ‘møkka-lukta’, så lukta han likte fælt igjen, en uke eller to etter, så jeg vet ikke helt angående han heller, skal jeg være helt ærlig.
Men jeg tror ihvertfall ikke at han stjal og sånn, for vi fikk ned svinnet veldig mye, ihvertfall i år 2000, da vi hadde han PØF som distriksjef.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på).
Også kommer plutselig David Hjort inn i bildet, litt som en ‘urokråke’ syntes jeg at han virka som i starten.
Han ble med en gang bra kjent med f.eks. Therese, som nesten var som en nøkkelmedarbeider, på slutten.
Hun kunne man f.eks. sette til å ta melkekjøla, og da ble melkerommet bra, og det er vel kanskje ikke alle 18 år gamle jenter, som man kunne satt til det, uten at de ville begynt å klage.
Det er mulig.
Så jeg syntes det var litt sårbart.
For butikksjef Kristian Kvehaugen, hadde bare ansatt unge damer der, (av en eller annen grunn).
Så jeg jobba kveldsvaktene sammen med hu Therese da, og venninna hennes Hanna.
Og Hava og Sema, (som var søstrene til Songül, som seinere jobba på Rimi Bjørndal, da jeg begynte der igjen i 2002, som låseansvarlig, to dager i uka, ved siden av heltidsstudier ved HiO IU (ingeniørhøyskolen). Jeg var egentlig på vei ut av Rimi, men jobba to dager i uka, for da kunne jeg beholde min Rimi-leilighet, på St. Hanshaugen, som var en del billigere enn markedsleie vel, med gratis strøm osv. Det var vanskelig å finne noe like billig, på markedet, virka det som for meg, selv om jeg ikke var noe ekspert på boligmarkedet i Oslo, men jeg var på en visning, ved Frognerparken, på en leilighet jeg kunne hatt råd til og den leiligheten var så liten, så man ble nesten som en hamster i et bur).
Så sånn var det.
Det var 4-5 unge damer som jobba på hvert skift da.
Så jeg var litt redd for at han David Hjort, skulle bli så kamerat med de damene, at de begynte å ‘fuske’ og jobbe dårlig.
Så jeg måtte nesten bli kjent med, og være på god fot med, David Hjort og.
For ellers så kunne karriæren min i Rimi gå i vasken, fryktet jeg.
Så jeg hadde egentlig ikke så mye valg, jeg måtte nesten bli kamerat eller omgangsbekjent med David Hjort.
Men nå bor jeg jo i et annet land, og har slutta i Rimi for mange år sida, og har overhørt at jeg er forfulgt av ‘mafian’.
Og David Hjort husker jeg sa at pleide å ha kriminelle kamerater, i 1997, men han skulle prøve å slutte å være i kriminelle miljøer osv.
Men jeg vet ikke om han helt fikk til det.
En gang så ba han meg med på fest, hos en fra Rimi Sinsen, (som jeg ikke husker hva heter nå. En ung kar med nesten skalla hår vel.
(Alex heter han, huska jeg nå)).
Og da var det en som sa han var dop-dealer osv., på den festen, husker jeg.
Så det må man vel si at var et kriminelt miljø.
Så når jeg nå har overhørt at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’, så er det kanskje lurest av meg, å kutte kontakten, til folk som David Hjort, (og vel også broren min, Axel Thomassen, og tremenningen min Øystein Andersen og hans kamerat Glenn Hesler), som jeg vet har masse kriminelle venner/bekjente osv, (selv om disse folka nok ikke kjenner kriminelle fra de samme grupperingene. Det er nok snakk om forskjellige grupperinger, vil jeg tippe på, uten at jeg vet hvem disse grupperingene er).
Jeg har ihvertfall valgt å gjøre det.
Jeg har syntes at det har virka mest fornuftig.
Så sånn er det.
Bare noe jeg kom på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Jeg lurer på om han ene dørvakten som ble dømt til fengsel, for vold, på utestedet Onkel Donald, var Jan Henrik, assistenten min fra Rimi Nylænde?
http://www.dagbladet.no/2010/03/17/nyheter/dorvakter/vold/10891106/
PS.
Jan-Henrik, han var jo i militæret, i 1999.
Og han begynte jo som dørvakt på Onkel Donald, etter militæret vel.
Så det passer jo bra på han, må jeg si.
Han er nok rundt 31 år nå, vil jeg tippe på.
Men men.
Jeg skal ikke si det sikkert da.
Jeg bare lurer litt.
Så sånn er det.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Jan Henrik, han jobba litt treigt, syntes jeg.
Det var derfor jeg begynte å ta seinvaktene, da jeg jobba som butikksjef.
For da var det sånn, at hvis jeg gikk hjem klokka 16, eller 17, og det stod to bur med varer i butikken, på Rimi Nylænde.
Og det var det eneste som skulle gjøres på den vakta.
(Kanskje bortsett fra melka, og å skrive opp brødsvinnet).
Så stod det fortsatt to bur der, når jeg kom på jobb, neste morgen.
Så da ble jeg bare enig med Jan Henrik om å bytte på vaktene.
Så tok jeg alle seinvaktene.
For da fikk jeg ihvertfall de ryddehjelpene og andre medarbeiderne, til å jobbe vanlig, når jeg var i butikken.
Mens Jan Henrik tok frukta da, og satt opp brøda, på tidligvakta.
Det var det eneste han gjorde stort sett vel.
Bortsett fra tipping og retur og kanskje pauser og sånn da.
Så det gikk kanskje litt treigt.
Men han var pålitelig da.
Det var ikke sånn at han forsov seg og glemte å åpne butikken, f.eks.
(Kanskje mora hans vekte han?)
Men jeg hadde jo jobba som Rimi-leder, i fire år allerede, før dette, og gått gradene i Rimi-systemet, fra låseansvarlig til butikksjef, på nettopp Rimi Nylænde og Rimi Bjørndal, (som var en mye større butikk, hvor vi fikk ca. 10-15 bur med varer, som jeg spredde, to ganger i uka, pluss at jeg la opp kjølevarer og hadde tippeoppgjøret og tok de fleste bestillingene, osv).
Men jeg kunne ikke ha det sånn, at et helt skift nesten ikke gjorde noe.
Så da fikk jeg bedre kontroll, syntes jeg, hvis jeg hadde seinvaktene.
Da fikk jeg kontroll, selv om Jan Henrik bare tok frukta og brøda.
Det funka helt greit.
Og da fortsatte jeg med det, da Stian ble ny assistent.
Han kom rett fra militæret, så han gjorde mye mer enn Jan Henrik.
Men Stian var vel mer motivert og, sa han ihvertfall.
Og vi fikk også mer arbeid.
Leverandørene, slutta å stable varer, og vi måtte stable alt selv.
(Det var noe Rimi fant på i 1999 vel).
Og vi fikk svinn-reduserings-program.
Så det ble mer arbeid på lederne.
Så Stian gjorde dobbelt mye som Jan Henrik, vil jeg si.
Så Stian jobba bra.
Men han var ikke så reinslig.
Distriktsjef Jan Graarud ba meg si til Stian (Eriksen), (som var Henning Sanne sin kamerat, og som hadde jobba deltid i Rimi, før han dro i militæret), at han lukta litt hest, eller mann.
Og jeg sa fra.
Og han sa at han skulle begynne å vaske seg før han dro på jobb.
Men jeg merka det seinere, at han ikke gjorde det.
Det lukta fortsatt hest/mann av Stian, på jobben, vil jeg si.
Og det tror jeg ikke var lukt som hadde oppstått i løpet av vakta, hvis jeg skulle tippe.
Så sånn var det.
Nå tar jeg med alt det dårlig og, siden jeg blir tulla med.
Men dem var flinke sånn, både Jan Henrik og Stian, på den måten at dem ikke sjukmeldte seg.
Man kunne stole på at dem kom på jobben.
Så det var veldig bra.
Bare noe jeg kom på.
Så sånn var det.
PS 3.
Nå ser kanskje det her litt stygt ut, for hu Wenche Berntsen, som ble sjukmeldt.
Men, hu prøvde ihvertfall, hu og.
Når ei i kassa, (som bare jobba der noen uker, Camilla, som låseansvarlig Hilde kjente), slutta, så prata jeg med Wenche Berntsen, (for det var ikke noen andre å spørre, skal jeg være ærlig).
Og da kom Wenche Berntsen tilbake igjen på jobb, som leder på Rimi Nylænde.
Så hu prøvde ihvertfall.
Så skar det seg vel igjen, noen måneder seinere.
Uten at jeg helt skjønte hva det var.
Eller at jeg husker det.
Men da begynte hu på Rimi Manglerud.
Så hu prøvde ihvertfall, hu var ikke sånn at hu bare ville sitte hjemme og være arbeidsledig.
Så hu var ikke helt umulig hu heller.
Og nå virker det som at jeg var verdensmester.
Men det var jeg ikke.
Dette var den første butikken jeg var butikksjef i.
Og jeg hadde ikke hatt noe kurs i praktisk og/eller moderne butikkledelse.
Jeg hadde blitt lært opp til å lede butikken sånn og sånn, av andre butikkledere i Rimi.
Dvs. på en gammeldags måte.
Som en sånn sjefete sjef.
Så jeg var nok ganske sjefete og litt gammeldags, å ha som sjef, vil jeg tippe.
Men Rimi hadde kurs seinere, og jeg skjønte av kollegaer da jeg jobba på Rimi Kalbakken, at moderne butikkledelse, gikk mye på å lede butikken gjennom ledermøter osv.
Så jeg prøvde å lære meg å lede butikkene på en moderne måte etterhvert.
Mens da jeg begynte som butikksjef, på Rimi Nylænde, i 1998, så skjønte jeg ikke så mye poenget eller viktigheten med personalmøter, for eksempel.
Så de kursene jeg var på, i ledelse, i Rimi, de burde jeg kanskje ha vært på, før jeg ble butikksjef, og ikke etter at jeg hadde vært butikksjef i tre-fire år.
Det er nok mye mulig.
Så sånn er nok det.
Men men.
PS 4.
Altså, jeg skrev det ovenfor, at jeg ikke skjønte poenget med personalmøter, da jeg begynte som butikksjef i Rimi.
Men jeg mente det sånn, at jeg skjønte ikke helt poenget, om hvordan man kunne bruke personalmøter, for å få kontrollen.
For hvis man først har ledermøter, hvor alle lederne blir enige, om hvordan man skal gjøre en ting.
Og så har man personalmøte etterpå.
Da behøvde ikke jeg som butikksjef å si noen ting på personalmøtet, på Rimi Langhus, assistent Sølvi, sa alt, som vi hadde blitt enige om.
For hu hadde visst lyst til det da.
Så sånn var det.
Men, jeg skjønte jo det, allerede i den første butikken jeg var butikksjef i, at personalmøter er fine for opplyse om ting og sånn da.
Men jeg skjønte ikke hvordan man kunne bruke personalmøte som et verktøy, for å få kontroll.
Hvis man skriver referat fra personalmøter, så får man kontrollen da.
Vil jeg si.
Selv om jeg bare jobbet som butikksjef i fire år, så jeg er ikke så ekspert.
Men hvis man har noen umulige ansatte.
Så kan man bare skrive referat, fra personalmøte.
Og så kan man vise dem det, at de var med på det møtet, og at det og det ble sagt.
I et møte om eventuelle problemer osv. da.
Men jeg er ikke så god på det her, men noen ganger kan det kanskje være vanskelig for en butikksjef å få kontroll på en butikk da.
Og hvis man da er god på møter og til å skrive referat og til å ha medarbeidersamtaler osv., så kan man kanskje få kontroll på butikken, på den måten.
Uten at man behøver å oppføre seg som en autoritær sjef, som går rundt og kjefter og smeller og kommanderer hele tida da.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg kom på.
-
Jeg sendte en ny e-post til Follo Tingrett
Google Mail – Oppdatering/Fwd: Skifteattest etter min mor Karen Ribsskog, Drøbak
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Oppdatering/Fwd: Skifteattest etter min mor Karen Ribsskog, Drøbak
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Tue, Mar 9, 2010 at 1:26 PM
To:
follo.tingrett@domstol.no
Hei,jeg bare kom på noe mer.Jeg jobba jo som travel Rimi-butikksjef, så jeg fikk ikke med meg alt som skjedde, i forbindelse med min mors død, for jeg hadde vært på rep-øvelse i HV, i Hurdal, like før, (jeg var i noe elite-HV, inne i Oslo).Og jeg hadde en ny assistent, (jeg var butikksjef på Rimi Nylænde, på Lambertseter, og den nye assistenten var Stian Eriksen, som har vært butikksjef på Rimi Jernbaneveien i Ski, og som da, i 1999, var ny som leder i Rimi, og ikke klarte seg alene, og distriktsjefen, Jan Grårud, var sånn mistroisk type, som stod bak potetgullhylla og spionerte og seinere gikk på meg og dytta på meg, i et møte, på Rimis hovedkontor, i Sinsenveien).Så jeg fikk ikke med meg alt som skjedde, vedrørende boet.Men min søster ba meg kjøre ut til Drøbak, en søndag, for å 'rydde'.Men da mente hun visst å fordele tingene til mora mi, men hu sa vel ikke noe om noen smykker tror jeg.Og hun hadde tatt med onkelen vår, Martin Ribsskog, som da bodde i Larvik, istedet for broren vår.Men man arver jo ikke søsken i Norge, så hva onkel Martin gjorde der, det skjønner jeg ikke hva søstra mi tenkte på da.Og broren min Axel, var ikke der.Og jeg skjønte ikke at vi skulle fordele tingene til mora mi, men plutselig så spurte søstra mi, å Martin du liker glass-karafler, så den vil vel du ha, og han fikk også kjøleskapet osv.Og da sa jeg, for jeg leste mye bøker, at jeg kunne ta bøkene.Men jeg fikk jo ikke oversikten.For jeg hadde ikke oversikten over hvilke ting mora mi hadde.Så jeg vet ikke om det ble rettferdig fordelt, jeg var der bare for å rydde.Og var uforberedt på at søstra mi skulle fordele tinga til mora mi, (som jeg ikke så på som så mye verdt heller, for mora mi hadde vært på sinnsykehus, og var ikke så flink til å vaske opp og sånn, så det var fett på bestikk og glass og sånn der.Så tenkte bare på dette som en rydde og kaste jobb, må jeg si, noe annet hadde jeg ikke blitt foreberedt på.Men jeg lurer på om de kan ha opparbeidet et hat mot meg etterpå, ettersom det glapp ut av meg at jeg kunne ta bøkene.Kanskje Martin ble sur?Men skulle onkel Martin være der og arve etter søstra si da?Var dette godkjent av tingretten i Drøbak?Hva dreiv søstra mi med, kan dere forklare meg det?Mvh.Erik Ribsskog
———- Forwarded message ———-
From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>Date: 2010/3/9
Subject: Skifteattest etter min mor Karen Ribsskog, Drøbak
To: follo.tingrett@domstol.noHei,
jeg takker for skifteattest etter min mor Karen Ribsskog, som jeg fikk i posten her i Liverpool idag.Jeg har et par spørsmål.Min mor hadde en livsforsikring, skulle ikke den ha stått på skifteattesten?Hvordan hadde det seg, at min søster, Pia Ribsskog, fikk disponere midlene etter min mor. Jeg var jo hennes eldste barn, og jeg ble ikke forespurt.Min søster kremerte bare mora mi og kjøpte en gråstein til gravstein, og ga oss ikke noe regnskap, over skiftet.Vi fikk jo over 100.000 hver av oss, så hvis hun hadde lagt det fram ordentlig, så kunne vi jo ha kjøpt en ordentlig gravstein.Men men.Mora mi hadde vel også mye verdifulle smykker osv., siden hun er fra den gamle adelsfamilien Gjedde, (hennes tippoldemor het Maren Gjedde, og bodde på slottet Højriis i Danmark)?Hva skjedde med disse smykkene, vet dere det?Var det dere jeg var i møte hos en gang, i en sak mot en gutt som hadde stjålet i butikken jeg var butikksjef i, Rimi Langhus, i 2001?Mvh.
Erik Ribsskog
-
Nå la jeg merke til noe feil, på tjenestebeviset mitt, fra Forsvaret
PS.
Og den feilen er, fra det året mora mi døde, i 1999.
Da jobba jeg som butikksjef, på Rimi Nylænde, og hadde en ny assistent der, som het Stian Eriksen, for den gamle assistenten, Jan Henrik, dro i militæret.
Så ringte jeg HV, og spurte om jeg kunne slippe unna den øvelsen i 1999, siden jeg hadde en helt ny assistent, som ikke klarte seg aleine, for han var under opplæring.
(Dette gjorde jeg i samarbeid med distriktssjefen, Jan Graarud, som også mente det at jeg burde få fri da, siden assistenten var under opplæring, så han ba meg ta det med HV, når jeg forklarte problemet med rep.-øvelsen, for han).
Og dette gjaldt en øvelse i Hurdal.
Og da sa HV, at jeg kunne få fri, mandag og onsdag.
Så da måtte jeg kjøre til Hurdal, tirsdag morgen, veldig tidlig.
Og så tilbake til Oslo, tirsdag kveld.
Og så tilbake til Hurdal torsdag morgen.
Og så fikk jeg fri fredagen og, for jeg spurte på torsdagen, (noen høye HV-offiserer, var det jeg spurte, som smilte og var glade, for øvelsen var så og si ferdig, på torsdag kveld).
Så tro jeg tilbake til Oslo, torsdag kveld, (jeg hadde en svart Ford Sierra), og dro på jobb på Rimi, på fredagen.
(Jeg var også på en date, på onsdagen, (tror jeg det var), på Grunerløkka, med en dame jeg traff et eller annet sted på nettet, som likte litteratur, så jeg tok med noen bøker.
Men jeg var sliten av all jobbingen og kjøring og rep-øvelsen, så det funka ikke så bra, med daten, husker jeg.
Jeg møtte aldri henne igjen, selv om hun, (som jeg ikke husker navnet på), fikk låne to bøker av meg.
Men men).
Men jeg ser på tjenestebeviset, så står det at jeg bare var der en dag i 1999:
30. august.
Men det er feil, jeg var der både tirsdagen og torsdagen.
Jeg skal se om jeg finner de datoene.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Det må vel ha vært 31. august og 2. september da, som jeg var på øvelse, i 1999, vil jeg tippe:
-
Mer fra Facebook-sida til Espen Sigmund Nornes fra Rimi Langhus. (In Norwegian)
Options
More
About EspenLess About EspenEspen
Sigmund Nornes
hoppet salto med skru rett i senga.. Men bommet. Faen
det var vondt. 43
minutes ago – Comment
– LikeUnlikeYou
like this.Nils
Roar Øien
at 21:30 on 19 Februaryva
d så lurt?? hva? 🙂Espen
Sigmund Nornes
at 21:31 on 19 FebruaryTrodde
det 😛 Gjør det ikke igjen HeheSigmund
Sajed Moe
at 21:32 on 19 FebruaryÅ
faen…hørtes ikke bra ut. Håper det går bra med
deg .Sigmund
Sajed Moe
at 21:33 on 19 February….:)
Espen
Sigmund Nornes
at 21:37 on 19 FebruaryHehe..
Jeg overdriver en del å da -P Men passa litt inn siden jeg
prøvde å hoppe i senge men fløy bare rett over å
rett i gulvet 😛 Skal ikke prøve det igjen nei 😛Nils
Roar Øien
at 21:38 on 19 Februarybra
du lære av sånt 🙂Espen
Sigmund Nornes
at 21:39 on 19 FebruaryFaen
nils..Du må ringe å vekke meg i morgen ass. Jeg trenger
hjelp til å stå opp.. Hvem sitter du på med i
morgen?? Er det plass til meg å ell???Bottom
of FormPS.
Jeg og Espen, vi leda Rimi Langhus, sommeren 2004, etter at butikksjef Stian Eriksen, hadde sluttet.
Jeg hadde ikke jobbet så mye sammen med Espen tidligere, men han var assistent, på Rimi Langhus da, (ansatt av Thomas Bruun), og jeg var låseansvarlig.
Det som skjedde, var at Espen fortalte meg, at han ikke klarte ledervaktene, (tidligvaktene), aleine.
Så han trengte hjelp av Dennis.
For meg, så virka det som at Espen var litt sånn fintfølende, eller hva det heter, for press og sånn.
Så jeg var litt bekymra for at Espen skulle sykmelde seg, og så ble jeg stående igjen, som eneste leder, hele eller halve sommeren.
Det hadde nok ikke gått så bra, hvis jeg måtte ha jobba 16 timer hver dag, i tre-fire uker.
For da hadde jeg allerede jobbet ganske mye tror jeg.
Ihvertfall, så tjente jeg 105.000 i 2004, sjekka jeg, i en e-post jeg fikk fra skatteetaten i Oslo.
https://johncons-blogg.net/2009/02/idag-sa-har-vi-med-en-oppdatering-om.html
Og da jobba jeg ikke så mye, fra januar til mai.
Da jobba jeg bare en dag i uka, ved siden av studier på HiO.
Og jeg dro til Sunderland, for å studere, i september, det året.
Men jeg jobba mye i ferien da.
Så å skulle jobbe enda mer, f.eks. 14-15 timer om dagen, hver dag, i 3-4 uker, det hadde kanskje blitt litt mye.
For det er mye ansvar, i butikkene, det er masse bestilinger og alt mulig, som man må huske.
Så sånn var det.
Så da syntes jeg det var smartest, å la Espen få hjelp av Dennis, på sine vakter, siden det ikke var noen butikksjef, den sommeren, etter at Stian slutta.
Og også siden at Anne-Katrine var på ferie, så jeg fikk ikke pratet med henne om det her.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
-
Mer fra Rimi Langhus osv. (In Norwegian).
Hei,
Between
Ingvill
Storø
and YouToday
at 6:50amjeg
prøver igjen jeg.Du dukka opp på Facebook-sida
mi, siden jeg har Fredrik og Espen Sigmund som Facebook-venner.Hva
skjer da, hvordan går det med jobb osv., og hvordan var det på
skole i England?Og er du noe i Nevlunghavn fremdeles?
Med
vennlig hilsenErik Ribsskog
PS.
Jeg husker ikke
om jeg har skrevet det, men jeg overhørte da jeg jobba på
Rimi Bjørndal, i 2003, at jeg var forfulgt av noe
‘mafian’.Og da kontaktet jeg blant annet hun Eva Joly.
For
jeg husker at jeg tilfeldigvis møtte deg og typen din, var det
vel, på studenden, en gang i 2002, eller noe.Og da sa
du at han typen din skulle studere anti-korrupsjon, eller noe, i
Bradford, noe lignende av hva hun Eva Joly dreiv med.Det er
mulig jeg husker feil men.Bare noe jeg kom på.
Det
var jo litt rart at jeg skulle møte dere tilfeldigvis på
Studenten, men dere studerte vel i Oslo da, så da var det
kanskje ikke så rart uansett.Det er mulig.
Add
as FriendToday
at 7:06amHeisann!
Det
går bra med meg. Jobber som grafisk designer i Oslo og trives
godt. Begynner å bli lenge siden jeg studerte i England nå,
skal tilbake på besøk neste uke faktisk!Jeg var
i Nevlunghavn en tur i sommer – det ligger rett ved der familien har
hytte. Koselig sted!Martin (eksen) studerte Peace Studies i
England, så han er ikke akkurat detektiv. Du sendte meg en
laaaang mail der du skrev om hele mafia-teorien din ja.Håper
du har det fint.Today
at 7:22amJada,
jeg
er i England, hvor jeg har studert på universitet i Sunderland,
og jobbet på vegne av Microsoft og Packaging Europe i
Liverpool.Jeg har også hørt at jeg har blitt
brukt som noe ‘target guy’ av politiet, hva nå det betyr.Og
det var litt som slavedrift å jobbe på vegne av
Microsoft, med mye mobbing fra ledere osv., så de har jeg
startet en arbeidssak mot.Og også politiet i England
driver å tuller, så det er nok å prøve å
ordne opp i.Men men.
Jeg skal få over en
toårsgrad fra HiO nå da, i informasjonsbehandling, så
får vi se om det blir noe ordentlig jobb på meg og.Vi
får se.Husker du forresten da jeg begynte som
butikksjef på Rimi Langhus, så slutta det to jenter, like
før jeg begynte, ei lys ei og ei asiatisk ei.Hvorfor
slutta de da, var hun lyse kjæresten til han butikksjefen
Thomas, jeg husker de oppførte seg som et par omtrent, på
festen hos Sølvi, til ære for Thomas som skulle slutte
som butikksjef, og fikk sammen derfra osv., enda han Thomas gifta seg
med ei dame han bodde sammen med på Langhus, omtrent på
samme tida.Bare synes det var litt snodig.
Hvordan er
den nye ICA butikken på Langhus da, jobber det noen gamle
travere der?Med vennlig hilsen
Erik
Add
as FriendToday
at 7:28amJeg
vet ingenting om hvorfor de jentene slutta, men de var jo 17 år
eller noe, så de syntes kanskje det var på tide å
fokusere mer på skole eller noe. Og det opplegget med han
Thomas og Anita vet jeg lite om. Husker de flørta litt, men
tviler på at det skjedde noe mer egentlig.Den nye
ICA-butikken på Langhus er helt fantastisk! Stor og lys med
masse bra varer (bla. fersk fisk, kjøtt etc.). Jeg har bare
vært der én gang da, men jeg var veldig imponert. Jeg er
usikker på hvem som jobber der, jeg så ingen kjente da
jeg var der ihvertfall.Lykke til videre med
informasjonsbehandling da! 🙂Today
at 3:12pmHei,
ok,
du skjønner Anne Katrine ba meg dra innom Langhus, for å
kikke på butikken, før jeg begynte som butikksjef
der.Og da fikk jeg litt sjokk, for det var den jævligste
Rimi-butikken jeg noen gang hadde sett, etter å ha jobbet i
butikk i ca. 12 år vel.Og da var det første man
så, det var en pall som lå på gulvet, uten
palletrekk, og med noen kampanjerester, som lå nede på
gulvet omtrent.Og hyllene og avdelingene i butikken var så
bomba, så jeg gikk gjennom hele butikken uten å få
lyst til å kjøpe noe.Men jeg kjøpte en
sjokolade i hylla ved kassa da, bare for å prøve å
komme meg ut av butikken uten å lage noe styr.Og da
satt hun asiatiske jenta som slutta, i en den ene kassa, og hun lyse,
sikkert hun Anita da, i den andre kassa.Så jeg tror de
ihvertfall må ha vært 18, siden begge satt i kassa.Men
kanskje de hadde 17 år gamle jenter i kassa, det er mulig, men
det var ikke lov ihvertfall husker jeg, for de måtte være
18 for å selge øl, det husker jeg enda.Men
men.Og da jeg begynte i butikken en uke eller to seinere, så
hadde begge de to slutta.Så jeg bare syntes det var
litt rart da, for det fikk jeg blant annet høre av han Stian
Eriksen, som da var butikksjef på Jernbaneveien i Ski, at hun
asiatiske hadde søkt jobb i den butikken, akkurat som om han
bebreidet meg for noe, enda hun jo slutta før jeg begynte på
Langhus, så det syntes jeg var litt rart da, at dem slutta
akkurat noen dager før jeg begynte, uten at jeg hadde snakka
med dem engang.Og også på grunn av oppførselen
til han butikksjefen som slutta da, ikke Thomas Bruun, men han Thomas
som var ICA eller Hakon-trainee.For hun Anita møtte
spørre han Thomas på festen til Sølvi, om hun
kunne synge en sang, sånn at jeg hørte det.At
hun måtte spørre han om tillatelse til det.Enda
hun var jo ikke på jobb da, og han Thomas hadde jo slutta som
butikksjef.Så jeg synes det virka som at hun Anita var
nesten slaverinna eller kanskje man skulle si hora til han Thomas,
fra hva som skjedde på den festen til Sølvi.Og
jeg husker også at de, Anita og Thomas skulle gå sammen
hjem, til Vevelstadåsen, eller hvor de bodde, for Sølvi
prata høyt med seg selv, om hvordan det skulle gå.For
han Thomas var jo nygift osv., med en pen lys kone, mener jeg å
huske, som bodde på Vevelstad/Langhus der vel.Så
jeg synes det var litt rart, at begge de damene slutta da dagene før
jeg begynte der, pluss at det virket som at hun Anita og han Thomas
hadde et hersker/slave-forhold, på den festen til Sølvi.Pluss
at jeg også fikk høre det fra han Stian som seinere ble
butikksjef på Langhus, og som var assistenten min da jeg var
butikksjef på Nylænde på Lambertseter, i 1999 og
2000.Så jeg lurte på om de damene rett og slett
var horene til han Thomas, og at det var derfor de måtte
slutte.Nå er jeg ganske direkte her, men jeg ble jo
klandra av han Stian, for at hun ene slutta, og jeg så jo
hvordan han Thomas og hun Anita oppførte seg på den
festen hos Sølvi, så da tar jeg med det, mens jeg kom på
det her.For at jeg skal bli klandra, for at ei jente slutter,
enda hu slutta før jeg begynte der, det syntes jeg var veldig
rart.Jeg ble paff da han Stian begynte å fiske om det
her, og han spurte ikke noe ordentlig spørsmål egentlig,
han bare nesten klagde på meg.Men jeg skjønner
at det her er ting jeg burde ta opp med han Stian Eriksen, og ikke
med deg, men jeg tenkte at siden du jobba på Langhus da, så
var det greit å høre med deg og.Lykke til selv
med jobb osv. da, og takk for svar!Med vennlig hilsen
Erik
Add
as FriendToday
at 4:43pmFor
min del høres dette helt absurd ut, og jeg er ganske sikker på
at du har overanalysert og sett ting i situasjoner som ikke har vært
der i det hele tatt. Hvis du fortsetter å finne frem til disse
personene, eller han Stian, kan det ende med at flere uskyldige folk
blir rammet av et falskt rykte/mistanke og det er nok ikke noe
hyggelig for dem. Jeg tror ingen har gjort noe galt, og jeg VET at
ikke Thomas hadde et hersker/slaveforhold med noen av de
jentene.Fra utsiden virker det for meg som at du føler
deg forfulgt, uthengt og mistenkt uten nødvendigvis å
være det, og det virker som at du overanalyserer folks
handlinger veldig. I og med at jeg blir blandet inn i situasjoner og
hendelser du husker, og andre folk jeg har kjent blir innblandet i
disse teoriene, synes jeg det er litt rart.Jeg har aldri lagt
merke til noe rart eller spesielt med noen av mine kolleger å
Rimi, så hvis du vil ha folk til å bekrefte noe må
du nok henvende deg til noen andre enn meg.Ingvill
Today
at 6:01pmNei
nei,jeg sier bare hva jeg hørte ble sagt på den
festen jeg.Og hva jeg hørte han Stian sa.
Jeg
bare lurte på om du visste hvorfor de slutta, siden du også
jobbet i butikken.Jeg bare spør deg, siden du jobbet
på Rimi Langhus.Dette er ting jeg har tenkt på
som snodige i ettertid.Hvis det er ting som man synes virker
veldig rart i ettertid, på en arbeidsplass, så må
det være lov å ta opp det med tidligere kolleger.Jeg
ringte f.eks. Anne Katrine, for noen uker siden, og hun sier at hun
ikke husker noe fra de 12 årene jeg jobbet i Rimi.Så
da begynner jo jeg å lure på om noe er galt.Hvor
sannsynlig er det, at en sjef du har hatt i ti år i Rimi ikke
kan gi noe svar på hvordan du jobbet i firmaet.Det er
tydelig at det er noe rart som foregår, synes jeg.Så
prøver jeg å finne ut hva som foregikk da.Det
var også mye rart som foregikk på Rimi Kalbakken, hvor
jeg jobbet før jeg begynte på Rimi Langhus.Men
jeg skjønner det, hvis du ikke vil bli innblandet, så
jeg skal ikke plage deg noe mer med det her.Men takk for at
du svarte uansett, og fortsatt lykke til med jobb osv.Med
vennlig hilsenErik
Add
as FriendToday
at 8:54pmTakk
for det, og lykke til videre du også 🙂PS.
Den lørdagen i mai 2001, var det vel, som jeg var innom Rimi Langhus, for å kikke på butikken, etter at Anne Katrine Skodvin hadde foreslått at jeg skulle begynne der.
For jeg ville ikke jobbe i Anne Netelands distrikt lenger, etter at jeg måtte slutte på Rimi Kalbakken, ikke fordi jeg hadde gjort noe direkte galt, men det var en sånn stor klikk der mot meg da.
At alle i butikken var mot meg, så enten måtte jeg slutte, eller så måtte alle de andre på Rimi Kalbakken slutte, sa Anne Neteland.
Så sa hun også at Anne Katrine hadde tilbudt meg Rimi Langhus da.
Og Neteland tilbydde meg Rimi Ammerud.
Men det hadde vært såpass store samarbeidsproblemer, mellom meg og Neteland, mens jeg jobbet på Rimi Kalbakken, så jeg tenkte at jeg ville ha gått av å komme meg ut av hennes distrikt.
Selv om jeg syntes det i for seg hørtes artig ut med Rimi Ammerud, for det var en veldig bra drevet Rema ved siden av, sa Prestegarden, assistent på Rimi Kalbakken, og han butikksjefen på Rema på Ammerud hadde visst slitt ut tre assistenter, ifølge Prestegarden.
Men jeg vil kanskje ta det han sier med en klype salt, for han sa også veldig mye annet rart.
Men men.
Men jeg syntes også at Rimi Langhus virket som en utfordring, for den var den værste Rimi-butikken jeg noensinne hadde sett.
Men, det var nok ikke så mye som skulle til, for å få det til å virke bedre.
Den daværende butikksjefen, Ica-trainee Thomas, han var jo som nevnt trainee, så han hadde ikke jobbet seg opp i gradene innen butikkyrket, slik som jeg hadde.
Neida, han skulle bare lede en butikk i et år, som del av trainee-programmet i Rimi/ICA/Hakon.
Så han var nok ikke så sterk på det butikkfagelige.
Og hun assistenten Sølvi, hun hadde jobba på lompefabrikken, hva het den fabrikken igjen da.
Tja.
Ja, det navnet kommer jeg ikke på nå, men det var noen som hadde lomper, som ble lagd på Langhus, og som kosta dobbelt så mye som Bakers-lompene, og som ikke var prisa, og som Sølvi hadde dratt inn i butikken, og som likevel solgte like mye som Bakers-lompene.
Så man kan lure på hva det er i de Bakers-lompene.
Hm.
Jeg viste det her til Anne Katrine da.
At Sølvi hadde dratt inn en sjokk-selger med ‘Langhus’-lomper, inn i butikken, og solgte varer som ikke Rimi var ment å selge.
Men Anne Katrine bare smilte, eller trakk på skulderne, og ville ikke stoppe dette uregelmenterte salget av ‘Langhus’-lomper.
Og det var ikke likt Anne Katrine, synes jeg.
Det var jo landsdekkende avtaler som ble brutt her, av assistent Sølvi.
Og hun var sånn at hun sykmeldte seg hele tida, og vi hadde ikke noen back-up person for henne da.
Så jeg behandlet hun Sølvi litt med silkehansker egentlig.
Så jeg heiv ikke ut Sølvi og Langhus-lompene.
Neida, men jeg sladra til Anne Katrine.
Men Anne Katrine heiv heller ikke ut de lompene.
Så her var det noe muffens, vil jeg nesten si.
Men Sølvi, hun var sånn at hun var vant til å jobbe på lompe-fabrikken da.
Eller brød-fabrikken var det kanskje.
Eller bakeriet heter det vel, med riktige ord.
Så hun var flink til sånn som kommunikasjon og å ‘coache’ de ansatte.
Det vil jeg si at hun var veldig flink til.
Eller hun coachet ikke, hun ledet, vil jeg si.
Eller sjefet gjorde hun kanskje.
Det får man spørre medarbeiderne der, hvordan ledelsesstil Sølvi hadde.
Jeg fikk ikke noen klager på henne, ihvertfall.
Men Sølvi kjente alle, og sønnen hennes jobba der f.eks., og hun var en lokal dame, som var kjent i lokalmiljøet.
Så Sølvis stilling var ganske sterk, hun hadde en sterk uformell stilling der.
Så det var ikke bare bare for meg, å dukke opp fra Oslo, og begynne å sjefe over Sølvi.
Da hadde det nok blitt sykmelding på a fortere enn svint, vil jeg tippe.
Og det var heller ikke målet mitt.
Jeg var sliten av krigingen på Rimi Kalbakken, så jeg fulgte Anne Netelands råd, på Rimi Langhus.
Og det var å nullstille seg.
Så jeg nullstilte meg, og bare tok over han ICA-trainee Thomas sine arbeidsoppgaver.
Men jeg var jo en kar som hadde gått gradene fra kassa og gulvarbeid.
Med diverse fruktkurs og årevis med kjølevarebestillinger og tørrvarre og melk og brød-bestillinger, på Rimi Nylænde og Rimi Bjørndal.
Så jeg kunne butikkfaget omtrent helt fra grunnen og også omtrent til fingerspissene.
Så jeg bare gjorde det samme som han Thomas jeg.
Men jeg hadde jo mer erfaring fra butikk.
Så da fikk vi Rimi Gullårer 2001, som en av de tre beste Rimi-butikkene i Stor-Oslo.
Den herja Rimi-en, noen måneder før, fikk Rimi Gullårer.
Det synes jeg var artig.
Og vi fikk vel forandret standarden på butikken.
Så da jeg slutta som butikksjef der, et års tid seinere, så så Rimi Langhus nesten ut som en matbutikk.
Kan jeg nesten si.
Men det gjorde den ikke i mai 2001, synes jeg.
Da klarte jeg å gå gjennom hele butikken, uten å kjøpe en eneste vare.
Så at ikke folka ute på Langhus klaga mer på Rimi-butikken sin, enn de etter min viten gjorde, det er ganske bemerkelsesverdig.
Men, det var alt for lite hylleplass, i den butikken.
Så hyllene ble for tomme.
Og det var lite lagerplass og, så det ble et styr hver gang varene kom.
Og det var et styr å holde orden på lageret, innimellom at varene kom da.
Så som butikksjef på Rimi Langhus, så måtte man holde tunga rett i munnen, når man tok bestillinger osv.
Men der hadde vel jeg en fordel da, som var en gammel rev i butikkfaget omtrent, etter mange års arbeid som assistent og butikksjef på Rimi Nylænde, Rimi Bjørndal og Rimi Kalbakken.
Så det gikk egentlig ikke så værst, butikkfaglig ihvertfall.
Men for å ta den første dagen jeg var innom der.
Da kjøpte jeg bare en sånn Hakon-melkesjokolade.
Jeg hadde egentlig tenkt å gjøre lørdagshandel.
Men butikken så så jævlig ut.
Men jeg hadde egentlig tenkt å få kontroll på livet mitt da.
For da jeg jobbet på Rimi Kalbakken, som butikksjef, så lærte jeg at Rimi-systemet, var fullt av råtne folk, må jeg si.
Så jeg ville egentlig ut av Rimi.
Men så overhørte jeg en samtale mellom hun Anita, tror jeg det var, og Anders Karlsson vel, (hun Anita og han Anders Karlsson var kjente, de så jeg prata flere ganger).
Og da sa hun jenta, Anita tror jeg det var, at nå skulle det bli så bra der, da jeg begynte der.
Overhørte jeg at hun sa til Anders Karlsson, mener jeg det var.
Eller om han heter Karlson.
Noe sånt.
Så da tenkte jeg, at jeg får vel prøve å gjøre en innsats som butikksjef på Rimi Langhus og, før jeg slutter i Rimi.
Så da prøvde jeg å heve standarden på butikken da, og stå på, for å få frukta bra, spesiellt.
Jeg satt opp en ekstra fruktavdeling nesten, ved inngangen, der hvor den pallen, som også vel så ganske gammel og svart ut, og som ikke hadde rødt Rimi-palletrekk på, hadde ligget på gulvet, den første dagen jeg var der.
Og jeg prøvde også å heve standarden på frukta.
Og Sølvi og de, de lot meg bare holde på i frukta der, til jeg var ferdig, med å luke bort dårlig frukt fra dagen før osv., for det var ikke de andre der så flinke til.
Så det var en forrandring fra Rimi Kalbakken, hvor de andre medarbeiderne begynte å tiske om meg, hvis jeg holdt på for lenge i frukta, husker jeg.
Simone osv.
Men men.
Men på Langhus, så gjorde ikke Tove og Sølvi det, hvis jeg prøvde å få fruktavdelinga bra.
Så det var en forbedring, fra Kalbakken, husker jeg at jeg syntes.
Mer da.
Jo, det stod en metall, grå, nesten enorm smågodt-sjokkselger fra Candy King, midt i fruktavdelinga.
Og i enden av den første gangen man gikk i, da man kom inn i butikken.
Så den svære metall-sjokkselgeren, i ‘kommunist-grått’, den hindret veldig innsynet i butikken, når man kom noen meter inn i butikken, i tillegg til å ødelegge fruktavdelinga helt.
Og godteriet var jo i kassaområdet.
Så den ‘kommunist-sjokkeren’, den ødela hele butikken helt, syntes jeg.
Sølvi, hun var jo ikke så sterk på det butikkfagelige.
Selv om hun var god på kommunikasjon, og vel også ledelse tror jeg ihvertfall, fra lompe-fabrikken på Langhus da.
Men matbutikker, det kunne hun nok ikke så mye om.
Det var vel ikke sånn at hun hadde hatt butikksjefer over seg, som hadde lært henne det grunnleggende i faget, sånn som jeg hadde hatt, i Magne Winnem og Elisabeth Falkenberg osv.
Det er nok mulig at Sølvi ikke hadde.
Han ICA-trainee-en, han kunne nok ikke lære bort sånt, tror jeg, for han visste nok ikke så mye om sånt han heller.
Noe sånt.
Og heller ingen av de andre medarbeiderne på Rimi Langhus, var så sterke butikkfagelig.
Selv om de var flinke med kundene og sånn, så det var ikke noe galt med dem som folk, tror jeg.
Selv om Trond, sønnen til Sølvi, og kameraten/kollegaen hans, de satt mye på pauserommet.
Trond skulle egentlig rydde hyllene i butikken, to ganger i uka, var det vel.
Ihvertfall fredager skulle han rydde hyllene i butikken, før helga, i fire timer, var det vel.
Men det ble aldri gjort.
Jeg gikk gjennom det med han, og forklarte hvilke hyller som var viktigst.
Så kunne han kanskje rydde halvparten av hyllene.
Men det ble heller aldri gjort.
Det er mulig det var fordi at mora hans satt han til å gjøre andre ting.
Det er mulig.
Men avtalen var at Trond skulle jobbe fredager med å rydde hyller, i en ny lagervakt-stilling, var det vel.
Men det fungerte aldri.
Det var fordi at jeg visste, at man kunne føre noen timer i uka, på vaske-budsjettet til butikken.
Så da frigjorde vi noen penger på lønnsbudsjettet, samtidig som vi fikk butikken mer hygienisk da, med ukentlig renhold.
Hvis ikke det var oppe å kjøre fra før da.
Men det frigjorde ihvertfall sånn, at vi fikk frigjort noen timer, på fredager, for en lagerhjelp til å rydde hyller i butikken.
For det syntes jeg trengtes der.
Og det var Sølvi enig i.
Og hun fikk overtalt meg til å gi Trond den vakta.
Og da huska ikke jeg at Trond var sønnen hennes, for det var en av de første ukene.
Men seinere, så kom jeg på det, at han trainee-Thomas, han hadde advart meg litt mot det, å gi mer vakter til Trond.
Men det var første dagen, så det forsvant litt i alt det nye i butikken der.
Så da Sølvi foreslo det i møte, å gi Trond den vakta på fredager, så hadde jeg ikke det han Thomas sa første dagen, i hue.
Men for ærlighetens skyld, så må jeg innrømme at han advarte meg mot å gi Trond flere vakter.
Og det var fordi at Sølvi, mora hans, jobba i butikken.
Og så nære familiebånd, i en Rimi-butikk, det er ikke alltid gunstig.
Det blir dobbelt-roller, som det vel heter.
Det blir både mor-sønn roller og leder-medarbeider roller, på Sølvi og Trond da, så da kan det bli litt surr i rollene da, og da kan det gå ut over butikken, muligens.
Så det var ikke helt gunstig alltid, ihvertfall ikke som en hovedregel.
Så sånn var det.
Men, jeg sørget ihvertfall for at en som het David, fikk en vakt, og ikke Trond, da jeg sluttet som sjef på Rimi Langhus.
Etter møte med Anne-Katrine.
For da sa Anne Katrine, at hvis Trond skulle ha flere vakter, så kunne han jobbe i andre Rimi-butikker.
For hun var obs på den her mor-sønn problematikken, i forbindelse med at både Sølvi og Trond Berget, jobbet i samme Rimi-avdeling.
Hun hadde vel antagelig pratet med trainee-Thomas om det her, tidligere, vil jeg tro.
Men men.
Så jeg kjøpte altså Hakon sjokolade, for jeg ville begynne å spare litt penger osv., så jeg kjøpte ikke Freia sjokolade.
Og det var fordi at jeg ville prøve å ha noe matbudsjett osv., og prøve å få kontroll på livet mitt, og komme meg ut av Rimi, etter problemene på Rimi Kalbakken, og etter at jeg fant ut at det var masse råtne folk oppover i systemet i Rimi.
Så jeg ønsket ikke å jobbe i et firma som for meg virket gjennområttent.
For jeg tenkte sånn, at jeg hadde bedre ting å bruke tiden min på, enn å sløse den bort, i et firma som var gjennområttent, og hvor jeg ikke ville fått noe igjen for innsatsen likevel, slik som jeg skjønte det.
Men pga. at jeg overhørte den samtalen mellom hun Anita og han Anders Karlsson, så bestemte jeg meg for å ta i et tak, på Rimi Langhus og, før jeg ga meg i Rimi.
Sånn at jeg ikke skulle gi meg, på en ynkelig måte, i Rimi.
Jeg ville ikke at jeg skulle ha rykte på meg, på Langhus, for å være en butikksjef som bare jobbet der i et par måneder, og så begynte i en ny jobb.
Så jeg gjorde et ærlig forsøk på å få Rimi Langhus bedre og, som jeg hadde gjort tidligere på Rimi Nylænde spesiellt, men også Rimi Bjørndal og på Rimi Kalbakken, hadde jeg også prøvd da, men med mindre lykke i de store butikkene, fordi på Bjørndal var jeg ikke butikksjef, så da bare gjorde jeg det butikksjef Kvehaugen satt meg til.
Og på Kalbakken, så var det problemer da, med assistentene og personalet da, som nevnt tidligere.
Men på Rimi Nylænde, en butikk som kunne minne litt om Rimi Langhus, iom. at det begge steder hadde blitt drevet butikk, ‘i alle år’, og det var begge steder nedslitte lokaler, og utfordringer i forbindelse med for stort lager på Rimi Nylænde og for lite lager på Rimi Langhus.
Selv om butikkstandarden, da jeg tok over som butikksjef på Rimi Nylænde, etter butikksjef Monika, i 1998, var mye høyere, enn da jeg tok over Rimi Langhus, etter ICA-trainee Thomas, i 2001.
Så Nylænde, den butikken fikk jeg og assistent Stian Eriksen, (og også Jan-ern, som han ble kallt, Jan Henrik, som var assistent før Stian, sammen med Wenche Berntsen og en låseansvarlig som het Hilde, og senere låseansvarlige Jørn, Ida og Manzoor).
Vi fikk Rimi Nylænde ganske strøken, på et par år.
Sånn at distriktsjef Fjellhøy, han sa i år 2000, at driftsdirektøren i Rimi, selveste driftsdirektøren, (som jeg ikke husker navnet på), han hadde visst høylydt priset butikken vår, Rimi Nylænde, at der var det alltid brillefint, eller noe lignende, ifølge Fjellhøy.
Så jeg og de andre lederne på Rimi Nylænde, og medarbeiderne da, kunne nok være litt stolte over at vi fikk butikken der til å funke ganske bra.
Vi fikk svinnet bra i 2000 og, og omsetningen var bra, og lønna var ikke så værst heller.
Jeg tror alle tallene var bra.
Men jeg fikk ikke noe bonus, fra Rimi, for år 2000, enda alle tallene var bra.
Forstå det den som kan.
Men men.
Men vi fikk også til en standardheving på Rimi Langhus, vil jeg si.
Men jeg måtte ta de fleste bestillingene.
Og problemene fra Rimi Kalbakken, de gnagde fortsatt i bakhodet mitt.
Og Anne Katrine Skodvin, distriktsjefen, hun ville ikke prate om de problemene på Kalbakken. Og heller ikke driftsdirektøren, han vestlendingen fra Mortensrud vel, ville prate om de problemene, da jeg tok det opp med han og regionsjefen, på Rimi Kalbakken, like før jeg sluttet, i mai 2001, da de var innom Rimi Kalbakken, for å se at standarden var bra før 17. mai 2001, hvis jeg husker riktig.
Så jeg forklarte Anne Katrine, at jeg måtte ha ferie, for jeg var sliten etter Kalbakken og jeg stod også på ganske bra på Langhus.
Så jeg tok en uke ferie, før jul 2001.
I November, var det vel.
Før julerushet begynte for fullt.
Og så en uke ferie, igjen, etter nyttår 2002.
Og da, før den ferien, så hadde Sølvi og verneombudet, Morten Saksgård, tror jeg han heter.
De hadde hatt møte, dagen før jeg tok ferie, eller noe.
Noe møte som agendaen for, var hemmelig, for meg.
Men Sølvi kikka stygt på meg da.
Så da hadde jeg fått nok.
Så da orka jeg ikke å gå på jobb igjen, etter ferien, etter nyttår 2002.
Men jeg gikk til legen, og forklarte at jeg hadde møtt veggen.
For jeg var veldig overarbeida, og så ut som et lik omtrent, og med store ringer under øya.
Så noen som skulle ha bryllup, de ville ikke at jeg skulle hente brusen for dem, som dem skulle ha i bryllupet, sommeren 2002, var det vel, for jeg så så jævlig ut, skjønte jeg på dem.
Jeg var veldig bleik da, pga. overarbeid, og med svære ringer under øya.
Og da, ved nyttår 2002, så hadde også Rimi Langhus vunnet Rimi Gullårer, for år 2001.
Og da syntes jeg at jeg kunne gi meg på Langhus, med æren i behold.
Så da syntes jeg at jeg kunne slutte med god samvittighet da.
Så da sykmeldte jeg meg, og begynte å planlegge at jeg skulle studere, fra høsten 2002.
For å få meg en ny karriere innen data da, siden jeg syntes Rimi var litt gjennområttent som firma.
Så jeg var hjemme i mange uker, for å prøve å komme meg igjen, etter mange års overarbeid.
Men, jeg ble litt deprimert av å bare være hjemme.
Og, jeg ville ikke tilbake til Rimi, så fort som legen ville.
Så jeg forklarte at jeg var litt deprimert, og jeg tenkte jeg kunne bruke tiden, til å finne ut mer om sykdommen som moren min hadde.
For hun sa alle var sinnsyk.
Så jeg tenkte jeg kunne prøve å finne ut mer om det.
Så jeg tok noe tester hos han fastlegen, på Bentsebrugata legesenter.
Men da forstod jeg hvor latterlig det var, å tro at jeg var manisk-depressiv, fordi jeg var overarbeidet og deprimert.
Det var nok bare fordi jeg var blitt brukt som noe slags slave, på Rimi, at jeg var overarbeidet.
Og jeg var deprimert, fordi jeg egentlig ikke hadde noe liv eller noen venner eller familie, som kunne støtte meg hvis jeg fikk problemer da.
Den støtten gikk mest bare en vei.
Med unntak av en kamerat som het Magne Winnem, som kunne gi råd osv.
Men han også hadde jeg merket at det skrantet litt på, de siste årene da.
Så han var heller ikke noe sånn person jeg hadde full tillit til da.
Så sånn var det.
Så jeg var litt deprimert også.
Søsteren min hadde fortalt meg, at hun hadde venninner, som fikk ny utdannelse på attføring.
Så jeg prøvde å fiske litt med han legen da.
For jeg tenkte, at nå hadde jeg jobbet hardt i mange år, så kanskje jeg også kunne få sånn attføring da, og ikke bare venninnene til søsteren min.
Men det hintet tror jeg ikke han legen tok.
Så tilslutt, så bare ordnet jeg med studieplass på HiO selv.
På Informasjonsbehandling, bachelor.
Eller om det var informasjonsteknologi.
Og jeg sa jo til hun Anne Katrine, halvveis for spøk, da jeg var deprimert og sånn, at jeg ble litt lenger sykmeldt, for jeg skulle til legen igjen, for jeg var sinnsyk, sa jeg til henne.
For jeg var deprimert da.
Hun Anne Katrine skulle alltid være så tøff, så det var sikkert derfor jeg sa sinnsyk istedet for deprimert da.
Men jeg vet ikke om hun da virkelig trodde at jeg hadde blitt sinnsyk(?)
Hun sa det, da jeg kom tilbake til Rimi Langhus, for å jobbe to-tre måneder, som butikksjef, før jeg skulle begynne å studere, at ‘alle kan vel bli litt sinnsyke en gang iblant’.
Så jeg regner med at hun skjønte at jeg egentlig ikke var sinnsyk, det var bare at jeg overdrev litt, det med at jeg var deprimert osv., sånn at hun skulle skjønne det, at det var ikke sånn at jeg kom tilbake på jobb med en gang liksom.
Men hva hun egentlig trodde, det skal jeg ikke svare på.
Hun hadde ikke noe ordentlig møte med meg, hvor hun tok opp dette, etter at jeg begynte å jobbe som butikksjef igjen, våren 2002.
Så jeg får ikke håpe det at hun har gått rundt og trodd jeg har vært sinnsyk da, men man vet aldri med henne.
Kanskje hun bare fleipa, det er mulig.
Men jeg får regne med at hun kjente meg såpass bra, etter å ha vært distriktsjefen min i Rimi, i nesten ti år da, sånn at hun skjønte at det ikke var noe mer enn noe depresjon i forbindelse med overarbeid, etter problemene på Rimi Kalbakken osv.
Jeg regner med at hun skjønte det.
De testene jeg fikk, av fastlegen, i Oslo, de viste ihvertfall at det var bare tull, så det gadd jeg ikke å bruke mer tid på.
Jeg bare ordna med skolen, på HiO, og søkte lån hos lånekassa, og kom meg videre.
Jeg måtte nesten gjøre det sånn, for jeg var så overarbeida, og jeg hadde ikke noen oppsparte midler, så jeg måtte nesten sykmelde meg noen måneder, for å få kontroll på livet mitt, og komme meg ut av Rimi da.
Men jeg syntes det var greit, for det var rett og slett sånn, at jeg hadde møtt veggen, og hadde fått nok av Rimi, så jeg må si at sykmeldingen var reell, etter at også Sølvi begynte å oppføre seg rart, og se stygt på meg osv.
Hva det var, som hun og verneombudet hadde møte om da, det fikk jeg ikke funnet ut av, da jeg kom tilbake til jobb, våren 2002.
Da skulle jeg bare jobbe et par-tre måneder, heltid til, i Rimi, før jeg skulle begynne å studere.
Og da oppførte alle folka seg mer menneskelig der, syntes jeg det virka som, da jeg kom tilbake fra sykmelding.
Da var de nesten litt høflige mot meg, noen ganger, eller hva jeg skal tolke oppførselen deres som.
Men dem syntes kanskje litt synd på meg som hadde vært sykmeldt, hva vet jeg.
Jeg så ihvertfall framover, og begynte å studere da, høsten 2002.
Men, jeg leide hybelleilighet av Rimi, i Oslo sentrum, og det passa bra i forhold til skolen, så jeg ville gjerne beholde den.
Så da ble det til at jeg jobbet som låseansvarlig, to dager i uka, ved siden av studiene, på Rimi Bjørndal.
Men der var det to ‘Hitler’-butikksjefer, etter hverandre, Irene og Johan, så jobben tok en litt for stor del av oppmerksomheten min, iforhold til studiene, som egentlig skulle vært første-prioritet.
Men jeg studerte jo på NHI, data, på begynnelsen av 90-tallet.
Så derfra har jeg 33 vekttall, i mye av de samme fagene som fra HiO.
Og nå har de funnet den karakterutskriften, fra NHI, hos HiO.
Jeg ringte i forrige uke, og den lå sammen med Erasmus-søknadene mine, fra 2004, til Sunderland.
Så nå tror jeg det skal gå greit å få sendt over en Høgskolekandidat-grad, som det heter, i data, fra HiO.
For jeg gikk jo to år der, før jeg dro til Sunderland.
Og jeg fikk med de fleste av eksamenene, selv om det var problemer med Hitler-aktige sjefer på Rimi.
Så jeg har fortsatt en fin toårsgrad, i informasjonsteknologi da, selv om det skjærte seg, i Sunderland.
Jeg skal se om jeg finner en link til dette:
http://studiekatalog.hio.no/content/view/full/192
Så etter alle solemerker, så skal det snart dukke opp en fin formell toårsgrad, med navn Høgskolekandidat i informasjonsteknologi, i postkassen min her.
Så det er ikke så ille.
Så jeg må nesten si at jeg landa på beina uansett, selv etter mye problemer i Rimi, og med HiO og Lånekassa, og med Bertelsmann/Microsoft og politiet og myndighetene i Norge og England osv.
Så det er ikke så ille, må jeg si.
Så da blir jeg fornøyd, hvis jeg får den graden, som jeg egentlig ikke kan se noe grunn til at jeg ikke skal få.
Da kan jeg kanskje få meg en ok datajobb, f.eks., vi får se.
Så det er mye rart, så det blir spennende å se hva som skjer.
Men jeg tror det er mye rart som foregår, som ikke folk gjør åpent.
Og det var noe jeg og Sølvi, vi hadde orden på, da vi jobba som team på Rimi Langhus.
Vi hadde åpen kommunikasjon, for det var Sølvi vant med fra lompe-fabrikken, eller bakeriet da, på Langhus.
Ihvertfall så hadde vi det en stund der, så da skjønte jeg, fra Sølvi, hva det betydde å ha åpen kommunikasjon.
For det hadde jeg nok ikke vært så flink til, i mine tidligere stillinger i Rimi.
Så da lærte jeg noe av Sølvi og, for hun var flink med sånne ting som kommunikasjon osv.
Så det er ikke sånn at det bare er assistentene som kan lære av butikksjefene, det kan også være sånn at butikksjefene kan snappe opp en ting eller to fra assistentene.
Og det er jo gull verdt, å ta med seg ofte, vil jeg tro.
For det spiller jo ingen rolle hvor man snapper opp ting fra, hadde jeg nær sagt, det viktigste er vel at man lærer og forstår ting, vil jeg tro.
Så det får jeg håpe at jeg har lært, fra årene i Rimi.
Det tror jeg ihvertfall, så det har ikke bare vært negativt i Rimi, det er ikke sånn jeg mener det.
Men jeg har alltid hatt det i bakhodet, som leder i Rimi osv., at er det noe problemer, så prøv å gjør noe med dem.
Så derfor var det litt skuffende, at distriksjef Skodvin og også driftsdirektøren, han fra Mortensrud, som hadde den stillingen i mai 2001, at ingen av de ville ha møte om problemene som var i organisasjonen i Rimi, også oppover i systemet, etter de problemene som var i forbindelse med at jeg jobbet som butikksjef på Rimi Kalbakken i noen måneder i 2000 og 2001.
For da skjønte jeg at det systemet som var i organisasjonen til Rimi, var nok ganske gjennområttent.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
-
Enda mer fra ‘Gerd-Liv Valla’. (In Norwegian).
Mer
om Per Edgar Kokkvold, i PFU.Between
Gerd-Liv
Valla
and YouOctober
6 at 5:20pmHei
forresten,mens jeg husker det.
Det er ikke bare det at
det er kaldt i PFU, som er problemet.Da jeg sendte en e-post
til PFU, så svarer Kokkvold, at Nyhuus er hjemme med
dobbelsidig lungebetennesle.Men jeg vil jeg jo ikke ha noe
personlig forhold til en saksbehandler hos PFU.Jeg vil bare
at klagen min, for sensuering og trakassering, (systematisk, må
man vel si), hos Aftenposten, VG, Dagbladet og Nettavisen.Jeg
vil bare, at den klagen skal behandles seriøst.Jeg er
ikke interessert, i å bli for personlig, med saksbehandlerne
der.Og jeg spurte jo ikke om Nyhuus, i det hele tatt.
Jeg
bare spurte om klagen.Og jeg har aldri hatt noe med de å
gjøre, før jeg dro til England.Så jeg
kjenner bare Nyhuus og Kokkvold, fra korrespondase på e-post,
og en eller to telefoner til Nyhuus, angående klage på
trakassering og sensurering fra pressen.Så jeg vi si at
han Kokkvold, er litt indiskret.Hvis en kunde kom til meg, da
jeg var sjef på Rimi.Så spørr han, jeg
klagde på at melka var sur i forrige uke.Da sier ikke
jeg, åja Stian er hjemme for han var så klønete og
sliten, at han datt i trappa ned til kjellern, og slo hue, og fikk
hjernerystelse.(Nå ble ikke Stian sykmeldt da. Jeg bare
tar med dette som eksempel, for det var bare et eksempel jeg kom
på).Jeg ville ikke ha forklart dette så
detaljert, til en kunde, som er egentlig uvedkommende Stians private
anliggende da.Altså, jeg ville bare sagt at han var
sykmeldt kanskje.Det tror jeg er tonen i Norge, hvis det
gjelder folk som ikke er kjente, for eksempel, hvis en kunde
spørr.Da sier man bare sykmeldt, ikke at personen har
operert nesa si, eller at personen har dobbelsidig
lungebetennelse.Neida, man sier bare sykmeldt i Norge.
Jeg
tror personværnloven, også regulerer det litt, antagelig,
at man skal ikke si til alle i verden, hvordan sykdom medarbeideren
har.Hvis jeg skulle gjette da.
Her skriver Kokkvold
til meg, uten noen ordentlig grunn, at Nyhuus har dobbeltsidig
lungebetennelse.Hva er dette, lurer jeg på.
Han
skal vel til nød si at Nyhuus er sykmeldt.Han skal
ikke si personlige ting, om personen Nyhuus, som jeg ikke kjenner,
til meg, en uvedkommende person.Jeg vil bare ha en klage sett
på, på en ordentlig måte.Så her tror
jeg noen må ta en kikk, på hva som foregår i PFU,
når det gjelder personalbehandling og brudd på
arbeidsmiljøloven.Hvis jeg hadde ringt LO, da du var
sjef der, og hadde du sagt at Thyssen var sykmeldt, fordi LO gjorde
henne syk?Du hadde ikke lov å fortelle meg at det var
fordi Lo gjorde henne syk, hadde du vel?Nei, du måtte
sagt at Thyssen var sykmeldt.Og ikke noe mer.
Sånn
skjønner jeg det i hvertfall.Og alikevel, så
driver Kokkvoll, en kjent person til og med i utlandet, vil jeg si,
etter de her Muhammed-tegningene osv.Alikvel, så driver
han og skriver sånn private ting om Nyhuus, til meg, som aldri
har sett personen før.Så her er det noe som ikke
er helt riktig, vil jeg si.Bare mens jeg kom på
det.Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
Add
as FriendToday
at 9:01pmTakk
for presiseringene. Ønsk Stian god bedring fra mei, det var
skrekkelig å høre om det fallet i kjellertrappa.
Hjernerystelse og alt, huff.hilsen G-Liv
-
Jeg tror Kokkvold er litt ute å kjøre, når det gjelder personalbehandlingen sin. At han er litt indiskret. Så jeg klagde til Valla. (N).
Hei forresten,
mens jeg husker det.
Det er ikke bare det at det er kaldt i PFU, som er problemet.
Da jeg sendte en e-post til PFU, så svarer Kokkvold, at Nyhuus er hjemme med dobbelsidig lungebetennesle.
Men jeg vil jeg jo ikke ha noe personlig forhold til en saksbehandler hos PFU.
Jeg vil bare at klagen min, for sensuering og trakassering, (systematisk, må man vel si), hos Aftenposten, VG, Dagbladet og Nettavisen.
Jeg vil bare, at den klagen skal behandles seriøst.
Jeg er ikke interessert, i å bli for personlig, med saksbehandlerne der.
Og jeg spurte jo ikke om Nyhuus, i det hele tatt.
Jeg bare spurte om klagen.
Og jeg har aldri hatt noe med de å gjøre, før jeg dro til England.
Så jeg kjenner bare Nyhuus og Kokkvold, fra korrespondase på e-post, og en eller to telefoner til Nyhuus, angående klage på trakassering og sensurering fra pressen.
Så jeg vi si at han Kokkvold, er litt indiskret.
Hvis en kunde kom til meg, da jeg var sjef på Rimi.
Så spørr han, jeg klagde på at melka var sur i forrige uke.
Da sier ikke jeg, åja Stian er hjemme for han var så klønete og sliten, at han datt i trappa ned til kjellern, og slo hue, og fikk hjernerystelse.
(Nå ble ikke Stian sykmeldt da. Jeg bare tar med dette som eksempel, for det var bare et eksempel jeg kom på).
Jeg ville ikke ha forklart dette så detaljert, til en kunde, som er egentlig uvedkommende Stians private anliggende da.
Altså, jeg ville bare sagt at han var sykmeldt kanskje.
Det tror jeg er tonen i Norge, hvis det gjelder folk som ikke er kjente, for eksempel, hvis en kunde spørr.
Da sier man bare sykmeldt, ikke at personen har operert nesa si, eller at personen har dobbelsidig lungebetennelse.
Neida, man sier bare sykmeldt i Norge.
Jeg tror personværnloven, også regulerer det litt, antagelig, at man skal ikke si til alle i verden, hvordan sykdom medarbeideren har.
Hvis jeg skulle gjette da.
Her skriver Kokkvold til meg, uten noen ordentlig grunn, at Nyhuus har dobbeltsidig lungebetennelse.
Hva er dette, lurer jeg på.
Han skal vel til nød si at Nyhuus er sykmeldt.
Han skal ikke si personlige ting, om personen Nyhuus, som jeg ikke kjenner, til meg, en uvedkommende person.
Jeg vil bare ha en klage sett på, på en ordentlig måte.
Så her tror jeg noen må ta en kikk, på hva som foregår i PFU, når det gjelder personalbehandling og brudd på arbeidsmiljøloven.
Hvis jeg hadde ringt LO, da du var sjef der, og hadde du sagt at Thyssen var sykmeldt, fordi LO gjorde henne syk?
Du hadde ikke lov å fortelle meg at det var fordi Lo gjorde henne syk, hadde du vel?
Nei, du måtte sagt at Thyssen var sykmeldt.
Og ikke noe mer.
Sånn skjønner jeg det i hvertfall.
Og alikevel, så driver Kokkvoll, en kjent person til og med i utlandet, vil jeg si, etter de her Muhammed-tegningene osv.
Alikvel, så driver han og skriver sånn private ting om Nyhuus, til meg, som aldri har sett personen før.
Så her er det noe som ikke er helt riktig, vil jeg si.
Bare mens jeg kom på det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
