johncons

Stikkord: Strømm Trevare

  • Nå kom jeg over et gammelt bilde fra Sand, som jeg mener må være fra 60-tallet, (for jeg kan ikke se kiosken til a Liv, på det bildet)

    gammelt bilde fra sand

    A:

    Dette er verkstedet som farfaren min, (Øivind Olsen), bygde.

    Det het Strømm Trevareindustri, på den her tida, (faren min bytta navn, på firmaet, til Strømm Trevare A/S, på 80-tallet).

    B:

    Dette er ‘Ågot-huset’, som var grønt, til ut på 80-tallet en gang vel, (da min onkel Runar, (tannlege i Ås), bestemte at det skulle være hvitt, husker jeg).

    C:

    Dette er det farmora mi kalte for ‘Jordet til Lersbryggen’, hvor jeg ble oppmuntra til å fange humler osv., som barn.

    D:

    Dette kalte farmora mi for ‘systua til Margit og Anne’.

    Margit og Anne var søstrene til Ågot, og de fikk seg ny systue, på Strømsø, i Drammen, på 70-tallet.

    Margit og Anne hadde også hytte, ved Snippen.

    (Som er et par hundre meter ned den uasfalterte veien, som er like ved punkt ‘E’).

    E:

    Her fant faren min en stor bunke med Donald-blader, fra 60-tallet, på loftet.

    Dette var i 1979 eller 1980.

    (Like etter at jeg hadde flytta til Berger, fra mora mi, i Larvik).

    Det var onkel Håkon, som ville det, at faren min skulle hente de Donald-bladene, (mener jeg å huske).

    Faren min var litt redd for at noen skulle se han, fra riksveien, (mener jeg å huske).

    Onkel Håkon delte den svære bunken med Donald-blader, (som noen av hadde noen jentenavn skrevet i, med penn vel, som jeg ikke husker nå), ‘broderlig’, mellom sin datter Lene og meg.

    Hvis det var noen blader, som det fantes to av.

    Så fikk jeg det mest krøllete, (husker jeg).

    For onkel Håkon sa at Lene var jente, og brydde seg mer om at ting skulle være fine, da.

    Men jeg hadde jo samla frimerker, i en del år allerede, på den her tida.

    Så jeg likte ikke å få de mest krøllete bladene da, (må jeg innrømme).

    Men jeg beit tenna sammen, og klagde ikke, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Seinere har jeg lest, på nettet, at min farfar eide en tomt, sammen med en Philip Eastwood, vel.

    Og dette bildet er fra Facebook, og punkt ‘E’ blir der kalt ‘Philip Eastwood sin kassefabrikk’.

    Men det riktige skulle nok kanskje vært ‘Øivind Olsen og Philip Eastwood sin kassefabrikk’.

    (Noe sånt).

    Det er mulig.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Den lille hvite bua, (langs riksveien), mellom punkt ‘C’ og ‘D’.

    Det kan kanskje ha vært kiosken til a Liv.

    Men sånn som jeg husker det, (fra slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet).

    Så var den kiosken farget lyseblå eller cyan.

    Og jeg synes at den kiosken ser hvit ut, på bildet ovenfor.

    Dessuten mener jeg å huske det, at det liksom var en slags ‘veranda’, utafor inngangen til kiosken, til hu Liv.

    Hvor noen ungdommer, (antagelig hyttegjester), pleide å henge.

    (Dette husker jeg fra begynnelsen av 70-tallet.

    Da bestemor Ågot dro med søstera mi Pia og meg.

    Bort i kiosken til a Liv.

    Med noen ti-øringer osv., i en gjennomsiktig pose.

    Som vi kjøpte smågodt for, da.

    En sommer, som vi var på besøk, hos faren vår.

    Etter at mora vår hadde separert seg, fra faren vår.

    Og Pia og jeg egentlig bodde i Larvik-området, da).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Jeg lurer på om dette er en slags forløper, til kiosken til a Liv.

    Eller om jeg blingser, og dette bare er en flekk snø.

    Hm.

    PS 3.

    Her er mer om dette:

    kiosk hm

    PS 4.

    Her er mer om dette:

    mer om bilde fra facebook

    https://www.facebook.com/groups/266282843489204/

    PS 5.

    Arne Andersen det var vel antagelig faren til Lene Andersen, (i klassen min), tror jeg.

    Han døde det andre året, som jeg gikk på handel og kontor.

    Og da gikk Lene Andersen i klassen min, (husker jeg).

    Og da var vi jo bare cirka søtten år gamle.

    Så faren til Lene Andersen, han døde ganske ung, da.

    Og søstera mi Pia, hu vitsa om dette dødsfallet, og sa at Lene Andersen ikke brydde seg, siden hu alltid gikk i svarte klær, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 6.

    Her kan man se det, at min farfar, (Øivind Olsen), og Philip Eastwood, leide en tomt sammen, på Sand, etter krigen.

    Og det mener jeg at må ha vært den kassefabrikken, som er nevnt, i den Facebook-kommentaren, i PS 4.

    Så min farfar Øivind Olsen, han er det visst ingen som husker lenger.

    Men hans kompanjong Philip Eastwood, han blir visst husket.

    PS 7.

    Her er mer om dette:

    eastwood olsen

    http://johncons-mirror.blogspot.co.uk/2011/05/mer-om-agot-huset-og-strmm-trevare.html

    PS 8.

    Enda mer om dette:

    enda mer kassefabrikk

    PS 9.

    Her kan man se det, at dette tidligere idylliske stedet, (må man vel kalle det), har blitt forvandlet, til verdens kanskje styggeste fabrikk, (eller hva man skal kalle det), siden begynnelsen av 80-tallet.

    Og det er også MC-klubb der nå.

    (I den gamle systua til Margit og Anne).

    Og Bøhmer har bygget der, siden jeg flyttet til Oslo, i 1989, (kan det virke som, ihvertfall).

    (Hvis jeg ikke roter, da).

    PS 10.

    Her er mer om dette:

    stygg fabrikk

    PS 11.

    At Arne Arnesen skal ha hatt noe bilverksted, i kjelleren, til systua til Margit og Anne.

    Det er forresten helt nytt for meg.

    Jeg kan ikke huske at det var noe kjeller, i det bygget, engang.

    Men det stod noen gamle bilvrak, på Jordet til Lersbrygget, (som faren vår visste Pia og meg, da vi var i 4-5-6-års alderen vel), på 70-tallet.

    Noen gamle Cortina-er, og sånn, var det vel.

    Så det må vel ha vært på 60-tallet, tror jeg, at Arne Andersen holdt på der.

    (Noe sånt).

    Systua til Margit og Anne-bygget.

    Det stod ubrukt, på hele 80-tallet, (sånn som jeg husker det).

    Og Arne Andersen, han bodde jo like ved Berger kirke.

    Som ligger et par kilometer sør, (langs riksveien, for det meste), fra der ‘Ågot-huset’ ligger, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Jeg sendte en ny e-post til Tingretten i Drammen


    Gmail – Arvesak Høyen/Fwd: Arvesak Bergstø oppdatering til Høysæter/Fwd: Påminnelse/Fwd: Klage på Tingretten i Drammen/Fwd: Oppdatering/Fwd: Oppdatering – klage/Fwd: Problemer med Drammen Tingrett

    Gmail


    Erik Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>



    Arvesak Høyen/Fwd: Arvesak Bergstø oppdatering til Høysæter/Fwd: Påminnelse/Fwd: Klage på Tingretten i Drammen/Fwd: Oppdatering/Fwd: Oppdatering – klage/Fwd: Problemer med Drammen Tingrett



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Sat, Feb 9, 2013 at 11:41 PM

    To:
    drammen.tingrett@domstol.no

    Cc:
    Postmottak Sivilombudsmannen <postmottak@sivilombudsmannen.no>

    Hei,

    jeg har tenkt litt mer på den familiebedriften, som jeg mener jeg har hevd på.
    Spiserommet var jo huset til farmora mi Ågot og farfaren min Øivind.

    Så verkstedet, (Strømm Trevare), og huset, hører sammen, som en enhet, (mener jeg).


    Så det var feil at min onkel Runar Mogan Olsen fikk huset.

    Og at faren min, (Arne Mogan Olsen), og min andre onkel; (Håkon Mogan Olsen), fikk verkstedet, på deling.

    Dette burde gått til eldste sønn av eldste sønn, (nemlig meg), vil jeg si.


    Som om det var en bondegård, for eksempel.

    Siden dette var et ansvarlig selskap, før faren min gjorde det til aksjeselskap, da.
    Jensen Møbler har også ‘rappet’ en del av eiendomen, (en Humlehave vel som vi kalte for Jordet til Lersbryggen), og der er nå lagerrampe-delen, av Jensen Møbler.


    Men det jordet leika jeg på som barn, og ingen jagde meg derfra.

    Søstera mi og jeg fikk lov til å leike der, og ble oppmuntra til å fange humler der, (husker jeg).

    Og også noe eiendom, lenger bort, (ved den første lagerrampa til Jensen Møbler cirka), hørte til Strømm Trevare og ‘Ågot-huset’.


    Nemlig noe vi kalte for ‘Saga’, som var der farfaren min og en Eastwood, hadde snekret fruktkasser, (på søndagene), mens farfaren min egentlig jobba for Jebsen, med å snekre stamper, til bruk, i tekstilproduksjonen, på Berger og/eller Fossekleiva fabrikker.

    Strømm Trevare og Ågot-huset var tidligere Søndre Høyen gård, (del av en gammel storgård, som en god del av ble solgt av en Maren Bøhmer, under krigen).
    Selv om Strømm Trevare ligger på en slags haug, som det meste av Sand ligger på, så går egentlig Søndre Høyen gård helt bort til Berger gård, eller ihvertfall Sand gård, (selv om den gården ikke har bruksrett i skogen, på fjellet, lenger fra fjorden, så Sand gård var nok en husmannspost, under Søndre Høyen gård, hvis jeg skulle tippe).


    Denne haugen er kanskje en endemorene, eller noe sånt, forresten.

    Så at det skulle bli industriområde, oppå en sånn haug, på 80-tallet, da.

    Et sted, på Sand heter jo Breidablikk, og bestemor Ågot sin far, (min oldefar), fant Tråen-skatten, i Numedal.

    Og bestefar Øivind var etter Iver Huitfeldt, har min far sagt.
    Så det er nesten litt mystisk dette, synes jeg.
    Man kan lure på hva som foregår.
    Kan de bare gjøre om en gård til industriområde, på den her måten?
    Lersbryggen hadde vel kanskje en sag på gården sin.

    Men at det skulle bli industriområde av den grunn, da.
    Og farmora mi sa at hu bodde på Sand, så Søndre Høyen har liksom forsvunnet, må man vel si.
    Dette var bare noe jeg tenkte på nå.

    Men når dette var en familiebedrift, (trevarebedrift), utsprunget fra saga på en gård, og eiendommen var en gård, så burde arveoppgjørene blitt behandlet som en odel-sak, mener jeg.


    Og når det gjelder odel, så er det eldste sønn, som får odelsretten.

    Og min farfar Øivind Olsen, bygde dette huset og verkstedet.

    Og min far, Arne Mogan Olsen, var hans eldste sønn.


    Og jeg er min fars eldste sønn.

    Huset, (og muligens verkstedet), stod i navnet på farmora mi.

    Men der dette ble utsprunget, nemlig på den nenvte saga, så ble dette leiet for femti år, av farfaren min og en Eastwood, (som Frank Eastwood ikke er sikker på hvem var, når jeg nevnte navnet, på Facebook vel).

    Og å leie ut eiendom, for femti og nittini år av gangen.

    Som Maren Bøhmer gjorde, like etter krigen.
    Jeg vet ikke om det er riktig heller.

    Jeg husker ikke hvordan dette var, for verkstedet og Ågot-huset.


    Men for saga, så var det snakk om en leietid, på femti år, vel.
    Men hva med eiendommene da?

    Dette blir kanskje litt komplisert.


    Men jeg kom på det om at spiserommet, var huset til Ågot og Øivind.

    Så de hadde ikke spiserom, nede på verkstedet.

    Så hvor den innleide arbeidskraften, (som Dag Furuheim og Erik Furuheim), spiste.


    Det veit jeg ikke.

    Men ei ungdomsskole-jente, fra Svelvik, som jobba på Strømm Trevare, (da min far styrte der), hu lot en halvspist sjokolade, (som hu ikke likte, som noen hadde kjøpt til henne. En Monolitt vel), ligge oppå noe emballasje, (husker jeg), nede på verkstedet.

    Hu, (som var et år eldre enn meg vel), spurte om jeg ville ha marsipan og trøffel-laget, av den sjokoladen.

    Men jeg syntes at det ble som noe grisete, å spise den sjokoladen, som hu hadde spist av, (husker jeg).


    Så det takka jeg nei takk til, må jeg innrømme.

    Bare noe jeg tenkte på nå, så kanskje jeg kan formelt får bruksretten til denne ‘gården’, tenkte jeg.

    Håper dette er i orden!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2013/1/18
    Subject: Arvesak Bergstø oppdatering til Høysæter/Fwd: Påminnelse/Fwd: Klage på Tingretten i Drammen/Fwd: Oppdatering/Fwd: Oppdatering – klage/Fwd: Problemer med Drammen Tingrett
    To: drammen.tingrett@domstol.no
    Cc: Postmottak Sivilombudsmannen <postmottak@sivilombudsmannen.no>

    Hei,

    jeg ser nå at Idar Sandersen, (som bor på Bergstø), har drevet med møbelproduksjon, inne i Oslo, ganske nylig:

    Dette har ikke jeg vært klar over, enda jeg har bodd i Oslo, fra 1989 til 2004.
    Sandersen vil ikke sende kopi av slektsforskinga, (fra faren hans osv.), fordi at han ikke hadde kopimaskin.


    Men hvis han klarer å lage møbler i Oslo, så burde han vel klare å få kopiert noen papirer, på en eller annen måte.

    (En sånne printer/scaner/copier er jo ikke så dyrt, for eksempel).

    Er han Sandersen bare gretten, eller.


    Kan det være verdier, i Sverres gate også?

    (For min far nevnte malerier etter Kittelsen.


    Selv om jeg må innrømme at jeg tar det min far sier med en liten klype salt.

    Og har brutt kontakten, etter noen få telefoner, for noen år siden.


    Etter at min tidligere klassekamerat Odd Einar Pettersen fortalte meg at faren min hadde flytta til Tønsberg-traktene.

    Noe jeg ikke har fått bekreftet.
    Er det ikke rart at han Sandersen skal bo i det store huset hvis han kan bo i leilighet i Oslo, hvor han også er kjent, da?
    Blir det noe fremdrift hos dere?

    Jeg har fortsatt ikke penger til gebyr, for oppløsing av sameie.

    Men det kan kanskje trekkes fra salgssummen?
    Hadde vært ålbings med en oppdatering.
    På korleis ståa er hos dere, mener jeg.

    Sender kopi til Sivilombudsmannen, for jeg er dessverre ikke helt overbevist om at dere ikke driver med noe tull.

    Dere skal liksom veilede borgerne, (dere statsansatte), men det har ikke skjedd her, mener jeg.

    Her må jeg søke i paragrafer over alt, hvis jeg skal få det riktig, og det burde ikke være nødvendig.


    Jeg ringte og snakka med Høysæter, og da må hu veilede meg, om hvordan jeg skal gjøre det.

    Men hu lot som om hu skulle fikse dette.

    Men det gjorde hu ikke.

    Og månedene og kvartalene fløy, noe som har ødelagt for andre arvesaker, (med tidsfrister), som jeg har hatt.

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2012/10/27
    Subject: Påminnelse/Fwd: Klage på Tingretten i Drammen/Fwd: Oppdatering/Fwd: Oppdatering – klage/Fwd: Problemer med Drammen Tingrett
    To: Postmottak@domstoladministrasjonen.no

    drammen.tingrett@domstol.no

  • Min Bok 5 – Kapittel 36: Mer fra 1997

    En gang, i februar 1997 cirka, (mener jeg å huske, at det var, ihvertfall).

    Så dro jeg og skrota HiAce-en, da.

    Jeg mener å huske at jeg kjørte til Brødrene London der, (må det vel ha vært).

    Jeg hadde vel litt feber, for jeg hadde vel influensa, mener jeg å huske.

    Selv om jeg jobba meg gjennom den, på Rimi Bjørndal, da.

    For jeg hadde så bra helse, etter Geværkompaniet, osv., da.

    (For jeg hadde jo hatt hundre i blodprosent, osv., hadde jo Aker sykehus fortalte meg, like før operasjonen, osv.

    Og jeg var ganske flink i mange idretter osv., (må man vel si), da).

    Så jeg regna med at det gikk greit, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at jeg skrota HiAce-en.

    Det var fordi at den bilen skulle på EU-kontroll, da.

    Og den ene bakdøra, den lot jeg jo gå i vranglås, like etter at jeg kjøpte bilen, en drøyt år tidligere.

    For det sa Toyota på Ensjø, at var det eneste jeg kunne gjøre, med den døra.

    Enten la den gå i vranglås ellers så måtte den alltid stå uløst.

    For det var noe galt med den døra, (bakdøra, heter det vel), da jeg kjøpte HiAce-en, da.

    Så for å ha fått den døra ordentlig, så måtte jeg ha kjøpt ny dør, da.

    Skjønte jeg, på Toyota Ensjø.

    Men det hadde ikke Glenn Hesler fortalt meg.

    At jeg måtte kjøpe ny dør, til HiAce-en.

    Så det hadde jeg ikke råd til, da.

    Så derfor sa jeg bare til Toyota Ensjø, at det var greit, at bakdøra gikk i vranglås.

    (For jeg skulle jo bare ha en bil, sånn at jeg kunne få prøve å kjøre litt på egenhånd.

    For Marianne Hansen, (var det vel), fra Rimi Nylænde, sa at den følelsen var så fin, da.

    Den første kjøringa, på egenhånd, liksom.

    Og jeg ville jo ikke at kjøreferdighetene mine skulle gå i glemmeboka.

    Og Christell hadde jo også rådet meg til å kjøpe bil, (for å få dame).

    Og jeg tenkte jo at jeg kunne jo være grei, å gjøre Glenn Hesler og Øystein Andersen en tjeneste.

    (Siden de hadde dårlig råd, da).

    Så derfor kjøpte jeg den bilen).

    For det var også en sidedør, på den HiAce-en.

    Så jeg tenkte sånn da, at jeg klarte meg med den sidedøra, liksom.

    (For jeg skulle jo ikke akkurat levere køyesenger og vannsenger heller, med den bilen.

    Sånn som jeg hadde hjulpet faren min med, ti-femten år tidligere.

    Da vi jobba for Strømm Trevare).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men Glenn Hesler, han hadde vel sagt det, at det var bare å bytte låsen, (mener jeg å huske, ihvertfall), på den bakdøra.

    Men sånn var det ikke, da.

    (Ifølge Toyota Ensjø).

    Og jeg trengte også bilen, (den samme dagen, eller noe sånt), for jeg skulle jo flytte.

    Så jeg hadde ikke lyst til å ha bilen stående på verksted, da.

    Bare på grunn av bakdøra.

    (Og ikke hadde jeg råd heller).

    Så jeg bestemte meg for å bare bruke sidedøra, da.

    For da var det fort gjort.

    For da var det bare å bytte lås, på bakdøra.

    Og la den gå i vranglås, da.

    Noe Toyota Ensjø så gjorde, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo hørt om EU-kontroll, på den tida, som jeg kjøpte HiAce-en.

    Men EU-kontroll, det var fortsatt nye nytt, (på den her tida).

    Og fra løssalgsavisene, så virka det som for meg, at EU-kontroll, det var noe, som hadde med måling av hvor giftig eksosen var på bilen, (og sånn)

    (Noe sånt).

    Så stor ble jo min overraskelse.

    Da Toyota Ensjø, (var det vel), fortalte meg hvor mye som var galt på bilen, i 1997.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Og som jeg måtte fikse på, for å passere EU-kontrollen, da.

    For EU-kontroll, det går også på sånt, som at dørene er ordentlige, (og masse sånt), da.

    Og det hadde ikke jeg forestilt meg, da jeg kjøpte den her bilen, (og brukte den til flytting, osv.), i 1996.

    Så derfor ble det for dyrt, å fikse HiAce-en.

    Det hadde jeg ikke råd til, for jeg brukte jo også mye penger, på internett, (og sånn).

    Og jeg hadde jo bare betalt 4000, (eller noe sånt), for den her bilen.

    Og den var jo ganske bulkete og, etter kjøringa til Øystein Andersen, (og Glenn Hesler), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da jeg kom fram, til Brødrene London der, (var det vel).

    Så begynte noen sånne pakistanere, i 30-40-åra, da.

    Å liksom sverme rundt meg og HiAce-en, allerede mens jeg dreiv og parkerte bilen der, da.

    For de kjøpte vel da antagelig biler igjen, av Brødrene London, da.

    (Eller noe sånt).

    Men jeg syntes at det her ble litt ekkelt, (husker jeg).

    For jeg var jo bare der, for å skrote bilen, da.

    Men de her pakistanerne, de begynte jo å sikle på bilen nesten, da.

    Og de spurte meg vel om jeg skulle skrote bilen, (eller noe sånt), da.

    Men jeg var jo ikke der for å prate med de ‘gribbene’ der, liksom.

    De burde jo da heller prate med Brødrene London, (eller om det her var et annet bilopphugger-firma, for det husker jeg ikke helt), om bilen, etter at bilopphugger-firmaet hadde overtatt eierskapet, på vraket, da.

    Men så ikke, da.

    Men jeg fikk vel etterhvert vrakpanten ihvertfall, da.

    Og tok vel så T-banen, (eller noe sånt), tilbake igjen, til sentrum, da.

    (Må det vel ha vært.

    Jeg hadde nok litt feber.

    For jeg husker ikke helt klart hvor i Oslo der her var, engang).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på slutten av 1996, eller begynnelsen av 1997, en gang.

    At det var slektstreff, hjemme hos onkel Runar, i Son.

    Som jeg hadde blitt invitert til, da.

    Og jeg hadde vel jobblørdag, tror jeg.

    For jeg husker at jeg kjørte til Son, etter at det hadde blitt mørkt, da.

    Og da jeg kom fram, til huset, til onkel Runar.

    Så var det veldig dårlig plass for meg, til å parkere, husker jeg.

    Jeg husker at jeg syntes, at det var nesten som om noen tulla med meg.

    Og skulle teste kjøreferdighetene mine, (eller noe sånt), da.

    For de visste jo at jeg kom til å dukke opp der, (mener jeg).

    Men det var ikke gjort ordentlig plass for meg, til å parkere på der, da.

    Men det gikk akkurat, da.

    Og da jeg hadde gått inn døra, (i Isdamveien der), så fløy Christell og faren min, (var det vel), ut døra der, da.

    For å inspisere parkeringa mi, (eller noe sånt), tror jeg at det må ha vært.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var jo mørkt der, så jeg visste ikke ellers hvor jeg skulle ha parkert, liksom.

    Og jeg hadde jo nettopp fått lappen og.

    Og jeg hadde jo aldri kjørt i Isdamveien der før.

    Og jeg hadde jo nesten ikke vært i Son, siden første halvdel av 80-tallet, (da faren min bygde det huset), må det vel ha vært.

    Så at jeg istedet burde ha parkert der og der.

    Det var ikke klart for meg, da.

    Jeg var vel bare glad for at jeg klarte å komme meg fram, uten å sovne liksom, etter å ha jobba fra 7 til 19 vel, på Rimi Bjørdal, da.

    (Noe sånt).

    Men jeg fikk vel klage for at jeg ikke hadde parkert bilen oppi ‘høgget’ der, (eller noe sånt), vel.

    Men jeg parkerte ved siden av min fars lignende HiAce, (eller om det var en annen type varebil), mener jeg å huske.

    Foran huset til onkel Runar, da.

    Men da var det veldig lite plass, på hver side av bilen min, etter at jeg hadde parkert da, (husker jeg).

    Men det var jo ikke sånn at jeg bulka, eller noe.

    Så at jeg liksom skulle ha gjort noe galt, fordi at jeg parkerte et sted der det var vanskelig å parkere.

    Det skjønte ikke jeg noe særlig av, da.

    For så lenge jeg ikke bulka bilen, så måtte det vel være greit liksom.

    (Trodde nå jeg ihvertfall, da).

    Men det mente visst ikke Christell og faren min, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og grunnen til at jeg hadde blitt frista, til å dukke opp, hos onkel Runar der.

    På der her slektstreffet.

    (Selv om jeg egentlig prøvde å kutte ut faren min, osv.

    Etter omsorgssvikten, på 80-tallet, da).

    Det var fordi at svømmebassenget endelig var ferdig(!)

    For det svømmebassenget, det hadde det blitt fablet om, siden begynnelsen av 80-tallet da, (må det vel ha vært).

    (Fra faren min og onkel Runar og dem, da).

    Så dette svømmebassenget, det hadde jeg hørt om, siden jeg var guttunge, da.

    For faren min og onkel Håkon, (og min fars hjelpegutt Erik Thorhallsson), de bygde et så flott hus, for onkel Runar, da.

    Med svømmebasseng og hobbyrom, og det som var, da.

    Så de skulle ha bordtennisbord, (var det vel), og svømmebasseng, i kjelleren der, da.

    (Noe sånt).

    Så dette drømte jeg vel om, som guttunge, da.

    At jeg skulle få lov til å prøve de her luksus-tingene, i det nye huset, til onkel Runar, da.

    Men onkel Runar, han hadde ikke råd, til å la faren min, bygge ferdig, hele huset.

    Så svømmebassenget, det stod uferdig, i 10-15 år, vel.

    Og så dreiv vel onkel Runar, å jobba på det, i ferier og sånn, da.

    Men i 1996/97, mer enn ti år, etter at de hadde flyttet inn, i det her huset.

    Så hadde de endelig fått bygd ferdig svømmebassenget også, da.

    Men jeg hadde vel ikke med meg badetøy, tror jeg.

    Men jeg hadde jo hørt det, at det hadde blitt fablet om, det her svømmebassenget, i en cirka femten års tid da, (må det vel ha vært).

    (Og jeg hadde jo også hengt mye, på byggeplassen der, mens faren min dreiv og bygde det her huset da, (på første halvdel av 80-tallet).

    Som guttunge, da.

    Som faren min ihvertfall kalte meg, på den her tida da, husker jeg).

    Så jeg ville jo likevel gjerne ta en kikk på det svømmebassenget da, (mens jeg først var der liksom).

    For det var vel det som søstera mi Pia, sa til meg, (tror jeg), for å lokke meg dit.

    Nemlig at svømmebassenget endelig var ferdig, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg gikk ned trappa, til svømmebassenget der da, (husker jeg).

    (En trapp som var ganske trang, sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og kikka vel såvidt inn der, da.

    Og noen, (muligens Pia osv.), var vel i vannet der, tror jeg.

    Noe sånt).

    Men da, så så vel min døve kusine Lene, sin døve kjæreste, stygt på meg, (tror jeg).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Da jeg gikk ned trappa der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde vel med noe vodka dit, (tror jeg).

    Muligens fra dansketuren, med Rimi Nylænde, et års tid tidligere, (eller noe sånt).

    Og jeg pleide å prøve Rimi sine egne merkevarer.

    Så jeg hadde med Delight tropisk husholdningssaft, (eller noe sånt), som jeg hadde blanda vodkaen med, da.

    (Noe sånt).

    Og da, så ville Ove og Susanne, (var det vel), så gjerne smake på den vodka-blandinga mi, da.

    (Som jeg bare hadde tatt med, fordi det var det eneste jeg hadde, i leiligheten, muligens).

    Og da, så begynte Susanne å spytte ut den vodka og tropiske saft-blandinga mi da, (husker jeg).

    (Som jeg syntes at smakte ganske godt, faktisk.

    For jeg hadde vel da antagelig sitti aleine hjemme, på nyttårsaften, ikke så mange uker før det her vel, og drukket den samme blandinga, da.

    (For å trøste meg med, mens jeg nok var flau, over å være aleine på nyttårsaften, da.

    Så jeg lagde nok ikke en lyd antagelig, da.

    Men jeg husker at jeg på en nyttårsaften hørte, (gjennom veggen), at negerdama Sophia, pulte med noen, i naboleiligheten, da.

    Så hu trodde nok kanskje at jeg ikke var hjemme.

    Siden jeg ikke lagde noe særlig lyd, da.

    Hvis ikke dette var en annen nyttårsaften, da).

    For den vodka og saft-blandinga mi, det var så sterkt da, mente Susanne.

    Noe som jeg syntes at virka litt rart, husker jeg.

    For Susanne var vel ikke noen unge lenger, heller.

    Jeg fylte jo 27 år, i 1997.

    Og Susanne konfirmerte seg, mens jeg var i Geværkompaniet, har hu fortalt meg seinere.

    Så hu må vel ha vært 18-19 år, (eller noe), i 1997, (hvis jeg skulle tippe).

    Og den tropiske fruktsafta, den var vel ganske søt, tror jeg.

    Så at hu reagerte sånn, (etter at Ove fikk henne til å prøvesmake vodkablandinga mi vel), at hu måtte spytte det ut.

    Nei, det syntes jeg at virka litt rart, da.

    Men jeg drakk vanligvis øl, da.

    Men jeg tenkte vel kanskje at jeg ikke kunne komme drassende med øl, på det her slektstreffet, da.

    Jeg hadde jo fått så mye tyn, (av onkel Håkon, osv), siden jeg drakk øl fra flaska, på et tidligere slektstreff, da.

    Nemlig hos Kai Andersen, og dem, våren 1989, da.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg satt like ved der, som Susanne hadde spytta ut vodka-blandinga mi.

    Så begynte også Christell å bable om noe greier, (husker jeg).

    Hu begynte plutselig å si noe sånt, som at da vi bodde på Bergeråsen.

    Så hadde hu hørt en slags vekkerklokke-oppfinnelse, (eller noe sånt vel), som jeg hadde, (der jeg bodde aleine, i Leirfaret da), langt nede i veien der.

    (Altså i Havnehagen da vel).

    Når hu skulle til skolen.

    Og da, så hadde jeg litt problemer, med å skjønne hva Christell mente, husker jeg.

    Men det var muligens sånn.

    At jeg låste inn en klokkeradio.

    I en slags safe, eller noe sånt.

    For at jeg ikke bare skulle slå av klokkeradioen, da.

    Når jeg skulle på skolen, da.

    For jeg var ofte trøtt om morgenen da, (på den her tida).

    Og da, så må vel den ‘oppfinnelsen’, ha lagd en høy lyd antagelig, i området rundt Leirfaret 4B der, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, (når Christell sa det vekkerklokke-greiene).

    Så sa jeg noe, som jeg huska bra, om Christell, fra oppveksten, da.

    (Og som jeg ble minnet på, da Christell begynte å prate om den her tida, da).

    For da sa jeg det, at jeg huska, at hu hadde så ‘skarpe negler’ da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og da, så var ikke det noe ‘koffert’.

    (Som det kanskje kunne høres ut som).

    Men det var sånn, at da Christell og jeg, var 8-10 år gamle.

    Så pleide vi pleide å krangle, om hvem skulle hvor i bilen, og sånn, da.

    Og da, så hendte det, at Christell begynte å klore meg opp, da.

    På armene, osv.

    Når vi skulle inn i bilen, til faren min eller Haldis da, (for eksempel).

    Og det husker jeg enda, da.

    At det gjorde rimelig vond, da.

    For Christell var så aggressiv og hadde så skarpe negler, da.

    Så det var omtrent som å klort opp av en rasende villkatt, (eller noe sånt), vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Plutselig, så var det sånn, at onkel Runar, dro med mange av oss søskenbarna, bort til en annen del av stua, da.

    (Som lå nærmere hagen).

    Og der, så hadde han gjettekonkurranse, da.

    Om hva han mente at slekta skulle hete, til etternavn.

    Og alle gjetta og gjetta, da.

    Og jeg svarte riktig, da.

    Nemlig ‘Olsen’, (for jeg tenkte etterhvert at det her kanskje kunne være et lurespørsmål, da).

    For Runar Olsen, han mente at vi i Olsen-slekta burde hete Olsen, da.

    (Fortalte han, etter at jeg hadde svart det svaret, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men egentlig så var det vel Tommy, som imponerte mest, under den her ‘seansen’, vel.

    For Tommy, som nettopp hadde vært i Telemark-bataljonen, på den her tida, vel.

    Han svarte riktig på masse andre spørsmål, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Som Runar vel kom med før den her slektsnavn-konkurransen, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Jeg husker ihvertfall det, at jeg samstemte med onkel Runar, (og de andre vel), og sa noe sånt som at, ‘Tommy er flink’.

    (Noe sånt).

    Og jeg hadde egentlig ikke hatt så mye med Tommy å gjøre, siden jeg bodde på Bergeråsen, da.

    Og vel mest på den første tida, som jeg bodde på Bergeråsen, (etter at mora mi sendte meg til faren min).

    Så at Tommy hadde blitt så staut og kunnskapsrik, det visste jeg ikke, fra før det her, (må jeg innrømme).

    For Tommy, han var jeg mest vant til å tenke på, som en liten pjokk da, (må jeg vel si).

    Men Tommy, han hadde blitt veldig kald, rolig, kunnskapsrik og sikker, da.

    (Må man vel si, at han viste, under den her seansen).

    Så han imponerte skikkelig, da.

    Det tror jeg at de fleste der var enige om.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så gikk folket å la seg, mener jeg å huske.

    Men jeg selv, jeg ble ganske lenge oppe, da.

    For det var ikke bestemt ennå, hvor jeg skulle sove der, da.

    For jeg skulle kanskje sove nede ved svømmebassenget der, da.

    Like utafor det rommet, (bordtennisbord-rommet kanskje?), hvor Lene og hennes kjæreste, (som begge var døve), skulle sove, da.

    Og Runar og Ove, de lagde skøy om det her, da.

    Og liksom tulla med at hva hvis de to pulte og en annen hørte det, (eller noe sånt).

    Mens de innimellom lo veldig høyt og kneggende liksom, da.

    (På sin karakteristiske måte, må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde drukket opp all vodkaen min, husker jeg.

    For jeg husker at Runar åpna en flaske vin.

    Som han hadde stående i en vinhylle, (eller noe sånt), der vel.

    Og at Runar, Ove og meg, var de som satt lengst oppe, da.

    Mens vi drakk opp den vinflaska, da.

    Og til slutt, så ble det bestemt det, at jeg skulle sove i et annet rom, som lå i samme etasje, som stua der, da.

    Og da jeg våkna dagen etter, da.

    Så var det plutselig en liten jente, som gikk inn på rommet, hvor jeg fortsatt lå og halvsov, da.

    Og det var min kusine Benedicte, (skjønte jeg), som jeg ikke hadde sett før det her, da.

    For hu var bare tre år gammel, (eller noe sånt), da.

    (Og jeg hadde ikke hatt så mye med Runar og dem å gjøre, siden 80-tallet, liksom.

    Men søstera mi Pia, hadde sikkert fortalt meg det, noen år før det her, at Inger og Runar hadde fått sitt femte barn, da.

    Noe sånt).

    Så da skjønte jeg det, at det rommet jeg lå på, nok måtte være hennes, da.

    Så jeg spurte henne om det rommet, (som jeg liksom hadde okkupert), egentlig var hennes, da.

    Og det var det, svarte hu yngste dattera, til Inger og Runar, da.

    Før hu gikk ut av rommet igjen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker også det, at jeg overhørte det, at onkel Runar sa det, til faren min, at jeg så så sliten ut.

    Selv etter at jeg hadde sovet.

    Så jeg må nok ha jobba rimelig hardt, på Rimi Bjørndal, på den her tida.

    (Jeg hadde vel jobba tolv timer, dagen før.

    Og jeg hadde jo sittet oppe, hele natta, sammen med Runar og Ove.

    Og dette var vel rett etter jula, (hvis jeg skulle tippe).

    Og i jula, så er det mye å gjøre, i matbutikker, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg ble hos Runar og dem, en stund, på søndagen, (husker jeg).

    Jeg mener å huske at jeg så på MTV der, (eller noe), den dagen, da.

    Og Runar skulle ta fotografi, av alle oss søskenbarna da, (mener jeg å huske).

    Men da hadde Susanne stikki av, da.

    Så var ikke visst ikke mulig, å få med alle oss søskenbarna, på et bilde, da.

    (Så da ble det ikke tatt noe bilde, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at søstera mi, (som hadde med Daniel), og Ove, skulle sitte på med meg, tilbake igjen, til Oslo.

    Det var vel derfor at jeg ble der, ganske lenge, på søndagen.

    Og da, så begynte søstera mi, å dramatisere da, (husker jeg).

    Og sa, i stua der, at hu kanskje heller ville ta toget, tilbake igjen, til Oslo, da.

    Istedet for å sitte på med meg, da.

    For hu mente at det ikke var trygt, å ha med Daniel, i HiAce-en.

    Siden jeg ikke hadde barnesete der da, (eller noe sånt).

    Men da sa onkel Runar det, (husker jeg), til Pia, da.

    At han trodde det, at det nok var svært få mødre, som ville ha tatt toget, i en lignende situasjon, da.

    Så det ble til at både Pia, Daniel, (som da bare var et og et halvt år cirka vel), og Ove, satt på med meg, tilbake igjen, til Oslo, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og fra den søndagen, så husker jeg også det, at det ble sånn, at jeg spurte onkel Runar, om han hadde høy strømregning, i det store og fine huset sitt, da.

    Men det var visst ikke så veldig høye strømregninger, som han pleide å få der da, (husker jeg, at han svarte).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det skjedde også en rar episode, nede ved bordtennisbord-rommet der, (eller hvordan rom det egentlig var), på den søndagen da, husker jeg.

    For jeg trodde det, at det var Ove, som var innpå der, da.

    (Det er mulig at de hadde noe bad der, eller hva det kan ha vært).

    Så jeg begynte å bable til ‘Ove’, gjennom en dør der, da.

    Men så viste det seg det, at det egentlig var Øystein, (som jeg seinere skaffa jobb, på Rimi Langhus, da jeg jobba, som butikksjef der, i 2001), som jeg hadde stått og babla med der, da.

    (Og trodd at var Ove, da).

    Og den her rare misforståelsen, den syntes jeg nesten at jeg måtte fortelle om, til en god del andre folk, oppe i stua der da, rett etterpå, (husker jeg).

    For Øystein, han var jo en god del år yngre, enn Ove, da.

    (Selv om de vel hørtes ganske like ut, i stemmen, på den her tida, kanskje.

    Ihvertfall for meg, som ikke hadde hatt så mye å gjøre, med de her folka, på 90-tallet da, for å si det sånn).

    Så jeg kjente ikke han Øystein så bra, da.

    (Siden jeg hadde hatt mest med Runar og dem å gjøre, i tida før Øystein ble født, da.

    Og han blei vel født rundt 1982 eller 1983, (eller noe sånt), hvis jeg skulle tippe.

    Siden han vel må ha vært cirka 18 år, i 2001, da.

    Da han begynte å jobbe, i kassa, på Rimi Langhus.

    For jeg hadde veldig mangel på folk, på Rimi Langhus da, den sommerferien).

    Så det var altså i årene 1979 til cirka 1983, at jeg hadde mest med Runar og dem å gjøre, (må man vel si).

    Siden de var så mye, hos bestemor Ågot, i helgene, på den her tida, da.

    Så i de årene, (1979 til 1982, cirka vel), så var det vel nesten sånn, (må man vel si), at Ove og Heidi, var det nærmeste, jeg hadde søsken, da.

    (Siden jeg selv også var mye borte hos bestemor Ågot, i de her årene, da.

    Mens jeg seinere på 80-tallet, vel prøvde å klare meg mer selv da, (når det gjaldt matlaging, osv), da.

    Og da ofte heller spiste Pizza Grandiosa, hjemme i Leirfaret, enn mer ‘kjedelig’ middag kanskje, borte hos bestemor Ågot, da.

    Selv om jeg jo også hadde mye med Christell å gjøre, i de årene, helt på begynnelsen av 80-tallet.

    (Siden vi var på den Jugoslavia-ferien sammen, osv.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Og jeg husker det, at en gang, som både Ove, Heidi, Christell og meg, (var det vel), spilte fotball, i hagen, til bestemor Ågot der.

    (Selv om Christell vel bare var borte hos bestemor Ågot, en håndfull ganger, til sammen, vel.

    Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så oppstod det vel litt gnisninger, mellom spesielt Ove og Christell, (mener jeg å huske).

    At de ikke gikk så bra sammen, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Mens vi spilte fotball der, da.

    Men hva som kan ha vært grunnen, til at de ikke gikk så bra sammen.

    (Sånn som det virka, for meg, ihvertfall).

    Det tørr jeg ikke å si helt sikkert, da.

    Og Pia, hu bodde jo de her årene, hos mora mi, i Larvik og i Solbergelva, da.

    Selv om hu også innimellom, var på besøk, hos bestemor Ågot, og i Hellinga, Leirfaret og Havnehagen, på Bergeråsen, da).

    Så jeg syntes nesten at jeg måtte si fra, om den her rimelig rare misforståelsen, den her søndagen da, (husker jeg).

    For Øystein, han var vel bare 13-14 år, (eller noe sånt), på den her tida, (hvis jeg skulle tippe).

    Så han hadde vel nettopp kommet i stemmeskiftet, vel.

    (Siden han nesten hørtes ut som Ove, (for meg ihvertfall), mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, (husker jeg), at da jeg skulle kjøre, på jobben, på mandagen.

    Så starta ikke HiAce-en, husker jeg.

    Så da måtte jeg få bilen tauet til Toyota, (tror jeg at det var).

    Og så fiksa de den feilen, og lagde vel samtidig en oversikt, over hva som måtte fikses, for at den bilen skulle passere en EU-kontroll, (noe den måtte gjennom seinere det året da), hvis jeg husker det riktig.

    (Noe sånt).

    Og det kosta vel bare tusen kroner, til sammen, (eller noe), hvis jeg husker det riktig.

    (For tror at jeg muligens fikk litt rabatt, siden jeg hadde dårlig råd, eller noe sånt).

    Så dette var nok en måned eller to, før jeg skrota den HiAce-en da, (hvis jeg skulle tippe).

    (Siden Toyota da fant ut, at det var så mye galt, med den bilen.

    Som måtte fikses da, for at den skulle passere en EU-kontoll.

    Så bestemte jeg meg vel for det, at det ikke lønte seg, å spandere mer penger, (som jeg heller ikke hadde), på den bilen, da.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 56: Enda mer fra Rimi Nylænde

    Elisabeth Falkenberg, hu hadde forresten en bror, som var kriminell, (mener jeg at hu sa).

    Og jeg pleide alltid å ta flaskebordet, som det første jeg gjorde, når jeg kom på jobb, vel.

    Men en gang, så stod det en kar jeg ikke visste hvem var, og stabla flasker, ved flaskebordet vårt, da.

    Og da sa Elisabeth Falkenberg at det var broren hennes, da.

    Og han hadde visst ikke vært snill, så Elisabeth Falkenberg straffet han, ved at han måtte tømme flaskebordet, da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før hu Solveig, (som var fra Sogndal, eller Stryn, eller noe, på Vestlandet), slutta, på Rimi Nylænde.

    En gang i 1994 eller 1995 vel.

    Så sa Elisabeth Falkenberg det til meg, husker jeg, at jeg ikke skulle bestille så mye sjokolade.

    For det ble så varmt i butikken om sommeren, så vi burde ikke ha så mye sjokolade, i hyllene, ved kassene, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en av grunnen til at jeg slutta å røyke.

    Det var fordi at hu Hilde, fra Rimi Hellerud, hu sa til meg det, at jeg var flink til å jobbe, selv om jeg røyka når jeg tok flaskebordet, (eller noe).

    Så det irriterte meg da, husker jeg.

    At hu gjorde et poeng ut av at jeg røyka, mens jeg tok flaskebordet, da.

    Så det motiverte meg til å slutte å røyke da, husker jeg.

    Men da ble jeg også lettere irritert, på jobb.

    Og jeg prøvde også å gjøre det sånn, som jeg sa til de ansatte, (hvis de spurte).

    At hvis de ble sure på en kunde, så gå å slå i veggen, på lageret, (eller noe).

    Men ikke få noe anfall ute i butikken, liksom.

    Og så var det noe jeg ikke likte da, som noen sa til meg.

    (Antagelig butikksjef Elisabeth Falkenberg eller Hilde fra Rimi Hellerud, da).

    Så jeg sparka hælen, på den ene Dr. Martens-skoen min, inn i veggen, på lageret, ved kontoret der, på Rimi Nylænde.

    Og da gikk det hull i veggen, husker jeg.

    For det veggen var visst bare laget av en gipsplate, eller noe, da.

    (Men det var en gammel bygning, så det var ingen som reagerte noe på det, tror jeg.

    Det ble ihvertfall aldri tatt opp, av noen.

    Og jeg tror ikke jeg nevnte det selv heller.

    Men de andre som jobba der, de visste vel det, at jeg nettopp hadde slutta å røyke, tror jeg).

    Så det var ikke bare bare å slutte å røyke, husker jeg.

    Det er sikkert.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rimi Nylænde, det var jo en liten butikk.

    Og jeg kjente jo mange folk som jobba på de to andre Rimi-butikkene på Lambertseter.

    Nemlig på Rimi Munkelia og Rimi Karlsrud, da.

    Så da de ringte Rimi Nylænde, (noe som hendte ganske ofte), og spurte om vi hadde noen folk, som kunne jobbe.

    Så pleide jeg som oftest å prøve å få til noe, da.

    For jeg syntes det, at da var ikke vår butikk så ‘lillebror’, liksom.

    Hvis vi ofte klarte å låne bort medarbeidere, da.

    Og Rimi var jo liksom mer enn Rimi Nylænde og, da.

    Så vi prøvde å hjelpe de andre Rimi-butikkene da, når de ringte, da.

    Men jeg husker en gang, som Henning Sanne hadde jobba på Rimi Karlsrud, (var det vel).

    På en fredag, vel.

    Så hadde det vært rotete, på flaskerommet, på lørdagen.

    Siden jeg ikke hadde rydda det så nøye, siden vi var en medarbeider mindre, (dagen før), siden Henning Sanne var lånt bort, da.

    Og da klikka nesten Henning Sanne, husker jeg.

    For da ble det så mye for han, å gjøre, på lørdagen, da.

    Og da visste jeg ikke hva jeg skulle svare, husker jeg.

    Jeg kunne jo fortalt han om hvordan det var, å jobbe på flaskerommet, på OBS Triaden, den lørdagen, i 1991 eller 1992 vel.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok 2, vel).

    Men det gjorde jeg ikke, da.

    Jeg bare la merke til det, at han ikke syntes at det var like artig, som meg, å liksom få Rimi Nylænde til å hevde seg litt, i forhold til de andre, lokale Rimi-butikkene, da.

    Så det er mulig at jeg slutta å mase så mye, på de ansatte, om de kunne jobbe i andre butikker, etter den her episoden, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, på den tida, som Elisabeth Falkenberg og meg, var de eneste lederne, på Rimi Nylænde.

    (Som jo var det første halvåret, av 1995).

    Så velta Elisabeth Falkenberg en melkecontainer, når hu dreiv og tok melka ut av heisen da, husker jeg.

    Også forsvant hu vel, sånn at jeg måtte plukke opp det meste av sølet, da.

    Omtrent halvparten av de 160 melkekartongene, (som det er plass i, i en sånn container), var ødelagte, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så dreiv jeg å kjørte en pall, som var ekstra høy, nede i kjelleren, på Rimi Nylænde.

    Fordi at noen hadde bedt meg om å ta opp den pallen, vel.

    Og da stod butikksjef Elisabeth Falkenberg og en selger vel, og så på at jeg kløna med å ta opp den pallen, da.

    For den pallen var så høy da, så det var vanskelig å få oversikten, når man kjørte den.

    Og da smalt det fra han selgeren at jeg var nybegynner, eller noe, da.

    I butikkfaget.

    Siden jeg hadde problemer med den pallen, da.

    Men jeg hadde jo leika med jekketraller, som guttunge, på verkstedet til farfaren min, Øivind Olsen.

    (Og kjørt rundt på de, inne på Strømm Trevare der).

    Så hvis det var noen som var vant med jekketraller, så var det vel meg.

    Men det han selgeren ikke skjønte, det var at den pallen var så høy da, at det var vanskelig å få oversikten, når man prøvde å styre den, da.

    For vanligvis så hadde jeg ihvertfall ikke noe problem, med å styre pallene, nede i kjelleren, på Rimi Nylænde der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Elisabeth Falkenberg, hu var jo med, i Rimi sin motorsykkelklubb, Hakon Raiders.

    Og hu skulle selge motorsykkelen sin en gang, husker jeg, og hadde den stående, i kjelleren, på Rimi Nylænde der, da.

    Og samtidig, så hadde Rimi en kampanje, hvor man kunne vinne nettopp en motorsykkel.

    Og da ble vi som jobba som ledere i Rimi, oppfordret til å være kreative, når det gjaldt å utforme den kampanjen, da.

    Så da fikk jeg Elisabeth Falkenberg med på, (etter en del overtaling), å bruke motorsykkelen hennes, som del av den kampanjen, da.

    For da ble det en artig kampanje, sånn som hovedkontoret ville ha da, (tenkte jeg).

    Selv om motorsykkelen til Elisabeth Falkenberg vel var av et annet merke, enn den motorsykkelen, som man kunne vinne, i den konkurransen, da.

    Men det ble nok ihvertfall den mest bemerkelsesverdige kampanjen, i Rimi Nylænde sin historie, vil jeg nok tippe på.

    (Noe sånt).

    Det var det liksom noe som skjedde, i en ellers ganske stille butikk vel, hvor nesten alt tuslet og gikk, etter kjente rutiner, da.

    (Og Elisabeth Falkenberg sørget for å få tatt bilder, av både henne selv og meg vel, oppå den sykkelen, mens den stod i butikken der, da.

    Bilder som vel også distriktsjef Anne-Katrine Skodvin kommenterte om, mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Like før jeg begynte som låseansvarlig, på Rimi Nylænde, sommeren 1994, (var det vel).

    Så kjøpte butikksjef Elisabeth Falkenberg et sånt plakatstativ, som hu satt utafor butikken, langs Lambertseterveien der, da.

    Og som hu brukte til å avertere for forskjellige tilbud, da.

    Og da jeg ble låseansvarlig, sommeren 1994, så fikk jeg jo høre om hvor viktig det var, at jeg tok inn det skiltet, hver kveld, da.

    For ellers så kunne det bli stjålet, da.

    Og på en lørdag, som jeg hadde fri.

    Så hadde Glenn Hesler og jeg, (og muligens også Axel), vært og spilt tennis og/eller fotball, på Lambertseter der, da.

    Og så kjørte Glenn Hesler Lambertseterveien hjem, (på veien tilbake til Ungbo, på Ellingsrudåsen), da.

    Og dette var i sju-åtte-tida om kvelden, kanskje.

    Etter at Rimi Nylænde hadde stengt da, og alle hadde gått hjem.

    Og da la jeg merke til det, (da vi kjørte forbi), at det skiltet fortsatt stod ute, da.

    Så da fikk jeg Glenn Hesler til å stoppe bilen, sånn at jeg fikk gjemt det skiltet litt, langs sida av butikken der da, (var det vel).

    (Sånn at det ikke skulle bli stjålet, da.

    Sånn som Elisabeth Falkenberg og Hilde fra Rimi Hellerud mente at det kom til å bli, hvis vi ikke tok det inn om kvelden).

    Og da jeg kom på jobb, mandagen etter.

    Så jobba jeg vel seinvakt, da.

    Også henta jeg det skiltet, da.

    Og forklarte at det var jeg som hadde gjemt det, da.

    (Sånn at det ikke skulle bli stjålet, da).

    Siden Elisabeth Falkenberg hadde glemt å ta inn skiltet sitt selv, da.

    Enda hu, (eller om det var Hilde fra Rimi Hellerud), formante at det var så viktig, at man tok inn det her skiltet, om kvelden, da.

    Så da hadde nok Elisabeth Falkenberg og Hilde fra Rimi Hellerud trodd at noen hadde stjålet det skiltet, tror jeg.

    (Hvis de hadde lagt merke til, at det var borte, i det hele tatt, da).

    For dem ble vel litt rare i maska, tror jeg, da jeg gikk og henta det skiltet, vel.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Nå er Svelvikposten.no historieløse, for Sandbu Tepper var på Sand, før Jensen Møbler. Men det er kanskje utbyggingen til Sandbu Tepper, som menes?

    sandby tepper lanserte planene for sitt bygg sand

    http://svelviksposten.no/nyheter/bade-nytt-radhus-og-ny-tommeras-skole-vedtatt-1.7200606

    PS.

    Jeg lurer på om det var han her tannlegen, som sendte meg til time, hos en tannlege, på Sande Videregående, en gang, mens jeg fortsatt gikk på Svelvik Ungdomsskole.

    Uten at jeg skjønte så mye av hva grunnen til dette var.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    tannlege svenn p. andersen

    http://svelviksposten.no/nyheter/bade-nytt-radhus-og-ny-tommeras-skole-vedtatt-1.7200606

    PS 3.

    Enda mer om dette:

    google maps sand

    PS 4.

    På bildet i PS-et ovenfor, så var A, det var systua til Margit og Anne, (hvis jeg ikke husker helt feil), og den bygningen, den ble vel bygget på 40-tallet, (eller noe), kanskje, og der sto det tomt, når jeg flytta tilbake til Berger, i 1979, (husker jeg).

    B, det er Strømm Trevare, som ble bygget av min farfar, Øivind Olsen, på 50 og/eller 60-tallet. Der dreiv farfaren min, faren min Arne Mogan Olsen og onkelen min Håkon Mogan Olsen, med å produsere køyesenger, (og også noen elementer for madrassene til Jensen Møbler, som da holdt til nesten en mil lenger nord, ved Svelvik Kroa), på den tida, som jeg flytta tilbake til Berger, i 1979.

    På den tida, som jeg flytta tilbake til Berger, i 1979, så stod det en trekiosk, cirka ved punkt C.

    Den trekiosken, den kalte farmora mi Ågot, for ‘kiosken til Liv’, siden hu som dreiv den, tidligere på 70-tallet, het Liv da.

    Hu Liv, hu bodde vel på Berger, tror jeg, men den kiosken hadde gått konkurs, på den tida, som jeg flytta tilbake til Berger, i 1979 da.

    (Det stod ihvertfall helt tomt der).

    Men tidligere på 70-tallet, (mens jeg bodde hos mora mi i Larvik), så husker jeg det, at bestemor Ågot tok med søstera mi Pia og meg, for å handle i den kiosken, i en sommerferie, (rundt 1974 kanskje).

    Etter at jeg hadde bodd på Berger, i noen år, så ble tre-kiosken til Liv, (som var malt cyan/lyseblå vel), den ble revet og et betongbygg, ble bygget, av en med etternavn Havre, som var fra Sand vel.

    Butikken ble kalt Sandbu Tepper, enda ingen sa Sandbu der, på den tida vel.

    Men postkontoret, etter krigen, på Sand, hadde hatt navn Sandbu da.

    Det postkontoret, det hadde vært i butikken til Oddmund Larsen da, forresten.

    Farmora mi Ågot, hu viste meg en gang et postkort, (eller om det var et brev), som hu hadde, som var poststemplet Sandbu da.

    Men da jeg flytta tilbake til Berger, i 1979, så måtte jeg dra helt til postkontoret på Berger, (en sykkeltur på minst femten minutter vel), hvis jeg skulle kjøpe meg noen årssett, (eller noe), siden jeg var frimerkesamler da.

    Punkt D, det var Jensen Møbler, som ble bygget, et par år etter Sandbu Tepper vel.

    Jeg husker at Jensen Møbler var ferdig bygget, mens jeg gikk på ungdomsskolen.

    Så denne byggingen av først Sandbu Tepper og så Jensen Møbler, den gikk ganske raskt da.

    Punkt E, det er vel nybygget til Sandbu Tepper, (som ble bygget ut, sånn at Sandbu Tepper ble cirka dobbelt så stort vel).

    Etterhvert så har Jensen Møbler bygget ut mer og mer, og har også tatt over lokalene til Sandbu Tepper, som etterhvert gikk konkurs.

    På slutten begynnelsen av 90-tallet, var det vel, at Sandbu Tepper gikk konkurs, muligens.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    PS 5.

    Det som kanskje ikke er så kjent, (jeg husker ikke om jeg skrev om det her, i Min Bok), det er at jeg, mens jeg gikk på ungdomsskolen, hadde planer om å bygge en kiosk, (mest fordi at jeg syntes det hørtes morsomt ut, å ha en kiosk, ikke fordi jeg fikk så utrolig lite lommepenger, eller noe), cirka ved punkt F der.

    Jeg husker at jeg prata med Rune Bingen, i klassen min, om han trodde at det var mulig, å lage en alarm, hvis jeg bygde en kiosk der, i tilfelle Geir Arne og/eller Ditlev i klassen, prøvde å bryte seg inn i den kiosken, for å rappe kioskvarene da, etter stengetid.

    Men det ble aldri noe av at jeg bygde den kiosken.

    Kanskje fordi at jeg tvilte på at den alarmen ville virke bra nok, eller at bestemor Ågot ikke likte planen eller at jeg hadde for mye annet å gjøre.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    PS 6.

    Her er mer om dette:

    punkt f