johncons

Stikkord: Strømm Trevare

  • Fler spørsmål på StatCounter. (In Norwegian)

    Fler spørsmål på StatCounter. (In Norwegian)


    PS.

    Faren min har vel folkeskolen, eller det som seinere ble kalt ungdomsskolen.

    Faren hans, min farfar, hadde jo snekkerverksted, Strømm Trevareindustri, på Sand, i Svelvik, og faren min begynte å jobbe der etter folkeskolen.

    Han bygde båter på fritiden, og kjørte over til Holmsbu blant annet, hvor han traff moren min, har jeg skjønt.

    Kjetil Prestegarden ble butikksjef på Rimi Kalbakken etter at jeg måtte slutte som butikksjef der, pga. problemer med bl.a. han og Anne Neteland.

    Dette var våren 2001, og for alt hva jeg vet, så er Anne Neteland fortsatt distriktsjef der, og Kjetil Prestegarden fortsatt butikksjef.

    Jeg har ikke noen felles kjente med disse, så jeg har ikke fulgt med på hva de driver med for øyeblikket osv.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • StatCounter: De samme folka søker på ‘erik fortell om mob-arne (fattern)’, på Google. (In Norwegian)

    StatCounter: De samme folka søker på ‘erik fortell om mob-arne (fattern)’, på Google. (In Norwegian)


    http://www.google.no/search?hl=no&q=erik%20fortell%20om%20mob-arne%20(fattern)&btnG=Google-søk&meta=&aq=f&oq=

    PS.

    Ja, hva skal man fortelle da.

    Da vi var i Jugoslavia, i nåværende Kroatia, på ferie, sommeren 1980.

    Jeg og faren min og Haldis Humblen og Christell Humblen.

    Det var sommeren jeg fylte 10 år, og Christell er drøyt to år yngre, så hun fylte åtte år seinere samme året.

    Det virker kanskje i ettertid, som at Christell der ble voldtatt av noen lokale mafisoer.

    Noe sånt.

    Og hun ble sengeliggende, i mange dager.

    Ei kone, (i mafiso-familien), fant fram noen kålblader, som hun la på hue til Christell visstnok, og redda mer eller mindre livet hennes med, skjønte jeg fra Haldis og faren min.

    En av de siste dagene der, så kjørte faren min med meg, inn til den kroatiske byen som vi bodde like ved da.

    Og vi dro til konfektforretningen, som de hadde i det ennå kommunistiske Jugoslavia.

    En butikk med bare konfektesker.

    Kanskje 10-20 slag.

    Noe sånt.

    Så kjøpte vi en fin eske til hun kona da.

    Og da satt faren min lenge i bilen, uten å si noe.

    Så om han skulle ta noe forklarings da, om det her mafian-greiene.

    Det er mulig.

    Det ble til at han ikke sa noe.

    Og det samme gjentok seg nesten i Italia.

    På veien hjem.

    Vi dro tidlig hjem, når Christell var frisk nok til å reise.

    Så satt faren min bare i bilen, mens vi var på et italiensk kjøpesenter, eller butikkområde da.

    Så sånn var det.

    Men faren min bodde jo allerede da nede hos Haldis.

    Så jeg kjente ikke faren min så bra.

    For jeg bodde jo hos moren min, til jeg var ni år.

    Og når jeg var ni og et halvt år, så flytta faren min ned til Haldis.

    Men jeg veit at faren min jobba alltid lengre enn onkelen min, Håkon.

    Håkon gikk hjem klokka 16 hver dag, fra snekkerverkstedet, Strømm Trevare.

    Mens faren min så godt som alltid jobba minst en time lengre.

    Jeg spurte Håkon om det her, og han sa at han hadde kone og barn han.

    Så om han mente at faren min ikke hadde kone og barn, hva vet jeg.

    Han hadde jo dame, Haldis, og en sønn, meg, så man må vel si at faren min også hadde en familie på samme måte som onkelen min.

    Likevel så gikk alltid onkelen min tidligere hjem.

    Men men.

    Så faren min kan nok ikke sies å være lat, det vil jeg ikke si.

    Han har også bygget store villaer, og ledet omtrent alt arbeidet i forbindelse med dette.

    For eksempel villaen til onkelen min, Runar Olsen, (som er tannlege i Ås), i Son, den bygget faren min og folk som jobba for han, (blant annet Erik Thorhaldsson fra Berger, som jeg har skrevet om tidligere på bloggen, at han engang sa at han hadde fått nøkkelen til Hege Rønjom etter en russekro).

    Det huset bygde faren min omtrent selv, med hjelp av Erik Thoraldsson og sånne nesten ungdommer fra Berger da.

    Og elektrikker og sånn.

    Mer da.

    Jo, faren min begynte å bygge en havseiler en gang.

    Han støpte bunnen på en båt, i betong, som var over 30 fot lang vel.

    Men han fikk ikke tid å bygge båten ferdig, så han solgte den halvferdige havseileren da.

    Og en gang så kjørte jeg og faren min på fjorden, fram og tilbake litt vel, i Drammensfjorden og Oslofjorden, med en båt faren min brukte, til å kjøre til Son og tilbake, da han bygde det huset der.

    Og da møtte vi dem som hadde kjøpt båten.

    Han hadde ikke satt seil på båten, men han tøffa bare rundt i det betongunderstellet da.

    Så den båten så litt merkelig ut, mener jeg å huske.

    Men det er mulig han hadde bygd noe inni båten, og noe slags styrehus da, det er mulig.

    Men men.

    Mer da, faren min drikker hver dag, ihvertall gjorde han det da jeg bodde på Berger, på 80-tallet.

    Han drakk på jobb.

    Øl da, sånne såkalte ‘alkisbomber’.

    Han drakk i bilen på vei hjem til Berger.

    Og han drakk nede hos Haldis.

    Så han er vel kanskje litt prega av den her drikkinga, det er nok ikke umulig.

    Christell sa en gang, ‘Hvorfor drikker Jeppe, Erik’, om faren min.

    Jeg skjønte ikke hva hu mente nøyaktig.

    Men det er vel noe med Haldis da.

    Er faren min en slags slave for Haldis?

    Hvem vet.

    Men men.

    En gang, mens jeg holdt på å ta lappen i Drammen.

    Da jobba jeg på CC i Drammen, 3-4 vakter i uka, og gikk på Gjerdes Videregående, like ved gågata på Bragernes i Drammen.

    Og da skulle jeg få kjøre da, på veien tilbake til Berger, en dag.

    En HiAce, som faren min hadde.

    Og da klagde faren min, på at jeg kjørte for sakte.

    Så han sa at jeg måtte gi gass i begynnelsen av svingen, og ikke etter svingen, eller så gikk det for treigt.

    Og da kræsja jeg nesten da jeg kom til Svelvik, i svingen etter Samfunnshuset der, ved en butikk som lå der.

    Så faren min tenker ikke så langt alltid.

    Så det var sånn, at hvis jeg skulle be om råd om noe, så spurte jeg aldri faren min.

    For han kunne man ikke ta alvorlig.

    Søstra mi sa, i 1989, at faren min hadde misbrukt henne som barn.

    Så jeg kutta ut faren min, gradvis, det neste året.

    Og siden 1990, så har jeg ikke hatt så mye med faren min å gjøre.

    Og nå tidligere i år, så begynte faren min å ringe meg omtrent døgnet rundt.

    30-40 ganger vel, enda jeg hadde sagt fra at jeg ikke ville prate mer med han.

    Så jeg måtte kjøpe ny mobil.

    Så nå har jeg ikke mer med faren min å gjøre.

    Så da slipper jeg sånn kødderinging ihvertfall, så det er jo en fordel, hvis man vil prøve å ha et vanlig liv.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Var det noe med såpa som faren min helte i fontena på Bragernes Torg? OBS: Er Therese-saken oppklart? Se PS. (In Norwegian)

    Var det noe med såpa som faren min helte i fontena på Bragernes Torg? OBS: Er Therese-saken oppklart? Se PS. (In Norwegian)



    Jeg tenkte litt på det her, som jeg skrev om i den forrige e-posten.

    Om at onkelen min ble så sur, på en purk i Drammen, som hadde bedt han om å fjerne snø fra skiltet.

    Hvorfor ble han så sur?

    Er onkelen min noe Illuminati-greier, og han purken, var han norsk, eller norrøn, da?

    Onkelen min liker ikke Haldis, kanskje det er pga. sånne anti-norrøne Illuminati-tendenser.

    Faren min var litt sur på Håkon, pga. noe har gjorde i forbindelse med en her episoden, og klagde litt på Håkon da.

    Jeg lurer på om det kan ha vært noe sammenheng med det fontene-greiene.

    Når jeg lå og tenkte litt her.

    Den såpekokinga, den kan jo være skummel nok.

    Jeg husker at farfaren min fortalte om en kar som gikk inn i butikk, så var det såpe laget av nazistene under krigen, av jøder da, som ble solgt der.

    Så at farfaren min fortalte sånne ting, på samme tida som faren min ga meg masse klistremerker, for shampoo da.

    Charlotte Kosmetikk, som han lagde i kjellern der.

    De bestilte rensing av pipa, men var visst litt redd for feieren, faren min og farmora mi, Ågot.

    Så sånn var det.

    Jeg vet ikke hva jeg skal skrive jeg.

    Jeg tenkte på det jeg skreiv i den forrige e-posten.

    Hvis man legger sammen to og to så blir det kanskje ikke et så fint svar i dette tilfeldet.

    Hvorfor ville faren min helle såpe i fontena på Bragernes Torg, på 60-70 tallet?

    Sersjant Johanssen fortalte foraktfullt om en type folk han ikke likte, i Norge, som kjørte Opel.

    Det var nok de tradisjonelle norske det, tenker jeg.

    Noe sånt.

    Han var en lyshåra kar fra Vestlandet vel, som dro til Skottland, visstnok, etter å ha vært troppsbefal på Terningmoen, i bortimot et halvt år vel, i 1992/93.

    Noe sånt.

    Men men.

    På jordet til Lersbryggen, så stod det en del knuste Cortinaer.

    Men hvordan bilmerke hadde cortina, som faren min viste til meg og søstra mi, da vi var sånn 3-4 år vel.

    Hm.

    Cortina var visst Ford det.

    Men men.

    Men om han purken havna i noe ‘mafian’-felle da, og så i såpekokeriet i kjelleren i huset til Ågot på Sand, og så i fontena i Drammen.

    Kan det ha vært sånn det henger sammen?

    Jeg har sett det uttrykket onkelen min får i øya, når han blir forbanna.

    Så hvis han er noe mafian, så kan det nok ha skjedd litt av hvert.

    Og den ovnen, som kan ta både oljefyring og trefyring, i kjellern der, den kan nok ha blitt brukt som noe slags krematorium.

    Og det ble servert bakt potet, til meg, grillet på en grill, på begynnelsen av 90-tallet.

    Og ingen ville se på at jeg spiste vel.

    Det var vel tante Tone det, som serverte, og Inger var der, og søstra mi og.

    Men jeg dro ned dit aleine, med bussen da, og toget, fra Oslo.

    Håkon var så opptatt av om jeg kjørte bil eller buss.

    Men men.

    Så det spurte han alltid om.

    Men men.

    Kanskje ikke den gangen, da så vel alle at jeg tok bussen.

    Hvis han var der da.

    Jeg måtte ihvertfall sitte å spise aleine på terrassen der.

    Og jeg tok siste bussen tilbake til Drammen, det var ikke så hyggelig der da.

    Men men.

    Så det er mye rart.

    Jeg bare sier en mulig teori på finurlighetene, som jeg kom på nå.

    Men jeg skjønner jo at det også kan være mange andre muligheten.

    Så et varsko for det, at det er også er mange andre mulige scenarier ute og går her.

    Så det behøver slett ikke å være riktig, det jeg har skrevet nå.

    Det var bare et scenarie jeg kom på nå, så da tenkte jeg at jeg kunne skrive ned det på bloggen da, før jeg glemte dette.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Nå søkte jeg på det her, om det var noe purk som var forsvunnet i Drammen.

    Og da dukket det opp om den Therese-saken, om hun som forsvant fra Fjell, på 80-tallet.

    Søstra mi og Cecilie Hyde, de jobbet nok med å spionere på meg, (Søstra mi, Pia, flytta opp til meg, i Leirfaret, i 1988, og hun venninna hennes, Cecilie Hyde, hun var der så mye, månedene etter, at det var nesten som at hun bodde der hun og), fra enten faren min og/eller onkelen min, Håkon.

    Cecilie fortalte flere ganger, sånn at jeg hørte det, at hun kjente hun Therese.

    Og onkelen min bygde et sånt elektronikk-skjul, på eiendommen i Havnehagen, på 80-tallet.

    Men kameraten min, Kjetil Holshagen, sa at onkelen min egentlig ikke hadde noe greie på elektronikk.

    (Og veggene i den hytta/skjulet, virka litt tjukke).

    Kan onkelen min ha dratt med Cecilie, som kjente Therese, for å lokke med hu jenta inn i en bil, for eksempel?

    Bare noe jeg kom på nå.

    For jeg husker det, at Cecilie, fortalte meg, at Håkon, han er ikke noe grei han.

    Det sa hun et par-tre ganger.

    Men men.

    Og Pia spionerte på meg, for faren min, overhørte jeg et par år etter, i huset til Ågot, på Sand.

    Jeg satt i stua, da søstra mi halv-løp ut i gangen, og sa til faren min, at ‘jeg orker ikke han der jeg’.

    Noe sånt.

    Så det var nok noe spionerings.

    Og det var det nok når Pia og Cecilie Hyde flytta opp i leiligheten, hvor jeg bodde alene siden jeg var elleve, (jeg bodde aleine i Hellinga siden jeg var ni, og i Leirfaret fra jeg var 11, så flytta Pia og Cecilie opp dit, Pia fast, Cecilie sånn delvis, fra jeg var 18 og et halvt), også.

    Så jeg sier ikke at det er sånn.

    Men jeg bare tar det med, for var en tanke som slo meg, når jeg søkte om det var noe purk som har forsvunnet da.

    Men da kom det bare opp om hun Therese Johanessen, eller hva det var.

    Så det er tydelig en slags ‘mafian’-link da, med hun Cecilie Hyde da.

    Så lurer jeg på om hun kan være involvert i den forsvinningen da.

    For, det er jo rart at det skal være både spionerings-link med Cecilie Hyde, fortelle om onkelen min ling, at han ikke var grei, og at hun kjente hun Therese da.

    (Jeg skrev forresten mer om onkelen min, Håkons, spesielle ‘pedo-aktige’-tendenser, på slutten av denne bloggposten:

    https://johncons-blogg.net/2009/02/kommentarer-om-2-verdenskrig-pa-bloggen.html).

    Jentene i klassen min, tredje året på videregående, på Gjerde, de sa, (Lise mener jeg det var som sa det), at Cecilie hadde hatt tre aborter, og da var hun vel 18 eller 19.

    Så her er det nok noe å lure på.

    Så jeg sikker ikke at det er sånn som dette selvfølgelig.

    Men jeg lurer litt da, på om det er noe link her noe sted.

    Det får kanskje andre finne ut av.

    Så sånn er det.

    PS 2.

    Onkelen min inviterte meg, snodig nok, en gang, på 80-tallet, for å kikke på elektronikk-skjulet sitt da.

    Jeg var ikke så fortrolig med onkelen min, så jeg dro med Kjetil Holshagen da, som bodde i Havnehagen, og som gikk en klasse under meg, og seinere flytta til Sande.

    Onkelen min, Håkon, var da svært opptatt av å demonstrere noe som het ‘Osiloscop’, eller noe.

    Uten at jeg skjønner hva han brukte det til.

    Men det er kanskje noen andre som skjønner.

    Da vi gikk derfra, så spurte jeg Kjetil, og han sa at onkelen min ikke hadde noe peiling på elektronikk, og Kjetil var som en slags elektronikk-nerd, så han burde jo vite det.

    Men kanskje han jugde da.

    Onkelen min hadde også en slags snarvei, for fotgjengere, som gikk gjennom hagen hans.

    Som han ikke hadde noe imot at folk brukte.

    Det var de som ikke gadd å gå S-Svingen, dem kunne ta snarveien gjennom eiendommen til Håkon da, helt langs hekken til naboen, som var nærmere S-Svingen.

    Bare noe jeg kom på.

    Så sånn var det.

    PS 3.

    Den fontena på Bragernes Torg, den heter ‘St. Halvards Brønn’, oppkalt etter et historisk sted, i Lier.

    St. Halvard, han prøvde å redde en jente fra noen kriminelle, eller noe, i vikingetiden, og ble drept selv, ute i Drammensfjorden eller Drammenselva, eller noe.

    St. Halvard er også skyttshelgen for Oslo.

    Så det var vel noe anti-nordiske Illuminati-greier som faren min gjorde da han helte ut såpe, (enten om den såpa var basert på en forsvunnet purk, eller ikke), i fontena på Bragernes Torg, ‘St. Halvards Brønn’, med motiv fra vikingetiden osv.

    Så her begynner det vel å dukke fram konturene av en ‘mafian’/Illumainati-agenda, igjen (for de som er faste lesere på bloggen, og har lest om krigsminnesmerket utenfor the Cunard Building, i Liverpool, osv), vil jeg si.

    Så sånn er det.

    PS 4.

    Jeg mener jeg satt på fontena der, og prata med en i klassen, på Gjerde, som het Skistad, som satt der med dama si en gang.

    Noe sånt.

    Han har også vært på bloggen.

    Bare noe jeg kom på nå.

    Magne Winnem og Ole Skistad gikk dårlig overens.

    Skal jeg gjette.

    Var Skistad typisk norsk, og Winnem Illuminati?

    Ikke vet jeg, men det var en front, eller krig, eller kanskje bare krangling, mellom dem.

    Noe sånt.

    Skistad beskrev også søstra mi og Cecilie Hyde, og resten av ‘Depeche-gjengen’, i Drammen, som skulle på the Cure-konsert, (Disintegration-tour), da jeg var med, som ‘berme’.

    Og det kringkasta han i klassen på Gjerde, en av dagene etter da, at ‘på fredag så så jeg deg på torget der, sammen en gjeng sånn berme’.

    Noe sånt var det Skistad sa.

    Men men.

    Bare noe jeg kom på nå, når jeg så bilde av fontena.

    Så sånn er det.

  • StatCounter: Oppdatering om ‘nøkkelord’-søk på Google. (In Norwegian).

    StatCounter: Oppdatering om ‘nøkkelord’-søk på Google. (In Norwegian).





    PS.

    Nå har jo jeg skrevet mye om oppveksten min, i PS-er på de siste bloggpostene, de siste dagene.

    Men jeg ser at noen søker på ‘Erik Ribsskog, Per Furuheim’.

    Per Furuheim er da sønnen til Ruth Furuheim, fra Olleveien, på Bergeråsen.

    Like ved krysset Olleveien/Havnehagen, så det er mulig de bodde i Havnehagen og.

    Men men.

    Han Per, han er et år eldre enn meg, og var med på samme fotball-laget som meg.

    Jeg husker godt engang vi spilte borte mot Vinn Sande, eller noe.

    Og da satt jeg på i samme bil som han.

    Jeg tror mora hans var der og, muligens.

    Og da hørte jeg at han forklarte, hvordan han tenkte, når han skøyt på mål da.

    Hvis han stod vendt bort fra målet for eksempel.

    Da forklarte han, at når han hadde fått kontroll på ballen.

    Så tenkte han inni seg, ‘hvor er målet nå’.

    Og så kikka han ikke opp.

    Neida, han bare skøyt alt han kunne, i den retningen, som han trodde inni huet, at målet var da.

    Da var vi kanskje 12-13 år, eller noe.

    Noe sånt.

    Og da sparte han mye tid da.

    For, hvis man måtte se opp, etter hvor målet var osv.

    Så kunne han jo ikke skyte like raskt, og ha like god kontroll på ballen.

    Så det var egentlig et veldig smart tips.

    At man skal bare tenke inni huet, hvor målet er, istedet for å begynne å speide rundt seg, og da kanskje miste ballen til en motspiller osv.

    Og skyt gjerne hardt, vil jeg si.

    Og også gjerne lavt.

    Lavt og hardt, med vrista, heter det vel.

    Da behøver du nesten ikke å se hvor du skyter, du bare tenker inni huet hvor målet er, så går ballen inn omtrent.

    Eller, det er kanskje ikke så enkelt.

    Men det var et bra tips det han Per Furuheim sa, på den bortekampen, i bilen, på begynnelsen av 80-tallet da.

    Mora til Per, Ruth Furuheim, hun var sjef for St. Hans-aften komiteen.

    I Vestfold, så hadde alle fri på St. Hansaften.

    Noe dem ikke hadde i Buskerud osv., tror jeg.

    Så da samla alle folka seg, på Ullviksletta, på 70-tallet.

    Og også noen ganger på begynnelsen av 80-tallet.

    Og jeg var faktisk med, en St. Hansaften på Ulviksletta, før jeg flytta til Berger.

    Da jeg og søstra mi var på ferie hos faren vår da.

    Det kan ha vært i 1977 eller 1978.

    Jeg husker også en annen St. Hansaften, som vi feira med faren vår, og en kamerat av han, og sønnene hans, som han ene av het Rune Kraft, tror jeg, som spilte ishockey på Furuset, på slutten av 80-tallet vel.

    Men farmora dems, eller noe, de hadde hus på Berger.

    Ikke så langt unna Bergerbanen.

    Så jeg var og spilte fotball med dem en gang, på Bergerbanen.

    Og de bodde inne på Furuset, tror jeg.

    Noe sånt.

    Vi var også inne i Oslo og besøkte dem, noen ganger.

    Og dem hadde Ringenes Herre-tegneserie og fjernstyrt bil og sånn.

    Det her var på begynnelsen av 80-tallet.

    Og dem var liksom litt kulere enn meg, de her Oslo-folka, så jeg holdt mest kjeft og prøvde å ikke drite meg ut.

    Så sånn var det.

    Dem prata ikke så mye til meg.

    Så jeg satt mest å leste Ringes Herre-tegneserie album og sånn.

    Og da husker jeg at jeg leste om da Frodo og Sam hadde Gollum i bånd, eller noe, oppå et fjell.

    Men jeg huska ikke navna på dem da.

    Og jeg skjønte ikke sammenhengen, for det heftet var ikke fra begynnelsen av boka.

    Det var midt inni, og det var ikke så mye av handlingen som var med.

    Det må vel ha vært 10 eller 20 sånne hefter, for å få med hele boka.

    Eller triologien.

    Noe sånt.

    Så faren min var kamerat med faren dems da.

    En som het Rune Kraft, fra Furuset, eller noe, og broren hans da.

    Jeg husker ikke hva faren het.

    Hm.

    Samme det.

    Men en St. Hansaften, på 70-tallet.

    Kanskje i 1976 eller 1977.

    Så var jeg og søstra mi, og faren min, og feira St. Hansaften, ikke på Ulviksletta, hvor Bergeråsen-folka feira.

    Men, vi var på Berger, i Bergerbukta der, og feira.

    Og da husker jeg dem hadde St. Hansbål og sånn.

    Og det som var.

    Var at da heiv de Rune Kraft og de, tror jeg det var.

    Dem heiv da sånne planter som er i vannet.

    Hm.

    Sånne grønne planter, eller noe, som er i vannet.

    Ikke siv.

    Men noe andre grønne greier, som du kan plukke opp av vannet.

    Hm.

    Hva heter det da.

    Ja det er mulig det heter havgress, eller noe, hva vet jeg.

    Det er nesten som tang og tare.

    Det kan hende det var tare, det er nok mulig.

    Skal jeg sjekke.

    Det var nok noe grønne tare- eller alge-greier, det var det nok.

    Noe grønne tare-greier, som så ut som havgress omtrent, som var i vannet, i fjorden da, ved Bergerbukta.

    Og da, så tok de ungene opp det tare-greiene og heiv det på St. Hansbålet.

    Og den lukta husker jeg enda.

    Det her var kanskje i 1976 eller 1977.

    Og den lukta det lukta råttent og saltvann samtidig omtrent.

    Pluss røyk fra bålet.

    Så det var en ganske spesiell lukt, kan man si.

    Så den St. Hansaftenen der, den husker jeg enda.

    Mest på grunn av lukta, som nesten sitter igjen i nesa enda.

    Så da er det nesten som å være tilbake på Berger igjen, på 70-tallet, når jeg kommer på den lukta.

    Noe som skjer en gang iblant fremdeles.

    For det var nok en av de mest spesielle luktene jeg har merka, når de kasta det her taregreiene, (som virker som at egentlig er noe slags grønnalger, eller noe, fra Wikipedia), på bålet.

    Men men.

    Men mora til Per Furuheim, hun hadde ansvaret for å arrangere St. Hansfeiring, på Ulviksletta, i 1980, tror jeg det var.

    Men da hadde sønnen hennes, lillebroren til Per, dødd i hagen til Petter og Christian Grønli og dem, vinteren før.

    I en snøhule i hagen dems, i Havnehagen 4, mens Petter og Christian var inne for å spise da, så fikk han broren til Per, snøhula over seg, og døde da.

    (Jeg syntes dette hørtes litt rart ut, hvorfor fikk ikke han gutten spise da?

    Og en annen gang så skulle Petter og Christian ha meg, med hue først inn i en trang snøhule, utafor huset til farmora mi, på Sand, kanskje vinteren etter det her, eller noe.

    Men men).

    Og mora til Petter og Christian.

    Tove Grønli.

    Hun døde, i 1980, eller noe.

    Må det vel ha vært.

    Eller på begynnelsen av 1981.

    Av hjerneblødning, sa faren min vel.

    Kripos kom til Bergeråsen.

    De her var venner av faren min og Haldis og også meg da.

    Jeg var der ofte, mer enn hos Haldis, for mora dems, Tove, var hyggelig og blid mot meg da, og det var ikke Haldis.

    Hu var ei hyggelig dame fra Nord-Norge, hun Tove Grønli, vil jeg si.

    Hun var sammen med en fra Glassverket i Drammen, som het Willy, mener jeg å huske.

    Som sa, engang vi så på håndballkamp.

    (Vi pleide å se på sport der, nyttårshopprenn, cupfinale på Ullevåll, tror jeg og håndball til og med, eller om det var sportsrevyen).

    Og da sa han Willy, til meg og Petter og Christian, at hun landslagskeeperen for Norge, tror jeg det var.

    Hu var visst fra Glassverket, eller Drammen, og hu hadde Willy vært sammen med da, sa han.

    Så sånn var det.

    Det her var nok vinteren 1980, vil jeg gjette på.

    Men men.

    Så døde hu Tove da, en dag som Norge vant tredoble medaljer i Skøyte-VM, eller EM.

    Og faren min satt da i leiligheten hvor jeg bodde, på en søndag, og ikke hos Haldis.

    Enda faren min så aldri på sport sammen med meg.

    Untatt den her søndagen da.

    Så banka Willy på døra.

    Og han var helt stiv i maska og likbleik i tryne.

    Så jeg kjente han ikke igjen nesten.

    Og jeg gikk bare å henta faren min.

    Så fortalte Willy at Tove var død da.

    Helt bleik i tryne, og sånn.

    Så ringte vel faren min til politiet, eller hvem som gjorde det.

    Så flytta Petter og Christian til faren sin i Mexico.

    Carl-Otto.

    Som hadde en spansk eller mexicansk dame.

    Og det syntes jeg var trist, for hun Tove var alltid så blid og hyggelig.

    Og Petter og Christian var kule å se på sport på TV og sånn sammen med.

    Dem var til og med med til Larvik, og besøkte mora mi, og Pia, en gang.

    Og dem var mye borte hos farmora mi, på Sand.

    Og hos meg i Hellinga da.

    Og de kjente også Christell.

    Christell hadde visst tulla med den ene hamsteren dems, eller marssvinet, som het enten Whisky eller Vodka, sånn at enten den ene eller begge døde.

    Og Christian sa at han hadde vært hos dem, så hadde dem hoppa fra noe greier, så hadde Christell vært i nattkjole eller noe, så hadde nattkjolen blafra opp, eller hva det heter.

    Så hadde ikke Christell hatt underbukse eller truse på seg da.

    Sa Christian sånn i 1980, eller noe.

    Selv om det vel hørtes litt rart ut, vil jeg si.

    Så om det var et forsøk fra Christian på å fortelle meg noe, jeg vet ikke.

    Men han og Christell var visst uvenner da, pga. de hamsterne og mulig mer.

    Men men.

    Så det var litt døvt, at mora dems døde.

    For hu var nesten som om hu var ei tante, for meg, vil jeg si, nesten.

    Altså som tante Tone eller tante Inger.

    Bare at hun Tove var hyggelig og er sånn at hun gikk liksom ikke for nærme, og blanda seg for mye inn i hva vi gjorde da.

    Så der var det kult å henge, oppe hos Petter og Christian og Willy og Tove og dem.

    Så det var døvt når hu døde, men sånn er det.

    Jeg husker jeg vant en kilo wienerpølser, på Bingoen, på Snippen på Sand, en fredag var det vel, sommeren 1980.

    Tror jeg det må ha vært.

    Og da visste jo ikke jeg, hvordan jeg skulle lage dem.

    Og jeg bodde jo aleine i Hellinga.

    Men da hadde jeg Apache-sykkelen, som jeg fikk fra morfaren min i Nevlunghavn, Johannes, husker jeg.

    Og da sykla jeg opp til Petter og Christian og dem.

    Og da lagde Tove de pølsene, mener jeg å huske.

    Så da dro jeg ikke til Haldis, og ikke til onkel Håkon og dem.

    Så det var tre hus jeg kunne dra til da, på den tida.

    Huset til farmora mi, mitt hus i Hellinga, og huset til Petter og Christian og dem.

    Der fikk jeg lov å henge av Tove da.

    Men når hu døde, så kunne jeg jo ikke henge der mer, og Petter og Christian flytta jo til Mexico.

    Så da, så ble jeg deppa.

    Men, det som skjedde da.

    Det var, at da dukka plutselig Christell og Gry Stenberg og Nina Monsen opp i leiligheten min, i Leirfaret, og satt på musikk, og dansa i stua der og sånn.

    Så da, etter det, så blei jeg heller nesten venner med dem.

    Selv om dem var jenter.

    For jeg hadde ikke noen andre kamerater på Bergeråsen, på den tida.

    Så etter at mora til Petter og Christian døde, så hang jeg mye med Christell og Gry og hun Nina da, og også litt med søstra mi, da hu flytta til Bergeråsen, og med Tom-Ivar som gikk i klassen.

    Men når søstra mi flytta til Bergeråsen, da hang jeg ikke så mye med de.

    Men da vel mest med Tom-Ivar og Kjetil Holshagen, og seinere tremenningen min Øystein Andersen fra Lørenskog.

    Og også innimellom med Ulf Havmo fra klassen og Espen Melheim fra klassen, og også Karl Frederik Fallan fra klassen, selv om han kødda mye.

    Men men.

    En gang, så var Petter og Christian på besøk fra Mexico, eller om dem hadde flytta til Malaga da.

    Og da bodde Christian hos meg i Leirfaret.

    Og Petter bodde hos en kamerat i Havnehagen.

    Og da sjekka Christian opp nabojenta, i Leirfaret, Aina.

    Så fikk han kjærestebrev av Aina, som han glemte igjen.

    Så gjemte jeg det brevet på rommet mitt.

    Det gamle rommet mitt, som Christian lånte da, der som Haldis satt inn en fryser med umerka kjøtt.

    Og da, noen år etter, så prata jeg en sjelden gang med hun Aina da.

    Så dukka hu opp i vinduet mitt der.

    Så fortalte jeg at jeg hadde det brevet da.

    Men da ble hun litt desp, så da måtte jeg gi henne det brevet da.

    Men men.

    Vi var også oppe hos Per Furuheim og dem.

    Og da leika jeg og Christian og Per da.

    Christian hadde respekt for han Per.

    Han var tøff og kraftig da.

    God til å spille fotball, som jeg forklarte.

    Christian var også god til å spille fotball.

    Han var et år yngre enn meg, og Petter og Per var et år eldre enn meg.

    Det endte med, at jeg tok hageslangen til Per Furuheim og dem, og spruta på han Per da.

    For jeg var litt bortskjemt på den tida her, og var ikke redd for noen.

    Jeg var ganske tøff av å bo aleine osv.

    Så da, så fikk han Per tak i meg, i en bakke, i hagen dems, eller en skråning, heter det.

    Og skikkelig dynka meg i vann, med den hageslangen da.

    Men, jeg fikk ihvertfall spruta litt på han først.

    Så jeg var ganske tøff, syntes jeg selv, selv om han var sterkere.

    Så jeg dreit egentlig i det, om alle klærna mine ble våte, for jeg fikk ihvertfall tatt igjen på han, på forhånd da, for å si det sånn.

    Jeg passa på å dynke han ganske bra med vann, for jeg tenkte at han kom til å ta hevn når han fikk tak i slangen.

    Så sånn var det.

    Så hopper vi fram til 1994, da jeg jobba på Rimi Nylænde, på Lambertseter, i Oslo.

    Ruth Furuheim, som også hadde gitt meg en Tweed-dress før konfirmasjonen min, og som også dukka opp i konfirmasjonen min, hvor ikke faren min var.

    Hun, hun dukka også opp på Lambertseter t-banestasjon, sommeren 1994, tror jeg det må ha vært.

    Jeg hadde vel nettopp begynt lederopplæring i Rimi.

    Og jeg gikk til t-banen, sammen med Hilde, som var assistent, på Rimi Nylænde, og som året etter vel, begynte som butikkleder i Rema, og som tok med seg Rimi Varebok til Rema da, husker jeg.

    Noe som ikke var lov.

    Men hun fikk lov av butikksjef Elisabeth Falkenberg, husker jeg.

    Og jeg var så fersk som leder i Rimi, at jeg måtte love dem og ikke si noe, og sånn, mener jeg å huske.

    Og jeg var ikke så fortrolig med Anne Katrine, så jeg sa ikke fra til henne om det.

    For vi kommuniserte ikke så bra, og dem var litt redde for henne, så det smitta litt over på meg.

    For hver gang Anne Katrine skulle dukke opp i butikken, så var lufta full av panikk, i butikken.

    Det ble viska, hele tida, fra hun Hilde og også fra Elisabeth og Solveig vel og meg.

    ‘Har Anne Katrine gått?’.

    Så de damene var i panikk, når hun Anne Katrine var i butikken.

    Og jeg, jeg ville jo ha karriere i Rimi, så jeg ble litt smitta av det her da.

    Så Anne Katrine var ikke som et vanlig menneske omtrent.

    Hun var liksom en kjempeviktig person da, som skapte panikk, blant Rimi-kollegene mine.

    Så jeg var ikke helt på bølgelengde med henne.

    Hun var også sånn, at hun prøvde å psyke ned folk, og skulle tøffe seg, så det var ikke så lett for en ny leder i Rimi, å vite hvordan han skulle takle henne.

    Men jeg skriver om den vareboka nå i hvertfall.

    Så sånn er det.

    Mer da.

    Jo jeg og hun Hilde.

    Som hadde vært i Jehovas Vitner, husker jeg, og hun klagde på at det var jævlig, å komme seg vekk fra de folka, som vistnok var veldig ille.

    Men men.

    Så var Ruth der, fra Berger, på T-banestasjonen.

    Hun var litt pussa, og hadde solgt leiligheten til Dag, sin eldste sønn, sa hun.

    (Jeg vet ikke hvorfor Dag ikke solgte leiligheten sin på Lambertseter selv?).

    Ruth Furuheim hadde fire sønner.

    Og en mann som var litt spesiell.

    Han var liksom sånn at han var så uspontan og sånn.

    Jeg var med dit, en 3-4 ganger kanskje, for faren min kjente dem da.

    Jeg tror det var Ruth som bestemte der, men jeg vet det ikke sikkert.

    Dag, han var en 4-5 år eldre enn meg kanskje.

    Og han hadde jeg spilt bordtennis med, på klubben, på Berger Skole.

    Han var kanskje litt gammel til å gå der da.

    Han gikk nok på ungdomsskolen da.

    Men han var helt grei, og kjeda seg vel bare antagelig.

    Han jobba også bra, på verkstedet til faren min, husker jeg.

    Og han var vel da, kanskje 19-20 år, og prata om at han hadde møtt ei dame i Oslo da.

    Og at han dro inn der i helgene.

    Jeg var vel da 15-16 år kanskje.

    Men han Dag oppførte seg omtrent som en kamerat mot meg da.

    Så han var en av de greieste folka, som faren min hadde til å jobbe der nede, vil jeg si.

    Jeg så noen sånne ninja-filmer, sammen med Kjetil Holshagen, på den tida her.

    Så lagde jeg en sånn ninja-stjerne da, av noen sigder, som jeg hadde rappa på Bekkelagshytta, eller Birkebeinerhytta, eller hva den hytta heter, på Krok hyttefeltet der.

    Og da kasta jeg den ninjastjerna inne på verkstedet.

    For jeg fikk lov til å gå litt berserk der, og skyte med spikerpistoler og sånn, når jeg var aleine der.

    Og da var bare han Dag der, så kasta jeg den ninjastjerna gjennom halve verkstedet nesten, og den gikk inni noe papp, til emballasje, til møblene da.

    Så den var ganske kul.

    Men jeg var ikke noe flink til å feste sammen de fire sigd-bladene.

    For jeg festa dem bare med teip.

    Og jeg fiksa ikke det å borre hull i dem, som hadde vært bedre, for jeg fant ikke noe bor, på den bormaskinen, som borra hull gjennom det stålgreiene.

    Det bora var vel mest for tre, kan jeg tenke meg.

    Og jeg gadd ikke spørre faren min, for eksempel, eller onkelen min Håkon, om sånne ting, for dem likte vel ikke at jeg rappa sånne ting fra hyttene der og sånn.

    Så sånn var det.

    Så hvorfor han ikke solgte leiligheten sin på Lamberseter selv.

    Det er ikke godt å si, men det var sikkert en grunn da.

    Får ikke håpe at han døde han og.

    Den nest eldste broren, var kanskje litt villstyrlig.

    Karl Fredrik Fallan, forklarte at storebroren hans, hadde sett, da han Eirik Furuheim, eller Erik Furuheim, het han kanskje, hadde kræsja med en bil, på veien ved Berger skole der, ved gangbrua der vel.

    Og da kunne broren til Karl Fredrik Fallan, se inn i hjernen på Erik Furuheim, fortalte Karl Fredrik meg.

    Og dem sa at han var gæern, etter å ha vært på sykehuset.

    Eller sinnsyk.

    Men jeg spurte han, om jeg kunne få låne luftgeværet hans.

    Jeg og Ulf Havmo.

    For han jobba også for faren min, mener jeg å huske, han Erik Furuheim.

    Og da fikk jeg låne luftgeværet, som var helt nytt omtrent.

    Og jeg og Ulf, vi gikk ned på noe jorde og sånn, med luftgeværet.

    For vi ville gå unna verkstedet og faren min og sånn da.

    Men det var ikke så smart.

    Da så noen folk fra Oslo eller Drammen vårs, fra en hytte.

    Og da kom det helikopter, så vi måtte løpe inn i skauen da.

    Og da satt vi luftgeværet på hjørnet av verkstedet.

    Vi ble litt stressa av det her helikopteret og den her løpinga da.

    Så spurte jeg Ulf, hvor det luftgeværet var, noen måneder seinere.

    For jeg var ikke helt med alltid.

    Det var Ulf som absolutt ville låne luftgeværet, så han fikk meg til å spørre da.

    Det her var vel før jeg kjøpte luftgevær selv.

    Men jeg hadde kjøpt luftpistol på postordre, fra Sverige, eller noe.

    Men men.

    Så, spurte Erik Furuheim, et halvt år seinere, eller noe, hvor luftgeværet var.

    Så var det ikke inne på verkstedet, i et hjørne, som jeg trodde.

    Neida, det var utafor verkstedet, som Ulf hadde satt luftgeværet.

    Der hvor bestefaren min, Øivind, pleide å gå å pisse, da han levde.

    På hjørnet som var på samme sida som flis-siloen, det hjørnet av verkstedet som var nest nærmest flis-siloen.

    Der stod luftgeværet.

    Men det var jo helt gjennomrusta da, omtrent.

    Så jeg forklarte han Erik Furuheim det, at jeg trodde det hadde stått inne på verkstedet.

    Jeg sa vel det til han, at det stod i hjørne på verkstedet, for det hadde Ulf sagt.

    Men neida, det stod utafor verkstedet.

    Så det strøkne luftgeværet var bare helt rustent, et halvt år seinere, eller et år seinere, eller noe.

    Men da ble faktisk ikke Erik Furuheim sur.

    Neida, han hadde vel nesten gitt opp det luftgeværet, så jeg slapp å betale og sånn.

    Karl Frederik hadde jo sagt at han var gæern, eller sinnsyk, og sånn.

    Så jeg trodde han skulle klikke helt.

    Men han sa ikke noe.

    Han bare smilte og sa at det var ikke så farlig.

    Så jeg kan ikke si han ble gæern av å være på sykehuset akkurat.

    Han virka ikke noe gæern for meg.

    Men han gikk ikke med klærna ordentlig på seg, etter det, muligens.

    At han gikk med buksa sånn at han hadde sånn rørlegger-sprekk og sånn, muligens.

    Men bortsett fra det, så virka han vel normal, ihvertfall ikke gæern.

    Selv om jeg lurer på om det var han, som skulle betale storebroren til Karl Frederik, for å at to bikkjer skulle knulle, eller noe.

    Det var så dumt.

    Men han storebroren til Karl Frederik, han gikk ikke med på det, etter lang tenkepause.

    Masse unger og ungdommer stod og fulgte med da, når dem prata om det her da.

    Men det kan ha vært en annen kar og, selv om jeg tror det var Erik Furuheim, så det er mulig at han mista en del av hjernen, i den ulykken.

    Det er mulig.

    Han skrøyt fælt av sykepleierne, på sykehuset der i Tønsberg.

    At de sykepleier-damene var veldig hjelpsomme osv.

    Så det er mulig at dem hadde gjort han litt sexfiksert, og at han var normal i hue, det er mulig.

    Hva vet jeg.

    Jeg kjente han ikke så bra før den ulykka heller, så jeg skal ikke si noe sikkert.

    Men men.

    Og faren min var ofte oppe hos Ruth Furuheim da.

    Og prata lenge og sånn.

    Mens jeg måtte sitte i bilen og sånn.

    I en halvtime, en gang, og i femten minutter, en annen gang da.

    Og han faren til Per og dem da.

    Han var nesten som en grønnsak nesten kanskje.

    Eller veldig sånn konform, eller noe.

    Litt spesiell da.

    Men jeg skal ikke si det for sikkert, hvordan han var, for jeg var ikke oppe hos dem så mye.

    Ikke ofte nok til å si noe.

    Men hu Ruth, hu var hyggelig mot meg, og kom i konfirmasjonen min og sånn.

    Men jeg kjente ikke de, Per og Dag og Erik så bra, som Petter og Christian for eksempel.

    Per, han prata jeg aldri med, sånn som Dag og Erik.

    Han hadde vel rødt hår han Per, tror jeg, mens dem andre hadde lyst hår da, og mora hadde mørkt hår.

    Men men.

    Men jeg så på dem, som vanlige folk, som bodde på Berger.

    Og ikke som kamerater.

    For dem var eldre enn meg, og han Per, han var aldri noe grei mot meg.

    Han klagde en gang, så jeg hørte det, da jeg satt i bilen og venta på faren min, at jeg hadde ‘gulere tenner enn meg’, til de andre ungene, oppi Olleveien/Havnehagen der.

    Men jeg var nesten aldri der oppe, jeg var mest nedafor S-svingen, og der var aldri han Per og brødrene hans.

    Så jeg kjente ikke de så bra, som Petter og Christian ellet Tom-Ivar og Kjetil Holshagen f.eks.

    Men jeg kjente dem, siden dem bodde på Bergeråsen, gikk på fotballen, var venner av familien, jobba for faren min, de to eldste.

    Så jeg og han Per Furuheim, vi gikk dårlig sammen.

    For vi burde kanskje vært nesten kamerater, siden mora hans kjente faren min, og vi hadde gått på samme fotballlag, Berger IL.

    For selv om han var et år eldre, så var det sånn, at to årstrinn, utgjorde et lag da.

    Så det vi var enten på lag med dem som var et år eldre eller et år yngre enn oss., vi i klassen, som spilte på fotballlaget.

    Men jeg og han Per, vi var aldri kamerater.

    Han var sånn aggresiv, og var aldri hyggelig eller grei.

    Og han var mye sterkere enn meg og, så han kunne banke meg, hvis han ville.

    Men jeg var ikke så mye oppi der, jeg var mest på Sand og nedafor S-Svingen, på Bergeråsen.

    Og der var det sjelden noen som turte å kødde for mye.

    Og jeg fikk jo spruta vann på han Per da, den gangen Christian Grønli var på besøk hos meg, i Leirfaret, da dem bodde hos faren sin, i Spania, var det vel, på begynnelsen av 80-tallet, var det vel.

    For han Christian hadde klagd på han Per.

    Eller han ville dra opp dit.

    Noe sånt.

    Men men.

    Og det ville egentlig ikke jeg, tror jeg.

    For jeg pleide ikke å henge oppi der.

    Så det var kanskje derfor jeg gikk litt amokk med hageslangen, da han Per begynte å sende meldinger osv.

    Det er mulig.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Det står også, at noen søker på ‘Siv Jensen, Kjetil Ree’.

    Kjetil Ree, var en Wiki-admin, med gangster-aktig profil der, husker jeg, hvor han røyka sigar og sånn.

    Og på Berger, så var det også en som het Erik Ree, som gikk i klassen min.

    Så jeg lurer på om de kan være i slekt.

    Han Kjetil Ree, han kødda med meg på Wiki.

    Han visste hvem jeg var, fra IP-adressen min der, så det tolka jeg som en trussel, da jeg skrev om Grandiosa der.

    Og Siv Jensen, hun er jo Bilderberger.

    Og det virka som om det var noe med han Kjetil Ree og.

    På grunn av trakasseringa hans på Wiki.

    Så hvorfor folk søker på de to, det vet jeg ikke.

    Men det er kanskje andre som veit det.

    Kanskje han er broren til han Erik Ree?

    Han hadde en bror, som var et par år yngre, men jeg huske ikke hva han het.

    Kanskje dem ikke er i familie.

    Det er mulig.

    Vi får se.

  • StatCounter: Noen søker på ‘erik ribsskog voldelig mot geir arne’ mm., på Google. (In Norwegian).

    StatCounter: Noen søker på ‘erik ribsskog voldelig mot geir arne’ mm., på Google. (In Norwegian).

    PS.

    Nei, jeg kan ikke si at jeg har vært voldelig mot Geir Arne.

    Vi var uvenner rett og slett.

    Jeg får forklare det fra starten.

    Jeg bodde jo i Larvik, på 70-tallet, men om sommerne, og i de andre feriene, så pleide jeg å være på Sand og på Bergeråsen da.

    Besteforeldre min, Ågot Mogan Olsen og Øivind Olsen, bodde på Sand.

    Og firmaet til farfaren min, Strømm Trevare A/S, det lå like ved huset dems da.

    Og der jobba faren min, Arne Mogan Olsen, og onkelen min, Håkon Mogan Olsen.

    Både faren min og onkelen min bodde på Bergeråsen, ca. en kilometer fra Sand.

    Bergeråsen er et byggefelt, som ble bygget på begynnelsen av 70-tallet.

    Både Sand og Bergeråsen ligger i Svelvik kommune, nord i Vestfold og ca. tre mil sør for Drammen, langs Drammensfjorden.

    Så sånn er det.

    Det som skjedde, var at jeg var jo en del hos farmora mi, på Sand, i sommerferiene på 70-tallet da, siden faren min jobba der.

    Og faren min var ikke gift, så de første åra, så bodde han også i huset på Sand der.

    Han var skilt fra moren vår, Karen Ribsskog, som nå er død, men hun har også bodd på Bergeråsen faktisk.

    Frem til 1973, var det vel, da tok hun med meg og søstra mi, og flytta først til foreldrene sine på Klokkarstua i Hurum, på andre siden av fjorden, og etter det til Larvik.

    Men vi var på Sand og Bergeråsen i feriene da, jeg og søstra mi, bortsett fra et år eller to, midt på 70-tallet, da mora vår nekta faren vår, å noe med oss å gjøre.

    Helt til 1976, må det vel ha vært, da faren min og broren hans Runar, kidnappa meg og søstra mi, da vi bodde på Mellomhagen, på Østre Halsen.

    Så det kan kanskje ha vært i 1977, som jeg var på Sand.

    Og da leika jeg med Geir Arne da.

    Og da ville han ikke komme i bursdagen min.

    Så da blei vi litt uvenner.

    Familien hans bodde i ei hytte, i veien ned til Snippen der, noen hundre meter fra der farmora mi og farfaren min bodde da.

    Så flytta jeg til Berger, i 1979, og bodde hos faren min.

    Og da advarte faren min meg mot Geir Arne.

    Han sa at Jørgensen, de var det et eller annet med, til farmora mi, så de burde man ikke ha noe med å gjøre.

    Så jeg gadd ikke å ha noe med Geir Arne å gjøre.

    Så vi var uvenner da.

    Han hadde oftest to-tre stykker med seg.

    Jan, som bodde like ved butikken, med lys afrosveis, og Jan-Rune, sønnen til Havre, som eide Sandbu Tepper.

    De var liksom gjengen på Sand.

    Seinere, så flytta Ditlev Castelan, eller Castellan, også til Sand, fra Nesodden, tror jeg.

    (Han har nå bytta navn til ‘Don Ditlev Castelan’).

    Men men.

    Så da ble det en enda større gjeng på Sand.

    Men, jeg var aldri med i den gjengen.

    For faren min advarte meg mot Geir Arne.

    Men vi var uvenner.

    Men jeg var ganske tynn, og dårlig til å slåss.

    Så jeg har aldri slått Geir Arne, for eksempel.

    For jeg hadde aldri lært å slå ordentlig.

    Men, jeg fikk en på tryne av han en gang, som jeg jagde han.

    Så jeg har nok prøvd å jage han, og skremme han, noen ganger, under oppveksten.

    Men oftest så har han hatt en hel gjeng rundt seg.

    Så vi bare unngikk hverandre, for det meste.

    Men jeg ville at han skulle ha litt respekt, sånn at han ikke begynte å tulle med eiendommen til besteforeldra mine på Sand, for eksempel.

    Eller tulla med verkstedet der.

    For han Geir Arne hadde visst rappa noe sprengtråd, som lå like ved verkstedet da.

    Og da mente Geir Arne, at han hadde lov til det, siden det var Lersbryggen som eide eiendommen, eller noe sånt.

    Og en gang så var det noen som hadde driti, inne på et lager, som faren min hadde, borte ved et sted som het Saga.

    Der hvor Jensen Møbler er nå.

    Og da trodde faren min at det var Geir Arne, som hadde bryti seg inn og driti der da.

    Og det var vel da jeg gikk i fjerde eller femte klasse.

    Så da sa jeg det til Geir Arne da, på skolen, i gangen på Berger skole der, at faren min skulle arrestere han, siden han hadde driti på lageret.

    (Men jeg mente ‘anmelde’).

    Men jeg var ikke så god på sånne politi-utrykk.

    Men men.

    Så dette foregikk, i mange år.

    Jeg bodde på Berger fra 1979, til jeg flytta til Oslo, i 1989.

    Og vi var vel stort sett uvenner hele tida.

    Untatt de siste par åra kanskje, da krangla vi ikke noe og sånn.

    Da var dem, Ditlev og Geir Arne til og med på besøk hos meg, et par ganger.

    Selv om jeg fulgte med skikkelig på dem.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, en gang, da jeg gikk i 7. klasse for eksempel.

    Da syntes jeg og søstra mi og Christell, og kanskje Gry Stenberg.

    Vi syntes det var artig å leike butikk.

    Så vi solgte noen gamle leker og sånn, på et bord, utafor huset, der hvor jeg bodde aleine.

    Så kom de andre ungene på Bergeråsen, og kjøpte tinga våre da.

    Noe sånt.

    Så det gjorde vi et par-tre ganger kanskje.

    Vi kjeda vårs da.

    Det var nesten som loppemarked, eller garasjesalg da.

    Men da, så kom jeg på skolen, i 7. klasse, tror jeg det må ha vært.

    Og da spredde Geir Arne rykter, foran de jentene i klasse fra Svelvik osv.

    At jeg og søstra mi og Christell, at vi hadde solgt tinga våre, for at faren min skulle få råd til bensin.

    Men, det var ikke sant i det hele tatt.

    Vi hadde masse ting, selv om jeg ikke hadde så kule klær.

    (Jeg var mer opptatt av ting).

    Og, faren min hadde ikke noe med det her å gjøre.

    Vi bare solgte noen av de gamle tinga våre, for moro skyld, for vi syntes det var morsomt.

    Jeg hadde nok av penger og ting, det hadde jeg alltid, så det var ingen fare.

    Men da skulle han Geir Arne og vel også Ditlev, ha det til, at det var for at vi skulle få penger til bensin til bilen til faren vår.

    Det var så bak mål, så jeg gadd ikke å kommentere det engang.

    Så det er vel litt sånn mafia-aktig juging, vil jeg si.

    Så om Geir Arne og Ditlev var noe mafia-greier.

    Og at det var derfor jeg ikke fikk lov til å ha noe med han Geir Arne å gjøre?

    Hva vet jeg, det er mulig.

    Geir Arne hadde vel tre yngre søsken, tror jeg.

    Så de bodde vel seks stykker, i ei lita hytte, så det ut som for meg, på veien ned til Snippen.

    Så hvis det var noen som hadde dårlig råd, så var det vel dem.

    Bare for å mobbe litt tilbake.

    Men men.

    Og sånn var det ofte, at dem holdt på, Ditlev og Geir Arne.

    Jeg har skrevet om mer av de tingene de gjorde, på bloggen tidligere, så det er bare å trykke på de ‘label’-ene, med navnene dems, så burde det eventuelt være mulig å lese mer om det.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Og jeg har heller aldri vært nazist nei, siden det er noen som søker på det.

    Og kommer heller aldri til å bli det.

    Så sånn er det.

  • Flashback til begynnelsen av 80-tallet. (In Norwegian).

    Nå fikk jeg flashback til begynnelsen av 80-tallet.

    Da var jeg sånn 9-10 år kanskje.

    Da ville fattern at jeg skulle leke med noen tynne, fire-fem meter lange jernstenger, som lå ved siden av værste’ på Sand.

    Så tenkte jeg, å ja, skal jeg leke med de ja.

    Så tok jeg og løfta de røra opp i lufta da.

    Og balanserte dem osv.

    Også så jeg strømledningene.

    Men jeg vet ikke om hvor mye strøm det var i de ledningene.

    Eller om det var telefonledninger.

    Men de her røra var rustne.

    Og om de ledningene, var isolerte eller ikke, det vet jeg ikke.

    Men jeg la fra meg de jernrøra, da jeg skjønte at jeg kunne treffe strømledningene, hvis jeg skulle leike med dem.

    Så det var litt rart vel, at fattern skulle ha meg til å leike med dem.

    Men man kan ikke skjønne alt.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog