johncons

Stikkord: Svelvik Ungdomsskole

  • Min Bok – Kapittel 31: Niende klasse

    Noen fler ting jeg har kommet på, fra Brighton-turen, sommeren 1985, er blant annet at jeg kjøpte en Everton-fane, i Oxford Street, i London, på en av Londonturene vi var på, under oppholdet i Brighton, med STS.

    Den fanen hang jeg opp, ved siden av det amerikanske flagget, på rommet ‘mitt’, (egentlig faren min sitt, men han brukte det aldri).

    På den fanen, så stod det, ‘Treble honours’, var det vel.

    Og det var fordi at Everton vant Charity Shield, serien og cupvinnercupen den sesongen, (1984-85), i England.

    Jeg husker jeg fulgte med på cupvinnercupen og Everton vant 3-1 mot Rapid Wien i finalen.

    Og Everton slo også Bayern Munchen, etter 0-0 borte og 3-1 hjemme.

    Everton lå under 1-0, ved pause, i semifinalen, mot Bayern Munchen, men de scorte tre mål i andre omgang, i en kamp som NRK hadde problemer med, husker jeg, så mye av kampen ble sendt i svart-hvitt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Den første kampen i Tyskland, den ble ikke sendt på TV, men jeg skrudde på radioen, på stereoanlegget til faren min, og fikk en tysk kanal, (var det vel), som prata om Greame Sharp, (husker jeg), Everton-spissen, og var redde for han da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Ole Christian Skjellsbekk, kommenterte at Everton spilte i cupvinnercupen, under en trening, eller noe, husker jeg, ved Bergerbanen.

    Han sa at Everton skulle spille mot et lag som het Videothon.

    (Eller noe).

    Men det laget spilte i UEFA-cupen, (det året), mener jeg.

    Everton skulle vel spilte mot Bucresti, eller noe, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Så jeg spilte altså fortsatt fotball, for Berger, våren 1985 da.

    Og jeg begynte vel i 1980, så jeg spilte ihvertfall fotball i fem år/sesonger da, for Berger, (vil jeg nok tippe på).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Der hvor jeg kjøpte det banneret, det var like ved Hyde Park, mener jeg.

    Og vi var også der, og jeg så en hvit mann, som stod på Speakers Corner, og prata om det, (husker jeg), at i Brixton, hvor han bodde, (en bydel i London), så ble hvite folk utsatt for rasisme.

    (Husker jeg at han som holdt tale der sa).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    I London så mener jeg også at jeg så noen jenter, som gikk i parallellklassen min, på Svelvik Ungdomsskole, utafor Madame Thussauds, eller noe.

    De var vel fra Nesbygda, mener jeg.

    Jeg mener å huske ei litt stor, lyshåra jente, med ganske kort hår, som seinere gikk i samme klasse som meg, andre året på økonomilinja, på Handel og Kontor, på Sande Videregående.

    Så jeg tror at det var fler enn kun meg, fra Svelvik Ungdomsskole, som dro med STS, til England, sommeren 1985.

    Men det var ikke sånn, at jeg planla den reisen sammen med noen.

    Det var bare noe jeg tok opp med faren min, (og kanskje litt med farmora mi), den reisen til England, sommeren 1985.

    Og det prata jeg om, borte i huset til Ågot, på Sand.

    Der hadde jeg jo både farfaren min, (før han døde), og farmora mi, og faren min og onkel Håkon, de første årene, som jeg bodde på Bergeråsen.

    Så nesten uansett hva det var, av eventuelle problemer, på skolen osv., så kunne jeg ta det opp, borte i huset til Ågot og Øivind da, etter skolen.

    Så det var jo en trygghet, må jeg vel si, som jeg hadde da, som gutt, de første årene, som jeg bodde på Berger.

    Ihvertfall før Øivind døde og faren min begynte å jobbe i Drammen.

    Så jeg hadde noen år, før Øivind døde, som jeg slappet av litt, og følte at jeg hadde en slags trygghet da, (på Berger), etter tiden hos moren min, i Larvik, som var mer turbulent, vil jeg si.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg var litt skolelei, i niende klasse.

    Så jeg fikk med Ulf Havmo, på at vi skulle jobbe to dager i uka, på fabrikken til faren min, Strømm Trevare.

    Men da Ulf Havmo og jeg, dukka opp der, den første arbeidsdagen.

    Så stod faren min og en annen kar, og bare så stygt på oss, når vi gikk inn der.

    Så jeg skjønte at vi ikke var velkomne, til å jobbe der.

    Så vi måtte bare droppe det prosjektet der.

    Det funka bare ikke.

    Faren min så bare stygt på oss, og sa ingenting, når vi dukka opp der.

    Så jeg skjønte det at vi ikke var velkomne da.

    Noe som kom som et ganske stort sjokk for meg, vil jeg si.

    Det var jo liksom familiebedriften, så jeg skjønte ikke hvorfor faren min behandla Ulf Havmo og meg sånn.

    Det var jo ei jente fra Svelvik, (som jeg har skrevet om i et av de tidligere kapitlene), som hadde jobbet hos faren min, på den samme ordningen, et par år tidligere.

    Så hvorfor Ulf Havmo og jeg ikke fikk lov, det veit jeg ikke.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så jeg måtte velge nye valgfag.

    (Og vi gikk også glipp av noen timer, siden vi valgte å jobbe, på Strømm Trevare.

    Siden man da ble fritatt, for noen timer, hver uke, i norsk, eller noe.

    Men man kunne likevel gå videre på videregående, sånn som jeg skjønte det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Jeg valgte istedet handelsfag, sjakk og bordtennis og EDB, (igjen), var det vel, (som valgfag).

    I handelsfag, så hadde jeg jo gått glipp av noen av de første timene.

    Så jeg stressa, for å ta igjen de andre.

    Men da var jeg litt redd for at de andre skulle synes at jeg var streber da.

    Så da slutta jeg å svare så mye i timen, osv.

    Og da ble hu lærerinna ganske rar, og sa ‘for noen evner som gikk til spille’, eller noe.

    Om meg da.

    Så det var veldig spesielt, syntes jeg.

    Det var vel å ta i litt, så si at evnene mine gikk til spille.

    Bare fordi at jeg roet ned min tilstedeværesle i klasserommet litt.

    Så det ‘anfallet’ der, fra hu lærerinna, i Handelsfag, det skjønte jeg ikke helt.

    Men det er mulig at hun hadde fått en torn i siden til meg da, av en eller annen grunn.

    (Uten at jeg skjønner akkurat hvorfor.

    Man må vel få lov å bestemme litt selv, som elev, hvor mye man vil bidra med, når det gjelder å svare på spørsmål i timen.

    Skulle man vel tro ihvertfall.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    I Sjakk, så ville læreren spille mot meg, en gang, ikke lenge før det ringte ut.

    Og da, når det ringte ut, så sa læreren, (en høy kar med mørkt hår og litt dialekt vel), at jeg vant.

    Men det var ikke sånn at jeg fikk slått læreren sjakk matt da.

    Det var bare at vi ikke rakk å spille ferdig.

    Så det var litt spesielt det og.

    Men men.

    EDB hadde jeg jo hatt som valgfag, også i åttende klasse.

    Og jeg hadde jo data hjemme, så jeg kunne masse Basic, fra før.

    Så jeg var nesten ikke våken i de timene.

    Men det var bare jenter som hadde EDB, (bortsett fra meg), i niende klasse.

    Og lærerinna, det var mora til Monica Ødegård, som jeg senere gikk i samme klasse med, på handel og kontor, både på Sande Videregående og Gjerdes Videregående, i Drammen, (hvor jeg gikk tredje året).

    Mora til Monica Ødegård, var ei hyggelig, (må man vel si), og ungdommelig dame, fra Nord-Norge, (var det vel).

    Og jeg må si det, etter å ha gått i samme klasse, som dattera hennes, russeåret i Drammen, at jeg likte mora bedre enn dattera, i det tilfelle.

    Ihvertfall hvis man skulle dømme ut fra personligheten.

    Mora var hyggelig, mens dattera kanskje virka mer knytt og var vanskelig å bli kjent med, syntes jeg.

    (Enda Monica Ødegård og jeg, var de eneste fra Svelvik Ungdomsskole, som gikk i den markedsførings/data-klassen, på Gjerdes Videregående, i Drammen, skoleåret 1988/89.

    Men men).

    Så sånn var det.

    I bordtennis, så ble jeg kjent med Kenneth Sevland fra Svelvik.

    Han holdt med Liverpool og jeg holdt med Everton.

    Og de lagene var høyt oppe, på den tiden, så det ble vel en del fotballprat, tror jeg.

    Og vi prata også om musikk og fotball-VM og sånn vel.

    Jeg fortalte det, at jeg hadde vært på språkreise, til Brighton, sommeren før.

    Og da fortalte ‘Sevvi’ det, at han og to-tre andre karer, fra Svelvik, skulle til Weymouth, med EF Språkreiser, sommeren etter.

    Og Sevvi lurte på om jeg ville henge meg på dem, på enda en språkreise-tur, til England.

    Jeg spurte faren min, og han sa det, at jeg fikk lov til det.

    Så vi dreiv også å planla språkreise-tur, når vi spilte bordtennis da, i gymsalen, på Svelvik Ungdomsskole, det skoleåret.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En annen kar, på bordtennis, han oppfatta det, at ei svømmelærerinne, hu snakka med valgfag-læreren vår, i bordtennis vel.

    (Etterhvert så ble det kjedelig, å spille bordtennis, så mange timer, hver uke.

    Så noen ganger, så spilte vi bare en par-tre kamper, og satt og slappa av, oppå scenen der, var det vel, litt gjemt da kanskje.

    Så det valgfaget var nesten som en fritidsklubb, vil jeg si.

    Men men.

    Noe som passet meg bra, som var rimelig skolelei.

    Så sånn var det).

    En gutt, på det valgfaget, han sa plutselig det, en gang, da, etter at hu svømmelærerinna hadde vært oppe i gymsalen og babla om noe greier, til læreren vår.

    At ‘oj, syvendeklasse-jenter’.

    Jeg hadde ikke tenkt på at det var så nøye, om jentene gikk i syvende eller niende liksom.

    Men jeg likte å se på nakne jenter i dusjen.

    (Noe vi i klassen pleide å gjøre noen ganger, å spionere på jentene i klassen, i garderoben deres, etter gymmen.

    Men men).

    Så jeg ble med han gutten ned trappa da, til utafor garderobene der.

    For det var nemlig et nøkkelhull, som man kunne se gjennom, i døra til jentegarderoben der da.

    Så han gutten og jeg, vi kikka en stund da, på noen nakne syvendeklasse-jenter, fra Nesbygda, eller noe vel, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men men.

    (For det blei ganske kjedelig noen ganger, med all den bordtennisen da.

    Og da var det vel ingen andre enn han gutten og meg, i gymsalen, av en eller annen grunn.

    De andre spilte kanskje sjakk, eller noe.

    Hvem vet.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En av de første dagene, i niende klasse.

    Så ringte det ut fra en time.

    Det var vel storefri, tror jeg.

    Og jeg var en av de første, som kom meg ut av den gangen da, som vårt klasserom lå i.

    Rett utafor gangen vår, (og like før trappa ned til gymsalen og utgangspartiet der, osv., på Svelvik Ungdomsskole).

    Så stod plutselig Christell og en annen jente, i hennes klasse vel, der.

    Christell og Pia, de hadde klasserom, i en annen gang, i samme etasje, som der vi hadde klasserom, (tror jeg).

    Så jeg gikk altså et år, på Svelvik Ungdomsskole, samtidig med Christell og Pia da.

    Men jeg kan ikke huske at jeg prata noe med Pia, det året, på ungdomsskolen.

    Men Christell stod altså utafor gangen vår da, en gang, helt i begynnelsen av niende klasse, (da hun gikk i syvende klasse), sammen med en venninne da, fra Svelvik regner jeg med, (så de måtte kanskje ha Svelvik-folk i klassen, de og).

    Og hu venninna var jo like pen som Christell, må man vel nesten si.

    Så det var jo nesten som to ‘sex-kittens’, som stod og viste seg fram, utafor gangen vår der, husker jeg.

    Jeg var førstemann ut av den gangen, den dagen, husker jeg.

    Og jeg ble jo overrasket, av det, at jeg plutselig møtte Christell der.

    Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si.

    Men jeg ble mye mobbet, på ungdomsskolen.

    Så jeg ville ikke at Christell skulle bli mobba, fordi hun kjente meg.

    Så jeg bare sa ‘Det er jo Gullet jo’, eller noe, til Christell da.

    (Gullet var kjælenavnet, som Haldis brukte på Christell).

    Og så løp jeg ned trappa, for å kjøpe noen rundstykker vel, som elevrådet solgte.

    Noe sånt.

    Men jeg snudde vel litt på hodet, mens jeg rushet ned trappa.

    Og da kunne jeg se det, at Christell og hu andre pene jenta, de stod liksom og studerte hverandre i øynene da.

    Etter at jeg hadde snakket til Christell.

    Uten at jeg vet hva den stirringa, i øynene til hverandre, skulle bety.

    Det var nesten som at de var litt sinte på hverandre, og liksom skulle konkurrere, eller noe sånt, kanskje.

    Hva vet jeg.

    Men jeg så ikke mye til Christell og Pia, det året, som vi gikk samtidig, på Svelvik Ungdomsskole.

    Det var vel heller sånn, at jeg prøvde å unngå dem litt, siden jeg ble mye mobba.

    Kjetil Holshagen, han hadde klasserom, i samme gang som oss.

    Men helt i sydenden, av den gangen.

    Rett oppafor trappa, til ‘Reykjavik’, som det ble kalt, området hvor noen elever pleide å stå å røyke.

    Så det var to utgangsdører, som man kunne bruke.

    En gang, så stakk jeg innom Kjetil Holshagen, i et friminutt.

    Han satt bare ved pulten sin, ganske langt bak i klassen, husker jeg, og jeg la vel merke til at han satt der, mens jeg gikk forbi den døra da, (som vel stod åpen noen ganger).

    Men han ble sur, virka det som for meg, fordi jeg gikk inn i klasserommet deres.

    Han gikk en klasse under meg, så dette må ha vært mens jeg gikk i åttende eller niende klasse.

    Og enda vi liksom skulle være kamerater da.

    Jeg ba om å få sjekke kalkulatoren hans, og da ble han sur.

    Han hadde en sånn artig kalkulator, med minne, som man kunne skrive ‘jukselapper’ på.

    Og han mente at det var min feil, at han ble tatt i juksing, siden jeg gikk inn i klasserommet hans, i et friminutt, for å sjekke ut kalkulatoren hans.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Kjetil Holshagen hadde forresten Leif Tangen, som klasseforstander.

    Det var den sammen læreren, som jeg hadde som lærer, i ‘De britiske øyer’-valgfaget, på Berger skole, noen år tidligere.

    Men Tangen hadde i mellomtiden sluttet som lærer på Berger skole, og heller begynt som lærer på Svelvik Ungdomsskole.

    (Så det var nesten som at han forfulgte sine tidligere elever litt, for å tulle litt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Kenneth Sevland, skulle en gang fortelle meg noe om Englandsturen, eller noe.

    Og dukka opp i vårt klasserom.

    Men da lo Linda Moen av han, husker jeg.

    (Uten at jeg skjønte hvorfor hu lo av Kenneth Sevland.

    Han hadde lyst, krøllete hår, i en ganske stor frisyre, rundt hue vel.

    Så kanskje det var håret, som Linda Moen lo av, ved Kenneth Sevland da.

    Hva vet jeg.

    Men men).

    Nina Monsen var også innom Bergeråsen, høsten, som jeg gikk i niende klasse.

    (Det vil si høsten 1985 da).

    Nina Monsen hadde høstferie nemlig, fra skolen sin på Romsås.

    Og hun hadde med en venninne, fra Oslo da.

    Men vi hadde høstferie en annen uke, så vi gikk på skolen, den uka, som Nina Monsen dukka opp da.

    Nina Monsen, venninna fra Oslo og Kjetil Holshagen, var hjemme hos meg, i Leirfaret 4B, den første helgen, som de jentene fra Oslo var på Bergeråsen da.

    Nina Monsen og venninna, var helt gærne, og veldig guttegærne/kåte, må man vel si.

    De hoppa i vannsenga mi og sånn vel.

    Og plutselig så prøvde Nina Monsen å ta meg på pikken.

    Men jeg liksom rygga da, og liksom prøvde å få rompa og underlivet, unna hånda hennes, ved å liksom sette ut rompa da, sånn at pikken min ble lenger unna henne.

    For jeg syntes ikke det var så kult, å bli tatt på pikken, ihvertfall ikke på den måten der, når det var masse andre folk der, osv.

    Så sånn var det.

    Så Nina Monsen, hu bomma, når hu prøvde å ta rundt pikken min, (for å måle størrelsen på den, skjønte jeg seinere), så hu tok meg istedet rundt balla, husker jeg.

    Også viste hu til hu venninna, hvor tjukk balla mi var.

    (Men hu trodde at det var pikken min som hu hadde tatt rundt da).

    Og sa, ‘så big altså’, mens hu imponert viste med fingra, til hu venninna fra Oslo da.

    Og mens Kjetil Holshagen så på, fra stua da.

    Så Nina Monsen, hu trodde at det var pikken min som var så brei, men det var egentlig balla da, (som Nina Monsen tok rundt), må jeg innrømme.

    For jeg hadde ikke kommet noe særlig i puberteten, og fått hår på pikken enda da.

    Så jeg syntes alt sånt var veldig flaut, så jeg sa ikke noe.

    For jeg var også litt sur på henne, siden hun bare tok meg i på mine private steder, på den måten der, mot min vilje.

    Så jeg bare lot henne tro hva hun ville.

    For å si det sånn.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Uka etter, på skolen, så satt jeg ved pulten min.

    Og så husker jeg det, at Odd Einar Pettersen stod sammen med Geir Arne Jørgensen og Ditlev Castellan, noen meter unna der jeg satt.

    (Odd Einar Pettersen, han var også nede på Nedre, husker jeg, når Nina Monsen og venninna var der.

    Han liksom spionerte på dem.

    Må jeg nesten si, at det virka som for meg.

    Og jeg hadde jo vært en slags leder, for en slags gjeng, på Nedre, (nedafor S-Svingen, ihvertfall).

    Da Tom-Ivar Myrberg og dem bodde der, ihvertfall.

    Så jeg lurte på hva Odd Einar Pettersen dreiv med, på Nedre, når han fulgte med på de jentene fra Oslo da.

    Så jeg gikk også ned og så litt, nede i Havnehagen.

    Og da var de jentene hos Kjetil Holshagen, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men men).

    ‘Gjør det nå’, husker jeg at enten Geir Arne Jørgensen eller Ditlev Castellan, sa til Odd Einar Pettersen da.

    Og Odd Einar gikk så bort til meg, og satt seg på fanget mitt.

    (Som om han var en stor dame, eller noe, kanskje).

    Også satt han bare på fanget mitt, i nesten hele friminuttet.

    Jeg prøvde å denge han med ranselen min, og sånn, men det hjalp ikke.

    Odd Einar Pettersen var nemlig bygd som en fullvoksen mann, allerede på ungdomsskolen.

    Og han veide nok 80-90 kilo kanskje, i niende klasse, vil jeg nok tippe på.

    Mens jeg selv kanskje veide cirka halvparten.

    Noe sånt.

    Jeg ble forbanna, når Odd Einar Pettersen endelig flytta seg.

    Jeg syntes at dette var så ydmykende.

    Så jeg tok den første bussen, tilbake til Berger igjen.

    Og jeg møtte Nina Monsen, ved bussholdeplassen, ved Gamlehjemmet.

    Hu var på vei bort til butikken på Sand.

    Og hu sa ‘Skulka?’.

    Jeg sa nei, for jeg mente at det egentlig ikke var skulk, siden jeg rømte fra noe ydmykende mobbing da, vil jeg si.

    ‘Jo da’, sa hu Nina Monsen da.

    Noe sånt.

    Når jeg kom på skolen, neste dag, så ville klasseforstander Jan Aakvåg prate med meg, om hva grunnen til fraværet mitt var, dagen før.

    Jeg måtte gå ned på lærerværelset og prate med han, sa han.

    Jeg fortalte det, at Odd Einar Pettersen bare hadde sitti oppå meg, i nesten hele friminuttet, og at jeg derfor bare hadde dratt hjem, fordi jeg ikke likte å bli behandla sånn.

    Jeg forklarte også at Geir Arne og Ditlev hadde ‘vært med på det’, siden de hadde stått sammen med han, før han gjorde det, og jeg hørte at en av de sa til Odd Einar, at ‘gjør det nå’.

    Aakvåg ropte på sosiallærer Marit Enger, som også var nede på lærerværelset da.

    Aakvåg sa at hun fikk ta det.

    Jeg forklarte det samme til Marit Enger.

    Hun skulle ha møte med Odd Einar Pettersen, Geir Arne Jørgensen og Ditlev Castellan, sa hun.

    Hun hadde senere en prat med meg, og sa at hun ikke ble enig med de tre gutta, om hva som hadde foregått.

    Noe sånt.

    Og Geir Arne, (eller om det var en av de to andre), klagde i en time, på at jeg ikke fikk ‘skulk’, etter den episoden, husker jeg.

    Og Geir Arne sa også, husker jeg, at han ikke hadde vært med på det, og at jeg var ‘sinnsyk’, eller noe.

    Noe sånt.

    Men jeg så jo at de tre gutta, stod i en gruppe, før Odd Einar Pettersen satt seg på fanget mitt.

    Og jeg hørte jo at en av de sa det, at ‘gjør det nå’.

    Marit Enger kom seinere inn i klasserommet vårt, og sa til meg, ‘går det bedre med deg nå Erik?’.

    Akkurat som om det var meg som var problemet.

    Jeg ble sur, siden hun prata om sånt her, foran hele klasserommet, så jeg ba henne bare om å komme seg ut, eller noe.

    Så sånn var det.

    (For det var en ganske tøff klasse, så man måtte liksom ikke være for pysete der da.

    For da mistet man vel respekt, vil jeg si.

    Og ble kanskje mer mobba da.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Jeg husker det, etter enda en mobbeepisode vel, fra Ditlev Castellan, tror jeg, mens jeg stod på bussholdeplassen, så kryna han meg vel, eller noe.

    (Noe søstera mi Pia, seinere sa, at ei fra Sand, med lyst hår, i klassen hennes, hadde sett).

    Da ble jeg så forbanna, at jeg tok med en lommekniv, som jeg hadde fått av bestemor Ingeborg, etter bestefar Johannes, som nettopp hadde dødd vel, på skolen da.

    Og stod og viste fram den, i inngangspartiet der, (i vindfanget, heter det vel), til Svelvik Ungdomsskole.

    Rune Bingen, i klassen, da det, at han ikke var noe redd for meg.

    Og begynte å tøffe seg, ved å gå foran meg, der jeg stod med den lommekniven da.

    Men det var ikke sånn at jeg begynte å stikke han med den kniven, eller noe.

    Jeg bare stod der liksom.

    Og etterhvert så gikk vel de andre, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men men.

    For jeg var så forbanna da, etter den her mobbingen da.

    Og jeg snakka nesten ikke noe, med folk i klassen, etter det her.

    Jeg ble utfryst da, må jeg si.

    Geir Arne Jørgensen sa jo at jeg var sinnsyk, osv.

    Så folk ville vel ikke ha noe mer med meg å gjøre, tror jeg.

    Men jeg beit tenna sammen, for dette var jo i niende klasse.

    Altså det siste året på ungdomsskolen.

    Så jeg tok det ikke så nøye egentlig, om jeg ble utfryst, for det var jo det siste skoleåret, som jeg skulle ha sammen med de her klassekameratene.

    Så jeg bare beit tenna sammen, og så fram til det, at ungdomsskolen skulle bli ferdig da, den førstkommende våren.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Lærer Aakvåg sa en gang til meg, etter en time vel, i klasserommet da, at det var som at jeg hadde ‘meldt meg ut av klassen’.

    Men da svarte jeg ikke noe.

    Jan Aakvåg fikk kanskje ikke med seg det, at Geir Arne Jørgensen sa at jeg var ‘sinnsyk’, osv.

    Hva vet jeg.

    Men men.

    Faren min og Haldis, hadde fått seg en ny vannsengbutikk, i Drammen.

    Denne gangen i Tordenskioldsgate, ovenfor brannstasjonen, på Strømsø.

    En gang jeg var der, så hadde Haldis jobba på en messe, eller noe, hvor hun hadde fått et navnskilt, som hadde tre lysdioder på seg, som blinka da.

    Jeg var jo litt interessert i elektronikk, og spurte om jeg kunne få det navnskiltet da.

    Og det kunne jeg få, husker jeg.

    Så det var ikke dårlig.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Da tok jeg med det navnskiltet på skolen, en dag, når det begynte å bli våren vel, i 1986 da.

    Og da syntes vel Rune Bingen ihvertfall, tror jeg, at det navnskiltet som blinka, var litt artig da.

    (Rune Bingen var jo skikkelig interessert i elektronikk så).

    Og neste jul, så hang jeg opp det navnskiltet, på vinduet mitt, i Leirfaret 4B, (eller egentlig var det rommet min fars da, men han brukte det ikke, så det var vel mitt).

    Også hadde jeg kjempemange gule lysdioder, som jeg hadde rappa vel, en gang jeg var i en elektrobutikk, på Strømsø, sammen med Kjetil Holshagen.

    (For vi begynte å dra inn til Drammen og sånn da.

    For å dra på datamesser og i elektronikkbutikker, og alt sånt).

    Så jeg festa de gule lysdiodene, rundt de tre som blinka, (som jeg fjernet fra det hvite plastskiltet vel).

    Og da ble det en veldig fin juledekorasjon, om kvelden, syntes jeg.

    (Jula 1986, må vel det her vært).

    En juledekorasjon, som syntes ganske langt ned i Leirfaret/Havnehagen vel.

    (Jeg var ganske glad i jul nemlig.

    Kanskje fordi man fikk fri fra skolen, osv.

    Hvem vet).

    Siden jeg ble fryst ut, og mobba, og sånn, i niende klasse, så senka jeg ambisjonsnivået litt, når det gjaldt karakterer.

    Men jeg fikk vel bare ‘M’-er tror jeg, i karakterboka, likevel.

    Så jeg kunne kommet inn på hvilken linje jeg ønsket, på Sande Videregående.

    Men jeg valgte Handel og Kontor, som førstevalg da.

    For jeg var så skolelei, etter all mobbingen, osv.

    Så jeg orka ikke tre år til, med sånne kjedelig klasserom.

    For jeg syntes at Allmen, det virka som tre nye år, som var nesten som ungdomsskolen.

    Det syntes jeg virka som noe kjedelig da.

    Jeg visste at Ole Christian Skjellsbekk og Erland Borgen, skulle gå på Almenn, og jeg syntes det virka kjedelig, med tre år til, i samme klasse som dem.

    Da syntes jeg det virka artigere, på Handel og Kontor.

    Vi var på en omvisning, på Sande Videregående, og fikk se at de hadde skrivemaskiner og sånn, i klasserommet, på Handel og Kontor.

    Og jeg var vant til å leke på kontoret, i huset til Ågot, så jeg syntes det så mer morsomt ut på Handel og Kontor, på jeg innrømme.

    Så jeg valgte Handel og Kontor, som førstevalg da, på Sande Videreågende, og kom inn på den linja.

    Og faren min syntes også at det var greit, husker jeg, for vi ble informert om det, at man også fikk ‘artium’, ved å gå Handel og Kontor da.

    Så da valgte jeg det, for jeg syntes at det ‘Almenn-greiene’. virka litt tørt da.

    Og jeg var litt langt nede, etter mobbingen og utfrysingen, på ungdomsskolen da.

    Så tanken på tre ‘tørre’ år, på Almenn, det var ikke så fristende, for å si det sånn.

    Så at det også var noe som het Handel og Kontor, det var artig, syntes jeg.

    Dessuten så hadde jeg jo hatt handelsfag, som valgfag, i niende.

    Og hu lærerinna der, hadde ‘prata dritt om meg’, må jeg vel si.

    Om at jeg hadde sløst bort evnene mine, eller noe sånt.

    Så jeg ville kanskje vise det for meg selv da, at jeg kunne duge, når det gjaldt handelsfag og.

    Noe sånt.

    Det var ihvertfall litt i bakhodet mitt.

    Selv om det som gjorde utslaget, det var når vi fikk se det kjedelig Almenn-klasserommet, og det ‘artige’ Handel og Kontor-klasserommet, med skrivemaskiner da.

    Jeg ble oppstemt av å se de skrivemaskinene, siden jeg var vant til å skrive på skrivemaskinen, på kontoret, i huset til Ågot.

    Så det var vel det som gjorde det, at jeg valgte Handel og Kontor.

    Jeg så for meg det, at den studieretningen, var mindre kjedelig, enn Almenn da.

    Så sånn var det.

    Og de andre linjene, de vurderte jeg egentlig ikke seriøst.

    Siden man ikke fikk artium på de, etter tre år.

    For planen min, var jo hele tiden å studere i Oslo, etter videregående.

    Som faren min pleide å si til meg, at han syntes jeg burde gjøre.

    Og jeg vil også si det, at det å se frem til å studere i Oslo.

    Det var noe som holdt meg oppe, de tøffe årene, med mobbing osv., på Svelvik Ungdomsskole.

    Fordi jeg var jo også sent i puberteten, og var så flau over det, at jeg liksom ikke var noe ordentlig ungdom da.

    Mens jeg gikk på ungdomsskolen.

    Det var ikke sånn at jeg flørta så mye jentene, på ungdomsskolen, akkurat, siden jeg flau over det, at jeg ikke hadde fått hår på tissen da.

    (Noe jeg ikke fikk før den sommeren jeg fylte 17 år, husker jeg.

    Men men).

    Så sånn var det.

    De seks jentene, fra Svelvik, som i syvende klasse hadde sittet i en samlet gruppe, på rekke og rad, bakerst til høyre, i klasserommet.

    De hadde i niendeklasse blitt redusert til kun fire.

    Det var Line Nilsen, Jeanett Auli, Vibeke Kjølstad og Irene Lippert, (husker jeg).

    Mens Anne Grete Guldbrandsen, hun satt sammen med Sissel Tysnes og Gry Stenberg og de, etterhvert, mener jeg å huske.

    Men men.

    Og Anne Grossvoll, hun husker jeg fra niende klasse, at satt en eller to pulter, bak meg, på vindussiden, av klasserommet, i niende klasse.

    Når jeg snudde meg, for å se hva mine plageånder drev med.

    Under den værste ‘utfrysingstiden’, i niende klasse.

    Så hendte det at jeg så rett inn i Anne Grossvoll sitt smilende ungpikeansikt, husker jeg.

    Uten at jeg vet noe om hvorfor hun plutselig satt midt blant Berger-folka.

    Men men.

    Men Christell hadde blitt sammen med Simen Grossvoll, fra Svelvik, husker jeg, det skoleåret.

    Og Simen Grossvoll, det var lillebroren til nettopp hun Anne Grossvoll da.

    Så sånn var det.

    Og på slutten av niende klasse, så husker jeg det, at jeg overhørte det, at Jeanette Auli, (var det vel. Ihvertfall var det en av de fire Svelvikjentene som satt samlet), sa noe ‘dritt’, om Christell vel.

    I klasserommet vårt, i et friminutt da.

    Jeanett sa noe om at Christell, hun burde ihvertfall ikke vise seg i Svelvik noe mer, (eller noe).

    Noe sånt.

    Så noe hadde skjedd, mellom Simen Grossvoll og Christell da.

    Vil jeg vel tippe på.

    Uten at hu Jeanette sa noe mer om hva som egentlig hadde foregått.

    Jeanette sa ikke noe om hvorfor hu var så irritert på Christell da.

    Men jeg skjønte at Jeanette var irritert på Christell, (som gikk to klasser under henne, og var fra et annet sted), på grunn av et eller annet.

    Men hva det kan ha vært, det veit jeg ikke.

    Så det var litt spesielt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Aakvåg hadde prata om, i syvende og åttende klasse, om at vi kanskje skulle dra til Vassfaret, hvor det var bjørner osv., i niende klasse.

    Det var visst et fjell der, som var veldig smalt, og som man kunne lett falle ned fra, sa Aakvåg, (husker jeg).

    Så jeg syntes ikke det var noe fristende å dra dit.

    Man kunne kanskje ende opp med å bli dytta ned, med de folka som var i klassen vår, husker jeg at jeg tenkte.

    Noe sånt.

    Så det ble heller til at vi dro på klassetur, til Tofte.

    Det er mulig at den klasseturen var i åttende klasse forresten, det skal jeg ikke si helt sikkert men.

    Vi dro til en strand ved Tofte da.

    (Tofte ligger i Hurum, men på den sida av Hurumlandet som vender mot Oslofjorden da.

    Så sånn er det).

    Espen Melheim og dem, de hadde en båt, men de hadde ikke motor.

    Så jeg spurte faren min, om jeg kunne låne hans 7.5 hester Mercury-motor, som han hadde på Askeladden-båten til Haldis.

    Og det fikk jeg lov til.

    Men den Mercury-motoren, den var vanskelig å feste ordentlig, på båten til Espen Melheim og dem.

    Så den løsna hele tida.

    Så den måtte man følge med på, og feste på nytt igjen, hele tiden, husker jeg.

    Det var like før den motoren falt av båten, et par ganger, ute på fjorden, husker jeg.

    Men men.

    For vibrasjonene fra motoren gjorde at festeskruene løsna, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Mercury burde kanskje ha hatt en sånn festemekanisme, som andre motorer hadde vel.

    Nemlig sånn at man kunne feste en hengelås, på festeskruene.

    Sånn at de to festeskruene ble låst sammen da.

    Da ville vi nok ikke hatt det problemet, som vi fikk, med den motoren.

    Men vi tre som var på den båten.

    Det var Carl Fredrik Fallan, Espen Melheim og meg.

    Vi var ganske båtvante.

    Så vi mista ikke motoren.

    Men vi fulgte godt med på den, og festa den på nytt hele tida da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg skulle egentlig møte Espen og Carl, nede i Bergerbukta da.

    Men jeg forsov meg.

    Så jeg våkna av at Carl og Espen vekte meg da, der jeg sov, i vannsenga.

    Så sånn var det.

    Så gikk vi ned til Berger.

    Jeg hadde ikke fått kjøpt noe mat.

    Så jeg fikk de andre med på, å gå riksveien bortover.

    Sånn at jeg fikk kjøpt noe mat, på Samvirkelaget, på Berger.

    Så husker jeg ikke hvordan vi gjorde det.

    Men Carl hadde også en båt.

    Så kanskje vi kjørte bort til ved Teskjekjærringa der.

    Hvor båten til Haldis var.

    For å hente motoren til faren min.

    Med Carl sin båt.

    Det er mulig.

    Hvis ikke vi rodde med Espen sin båt da.

    Men det er ganske mye strøm, i Drammensfjorden.

    Så det tror jeg neppe at vi gjorde, for å være ærlig.

    Så kjørte vi til den stranda da, ved Tofte.

    Jeg hadde med kassettspiller og jeg hadde tatt opp to nye sanger, husker jeg, like før.

    Og det var ‘Tarzan Boy’, (med en gruppe, som jeg ikke husker navnet på, muligens Baltimora), og ‘Maria Magdalena’ med Sandra.

    Og den Tarzan Boy-sangen, den var veldig populær.

    Linda Moen, og dem, hadde også tatt opp den.

    Så når vi kjørte inn mot den stranda.

    Så var den sangen på både min kassettspiller og Linda Moen og dem sin, husker jeg, at Erik Ree bemerka vel.

    Noe sånt.

    Vi kjørte også innom en marina, i Tofte og fylte bensin, husker jeg.

    På den stranda, så sleit Erland Borgen og dem sin båt seg, husker jeg.

    Og da kjørte Espen Melheim og meg, (var det vel), ut, med hans båt og ‘min’ motor da.

    Og henta båten til Erland Borgen da.

    (Som ikke hadde fått med seg det, med en gang, at båten hans drev avgårde da).

    Men men.

    Bare noe jeg huska nå.

    Vi tre gutta hadde ikke med telt, tror jeg.

    Eller kanskje vi hadde et telt.

    Det husker jeg ikke helt.

    Jeg hadde ihvertfall ikke telt selv.

    Og jeg var ikke så vant til å dra på telt-tur, men Espen Melheim og Carl Fredrik Fallan, var nok flinkere enn meg, til å drive med telt og sånn.

    Så det er mulig at de hadde med telt.

    Men jeg hadde ikke med sovepose, såvidt jeg kan huske.

    Men jeg husker at Espen Melheim og meg, vi satt inne i et telt, var det vel.

    (Eller om vi bare hang et sted).

    Også dukka Carl Fredrik Fallan opp, og sa det, at han hadde liggi med Anne Grossvoll oppå seg, (inne i et eller annet telt), og ‘knadd brøa hennes’.

    (Brøa betyr pupper forresten).

    Så Carl hadde altså liggi inni soveposen til Anne Grossvoll, eller noe, og knadd på puppene hennes da.

    Noe han sa var veldig digg da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Jeg sov ikke noe, den natta, som vi var i den bukta, husker jeg.

    Jeg satt ved et bål, som en del folk i klassen, satt ved, hele natta da.

    Linda Moen og dem, dem spilte musikk, omtrent hele natta vel, nede på stranda da, rundt det bålet da.

    Linda Moen sa at jeg kunne gå å legge meg, hvis jeg var trøtt, eller noe.

    Men jeg hadde vel ikke med meg noe sovepose, tror jeg.

    Så jeg gadd ikke det, (sånn som jeg husker det).

    Men jeg husker at jeg ble litt kald der, den natta, husker jeg.

    Så da sola endelig dukka opp, i sør-øst der, ble det vel.

    Så husker jeg at jeg gikk bort på et svaberg der, som lå i sola, før stranda.

    For å få litt varme i kroppen da.

    Så sånn var det.

    Så det var digg husker jeg, å sitte litt i sola, på det svaberget der.

    Men men.

    Vi tre gutta, vi ble der lengst av alle, husker jeg.

    Så jeg fant på den ideen, å pante tomflaskene, som lå igjen, etter oss.

    Det var vel mest brusflasker, som jeg fant vel.

    Om jeg også fant ølflasker, det husker jeg ikke helt, for å være ærlig.

    Men men.

    Så kjørte vi til Holmsbu.

    I Holmsbu, så var det et par små butikker, liksom i begynnelsen av en bakke, litt opp fra havna der, og i retning av Drammen da.

    Der fikk jeg panta tomflaskene, og jeg kjøpte vel noe godteri da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Kenneth Sevland, han sa til meg det, en av de siste skoledagene.

    At i begynnelsen av sommerferien, (før vi skulle til England).

    Så skulle ikke han være mye utendørs.

    Da skulle han bare se på fotball-VM, (i Mexico), sa han.

    Jeg pleide også å se på fotball-VM.

    Christian Grønli og jeg, vi så jo mye på fotball-VM, fire år før, mener jeg at det var.

    Og jeg fulgte også med på et fotball-EM, husker jeg, da Danmark gjorde det bra.

    (Det var kanskje i 1984?).

    Og under OL i Los Angeles, (var det vel), så så jeg også mye på sport, på TV.

    Og jeg husker også at jeg så VM-finalen, under fotball-VM, i 1978, borte hos Ågot og Øivind og dem, på en ferie, fra mora mi i Larvik.

    Øivind så også på den finalen, husker jeg.

    Jeg mener å huske det, at han holdt med Nederland.

    Men Argentina vant 2-1, eller 3-1, eller noe vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg tror også at sommeren 1986, var da jeg måtte hjelpe fetteren min Ove, med å plukke jordbær.

    Jeg måtte nesten være som en støttekontakt, for han.

    Faren min ville det, at jeg skulle bo borte hos Ågot, under jordbærsesongen, sammen med Ove da, som hadde ønske om å plukke jordbær.

    Så sånn var det.

    Jeg var egentlig lei av å plukke jordbær.

    Jeg kunne ikke fordra å spise jordbær, etter å ha plukket jordbær, en del timer i sola, hver dag, i en uke eller to, sommeren før.

    Men jeg ble med, for å hjelpe Ove da, med å ‘tørre’ å plukke jordbær.

    Så jeg var ikke så motivert, og det var ikke så mye bær, den sommeren, som sommeren før, mener jeg å huske.

    Noen ganger så ble vi bare sendt rett hjem, (av en eller annen grunn), av bondekona Sand, mener jeg å huske.

    Men men.

    Sommeren 1986, var vel også den første gangen, at jeg så min adoptiv-tremenning, Øystein Andersen, mener jeg.

    Kjetil Holshagen, var også å plukka i den samme jordbæråkeren, som Ove og meg, husker jeg.

    Og han var der i lag med Øystein Andersen.

    Øystein Andersen, var en mørkhudet gutt, som jeg senere fikk vite, at var adoptert fra Sør-Korea, av min fars kusine Reidun Andersen og hennes ektemann Kai Andersen.

    Det første jeg så av Øystein, var at han kasta jordbær, i åkeren.

    Noe som jeg ikke hadde sett noe til, sommeren før, da jeg plukka sammen med Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo, var det vel.

    Så jeg husker at jeg lurte på det, om de som plukka den sommeren jeg var ‘støttekontakt’, for Ove, var et slags ‘b-lag’, eller noe.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg prata ikke noe med Kjetil Holshagen og Øystein Andersen, i jordbæråkeren, den sommeren.

    Det var vel ikke så sosialt egentlig, å plukke jordbær der.

    Og vi ble holdt under oppsyn, av Sand-familien da, mens vi plukka.

    Men jeg husker at jeg så det, at Øystein Andersen, reiste seg opp, i jordbæråkeren, og kasta jordbær på noen da.

    Og jeg mener også å huske det, at Kjetil Holshagen, også reiste seg opp i åkeren der.

    Men men.

    Så Kjetil Holshagen kjente altså Øystein Andersen før meg.

    Enda Øystein Andersen var i slekta mi, siden han var min fars kusine, Reidun, sin adoptivsønn.

    Men det visste jeg ikke da jeg så Øystein Andersen i jordbæråkeren, til familien Sand.

    Jeg syntes bare at han virka som en litt umoden ‘filur’, som liksom var et ‘uromoment’, i jordbæråkeren da.

    Sånn var det vel ikke sommeren før, mente jeg, at folk kasta jordbær og sånn.

    Det var noen jenter, (fra klassetrinnet over meg vel), som klagde over at det var brennesle i åkeren, husker jeg.

    Men det var vel ingen som gikk så langt, som at de kasta jordbær, sånn som jeg kan huske det ihvertfall.

    Så for å bruke et ‘Oslo-uttrykk’ vel, så var Øystein Andersen en ‘værsting’, i jordbæråkeren til familien Sand, på Sand.

    Ihvertfall den tida jeg dreiv og plukka der, (to somre på midten av 80-tallet).

    (Sånn som jeg skjønte det).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men det som skjedde, etter at jeg hadde kommet hjem fra språkreise, til Weymouth, sommeren 1986.

    Det var at Kjetil Holshagen, prata om at Øystein Andersen var skikkelig kul, og hadde masse dataspill og videofilmer, osv.

    (Vi hadde alle tre Commodore 64 eller Commodore 128 datamaskiner).

    Så Kjetil Holshagen gikk god for Øystein Andersen da.

    Og når Andersen-familien, (som bodde i Lørenskog, utafor Oslo).

    Når de var på landstedet sitt, på Sand, (et sted som Reidun hadde arvet vel, som egentlig var en gammel husmannspost, kanskje).

    Da kjente Kjetil Holshagen Øystein Andersen da.

    Og forklarte meg det, at han som jeg hadde sett i jordbæråkeren, var kul og sånn da.

    Og så ble Øystein Andersen med Kjetil Holshagen, opp til meg da, i Leirfaret 4B, hvor jeg bodde aleine.

    En helg da.

    Og så ble liksom vi tre en gjeng nesten, etter dette.

    Ihvertfall før Kjetil Holshagen flytta til Sande.

    Så sånn var det.

    Faren min, han så vel at Øystein Andersen, var på besøk hos meg, en gang.

    (Når han var med Kjetil Holshagen dit da).

    Og han sa det, borte hos Ågot, eller noe, en gang, at Øystein Andersen, var tremenningen min da.

    Så da kunne jeg nesten ikke nekte Øystein Andersen, å være med Kjetil Holshagen, opp til meg, syntes jeg.

    Øystein Andersen han fikk også tak i mye dataspill og videofilmer, før de kom på kino.

    Og Øystein Andersen han fikk også minst like mye Pizza Grandiosa, (som han plukka paprikabitene av), og cola, som meg.

    Så i helgene, så hadde vi fra høsten 1986, (må det vel ha vært, hvis jeg ikke husker helt feil), noen nesten fester, oppe hos meg.

    Men vi tre gutta, (Kjetil Holshagen, Øystein Andersen og meg).

    Vi drakk ikke.

    Men vi så kule videofilmen, (som Mad Max, Rambo, Cobra, osv)., og Øystein Andersen og Kjetil Holshagen, de spilte slåss-spill da.

    Som jeg ikke syntes var så artig.

    Men de spilte International Karate og Barbarian og mange fler sånne spill da.

    Jeg likte et spill som het Defender of the Crown, (et strategi-spill), som jeg pleide å spille, når jeg satt hjemme aleine.

    Men sånne slåss-spill, det syntes jeg ble litt barnslig nesten.

    Men jeg syntes at sånne Demo-er, var artige.

    Jeg hadde kjøpt, (eller om jeg rappa den), en cardrigde, til Commodore, som het ‘the Final Cardrigde’, som man kunne fryse bildet på skjermen med, og printe ut bildet på skjermen da.

    Noe jeg gjorde og hang opp på veggen da, med bilder av Madonna og en Spinx, eller noe.

    Og som jeg også printet ut for Espen Melheim, (fem Madonna-bilder vel), som også dreiv med data, og som hadde laget et Frogger-lignende spill, (hvor bilene blant annet var bytta ut med 7-up-flasker, husker jeg), en gang, på sin Spectrum-datamaskin vel.

    (Selv om jeg ikke var helt sikker på, om Espen Melheim, hadde lagd det spillet selv.

    Men han påstod det ihvertfall, husker jeg.

    Og jeg kjente vel ikke han så godt, at jeg kunne si det sikkert, om han jugde eller ikke.

    Men i klassen gikk han vel ihvertfall for å være en hederlig kar, mener jeg.

    Så det var vel sant at han hadde laget det spillet selv, tror jeg nok da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Ove og jeg, vi bodde jo borte hos Ågot, i fedrene våre sitt gamle rom, under denne jordbærplukkinga.

    Det var ikke sånn at Kjetil Holshagen og Øystein Andersen ble med oss bort på Sand, eller noe.

    Neida, jeg kjeda meg fælt i jordbæråkeren.

    Og snakka vel knapt med noen der.

    Og bare plukka de få bærene som fantes den sommeren vel.

    Det er mulig at noen andre hadde plukka før oss der, for det var mye mindre bær, den sommeren, enn sommeren før, mener jeg å huske.

    Men men.

    Jeg gleda meg vel bare til å dra til England.

    Jeg husker jeg hadde tatt opp en sang, som var ny, på radioen, den sommeren.

    Og den spilte jeg i bilen en gang, som Ove og jeg var med faren min inn til Drammen, og faren min prata med en kar, i forbindelse med vannsengbutikken kanskje.

    Og det var den sangen som går sånn:

    ‘One bad apple don’t ….. the whole bunch girl’.

    Noe sånt.

    Men jeg husker ikke hvilken artist det var.

    Men jeg tror at den sangen var fra sommern 1986.

    Den sangen var ihvertfall fra den sommeren, som Ove og jeg plukka jordbær, husker jeg.

    Når jeg liksom måtte være støttekontakten til Ove da.

    For han kunne liksom ikke plukke jordbær aleine da, skjønte jeg på faren min, i forkant av det her.

    Og jeg hadde egentlig ikke lyst til å plukke jordbær, den sommeren.

    For jeg var veldig lei av jordbær og jordbærplukking, fra sommeren før.

    Men faren min sa at jeg måtte holde Ove med selskap da.

    (Av en eller annen grunn.

    Kanskje det var Oves far Runar, som ønsket dette.

    Hva vet jeg).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Ove dro meg også med ned til en strand, som var nedenfor huset til Ågot.

    Jeg gikk ikke dit så ofte, for det var veldig langgrunt der.

    Ove og jeg, vi krabba liksom på henda våre rundt der nede, mellom båter osv., mens kroppene våre fløyt i vannskorpa da.

    Så langgrunt er det nede på der, ved Krok.

    Jeg var jo vant til å bo alene, i Leirfaret 4B.

    Men den her tiden da, (i en eller to uker), så måtte jeg bo sammen med Ove, hos Ågot, av en eller annen grunn.

    Og jeg måtte også bo på samme rom, som Ove.

    (Det ytterste rommet hos Ågot vel).

    Så jeg fikk nok ikke runka så mye da, som jeg pleide å gjøre minst en gang hver dag vel, borte på Bergeråsen.

    (Siden jeg delte rom, med min fetter Ove da.

    Av en eller annen grunn, så måtte jeg bo på Sand, sammen med han).

    Så jeg bare lå på stranda der tilslutt, husker jeg, på Krok, og mer eller mindre pulte havbunnen da, (sånn som Tom-Ivar Myrberg, hadde sagt at var så digg, noen år før, da vi spilte for Berger IL, og treneren dro med oss på laget, for å bade, i Berger-bukta da, en sommer).

    Så spurte Ove om jeg skulle bli der lenger.

    Og det svarte jeg at jeg ville.

    Men det var ikke så digg å ligge på magen der, og pule strandbunnen da.

    Det funka liksom ikke helt.

    Men jeg ble så døsig og rar, av å bo hos Ågot sammen med Ove, den sommeren da.

    Jeg gleda meg bare til å dra til England da.

    Det er mulig at dette her, (jordbærplukkingen sammen med Ove), var sommeren 1985.

    For jeg dro jo til England da og.

    (Til Brighton).

    Men da var isåfall den første sommeren jeg plukka jordbær, (sammen med Carl Fredrik Fallan og en av enten Ulf Havmo eller Espen Melheim).

    Det var isåfall sommeren 1984 da, isåfall.

    Så sånn var det, isåfall.

    Men men.

    Hva som skjedde, på språkreise, til Weymouth, sommeren 1986.

    Det skal jeg skrive om i neste kapittel, tenkte jeg.

    Vi får se om jeg klarer å få skrevet det ganske raskt.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 26: Enda mer fra Leirfaret 4B, (del 2)

    En gang, før jeg begynte på ungdomsskolen, så ble jeg med faren min og en kamerat, inn på Sjølyst-messa.

    Han kameraten til faren min, var fra Svelvik, og hadde med seg en datter, som var på min alder.

    Vi kjørte faren min sin bil vel, mener jeg.

    Men men.

    Da vi kjørte tilbake til Svelvik igjen, så begynte hu jenta, å bable om at hun skulle se på Dallas.

    Så sånn var det.

    Jeg lurer på om det kan ha vært Line Nilsen, som begynte i samme klasse som oss, (sammen med fem andre Svelvik-jenter), i syvende klasse, på Svelvik Ungdomsskole.

    Men det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Vi fikk seks nye jenter i klassen, når vi begynte på ungdommskolen.

    (For vi var bare cirka 24 elever vel, og på ungdomsskolen, så ville de gjerne ha større klasser da.

    Noe sånt).

    Disse jentene, det var Line Nilsen da, Jeanette Aunli, Anne Grossvoll, Vibeke Kjølstad, Irene Lippert og Anne Grete Gulbrandsen.

    (Mener jeg at dem het, fra hukommelsen).

    Så sånn var det.

    Linda Moen, utbrøt i 6. klasse, på Berger skole, at ‘det er jo de sossejentene’, når vi fikk høre navna, våren før vi begynte på ungdomsskolen, av klasseforstander Allum da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Svelvik Ungdomsskole, ligger 6-7 kilometer, fra Bergeråsen, så vi måtte begynne å ta buss til skolen.

    Så sånn var det.

    Vi fikk Jan Aakvåg, (het han vel), en mann i slutten av 30-årene vel, med mørkt hår og bart, som klasseforstander.

    Så sånn var det.

    Noe av det første lærer Aakvåg gjorde, var å kaste en bok, flatt, fra kateteret, og ned på pulten, til en som ikke fulgte med.

    (Jeg lurer på om det var Ole-Tonny Bergum, som senere døde i en bilulykke).

    Boka landet flatt, på pulten til Ole-Tonny, med et brak.

    Så vi fikk jo omtrent sjokk da.

    Ikke langt unna, ihvertfall.

    Men men.

    Klassen bestod av flere klikker da, kan man vel si.

    Svelvik-jentene satt det første året i hvertfall, alle sammen, bakerst til høyre, i klasserommet.

    Foran dem, så satt noen Berger-jenter.

    Det var Gry Stenberg, Tone Heidi Berge, Sissel Tysnes og Lene Lillevik.

    Disse jentene var upopulære, blant gutta i klassen, og dannet sin egen klikk da, som Anne Grete Gulbrandsen, (fra Svelvik), også senere ble med i, hvis jeg husker det riktig.

    Disse jentene, de flytta pultene sine inntill hverandre, så de satt på en lang rekke da, foran til høyre, i klasserommet.

    Jeg satt nest fremst, på venstre side, av klasserommet, i alle de tre årene, som jeg gikk på Svelvik ungdomsskole.

    (Vi hadde det samme klasserommet, alle tre årene).

    Jeg satt ved vinduet, og vi satt i 2. etasje, (var det vel), jeg hadde ihvertfall utsikt til Drammensfjorden mener jeg.

    Ihvertfall hadde jeg ganske bra utsikt, til husene, i Storgata, i Svelvik, (og de andre husene, nedover der), som ligger mellom Svelvik Ungdomsskole og Drammensfjorden.

    Så sånn var det.

    Men men.

    På ungdomsskolen, så begynte vi med karakterer, og jeg følte litt forventingspress.

    Mora mi hadde alltid nesten manet meg, til å være flink på skolen, og faren min også var sånn vel, at han ønsket at jeg skulle gjøre det bra.

    Men men.

    Så jeg leste mye på prøver og var litt anspent vel, på grunn av disse karakterene da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og jeg fikk så godt som alltid ‘Meget’, eller en annen bra karakter, på prøver.

    (Jeg pleide alltid å få bedre karakterer enn Carl Fredrik Fallan, Ulf Havmo og Tom-Ivar Myrberg, og de gutta der.

    Og jeg kjempet vel med Stig Melling, om å være den i klassen, som fikk flest ‘S’-er osv., i karakterboka.

    Det første halvåret, i åttende klasse, så hadde jeg tre ‘S’-er i karakterboka, var det vel.

    Jeg var god i matte, kristendom, samfunnsfag og norsk, og i alle disse fagene, så fikk jeg en eller flere ganger, ‘S’ i karakterboka.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Og jeg var en av de som pleide å svare mest riktig, når vi måtte rekke opp hånda, i timene.

    Og jeg slo til og med en lærer i sjakk, i sjakk valgfag, mener jeg, (selv om det ble avbrutt, av at det ringte ut. Så sa læreren at jeg vant. Men men. Og det var læreren som ville spille vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens vi gikk i syvende klasse, og hadde Fru Næss, i et fag.

    Så hørte jeg noen trinn, som hørtes kjente ut, i gangen.

    (Selv om jeg satt lengst fra døra, borte ved vinduene).

    Det var en dame i høyhælede sko.

    Og det viste seg det, at det var mora mi.

    (Som jo bodde i Larvik, cirka ti mil lengre sør).

    Hu banka på døra, til klasserommet vårt, og spurte om ‘er dette første klasse ungdomsskolen?’.

    Og noen begynte vel å le litt, for vi pleide å si ‘sjuende klasse’, og ikke ‘første klasse ungdomsskolen’.

    Så sånn var det.

    Mora mi gikk jo for å være gæern.

    (Faren min sa det blant annet).

    Så jeg rusha bort døra, og dro med meg mora mi, ut på gangen.

    Og sa at hu måtte gå.

    Så gikk hu etterhvert.

    Så gikk jeg inn igjen.

    Og Fru Næss sa det, at det var hyggelig, at foreldrene ville komme på skolen.

    (Selv om dette var den eneste gangen, at noen foreldre, dukka opp på skolen vel.

    Men men).

    Jeg sa ikke noe, for jeg var litt flau over mora mi.

    Irene Lippert spurte om det var mora mi.

    Jeg svarte ‘ja’.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeanette Aunli hadde en gang med en stor dildo, på skolen, husker jeg.

    Hu gikk rundt i gangen der, med en svært plast-agurk, husker jeg.

    Jeg spurte henne hva det var, for vi gikk ved siden av hverandre, i gangen der.

    Og hu skøyv liksom av halve agurk-delen da, også var det en dildo, inni agurken.

    Så sånn var det.

    Jeanette Aunli, viste fram den her dildoen da, til alle som ville se, i vår del av ungdomsskolen vel.

    Og hu sa det, til meg, i gangen der vel, at en eldre gutt i Svelvik, hadde kjøpt med en sånn dildo hver, til Line Nilsen og henne, i Syden.

    Uten at Jeanette sa noe grunn for dette, til meg.

    Og uten at jeg vet noe om hvorfor Jeanette Aunli var så åpen om dette.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En gang, et par år før jeg begynte på ungdomsskolen vel.

    Så dro bestemor Ågot og onkel Håkon med meg, på julehandel, i et supermarked i Sande vel.

    Så sånn var det.

    Og der kjøpte jeg blant annet et viskelær, med bilde av et spar ess på vel.

    (Fordi det var vel ikke så mye annet å kjøpe der, tror jeg.

    Men men).

    På en skoletur, som vi var på, med ungdomsskolen.

    Så så jeg plutselig det, at Tom-Ivar Myrberg, satt der, med det viskelæret mitt.

    Det må han, (eller en av brødrene hans), ha rappa da.

    Det viskelæret, det lå vel på det gamle rommet mitt, mener jeg.

    Og de Myrberg-gutta var jo noen ganger på besøk hos meg.

    Og jeg fulgte vel ikke med på dem hele tida da.

    Og faren min sa jo det, at vi kunne lå utgangsdøra stå ulåst, på Bergeråsen.

    Så det er mulig at en eller flere av de Myrberg-brødrene, hadde vært inne i leiligheten min.

    En gang som jeg var borte hos bestemor Ågot, for eksempel.

    Hvem vet.

    Jeg pleide å få penger av faren min, til å handle mat, mens jeg gikk på ungdomsskolen.

    Men jeg pleide også å spise borte hos bestemor Ågot da.

    Så jeg gikk av bussen på Sand.

    Også gikk jeg bort til Bergeråsen, etter å ha spist middag hos Ågot, og lest avisene og kanskje prata litt med Ågot, og sånn da.

    Noen ganger gikk jeg også av på Bergeråsen, husker jeg.

    Så det var kanskje ikke hver dag, som jeg spiste hos Ågot.

    Jeg var veldig glad i Pizza Grandiosa, mens jeg gikk på ungdomsskolen.

    Og Coca Cola da.

    Jeg kjøpte Pizza Grandiosa og Coca Cola og potetgull, hver lørdag, husker jeg.

    Og jeg pleide også å kjøpe en avis, som VG eller Dagbladet.

    Og godteri da.

    Og brød, mest for syns skyld vel.

    Og jeg var ikke noe glad i melk, så jeg pleide å kjøpe meierienes milkshake med sjokoladesmak.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det var ikke bare i helgene, at jeg fikk hundre kroner, av faren min, for å kjøpe mat for.

    Men det var også midt i uka.

    Så jeg fikk vel tilsammen kanskje 2-300 kroner, hver uke, til å handle mat for.

    Som jeg måtte spørre om, for hver gang da.

    Så jeg hadde nok av godteri og lommepenger og sånn.

    Selv om jeg husker det, at jeg noen ganger var så langt nede, fra å måtte bo alene.

    At jeg satt i sofaen, foran TV-en i Leirfaret, og grein, og lurte på hvorfor faren min ikke var hos meg da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Haldis var veldig moderne, må man vel si.

    Hu var ikke ofte oppe hos meg, i Havnehagen, på besøk.

    Det var kanskje en gang i året, eller noe, og aldri alene, alltid sammen med faren min.

    Men Haldis syntes at vi trengte oppvaskmaskin, husker jeg, og kjøpte en benkoppvaskmaskin, til oss.

    Selv om jeg ikke ble så flink, til å bruke den.

    Jeg var nok litt for ung, og jeg var litt deprimert da, siden jeg måtte bo alene.

    Men men.

    Haldis satt også en stor fryseboks, inn på det gamle rommet mitt, i Leirfaret 4B.

    Der hvor den skrivebordsplata hadde stått.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Faren min kjøpte en Grundig TV, 26 tommer, eller noe vel, med fjernkontroll.

    Den stod i Leirfaret 4B da.

    Sofaen var jo den nye lyseblåe, som faren min hadde sett, på en messe.

    Med to matchene stoler da.

    Salongbordet var flott, (må man vel si).

    Det var i mahogny, eller noe.

    Og med en plate, i metall, med et trykk, av et gammelt verdenskart.

    Så det var to globus-bilder, på det trykket, husker jeg.

    Og det var et gammeldags kart, kanskje fra 1700-tallet, eller noe.

    Hvem vet.

    Det var et flott salongbord ihvertfall, vil jeg si.

    Selv om det metalltrykket var litt skadet, etter at en gryte hadde stått på bordet vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Faren min fikk også plassert en ny stol der, som han kalte ‘kongestolen’.

    Det var en skinnstol, med ørelapper og det som var.

    Det var en sånn stol, som J.R. Ewing hadde på kontoret sitt, sa faren min.

    Så det er mulig at faren min mente at han var som J.R. i Dallas, det er mulig.

    (Kanskje han danske møbelfabrikanten, som vi var hos, hadde gitt faren min denne stolen, siden faren min kjørte ned til Danmark, med en sånn lyseblå sofastol?

    Hvem vet).

    Faren min sov nede hos Haldis, men han hadde en barbermaskin, oppe i Leirfaret 4B.

    Denne barbermaskinen, den hadde han liggende til lading, i stua, like ved kjøkkenet.

    Der stod det en blå sofastol da, som faren min kanskje satt i, mens han barberte seg.

    Så sånn var det.

    Jeg flytta om på møblene der en gang.

    Sånn at den svære kongestolen, ble stående ved barbermaskinen til faren min.

    Og da flyttet jeg den lyseblå sofastolen, bort til peisen, sånn at hele den sofagruppen var samlet da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, som faren min var oppe hos meg.

    Så tente han fyr, i peisen, i Leirfaret 4B der.

    (Peisen stod i stua der da, og vi brukte den sjelden, for huset var bra isolert, og vi hadde panelovner da.

    Og jeg var ikke vant med peis, for å si det sånn.

    Men men).

    Så gikk faren min for å dusje.

    Men så var det noe problem med spjeldet.

    Så røyken gikk ut i stua.

    Men jeg merka ikke røyken.

    For jeg var ikke vant til å ha peis, så jeg syntes vel ikke at det var så rart, at det dukka opp litt røyk da.

    I begynnelsen.

    Så jeg ble bare sittende, som i en døs, og se på TV.

    Men når faren min kom ut fra dusjen.

    Så skjønte jeg at noe var galt.

    For da kunne jeg nesten ikke se han.

    På grunn av all røykene.

    Jeg hørte bare døra, og skildnet korrekturene da, av faren min.

    Så sånn var det.

    Men da fikk jeg kjeft da, siden jeg ikke passa på peisen.

    Men jeg hadde ikke fått opplæring, i å bruke den peisen.

    Og jeg var ikke vant med at det ble fyrt i peis, der jeg bodde.

    Og den røyken kom så smygende.

    Så jeg merka ikke det, at noe var galt.

    Så jeg var kanskje på vei til å kveles da, av noe røyk.

    Hva vet jeg.

    Ikke vet jeg hvorfor faren min skulle fyre i peisen.

    Men men.

    Men det var vel ikke ofte, hverken før eller etter dette, at det ble fyrt i den peisen.

    Ikke mellom 1981 og 1989 ihvertfall, da jeg bodde der.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Faren min dro meg også med på IKEA, på Billingstad, og lurte på hva jeg ville ha, til leiligheten.

    Jeg husket at vi trengte en lampe, til å ha i taket, over spisestuedelen, av stua.

    Så jeg fant en sånn taklampe, som ligna på de vel, som var i taket, på Berger skole, mener jeg, i det som da var nybygget der.

    Det var en sånn trekasse liksom, med lyspære inni da.

    (Dette var vel kanskje før jeg begynte på ungdomsskolen, vil jeg tippe på).

    Så fant jeg en skrivebordslampe, som så ganske kul ut.

    Og jeg fant et par sånne hjørnebord, til å ha i stua.

    Så sånn var det.

    Hvorfor jeg fikk velge, det veit jeg ikke, men det var faren min sin ide da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg hadde også brusmaskin der, og en VHS-videospiller.

    Og en VIC-20 datamaskin da, som jeg fikk printer til, (som var ganske dyr da), en jul, husker jeg.

    Men men.

    Så den leiligheten var ganske moderne, på 80-tallet.

    Den var nybygget, på begynnelsen av 70-tallet, og ble fylt opp av 80-talls brunevarer da, må man vel si.

    (Untatt stereoanlegget, som var fra 70-tallet, fra faren min sin tidligere leilighet, i Hellinga 7B.

    Og teppet og gardinene var også fra begynnelsen av 70-tallet vel.

    Siden mønsterne var typisk 70-tall, må man vel si, med mer eller mindre psykedeliske mønstre vel.

    Så sånn var det.

    Men men).

    En gang, den første tiden, som jeg bodde i Leirfaret 4B.

    Så var fetteren min Tommy, på besøk, og vi leika cowboy og indianer, eller noe, på soverommet jeg hadde tatt over, og satt skrivebordsplata mi inn på.

    Dette var en av de sjeldne gangene, som Haldis var på besøk der.

    Hu og faren min, satt i sofaen der, mens Tommy og jeg leika.

    (Det var vel derfor at jeg syntes det var greit å leike med Tommy.

    Selv om han var yngre.

    Siden Haldis var der.

    Noe sånt).

    Så endte det med at faren min og jeg krangla, og jeg smalt med døra, når jeg skulle inn, og leike mer cowboy og indianer da, med Tommy da.

    Da kjefta Haldis på meg, siden det var faren min sitt rom, som jeg smalt med døra til.

    Hu mente det ville vært greit, hvis det var mitt rom, som jeg smalt med døra til.

    Men Haldis var vel ikke min foresatte.

    Og det rommet, det var det jo bare jeg som brukte, jeg hadde jo skrivebordet mitt der, osv.

    Så hva denne kjeftingen skulle være godt for, det skjønte jeg ikke.

    Tommy skjønte heller ikke dette, sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Det var ikke så ofte at Tommy var på besøk der egentlig.

    Men men.

    Faren min sa seinere det, at Tommy hadde kasta Susi, (katten til Christell), ned fra verandaen til Haldis.

    Og faren min lurte på om jeg hadde noe med det å gjøre.

    Men det hadde jeg ikke, men jeg må innrømme det, at jeg syntes det var litt morsomt.

    (Selv om jeg var glad i katter da).

    Men det må ha vært noe Tommy har funnet på selv.

    Kanskje han ble sur på Haldis, siden hu kjefta på oss, når vi leika på rommet som jeg mente var mitt da.

    De tulla vel fælt, Haldis og faren min.

    For faren min sov jo nede hos Haldis.

    Det burde vel Haldis vite.

    Så å late som at faren min liksom sov i Leirfaret 4B, det ble bare dumt, syntes jeg.

    Så jeg var ikke så blid på Haldis, etter denne kjeftingen, i Leirfaret 4B.

    (Og ikke før det heller).

    Når jeg var borte hos Ågot, på Sand, så hendte det ofte det, at vi prata om Haldis, og var enige om det, at hu ikke var noe snill da.

    Hu ødela liksom for oppveksten min da.

    Siden jeg måtte bo alene.

    Jeg fikk ikke lov å bo sammen med de andre, i Arne Mogan Olsen og Haldis Humblen sin familie da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Etter at Tom-Ivar og dem flytta til Drammen, så hadde jeg ikke så mye med Christell og dem å gjøre.

    Men jeg pleide å kikke i postordrekataloger, borte på Sand.

    Og en gang, som nok var ganske langt nede, så bestilte jeg en sånn drinkmaskin, som jeg syntes var litt morsom da.

    Det var en kopi av Manenken Pis, (eller hva den statuen heter igjen), av en gutt som tisser vel.

    Og det som jeg syntes var morsomt, var at hvis man trykket på en knapp, så kom det noe drikke, ut av tissen, fra den maskinen da.

    Fra en beholder, som var plassert under maskinen.

    Og da fortalte faren min om det her, til Christell, som da kom opp til meg, i Leirfaret 4B, og ville se på den her automaten da.

    Jeg ble litt forfjamset, for jeg var vel ikke så vant til jenter, på den her tiden.

    (Dette var et par år kanskje, etter at jeg pleide å råkline, (må man vel kalle det), med Christell, Gry Stenberg og Nina Monsen).

    Så jeg skulle finne noe juice da, (som jeg pleide å handle, flere dager i uken), i kjøleskapet.

    Men jeg hadde noen gamle kartonger der, som jeg måtte bruke.

    Siden jeg ikke hadde venta gjester.

    Også tappet jeg i et glass da, til Christell.

    Også drakk Christell juicen da.

    Også ville hu se hvordan den maskinen virka.

    Også skrudde jeg av dispenseren da.

    Og da kunne man se det, at oppi juicen, så fløyt det en sånn grønn mugg-sirkel, (eller hva man skal kalle det).

    Så Christell brakk seg da, (når hun så det grønne mugget, som hun nettopp hadde drukket juice, som var fra den samme dispenseren som), og løp bort til vasken, i tilfelle det kom opp noe, mens hu brakk seg da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg bestilte også et elektrisk orgel, men det var for unger, syntes jeg nesten, når jeg fikk det.

    Og bestemor Ågot og faren min, de ble litt sure på meg vel, siden jeg bestilte det.

    Så det måtte jeg sende tilbake.

    Til et postordrefirma i Drammen, var det vel.

    Men men.

    Og de var treige, med å sende penger tilbake, så jeg sendte noen brev, som faren min sa vel, at jeg kunne stemple med Justitia Inkasso, (siden faren min brukte det inkassobyrået, da han dreiv Strømm Trevare, så hadde vi stempel fra de, på kontoret, i huset til Ågot da).

    Så fikk jeg de pengene tilbake, etter et halvt år, eller noe.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Like etter at Pia flytta til Bergeråsen.

    Så hendte det, at Pia, Christell og jeg, leika sammen, (må man vel si), nede ved Haldis.

    En gang, så dukka Ditlev Castellan og Geir Arne Jørgensen opp, i en sti, som gikk fra midt i den nederste bakken, i Havnehagen, og videre enten ned til nedafor Teskjekjærringa der, eller opp til Ulviksletta.

    Mens Pia, Christell og jeg, gikk på den stien, (et steinkast nedafor huset til Haldis kanskje).

    Så dukka plutselig Geir Arne og Ditlev opp da, som tidligere nevnt.

    Og da, så måtte jeg nesten markere det syntes jeg, at de var mine uvenner.

    Så jeg sparka til Christell, hardt i magen.

    Så hu bare knakk sammen, (må man vel si).

    For å liksom advare Geir Arne og Ditlev litt da.

    At nå var de liksom på ‘vårt område’.

    Noe sånt.

    For disse gutta var jo fra Sand.

    Og de var mine uvenner da, fra krangler, når jeg skulle bort til Ågot, for å spise middag da.

    Og plutselig dukket de opp i Havnehagen der.

    Da måtte jeg nesten markere det, syntes jeg, at det her var mine fiender/uvenner da.

    Så derfor måtte jeg gjøre et ellet annet, syntes jeg.

    Jeg tror ikke at vi hadde klart å banke de opp.

    Og Pia hadde vel kanskje ikke skjønt noe, siden hu nettopp hadde flytta dit, fra Larvik.

    (Og hu pleide ikke å gå sammen med meg bort til Ågot, eller noe, heller, for å si det sånn.

    For da hadde jeg vel prøvd å forklare henne om mitt uvennskap med Ditlev og Geir Arne aka. Geri da.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Så det bare ble sånn, at jeg sparka Christell i magen da.

    Noe jeg gjorde nærmest i sjokk eller panikk da, når jeg så de ganske store Sand-gutta, borte i vårt nabolag da, på Nedre.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Christell måtte senere operere vekk blindtarmen.

    Men om det var fordi at jeg sparka henne i magen, det veit jeg ikke.

    Det var bare noe jeg tenkte på nå, at det kanskje kunne ha vært derfor.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Pia fortalte meg det, at Christell skulle operere blindtarmen, på sykehuset i Drammen vel.

    (Så hu slapp å dra til Tønsberg eller Horten vel).

    Og da var vi hos Haldis og dem.

    Dem hadde et polaroidkamera der, og jeg mener jeg tok et bilde av søstera mi muligens.

    Noe sånt.

    Mens vi var litt urolige da, for hvordan det kom til å gå, med Christell, siden hu skulle opereres.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Trener Skjellsbekk, han kjente en annen fotballtrener, fra like utenfor Gøteborg.

    Så mens vi gikk på ungdomsskolen, så skulle vi møte dette laget, to ganger.

    De skulle bo på Berger skole, en helg.

    Og vi skulle bo på et sted, ved Gøteborg, en helg.

    Svenskene skulle først besøke oss.

    Svenskene, de var et par år yngre, enn oss.

    Men Skjellsbekk mente det jevna seg ut, siden de var fra et større sted.

    Noe sånt.

    Det svenske laget dukka opp, og noen Berger-koner, de lagde betasuppe, husker jeg.

    Den suppa var god, husker jeg, og vi spiste den, sammen med svenskene, i andre etasje vel, i klubbhuset, på Berger.

    Svenskene hadde med noe saft, som het ‘hallonsaft’.

    Jeg spurte de andre norske og svenske gutta, om det var bringebærsaft.

    Og det var det en svensk gutt vel, (en innvandrer, fra Pakistan, eller noe, tror jeg), som kunne bekrefte.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Vi spilte vel to kamper, tror jeg, ihvertfall en.

    Og jeg scorte et mål, husker jeg.

    (Dette var et av bare tre mål, som jeg scorte for Berger, mener jeg).

    Jeg fikk ballen, i straffefeltet, til svenskene.

    Det stod forsvarere foran meg.

    Så jeg lobba ballen over forsvarerne.

    Og så spratt ballen over keeperen, (som feilberegnet spretten, må man vel si), og inn i mål.

    Så de svenskene ble kanskje litt flaue.

    Det er mulig.

    Men men.

    Vi grilla også, nede på Blindsand, (som trener Skjellsbekk kalte det), altså ved Bergerbukta da.

    Så sånn var det.

    Noen måneder seinere, så skulle vi gutta fra Berger, inn til Gøteborg.

    Da må jeg først skrive om noe, som skjedde i Norge, sommeren før.

    Pia og jeg, vi var invitert til Ingeborg og Johannes, i Nevlunghavn.

    Dette var vel sommeren 1983 kanskje.

    Noe sånt.

    Pia og jeg, vi var jo vant med badestrender osv., fra Berger.

    Så vi lå mest på rommene våre, hele dagene, og leste bøker.

    (Pia var det vel, som var mest glad i det kanskje).

    Jeg måtte ta med katten min, Kitty, siden at bestemor Ågot, ikke tålte å ha den katten.

    Da må jeg vel fortelle om ferien til Gol og, som var noen måneder før ferien til Nevlunghavn.

    Like før Pia flytta til Berger, (var det vel), så var faren min, Haldis, Christell og jeg, på ferie, til Pers Hotell, på Gol.

    Der var også Rune Kraft og broren og foreldra.

    Jan Snoghøj var også med, husker jeg.

    Og ei venninne av Haldis, som jobbet på Hennes, på Bragernes, i Drammen vel, var også med.

    Med mann og datter vel.

    Dette må ha vært påsken 1983 kanskje.

    Noe sånt.

    Jeg gledet meg kanskje til å dra på ferie igjen, etter de Danmarksturene.

    Det er mulig.

    Det er mulig at Pia var med på den ferien til Gol og.

    Det er mulig.

    For hun flytta vel til Berger sommeren 1982.

    Noe sånt.

    Men men.

    Rubiks kube, var populær, på den her tiden.

    Og Rune Kraft og dem, var fra Furuset, i Oslo, og hu dattera til hu som jobba på Hennes, var vel fra Drammen kanskje.

    Så vi diskuterte ‘Snake’, som var en oppfølger, til Rubiks Kube da.

    Jeg hadde jo vært min del, i lekebutikken, på CC, i Drammen, siden Haldis hadde jobba på det senteret, og jeg pleide å være med dit, noen lørdager.

    Så jeg begynte å si det, at det også fantes en annen versjon av ‘Snake’ da, (som jeg hadde sett i lekebutikken på CC da).

    Så selv om jeg var Berger, så syntes jeg det, at jeg klarte såvidt å henge med da, disse kule folka, som bodde i byen da, (og som hadde Snake osv.).

    Så sånn var det.

    Jeg hadde slåss mot Stefan og Daniel, den dagen, før vi kjørte til Gol, (som jeg har skrevet om på bloggen tidligere).

    De Danmarksferiene, året før, var kanskje så artige, at jeg ble nesten litt ‘gæern’ da, og klikka litt, siden vi skulle på ferie igjen.

    Så sånn var det.

    Jeg syntes nok at å dra på ferie, var veldig morsomt, etter de Danmarksturene og ferien til Jugoslavia, et par år tidligere, osv.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    På Pers Hotell, så var det svømmebasseng, og naboene til hotellet, kunne se inn i svømmebassenget, husker jeg.

    Vi kunne se ut fra svømmebassenget, at det var snø, på bakken, utenfor, husker jeg.

    Jeg husker også det, at faren min, han ble med Haldis, inn i dame-badstua, på Pers Hotell der.

    Der satt han vel naken da, og ei dame, hu fikk sjokk, eller noe, (hørte jeg at faren min snakka om, med Haldis).

    Så sånn var det.

    Jeg klagde på at finskoene mine var veldig glatte, og fikk et nytt par finsko, av faren min, i en skobutikk, i Gol da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    For jeg måtte ha finsko vel, siden det var fin middag vel, på hotellet og sånn da, inkludert i prisen.

    Vi ringte bestemor Ågot, fra Gol, faren min og jeg.

    Og Ågot klagde, så jeg måtte prate med Ågot, sa faren min.

    For Ågot tålte ikke Kitty.

    Ågot klagde fælt på katta, som mjaua i bakgrunnen, kunne jeg høre, på telefonen.

    ‘Mjau, mjau, mjau’, osv.

    Noe sånt.

    For katta savnet vel meg da, siden den omtrent bare var vant med meg vel.

    Og Ågot klarte ikke å roe ned katta da.

    Så sånn var det.

    Så når Pia og jeg, skulle reise til Nevlunghavn, sommeren etter.

    (Vi var bedt dit av Johannes og Ingeborg vel, etter at Øivind døde, mener jeg).

    Så måtte jeg ta med katta da.

    Jeg kunne ikke ha den hos bestemor Ågot, på Sand.

    For Ågot var ikke noe flink med katter da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg måtte ta med den sandkassa, som alle de fire kattene mine hadde hatt.

    En rød kattesand-kasse, som faren min hadde kjøpt, i en dyrebutikk i Drammen, når jeg fikk overtalt mora mi, til at vi også kunne ha Pusi, (vi bytta på å ha Pusi annenhver gang da), på Berger.

    Den kassa, måtte jeg ha på rommet mitt.

    Og jeg var nesten livredd, for at den katta også skulle bli borte.

    Så jeg hadde den på rommet mitt, om natta da.

    (Onkel Martin sitt gamle rom).

    Og til slutt, så lukta det veldig vondt der.

    Bestemor Ingeborg, hun gjorde meg deprimert, den ferien, for hun var så masete og streng.

    Og jeg måtte jo passe på katten, så det var kanskje derfor, at jeg bare leste bøker.

    Og ikke var på stranda, eller noe.

    Men det lukta vond, på det rommet, sa bestemor Ingeborg, på slutten av ferien.

    Så kanskje de ikke hadde fortalt meg, hvor jeg kunne tømme kattesand-kassa.

    Dette var nok noe veldig vanskelig, for Ingeborg og Johannes, å gi noe klart svar på, vil jeg vel kanskje tippe på.

    (Bestemor Ingeborg kunne klikke nesten, vil jeg vel si, hvis man spurte henne om hvor man skulle gjøre av noe brukt kattesand.

    Det var nok ikke enkelt.

    Men men).

    Faren min sa vel det, at jeg skulle tømme kattesanden, under huset, eller noe, tror jeg, på Bergeråsen.

    Noe sånt.

    Men men.

    En av de siste dagene, i Nevlunghavn, så ble jeg sendt opp på loftet der, etter noen fler bøker, (av bestemor Ingeborg, var det vel. Det var ikke noe jeg hadde funnet på, ihvertfall).

    (Enda ingen av ungene deres hadde vokst opp der, må man vel si, selv om Martin hadde et rom der riktignok, husker jeg fra en julefeiring, at han hadde platespiller, på det samme rommet, som jeg hadde den katta på da, noen år seinere.

    Pia sov kanskje på kammerset der, (innenfor bestemor Ingeborg sitt rom), det er mulig.

    Men men).

    Med en gang som jeg kom opp den stigen, som de hadde, opp til loftet der.

    Så så jeg en eske, med russiske fotoapparat, fra 60-tallet kanskje, som lå der.

    Det var mange forskjellige kamera, og de var ikke komplette.

    Noen manglet bæreveske, osv.

    Jeg viste kameraene, til bestemor Ingeborg og bestefar Johannes.

    Og de ble bestemt, (av bestefar Johannes vel), at Pia og jeg, skulle få et kamera hver.

    Jeg valgte et med kjempemange brytere og skiver.

    Og Pia fikk et enklere et da.

    (Enda jeg var litt skeptisk, siden dette var under den kalde krigen.

    Og faren min kjørte amerikaner og sånn.

    Så russiske ting, det var jeg ikke vant med, for å si det sånn.

    Men men).

    Bestefar Johannes, dro med bestemor Ingeborg, Pia og meg, inn til Stavern, til en fotobutikk der, (ikke langt fra den militærgarnisonen som ligger der).

    Mannen i fotbutikken, så på kameraene, og fortalte det, at dette var sjeldne kameraer.

    Johannes og Ingeborg, virker verdensvante, syntes jeg, der de gikk i ‘fullt sprang’ da, mot fotobutikken.

    De hadde nok spasert mye sammen, i London osv., (hvor de pleide å kjøpe antikviteter, som de senere solgte hjemmefra, etter at bestefar Johannes ble pensjonert), kunne man nesten se på dem, syntes jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Mannen i fotobutikken, måtte lete lenge, men fant tilslutt film, til begge kameraene.

    Så sånn var det.

    Noe annet jeg husker fra den ferien, var at Ingeborg sendte Johannes, til en bondegård, for å kjøpe en sekk poteter, mens Pia og jeg satt på, husker jeg.

    De pleide å handle i butikken, men dette var kanskje spesielt fine poteter da.

    Hvem vet.

    Johannes virka litt sur, syntes jeg, siden han måtte kjøre til den gården vel.

    Johannes hadde hele tiden ønsket seg å ha en gård, sa Ingeborg en gang.

    Men odelslovene, de var sånn, at Johannes ikke kunne få seg en gård da, men måtte nøye seg med å ha hus og have.

    Noe sånt.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bestemor Ingeborg sendte meg noen fotografier, fra denne ferien, da jeg bodde i Liverpool, (av en eller annen grunn).

    Og disse fant jeg fram nå, her på hostellet, i Sunderland.

    (De var noen av de få tingene, som jeg fikk tatt med meg, etter at jeg ble kastet ut, av Liverpool County Court, for et par måneder siden, i august 2011 med andre ord. Etter en rettsak som jeg har klaget på, til the Parliamentary Ombudsman, mm.).

    På et av bildene, ser jeg her, så har bestemor Ingeborg, (som døde mens jeg bodde i Liverpool), skrevet ‘I + J + Pia 1983’, og så på neste linje ‘2 år før Johannes døde!’.

    Så dette var altså sommeren 1983, hvis bestemor Ingeborg husket riktig.

    Pia er moteriktig, 80-talls, med rosa t-sjorte.

    Jeg har en alt for liten genser, som jeg kanskje hadde fra da jeg bodde hos mora i Larvik, fem år tidligere.

    Hvem vet.

    Katten Kitty er vel kanskje et år gammel, på de bildene.

    Noe sånt.

    Bestefar Johannes har solhatt og en beige v-genser, med skjorte under, på seg.

    Og bestemor Ingeborg en gul drakt vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg fant fram her nå.

    Så Gol-ferien, den var nok da tidligere i 1983, vil jeg vel tippe på.

    Men men.

    Og når vi kom hjem, til Berger, så dro faren min, Haldis, Pia og jeg, til Gøteborg.

    (Haldis lot seg såvidt overtale, av faren min, til å bli med, husker jeg.

    Så sånn var det).

    Faren min sendte med en gang Pia og meg, til Liseberg, når vi kom fram, til et hotell, i Gøteborg.

    Vi ble sendt i en taxi da.

    Vi fikk med lommepenger, og kjøpte hvert vårt billetthefte, som hadde så mange billetter, at man kunne kjøre karuseller nesten en hel dag da.

    (For man måtte også stå litt i kø).

    Men men.

    Dette var vel sommeren 1983 da, regner jeg med.

    Og det var altså sommeren før jeg begynte på ungdomsskolen da.

    Så det var sommeren jeg fylte tretten år da.

    Og Pia var elleve og et halvt da.

    Så sånn var det.

    Når det begynte å bli kvelden, så tok Pia og jeg, en taxi, tilbake til hotellet.

    Jeg huska såvidt navnet, på hotellet, etter en lang da, på tivoli.

    Men jeg mener at det var hotell Skandinavia, eller noe.

    Noe sånt.

    Da vi skulle inn til faren min og Haldis, (for Pia og jeg, hadde ikke fått eget hotellrom), så åpnet de ikke.

    Pia og meg, måtte sitte i gangen der.

    Til slutt så kjedet vi oss, og gikk rundt og så på hotellet.

    Det var et ganske stort casino-rom, på hotellet, mye fylt av albanske menn, (eller noe), vel.

    Så sånn var det.

    Jeg hadde jo sett på roulette, på Kiel-ferja, et par-tre år tidligere.

    (Når jeg var med faren min og onkel Runar, til Kiel).

    Så jeg syntes ikke at roulette var så artig.

    Og jeg syntes også at de albanerne der, (eller hva de var), virka litt skumle.

    Taxisjåføren, som kjørte oss fra Liseberg til hotellet, var vel også albaner, mener jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så jeg fikk med Pia, opp i gangene, i en annen del av hotellet.

    Og vi hadde krig, med isbiter, fra noen isbitmaskiner, som stod i gangene, til hotellet, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så gikk vi tilbake, til rommet til Haldis og faren min.

    De hadde nok hatt vill sex der, vil jeg tippe på.

    I mange timer.

    For når de endelig åpnet, en time eller to, etter at vi kom tilbake, fra Liseberg.

    Så var luften i hotellrommet deres, veldig fuktig, mener jeg å huske.

    Og de må jo ha gjort noe rart, siden de ikke hørte det, at Pia og jeg banka på, mange ganger.

    Faren min så også litt rar ut, og hadde vel ikke på seg så mye klær, tror jeg.

    Hvor Kitty var da, det veit jeg ikke, men den var kanskje hos Ågot igjen da.

    Hvem vet.

    Hm.

    Og Christell var vel hos faren sin i Ålesund, eller noe.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så fikk vel Pia og jeg også et rom, på hotellet der, tror jeg.

    Hvis ikke faren vår hadde leid det fra før da.

    Det husker jeg ikke helt.

    Men men.

    Så kjørte vi vel tilbake til Norge, dagen etter, tror jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så da fotballlaget også skulle til Gøteborg.

    Det var vel våren etter, tror jeg, altså antagelig våren 1984 da.

    Så var jeg ganske kjent på Liseberg, for å si det sånn.

    Men men.

    Jeg hadde ikke tatt med det russiske fotoapparatet, til Gøteborg, med faren min, året før.

    For jeg var litt skeptisk, til det fotoapparatet, siden det var russisk.

    Men men.

    Men når vi dro med fotball-laget, så turte jeg å ta med det kameraet.

    Men men.

    Jeg måtte sitte på med min uvenn, Geir-Arne Jørgensen, og de.

    Faren min hadde slutta å kjøre til kampene, noen år tidligere, og det var ikke plass i noen andre biler, ble jeg vel fortalt, av Ole Skjellsbekk vel.

    Men men.

    Vi hørte på Carola, som jeg hadde kassett av, mener jeg, i bilen.

    Noe sånt.

    Vi stoppet i Horten, og der kjøpte jeg en pose pizza-snacks, som de hadde ved ferjeleiet der, husker jeg.

    (Og da kjøpte mange av de andre gutta på laget også sånn snacks, husker jeg.

    Men men).

    For vi skulle ta ferja til Moss.

    (De kjørte altså ikke rundt Oslo, som faren min alltid pleide å gjøre.

    Men men).

    Vi bodde på en slags barnehave, eller noe, tror jeg, litt utenfor Gøteborg da.

    Jeg dro med Ulf Havmo, og gikk og så litt der.

    Men det tror jeg ikke var så populært.

    Vi ble vel observert, mener jeg, for å si det sånn, av noen ungdommer da, (mener jeg såvidt å huske, ihvertfall).

    (Kanskje de vi spilte mot).

    Men men.

    Han pakistanske gutten, viste meg det, at han hadde noe milkshake, (som så mer eller mindre lik ut vel, som de fra meieriene, som de solgte i butikkene i Norge, (i melkedisken)).

    Faren hans jobba nemlig på meieriet, i Gøteborg der, fortalte han utenlandske gutten, (eller om det var kameraten hans, som sa det).

    (Uten at jeg forstod hvorfor han fortalte meg det.

    Men men).

    Vi vant kjempemye, den første dagen, men jeg satt vel på reservebenken der, mener jeg.

    En svensk journalist, fortalte trener Skjellsbekk, (var det vel), at han var veldig imponert, over Erland Borgen sitt spill, husker jeg.

    Men men.

    Den banen var like ved noen togskinner.

    Så når man kjørte ut, fra banen, så måtte man passe på det, (fortalte de svenske vertene oss), at bilen ikke ble stående på togskinnene.

    For hvis man kjørte rett etter en annen bil.

    Så hadde den første bilen vikeplikt, for trafikken, på hovedveien.

    Og det kunne være mye trafikk, på hovedveien.

    Så man kunne bli stående lenge og vente.

    Og hvis man da kjørte opp bak den første bilen.

    Så ble man stående på togskinnene.

    Og hvis man da fikk en tredje bil, rett bak seg.

    Så kunne man få problemer, hvis det var mye trafikk, på hovedveien, og hvis toget også kom.

    Så sånn var det, husker jeg.

    Men men.

    Så der burde de kanskje hatt en bro, eller noe, over togskinnene, vil jeg si.

    Men men.

    Så hadde de sluppet å si fra om det, til alle som ikke var kjent der.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    På Liseberg, så forklarte jeg trenerne, at det var et sånt spesielt hefte, som man kunne kjøpe, som det var en gratisbillett i også.

    (Jeg husket det, fra da jeg var på Liseberg, sammen med Pia da, sommeren før vel).

    Så trenerne, de kjøpte mange hefter, også reiv vi av billetten, og kom inn på den.

    (Så vi juksa litt vel.

    For den gratisbilletten, den var vel beregnet å gjelde, for det neste besøket, mener jeg.

    Men den billetten hadde jeg ikke spart på da, men jeg husket hvordan de heftene var da.

    Det var et billetthefte, til cirka 30-40 kroner da, med kjempemange billetter i, husket jeg).

    Jeg var for det meste stille, i bilen til Geir Arne og dem.

    (Faren var en kar med bart, mener jeg.

    (Ihvertfall så var han vel typen til å ha bart vel, mener jeg).

    Og faren var ikke så lubben, som mora, men mer slank, mener jeg.

    Og med ganske våkne øyne, mener jeg.

    Noe sånt.

    De pleide visst også å dra på Norges landskamper på Ullevåll, mener jeg at Geir Arne prata om, i klasserommet, på ungdomsskolen.

    Og da hadde de vel også med andre folk i klassen, mener jeg.

    Men det ble litt vel mye, syntes jeg.

    Det var ikke sånn at jeg spurte min uvenn Geir Arne om jeg kunne bli med dem på fotball-landskamper, for å si det sånn.

    Men når det var med Berger IL, så måtte jeg nesten sitte på med dem.

    For jeg kunne ikke velge hvem jeg ville sitte på med da.

    Så sånn var det.

    Ulf Havmo satt vel også i den samme bilen, tror jeg, sånn som jeg husker det.

    Men Tom-Ivar Myrberg, om han var med til Gøteborg, det husker jeg ikke helt.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Jeg tulla litt med det russiske kameraet, til Ingeborg og Johannes da, i bilen, på veien til Sverige.

    Og sa det, at russerne de hadde 20-30 brytere, på kameraene sine, mens amerikanerne bare hadde en knapp, på sine fotoapparat.

    Så sånn var det.

    Men men.

    (Ingeborg fortalte meg forresten det, da jeg ringte henne fra Liverpool, (et år før hun døde cirka vel), at de kameraene, de hadde tilhørt en fyrvokter, som hadde bodd i huset deres før dem.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Han fyrvokteren var visst ‘gal’, sa Ingeborg, han hadde visst stjålet planter, og gravet ned i hagen.

    Noe sånt.

    Det var vel Arne Thomassen, mener jeg, som hjalp dem å finne det huset, i Nevlunghavn, tror jeg.

    Ihvertfall var det han, som hjalp dem å bytte gulvet der, og sånn, husker jeg, sommeren 1975 vel, var det kanskje.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Jeg tulla også med det kameraet, på Liseberg.

    Jeg kjeda meg kanskje litt der, siden jeg hadde vært der, året før.

    Og jeg sa sånn ‘borsni borsni’, eller noe sånt, og skulle liksom prate russisk da.

    Mens jeg gikk der sammen med Ulf Havmo og Frode Holm kanskje, eller noe.

    Men men.

    Så sånn var det.

    I en sånn sentrifugalkraft-karusell.

    Så ble det kameraet ødelagt.

    For den fotovesken, som jeg hadde fått av Ingeborg og Johannes.

    Den var ikke original.

    Så festeskruen passet ikke.

    Så kameraet, det fløy ut av kameravesken, mens jeg kjørte den karusellen da.

    Og da jeg kom ut av karusellen, så ga en innvandrer vel, (som vel jobbet på Liseberg), han ga meg det kameraet da, som da var en knust klump, av forvridd metall.

    Som jeg kastet i en søppelkasse der vel, på Liseberg da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    De andre gutta på laget, (Ulf Havmo vel, og muligens Erik Ree), de skulle absolutt vinne sigaretter, på en sånn automat der.

    Men det var vanskelig å få vinne de sigarettene, så det gikk vel dårlig vel.

    Jeg fortalte noen på laget, om en sånn ganske kul berg og dal-bane, som var på Liseberg der.

    Loopen var jo spektakulær, men den ble så raskt ferdig.

    (Kjøreturen var så kort, det tok jo bare noen sekunder, så var man ferdig, i den karusellen).

    Men de hadde også en annen berg og dal-bane der, som også var artig, syntes jeg.

    Og den viste jeg til de folka på laget da, som jeg gikk sammen med der.

    Og den berg og dal-banen, den varte i drøye fem minutter kanskje, og den var artig, husker jeg.

    Folka hylte som bare søren husker jeg.

    Og jeg hadde kjørt den et par ganger, når jeg var på Liseberg, sammen med Pia da.

    Og satt vel helt foran i den, en gang, mener jeg å huske.

    Noe sånt.

    Men men.

    Om kvelden så kjeda vi oss mest der, i den drabantbyen da.

    Og vi lekte vel litt med en miniheis og sånn, som var der vel, fra kjøkkenet vel, og opp i etasjen over da.

    Det var ikke sånn at vi gikk utendørs der, om lørdagen, for å si det sånn.

    Sånn som jeg husker det.

    Men det var ikke så mye å gjøre der heller, tror jeg.

    Det var vel nesten som Bergeråsen kanskje, mener jeg å huske.

    Jeg kan ikke huske at jeg så noe kjøpesenter der, eller noe, da jeg dro med Ulf, var det vel, og kikka rundt litt der, på fredagen, var det vel.

    Men men.

    Så sånn var det.

    På søndagen så hadde det regna fælt.

    Så det var vanskelig å holde balansen.

    Jeg fikk en skuddsjanse, foran målet deres.

    Det var på kort skuddhold.

    Det var nesten bare keeperen igjen, å få ballen forbi da.

    Men det var så glatt, så da jeg skulle ta sats, for å skyte, så datt jeg så lang jeg var, på banen da.

    (Det var kanskje spesielt glatt, foran målet deres, eller noe).

    Erik Ree kjefta fælt på meg.

    Men han fikk også en nesten lik skuddsjanse.

    Men han også sklei, på den våte banen.

    Så den andre kampen endte vel uavgjort, tror jeg.

    Men jeg hadde jo scort mot det laget, på Berger, (et mål som kanskje ble vinnermålet, i en av kampene, muligens vel).

    Så jeg tok vel ikke det så nøye.

    Selv om det hadde vært artig, å ha scort, i Sverige og.

    Men det var den glatteste banen jeg har spilt på, for å si det sånn, (må jeg vel si).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så kjørte vi tilbake til Norge da, og hørte aldri noe mer om det svenske laget igjen vel.

    Jeg husker ikke hva det laget heter engang.

    Men de holdt til like utenfor Gøteborg da, i en drabantby, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Nå er det ganske seint her, på hostellet, så jeg får heller skrive mer på dette kapitellet, i morgen.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

  • Jeg sendte enda en ny e-post til Stiftelsen Rettferd for Taperne

    from [Available] Erik Ribsskog eribsskog@gmail.com
    to Anne Rønningen
    cc Juss Buss – Daglig leder
    bcc postmottak@fmoa.no,
    post.sondre.buskerud@politiet.no
    date Tue, Sep 6, 2011 at 12:50 PM
    subject Re: Stiftelsen Rettferd for taperne
    mailed-by gmail.com

    hide details 12:50 PM (0 minutes ago)

    Hei,

    det var en paa i klassen min, andre aaret paa videregaende, (Jan Ivar Lindseth, fra Sande), som huska at jeg bodde alene.

    To jente fra Sande, (Monica Andersen og Kristin Sola), tok ogsaa opp dette med meg, det foerste aaret paa Handel og Kontor, paa Sande VGS.

    Hvorfor har dere byttet saksbehandler forresten, var det ikke hun kollegaen din som holdt paa med denne saken?

    Jeg ble ogsaa sendt til skolepsykolog, i 8. klasse, var det vel, av klasseforstander Aakvaag, paa Svelvik ungdomsskole, og ble mobbet mye paa ungdomsskolen.

    Mobbingen ble tatt opp i et moete med sosiallaerer Marit Enger.

    Men jeg har kontaktet Svelvik Ungdomsskole, men de har ikke dokumenter fra hverken moete hos skolepsykolog eller sosial-laerer.

    Saa de har surra bort dokumenter da, kan det virke som.

    Jeg hadde mye fravaer, fra ungdomsskole og videregaende, og kan eventuelt sende vitnemaal fra videregaaende, som viser dette.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Kan ogsaa sende kopi av e-post fra Jan Ivar Lindseth, hvor han bekrefter det, at jeg bodde alene, det skoleaaret jeg fylte 17, ihvertfall.

    (Har ikke klart aa faa noen fra Berger til aa bekrefte at jeg bodde alene foer det.

    Ikke foreloebig, ihvertfall.

    Men det gikk rykter om dette, i nabobygda Sande, at jeg hadde bodd alene fra jeg var ni aar, siden Kristin Sola og Monica Andersen bekreftet dette.

    I bryllupet til min fetter Tommy Olsen, i Fredrikstad, sommeren 2002, saa var det noen karer fra Bergeraasen der.

    Og en som het Kjetil Calin, (tror jeg han heter), (nabo til Espen Melheim, i Havnehagen, paa Bergeraasen), spurte meg om det var saann, at jeg hadde bodd alene fra jeg var 11 aar.

    Og da forklarte jeg at det var fra jeg var ni aar, for jeg bodde foerst alene i Hellinga 7B, fra jeg var ni til jeg var nesten elleve, og saa alene i Leirfaret 4B til jeg ble myndig).

    Saa dette er nesten alment kjent i Nordre Vestfold, dette med omsorgssvikten fra min far.
    – Hide quoted text –

    2011/9/6 Anne Rønningen

    Har kun mottatt noen få dokumenter fra Larvik kommune, sentraladministrasjonen, der står det ingen ting vedrørende omsorgssvikt, det finnes ingen dokumenter fra Svelvik. Hvis ikke barnevernet har vært inne i bildet i ditt tilfelle så vet jeg ikke hvor jeg skal lete etter dokumenter. Hvis det ikke finnes dokumenter noen steder på at du har vært utsatt for omsorgssvikt, kan man heller ikke søke om erstatning.

    Mvh

    Anne B. Rønningen

    Fra: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]
    Sendt: 6. september 2011 13:30
    Til: Anne Rønningen
    Kopi: Juss Buss – Daglig leder
    Emne: Re: Stiftelsen Rettferd for taperne

    Hei,

    din kollega Jorunn Saaler skrev dette til meg, 13. juli:

    ‘Det er kun når det gjelder omsorgssvikt at det kanskje er mulig å søke om rettferdsvederlag fra staten, men da må det innhentes dokumenter fra forskjellige instanser. ‘.

    Saa det maa vel bli rettferdsvederlag da, som det er snakk om.

    Jeg ble utsatt for omsorgssvikt av min far, siden han lot meg bo alene, fra jeg var ni aar.

    (Og jeg maatte ogsaa gjoere barnearbeid, paa fabrikken hans, fra samme alder).

    Skolen unlot aa reagere paa at jeg hadde mye fravaer, men unskyldte det med at min far var mye paa forretningsreiser.

    Jeg mener jeg har krav paa erstatning for omsorgssvikt.

    Jeg har to ganger blitt anbefalt aa kontakte dere om dette.

    Den foerste gangen av en annonym leser av bloggen min.

    Den andre gangen av Jussbuss.

    Jeg har proevd aa faa advokat, men Fylkesmannen i Oslo og Akershus nekter meg Fri Rettshjelp, paa tross av at Politiet i Drammen, (Johansen der), har fortalt meg det, at det er vanlig praksis, i slike saker, at man faar Fri Rettshjelp.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Sender kopi e-post til Jussbuss, siden de henviste meg til dere.

    Sender ogsaa kopi til Fylkesmannen i Oslo og Akershus og Politiet i Drammen.

    2011/9/6 Anne Rønningen

    Hei,

    Har ikke helt forstått hva du skal søke om erstatning for, det vi søker om fra vårt kontor er hvis du har vært sendt på barnehjem/fosterhjem, ting som har skjedd i eget hjem får man ikke erstatning for. Man får heller ikke erstatning for mobbing. Alt annet som du har opplevd i voksenlivet kan dessverre ikke vi hjelpe deg med.

    Hvis du skal gå til rettssak mot kommunen / faren din, må du ha advokat, dette er noe ikke vi gjør.

    Mvh

    Anne B. Rønningen

    Saksbehandler

    No virus found in this incoming message.
    Checked by AVG – www.avg.com
    Version: 8.5.449 / Virus Database: 271.1.1/3877 – Release Date: 09/05/11 18:35:00

  • Jeg sendte en ny Facebook-melding til Terje Dørumsgaard




    • Erik Ribsskog

      17. januar 2010

      Erik Ribsskog


      • Hei,

        jeg har funnet ut at min morfar Johannes Ribsskog, var sønn av Helga Dørumsgaard og Johan Ribsskog.

        Jeg driver med slektsforskning, og har lest at faren til Helga Dørumsgaard, (som også var faren til Asbjørn Dørumsgaard), var fra Trøndelag.

        Jeg tenkte jeg skulle kikke i noen kirkebøker for Trøndelag, som ligger på nettet.

        Men jeg lurte på, du vet ikke hvor i Trøndelag de var fra tilfeldigvis?

        På forhånd takk for hjelp!

        Jeg sender med kopi av slektstre.

        Mvh.

        Erik Ribsskog



    • Terje Dørumsgaard

      18. januar 2010

      Terje Dørumsgaard


      • Dørumsgaard

        Hei, og takk for mail!

        Hyggelig at du forsker på slekten vår. Familien kommer opprinnelig fra Oppdal, men Dørumsgaardnavnet forsvant i 1930-årene. Etter hva jeg husker reiste en gren til Stavanger, men jeg tror de skiftet navn til Dørum. Min oldefar hadde forbokstavene A. O., som min far Arne Odvar, men jeg tror ikke han het det samme.

        mvh.

        Terje Dørumsgaard


    • Erik Ribsskog

      18. januar 2010

      Erik Ribsskog


      • Hei,

        ja, jeg fant jo ut at oldemora mi het Dørumsgaard så.

        (Selv om noen skriver Dørumsgard, ser jeg).

        Du skriver at Dørumsgaard-navnet forsvant i 1930-årene, men du heter Dørumsgaard selv.

        Det skjønte jeg ikke helt men.

        Jeg skriver om slektsforskning osv. på blogg osv., bare sånn at jeg har sagt fra om det, at jeg publiserer om det jeg finner, bare sånn at jeg har sagt fra om det.

        Håper det er i orden!

        Mvh.

        Erik Ribsskog


    • Erik Ribsskog

      18. januar 2010

      Erik Ribsskog


      • Sorry,

        jeg er litt treg i dag.

        Men var din oldefar kanskje han Arnt Olsen Dørumsgaard da?

        Var din farfar den kjente Asbjørn Dørumsgaard, dikter og redaktør og ordfører i Fet og Skedsmo?

        Var faren din den kjente komponisten og forfatteren Arne Dørumsgaard, som bodde i Italia?

        En gren flyttet til Stavanger, og skiftet navn til Dørum, var det den samme slekten som Odd Einar Dørum er i?

        Sorry at det ble mange spørsmål, og igjen takk for svar!

        Mvh.

        Erik Ribsskog


    • Terje Dørumsgaard

      18. januar 2010

      Terje Dørumsgaard


      • Hei igjen!

        Etterkommerne etter Asbjørn skriver med å, alle de andre med to
        a-er. Det jeg ellers mente var at Dørumsgaard-navnet forsvant fra Oppdal i 1930-årene. Det kunne jo kanskje misforståes.
        Sannsynligvis var det Arnt Olsen han het, skal se om jeg finner ut av det. Asbjørn var min bestefar Peders bror, min far var komponisten Arne Dørumsgaard som døde i Italia i 2006. Kikk gjerne også inn på denne adressen: www.recordedsound.no Jeg er usikker på om Odd Einar Dørum er i slekt med oss.

        mvh.

        Terje Dørumsgaard

      • www.recordedsound.no


        The Norwegian Institute of Recorded sound replies to the great response on last year's musical advent calender with more old recordings. Each day before Christmas, we present a recording from the "good old times", where legendary singers and performers from the first half of the 20th. …


    • Erik Ribsskog

      18. januar 2010

      Erik Ribsskog


      • Ok,

        ikke dårlig!

        Min mormor Ingeborg Ribsskog, hun var fra Danmark, men hun skrøt av både Asbjørn og Arne Dørumsgaard, husker jeg, etter at min morfar Johannes Ribsskog døde, på 80-tallet.

        Min mormor var jo fra en fin adels, forretnings og offiser-familie, i Danmark, men hu sa til meg, for ikke så mange år siden, at vi var en kunstnerfamilie.

        (Noe som jeg kanskje syntes var litt rart, som var butikksjef på Rimi, men).

        Så min mormor regna seg nok mer som en Ribsskog/Dørumsgaard, etter hennes ektemann, Johannes Ribsskog, fra Skedsmo.

        Enn som en adelig Gjedde Nyholm eller Heegaard, fra Danmark.

        Kan det virke som ihvertfall.

        Så da var min oldemor Helga Dørumsgaard, hun var søstra til din farfar Peder da.

        Så din farfar Peder, var min mor, Karen Ribsskog, sin grandonkel, vil jeg si.

        Hvis jeg ikke tar helt feil.

        Men men.

        Mora mi døde i 1999 av kreft, i Drøbak.

        Og jeg overhørte i Oslo i 2003 og 2004, at jeg var forfulgt av noe 'mafian'.

        (Som ikke politiet vil fortelle meg hva er).

        Så nå, så så bor jeg i landflyktighet, i England.

        Kanskje det var derfor han faren din, som var kjent komponist, bodde i Italia, siden han også var forfulgt av noe 'mafian', (altså kanskje noen kommunister/vestlendinger/religiøse), siden Asbjørn Dørumsgaard skrev på romeriksdialekt, og det er noe religiøs krig mot Østlandet, virker det som(?)

        Hvem vet.

        Jeg skal se om jeg finner kirkebøkene for Oppdal, på nettet, så skal jeg se om jeg finner mine tipptippoldeforeldre, der oppe.

        Og i såfall, så tar jeg kontakt igjen, hvis jeg får forbedret slektstreet mer, noe jeg skal prøve så godt jeg klarer å få til.

        Jeg skal sjekke den linken, mange takk for den!

        Du skriver at etterkommerne etter Asbjørn, skriver Dørumsgaard med 'å', men sånn som jeg har forstått det, så skriver det Dørumsgaard, som 'Dørumsgard', altså som om det var en gård på Vestlandet(?)

        Jeg skal finne en link.

        Rælingen kommune, (og ei med navn Bodil Dørumsgard), skriver det med 'a':

        Asbjørn Dørumsgards bauta

        Bauten, som er plassert i krysset Øvre Rælingsveg/Asbjørn Dørumsgardsveg, viser et relieff av en markant person i bygda.

        Asbjørn Dørumsgard (1887 – 1968) var en mangeårig ordfører, først i Fet og Rælingen, dernest i Rælingen etter kommuneskillet i 1929.
        Han var dessuten en habil lyriker og ga ut flere diktsamlinger. Han har også skrevet tekst og tone til Fedrejord – Rælingssangen.

        Asbjørn Dørumsgard ble født 28.02.1887 i Rælingen, hvor hans trønderske far var lærer og kirkesanger. Moren, Karen F. Fladeby, var fra Enebakk.

        http://www.ralingen.kommune.no/Modules/service.aspx?ObjectType=Service&Service.ID=1234&Category.ID=1254&PrintPreview=true

        De skriver også mora hans sitt navn, litt anderledes, enn i kirkebøkene.

        Kirkebøkene skrivet at mora til Asbjørn, Helga og Peder, (og eventuelt med flere), het Karen Pedersdatter, _fra_ Fladeby.

        Men hun Bodil Dørumsgard, som skrev for Rælingen kommune, hun kalte henne 'Karen F. Fladeby'.

        Så hu gikk kanskje under mange navn?

        Jeg skreiv det da som Karen Pedersdatter (Fladeby), på slektstreet mitt, for da har jeg liksom fått med begge versjonene, (selv om den F. i Karen F. Fladeby, den fant jeg ikke ut av, så den droppa jeg da gitt).

        Men men.

        Men jeg får kikke mer i de her kirkebøkene.

        Igjen mange takk for svar!

        Mvh.

        Erik Ribsskog


    • Terje Dørumsgaard

      18. januar 2010

      Terje Dørumsgaard


      • Oops, jeg skrev å, du har helt rett, grandonkel Asbjørn, som jeg kjente meget godt, skrev med a. Jeg kjente også Helga, og hilste også på flere Ribsskog under oppveksten da jeg var på besøk hos bestefar og bestemor i Fredrikstad, eller i Rælingen hos onkel Asbjørn.

        Prøv også å søke på nanvnet Steinar Varsi, som er sønn av Turid Varsi, datter av fars(Arnes) søster Åse.

        mvh.

        Terje Dørumsgaard


    • Erik Ribsskog

      19. januar 2010

      Erik Ribsskog


      • Ok,

        det var artig, jeg søkte og da stod det noe om Bø i Telemark.

        Jeg jobba på en gård i Larvik, eller Kvelde, som het Løvås, i 2005, og da ville onkel Martin, (sønn av Johannes Ribsskog, og din tremenning da), han ville absolutt at jeg skulle studere på høyskolen i Bø.

        Så ble jeg forsøkt drept der, av et slags jaktlag, og dro til England, hvor jeg er enda, siden politet ikke vil etterforske.

        Jeg fant dine tippoldeforeldre, (mine tipptippoldeforeldre da), oppi Oppdal der.

        De her Ole Larsen Dørumsgaard og Marith Arntsdatter, tolker jeg det som.

        Sender med skjermbilde-kopi av kirkebok, i Oppdal, som ligger på nettet.

        Jeg skal prøve å utvide slektstreet mer seinere, nå går jeg mest tilbake i tida.

        Men jeg skal prøve å få med alle på et slektstre jeg har på My Heritage, etterhvert, (jeg bare jobber med det på det arket som jeg sendte også, men jeg skal prøve å få det til så raskt som mulig):

        http://www.myheritage.no/site-family-tree-67419522/ribsskog

        Er det deg jeg har lest om, som lager noe gårdbruksprodukter av geitemelk, eller noe?

        Jeg har en arbeidssak mot Rimi-Hagen, bare så du vet det.

        Men men.

        Var faren din, som var komponist i Italia, han har jeg lest at oversatte mye verker fra det fjerne Østen.

        Var han taoist, vil du si, hvis det er lov å spørre, sånn med jing og jang osv., for jeg kjente engang ei fra Trøndelag, Ranheim, Siri Rognli Olsen, som var så inne i det, og hu var ikke helt god i hue, tror jeg, men det er mulig at det var jeg som ikke skjønte alt det rare/spesielle hu babla om, uten at jeg skal gå i detalj.

        Mvh.

        Erik Ribsskog



    • Terje Dørumsgaard

      20. januar 2010

      Terje Dørumsgaard


      • Joda, det er jeg som laget ost, som jeg har sluttet med nå. Far gjendiktet i alt 25 bind av Østens Poesi. Han kjente godt til yin og jang, og konfucianismen, og har skrevet mye om det i bøkene.

        mvh.

        Terje Dørumsgaard


    • Erik Ribsskog

      20. januar 2010

      Erik Ribsskog


      • Hei,

        ja, jeg så et bilde av faren din.

        Og da hadde han langt skjegg og så ut som en sånn vismann fra Østen.

        Han hadde også en katt som så ut som det svarte i jing og jang.

        Jeg lurer på om det var sånn med faren til Johannes, f.eks., at han var tvilling.

        Så ble faren til Johannes sett på som den dårlige tvillingen, og tvillingbroren Adolf, (som ble ordfører i Steinkjer), sett på som den gode tvillingen?

        Kan det ha vært på det nivået der?

        Din fars interesse for Østen, var det gjennom familie, eller var det fra skole osv.?

        Hvis det er lov å spørre.

        Jeg har forresten litt hevd på den gården i Kvelde, Løvås.

        For Martins dame da, Grethe Ingebrigtsen, sa at jeg kunne bo og jobbe der, (de plasserte meg i et uisolert skjul/liten hytte, så frostskaden min på øret, fra militæret blusset opp).

        Men hun sa jeg kunne bo og jobbe der, for 500 kroner uka til mat, hvis jeg betalte det.

        Og det var ingen tidsfrist.

        Så jeg har sendt e-post til Larvik skifterett om når jeg kan ta over gården, (etterhvert når jeg får rettighetene mine fra politiet da).

        Martin har jo gått på landbrukshøyskolen, og fortalte at det området rundt Løvås, ved Farris, det var del av samme distrikt som Siljan i Telemark, mener jeg han sa.

        Jeg og søstra mi, bodde jo med mora vår, Karen Ribsskog, din tremenning, i Larvik, på 70-tallet.

        Og da hadde vi et veldig flott morelltre, i hagen, i Jegersborggate, i Larvik da.

        Og det ga utrolig gode moreller, bedre enn de man får kjøpt i butikkene om sommeren, vil jeg si.

        Så jeg tenkte å dyrke moreller der kanskje, på Løvås gård.

        Hvis jeg får den da, for Ellen og Martin, (tremenningene dine), de tuller med arv etter bestemor Ingeborg, (hun var gift med min morfar Johannes Ribsskog, som var din fars fetter).

        Ingeborg døde i sommer, men jeg har ikke fått fem øre i arv enda.

        Hun var i adelsslekter, og jeg har kunst etter bestefar Johannes og gaver fra danskekongen til Gjedde-familien, (et sølv ølkrus, fra 1720), hos City SelfStorage i Oslo, sammen med tingene mine fra HV, osv.

        For jeg flyktet til utlandet, når jeg hørte jeg var forfulgt av noe 'mafian', for det skjønte jeg ikke hva var, så ville jeg kontakte politiet i Oslo fra utlandet da, når jeg hadde ryggen dekket, så og si.

        Men nå er jeg arbeidsledig i England, og får ikke betalt city selvstorage, hvor det ligger mange verdifulle familieting osv.

        Og min mormor hadde selvbiografen til sin grandonkel Didrik Galtrup Gjedde Nyholm, som jeg egentlig hadde fått i gave, på 80-tallet, og han skulle dømme mellom Danmark og Norge, om Grønland, i Haag, men døde like før.

        Så det er jo godt over et halvt år siden Ingeborg døde, og de kontaktet meg ikke, før jeg kontaktet skifteretten i Larvik, og jeg har ikke fått fem øre.

        Jeg er ikke på talefot med de heller, så jeg prøver å få presten i Larvik, til å gå imellom.

        For jeg får ikke fri rettshjelp av fylkesmennen i Oslo eller Vestfold.

        Så jeg blir tulla med overalt.

        Men men, det er jo bare ting, de der gavene fra danskekongen, fra 1720 osv.

        Jeg må nesten konsentrere meg om å holde hodet over vannet her i England.

        Vi får se hva jeg klarer.

        Jeg driver å finner ut mer om besteforeldrene til Johan Ribsskog nå, som var gift med Helga Dørumsgaard.

        Faren hans het Johannes Olsen Ribsskog, men før det het han Johannes Olsen Høstlandet.

        Høstlandet og Ribsskogen er visst nabosteder i Flatanger, fortalte ei som het Høstland meg, på Facebook.

        Faren til Johannes Olsen Ribsskog het Ole Olsen Fosland, og mora het Gaulaug Olsdatter.

        Så det var artige navn, spesielt moras, synes jeg.

        Men men.

        Jeg har lest om to Ribsskog, på nettet, som jeg tror holdt til i Skedsmo.

        Hvis ikke tre.

        Asbjørn Ribsskog, Øivin Ribsskog, og Dagny Ribsskog Holmsen.

        Min morfar Johannes Ribsskog, døde midt på 80-tallet, og jeg flytta til faren min, Arne Mogan Olsen, (som bare flytta fra meg, og lot meg bo alene fra jeg var ni år, så han har jeg ikke kontakt med nå), så jeg prata aldri med morfaren min om slekta.

        Han døde i Spania, i 1984 eller 85 vel, hvor han og Ingeborg bodde i en eller to vintre vel.

        Men men.

        Men mora til Johannes, Helga Dørumsgaard, hadde visst sagt det, at hennes sønner ble menn.

        Johannes ble rådmann, han andre ble lennsmann, og en ble skogmann, eller skogvokter, eller noe sånt, tror jeg.

        Hun Helga skrev også dikt, om mannen sin, Johan Ribsskog, som lengtet tilbake til Flatanger, hele livet, visstnok.

        Og Ingeborg viste meg og søstra mi det diktet, på 80-tallet, eller noe.

        Men jeg har ikke det diktet nå, du vet ikke hvordan jeg kan få tak i det?

        Det har visst stått i mange ukeblader osv., sa bestemor Ingeborg, på 80-tallet.

        Sorry hvis jeg skriver mye, men jeg er vant til å skrive mye på blogg osv., siden jeg måtte flykte til England, og har arbeidssak mot Rimi og Microsoft osv., for jeg blir tulla med på jobb og av myndigheter og alt, men fylkesmennene tuller også, så jeg får ikke advokat, så jeg bare skriver om alt på blogg da.

        Så sånn er det.

        Beklager det!

        Mvh.

        Erik Ribsskog


    • Terje Dørumsgaard

      21. april 2010

      Terje Dørumsgaard


      • Hei!
        Kunne vært artig å sett hva de skriver om far. Han hadde vel ingen fiender, men mange som mente noe om bøkene, fordi de ikke passet inn i deres verden. Stort sett svært teoretiske forståsegpåere.

        Terje


    • Erik Ribsskog

      21. april 2010

      Erik Ribsskog


      • Hei,

        ja, jeg skal prøve å finne det igjen, så kan jeg sende deg en link til det.

        Jeg synes det så ut, på bilder, som at han ligna litt på Noah.

        Kan det funnet, av de første menneksene i Norge, i Ytre Enebakk, der hun Karen Pedersdatter, fra Fladeby, (som var mormora til faren din vel), var fra, at det var et sted hvor Noahs ark strandet?

        Din far var så flink med dyr, (så det ut som), og jeg husker at min morfar, (din fars fetter Johannes Ribsskog), han pratet om et hus, i Nevlunghavn, hvor det bodde en mann eller dame, som hadde mange katter, (når vi gikk søndagstur, i Nevlunghavn ut forbi Oddane Sand).

        http://www.enebakkhistorielag.no/kulturminne_durud.htm

        Mvh.

        Erik Ribsskog

      • www.enebakkhistorielag.no


        Funnsted og mulig boplass ved Durud, Ytre Enebakk Arkeologiske undersøkelser i området i 1999 resulterte i bemerkelsesverdige funn i dette området. Disse funnene har imidlertid aldri blitt særlig kjent, utover de arkeologiske kretser. …


    • Erik Ribsskog

      22. april 2010

      Erik Ribsskog


      • Hei,

        her var det jeg tenkte på:

        'Arne Dørumsgaard – ignorert her til lands, ja, bortimot utskjelt av mange av kollegene. Georg Johannesen nærast fnyste av forakt då eg nemnde Dørumsgaard for han. Og han forklarte meg kvifor – Dørumsgaard sine gjendiktingar gjekk, etter kva eg forstod, langt ut på sida av originalane, om eg forstod GJ rett.'.

        http://www.forfatterbloggen.no/roller/rage/entry/det_flyktige_livet

        Men jeg så jo nå, at du allerede hadde skrevet under der.

        Kjente du min mor Karen forresten, hun var vel din tremenning?

        Mvh.

        Erik Ribsskog

      • www.forfatterbloggen.no


        Ingenting gjer tanken på livet som berre fer forbi så vond som å lesa klassisk kinesisk dikting, den nagande kjensla av kor fort og lett tilværet farer framom og vert vekke, frå den eine augneblinken til …


    • Erik Ribsskog

      26. juni

      Erik Ribsskog


      • Hei,

        sorry for at jeg skriver litt sent her.

        Jeg har laget en webshop-løsning nå, i tilfelle du skal starte å yste ost igjen, eller noe, og skal selge det på nettet:

        http://www.godtebutikken.net/

        Hun Turid Varsi du nevnte, det var vel da min mor, Karen Ribsskog, sin tremenning det da?

        Kanskje hun kan hjelpe meg å få rettighetene mine, fra myndighetene, etter at jeg har overhørt at jeg er forfulgt av 'mafian', siden hun har vært på Stortinget for AP?

        (Politiet vil for det første ikke fortelle meg hvem denne 'mafian' er).

        Har ikke fått noe arv annet enn 3000 kroner, etter bestemor Ingborg, (som din fetter Johannes var gift med), som døde for to år siden nå i juni.

        Min mor døde jo i 1999, så dette er også arven etter min morfar, din fetter Johannes.

        Han etterlot seg jo et hus, i Nevlunghavn, til Ingeborg, men det ble gitt i forskudd i arv og gikk til flyreiser i Europa osv., så da Ingeborg døde, så hadde hun bare noen malerier fra Højriis slott igjen osv.

        Enda det huset i Nevlunghavn jo var stapp fult av antikviteter også, osv.

        Så at jeg bare skal få 3000 etter Johannes og Ingeborg, når min mor er død.

        Det er bare helt på jordet, og jeg har kontaktet Tingretten i Larvik, og mange forskjellige, men ingen hjelper meg med å rette opp denne uretten.

        (Jeg nevner dette til deg, siden Johannes var din far, komponisten Arne Dørumsgaard, sin fetter vel, du var vel min mor Karen Ribsskog sin tremenning).

        Hvis jeg ikke blander nå.

        Johannes døde jo mens jeg fortsatt var guttunge, må man vel si, og det var aldri sånn at jeg prata med han om slekta hans og hjemstedet hans, osv.

        Bare så igjen noen gamle Facebook-samtaler, og huska at du dreiv og solgte ost ystet i Telemark, osv.

        Håper dette er i orden.

        På forhånd takk for eventuelt svar!

        Mvh.

        Erik Ribsskog


    • Erik Ribsskog

      for ca. ett minutt siden

      Erik Ribsskog


      • Hei,

        jeg vet jeg skriver mange meldinger, uten å få svar, så jeg skal ikke skrive mer nå.

        Men jeg lurte på de ostene du lagde.

        Jeg har jo en webbutikk, og selger med litt suksess godteri, fra England, til Norge.

        Men kanskje jeg kunne lagd sånne oster og.

        Siden du har slutta med det, tenkte jeg.

        Hvis du gidder å sender oppskrifter og eventuelt maskiner eller kan låne noen penger til å kjøpe noen maskiner, så kan du få aksjer eventuelt.

        Så kan jeg kanskje lage de ostene her på kjøkkenet mitt, heri England, og sende de i posten, i kartonger.

        (De yste-maskinene tar vel ikke så stor plass?

        Og du har vel et marked for de, som vil kjøpe mer av de ostene?).

        For jeg har vært ansvarlig for ostedisk i Rimi, og mener å huske at sånne muggoster tåler å oppbevares, i romtemperatur.

        Magne Winnem, fra Gjerdes VGS., pleide å legge noen Camembert, på Rimi Karlsrud, i halvsirkel, på kanten av ostedisken, og tubeoster fra Kavli, med skinkeost og baconost og primula osv., de ble solgt på kampanjer, i papp-stativ, som stod i romtemperatur, på gulvet i butikkene, og ikke var kjølt ned.

        Jeg er arbeidsledig og prøver å finne på noe å drive med.

        Men jeg skjønner det også hvis du ikke er interessert.

        Du har jo ikke svart om lydfiler etter morfaren min osv. heller.

        Så det er kanskje noe sånn tull i slekta, som jeg ikke veit om, eller at jeg har skrevet noe dumt.

        Du er vel min mors tremenning, mener jeg, hvis jeg ikke tar helt feil.

        Mvh.

        Erik Ribsskog

        PS.

        Jeg har ikke bare vært butikksjef, men ble også kalt 'ostebonde', av Erik Ree, i klassen, på Svelvik Ungdomsskole, så dette her har jeg greie på, tror jeg.

        Jeg kan bare spørre 'reka' om råd, vil jeg tippe på, hvis jeg sliter.

        Men vi får se hva som skjer.








  • Nå har Magne Winnem satt fra sykkelen. Nå er han oppå Hardangervidda, hvor min stesøster og søster, Christell og Pia, var på skoletur, i 9. klasse

    magne winnem hardangervidda

    PS.

    Jeg visste ikke at Magne Winnem hadde bikkje.

    Mora mi hadde også en svart og hvit bikkje, da jeg vokste opp, på 70-tallet, i Larvik og i Brunlanes.

    Da jeg var sånn 4-5 år vel.

    Og det var en engelsk setter, og den het Rex.

    Så sånn var det.

    Svart og hvitt, det er vel taoismens farger, har jeg vel tidligere gjettet på, på johncons-blogg.

    Er det noen sammenheng?

    Hvem vet.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Jeg sendte en e-post til Namsmannen for Hurum







    Gmail – Til Namsmannen for Hurum







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Til Namsmannen for Hurum





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Thu, Aug 4, 2011 at 1:08 AM





    To:

    post.sondre.buskerud@politiet.no



    Hei,

    jeg ønsker å oppløse sameie, i Støaveien, ved Holmsbu.
    Det er snakk om Gårdnummer 24 i Hurum, bruksnummer 22 og 27, (hvor jeg eier 7/216).
    Og bruksnummer 26, hvor jeg eier 1/18.

    Og bruksnummer 49, hvor jeg også eier 1/18.
    (Det er visst meningen at jeg skal få mer og, etter min grandonkel Idar Sandersen, som bor der nå, men det får vi ta når han er død, mener jeg, og når man ser om han har noe testamente, etc).

    De som jeg eier sammen med er Marit Olsen, (en kusine av min far, tror jeg), Håkon Olsen, (min fars yngre bror), Runar Olsen, (Håkons lillebror), og min søster Pia Charlotte Ribsskog, (min far, Arne Mogan Olsen, ville ikke eie der, men ga arven direkte til meg og min søster, uten å gi noen grunn).

    Den samlede verdien på eiendommene anslås til 1.5 millioner, i et brev, fra en advokat, fra 2005 vel.
    Men jeg har hørt at verdien er mye høyere, i markedsverdi, 'mange millioner', sa vel min far, tror jeg, og det skal også være malerier etter Kittelsen der, sa min far, på telefonen før jeg brøt kontakten igjen, pga. bølleringing, som jeg har anmeldt til dere hos politiet i Drammen.

    Jeg ønsker å kutte ut min slekt i Norge, og ønsker ikke å dele på bruken av de eiendommene med de.
    Samtidig leier jeg i England, og blir truet med utkastelse, og det som er, så jeg skulle gjerne kjøpt en leilighet, og prøver derfor å få realisert den kapitalen som jeg har i det sameiet, til å dekke leilighetkjøp, i mer eller mindre grad, (det kommer an på markedsverdien selvfølgelig).

    Jeg eier 'egentlig' 1/12, men jeg har jo selvfølgelig ikke arvet Idar Sandersen, som lever enda.
    Så hvis eiendommene er verdt 12 millioner, så er min del verdt 1 million.

    Og hvis det er malerier for 12 millioner der, i tillegg, så er min del verdt 2 millioner.
    (Ihvertfall hvis Idar Sandersen ikke levde, og jeg ikke var gjort arveløs.
    Jeg sender med papirer fra Hurum-advokaten Øvergaard, hvor dette er forklart mer om).

    Jeg ønsker eiendommene solgt til markedspris etter annonser i Aftenposten, Finn og Drammens Tidende.
    Det er mulig de andre eierne har forkjøpsrett, men jeg ønsker uansett at eiendommen legges ut ordentlig på det åpne markedet, for salg, sånn at den fulle og hele verdien av eiendommene med bo, blir realisert.

    Det er kanskje slemt av meg, ovenfor Idar Sandersen, men jeg er i økonomisk knipe i England, og han ville ikke engang selge kopi av slektsforskninga, så alt er nok ikke i orden der heller.

    Ei jeg gikk i klassen med, på Berger skole og Svelvik ungdomsskole, Gry Stenberg, har ei farmor, Gerd Stenberg, som bor i Svelvik og prater hollandsk, husker jeg, kanskje Idar Sandersen kan få leie et rom av henne eller noe, tenker jeg.

    Dem finner nok ut av det.
    (For å tulle litt på slutten).
    Håper dere får ordnet opp i dette!

    Mvh.

    Erik Ribsskog
    PS.

    Sender med fire sider fra brev fra advokat Øvergaard, Hurum, angående dette ovenfor nevnte sameiet, som jeg krevet oppløst og solgt til full markedspris, som jeg har lest her, at er min rett:





    4 attachments

    bergstø 1.jpg
    360K
    bergstø 2.jpg
    282K
    bergstø 3.jpg
    217K
    bergstø 4.jpg
    179K




    PS.

    Her er vedleggene:

    bergstø 1

    bergstø 2

    bergstø 3

    bergstø 4

  • Mer fra Nordre Vestfold, på 80-tallet

    Jeg har skrevet om på bloggen, at vi vant Vinn Cup, med Berger IL, mens jeg gikk på ungdomsskolen.

    Men, da jeg gikk på barneskolen, så husker jeg at vi også spilte en kamp mot Vinn Sande, var det vel.

    Og da kjørte faren min faktisk.

    Så for å være rettferdig, så kunne han stille opp, hvis man maste.

    Det samme hvis jeg ville ha noe mat eller godteri, i butikken.

    Så fikk jeg penger hvis jeg maste.

    Oftest ihverfall.

    Men men.

    Det her var vel den gangen, mener jeg, som Christian Grønli, tok et brassespark, ute på vingen, like ved sidelinja vel, en gang.

    Til stor beundring fra tilskuerne.

    (Hvis ikke det var en annen gang, men på samme bane).

    Faren min stod og så på, husker jeg.

    En gang, når jeg tok et volley-spark, (fra rundt 16-meteren vel), over noen Sande-forsvarere, og vippa ballen, fram til en som het Thomas Jebsen vel, i klassen over meg.

    Men etter det så stakk faren min, (mener jeg), og ville ikke se på mer.

    Noe sånt.

    Var det fordi han syntes at han Jebsen-gutten ikke prøvde engang?

    Hm.

    Det var litt sånn, (ihvertfall fra Roger Edvartsen, osv.), at dem liksom ‘boikotta’ meg litt.

    (Kunne det kanskje virke som ihverfall).

    Roger Edvartsen erta også meg, på grusbanen på Berger skole, husker jeg.

    Og kalte meg for ‘fingersprikern’.

    (Bak ryggen min, men sånn at jeg kunne høre det da).

    Fordi at jeg visstnok sprika med fingra, mens jeg spilte fotball da.

    Noe sånt.

    Så han var kanskje litt sånn, at det hendte han stod, og fulgte med på spillet.

    Istedet for å kanskje oppsøke sjanser, osv.

    (Vi lærte det, husker jeg, av trener Skjellsbekk, (var det vel), at vi hele tida skulle bevege på oss, ute på banen, og tenke på hvordan vi kunne flytte på oss, sånn at vi skulle bli enklere å spille ballen til, for medspillere da).

    Hvem vet.

    Men men.

    Faren min kjøpte en brun skinnjakke til meg, (som jeg ikke likte fargen på, for den var ‘bærsje-brun’, må man vel si, i en Amcar-butikk, eller noe, i Karlstad, mens jeg gikk i slutten av 5. klasse, eller i begynnelsen av 6. klasse vel.

    Og den husker jeg at jeg så, at Roger Edvartsen og noen yngre brødre, eller kjente av han, ‘snuste på’.

    Mens jakka lå på bakken, ved siden av fotballbanen, mens spillet var på den andre sida av banen, av der jakka lå.

    Og et halvt år seinere, eller noe.

    Neste vår, (våren jeg gikk i 6. klasse vel).

    Så dukka plutselig Espen Melheim, i klassen vår, opp, midt i en time, med mora si, (eller en annen voksen person), og lurte på om noen hadde mista ei jakke.

    Og da huska jeg det.

    Og da var den jakka full av hull, for den hadde råtna, etter å ha ligget under snøen, eller noe, en hel vinter da.

    Noe sånt.

    Og faren min ble skuffa da han så jakka, i en pause fra arbeidet på verkstedet, Strømm Trevare, hvor jeg gikk etter skolen, for å spise middag, (i huset til farmora og farfaren min, like ved siden av verkstedet da, oppå toppen av den morenen, noen kilometer sør for Svelvik, like ved Høyen, (på Sand da), som jeg har skrevet om tidligere, på bloggen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg fikk flashback om her plutselig, (mens jeg hørte på lydboka til han Knausgård, (Min Kamp 3 vel), hvor han prater om oppveksten sin på Sørlandet, osv.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Men mens jeg gikk på ungdomsskolen, så kjørte aldri faren min oss til bortekampene.

    Dette var vel bare en 5-10 ganger kanskje, de første par åra, som jeg spilte på Berger IL., mener jeg.

    Noe sånt.

    (Selv om det selvfølgelig var bedre enn ikke noe da.

    Men f.eks da vi skulle til Gøteborg, mens vi gikk i 7. eller 8. klasse vel, for å spille mot et svensk lag.

    Da måtte jeg sitte på med Geir Arne Jørgensen, (som var uvennen min egentlig da, fra skolen og skoleveien), og faren, (fra Sand).

    (Bestemte vel Ole Skjellsbekk, i klassen, tror jeg det var).

    Så da var det ikke mye jeg sa på den turen vel.

    (Ihverfall ikke så mye som jeg ville ha sagt, hvis det var faren min som hadde kjørt, tror jeg).

    Men men).

    Bare noe jeg tenkte på.

  • Mer fra Mercy Armah Addy




    • Erik Ribsskog

      for 17 timer siden

      Erik Ribsskog


      • Hei,

        hvem er du?

        (Siden du sender friend-request mener jeg)


    • Erik Ribsskog

      for 17 timer siden

      Erik Ribsskog


      • Hei,

        hvem er du?

        (Siden du sender friend-request mener jeg)


    • Mercy Armah Addy

      for 3 timer siden

      Mercy Armah Addy


      • Ooh okay am Mercy fra Sverige her for å se etter en venner og også å finne min tvillingsjel … Vi kan prate hvis du vil at vi skal vite mye om oss okay Takk for meldingen Ok?

    • Erik Ribsskog

      for noen sekunder siden

      Erik Ribsskog


      • Hei ok,

        hvordan kjenner du Carl som gikk i klassen min på barne og ungdomsskolen?

        Mvh.

        Erik Ribsskog








  • Jeg skrev mer på Facebook-sida til Carl Fredrik Fallan, fra klassen min, på Berger skole og Svelvik ungdomsskole

    carl fredrik fallan halvliter

    PS.

    Her er mer om dette:




    • Erik Ribsskog

      11. mai

      Erik Ribsskog


      • Hallå Carl,

        long see.

        Hvordan går det?

        Mye rart som foregår her, har overhørt at jeg er forfulgt av noe dem har i Oslo, som heter 'mafian', har begynt å skrive blogg: johncons-mirror.blogspot.com

        Prøver også å finne ut om hvorfor faren min lot meg bo aleine osv. Christell sin bror, Bjørn Humblen, i Bergen har vært i Johanitterordenen, har jeg funnet ut.

        Snål familie det der. Skjønner du noe av det?

        Hvorfor knuste du soveromsdøra mi en gang, (egentlig rommet til faren min, i Leirfaret, som 16-17 åring vel?).

        Mvh.

        Erik Ribsskog


    • Erik Ribsskog

      for noen sekunder siden

      Erik Ribsskog


      • Det blei mer enn 1000 karakterer, så det gikk ikke ann å poste på vegg nå:

        Vi får kanskje si Store-Christell og lille-Christell, sånn som det var med Store-Oddis og Lille-Oddis, på Bergeråsen?

        (Siden dattera di vel heter Christel, ettersom jeg har skjønt).

        Det var selvfølgelig Store-Christell jeg mente, som høre det han Erik Thorhallsson sa.

        Søstera mi Pia, sa også at Thorhallson og kompisene hadde ei dame i Sande som de tok i rumpa, eller noe.

        Og de var veldig på hu Christell, (altså Store-Christell).

        Jan dro på lang ferie rundt jul 1988, mens Thorhallsson og kamerater hadde fått 10.000 for å bygge om badet, eller noe, med fancy badekar.

        Og de prata om at han ikke måtte bli forrundra hvis noen av dem hadde tatt jomfrudommen på Christell, når han kom tilbake, (dette var høsten hu fylte 16 år. Hu gikk på skole i Holmestrand, men var mye i Drammen, antagelig fordi slekta hennes var mye der, mora og broren. Viggo bodde vel i Danmark, eller noe, da).

        Så veit jeg ikke hva som skjedde, for søstera mi, Pia, flytta opp til meg fra Havnehagen, og hadde mye fester, osv., hos meg, i Leirfaret, rundt da hu fylte 17 år.

        Nina Monsen var også innom en tur, og vi drakk osv., og litt av hvert skjedde.

        Søstera mi Pia sa, for 10-11 år siden at hu hadde tatt selvmord.

        Søstera mi fortalte meg at hu bodde på Bergeråsen, men hu var vel gift og hadde unger, sånn som jeg skjønte det.

        Du likte ikke hu Nina Monsen, husker jeg, hva var det pga. igjen?

        Hu hadde visst blitt voldtatt mye, sa hu, i 1988, uten at jeg vet om det var på Berger eller på Romsås, hvor hu hadde bodd en del år allerede da.

        Bare noe jeg tenkte på.

        Mvh.

        Erik Ribsskog