johncons

Stikkord: Tante Ellen (Savoldelli. Født Ribsskog)

  • Ringte Nasjonalbiblioteket

    Nå ringte jeg Nasjonalbiblioteket, for de har kopi av NRK’s arkiv.

    Og da fant jeg ut, at de hadde et kåseri, de fant der, fra Johannes Ribsskog, (eller det var lagret under navnet Johs. Ribsskog, med forkortet fornavn).

    Det var om Hadsel og Vesterålen.

    Og det het ‘Hav og fjell, farvel’, fra 1965.

    (For da skulle de vel flytte ned til Østlandet da, for Johannes skulle slutte som rådmann, i Hadsel og starte som kontorsjef, i Sætre kommune, på Hurumlandet, i Buskerud).

    Fra 24.2.65.

    Nå får jeg prøve å kontakte NRK, som Nasjonalbiblioteket rådet meg til, for hvis det var til privat bruk, så skulle man kontakte NRK da.

    For han døde jo på 80-tallet, så dette hadde det vært artig for meg å høre.

    Nå fant de ikke det kåseriet, som Johannes hadde, på slutten av 70-tallet, som jeg hørte på radioen, før jeg skulle på skolen, da jeg bodde i Larvik, (i Jegersborggate).

    Men det kan jo ha vært at de har stavet det feil, eller noe, i arkivet da.

    Så kanskje det er mulig å finne det seinere.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    De flytta vel da til Holmsbu, må det vel ha vært, på Hurumlandet, i 1965 da.

    Hvor faren min traff mora mi da.

    Faren min var fra Sand, på Berger, på andre sida av fjorden, og faren hans, hadde snekkerverksted, Strømm Trevareindustri, så faren min snekra seg båter da, på fritida der, som han kjørte over fjorden med da, med påhengsmotor da selvfølgelig, han gadd nok ikke å ro eller seile.

    Skal jeg sjekke når mora mi ble født igjen.

    Vi får se.

    14. juni, et eller annet år, på slutten av 40-tallet vel.

    PS 2.

    Ja, vi kan se, at i november 1983, da mora mi ble etterlyst, så var hun 35 år:

    https://johncons-blogg.net/2009/08/her-ser-vi-det-som-nick-ewans-fant-at.html

    Så da er hun født i 83 – 35 = 1948 da.

    Jeg mener det vel var 1947 jeg men.

    Men men.

    Hvis hun ble født i 1947, så var hun nesten 18 år, da de flytta til Østlandet.

    Og mora mi var også au-pair, i England, (hos noen jeg ikke vet hvem er, men som visstnok skal være i noe slekt), i et par år vel(?)

    Så traff mora mi faren min da, og jeg ble født i 1970.

    Så det var ikke mange år, som mora mi bodde på Østlandet, før hun traff faren min.

    Så mora mi må vel nesten sies å ha vært nordlending, vil jeg si.

    Så sånn er nok det.

    Selv om hun prata ‘pen’ østlandsdialekt, (eller riksmål?), men hun kunne også prate nordlandsdialekt vel, og også samisk, mente hu at hu skjønte da.

    Men men.

    Vi får se.

    Men søsknene til mora mi, tante Ellen og onkel Martin, de var yngre, da de flytta sørover.

    Ellen, hun hadde 50-års dag, i 2001, mener jeg å huske.

    Så Ellen, hu var født i 1951 da.

    Så tante Ellen, hu var bare 14-15 år, da de flytta til Holmsbu.

    Og hu begynte nesten med en gang på forsøksgym da.

    Inne i Oslo.

    Eller når hu var sånn 15-16, er det vel, at man begynner på videregående.

    Så tante Ellen, hu kom så godt som rett fra en oppvekst i ‘ødemarken’, til et vilt hippie-liv i hovedstaden.

    Så det måtte jo gå galt.

    Det er som å slippe sånne unger som har vokst opp med ulver osv., sånne ulveunger, også skal man la de bo alene midt i London.

    Det blir som det omtrent.

    Det måtte jo gå rett vest og ad undas det.

    Så det var ikke noe rart at tante Ellen ble så glad i narkotika.

    Og så fikk hun fetteren min Joakim, i 1969, mens hun hadde brukt for mye narkotika da, sånn at han ble mongoloid.

    Og bestefar Johannes, han sa farvel til hav og fjell, og måtte istedet trave rundt i Slottsparken i Oslo, og leite etter tante Ellen, på fritida, fordi tante Ellen hadde forsvunnet sammen med noen hippier da, fra forsøksgym, for å ha fri sex og røyke hasj og bruke LSD osv. da, og høre på Dylan sikkert.

    Og røyke indiske sigaretter.

    Så sånn var det.

    Så dem skulle nok ha blitt værende oppe i Nord-Norge tror jeg, men da hadde nok ikke denne bloggen fantes da.

    Men da hadde kanskje ganske mange blitt glade, det er nok mulig.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg kom på.

  • Tante Ellen er litt som en heks

    Tante Ellen er litt som en heks

    Søstra mi og meg ble jo dratt med mora våres, til Larvik, i 1973, var det vel.

    Rundt 1975, så flytta min mors foreldre, Ingeborg og Johannes, også til Larvik-traktene, nærmere bestemt til Nevlunghavn, (fra Sætre i Hurum).

    Sætre ligger kanskje ikke ved kysten, såvidt jeg kan huske, så bodde de på et byggefelt, som var nesten som Bergeråsen, bare litt finere hus vel, og det var vel lengre til vannet, fra det byggefeltet de bodde på, enn det var på Bergeråsen.

    Der var det også en episode som skjedde, som kan vise at nok også bestemor Ingeborg, var som en heks.

    Det var da jeg og moren vår og stefaren vår, Arne Thormod, og søstra mi, kjørte fra Larvik til Sætre, rundt 1974 kanskje, (eller det kan vel også ha vært i 1975), for å besøke bestemor Ingeborg og bestefar Johannes da, som da bodde på Sætre, på et byggefelt, hvor det vokste bringebær, var det vel.

    De hadde en hage, og jeg sov på rommet til onkel Martin, som hadde mista en krone og en femtiøring, under senga, så de fikk jeg lov å beholde, sa mora mi og mormora mi da.

    For det var ikke sånn, når jeg kom til Ingeborg og Johannes, at jeg og søstra mi fikk en pose med masse småpenger i, sånn som vi fikk av bestemor Ågot, for eksempel, min fars mor, for å gå i kiosken til Liv, som lå der Jensen Møbler vel ligger nå.

    Neida, så da var det stas å finne noen av pengene til onkel Martin, som vel var ungdom da, og ikke var hjemme, så jeg fikk låne rommet hans da, husker jeg.

    Jeg husker også at bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, de observerte meg og søstra mi, mens vi lekte.

    Vi lekte noen ganger i Mellomhagen i Larvik.

    Mora vår sa vi skulle grave i en haug, bak i hagen, hvor det var så mye mark.

    Det må vel ha vært noe slags komposthaug, eller noe da(?)

    Og en gang fant vi en skikkelig svær mark, som var nesten som en orm, vil jeg si.

    Det var nok en egen art, annen enn meitemark.

    Den så ut som meitemark, men den var mye større.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, så lekte vi på Sætre og da.

    Og da hadde bestemor Ingeborg noen nabounger, eller noe, der også.

    En som tulla med meg og søstra mi, når vi gravde eller hva vi gjorde, i noe sand, eller hva det var.

    Og da behøvde ikke jeg og søstra mi, å prate, for vi var så observante, så vi bare tulla med han gutten tilbake, uten å si noe, og uten at han merka noe.

    (Han tok kanskje en leke som vi hadde da, som vi fikk tatt tilbake da, uten at han merka det, eller noe, siden jeg og søstra mi var så våkne og observante, sikkert fordi mora vår alltid skjente for det minste, så vi var litt nervøse, eller ihverfall årvåkne, pga. hakkinga fra mora vår).

    Så sånn var det.

    Så da ble vi observert, mens vi lekte, av bestemor Ingeborg og bestefar Johannes da, som tydelig hadde lite å drive med.

    Og vi ble sendt til å plukke bringebær osv.

    Jeg kan ikke huske noe søndagstur, fra Sætre, så det er mulig at de startet den vanen, i Nevlunghavn.

    Selv om jeg kan tenke meg det, at de gikk nok mye langrenn der, om vinteren, på Sætre.

    Noe sånt.

    Men det var vel kanskje et litt kjedelig byggefelt da, siden det ikke lå ved fjorden(?)

    Hva vet jeg.

    Det var en gammeldags kiosk, i et trehus vel, på veien, like ved byggefeltet.

    Og da skjedde det noe rart.

    Når vi skulle dra hjem til Larvik, så ville jo jeg bruke myntene til onkel Martin, i kiosken, på Sætre.

    Og det var vel en søndag da.

    Og her kan det ha vært noe ‘plottings’ fra bestemor Ingeborg.

    For da gikk jeg alene inn i kiosken da, for å kjøpe godteri.

    Men det skulle bli en forfærdelig opplevelse.

    For de jentene, eller damene, bar disken, de bare overså meg.

    Og jeg stod der i lengre og lengre tid, mens de hjalp alle de andre, (siden det var søndag), å kjøpe godteri.

    Så det ble som en traumatisk opplevelse, for meg.

    For sånn var det aldri på Østre Halsen, for eksempel, når jeg skulle gå i butikken for å kjøpe godteri der, da var alltid butikkdamene hyggelige mot meg, såvidt jeg kan huske.

    Men de på Sætre var slemme.

    Jeg bare stod der rett opp og ned, og fikk liksom sånne tårer inni meg da, siden de bare lot meg stå der, med myntene til onkel Martin.

    Etter 15-20 minutter kanskje, og mens de bak disken hadde latt 10-20 kunder gå før meg, så kom mora mi inn i kiosken da, og lurte på hva jeg drev med.

    Men jeg forklarte at de ikke hjalp meg da.

    Og mora mi prata til dem da, så fikk jeg noe godteri.

    Så kom vi inn i bilen, så klagde mora mi på den kiosken, til stefaren min.

    Så mora mi var nok ikke med på det her plottet.

    Mens det var nok mormora mi, bestemor Ingeborg, som tulla med meg.

    Antagelig fordi jeg har blå øyne og lyst hår, (hadde jeg da ihvertfall, for det er mye mørkere nå).

    Så at bestemor Ingeborg, var i noe orden, eller lignende, som hadde noe krig mot de nordiske, og som tuller med de som er nordiske osv., i familien.

    Eller de som er mest ‘ikke-semittiske’ da, dvs. at de synes mørkt hår er best.

    Sånn som hu fra Litauen, (hvor bestemor Ingeborgs slekt også er fra, (Kurland, det vil vel si Latvia), gjennom Charlotte Von Geldern, som ble gift inn i Gedde-slekten på Måns, på Sjælland, på 1700- eller 1800-tallet).

    Hun sa til meg, på byen, her i Liverpool, at Alex var bedre enn meg, siden han hadde mørkere hår, mener jeg det var hu sa.

    Jeg skal se om jeg finner den linken.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her er den linken, til hun jenta fra Litauen, Diana, som sa at Alex var bedre, siden han hadde mørkere hår:

    she said, Alex was better since he had darker hair

    https://johncons-blogg.net/2009/04/erik-met-illuminati-girl-diana-from.html

    PS 2.

    Her er bilde av hun Diana og han nevnte Alex, forresten.

    Dette var et tilfeldig møte, i fylla, som skjedde, i april i år, i området rundt Concert Sq., hvor det er mye utesteder:

    (Samme link som ovenfor).

    PS 3.

    Nå spora den bloggposten her litt av, for jeg kom på noe hekse-aktig oppførsel fra bestemor Ingeborg.

    Men, det var tante Ellens ‘hekse-aktighet’, som jeg skulle skrive om her.

    For, bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, de flytta jo til Nevlunghavn da, som jeg skrev, rundt 1975.

    Og tante Ellen, hun må vel ha bodd i Sveits, siden før jeg ble født, i 1970, vil jeg tippe.

    Jeg husker da jeg var 1-2 år, så var tante Ellen og hennes mongolide sønn, Joakim, på besøk i Norge.

    Antagelig på Sætre da.

    Joakim, var på dagen et år eldre enn meg.

    Og da skulle mora mi og tante Ellen gjøre et eksperiment, med meg og Joakim.

    (Min farfar, Øivind Olsen, han fortalte meg, seinere på 70-tallet, at Ellen og Reto Savoldelli, de fikk kusina mi Rahel, av samme grunn.

    For å se om Joakim, ville herme etter Rahel, og da bli kvitt mongoliditeten sin da, etterhvert som han hermet etter Rahel, etterhvert som hun vokste opp da).

    Dette prøvde også Ellen først med meg da, før hun fikk Rahel.

    At jeg, kanskje på Sætre eller om dette var på Klokkarstua, hvor Ingeborg og Johannes, bodde på 60-tallet da.

    Da ble jeg satt på en gyngehest da, som et eller toåring.

    Og så skulle Joakim prøve etter meg da, om han også klarte å gynge, men det klarte han vel ikke da.

    Så det var vel det første jeg husker av tante Ellen, (og Joakim, som døde på 90-tallet vel, i 20 eller 30-årene da, av en eller annen grunn).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Men jeg husker også at tante Ellen, hun var på besøk, i Nevlunghavn, før hun fikk Rahel, tror jeg.

    Rahel er vel født i samme året, som broren min Axel.

    Så de er vel født i 1978.

    Så dette må ha vært mellom 1975 og 1978.

    Antagelig i 1976, eller noe, da.

    Jeg og søstra mi, vi var så plaga av mora vår, på den tida her.

    Så vi fortalte tante Ellen, at mora vår var slem da.

    Og det tålte ikke mora vår å høre, så hu sa vel noe sårende tilbake til tante Ellen, angående hva hu hadde gjort under hippie-tida, eller noe.

    Men jeg husker ihvertfall, at jeg oppfattet tante Ellen, som snillere, enn mora mi, da.

    At tante Ellen var mer avbalansert og sinding og rolig, enn mora mi, som kunne være som et fyrverkeri og underfundig og litt slem da.

    Og kald kanskje.

    Så sånn var det.

    Så tante Ellen prøvde ihvertfall å hjelpe, ved å si fra til mora vår, at hu ikke måtte være slem.

    Men mora vår sa noe tilbake, som jeg ikke hørte, som jekka ned tante Ellen da.

    Så sånn var det.

    Dette her som jeg tenkte på, når jeg skulle skrive denne bloggposten.

    Det kunne ha vært noe som skjedde, ved dette besøket til tante Ellen.

    Eller kanskje sommeren etter.

    En sommer så hadde tante Ellen også med sin ektemann Reto, til Nevlunghavn.

    (Jeg og søstra mi og mora vår, og også en del ganger, stefaren vår, Arne Thormod, vi var i Nevlunghavn, så og si hver søndag omtrent, vil jeg si.

    Mora vår var nære spesielt faren sin, tror jeg, Johannes.

    Eller, hun hadde respekt for Johannes, men de hadde kanskje litt distanse.

    (Jeg kan forklare det sånn, at en gang mora vår kjørte med meg og søstra mi, til Nevlunghavn, fra Brunlandnes da, et par mil unna.

    Da hadde mora vår skeia ut, og kjøpt en tyggegummi-pakke, til 50 øre eller 1 krone da, på veien.

    Og da, så turte ikke mora mi, å gå inn i huset til foreldrene sine, med tyggegummi.

    For de var strenge, og litt gammeldagse, foreldrene hennes.

    Så da måtte vi spytte ut tyggegummien, i gata utafor porten til huset til foreldrene til mora vår.

    For å virke fine da.

    Og mora vår ville granske meg og søstra mi, før vi gikk ut av bilen, for å besøke dem.

    Og hvis jeg hadde en flekk i tryne, eller noe, som jeg ikke hadde sett, som 4-5 åring.

    Så ville mora mi ta spytt på fingern sin, og gni vekk skitten i trynet mitt da.

    (Noe jeg hata, så jeg begynte da å si nei, og klagde, for jeg likte ikke at hu gjorde det, og jeg likte ikke lukten av spyttet hennes, som da satt fast i trynet mitt, etter den behandlingen, så jeg var ofte sur allerede da vi gikk inn døra, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes).

    Istedet for å lære oss å vaske oss om morgenen osv.

    Det var sånn at man bada en gang i uka eller hver fjortende dag.

    Mora vår var vel ikke av den skolen, at man skulle dusje hver dag osv., og vel heller ikke stefaren min, og ihvertfall ikke onkelen min Martin, selv om jeg tror at mora mi nok bada hver dag kanskje, ihvertfall oftere enn oss ungene, men vi lærte ikke at vi skulle bade hver dag, for eksempel.

    Men men.

    Dama til onkelen min Martin, Grethe Ingebrigtsen, hun fortalte meg det, i 2005, var det vel, som noe morsomhet, men som man kan se på Martin, at er sant, at onkel Martin er så uhygenisk.

    Så i Ribsskog-familien, så er det bading en gang i uka, eller måneden, som har vært regelen, og ikke en gang om dagen, for eksempel, som jeg begynte med, etter at jeg flytta til bokollektiv, Ungbo, på Ellingsrudåsen, og jobba i matbutikk osv.

    Men dette var ikke noe jeg lærte som barn.

    Så mora mi sin familie var ikke så renslig.

    Jeg husker at faren min klagde på meg og søstra mi, når vi var på besøk på Bergeråsen, rundt 1975 kanskje, at mora vår ikke vaska oss.

    Så heiv han oss inn i dusjen da.

    Og en gang hadde vi mark og, og klødde i rompa da, selv om dette bare var noe som skjedde en gang, som jeg kan huske, men alikevel.

    Så Ribsskog-familien var ikke så reinslig da.

    Bare noe jeg kom på).

    Og den gangen, så gikk bestefar Johannes ut av huset, etter at vi hadde vært der en halvtime eller en time.

    Han var litt rastløs noen ganger vel, bestefar Johannes, så han gikk ut for å kikke på bedehuset eller været, eller noe, kanskje.

    Og da kom han inn igjen da, og hadde kanskje plukka opp de tyggegummiene våre da, som lå i veien da.

    Ikke svære Hubba Bubba-klyser, men en liten pakke Toy på deling, var det vel.

    En sånn til 50 øre kanskje.

    For tyggegummi på søndager, det var nok litt over grensen, i Ribsskog-familien.

    Kanskje hvis det hadde vært lørdag.

    Så sånn var det.

    Og da turte ikke mora mi, å si det, at det var våre tyggegummier, og le det bort, for eksempel.

    Nei, men mora vår så litt rar ut i tryne da.

    Men mora vår må nok ha vært sånn, at hun ville at faren sin, Johannes, skulle synes hun var flink og sånn da.

    At hun prøvde å få seg selv og meg og søstra mi, til å virke fine og sånn da, ovenfor bestefar Johannes vel, spesielt.

    Og bestefar Johannes, han var på radio, på NRK, om morgenen, før jeg skulle til skolen en gang, da vi bodde i Jegersborggate, og holdt morgenkåseri.

    Og da ble jeg stolt vel, jeg synes det var rart mest.

    For bestefar Johannes, han var litt snodig og da, det var ikke sånn, at jeg så på han som en far, akkurat, for han var litt gammeldags og snodig noen ganger da.

    Så det var kanskje litt flaut, å høre bestefar Johannes, holde alvorlig morgenkåseri, på radio.

    Men det var også litt morsomt.

    Men det var liksom at bestefar Johannes og bestemor Ingeborg, de levde i sin verden, som var litt snodig.

    Også levde vi i vår verden, i Jegersborggate, som var ganske streng og det var nesten som å bo i Russland litt, i huset vårt, for mora vår og stefaren vår, hadde så dårlig råd, og var såpass kalde og strenge da, selv om mora vår også kunne være morsom.

    Men de var tøffe, vil jeg si, mora vår og stefaren vår, og de så kanskje på meg, som faren min sin sønn.

    Mora vår, fant ihvertfall alltid på noe slitsomt da, og hadde et eller annet for seg.

    Det var veldig anspent hver dag, og mora vår var noen ganger lagt inn på sinnsykehus vel, for hu var så anspent.

    En gang så besvimte mora vår, i kontoret til firmaet til stefaren vår, i Nansetgata.

    For stefaren vår gikk konkurs, et malefirma vel.

    (Han gikk konkurs i Oslo og, på 80-tallet, han hadde en stor kakefabrikk, ved Triaden-senteret på Lørenskog.

    Så hadde noen lurt han til å underskrive en kontrakt, så mista han hele fabrikken.

    Så det var ‘usunne’ folk han omga seg med, vil jeg si).

    Så det var noe som foregikk, som ikke var vanlig, som stefaren vår, og mora vår dreiv med, vil jeg si, som gjorde hele situasjonen anspent da.

    De kjente vel masse kriminelle folk i Larvik og, tror jeg.

    Vi fikk ny kassettspiller/platespiller, ofte, som så nesten lik ut som den forrige.

    Og det var rart, husker jeg.

    For da var det noen som ville bytte med oss, og da lot de bare dem bytte med vår platespiller/kassetspiller/radio da, et sånt musikkmøbel, som var vanlig på 70-tallet, (mens vi bodde på Østre Halsen).

    De pleide å drikke rødvin og spise After Eight.

    Men de skeiet aldri ut, det var alltid bare en flaske rødvin, maks to, og aldri mer enn en pakke After Eight, eller en pakke Sor-bits.

    Det var ikke som hos faren min og Haldis, på Bergeråsen, som hadde skikkelig fyllefester og sånn da, og som kjøpte masse mat og snacks og alt mulig.

    Nei, mora vår og stefaren vår, de var mye mer spartanske, enn faren vår og Haldis.

    Det var en liten dajm-sjokolade, hvis vi skulle på utflukt da, som mora vår kunne dra på.

    (Og hvis Herman og mora hans var der, så måtte vi dele sjokoladen vår med Hermann da.

    Så da måtte vi gi halve dajm-sjokoladen hver, mente mora vår da.

    Sånn at Herman fikk to halvdeler sjokolade, og vi fikk en halvdel hver.

    Men da kunne jeg bli veldig sur, og drite i å gi Herman noe sjokolade da.

    Så da ble det ‘krig’ og sure tilstander, resten av den dagen da.

    Og det var alltid noe sånt.

    Herman var naboen vår, da vi bodde på Østre Halsen, i 1974.

    Det var et stort brunt hus, i Storgata, og det var vertikalt-delt, så Hermann og de, de bodde i den ene halvdelen og vi i den andre halvdelen.

    Seinere, så bodde de i blokkene på Skreppestad, var det vel.

    Og Hermann var helt uten styring, tror jeg.

    Han var vel et år yngre enn meg, og jeg likte ikke han så bra.

    Søstra mi klagde på det, at Hermann hadde hoppa oppå magen hennes, så han var nok ikke helt god.

    Herman sa nesten aldri noe, og var nesten som en berserk, eller galning.

    Så det var ganske hat, å besøke Herman og de.

    Så sånn var det).

    Mens hvis jeg skulle bli med Petter og Christian på noe sånn klubb-greier de gikk på, på Bjerkøya, eller hvor det var, da kjøpte jeg grillpølser, potetgull, cola, sjokolade.

    Den stilen der.

    Faren min og Haldis, de var mer sånne fråtse-personer, ala sånn folk er i USA og England vel.

    Mens mora vår og Arne Thormod, de var ikke sånn i det hele tatt, men hver eneste sjokolade, var en begivenhet da.

    Ihvertfall på 70-tallet.

    Selv om da jeg bodde hos Arne Thormod og hans nye dame, etter mora mi, Mette Holter et år, i Oslo, på 90-tallet, så var kanskje sjokolade og sånn mer hverdagslig, etter middagen.

    Men på 70-tallet, så var det ikke hverdagslig med sjokolade og godteri og sånn da, selv ikke når de hadde mye penger vel.

    Da dro de heller til Mallorca da, og jeg og søstra mi måtte være hos mora mi sine foreldre, eller hos faren min sine foreldre.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på).

    Og mora si, syntes nok mora mi var en heks, for jeg lagde en heks, i håndarbeidtimene, på Østre Halsen skole, som vi måtte lage, og da sa mora mi at jeg skulle gi heksa til bestemor Ingeborg da.

    Så sånn var det).

    Så vi var ofte i Nevlunghavn, og en gang var det sirkus der nesten, må man vel si.

    Reto Savoldelli, troppet opp fra Sveits, med et damefølge på tanta mi og to-tre damer til vel, nordiske vel.

    Så sånn var det.

    Og han gjorde noe slags tryllekunst.

    Han var en nesten skremmende person, med stort skjegg vel, for meg og søstra mi, enda vi var vant med stefaren vår, Arne Thormod, som også var tøff.

    Men Reto holdt trylleshow i hagen i Nevlunghavn, og trylla kronestykker ut av øret.

    Noe som var gjevt da, for vi fikk nesten aldri lommepenger, hverken av mora vår eller bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, eller av stefaren vår da, Arne Thormod.

    Neida, penger fikk vi bare sånn et par ganger i året, da vi var på besøk hos faren vår, og foreldrene hans, på Bergeråsen og Sand da.

    Men vi fikk en barnetimepose, hver lørdag, før barne-TV.

    Og en flaske Grans Champagnebrus, til søndagsmiddagen, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn.

    Og hverdagsmaten vår, i Larvik, var brødskiver med ost, leverpostei, kaviar på tube.

    Middag var poteter og kjøttkaker, lungemos, forskjellig ikke så fantasifulle middager da.

    Og det gikk i vanlig kneip-brød, som de fleste vel spiste på 70-tallet.

    Og vann eller melk til middag.

    Noen ganger et glass juice, men aldri cola.

    Cola kunne vi kanskje få, hvis vi var ute og kjørte et sted da, til travbanen, eller noe, med Arne Thormod.

    Men det var nesten spartansk, vil jeg si.

    Og vi fikk ikke mye leker, og mora mi tulla med meg, med klærna og, og kjøpte en rød cord-fløyelbukse, til meg, som om hun skulle ha det til at jeg likte da.

    Så det var en streng oppvekst vi hadde.

    Hvis jeg ville ha lommepenger, så måtte jeg pante flasker i Larvik.

    Og jeg turte ikke å mase om ting, da ville de nok blitt sinna.

    Men jeg fikk en sykkel en gang, fra morfaren min, en Apache-sykkel, som jeg ble glad for da, når vi flytta til Larvik sentrum.

    Så jeg sykla rundt i Larvik hele tida da, og prata med kamerater og spilte fotball og panta tomflasker, og spurte etter klistremerker, i butikkene, som jeg lærte av en kamerat da, at gikk ann.

    ‘Har dere klistremerker?’.

    Så sånn var det.

    Selv om jeg ikke var helt sikker på det med klistremerkene, men det var bare å gå i fotobutikken, ved Albert Bøe, så hadde de Konica klistremerker, fikk jeg vel høre.

    Noe sånt.

    Eller om det var Minolta.

    Noe sånt.

    Mer da.

    Og man kunne gå i banken og få sparebøsse gratis og sånn da.

    Som var morsomt.

    Og veksle femmere i tiøring-ruller, og så handle med de i butikken.

    (Det var så mange banker i Larvik, som man kunne tulle med.

    Det var Hedrum og Lardal sparebank, DNC, Kredittkassen, Larvik Sparebank sikkert, og alle distriktene utafor Larvik hadde sin egen sparebank da, med hovedkontor i Larvik, så det var ganske mange banker).

    Det var ganske kjedelig på 70-tallet, så det gjaldt å finne på noe.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, den gangen som tante Ellen nesten var som ei heks.

    Det var da hun sa, i Nevlunghavn, rundt 1976 eller 77 kanskje, at hun kunne spå.

    Og da så hun i hånda til meg og søstra mi da, og sa at det het ‘livlinjen’, og at vi ville få lange og fine liv da.

    Og at det ville skje noe der og der da.

    Så om ikke tante Ellen er nesten som en heks, så er hun ihvertfall litt som en spåkone.

    Så jeg er ikke helt sikker på om tante Ellen er som en vanlig dame.

    Hun er nok noe New Age, tipper jeg nok.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg kom på.

  • Rosenkorsordenen er en annen hemmelig orden. Denne har linker til New Age og antroposofi, dvs. Steinerskolen vel. Og i min familie er det nok av begge

    rosenkorsordenen

    http://no.wikipedia.org/wiki/Rosenkorsordenen

    PS.

    Nå har jeg gitt mye av skylden for problemene i familien min, på Illuminati, den Tyske Orden, Malteserordenen og den albanske, russiske og italienske mafiaen.

    Men det kan forsåvidt passe minst like bra, med Rosenkorsordenen.

    Den har linker til det okkulte, til Steinerskolen, til New Age/hippiebevegelsen, og vel også til Tyskland.

    Så dette passer med bestemor Ingeborg og tante Ellen, som var/er hippie-aktige, driver med ‘hekse’-aktige ting, tante Ellen var hippie, og datteren hennes, Rahel Maria, gikk på Steinerskolen, og flere venner av tante Ellen, er antroposofer, dvs. lærere på Steinerskolen.

    Antroposofi, er også en retning innenfor ‘esoterisme’, som betyr noe åndelige greier da, som påvirker vår vestlige verden, ved siden av religion osv.

    Og Rosenkorsordenen, de står sterkt, når det gjelder å påvirke ‘esoterismen’ da, det vil vel si at det kanskje var de som stod bak hippiebevegelse, f.eks.

    Jeg kan ikke så mye om disse, jeg bare søkte på de, på Wikipedia nå.

    Men dette passer bra med bestemor Ingeborg, og tante Ellen og hennes eksmann Reto Savoldelli, og deres datter Rahel Maria Savoldelli, og min søster Pia Charlotte Ribsskog, med flere.

    Så det er mye rart som foregår i verden, skjønner man etterhvert, med masse hemmelige ordener, som illuminati, rosenkorsordenen og den tyske orden, osv.

    Så det er mye rart.

    Så sånn er det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Noen søker på om det er link mellom Illuminati og Steinerskolen, på nettet, snappet jeg opp med et tracking-cookie program jeg har

    steinerskolen illuminati

    steinerskolen illuminati 2

    http://www.google.no/search?sourceid=navclient&hl=no&ie=UTF-8&rlz=1T4ADBF_noNO263NO264&q=steinerskolen%20illuminati

    PS.

    Hvis det er sant, at det er en sånn link, mellom Steinerskolen og Illuminati, så kan det forklare en del problemer, som har vært, på morssiden i familien min.

    Altså på Ribsskog-siden av familien da.

    Ettersom at både broren min Axel, og kusina mi Rahel, (datter til tanta mi Ellen Savoldelli, (født Ribsskog), som har bodd i ca. 30 år vel, i Sveits), har gått på Steinerskolen.

    Ellen har også mange venner, (som også bestemor Ingeborg kjente), i Moss, som var lærere, på Steinerskolen.

    (Blant annet en mann og kone, som var i begravelsen til moren min, i Moss krematorium, i 1999.

    Og på vei fra begravelsen, til Hennie Onstad kunstsenter, hvor bestemor Ingeborg, hadde en minnesammenkomst, med mat osv., så kjørte vi innom det Steinerskole-paret, siden de skulle hente noe, eller lignende).

    Jeg mener de het Von der Lippe.

    En dame, fra Norge, som var hos Ellen, i Sveits, sommeren 1987, het ihvertfall Von der Lippe, mener jeg å huske.

    Som ville kjøre karusell, sammen med meg, på markedet i nabolandsbyen, til Aesch, (hvor tante Ellen bodde), i 1987 da, og som klenga i pariserhjulet, eller hva det var, eller lente seg mot meg, uten å holde seg tilbake, ihvertfall.

    Ei som var på Ellens alder, altså vel i slutten av 30-åra, eller i begynnelsen av 40-åra kanskje.

    Noe sånt.

    Så da begynner man å kjenne Illuminati-lusa på gangen her, i familien min.

    Det vil jeg nok si.

    Så Rahel og Ellen, vil jeg nok si, er gode kandidater til å være innen Illuminatiet da.

    Og ihvertfall faren til Rahel, Reto Savoldelli, han har jeg mistenkt før.

    Så sånn er det.

    Jeg har også et bilde, hvor en Steinerskole-lærer, er i bursdagen til bestemor, i 1997, var det vel, da bestemor vel ble 80 år da.

    Noe sånt.

    Jeg skal se om jeg finner det.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • I 1967, så søkte min morfar Johannes Ribsskog, seg vekk fra kontorsjefstillingen i Sætre, og ville bli kontorsjef i Statens ungdoms- og idrettskontor

    kontorsjef

    PS.

    Dette var da antagelig, for at da kunne han holde et øye på tante Ellen, som gikk på forsøksgym, inne i Oslo, for bestefar Johannes, han måtte inn til Oslo, hele tiden, likevel, for å lete etter tante Ellen, som hele tiden ble borte fra forsøksgym, for å røyke hasj i Slottsparken og sånne hippeting da sikkert.

    Men denne jobben fikk ikke min morfar, ellers så ville jeg nok ha hørt det tidligere.

    Og i 1969, så fødte min tante Ellen, min et år eldre fetter, (som var født på samme dag som meg, 25. juli, bare et år tidligere), Joakim, som var mongloid, heter det vel.

    Dette var antagelig pga. for mye narkotikabruk og lignende, fra tante Ellen.

    Min fetter Joakim, døde i Sveits, på 90-tallet vel, uten at jeg helt skjønner hvordan det kunne ha skjedd, for da jeg og søstra mi, var nede i Sveits, på besøk, hos tante Ellen, i 1987, så var fetter Joakim, helt frisk og sunn, og det var vanskelig for søstra mi og kusina mi, å kontrollere han, for han var så sunn og sterk, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Så her var det nok muligens noe muffens.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Min morfar, var forresten en veldig sportslig kar, sammen med min mormor, så gikk de milelange turer, på ski, hver vinter, og spaserturer, i skog og mark, i Nevlunghavn, om sommeren.

    Jeg husker en hyttetur, i en juleferie, på 70-tallet, da jeg var sånn 6-7 år kanskje, da hadde bestefar Johannes fått lånt en hytte oppe i en eller annen dal da, jeg tror det kan ha vært i Telemark.

    Og da arrangerte han skirenn-konkurranse, for meg og søstra mi.

    Det var sånn av vi måtte koke snø, for å få vann.

    Og hytta var veldig kald, så mora mi tok på meg to gensere, utapå hverandre, da vi kom til hytta.

    Så sånn var det.

    Det var utedo og.

    Og mora mi tulla.

    Noen sa at vi kunne ikke parkere der, for det var noen hester som ripa i lakken.

    Og da spurte mora mi han gutten i huset vel, om det var noen gjester som ripa i lakken.

    Men men.

    Mer da.

    Mora mi hadde visst absolutt ville hatt noen glassfiberski, som hun fikk av bestefar Johannes, like før vi dro, da de vel var i en sportsbutikk i Larvik, tror jeg, siden vi ikke hadde god råd da, antagelig, hva vet jeg.

    Det var kanskje julegave på forskudd muligens.

    Men bestefar Johannes, kjøpte også et hus til oss, i Jegersborggate, i Larvik, hvis jeg skjønte det riktig, i 1978, som forskudd på arv(?)

    Noe sånt.

    Og da stod jeg og bestefar Johannes, og så på, at mora mi kom i full fart ned en bakke da.

    Og da tryna mora mi nederst i bakken.

    Og da kjefta bestefar Johannes litt, for mora mi ville absolutt ha noen dyre ski da.

    Og da hadde vel bestefar Johannes foreslått treski da.

    Så da sa han fra til mora mi, når hu lå i en haug der, nederst i bakken.

    Men mora mi var egentlig ganske flink til å gå på ski, må jeg si, det var vel bare at hu var uvant med sånne glassfiberski da, som vel var nye da, og som var kanskje tynnere, enn vanlige ski.

    Så den hytteturen, husker jeg ennå.

    Jeg syntes det ble litt mye skikonkurranser.

    Så under en skikonkurranse, så gikk jeg og satt meg på utedoen der, i en halvtime.

    Så var konkurransen ferdig, da jeg kom tilbake.

    Det var liksom som at bestefar gikk litt for nær, og heia litt for mye, jeg var ikke så glad i å gå på snørra, i den skibakken jeg, skal jeg være ærlig.

    Og i den hytta, med både mora mi og mormora mi, så ble det litt slitsomt noen ganger, så da var det bra å ha utedoen, hvor det var en slags lås da, så man kunne få være litt i fred, for å ikke miste sinnets fred, eller hva man skal kalle det.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 3.

    Min morfar hadde forresten veldig problem med å finne den hytta, i Telemark, var det vel.

    Og vi kjørte feil, en del.

    Men vi kom fram til en hytte, etterhvert.

    Hvor altså han gutten på eiendommen, advarte om de hestene som kunne skade bilene da.

    Så sånn var det.

    Jeg lurer på om de folka kanskje bare lot oss få låne en hytte.

    Det var nesten den stilen der.

    For bestefar Johannes hadde ikke helt oversikten nei.

    Vi kjørte i to biler oppover da, hvis jeg husker riktig.

    Johannes kjørte en bil, og mora vår en annen.

    Det var en butikk der, som vi pleide å gå til.

    Og de solgte gamle Donald-blader.

    Det hadde jeg ikke sett før, at de hadde gamle Donald-blader i hylla.

    Selv om det kanskje bare var et blad, som det var snakk om.

    Sånn at de hadde faktisk to forskjellige utgaver av Donald Duck, i bladhylla, samtidig.

    Forstå det den som kan.

    Men men, jeg prata med et par damer, som ihvertfall en av dem jobba der, om det, og det var sånn, at de pleide å ha gamle Donald der, så det var sånn dem pleide å ha i bladhylla det.

    Så sånn var det.

    PS 4.

    På veien til den hytta, så kom mora vår, vekk fra Johannes sin bil.

    Det var i en by.

    Skien?

    Så dro mora vår til politistasjonen, og fikk hjelp til å finne Johannes og Ingeborg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Så det var stressende før vi kom fram til hytta, til og med.

    Ikke dårlig.

  • Jeg har jo bodd hos både mora og faren min

    Jeg har jo bodd hos både mora og faren min.

    Så jeg har hørt en del, om begge sidene av familien.

    F.eks., så fortalte mora mi, om onkelene mine på farssiden.

    Onkel Håkon, han hadde gifta seg med tante Tone, mens hu enda var for ung, sa mora mi.

    Og Håkon hadde også sluppet militæret, for han savnet maten til Ågot.

    Og onkel Runar, han hadde juksa, når han skulle inn på tannlegehøyskolen.

    Han kom egentlig ikke inn, men det var noe med at sønnen til rektor på tannlegehøyskolen kom inn, enda han visstnok hadde dårligere karakterer da, enn Runar, så Runar gjorde noe greier, sånn at han også fikk komme inn da.

    Og så flytta jeg til faren min, i 1979.

    Og da fikk jeg jo høre ting om mora mi sine søsken da.

    Tante Ellen, hun hadde jo gått på forsøksgym, og blitt borte fra forsøksgym, i Oslo, under hippie-tida, så min morfar, måtte dra inn til Oslo, fra Hurum, for å gå rundt og leite etter henne, i hovedstaden.

    Og min onkel Martin, han hadde kjørt ut på motorsykkel, sånn at kameraten som satt på døde, ved kafeen, på Berger, enda han var fra Holmsbu, på andre siden av fjorden, og ikke fra Berger, det var vi, som var fra Berger, i Olsen-familien.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mora og faren min, de fikk jeg vel ikke høre sånne ting om, så mora og faren min, de var kanskje de som oppførte seg best, i søskenflokken?

    Både mora og faren min, var jo eldst, og hadde begge to yngre søsken da.

    Men jeg kan ikke huske, at mora og faren min, gjorde så mye galt, som sine yngre søsken.

    Så det er mulig at mora og faren min var flinkere da.

    Men, de tulla jo med meg da, mora mi ville ikke la meg bo i Larvik lengre, så jeg måtte flytte til faren min, sa hu, og faren min, han lot meg jo bo aleine, i en leilighet, i Leirfaret, mens han selv bodde hos Haldis.

    Så foreldrene mine var nok heller ikke så flinke da.

    Men besteforeldrene mine, de vet jeg ikke noe galt om, tror jeg.

    Jo, farfaren min, Øivind, han skal visst ikke ha vært noe snill mot Ågot, sa Ågot, like etter at han døde.

    Og min mormor, Ingeborg, hun var visst litt skrullete, sa min onkel, hennes sønn, Martin, i 2005.

    Og Martin sa også, at bestefar Johannes, var en ‘djevel’, eller noe, mener jeg å huske.

    For Martin dreiv å tulla litt med småjentene, i Sætre, i Hurum, og da fikk han kjeft av Johannes da.

    Johannes hadde sagt, at hvis han fikk ei jentene der gravide, så kom han til å ta livet av seg.

    Så Johannes hadde det nok ikke så lett.

    Jeg vet ikke hvorfor at Martin syntes at Johannes var en djevel, pga. det her, men det var vel ikke noe artig for Martin da, som da ikke kunne ha det morsomt, med nabojentene osv.

    Det er mulig, uten at jeg helt fikk oversikten, over hva som foregikk.

    Men men.

    Men bestemor Ågot, hun har jeg vel ikke noe på.

    Jo, søstra mi Pia, sa at bestemor Ågot, var rasist.

    Men jeg vet ikke om det er greit å være rasist, hvis man er fra Numedal, hvor de vel ikke hadde noen mørkhudede, på begynnelsen av forrige århundre.

    Hun så sikkert ikke en mørkhudet, før etter krigen, kanskje.

    Så min farmor Ågot og min morfar Johannes, de er det vel vanskeligere å finne feil ved, enn barna dems.

    Ågot sa at Øivind hadde vært slem da, så der var det noe galt da.

    Men Johannes, han sa Øivind om, at ikke var så flink politiker, i Hurum, for han kunne stille et forslag, og stemme mot det, i kommunestyret.

    Men Øivind satt jo på andre siden av fjorden, i Svelvik kommune, så jeg vet ikke hvor detaljert han fikk vite hva som hadde foregått.

    Så det er enklere å finne feil ved 68-er generasjonen, i familien min, enn ved foreldrene deres, vil jeg si.

    Grunnen til at jeg prøver å finne ut dette, er at noe har nok vært galt i familien, så jeg prøver å finne ut hvem man kan stole på da.

    Og det er ikke så enkelt.

    Men jeg får prøve å ha det i bakhue.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Og moren min, hun gikk jo for å være sinnsyk.

    Hun hadde vært innlagt på sinnsykehus, i perioder på 1-2 uker da, for å roe seg ned antagelig, på 70- og 80-tallet.

    Og jeg flytta jo til faren min, i 1979.

    Men i 1980 og 81, dette var vel da Bucks Fizz vant Grand Prix, den helgen var jeg hos mora mi, i Larvik.

    Arne Thomassen, var også i Larvik den helgen, i Jegersborggate, selv om han i perioder jobba mye i Oslo.

    Det som skjedde da, var at Arne Thormod og mora mi, satt i sofaen, i stua.

    Så satt jeg i en grønn lenestol, sikkert fra Ikea, som mora mi hadde.

    Så plutselig, så setter mora mi seg oppå fanget mitt, og vrikker og gnisser seg med rumpa og underlivet sitt, mot meg da, mens jeg sitter i lenestolen.

    Jeg var jo bare 10-11 år, så jeg kunne jo ikke dytte henne bort, for hun var for stor.

    Men jeg bare så dumt på henne.

    Og Arne Thormod, satt i sofaen og så på, men mora mi hørte ikke på han heller, som ba henne slutte.

    Så mora mi var helt forstyrra og merkelig.

    Jeg hadde også med to kamerater, Petter og Christian Grønli, til Larvik, en helg.

    To kamerater, fra Bergeråsen.

    Faren min flytta jo ned til Haldis, så jeg var mye alene om kveldene.

    Håkon og de, sa at jeg kunne komme opp til dem, men jeg likte meg ikke så bra der.

    Bestemora mi Ågot, hun var egentlig ikke som en mor for meg, eller, hun var som en bestemor, vil jeg si, for hun var ikke så moderne.

    Eller, hun var ikke så opplyst da.

    Selv om hun kunne være lur.

    Og hun visste veldig godt hva som var rett og galt, av oppførsel osv.

    Men, hvis jeg begynte å fortelle om Geir Arne eller Christell, da ville Ågot gjerne høre, og syntes det var veldig interessant da.

    Jeg tulla med Ågot en gang, og fortalte at Geir Arne og Christell hadde klina på gamlehjemmet, for det gikk ann å gå inn på loftet der, på gamlehjemmet, som det het da, av en eller annen grunn.

    Og da ble Ågot helt interessert da, og satt seg ned for å høre da.

    Enda vi var jo bare 10-11 år og sånn.

    Så Ågot var liksom på mitt nivå egentlig, syntes jeg.

    Det var liksom hun som hørte på meg noen ganger og, jeg måtte liksom være voksen noen ganger jeg og.

    Men det var ikke så morsomt, når Ågot ble gammel og senil, og jeg begynte å bli oppe i tenåra.

    Da ble det litt flaut å gå til farmor hver dag.

    Og faren min og Håkon de slutta jo å jobbe på verkstedet, faren min begynte å jobbe i Drammen, så da var det ikke så artig å dra bort på Sand hver dag, som det var i begynnelsen, når faren min, og onkel Håkon og Øivind og Ågot, var borte i huset på Sand hver dag.

    Ågot og Øivind bodde jo der, og Håkon og faren min, de jobba jo på verkstedet, som nesten var vegg i vegg, med huset til Ågot.

    Så de var inne og hadde spisepauser osv., hos Ågot da, som var mora dems.

    Så sånn var det.

    Så Ågot var egentlig som bestemora mi, vil jeg si, og ikke som mora mi, for det var stor generasjonsforskjell, mellom generasjonen til foreldrene mine og generasjonen til Ågot, for Ågot var jo fra Numedal og Rollag, og var vokst opp på gård, med mange søsken.

    Og hadde dårlig råd, sikkert, og Ågot hadde nok ikke gått så mange år på skole, f.eks.

    Men foreldra mine, de var jo vokst opp etter krigen, med hippe-tida, og silkeputer under armene og ihvertfall folkeskolen da.

    Så det var jo ikke som om Ågot var mora mi, for jeg hadde jo gått fler år på skole, enn henne, f.eks.

    Så Ågot var som farmora mi, vil jeg si.

    Som jeg besøkte mye oftere, enn f.eks. kamerater besøkte sine besteforeldre.

    Men Ågot lagde jo mat til meg hver dag da, i mange år, og vi prata jo hver dag, om alt mulig da, mens jeg spiste osv.

    Prata dritt om Haldis osv.

    Så Ågot var favorittbestemoren min, det kan man helt trygt si, men hun var ikke helt som en mor for meg, for det var for mye forskjell på generasjonene, vil jeg si.

    Men vi gikk ganske bra sammen, på tross av at det var store generasjonsforskjeller da, det må man vel si.

    Mens Haldis, den nye dama til faren min, vi gikk veldig dårlig sammen.

    Så det var ikke sånn, at jeg gikk ned til Haldis og dem, hvis jeg var litt nedfor.

    Nei, for Haldis, hun var sånn at hun angrep meg for alt mulig, hvis jeg var sjenert, siden jeg ikke kjente henne, og ikke sa ‘takk’ høyt nok, så klagde hun på meg, noe som skjedde den første eller andre gangen jeg var der.

    Og også Jan og Viggo, bodde hos Haldis, så man kunne nesten ikke gå ned til Haldis, hvis man var nedfor, siden man bodde alene, for du ble bare kødda med der.

    Men da pleide jeg å gå opp til Petter og Christian og dem.

    For dem hadde ei mor, som het Tove Grønli, og hu var sammen med en som het Willy, fra Drammen.

    Og hu ble jeg ikke så bra kjent med, men der fikk jeg være mer i fred da.

    Der kunne jeg bare ligge på gulvet, og se på TV., som Petter og Christian gjorde da, en kveld eller to i uka.

    Så det var nesten som at jeg bodde der, noen ganger.

    For faren min kjente Tove og Willy og da, og da hadde Tove sagt at det var greit at jeg var der noen ganger om kveldene.

    Men så døde hu Tove, på nyåret, 1981, tror jeg.

    Og da fikk jeg litt sjokk.

    For da kunne ikke jeg gå opp dit lengre, om kveldene, når jeg var aleine hjemme.

    Så det var rimelig døvt.

    Og det var også veldig rart, at hu skulle dø av hjerneblødning.

    Det var en søndag, da jeg og faren min, satt og så på Skøyte-VM eller EM.

    Norge vant gull, sølv og bronsje.

    Og det var også veldig rart.

    Kanskje ikke at Norge vant alle medaljene.

    Men, at faren min satt og så på sport, sammen med meg.

    Det var rart, for han skulle vanligvis vært hos Haldis, på den tida av uka, søndag formiddag.

    Så kom Willy på døra, og så rar ut i trynet.

    Så jeg henta faren min.

    Så fortalte Willy til faren min, at Tove hadde dødd.

    Så det var litt rart, hele det greiene der, at faren min var hjemme.

    Kripos kom til Bergeråsen da, etter noen dager, og faren min fortalte av det var hjerneblødning.

    Men men.

    Så da ble jeg sittende aleine om kveldene da.

    Men Petter og Christian, de var med meg til Larvik, i 1980 da.

    Og mora mi brydde seg ikke mye om hva jeg gjorde, når jeg var på besøk hos dem i Larvik, ca. en helg i måneden.

    Nei, men når Petter og Christian var der, da skulle vi absolutt gå tur til Bøkeskogen da, mente mora mi.

    Og da gikk mora mi foran meg og Petter og Christian, på en vei som går ved siden av Bøkeskogen der.

    Og da klagde Petter og Christian, på at mora mi vrikka så mye på rumpa, når hu gikk.

    Som om hu flørta med oss, 10, 11 og 12-åringene.

    Så mora mi var helt sprø og spesiell.

    Mer da.

    Jo, mora mi flytta til Tagvedt, og så på institusjon, og i 1989, så hadde hun fått selg leilighet, på Nøtterøy.

    Så dro jeg inn til henne, i juleferien, i 1989, mens jeg bodde på Abildsø, i Oslo, og var student, første året på NHI.

    Og da, så skulle mora mi plutselig ommøblere hele leiligheten, midt på natta.

    Så jeg måtte fikse lampa i taket, og sånne ting, for å få fred.

    Og da spurte jeg henne, når hun ble sinnyk.

    Og da sa hun, at hun ble det, da hun var sånn tre år, og var hos noe familie i Danmark, og en fetter hadde tulla og tukla med henne.

    Det må kanskje ha vært Steffen eller Thomas Heegaard?

    Nevøer av bestemor Ingeborgs bror Anker, som vel var gift med Unse, som var med, i bestemor Ingeborgs bursdag, sommeren 2002, var det vel.

    Jo, det var det vel, for de så på EM-kampen, mellom Danmark og England, på TV-en i Gurvika, forsamlingslokaet, som bestemor Ingeborg hadde leiet, var det vel.

    Altså Unse så vel ikke på kampen, men en av sønnene hennes og hans sønn da, gjorde det.

    Så sånn var det.

    Og da, så var det også en engelsk lord, som var i bestemors selskap, til 85-årsdagen hennes, var det kanskje, i 2002.

    En skikkelig snobbete engelsk lord, som lot som at han ikke forstod hva jeg sa, på engelsk, hvis jeg brukte slang.

    Enda jeg jo da hadde vært på sommerferie, fem somre, i England, så det burde vel ha gått ann å forstå hva jeg sa.

    Så jeg tror han engelske lorden gjorde seg til litt.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så forholdet mellom meg og mora mi, det var veldig anstreng og komplisert, for mora mi gjorde alltid så mye rart og spesielt og noen ganger sykt da.

    Som da hu satt seg på fanget mitt, da jeg var 10-11 år, og vrikka på seg, mens hu satt oppå fanget mitt.

    Så mora mi var ikke som noen mor for meg, men som en person som alltid gjorde mye rart og spesielt, og var som en byrde da.

    Hun kunne være slem, rett og slett, og hadde alltid streng kustus, på meg og søstra mi, da vi bodde vokste opp hos henne.

    Så det var konflikt, nesten som en krig, som preget forholdet mellom meg og moren min, under oppveksten.

    Så hun var aldri som noen sånn ‘soccer-mum’, som de sier i USA.

    Nei hun var spik spenna gæern og vill og hysterisk og hun gjorde seg til og tøysa og tulla og var umulig og urimelig og hemmelighetsfull og det som var da.

    Det var ikke sånn at vi hadde familieråd akkurat.

    Nei, mora vår var veldig autoritær, og styrte alt over hodet på oss barna, og bare kommanderte om ditt og datt hele tiden, samtidig med at hun kunne få de rareste innfall da, og oppførte seg som ja, jeg vet ikke hva, en veldig bortskjemt og sprø jente.

    Så mora vår var det veldig vanskelig å ha et vanlig forhold til, og dette preget nok mye av oppveksten til meg og søstra mi.

    Så sånn var det.

    Det er egentlig vanskelig å forklare hvordan mora vår var. Man måtte nesten møte henne, for å skjønne hvor slitsom og krevende hun kunne være å omgås.

    Men nå har jeg ihvertfall prøvd å forklare.

    Så sånn var det.

  • Her er mer om infanterikaserna i Fredrikstad, som min mormors slektning tegnet etter ‘det kalendariske system’, av en eller annen årsak

    Det ligger mye matematikk bak konstruksjon av byggverk. Alle kjenner vi pyramidene som spesielle. Kanskje vi ikke tenker på at husene rundt oss også inneholder matematiske figurere, fortrinnsvis rektangler og rette vinkler, men også en del trekanter, sylindere og kjegler.

    I Fredrikstad ligger en meget spesiell by, som i dag er et avgrensa område i Fredrikstad: Gamlebyen som opprinnelig var festningsverket i Fredrikstad. Og i denne ligger Infanterikasernen (Dessverre er nettstedet Fredrikstadnett.no avvikla)

    KALENDERKASERNEN:

    Sist endra: Monday, 20. August 2007 14:55:28 – Hans Isdahl
    Arkitektmatematikk

    Bygningen, som ble tatt i bruk i 1788, er betegnet som noe av det beste som er utført av militær arkitektur i Norge. Grunnlagstegningene er utarbeidet i København og tilpasset av ingeniøroffiser Gedde. Bygget skal være tegnet etter det kalendariske system:

    De 365 vinduene representerer årets dager.

    24 ruter døgnets timer.

    12 piper står for årets måneder

    og de 4 hovedinngangene årstidene.

    Infanterikasernen hadde opprinnelig også 52 rom etter antall uker i et år og

    60 dører som sekunder eller minutter. Dette er det blitt forandret på under diverse oppussinger opp gjennom årene.

    Bygningen, som sto ferdig i 1788, er fortsatt i bruk. Dermed er den en av de eldste kasernene som Forsvaret fortsatt bruker. I dag har den 250 sengeplasser, og rundt 140 av disse er besatt. Det er et stort bygg, men 365 vinduer er mye. Arkitekten, H.C. Gedde, måtte derfor gjøre noen prioriteringer.

    – Han jukset litt. Tolv av bygningens vinduer er malt på utsiden av veggen. På avstand ser man ikke forskjell. Arkitekten kom nok fram til at det var nødvendig med litt ekstra veggplass på innsiden, sier Kjetil Føreid, planoffiser ved Østfold regiment.

    Grunnen til at arkitekten ville bygge etter “kalendersystemet”, var sannsynligvis at han ville gjøre den 1550 kvadratmeter store bygningen spesiell. Det klarte han. Bygningen er blitt omtalt i flerfoldige artikler både i pressen og andre steder, og er fortsatt en stor attraksjon.

    Infanterikasernen har endret seg en del i løpet årene, både innvendig og utvendig. På midten av 1980-tallet ble mesteparten av bygget pusset opp. Med linoleumsbelegg og moderne interiør bærer det derfor ikke preg av å være over 200 år gammelt.

    Kasernen har også forandret seg på andre måter: Arbeiderne som sto for oppussingen av huset mente at det ikke var én rett vinkel her. Kasernen er jo bygd på leirgrunn, og da er det fort gjort at den siger litt, til tross for at det er lagt solide treflåter ned under bygget for støtte, sier Føreid.

    Forsvarets Forum, 3/2001. Gudmund Bartnes

    http://209.85.229.132/search?q=cache:lhchX4WD174J:62.63.40.20/fagstoff/arkitektur.htm+”kalendariske+system”&cd=4&hl=no&ct=clnk&gl=no

    PS.

    Det her høres nesten ut som for meg, som noe tante Ellen kunne ha funnet på.

    Dette med ‘det kalendariske system’, det er noe hippie-greier, vil jeg si.

    Ihvertfall noe illuminati-greier.

    Hvem vet.

    Jeg får prøve å søke litt mer i den slekta, det var noen koner i den Gedde-slekta, som var inngifte fra Kurland (i nåværende Latvia, som var under Danmark i noen år i middelalderen, og den familien var visst adelig og), og fra Frankrike, mener jeg å ha lest.

    Så jeg får prøve å finne ut mer om dette på nettet osv.

    Vi får se.

    PS 2.

    Hun som var inngift i Gedde-familien, som var fra kurlandsk adel, (som nok antagelig er fra noen tyske tempelriddere e.l. ridderorden, siden det meste av den kurlandske adelen var etterkommere av en tysk ridderorden, leste jeg, som ble innlemmet i ‘the teutonian knights’).

    Hun het Charlotte von Geidern (eller Geldern).

    Og hun kan søstra mi være oppkalt etter, for hun heter Pia Charlotte Ribsskog.

    Og søstra mi reagerer, hvis man kaller henne Pia Charlotte, og ikke bare Pia.

    Så her kan det være noe skumle tempelridder-greier i Gedde og Ribsskog-familien, som søstra mi er oppkalt etter og veit om.

    Det er en mulighet ihvertfall.

    Det er ikke mye man finner om denne von Geidern på nettet, men jeg får se om jeg klarer å finne mer.

  • Jeg skrev en kommentar i den nettavisen for Brunlandnes. (In Norwegian)

    Lørdag 25.07.2009 02:45:04

    Navn: Erik Ribsskog
    E-post: eribsskog@gmail.com

    Beskjed:
    Hei,

    jeg ser at dere har hatt mye om min mormor, Ingeborg Ribsskog, sine maleriutstillinger, i Nevlunghavn.

    Min mormor døde, for noen uker siden, så jeg regner med at det ikke ble noe av den siste utstillingen.

    Min tante Ellen Savoldelli, sa ihvertfall på telefonen, i våres, at bestemor var veldig syk, så hvorfor de hadde utstilling, det vet ikke jeg.

    Men jeg snakker ikke med resten av familien, etter at de ikke sender meg klærna mine og viktige papirer, etter at jeg måtte rømme fra gården til min onkel Martin, Ingeborgs sønn, i 2005.

    Men jeg fikk en rar e-post, som jeg fant i thrash-folderen, etter begravelsen, hvor det stod at hun var død da.

    Så ringte jeg kirken i Larvik da, for å høre om det her kunne stemme.

    Og da fikk jeg vite at hun hadde en enkel sermoni, uten prest, til kremasjonen sin, på Torstrand kapell vel.

    Og hun skulle ikke ha gravsten, men kun askespredning, i regi av tante Ellen da.

    Så ikke noe gravsten på kirkegården i Nevlunghavn, er det Berg den kirken heter?

    Og ingen har kontaktet meg, angående min del av arven heller, for min mor, Ingeborgs datter, Karen, døde i 1999, så jeg burde ha fått en tredjedel av arven som moren min skulle ha fått, siden vi er tre søsken.

    Bare en oppdatering i landflyktighet fra England her, siden jeg fant denne nettavisen, hvor det stod om min mormor.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    http://gjestebok.nuffe.net/index.php?id=36152&s=1