johncons

Stikkord: Tante Ellen (Savoldelli. Født Ribsskog)

  • Ringte tante Ellen. (In Norwegian).

    Nå ringte jeg tante Ellen, tidligere i kveld.

    Da var det han nye mannen hennes, Diderik, som svarte.

    Det var han som bodde på Grunerløkka, i høsten 92, på en fest som jeg og søstra mi og tante Ellen da, og kusina vår Rahel, var bedt på da.

    Og da var det han som eide leiligheten, og hadde masse bøker av Huxley osv.

    Som jeg husker jeg kommenterte da, og det sa han på telefonen idag, at det var han, som hadde de bøkene.

    På festen der, så var det ei dame, med lyst hår, i 30-årene vel, som hadde råtne tenner.

    Men men.

    Jeg vet ikke om det var ekskona hans, eller en annen av gjestene.

    Jeg sa det var 44 for England.

    Men han sa det het 0044, eller pluss 44.

    Så sånn var det.

    Så ringte Ellen nå.

    Så sa jeg at Martin hadde tulla med selvangivelsen min.

    Så sa hu at det måtte jeg prate med Martin om.

    Så spurte jeg om hu kunne sende meg klærna mine, for jeg gadd ikke å prate med Martin, siden han hadde tulla med selvangivelsen min.

    Så sa hu at det trodde hun ikke på.

    Så sa jeg, at jeg hadde sett det selv.

    Så sa hun, at det lå mange tusen brev, eller noe, til meg, hos Martin.

    Så sa jeg, at jeg skjønte at hun ikke gadd å hjelpe, så da gadd ikke jeg å ha noe mer med henne å gjøre.

    Så kalte jeg henne jævla hurpe, og la på.

    Så sånn var det.

    Jævla dritt-familie, vil jeg si.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Dagens StatCounter II: Noen i Basel søker på ‘BNP’, på bloggen min. (In Norwegian).

    Dagens StatCounter II: Noen i Basel søker på ‘BNP’, på bloggen min. (In Norwegian).

    https://johncons-blogg.net/search?q=BNP

    PS.

    ‘BNP’, på engelsk, er vel British Nationalist Party, såvidt jeg vet.

    Og jeg har aldri vært noe nasjonalist jeg, hverken norsk eller engelsk.

    Jeg er jo norsk, så det er vanskelig for meg å være britisk nasjonalist, for å si det sånn.

    Men, jeg har nok vært norsk patriot.

    Sånn at jeg pleide å følge med på skøyter og langrenn og fotballlandskamper, på TV osv., husker jeg, fra jeg var sånn seks år, og bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, i Larvik.

    Da hadde vi en TV i huset, det var på soverommet til moren min og stefaren min, Arne Thormod.

    Og vi hadde tre nabogutter, tre brødre, hvor to av de, var eldre enn meg, som jeg var omtrent i krig med.

    Så jeg likte å slappe av, med å følge med på sporten, på TV, på lørdagene.

    Det var mye etter at jeg begynte i første klasse det her, mener jeg å huske, altså i 1977.

    Og det var også da jeg begynte å holde med Everton.

    For det var ikke bare vinteridrett, på TV, det var også tippekampen, med engelsk fotball.

    Og moren min, kjente søsteren, til han som eide Grans Bryggeri, i Sandefjord.

    De het Gran de og, og bodde i Stavern, mener jeg å huske.

    Jeg og søsteren min Pia, pleide å bo hos dem, når moren min var på ferie i London, et par ganger, aleine vel, som jeg kan huske.

    Hvem vet hva hun gjorde der.

    Jeg var bare fem-seks år da, men vi pleide å få noe godteri og sånn, eller noe leker, da hun kom tilbake fra London, men en gang fikk jeg bare en tyggis-pakke.

    Sorbits.

    Men men.

    Det var vel bare to ganger vi var der, mens muttern var i London.

    Men, en gang jeg var der, rundt den her tida, da sa sønnen til hun Gran, at han holdt med Nottingham eller Manchester, eller noe.

    Og han kameraten holdt med Liverpool, tror jeg.

    Så spurte de hvem jeg holdt med.

    Jeg bare sa noe.

    Jeg lurer på om jeg sa Nottingham, men jeg husker ikke sikkert.

    Men, jeg tenkte, at jeg kunne ikke herme etter dem.

    Og da hadde jeg allerede sett noen fotballkamper, fra England, men jeg syntes vel egentlig vinteridrett, når Norge var med, var artigst.

    Men men.

    Men da tenkte jo jeg, at jeg måtte finne et lag å holde med jeg og.

    Og da var jeg på rommet til muttern og stefaren min da, noen uker etter det her.

    Og da slo Everton Coventry 6-0.

    Og muttern sa at Everton var et bra lag, da jeg nevnte det her.

    Og jeg så egentlig etter et lag å holde med, for da visste jeg hva jeg kunne svare, hvis han her sønnen til Gran, eller noen andre, spurte hvilket lag jeg holdt med i England igjen.

    For det var ikke sånn at stefaren min, eller faren min heller, for den saks skyld, var så interesserte i fotball, at de så tippekampen, for å si det sånn.

    Selv om jeg mener at jeg spurte fattern, noen år etter, hvem han holdt med.

    Og han tror jeg holdt med Wolverhampton.

    Men stefaren min, Arne Thormod, han spurte jeg ikke om det, for han gikk for å være ganske streng osv., så han prata jeg ikke så mye med, om sånne ting, eller så mange andre ting.

    Men han gikk alltid på travbanen, på Klosterskogen, Jarlsberg, Drammen og Bjerke osv.

    (Og før så hadde det også vært travbane på Hovland, i Larvik, men det var det ikke lenger da).

    Og jeg var med, for dem sa jeg kunne pante tomflasker osv.

    På søndagene da, da jeg bodde på Østre Halsen og i Jegersborggate i Larvik.

    Men men.

    Så han tror jeg ikke var så interessert, i engelsk fotball.

    Men muttern kjørte opp ved Bøkeskogen der, må det vel ha vært, så kunne vi se ned på Fram Stadion, hvor det var skøyte-EM, på 70-tallet.

    Og hun lot meg også gå på fotballkamp en gang, Fram – Odd.

    Jeg tror Odd vant 3-1.

    Men men.

    Og vi pleide å dra på Munken Kino, og se Flåklypa osv.

    Selv om muttern hadde vært au-pair i England, og hadde dansk mor, så hun var ganske sofistikert, men hun oppdro meg og søsteren min som vanlige norske, vil jeg si.

    Selv om hun var litt forstyrra, noen ganger, eller hva man skal si.

    Hun var jo oppvokst i Nordland, i Lofoten, hvor morfaren min, Johannes Ribsskog, var rådmann, i Hadsel, tror jeg det var.

    Og faren min var oppvokst på Berger i Vestfold, og har ikke bodd lenger derfra, enn i Drammen.

    Så jeg var vel vanlig norsk patriot.

    Og har pleid å stemme Høyre osv., og jeg var også på et eller to møter, hos Unge Høyre, i Høyres Hus, i Oslo, på slutten av 80-tallet.

    Så jeg er nok ikke noe nasjonalist nei, hverken norsk eller britisk.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Jeg har forresten lest et eller annet sted, at Basel, er et Illuminati-‘stronghold’, altså et at hovedkvarterene til Illuminati, uten at jeg skal si at det er i forbindelse med det her søket.

    Tanta mi, Ellen, har også bodd i 20-30 år vel, i Basel, eller Aesch da, en forstad til Basel.

    Og hun heter forsatt Savoldelli til etternavn, selv om det er over 20 år siden hun skilte seg fra ex-mannen sin, Reto Savoldelli, fra Basel-distriktet han og vel.

    PS 3.

    I Basel var det ikke lov å mate duene, husker jeg tanta mi, Ellen, sa da jeg og søstra mi var der nede en sommer, i 87, var det vel.

    I Drammen, hvor jeg jo hadde vært en del, siden jeg bodde på Berger, og Drammen var den nærmeste store byen, så var det også duer.

    Og der var det ingen som brydde seg hvis man mata duene, det huska jeg.

    Det var sånn man gjorde for å være snill mot duene det, hadde jeg inntrykk av.

    Jeg var med farmora mi, til Drammen noen ganger, da jeg var sånn 9-10, eller noe, kanskje, med bussen.

    Og også en gang da jeg var på ferie på Berger tror jeg, mens jeg egentlig bodde i Larvik.

    Og hu likte duene hun, og sa noe sånn som se på duene, eller noe.

    Men, i Basel, der fikk jeg kjeft av tante Ellen, når jeg kasta noe godteri eller potetgull, som jeg hadde kjøpt i en butikk der, en av de første dagene vi var der, som Ellen dro med meg og søstra mi, og kusina vår, til Basel da.

    For folk der, likte ikke duene, fikk jeg høre.

    Så det var overraskende for meg, for jeg trodde at folk likte duene, for de var vel ikke så upopulære i Drammen.

    At det var en bra ting, å mate duene.

    Men jeg skjønner jo det, etter å ha bodd i Oslo og Liverpool, at det kan bli litt mange duer og.

    Så sånn er det.

    Men men.

    Jeg dro noen ganger inn til Basel, med toget der, aleine, fra Aesch, og også en eller to ganger sammen med Pia.

    Det var vel sommeren jeg fyllte 17 år, tror jeg.

    Men jeg var jo vant til å bo omtrent midt i Larvik, da jeg var 7-8 år osv., så jeg var ikke helt uvant med byer da, selv om jeg syntes det var artig å gå å kikke i butikkene osv., i en by i utlandet.

    Jeg hadde jo vært med faren min mye til utlandet og.

    Karlstad, Kiel, Gøteborg, Fredrikshavn, Skagen, Aalborg, Jugoslavia, og sikkert flere steder.

    Og jeg hadde også vært i Brighton og Weymouth, på språkreise.

    Og da jeg var med fattern, f.eks. til Karlstad, så fikk jeg lov å gå rundt aleine å kikke i byen, selv om jeg bare var sånn 10-11 år, eller noe.

    Noe sånt.

    Så det var som en slags kur mot kjedsomhet det, å gå rundt å kikke i butikkene og spilleautomathallene, i Basel der.

    Så sånn var det.

    Og Aesch var også et fint sted.

    For tanta mi hadde en hund, som het Moses.

    Så da gikk jeg tur med bikkja, hver dag.

    Og noen ganger sykla jeg med bikkja der nede og, med en sykkel jeg lånte da.

    Også jobba tante Ellen, på et tennis-senter, med svømmebasseng.

    Selv om jeg ikke tror jeg bada så mye.

    Vi bodde ved Drammensfjorden, så vi syntes vel kanskje ikke at svømmebasseng var så gjevt.

    Det er mulig.

    Det var strender på Berger og Sand osv., omtrent fem minutter å gå, fra der jeg bodde, i Leirfaret, og enda kortere fra der søstra mi bodde, i Havnehagen, hos Haldis og dem.

    Så sånn var det.

    Men tante Ellen, hadde en afrikansk venn, som jeg ikke husker navnet på.

    Og han pleide jeg å spille badminton med.

    Han var ganske flink, men jeg var ikke helt lost jeg heller, for muttern pleide å kjøpe badminton, da vi var snørriser, hadde jeg nær sagt, i Jegersborggate, i Larvik.

    Og jeg pleide også å spille mot fetteren min Ove, på Sand, i hagen til huset til farmora mi.

    Selv om det gikk mest i fotball.

    Så hageplantene til Ågot, fikk noen ganger litt juling, så det var ikke alltid vi fikk lov å spille der, i hvertfall ikke når vi ble eldre.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men han afrikanske vennen, til tante Ellen.

    Han sa at han hadde vært hippie, eller noe, i Jamaica, eller Brasil, eller noe, tror jeg.

    Og bodd på stranda da, og da hadde han også lært seg noe som gikk ut på å spille like bra badminton, med venstre armen, som med høyre armen.

    Så han mobba meg litt da, på engelsk, fordi jeg ikke klarte å spille bra badminton, hvis jeg spillte med venstre armen osv.

    Så sånn var det.

    Vi pleide å grille der og.

    Så det var artig ferie.

    Jeg måtte prøve å lære litt tysk og, for alle prata det der, og jeg hadde ikke hatt på skolen.

    Så jeg sleit litt.

    Og søstra mi hadde begynt å røyke, og jeg var et og et halvt år eldre, så jeg måtte nesten røyke jeg og, syntes jeg.

    Jeg ville ikke at søstra mi, skulle være tøffere enn meg selv.

    Så sånn var det.

    Så jeg gikk på togstasjonen der, i Aesch, og kjøpte Marlboro-røyk, på sigarettautomaten der.

    Og de togene der var faktisk vel bra drevet.

    De gikk alltid på tid, og det var alltid rent og ordentlig, på togstasjonen, og på togenene.

    Så sveitserne, satt litt stolthet i togsystemet sitt, virka det som.

    Og det var markeder, i to av nabolandsbyene, da vi var der.

    Med tivoli og skyttebane, og boder som solgte mat, og alt mulig.

    Og vi dro en dag, med kusina vår, til eks-mannen, til Ellen, med buss, til en landsby, som lå oppe på en ås, kanskje 30-40 minutter, vekk fra Basel, tror jeg.

    Så det skjedde noe hele tida der nede, så jeg ihvertfall, syntes det var en fin ferie, som pleide å bli ganske mye mobba osv., på Berger.

    Ihvertfall noen år før det her.

    Og det var ikke så mye å gjøre, på Berger, som i Aesch og Basel, kan man si.

    Så det var en artig ferie.

    Så begynte jeg på Markedsføringslinja, på Handel og Kontor, på Sande VGS, rett etter denne ferien.

    Og det var et rolig år, som jeg ikke jobba ved siden av skolen.

    Men, året etter, da begynte jeg på skole i Drammen, på datalinja, på Gjerde VGS., og var russ.

    Og da fikk jeg også jobb på CC Storkjøp, på Brakerøya, i Drammen, ikke langt fra AASS bryggeri.

    Så da var det et ganske hektisk år.

    Så flytta jeg til Oslo for å studere, året etter det igjen.

    Og da var det jo også en del som foregikk, i Oslo, med studentkvelder på diskotekene og alt mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på her i farta.

    Så får vi se om jeg klarer å finne på noe annet å skrive om etterhvert her eventuellt.

    Vi får se.

    PS 4.

    Og etter at jeg flytta til Oslo, og hadde studert et år, skoleåret 89/90.

    Da var jeg ganske skolelei, så jeg fant ut at jeg skulle ta et friår.

    Og da leide jeg et rom, hos familien til halvbroren min, på Furuset.

    For da slapp jeg unna med 1000 kroner i husleie, i måneden.

    Men jeg kjøpte mat selv og sånn da, og betalte min del av strømregningene.

    Som var ca. 1000-1200 kroner kanskje, for et kvartal, for en vanlig leilighet, på den tida.

    Hvis jeg husker riktig.

    Men men.

    Men da fikk jeg etterhvert jobb på OBS Triaden, i Lørenskog.

    Jeg satt i kassa da, som jeg var vant med, fra CC Storkjøp, i Drammen.

    Men det var bare noen måneder, for jeg skulle gå andre året, på NHI (Norges høyskole for informasjonsteknologi), året etter.

    En privat datahøyskole, som nå heter NITH, hvor vi også hadde en del økonomifag.

    Jeg gikk et toårig kurs, men jobbet vel kanskje litt mye på OBS, så jeg fikk bare tatt 33 av 40 vekttall.

    Det var såpass kjedelig å studere der, så jeg var ikke så engasjert.

    Jeg var vant til å være på språkreise og ferier i Brighton, hos en engelsk familie der, som var ganske sosiale, og hvor vi drakk øl hver dag og så på fotball-VM osv.

    Så han faren i vertsfamilien der, var nesten mer som en kamerat, enn en i foreldregenerasjonen da, for meg og vel også for tremenningen min Øystein, som også var med dit, to år.

    Så jeg kjeda meg litt på NHI, må jeg innrømme.

    Så det var derfor jeg tok et friår da.

    Og jeg var også litt deprimert, andre året, som jeg gikk der.

    For jeg hadde ikke noe særlig venner og familie i Oslo, så det var en rimelig deprimerende vinter, husker jeg, vinteren 91.

    Men jeg også veldig overarbeidet, fra å sitte alle de travle vaktene, i kassa på OBS Triaden, som er en veldig stor matbutikk.

    Hvor vi ofte hadde over 100.000 i kassa.

    Selv om ikke det var vanlige dager, vi hadde kanskje 70-80.000 i kassa, på en veldig travel lørdagsvakt.

    Noe sånt.

    Og det her var på begynnelsen av 90-tallet, så det var en del varer som måtte gjennom scanneren osv.

    Og jeg jobbet bare seint fredag og hele lørdag og seint tirsdag.

    Så jeg jobba bare travle vakter, som en av sjefene der sa.

    En dame fra Vietnam, eller noe.

    Men men.

    Men en dag, da jeg bodde på Furuset, og jobba på OBS.

    Da jeg hadde det friåret.

    Da så jeg vel i Groruddalen-avisa, kanskje.

    Noe sånt.

    At det var en badminton-klubb, som man kunne bli medlem i.

    Skøyenåsen badmintonklubb.

    Så da tok jeg t-banen, til Oppsal, en dag, og lånte vel badminton-racket, av Magne Winnem, fra skolen i Drammen, tror jeg.

    Og da var jeg helt utkjørt, for da hadde jeg ikke trent, siden jeg gikk på Gjerde VGS, i Drammen, i gymtimene, i Drammenshallen.

    Så sånn var det.

    Det var vel da nesten to år siden da.

    Noe sånt.

    Så det orka jeg ikke mer da.

    Men jeg jobba ganske hardt, og jeg trente litt fotball, men ikke mye, med tremenningen min, Øystein Andersen, i hagen dems, i Markus Thranes vei, på Hanaborg, på Lørenskog.

    Så sånn var det.

    Så da jeg dro i militæret, sommeren 1992.

    Da hadde jeg ikke trent, siden gymen, på Gjerde VGS, våren 1989.

    Tre år før.

    Så jeg sleit skikkelig, i infanteriet.

    Jeg røyka også, og hadde festa mye, på diskoteker osv., med Magne Winnem fra skolen i Drammen, de tre årene i Oslo.

    Og jeg var også veldig tynn og pinglete, og veide kanskje 63 kg, da jeg gikk inn i militæret.

    Noe sånt.

    Jeg veide vel ca. 70 kanskje, da jeg var ferdig i militæret.

    Og jeg var i veldig mye bedre form.

    Og da spilte vi en del fotball i militæret, i en hall, på fritieden, på Terningmoen der.

    Så det fortsatte jeg med, med en kamerat av tremenningen min Øystein Andersen, en kamerat av han, som heter Glenn Hesler.

    Han ville ikke bo hjemme hos familien sin lenger, i noen blokker, på Skjetten.

    Så han flytta inn, i naborommet, på Ungbo, på Skansen Terrasse, som jeg bodde da.

    Og da fikk han flytte inn, tror jeg det var, fordi at da spillte vi badminton, på Skøyenåsen igjen.

    Som jeg starta med igjen, etter militæret.

    I Haugerudhallen, og på Oppsal.

    For da hadde Glenn, en såkallt ‘Oslo-tilknyttning’, siden han kjente meg, og spilte badminton, i Oslo, så da fikk han lov å bo på Ungbo.

    Og vi spilte også mye tennis, på banene til kommunen på Lamberseter, hvor jeg jobba da.

    Og fotball, like ved tennisbanene der, og på Skårer, og på Ellingsrud, og på Vollsløkka, og på Lørenskog, og på Åråsen.

    Vi spilte fotball veldig mange steder, og spilte på IT-akademiet, og også på Rimi, bedriftsfotball.

    Og på et annet lag, som jeg har glemt hva heter, i en hall, ved Hanaborg der, mot Lillestrøm, som jeg har glemt hva heter.

    Men men.

    Og jeg var med i Osloløpet og Manpowerstafetten, med Rimi Munkelia, hvor Magne Winnem, fra skolen i Drammen, var sjef.

    Og jeg spillte også fotball i Frognerparken, en sommer, selv om jeg egentlig ikke kjente folka, men jeg fikk bli med.

    Og da skada jeg kneet.

    Korsbåndet røyk.

    så jeg måtte på Aker Sykehus, i 96, var det.

    Men kneet ble aldri ordentlig bra igjen.

    Så etterhvert, så kunne jeg bare trene på treningsstudio.

    For kneet tålte ikke å bli vridd.

    Så da trente jeg på Sats Ila, og på Sentrum treningsstudio, i Oslo.

    Og på the Sports Center, som hørte til University of Sunderland.

    Og på Lifestyles her i Liverpool, og et annet treningsstudio, som ligger ved Haymarket.

    Men det siste drøye året, har jeg ikke hatt så mye tid og penger.

    Så jeg har ikke hatt råd eller tid, til å trene.

    Men i 2006 og 2007, så trente jeg så hardt, her i Liverpool.

    For jeg hadde jo hørt at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’, og jeg ble spionert på her i byen, og antagelig tulla med, av noe lokal ‘mob’ da.

    Så da trente jeg mange dager i uka.

    For jeg var så anspent av det her mafia og mob greiene.

    Og da trente jeg så mye jeg orka, må man vel si.

    I et forsøk, på å slappe av.

    For jeg var helt fucka opp nesten.

    Også etter å ha jobba på gården til onkelen min, i Larvik, hvor jeg ble behandla som en slave, og måtte bo i et slags skjul der da.

    Selv om jeg betalte for maten, selv om jeg jobba, og gjorde idiotjobber, som å flytte en svær grushaug, ti meter.

    Mens onkelen min daffa.

    Og dama hans malte noe kunst og sånn da.

    Så jeg ble nok brukt som en slave der, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Onkelen min sa han hadde skada ryggen, så han kunne bare jobbe en time hver dag.

    Jeg hadde ikke noe mot å jobbe jeg da, egentlig.

    Men at jeg måtte betale for maten, når jeg gjorde mye arbeid, det var kanskje litt rart.

    Ikke det, at jeg ikke ønsket å jobbe der.

    Men jeg kunne kanskje fått lov å drive mer med kontorarbeid og sånn, og låne telefonen mer osv.

    Siden jeg hadde overhørt, at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’.

    Og det fortalte jeg om.

    Men det virket ikke som om dem reflerkterte over det her.

    Dem ville bare bruke meg som arbeidsshjelp der.

    Og ble misfornøyde, hvis jeg ikke jobba så og så hardt, uten pauser da.

    Når det egentlig var mye mer viktigere ting, som burde blitt gjort.

    Som å kontakte politiet om det her, og alt mulig sånt.

    Latt meg fått ordne opp med gjeld og sånn.

    Altså si fra til kredioterer osv., og ordne med sånne ting.

    Men neida, det var bare gårdsarbeid osv.

    Jeg turte nesten ikke bruke pc-en eller telefonen, lenger enn en halvtime kanskje, på pc-en da.

    For det var dyrt osv.

    Men men.

    Så det var som å være i et slags helvete.

    Men jeg prøvde å oppføre meg ansvarlig, og gjemme meg litt der, så noe sånn ‘mafian’, ikke skulle få vite at jeg var der.

    Men det var dumt hele greia.

    Det skulle vært sånn, at myndighetene sa fra til folk, på pressekonferanser, hva den her mafian, egentlig var.

    Så kunne folk vite hva de skulle gjøre, hvis de hørte, at de var forfulgt av noe sånn her ‘mafian’ da.

    Så da kunne man jo vite hva man kunne gjøre, og hvem man kunne stole på.

    Men det var klart for meg, at myndighetene, de kunne man ikke stole på, når det gjaldt sånne her ting, for de holdt sannheten skjult, for befolkningen.

    Så derfor ble det veldig dumt, hele greiene.

    Så jeg oppførte meg jo ikke som meg selv da, på den gården, med at jeg bare var på gården hele tiden osv., i skjul, det var jo en veldig rar situasjon.

    Så derfor tolererte jeg, å bli tulla med, av onkelen min, og dama hans, siden jeg ikke hadde noen andre alternativer.

    Jeg visste jo ikke hvem jeg kunne stole på.

    Og det utnyttet nok onkelen min og dama hans litt, dessverre.

    De behandlet meg ganske nedlatende osv., og satt og drakk kaffe, mens jeg jobba og bar planker opp en bratt skråning da, med dårlig kne.

    Som var den første arbeidsoppgaven min der, husker jeg.

    Snøen hadde ikke gått helt enda, det var i april 2005 vel, så det var også ganske glatt i den skråningen.

    Men jeg så meg for, før jeg satte ned beinet osv. da, så det gikk greit.

    Jeg var jo vant med å gå i skog og alt mulig sånt, fra militæret og fra å ha bodd på Berger, som er like ved fjorden og skogen og fjellet osv.

    Så sånn var det.

  • Ringte bestemor Ingeborg. (In Norwegian).

    Ringte bestemor Ingeborg. (In Norwegian).

    Jeg ringte bestemor Ingeborg, om klærna mine, som er hos Martin.

    Men, Martin visste ikke hva som var i låven, i Kvelde.

    Enda han pleide å sitte der hele tiden.

    De hadde en sofa der og atelier, og bord og pleide å drikke kaffe og røyke der.

    Det snødde og regnet i Nevlunghavn, men bestemor hadde vært og badet.

    Pia skulle være forlover sammen med Christells bror, i bryllupet til Christell, til helgen.

    (Det må være Christells halvbror, Jan Snoghøj, og ikke den andre halvbroren, Viggo Snoghøj, som er i USA).

    Det var Pia jeg måtte snakke med, om tingene mine, sa bestemor.

    Martin har ikke fasttelefon, bare mobil.

    Ellen, har vært i Norge i et og et halvt år, men får ikke oppholdstilatelse, av myndighetene.

    (Det er fordi Ellen har bodd i mange år i Sveits, som ikke er i EØS.

    Selv om Ellen bodde i Norge, fra 1950 ca. til 1970 kanskje.

    Med norsk far, Johannes Ribsskog og mor Ingeborg Ribsskog, som flyttet til Norge, fra Danmark, like etter krigen).

    Diderik, som er den nye mannen til Ellen, i Stavernveien, han forstår seg ikke på sånt.

    Men de har en advokat på saken, som ikke gjør så mye.

    Men som koster penger.

    Bestemor har ikke fem øre, men betaler seks tusen i leie og strøm, til Larvik kommune, for leiligheten sin.

    Ellen har ingen venner i Holmsbu, eller fra Klokkarstua, eller i Oslo, som kan hjelpe henne med oppholdstilatelse.

    Jeg synes det hørtes rart ut.

    Men men.

    Ellen jobber som hjemmehjelp hos Ingeborg.

    Bestemor visste ikke noe om klærne mine.

    Bestemor sa, at Pia kunne man stole på.

    Jeg forklarte det at Pia sa så mye tull og tøys.

    Hun sa at broren til Christell, i USA, var gigolo.

    Men det sa Christell, at ikke var riktig.

    Bestemor trodde at Pia ikke visste hva gigolo betydde.

    Viggo var jo bokser.

    (Bodybuilder egentlig).

    Bestemor trodde ikke at noen ville danse med Viggo.

    Problemet var at Pia ikke visste hva gigolo betydde.

    Så spurte jeg hvor gammel Pia var.

    Hun var et og et halv år yngre enn meg.

    Vi ble enige om at jeg var 38 år.

    Og at Pia var snart 37.

    Da burde hun egentlig vite hva gigolo betydde, mente bestemor.

    Så her er det noe lurifaks, mener jeg.

    Men jeg fikk heller gå med klærne jeg har kjøpt i England, og heller ringe skolene i Norge, om papirer, når jeg skal søke arbeid.

    For den kofferten er visst sporløst forsvunnet.

    Jeg spurte om hun husket den hytta jeg bodde i på gården.

    (Skjul er kanskje et riktigere navn).

    Og det gjorde hun.

    Jeg sa at kofferten lå i den hytta (skjulet).

    Og at den ikke bare kunne forsvinne sporløst.

    Bestemor trodde at kanskje Grethe hadde rota med kofferten.

    Men men.

    Vi får se.

    Det er ikke så lett, med sånne ting.

    Da må man prate med Pia, i vår familie tydeligvis.

    Enda Pia ikke bor på gården i Kvelde, men ti mil lenger nord, i Oslo.

    Jeg forklate jo det, at Pia lyver så mye, så henne prater ikke jeg med.

    Jeg fortalte bare det om Viggo, jeg fortalte ikke om beskyldningene mot fattern og det jeg hørte hun sa om meg, til Martin, i 2005 osv.

    Men men.

    Bestemor er jo så gammel, så jeg kan vel ikke krangle for mye med henne.

    Jeg sa hun var tøff som bada på denne tiden av året, når det snør osv.

    Det er nok ikke mange i Nevlunghavn, som bader på denne tiden av året.

    Men hun hørtes ikke noe særlig glad ut for å prate med meg.

    Men men, man kan ikke forlange alt.¨

    Og de klarer ikke sånne ting, de i Larvik og Nevlunghavn.

    Det vil si bestemor, og tante Ellen og onkel Martin.

    De klarer ikke å sende klær, og sånne ting.

    Da må de ha hjelp av Pia.

    Så det er Pia som styrer familien, virker det som.

    Enda hun er yngre enn alle de tre.

    Men de er visst hjelpeløse, de tre.

    Så det var litt rart.

    Men sånn var visst det, ifølge bestemor Ingeborg.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her er et av bildene som Martins eksdame, Grethe Ingebrigtsen, pleide å stå og male, på låven.

    (Jeg hadde de på g-mail kontoen, fordi våren 2005, så ville Grethe, at jeg skulle maile disse bildene til Pia.

    Fordi sjefen til Pia, ville kanskje kjøpe et bilde.

    Jeg skal se om jeg finner mailen også).

    Men nå sier Martin, at han ikke vet noe om hva de har på låven, men han pleide å ha full kontroll, det husker jeg, for jeg hjalp Martin å rydde inne på låven der, så jeg husker det, at han visste hva de hadde der.

    Så sånn var det.

    Skal jeg se om jeg finner noen fler bilder da.

    Hun var så glad i å male hester, hun Grethe.

    Skal vi se om vi finner de:













    PS 2.

    Her er den e-posten, som bildene var i:







    Google Mail – Flere bilder







    Google Mail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Flere bilder





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Mon, Apr 18, 2005 at 12:03 PM





    Reply-To:

    Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>


    To:

    firmapost@nfunorge.org



    Hei Pia,

    her kommer flere bilder.

    Har ikke prøvd å sende så mange vedlegg med gmail før, så hvis du

    har tid så send en sms hvis de kommer fram.

    Prates!

    Erik





    7 attachments

    IMG_0048_2.JPG
    552K
    IMG_0051_2.JPG
    1122K
    IMG_0052_2.JPG
    680K
    IMG_0054.JPG
    1339K
    IMG_0057.JPG
    624K
    Bilde 004.jpg
    953K
    Bilde 008.jpg
    998K





  • Flashback til 1979. (In Norwegian).

    Nå flytta jo jeg, fra moren min, i Larvik, til fattern, på Bergeråsen, i 1979.

    Det var fordi, at jeg likte ikke muttern og bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, så bra.

    Og jeg syntes også stefaren min, Arne Thormod, var streng, han ga meg juling en gang osv.

    Jeg ville egentlig ikke flytte fra Bergeråsen, som tre-åring, da muttern dro med meg og søstra mi, til Larvik, mens fattern ble boende på Berger.

    Jeg syntes farmora mi var grei, bestemor Ågot.

    Så i 1979, så fikk jeg endelig vilja mi, og fikk flytte til Berger.

    Da gikk jeg bort til farmora mi, og farfaren min, i huset dems på Sand, etter skolen.

    Fattern holdt også til der, for i nabobygningen, så hadde familien min snekkerverksted, Strømm Trevare, hvor dem lagde køyesenger, og elementer for Jensen Møbler i Svelvik, som senere flytta til Sand, og har bygget ut og bygget ut.

    Men men.

    Farfaren min, Øivind, han ville lage elementer for Jensen Møbler.

    Men fattern ville lage vannsenger, for han syntes ikke det var nok penger, i elementene.

    Men jeg tror kanskje Strømm Trevare, kunne ha vokst sammen med Jensen Møbler, hvis dem hadde fortsatt å lage elementene, til den ganske kjente Jensen madrassen.

    Det er mulig.

    Og i begravelsen til farfaren min, på begynnelsen av 80-tallet, så var den største kransen fra Jensen Møbler.

    Men det er mulig dem hadde blitt tyna på prisen på elementene og, det skal jeg ikke si for sikkert.

    Men det hadde kanskje vært smart å hatt flere bein å stå på da.

    Dem kunne jo ha lagd både vannsenger, køyesenger og elementer, mener nå jeg da.

    Men så begynte dem å bygge huset til onkelen min, Runar, i Son.

    Så da gikk ved hele fabrikken add undas, mer eller mindre, og ble etterhvert leid ut.

    Mens fattern begynte vannsengbutikk, og senere sengebutikk, sammen med Haldis, i Drammen.

    Først ved Grans-butikken, på Strømsø, og senere i Tordenskioldsgate, nesten ovenfor brannstasjonen på Strømsø.

    Så sånn var det.

    Men da jeg kom hjem fra skolen da.

    Så lagde bestemor Ågot middag da.

    Ofte varma hu opp noe av dems middag, eller så lagde hu noe grøt eller noe torsk, eller alt mulig.

    Så kom fattern og onkel Håkon og bestefar Øivind opp, og hadde pauser da, fra jobbinga på verkstedet.

    Så kunne jeg spørre dem om alt mulig rart.

    Og bestefar Øivind, han gjorde mest rutine-arbeid ofte, og fattern tok over mer og mer.

    Bestefar Øivind, og onkel Håkon, de slutta å jobbe klokka fire.

    Mens fattern ofte jobba til klokka fem og halv seks kanskje.

    Men da pleide jeg, de første åra, og sitte på med fattern, tilbake til Bergeråsen da.

    Så da hente det, at jeg prata med bestefar Øivind f.eks., når han satt og løste kryssord, f.eks., etter at han var ferdig å jobbe.

    Og da prata vi om nyheter, eller skole-greier, og noen ganger, så prata vi også om Ribsskog-familien, muttern og de andre på morssida mi, i familien.

    Og da fortalte bestefar Øivind, om morfaren min, Johannes, som pleide å gå i Slottsparken, inni Oslo, under hippie-tida, å leite etter tante Ellen, lillesøstra til muttern.

    Med lyst hår, fra Hurumlandet.

    Holmsbu og Klokkarstua.

    Men men.

    Bestefar Øivind og bestemor Ågot, og de på farssida mi da.

    De mente vel det om fetteren min Joakim.

    Han var jo monogoloid, og ble født i 1969.

    Så han ble nok påtenkt i 1968, altså da hippie-epoken var på det sterkeste.

    Så bestefar Øivind og de, de trodde, mener jeg å huske, at hvordan det her med Joakim og sånn hang sammen da.

    Det var at mens morfaren min, Johannes, gikk rundt å leita etter dattra si, tante Ellen, i Slottsparken, under hippie-tida, så brukte hun så mye narkotika, at fettern min, Joakim, var mongoloid, da han ble født i 1969.

    Men ikke nok med det.

    Neida.

    Tante Ellen, og hennes nye ektemann, i Sveits, som jeg nok ikke tror var faren til Joakim.

    Uten at jeg skal si det sikkert.

    De bestemte seg for å få et nytt barn.

    Ifølge bestefaren min Øivind Olsen.

    Det husker jeg han prata om i 1979 eller om det var 1980.

    At de bestemte seg for å få et nytt barn.

    Kusina mi Rahel.

    Som er ganske kjent skuespillerinne i Berlin osv., ettersom jeg har forstått.

    Som heter Savoldelli, etter faren sin, Reto Savoldelli.

    Og det var da, kun for at Joakim da skulle herme etter Rahel, og bli normal da.

    Og det her, rista bestefar Øivind på hue av, og tenkte over, og sa at han ikke var enig i da, til fattern da.

    Mens jeg satt og leste Donald eller Drammens Tidende, eller noe, etter middagen, etter skolen da.

    At det her syntes ikke bestefar Øivind var riktig.

    At det var uetisk, for å bruke et fint ord.

    Så det var nok mye rart som foregikk under den her hippietida, og også som fulgte etter, på 70-tallet osv.

    Så hverken foreldregenerasjonen, med morfaren min Johannes, eller farfaren min Øivind, skjønte så mye av hva de her 68-erne, eller hippie-generasjonen, dreiv med.

    Fattern var vel ikke den værste hippien, så han var vel på talefot med bestefaren min, Øivind, om det her.

    Øivind prøvde i hvertfall å være på bølgelengde, med fattern, om sånne her ting.

    Bestemor Ågot, var vel en ganske enkel sjel.

    Så hun prata ikke så mye om nyhetene osv.

    Men hun hadde en vanlig, gammeldags norsk oppdragelse, fra Numedal osv., på en gård, under ganske fattige kår, tror jeg.

    Så hun visste alltid om noe var galt å gjøre osv.

    Men hva fattern syntes om sånne her ting.

    Det sa han ikke rett ut, på samme måte som Øivind, for eksempel.

    Fattern tenkte på de her tinga, og klagde litt kanskje, men han sa ikke så klart hva han mente da.

    Så han holdt vel tilbake litt, hva han mente sjæl.

    Det er mulig.

    Mens jeg hørte på, og spurte om ting jeg lurte på osv., i nyhetene og alt mulig da.

    Mora mi, Karen, hun forsvant også til København, og fikk bilde i Aftenposten, på begynnelsen av 80-tallet, etter at søstra mi flytta til Berger, må det vel ha vært, i 82, eller noe, kanskje.

    Noe sånt.

    Men hun visste ikke, at morfaren min, Johannes, hadde satt inn etterlysning av henne, i Aftenposten.

    Men da hun dukka opp, på Sand der, et halv år etter, eller noe, så fant jeg fram den utgaven av Aftenposten, og visste henne da.

    For det hadde ingen sagt til henne.

    Hun fikk vel litt sjokk, men jeg tenkte det var greit å forklare henne, at det her med å dra til København, og bli borte der, det var ikke helt bra.

    Så det var mye rart som foregikk, spesiellt på morsida mi, i familien.

    Bestefar Johannes, må vel ha klikka nesten, pga. de her døtrene sine, osv.

    Spesiellt Ellen da, som gikk på forsøksgym, i Oslo, fra hun var 16 da, og brukte så mye narkotika, i Slottsparken da, mens hun var hippie.

    Og hun har vel vært hippie i alle år, etter det her.

    Jeg husker da jeg og søstra mi, var og besøkte Ellen og Rahel, og også Joakim, i Aesch, i 87.

    Selv om Joakim måtte tilbake til noe hjem, for mongoloide, allerede første dagen jeg og Pia var der.

    Men men.

    Det var på flyet til Sveits, som søstra mi, Pia, ville sitte på ‘smoking’, og sa at det var så spennende med røyk.

    Så da syntes jeg, at siden det var ferie og sånn, så måtte jeg prøve å røyke jeg og.

    Sigaretter da.

    Siden søstra mi, jo er et og et halvt år yngre enn meg.

    Og jeg liksom skulle være storebror, så syntes jeg ikke søstra mi kunne røyke, mens jeg ikke gjorde det.

    Og jeg kunne nesten ikke be henne om å ikke røyke heller, for vi bodde ikke i samme hus.

    Hun bodde hos Haldis, og jeg bodde aleine i Leirfaret.

    Så fikk søstra mi, kusina vår Rahel, til å begynne å røyke og.

    For tanta mi, er jo hippie.

    Så jeg og søstra mi, og kusina vår, Rahel, som er født i 78, eller noe.

    Altså som da i 87, bare var 9-10 år.

    Mens søstra mi var 15 og et halvt og jeg nettopp fyllt 17.

    Vi ble plassert, til å bo på et loft, i huset dems i Aesch.

    Så vi fikk ikke vært vårt rom, men måtte bo på det samme loftet, på noen madrasser på gulvet da.

    Men jeg var jo vant til søstra mi, og stesøstra mi Christell osv., så jeg lot dem være i fred og sånn.

    Men jeg fikk på togstasjonen, og kjøpte marlboro-sigaretter osv., for jeg hadde en del penger osv.

    For da begynte jeg å røyke da, søstra mi hadde dårlig inflytelse på meg.

    Og tante Ellen var så hippie, at de hadde ikke TV.

    Mens jeg var TV-slave.

    Så jeg rappa en lomme-tv, en dag jeg i Basel for å kjøpe videofilmer, Hollywood-filmer, for tremenningen min Øystein, på Lørenskog.

    Big Trouble in Little China.

    Men filmen kosta ca. tusen norske, så han droppa det.

    Men men.

    Og jeg rappa noen Madonna-kassetter, på et marked, i nabo-landsbyen.

    Hvor det var tivoli osv.

    For søstra mi digga Madonna da.

    Så jeg ble liksom med på tinga hennes, søstra mi sine interesser.

    Men søstra mi ville ikke bli med på å spille bordtennis, på tennissenteret, hvor tante Ellen jobba i resturanten, i Aesch.

    Neida.

    Pia skulle bare ligge ved bassenget.

    Så alt skulle være på hennes premisser liksom.

    Men hun var kanskje i en vanskelig periode, under tenårene.

    For hun var sånn da vi var på ferie i Aalborg, og Nevlunghavn også.

    Og da hun bodde på Ungbo, på Skansen Terrasse, på 90-tallet.

    Det var mest på hennes premisser, at vi gjorde ting osv.

    Men men.

    Men samme det.

    Tante Ellen, hun dyrka noen frø fra noe fuglefrø-blanding, i hagen.

    Og da ble de frøene noe mild mariujana.

    Og de sendte hun til venner i Danmark, fortalte hun, og skrev på pakka at det var urtete.

    Men men.

    Og hun var hippie, så vi rappa ikke så mye røyk fra henne, hvis vi stod opp tidlig.

    For hun røyka håndrullede, indiske sigaretter.

    Jeg gikk jo handel og kontor, på Sande VGS.

    Så da kjøpte jeg heller Marlboro, i automaten på togstasjonen.

    For da fikk jeg kjøpt.

    Jeg husker ikke hvordan aldersgrense det var der.

    Men det var søstra mi, vil jeg si, som fikk kusina vår Rahel, til å røyke.

    Jeg kjente ikke de så bra, at jeg kunne begynne, å bestemme over de.

    For jeg bodde jo for meg selv i Leirfaret, og var nesten ikke i familien til fattern, men mer i familie med farmora mi, hvor jeg gikk og spiste middag ofte etter skolen fremdeles.

    Men men.

    Så jeg var nok mer kjedelig, enn søstra mi, som fløy, på fester og diskotek, og røyka og sånn da.

    Mens jeg gikk kanskje på fest to ganger i året, 16. mai, og nyttårsaften.

    Og kjøpe noe hjemmebrent, eller rappa i barskapet til Haldis.

    Og elles skøyt med luftgevær, spillte fotball, og kjørte båt på fjorden.

    Men fattern hata røyking og kaffe.

    Så jeg holdt meg unna det.

    Helt til jeg og søstra mi dro til Sveits, i 87.

    Jeg drakk Cola hver dag.

    Så i Sveits, så gikk jeg i butikken og kjøpte Pepsi og Coca-cola osv.

    Men tanta mi likte ikke det, av en eller annen grunn.

    Så da sa Ellen, at hun skulle betale for colaen jeg kjøpte, mens jeg bodde der.

    Da ble det litt flaut.

    Så etter det, så drakk jeg flaskevann.

    Og gikk tur med bikkja dems, som het Moses.

    Som jeg gikk tur med hver dag, langs en elv de hadde der.

    En dag, så dro vi med bussen, jeg og Pia og Rahel, for å besøke faren til Rahel, Reto Savoldelli.

    Han bodde ca. en halvtime med buss, en landsby, oppå noen åser.

    På en gård, eller noe, med mange mennesker.

    Om det Steiner-skole greier, eller noe kollektiv.

    Hva vet jeg.

    Det var barn på Rahels alder, som var engelske og tysktalende sveitsiske.

    Så hvordan kollektiv det var, det vet jeg ikke.

    Men Reto kjørte meg og søstra mi, tilbake til Ellen.

    Mens Rahel spiste der.

    Og dro tilbake dagen etter, eller noe.

    Det satt også en transvestitt, på med Reto, en mann med blond parykk, i 30-årene vel, som Reto kjørte til Basel.

    Så hva det kollektivet var, det er vanskelig å si.

    Men jeg prøvde å le litt av han transvestitten, til søstra mi, da vi satt bak i bilen.

    For sånne fantes det ikke på videregående i Sande, eller på Berger.

    Men søstra mi skjønte ikke poenget.

    Så kanskje hun trodde det var en dame, eller at hun hadde truffet der på gården der.

    Hva vet jeg.

    Søstra mi, snakket litt tysk, fra ungdomsskolen osv.

    Mens jeg hadde sjakk og bordtennis, i stedet for tysk.

    Men, tanta mi, Ellen.

    Hun spurte meg, første dagen der vel.

    Om jeg skjønte hva hun sa, når hun prata på tysk til Rahel.

    Men jeg skjønte ikke noe da.

    Men da mobba Ellen meg nesten litt.

    Jeg følte meg litt dum.

    Så da tok jeg det som en utfordring, og prøvde å skjønne noen tyske ord og sånn da, etterhvert.

    Jeg og fattern og Haldis og Christell, vi var jo i Jugoslavia, i 1980, og da kjørte vi jo gjennom Tyskland og Østerrike.

    Så da lærte vi å si danke schön osv., og bitte schön, når vi skulle handle i en butikk i Østerrike, etter å ha kjørt gjennom Tyskland.

    Så det huska jeg jo.

    Men noe særlig mer tysk, kunne jeg ikke.

    Men når jeg gikk tur med Moses, så begynte slaktern å prate til meg, og en dame som gikk tur med hunden å prate til meg.

    Og en kar som skøyt med luftgevær, på markedet i nabo-landsbyen.

    Men da skjønte jeg aldri hva de sa.

    Men de kjefta ikke.

    Så Sveits er ikke så ille, vil jeg si.

    Så sånn er det.

    Politiet i Basel, la jeg merke til, de gikk bevæpnet.

    Kom jeg på.

    Og Ellen sa at de hadde problemer, med italienske gjestearbeidere der.

    Så sånn var det.

    Så det var artig ferie det.

    Jeg og Pia bytta fly, på Kastrup, og i Zurich.

    Så da vi ringte fattern, fra Sveits.

    Så sa jeg, heisann fattern, jeg ringer fra Kastrup.

    Men, neida.

    Det var bare en vits.

    Selv om jeg var bare 17, og søstra mi, 15 og et halvt.

    Så hadde vi vært mye i Danmark og England, og sånn før.

    Og dratt fram og tilbake til Larvik, aleine, med buss og tog og alt mulig, fra vi var 9-10 år.

    Så vi klarte fint å fine fram til Sveits.

    Det var ikke så vanskelig.

    Men men.

    Da vi hadde vært der i en drøy uke, så var det bare en uke til skolen begynte ca.

    Så da dro jeg inn til Basel.

    Til et reisebyrå, og fikk bestillt fly til Norge.

    For vi hadde biletter, med åpen dato for tilbakereise.

    Søstra mi ville bli der lengre.

    Men jeg tenkte, at vi måtte ha noen dager, på å venne oss, til å være i Norge igjen.

    For da, når jeg gikk i butikker i Drammen, Narvesen osv., så var det uvant å snakke norsk.

    Men men.

    Anette Bøe, satt og venta på det samme flyet, fra Basel til Zurich.

    Hun satt med tettsittende treningstøy.

    Kanskje det var langrennsbukse.

    Det så sånn ut.

    Hva vet jeg.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • E-post til tante Ellen i Norge. (In Norwegian).

    RE: ‏
    From: Erik Ribsskog (eribsskog@hotmail.com)
    Sent: 30 October 2008 02:09:56
    To: ripsen@bluewin.ch

    Hei,

    tror du jeg spørr om det for morro skyld da?

    Hvis noen spørr om klærna sine og vitnemål osv., så skjønner man vel av seg selv, at det er noe man
    trenger.

    Jeg har fått ny e-post adresse nå:

    eribsskog@gmail.com

    Jeg sjekker ikke hotmail-adressen så ofte.

    Men, nå har jeg vel forklart alle i familien, at jeg ble jaget fra gården til Martin og Grethe, i 2005,
    uten annet enn klærna jeg hadde på meg.

    Og jeg har prøvd å ringe Martin, to ganger vel, men han svarer ikke på mobil.

    Og jeg klarte ikke å finne på telefonkatalogen online, at han har fasttelefon.

    Og han var også med på det greiene, at jeg ble jaget vekk, eller forsøkt drept der,
    på 35-årsdagen min, i juli 2005.

    Men det er greit, jeg driter i de tingene.

    Men bare la meg være snill å slippe å høre at familien i Norge savner meg, når de ikke bryr seg
    om å sende klærna ens engang.

    Så jeg tror det er best at jeg bare kutter båndene, til familien i Norge.

    For som jeg skrev på Rahels Facebook-side, så er det å gi støtte, og å bry seg osv., det er ment å
    gå begge veier, og ikke bare fra en person.

    Så jeg orker ikke mer av det tullet med familien i Norge, som ikke klarer å sende klærna til folk i
    familien engang.

    Så jeg sier takk for meg.

    Så får dere ha fortsatt lykke til.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    > Date: Tue, 28 Oct 2008 20:54:56 +0000
    > From: ripsen@bluewin.ch
    > To: eribsskog@hotmail.com
    > Subject:
    >
    > har du bedt meg sende noe til deg? det skjønner jeg ikke. du spurte om kofferten din var på låven hos martin,og det
    > visste jeg ikke. du får spørre ham. n

  • E-post fra tante Ellen. (In Norwegian).

    (No Subject)‏
    From: ripsen@bluewin.ch (ripsen@bluewin.ch)
    You may not know this sender.Mark as safe|Mark as unsafe
    Sent: 28 October 2008 20:56:15
    Reply-to: ripsen@bluewin.ch
    To: eribsskog@hotmail.com

    har du bedt meg sende noe til deg? det skjønner jeg ikke. du spurte om kofferten din var på låven hos martin,og det visste jeg ikke. du får spørre ham. n

  • Dagens StatCounter II: Noen med Mac søker på ‘ellen ribsskog mother of erik ribsskog’, på Google. (In Norwegian).

    Dagens StatCounter II: Noen med Mac søker på ‘ellen ribsskog mother of erik ribsskog’, på Google. (In Norwegian).

    http://www.google.no/search?hl=no&q=ellen%20ribsskog%20mother%20of%20erik%20ribsskog&btnG=S%C3%B8k&meta=

    Det er ikke riktig.

    Min mor, het Karen Margrethe Elisabeth Ribsskog, og døde i 1999.

    Hun brukte ikke mellomnavnene så ofte da.

    Men men.

    Ellen Ribsskog, er lillesøsteren til muttern.

    Ellen, kaller seg Ribsskog, på Facebook, men hun heter Savoldelli egentlig, fremdeles, (sa kusina mi Rahel her om dagen), etter sin eksmann, Reto Savoldelli, som hun skilte seg fra, for ca. 20 år siden i Sveits.

    De siste 30 årene ca., så har Ellen bodd i Sveits.

    Men hun flyttet til Stavernveien, i Larvik, for ca. et år siden.

    Ellen, pleide å henge mye i Slottsparken, i Oslo, under hippie-tida.

    Så morfaren min, Johannes, som døde i 1984, eller noe, i Spania.

    Han var ofte inne i Oslo, og leita etter Ellen.

    Ellen fikk en sønn, Joakim, som var født nøyaktig et år før meg, 25. juli 1969, som var mongoloid, og døde på slutten av 80-tallet, pga. problemer med nyremedisin osv., sa kusina mi Rahel, som er skuespillerinne i Berlin, her om dagen.

    Men men.

    Muttern, døde av kreft i 99.

    Da jeg var noen måneder og jobba på gården til onkelen min Martin Ribsskog, Karen og Ellens lillebror, i 2005.

    Så insisterte Martin, på at jeg måtte gå til lege, for å få lov å bo og jobbe på gården, som egentlig tilhørta dama hans da, nå hans eksdame, Grethe Ingebrigtsen.

    For jeg hadde hørt at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’, og det trodde ikke Martin på.

    Dr. Næss i Helgeroa, i Larvik, skrev en rapport, til en psykolog i Larvik, om bl.a. at han trodde at moren min tok selvmord. (Suicid).

    Men jeg var på sykehuset i Moss, i 1999, da moren min døde, etter et års brystkreft, og cellegift (som ikke gjorde at håret fallt av, men ble grått), på Radiumhospitalet i Oslo osv.

    Men men.

    Jeg var på sykehuset i Moss, noen få dager før muttern døde, sammen med broren min og søsteren min.

    Så jeg tror jeg ville ha visst det, hvis det hadde vært noe med selvmord.

    De er ikke så åpne disse, broren min og søsteren min, men de sa i hvertfall ikke, noe om, at det var pga. noe annet enn kreften, at hun var dårlig, og som var grunnen til at sykehuset sa, at hun kanskje ikke hadde så lenge igjen å leve.

    Så hvorfor legen i Helgeroa, begynner å skrible om selvmord, eller ‘suicid’, osv.

    Det høres helt bort i natta ut, for meg.

    Så det syntes jeg virket underlig, da jeg leste den filen.

    Så sånn er det.

    Jeg skal prøve å finne den filen, på bloggen.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her er den linken.

    (Det står mange andre feil der og, hele journalen er en forfalskning, vil jeg si):

    https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjww_H1Lm6yKLnPknVnWszzBi0GG0mSuxHIfDVORukAxut456N79a3Ydhjkherm0KQa9mcdz1RVqwZsPXgNdf7J54e5pzK9X2Oer6qI2nYi7CRDQ_SXkFwBObrxQGWuwMyXrsEpfjGwRCu4/s1600-h/scan0011+paint.JPG