PS.
Det her er favorittsangen til Glenn Hesler, forresten, (eller ihvertfall en av dem):
PS 2.
ØA likte den sangen her:
PS.
Det som skjedde så, var at jeg bare ble stående der.
(Det var ganske mørkt i stua).
Og de to negerne våkna og henta en tredje neger, (Keyton?), som var på rommet til søstera mi, (sammen med henne).
Og søstera mi også dukka opp, i stua/gangen der.
Så dro de tre negerne i samla flokk, bort til t-banen vel, mens de diskuterte noe greier på engelsk, mener jeg det var.
Om at han ene hadde sagt at det var søstera mi sitt sted, eller noe sånt.
Jeg fikk ikke helt med meg hva det var.
Så sånn var det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Men etter det her, så var søstera mi, Pia, veldig sur.
Hu mente at det var også mine gjester.
Men det var jo bare tull.
Vi hadde jo hver vår husholdning, og vært vårt rom.
Men hu syntes at jeg hadde plikt til å bomme bort sigaretter, til hennes (neger)-gjester.
(Som jeg ikke visste at var der engang).
Så hu mente at hu hadde rett til å gå inn på mitt rom, og ta min røyk.
Noe jeg var helt uenig i da.
Så etter dette, så begynte jeg å låse døra til rommet mitt, om kvelden, noe jeg nesten aldri hadde pleid å gjøre, før denne episoden.
Søstera mi var den som gikk mest ut på byen, av vi som bodde der, etter at jeg var ferdig med militæret.
Natta før den første dagen jeg skulle jobbe alene som leder på Rimi Nylænde, (rundt den samme tiden som dette, våren/sommeren 1994).
Så kom søstera mi hjem fra byen, med en kavaler, (Keyton?).
Så hadde hu glemt nøkla sine.
Så hu klatra opp til vindusruta, til rommet mitt.
Og vekte opp meg.
Så jeg fikk minimalt med søvn, før jeg skulle jobbe som leder, den første dagen.
(En lørdags ledervakt, var på 11-12 timer, så da trengte man egentlig all den søvnen man kunne få, natten før, syntes jeg, siden man jo burde være våken i tilfelle noen kunder lurte på noe, eller noe).
Så det har hendt at jeg har lurt på det, om min søster Pia, saboterte for meg med vilje, sånn at jeg skulle være trøtt på jobb, den første dagen jeg jobbet som leder i Rimi.
Jeg har lurt på det ihvertfall.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 3.
Pia sa også det, et par dager seinere, at de neger-gjestene hennes, ikke kunne ha stjålet juice fra meg.
For, (som hu sa), ‘vi har jo ikke noen saks’.
Sa hu, mens hu gliste, og gikk ut av stua, hvor jeg og Glenn satt og så på TV da.
(Det ga jo ingen mening, man kan jo åpne de juice-kartongene, (de uten perforering), med en kniv, eller med fingra, som jeg noen ganger gjorde, for jeg var/er ganske sterk i klypa.
Men men).
Så sånn var det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 4.
Her er mer om dette:
![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Ran av Ark
|
Pål Magnusson <paal.magnusson@steinsakspapir.com> |
Wed, Sep 2, 2009 at 3:14 PM | |
|
To: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> | ||
| ||
http://www.dagbladet.no/tegneserie/#rocky
PS.
Og når jeg ser den der Zofies Verden, (en norsk tegneserie), med bare nakne damer, og hvor dem er veldig direkte om sex og alt mulig sånt.
Da ser jeg nesten en russisk tegneserie, synes jeg nå.
Hvor det kanskje ikke er så mye distanse mellom folk.
Det er jo forslag i Norge, (kom jeg på nå), fra Politiet, om å fjerne det at æreskrenkelse, skal være kriminelt.
Det er nesten som at det er en slag ‘russifisering’, som foregår, av det norske samfunnet, synes jeg.
Så sånn er nok det.
Og sånn er det kanskje også øst i Sverige, tenker jeg nå.
Der hvor han Rocky bor vel.
At russerne med KGB og Stasi og russisk mafia, osv., tar over, lurer jeg.
Kanskje hu dama til Rocky er noe russisk mafia, tenker jeg nå.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
For jeg fikk jo en del kritikk mot meg, da jeg jobbet som butikksjef i Rimi, på Rimi Nylænde, på Lambertseter, fra 1998 til år 2000, og på Rimi Kalbakken, i Groruddalen, fra høsten år 2000, til våren 2001.
Og kritikken kom fra blant annet ekstrahjelper på Rimi Nylænde, (Ida og Benedikte aka. Benny vel), og en assistent, Kjetil Prestegarden, på Rimi Kalbakken.
Og kritikken gikk på at jeg ikke gjorde noe, eller ikke gjorde nok, arbeid, på jobben.
Men, som Dilbert nevner her, så er det visst noe som heter ‘uverifiserbar produktivitet’.
Et uttrykk som jeg ikke kan huske å ha vært borti før.
Men det kunne jeg jo ha sagt da, (selv om de i Oslo Øst nok ville sagt at jeg var en snobb), at det arbeidet jeg gjorde som butikksjef, ofte kunne være ‘uverifiserbart’.
(Selv om jeg da kanskje hadde snakket over hue på dem?).
Og da hadde nok de Østkantfolka antagelig nok bare begynt å mobbe meg.
Men men.
Men jeg kan jo prøve å forklare.
I tilfelle det er noen folk som leser bloggen, som ikke er fra Oslo Øst, (for å tulle litt).
Mye av arbeidet, som en gjør i en butikk, er arbeid som ikke kan verifiseres.
For eksempel, så plukker man kanskje opp kvitteringer/søppel fra gulvet i inngangspartiet, man sorterer ut dårlig frukt fra fruktdisken, man henger opp prisplakater som har falt ned, man setter vogner på plass, man rydder bort papp fra hyllene, man tar bort varer som har gått ut på dato og rydder kanskje i kjølediskene, man hjelper kanskje noen ansatte og svarer på spørsmål de har om arbeidet, man må ta telefoner og bestille nye stativ til fruktposene i frukta, for eksempel, man må ringe et kjølefirma hvis fryserne har for lav temperatur, så man må også sjekke temperaturene i diskene, man må følge med på mulige butikktyver, og snakke med selgere, og mye mer.
Og alt dette må man gjøre,mens man hele tiden fremstår samlet og korrekt ovenfor kunder og medarbeidere.
Så alt dette kan gå i en boks, som vi kan kalle, (som Dilbert fant ordet for), ‘uverifiserbar produktivitet’.
Og da kan ikke jeg si at jeg har gjort så og så mye, for da må man jo ha en person, som dilter etter en, i butikken, og skriver opp alt hva en gjør, omtrent.
Så det ville jo blitt det skjema-veldet, i butikkene, hvis man skulle hatt det sånn.
Så man kan nesten ikke diskutere de klagene der på meg, om at jeg gjorde lite/inget arbeid, seriøst.
For da blir det bare som noe ukonstruktiv synsing mye, mener jeg, å diskutere om ting som ikke kan verifiseres.
(Ihvertfall så burde jeg hatt den samme beskyttelsen da, i jobben min, mener jeg, som i domstolene, at tvilen skal komme tiltalte tilgode.
Men men).
For jeg kunne jo ikke ventes å dokumentere alt arbeidet jeg gjorde.
(Det ville tatt for mye tid, og det finnes vel ingen butikker i verden, hvor de ansatte skriver opp hver minste ting de gjør.
Da ville det nok blitt så dyrt å drive butikkene, at prisene på matvarene hadde økt kraftig.
Så det er det vel ingen som har begynt med enda, tror jeg.
Så så lenge det ikke gikk en kar etter meg, og skreiv opp alt jeg gjorde, og lot meg få notatene, ved dagens slutt, så ville det være vanskelig for meg, å forsvare meg, mot sånne spørsmål/klager).
Og jeg hadde heller ikke det perspektivet for meg, da jeg jobbet i butikken, for jeg ventet ikke å bli angrepet på den måten.
Jeg jobbet ut ifra et kundeservice-perspektiv, (som jeg lærte om da jeg gikk handel og kontor, på videregående, og var blåruss), og ikke utifra et ‘selvforsvars’-perspektiv.
Hvis man skal diskutere noe seriøst, så må det være noe som kan måles, mener jeg.
Og uverifiserbar produktivitet, det kan ikke verifiseres, (som man skjønner av uttrykket), og derfor ikke måles.
Så hvis man skulle diskutert noe seriøst, (i forretningsverdenen), så måtte man ha diskutere tall, mener jeg.
(Ihvertfall når det gjelder å klage på en medarbeider).
Altså, hvor mange timer jobber den og den?
Hvor mye har omsetningen økt?
Har vi fått flere kunder?
Hvor mange klager har butikksjefen fått fra kunder, sendt til hovedkontoret?
Sånne ting kunne man ha diskutert.
Men hvis jeg hadde begynt å prate om ‘uverifiserbar produktivitet’, på personalmøtene og ledermøtene i Rimi.
Når jeg jobba i Oslo Øst.
Så hadde nok de litt ‘fæle’/rølpete Østkantfolka, begynt å angripe meg nærmest, er jeg nok litt redd for.
Og sagt at jeg var som en Vestkant-soss/snobb.
Så da tror jeg nok at jeg egentlig gjorde det rett, og bare holdt kjeft, når de Østkantfolka, (Ida, Benny/Benedikte og Kjetil Prestegarden), begynte med de, (jeg må vel nesten si), litt idiotiske, (eller ihvertfall ukonstruktive), spørsmålene/klagene sine.
Men men.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på når jeg leste den tegneserien nå, tilfeldigvis.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Og hvor vi stod og så på han Lersbryggen, da han var på jordet sitt?
(Det var vel meg og bestemor Ågot, og faren min, Arne Mogan Olsen).
Jo, det var i kjøkkenvinduet til Ågot, nesten som vanlig.
(Jeg skriver nesten som vanlig, for en gang, også på 80-tallet, så stod bestemor Ågot, og faren min, også i det samme vinduet, og så på farfaren min, Øivind, som alltid satt i stua.
Untatt denne ene gangen, når dem stod og så på, i kjøkkenvinduet, for da gikk bestefar Øivind rundt på jordet til Lersbryggen, helt alene, av en eller annen grunn.
Og da lurte farmora mi og faren min fælt.
Og jeg kikka også.
Men dette var kanskje litt seinere, så jeg kikka da heller ut av et av stuevinduene, og så at farfaren min, Øivind Olsen, gikk rundt på det jordet til Lersbryggen da.
For Ågot ble opprørt, må man vel nesten si, da hu så at Øivind gikk bortpå jordet til Lersbryggen, og det tror jeg at faren min også ble.
Og jeg lurte litt på hvorfor de skulle blande seg i, hvor Øivind gikk, og hvorfor det var så nøye, så da kikka jeg heller ut av stuevinduet gitt, siden jeg syntes dem var sånn, at dem kanskje fulgte med for mye, på bestefar Øivind, farmor mi og faren min, og at de ble sjokka liksom, bare fordi han gikk litt rundt på det jordet, som faren min noen ganger brant bråte på og sånn da.
Så det var vel mer sånn, at ihvertfall jeg ganske ofte var på det jordet.
Vi ble oppmuntra til å fange humler, en sommerferie på 70-tallet, av bestemor Ågot og bestefar Øivind, og onkel Håkon og/eller faren vår vel, på det jordet, som barn, jeg og søstera mi, Pia Ribsskog, mens vi fortsatt egentlig bodde hos mora vår, Karen Ribsskog, i Larvik, men var på feriebesøk, på Sand/Bergeråsen da, hos vår fars familie, (noe vi, eller ihvertfall jeg, syntes var ganske gjevt, for da pleide vi å få mye godteri, og vi slapp skrikinga, til mora vår, som kunne være veldig slitsom/anspent, syntes jeg. Men men).
Ågot fulgte alltid med på hvem som kom til eiendommen, og ‘kringkasta’ det da.
(Bestemor Ågot var oppvokst på gård, i Rollag, i Numedal, så det var kanskje derfra hu var vant til å følge med sånn, på hvem som dukka opp.
Hvem vet).
Og Ågot var veldig ‘var’, så jeg tror ikke det var sånn, at hu noen gang gikk glipp av hvem det var, som besøkte ‘vår’ eiendom, (eller noen naboeiendommene, for å tulle litt).
Så sånn var det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog