johncons

Stikkord: Terningmoen

  • Min Bok 3 – Kapittel 55: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet III

    Det var også sånn, at lagfører Bricen, en gang var borte, (og muligens nestlagfører Frydenlund og).

    Ihvertfall så måtte jeg, som geværmann 1, noen gang, trå til, som lagfører da.

    Og det var enklere sagt enn gjort, for først og fremst Skjellum, kunne være vanskelig å ha med å gjøre da, syntes jeg.

    Så jeg var rimelig ‘laid-back’, som lagfører.

    Og jeg hørte vel litt mye på Skjellum og dem, kanskje.

    Og jeg beregnet tida, litt feil, for å pakke sammen teltet, osv.

    Så da vi skulle møte sersjant Dybvig, her eller der, så kjefta han på meg, husker jeg, fordi vi var et minutt for seint ute da, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var også lagfører, når vi skulle ha en økt, med vernedrakter, og walkie-talkier, mener jeg.

    Og det gikk vel rimelig greit, tror jeg.

    Selv om vi vel bare var fire-fem stykker, på laget da, tror jeg.

    Men da ble det så rart, når vi hadde kommet oss over det området, som vi skulle øve på fremrykk i da.

    For da var jeg liksom lagfører da, og da ble det litt rart, hvis jeg skulle prate vanlig med de andre.

    Så da bare gikk jeg litt bort for meg selv, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og også når jeg var på reservelaget, så var jeg noen ganger en slags lagfører.

    Og det gikk greit, vi skulle liksom ligge i forsvar, et lag, oppå en skråning.

    Og jeg fikk hjelp av Frisell, til å få råd, sånn at vi lå riktig, i lendet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når lagfører Bricen jobbdimma, så måtte jeg stå foran muligens, på oppstillingsplassen da, når laget skulle meldes av, osv.

    Eller om det var nestlagfører Frydenlund, som da stod foran, muligens.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig, hvis jeg skal være ærlig.

    Jeg var vel uansett mest klar for å dimme, og begynne på mitt ‘egentlige’ liv, på den her tida.

    Selv om jeg husker det, at jeg grua meg, til repøvelsene, og tenkte sånn, at jeg skulle prøve å holde meg i brukbar form, sånn at repøvelsene ikke kom som et like stort sjokk for meg, som førstegangstjenesten hadde gjort da.

    (Selv om Paulsen, på lag 2, var uenig i dette, husker jeg, og sa at han ikke kom til å tenke noe særlig, på rep-øvelsene da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, når vi hadde FYFO, (fysisk fostring), i en økt, i Leto-hallen, under ledelse, av sersjant Dybvig.

    Så sleit jeg, for det var sirkeltrening.

    Og jeg var litt fysisk svak, (må jeg vel si), så jeg klarte ikke å ta armhevinger, så lenge som det var meninga, at vi skulle da.

    Og da begynte Frisell og Grønvold, og en til vel, å kødde, med meg da.

    Og de lot som at de var like svake som meg, og ikke klarte å ta armhevninger da, (mens de jamra seg, osv., da).

    Og det som skjedde da, det var at de fikk kjeft av sersjant Dybvig, og måtte ut på en ekstra løpetur, om kvelden, vel.

    (Mener jeg at det var, ihvertfall).

    Og da møtte jeg dem, på vei, til eller fra kantina vel, (mener jeg å huske).

    Så hva Frisell og de, ville fram til, med den her mobbinga, av meg, det veit jeg ikke.

    Men jeg var ihvertfall antagelig den dårligste til å ta armhevinger i troppen, da.

    Og da skjønte sersjant Dybvig, at de tre spilte mens jeg ikke spilte da, (tror jeg ihverfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var jo også sånn, (som jeg vel har skrevet om, tidligere, i Min Bok 3), at jeg en gang fikk kjeft, av folka, på reservelaget.

    For dem mente det, at jeg hadde ledet arbeidet, med å sette opp lagstelt, på under ti minutter, (var det vel), for bra.

    For reservelaget klarte kravet, og det var det vel noen av de ‘vanlige’ laga, som ikke klarte, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så jeg fikk kjeft da, siden mange av de som var, på reservelaget, ikke ønsket å imponere befalet for mye, da.

    Siden de gjerne ville dimme da, og da lønte det seg ikke for dem, å fremstå, som ‘mønstersoldater’ da, mente dem vel.

    Så folka på reservelaget, det var ofte folk, som var dyktige, som soldater.

    Så det var nok ikke evnen det skortet på der, oftest, tror jeg.

    Det var nok mer viljen, (av en eller annen grunn), som det skortet mer på da, (vil jeg nok si, at det virka som, for meg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en god del mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 54: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet II

    Noe rimelig dystert, (må man vel kalle det), som hang over Geværkompaniet, vinteren 1992/93, forresten.

    Det var det, at det første stedet, hvor det ble femten minusgrader, av en militærleir i Nord-Norge og Terningmoen.

    Den leiren, den skulle ha gassmaske-testing-øvelse, på tre dager, om vinteren.

    (Siden Forsvaret dreiv og testa nye gassmasker da, på den her tida).

    Og alle, (eller ihvertfall mange av dem), som hadde vært med på den første gassmaskemaske-øvelsen, (om høsten, 1992), de fortalte om hvor forferdelig det hadde vært da, å gå, sove og løpe osv., med gassmaske, tre dager, (eller noe), i strekk, da.

    De mente at det nok ville bli mye frostskader osv., (var det vel), når vi måtte gå med gassmaske konstant, i tre dager, i temperaturer på rundt femten minusgrader, da.

    (Ble det sagt ihvertfall, husker jeg).

    Vi fem beste skytterne, i troppen, vi slapp jo unna den første gassmaskeøvelsen, siden vi ble tatt ut, til å være tropp 1 sine representanter, i garnisjonsmesterskapet i skyting, på Terningmoen, høsten 1992.

    (Som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 3).

    Men vi i Geværkompaniet, vi hadde flaks da.

    For selv om Elverum var kjent for å være et ‘kuldehøl’, så ble det tidligere minus femten kuldegrader, i den aktuelle leiren i Nord-Norge da, (ble det sagt, ihvertfall).

    Så vi i Geværkompaniet, vi slapp unna denne ‘mareritt-øvelsen’ da, (som de fleste av oss vel hadde grudd seg til, og vel hadde håpet at vi kom til å slippe unna).

    (Selv om det jo selvfølgelig var synd på de som var i Nord-Norge, og måtte gå gjennom dette da, som vi trodde at nok måtte være som et ‘helvete’).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når vi gikk tre-mila, så mener jeg at det var Quickstad, (lagfører på lag 1), som dukka opp på en sånn slags ‘sanitets-post’, samtidig med meg, etter en mil, eller noe, kanskje.

    Og da var Quickstad helt desperat, og brølte nesten om at han måtte få masse vaselin, som han skulle smøre seg med i ræva, for å unngå å få gnagsår der da, (som var et triks som ble nevnt vel, i forkant av tre-mila), for å klare kravet, da.

    Men denne spesielle oppførselen, (syntes jeg at det var, ihvertfall, for Quickstad virka jo helt gæern nesten, må man vel si), den gjorde meg nesten litt sjokka, og dempa nok min motivasjon litt, for å klare kravet da, (vil jeg nok si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I julegave, jula 1992, så fikk Axel et sånt håndkle, fra Forsvaret, fra meg, (husker jeg).

    Det var fordi at Forsvaret, de hadde noen håndklær, som var hvite, og også noen andre, som det stod ‘Forsvaret’ på, da.

    Og jeg hadde da klart å sende med et av mine egne håndklær, en gang, til vaskeriet, på Terningmoen, (for jeg syntes kanskje at tre håndklær, i uka, (var det vel), kunne bli litt lite, noen ganger).

    Så Axel fikk et sånt håndkle av meg da, som det stod Forsvaret på da, i julegave, jula 1992, da han var fjorten år vel.

    Jeg vet ikke om han syntes, at det var noe kult.

    Og det er mulig at han fikk noe annet i julegave og, for håndklær er jo ikke så dyre akkurat.

    Men jeg tenkte kanskje at gutter som gikk på ungdomsskolen, syntes at det var kult, med ting fra Forsvaret da.

    Og de håndklærna, det var det eneste, som det var mulig å nesten få ‘lurt’ til seg da, fra Terningmoen.

    (Uten at det ble TS-er og masse styr da).

    Og Axel fikk vel også en bursdaggave, fra militærbutikken Top Secret, (der hvor jeg pleide å kjøpe varmeposer), enten i 1992 eller 1993, vel.

    (Jeg mener at jeg dro med Axel dit, og lot han få velge en bursdaggave da.

    Hvis jeg ikke husker helt feil da).

    Og Axel fikk vel også seinere den grønne NATO-genseren min, (mener jeg), etter at jeg flytta til St. Hanshaugen, i 1996, (mener jeg at det var).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sersjant Dybvig, han kom inn på rommet, til lag 2, en gang, en stund, etter at vi hadde gått tre-mila.

    Også sa han til Sundheim, at han måtte gjøre klar pakningen, for han skulle være med, å gå tre-mila, på nytt.

    (Siden han ikke hadde klart kravet da).

    Mens jeg også var inne på lagsrommet da, (og overhørte det her).

    Men Dybvig sa ikke noe til meg.

    (Enda jeg heller ikke hadde klart kravet).

    Og i Forsvaret, så er det liksom et sånt ordtak, (halvveis på fleip vel, men likevel), som sier, ‘er du i tvil, ikke spør’.

    Men jeg tenkte kanskje at det var fordi at jeg hadde så mange andre merker, (jeg hadde vel sju ferdighetsmerker, på den her tida vel), at jeg slapp, å prøve å klare tre-mila, på nytt, da.

    (Noe sånt).

    Men Sundheim og jeg, vi ble ihvertfall uansett forskjellsbehandla da, (av sersjant Dybvig), (må jeg vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ragnhildsløkken, som jeg var på samme lag som, (lag 2), etter jul.

    Han bodde jo i Elverum.

    Og dro jo da naturlig nok hjem, hver dag, etter tjenestens slutt.

    Men lagfører Bricen, (var det vel), han hadde vel mast, på Raghnhildsløkken, (mener jeg at det var), om at han, måtte tilbringe mer av fritida si, på brakka.

    (For å få et bra sosialt miljø, i laget, eller noe).

    Men det ville ikke Ragnhildsløkken da, og han begynte å bable om at grunnen, det var at det var noen på rommet, som absolutt måtte ‘lukte mann’.

    Jeg lurer på om han mente meg.

    For jeg var noen ganger så sliten etter øvelser, for eksempel, at jeg bare la meg i senga, med klærna på, og sovna da.

    Før jeg fikk dusja og sånn, da.

    Og jeg gadd vel ikke å dusje hver dag der heller, (siden det bare var mannfolk der da, for det meste, liksom).

    Og jeg hadde jo blitt mobba, av Øverland, en gang, når jeg skulle dusje, (når jeg var reserve og bodde på stabsrommet, da).

    Men uansett, så syntes jeg vel ikke at det var nødvendig akkurat, å dusje hver dag, når man bare var i leiren, uansett.

    Men den siste tida, som jeg jobba på OBS Triaden, så dusja jeg jo hver kveld, da.

    Og etter militæret, når jeg jobba på Rimi, så begynte jeg å dusje, hver morgen, før jeg dro på jobb, (husker jeg).

    Men å være i militæret, det var liksom ikke det samme, som å jobbe i ferskvaredisken, på OBS Triaden, mente jeg nok da.

    Og jeg syntes også at tjenesten var såpass slitsom, at det var ofte, at jeg rett og slett ikke orka å dusje, og.

    Uten at jeg husker helt nøyaktig hvordan det her var nå.

    Men jeg mener at Ragnhildsløkken klagde ihvertfall, på de av oss, på lag 2, som ikke dusja hver dag da.

    Så det var kanskje på grunn av klaginga hans, (og klaginga til han typen til hu Ungbo-Anita, et år eller to før det her da), at jeg begynte å dusje, hver morgen, etter at jeg var ferdig med militæret, ihvertfall.

    For det var ikke sånn, at jeg dusja hver dag, før jeg begynte å jobbe på OBS Triaden, ihvertfall.

    Fordi jeg pleide ikke å lukte så vondt heller, (på den tida), tror jeg.

    Men jeg begynte kanskje å lukte litt vondere, når jeg begynte å komme litt opp i 20-åra.

    (Mener jeg å huske ihvertfall.

    Som jeg har skrevet om i Min Bok 2 vel.

    At jeg merka at det begynte å lukte rimelig vondt/ramt under arma mine, en gang, mens jeg dreiv og leste til eksamen, på NHI, våren 1992, var det vel).

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ragnhildsløkken han kom også en gang, med et rart utbrudd, mens han stod på gangen vel, like utafor rommet, til lag 2.

    Og det var at han sa til noen, at ‘pikken min, den er lang og tynn, akkurat som meg’.

    Men hvorfor han sa det her, det veit jeg ikke.

    Men han sa det vel til Bricen kanskje, det er mulig.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    Men alle de som var på lag 2, (mer eller mindre, ihvertfall), de hørte vel det her, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg har vel skrevet om, (mener jeg å huske, ihvertfall), tidligere, i Min Bok 3, at jeg lurte på, om lagfører Bricen, (på lag 2), var homo/bifil.

    Og en av de viktigste grunnene, til at jeg lurte på det, det var det, at en gang, så hadde Bricen lagt seg tidlig.

    (Eller om han lå og sov, i senga si, med klærna på).

    Og da snakka han i søvne, husker jeg, og sa ganske høyt, ‘å Ribsskog’.

    Akkurat som om han drømte om meg, eller noe.

    Men da sa jeg ingenting, men bare la det her på minnet, da.

    Så Bricen er nok rimelig tvilsom, vil jeg si, (som det vel heter).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som hendte, det året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 53: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet

    En gang, som jeg stod utafor rommet til reservelaget, (eller om det var rommet til lag 3).

    Så begynte Grønvold, (fra Son vel), plutselig å prate om ‘pakkisa utafor Oslo City’, (eller noe).

    Uten at jeg helt skjønte hva det var, som Grønvold mente.

    Men Grønvold var ganske sur/opprørt, da han sa det her.

    Så jeg skjønte at jeg var uønska der, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, når jeg stod i dusjen der, i brakka, på Terningmoen.

    Så stod han med det mørke, krøllete håret, på lag 1, (Brisner?), også i dusjen der.

    Og jeg hadde litt problemer med kviser, på den her tida, så jeg brukte sånn Clerasil ansiktsvask, (husker jeg).

    Og Brisner spurte om han kunne få litt av den da.

    Og jeg sa at det var greit.

    Også spurte Brisner om jeg hadde såpe og.

    Og det sa jeg at jeg hadde.

    Men det var bare et vanlig gammeldags såpestykke, (av merke Sterilan vel, som faren min hadde pleid å kjøpe), og det såpestykket, det ville ikke Brisner låne likevel da, (når han så det), i dusjen, på brakka der da.

    Han hadde vel trodd at det var dusjsåpe, som jeg hadde, tror jeg.

    (Og syntes nok kanskje at det var litt for intimt da, å dele et gammeldags såpestykke.

    Men det hadde ikke jeg tenkt på akkurat, at det liksom skulle være som noe intimt, å dele et sånt såpestykke.

    For jeg var ikke vant med det, å ha mine egne såpestykker, da jeg vokste opp, på Bergeråsen.

    For faren min pleide noen ganger å dusje der, i leiligheten ‘min’, så det var sånn at faren min og meg, delte de samme såpestykkene da.

    Og sånn var det vel hos mora mi og, tror jeg, at alle der brukte det samme såpestykket).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sersjant Dybvig, han hadde kanskje ikke det samme ‘macho-imaget’, som mange av de andre troppsbefala.

    Dybvig hadde kanskje mer image som ‘myk mann’, (eller noe).

    Han hadde ihvertfall ikke en sånn streng, gammeldags lederstil.

    Så det ble sånn, syntes jeg, at man kunne fleipe litt, når Dybvig var leder, for en økt da.

    (Det ble ihvertfall sånn.

    Uten at dette var noe gjennomtenkt, fra min side.

    Men når jeg tenker tilbake på det nå, så husker jeg jo det, at jeg liksom var litt rappkjefta noen ganger, når Dybvig var leder for troppen da).

    For eksempel, så øvde vi på angrep på ski, om vinteren, en av de første månedene, i 1993 vel.

    Like ved skytebaneveien, på Terningmoen da.

    Og da sa Dybvig at vi måtte passe på, at ikke vinden ledet, fra oss, og mot de vi angrep.

    Og da spurte jeg, om det var fordi at de ikke skulle ‘lukte oss’.

    (Jeg fleipa da.

    For jeg var litt lei da).

    Men da sa Dybvig at dette ikke var noe Sølvpilen-greier.

    (Noe sånt).

    Så Dybvig prøvde kanskje å være litt morsom, og prøvde kanskje å være nesten ‘kamerat’, og ha en litt sånn fleipete tone, med oss soldatene, da.

    Men det var vel for at ‘fi’ ikke skulle høre oss, at man ikke måtte angripe, i den retningen, som vinden blåste, (når man angrep på ski, da), tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som vi gikk, ledet av sersjant Dybvig, for å skyte, (eller noe), et eller annet sted, langs skytebaneveien vel.

    Så husker jeg at Dybvig klagde, og sa at vi gikk som en ‘saueflokk’.

    Og da tulla jeg igjen da, og sa ‘bæ’.

    Og da sa Dybvig at, ‘jeg venta på det’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg var lei, på nyåret, i 1993 vel.

    Så skulle vi gå et eller annet sted da, i kulda.

    (Og jeg var skikkelig lei da).

    Så mens vi gikk, hele troppen da, så var jeg så lei/oppgitt, så jeg var litt sånn sarkastisk da, (heter det kanskje).

    Også begynte jeg plutselig å synge/si høyt, noe fra en DumDumBoys-sang, som ofte hadde blitt spilt, på rommet til reservelaget, ihvertfall.

    Og det var: ‘Å som sola skinner, jeg har solbriller på’.

    Også var det i januar, og med mange minusgrader osv., og vi hadde noe som virket som en nesten endeløs rekke av kalde vinterdager, med streng disiplin og mye tjeneste utendørs, foran oss, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg hadde tatt ‘helgeperm-toget’, fra Elverum og til Oslo, en fredag ettermiddag.

    (Dette var kanskje våren 1993.

    Jeg husker ihvertfall at jeg gikk i permuniform-bukse og skjorte, men at det vel var såpass varmt, at vi ikke hadde feltjakkene våre på oss også).

    Så var det to amerikanske damer, i begynnelsen av 20-årene vel, som stoppet meg, nederst i Karl Johan, (eller om det var på Jernbanetorget), og spurte meg, om hvor Stortorget lå.

    (På engelsk da).

    Jeg skulle jo gå til den Rimi-butikken, ved Grev Wedels Plass, (hvor jeg pleide å kjøpe matvarer, for helgen).

    Så jeg sa til dem, at jeg kunne vise dem hvor Stortorget lå, for jeg gikk jo den veien, uansett.

    Mens vi gikk nederst i Karl Johan der, så så de to amerikanske damene, en narkoman, som var helt i heroinrus, (eller noe), og som hadde spasmer da, (eller noe).

    Og de to amerikanske damene, de begynte plutselig bare å le fælt, av han heroinmisbrukeren, da.

    Noe jeg som jeg ikke likte, for det var ikke vanlig, i Norge, at man stod og pekte på, og lo av, sånne ‘stakkarer’, da.

    De skulle man liksom synes synd på, da.

    Så jeg merka at de her to damene nok hadde en annen kultur da, (for å si det sånn).

    For de syntes visst bare at han narkomane var morsom da.

    Og når vi kom opp til ved Domkirken der, så pekte jeg, og viste de damene, hvor Stortorget og sånn var da.

    Og akkurat på hjørnet av Karl Johan og Kirkegata, (heter det vel der), så stod det en politikonstabel, (husker jeg).

    Og han så stygt på meg da.

    (Sånn som jeg oppfattet det, ihvertfall).

    Akkurat som om jeg gjorde noe galt, fordi jeg visste de her to amerikanske damene veien, og chatta litt med de, da.

    Akkurat som om det skulle være noe kriminelt, eller noe.

    (Når jeg bare hjalp de to damene, som hadde bedt meg om hjelp, og var galant og høflig da, må jeg vel si, at jeg vel prøvde å være, ihvertfall).

    Men jeg så aldri de her damene igjen.

    Jeg hadde vel spurt dem, om dem skulle ut på byen kanskje, den helgen.

    Men det ble ikke til, at jeg avtalte å møte dem, (eller noe).

    Og jeg gikk vel ikke ut på byen selv engang den helgen, tror jeg.

    (Selv om jeg ikke husker det helt sikkert).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 51: Mer fra førstegangstjenesten

    På Ungbo, så husker jeg det, at Wenche der, maste på meg, mens jeg var på badet, en gang.

    Hu måtte på do, sa hu.

    Og jeg dreiv vel og barberte meg eller pussa tenna eller dusja, eller noe.

    Jeg svarte at hu kunne jo bare bruke den andre doen der.

    (For det var ikke bare do på badet, det var også en do ikke langt unna utgangsdøra der).

    Men Wenche likte ikke å bruke den doen, for den var ‘ekkel’, (eller noe), sa hu.

    Men jeg hadde jo vært på vinterøvelse og bæsja på papp-doer, (og forskjellige rare steder), i militæret.

    Så jeg syntes ikke noe synd på henne da, men sa at hu kunne bare bruke den doen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg forklarte også til Wenche, en gang, (på begynnelsen av førstegangstjeneste-året vel), at jeg sleit, når jeg gikk på marsj, osv., i militæret.

    ‘Når du ikke er vant til å gå med sekk så’, svarte Wenche.

    Så det var tydeligvis noe med det, at man burde være vant til å gå med tursekk, på for eksempel fjellturer, osv., da.

    (Skjønte jeg da).

    Hvis jeg hadde vært vant til det, så hadde nok førstegangstjenesten gått litt lettere, (vil jeg nok tippe på).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På en øvelse med Geværkompaniet, (det er mulig at vi var ved Kongsberg der to ganger), så lå noen av oss soldatene, i samme telt, som noen reserveoffiserer vel.

    (Av en eller annen grunn).

    Og han ene, han skrøyt fælt, av det norske forsvaret.

    For han hadde vært på en rep.-øvelse nylig, og da hadde han ene vært lege, og han andre ingeniør, osv.

    Og det trodde han ikke at var vanlig, i andre land, at soldatene var så høyt utdannede.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En dag, den siste uka, (var det vel), av førstegangstjenesten.

    Så klagde jeg på kompaniets oppstillingsplass, (var det vel), til troppsjef ‘Kalesj-Bjørn’, fordi at såpepulveret, til vaskemaskinen, på badet, på brakka, var tomt.

    Jeg lurte på hvorfor ingen hadde fylt opp det, når det gikk tomt.

    Men da skjønte ikke troppsjefen noe, (husker jeg).

    Og troppsass. Øverland sa at det var Velferden, (eller noe), som hadde kjøpt en stor sekk, da.

    (Noe sånt).

    Så hele det siste halve året, (eller noe), i Geværkompaniet, så fikk vi gratis vaskepulver, unntatt den siste uka da, da måtte vi kjøpe det selv.

    Og det var vel ikke så lett å få tak i, på Terningmoen, tror jeg.

    Selv om de kanskje solgte noe i kantina.

    Det er mulig.

    Så da klagde jeg da, en av de siste dagene der.

    Men de andre i troppen, de brydde seg kanskje ikke noe om det, for de vel sikkert ei mor som vaska klær for dem hjemme, (de fleste av dem ihvertfall vel).

    Mens jeg hadde en litt kronglete vaskekjeller-ordning, i Skansen Terrasse der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter tjensten, en vanlig dag, på Terningmoen.

    Så kunne jeg sitte i kantina der, og spise Pizza Grandiosa, drikke cola, og lese i VG eller Dagbladet.

    Og kanskje også spise noe godteri og kanskje potetgull.

    (Skjellum var så imponert av Kims, (mener jeg å huske at han sa til Sundheim, på lagsrommet en gang vel), som på den tiden hadde en kampanje, for sin ganske gode Snack Chips, vel).

    Men etter at jeg hadde sitti i kantina, i en time eller to kanskje.

    Så gikk jeg tilbake på brakka og leste i en bok eller tegneserie da, husker jeg.

    Jeg gadd ikke å sitte sammen med ‘TV-gjengen’, i kantina der, og se på Baywatch, på den nye TV-kanalen TV2, (husker jeg).

    (Som det var en hel gjeng, som pleide å gjøre, mener jeg å huske).

    Jeg hadde vel sett nok ekte pupper, i min tid, så å se på noen amerikanske damer som fløy rundt i noen røde badedrakter, på en strand, på TV, det ble liksom ikke det samme da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg var på reservelaget, så var det vel Frisell og de, som spurte meg, om jeg ikke hadde lært, hvordan man kunne lage seg et belte, av en bit hyssing, (for eksempel).

    Nei, det hadde jeg ikke lært, forklarte jeg.

    Og det lurer jeg på om var noe slags ‘arbeiderklasse-triks’, (eller noe).

    For det hadde aldri jeg lært da.

    Men en god del av de på reservelaget kjente visst til det trikset da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så tok Frydenlund, (som var nestlagfører, på lag 2, som var det laget, som jeg også var på, på den her tida), og en annen soldat, (som jeg ikke husker hvem var nå, men det var muligens Løvenskiold), og dro meg med, til velferdsbygningen, for å se på Basic Instinct, (med Sharon Stone), på en stor TV, som de hadde der.

    Og det var litt rart, husker jeg, at jeg syntes.

    At Frydenlund og en annen kar, dro meg med dit, for å se den filmen.

    For det var sjelden at Frydenlund og jeg, fant på noe sammen, på fritida, (for å si det sånn).

    (For han pleide jo ikke så ofte å henge på lagsrommet, akkurat.

    Men han var vel mest på stabsrommet da, og spilte Monopol, osv).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, på våren 1993, når troppen var ute i skogen, i leirområdet, på Terningmoen.

    Så begynte plutselig noen folk i troppen, å kødde med meg, og kasta kongler, osv., (på meg da).

    Når jeg lå og slappa av da.

    Og Haraldsen, han ville ikke slutte.

    Så jeg fant en rot eller kjepp, eller noe.

    Og til slutt så ble jeg så lei av, at Haraldsen ikke ville gi seg, (med køddinga si da).

    Så jeg sa til han, at han kunne stappe den kjeppen oppi ræva da.

    (Foran hele troppen omtrent vel).

    Siden Haraldsen ikke ville la meg være i fred da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten også en kjent svensk/norsk ishockeyspiller, ved navn Patrik Eide, som avtjente førstegangstjenesten, på Terningmoen, det året jeg var der.

    Og han lurer jeg på, om var i troppen vår, i begynnelsen.

    For jeg mener å huske det, at han var med på å arrangere infanterimerke-konkurransen der, høsten 1992, og da heia han vel litt på meg, (tror jeg), på svensk vel, da jeg løp forbi, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og det tror jeg at må ha vært på grunn av at han muligens var i troppen vår først, (eller noe).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg var på lag 2.

    Så hadde jeg gått bort på Bast, (bensinstasjonen like ved Terningmoen), og kjøpt noe godteri, en ettermiddag eller kveld, da.

    Og da hadde jeg blant annet kjøpt en pose isbre-mint da, (husker jeg).

    Og da lagfører Bricen så det, så sa han, at ‘du vet alltid hva som er godt, du’, om/til meg, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og visste jeg ikke hvor Bricen ville hen, egentlig.

    (Selv om jeg kanskje tok det som et kompliment, med en gang).

    Så da holdt jeg bare kjeft, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter juleferien, på Terningmoen.

    Så ville jeg være i form, før ‘skisesongen’ vår liksom skulle begynne, for alvor.

    Så jeg løp en av mine første tredemølle-økter, på en tredemølle, i velferdsbygningen, på Terningmoen der, husker jeg.

    Og den satt jeg til å gå ganske raskt, så jeg klarte å løpe ganske fort, på den her tida, (husker jeg).

    Vi måtte stadig løpe 3000-meter løp, på Terningmoen.

    Og kravet var at man måtte klare å løpe på under femten minutter.

    Og det klarte jeg alltid.

    I begynnelsen, så løp jeg kanskje 3000-meter, på 13-14 minutter.

    Mens jeg en av de siste månedene der, kanskje løp 3000-meter, på 11-12 minutter, da.

    Selv om jeg fortsatt røyka, mens jeg var i Geværkompaniet.

    Så man ble i god form av å være der, det er helt sikkert.

    Pettersen fra Fredrikstad, han tok seg helt ut, på det første 3000-meter løpet, så han spøy, på ‘oppløpssia’, (mens han fortsatt løp vel), husker jeg.

    Og han var også litt korpulent, så han klarte vel kanskje ikke kravet på femten minutter heller vel.

    Ihvertfall så var han en av de siste til å komme seg i mål vel.

    Men han var kanskje den som kjempa hardest da, siden han spøy, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pettersen han gikk også i et noen måneder, (var det vel), med en hvit krage, rundt halsen.

    Jeg husker at troppsjef Frøshaug, spurte Pettersen, på troppens oppstillingsplass, om han ikke snart skulle slutte å gå med den kragen.

    Så det virka som om at dette var mye opp til Pettersen selv, synes jeg.

    At han kanskje fikk mer frihet, av troppsbefalet da, enn oss andre, i tropp 1.

    Men det tørr jeg ikke å si sikkert.

    Selv om jeg husker at jeg syntes at det virka litt sånn, på den her tida.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en god del mer, som hendte, den tida, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 50: Mer fra Geværkompaniet

    Etter øvelsen i Trøndelag, så gikk praten fra troppsass. Øverland vel, (som jeg tror sov i det samme teltet muligens, som troppsbefalet, på øvelser), at sersjant Dybvig, ville at jeg, (som vel hadde vært flink til å legge en sambandsledning, på fjellet, ved travbanen, på Ørlandet/Fosen der), skulle være ny sambandsmann, i troppen.

    Men dette hadde visst ikke Frøshaug likt da, (fortsatt etter Øverland vel, sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Frøshaug ville ikke ha noe sambandsmann, i troppen, (for det var det vel ikke vanlig å ha, tror jeg, i Geværkompaniet), så jeg ble etterhvert istedet geværmann 1, på lag 2 da, når Grønning, fra Sarpsborg, ble overført til HV, etter jul, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han som hjalp meg, når jeg la den sambandsledningen, på Ørlandet, det mener jeg å huske, at var troppen sanitetsmann, (som ble kalt san. mann da).

    Og som lurer jeg på om het Bjerrå, (eller noe).

    Han var en ganske lav kar vel, (sånn som jeg husker det ihvertfall), og han hadde også en ganske rund personlighet, (fikk jeg inntrykk av, ihvertfall).

    Så det var ikke sånn, at han protesterte, når jeg sa at vi skulle legge den ledningen sånn og sånn, da.

    Han bare fulgte etter meg, og gjorde sånn som jeg sa da, (mener jeg å huske).

    For det var vel jeg, som fikk hovedansvaret, for det her, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og jeg hadde jo hatt elektronikk, som hobby, som tenåring, og jeg hadde jo også fiksa radio-ledningen, mellom vaktbygningen og vaktbua, helt i begynnelsen av tjenesten, da jeg var ukehavende soldat, da, (siden han som var vaktkommandør, spurte meg om jeg kunne gjøre det da, enda dette vel muligens ikke var en ukehavende soldat-oppgave, egentlig).

    Og noen år før det her, da jeg bodde på Bergeråsen, og fylte ut skjemaet, for hva jeg ønsket å gjøre, i Forsvaret, under førstegangstjenesten.

    Så hadde jeg ikke funnet data, i katalogen til Forsvaret, så da hadde jeg bare skrevet samband da, som det jeg ønsket å drive med, under førstegangstjenesten.

    Og dette visste kanskje sersjant Dybvig, at jeg hadde skrevet dette, på sesjonspapirene mine, på 80-tallet, (tre-fire år tidligere cirka vel).

    For hvis det var noe elektriker-arbeid, som skulle gjøres, i leiren.

    (Av folk i troppen vår da).

    Så hendte det at jeg ble sendt sammen med Bø, (på lag 1), og noen andre soldater i troppen, som jeg mistenker at hadde gått elektro, (på videregående), da.

    For å driver med noe elektriker-arbeid da.

    Og da spurte jeg dem om hvordan man egentlig skulle gjøre sånne ting som å skjøte ledninger, og sånn, da, (husker jeg).

    (Etter ‘boka’ da).

    Mens vi dreiv på med de her oppgavene da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg var på lag 2, etter jul.

    Så begynte Sundheim plutselig å synge ‘ta en potet’-sangen, i retning av meg.

    Mens han gliste da.

    Sånn at jeg skjønte at det var noe morsomt.

    Og lagfører Bricen hysjet på Sundheim da, (var det vel).

    Så jeg skjønte at det var et eller annet, som var spesielt eller morsomt da.

    Og at den vitsen nok gikk på min bekostning.

    Men hva dette kan ha vært, det veit jeg ikke, (hvis det ikke var noe russisk mafia-greier, eller noe, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Frisell, (som etterhvert havnet på lag 3 vel), sa en gang til meg, (mens vi begge var på reservelaget vel, antagelig), at det mest feminine, som han hadde sett, på brakka, det var Haraldsen, når han kom gående, gjennom gangen der, på vei inn til badet, i morgenkåpa si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Haraldsen, han fikk seg forresten, nesten med en gang, dame, i Elverum, (husker jeg, at noen sa).

    Og jeg spurte Haraldsen en gang, om hu dama han hadde funnet seg, ‘var fin’.

    ‘Du ville nok ikke synes det’, svarte Haraldsen da, (av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg syntes forresten, at jeg hadde troppsbefalet litt ‘på’ meg.

    Siden de ‘alltid’ pirket på meg, og sa ‘armsving, Ribsskog’, og sånn da, når vi dreiv med slutta orden, mm.

    Så en gang, når vi hadde drevet med mørkeskyting, med sporlys, om kvelden, på Terningmoen.

    Så hadde jeg vært litt trøtt, og glemt et AG-skudd, i lomma, på feltjakka.

    Og når vi kom ned til kaserna igjen, så fikk jeg litt sjokk, når jeg plutselig fant den patronen, i lomma mi, da.

    Og siden jeg syntes at det virka sånn, at jeg hadde troppsbefalet ‘på’ meg.

    Så spurte jeg bare de andre folka, på brakka, om noen ville ha det AG-skuddet, da.

    (For det var også tusen kroner i refs, for å blitt ‘ferska’, med en sånn skarp AG-patron, da).

    Og da sa Haraldsen, at han godt kunne få den patronen, da.

    Så jeg ga jeg bare den til han da.

    (Så var jeg kvitt problemet liksom).

    For dette var vel også ganske langt uti tjenesten.

    Så jeg regna med det, at de folka som var igjen der, på denne tida, var ganske pålitelige, eller ansvarlige, da.

    Og ‘alle’ på brakka fikk med seg det her da.

    For jeg synes nesten at jeg ble litt trakasert da, av troppsbefalet.

    Som for eksempel det jeg overhørte, på troppens oppstillingsplass, da Frøshaug ba Brødreskift, om å ‘ta seg av’ meg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var også hos bestemor Ågot en helg, (husker jeg), mens jeg var i Geværkompaniet.

    Om jeg hadde på meg permuniformen, på toget og bussen da, det husker jeg ikke.

    Men jeg husker at jeg var på besøk hos bestemor Ågot, på Sand, ihvertfall.

    For jeg husker at jeg gikk gjennom bokhylla, til Ågot og Øivind da, på lørdagskvelden, (må det vel ha vært).

    Og der fant jeg Kinsey-rapporten, (som var en amerikansk bok, om seksualvanene til det amerikanske folket, etter andre verdenskrig vel), husker jeg.

    (Jeg leste jo VG og Dagbladet hver dag, stort sett, inne i Oslo, så det kan vel ha vært, at jeg hadde lest om Kinsey-rapporten, i en artikkel i Dagbladet da, for eksempel).

    Jeg kjeda meg jo litt, hos bestemor Ågot.

    For Pia bodde jo i Oslo, på den her tida.

    Og jeg hadde jo ikke så mange kamerater der, (siden jeg jo var et mobbeoffer, må man vel si, da jeg bodde på Bergeråsen), så jeg satt bare hjemme, på lørdagskvelden, da.

    Men jeg syntes det, at det var litt rart, (og nesten litt ‘kinky’), at besteforeldrene mine, (selv om Øivind jo hadde dødd, cirka åtte-ti år tidligere vel), hadde Kinsey-rapporten, (som jo var om sex), i reolen sin, (den samme reolen, som jeg disponerte to-tre skuffer i, forresten), i stua si, da.

    Det hadde jeg ikke lagt merke til før, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at jeg husker det, at jeg var hos bestemor Ågot, en helg, mens jeg var, i Geværkompaniet.

    Det var fordi, at jeg husker det, at jeg spurte Pålhaugen, (som etterhvert havna på lag 3 vel), om det var sant, noe som jeg leste i Kinsey-rapporten, (hos bestemor Ågot, helga før, at jeg prata med Pålhaugen om det her da, på Terningmoen), at folk på landet, noen ganger hadde sex med dyr(!)

    Pålhaugen svarte det, at hvis jeg hadde sett raua på en sau, og hvor mye dritt som hang der, så ville jeg ikke ha tenkt på det.

    Men jeg hadde vel ikke tenkt på det akkurat, å ha sex med dyr.

    Jeg syntes bare at det var litt morsomt, å mobbe Pålhaugen da, siden han jo var fra bygda liksom da, (eller ihvertfall var ‘dølagutt’, som sersjant Johansen, pleide å kalle Pålhaugen og Andresen da).

    (Eller, jeg skulle vel kanskje bare høre, om det var sant, det som stod, i Kinsey-rapporten, da.

    For jeg syntes at det her, var rimelig sjokkerende da.

    Dette var jo i 1992/93, og før internett, med alle sine rare videoer om alt mulig rart, hadde blitt noe særlig utbredt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om Pålhaugen må ha misforstått, hva jeg mente, når jeg spurte om det greiene, fra Kinsey-rapporten.

    For en annen gang, som jeg gikk inn på rommet til lag 3 der, (av en eller annen grunn), da.

    Så var ikke Pålhaugen noe særlig vennlig lenger, (selv om vi hadde vært på samme lag, som reserver), da.

    Neida, Pålhaugen, han begynte å bable noe om at han var ‘gammal skihopper’, eller noe sånt.

    På en måte, som ikke ga noe særlig mening, for meg, da.

    Men jeg skjønte det, at jeg nok var uønska der, så jeg bare stakk ut igjen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 49: Enda mer fra førstegangstjenesten

    Fra den tida, som jeg var reserve, og vi som var reserver, holdt til på stabsrommet.

    Så husker jeg spesielt en episode.

    Øverland og dem, satt ved bordet, på stabsrommet, og spilte kort, (eller noe sånt), vel.

    Og jeg, jeg hadde vært og drevet med noe annen tjeneste, enn dem.

    (Jeg hadde nok vært med de vanlige geværlaga da, eller noe).

    Så jeg kom tilbake til brakka, noe seinere, enn Øverland, (som jo var troppsass.), og en del av de andre, som bodde på stabsrommet da.

    Og jeg hadde kanskje gått på ski, (eller noe), og skulle ta meg en dusj da.

    Men så var det kanskje mye snø, fra uniformen og støvla mine, (eller noe), som hadde smelta, på gulvet.

    (Eller hvordan dette kan ha vært, igjen).

    Ihvertfall så kom det en kommentar, til meg, fra Øverland, som satt med klær på, borte ved bordet, (ved vinduene), i stabsrommet, og til meg, som hadde skap, som stod med en gang man kom inn døra, og til høyre.

    At, ‘nå så du smart ut’.

    For da hadde jeg stått naken da, (og klar til å gå i dusjen vel).

    Samtidig mens at jeg hadde hatt på meg feltstøvlene.

    Men det kan ha vært fordi at det ofte var veldig møkkete, i gangen, på brakka.

    Sånn at man måtte ha på seg noe på beina, når man dusja, ellers så måtte man nesten dusje en gang til.

    Siden det noen ganger kunne være veldig møkkete, spesielt på gangen, på brakka da.

    (Noe sånt).

    Så det var jo litt pinlig, husker jeg.

    Der jeg stod med ‘badetiss’, mer eller mindre, vel.

    Å få oppmerksomhet, rettet mot meg, når jeg stod der naken liksom.

    Det var ikke akkurat noe jeg syntes var artig, for å si det sånn.

    Så om Øverland var en skaphomse, siden han fulgte så med på medsoldater som skiftet?

    Det har jeg ikke tenkt på, før nå i det siste.

    Men Randen sa jo at det luktet sæd, på doen der.

    Og stabsrommet, det var jo det rommet, som var nærmest badet, (og doene da).

    Og den ene gangen, som jeg prøvde å runke på do, (seinere, når jeg var på lag 2), så var det jo Øverland, som jeg overhørte, (mener jeg), at romsterte inne på badet der, (og dreit ut den Top Secret-bæreposen, som jeg hadde, siden han syntes at det var alt for mye hårgele og forskjellige ting, oppi der, da).

    (Sammen med en annen soldat, som jeg ikke er sikker på hvem var).

    Så om det var sånn, at for eksempel Øverland og Løvenskiold, hadde homsesex, inne på doen der, på brakka, til tropp 1, på Terningmoen, dette året, (92/93-kontigenten).

    Det er noe jeg har lurt på nå, mens jeg har skrevet, på de siste kapitlene, av Min Bok 3.

    For noe rart var det nok der ihvertfall, siden Øverland var så opptatt av hvordan jeg så ut naken og siden Randen hadde lukta sæd på doen, på brakka der da.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På begynnelsen av det året, som jeg var, på Terningmoen, så hendte det at jeg gikk til treningsstudioet, i velferdsbygget der, for å trene.

    Et par ganger ihvertfall.

    Men jeg var veldig dårlig i benkpress, og klarte vel ikke 30 kilo engang, tror jeg.

    Og mens jeg gikk fra brakka og til velferdsbygget, for å trene en gang.

    (Sammen med en annen soldat i troppen, tror jeg).

    Så overhørte jeg det, at en fra en annen tropp, (eller noe), sa det, (om meg da), at ‘han må trene ja, for å bli mann’.

    Så jeg var rimelig tynn, på den her tida, må man si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også forresten, at 10 Torp, (som endte opp på lag 3 etterhvert, mener jeg å huske), han var veldig sosial.

    Og en gang, så husker jeg det, at han sa det, til en soldat, fra en annen tropp vel, at ZZ Top var bra, og spesielt ‘Sleeping Bag’.

    Og Torp kalte også Pettersen, fra Fredrikstad, for ”n Raymond’, en gang, husker jeg, på troppens oppstillingsplass vel.

    Og Torp prata også med en fra en annen tropp en gang, om at han kjente ei fin dame, fra Dal, (eller noe), mener jeg at jeg overhørte.

    Og til meg, så sa Torp en gang, at han hadde vært med på å arrangere en triathlon-konkurranse, en gang, og da hadde hu fine dama, bare vrengt av seg t-skjorta, og stått der toppløs, foran en haug av folk, (sa han), mens hu skifta da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 48: Mer fra førstegangstjenesten

    En av de siste månedene, på Terningmoen, så mener jeg, at noen må ha laget en flekk, på lakenet, til senga mi.

    Jeg spurte folk på laget, ‘hva er det?’.

    ‘Du har hatt en våt drøm’, svarte Bricen.

    Men det tror jeg ikke at det var, for jeg sov jo med underbukse på meg, og denne flekken var jo helt på kanten, av lakenet.

    Og jeg pleide ikke å ha våte drømmer heller.

    Det skjedde vel bare en gang, da jeg gikk på ungdomsskolen, (eller noe), at jeg hadde det.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så da Bricen mente at jeg hadde hatt en våt drøm, så bare lo jeg inni meg, og tenkte at det var det ihvertfall ikke.

    Og da ble det litt pinlig å diskutere den flekken noe mer.

    Men jeg tror nå, at det må ha vært noen som har smurt noe olje, eller noe, på lakenet mitt, for å få det til å se ut som, at jeg hadde hatt en våt drøm, (eller noe), da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, når vi nettopp hadde fått lønning, på Terningmoen.

    Så fortalte noen meg, at Randen, (på lag 3), hadde kjøpt seg det dyre pornobladet, (eller noe), vel.

    Så jeg så i det bladet da.

    Og der var det ei naken dame som var skikkelig fin, da.

    Og alle hadde sånne korktavler, over senga.

    Og jeg hadde masse ledig plass, på min korktavle da.

    Men det var liksom tradisjon da, å ha bilde av ei sånn pin-up-dame der, (mer eller mindre, ihvertfall).

    Så jeg spurte Randen, om jeg kunne få kjøpe det bildet av han, for en tier da.

    Og det sa Randen at var greit da.

    Så da fant jeg et sånt pin-up-bilde, til å ha over senga, jeg og.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når jeg ble lei av hu pin-up-dama.

    Så var det ei annen dame, (ei blond hippie-dame vel), på baksida og.

    (For dette var fra en spesial-utgave av Penthouse, eller noe, mener jeg.

    Som Randen hadde kjøpt.

    Med alle forside-pikene deres, gjennom tidene, (eller noe)).

    Og en gang, når det var inspeksjon, av rommet, (eller noe).

    Så spurte troppsjef ‘Kalesj-Bjørn’ meg, om ‘hvor er det du får alle disse damene dine fra da, Ribsskog?’.

    Men da svarte jeg ikke noe.

    For det ble litt flaut, syntes jeg, å diskutere sånne nakne damer, med troppsjefen.

    Det tok jeg bare som at det var en fleip, og ikke noe ordentlig spørsmål, da.

    Så da bare holdt jeg kjeft, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Selv om jeg jobba på Rimi, annenhver helg, så hadde jeg ikke så god råd, når pengene jeg fikk for jobbinga, i juleferien, begynte å ta slutt.

    Jeg brukte mye penger til mat, mener jeg å huske, i helgene, etter juleferien da.

    (Som jeg pleide å kjøpe på Rimi, ved Grev Wedels Plass da, i Oslo).

    Og jeg prøvde å spare penger, ved å gå ned, til å bare røyke en ti-pakning, om dagen, husker jeg.

    (Av Prince Mild-sigaretter, som det vel var, at jeg røyka, mener jeg å huske).

    Men da måtte jeg liksom sneipe sigarettene, for å klare meg med en ti-pakning, om dagen da, husker jeg.

    For jeg var vant med å røyke 15-20 sigaretter om dagen, vel.

    Så for å klare meg med en ti-pakning, så sneipa jeg noen ganger sigarettene da.

    Og hadde noen ganger for eksempel fire sigaretter og en sneip, i røykpakka da.

    For å få ti-pakningen til å holde hele et helt døgn liksom.

    Og da lukta det vel mer røyk av meg, vil jeg vel tippe på.

    Og Bricen sa vel en gang, at ‘ingenting lukter så vondt som sneip’.

    Men som jeg skrev om, i Min Bok, så var det sånn, at jeg syntes at en grunn til at det liksom var bra, å røyke, (som jeg sa til Stein og Magne Winnem, på Gjerdes Videregående), det var, at da gjorde det ikke noe, om man ikke fikk pussa tenna, om morgenen, for da lufta det bare røyk av en, likevel.

    Så å lukte røyk, det var jeg vant med liksom.

    Så det brydde jeg meg ikke om, for å si det sånn.

    Dette her, det var jo også i militæret.

    Og det fantes ikke ei eneste dame, som soldat, i Geværkompaniet, på den her tida.

    Så når det bare var gutter/menn der, så syntes ikke jeg det var så farlig, om man lukta for eksempel litt røyk da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang jeg hadde vakt, (eller om det var at jeg var hos øyenlegen, inne i Elverum, fordi jeg huska fra ungdomsskolen, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), at jeg hadde litt dårligere syn, enn noen av de andre i klassen, så jeg svarte ‘ja’, da troppsbefalet spurte om noen ville ha briller).

    Så hadde troppen vært på Rena, (eller noe).

    Og klatra i noen klatrestativ der, (eller noe).

    Og da hadde visst nestlagfører Frydenlund falt ned, fra et hinder, og slått seg da, (ble jeg fortalt, av de andre, på laget), men uten å bli alvorlig skadet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var jo Nirvana-fan til tusen, på den her tida, (må man vel si).

    Og den bensinstasjonen, som var like ved Terningmoen.

    Nemlig Bast.

    Den bensinstasjonen, den solgte til og med CV-er og man kunne også høre på CV-er der, som i en plateforretning da.

    Og Nirvana kom med et nytt album, med en tittel, som jeg syntes var rar, nemlig ‘Incestiside’, på den her tida.

    Og en av de beste sangene, på det albumet, den het ‘Rape Me’.

    Så selv om jeg var Nirvana-fan, så var jeg ikke helt sikker, på det nye albumet deres da, husker jeg.

    Så det ble vel til at jeg aldri kjøpte det, (tror jeg).

    Selv om jeg var nysgjerrig på det, og hørte en del på det, på Bast da, et par ganger.

    (Mens jeg lurte på hva jeg skulle synes om det da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg søkte litt på nettet nå, og så at jeg hadde blanda litt, når det gjelder hvilke sanger, som var på Nirvana-albumet Incestiside.

    For sangen ‘Rape Me’, var ikke på det albumet, men på det neste, In Utero.

    (Men sanger som ‘Sliver’ og ‘Dive’, var det nok, som jeg hørte på, på Bast, da).

    Men det var kanskje på grunn av de ‘rare’ album og sang-navnene da, som jeg slutta å kjøpe Nirvana-album.

    Pluss at jeg hadde litt dårlig råd, på den her tida, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 3 – Kapittel 47: Enda mer fra Geværkompaniet

    En av de siste dagene, i Geværkompaniet, så skulle vi gjennom noen store prøvelser, (husker jeg).

    Først, så skulle vi kaste en ekte håndgranat.

    Jeg hadde jo slitt, når jeg skulle ta idrettsmerket, på barneskolen.

    (Som jeg skrev om, i Min Bok).

    Og ikke klart kravet i kasting, da.

    Så jeg var litt nysgjerrig, og lurte på hvor mange meter, som vi skulle kaste, den her håndgranaten da.

    Og da var det en eller annen medsoldat, som svarte et tullesvar da.

    For når det ble min tur til å kaste.

    Så fant jeg jo ut det, at vi bare skulle kaste den her håndgranaten, et par meter da, (eller noe), over en mur.

    Og det var også mange blindgjengere, blant disse håndgranatene, så det ble mye venting og surmuling, må man vel si, under den her økten da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her med håndgranaten, så skulle vi på en enda større prøvelse, (må man vel si).

    Og det var at vi skulle sitte på tå, nede i en grøft, som gikk i en sirkel, mens det ble sprengt dynamitt, i midten av sirkelen da.

    Det ble foretatt flere sprengninger.

    Og mengden med dynamitt, den ble større og større, for hver sprengning da.

    Så man kjente det skikkelig i kroppen.

    Og det var derfor, at man måtte sitte på tå, når sprengningen gikk av, for ellers så ville man føle sprengningen mer da, (het det seg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Plutselig, når den siste sprengningen skulle gå av.

    Så kom det istedet en kar, med tåregass, som han spraya i trynet på oss soldatene, som satt i den grøfta da.

    Og da var jeg ikke sikker på hva jeg skulle gjøre.

    Så jeg herma etter mange av de andre soldatene, som bare løp opp av den grøfta da.

    Jeg skjønte at vi ble tulla med, og at det ikke ville bli sprengt noen sprengning da.

    Siden befalet begynte med det her tåregass-greiene.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg kom opp av grøfta, så så jeg det, at for eksempel Skjellum og Sundheim, de tok bare kaldt på seg gassmaska, som om de hadde vært med på noe lignende før, omtrent.

    Men det tenkte ikke jeg på, engang.

    For vi var jo vant til å være i gassbua, (for å teste hvor godt vi tålte tåregass, (eller CS-gass, som det ble kalt), vel), og der måtte vi jo ta av oss maska.

    Så jeg tenkte av en eller annen grunn ikke på det å ta på meg gassmaska, som en mulighet, engang.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da jeg så at Skjellum og Sundheim, (og en del andre soldater), ikke løp opp av grøfta, (men rolig tok på seg gassmaska istedet).

    Så skjønte jeg det, at jeg antagelig gjorde noe feil da.

    Og jeg syntes også at vi ble fælt kødda med, av befalet, (for å si det sånn), på den her øvelsen.

    Så jeg gikk bort til ved der troppsbefalet vårt stod, for å prøve å skjønne noe mer, av hva som foregikk, da.

    Og der hørte jeg at troppsjef ‘Kalesj-Bjørn’, (som jeg ikke husker hva egentlig het), og sersjant Dybvig, prata sammen.

    ‘Hva med Ribsskog’, (eller noe), sa Kalesj-Bjørn.

    ‘Ja, han har minus på psykisk han’, (eller noe), svarte Dybvig.

    (Noe som jeg vel også hadde sett på et legekort, eller noe, tror jeg, en gang som vi fikk en sprøyte, eller noe, kanskje.

    Og som jeg lurer på om kan ha vært på grunn, av at jeg skrev på skjemaet, som vi skulle ha med oss på sesjonen, at min mor og morfar, var sinnsyke, (som min far svarte, at de var, da jeg spurte han, da jeg dreiv og fylte ut det her skjemaet), som jeg skrev om, i Min Bok)).

    Og så, gikk jeg litt bort igjen, for jeg skjønte vel det, at troppsbefalet prata sammen da, og ikke var så klar for å forklare meg, om hva som foregikk, (i det kaoset, som man vel må si, at det var der, da).

    (Og jeg ble vel overrasket, over at de prata på den måten sammen, om meg da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den siste dagen, av førstegangstjenesten.

    Så skulle vi skrive på et skjema, om vi mente at vi hadde fått noen varige skader, av førstegangstjenesten.

    Og dette skjemaet, det skulle vi fylle ut i kantina, og levere til ei kantine-dame, (av en eller annen grunn).

    Jeg kom på det, at jeg jo hadde fått en frostskade, på øret, på vinterøvelsen.

    Og noen hadde kanskje sagt, at de tulla med de soldatene, som skreiv på skjemaet, at de hadde fått varige men.

    (Noe sånt vel.

    Det hendte at det gikk en del forskjellige rykter, om forskjellig, rundt i militærleiren.

    Så det var ikke så lett å vite alltid, hva man skulle tro).

    Så jeg var litt i tvil, om hva jeg skulle krysse av, på det skjemaet.

    Så jeg spurte noen av de andre soldatene, som stod nærmest.

    Og da sa en, at bare kryss for at du har fått varig skade da.

    Så jeg gjorde det.

    Så det er ikke sånn, at når jeg sender klager til Forsvaret nå, på at jeg fikk frostskade, når jeg var inne til førstegangstjenesten, her fra England.

    Så er det ikke sånn, at dette er noe nytt, egentlig.

    For jeg kryssa av på det skjemaet, som vi skulle krysse av på, den siste dagen av førstegangstjenesten, i juni 1993, at jeg hadde fått en varig skade, av å være inne til førstegangstjeneste da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en god del fler ting, som hendte, det året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 46: Mer fra Geværkompaniet

    En gang, mens jeg avtjente førstegangstjenesten, i Geværkompaniet.

    Så skjedde det en merkelig hendelse.

    Et sluttstykkehode, til en AG3, hadde forsvunnet.

    Og sluttstykkehodet, det regnes som ‘hoveddelen’, på våpenet.

    Man kan bytte mange deler, på AG3-en, men sluttstykkehodet er liksom ‘hoved-delen’, da.

    Hvis den blir borte, så er våpenet også borte liksom.

    (Hvis jeg ikke har misforstått da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble fullt ‘rabalder’, og ingen fikk lov til å ta helgeperm, før dette sluttstykkehodet ble funnet da.

    Og alle fikk sine skap gjennomsøkt.

    Jeg husker at jeg syntes at dette var pinlig.

    Vanligvis, så var jeg ikke flau, over å gå rundt med den store, rosa bagen, som Magne Winnem hadde lånt meg, før jeg skulle i militæret.

    Men når troppsjef Frøshaug, som liksom var en barsking da, skulle begynne å grave nedi bagen min, så ble jeg litt flau, husker jeg, (siden denne bagen var rosa da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Frøshaug fant en bærepose fra militær-butikken Top Secret, ved Youngstorget, i Oslo, oppi bagen min da.

    Og da han så oppi der, så utbrøt han ‘varmeposer, Ribsskog’.

    Og dette var jo da fordi at jeg var sånn at jeg ofte frøys litt, i militæret, siden det ofte var ganske kaldt, i Elverum og på de stedene vi pleide å dra på øvelse, da.

    Og det var en eller annen medsoldat som hadde tipset meg om det her, på begynnelsen av førstegangstjeneste-året, om at det gikk an å kjøpe sånne varmeposer da.

    (Som var noen plastposer med noe kjemisk pulver i, som ble varmt da, (i noen timer), hvis man ristet på posen).

    Så før jeg dro i militæret, så hadde jeg ikke hørt om hverken den butikken Top Secret, (ihvertfall så hadde jeg aldri kjøpt noe der), eller varmeposer.

    Men jeg frøys så mye i militæret, så derfor pleide jeg å dra en del ganger til Top Secret, for å kjøpe varmeposer da, som vel kostet ti kroner stykket, tror jeg.

    Og da, så kjøpte jeg vel gjerne ti sånne varmeposer av gangen, tror jeg.

    Og gikk kanskje med en sånn varmepose i en av lommene på feltjakka da, (hvis jeg husker det riktig), ihvertfall på øvelsene.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Til slutt så hadde visst det sluttstykkehodet dukket opp, midt ute på kompaniets oppstillingsplass, (ble det sagt, ihvertfall).

    Og vi fikk endelig lov til å ta helgeperm da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En ting jeg ikke likte, som vanlig menig.

    Det var at troppsbefalet liksom pirka på en, hele tida.

    ‘Armsving, Ribsskog’, klagde de ofte, når vi dreiv med slutta orden, (som det ble kalt).

    Og hvis man måtte inn på troppens kontor, for å melde fra om noe.

    Så hendte det at man ble vist ut på gangen, (av en eller annen grunn), og så måtte man melde seg på nytt da, kanskje med høyere stemme, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men i en prestens time, en gang, så tok jeg igjen litt, (husker jeg).

    For der, så skjønte jeg det, at jeg kunne si min mening da.

    Uten å bli beordra til å holde kjeft, (eller noe), av troppsbefalet da.

    Så jeg begynte jo å diskutere høyt med leirpresten da, om det og det andre, i bibelen, da.

    Mens troppsbefalet bare måtte stå der og høre på da.

    Så da fikk jeg liksom hevda meg litt, (og prata litt høyt), jeg og da.

    Etter å for det meste ha blitt, (mer eller mindre), kua der, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I militæret, så skulle man forresten prate ‘militært’ og, lærte vi, under rekrutten der vel.

    Det var vel sersjant Johansen, (mener jeg å huske ihvertfall), som fortalte oss det, at i militæret, så var det ikke lov å si ‘beskjed’, for bæsje, det gjorde man på do.

    (Noe sånt).

    Neida, vi skulle istedet si ‘melding’.

    Og sånn var det vel med noen andre, ‘vanlige’ ord og, tror jeg.

    Som vi ikke fikk lov til å bruke da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sersjant Johansen, han kunne liksom ‘ta av’ noen ganger og, må man vel si.

    Jeg husker en gang, som jeg meldte av badet, på brakka, på Terningmoen.

    Og da, så gikk sersjant Johansen inn på en av doene, og tok en finger på doskåla og liksom smakte på fingeren sin da.

    ‘Det er piss!’, sa sersjant Johansen så.

    (Også spytta han vel).

    Men dette var nok bare noe tull, hele greia, vil jeg si.

    For jeg hadde vel vaska doen normalt, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    (Og tørka av med noe dopapir, som vi vel pleide å gjøre da).

    Så sjansen for at det skulle være noe piss der, på den doen, den var nok minimal, vil jeg si.

    Og jeg mener å huske, at jeg sa det til de andre soldatene, på brakka, at det så ut som at sersjant Johansen bytta finger, før han tok den her ‘smake-fingeren’ sin, i munnen da.

    Sånn at han nok bare ‘kødda’ da, vil jeg si.

    (Av en eller annen grunn).

    Så jeg så bare på det her som noe morsomt da, fra sersjant Johansen.

    (At han ville lage litt ‘show’ liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en vandrehistorie, som gikk rundt, med et lignende tema.

    En soldat, som ville dimme, han hadde lagt sjokoladepudding, oppi doen.

    Også hadde et befal, (eller hva det var), spurt han hva det var.

    ‘Det er bæsj’, hadde soldaten svart, også hadde han tatt sjokoladepudding på fingeren, og smakt på det da.

    Også hadde han fått dimme da.

    Var det vel Pettersen, fra Fredrikstad, som fortalte.

    Så det var vel på grunn av den vitsen, at jeg bare lo av sersjant Johansen, når han gjorde noe lignende, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en god del mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 45: Enda mer fra Terningmoen

    En gang, en av de siste månedene, så skulle troppen vår ut i en hinderløype, på Terningmoen.

    Det ble sagt at det var viktig, at vi tok med vindvotter.

    Så jeg tok med det da.

    Det ble sagt at en soldat hadde fått slitt bort kjøttet, på hånda si, inn til beinet, siden han ikke hadde hatt vindvotter, i hinderløypa da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel egentlig ‘Kalesj-Bjørn’, som var troppsjefen vår, på den her tida.

    Men det var vår tidligere troppsjef, (som nettopp hadde blitt forfremmet til adm. off.), løytnant Frøshaug, som gjennomførte denne øvelsen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det også var på denne økta, at Frøshaug skulle teste oss, i om vi klarte primusen.

    Så jeg fylte opp noe parafin i primusen, for å vise at jeg klarte å få fyr på den.

    (Noe vel alle klarte, tror jeg).

    Men Frøshaug nevnte at et kontrollpunkt, var at man skulle fylle primusen helt full.

    Det hadde ikke jeg gjort.

    Men Frøshaug la ikke merke til det, og ga meg full score da.

    (Eller om han lot som at han ikke la merke til det).

    Hvem vet.

    Jeg tenkte jo bare sånn, at øvelsen gikk på at jeg skulle vise at jeg klarte å fyre opp primusen.

    Det var jo ikke sånn at vi var i felt liksom.

    Og noen ganger i felt, så er det jo dårlig lys.

    Så da er det kanskje bedre å fylle primusen halvfull, enn helt full, siden man helst ikke vil at parafinen skal renne over, (for å si det sånn).

    Men dette gadd jeg ikke å begynne å diskutere med løytnant Frøshaug om.

    Så jeg bare jatta med da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så skulle vi opp et klatrestativ da.

    Som jeg hadde vært oppe i noe lignende av før, tror jeg.

    I militæret vel.

    Og jeg har også vært og klatra på Tyreli-kollektivet, i en klatrevegg der, på Tøyen, noe som Magne Winnem dro meg med på, en gang.

    Men det var kanskje seinere på 90-tallet.

    Uansett, så var jeg ikke noe redd for den klatreveggen da.

    Og klatra greit opp den.

    Og så kom svære Sundheim, etter meg.

    Og han sleit, så jeg måtte ta tak i stridssekken hans, husker jeg, og liksom prøve å hjelpe til med å lempe han over toppen av klatrestativet, og opp i sikkerhet, på toppen av stativet der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men når vi skulle ned igjen, fra det her kanskje fem-ti meter høye stativet, så fikk jeg meg et lite sjokk, (må jeg si).

    For når vi skulle ned, så måtte vi fire oss i noen tau.

    Og det hadde ikke jeg vært med på før.

    Så jeg kom meg ned, ved å bremse med sålene, på feltstøvlene, på hver sin side av tauet.

    Og ved å bremse ved at jeg også holdt vindvottene rundt tauet da, (sånn at det nesten føltes som at det brant inni hendene mine da, husker jeg).

    Og når det var en drøy meter igjen kanskje, så bare hoppa jeg ned, den siste biten da.

    Så jeg kom ned på et vis, men det var bare flaks, må jeg si, ettersom jeg ikke hadde lært å rappellere da, (heter det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En ting som var litt flaut, i Geværkompaniet.

    Det var at jeg overhørte noen på kanonlaget, (eller noe), som sa at jeg ligna på løytnant Frøshaug, på avstand, når jeg gikk med feltlue.

    Så kanskje jeg er i slekt med løytnant Frøshaug langt uti slekta.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn er kanskje det.

    Men men.

    Troppsass. Øverland, han sa en gang til meg, at jeg ‘var som han’, (eller noe), for begge vi, vi hadde alltid penger.

    Men jeg hadde jo jobba mye, på OBS Triaden, i ukene og månedene før jeg skulle inn til førstegangstjenesten.

    Og jeg jobba også på Rimi, annenhver lørdag, det siste halve året, som jeg var i militæret da.

    Så det var vel ikke sånn at jeg noen gang gikk tom for røyk, for eksempel, mens jeg var i militæret.

    Det hendte nok ikke ofte, isåfall.

    Men jeg var veldig avhengig av røyk, mens jeg var i militæret, husker jeg.

    Og vel også av Coca-Cola, (selv om min avhengighet av røyk, på den her tiden, nok var større, enn min avhengighet, av Cola-Cola/koffein da).

    Men hvorfor Øverland gikk bort, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), og sa det her til meg, det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øverland, han var jo troppsass.

    Og hvis man trengte ting som skokrem eller buksestrikker, (som vel var vanlige syltestrikker, som man brukte, nederst på buksa, til permuniformen, siden den ikke skulle gå over eller nedi feltstøvlene, men liksom slutte over de da).

    Så var jo jeg, som hadde jobba på Matland/OBS Triaden, vant til at det, at det var noe som het service-innstilling.

    (Jeg ble for eksempel kjefta skikkelig på, av en kunde der, en gang, som hadde jobba på cruise-skip, og som mente at jeg ikke var nok ‘på tå hev’, (heter det vel), for kundene, der da.

    Selv om jeg prøvde å huske det, som vi hadde lært, på handel og kontor, nemlig at kunden alltid har rett, da jeg jobba der).

    Så da tenkte jeg at det ble sånn, at Øverland liksom skulle tjene oss soldatene da.

    På samme måte som jeg tjente kundene, da jeg jobba, på OBS Triaden.

    Men så ikke.

    Hvis jeg spurte Øverland om jeg kunne få skokrem, eller hva det nå kunne være, som jeg mangla.

    Så ville han ofte ikke svare noe særlig presist vel.

    Så en gang, så overhørte løytnant Frøshaug det, at jeg spurte Øverland om noe utstyr som var forbruk da.

    Og da kjefta vel løytnant Frøshaug litt, på Øverland, (mener jeg å huske), siden han ikke reagerte nesten da, når jeg spurte han, om jeg ikke kunne få en ny boks skokrem, eller hva det kunne være, som jeg mangla da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, like etter at jeg var ferdig, i Geværkompaniet.

    Så traff jeg tilfeldigvis Øverland, og ei tynn dame, (i slutten av tenårene vel), som han gikk sammen med, i Karl Johan, like ved Stortinget der, forresten.

    Da sa jeg bare hei, og nesten ‘tjo hei’, vel.

    Siden vi nettopp hadde dimma, fra Geværkompaniet, da.

    Men etter det, så har jeg ikke sett noe mer til han.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Berget, (på lag 3), han lærte meg litt orientering, en gang, under rekrutten, (var det vel), husker jeg.

    Og fortalte meg at det og det tegnet på kartet betydde stein eller tue eller grop eller noe da.

    Og da skjønte jeg litt mer av det, husker jeg.

    Så da ble litt mer artig, med orientering.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble også sagt der, (ofte av Skjellum vel, mener jeg å huske), at nå skulle vi gjøre noe ‘jalla-greier’.

    Og da var vel det troppsbefalet da, som visstnok fant på noe ‘jalla’ da, ble det sagt, av noen av medsoldatene mine der da, (husker jeg).

    Men det utrykket jalla, det var nytt for meg.

    Men det var visst noe sånt som dem dreiv med nede i araber-landa, (eller noe), mener jeg at Skjellum og Sundheim prøvde å forklare meg, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.