johncons

Stikkord: Terningmoen

  • Min Bok 3 – Kapittel 45: Enda mer fra Terningmoen

    En gang, en av de siste månedene, så skulle troppen vår ut i en hinderløype, på Terningmoen.

    Det ble sagt at det var viktig, at vi tok med vindvotter.

    Så jeg tok med det da.

    Det ble sagt at en soldat hadde fått slitt bort kjøttet, på hånda si, inn til beinet, siden han ikke hadde hatt vindvotter, i hinderløypa da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel egentlig ‘Kalesj-Bjørn’, som var troppsjefen vår, på den her tida.

    Men det var vår tidligere troppsjef, (som nettopp hadde blitt forfremmet til adm. off.), løytnant Frøshaug, som gjennomførte denne øvelsen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det også var på denne økta, at Frøshaug skulle teste oss, i om vi klarte primusen.

    Så jeg fylte opp noe parafin i primusen, for å vise at jeg klarte å få fyr på den.

    (Noe vel alle klarte, tror jeg).

    Men Frøshaug nevnte at et kontrollpunkt, var at man skulle fylle primusen helt full.

    Det hadde ikke jeg gjort.

    Men Frøshaug la ikke merke til det, og ga meg full score da.

    (Eller om han lot som at han ikke la merke til det).

    Hvem vet.

    Jeg tenkte jo bare sånn, at øvelsen gikk på at jeg skulle vise at jeg klarte å fyre opp primusen.

    Det var jo ikke sånn at vi var i felt liksom.

    Og noen ganger i felt, så er det jo dårlig lys.

    Så da er det kanskje bedre å fylle primusen halvfull, enn helt full, siden man helst ikke vil at parafinen skal renne over, (for å si det sånn).

    Men dette gadd jeg ikke å begynne å diskutere med løytnant Frøshaug om.

    Så jeg bare jatta med da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så skulle vi opp et klatrestativ da.

    Som jeg hadde vært oppe i noe lignende av før, tror jeg.

    I militæret vel.

    Og jeg har også vært og klatra på Tyreli-kollektivet, i en klatrevegg der, på Tøyen, noe som Magne Winnem dro meg med på, en gang.

    Men det var kanskje seinere på 90-tallet.

    Uansett, så var jeg ikke noe redd for den klatreveggen da.

    Og klatra greit opp den.

    Og så kom svære Sundheim, etter meg.

    Og han sleit, så jeg måtte ta tak i stridssekken hans, husker jeg, og liksom prøve å hjelpe til med å lempe han over toppen av klatrestativet, og opp i sikkerhet, på toppen av stativet der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men når vi skulle ned igjen, fra det her kanskje fem-ti meter høye stativet, så fikk jeg meg et lite sjokk, (må jeg si).

    For når vi skulle ned, så måtte vi fire oss i noen tau.

    Og det hadde ikke jeg vært med på før.

    Så jeg kom meg ned, ved å bremse med sålene, på feltstøvlene, på hver sin side av tauet.

    Og ved å bremse ved at jeg også holdt vindvottene rundt tauet da, (sånn at det nesten føltes som at det brant inni hendene mine da, husker jeg).

    Og når det var en drøy meter igjen kanskje, så bare hoppa jeg ned, den siste biten da.

    Så jeg kom ned på et vis, men det var bare flaks, må jeg si, ettersom jeg ikke hadde lært å rappellere da, (heter det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En ting som var litt flaut, i Geværkompaniet.

    Det var at jeg overhørte noen på kanonlaget, (eller noe), som sa at jeg ligna på løytnant Frøshaug, på avstand, når jeg gikk med feltlue.

    Så kanskje jeg er i slekt med løytnant Frøshaug langt uti slekta.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn er kanskje det.

    Men men.

    Troppsass. Øverland, han sa en gang til meg, at jeg ‘var som han’, (eller noe), for begge vi, vi hadde alltid penger.

    Men jeg hadde jo jobba mye, på OBS Triaden, i ukene og månedene før jeg skulle inn til førstegangstjenesten.

    Og jeg jobba også på Rimi, annenhver lørdag, det siste halve året, som jeg var i militæret da.

    Så det var vel ikke sånn at jeg noen gang gikk tom for røyk, for eksempel, mens jeg var i militæret.

    Det hendte nok ikke ofte, isåfall.

    Men jeg var veldig avhengig av røyk, mens jeg var i militæret, husker jeg.

    Og vel også av Coca-Cola, (selv om min avhengighet av røyk, på den her tiden, nok var større, enn min avhengighet, av Cola-Cola/koffein da).

    Men hvorfor Øverland gikk bort, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), og sa det her til meg, det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øverland, han var jo troppsass.

    Og hvis man trengte ting som skokrem eller buksestrikker, (som vel var vanlige syltestrikker, som man brukte, nederst på buksa, til permuniformen, siden den ikke skulle gå over eller nedi feltstøvlene, men liksom slutte over de da).

    Så var jo jeg, som hadde jobba på Matland/OBS Triaden, vant til at det, at det var noe som het service-innstilling.

    (Jeg ble for eksempel kjefta skikkelig på, av en kunde der, en gang, som hadde jobba på cruise-skip, og som mente at jeg ikke var nok ‘på tå hev’, (heter det vel), for kundene, der da.

    Selv om jeg prøvde å huske det, som vi hadde lært, på handel og kontor, nemlig at kunden alltid har rett, da jeg jobba der).

    Så da tenkte jeg at det ble sånn, at Øverland liksom skulle tjene oss soldatene da.

    På samme måte som jeg tjente kundene, da jeg jobba, på OBS Triaden.

    Men så ikke.

    Hvis jeg spurte Øverland om jeg kunne få skokrem, eller hva det nå kunne være, som jeg mangla.

    Så ville han ofte ikke svare noe særlig presist vel.

    Så en gang, så overhørte løytnant Frøshaug det, at jeg spurte Øverland om noe utstyr som var forbruk da.

    Og da kjefta vel løytnant Frøshaug litt, på Øverland, (mener jeg å huske), siden han ikke reagerte nesten da, når jeg spurte han, om jeg ikke kunne få en ny boks skokrem, eller hva det kunne være, som jeg mangla da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, like etter at jeg var ferdig, i Geværkompaniet.

    Så traff jeg tilfeldigvis Øverland, og ei tynn dame, (i slutten av tenårene vel), som han gikk sammen med, i Karl Johan, like ved Stortinget der, forresten.

    Da sa jeg bare hei, og nesten ‘tjo hei’, vel.

    Siden vi nettopp hadde dimma, fra Geværkompaniet, da.

    Men etter det, så har jeg ikke sett noe mer til han.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Berget, (på lag 3), han lærte meg litt orientering, en gang, under rekrutten, (var det vel), husker jeg.

    Og fortalte meg at det og det tegnet på kartet betydde stein eller tue eller grop eller noe da.

    Og da skjønte jeg litt mer av det, husker jeg.

    Så da ble litt mer artig, med orientering.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble også sagt der, (ofte av Skjellum vel, mener jeg å huske), at nå skulle vi gjøre noe ‘jalla-greier’.

    Og da var vel det troppsbefalet da, som visstnok fant på noe ‘jalla’ da, ble det sagt, av noen av medsoldatene mine der da, (husker jeg).

    Men det utrykket jalla, det var nytt for meg.

    Men det var visst noe sånt som dem dreiv med nede i araber-landa, (eller noe), mener jeg at Skjellum og Sundheim prøvde å forklare meg, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 31: Mer fra Terningmoen

    Jeg hadde hatt problem, med ‘Dr. Mengele’, en av de første ukene, på Terningmoen, også.

    Jeg fikk en hevelse, av akilles-scenen min, som var en ganske stor hevelse, mener jeg.

    Men da sa Dr. Mengele, at det var en ‘liten’ hevelse.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dr. Mengele, han hadde forresten ei pen, ung, lyshåret datter, som pleide å dukke opp, på Alexis der.

    (Som noen i troppen viste meg vel).

    Og hu mener jeg, at Thomassen, (på lag 1, og fra Bøler), prøvde seg på.

    Men han hadde en gang, blitt forfulgt, på vei hjem igjen til leiren, fra Alexis.

    (En natt til fredag da).

    Av noen lokale folk, i en bil da.

    Også hadde han fått den blåveisen da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pettersen, (fra Fredrikstad), han hadde en gang, blitt kjørt hjem, til leiren, (en natt til fredag, etter å ha vært på Alexis vel), av to hotte politidamer, i 20-årene, (ei lyshåra og ei mørkhåra vel), husker jeg, at folka i troppen, prata om.

    Og når vi hadde vakt, så pleide vaktstyrken å heller handle godteri/snacks/aviser, på en bensinstasjon, som het Bast, istedet for å handle, i kantina, i leiren da.

    (Kanskje for å få litt distanse, når vi gikk streifvakt, (og sånn), til de andre soldatene da.

    Noe sånt vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når vaktstyrken, gikk tilbake, fra Bast, til vaktbygningen.

    Så stod det en politibil, på veien vår, like utafor Bast der da.

    Og inne i den bilen, så satt de to hotte politidamene da.

    Jeg spurte dem, om det var de, som hadde kjørt Pettersen hjem.

    Og det sa dem at det var da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg var på Alexis, så var det en i troppen min, (en som en gang sa til meg, da jeg brukte noe Clerasil-greier, mot kviser, på badet der, at tannpasta, det tørka ut kvisene).

    Han husker jeg ikke hva het, eller hvilket lag var på.

    (Men jeg tror han var fra Oslo, muligens.

    Og muligens fra lag 1 kanskje).

    Og han karen, han var ekspert i judo, husker jeg.

    Så da han ikke fant jakka si, (en skinnjakke vel), i garderoben, da han gikk ut av Alexis, en gang.

    (En gang jeg var på vei ut av diskoteket der).

    Så stod han utafor Alexis der, helt til han så en kar, som hadde to jakker da.

    Også tok han noen judo-greier, på han da, og la han i bakken, eller litt roping da.

    Men dette var jo litt risikabelt da, husker jeg at jeg syntes.

    For noen kunne jo ha sparka han i hue, for eksempel, mens han lå oppå han tyven der da.

    (Hvis han tyven hadde hatt en kamerat der, for eksempel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde litt dårlig plass i kjeften min, til alle visdomstennene, osv.

    (Hadde min onkel Runar, sagt til meg, tidligere vel).

    Og Magne Winnem, han hadde sagt til meg, før jeg dro i militæret, at i militæret så var alt gratis, så der burde jeg spise mye mat og liksom få alt man kunne få gratis da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så derfor sa jeg til tannlegen der, at jeg gjerne ville ha trukket en visdomstann da, (som ikke kom helt ut vel, eller noe).

    Og da fikk jeg time da, for å trekke ut den her visdomstanna da.

    Også fortalte jeg det, at jeg hadde en onkel, (onkel Runar), som var tannlege da.

    Og da fant han tannlege plutselig fram et annet, og mindre ‘brutalt’, instrument da, (virka det som for meg, ihvertfall).

    Så hos den leir-tannlegen, der var dem litt røffe, hvis man ikke hadde en onkel, som var tannlege, (tror jeg).

    Sånn virka det for meg, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg nevnte også, i forbifarten, en eller to ganger, på brakka, på Terningmoen der, at jeg hadde en tippoldefar, som var general, (nemlig Anders Gjedde Nyholm da), husker jeg.

    Men dette var liksom bare i forbifarten, så det var vel ikke sånn, at jeg fikk forklart det, at det her var en dansk general vel, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Thomassen, han visste meg en gang ei lyshåra dame, i et pornoblad, som dem hadde inne på rommet til lag 1, en gang, som jeg var der inne, for å låne noen tegneserier, eller noe.

    ‘Hva synes du om henne?’, (eller noe), spurte Thomassen da.

    ‘Du hadde gitt henne noen kilometer?’.

    (Noe sånt).

    Jeg gliste vel bare for det meste vel, men måtte vel innrømme at du dama så ganske fin ut vel.

    Jeg vet ikke hvorfor Thomassen spurte meg om det her.

    Kanskje det var søstera hans, eller noe?

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var kanskje det.

    Det var også en kar, med mørkt hår, fra Oslo, (som jeg ikke husker hva heter nå), på lag 1.

    Han, han fortalte en gang en historie, som jeg overhørte, husker jeg.

    Om at han hadde blitt slått ned, på diskoteket Marilyn, (var det vel).

    Også hadde noen kommet og spurt han, om det gikk bra, også hadde de slått han ned en gang til, (når han hadde svart, at det gikk bra da).

    (Fortalte han fra Oslo, med det mørke håret, på lag 1 da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han som fortalte den historien, fra Marilyn der.

    Han pleide noen ganger å bli møtt, på Oslo S., av mora og lillesøstera si da, husker jeg.

    (Når han kom tilbake fra Elverum, for å ha helgeperm da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg tok helgeperm-toget, tilbake til Oslo S., en fredag.

    Så spurte Pettersen, (fra Fredrikstad), meg, om han kunne få avisa mi, (nemlig Dagbladet), for å lese på sitt neste tog, til Fredrikstad da.

    ‘Eller du skal kanskje ha teletorg-sidene?’, sa han da.

    Også svarte jeg, at ‘jeg kan jo bare rive ut de teletorg-sidene, da’.

    For der var det masse sånne sex-telefoner, som man kunne ringe, og sånn da.

    Noe som nok ikke var helt stuerent.

    Så han Pettersen, han var egentlig litt uhøflig, når han spurte meg om det her.

    Kanskje han trodde at jeg kjøpte Dagbladet, kun på grunn av teletorg-sidene?

    Hva vet jeg.

    Jeg hadde ihvertfall pleid, å kjøpe VG og Dagbladet, (i butikken på Sand), fra før jeg gikk på ungdomsskolen.,

    Noe som var lenge før Dagbladet begynte med teletorg-annonser da.

    Så det var kanskje noen moralistiske soldater, i Geværkompaniet, det er mulig.

    Enda jeg syntes at sersjant Johansen, hadde sagt det, at Pettersen hadde ei fjortisdame, etter at han hadde festa i Fredrikstad, en helg og truffet Pettersen da.

    Men dette som Pettersen sa, det var kanskje noe med det ‘bygdedyret’, som det skrives om, i aviser osv., at det finnes, i deler av landet.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var kanskje det.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 28: Østre Æra

    En gang, mens jeg var i Geværkompaniet, (dette var vel høsten 1992 vel, hvis jeg skulle tippe).

    Så dro tropp 1, på ekskursjon, til Østre Æra.

    Østra Æra, det var et av de få stedene, i Norge, hvor tyskerne hadde blitt holdt i sjakk litt, under krigen.

    Nordmennene hadde bygd noen flotte forsvarsverker der, i tre, som fortsatt stod der, i 1992.

    Og en veteran, fra krigens dager, han viste oss rundt der, og forklare hvordan det var å skyte tyskere da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han krigsveteranen, han forklarte oss det, at det ikke var bare bare å skyte en tysk soldat da.

    Han lå liksom og vrei på seg, inni uniformen, etter at man hadde truffet han.

    Så man måtte liksom skyte dem flere ganger, for at dem skulle dø da, (forklarte han veteranen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Østre Æra, det lå midt ute i skogen, i Hedmark liksom, (vil jeg si).

    Og det var vel en kafe eller kiosk der vel.

    Men ellers ikke så mye da.

    Bortsett fra de ganske solide forsvarsverkene, i tre, som hadde blitt laget, under krigens dager vel.

    (På noen få dager, mens de venta på at tyskerne skulle dukke opp vel.

    Etter at kongen og regjeringen hadde tatt toget lenger nordover vel).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Så jeg skal prøve å få skrevet mer om dette, iløpet av de neste dagene.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 15: Jula 1992

    Etter julepermen, 1992, så skulle jeg, som den nest siste reserven vel, (Skjærbekk var vel den siste), overføres tilbake igjen, til et vanlig lag, (nemlig lag 2).

    Den siste tiden, som reserve, så var vi så få reserver, at vi måtte bo, på samme rom, som staben.

    Staben, det var troppsassistent Øverland, 12/7-ener Løvenskiold og 12/7-toer Staff.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pluss vel også san-mann, (sanitetsmann), muligens, som var en lav kar, som jeg ikke husker navnet på nå vel.

    Løvenskiold, han var nok fra den adelsslekten, som jeg har skrevet om på blogg, at min mormor, Ingeborg Ribsskog, sa at ikke var så fin, som Gjedde-slekten, som hennes oldemor, Maren Gjedde, var fra da.

    Men dette, at min mormor syntes det, det visste jeg ikke noe om, da jeg var i militæret da.

    Jeg var vel ikke helt klar over, at min mormor, var fra adel.

    Jeg trodde at hun var fra generaler og sånn.

    Men min mor hadde jo sagt en gang, at hun var veldig fin, (på 70-tallet, da vi bodde i Jegersborggate).

    Så jeg tenkte vel ikke så mye over det her, med adelsnavn, (og sånn), skal jeg være ærlig.

    (På Gjerdes videregående, så hadde vi jo hatt en sånn greve, (eller noe), fra Hemsedal, i markedsføringsdelen, av klassen, for eksempel).

    Men Løvenskiold, det var visst en tysk slekt, (sa min mormor, på telefon, fra Nevlunghavn, da jeg ringte henne der, i 2007 eller 2008).

    Og det kunne man kanskje merke litt, på det stabsrommet.

    For det var vel det eneste rommet, som jeg bodde på, på Terningmoen, hvor de ikke hadde vinduet oppe, om natta.

    Og det mener jeg å huske, at var fordi, at Løvenskiold ikke ville ha vinduet oppe da.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Løvenskiold hadde kanskje også litt homofile tendenser, vil jeg kanskje si.

    For en dag, så smalt det fra han, (til meg), at Staff og meg, begge hadde ligget, med rumpa i været, i sengene våre.

    (Og at han da ikke hadde klart å se bort, eller noe).

    Noe jeg syntes at hørtes rart ut.

    Men på dette rommet, så hadde jeg jo også overkøye.

    (Noe jeg ikke hadde på de andre rommene, som jeg bodde på, på Terningmoen).

    Så jeg innrømmer at det var veldig varmt der, (siden varmen jo går oppover, som vi jo lærte, på nettopp Terningmoen), og litt dårlig luft, (må man vel si).

    Så det er mulig at kroppen min prøvde å heve seg opp da, fra madrassen, (i søvne), siden det var så varmt inne på det rommet da.

    Det er mulig.

    Hva vet jeg.

    Jeg sa ihvertfall til Løvenskiold, at ‘se en annen vei da vel’, (eller noe), og at han altså ikke burde se på rumpa, til Staff og/eller meg, (hvis det plaga han da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han bryteren fra Sarpsborg, (Grønning het han vel, mener jeg), han skulle over i HV, (eller noe), etter jul.

    Men den siste dagen før jul, så hadde ikke jeg noen seng der, for noen skulle ha min seng, på grunn av noen omrokeringer da, (sa sersjant Dybvig vel).

    Jeg kunne nesten ikke kaste ut Grønning, fra senga si, den siste dagen hans der, syntes jeg.

    Og troppsbefalet, de tok vel egentlig ikke ansvar.

    For kabalen gikk ikke opp, da.

    Men mange soldater hadde jo dratt hjem, på grunn av de hadde fått fritak da, siden inntaket i juli.

    Så nabokaserna, til vår kaserne, den stod tom da.

    Så jeg bare la meg på et rom, som stod helt tomt der da, i nabokaserna.

    Den siste kvelden før julepermen da.

    Mer eller mindre med troppsbefalets samtykke vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den siste dagen, før juleferien, så fikk vi servert oksesteik, (var det vel), i en mer eller mindre høytidelig ‘seanse’ da, i messa.

    Men vi fikk bare en liten flaske brus hver, til middagen da.

    Istedet for at vi fikk forsyne oss med vann eller saft, i så mange glass vi ville, (som vi vanligvis fikk lov til da).

    Så jeg fikk jo den verste forstoppelsen, (husker jeg).

    Siden den oksesteika vel ble nesten som sement, eller noe, i tarmene mine da.

    Siden jeg ikke fikk nok drikke da.

    Og jeg skulle også jobbe, på Rimi da, i denne juleferien.

    Så jeg fikk jo nesten panikk, siden jeg ikke klarte å gå på do da.

    Så jeg dro på Jernbanetorget Apotek, og kjøpte mye klyster og sånn da.

    Som jeg brukte, på Ungbo og også på en do, på Oslo S., vel.

    Og på Oslo S., så merka en dovakt, hva som var galt.

    (Mer eller mindre, ihvertfall vel).

    Og han mente at jeg burde ta noe paracept, mot forstoppelsen da.

    (Noe jeg vel også prøvde).

    Så uansett hva som virka, så fikk jeg sånn rimelig orden, på fordøyelsen min etterhvert da.

    Men jeg hadde visst lukta dritt da, overhørte jeg, at en medarbeider, på Claes Ohlson, (hvor jeg vel muligens dro til, etter apoteket og doen på Oslo S.), sa, når jeg kjøpte en bordklokke, som julegave, til Haldis og dem da, (en bordklokke med en sånn pendel under, (eller noe vel), som snurra da).

    Men jeg hadde altså hatt skikkelig problem, med forstoppelse og sånn da.

    (Og vel også feber, tror jeg).

    Selv om jeg ikke veit, om det er noen unnskyldning, (til at jeg lukta sånn da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På selve julaften, så tror jeg, at jeg var hos Ågot.

    Men at vi skulle feire hver for oss.

    Jeg skulle vel feire borte hos Haldis, (var det vel bestemt).

    Mens Ågot vel skulle feire hos onkel Håkon da, (et stykke lenger opp i Havnehagen).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Haldis og dem, de begynte å prate om at dem ikke hadde fått tatt julevask.

    Så jeg, som var i Geværkompaniet, (hvor vi vaska hver morgen), jeg ville jo hjelpe til med å vaske da.

    Og døra over doen, til Haldis og dem, den var så møkkete, (husker jeg), at den nok ikke hadde vært vaska, siden huset ble bygget, (på begynnelsen av 70-tallet), eller noe.

    Men men.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Faren min, han sa det, at militærfolk, de vaska feil, for de brukte så mye vann, når de vaska, (husker jeg).

    (Når jeg dreiv og vaska gulvet der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ellers så husker jeg ikke så mye, fra denne jula.

    Bortsett fra at Christell, hu nevnte det, at et par mannlige bekjente av henne, de var i militæret, og der ble de så feite.

    Men da var dem nok ikke i Geværkompaniet.

    For vi fikk kjørt oss veldig bra der da, og løp og krøp og bar, fra morgen til kveld nærmest, i et år da.

    Så jeg var ikke sikker på om Christell skjønte så mye av, hva militæret egentlig var.

    Jeg tenkte på det, (husker jeg), at hennes to eldre halvbrødre, Viggo og Jan Snoghøj, jo begge hadde sluppet unna militæret, siden de vel var danske statsborgere, (var det vel).

    Men Christell angrep ikke meg direkte da, for å være et sted, i militæret, hvor man ble feit.

    Hu prata om to folk fra Drammen, eller noe, da.

    På en litt sånn hatsk/aggressiv måte vel.

    Og vel også henvendt til sin eldre halvbror Jan Snoghøj, mener jeg.

    Så sånn var det, (hvis jeg husker det riktig).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 4: Secondløitnanten

    En av de første helgene, i militæret, så fikk vi kortere perm, husker jeg.

    Vi måtte være tilbake på Terningmoen, før klokken 23-24, (eller noe), natt til søndag da.

    Siden vi skulle være med som statister, i filmen Secondløitnanten, som ble innspilt, i Kvikne, i Østerdalen.

    (Elverum lå vel på en måte nederst i Østerdalen, (eller noe), så byen hadde vel forbindelser til den dalen da.

    Og når vi skulle på øvelse i Trøndelag seinere, så klagde de folka i troppen, som var fra Gudbrandsdalen, (nemlig Andresen fra Vinstra og Pålhaugen vel), på at Geværkompaniet alltid kjørte Østerdalen og aldri Guldbrandsdalen da.

    En gang jeg hadde streifvakt, på Terningmoen, så fant jeg dessuten Østerdalsdepoet, stående ulåst, og det var et ganske stort depot, i en bygning, like ved der troppen vår hadde våpendepot, og var fullt av ryggsekker og uniformer og sånt, (så det ut som for meg, ihvertfall).

    Han som var daghavende offiser, den dagen, han sa til meg det, at ‘vi kan jo ikke la Østerdalsdepoet stå åpent’, etter at jeg hadde varslet, på noe slags walkie-talkie da, som streifvakta på Terningmoen, hadde begynt å ha, det året jeg var der da.

    For det var ikke militærpoliti, på Terningmoen, så de vanlige soldatene, hadde ansvaret for vaktholdet der da, etter en slags turnus, (eller hva man skal kalle det), som verneombudet satt opp vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den samme helgen, som vi fikk kortere perm, grunnet denne filminnspillingen, så hadde jeg blitt invitert, på middagsselskap, hos en venn av tante Ellen, (min mors yngre søster, som bodde i Sveits, til vanlig).

    Det var ikke tante Ellen som hadde invitert meg selv, med det var søstera mi som hadde spurt meg, om jeg kunne bli med på den her middagen da.

    Hos tante Ellen sin mannlige bekjent, på Grunerløkka, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På toget ned til Oslo, på fredagen, så hadde jeg overhørt det, at mange av folka, skulle ta et tog, som gikk i 21-tida vel, tilbake til Elverum, da.

    Selv om man da kom litt for seint tilbake.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fra den lørdagen, så husker jeg det, at min søster Pia, Axel, (mener jeg å huske, ihvertfall), og Rahel, og jeg, vi gikk gjennom Karl Johans gate da.

    På en slags bytur som vel søstera mi arrangerte vel.

    Og Rahel, (som da var 13-14 år vel, som Axel forresten også var, siden vel begge de to, er født i 1978, mener jeg), hu kjøpte seg en slags rar hatt, av noen sigøynere, (eller noe), som hadde en slags salgsbod, i den nederste delen av Karl Johan da, like ved der domkirken er.

    ‘Hvorfor kjøpte du den?’, (eller noe), sa Pia til Rahel.

    Men Rahel svarte ikke noe særlig klart vel, (på sitt tysk-dansk), men gikk istedet bare rundt med den her ‘klovnelua’ på seg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel hadde vært ute, sammen med Pia og noen venninner, kvelden før vel, og fått øl, på en pub, (eller noe), mener jeg at Pia snakka om.

    Noe jeg reagerte på, husker jeg, for jeg syntes at Axel var litt ung, (han var vel fortsatt bare tretten år), til det her da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På middagsselskapet, så hadde husverten mange romaner, stående i en reol, i stua vel.

    Jeg la merke til en roman, av Aldeous Huxley, som heter ‘Vidunderlig nye verden’, som jeg hadde lånt, på Deichmanske bibliotek, det første året, som jeg bodde i Oslo.

    (Det året, (som jeg bodde på Abildsø), da jeg hadde dilla på science-fiction-klassikere og også leste bøker som George Orwell’s ‘1984’ vel).

    Jeg blanda de science-fiction-bøkene litt sammen, men jeg husker at jeg hadde lest den boken av Huxley med interesse da, og sa til verten, at det var en ‘bra bok’.

    Verten tilføyde at den også var ‘skremmende’, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg har seinere lurt på, om han verten, er den samme mannen, som tante Ellen liksom ble gift med, i et slags hippie-bryllup, i bestemor Ingeborg sin 90-årsdag, i 2007 vel.

    (Som bestemor Ingeborg forklarte om, i et brev til meg, etter at jeg flytta, til Liverpool).

    Nemlig Didrik Beichmann.

    Men dette har jeg ikke klart å få bekreftet.

    Å få sånt bekreftet av Rahel, det er vanskelig, på grunn av språkproblemer, mm.

    Og tante Ellen sine skriverier til meg, de siste årene, har nesten båret preg av å ha vært skrevet i narkorus, (eller noe).

    Og Pia ville jo ikke engang være venn med meg på Facebook.

    Og Axel, han klarer vel kanskje ikke å skrive så særlig bra, på Facebook, tror jeg.

    Og han har jeg også vært skeptisk til, etter at han fortalte meg at han var kamerat med en av lederne i A-gjengen, i 2005.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Midt i middagen, så dukka det opp ei ny dame der.

    Som Pia begynte å prate om vel, før hu dukka opp der.

    Nemlig ei med veldig brune tenner.

    Og som satte seg ovenfor meg cirka vel.

    (Ei dame i 30-årene kanskje).

    Hu lurte jeg på hva som hadde skjedd med, husker jeg.

    Det var nesten som noe fra en skrekkfilm, (eller noe), når hu dama dukka opp, med sine tilsynelatende helt råtne tenner, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kunne jo ikke bli der så lenge.

    Jeg måtte jo ta det 21-toget, (eller hva det var igjen), til Elverum.

    Men jeg dukka opp der ihvertfall da, siden det jo var så sjelden, at det var noe sånne middagsselskaper osv., som jeg ble bedt på, i slekta til mora mi da.

    (Men mora mi var ikke i dette middagsselskapet, av en eller annen grunn, forresten).

    Jeg måtte skifte til permuniform, inne på et eller annet soverom der vel.

    (For det var så dyrt, å ta toget, i sivile klær da.

    Og da hadde vel de andre, i kompaniet, trodd at jeg var en snobb, (eller noe), også, tror jeg.

    Så den muligheten tenkte jeg ikke på engang, husker jeg.

    Det kan være at jeg ikke hadde så god råd heller, for dette var vel etter at jeg hadde vært i militæret, i et par måneder, eller noe sånt, vel).

    Og like etter at jeg hadde skifta, til permuniform, så overhørte jeg det, at en av de mannlige gjestene, til verten, kom med en kommentar da, om at verten hadde en militær der.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sommeren før, at jeg flytta til Oslo, forresten.

    (Var det vel).

    Så fikk jeg et telefonnummer, av tante Ellen, (på telefon, fra Sveits, eller hva det kan ha vært igjen), til noen folk, som hu kjente i Oslo da.

    Som jeg kunne kontakte, hvis jeg kom opp i noen problemer der, (sa tante Ellen da).

    Men dette telefonnummeret, det ringte jeg aldri, husker jeg.

    (Selv om jeg vel kanskje hadde den lappen i lommeboka mi).

    For de folka kjente jeg ikke.

    Og jeg likte best å klare meg selv da.

    Og om tante Ellen, så hadde jeg hørt, (av min fars familie), at hu bare dreiv og røyka hasj, (og sånn), i Slottsparken, osv., den tida hu gikk på forsøksgym, i Oslo.

    Så det var ikke sånn, at jeg var så utrolig fristet, til å kontaktene vennene, til tante Ellen, i Oslo, da.

    Det første året jeg bodde der.

    Selv om jeg måtte gå på sosialen for å klare meg, til slutt.

    Så ble jeg egentlig aldri noe særlig fristet, til å ringe det telefonnummeret, som tante Ellen hadde gitt meg, til vennene sine da.

    For jeg kunne jo ikke vite hvordan folk det her var liksom.

    Når man tenker på tante Ellen sin fortid som narkoman i Oslo vel.

    På den tida, som bestefar Johannes, fikk grått hår, av å gå å leite etter henne der vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel skulle følge meg til toget, av en eller annen grunn.

    (Han skulle kanskje hjem med toget til Haugenstua selv.

    Eller om han skulle ut på byen, med Pia og dem).

    Og jeg mener å huske, at Haraldsen, i troppen, la merke til broren min var der sammen med meg, på plattformen der da.

    (Vi hadde vel drukket og spist godt vel.

    Og Axel var vel kanskje nysgjerrig på det at jeg var i militæret, eller noe, muligens.

    Noe sånt kanskje).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da toget kom til Hamar, så var det en gjeng av oss, som gikk til politiet, i Hamar.

    En ide, som noen hadde tenkt ut da.

    Siden toget til Elverum, det var i Elverum, så seint, at vi ikke ville rekke, å komme til Terningmoen, før fristen.

    Denne helgen så måtte alle nemlig skrive seg inn, i en bok, i vakta, på Terningmoen.

    Siden vi skulle være i leieren, før klokka 23 da.

    Noe jeg ikke hadde tatt så nøye, fordi jeg ble jo bedt i det middagsselskapet, og siden jeg, (og mange andre, i kompaniet, hadde jeg overhørt, dagen før), syntes at dette var litt tøysete, siden vi var vant til å ta det siste toget, tilbake til Elverum, på søndagene da.

    Så virka det litt dumt, å ikke kunne ta det siste toget, når vi måtte tilbake, en dag tidligere, syntes jeg.

    Lørdagen var jo liksom den store festdagen, i uken, så da ble dette litt dumt, syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så en hel gjeng av oss, på over ti soldater vel.

    Vi dro til politiet i Hamar, og prøvde liksom å ‘sjekke inn’ der da.

    (Jeg bare fulgte etter de andre liksom, må jeg innrømme.

    Jeg hadde jo drukket litt, til maten, i det middagsselskapet, osv.).

    Men hvordan det endte igjen, det husker jeg ikke.

    Om vi ble kjørt av politiet til Terningmoen, eller om vi tok toget.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig.

    Vi kom fram litt for seint ihvertfall, til Terningmoen.

    Men vi kontakta ihvertfall politiet i Hamar da, husker jeg.

    Og forklarte dem om situasjonen.

    (Nemlig at vi ikke festa, men at vi pendla da, og at dette var grunnen til at vi kom for seint tilbake til leieren.

    For det var noen spesielle, nye regler, denne helgen da, må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, når vi dro på den filminnspilling, av filmen Secondløitnanten, i Kvikne, i Østerdalen, det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 3: Mer fra den første tiden på Terningmoen

    Jeg skrev jo om det, i det forrige kapittelet, av Min Bok 3, at det bodde folk med etternavn som begynte på ‘P’ og ‘R’, på det første rommet jeg bodde på, på Terningmoen.

    Men det er mulig at det også var folk med etternavn som begynte på ‘S’, som bodde der.

    Jeg mener at en ved navn Erik Solberg, fra Aurskog, også bodde på det samme åttemannsrommet, som Pettersen fra Fredrikstad, Prestsveen fra Brumundal, han idrettsmannen fra Bærum og meg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Solberg sa at Snorre Kompagniet, (der hvor jeg fikk massert pikken min, av ei brunette, som gikk forbi oss, da jeg var der sammen med Magne Winnem og Andre Willassen en gang, som jeg har skrevet om i Min Bok 2), var det utestedet i Oslo, med de fineste damene.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Solberg, han slutta i Geværkompaniet, etter noen uker vel, for han skulle starte opp et firma, sammen med en kompis, og fikk da fritak for førstegangstjenesten da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Man ble nesten litt ko-ko, av å være inne på leirområdet, på Terningmoen, hele tiden, i begynnelsen.

    For de første par ukene, (var det vel), så fikk vi ikke lov å gå ut av leieren engang, (selv ikke etter at tjenesten var slutt, om kvelden).

    Så da vi endelig fikk helgeperm, etter noe sånt som en eller to uker der vel.

    Så ble det som noe veldig spesielt da, husker jeg.

    Og det var en fantastisk følelse, å kunne gå utafor leirområdet, i Elverum, som en fri person igjen, da.

    (Selv om denne friheten bare var for en helg da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På permoppstillingen, på fredager, så måtte vi stille i permuniform da.

    Permuniformen, det var liksom en slags pynteuniform da.

    Vi hadde to feltjakker.

    En som vi skulle bruke når vi krøyp i gjørma.

    Og en som vi skulle ha på osv., når vi hadde perm.

    Og under den feltjakka, så hadde vi permuniform da, som var liksom fin-uniformen da.

    Og på skjorta, til permuniformen, så hadde vi birkebeiner-merket, på venstre skulder da.

    Og eventuelle skyttermerker, osv., foran på en skjortelomme da, (var det vel).

    Også hadde vi også to par feltstøvler, og det ene paret, det skulle vi bare bruke, når vi hadde perm.

    Så det paret, det så etterhvert mye finere ut da, enn de feltstøvlene vi hadde på oss, når vi krøyp i gjørma og sånn da.

    Og vi hadde også på oss en grønn beret, med olavsmerke på da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var jo sommeren 1992, at vi fikk vår første helgeperm, så vi hadde nok ikke på oss feltjakka.

    Jeg husker at Pettersen, fra Fredrikstad, og meg, vi gikk ned til en matbutikk, ved siden av postkontoret, i Elverum, (hvor vi pleide å heve lønnssjekkene våre, fra militæret da), og kjøpte avis og røyk og sånn vel.

    (Noe sånt).

    Også dro vi på et gatekjøkken like ved, og bestilte hamburgere da.

    Og da dukka det opp en mann og kona hans, og satt seg ved et annet bord, like ved Pettersen og meg da.

    Og det var vel kompanisjef Isefjær, og kona hans, tror jeg.

    Og jeg husker at jeg var litt sånn salig nesten, av å endelig få komme ut av den militærleiren igjen da.

    Så jeg husker at jeg prata med Pettersen om, at jeg lurte på om vi fikk mer draget på damene, siden vi hadde på oss militæruniformer, osv.

    For jeg hadde vel lest i et ukeblad, eller noe, at kvinner tente på menn i uniform da.

    Og det tror jeg at Isefjær må ha hørt, (at jeg prata om det her), hvis jeg ikke tar helt feil.

    For jeg var i en slags lykkerus da, over å endelig få litt frihet, fra militæret igjen da.

    Siden det å være under kommando, 24 timer i døgnet, i flere dager i strekk, var noe helt ukjent for meg da.

    Som hadde bodd aleine, siden jeg var ni år, og var vant til å ha mye frihet da.

    Så det virka vel som at kompanisjef Isefjær spionerte på oss, synes jeg, sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de første helgepermene, så tenkte jeg sånn, at jeg må få noe avveksling, fra det her militærgreiene.

    For jeg syntes nesten at jeg ble hjernevaska av det da.

    (Noe sånt).

    Så da jeg kom med toget til Oslo, tidlig en fredag kveld, i juli/august vel, i 1992 da.

    Så ringte jeg søstera mi Pia, som hadde flytta inn i et bofelleskap, sammen med Siv fra Røyken og Monika Lyngstad, fra Røyken.

    I en leilighet, i Christies gate, på Øvre Grunerløkka, i Oslo.

    For min kamerat, fra Gjerdes videregående, Magne Winnem han hadde jo blitt sammen med Elin, og hadde blitt festbrems da, (må man vel si).

    Og min tremenning, Øystein Andersen, han hadde jo vært nesten hatsk mot meg, for han mente at jeg ikke kom til å klare militæret og sånn da.

    Så vi hadde krangla skikkelig, og han skulle også i militæret, noen uker etter meg da.

    Han skulle på noe greier, i luftforsvaret vel, på Madla, ved Stavanger vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dessuten, så var det sånn i militæret, på den tida jeg var der, at det nesten ikke var noen damer der.

    Og Andre Willassen, han fortalte meg, på den dansketuren, som han og Magne Winnem og jeg, var på, mens han og Winnem begge var i militæret.

    At man ble kåt av å være i militæret.

    ‘Hvorfor det’, husker jeg at jeg spurte, på toget.

    Men da svarte dem ikke vel.

    Men det som var gjengs måte, å forklare om det her på da.

    Blant folk som var i militæret, osv.

    Det var å fortelle en vits, om noen karer, som var i militæret, ved grensa til Russland vel.

    Og da de var der, så var det mest kvinnelige de så, under hele tjenesten, det var en damesykkel.

    Og da de fant den, så hadde alle gutta løpt fram, for å lukte på setet.

    Denne vitsen fortalte vel både Winnem og Willassen vel, og også noen medsoldater, som jeg avtjente verneplikten sammen med, på Terningmoen da.

    Så man blir kanskje litt jentegæern, av å være i militæret da.

    Kanskje det også var litt derfor, at jeg ringte søstera mi, og spurte om jeg kunne besøke henne og venninnene hennes da.

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Noe sånt.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg visste ikke helt veien, til der hvor søstera mi bodde.

    Pia prata noe om restauranten ‘Den hvite hesten’, eller noe, muligens.

    Hvis ikke det var ei jeg spurte, som jobba på en Hydro-stasjon, nede i Maridalsveien vel.

    Men jeg fant fram til slutt da.

    Om enn ikke uten at noen karer, i en bil, som kjørte forbi meg, på veien, ropte ‘syl’ etter meg da.

    Syl det var noe, som erfarne soldater, kalte rekruttene da.

    Syl var forkortelse for ‘syltapp’.

    Hva nå det betyr igjen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi ble jo drevet så hardt, i Geværkompaniet, at noen ganger, så lukta jeg helt jævlig, når jeg kom opp til søstera mi og dem da.

    Så jeg måtte låne dusjen dems og sånn da, husker jeg.

    Og en gang, mens jeg lånte dusjen der, så husker jeg det, at min søsters venninne, Monica Lyngstad, (fra Røyken), hu spurte de andre der, (overhørte jeg), om de skulle ødelegge bereten min, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Siv fra Røyken, (som var en pen brunette), en gang krangla med en kar fra Røyken vel, (muligens Glenn kanskje), om hvem av de to det var, som hadde gått i fella til den andre.

    For de hadde hatt sex sammen da, virka det som for meg da.

    Men da ble jeg litt sjenert, tror jeg.

    For jeg kjente nesten ikke noen av de folka der.

    Unntatt søstera mi da.

    Og hu var jo søstera mi liksom.

    Så da holdt jeg bare kjeft, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På kjøkkenet, i leiligheten deres, i Christies gate, så hadde Siv, Monica og søstera mi, en tegning, som forestilte de tre jentene, mens de gikk ned til stamstedet deres Jollys, i Storgata da.

    De jentene, de tok meg seinere med ned til Jollys, noen av de helgene, som jeg var på besøk hos dem.

    Og det visste seg det, at Jollys, det var et utested, hvor det nesten bare vanka afrikanere da.

    Så jeg kunne ikke gå på doen der, uten at noen afrikanere, spruta noe vann, eller piss, eller hva det kan ha vært, over i det avlukket, som jeg stod i da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens en av de da prata om at han ikke ville ha gått dit, hvis han var meg, (overhørte jeg, at det ble prata om, på engelsk da, mens jeg var inne på dassen der da).

    På grunn av noe med at de var utlendinger, eller kriminelle, eller noe sånt, kanskje vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siv, hun var jo en brunette, som veide kanskje 40 kilo, eller noe vel.

    Hun var ganske lav da.

    Og hu hadde det miste soverommet der, husker jeg.

    Og hu var sammen med en svær, mørk neger, som nok veide bortimot fire ganger så mye som henne, hvis jeg skulle gjette.

    Og en gang, som jeg var der, en helg, som jeg hadde perm, fra Geværkompaniet.

    Så var også mora mi, Karen Ribsskog, på besøk der, (husker jeg).

    (Fra Borgheim, på Nøtterøy, vel).

    Og mens mora mi, søstera mi og meg, var i stua, i Christies gate der.

    Så var Siv og negeren inne på rommet til Siv da.

    Hvor det bare var plass til en dobbeltseng, omtrent vel.

    Og sikkert kosa seg der da.

    Noe som virka rimelig spesielt og vel usømmelig, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    De her tre jentene, de røyke også en del hasj.

    Og de hadde en cirka to liter, firkanta, tom saftflaske, som de hadde smurt inn med stearin, og som de brukte som en slags vannpipe da, viste de meg, da de flytta ut derfra, (var det vel).

    Og Monica Lyngstad solgte også hasj.

    Hun hadde en liten hasjvekt, husker jeg, som hu viste fram, da de flytta ut derfra, sommeren 1993, og broren hennes dukka opp der, med bil, for å kjøre tinga deres hit og dit da.

    Og noen måneder før det igjen, så var jeg med Pia og Monica Lyngstad, på et utested nederst på Grunerløkka, (som het Thorvalds muligens vel, eller noe sånt).

    Og der ble Monica Lyngstad kasta ut, for å ha prøvd å selge hasj da.

    Så Pia og jeg måtte også gå ut.

    Og da sparka Monica Lyngstad til en fakkelboks, (husker jeg), som stod utafor det utestedet da.

    Sånn at fakkelboksen traff søstera mi, Pia, i beinet, var det vel.

    Men når jeg spurte dem, om hvorfor Monica hadde sparka den fakkelboksen, på søstera mi.

    Så svarte ingen av dem noe forståelig vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg var i Geværkompaniet.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste episodene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 2: De første dagene på Terningmoen

    Romkameratene mine, den første tida, på Terningmoen.

    Det var Pettersen fra Fredrikstad.

    Det var Prestsveen, fra Brumunddal, (som seinere ble troppens BV-, (beltevogn), sjåfør).

    Det var en idrettsmann, fra Bærum, som ble kompaniet sin idrettsass., (eller idrettsassistent da, men i militæret, så sa man ikke så lange ord ofte vel, så han ble bare kalt idrettsass).

    Det var et åttemannsrom, som vi var på.

    Med fire køyesenger da, (i metall vel), og åtte cirka to meter høye metallskap da.

    (Som man kunne låse, med en hengelås).

    Og et bord og fire stoler vel.

    Som man ser, av navnene våre, så het alle noe på ‘P’ eller ‘R’.

    Dette var fordi at vi ble plassert på rom, alfabetisk.

    Så selv om jeg ikke husker hva idrettsassistenten, fra Bærum, het, så kan jeg ganske sikkert si det, at han het noe på ‘P’ Eller ‘R’, da.

    (For få het vel noe på ‘Q’).

    Vi var bare 5-6 mann, på rommet.

    For 2-3 folk, hadde ikke engang møtt fram, på den første møtedagen der da.

    Det var et veldig stort frafall, når det gjaldt vernepliktige.

    Og vi ble færre og færre, i troppen, for hver måned som gikk, gjennom førstegangstjenesten da.

    Så hvis vi var 100 mann, (i tropp 1), i juli 1992, så var vi kanskje bare igjen cirka 30 mann, i juni 1993.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var mye stress, så og si hver dag, i infanteriet.

    Men jeg fikk med meg det, at det ble sagt fra befalet, at vi burde låse inn tinga våre, om kvelden.

    Så jeg sa det til de andre folka, på rommet mitt da.

    Og seinere på kvelden, så dukka det opp noen folk i uniform, på rommet vårt, som vekka oss opp, og liksom skulle inspisere da.

    Og da sa visst dem til noen andre, at vi på rommet vårt, vi sånn skikkelig ordensfriker da, siden vi faktisk hadde husket å låse inn tinga våre, (som AG3, osv.), i skapene våre da.

    Jeg hadde latt en 20-pakning, med sigaretter, ligge på gulvet, (ved senga mi da), med en lighter oppå.

    Men det var ikke lov da, sa de som vekte oss.

    Så den røykpakka og lighteren, de tingene, de måtte jeg legge oppå leselampa, som var på veggen, ved senga mi da.

    Jeg lå i en underkøye, (som jeg var vant med, da jeg bodde hos mora mi i Larvik, og Pia alltid hadde overkøya, siden mora mi ville det da, siden hu trodde det var bedre, at jeg fikk Pia oppå meg, enn omvedt, hvis sengebunnen plutselig skulle knekke, på en slags mystisk måte da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi hadde utsikt, fra rommet vårt, til noen trær og sånn vel.

    Og noen grønne sletter vel.

    Så vi hadde vel den brakka, (mener jeg å huske, ihvertfall), som var lengst fra kasserna, og som vel også var nærmest hovedinngangen, til Terningmoen.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Man ble nesten helt rar i huet, syntes jeg, av denne masinga, fra befal osv., i militæret.

    Så om kveldene, de første dagene, så gikk praten ganske lett da.

    Uten at hue vel kanskje var helt med.

    Han idrettsassistenten, fra Bærum, han lå vel i køya over meg, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Og han begynte å prate om damer, en av de første kveldene der, husker jeg.

    Jeg hadde jo vært klassen nerd og pingle, (må man vel si), på ungdomsskolen.

    Så jeg var jo ganske stolt av mine dame-erobringer, (som jeg har skrevet om i Min Bok og Min Bok 2), nemlig Nina Monsen, Laila Johansen, Kari fra NHI, Siri Rognli Olsen, Ragnhild fra Stovner, med flere.

    Så da han idrettsassistenten, fra Bærum, begynte å prate om damer, så var jeg helt med da.

    Og skulle akkurat til å begynne å forklare om Laila Johansen og Ragnhild fra Stovner og sånn da.

    (Det vil si mine erobringer fra Radio 1 Club, i Oslo, da).

    Men så tenkte jeg plutselig det, at kanskje det ville vært smartest, å holde litt kjeft.

    Kanskje det ikke var så smart, å snakke om alt for personlige ting der.

    Jeg kjente jo ikke de andre folka der så bra.

    Så midt i en setning, mens jeg akkurat skulle begynne å skryte av Laila Johansen, Christell Humblen og Nina Monsen, Sari Arokivi fra Finland, Kari fra NHI, Ragnhild fra Stovner, eller noen av mine andre damer, (eller hva man skal kalle de), der da.

    Så ombestemte jeg meg, liksom midt i setningen da.

    (Vi prata om fine damer vel).

    Og så sa jeg bare at, ja, jeg kjenner jo Kristin Sola, fra Sande.

    (For jeg måtte liksom si noe som ligna på ‘B’, når jeg først hadde sagt ‘A’, da.

    Og det var veldig lett, (syntes jeg), å liksom plumpe uti det, og si A der, syntes jeg, siden man omtrent ble hjernevaska og brutt ned der da, av alt ‘maset’, fra befalet, under de første dagene av rekruttjenesten da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kristin Sola, hu gikk i klassen min, det første og andre året, på videregående.

    Og hu og venninna hennes, de var skikkelig fine da.

    Sa jeg da.

    (For jeg syntes at Sola og jeg, vi hadde gått ganske greit sammen, på Sande videregående, vel.

    Hu ga meg for eksempel det skjemaet, til samarbeidsavtalen, blant annet, sånn at jeg kunne gå på datalinja, i Drammen, det siste året, på handel og kontor, istedet for å gå enda et år markedsføring da, i Sande).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så var det utrolig nok sånn, at han idrettsassistenten, (fra Bærum), han kjente også de her to Sande-damene da.

    Og han fortalte meg det, at hu mørkhåra venninna til Sola, (som jeg hadde syntes at var skikkelig fin da, og som jeg husker at Sola fortalte om, da vi gikk på markedsføringslinja, at hu dreiv og spleisa på å leie solarium sammen med).

    Han Bærum-karen, han kunne fortelle meg det, at hu mørkhåra venninna til Sola, hu hadde fått unge da.

    Noe som jeg syntes at var litt kjedelig da.

    For da var hu liksom ikke singel og sånn lenger da.

    (Eller hvordan man skal forklare det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var ikke den eneste, som plumpa uti det, på rommet vårt, de første dagene der.

    En kveld, så fortalte Pettersen, fra Fredrikstad, at grunnen til at ‘n Ørjan, hadde blitt sendt hjem, fra Albertville-OL.

    Det var fordi at han hadde hatt sex med Anette Bøe og tre andre damer, på rommet.

    Og Anette Bøe, hu var sammen med skipresidenten, (eller noe), så derfor ble Ørjan Løvdahl sendt hjem da.

    (Fortalte Pettersen, en av de først kveldene der da.

    Etter at vi hadde blitt ‘tulla’ med av befalet der hele dagen da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Prestsveen, han glemte å låse skapet sitt, (med AG3 i, osv.), en kveld, husker jeg.

    Og da noen sa til han det.

    (Om det var meg eller et befal som inspiserte der, eller noe).

    Så svarte Prestsveen liksom som en unge da, syntes jeg.

    Og det gjorde Pettersen et poeng av og da, husker jeg.

    For Prestsveen snakka en litt sånn ‘sippete’ versjon av Brumundalsdialekten da, syntes jeg.

    Ihvertfall så gjorde Pettersen et poeng av det da, at Prestsveen sa noe på Brumundalsdialekt, (noe ‘je’ eller noe sånt da), som hørtes jævlig ut da.

    Og da plumpa jeg uti det igjen, og sa meg enig i det da, at den dialekta til Prestsveen, hørtes jævlig ut da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg vet ikke om Prestsveen klagde til troppsjef Frøshaug, på at han hadde blitt mobba, eller noe.

    Men noen dager seinere, så ble ihvertfall Prestsveen BV-sjåfør da, og flytta til en annen brakke vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen på det rommet, med mørkt hår vel, som jeg ikke husker navnet på.

    Han dro plutselig en av de første dagene, tilbake til Oslo.

    (Han var vel fra Groruddalen kanskje vel.

    Noe sånt).

    Også ble han hjemme, i en dag eller to.

    Også kom han plutselig tilbake igjen da.

    Og da hadde han gått glipp av mye der da, som hvordan man skulle ‘tre av’, og sånn da.

    (Noe som ble kalt ‘slutta orden’).

    Som jeg prøvde å forklare for han da.

    (For jeg var helt med, og ble litt hjernevaska kanskje av det her militærgreiene da.

    Må man vel si).

    Og jeg hadde den uvanen, at jeg noen ganger hang feltlua mi, på en sånn sengeknagg, mens vi rydda på rommet, osv.

    (For feltlua, den skulle man ikke ha på seg inne da).

    Og den dagen, (mener jeg at det var), som han fra Oslo, returnerte.

    Så ble feltlua mi borte da.

    Og på troppens oppstillingsplass, så spurte troppsjef Frøshaug meg, ‘har du rota bort feltlua di, Ribsskog’.

    Og da tenkte jeg det, at da måtte jeg prøve det, å svare ganske militært.

    Så da svarte jeg bare et høyt, langt og klart ‘ja’, da.

    (Istedet for å mumle noe sånt som at, ‘nei, den feltlua mi, den har jeg ikke rota bort, den er sikkert der eller der da’).

    Og da ble troppsjef Frøshaug litt sur, tror jeg.

    Av en eller annen grunn da.

    (Men Haraldsen, (en litt korpulent kar nesten vel, fra Oslo vel), i troppen, han syntes vel at det var litt morsomt, tror jeg, og snudde seg vel litt på oppstillingsplassen og gliste eller lo litt vel).

    Men jeg lurer på om det var han karen, som plutselig dro hjem til Oslo, og så kom tilbake, (og bare var på rommet, i noen timer, eller noe), som hadde rappa feltlua mi da.

    Men det tørr jeg ikke å si sikkert da.

    (Men etter den her dagen, så så jeg han aldri igjen, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hvis vi klarte å rote bort, eller ødelegge, noe av utstyret, som vi fikk utdelt, i militæret.

    Så ble vi trukket, i den lønna, som vi fikk der da.

    (Som var cirka 900-1000 kroner kanskje, hver fjortende dag.

    Noe sånt).

    Akkurat det, det brydde ikke jeg meg så utrolig mye om, sommeren 1992.

    For jeg hadde jo jobba mye, på OBS Triaden, i ukene før jeg skulle i militæret.

    Så jeg hadde vel kontoen min ganske full av penger, tror jeg.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så da jeg fikk et sånt skjema, som ble kalt TS-, (tap/skade), skjema.

    Av et av troppsbefalene vel.

    Så klarte jeg også det kunststykket, å fylle ut det skjemaet feil da.

    For ikke bare stod det ‘feltlue’, på det skjemaet.

    Neida, det stod også ‘feltlue vinter’, på det samme skjemaet.

    Og femti andre ting, kanskje.

    Så jeg blingsa litt da.

    (Jeg var kanskje litt trøtt og sliten, når jeg skulle fylle ut det her skjemaet.

    Det var jo under rekruttjenesten liksom, hvor vi noen dager hadde tjeneste fra 7 om morgenen, og til 7-8 om kvelden vel).

    Jeg hadde ihvertfall klart å krysse av, for ‘feltlue vinter’, (som kosta litt over hundre kroner vel), på det skjemaet da.

    Istedet for å krysse av for ‘feltlue’ da, som kosta en femtilapp mindre, (eller noe), kanskje da.

    Så det skjemaet, det fikk jeg tilbake igjen da.

    Med beskjed om å fylle ut et nytt sånt skjema, som det skulle stå riktig slag av feltlue på da.

    For jeg hadde vel ikke sett så nøye, på det skjemaet kanskje, men bare sett at det stod noe med ‘feltlue’ der da.

    Og hadde nok ikke sett at dette var feltlue vinter.

    For til daglig så var det ingen, i militæret, som snakka noe om ‘feltlue vinter’.

    For den lua, den ble alltid kalt for ‘BF’ da, når den ble nevnt, i militæret der da.

    Og BF, det var en forkortelse for bjønn-fitte.

    Siden den feltlue vinter, den hadde noe pels, (eller noe) på seg da, så når den lå i skapet, så kunne den minne litt om en bjørnefitte da, mente folk, (litt på fleip kanskje vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye som skjedde, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.

    Og det tenkte jeg, at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 1: Elverum

    Jeg husker at jeg tok toget, fra Oslo S., til Elverum, en sommerdag, i juli, i 1992.

    Jeg hadde jobbet på OBS Triaden, hele sommeren, og hadde ikke hatt mye ferie.

    Jeg husker at jeg var spent på, hvor tøft, som dette kom til å bli.

    Jeg var en tynn, ung mann, som veide 62-63 kilo, og var 1.85 høy.

    En pingle, hendte det at jeg ble kalt, i Oslo, før, (og vel også etter), militæret.

    Jeg studerte de andre kara, som var sammen med meg, på start-dagen der.

    Var ikke alle de andre mye kraftigere bygget enn meg, tenkte jeg, (nærmest i sjokk vel, må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var også utrent, etter tre år, med studier og jobbing, i Oslo, hvor jeg kun hadde trent, et par ganger vel, i løpet av disse tre årene.

    Jeg hadde ikke trent regelmessig, siden jeg hadde gym, på Gjerdes videregående, i Drammen, skoleåret 1988/89.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Geværkompaniet, (som jeg skulle være i), på Terningmoen, det var en stående Nato-styrke.

    Alle soldatene var der, i 11-12 måneder, og nesten alle startet der samtidig, hvert år.

    Det var ikke som i Nord-Norge, hvor det kom nye soldater hver tredje måned.

    I Geværkompaniet, så dukket nesten alle soldatene opp samtidig, i midten av juli-måned, (var det vel), hvert år da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde ikke helt skjønt det, om jeg måtte til Nord-Norge, etter tre måneder.

    Så jeg husker det, at jeg spurte en kar fra Hedmark, (var han vel fra), som stod ved siden av meg, på en slags oppstilling, langs jernbaneskinnene, som går gjennom Terningmoen-leieren, om det var sånn, at vi slapp å dra til Nord-Norge, (som var vanlig, i andre militærleire, på Østlandet, at man dro til Nord-Norge, etter tre måneders rekrutt-tjeneste).

    Han hedmarkingen, (var han vel), kunne bekrefte det, av vi slapp å dra til Nord-Norge da.

    Og jeg bare jubla, (må man vel kalle det), siden jeg skjønte at jeg kunne dra tilbake til Oslo igjen, (og for eksempel jobbe), hver helg da.

    Sånn at han medsoldaten, fra Hedmark, nesten fikk sjokk vel, over jublinga mi.

    Og det er mulig at noen av befalet, også la merke til den her jublinga mi da.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjente forresten ikke et eneste menneske, av hverken sivile eller militære, i Elverum.

    Geværkompaniet, det bestod av tre geværtropper, som i begynnelsen hver bestod av opp mot hundre soldater vel.

    Pluss en jegertropp, og en stab, (eller hva de ble kalt igjen).

    Så det var vel over 500 soldater i leieren, (ihvertfall de første ukene), vil jeg nok tippe på.

    Staben, de kom ikke inn i juli, alle sammen, sånn som oss geværsoldatene.

    Så de som lagde maten vår, og tømte søpla der, og sånn, de hadde vært i militæret i flere måneder allerede, mange av de, og de tulla litt med oss ‘ferske’ infanterisoldatene da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På de første brevene, som jeg fikk fra Forsvaret, angående førstegangstjenesten min, så stod det at jeg skulle tjenestegjøre, i Gamle Fredrikstad infanteriregiment vel.

    Men etter at jeg flytta til Abildsø, for å studere, i 1989, så sendte jeg jo et brev, til Folkeregisteret, hvor jeg forklarte det, at familien min, var liksom en sånn ‘Tore på sporet’-familie da, og at jeg hadde et heller kjølig forhold, til min far og hans nye samboerske, Haldis Humblen, (som lot meg bo alene, fra jeg var ni år).

    Sånn at brev og lignende, som ble sendt, til dere adresse, det var jeg ikke helt sikker på, om jeg ville motta.

    (Etter noen problemer med noen svarkort, for inntak på handel og kontor, et par somre, siste halvdel av 80-tallet, som fortsatt husket da.

    Når Haldis og faren min var et sted, som jeg ikke visste hvor var, og postkassa deres var overfylt, og postmannen hadde lagt svarkortet mitt, for at jeg kom inn på markedsføringslinja, (var det vel), liksom gjemt bort, oppi postkassa til Haldis der da, sammen med masse utgaver av Aftenposten, var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så en av de første månedene, i 1990, så fikk jeg meg mitt eget familienummer, av Folkeregisteret, på grunn av de problemene, i slekta mi da, som jeg forklarte om, i et brev til dem.

    Og etter dette, så ble jeg overført, fra sesjonsmyndighetene, i Buskerud/Vestfold, og til sesjonsautoritetene i Oslo da.

    Og etter det, så ble det gjort om, sånn at jeg istedet skulle til Terningmoen, i Elverum, i tolv måneder.

    Istedet for at jeg først skulle til Fredrikstad, i tre måneder rekruttskole, og så til Nord-Norge, i ni måneder.

    Noe som passet meg fint.

    For jeg var jo en selvstendig person, som hadde bodd alene, fra jeg var ni år, og var vant til å ha en god del frihet da.

    Så å være oppe i Nord-Norge, på ei militærbrakke der, i flere måneder av gangen, i strekk, det virka ikke som noe fristende akkurat, for meg da.

    Men når jeg fant ut det, at jeg kunne dra hjem igjen, til Oslo, (og Ungbo da, siden militæret betalte husleia mi hos Ungbo, mens jeg avtjente førstegangstjenesten da, siden reglene deres var sånn, at de gjorde det, for vernepliktige som hadde hatt sin egen leilighet, så og så lenge da, før de skulle inn, til førstegangstjenesten), det gjorde at jeg ble i litt bedre humør da, siden tiden i militæret da liksom ble stykket opp, og jeg fikk et par-tre dagers avbrekk, fra militærlivet, stort sett hver helg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg hadde vært en sånn ‘raring’, som hadde blitt satt til å bo alene, fra jeg var ni år.

    Og siden jeg hadde blitt mobbet på ungdomsskolen, og var en tynn pingle da, (for å si det sånn).

    Så hadde jeg nesten vært i angst, for å dra i militæret.

    Og jeg var jo en av de eldste vernepliktige der da, dette året, med mine 21-22 år.

    For jeg hadde jo da, siden jeg gikk på videregående vel, en gang i året, fått et brev fra militæret, om at jeg skulle inn til førstegangstjeneste, førstkommende sommer da.

    Men dette med førstegangstjenesten, det var jo noe som jeg gruet meg fælt til da.

    Og jeg var ikke sikker på om jeg kom til å takle det her, engang.

    Siden jeg var så vant til å bo alene da.

    Og siden jeg var vant til å ha et dårlig forhold, til mine foreldre, (og lærere).

    Så var jeg veldig vant til å være i opposisjon da, mot autoriteter.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde jo ikke, (som 18-19-åring), fått så mye distanse, til den vonde oppveksten min, med mye mobbing og ensomhet da, osv.

    Og jeg var jo veldig tynn da, og veide vel helt ned i 59 kilo, etter det første året mitt, som student, i Oslo.

    (Etter det året, hvor jeg leide av Berit og Gunnar Jorås, på Abildsø, da hu Fru Jorås ikke tålte matlukt da, sånn at jeg måtte kjøpe dyre burgere og sånn, for å prøve å få meg en slags metthetsfølelse da, dette studieåret).

    Så jeg fikk nesten sjokk, hver gang det dukket opp, et sånt brev, fra militæret.

    Faren min solgte jo også leiligheten ‘min’, i Leirfaret 4B, under russetida mi.

    Og jeg måtte jo bo noen måneder hos bestemor Ågot, på Sand.

    Noe som var litt slitsomt, for jeg var jo vant til å bo alene, fra jeg var ni år.

    Og Ågot var en gammeldags husmor da, (og tidligere tjenestepike, for familien Jebsen), og hu kunne si fra om alle mulige slags småting, hele tida da.

    For hu var nøye på, at alt liksom skulle være ‘perfekt’, i ‘heimen’ da.

    Så det var vanskelig for meg, å få noe særlig ro, de sommer-månedene, som jeg bodde hos bestemor Ågot.

    Og der bodde jeg jo også på rom, med min søster Pia der, som i perioder kunne være ganske hatsk mot meg, må jeg vel si.

    Og jeg var fysisk svak da, mye siden jeg at var seint ute, når det gjaldt puberteten vel.

    Og jeg tenkte derfor, at det ville være smart av meg, å utsette verneplikten, til jeg ble noen år eldre, og fikk ihvertfall noen få kilo fler muskler på kroppen og til jeg hadde fått litt mer kontroll, når det gjaldt min boligsituasjon, og sånn da.

    Så derfor utsatte jeg militæret, i to-tre år da.

    Til jeg var ferdig på NHI, og jeg dro derfor ikke inn til førstegangstjenesten, før sommeren jeg fylte 22 år da.

    Mens de fleste av de andre folka, i Geværkompaniet, de dro vel dit, året etter videregående, altså året de fylte 19 år vel.

    Men flere hadde også vært på folkehøgskole, (eller lignende), et år eller to, så det var ikke sånn at hele gjengen var tenåringer heller.

    Det var en del folk som var et år eller to eldre, enn 19-åringene der da.

    Og jeg var vel heller ikke eldst i troppen, tror jeg.

    Det lurer jeg på om det var en fra Hedmark, ved navn Skjærbekk, som var.

    For han var vel født i 1969 vel, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Mens jeg var født i 1970 da.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Geværkompaniet, det var en spesiell militæravdeling.

    Ikke bare var det en stående Nato-styrke.

    Vi var også ‘forsøkskaniner’, for Hærens ski og vinterskole, som holdt til, på Terningmoen da.

    Og soldater fra Royal Marines, kom til Terningmoen, hvert år, for å blant annet gå tre-mila på ski, i samme konkurranse, som vi i Geværkompaniet også var med i da, (mens vi prøvde å klare tidskravet, til marsjmerket på ski, da).

    Så masse ‘stjernegriser’, (som noen i troppen kalte dem), det vil si høyere offiser, fra Norge, holdt til, på Terningmoen da.

    Faktisk så mange, at det var tradisjon, på Terningmoen, for at soldatene, ikke hilste, på offiserer og befal, hvis de gikk forbi noen av dem, på vei til messa, for eksempel, da.

    Og i perioder så var det også mange stjernegriser/høyere offiserer, fra de andre Nato-landene, på Terningmoen da.

    Det var høyere og lavere offiserer fra blant annet USA, Tyskland og sikkert Danmark, Holland og England, osv., da.

    (Fra de landene som var med i Nato, på begynnelsen av 90-tallet da.

    Som sikkert var på forskjellige kurs, i vinterkrig, for eksempel, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi i Geværkompaniet, vårt merke, det var en hvit birkebeiner, på rød bunn.

    Siden Geværkompaniet, det het også infanteriregiment 5, og vel også Oppland-regiment, da.

    Og Oppland-regiment, det hadde slåss mot svenskene, under noen nordiske kriger, og også mot tyskerne, under 2. verdenskrig.

    Noen få kilometer vel, fra Terningmoen, i retning av Hamar, så stod det et monument, (som vi aldri var og studerte akkurat men), i forbindelse med at kongen og regjeringen, hadde vært i Elverum, når de flyktet til England, under den tyske invasjonen, av Norge, 9. april 1940, da.

    Og utafor den brakka på Terningmoen, hvor kompanisjefen, (Isefjær), holdt til, (var det vel).

    Så stod det et skilt, (må det vel ha vært), hvor det ble opplyst, at her falt den første tyske bomben, under tyskernes bombing av Elverum, under den andre verdenskrig da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, under det året, (må man vel kalle det, selv om vi hadde et par ukers ferie, til gode, sånn at vi vel bare var der, i drøye elleve måneder), som jeg var på Terningmoen.

    Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 94: Terningmoen

    Mer som hendte, det første året, som jeg bodde på Ungbo, det var det, at den første dagen, når jeg flytta inn der.

    Så skulle Per i butikken, (på Prix vel), og jeg husker at jeg ba han kjøpe med Per margarin, eller et annet slag, (siden jeg jobba i Coop selv antagelig, så visste jeg om det slaget da).

    ‘Meg margarin’, sa Per da.

    Men det hadde jeg ikke tenkt på at Per het det samme som den margarinen, når jeg sa det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Per hadde også en far, som jeg så en gang, eller noe.

    Og han hadde visst tuta på meg, ved NHI der, en gang.

    (Ved Grenseveien, eller noe, der vel).

    Og da hadde jeg ikke kjent han igjen da.

    Så det fikk jeg høre, av faren til Per, neste gang han var på Ungbo da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Inger Lise og Per, de hadde også et brudd der.

    Og da ble Per sammen med ei ung, pen blondinne, for ei natt, (var det vel).

    Og hu lå over der da, (på Ungbo), gjorde faren til Per et poeng av da.

    Før Per ble sammen med Inger Lise igjen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Per og jeg vi diskuterte damer.

    Per hadde sansen for damer i 30-40 åra.

    Men det hadde ikke jeg, husker jeg.

    (Kanskje bortsett fra kassaleder Helene, fra OBS Triaden).

    Jeg sa at jeg syntes at yngre damer var mest tiltrekkende.

    (Jeg var kanskje litt påvirka av han bestyreren, på lageret, på Hageselskapet.

    Han fra Fredrikstad som sa at gamle damer var som tørre kvisthøl.

    Noe sånt kanskje).

    Men da sa Per at ei dame som jobba i en butikk, et sted han leverte Nordfjord Kjøtt-varer da, var ei av de fineste damene, som han hadde sett.

    (Noe sånt).

    Selv om hu var i 30-40 åra da.

    (Mens jeg kanskje heller likte damene som var i slutten av tenårene eller i 20-årene da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Per prata også om en gang, som han hadde vært på noe slags sex-messe, i Danmark.

    Og at han hadde sett en mann der, som leide ei dame, rundt i et bånd, etter noen lenker, som var festa i kjønnsleppene hennes, (husker jeg).

    Der hu gikk naken omkring da.

    Noe sånt hadde jeg ikke hørt om før, på begynnelsen av 90-tallet, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kjell Arild, (typen til Wenche), han spurte og grov og ville vite, når jeg sist hadde sex, og sånn, da.

    Men jeg syntes at den åpne sex-preikinga, den ble litt vulgær kanskje.

    Så jeg nøyde meg vel med å si, at jeg hadde hatt sex, (og ikke var jomfru liksom da).

    Og jeg nevnte vel ikke at jeg hadde hadde hatt sex, med Ragnhild fra Stovner, for eksempel, tidligere det samme året, (i 1991 da).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og da begynte Kjell Arild, å mobbe meg litt, husker jeg.

    Og sa en vits til meg, en gang, når jeg kom hjem fra jobben, (eller noe), da.

    At, ‘har du hørt om han som hadde gått så lenge uten å ha sex, at han ble kåt av å være på rekeparty?’.

    Noe sånt.

    Og da svarte Wenche, (som også var i stua der da), at ‘du er jo vulgær’, til Kjell Arild da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang så fortalte Wenche meg, at det var ganske lydt der, mellom rommet mitt og badet.

    Så hu hadde kanskje hørt at jeg runka, eller noe, en gang, i senga mi da.

    Hva vet jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En annen gang, så stod Wenche, (som var ei litt rund/kraftig blondinne, som nok veide adskillig kilo mer enn meg), og liksom bydde seg fram da, i en neglisje, eller noe, i døra til rommet sitt da.

    En kveld, som jeg var på do, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når jeg måtte på do, om kvelden, så oppførte jeg meg vel, som da jeg bodde på Bergeråsen og i Larvik, under oppveksten.

    Nemlig at jeg bare gikk i underbuksa, når jeg måtte på do da.

    Og en gang, så hadde Wenche og Kjell Arild og dem, fest i stua der.

    Og det var kvelden før en helligdag.

    Som kristi himmelfartsdag, eller noe.

    Men jeg skulle på varetelling, på OBS Triaden, morgenen etter.

    Så jeg gikk i underbuksa ut i stua der da, og spurte om de kunne være litt stille, siden jeg skulle på jobb dagen etter da.

    Og da sa Kjell Arild at det var pinseaften eller kristi himmelfartsdag, (eller noe), dagen etter da.

    Men OBS Triaden, de skulle ha varetelling da.

    Antagelig siden det var problemer med økonomien der.

    Så skulle de ha en ekstra varetelling der da, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kjell Arild ga meg også skryt for stereoanlegget mitt en gang vel.

    At det var fin lyd på det, (eller noe).

    Mener jeg å huske.

    Jeg pleide å spille et sånt program der, på den six-pack-cd-spilleren, som jeg hadde kjøpt av tremenningen min Øystein Andersen, året før da.

    Med Nitzer Ebb, (som Pia og Cecilie Hyde hadde hypet, det siste året, som jeg bodde i Drammen), Nirvana, Teenage Fanclub, (med ‘Star Sign’), osv.

    (Mye musikk jeg hadde hørt på Post Modern og sånn da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjøpte også cd-singler med band som Ride, mener jeg å huske, dette siste året, som jeg gikk på NHI da.

    På Akers Mic.

    Noe sånt.

    Og også en cd-singel med et grønt bilde, på coveret, av et band som het Curve vel, og hadde kvinnelig vokalist, (hvis jeg husker det riktig).

    Noe sånt.

    Og den kjøpte jeg i en pause i forelesningene en dag vel, på NHI.

    Også lå den framme, på pulten min, i et friminutt, eller noe.

    Og da var det noen studenter der, som kommenterte det, husker jeg, bak ryggen min da, mens jeg gikk ut for å ta meg en røyk, eller noe, i friminuttet der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg begynte også å digge en sang, med Carter the Unstoppable Sex-Machine, som het ‘After the Watershed’, vel.

    Samt en sang av the Charlatans, som het ‘The only one I know’, vel.

    (Og også St. Etienne, som jeg også så på Post Modern da, med en sang som het ‘Only Love Can Break Your Heart’, vel).

    Sanger som dette.

    Som jeg kanskje hadde sett på Post Modern da.

    Pia likte bandet Neds Atomic Dustbin, på den her tiden, husker jeg.

    (Eller om det var sånn, at hu nevnte det, at de hu bodde sammen med, i Arups gate, (eller noe), hørte på det her bandet.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før jeg dro i militæret, i juli 1992, så spurte jeg hun nye kassalederen, på OBS Triaden.

    Om det var greit, at jeg jobba der, i ferier, fra militæret.

    Og det var greit da, sa hu.

    (Dette var ei lyshåra dame, i 20-årene vel.

    Som hadde jobba på OBS Lillestrøm, (før hu begynte på OBS Triaden), tror jeg).

    Elin fra Trøndelag, hu sa også til meg, at ‘jobber du her ennå?’.

    En en de siste månedene, før jeg dro i militæret da.

    Mens hu var innom OBS Triaden en gang, mens hu hadde svangerskapspermisjon vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen før jeg skulle i militæret, så hadde jeg fri, husker jeg.

    Jeg var litt nervøs, siden jeg skulle i militæret.

    Jeg hadde jo bodd for meg selv, siden jeg var ni år, (ihvertfall de fleste årene, før jeg leide av Arne og Mette, og før jeg bodde på Ungbo der).

    Så jeg var ganske selvstendig da.

    Og ei venninne av Pia vel, (fra Arups gate kanskje), hadde sagt til meg det, at militæret, det var Norges største barnehage.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg var nok ikke noe lystig, når jeg dro på besøk til Arne, Mette og Axel, dagen før jeg skulle i militæret.

    De hadde forresten da flytta, fra Høybråtenveien, og bodde da, på Vestre Haugen.

    I en lignende terrasseleilighet der.

    Ikke så langt fra Haugenstua da.

    I det samme borettslaget vel, som de hadde bodd, da Pia og meg, besøkte dem, mens vi gikk på ungdomsskolen vel, (på midten av 80-tallet da), som jeg har skrevet om, i Min Bok.

    Den gangen som Arne, Mette, Axel, Pia og jeg, gikk opp til Furuset-senteret, på lørdagen, og gikk på burgerrestaurant der, osv.

    Men jeg måtte liksom snakke med noen da, før jeg dro i militæret da, syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mette Holter sa forresten, en gang, at det ble så stille, (eller om det var ‘kjedelig’, som hu sa), etter at jeg flytta til Ungbo.

    Ikke vet jeg om det var positivt eller negativ ment.

    For Mette Holter kan vel være litt spydig noen ganger kanskje vel.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Magne Winnem og Andre Willassen, de ble med meg ut, på noe slags drikkelag, i Oslo, lørdagen før, at jeg dro i militæret.

    Vi var på Manhattan, (var det vel), i Karl Johans gate der.

    Og Willassen spurte meg hvilken våpengren jeg skulle være i, under førstegangstjenesten.

    Jeg svarte at jeg skulle i infanteriet da.

    (Som Forsvaret ville at jeg skulle dra i.

    Selv om jeg hadde søkt på samband vel.

    Siden jeg ikke fant EDB, på skjemaet, fra Forsvaret).

    Og da svarte Willassen det, at infanteret, det var det tøffeste da.

    Så det var kanskje derfor at jeg ikke var så høy i hatten, før jeg skulle i militæret.

    Siden jeg var en ganske tynn, ung mann, på et par og seksti kilo da.

    Så jeg forestilte meg det, at militæret nok ville bli litt krevende.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde også hengt sammen med Øystein og Glenn, ute i Lørenskog, en helg, like før jeg skulle i militæret.

    Vi hadde vært hjemme hos Øystein, og spilt black-jack da sikkert.

    Før vi dro en tur, på Statoil, på Robsrudjordet der.

    (En gåtur på 15-20 minutter kanskje, fra der Øystein bodde.

    Jeg vet ikke hvorfor vi gikk dit, men dem var kanskje ikke så glad i å kjøre bil da, for både Øystein og Glenn hadde lappen og bil da).

    (Men dette var en varm sommerkveld da, husker jeg, forresten).

    Og Øystein han sa til meg, noe sånt, som at jeg nok ikke kom til å klare militæret.

    Og da ble jeg litt sur, (husker jeg), for jeg hadde liksom prøvd å psyke meg opp litt, for å prøve å klare militæret da.

    For jeg hadde jo utsatt det et par ganger, siden jeg syntes at jeg var for tynn, til å dra dit, osv.

    (Og skyldt på studiene mine på NHI da).

    Og på Bergeråsen, (hvor jeg var fra), så var man vel liksom ikke kar da, hvis man ikke klarte militæret.

    (Mener jeg å huske, at praten gikk i, under oppveksten der, osv).

    Så det ble til, at Øystein og jeg, vi avtalte å ha en løpekonkurranse der da.

    Vi skulle se hvem som klarte å løpe fortest, tilbake til huset til Øystein og dem igjen.

    Fra like etter Statoil-en der da.

    (Vi starta vel fra mellom Statoil-stasjonen der og Lørenskog togstasjon, mener jeg.

    Så vi skulle liksom løpe neste hele veien, som gikk mellom Lørenskog togstasjon, og Hanaborg togstasjon da.

    En strekning på en drøy kilometer kanskje da.

    Noe sånt).

    Og jeg vant da.

    Jeg løp hele veien, fram til døra, til Øystein og dem.

    Mens Øystein tapte da.

    Og han gikk vel bare de siste hundre meterne, og chatta med Glenn Hesler vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem hadde jo allerede vært i militæret, et år eller to, før meg.

    Og han sa til meg det, at i militæret, så var alt gratis.

    Så jeg burde prøve å få med meg mest mulig, av det som var gratis, (som mat og sånn), mens jeg var der da.

    Så en gang så tok jeg alt for mange vårruller, (som jeg pleide å spise noen ganger, på den her tida, for å få avveksling fra Pizza Grandiosa), i kantina, på Terningmoen, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faren min, han hadde også gitt meg noen råd, (på sin kanskje noe messende måte, eller hva man skal kalle det), en stund, før jeg skulle i militæret.

    Jeg husker ikke akkurat når han sa det her.

    Men faren min sa det, at jeg burde ikke melde meg frivillig, til noe.

    Når troppsbefalet spurte etter frivillige da.

    For da han hadde vært i militæret, (han var i ingeniørvåpenet vel), så hadde befalet alltid brukt den samme fyren, som frivillig, hele tiden.

    ‘Hvor er han lille lyse’, hadde de visst sagt hele tiden, befalet til faren min da.

    Så de hadde altså en soldat, som alltid måtte være frivillig der da.

    (Skjønte jeg på faren min da).

    Så faren min sa altså at jeg ikke måtte melde meg frivillig da.

    I en slags monolog omtrent, som han hadde vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så en dag, i slutten av juli, i 1992, så satt jeg meg altså en morgen, på et tog, fra Oslo S, da.

    Som skulle i retning av Elverum da.

    Hvordan det gikk, i infanteriet, i Geværkompaniet, på Terningmoen, i Elverum, det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i Min Bok 3.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det er fortsatt en del fler ting, som hendte, i de tre årene, før jeg dro i militæret, som jeg ikke har fått skrevet om ennå, i Min Bok 2.

    Og de tingene, de tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i noen ekstra-kapitler, på slutten av Min Bok 2 da.

    For jeg har notater liggende, på et par forskjellige steder her, på rommet mitt, hos MAS, her i Liverpool.

    (Hvor jeg bor nå, etter at jeg ble kasta ut, fra hostellet, i Sunderland, i januar.

    (Nå er det i begynnelsen av april, i 2012, forresten)).

    Så det blir nok enda noen få kapitler, av Min Bok 2 da.

    (For det kan jo også tenkes at jeg kommer på noen fler episoder og, som jeg ikke har fått med enda, fra den her tiden).

    Så jeg skal se om jeg klarer å få skrevet disse siste kapitlene, av Min Bok 2, innen ikke alt for lang tid.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Når vi skøyt med Miles, i Geværkompaniet, i Elverum, i 1992/93, og med HV 02018, i 2001, på Rena, så hadde vi sensorer, på hjelmen (A) og GRU-en (B)

    lasersensorer

    http://xbradtc.wordpress.com/2008/10/14/miles-to-go-before-i-rest/

    PS.

    Det her er noen amerikanske soldater, så de har ikke AG3.

    De har et gevær som jeg ikke husker navnet på nå, men som jeg kunne da jeg var i Geværkompaniet.

    For det var en våpenfrik, på laget, som het Sundheim, som pleide å prate om sånt.

    Man kan se at det ikke er AG3, ved at magasinene ikke er rette.

    Magasinene på AG3, er nemlig rette, og har plass til 20 skudd.

    Miles er amerikansk, og er også mulig å få på AG3 og MG3, (nemlig tyske maskingevær, fra krigens dager, som blir brukt i Norge ennå).

    Man kan også ha Miles på tanks osv., lærte vi.

    I Amerika, så trente visst hele regimenter/avdelinger med Miles, lærte vi, i Geværkompaniet.

    Miles virker sånn at en ‘dings’,(C), blir montert foran på geværet.

    Denne dingsen er sånn at den skyter ut en laserstråle.

    Men den skyter ikke hele tiden.

    Den dingsen inneholder også en mikrofon.

    Så den skyter kun laserstråler når man skyter, med løsamunisjon, (og dermed lager et smell, som mikrofonen fanger opp da).

    (Eller hvis man ‘tapper’ på mikrofonen med en finger da.

    Men det var nok juks, så det er det nok nesten ikke lov å skrive om, at går an, tror jeg.

    Såkalte ‘Stridsdommere’, gikk noen ganger rundt, og kontrollere det, at alt gikk riktig for seg da, når vi øvde med Miles.

    Minst en gang, (når vi øvde i ‘Troppens Forsvarsområde’, het det vel, på Terningmoen, da jeg var i Geværkompaniet, i 1992/93), så var dette eksperter fra det amerikanske forsvaret, husker jeg, som var Stridsdommere da).

    Så man skyter med såkalt ‘rødplast’ da.

    Og når den plastkula lager et smell, så fyrer ‘dingsen’ (C) av en laserstråle da.

    Og hvis du da treffer en sensor (A eller B), på en ‘fiende’, så vil en annen dings, på ‘fienden’ begynne å pipe.

    Og da er den soldaten ‘død’ da, og må ta av seg hjelmen, for å markere dette.

    Grunnen til at jeg skrev på en D, på tegningen, er at man må ha en rekylforsterker, og et lettere sluttstykke, for å få AG-3-en til å skyte på automat, med rødfis.

    Det er fordi at rødfisen ikke gir så mye rekyl, som en skarp AG-patron, og derfor kan man ikke skyte på automat, med rødfis, vanligligvis.

    Men med et lettere sluttstykke, (som er inne i våpenet, rundt punkt D), og med en rekylforsterker, (som jeg glemte å markere på tegningen, men det er en dings, som skrus på, helt på tuppen av løpet, til AG3-en da.

    Sånn at ‘åpningen’ blir mindre ved ‘utløpet’ av pipa, for å skape en reaksjon, inne i rifla, sånn at den neste rødplast-patronen ikke setter seg fast, men også blir skutt ut da, rett etterpå.

    Noe sånt).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    M16 tror jeg det standard amerikanske maskingeværet heter igjen forresten.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og som da muligens er det maskingeværet, som er på bildet ovenfor.

    (Det våpenet nærmest kameraet, tenker jeg på da).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.