 |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
SV: Klage på personbehandling i militæret til avdelingssjef Sandnes eller Osbak/Fwd: Forespørsel etter tjenestebevis [VPV25564]
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Fri, Oct 16, 2009 at 1:35 PM | |
|
To: Vernepliktsverkets kontaktsenter ved Vigdis Osbak <vpv.kontakt@mil.no> | ||
| ||
|
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Klage på personbehandling i militæret til avdelingssjef Sandnes eller Osbak/Fwd: Forespørsel etter tjenestebevis
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Thu, Oct 8, 2009 at 1:04 PM | |
|
To: vpv.kontakt@mil.no | ||
| ||
PS.
Og her kan man se det, at jeg tjenestegjorde i infanteriet, som geværsoldat, i Geværkompaniet, på Terningmoen, fra 14. juli 1992 til 25. juni 1993, da vi fikk dimme, ca. 2-3 uker før det hadde gått et år, (det var visst ganske vanlig).
Så selv om det mangler 2-3 uker, fra å være et år, så var dette et år, det gikk for å være et års førstegangstjeneste.
Det var kanskje noe ferie vi hadde til gode, som vi tok ut på slutten av året da.
Hvem vet.
Mer da.
Jo, under dette året, (må jeg vel kalle det), så fikk vi posten utdelt på oppstillingsplassen, hver dag, var det vel.
Og i løpet av det året, så fikk ikke jeg et eneste brev fra familie.
Jeg fikk ikke en eneste telefon.
Og jeg fikk ikke et eneste besøk.
Sånn var det da jeg jobba 12 år i Rimi i Oslo også.
Søstra mi og mora mi og faren min, ingen av de var noen gang på besøk på jobben min.
Og heller ikke mormora mi, eller farmora mi, (selv om hu var senil på slutten da, og bodde på sykehjemmet i Svelvik da).
Broren min Axel, besøkte meg 2-3 ganger da jeg jobba som butikksjef på Rimi Nylænde, det var det eneste.
Og Christell hadde visst prøvd å besøke meg en gang, på jobb, på Lambertseter, men noen hadde sagt at jeg ikke jobba der, (hvis ikke hun gikk til feil butikk da, for det var tre Rimi-butikker på Lambertseter, da jeg jobbet der).
Så når det gjelder familie, så er det et fett for meg, om jeg bor i Norge eller England.
De har aldri gitt meg noe støtte likevel.
Det går bare en vei, spesielt når det gjelder søsteren min, Pia.
Så den eneste forskjellen er at de kan ikke utnytte meg så mye, hvis jeg bor i England.
Så for meg, så er det bare fint å bo i England, for da får jeg mer tid, til å drive med nyttige ting, og jeg slipper å stå på tå hev, og bli utnyttet, av familien, spesielt søstra mi da, men også onkelen min Martin, som brukte meg som noe slave på gården hans, og også broren min Axel, som ofte driver å tuller med et eller annet da, og spionerer, må man vel kalle det.
Så sånn er det.
Bare noe jeg kom på, da jeg leste det tjenestebeviset.
Mvh.
Erik Ribsskog
Army Career:
(In Norway, untill recently, almost everybody, (of the men), had to serve for one year, in the Army, in the way the Government wanted).
July 1992 – June 1993, Geværmann 1, (Rifle-soldier 1), Geværkompaniet, (Rifle-company), Terningmoen, Elverum, Norway.
Norwegian Army, Infantry, Oppland Regiment, Conscription Service.
(This was one of the best Norwegian army-units. ‘All’ the best officers wanted to stay near the capital, Oslo, (and not in the north), so we often got the officers with the best grades from the Army-academy. This unit has been in war, with both the Germans and the Swedes, and used to have a Viking skiier, a ‘Birkebeiner’, on the crest. I got a medal for finishing my conscription-service, and a lot of competition-
badges: sharp-shooting badge in silver and bronce, skiing-badge, infantry-badge and army sports-badge. I really wanted a career in computing, so while I was at Terningmoen, I applied for an army computing-job, which I got, (a three month job, as an assistant, on a computer-course, with the work-task of instructing high-ranking officers, on a computer-course. I lost this job, after one day, without any explanation, so I ended up working for twelve years in the food-shop business, after the Army, since I lacked work-experience from computing, and there was a recession, in Norway, in the early 1990’s).
June 1993 – February 1996, Norwegian Mobilization-Army, Oslo/Jørstadmoen.
After the Army, I was transfered to the Mobilization-army, and was on one rehersal here, that lasted for about two weeks, so I had to take time of work. This was on ‘Øvelse Elg’, that’s Rehersal Moose or Elk, in Kongsvinger. (During my conscripton-service, we were on a lot of rehersals, so I was also on Øvelse Elg, in 1992, as an infantry-soldier, in ‘Geværkompaniet’, (Rifle-company), Terningmoen, Oppland Regiment).
February 1996 – Recently, or when I left Norway in 2005, Home-defence, HV02, Oslo.
‘Støtte-område 2018’, that’s Support-Area 2018, the ones who helps the other Areas who are attacked by the enemy. After the cold war had ended, the Mobilization-army in Norway, was partly or mostly disintegrated. Whole Mobilisation-Units where dropped, including
my unit. The best of the soldiers from these units, where hand-picked to this elite Home-Defence unit, HV-2018, that I was transfered to. So if the Home-defence, hadn’t thought I was going to be a good Home Defence-soldier, then my army career would have ended, after my Mob-Army unit had been disolved, but since I was one of the few hundred who was hand-picked, to this special elite Home Defence-unit, then I got to have a machine-gun, (Hekler and Kock AK3), at home, and also other Home-defence equipment. We were trained for one week, every or every other year. Since I was called in, at the first meeting of this unit, I could have chosen to try to be an officer, in this unit, but I had a quite time-consuming job, in shop-management, so I chose to not comit myself more than I had to, with the Army/Home Defence, so all these three jobs I had in the Army and Home Defence, where not volentary, but something I had to do, since the Government told me to do this. Which was ok, to a certain degree to me, but I didn’t have the time to do a lot of extra, for the Army, on top of this again. So I tried to make it fit in with work and studies etc., so I wasn’t like a fanatic army-guy, or anything like that, even if there was enough of guys like this, in this Home-defence unit, people who lived and breathed army-stuff, but I was never one of them, I was just a normal guy, who was serving my conscripiton-service in the Army and in the Home Defence. I really had a torn of ligament in the knee, (the lower ligament, I think it was, in the left knee), when I was transfered to this unit, so I think it was a bit strange that I ended up here, since I think these were supposed to contact my doctor and my employer etc., to find the people most suited, for being in the Home-defence, and in my doctors files, it should have explained about this injury, (a footballing-injury, from 1994 or 1995), so I think it was a bit strange, that I ended up in this unit, since I had this injury at the time I was transfered to this unit.
|
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Forespørsel etter tjenestebevis
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Thu, Oct 1, 2009 at 9:02 AM | |
|
To: "Molstad, Wenche" <wmolstad@mil.no> | ||
| ||
|
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Forespørsel etter tjenestebevis
|
Molstad, Wenche <wmolstad@mil.no> |
Tue, Sep 15, 2009 at 11:21 AM | |
|
To: eribsskog@gmail.com | ||
| ||
Jeg likte veldig å bo i Larvik, i selve byen.
Men han nye stefaren vår, som mora vår traff, på byen i Larvik, i 1973 vel.
Arne Thormod Thomassen.
Han var veldig streng, og litt nesten som en russer, kan jeg kanskje tenke meg.
Han var fra Nord-Norge, og søstra mi og mora mi, de forklarte meg, at han hadde slekt østfra, fra Sverige vel, men ihvertfall østfra.
Også smilte de litt, når de sa det.
Så det var noe med dette østlige.
Var det fordi at han var i noe russisk mafia, eller noe?
Han døpte jo sønnen sin, for Axel Nicolay Thomassen.
Nicolay er jo russisk.
Og da jeg flytta til faren min, så fikk jeg et par gule, smørefrie langrennski, av Arne Thormod.
Og de var så tråe å gå på, så jeg lurer på om mønsteret på undersiden, var trykket bak/fram.
Sånn som vi lærte i militæret, at russiske Spetznas-styrker, (russiske elite-soldater), gjorde, med skoa sine, sånn at det skulle se ut som at de gikk andre veien, i snøen.
At han Arne Thormod, ga meg gule glassfiber-langrennski, med mønsteret under trykket feil, for at jeg skulle miste skiferdighetene mine.
For jeg var ganske god til å gå på treski.
Hvorfor ville Arne Thormod, gi meg langrennski, når jeg flyttet fra han og mora mi, til faren min?
Nei, det høres litt spesielt ut.
Og han ga meg også noen danske bøker om Napoleon, som han ga til faren min, og som faren min, sa at jeg måtte lese, som 14-15 åring.
Så faren min, han lystra nok Arne Thormod Thomassen da.
Så om Thomassen var i noe russisk mafia, og at faren min var redd for de gutta der, og at han derfor lystra Thomassen da.
Kan det ha vært sånn det henger sammen?
Stesøstra mi, eller min fars stedatter, Christell Humblen, hun har også litt av det russiske lynnet noen ganger, synes jeg nesten.
Uten at jeg skal si det sikkert.
Men det man kan vel ihvertfall lure.
Noe rart er det nok ihvertfall.
Så sånn er nok det.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Her kan man se, at i april, så søkte noen i Russland, på ‘humblen rotary’:
Så jeg lurer på om det er noe link mellom familien til min fars stedatter, Christell Humblen, og Russland, og eventuelt den russiske mafiaen?
Hvem vet.
Christell er litt som en russisk dame noen ganger, og broren hennes, Jan Snoghøj, (naturmedisineren, som var som en slags guru, for Jan Einar Thorsen, alpinisten, på 90-tallet), skulle absolutt se en film, på video, oppe hos meg, i Leirfaret, sammen med Christell og noen kamerater, på 80-tallet.
Som var om en tysk soldat, som het Steiner, eller noe?
Og en tysk soldat fikk tissen sin bitt av, av noen russiske damer, som han prøvde å voldta da.
Så jeg vet ikke hvorfor Jan skulle se en film oppe hos meg.
Det var kanskje fordi de ikke hadde video?
Hvem vet.
Det her var bare noe jeg kom på.
Her er ihvertfall mer om dette med Humblen-familien og deres mulige tilknytning til Russland, osv.:
https://johncons-blogg.net/2009/04/statcounter-noen-i-russland-sker-pa.html
PS 2.
Denne Humblen-familien, har jo som jeg har skrevet om før, også medlemmer i Malteserordenen.
(Se f.eks. bilde-taggen, øverst på skjermet med det ‘dansk-aktige’ flagget, til Malteserordenen):
Her er mer om dette:
https://johncons-blogg.net/2009/08/her-kan-vi-se-at-slekta-til-christell.html
PS 3.
Det her var vel den filmen, som Jan lot oss se, Jernkorset:
Han leide også filmer som Haisommer og masse skrekkfilmer osv., som han lot oss se, på video, oppe hos meg.
Om det var for å skremme oss, eller hva det var, hva vet jeg.
Det må vel ha vært i 1981 eller 82, eller noe, så jeg var sånn 11-12 år da, når vi så disse filmene, for jeg flyttet til Leirfaret, sommeren 1981, og hadde da den samme videoen, som jeg fikk av faren min, 1980, da jeg bodde i Hellinga, også på Bergeråsen.
Så jeg var nok den første på Bergeråsen, som hadde video.
Og Christell var vel da bare sånn 9-10 år, da hun fikk se disse filmene, som Jernkorset og Haisommer osv.
Så det er mulig at vi var litt unge til å se disse skrekkfilmene og krigsfilmene osv.
Men men, vi syntes vel det var artig da, selv om jeg vel ikke hadde noe valg ihvertfall, når dem dukka opp i stua mi, og skulle se video da.
Noe som Jan plutselig sluttet med, da jeg kom opp i tenårene, da viste han seg aldri oppe hos meg lengre.
Og det var egentlig like greit, for vi gikk ikke så bra sammen.
Det var antagelig fordi de hadde fått video selv der nede i Havnehagen, eller fordi at kameratene til Jan hadde fått video.
Noe sånt.
Så sånn var nok det.
PS 4.
Jeg skriver det, ovenfor, at broren min, (eller halvbroren min, er han egentlig, vi har samme mor), Axel Thomassen, egentlig heter Axel Nicolay Thomassen.
Men det er litt feil, så jeg nå.
Han heter Axel Nicolai J. Thomassen, ifølge telefonkatalogen online.
Og da er nok den J-en, for Johannes, etter morfaren vår, Johannes Ribsskog, som var rådmann, i Hadsel kommune, i Vesterålen, på 60-tallet.
Og han heter Nicolai, med i, og ikke y, så jeg nå.
Men det er vel fortsatt like russisk(?)
Jeg vet ihvertfall ikke hvorfor Axel fikk det russisk-lydende navnet.
Men det er kanskje noen andre som vet det.
Det er mulig.
Vi får se.
Her er mer om dette:
Folk trodde kanskje at spionene, eller ‘spionene’, i dataavdelingen på Terningmoen militærleir, var de eneste snodige folka, på Terningmoen.
Som jeg skrev om i den forrige bloggposten.
Men neida.
Vi hadde også en troppsjef, vår andre troppsjef, som vi fikk rundt påsketider 1993.
Han var fra Elverum.
Og på den tida her, så hadde jeg stillingen Geværmann 1 på lag 2, i tropp 1.
Og på laget vårt, så var det en fra Elverum som het Ragnhildsløkken.
De hadde noen ganske snodige navn oppi der.
Så han ble vel kalt Ragnhild, tror jeg.
Men men.
Samme det.
Mer da.
Jo han Ragnhildsløkken da.
Som spilte håndball vel.
Han forklarte det, at han nye troppsjefen vår, han gikk under navnet ‘Kalesj-Bjørn’, (han het Bjørn da), i Elverum.
Det var fordi han hadde rappa kalesjen, av en bil en gang.
For han skulle ha kalesjen på sin egen bil, eller noe.
Så han gikk visst bare under navnet ‘Kalesj-Bjørn’, i Elverum.
(Nå husker jeg ikke hva han Kalesj-troppssjefen het til etternavn nå, men han første troppsjefen vi hadde het Frøshaug.
Men han ble noe i staben, adm. off., eller noe).
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Så Terningmoen må nok sies å nesten ha vært et rottereir, vil jeg si.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Og da jeg hørte det her, så begynte jeg å spre det til resten av brakka.
Så jeg fortalte det til hele lag 1, (på rommet dems, som var vegg i vegg), som var mye Oslo-folk osv.
(Thomassen fra Bøler osv., og Pettersen fra Fredrikstad, og ihverfall to andre Oslo-folk, som jeg ikke husker hva het nå).
Men dem ble så rare i maska.
Og dem syntes visst ikke det var så morsomt.
Så da fortalte jeg det ikke til lag 3.
Men lag 3, med Warming og dem, det hadde vel kanskje blitt litt vel svett, å drive å fortelle rykter til dem og.
Det er mulig.
Så sånn er det.
PS 2.
Staben og kanonlaget.
Om jeg ikke hadde tenkt å fortelle dem om ‘Kalesj-Bjørn’ og.
Vel, jeg trokke det.
På staben, eller hva det rommet dems het, som var bortafor lag 3 igjen.
Der var han Øverland, tropps-assistenten og Løvenskiold, og dem.
Jeg tror kanskje Øverland hadde gått å sladra.
For jeg husker han var ganske kamerat med Frøshaug, hvis jeg husker riktig.
Og, tropps-assistenten, han får jo til daglig ordre fra troppsjefen, så han var kanskje ikke den riktige personen å si fra om sånt til.
Siden han nok hadde sagt fra hvem som sa det.
Det ville nok betydd problemer, vil jeg tro.
Men lag 3, dem hadde jeg nok sagt fra til, hvis ikke han høye lagføreren, (jeg husker ikke hva han het), Quigstad?
Noe sånt.
Fra Oslo Vest vel.
Hvis ikke han hadde blitt så rar i maska, så hadde jeg nok fortalt det til lag 3 og.
Men da måtte jeg liksom gått forbi Ragnhildsløkken og lag 2 igjen, som for det meste bare stod der dem stod et minutt før liksom.
Så det droppa jeg.
Og kanonlaget?
Hvorfor gikk jeg ikke til nabo-brakka for å fortelle det her om Kalesj-Bjørn, til kanon-laget?
Nei, dem hadde en lagfører, som het Davidsen, og som omtrent var fascist, eller noe, vil jeg si.
Han ble skikkelig furten, fordi jeg klarte skiskytter-merke, og ikke han klarte det.
Så da lagde han poeng av, på tropps-oppstillinga, at det var lettere å ta merke, den gangen jeg gikk, (for jeg hadde hatt vakt, eller noe, under den første avviklinga, av skiskytter-merke da).
Og han var liksom sånn veldig sjefete og nesten som en fascist, vil jeg si, at det virka som.
Jeg syntes han hadde for mye kustus på kanonlaget sitt.
At folka der hadde ikke noe dem skulle ha sagt liksom.
At dem ble ikke behandla som voksne folk da.
Mens, på lag 1, 2 og 3, må man vel si.
(Med untak av nestlagfører Henriksveen på lag 3).
Så ble vel folk behandla litt bedre, vil jeg si.
Han Henriksveen var også en sånn ‘fascist’-type, som begynte å dytte til meg, med noe han holdt i, på en øvelse en gang, og sa ‘gå da’, osv.
Men han har var ikke så høy i hatten, i starten av året.
Da husker jeg at han grein på oppstillingsplassen, under begynnelsen av rekrutten, for han ville ikke klippe håret sitt, for han var modell, sa han, til sersjant Breial, ble han kalt.
Hva het han da.
Han het noe nesten som Breial.
Noe sånt.
Man kan ikke huske alt.
Men men.
Og lagfører, på lag 2, vårt lag, Bricen, (broren til Silvanny Bricen fra TV-Norge og sånn, venninne av Mette-Marit visstnok, har jeg lest).
Han Bricen, han var ikke helt på høyden, han heller, vil jeg si.
En gang skulle han ha slåsskamp mot meg, på rommet osv.
Og dem arrangerte boksekamper osv., og jeg måtte være med, selv om jeg egentlig ikke ville.
Men jeg var nyest på laget, så jeg fikk en del tyn da, som jeg regnet med var på grunn av det.
Jeg var på lag 2 i begynnelsen og.
Men etter rekrutten, så søkte Paulsen, på geværmann 2, som jeg var.
Så da ble Paulsen geværmann 2.
Fra Kløfta.
Men han bare gikk og ‘dassa’ nesten, eller hva man skal kalle det, det andre halvåret vel.
Eller hva man skal kalle det.
Han var ikke med troppen og på skytebanen og på øvelser og sånn.
Han fikk noe sånn ikke-stridende tjeneste, vil jeg si.
Det var sånn, at da vi skulle på vinterøvelse.
To uker nesten vel, på fjellet, i mange minusgrader, ved Lillehammer.
Da bare sa Paulsen til sersjant Dybvig, at han ikke ville være med.
Så slapp han å bli med.
Men Dybvig, han var flink til å skjønne det, når folk ikke var helt på høyden.
Sånn som når jeg ikke ville være med på stenginga av stortinget, og stå parade i Karl Johan, igjen, våren 1993.
Da spurte Dybvig, om jeg heller ville være med på Forsvarets dag, i Elverum, og skyte med ‘miles’, noe sånn laser-greier, som man setter på ag-en.
Og det ville jeg da.
For kongen, han hadde sett så stygt på meg, under åpninga av det samme stortinget da, høsten før.
Og jeg hadde også lagt på meg en del kilo.
Så jeg fikk helt ny perm-uniform.
Og jeg var ikke så flink til å stryke bukser.
Så den uniformen ble ikke så fin.
Og jeg hadde heller ikke hatt tid til å sy på Birkebeiner-merket, på uniformsskjorta, siden jeg fikk ny skjorte.
Men Bricen, han hadde heller ikke det merke på skjorta.
Det var fordi at han var ‘neger’, sa han fra oppi Vågå, Skjellum.
Så han slapp da.
Men Bricen sa en annen gang, at han var bare mulatt, eller noe.
Han sa vel at oss mulatter, er så flink med damer, eller noe.
Noe sånt.
Og han hadde visst blitt jaget gjennom Oslo, av noen med kjetting, ut av bilvinduet.
Og en annen gang, så hadde ei nabokone betalt han for sex, sa han.
Og noen trodde også at det var Bricen, som det var bilde av i Cupido, eller hva det bladet het, som noen i troppen kjøpte.
Så det var mye rart.
Så da hadde ikke jeg så lyst til å dra på steninga av Stortinget, våren 1993, uten Birkebeiner-merket på skjorta.
For jeg hadde brukt for lang tid på å stryke buksa, for det fikk jeg ikke til.
Jeg var kanskje litt sånn nervøs, for han kongen, som så så stygt på meg, forrige gang vi stod parade i Karl Johan.
Det er mulig.
Slutta orden, var heller ikke min sterkeste side, å ta gevær på skulder og sånn, i takt, med resten av kompaniet.
Men skyting med ag og sånn, det var mer min ting.
Og sånt her skjønte nok Dybvig, tror jeg.
Så han var ikke så dum.
Men jeg så bilde av han på nettet nå, med skjegg og sånn, så nå lurer jeg på om han har forrandra seg.
Det er mulig.
Hvem vet.
Så det er mye rart.
Det er sikkert.
PS 3.
Og noen fortalte meg, at noen hadde vært råtne mot han Warming, som var lagfører lag 2.
Det var i treningshuset, med vekter og sånn.
Så hadde Warming spurt om han kunne få sparre litt, eller hva det heter, i boksing da.
Mens han vel egentlig dreiv på med noe annet.
Så var han som dreiv med boksing.
Han var egentlig veldig god i boksing.
Så han bare slo ned Warming, rett ned.
Enda Warming bare skulle prøve.
Så det kan ha vært noe plott, muligens.
Jeg fikk en dag ekstra fri, i påskeferien, for å lage regnskapsprogram, på data, for firmaet til Øystein, tremenningen min fra Lørenskog, og Glenn Hesler.
Automatfirma.
Og da måtte jeg ha møte med velferdsoffiser, eller noe.
Og jeg hadde søkt om tre dager fri vel.
Men jeg fikk en dag fri.
Noe sånt.
Og da skulle Warming også ha møte.
Om noe økonomi-greier.
For de skulle bygge ny flyplass, på Gardermoen, hvor Warming var fra da.
Og da måtte de rive huset dems, eller noe.
Så da ville Warming ha lån fra militæret, eller noe da.
Men jeg tror ikke han fikk det.
For han hadde ei forlovede, eller noe, som også bodde der, tror jeg.
Så det var ikke bare bare, tror jeg, for dem som bodde på Gardermoen, det er mulig.
Men det var vel noen regler man måtte lese med liten skrift da, som forklarte om sånne her ting.
For jeg tror ikke han Warming fikk noe økonomisk støtte, av militæret, det er mulig.
Jeg traff Warming et par ganger i Oslo, på 90-tallet.
Den siste gangen, på Burger King, nederst i Karl Johan.
Da jobba Warming med å gå på Oslo kai, med noe vakthold, eller noe.
Og han hadde pause på Burger King da, på kvelden.
Jeg var der vel etter jobben.
Første gangen jeg prata med han, da var han blid.
Men på Burger King der, så var han ikke så blid da.
Jeg tror han klagde litt, over at han måtte gå der aleine og ha vakt, på havna i Oslo da.
Så det var kanskje ikke den kuleste jobben.
Det er mulig.
Så sånn er det.
Men han hadde nok familie og sånn, mener jeg han sa.
Så han klarte seg nok.
Selv om han hadde problemer i militæret, med økonomien osv.
Så sånn var det.
Nå tenkte jeg tilbake til førstegangstjenesten min, på Terningmoen, i Elverum, i skoleåret 1992/93, siden jeg skrev litt om hva som skjedde der, i e-posten jeg sendte til Dagbladet idag, angående problemene der osv.
Og jeg hadde et jobbintervju, med dataoffiserene på Terningmoen.
For jeg søkte en programmeringsjobb der, var det vel, for hele året.
Men jeg fikk tilbud om den litt kjedeligere jobben, som assistent på et tre-måneders kurs, i noe data-program, for høyere offiserer.
Men den jobben mistet jeg etter en dag, for en offiser der sa at de heller ville bruke en som ikke var stridende.
Jeg kunne brukes som soldat da, mente de, i infanteriet.
Men en annen i troppen, en lav kar fra Hedmark vel, han fikk jobben istedet da, for han var vel ikke stridsdyktig, eller noe sånt.
Noe sånt.
Men, det som var, var at en i en annen tropp.
Hvor de ikke hadde Oslo-folk.
Oslo-folka var i tropp 1, og jeg hadde Oslo-adresse, siden jeg ville ha min egen adresse, da jeg studerte i Oslo, siden den adressen jeg da var registrert under, i folkeregisteret, hos Haldis, ikke var min adresse, jeg var ikke velkommen der.
Mer da.
Jo, en i tropp 2 eller 3.
Fra Hedmark sikkert.
Han forklarte meg, at det var bare surr i dataavdelinga der.
De hadde et sånt sportsprogram, tror jeg det var, som dem dreiv og programmerte på.
Som var veldig forsinka.
Og det var skikkelig dårlig ledet, fikk jeg høre av han i tropp 2 eller 3.
Det som var, var at de som hadde jobbet på programmet.
De hadde vært inne til førstegangstjeneste da sikkert.
Og så hadde de utviklet programmet helt forskjellig alle sammen da.
Så det programmet var helt uoversiktlig og bare kaos da, sa han fra tropp 2 eller 3.
Så her hadde ikke disse dataoffiserene, som jeg var i jobbintervju hos, styringa.
Så hva dreiv de med, lurer jeg.
De snakka pent om det idrettsprogrammet, i presentasjoner osv.
Men det var jo bare tull og kaos.
Hva dreiv dataoffiserene med på Terningmoen?
De jeg var i jobbintervju med der.
Var det spioner, lurer jeg.
Det kom jeg på nå, at jeg tror de må ha vært spioner.
Hvordan kan de ha tillatt det idretts-dataprogrammet å skeie ut så mye?
Jo, fordi de dreit kanskje i dataprogrammet, fordi de var flinkere på spionting, og datajobben var bare noe skalkeskjul.
Var det sånn det hang sammen, lurer jeg.
Uansett så var dataavdelingen der utrolig dårlig drevet, utifra det han i tropp 2 eller 3 sa.
Så her var det nok noe ugler i mosen, eller en utrolig grad av inkompetanse i forsvaret, vil jeg si.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
