Stikkord: Thorstein Bjørnstad (Fra #blablabla)

Julebordet 2001, det var jo selvfølgelig etter 11. september.

Jeg husker at jeg var på jobb, på Rimi Langhus, på 11. september.

Og jeg overhørte at en litt sjokkert, (må man vel si), Kjetil Furuseth, (som var og handla i butikken), sa til ei kassadame, (som muligens var Ingunn Sørlie vel), at det var noe med ‘Pentagon også’.

(Noe sånt).

Så jeg skjønte at noe veldig rart hadde skjedd, da.

Og jeg gikk da ned på spiserommet og satt på radioen, (husker jeg).

Og jeg jobba vel tidligvakt den dagen, tror jeg.

Ihvertfall så husker jeg det, at på toget, på vei tilbake, til Oslo.

(For det var noe feil med bilen min, på den her tida, da.

Så den var nok på verksted, eller noe sånt, da).

Så sendte jeg noen tekstmeldinger, til Tosh aka. Thorstein Bjørnstad, (fra #blablabla), og han kunne bekrefte det, at det var noen helt ville ting, som hadde skjedd, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde jo kjøpt meg en parabolantenne, (samt blant annet en ny TV og ny forsterker), for noen av pengene, som jeg hadde fått, etter at mora mi døde.

Så jeg satt jo på CNN, da jeg kom hjem fra jobb, på 11. september.

Og jeg hadde jo også Sky News, (var det vel), og TVN, (eller noe), begynte å vise FOX News, istedet  for sine egne programmer, da.

(Noe sånt).

Så jeg zappet jo mellom 3-4 engelskspråklige nyhetskanaler, da.

Og jeg hadde jo digital parabol.

Og jeg hadde kobla TV-en, (som var en Grundig 28-tommers stereo-TV, som jeg hadde kjøpt på tilbud, for 3900 og noe vel, på Elkjøp på Carl Berner), til stereoanlegget, da.

Så jeg fikk jo skikkelig med meg hva som hadde skjedd, under terroristangrepene, på 11. september, i den lille Rimi-leiligheten min da, (husker jeg).

Og jeg husker også at en av de amerikanske nyhetskanalene, (muligens CNN), kom med et rykte, som vel har forsvunnet litt, seinere.

Nemlig at noen hadde sett at noen Mossad-agenter, hadde stått på en bakketopp, litt unna World Trade Center, og filmet da flyene fløy inn i skyskraperne, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Julebordet 2001, det skulle være i LO sin festsal, (var det vel), ved Youngstorget.

Og det var på samme måte som de fleste andre årene, som jeg jobba, i Rimi.

At en ‘haug’ av butikker, hadde gått sammen, om å arrangere julebord, da.

Og hvem som hadde kommet på den ideen, å ha julebordet, i LO sin festsal.

(Hvor jeg forresten hadde vært før.

Siden NHI arrangerte eksamenene sine der, det siste året, som jeg studerte der.

Nemlig studieåret 1991/92, vel).

Det veit jeg ikke.

Men vi på Rimi Langhus, vi hadde vel fått en faks da, om det her julebordet.

Og så hadde vi bare slengt oss på det, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg husker det.

At jeg prøvde å få med min fetter Øystein Olsen, fra Son.

Til å bli med, på det her julebordet, da.

For jeg syntes jo fortsatt det, at han var en litt nerdete figur da, (for å si det sånn).

(Så jeg tenkte at det kanskje hadde vært bra for han, å få vært med, på noe julebord og sånn, da.

Noe sånt).

Og da jeg prata med Øystein Olsen, om det her julebordet, da.

Så sa Øystein Olsen noe som virka litt rart for meg, (husker jeg).

(Med en stemme og uttrykksmåte, som vel kanskje kunne minne litt om den måten, som hans storebror Ove, prata på, da.

De prata liksom med korte setninger, da.

Og ganske raskt, vel.

Noe sånt).

Og Øystein Olsen, han sa da det.

At han kunne godt være med på det her julebordet.

Men bare hvis jeg møtte han utafor Rimi Langhus, da.

Så jeg måtte jo da ta toget ut til Langhus, (i julebord-antrekk), da.

Og så møte Øystein Olsen, utafor Rimi Langhus, da.

(Hvor han hadde kjørt til, med sin fars Gelendewagen, vel).

Og så dra med han bort til assistent Sølvi Berget sitt hus, hvor Rimi Langhus-folka, hadde et slags vorspiel da, før julebordet.

Og så sitte på i en maxi-taxi, (eller noe sånt), tilbake igjen, inn til Oslo, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg husker det, at på det vorspielet, hjemme hos assistent Sølvi Berget der.

(Som vel muligens hadde jobblørdag.

Men ‘gubben’ hennes hadde vel kontrollen der, vel.

Mener jeg å huske, ihvertfall).

Så satt jeg bare i sofaen, i stua der, og så dum ut, da.

Men ei kassadame, (muligens Ingvill Storø), spurte meg vel om hvorfor hadde jeg dratt ut til Langhus, på fridagen min, da.

Og da måtte jeg vel si det, at jeg bare skulle møte Øystein Olsen, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var forresten også sånn, at Øystein Olsen, han dreiv og komponerte noe slags techno-musikk, på PC-en sin, hjemme på gutterommet sitt, (hvis det ikke var på biblioteket til onkel Runar da), i Son.

Og Øystein Olsen, han hadde tatt med seg en CD, (eller noe sånt), med den techno-musikken sin på, da.

For å la Trond Berget få høre på den musikken han hadde komponert, da.

Men da jeg også prøvde å følge etter Trond Berget og Øystein Olsen, inn på rommet, til Trond Berget, for å høre på den her ‘Øystein Olsen-musikken’, da.

Så fikk jeg ikke lov, til å bli med inn, på rommet til Trond Berget, for å høre på den her ‘Øystein Olsen-musikken’, da.

Av Øystein Olsen da, som ikke likte at jeg også ville høre på musikken hans, da.

(Som han sikkert hadde prata om, en av de gangene, som jeg kjørte han hjem fra jobben, eller noe sånt, vel).

Av en eller annen grunn.

Så det var litt spesielt da, husker jeg, at jeg syntes.

Men så kjenner jeg jo heller ikke han fetteren min, Øystein Olsen, noe særlig bra.

For jeg er en god del år eldre enn han, da.

Og jeg hadde mest med onkel Runar og dem å gjøre, på den tida, som jeg pleide å spise middag, borte hos bestemor Ågot, på Sand.

Og det var på begynnelsen av 80-tallet, da.

Og på den tida, så var Øystein Olsen bare en liten snørrunge, da.

Og knapt nok det.

Så jeg kjente Øystein Olsen sine tre eldre søsken.

(Nemlig Ove, Heidi og Susanne).

Litt bedre enn jeg kjente Øystein Olsen, da.

For å si det sånn.

(Selv om jeg heller ikke kjenner Susanne så bra, egentlig.

For hu er jo også en god del år yngre, enn meg, da.

Og hu ble konfirmert, (husker jeg), da jeg var i Geværkompaniet.

Og da var jeg 22 år.

Så Susanne er vel sju-åtte år yngre, enn meg da, (eller noe sånt).

Så Øystein er vel cirka ti år yngre, enn meg da, (eller noe sånt).

Og Heidi er cirka like gammel som min fetter Tommy.

Begge de er vel født i 1975, (mener jeg å huske).

Så Heidi er fem år yngre enn meg, da.

Og Ove, er vel cirka midt mellom meg og Heidi, (mener jeg å huske).

Så Ove er vel to-tre år yngre enn meg, tror jeg.

Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.

Jeg husker ihvertfall det, at jeg en gang prata med bestemor Ågot, om de andre barnebarna, til bestemor Ågot, da.

Noe bestemor Ågot ville prate om, da.

Og da sa bestemor Ågot det, at min kusine Lene, (som er et halvt år yngre enn meg, vel).

Var døv, da.

Og da svarte jeg vel det, (for jeg var vel fire-fem år, på den her tida, vel).

At Ove også var døv, da.

For han prata ikke noe han heller, da.

Men da sa bestemor Ågot det, at Ove ikke var døv, da.

Han hadde bare ikke begynt å prate så mye ennå, da.

Noe sånt).

Så min fetter Øystein Olsen, han var nesten litt som en gåte for meg da, (må jeg vel nesten si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter at vi kom fram til LO-bygget, (var det vel), der.

Så husker jeg det, at jeg måtte på dass, da.

For jeg hadde vel drukket noen øl, ute i Langhus der, da.

Og inne på dassen der.

Der var min tidligere distriktsjef PØF, da.

Og han skulle hilse, og sånn, da.

(Inne på dass!).

Og han sa det, at hvis jeg trengte en jobb en gang, så måtte jeg bare si fra.

(Noe sånt.

Muligens på grunn av alle de problemene, som hadde vært, på Rimi Kalbakken, da.

Og som han PØF hadde skapt da, må man vel si.

Siden han liksom hadde programmert meg, da.

Før jeg begynte der.

Som jeg har skrevet om tidligere, i den her boken).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det neste jeg husker, fra det her julebordet.

Det var at Øystein Olsen og jeg.

Vi hadde gått fra Rimi Langhus-bordet, (inne i festsalen til LO, i andre etasjen der), da.

Og så stod vi i baren, like ved trappa opp fra første etasje der, da.

Samtidig med at min forrige butikk, Rimi Kalbakken, dukka opp der, da.

Og jeg hilste jo på alle de kjente medarbeiderne mine, fra et drøyt halvår tidligere, da.

Men Bimbo-Monika, hu sa bare: ‘Å nei, ikke prøv deg’, (eller noe sånt).

Når jeg bare nikka og sa hei, (eller noe sånt), da.

(Noe sånt).

Så hva det var som gikk av henne, det veit jeg ikke.

Men det veit hu kanskje selv.

Og da Bimbo-Cecilie dukka opp der.

Så spurte jeg henne: ‘Går det bra med deg, eller?’.

Og det var på grunn av den episoden, som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken.

Nemlig at det virka som at hu nesten ble holdt som en fange da, (av en eller annen).

Siden hu syntes at det var så gildt, å gå på McDonalds, da.

Enda hu jobba flere ganger i uka, (og vel burde ha råd til det liksom), da.

Og hu Bimbo-Cecilie, hu hadde jo også sagt det, på et personalmøte, på Rimi Kalbakken.

At hu likte at Kjetil Prestegarden og tidligere butikksjef Kenneth, satt og så på henne, (med lyset av), inne på kontoret der, da.

Siden hu var ‘blond’, da.

(Som hu sa).

Så jeg lurte litt på hva det var som foregikk rundt henne da, (for å si det sånn).

Så derfor så spurte jeg henne, (mens jeg var litt pussa da), om det gikk bra med henne.

For jeg var ikke helt overbevist om at alt stod bra til, der i gården, liksom.

(For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter det her igjen.

Så husker jeg det.

At noen prikket meg veldig hardt, (gjentatte ganger), på skulderen, mens jeg stod ved bardisken der, (sammen med Øystein Olsen vel), for å bestille meg en ny halvliter, (eller noe sånt), da.

Og da, så var jeg litt pussa, da.

Og jeg trodde vel at det var noen fra Rimi Langhus som tulla, (eller noe sånt), kanskje.

Så jeg bare tok armen min bak ryggen, (for jeg ble så irritert), da.

(Uten å se hvem det var, som prikka meg så hardt, på skulderen, da).

Og så tok jeg tak i skulderen på vedkommende ‘prikker’, da.

(Fortsatt uten å snu meg, for å se hvem det var).

Og snudde jeg meg, da.

Og så var det Kjetil Prestegarden!

(Han som hadde vært i strupen på meg, fra dag en, som assistent, på Rimi Kalbakken.

Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

Men da bare snudde jeg meg raskt tilbake igjen, mot bardisken, (husker jeg).

For jeg var så lei av Kjetil Prestegarden, da.

Så jeg orka ikke å prate noe med han.

(Hvis jeg ikke måtte det, liksom).

Og jeg syntes også at han var så uhøflig, da.

For å prikke noen så hardt, gjentatte ganger, på skulderen.

Hvor hører det hjemme, liksom.

Nei, det var dårlig folkeskikk, (som ikke hørte hjemme noen steder), mente vel jeg, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og på et butikksjefmøte, på Sinsen, (var det vel).

(Ikke så lenge etter det her, da).

Så var det noen som sa det, at PØF hadde måttet slå ned Kjetil Prestegarden, (på det her julebordet da), mener jeg å huske.

Så hva det var som skjedde utover kvelden der.

Det lurer jeg litt på, da.

For da satt jeg for det meste ganske pent ved Rimi Langhus-bordet der, da.

I mellom Øystein Olsen og Sølvi Berget, vel.

Ut på den venstre sida, av bordet vårt, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter maten der, (må det vel ha vært).

Så begynte låseansvarlig Kjetil Furuseth, og en god del av de andre Rimi Langhus-folka, (som satt ved bordet der da), å synge en sånn sang, som var populær, på den her tida.

Om assistent Sølvi Berget, da.

Og da sang de sånn her, husker jeg:

‘Oh Sølvi, Sølvi.

I wanna know.

Will you be my girl’.

(Noe sånt).

Og de sang også om meg noen ganger, da.

(Så noen av de gutta var kanskje homser).

Og da sang de sånn her, da:

‘Oh Erik, Erik.

I wanna know.

Will you be my man’.

(Noe sånt).

Så de Rimi Langhus-folka, de lagde nok mest leven der, (av alle butikkene), tror jeg.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og litt seinere ut på kvelden.

Så dukka det plutselig opp tre veldig vakre og unge Rimi Oppegård-jenter, (eller noe sånn), da.

Som satt seg ned, rett ovenfor Øystein Olsen og meg, da.

(Ved Rimi Langhus-bordet der, da).

Og de julebord-jentene, de var jo kjempepene, da.

Men jeg var litt redd for at assistent Sølvi Berget, (som satt ved min høyre side, vel).

Skulle klikke, da.

Hvis jeg prata med de her julebord-damene.

Siden de var så unge, da.

Og min fetter Øystein Olsen, som satt til venstre for meg.

Han er jo cirka ti år yngre enn meg, da.

Så jeg tenkte vel det, at de her julebord-damene, var mer på hans alder, da.

Så jeg trodde nok det, at Øystein Olsen, kanskje ville begynne å prate med de, da.

Men det gjorde han ikke, da.

Og de her Rimi Oppegård-jentene, (eller hva de var).

De begynte jo å fnise da, (husker jeg).

Og ‘babla’ om Eivind (Danielsen) da, (var det vel).

(Av en eller annen grunn).

Som de tydeligvis visste hvem var, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter der her igjen.

(Etter midnatt vel.

Og like før musikken slutta, vel).

Så begynte lagerhjelp Trond Berget å bable om at han skulle skaffe meg dame, da.

(Noe sånt).

Og jeg trodde jo at det her bare var noe tull, da.

Så jeg ble med på å skøye litt, da.

Og så sa vel Trond Berget det, (tror jeg).

At jeg måtte gå bort til dansegulvet der, da.

(Noe sånt).

Og jeg ble med på den her tullinga, da.

Og gikk bort ‘borti der’, da.

Og der fant jeg plutselig en pen dame, ute på dansegulvet da, (husker jeg).

Som jeg begynte å danse med, da.

Og jeg syntes at det var noe kjent med henne.

Så jeg spurte henne om det var Ragnhild, (fra Sørlandet), da.

(Hu som søstera til hadde hatt sex med Alex Rosen.

Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

Og det var det da, viste det seg.

Og hu jobba på den her tida, på Rimi Hegdehaugsveien, (fortalte hu vel).

Men da vi var ferdige med å danse.

Så ville hu ikke preike noe mer, da.

Da bare gikk hu bort til noen andre Rimi-folk der, da.

Og de liksom sperret for meg da, (må jeg vel nesten si).

Så jeg fikk ikke prata så mye med hu Ragnhild fra Sørlandet der, da.

Og om Trond Berget egentlig hadde noe med at jeg møtte Ragnhild fra Sørlandet der, å gjøre.

Det veit jeg ikke.

Men det virka litt rart det her da, (må jeg si).

For jeg trodde først at det her bare var noe tull, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg møtte også to andre tidligere ‘undersåtter’ der, (husker jeg).

Mens jeg stod i baren der, da.

Og det var Wenche Berntsen, som på den her tida, jobba som assistent, på Rimi Manglerud, vel.

(Noe sånt).

Og Jørn fra Helgeroa.

Som på den her tida jobba som låseansvarlig, (var det vel), på den store Rimi-butikken, (eller om det var en ICA-butikk), på Ullevål, (ved Ringveien der), da.

Og han Jørn fra Helgeroa, han kjente jeg først ikke igjen, husker jeg.

For han er ganske høy, da.

Og jeg hadde vel ikke akkurat ventet å treffe han der, heller.

Mens Wenche Berntsen er enklere å kjenne igjen, med sitt ganske lange, lyse hår, da.

(Og Jørn fra Helgeroa, han jobba jo ikke heltid i Rimi heller, da).

Men hu så vel litt rart på meg, når jeg ikke kjente igjen han Jørn fra Helgeroa, med en gang, tror jeg.

(Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter det her julebordet, så skulle vel Øystein Olsen og jeg, ut på byen, (mener jeg å huske).

For Øystein Olsen skulle vel ligge over, på en sofa, (som jeg hadde funnet nede i kjelleren, på Rimi-bygget vel).

(Noe sånt).

Og like etter at vi hadde gått ut av LO-bygget, (på Youngstorget), der.

Så husker jeg at jeg gikk ved siden av låseansvarlig Kjetil Furuseth, da.

Og at jeg begynte å prate noe fyllepreik til han, om at han var en kjekk ung mann, som sikkert hadde god drag på damene da, (eller noe sånt).

(Jeg var drita full, så jeg bare sa noe greier, da.

Jeg hadde kanskje dansa for mye med hu Ragnhild fra Sørlandet, da.

Det er mulig).

Og mens Kjetil Furuseth og jeg, preika der.

(Og mens Øystein Olsen sikkert var like i nærheten, vel).

Så dukka tidligere butikksjef Kenneth, fra Rimi Kalbakken, opp der, da.

Han hastet forbi oss, mens han drasset på en pur ung, (og vakker), tenåringsjente da, (husker jeg).

Som han sikkert hadde ‘bortført’, (eller noe sånt), fra en eller annen Rimi, da.

(Kunne det nesten virke som, ihvertfall.

Uten at jeg kan si sikkert hva som foregikk.

For jeg hadde aldri sett hu unge dama før, (for å si det sånn).

Ikke som jeg kunne huske, ihvertfall).

Og da sa Kjetil Furuseth hei til han eks-butikksjef Kenneth, fra Rimi Kalbakken da, (husker jeg).

Så de to kara, de kjente hverandre da, (skjønte jeg).

Noe jeg ikke visste fra før, da.

(Men han butikksjef Kenneth, han har vel jobba på Rimi Kolbotn, tror jeg.

Og Kolbotn, det er ligger vel på grensa mellom Oslo og Follo, vel.

Og ikke så utrolig langt unna Langhus, da.

Så det var kanskje derfor at de to kara, (Kjetil Furuseth og eks-butikksjef Kenneth), kjente hverandre, fra før.

Det er mulig.

Hvem vet).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den byturen, til Øystein Olsen og meg.

Den tok ikke helt av, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

(Av en eller annen grunn.

Kanskje fordi at vi hadde på oss dress og sånn, da.

Hvem vet).

Jeg mener å huske det, at Øystein Olsen og meg.

Vi satt inne på en hamburgerrestaurant, (eller noe sånt), i Lille Grensen der.

(Selv om jeg kan huske litt feil, siden jeg var ganske full, vel).

Og da, så sa plutselig ei ung dame der, til meg.

At: ‘Gå hjem og legg deg du’, (eller noe sånt).

Og da fikk jeg litt sjokk, (husker jeg).

For jeg hadde jo aldri sett hu unge dama før, engang.

Så hvorfor hu bare prata sånn personlig, (må man vel si), til meg, det veit jeg.

Men jeg så nok ganske trøtt og sliten ut, da.

(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

Så formen, den kan nok ikke ha vært helt på topp.

Siden hu ukjente dama dreiv og babla sånn til meg, da.

Og Øystein Olsen, han lå vel muligens over, hjemme oss meg.

Hvis han ikke gjorde sånn som sin storebror Ove pleide å gjøre, noen ganger, da.

Når han og jeg var ute på byen.

(Før han flytta til Oslo, da).

At han bare tok det første toget hjem til Son, (eller noe sånt), da.

Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, hvis jeg skal være ærlig.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.