PS.
Her er mer om dette:
Stikkord: Tove Grønli
-
Mer om Petter og Christian Grønli sin mor Tove Grønli
PS.
Jeg var mye hos Tove Grønli og de, i cirka et år, før hu døde.
(Som kamerat av hennes sønner Petter og Christian.
Dette var noen folk som min far kjente.
Og min far dro meg med, på besøk, hos disse, noen måneder før Tove døde.
Og istedet for å sitte aleine, i Hellinga 7B, om kveldene, (siden at min far hadde flytta ned til Haldis).
Så dro jeg opp til disse, og så på TV, om kveldene.
For å si det sånn.
Og Petter og Christian pleide også, å besøke meg, en del, i Hellinga 7B.
Og også noen ganger, borte hos min farmor, på Sand.
Pluss at vi var med min far, å levere køyesenger, (i Oslo), osv.
Og Petter og Christian var en gang med, å besøke min mor, (en helg), i Jegersborggate, i Larvik.
Husker jeg).
Og disse var en familie.
Det var Tove, Petter, Christian, en katt/kattunge og Willy.
Willy har jeg ikke klart å spore opp.
Men han hadde vært sammen med en tidligere landslagskeeper, i håndball, fra Glassverket, (i Drammen).
(Husker jeg at han sa en gang.
Mens vi så på sport, (i Havnehagen 4).
Noe vi ofte gjorde, (disse nevnte månedene, før Tove døde)).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Det står i artikkelen fra 5. mars 1981, (på skjermbildet øverst i bloggposten), at Tove var fabrikkarbeider.
Og det stemmer nok.
Hu jobba på Drammens Is, (i Drammen), husker jeg.
Og Petter og Christian ‘babla’ om, at de noen ganger fikk gratis kokosboller, vel.
(Sånn som jeg husker det).
Men det kan jeg ikke huske, å ha fått der.
Men jeg husker at Tove en gang lagde en god kylling-rett, (med orientalsk krydder vel), i en steikepanne.
Og da kunne Petter, Christian og jeg ta resten av den maten.
(Som stod på komfyren).
Husker jeg at Tove sa til Petter og/eller Christian, (fra soverommet sitt, hvor hu lå sammen med Willy, en lørdagskveld muligens, etter at vi liksom hadde overrasket dem, vi hadde kanskje vært hos meg, og spilt TV-spill, eller noe lignende, hele kvelden).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 3.
Den dagen Tove døde.
(Eller om hu døde kvelden/natta før).
Så oppførte min far seg, litt spesielt, (husker jeg).
Dette var en søndag.
Og min far satt oppe hos meg, (i Hellinga 7B), og så på sport, på TV-en.
(Norge vant gull, sølv og bronsje.
I et internasjonalt skøytemesterskap.
Husker jeg).
Og det var vel en engangshendelse, at min far satt oppe hos meg, etter våren 1980, (da han flytta ned til Haldis, som også bodde i Havnehagen, (som Tove Grønli), men en del hundre meter lenger ned, forbi S-svingen, blant annet).
Og da banka det på døra.
Og faren min ville at jeg skulle åpne.
(Eller om jeg bare var raskest, til å komme meg opp av sofaen.
Min far satt innerst i sofaen, (ikke lang fra walkie talkien sin, (som stod i/ved vinduskarmen)).
Husker jeg).
Og jeg kjente ikke igjen Willy, med en gang.
For han så så preget/herja/alvorlig ut.
Men jeg sa til min far, at det var til han.
(Noe sånt).
Og min far gikk da ut, og tok så med Willy inn.
Og Willy sa: ‘Tove er dau’.
(Noe sånt).
Og Petter og Christian flytta så, til sin far Carl-Otto, i Mexico.
Men de var et par ganger, på besøk, hos meg, på Bergeråsen, (etter dette).
Blant annet så bodde Christian, i en drøy uke, hos meg, (som da hadde flytta til Leirfaret 4B), sommeren 1982, (var det vel).
Dette var muligens på den tida, som Carl-Otto, (og dem), flytta, fra Mexico til Spania.
(De flytta fra Acapulco til Malaga, vel.
Noe sånt).
Og Carl-Otto sin mexicanske samboer/kone, (som jeg en gang møtte på Bergeråsen, (i forbindelse med en slags ‘seanse’, i Havnehagen 4), rett etter at Tove Grønli døde), flytta visst med de, (til Europa).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 4.
Tove Grønli var forresten, en helt annen personlighet, en min fars samboer Haldis, (som ikke kunne fordra meg).
Tove var kjærlig, varm, harmonisk, blid og snill, (fikk jeg inntrykk av).
Og hu sa aldri et uvennlig ord.
(Sånn som jeg husker det).
Selv om jeg skjønner det, hvis Petter og Christian, (og Willy), ikke likte, at jeg hang så mye, oppe hos dem.
For det var jo tross alt deres mor.
(Og Willy sin samboer/kjæreste).
For å si det sånn.
Og Petter og Christian prøvde muligens, å drepe meg, en gang, borte på Sand, (på nordsida av min farmors hus).
(For de prøvde å få meg til, å stikke hue inn, i en snøhule, som de hadde laget der.
Og det var sånn deres kamerat Thor Furuheim døde, (i hagen deres i Havnehagen 4), noen måneder tidligere, (vinteren 1979/80), for å si det sånn.
Mens Petter og Christian visstnok satt inne, og spiste middag.
Har de fortalt meg.
Så raste snøhula sammen, (som Petter og Christian vel hadde bygget), og Thor Furuheim døde.
For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 5.
Det var vel Petter, som ville, at jeg skulle stikke huet mitt inn, i den nevnte snøhula, (på Sand), vinteren 1980/81.
Så det var kanskje Petter, som klinte, den nevnte steikepanna, i huet, på Tove, (og drepte henne), da.
(Siden at han ikke likte, at Tove hadde lagt seg tidlig, en fredag eller lørdagskveld.
For å drive hor med Willy, liksom.
For å si det sånn).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 6.
Mer om Thor Furuheim:
PS 7.
Enda mer om Thor Furuheim, (som DT/BB kaller Thore Furuheim, av en eller annen grunn):
PS 8.
Willy ble visst ikke nevnt, i Tove sin dødsannonse, (selv om disse var som ektefolk, må man vel si):
PS 9.
Petter Grønli sin lillebror Christian, er forresten, en atlet.
(Må jeg si).
Vi spilte, på samme fotball-lag, (Berger IL), høsten 1980, (kan det muligens ha vært).
Og da imponerte Christian, med et fabelaktig brassespark, (sånn at folk jubla/lo vel), helt ute ved sidelinja, i en kamp, borte mot Vinn Sande.
(Var det vel muligens.
Det er mulig at Christian spilte gateteater.
For jeg hadde skutt et hardt skudd, (sånn at det smalt i et reklameskilt, mange meter til høyre for mål), for Frams tredje-lag, (mot et eldre Nanset-lag), i Farrishallen, (i Larvik), en gang skoleåret 1978/79.
Var det vel).
Så jeg tørr ikke å si helt sikkert, at det er Petter, som liksom er morderen, av de to.
Christian er muligens mer fandenivoldsk.
Men Christian er også vennesæl, (som vikingene vel sa), husker jeg at Scott Johansen en gang sa, (rundt 1980, i Havnehagen).
(Noe sånt).
Så hvordan Tove Grønli egentlig døde.
Det er forsatt et mysterium.
(Må jeg si).
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 10.
Tove sin far døde visst i 1966, (fra Tromsø 15. desember 1966):
https://www.nb.no/items/1f53a8a24ab630e974a21cc4d3e40128?page=5&searchText=”magnhild%20hanssen”
-
Petter Grønli, (fra Bergeråsen og Min Bok), har visst begynt med yoga-virksomhet. Noe sånt
PS.
Jeg visste ikke, at Petter, spilte for det andre laget, liksom.
Hm.
Selv om han var veldig flink, til å finne hundrelapper, i Larvik sentrum, som guttunge.
(En gang han og hans lillebror Christian, var med meg, på helgebesøk, til min mor.
Som da bodde, i Jegersborggate, i Larvik sentrum).
Men den hundrelappen var kanskje fra mora.
Hm.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Med hilsen
Erik Ribsskog
-
Mer om Petter Grønli. (Jeg var kamerat, med Petter og hans bror Christian, i cirka et år vel, før deres mor Tove døde, og de måtte flytte, til sin far Carl Otto, i Mexico)
PS.
Jeg fant tilfeldigvis et bilde, av Petter og Christian sine foreldre, (Tove og Carl Otto), som nygifte:
PS 2.
Fra våren/sommeren 1980, til Tove Grønli døde, på nyåret 1981, vel.
Så var jeg, ganske ofte, på besøk, hos Petter og Christian og dem, etter skole og slekts-møbelfabrikk-jobbing/besøk.
Det var nesten sånn, at Tove Grønli, (og hennes daværendre samboer Willy), adopterte meg, (i disse månedene).
(Noe sånt).
Dette var på grunn av, at min far, kjente Tove Grønli.
Og han ‘heiv’ meg liksom, ut av bilen, når vi kjørte forbi disse, på vei hjem, fra Strømm Trevare/Roksvoll, om ettermiddagen/kvelden, da.
(For å si det sånn).
Ellers så kunne jeg også, gå opp til disse, (Tove Grønli og de), hvis jeg følte meg ensom, i Hellinga 7B.
(Siden at min far, hadde flytta ned, til Haldis Humblen).
Jeg vet ikke, om jeg ville ha blitt kamerat, med Petter og Christian Grønli, hvis ikke min far, hadde kjent deres mor.
Og jeg vet ikke hvorfor Petter og Christian Grønli liksom godtok meg.
For alt hva jeg vet, så kan det ha vært sånn, at de bare godtok meg, fordi at for eksempel mora, hadde bedt dem, om å være greie, (mot meg).
(Noe sånt).
For dette opplegget, (at jeg kunne besøke, disse ‘ukjente’ Grønli-folka, ‘hele tida’).
Det gikk overraskende greit, (fram til Tove Grønli døde), sånn som jeg husker det.
Og jeg husker Tove Grønli, som en snill/hyggelig dame.
Spesielt husker jeg, en fredag kveld.
Det må vel ha vært sommeren 1980.
Og da hadde jeg vunnet, en kilo wienerpølser, på Berger IL sin bingo, (som bestemor Ågot først dro meg med til), på Snippen/Sand.
Og så sykla jeg rundt litt, på Bergeråsen, (med disse wienerpølsene på bagasjebrettet), da.
(Etter å ha kommet hjem, til en tom leilighet vel, som vanlig).
Og så så Tove Grønli, at jeg hadde vunnet wienerpølser, da.
Og hu var blid og vennlig, (på sin nord-norske måte), og varmet disse pølsene, (som jeg ikke visste helt, hva jeg skulle gjøre med), hjemme hos seg selv, da.
(For å si det sånn).
Så hu Tove Grønli, var flink med mennesker, (må man vel si).
Og hu skjønte med en gang ‘settingen’, når det gjaldt de ‘bingo-pølsene’, da.
Og klarte, å få det, (med disse ‘bingo-pølsene’), til å bli, ganske vellykka, da.
(Må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Jeg hadde visst også rett i, at dette, var Viggo Snoghøj/Snowhill, (før han ble svær bodybuilder)
http://bergerhistorie.no/bilder/1974-6-klasse/
PS.
Lærerinna er forresten, fru Winters, (kona til ‘Namibia-Winters’, og mor til min kamerat Jørn, (en kamerat, som jeg liksom arvet, da mine kamerater Petter og Christian Grønli, flytta til sin far, i Mexico, da deres mor Tove Grønli døde, i 1981, var det vel)):
-
Her kan man se det, at det ble skrevet i riksavisene, da Tove Grønli døde, (på Bergeråsen), på 80-tallet
PS.
Her er mer om dette:
http://www.disnorge.no/gravminner/bilde.php?id=1250276
PS 2.
Thor Furuheim døde, (kun 8-9 år gammel vel), i hagen til Tove Grønli, vinteren før:
PS 3.
Farfaren, (må det vel ha vært), til Petter og Christian Grønli, døde, noen måneder etter, at mora deres døde:
PS 4.
Det er kanskje dumt å ta med om, at katten min Pusi.
Også forsvant, (på Bergeråsen), på den tida her.
(Den forsvant, like før jul, i 1980, (var det vel)).
Og kom aldri tilbake.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 5.
Jeg ble vel aldri introdusert, for Thor Furuheim.
Men jeg lurer på, om det kan ha vært han, som jeg prata med, noen få ganger, langs skoleveien.
(Nedafor den haugen, (i Olleveien vel), hvor det er barnehage nå, på Bergeråsen).
For det var en gutt, (som kunne ha vært Thor Furuheim), som prata til meg, noen ganger vel, (siden at jeg var ‘ny’ liksom, på Bergeråsen, kan del vel ha vært), like etter at jeg flytta, til faren min, (høsten 1979).
Og Thor Furuheim, (hvis det var han), han fortalte meg noe sånt.
Som at Bærum-folk var sosser.
Og at Oslo-folk var snobber, osv.
(Og at de derfor ikke var like ‘bra’, som Berger-folk, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 6.
Etter at faren min, flytta ned, til Haldis, våren 1980.
Så var det sånn, at han noen ganger slapp meg av, (på vei hjem fra jobben, på Strømm Trevare, (og jeg satt på, fordi at jeg hadde vært i nabohuset, (‘Ågot-huset’), og spist middag, hos min farmor Ågot)), hos Tove Grønli og dem.
For min fars nye samboer Haldis Humblen, (i Havnehagen 32, vel).
Hu likte ikke meg.
Og hennes datter Christell sin far, (Oddbjørn Humblen, fra Ålesund), han likte visst heller ikke meg, (ble jeg fortalt).
Så jeg var ikke så velkommen, nede hos Haldis, da.
Men Tove Grønli, hu sa det, (til faren min), mener jeg å huske.
At hvis jeg var ensom, så kunne jeg henge, oppe hos dem, i Havnehagen 4, (hvor Tove Grønli, hennes kjæreste/samboer Willy, og hennes to sønner Petter og Christian, (som var på min alder), bodde), om kveldene, (etter at jeg hadde vært, borte hos bestemor Ågot, på Sand, (og spist middag)).
Og jeg trivdes bedre, hos Tove Grønli og dem, enn hos min onkel Håkon, (som egentlig bodde litt nærmere meg), må jeg innrømme.
Så det ble til, at jeg hang en del, (om kveldene), hos Tove Grønli og dem, (i Havnehagen 4), mellom våren 1980 og vinteren 1981, (da Tove Grønli døde).
Tove Grønli var en pen/vakker, ‘varm’ og hyggelig lyshåret dame, (må man vel si), som prata, med nordlands-dialekt, (mener jeg å huske).
Hu, (og Willy), lagde en gang, en god kylling-panne, (med kyllingfilet, som var strimlet vel, og stekt i noe slags, (antagelig orientalsk), krydder/saus, da), som Petter, Christian og jeg, fikk lov til, å spise restene av, (en gang, etter at vi kom hjem, fra ‘min’ leilighet, i Hellinga 7B, (eller noe i den duren), vel).
Så da Tove Grønli døde.
Så var det nesten som at adoptiv-moren min døde, (må man vel si).
Og jeg mista også mine beste kamerater, (på den tida, må man vel si), Petter og Christian Grønli, (husker jeg).
Og katta mi Pusi, (som jeg, (og mora mi), hadde hatt, siden vi bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, i 1976 deromkring)).
Den katta, forsvant også, på rundt den samme tida, som Tove Grønli døde.
Så 1981, var et tøft, (og ensomt), år for meg.
Men ‘jeg’ flytta, til Leirfaret 4B, i mai, i 1981.
(Siden at min far kjøpte, den leiligheten).
Og jeg fikk noen nye katter da, (Pusi 2, Tiger og Kitty), som også døde ganske raskt.
Så det ble til, at jeg sørget, også i Leirfaret 4B, over de nye kattene, (dette var Christell sin katt Susi sine kattunger), som døde.
Og jeg sørget også over det, at jeg måtte bo, alene da, (må man vel si).
Så 80-tallet, var et tiår, som var preget av sorg, (for meg), må jeg vel si.
(For min morfar, Johannes Ribsskog.
Og min farfar, Øivind Olsen.
De døde også, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 7.
Jeg tenker mer, på den kylling-panna, til Tove Grønli.
(For dette var jo, på begynnelsen, av 80-tallet).
Det er mulig, (hvis jeg husker det riktig), at kyllingen smakte, som sånn ferdig-grilla kylling, (som man kjøper, i butikken).
Og så har kanskje Tove Grønli, rensa en sånn kylling.
Og så har hu kanskje varma opp, de kylling-kjøtt-bitene, sammen med noe slags saus, (og muligens noe grønnsaker og/eller noe sopp), da.
Kanskje etter en oppskrift, som hu hadde lest, i et ukeblad, (eller noe i den duren).
(Eller om hu hadde lært, å lage kylling sånn, i Nord-Norge.
Eller til sjøs, (eller noe sånt)).
Hva vet jeg.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Thor Furuheim døde, i hagen til Tove Grønli, vinteren 1980, (var det vel). Og Tove Grønli døde selv, vinteren 1981, (var det vel). Men i mellomtiden, så var jeg kamerat, med Tove Grønli sine sønner Petter og Christian, (siden at min far, dro meg med, på besøk, til Tove Grønli og dem, en gang, i 1980, må det vel ha vært)
PS.
Faren min, flytta ned, til Haldis Humblen.
(Og lot meg bli boende alene, i Hellinga 7B).
Våren 1980, (var det vel).
Og det var antagelig like etter dette, at faren min, dro meg med, til Tove Grønli og dem.
For da kunne jeg være hos dem, om kveldene da, (hvis jeg følte meg ensom), ble det vel sagt.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Petter var et år eldre enn meg.
Og Christian, var et år yngre, enn meg.
Carl Fredrik Fallan, (i klassen min), hadde advart meg, mot folk, på Petter sin alder, (som Christer og Svein Erik).
Så jeg var kanskje litt skeptisk/redd, for Petter.
Men Christian var jeg kanskje ikke like redd for, da.
Siden at Christian var et år yngre, (og kanskje litt lavere/mindre), enn meg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 3.
Det var ikke bare sånn, at jeg besøkte, Petter og Christian og dem, (i Havnehagen 4).
Petter og Christian, besøkte også meg, i Hellinga 7B, (hvor jeg bodde aleine), en god del.
Og de besøkte meg også noen ganger, borte på Sand, (hvor bestemor Ågot bodde).
Og de var også noen ganger med faren min, for å levere køyesenger, i Oslo, osv.
(Uten at det da vel var helt klart.
Om Petter og Christian var med meg.
Eller om de var med faren min.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 4.
En gang, iløpet av det snaue året, som jeg var kamerat, med Petter og Christian, (mens de bodde, på Bergeråsen).
(For Petter og Christian, de flytta, til faren sin, (Carl-Otto Grønli vel), i Mexico, (Acapulco), etter at mora deres Tove døde, vinteren 1981).
Så dro Christian Grønli meg med, til det jordet, som man ser, på bildet øverst, i bloggposten.
Og der, så møtte vi Solveig ‘Teskjekjærringa’ Theodorsen og Tina ‘Turbo’.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 5.
Christian gikk nok antagelig i samme klasse, som Tina ‘Turbo’, (hvis jeg skulle tippe).
(Noe sånt).
Christian sa hei til Tina, (husker jeg).
Tina, (som jeg vel ikke hadde møtt, før dette), svarte vel ikke noe særlig.
(Kanskje fordi, at hu gikk der, i lag, med Teskjekjærringa).
Og det så ut som, (for meg), som at dette, var en bestemor og hennes barnebarn, (som var ute, og gikk tur sammen).
(Noe sånt).
Men jeg så vel aldri Teskjekjærringa og Tina ‘Turbo’ sammen igjen, etter dette.
(Det var vel ikke så ofte, at jeg så Teskjekjærringa, når hu ikke var, utafor huset sitt, og ropte, (at det var ‘privat vei’).
Jeg kan ikke huske, at jeg så Teskjekjærringa igjen, sammen med noen på min alder, etter dette).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 4 – Kapittel 87: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXVI
En gang, på den tiden som jeg jobbet som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde, i 1995 og 1996.
Så fortalte butikksjef Elisabeth Falkenberg meg det, (utenfor sammenhengen, må man vel si), at hvis hu merka at hu fikk gule tenner, så kjøpte hu seg en flaske munnskyllevann, (husker jeg).
Noe som jeg vel stusset litt på.
Hvorfor fortalte hu meg dette, liksom.
Og for det andre, så var jo munnskyllevann relativt nytt på det norske markedet.
Og butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu var vel ikke noen akademiker-type akkurat.
Lusekofte og munnskyllvann, da var hu liksom tradisjonell og trendsetter samtidig.
Men hu jobba jo i matbutikk, så hu hadde kanskje fått en gratis vareprøve, da.
Men jeg leste jo ihvertfall en avis hver dag, (av VG, Dagbladet og Aftenposten), og jeg husker det, at i en av de avisene, så ble munnskyllevann kalt for ‘det amerikanske vannet’.
Det var visst like greit å skylle munnen med vann fra springen.
Så sparte man de pengene, liksom.
Men at butikksjef Elisabeth Falkenberg, (som var så lur, må man vel si), skulle gå i en sånn ‘felle’ da, og kjøpe noe som ble kalt for ‘det amerikanske vannet’ og lureri vel, i nyhetene.
Nei, det var vel litt spesielt vel.
Men men, dette hang vel sammen på en eller annen måte.
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Rimi solgte forresten Drammens Is, husker jeg.
(Som jo onkel Håkon hadde sagt, at var den beste isen, på 80-tallet, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Og Tove Grønli, (mora til Petter og Christian), hu jobba jo i Drammens Is, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), selv om jeg aldri var med Petter og Christian på jobben hennes, eller noe).
Og om somrene, så ble det en utfordring, på Rimi Nylænde, (husker jeg).
For da skulle vi selge pinne-is igjen.
Og da hadde vi en egen fryser, til pinne-isen, da.
Men de fryserne var det ofte problem med.
Og de ble gjerne gjemt, nede på lageret, om vinteren.
Så de måtte kanskje vaskes, osv., da.
Og vi heiv jo ut kasse 4, og fikk noen nye hyller, i butikken.
(På den tida, som ICA Lambertseter åpnet).
Så da måtte vi vel finne en ny plass, for pinne-is-fryseren da, (mener jeg å huske).
Og jeg fant en ny plass, da.
Men da måtte jeg koble til den frysedisken, i strømuttaket, i kasse 3, (var det vel).
Og det strømuttaket, det var koblet til en vippebryter, (på en søyle, eller noe sånt, ute i butikken, vel).
Og en morgen, da jeg kom på jobb, så hadde noen trykket på den vippebryteren da, husker jeg.
Så frysedisken hadde stått uten strøm, i en del timer.
Men Drammens Is-sjåføren, (en kar i 30-40-åra med mørkt, krøllete hår vel).
Han sa det, at den isen, den var grei, selv om den var litt myk.
Isen hadde ikke smelta, men bare blitt litt myk, da.
Så vi solgte de kartongene med is likevel, da.
Hvis ikke så hadde kanskje jeg fått kjeft, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.
(Hva vet jeg).
Men jeg kunne jo for eksempel ikke ha ringt og bedt en elektriker om å ‘lage’ et nytt støpsel der.
For det var isåfall en butikksjefoppgave, da.
(Siden butikksjefen måtte godkjenne alle kostnader.
Mener jeg at Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, fortalte en gang).
Dessuten, jeg hadde ihvertfall ikke vippet den bryteren, (som slo av strømmen i kasse 3 og dermed også for småis-disken), av.
(For jeg hadde dette i bakhodet, siden jeg lurte litt på, om dette var en brukbar løsning, da jeg fant det plassen, for is-disken, vel.
Men jeg kunne ikke finne noen annen plass, som egnet seg, for å være ærlig.
Selv om jeg ikke husker helt nøyaktig hvordan dette var nå.
For dette er jo en del år siden, (for å si det sånn)).
Så var dette sabotasje, kan man kanskje lure på.
Dessuten igjen, hvorfor hadde de en sånn lysbryter kobla til strømmen i kasse 3?
Det var jo veldig rart.
Det var en dårlig løsning, (vil jeg si), som på en eller annen måte må ha oppstått, i tiden før jeg begynte i den butikken da.
Det hadde sikkert vært mange ombygninger og forandringer, i årenes løp, på Rimi Nylænde.
Så derfor kunne sånne ‘rare’ ting skje da, som at det var hull i gulvet, i kasse 1, sånn at kassereren plutselig kunne nesten falle av stolen, hvis et av hjulene på stolen, rullet ned i det hullet.
(Sånn som hendte en gang, med hu pene blondinna, som jobba som ekstrahjelp, på Rimi Nylænde, på rundt den tida, som jeg begynte der, (husker jeg)).
Og hvis noen vippet på en bryter, (som så ut som en lysbryter, på en søyle, var det vel), så ble strømmet kuttet i kasse 3, da.
Så Rimi Nylænde hadde blitt til en litt ‘harry’ butikk, i årenes løp, (etter å en gang ha vært ærverdige Balstad), må man vel si.
Så sånn var det, (vil jeg si, ihvertfall).
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg pleide forresten å spise en del sånne småis selv, (som Daim-kremmerhus-is osv., vel), om sommeren, når jeg jobba lørdager osv., på Rimi Nylænde.
For da kunne jeg spise den isen, i full fart, oppe ved papp-pressa der, da.
For da slapp jeg å gå ned på spiserommet.
For hvis jeg satt der, og spiste, mens jeg jobba som den eneste lederen, på Rimi Nylænde.
Så ville jeg ofte blitt avbrutt, av retur i kassa, for eksempel, da.
For da trengte man returnøkkel.
Og den var det bare butikkledere som fikk lov til å ha, da.
Så hvis jeg jobbet som eneste leder, på Rimi Nylænde, (og andre Rimi-er), så var det sjelden at jeg satt meg ned, og spiste brødmat for eksempel, på spiserommet.
For dette ville ofte bare være et stress, husker jeg, at jeg syntes.
Siden jeg da bare ville ha blitt avbrutt, ‘hele tida’, av ting som at flaskebordet var fullt, (eller streika, noe som flaskebordet/automaten på Rimi Nylænde ofte gjorde, siden flaskene gikk ned i kjelleren, gjennom et rør), retur i kassa, kundeklager, kunder som skulle pante hele kasser, (noe ikke panteautomaten var laget for å ta imot), osv., osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så hvis jeg jobbet som den eneste lederen, på Rimi Nylænde.
For eksempel på en lørdag.
Så ville jeg småspise, gjennom hele dagen, da.
Også heller spise et stort middagsmåltid, når jeg kom hjem fra jobb.
Og sånn gjorde jeg det også, når jeg ble butikksjef.
For jeg hadde jo lært det, i Geværkompaniet, at det er væskeinntaket, som er det viktigste.
Det viktigste er at man drikker.
(Og gjerne at man drikker flere forskjellige slag drikke).
Man klarer seg lenge uten mat, liksom.
Men drikke er det viktigste, da.
Lærte vi i Geværkompaniet, husker jeg.
Og da jeg jobba på OBS Triaden, så fikk jeg jo ‘tyn’, (av de damene fra ferskvareavdelinge, på spiserommet, som baksnakket meg, ved et annet bord da), for at jeg spiste tung mat, som riskrem, i pausen, (under høstpermen).
Så jeg hadde kanskje også det litt i bakhodet.
Sånn at jeg ikke spiste for tung mat, på jobb, da.
For man måtte være litt sprek liksom i Rimi.
Og være litt en strikkball liksom da.
Og være overalt og fikse ditt og datt, da.
Ihvertfall hvis man ikke hadde veldig god ‘dreis’ på butikken.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu spurte meg en gang, (ved kassene, på Rimi Nylænde der vel), om hva jeg pleide å spise til frokost.
(Mens butikksjef Elisabeth Falkenberg stod like i nærheten, vel).
Og jeg forklarte at jeg bare spiste en sjokolade på T-banen.
(For jeg byttet jo T-bane, på Brynseng T-banestasjon.
Så da pleide jeg å gå innom Narvesen-kiosken der, og kjøpe en flaske brus, (Sprite var det vel, som jeg oftest drakk, på den her tida), og en sjoklade, (gjerne Gullbrød), vel.
Og jeg pleide vel også å kjøpe en avis der, mener jeg å huske).
Mens jeg nesten lo litt vel.
For jeg var jo i så bra form, fra Geværkompaniet.
(Jeg var sterk og utholdende, (vil jeg si)).
Og jeg hadde jo lært der, hvor mye kroppen tåler, på harde øvelser, osv.
Og at det er vann/væske som det er viktigste, å få i seg mye av, i løpet av en dag.
Og ikke mat.
(Eller for å si det på en annen måte.
Kroppen klarer seg lenge, med lite/ingen mat, hvis man drikker mye væske.
Så man kan fint gå en hel dag, med lite eller ingen mat, hvis man drikker mye væske, da.
Sånn som jeg skjønte det vi lærte i Geværkompaniet, ihvertfall).
Også spiste jeg gjerne en hel pakke, (det vil si 450 gram vel), kjøttdeig, (som jeg for eksempel hadde oppi en kasserolle med Toro Pasta de Napoli da, eller som jeg helte for eksempel et glass med Uncle Ben’s Chilli Con Carne, (eller Uncle Ben’s Sweet and Sour), stir-fry-saus over, i steikepanna), når jeg kom hjem fra jobb, (og jeg spiste også tortilla-chips eller potetgull, etter middagen da, sånn at jeg ble skikkelig mett, før jeg la meg, for ellers så kunne det hende at jeg ikke fikk sovne, husker jeg).
(Siden jeg jobba så hardt, da.
Og alltid var den som la opp kjølevarene, (som jeg vil si at er den tyngste jobben, i en Rimi-butikk, ved siden av å legge opp frukta kanskje, hvis man rullerer alt), for eksempel).
Men hvorfor Anne-Katrine Skodvin spurte meg om det her, det veit jeg ikke.
Jeg tenkte vel ikke så mye over dette, på midten av 90-tallet.
Men nå lurer jeg på om hu skulle dømme meg på grunn av frokosten jeg spiste, (eller noe sånt).
Men det mener jeg at blir helt feil, (i såfall).
I arbeidslivet så skal man dømmes etter det som skjer på jobben, mener jeg.
Og da må man dømmes etter noe som kan måles.
Og hvis det skal klages, så må dette tas opp i møter, og dokumenteres.
Så om dette var et vagt angrep fra distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.
Det lurer jeg litt på nå.
Men det tenkte jeg ikke på muligheten av da, (for å si det sånn).
(Jeg tenkte bare på det som noe skravling, eller chatting, da.
Og at hu blanda meg inn i noe hu egentlig prata med butikksjef Elisabeth Falkenberg om vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg er b-menneske, da.
Så derfor, så sov jeg til en time, før T-banen gikk vel, (på den her tida).
Også pussa jeg tenna, barberte meg og tok en dusj da, før jeg dro på jobben.
Men det var ikke sånn at jeg smurte meg masse brødskiver og spiste de, før jeg dro på jobben.
Nei, jeg var ofte trøtt om morgenen, og manglet matlyst, så kort tid, etter at jeg stod opp.
Så derfor var et Gullbrød, omtrent maksimalt, av det jeg klarte å få i meg, før jeg dro på jobb, (på den her tiden, ihvertfall).
Men jeg spiste mye mat om kvelden, etter jobben da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På den tida, som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde.
Så pleide jeg nesten alltid å ha seinvaktene, da.
Og da ville butikksjef Elisabeth Falkenberg, ha tidligvaktene.
Og jeg var jo vant til å ha en halvtime spisepause, (på den her tiden), fra da jeg jobba på CC Storkjøp, Matland/OBS Triaden, Rimi Munkelia og på Rimi Nylænde, (som vanlig medarbeider), og fra Rimi Askergata, Rimi Skullerud og Rimi Karlsrud, osv.
Og på den her tida, når jeg hadde spisepause, så pleide jeg å kjøpe meg et brød, som het Ladegårdens Kneipbrød.
Også spiste jeg fire brødskiver med leverpostei, (husker jeg).
(Mens butikksjef Elisabeth Falkenberg, hadde kontrollen, på butikken, da.
Sånn at jeg slapp å ta retur i kassa, og flasker osv., mens jeg spiste, da.
Og jeg tok vel også flaskebordet rett før jeg spiste, som en rutine, hvis jeg husker det riktig.
For å liksom slippe å bli forstyrret av det, da, mens jeg spiste).
Men jeg jobbet jo hardere og hardere, på Rimi Nylænde, (må jeg vel si).
Ikke nok med at jeg la opp alle kjølevarene og mange av de tyngste tørrvarene, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Vi lederne begynte jo også å legge opp frukta der, etterhvert.
(Og jeg trente jo også en god del, på fritida).
Så en gang, som jeg hadde spisepause, så smurte jeg meg fem brødskiver da, (husker jeg), istedet for fire.
(Siden jeg kanskje huska, fra dagen før, at jeg ikke ble helt mett, av fire brødskiver, da).
Men da husker jeg det, at butikksjef Elisabeth Falkenberg, kom inn på spiserommet, mens jeg smurte brødskiver, (eller om det var mens jeg satt og spiste), og så ‘stygt’ på meg, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så etter det, så turte jeg ikke å smøre mer enn fire brødskiver da, når jeg hadde lunsjpause, (husker jeg).
Selv om det ofte hendte at jeg kastet brød vel, (på den her tida).
For selv om jeg tok med meg resten av brødet hjem vel, og pleide å smøre en del brødskiver, som jeg liksom spiste sammen med kjøttdeig-rettene jeg lagde, osv., da.
Så hendte det vel at jeg kasta en del brød og, som var noen dager gammelt.
(Altså, hjemme på Ungbo, da).
Så derfor tenkte jeg vel det, at jeg kunne vel like gjerne spise fem brødskiver, hvis jeg ikke ble mett av fire, liksom.
Når jeg først skulle ha meg spisepause, liksom.
Hvor lang tid tok det å smøre og spise den femte brødskiva, liksom?
Nei, det må vel bare ha vært snakk om noen ganske få minutter, tror jeg.
Likevel så turte jeg ikke det, etterhvert.
Etter at butikksjef Elisabeth Falkenberg, hadde sett så stygt på meg, da.
Å smøre meg mer enn fire brødskiver, når jeg hadde lunsjpause.
Selv om jeg hadde god appetitt, da.
Så Rimi Nylænde var kanskje ikke noe sted for mannfolk å jobbe.
For det var jo en lesbisk butikksjef der.
(Nemlig Elisabeth Falkenberg).
Og distriktsjefen, Anne-Katrine Skodvin.
Hu var jo feminist.
Sånn som jeg skjønte det, fra da hu ansatte Wenche Berntsen der, (på Rimi Nylænde), selv om hu hadde spredd noe seksuelle rykter, om en butikksjef, på Rimi Manglerud, (var det vel).
(Mener jeg at butikksjef Elisabeth Falkenberg sa, ihvertfall).
Så man fikk liksom ikke lov til å være mann, når man jobba på Rimi Nylænde, synes jeg det virker som, når jeg tenker tilbake på det, ihvertfall.
Men jeg er jo ganske gammeldags oppdratt, av min mormor, Ingeborg Ribsskog, (blant annet), som var fra dansk adel/overklasse.
Så det var kanskje derfor jeg klarte meg uten noen å miste jobben, (eller noe), på Rimi Nylænde, kanskje.
Det er mulig.
Så sånn var nok antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en god del fler ting som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 16: Enda mer fra Hellinga 7B
Jeg har kommet på noe mer, som jeg har glemt å ta med om, i de tidligere kapitlene.
Det første var at jeg skrev det, at Haldis sin eldste sønn, Viggo, ble skandinavisk mester, i bodybuilding, for juniorer, i 1983.
Men jeg mener nå at dette var i 1982.
(Men jeg skal skrive mer om dette senere).
Jeg kan også ta med det, at han gutten, som prata om Kvæler’n, i Mellomhagen.
Han prata vel også sånn her og.
‘Hva i huleste, heiteste granskauen driver dere med da’.
Noe sånt sa han til Pia og meg en gang vel.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
I begynnelsen, da jeg bodde på Bergeråsen, så kjeda jeg meg nok en del.
(Før jeg ble kjent med Petter og Christian og de).
Jeg gikk opp på Ulvikfjellet, husker jeg, med en flaskepost.
Den heiv jeg så ned i fjorden, (trodde jeg).
Men så hørte jeg at flaska knuste.
Så spurte et par, som gikk tur på Ulvikfjellet, hva jeg dreiv med.
Så måtte jeg forklare at jeg dreiv med flaskepost da.
Men men.
Jeg gravde ned en slags skatt.
(Det var vel bare noe leker og sånn).
Ned fra Ulviksletta og ned til Ulvika, så stod det en do-bygning.
Jeg klatra opp på taket der, og la et kart, under en av tak-platene.
Det var noen sånne plater laget av gummi eller asbest eller noe, kanskje.
De platene var fleksible og veide ikke mye, så det var bare å legge det kartet under en av de flikene da.
Men men.
Så gravde jeg ned den skatten da, litt bortafor den dobygningen.
Så man skulle liksom finne flaskeposten.
Og i flaskeposten, så var det et kart, til hvor det skattekartet lå da, (oppå taket av den dobygningen, til Bergeråsen Vel vel).
Men men.
Så ble jeg kjent med Petter og Christian.
Så tulla jeg litt med de.
Så sa jeg det, at en gang så så jeg en flaskepost, og den lå der og der da.
Men vi fant ikke flaskeposten.
Og så sa jeg at jeg hadde lest et kart, og at det stod noe om den dobygningen da.
Og Petter oppå taket av dobygningen, men han fant ikke det kartet.
Og da sa jeg at jeg hadde sett et kart, og forklarte hvor det stod, at skatten var da.
Men vi fant ikke skatten heller.
Så dette må ha vært en del uker, etter at jeg gravde ned den skatten, tror jeg.
Siden jeg ikke klarte å huske hvor skatten var gravd ned.
(Hvis ikke noen andre hadde finni skatten da).
Hvem vet.
Men men.
Jeg kom også på noe, fra den julen, som jeg bodde hos mora mi, og vi var med bestefar Johannes og dem, på hyttetur, på en hytte, som han hadde lånt.
Da sa sønnen i huset, da vi parkerte på tunet, eller på gårdsplassen.
At vi kunne ikke parkere der, for de hadde noen ‘hester som pleide å bite i lakken’.
Og da svarte mora mi, ut av bilen da, at hu syntes han sa, at de hadde noen ‘gjester som pleide å bite i lakken’.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Berger var forresten ganske forskjellig fra Larvik.
Berger er nesten som en dal, vil jeg kanskje tro.
For landet går oppover fra fjorden, og etter kanskje et par hundre meter, så er det fjell.
Så Strømm, er kanskje som en dal, kan man kanskje si.
Det er ikke som i Larvik, hvor det gikk gater, på kryss og tvers.
Nei, det var bare en vei, å gå til bestemor Ågot, (hvis jeg ikke gikk langs fjorden og på noen gårdsveier da. Noe som kanskje ville virka litt rart og gammeldags, hvis jeg hadde gått der for ofte. Men men).
Så det var kanskje mer sånn, (kanskje fordi at Berger/Strømm var litt som en dal), at man liksom måtte passe mer på hva man sa og passe mer på ryktet sitt kanskje, på Berger, enn i Larvik.
Det var vel mer sånn, at alle kjente alle, på Berger da.
For å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Mora mi, Arne Thomassen, Pia og Axel, de dro ned til Danmark, den sommeren, som jeg var med faren min til Jugoslavia.
Axel ble døpt der nede, hos Unse og Anker, (Heegaard het de til etternavn. Unse er født Trock-Jansen. Anker var forresten bestemor Ingeborg sin vel eldre bror), og de.
Jeg har aldri vært på besøk hos de, men jeg møtte Unse, i bestemor Ingeborg sin 90 års dag, var det vel, i Nevlunghavn, i 2002.
Men men.
Pia har klaget fælt, til meg, seinere, fordi at hun ikke fikk bli med til Jugoslavia.
Men jeg er jo ikke hennes far, jeg var en 9-10 år gammel gutt, da vi dro ned til Jugoslavia.
Hvorfor klager Pia til meg, på dette, lurer jeg.
Det må være noe galt.
Pia skulle jo ha klaget til sine foreldre, hvis hun ikke var fornøyd, med ferie-ordningen.
Likevel har Pia klaget fælt til meg, vil jeg si, i årene etter Jugoslavia-turen, på at hun ikke fikk være med.
Så Pia er kanskje ‘oppå en sky’, for å si det sånn, hvis hun tror at jeg bestemte om hun skulle være med.
Det var jo selvfølgelig faren og moren vår, som bestemte om det her, vil jeg tippe på.
Så Pia kan være litt slitsom, noen ganger.
Men men.
Mora mi, Pia, Axel og Arne Thomassen, (og Pusi), flytta til Stenseth Terrasse, ved Solbergelva, utenfor Drammen, en gang i løpet av 1980, mener jeg det må ha vært.
Jeg kan forklare om noe som skjedde, før det her.
Våren 1980, må det vel ha vært.
Så kom jeg på helgebesøk, til mora mi.
Så stakk Pia til en venninne.
Og mora mi sendte meg ut, for å ‘passe på Axel’.
Jeg skjønte ikke hva hun mente.
Axel var et og et halvt år vel, og lå i en barnevogn.
Jeg skjønte ikke hva jeg var ment å gjøre.
Jeg ville besøke kamerater.
Det var vel ikke meninga at jeg skulle passe på Axel, når jeg var hos mora mi.
Jeg hadde aldri fått opplæring i å passe på Axel.
Jeg bodde jo egentlig hos faren min.
Jeg rulla vogna med Axel, ned i portrommet, utafor huset vårt.
(Et portrom vi delte med to naboer.
Så vogna med Axel i, stod på et fellesareal, da mora mi sendte meg ut, for å passe han.
Men men).
Mens jeg rulla vogna til Axel, så skjedde det, at den plutselig tippet over.
Så Axel begynte å grine, husker jeg.
Så jeg løp inn og henta mora mi, som måtte hente Axel da.
Så sånn var det.
Jeg veit ikke om Axel, (som jo enda var baby da vel), slo seg.
Den vogna tippet ganske langsomt over da.
Men jeg hadde liksom sendt den ned en helling da.
Så jeg var noen meter unna vogna, og rakk ikke fram til vogna.
Men fikk bare sjokk, og stod helt stille og så på, at vogna tippa, som i sakte kino da.
Så sånn var det.
Men men.
Petter og Christian var forresten også med til mora mi en gang.
Mens hu bodde i Jegersborggate.
Vi var da mye utendørs.
De likte vel ikke Frode Kølner, tror jeg.
Jeg hadde visst en jakke som hang hos dem, av en eller annen grunn, som jeg fikk tilbake av Frode Kølner og dem, den helgen, husker jeg.
Men men.
Petter og Christian og jeg, vi gikk rundt i Larvik, på fredagen husker jeg.
Vi kikka inn vinduet til Willy og dem, i Trygves gate, for de hadde en artig lampe, som lyste i noen tråder, i mange farger da, som varierte.
Sånn lampe hadde vel ingen på Bergeråsen tror jeg.
Men men.
På lørdagen, så dro mora vår med Petter og Christian og Pia, og meg, på tur i Bøkeskogen.
Vi parkerte oppe ved Bøkeskogen.
Og Petter og Christian reagerte på at mora vår vrikka så fælt på rumpa, når hu gikk bortover, (sammen med oss), mot Bøkeskogen, husker jeg.
Men men.
Mora mi sendte meg seinere på dagen, opp til et utested, som het Hansemann, for å hente veska hennes, som hun hadde glemt, dagen før, husker jeg.
Petter og Christian blei med, husker jeg.
Vi slapp forresten å ta toget, (som jeg vanligvis måtte), den helgen.
Faren min kjørte oss ned dit.
Vi så noen pønkere, husker jeg, (noe jeg ikke hadde sett i Larvik før), utafor lekebutikken, ved Larvik Torg, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Petter og Christian, ringte på noen dørklokker, i blokkene, ovenfor Larvik Sykehus, og spurte, ‘bor Arne Olsen her’.
Arne Olsen var jo faren min, så jeg ble litt sur på dem.
Så jeg ringte på noen andre dørklokker, i de samme blokkene, og spurte, ‘bor Tove Grønli her’.
Tove Grønli var jo mora deres, og deres foresatte da, heter det vel.
Så sånn var det.
Men men.
Vi gikk også rundt i Larvik sentrum, på lørdags formiddagen, og spilte på kronespill.
Vi leita også etter penger, og ble enige om det, at vi skulle dele alle pengene, som vi fant.
Plutselig fant Petter 100 kroner, mener jeg det var.
Og vi fikk alle 25 kroner hver vel.
(For Pia var også med).
Hvis ikke Petter tulla da, og at dem hadde fått pengene av mora si.
Hva vet jeg.
Men men.
På søndagen, før vi dro, så satt Petter og Christian, oppe ved der det nye biblioteket dukket opp, seinere på 80-tallet, og glante på folk, utafor et slags gatekjøkken, (som egentlig var en slags tilhenger til en bil vel kanskje. Noe sånt muligens).
De glante så stygt på folk, at noen spurte hva de dreiv med.
‘Vi glaner’, svarte en av dem da.
Men men.
Så gudene veit hvorfor dem glante, og hvorfor dem ringte på hos folk, og spurte om Arne Olsen bodde der.
Det var litt spesielt vel, syntes jeg.
Men men.
Men ikke så lenge etter dette, så flytta altså mora mi og dem, til Stenseth Terrasse da.
Axel hadde forresten mageproblemer, før de flytta, til Stenseth Terrasse, husker jeg.
Fordi jeg husker at mora mi hadde cola, i kjøleskapet, en gang.
Og cola, det så jeg liksom på, som ‘min’ drikk da, siden jeg fikk cola av faren min, hele tiden.
Men jeg fikk ikke lov, sa mora mi, å ta av den cola-flaska, i kjøleskapet hennes.
For den cola-en var til Axel, sa mora mi.
Axel hadde problemer med magen, eller avføringen kanskje, (han var vel bare et drøyt år da vel).
Og Axel burde drikke enten cola eller blåbærsaft, hadde en lege sagt, sa mora mi.
(For å fikse de mageproblemene han hadde da).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg tror det var den andre julen, som jeg bodde hos faren min.
Da måtte jeg være hos mora mi, på Stenseth Terrasse, utafor Drammen.
Første gangen jeg var der, (eller noe), så hadde jeg laget en avtale, med mora mi, om at vi skulle ha Pusi, annenhver gang.
(Kanskje fordi jeg følte meg ensom, på Bergeråsen.
Faren min hadde vel muligens flyttet ned til Haldis, da jeg fikk Pusi, det husker jeg ikke helt).
Så Pusi var også i Hellinga 7B, på Bergeråsen, i cirka et års tid, kanskje.
Men den var også innimellom hos mora mi.
Jeg fortalte det til Fru Landhjem, i Larvik, at Pusi bodde hos meg.
(Fru Landhjem, sa at hun visste hvor Svelvik var.
Hun syntes det var så fint langs fjorden, langs Svelvikveien.
Så Fru Landhjem, sa det, at hu pleide å kjøre en omvei, rundt Svelvik, når hun skulle til Oslo).
Og en dag, så kom plutselig Fru Landhjem på døra, borte hos Ågot.
Hu hadde spurt seg fram.
Så satt jeg på med Fru Landhjem, bort til Bergeråsen, og Pusi satt på trappa, som vanlig.
(Og venta på at jeg skulle komme hjem fra Ågot da.
Norsk Skogkatt, er nesten som hunder, noen ganger, de kan være veldig trofaste, mot eieren sin.
Noe Pusi vel var.
Pusi var en stor og fin katt da, på den tiden jeg bodde i Hellinga, husker jeg.
Men men).
Fru Landhjem syntes det virka som at Pusi hadde det bra, husker jeg.
Den første dagen, som Pusi var i Hellinga 7B, så lot jeg den gå utendørs.
(Sikkert fordi at faren min sa det).
Og den var under huset til tvillingene, (ikke Arnt og Eirik Lund, men de andre tvillingene).
Og jeg måtte krype under huset deres, og så at Pusi var under huset der, sammen med alle de lokale kattene, omtrent, som hadde noe slags katte-møte, kanskje.
Hva vet jeg.
Jeg dro med Pusi hjem, ihvertfall.
Så sånn var det.
Men men.
Noen på Stenseth Terrasse, tok Pusi en gang.
Så da det var min tur, til å ha Pusi, igjen, så var den borte.
Men jeg gikk bort til dem, (Pia visste hvem dem var), og krangla, og fikk Pusi, etter å ha krangla, i et kvarter, (eller om det var en halvtime), kanskje, med den familien da, mens faren min venta.
Så sånn var det.
Men men.
Etter dette, så ville jeg ikke det, at mora mi og dem skulle ha Pusi.
For de klarte ikke å passe på den, syntes jeg.
(Siden de lot en familie på Stenseth Terrasse der ta den).
Men men.
Men dem flytta tilbake til Jegersborggate, etter at de bodde, på Stenseth Terrasse.
Og da tok jeg med Pusi, en gang.
Og da hadde Pusi dansa i gatene, i Larvik, sa Fru Landhjem, en senere gang.
Men men.
En jul, så skulle Haldis og Christell bort.
Og vi skulle passe på Susi, (Christell sin katt).
I butikken til Oddmund Larsen på Sand, så fikk jeg lov av faren min, å kjøpe en liten pakke fiskepudding, til Susi, og en stor pakke fiskepudding, til Pusi.
(Siden Pusi var større og min katt da.
Pusi var veldig glad i fiskepudding, husker jeg.
Og jeg hadde kjøpt en sånn pakke fiskepudding, i butikken til Oddmund Larsen, til Pusi en gang før, husker jeg.
Men men).
Jeg ga Susi sin fiskepudding først, siden Susi liksom var gjest der da.
Men det tålte ikke Pusi.
Så Pusi ville bare ut.
Så jeg måtte nesten slippe den ut.
Den så litt rar ut da, husker jeg.
Jeg skulle jo gi den, sin fiskepudding, (den største fiskepuddingen).
Men Pusi ville bare ut, og løp som en pil nesten, mot døra.
Så jeg slapp den ut da.
Og det var siste gangen, som Pusi var hos oss.
For den forsvant etter det.
Noe jeg tok veldig tungt.
Men men.
Den jula, som jeg var hos mora mi, på Stenseth Terrasse, så lærte Axel å gå, husker jeg.
Jeg lurer på om han var litt over to år gammel da.
Det er mulig.
Men men.
Arne Thomassen hadde kjøpt en LP-plate, som han likte der, (og som var på det rommet jeg sov på).
Det var Randi Hansen, med den plata som hadde den sangen, ‘Om jeg fikk være sola di’, eller noe sånt.
Så Arne Thomassen var fra Nord-Norge, og likte også hu nord-norske syngedama da, Randi Hansen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg hatet å være hos mora mi, så jeg ringte Ågot og onkel Runar og de, (for faren min var ikke hjemme, i jula), og hørte om de kunne hente meg.
Men det gjorde de ikke.
Jeg var også med Arne Thomassen, inn til Drammen, lille julaften, eller noe.
Da satt han på kafeteriaen, på Drammen Togstasjon.
Og pratet med en travbane-kamerat, eller noe.
Jeg sneik med ut, og bort til Drammen Rutebilstasjon.
Og bussen til Berger, stod der.
Jeg gikk nesten på bussen, men tenkte jeg skulle vente, til den skulle kjøre.
Og mens jeg satt på en benk der, og liksom ventet og var på nippet til å gå på bussen da.
Så dukka Arne Thomassen opp, og dro meg med tilbake til Stenseth Terrasse da.
Så jeg mistrivdes så mye, hos mora mi og dem, så det var nesten sånn at jeg rømte, en jul jeg måtte være hos de.
(Jeg lurer på om det var jula 1980.
Noe sånt).
Men men.
Jeg så seinere Pusi en gang, fra trappa, i Hellinga 7B.
Men da hadde jeg Petter og Christian på besøk.
Og vi lekte i sofaen der, og bråkte fælt da.
Så Pusi ville ikke gå inn.
Etter det så så jeg aldri Pusi igjen.
Og mora til Petter og Christian døde også.
Så de flytta til faren sin, i Mexico.
Så jeg gikk jo inn i sorg, og var deppa, ihvertfall i et halvt år.
Men men.
De kom på besøk, for å selge huset, eller noe.
Og da hadde jeg fått penger av faren min, til å kjøpe gaver til dem.
Jeg ga dem en LP-plate hver, husker jeg.
Men jeg husker ikke resten, av hva jeg ga dem.
Men jeg hadde en hundrelapp, i lomma, på Berger skole.
Også fant jeg ikke den.
Og det sa jeg fra om.
At det var for å kjøpe gave, til Petter og Christian og dem.
Og da hjalp han der som nå er musikkartist.
Jense-mann, og dem.
(Tror jeg hjalp meg.
Og noen andre, i klassen til Petter.
Altså i klassen over meg.
Men de gjorde det klart, at de hjalp meg å lete etter hundrelappen, siden den skulle gå til gave, til deres klassekamerat Petter, (og broren).
Og altså ikke for å hjelpe meg.
De var litt tøffe osv., de her gutta, i klassen til Petter).
Leif Tangen, en lærer på Berger skole, som nå er i politikken, for SV.
Han stoppa den leitinga, og ransakinga, av elever.
Og sa at det gikk ikke ann.
Noe sånt.
Så det stoppa.
Og jeg gikk på do, nede ved gymsalen ovenfor musikkrommet.
Og da fant jeg den hundrelappen, på gulvet.
Og det jeg lurer på, er om den kan ha liggi sånn, sammenkrøllet, i lomma mi, at jeg ikke fant den.
Og slo alarm da.
Også falt den ut, da jeg måtte på do.
Så det var jo litt spesielt.
Men men.
Men jeg var kanskje ikke helt våken, på den her tida.
Det at både Pusi ble borte og mora til Petter og Christian døde, det var ikke så artig.
For faren min bodde jo nede hos Haldis.
Og da ble jeg helt alene, om kveldene.
Jeg kunne ikke gå opp til Tove Grønli og de lenger, og Pusi var også borte, så jeg hadde ikke noe selskap da, når jeg satt aleine der, om kveldene, i Hellinga 7B.
Men men.
Det som skjedde, den helgen, som Tove Grønli døde.
Det var at faren min, satt og så på skøyter, sammen med meg, i Hellinga 7B.
(Han pleide aldri å være der oppe på søndager.
Ihvertfall ikke for å se på sport).
Så banka det på døra, og jeg åpna.
Det var Willy, samboeren til Tove Grønli.
Han spurte om faren min var der.
Willy så så anspent ut, (og mye eldre ut vel), så jeg var ikke sikker på om det var han.
Jeg bare forklarte faren min, at det var til han vel.
Så sa Willy til faren min, at Tove var død da.
Dette her var søndag formiddag da.
Norge vant gull, sølv og bronsje, husker jeg, i et Skøyte-EM, eller VM, eller noe da.
Men men.
Så sånn var det.
Faren til Petter og Christian, Carlotto, (eller om det var Carl Otto), bodde i Mexico, og hadde med seg, en mexikansk dame, til Bergeråsen, da de skulle selge huset kanskje.
Jeg gikk opp og hilste på dem da, men hun mexicanske var ikke så hyggelig som Tove Grønli, syntes jeg.
(Kanskje det var fordi at jeg ikke skjønte hva hu sa.
Hvem vet).
Hu Tove Grønli var alltid hyggelig, sånn som jeg husker det.
Hu lot Christian og Petter ha ganske frie tømmer vel.
Jeg husker en gang, så sa hu til oss, at hu og Willy hadde lagd kylling, (noen sånne kyllingstrimler i en steikepanne vel).
Og at Petter og Christian og jeg, kunne spise opp resten.
Så sånn var det.
En annen gang, så hadde jeg vært på bingo, på Snippen, på Sand.
(Noe som Berger IL arrangerte).
Men jeg var litt lei av bingo da, og spurte en ‘bingo-gubbe’, som satt ved samme bord som meg, om han kunne spille for meg.
Så gikk jeg bort til Ågot, og satt der, og på veien tilbake til Bergeråsen, (jeg sykla vel), så dro jeg innom Snippen, og da hadde jeg vunnet en halv kilo, (eller om det var en kilo), wienerpølser, (sa han bingo-gubben).
Da syklet jeg opp til Petter og Christian og dem.
Og da varma hu Tove Grønli opp de pølsene da.
Så sånn var det.
Onkel Håkon spurte meg forresten nøye, i ettertid, om hvordan det her med de pølsene, fra bingoen, hadde hengt sammen da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Petter og Christian og jeg, vi lagde også ostesmørbrød der.
Og alle hadde sin spesialitet.
En likte ostesmørbrød med ekstra ost.
En med ekstra smør.
Og en med ekstra ketchup kanskje.
Noe sånt.
Men men.
Så sånn var det.
Petter og Christian, hadde også lekt gjemsel, en nyttårsaften, sa de, og da hadde Christian visstnok sovna i et klesskap.
Noe sånt.
Men men.
Så sånn var det.
Men en gutt, (Thor Furuheim, fra Olleveien), hadde også dødd, i hagen til Tove Grønli og dem, noen måneder før jeg ble kjent med Petter og Christian og dem, mener jeg at det må ha vært.
Petter og Christian og Thor Furuheim, hadde lagd snøhule, i hagen, til Petter og Christian og dem.
Så skulle Petter og Christian spise middag.
Og når de kom ut, så var han Thor Furuheim død da.
Snøhula hadde rast over han.
Så sånn var det.
Kripos kom forresten til Bergeråsen, husker jeg, da Tove Grønli døde.
De fant visst ut at det var hjerneblødning, som hu døde av, mener jeg å huske.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Flere måneder, etter at Pusi ble borte, så sa fetteren min Tommy, til meg, at Pusi lå død, i skogen ved Gamlehjemmet der, nedafor riksvegen.
En bil måtte ha kjørt på Pusi, og så hadde de bare kasta katta, ned skråningen, mente Tommy, (som vel bare var seks år, eller noe, da vel).
(Og enda Pusi jo var vant med å bo i Larvik sentrum, og gå rundt i gatene der, og besøke butikken til Fru Landhjem, osv).
Jeg gikk ned i skråningen der og så, og den katten ligna på Pusi.
Men snuten var hvit og ikke rosa, som på Pusi.
Men det kan ha vært, fordi at den var død, det er mulig.
Så jeg er ikke sikker, men det var kanskje Pusi da.
Hvem vet.
Men men.
Det var ihvertfall en trist tid, den siste tiden jeg bodde i Hellinga 7B, husker jeg.
Men men.
Min fetter Ove, var vel også med å besøke mora mi i Larvik, en gang, mener jeg å huske.
Og også Christell var med vel, selv om hun vel hang mest med søstera mi, når hu var med til mora mi.
Men men.
Etter Jugoslavia-turen, så var jeg en dag nede hos Christell, og vi ble enige, faren min, Haldis, Christell og jeg, (eller ihvertfall Christell og jeg), om at vi skulle være som søsken da.
Haldis hadde hentet ned noen singel-plater, fra 60 og 70-tallet, fra loftet.
Jeg sa det, at hvis vi skulle være som søsken, da kunne jeg kanskje få halvparten av de singlene da.
Og Christell og jeg, satt og hørte på singel-plater, en hel dag nesten vel, sommeren 1980 vel.
Og Christell likte en sang som het ‘jeg vil ha en liten hund’, mener jeg å huske.
Jeg fikk ikke tatt med ‘mine’ singler, hjem.
Og neste gang, som jeg besøkte Haldis og de, så sa Christell det, at de hadde pratet med faren hennes, (fra Ålesund), på telefonen, og jeg kunne ikke få de platene likevel.
Så Christell og jeg var vel som søsken, i en dag, kanskje.
Etter det, så ble det vel ikke det samme, tror jeg.
En gang jeg var der, så fikk jeg en strikkepinne, som lå på gulvet, i gangen der, inn i foten.
Og tok meg fri fra skolen, dagen etter.
Da tok faren min meg med, til Fossekleiva fabrikker, hvor han kanskje skulle leie et lokale, eller noe, og jeg gikk rundt og haltet der, (og fulgte etter faren min og en annen kar, som viste faren min rundt, eller noe da), før faren min kjørte bort til verkstedet og huset til Ågot da.
Så sånn var det.
En annen gang, så viste Christell meg det, at broren hennes Jan, hadde masse kondomer, (kanskje 30-40, eller noe), under senga.
Jan, (som var 16-17 da vel, og var sammen med nabojenta, mener jeg å huske), hadde kjøpt kondomer på postordre, vil jeg tippe på.
(For jeg pleide å lese de katalogene, og husker at man kunne bestille kondomer, i dem.
Men men).
Som jeg skrev om, i det kapittelet, fra Vestmarka.
Så pleide Pia og jeg, og løsne sengebunnene, i de høye sengene våre der, for å komme ut og inn av de.
Så da jeg leika med Christell.
Etter Jugoslavia-turen vel.
Så pleide vi noen ganger å leike, på rommet til Haldis og faren min.
Og da tok jeg opp sengebunnen, i senga der, også var det et rom under, hvor Christell og jeg noen ganger lå og kyssa, (i mørket), husker jeg.
(Ikke tungekyss, men vanlige kyss).
Dette med kyssinga, begynte med det, at Nina Monsen og Christell.
De kom opp til meg, i Hellinga 7B, når jeg gikk i fjerde klasse vel.
Jeg satt med en av dem, på hver side, i den grønne sofaen, til faren min.
Så spilte jeg ‘Morgenstemning’, av Grieg, på blokkfløyte, for dem.
For vi hadde begynt med musikk, i fjerde klasse.
Men Nina Monsen og Christell gikk i andre klasse, og hadde ikke musikk.
Så kyssa jeg med Nina Monsen mest vel, og litt med Christell.
Det var første gangen, som jeg kyssa.
Og jeg husker vel ikke hvem som fant på det, det bare blei sånn vel.
De jentene ble litt sånn betatt kanskje, (av musikken kanskje), så det ble vel bare sånn da.
Men så slutta Christell og Nina Monsen, å dukke opp der.
Men så skulle søstera mi, Pia, komme på besøk, i Hellinga 7B.
Faren min hadde også lagt fram pornoblader, når han dusja, var det kanskje, og jeg ble litt prega av de kanskje.
Så jeg sa det, til Petter og Christian, at om vi skulle ha strippe-show, når søstera mi, Pia, dukka opp fra Larvik.
Så Petter og Christian, de hadde strippeshow, for Pia, og viste henne pikken og sånn, mener jeg.
(Enda vi hadde avtalt, at vi bare skulle strippe, ned til underbuksa).
Så Petter og Christian tok det her litt lenger da.
De venta ikke på at søstera mi skulle strippe.
Men dagen etter, så spurte jeg om hu ikke skulle strippe hu og da.
(Når Petter og Christian ikke var der).
Pia strippa og begynte så å fortelle om hvilket hull, som tissen skulle inn i, og sånn.
(Noe hu hadde lært av Desire, i Larvik, var det vel).
Pia satt så rumpa i været, og utfordret meg da.
Hu ville at jeg skulle prøve om det var riktig, at tissen skulle inn i det andre hullet da, (hvis man tok med urinrøret).
Så jeg var redd for, at søsteren min, skulle synes at jeg var feig.
Så selv om dette hadde gått mye lengre, enn det jeg hadde planlagt, så prøvde jeg det som søstera mi ville da, å se om det var riktig hull, som tissen skulle i.
Ståtissen min var for stor, til at jeg klarte å få den inn, i fitta til Pia, (må jeg vel si, at det var), så det funka ikke.
Jeg hørte plutselig løping, på stien opp til huset vårt.
Så en eller annen gutt, må nok ha sett inn vinduet, i Hellinga 7B, og sett hva som foregikk.
Vil jeg tippe på.
Men men.
(Muligens Carl Fredrik Fallan, som sa at jeg hadde pult med søstera mi, eller noe, mange år seinere).
Så sånn var det.
Seinere den dagen, så ville jeg ikke prate med søstera mi.
Det var fordi, at jeg syntes hun hadde gått for langt.
Og at vi ikke kunne holde på med sånt, vi som var barn og søsken.
Jeg tenkte med meg selv, at hva hvis bestemor Ågot hadde fått greie på dette.
Så etter dette, så bestemte jeg meg for det, å ikke tulle mer sånn med søstera mi, (eller noen andre i slekta), i det hele tatt.
Og det gjorde jeg heller ikke.
Så sånn var det.
Men men.
Christell og Nina Monsen, fortalte meg en gang, på doen, nede hos Haldis.
At onkelen til Nina Monsen, hadde tilbudt Nina Monsen penger, for å ‘suge tissen hans’.
Dette sjokkerte meg, og jeg fortalte det med en gang, til faren min og Haldis, som var på kjøkkenet, noen meter unna.
Faren min sa ikke noe, og Haldis bare skrek ‘nei’.
Det var alt som skjedde.
Det ble så rar stemning der, så jeg bare gikk hjem.
En annen gang, som jeg besøkte faren min, nede hos Haldis, så var Gry Stenberg der, sammen med Christell.
Gry Stenberg, løp fram, og tok meg på pikken.
(Av en eller annen grunn).
Jeg ble forbanna, og tok igjen.
Jeg tok Gry Stenberg på fitta flere ganger, og også Christell en eller to ganger.
For det var liksom lov å ta hverandre på kjønnsorganene da, tenkte jeg, siden de jentene hadde begynt med det.
Men men.
Gry Stenberg ba meg stoppe, for det gjorde ‘vondt’, sa hun.
Jeg spurte Christell, om det var sant.
Christell svarte ikke, men så rar ut vel.
Så jeg slutta.
Så sånn var det.
Men men.
Det første året jeg bodde på Berger, så fikk jeg vel et kjemisett, av faren min, til jul, mener jeg.
Fra varemagasinet Lyche, i Drammen.
Og var vel fornøyd med det, selv om det kanskje var en litt kjedelig gave.
Men jeg bestemte det selv da, da vi så i butikken, i Drammen, at jeg ønsket meg den gaven, og fikk den vel med en gang vel.
Men men.
Jeg kan forresten ikke huske det, at Haldis var en eneste gang, på besøk, i Hellinga 7B.
Det var bare faren min, (og noen ganger jeg), som var på besøk hos Haldis og dem, i Havnehagen da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, mens onkel Håkon og tante Tone, og bestemor Ågot og bestefar Øivind, var i Rhodos.
Så bodde deres datter Lene, (som er døv), hos meg, i Hellinga 7B.
Lene er et halvt år yngre enn meg, eller noe, vel.
Det gikk greit vel, jeg fant ikke på noe tull, med stripping, eller lignende, med henne.
Faren min bodde nede hos Haldis, så Lene og jeg, var mye alene sammen.
Men men.
Jeg husker vi var borte hos Ågot, når faren min jobba der.
Jeg hadde et tegneserieblad, som het ‘Hakke Hakkespett og Lykkevannet’.
Jeg lot Lene lese det.
Også tulla jeg med henne.
For jeg blanda farfaren vår sine suketter, i et glass vann, og satt opp en plakat da, ‘Lykkevann 1 krone’.
Og Lene kjøpte da.
Men jeg veit ikke om det virka.
Men men.
Lene og jeg delte også noen Donald-blader, som lå på loftet, i et hus, øverst i veien ned til Snippen.
Det huset var fraflytta og nedslitt, og så svart ut, i fargen, antagelig på grunn av at treverket, i huset, råtnet, på grunn av mangel på maling, kanskje.
Det var noen jenter sine Donaldblader, mistenkte jeg, på grunn av noen initsialer, eller noe sånt, som stod i bladene vel.
Det eldste Donald-bladet, var fra 1960.
Og det yngste fra 1968 kanskje.
Noe sånt.
Noen få blader, var det to av.
Og da fikk Lene det, som var minst krøllet, siden hun var jente.
(Onkel Håkon delte bladene, utafor huset til Ågot, oppå et utebord der, like ved trappa).
Faren min henta bladene, husker jeg.
Etter at Håkon ville dette.
Men faren min var nervøs, husker jeg, for at noen biler skulle se han, fra veien, eller noe, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Jeg hadde også veldig mye klinkekuler, mens jeg gikk på Berger skole, husker jeg.
Det var fordi, at faren min og onkel Håkon, de kjøpte mye klinkekuler, i en butikk, på Hurumlandet vel.
Og så lagde de hjemmebrent, i kjelleren til Ågot.
Og da brukte de klinkekulene, til noe, i produksjonen av hjemmebrent, som de solgte og drakk selv vel.
Men men.
Da jeg flytta dit, så fikk jeg mange klistremerker, av faren min.
Det var for såpe-firmaet hans, Charlotte Kosmetikk.
Det var Øl-shampoo, Egg-shampoo, osv., husker jeg.
Røde klistremerker med svart skrift.
Og også finere klistremerker, som var blå, med noe slags trykk vel.
Men men.
En jul, så lurte jeg på det, om vi ikke skulle besøke søstera mi.
Og da, så kjørte faren min, Håkon, Runar, Tommy, Ove og meg, forbi Stenseth Terrasse, og opp en svingete vei, opp mot Hokksund kanskje, eller noe sånt.
Og der, så ba faren min meg om, å gå inn i butikken.
Mens de andre satt i bilen.
Jeg gikk rundt og så, men skjønte ikke helt.
Faren min dukka opp i butikken, etter 5-10 minutter.
Og viste meg noen såpeflasker, som var av merket Charlotte Kosmetikk, som han hadde kokt da, og som den butikken solgte da.
Så sånn var det.
Så kjørte vi nedover mot Solbergelva igjen.
Og vi dro innom mora mi og Pia og dem.
Jeg var bilsjuk og spøy i badekaret der, husker jeg.
Men men.
Jeg burde vel ha spydd i doen der, men jeg følte meg litt dårlig, for å si det sånn.
Mora mi sa det var greit.
(Og var litt grei for en gangs skyld vel).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Håkon sa at dem hadde hatt ‘potetbinge’, i kjelleren der, husker jeg, utenfor sammenhengen vel.
Men men.
Og de hadde visst også pleid å hatt skinke, hengede der, sa Ågot og Øivind kanskje vel.
Men men.
En gang, så hadde jeg trylleshow, i kjelleren der.
(Jeg kjeda meg litt, den første tida på Berger).
Jeg hadde sneket meg under bordet, mens bestefar Øivind sov middag vel.
Og la et sånt rødt og svart Charlotte Kosmetikk-klistremerke, inn i den ene brune skinntøffelen, til bestefar Øivind.
Og som et avslutningsnummer, (på trylleshowet nede i kjelleren, som jeg dro Ågot, Øivind, faren min og onkel Håkon med på da).
(Enda de ikke de ikke hadde så særlig lyst til å gå ned i kjelleren egentlig vel).
Så tryllet jeg bort et sånt Charlotte Kosmetikk-klistremerke da.
Så ba jeg bestefar Øivind, om å få låne den ene tøffelen hans.
Og så rota jeg med hånda mi, inni den ‘tåfis-tøffelen’, (må man vel kalle det), til bestefar Øivind da.
Også fant jeg det klistremerket der.
Men det var vel ikke noen som jubla, tror jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En dag, når jeg gikk hjem fra skolen, og kom bort til huset til Ågot der.
Så gikk det fire slanke og smekre jenter, (må man vel kalle dem), husker jeg, på veien foran meg.
Og da jeg gikk fra riksveien og inn på veien til huset til Ågot, så snudde alle de fire jentene seg, og så meg rett inn i øynene, husker jeg.
(Ihvertfall noen av de).
Og det må ha vært Gøril og søstera og Anette Eknes, og søstera, som var døtre på de to gårdene nede på Høyen da.
(Vil jeg vel tippe på, ihvertfall).
Man kunne nesten se på de, at det ikke bodde så mange gutter, nede på Høyen, syntes jeg.
Men men.
Men de jentene, de gikk på barneskole, i Svelvik, siden de bodde så langt fra Berger skole, så fikk de skolebuss.
Mens jeg, jeg var jo nabo med dem, må jeg vel si, (siden jeg gikk til bestemor Ågot, hver dag).
Men jeg fikk hverken skolebuss, eller skyss fra faren min da.
Jeg var kanskje den eleven, på Berger skole, som hadde lengst skolevei.
(Ihvertfall av de som bodde i retning Svelvik).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Før jeg flytta til Bergeråsen, så hadde jeg vært på to Sankthans-feiringer, med faren min, på Berger, husker jeg.
Den ene gangen, så var Pia med, og dette var nede på selve Berger, på stranda i Berger-bukta da.
Og faren min hadde en kamerat, som mora til, bodde ikke langt unna Bedehuset og Berger-banen, i veien som gikk ned fra riksveien der.
Hu bodde i krysset må man vel si, fra veien fra riksveien og veien som Bedehuset lå i.
Men men.
Han ene gutten, het Rune Kraft, og var barnebarn av hu dama da, som bodde på Berger.
Og han og broren, fikk vel beskjed av faren min, tror jeg, om å kaste tare, var det vel, på St. Hansbålet.
Det lukta ihvertfall veldig ille, husker jeg.
Men men.
Hu mora til han kameraten til faren min, bodde også i Oslo, tror jeg.
I Sentrum vel.
Og en gang, så forklarte hu til meg, at hu hadde vært telefondame, for faren min, i starten, når han kjørte inn med køyesenger, til Oslo.
Så sånn var det.
Og hu kokte også fårikål, en gang, husker jeg, som Pia og meg, var med faren vår, inn til Oslo.
Fårikålen stod og kokte, på kjøkkenet, og Pia og jeg, kommenterte, (oss imellom), om at de hele pepperne, så ut som ‘rekeøyne’, husker jeg.
(Så vi var nok ikke så vant med fårikålen).
Men men.
Så sånn var det.
Klokka er over halv et, her på hostellet, som er ganske lydt vel, så jeg får kanskje slutte å skrive nå.
Og heller fortsette på det her kapitellet senere.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.
