Stikkord: TV
-
Min Bok 4 – Kapittel 82: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXI
Noen måneder, etter at jeg var ferdig, i militæret.
Så dro Pia og hennes venninne Siv fra Røyken, med meg, ut på byen, en lørdagskveld, (husker jeg).
De dro meg med til deres stamsted Jollys, (må det vel ha vært), hvor det nesten bare var afrikanske gjester.
En gang etter midnatt, så fortalte Pia og Siv meg, at vi skulle på et ulovlig utested, nærmere Legevakta, (også i Storgata der, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte.
Men men.
Da vi kom fram til den det ulovlige utestedet var.
Så så jeg det, at Anne Lise, fra Abildsø-gjengen, stod ved inngangen der, sammen med to venninner.
Og jeg var rimelig full og også jente-gæern, etter militæret, da.
(Andre Willassen sa jo det en gang, at man ble mer interessert i damer, av å være i militæret.
Av en eller annen grunn).
Jeg takket Anne Lise for sist.
Som var dimmefesten, på det utestedet i Akersgata der, (mener jeg å huske).
Anne Lise sa at hu ikke klarte å huske dette.
Hu lo litt internt, mot venninnene sine vel, og sa noe om at hu ikke klarte å huska noe særlig, fra ifjor sommer, (eller noe sånt).
Jeg flørta litt med hu ene venninna til Anne Lise, som stod bakerst av dem, husker jeg.
Anne Lise var litt lubben, men de venninnene hennes var ganske fine da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og jeg stod litt nærme henne i køen der, sånn at det ble litt sånn ‘kuk i ræv’ da, som dem sa, i militæret.
Og da sa hu dama, til Anne Lise, at jeg var ‘rå’, eller noe sånt, tror jeg.
Men jeg var drita full, da.
Og jeg fikk vel ikke forklart det, til Anne Lise og dem.
At søstera mi og Siv, stod lenger bak i køen der.
Nede i Storgata der cirka vel.
Og plutselig, så dukka politiet opp der.
Og sa det, at det ikke ble noe fest der.
Og da oppløste køen seg.
Og jeg så ikke hvor Anne Lise og de ble av.
Eller, jeg stakk vel bort til søstera mi og Siv igjen, da.
For vi skulle vel kanskje ta en nattbuss eller en taxi et eller annet sted, da.
(Antagelig opp til Ungbo, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, ikke så lenge før jeg måtte i militæret.
Så hadde de andre beboerne på Ungbo.
(Nemlig Per, Inger Lise og Wenche vel), fått til en avtale, med Ungbo.
De skulle nemlig slippe å betale husleie, (eller ihvertfall få rabatt), hvis de malte gangen der.
De spurte ikke om jeg ville være med på det her.
Men de ga meg et oppdrag, i forbindelse med det her, da.
For de skjønte nok det, at jeg var mye smartere, enn dem da, (eller noe).
Så de ba meg, om å regne ut, hvor mye maling, som de måtte kjøpe, for å gjøre den her malejobben, da.
Og det ble riktig da, husker jeg at Per svarte meg, da jeg spurte, (etter at de var ferdig, da).
For det gikk med så og så mye maling, per kvadratmeter, da.
Så da måtte man regne ut, hvor mange kvadratmeter, som gangen var på, da.
(Og trekke fra dører og sånn, da).
Og det ble nok maling da, sa Per.
Det ble vel 30 kvadratmeter, (eller noe sånt), som de skulle male vel.
Jeg selv, jeg hadde ikke lagt merke til det, at gangen var så fæl.
Dette var nok mest noe de her folka fant på, for å få reduksjon, i husleia, (virka det som, for meg, ihvertfall).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, etter militæret, som jeg jobba en vakt, på Rimi Karlsrud, (siden noen var sjuke der, eller noe).
Så var jeg uheldig med en kunde, husker jeg.
Jeg satt i den kassa, som var lengst fra kontoret der.
Og det var noe surr med nøklene, til den kassa.
Så man kunne ikke låse opp røykskapet der, (eller noe sånt).
Så jeg måtte gå i kasse 2, (ble det vel), for å hente røyk, da.
Og da klagde kunden, (en kar i 30-40-årene, som var der sammen med en yngre kar, vel), og lurte på hva jeg dreiv med da, (husker jeg).
(Så jeg fikk liksom ‘tyn’ da, vil jeg si.
Av en kunde som liksom baksnakket meg, mens jeg var like ved der de stod, og prata ‘dritt’ om meg, (og/eller Rimi), liksom da).
Men det var sånn, at de hadde noe slags spesielt ‘smart’ system, i kassene, på Rimi Karlsrud der, da.
Sikkert utarbeidet av Magne Winnem da, (eller noe).
Og dette systemet, det var ikke jeg så vant med.
Siden jeg for det meste jobba på Rimi Nylænde og Rimi Munkelia, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, hu var nok en TV-slave, (vil jeg si).
For en gang på jobb, (på Rimi Nylænde), så begynte hu å herme etter et TV-program, som var på den her tida.
For hu begynte å si sånn her, ‘er det riktig av meg’, osv.
Og det var fra et humor-show, på norsk TV, da.
Med han Otto Jespersen, (tror jeg at det var).
Problemet var, at jeg ikke hadde sett de første episodene, av det her TV-programmet, da.
Så jeg skjønte ikke noe, da hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, begynte å si, ‘er det riktig av meg’.
Men jeg så en sånn ‘er det riktig av meg’-sketsj, en uke seinere, (eller noe), da.
Og da fortalte jeg hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, (på jobben), at jeg ikke hadde skjønt hva hu mente, den første gangen, som hu hadde herma etter den her sketsjen, da.
(Men at jeg først hadde sett det her programmet, i mellomtida, da).
Og da svarte vel ikke hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, så mye, tror jeg.
Hu var jo sjefen min der, (må man vel si).
(Hu hadde ihvertfall høyere rang, enn meg).
Hu var jo assistent der, mens jeg var først vanlig butikkarbeider, og så ostesjef, og så låseansvarlig, og så aspirant.
Mens hu jobba der, (på Rimi Nylænde), da.
Så jeg måtte jo liksom prøve å være litt høflig, når hu begynte å si sånn her, ‘er det riktig av meg’, da.
(Selv om jeg ikke skjønte så mye av det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som Glenn Hesler og meg, (og muligens Axel), var på Lambertseter, (på de kommunale banene der), for å spille tennis.
Så var det noen mannfolk der, (i 40-åra, eller noe sånt, vel), som kalte oss for ‘gutter’, (mener jeg å huske).
Og da ble Glenn Hesler sur, husker jeg.
Og sa, (sånn at jeg hørte det, men ikke de her kara vel), at, ‘ikke gutt meg, da’.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del fler ting som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 46: Norsk Idrettshjelp
Våren 1995, (må det vel ha vært), så begynte jeg å kikke etter ekstrajobber, i Aftenposten.
For jeg hadde planer om å ta kjøretimer, da.
Og jeg syntes at jeg nok tjente litt lite penger, på Rimi.
For jeg hadde ikke lyst til å bare spise tomatbønner, hver dag, liksom.
Noe Glenn Hesler og jeg, hadde sett et program på TV, om en litt eldre kar, som gjorde, da.
(En som levde for ti kroner om dagen, da.
Eller noe).
Og han sa at handla på I.-C.-A., (husker jeg), på TV, (istedet for ICA), da.
Og det virka så dumt da, husker jeg, at jeg syntes.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det er mulig at jeg også satt inn en annonse, etter ekstrajobb, i Aftenposten.
Jeg husker ihvertfall det, at jeg dro opp til Stovner.
Til et par, i 30-40-årene vel.
Som hadde svart på min annonse, eller noe.
De bodde i en leilighet, i det samme bygget vel, som Stovner Senter der, da.
Og de ville at jeg skulle selge bil-sjampo, eller noe.
Til bekjente eller fra en stand på gata, da.
Noe jeg ikke syntes at hørtes så fristende ut, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg var på bølgelengde, med butikksjef Elisabeth Falkenberg, om det her, husker jeg.
For hu spurte meg hvordan det møtet om den ekstrajobben hadde gått da, husker jeg.
For jeg dro vel innom Stovner på vei til jobben da, eller noe.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg så etterhvert en annen annonse, om ekstrajobb, i Aftenposten, da.
Og det var om en telefonsalg-jobb, for et firma, som het Norsk Idrettshjelp.
Jeg dro på jobbintervju der, og det viste seg det, at den jobben, den gikk ut på å selge sekker med dopapir, på vegne av idrettsklubber, i Oslo-området, da.
Jeg tenkte vel det, at det var ikke så nøye, hva jeg jobba med.
Dette var jo bare en ekstrajobb, uansett.
Sånn at jeg skulle få penger, til å endelig få meg lappen.
Så jeg begynte å jobbe i den her ekstrajobben, om kveldene, på tirsdager, (så jeg måtte jobbe tidligvakter, på tirsdagene, på Rimi Nylænde), samt også på ganske mange lørdager og søndager.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
De fleste andre som jobba, på Norsk Idrettshjelp der.
De var en del yngre enn meg, og nesten alle de andre, var vel, fra Oslo Vest.
Så jeg skilte meg litt ut der, da.
For de sjefene sa om meg, (husker jeg), at de tenkte at de kunne ha en fra Oslo Øst der og.
Så det var ikke sånn, at de kjente meg så bra der, at de visste at jeg egentlig var fra Berger, da.
Og det var en ung kar, (med lyst hår vel), fra Oslo Vest der, som spurte meg, hva jeg, som var i 20-årene, dreiv med der.
(Eller noe sånt).
Men da bare forklarte jeg det, at jeg egentlig jobba som assisterende butikksjef, i Rimi, og at jeg bare trengte litt ekstra penger, for å endelig klare å skaffe meg lappen, da.
Og da skjønte dem vel det, (hvorfor jeg jobba der), etter at jeg først ble litt mobba, for å være treig med å skaffe meg lappen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Selve jobben der, den bestod bare i, å ringe hjem, til masse folk, som det stod navna til, på noen lister, da.
Og da skulle man si det, at man ringte på vegne av den og den Oslo-idrettsklubben, da.
(Den idrettsklubben, som var i nabolaget, til de folka, som stod på de forskjellige listene, da.
Jeg husker at jeg ringte på vegne av flere Oslo Vest-idrettsklubber, men også på vegne av Nordstrand Idrettsforening, mener jeg, at det vel var, da).
Og det var forresten Tiny Budbiler, (husker jeg), som leverte de her dopapir-sekkene, (som kosta cirka to hundre kroner, per sekk vel), hjem til kundene, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Alle vi som ringte, for å selge de her dopapir-sekkene.
Vi satt jo i samme rom der.
Og jeg hørte jo hva de andre sa, for å selge sekker.
(For dette ble jo diskutert høyt, hva man kunne si, for å selge dopapir, da).
Og det var sånn, at vi pleide å si, om disse rullene, (som vel var vanlig dopapir, fra Saba Mølnlycke), mener jeg å huske.
At de hadde fler meter dopapir, på rullen, enn vanlige doruller, da.
(Noe som jeg ikke er helt sikker på om var sant, men.
Men det stod vel på scriptet vårt, at vi skulle si det, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da, så hendte det, at noen kunder ville si det, (var det noen der som sa), at da hadde ikke de plass til de dorullene, i dorullholderen sin.
For de hadde en sånn spesiell dorullholder, da.
Og da var det et triks, at man kunne si det, at vi hadde laget hylsene, til disse dorullene våre, mindre, sånn at de skulle passe likevel, da.
Men dette var jo egentlig bare vanlige doruller, da.
Også jugde man da, (eller om man skal si at det ble overdrevet eller fantasert, eller hva som kan være det riktige ordet), om de her dorullene, for å prøve å få solgt de, da.
For vi fikk bare provisjonslønn der, da.
Vi fikk vel noe sånt som 15-20 kroner, per salg der, (eller noe), mener jeg å huske.
Så hvis vi ikke solgte noe, så fikk vi ikke noe lønn, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette var også på den samme tida, som det var en stor flomkatastrofe, oppover langs Glomma, husker jeg.
Og en kar der, (en litt lav tenåring, med mørkt hår, vel), han sa at han het Kirkenær, (til etternavn), da han ringte, den her uka da, (husker jeg).
Og Kirkenær, det var jo et av de stedene, som ble hardest rammet, under den her flomkatastrofen, ‘Lille-Ofsen’ da, (ble den vel kalt).
Så jeg husker det, at jeg lurte på det, om han ‘stor-selgeren’ egentlig het Kirkenær, eller om det bare var noe han fant på, da.
(For å selge mer dopapir, på grunn av sympati, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på Rimi Nylænde, på den her tida.
Så skulle forresten Henning Sanne og noen bekjente av han.
De skulle kjøre oppover til Hedmark osv., en dag, den her våren da, husker jeg.
For å ‘se på flom’, som Henning Sanne uttrykte det da, (husker jeg).
(Noe som jeg syntes at var litt spesielt kanskje, men).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg sjekka forresten på nettet nå, og den flommen, den ble kalt for Vesleofsen, så jeg nå, på Wikipedia.
Og den var visst i juni, i 1995, så jeg nå.
Så jeg begynte nok i Norsk Idrettshjelp, i mai, (vil jeg vel tippe på, ihvertfall. Selv om det kanskje kan ha vært i april og), i 1995, da.
(Eller noe sånt).
Og jeg jobba der fram til juli eller august, (var det vel).
Så jeg jobba der bare i et par-tre måneder, da.
(For det var en rimelig kjedelig jobb da, for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det viste seg forresten det, at Axel, (som jo er født høsten 1978, og som denne sommeren, da var snart 17 år).
Han hadde også fått seg jobb, som telefonselger.
Axel jobbet for et firma, som holdt til, like ved Saga kino der.
(Husker jeg at han viste meg, en gang).
Og jeg ble litt flau, da jeg hørte det, at Axel jo tjente mer enn meg, på sin telefonsalgjobb, enn jeg gjorde på min telefonsalgjobb, da.
Men jeg beit det i meg, da.
For dette var jo bare en ekstrajobb, (som jeg hadde funnet i Aftenposten), for å få meg førerkort da, (for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg hadde også kjøpt meg min første mobil, denne våren.
For man fikk mobiler ganske billig, på den her tiden, da.
Og det var en Alcatel-mobil, som jeg kjøpte på Økern Senteret, (for 200-300 kroner, vel).
(Det var vel et Netcom-abonnement, mener jeg å huske.
Og jeg husker at jeg ikke ville ha ‘voicemail’ da, (eller talebeskjeder, heter det vel, i Norge).
Siden det kosta mer penger da.
Så jeg prøvde å spare litt da, siden jeg jo ikke tjente så mye, på Rimi).
Etter sikkert å ha sett en annonse, for et tilbud, i Aftenposten, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da ringte Axel meg, på jobb, en gang, (må det vel ha vært).
Da jeg jobbet på Norsk Idrettshjelp da, i Dronningens gate der, het det vel.
(Som var en sidegate, til Karl Johan).
Og så møtte jeg Axel, ved Burger King, nederst i Karl Johan der, i en pause, (var det vel), en lørdag eller søndag vel, fra jobben min, hos Norsk Idrettshjelp da, (husker jeg).
Og da satt vi og spiste burgere utendørs vel, i Karls Johans gate der, da.
Ihvertfall så satt vi der og prata da.
Ved Kirkeristen der, eller hva det heter igjen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var sånn, at Norsk Idrettshjelp, det lå nesten i horestrøket der da, må man vel si.
Og en gang på jobb, så husker jeg det, at han lysåra fra Oslo Vest, (som syntes at jeg var så treig, med å ta meg lappen), var det vel.
Han fortalte det, at han hadde møtt ei ung hore, på vei til jobb, en gang, da.
Og begynt å prate med henne, da.
Og hu hadde egentlig slutta, å gå på strøket da, hadde hu sagt da, (ifølge han ungdommen).
Men hu skulle bare ha seg litt feriepenger da, fortalte han.
Og en annen gang, etter jobben der, så var det i ung og pen og frodig hore, som sto og bydde seg fram, og spurte meg om jeg var interessert i å kjøpe henne da, på veien mellom Norsk Idrettshjelp og Karl Johan der, (husker jeg).
Og da husker jeg det, at det gikk noen unge kolleger bak meg.
Så jeg svarte ikke noe, da.
Men jeg husker at hu hora var rimelig ung, pen og attraktiv da, og hu smilte vel også, der hu stod, mener jeg å huske.
Så det var nesten sånn at man ble litt frista da, må jeg innrømme.
For hu var skikkelig ung og deilig og fager, hu hora da, må man vel si.
Så det her var litt spesielt da, at man liksom jobba midt oppe i horestrøket.
(På vegne av masse idrettsklubber, i Oslo da).
Må man vel si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det er mulig at det var på grunn av den episoden der, med hu smilende hora.
At fristelsen ble litt for stor, et par ganger, den siste tida, som jeg bodde, på Ungbo, da.
For jeg hadde jo ikke hatt sex, på mange år, (siden jeg knulla med med hu Ragnhild fra Stovner, i 1990 og 1991, (var det vel), og det var jo cirka fire år, før det her), da.
Så jeg ble etterhvert lei av det, at jeg ikke hadde noe lykke, med å sjekke damer, på byen, etter militæret, da.
Så jeg gikk en gang, på horestrøket og fikk ei hore i 40-åra, eller noe, til å suge meg da, husker jeg.
Noe som kosta 300-400 kroner, vel.
Og hu hora sa at utlendingene, de skulle ha så mye for penga da, (mener jeg å huske).
Og det var hendte også en annen episode, som jeg skal skrive mer om seinere, tenkte jeg, på den her tida, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 3 – Kapittel 59: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet VII
Furuset, (NM-mesteren i karate, fra Brumunddal, på lag 3), han huket tak i meg, en gang, på brakka, på Terningmoen, og forklarte meg det, at han også likte the Cure, og da spesielt en sang, som var ny, på den her tiden, som het ‘Friday I’m in Love’.
Jeg svarte vel ikke så mye, om den sangen, for jeg syntes vel det, at den var litt enkel kanskje.
Det var ikke min favoritt the Cure-sang, for å si det sånn.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men jeg fortalte Furuset det, (om det var den her gangen, eller en annen gang), at jeg hadde sett et TV-program om Brumunddal, på TV, like før det her, og ei utenlandsk, mørkhudet dame, hadde blitt intervjuet, i det TV-programmet, og hu hadde ledd litt, av det stedet, fordi at folka der, noen ganger kjørte traktor, når de skulle på byen, osv.
Furuset sa noe dritt om hu dama da, husker jeg.
Men vi snakka ikke så mye om det her.
Furuset var vel en litt ordknapp kar kanskje.
Det er mulig.
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Grunnen til at jeg hadde sett på det TV-programmet, fra Brumunddal, på NRK.
Det var det, at jeg hadde først trodd det, at jeg kom til å ende opp, i Nord-Norge, (eller noe), da jeg skulle i militæret.
(Og jeg var kanskje litt redd for at videoen min ville blitt tulla med, eller brukt mye, i stua på Ungbo, mens jeg var i militæret).
Så jeg hadde lånt bort videoen min, til Magne Winnem, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet, da.
For jeg trodde vel det, at den videoen, var tryggere hos Winnem, enn i stua på Ungbo da, (mens jeg var langt unna, et sted da, mens jeg avtjente verneplikten).
Og den TV-en jeg hadde, mens jeg bodde på Ungbo.
Det var en TV, som jeg hadde kjøpt, mens jeg gikk på ungdomsskolen.
(En gang jeg fikk stipend, noe som Kjetil Holshagen, hadde forklart meg om, hvordan man kunne få).
Så den TV-en, den var fra midten av 80-tallet, da.
Og det var en 20 tommers Mitsubishi-TV, husker jeg.
Som hadde kostet 3900, i sin tid.
(Men jeg hadde ikke så greie på å kjøpe TV-er, på den her tiden, (mens jeg gikk på ungdomsskolen), så jeg bare kjøpte en TV, som de hadde en stor utstilling for, på Spaceworld, i Risto-senteret, i Drammen).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men den Mitsubishi-TV-en.
Den hadde ikke digital tuner.
Den hadde bare noen sånne hjul, til å skru på, for å få inn norsk og svensk TV, (for det meste, da).
Så den TV-en var nesten som en 70-talls TV da, (kan man vel kanskje si).
Så derfor fikk jeg ikke inn kanaler som MTV, osv., det året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Når jeg hadde helgeperm, og satt for meg selv, (oftest), i stua, på Ungbo, (hvor jeg hadde sittet aleine, og sett på det her TV-programmet, fra Brumunddal. Kanskje mens jeg samtidig leste i avisa og spiste noe god mat, eller noe, da).
(For jeg pleide å bruke videoen sin digitale tuner, for å få sett på kanaler som MTV, for da satt jeg kanalvelgeren, på TV-en, på kanal 12, hvor videoen var stilt inn, og brukte så fjernkontrollen til videoen, for å velge TV-kanal, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det siste året, som jeg gikk, på NHI, forresten.
(Månedene før jeg måtte i militæret).
Så hadde min adoptiv-tremenning, fra Lørenskog, Øystein Andersen, tilbudt meg å få låne en timer, til stereoanlegget mitt, forresten.
For jeg hadde i perioder store problemer, det året, med å komme meg opp om morgenen, når jeg skulle på forelesninger, på NHI, da.
Så jeg fikk låne den timeren, da.
Som var til å koble på strømnettet, (altså at den hadde 220 volts strømforsyning, da).
Også kunne den timeren stilles sånn, at jeg sovnet inn, til kanskje cirka en time, med musikk, på lav lydstyrke, om kvelden.
Men om morgenen, så ville jeg våkne opp, til kjempehøy musikk, fra stereoanlegget, da.
Som da vel begynte å spille, den første sangen, som lå, i CD-magasinet, (for det var den ganske avanserte Pioneer-CD-spilleren, som jeg hadde kjøpt brukt, av Øystein Andersen, (etter at han hadde mast litt vel), det året jeg hadde det vikariatet, på OBS Triaden).
Så da våkna jeg plutselig, hver morgen, (når jeg hadde stilt inn den timeren ihvertfall), til ‘High’, med the Cure, da.
En CD-singel, som jeg hadde kjøpt, det siste året, som jeg gikk, på NHI, vel.
Så det var ikke sånn at jeg ikke visste om, at the Cure, hadde en sang, som het ‘Friday I’m in Love’.
Men jeg var ikke helt sikker, på hva jeg syntes, om det her nye the Cure-albumet da.
Og jeg hørte vel en del på den ‘High’-sangen, for å liksom prøve å bestemme meg, da.
På sammen måte som jeg vel hadde hørt en del på den ‘Never Enough’-sangen, (til the Cure), et år eller to, før det her igjen, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var vel også, det året, som jeg var i Geværkompaniet.
At jeg i en helgeperm, så et program, på norsk eller svensk TV.
På Ungbo da, en helg jeg satt hjemme og spiste mat kanskje, (siden jeg fikk så bra appetitt, av å være, i Geværkompaniet).
(Hvis det ikke var på MTV, eller noe, året før dette igjen da).
Og det TV-programmet, det var et musikk-program da, om blant annet Smashing Pumpkins, vel.
Og der spilte de litt av sangen Rhinoceros, (tror jeg at det må ha vært), en sang som jeg husker at jeg syntes var fin da.
Men jeg fikk ikke helt tak i hvilken sang det var.
Og jeg hadde vel aldri hørt om det her bandet før.
Men de ble rimelig kjente, i tiden etter at jeg hadde vært i militæret.
Med sanger som ‘Today’ og ‘Disarm’, og jeg kjøpte ihvertfall CD-singelen til ‘Disarm’ etterhvert, husker jeg.
Etter militæret da, mens jeg jobba på Rimi.
For så å finne igjen den Rhinoceros-sangen, på internett da, mange år seinere.
For jeg hadde ikke så god råd, etter militæret, så det ble mest CD-singler, som jeg kjøpte, på den tiden, husker jeg.
Jeg husker også at jeg kjøpte ‘Plush’, med Stone Temple Pilots vel, (blant annet), på CD-singel, etter militæret.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nestlagfører Frydenlund, sa en gang, at man kunne bruke det samme håndkleet, flere ganger, før man vaska det igjen, (husker jeg).
Til meg og noen andre på laget, som vel diskuterte om det her, på rommet, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På feltidrettsmerke-konkurransen.
Som ble avholdt, 27. april 1993, (står det på tjenestebevist mitt, ihvertfall).
Så var det fortsatt litt is, på bakken, i Elverum, husker jeg.
Og da sersjant Dybvig sendte meg avgårde, i denne konkurransen.
Så sa han til meg, at han forventet av meg, at jeg kom til å vinne hele konkurransen, (eller noe).
Så jeg ble litt sånn ‘stiv’ da, av forventningspress.
(Eller hva man skal kalle det).
Og jeg falt jo på isen, (på de glatte feltstøvlene mine), allerede i den første bakken, (på den uasfalterte skytterbaneveien, må det vel ha vært), mens Dybvig og en eller to andre troppsbefal, stod og fulgte med på meg da, (husker jeg).
Og resten av konkurransen var også preget av det, at jeg kjempet for å unngå å skli, på isen, for mange ganger da, husker jeg.
Men jeg hadde jo forventingspress på meg.
(Både fra Dybvig og meg selv vel).
Så da jeg så Bø, på lag 1, under orienteringsdelen, av konkurransen.
Så bare fulgte jeg etter han, på noen poster, for jeg skjønte jo det, at vi var på den samme delen, av konkurransen, da.
Så jeg måtte liksom prøve å være ganske kald og rolig da, under den her konkurransen, for å liksom vite hvor jeg kunne løpe fort, osv.
Uten å skade meg, ved å falle på isen, da.
For jeg var jo høy og tynn, og hadde det samme problemet, på vinterøvelsen, nemlig at jeg lett falt, når jeg stod i nedoverbakker, på ski, osv.
(Noe som vel sersjant Dybvig må ha fått med seg.
For han fulgte jo med på meg, (husker jeg), ned den siste bakken, på vinterøvelsen, hvor jeg falt så mange ganger, i mørket, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del mer, som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
