PS.
Her er mer om dette:
Stikkord: Tyskland
-
Min Bok 5 – Kapittel 173: Mer fra tiden da jeg bodde på St. Hanshaugen
På den tida, som David Hjort, var sammen med Linn Korneliussen.
(Det vil si fra 1999 til år 2000, vel.
Noe sånt).
Så dukka begge disse en gang opp, på døra mi, (i Rimi-leiligheten min), på St. Hanshaugen.
De virka litt opprørte, (må man vel si).
Og de begynte å ‘bable’ om hvilket land i verden, som var mest rasistisk.
‘Danmark er mest rasistisk’, sa Linn Korneliussen.
(Noe sånt).
‘Nei, Tyskland er mest rasistisk’, sa David Hjort da.
(Noe sånt).
Men hvorfor de begynte å bable om det her, det veit jeg ikke.
Men det var kanskje noe som foregikk, da.
Som de bare ville si ‘A’ om, men ikke ‘B’.
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette kunne kanskje ha noe med en forsnakkelse, som Linn Korneliussen kom med, på et sikkerhetskurs, på Rimi sitt hovedkontor, på Sinsen.
Linn Kornelussen, hu jobba jo som kassadame, i den butikken, (Rimi Nylænde), hvor jeg var butikksjef.
Og David Hjort satt vel også på med meg, til dette kurset, som for det meste var, for nye ansatte, vel.
Selve kurset, det foregikk i et slags auditorium, (må man vel kalle det), som befinner seg like ved resepsjonen, (hvis jeg husker det riktig), i Hakon-gruppen, (som nå er eiet av ICA), sitt hovedkontor, i Sinsenveien.
David Hjort og jeg.
Vi hadde jo vært på sikkerhetskurs, (husker jeg), da vi jobba på Rimi Bjørndal.
(Sammen med hu assistent Merethe, fra Ski).
Et kurs som ble avholdt, på Rimi Prinsdal, (eller om det var ICA Prinsdal), ikke så langt unna Rimi Bjørndal, (var det vel).
Så dette kurset, det var vel mest repetisjon, for oss.
Men jeg husker det, at det var litt stress for meg, likevel.
For jeg måtte vel ordne med transport, av Rimi Nylænde sine medarbeidere.
Fram og tilbake til Sinsen, da.
Og i en pause, fra det her sikkerhetskurset.
Mens Linn Korneliussen, David Hjort og meg, stod utafor Rimi sitt hovedkontor der.
Og muligens tok oss en røyk, (eller ihvertfall fikk oss litt frisk luft).
Så henvendte plutselig Linn Korneliussen til meg.
(Mens hu så litt sjokkert ut nesten, vel).
Og så forklarte hu det, at hu hadde kalt sin Rimi Nylænde-kollega Warsan, (fra Somalia vel), for ‘Warszawa’.
Jeg ble litt oppgitt, siden hu Linn Korneliussen hadde klart å si noe så dumt, (for det syntes ihvertfall jeg at det var).
Men jeg sa vel ikke noe, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Grunnen til at jeg ansatte hun Warsan, forresten.
Det var fordi at Rimi sendte en organisasjon, (som jeg ikke husker akkurat hvilken var nå, men det er mulig at det kan ha vært en håndballklubb, eller noe sånt).
For å hjelpe til, under en av våre varetellinger, mens jeg var butikksjef, på Rimi Nylænde.
Og det var mest foreldre, som dukket opp, for å telle varer.
Og mora til Warsan, hu var initiativrik, (sånn som jeg husker det).
Og spurte hva som var igjen å telle, osv.
Så dette var ikke en sjenert dame, (husker jeg).
Og hun sa at jeg kunne få ha datteren hennes, jobbende, i butikken.
Og da ble det litt vanskelig for meg, å si nei, til dette.
(Husker jeg, at jeg syntes).
Siden at hu mora til Warsan, var en litt sånn dominerende og voksen dame da, (må man vel nesten si), som var med i en lokal organisasjon, osv.
Og Warsan var vel bare 17 år, (eller noe sånt).
Men dette var på slutten av 90-tallet, mens det var oppgangstider.
Så det var vanskelig å få tak i nok folk, i butikkene, da.
Så jeg kunne bruke Warsan til å sette opp varer osv., (forestilte jeg meg, ihvertfall), for Rimi hadde nettopp kastet ut industrien av butikkene, (på den her tida).
(Selv om dette kanskje virker litt rart nå.
Rimi kastet ut industrien, for å få kontroll, i butikkene.
Og på den samme tida, så begynte Rimi å bruke utenforstående organisasjoner, som billig hjelp, under varetellinger.
Det virker kanskje litt som at den ene hånden, ikke viste hva den andre hånden gjorde, i Rimi, da.
Noe sånt).
Og Warsan hadde også mange venninner, som trengte jobb.
(Som ekstrahjelper, da.
(Som vanligvis jobbet et par vakter i uka, ved siden av skolen).
Noe også Warsan jobbet som.
Før hun fikk sparken, (for å stjele røyk), som jeg vel har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Og på slutten av 90-tallet, (og vel også tildels på begynnelsen av 2000-tallet).
Så var det vanskelig å få tak i nok folk.
Og jeg lot alle de nye medarbeiderne, få lese personalhåndboka og et hefte, som Rimi hadde laget, for nye medarbeidere.
Før de fikk begynne å jobbe, oppe i butikken, da.
Og jeg tenkte det, at Rimi var jo en kjede, (og ikke bare Rimi Nylænde).
Så jeg lærte også opp ei venninne av Warsan, som begynte å jobbe på Rimi Munkelia, (husker jeg).
(Hvor butikksjef Thomas Kvehaugen, også hadde mangel på folk, da).
Siden mange av venninnene til Warsan kunne jobbe, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også sånn, at David Hjort en eller to ganger, i løpet av den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Plutselig ville si til meg det, at han og noen kamerater, hadde planlagt å flytte til Danmark.
For å liksom komme seg bort fra Oslo, da.
Og da kunne jeg få bli med dem, og flytte dit, hvis jeg ville, sa David Hjort.
Et prosjekt som aldri ble noe av, vel.
Og jeg forstod ikke helt hva det var, som gjorde David Hjort så nedtrykt, over å bo, i Oslo.
Men søstera til David Hjort, (nemlig Venevil), hu sa også noe sånt en gang, som at Oslo var et jævla drittsted, (eller noe).
(Noe sånt).
Og hu flytta jo etterhvert til ut Ås, i Follo, da hu begynte å nærme seg 20 år, vel.
(Nemlig det samme stedet, som onkelen min Runar, jobber som tannlege, og er deleier i blant annet et lite senter, som heter Åstunet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, i 1996, like etter at jeg hadde kjøpt meg PC, (fra Vision), og fått meg internett.
Så kom Glenn Hesler på besøk hos meg, (i Rimi-leiligheten min), for å prøve internett, da.
Og Google, fantes ikke ennå, på den her tida.
Men det fantes søkemotorer, som Lycos og Yahoo!, da.
Så istedet for å vise Glenn Hesler en bok, med linker i, (som Magne Winnem hadde gjort, da han skulle lære meg om internett, året før, (på gjesterommet, til han og kona hans Elin), på Bergkrystallen).
Noe som jeg husker at jeg syntes, at ble litt kjedelig, da.
Å taste inn kolon og dobbelt-slash osv., (fra en bok), for å se på diverse litt trøtte nettsider, da.
(Det var jo ikke før Magne Winnem, våren 1996, (var det vel), dro meg med på BI, (hvor han studerte, på den tida).
At jeg fikk dilla, på internett.
Siden BI hadde linket til så mange artige, utenlandske web-chatter, fra sin startside, på maskinene, i datasalen deres, da).
Istedet for å gjøre det, på den litt kjedelige måten, (syntes jeg), som Magne Winnem hadde gjort det, (året før).
Så viste jeg bare Glenn Hesler hvordan de søkemotorene, (Lycos og Yahoo! osv, som det hadde stått om, i Schbsted Nett sin internett-manual vel), fungerte, da.
Og sa at han bare kunne søke på det han var interessert i, også dukka det opp linker, på skjermen, da.
(Jeg tenkte at han kanskje ville søke om fotball osv., da.
Siden han holdt med Nottingham, da.
For jeg pleide å søke en del om Everton, på nettet, på den her tida, husker jeg).
Men jeg syntes at det ble litt kjedelig, å bare se på at Glenn Hesler, søkte på nettet, da.
Så jeg gikk på Shell, som lå cirka fem minutter å gå, fra der jeg bodde, da.
(For dette var vel antagelig en søndag, vel.
Og Rimi-butikken, i første etasje, i det bygget, (Waldemar Thranes gate 5), som jeg bodde i.
Den butikken var bare åpen, fra mandag til og med lørdag, da).
For å kjøpe noe cola og noe potetgull, (eller noe sånt), vel..
Og da jeg låste meg inn i leiligheten min igjen.
Så hadde Glenn Hesler et forskrekka ansiktsutrykk, (husker jeg).
Og det var fordi, at den internettlinja, som jeg hadde, (og som var vanlig på den her tida), var ganske treig.
For dette var bare et modem da, som var kobla til telenettet.
(Et 28.8-modem, heter det vel.
Noe sånt.
Som var vanlig på den her tida, da).
Så det tok lang tid, noen ganger, å få bort noe fra skjermen, da.
Hvis det var problemer med datakommunikasjonen, for eksempel.
Noe vi lærte om på NHI, forresten.
Det var noe som het Manchester-kode, (eller noe sånt), husker jeg.
Og det var masse lag, i datakommunikasjon, da.
Lag som var abstrakte, vel.
Og som gjorde at man kunne ha sikker dataoverføring, på en usikker linje.
Som vel telenettet må sies å være.
(Noe sånt).
Men da vil det noen ganger ta lang tid, for dataene, å overføres.
Og akkurat da jeg kom tilbake fra Shell, så var det problem, med det fysiske laget da, (eller noe sånt).
(Som vi hadde lært om, på NHI).
Ihvertfall, så hadde skjermbildet, på Lycos, (eller om det var Yahoo!), liksom frosset, da.
(Fordi at internett-linja av en eller annen grunn var veldig treig, da.
Akkurat mens jeg gikk inn døra).
Og jeg kunne se at Glenn Hesler satt foran PC-en min, med et rimelig forskrekket ansiktsuttrykk, mens søkeordene ‘child porn’, stod på skjermen, da.
Så det her var jo rimelig spesielt, (må man vel si).
Men om Glenn Hesler er pedofil.
Eller om han bare kødda.
Det veit jeg ikke.
Men det var det her som skjedde, ihvertfall.
Og dette var jo som noe rimelig pinlig, (må man vel si).
Så det er ikke sånn at jeg har diskutert denne episoden, med Glenn Hesler, (eller noen andre vel), i ettertid, (må jeg inntrømme).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 158: Mer fra tiden da jeg studerte ved ingeniørhøyskolen
De DVD-spillerne, som Rimi solgte, for cirka tusen kroner, høsten 2002.
De var veldig populære, (husker jeg).
David Hjort ville, (av en eller annen grunn), at jeg skulle kjøpe med en sånn DVD-spiller, for han.
Fra Rimi-butikken, som lå i Rimi-bygget, (i Waldemar Thranes gate 5), på St. Hanshaugen.
Og så ville han at jeg skulle ta med den DVD-spilleren opp til han.
Med T-banen, til Ammerud.
Og det gjorde jeg da.
Og jeg fikk vel penger av David Hjort, for DVD-spilleren.
(Selv om jeg ikke har fått alle pengene han skyldte meg.
Han skylder meg vel et par-tre tusen enda vel.
På det tidspunktet, som jeg skriver dette, nemlig 24. januar 2013).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
David Hjort er halvt dansk, (mener jeg at jeg har forstått, ihvertfall).
Og faren hans, er fengselsprest, i Danmark, har David Hjort fortalt.
Og David Hjort fortalte det, (på et av mine besøk, hos han og Melina, på Ammerud).
At han hadde vært i Tyskland, og kjøpt mange forskjellige slags brennevin, shots og likører, da.
(Noe sånt).
David Hjort fortalte det, at han kunne bare gå rett gjennom tollen, med masse sprit, osv.
(Av en eller annen grunn).
Og David Hjort serverte meg kjempemange ‘smaksprøver’, på alle de forskjellige alkoholslagene, som han hadde kjøpt, (i Tyskland).
Mens han var blid, på sin karakteristiske, (og vel kanskje litt overfladiske), måte da, (må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Under oppveksten, så hadde David Hjort bodd dels på ungdomshjem, i Danmark.
Og dels i Oslo sentrum.
(Sånn som jeg har skjønt det, ihvertfall).
Og man kunne kanskje høre det noen ganger, på språket til David Hjort, at han hadde bodd i Danmark.
Men han snakket med norsk uttale.
Selv om han vel noen ganger brukte noen danske vendinger liksom, når han pratet norsk, da.
David Hjort brukte vel for eksempel ordet ‘hvornår’, (mener jeg å huske), når han snakka norsk, da.
Selv om det ordet vel ikke brukes i norsk egentlig.
(Jeg har ihvertfall ikke hørt det, hverken før eller senere, fra noen andre, som prater norsk.
Ikke som jeg kan huske, ihvertfall).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
David Hjort sin karriere, i Rimi, det gikk ganske raskt.
Han jobba vel mindre enn et år, (som butikkmedarbeider), på Rimi Bjørndal, før han ble assistent, på Rimi Ljabru.
Og etter det igjen, så ble han assistent, på Rimi Karlsrud, (mener jeg å huske).
Men etter det igjen, så slutta vel David Hjort, i Rimi.
Og han begynte så å jobbe som hjelpepleier, i Groruddalen.
Noe også hans samboer, Melina, jobba som.
(De var vel ansatt på det samme arbeidsstedet, tror jeg.
Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.
Og jeg lurer på om det var hu Melina, som skaffa David Hjort den jobben.
Noe sånt).
Og da jeg spurte David Hjort om hva den jobben hans gikk ut på, (eller noe sånt).
Så svarte David Hjort det, at han ‘tørka gamlinger i rumpa’.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Melina hadde vel en ung sønn, fra et tidligere forhold, (tror jeg).
Men man må vel si det, at David Hjort og Melina, var flinkere enn Magne Winnem, til å organisere livene sine, (eller hva man skal kalle det).
For det var aldri sånn, (såvidt jeg kan huske ihvertfall), at sønnen til Melina, fløy rundt i stua hos dem, mens David Hjort, Melina og meg, satt og drakk der, på de tre-fire lørdagskveldene, som jeg var på besøk der, da.
Så Magne Winnem hadde kanskje hatt noe å lære, om å organisere livet sitt, av David Hjort og Melina, da.
Det er mulig.
(Bare noe jeg tenkte på nå).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En av de første gangene, som jeg var på besøk, hos David Hjort og Melina, (på Ammerud).
Så ble også Axel med, (husker jeg).
Og da skulle David Hjort absolutt ha boksekonkurranse, (husker jeg).
(For han hadde vel kjøpt seg et eller to par boksehansker, tror jeg).
Og det endte med at Axel, David Hjort og jeg.
(Og muligens Erik Dahl.
Men det husker jeg ikke helt sikkert).
Endte opp, på plenen, utafor den svære blokka, som David Hjort og Melina bodde i, (på Ammerud), da.
Og jeg hadde jo skada korsbåndet, i det venstre kneet mitt igjen, sommeren 2002, (var det vel).
(På en fotballtrening, med IT Akademiet, på Voldsløkka.
Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).
Så jeg måtte være forsiktig, når jeg boksa, i fylla, da.
(Men jeg tok ikke den her boksingen så alvorlig, da.
Men jeg måtte liksom bli med ut, når de andre absolutt skulle lekeslåss da, (må man vel kalle det)).
Men jeg må si at Axel imponerte, (under den her slåssinga).
For han var klart den kraftigste og mest veltrente, av oss, som var på den her festen da, (vil jeg si).
Så hverken David Hjort eller meg, hadde noen som helst sjanse, til å klare å slå Axel, når vi liksom skulle ha boksekamper, da.
(Utafor blokka til David Hjort og Melina der.
Høsten 2002, eller når det kan ha vært, igjen).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 15: Og enda mer fra Aker sykehus
Han som rulla sykesenga mi ned, fra ortopedisk avdeling og til operasjonssalen.
Han sa til meg det forresten, (på veien ned til operasjonssalen), at blodprosenten min, (eller noe sånt), var så bra, da.
For den var visst 100, da.
(Hva nå det betyr).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia begynte forresten å peke på, (eller nikke mot), kateterledningen min, da hu var innom sykehuset, den andre gangen, (må det vel ha vært).
Og det virket for meg, som om hun hintet om, at jeg burde ta den ut selv.
Men det syntes jeg ikke at virket aktuelt, da.
Jeg var nok litt bekymret siden hu som satte inn den slangen, (hu unge sykepleiersken som var på opplæring), hadde liksom stanget den inni veggen, inni tissen min, (gjentatte ganger), sånn at det gjorde vondt, (gjennom den begynnende narkosen), da.
(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Så derfor, så tenkte jeg nok det, at det var sikrest, å la sykehuset ordne med dette, da.
Siden de var utdannet i å drive med sånne slanger, da.
Jeg hadde jo aldri hørt om kateter, før jeg ble lagt inn, på Aker sykehus der, for å ha denne operasjonen.
Og jeg hadde langt mindre noen utdannelse i å drive med sånt her, da.
Så hva Pia mente, med det jeg oppfattet som ‘kateter-signalisering’, det vet jeg ikke.
Det kan da vel ikke ha vært sånn at sykehuset har ringt søstera mi og bedt henne dukke opp på sykehuset for å hinte til meg om at jeg måtte ta ut kateterledningen selv?
Det må i såfall vært som noe veldig ‘vagistisk’.
Noe i retning av det som står i den boken som heter ‘Kvinner er fra Venus og menn er fra Mars’.
Hvis det var sånn, at sykehuset ringte søsteren min, på denne måten.
Så må man vel si at Aker sykehus er fra Venus, da.
Men et sykehus på jorda burde vel være fra jorda, mener nå jeg ihvertfall.
Så hva som foregikk her, det veit jeg ikke.
Men tilslutt så spurte ei sykepleierske, (på ortopedisk avdeling der), meg, om hu skulle ta ut den kateterslangen.
Og da sa jeg greit, da.
Og så dro hun bare den slangen ut av tissen min, da.
(Og det å få ta den slangen ut, det gjorde ikke noe vondt, i det hele tatt, forresten.
Ihvertfall ikke i forhold til å få satt den inn, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde med en olabukse, på sykehuset.
Men operasjonssårene grodde ikke.
(Siden jeg måtte ha beinet mitt i en sånn kne-bøye-maskin, antagelig).
Så jeg fikk en blodflekk, på buksa da, over kneet.
(Som var stiftet sammen, med mange stifter, over kneskåla, og også på sida av beinet, (litt ovenfor og til venstre for kneskåla)).
For de gikk inn i kneet fra to steder, da).
Så en kar, som var på besøk på sykehuset, (eller noe).
Han lurte på om jeg nettopp hadde vært i en ulykke, (eller noe), siden han så at det var blod på buksa mi, da.
En gang jeg gikk ned, (på krykker), der Narvesen-kiosken var, i første etasje, og vel antagelig videre ut inngangsdøra, et stykke, for å få meg litt frisk luft, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Plutselig, så fikk jeg beskjed om, at jeg skulle dra hjem, (et par dager før beregnet, vel).
Og da var det et par dager, til jeg fikk lønning.
(Eller om det var forskudd).
Så dette var nok like før 15. april eller 1. mai, (hvis jeg skulle tippe).
Og da, så måtte jeg få rekvisisjon, på drosje hjem.
For jeg hadde vel brukt litt mer penger, enn planlagt, på sykehuset, da.
Kanskje siden han romkameraten min, var så slitsom.
At jeg ville leie TV der da, osv.
Så jeg tok en drosje, (som jeg fikk rekvisisjon på, som sagt), til ved apoteket, i Waldemar Thranes gate der.
(Som lå bare 50 eller 100 meter, fra Rimi-boligene der).
Og så kjøpte jeg en flaske pyrisept, (husker jeg), og noen slags sterile bomullsdotter, til å ta på pyrisepten med da, (må det vel ha vært).
For det operasjonssåret mitt, det hadde ikke vært vasket, siden operasjonen, (sånn som jeg husker det).
Så jeg var redd for at operasjonssåret ville bli infisert, da.
(For operasjonssårene var ikke grodd ennå, da).
Og jeg hadde lært om infeksjoner, en av de første dagene, på Aker sykehus.
For en overlege, (eller noe), fortalte meg det, at omtrent ti prosent av alle operasjonssår, ble infisert, da.
Så derfor priorterte jeg å kjøpe pyrisept og sånn, da jeg kom hjem fra sykehuset.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Siden jeg kjøpte pyrisepten og de bomullsdottene, (som var ganske dyre vel).
Så hadde jeg ikke så mye penger igjen, i lommeboka.
Og jeg kom vel hjem fra sykehuset, på fredagen, (eller noe), tror jeg.
Også fikk jeg vel ikke lønning, før på mandagen.
(Noe sånt).
Så jeg husker at jeg var litt hjelpesløs, da.
De første dagene, etter operasjonen.
Jeg spurte noen pakistanere, som dreiv en pizzarestaurant, rett ved siden av inngangen til utestedet La Boheme der, i Bjerregaardsgate.
Om jeg kunne få krite en pizza, til mandag, siden jeg nettopp hadde kommet hjem fra sykehuset.
Men det gikk visst ikke, fikk jeg til svar, da.
Så da måtte jeg ta 37-bussen, (på krykker), ned til Postbanken i Akersgata der.
(Som lå noen få hundre meter nærmere St. Hanshaugen, enn regjeringskvartalet).
Og så tok jeg ut noen penger, på et kredittkort, som jeg hadde.
(Muligens det jeg fikk, da jeg ville kjøpe de to videospillerne, på avbetaling, på Bryn Senter, et par års tid, før det her.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).
Sånn at jeg fikk litt penger til mat da, fram til jeg fikk lønninga.
Og så tok jeg bussen opp igjen da, til St. Hanshaugen.
Og det funka greit, da.
Selv om det var litt uvant for meg, å ta bussen, på krykker, osv.
Og jeg var kanskje fremdeles litt døsig, etter at jeg hadde fått smertestillende, på sykehuset, osv., da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter operasjonen, så prøvde jeg å få lest ut en bok, som het Ringenes Herre – To Tårn, av Tolken.
(Som jeg hadde liggende hjemme vel, fra før operasjonen).
Men jeg sov dårlig, på grunn av de stiftene i kneet.
Og jeg hadde fått med meg noen smertestillende piller, som jeg vel tok noen av, da.
Så jeg klarte ikke å konsentrere meg så mye, om lesinga, husker jeg.
Men det var ishockey-VM, fra Tyskland, på TV, husker jeg.
Og søstera mi var innom, en gang, og da kopierte jeg en vitsen, som de TV-kommentatorene hadde fortalt, under en av ishockey-kampene, da.
Nemlig at det var ‘dreite drittel’.
Noe som betydde at det var tredje omgang, i ishockey-kampen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg hadde vært hjemme, i en drøy uke, (tror jeg at det var), så måtte jeg på kontroll, på sykehuset.
En lege, oppi 70-åra, (så det ut som), så på operasjonssårene mine.
Og han ble sur, på meg(!), (syntes jeg at det virka som, ihvertfall), siden at operasjonssårene mine ikke hadde grodd, da.
Men det kunne vel ikke jeg noe for, mente jeg.
(Selv om jeg ikke sa noe vel.
For han legen sa ikke noe særlig selv, da).
Men jeg trodde selv, at grunnen til at operasjonssårene ikke hadde grodd, var at beinet mitt hadde ligget i en sånn kne-bøye-maskin, i flere dager, (rett etter operasjonen), mens jeg var på sykehuset der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg mener også at jeg skimta hu sykepleiersken, med det lyse håret, som hadde sagt at jeg var så sprek.
(Altså hu som hadde lært meg å bruke den gåstolen).
Da jeg var innom på kontroll der.
Og at jeg muligens sa hei til henne, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Aker sykehus hadde vært litt uklare, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), når det gjaldt når jeg kunne begynne å kjøre bil igjen, etter operasjonen.
Men jeg ringte Glenn Hesler, noen uker etter operasjonen, (må det vel ha vært), og fikk han til å levere tilbake HiAce-en min, da.
(Som han og Øystein Andersen hadde lånt.
For bilen de vanligvis brukte, til automatfirmaet, hadde det visst vært noen problemer med da, eller noe).
Og på 17. mai, (må det vel ha vært), så kjørte jeg bort til søstera mi da, (mener jeg å huske).
Og da husker jeg at det stod noen karer, nede ved postkassene, (rett innenfor inngangsdøra), i Rimi-bygget der, og så på meg.
(Disse kara liksom studerte meg da, (da jeg gikk forbi dem), må jeg vel si, at det virka som.
Så det var nesten som at de hadde stått og venta på meg der.
(Kunne det ihvertfall virke som, da)).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mora mi var også innom mens jeg var sykmeldt etter operasjonen, husker jeg.
Hu klagde på at jeg hadde vinterdekkene til HiAce-en liggende på terrassen, (husker jeg).
Sånn ville aldri faren min ha gjort det, sa hu.
(Hu mente vel at faren min ville ha satt dekkene inn på verkstedet til bestefar Øivind, eller noe sånt, da).
Men jeg hadde jo hatt den ekstrajobben, hos Chinatown Expressen, før jeg dro på sykehuset.
Og etter at jeg kom ut fra sykehuset, så måtte jeg jo gå på krykker.
Så da var det vanskelig for meg å flytte de ganske tunge dekkene til HiAce-en, for å si det sånn.
Selv om jeg vel seinere flyttet disse dekkene til en bod, enten på loftet eller i kjelleren der, da.
For det var boder begge steder, (som noen av stod tomme), så jeg fant meg etterhvert både en bod på loftet og en bod i kjelleren der da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg mener også å huske vagt, at mora mi spurte om gardinene, (eller mangelen på ordentlige gardiner), der.
Og da svarte jeg vel muligens noe sånt som at jeg hadde vært på Hansen og Dysvik og sett på gardiner, da.
Og at jeg skulle kjøpe nye gardiner etterhvert, da.
(Noe sånt).
Uten at jeg husker helt nøyaktig hvordan dette var.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var også innom jobben, (på Rimi Nylænde), mens jeg var sykmeldt, husker jeg.
Og da husker jeg det, at det virka som for meg, at medarbeiderne der liksom ikke hadde noe respekt for meg lenger.
Og hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, hu hadde jo bedt meg om å være strengere mot medarbeiderne, sånn at ikke hu og butikksjef Elisabeth Falkenberg, ble upopulære, da.
(Som jeg har skrevet om i Min Bok 4).
Så jeg begynte å kommandere Henning Sanne og Wenche Berntsen til å fylle opp pizza og sånn da, (husker jeg).
Mens jeg bare var innom der.
For det virka litt for meg, som at de to nesten ignorerte meg, da.
Og det var jeg ikke vant med, fra den tida før det her, (den tida jeg hadde jobba, som nestsjef der), for å si det sånn.
Men det var jo dumt av meg selvfølgelig, å begynne sånn.
For når jeg var sykmeldt, så skulle jeg jo ikke ha kommandert noen, i butikken, liksom.
Men jeg hadde liksom glidd inn i rollen, som den strenge nestsjefen der, da.
Så jeg var kanskje litt redd for hva som ville skje, når jeg dukka opp der igjen, etter sykmeldingen min, da.
(Når jeg så at disse to, (Henning Sanne og Wenche Berntsen), liksom bare ignorerte meg, (da jeg dukka opp der), da).
Så jeg var kanskje litt redd for at medarbeiderne der, ville slutte å gjøre som jeg sa, da.
(Når jeg kom tilbake igjen, fra sykmeldingen).
Så derfor ‘klikka’ jeg kanskje litt, og begynte å be dem om å fylle opp Grandiosa, og sånn, da, (husker jeg).
Når jeg egentlig bare var innom der for å si ‘hei’, (eller noe sånt), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
For det var ganske kjedelig, å bare være sykmeldt da, husker jeg.
For dette her var før jeg hadde fått testet internett og sånn, da.
Så jeg var bare hjemme og prøvde å få lest ut den To Tårn-boken, da.
(Noe jeg ikke klarte.
Av en eller annen grunn.
For jeg hadde vanskeligheter med å konsentrere meg, (tror jeg), etter operasjonen, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg ble vel også kanskje litt nedfor, av å bare være aleine hjemme.
For det eneste jeg gjorde hver dag.
Det var liksom å gå å handle mat, i Rimi-butikken, i første etasje, i Rimi-bygget der, da.
Og da hadde jeg med meg en bærepose, i butikken, vel.
Og så hinket jeg rundt på krykker, og la maten jeg skulle ha, oppi den posen, da.
Som hang på den ene krykka, da.
(Var det vel).
Og da pleide jeg å kjøpe pariserpizza, (fra frysedisken), nesten hver dag, husker jeg.
For den var det bare å legge inn i steikeovnen, (som jeg vel begynte å bruke igjen, selv om den glassplata, (som jeg har skrevet om tidligere), i fronten, ikke var festet ordentlig, vel), og så spise, da.
Så det her var en litt kjedelig tid da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg skulle egentlig ikke gå på beinet, på to måneder, (husker jeg), etter operasjonen.
Men etter en og en halv måned, (eller noe sånt), så orka jeg ikke å vente lenger, med å gå på beinet, (husker jeg).
(For jeg blei nesten sprø da, av de krykkene, osv).
Så da gikk jeg kjempesakte bort til Shell-stasjonen, (bort mot Bislett der), og kjøpte noe mat eller godteri der da, (husker jeg).
Og det gikk greit da, (husker jeg).
Selv om jeg ikke klarte å gå like fort som vanlig liksom, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert, så ringte butikksjef Elisabeth Falkenberg, (må det vel ha vært), meg, (mens jeg fortsatt var sykmeldt), for hu ville at jeg skulle stikke innom Rimi Nylænde igjen, da.
Og da var også distriktsjef Anne-Katrine Skodvin innom der, (husker jeg).
Og hu ville at jeg skulle kjøre innom Rimi Bjørndal, (en butikk som lå en del kilometer, lenger fra sentrum, enn det Rimi Nylænde gjorde, da).
(Rimi Bjørndal lå ikke så langt unna Grønmø søppelfylling, forresten.
Og Rimi Bjørndal var også nabobutikken, til Rimi Klemetsrud, (hvor jeg jo var på det mislykkede jobbintervjuet, den dagen som utenriksminister Johan Jørgen Holst døde, i 1994, (var det vel), som jeg har skrevet om, i Min Bok 4))).
For butikksjefen der, (Kristian Kvehaugen), han trengte en ny assistent da, (sa Anne-Katrine Skodvin).
Og dette passet jo med det distriktsjef Anne-Katrine Skodvin og meg hadde pratet om tidligere.
Nemlig at jeg først skulle være assistent, på en liten butikk, (som Rimi Nylænde jo var).
Og så være assistent i en stor butikk, (som Rimi Bjørndal vel måtte sies å være, for omsetningen der var jo cirka dobbelt så høy, som på Rimi Nylænde).
Og så skulle jeg kanskje få bli butikksjef, (avhengig av hvordan jeg gjorde det som assistent da), husker jeg.
Dette var noe distriktsjef Anne-Katrine Skodvin og jeg, hadde pratet om, et år eller to, før det her vel.
Så dette at hu ville at jeg skulle begynne å jobbe som assistent på Rimi Bjørndal.
Det passet bra med det som vi hadde pratet om tidligere, når det gjaldt min karriere, i Rimi.
Og Anne-Katrine Skodvin ville også sette opp lønnen min, fra 150.000 i året, til 160.000 i året, (husker jeg), hvis jeg tok den jobben, på Rimi Bjørndal.
(Husker jeg at hu sa, i forbindelse med at jeg begynte å jobbe på Rimi Bjørndal der).
Og det passet meg bra, siden jeg da ikke regnet med at jeg ikke trengte å ha noen ekstrajobb lenger, (for å få budsjettet mitt til å strekke til da), husker jeg.
Så jeg husker at jeg kjørte avgårde, (fra Rimi Nylænde), etter den forklaringen, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde gikk meg, da.
For å prøve å finne fram til Rimi Bjørndal, (som lå litt utenfor allfarvei liksom), for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 3 – Kapittel 43: Utenlandske offiserer på Terningmoen
Det hendte ganske ofte, at det dukka opp utenlandske offiserer, på Terningmoen.
(Spesielt om vinteren vel).
Dette ville da være NATO-offiserer da, som var på noe slags vinter-kurs, i Norge, eller noe.
Jeg husker at en gang, så var en del sånne NATO-offiserer med troppen vår ut, i troppens stillingsområde, (eller hvor det var igjen), på Terningmoen.
En amerikansk offiser spurte vårt troppsbefal, (husker jeg), om han kunne få lov til å inspisere oss fra tropp 1, som var der.
Han spurte Bekklund, (fra lag 1), om ‘what’s the spirit of the bayonet?’.
Men da skjønte ikke Bekklund, (eller noen av oss andre heller vel), noe.
Men amerikaneren forklarte Bekklund at da var det meninga at han skulle skrike ‘to kill!’, samtidig mens at han lot som at han drepte noen med bajonetten på AG-en da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En tysk offiser, som var der, han forklarte amerikaneren, at de hadde slutta, med å bruke sånne bajonetter, i Tyskland nå.
(Dette var vel våren 1993, vil jeg tippe på.
Ihvertfall så var jeg der fra juli 1992 til juni 1993).
Og da svarte han amerikanske offiseren, at ‘but you guys used to have the longest, meanest f*ckers in the World’.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og så kom han amerikanske offiseren bort til meg, og så på GRU-en, (grunnutrustningen min), og kommenterte om, at vi hadde fire magasiner, i GRU-en da, og lurte på om vi hadde åtti skudd.
Men dette var en drill, som vi hadde, i infanteriet, om at hver soldat kunne ha hundre skudd, for det satt også et magasin i AG-en.
Så da svarte jeg, som på den norske drillen, at vi kunne ha ‘one hundred’ skudd.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da lurer jeg på om han amerikanske offiseren, ble litt sur på meg.
For jeg mener seinere, at jeg observerte han, snakkende om meg på engelsk, med assistenten sin, utafor brakkene våre, på Terningmoen.
En gang jeg skulle i messa og spise middag, eller noe.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ragnhildsløkken, fra Elverum, (var det vel), han dreiv også å vitsa, om den her drillen, om at soldatene kunne ha hundre skudd, på oppstillingsplass en gang, (mener jeg å huske).
For da befalet sa at soldatene kunne ha hundre skudd.
Så sa Ragnhildsløkken at det var egentlig hundre og en skudd.
For man kunne også ha et skudd i kammerset, på AG-en, sa han.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så var det en stor samling, av generaler osv., fra forskjellige NATO-land, på Terningmoen.
Og to-tre andre soldater og jeg, vi hadde fått i oppdrag å vise hvordan vi brukte gassmasker, (eller noe), foran alle disse her generalene da.
Men nå var jo min tippoldefar, (Anders Gjedde Nyholm), han var jo dansk general, (og sjef for generalkommandoen, (noe som vel er noe lignende av Forsvarssjef, i våre dager)), der nede.
Så jeg syntes kanskje, at jeg burde tulle litt da, med de her generalene.
Så jeg venta litt lenge, før jeg gjorde det jeg egentlig skulle gjøre der da.
(Som jeg ikke husker nøyaktig hva var nå).
Sånn at jeg fikk kjeft av lagfører Warming, på lag 1, (var det vel), fordi at jeg hadde tulla da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Lagfører Warming, han ble også valgt ut, til å stå foran de her NATO-generalene, som en slags ‘praktutgave’, av den norske soldat, på en økt, eller to, i skolebygningen der da.
Siden at Warming var både høy og kraftig og vel også så barsk ut i ansiktet da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi gikk tre-mila på ski, (noen måneder før alle de generalene dukka opp på Terningmoen vel).
Så gikk vi i konkurranse med noen soldater fra Royal Marines, (fra England), husker jeg.
Og de var ikke så teknisk gode på ski, mange av dem.
Så jeg klarte å gå forbi noen av dem, (sånn som jeg husker det), siden jeg hadde gått en del på ski, som guttunge da.
(Selv om jeg var tynn og kanskje ble regna som den i troppen som var dårligst på ski da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en god del som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
En gang, så hadde vi i tropp 1 også en gjennomføring, hvor vi brukte Miles, i troppens stillingsområde, på Terningmoen.
Og da gikk det noen amerikanske Miles-stridsdommere rundt, og skøyt blant annet meg da, (husker jeg).
For laserstrålene, på Miles-systemet, de trenger ikke igjennom busker og lignende, som kuler ville ha gjort.
Så Miles blir ikke hundre prosent realistisk da.
Men vi var ikke vant til det, at det fløy amerikanere rundt oss, med sånne ‘stridsdommer-pistoler’, og liksom ‘henrettet’ oss da, mens vi drev på med Miles.
For vi hadde øvd ganske mye med Miles, og dette var mot slutten av førstegangstjeneste-året vel.
Så jeg bare ropte ‘why?’, husker jeg, til de amerikanske Miles-ekspertene da, når de plutselig skøyt meg, (etter å ha prata sammen, mens dem gikk rundt oss, mens vi lå på bakken, under et angrep da).
For jeg syntes at det var litt artig, å trene med Miles, for det var ganske realistisk da.
Så det ble jeg nesten litt engasjert, (og våknet kanskje litt mer opp).
For man kunne liksom ‘dø’, som i krig da, og da begynte en boks på grunnutrustningen å pipe, og man kunne ikke da skyte mer, for man måtte da ta ut en nøkkel, som var på AG3-en, for å få den her pipingen til å slutte da.
Og da, så virka ikke ‘laser-stråle-senderen’, på geværet lenger.
Så da var man liksom dø da.
Og det var litt kjedelig, (syntes jeg), så da ble jeg litt skuffa, når jeg plutselig bare ble ‘henrettet’ av disse amerikanske ‘Miles-stridsdommerne’ da.
For når man øvde med Miles, så fikk man ofte noen små ‘advarsel-pip’, før man liksom døde da.
Og da gjaldt det å dukke, sånn at man ikke ble truffet av en fulltreffer da.
Men når jeg ble skutt av de her stridsdommerne, så fikk jeg ikke engang noen advarsel liksom.
Så da ble det liksom litt nedtur da, så da klagde jeg litt, (veldig spontant), til de her amerikanerne, (som fulgte oss under angrepet), på engelsk da.
Men da svarte de ikke noe.
Så det er mulig at de ble sure på meg, eller noe, da.
Hva vet jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
