johncons

Stikkord: Ungbo

  • Min Bok 4 – Kapittel 82: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXI

    Noen måneder, etter at jeg var ferdig, i militæret.

    Så dro Pia og hennes venninne Siv fra Røyken, med meg, ut på byen, en lørdagskveld, (husker jeg).

    De dro meg med til deres stamsted Jollys, (må det vel ha vært), hvor det nesten bare var afrikanske gjester.

    En gang etter midnatt, så fortalte Pia og Siv meg, at vi skulle på et ulovlig utested, nærmere Legevakta, (også i Storgata der, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte.

    Men men.

    Da vi kom fram til den det ulovlige utestedet var.

    Så så jeg det, at Anne Lise, fra Abildsø-gjengen, stod ved inngangen der, sammen med to venninner.

    Og jeg var rimelig full og også jente-gæern, etter militæret, da.

    (Andre Willassen sa jo det en gang, at man ble mer interessert i damer, av å være i militæret.

    Av en eller annen grunn).

    Jeg takket Anne Lise for sist.

    Som var dimmefesten, på det utestedet i Akersgata der, (mener jeg å huske).

    Anne Lise sa at hu ikke klarte å huske dette.

    Hu lo litt internt, mot venninnene sine vel, og sa noe om at hu ikke klarte å huska noe særlig, fra ifjor sommer, (eller noe sånt).

    Jeg flørta litt med hu ene venninna til Anne Lise, som stod bakerst av dem, husker jeg.

    Anne Lise var litt lubben, men de venninnene hennes var ganske fine da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og jeg stod litt nærme henne i køen der, sånn at det ble litt sånn ‘kuk i ræv’ da, som dem sa, i militæret.

    Og da sa hu dama, til Anne Lise, at jeg var ‘rå’, eller noe sånt, tror jeg.

    Men jeg var drita full, da.

    Og jeg fikk vel ikke forklart det, til Anne Lise og dem.

    At søstera mi og Siv, stod lenger bak i køen der.

    Nede i Storgata der cirka vel.

    Og plutselig, så dukka politiet opp der.

    Og sa det, at det ikke ble noe fest der.

    Og da oppløste køen seg.

    Og jeg så ikke hvor Anne Lise og de ble av.

    Eller, jeg stakk vel bort til søstera mi og Siv igjen, da.

    For vi skulle vel kanskje ta en nattbuss eller en taxi et eller annet sted, da.

    (Antagelig opp til Ungbo, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, ikke så lenge før jeg måtte i militæret.

    Så hadde de andre beboerne på Ungbo.

    (Nemlig Per, Inger Lise og Wenche vel), fått til en avtale, med Ungbo.

    De skulle nemlig slippe å betale husleie, (eller ihvertfall få rabatt), hvis de malte gangen der.

    De spurte ikke om jeg ville være med på det her.

    Men de ga meg et oppdrag, i forbindelse med det her, da.

    For de skjønte nok det, at jeg var mye smartere, enn dem da, (eller noe).

    Så de ba meg, om å regne ut, hvor mye maling, som de måtte kjøpe, for å gjøre den her malejobben, da.

    Og det ble riktig da, husker jeg at Per svarte meg, da jeg spurte, (etter at de var ferdig, da).

    For det gikk med så og så mye maling, per kvadratmeter, da.

    Så da måtte man regne ut, hvor mange kvadratmeter, som gangen var på, da.

    (Og trekke fra dører og sånn, da).

    Og det ble nok maling da, sa Per.

    Det ble vel 30 kvadratmeter, (eller noe sånt), som de skulle male vel.

    Jeg selv, jeg hadde ikke lagt merke til det, at gangen var så fæl.

    Dette var nok mest noe de her folka fant på, for å få reduksjon, i husleia, (virka det som, for meg, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, etter militæret, som jeg jobba en vakt, på Rimi Karlsrud, (siden noen var sjuke der, eller noe).

    Så var jeg uheldig med en kunde, husker jeg.

    Jeg satt i den kassa, som var lengst fra kontoret der.

    Og det var noe surr med nøklene, til den kassa.

    Så man kunne ikke låse opp røykskapet der, (eller noe sånt).

    Så jeg måtte gå i kasse 2, (ble det vel), for å hente røyk, da.

    Og da klagde kunden, (en kar i 30-40-årene, som var der sammen med en yngre kar, vel), og lurte på hva jeg dreiv med da, (husker jeg).

    (Så jeg fikk liksom ‘tyn’ da, vil jeg si.

    Av en kunde som liksom baksnakket meg, mens jeg var like ved der de stod, og prata ‘dritt’ om meg, (og/eller Rimi), liksom da).

    Men det var sånn, at de hadde noe slags spesielt ‘smart’ system, i kassene, på Rimi Karlsrud der, da.

    Sikkert utarbeidet av Magne Winnem da, (eller noe).

    Og dette systemet, det var ikke jeg så vant med.

    Siden jeg for det meste jobba på Rimi Nylænde og Rimi Munkelia, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, hu var nok en TV-slave, (vil jeg si).

    For en gang på jobb, (på Rimi Nylænde), så begynte hu å herme etter et TV-program, som var på den her tida.

    For hu begynte å si sånn her, ‘er det riktig av meg’, osv.

    Og det var fra et humor-show, på norsk TV, da.

    Med han Otto Jespersen, (tror jeg at det var).

    Problemet var, at jeg ikke hadde sett de første episodene, av det her TV-programmet, da.

    Så jeg skjønte ikke noe, da hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, begynte å si, ‘er det riktig av meg’.

    Men jeg så en sånn ‘er det riktig av meg’-sketsj, en uke seinere, (eller noe), da.

    Og da fortalte jeg hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, (på jobben), at jeg ikke hadde skjønt hva hu mente, den første gangen, som hu hadde herma etter den her sketsjen, da.

    (Men at jeg først hadde sett det her programmet, i mellomtida, da).

    Og da svarte vel ikke hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, så mye, tror jeg.

    Hu var jo sjefen min der, (må man vel si).

    (Hu hadde ihvertfall høyere rang, enn meg).

    Hu var jo assistent der, mens jeg var først vanlig butikkarbeider, og så ostesjef, og så låseansvarlig, og så aspirant.

    Mens hu jobba der, (på Rimi Nylænde), da.

    Så jeg måtte jo liksom prøve å være litt høflig, når hu begynte å si sånn her, ‘er det riktig av meg’, da.

    (Selv om jeg ikke skjønte så mye av det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som Glenn Hesler og meg, (og muligens Axel), var på Lambertseter, (på de kommunale banene der), for å spille tennis.

    Så var det noen mannfolk der, (i 40-åra, eller noe sånt, vel), som kalte oss for ‘gutter’, (mener jeg å huske).

    Og da ble Glenn Hesler sur, husker jeg.

    Og sa, (sånn at jeg hørte det, men ikke de her kara vel), at, ‘ikke gutt meg, da’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del fler ting som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 79: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XVIII

    En gang, da jeg jobba, som vanlig medarbeider, (som ringehjelp, eller lignende), på Rimi Karlsrud.

    Så husker jeg det, at Magne Winnem, hadde et par kviser, på haka.

    Også hadde han tatt sånn dekkstift, fra Clerasil, på kvisene, (husker jeg).

    Men det kunne man se tydelig da, for Magne Winnem hadde bare tatt på dekkstift, på en del av hver kvise, liksom da.

    Og da jeg sa det til Magne Winnem, at man kunne se det, at han brukte sånn dekkstift, på kvisene sine, da.

    Og da, så svarte Magne Winnem det, (husker jeg), at ‘det driter jeg i’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den første tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Så må jeg/vi ha hatt MTV, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    For jeg husker det, at jeg satt oppe, en hel natt omtrent vel, og så på MTV Real Life, en gang, ikke så mange måneder, etter militæret, vel.

    (En helg, som jeg ikke jobba da, antagelig.

    For MTV hadde en sånn Real Life-weekend, (eller noe sånt), da).

    Og det var den Real Life-serien, (husker jeg), hvor en kar, dreit ut en annen kar, siden han hadde lagt et par sokker, som var krøllet sammen, inn i vaskemaskinen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg satt en helg, mens jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo, og spilte Sim City, (husker jeg).

    Det er mulig at dette var rett etter militæret, og at jeg lånte PC-en til Glenn Hesler.

    (For jeg hadde jo gjort noe programmerings-arbeid, for Glenn Hesler og Øystein Andersen sitt automatfirma, noen få måneder, før jeg var ferdig, i militæret).

    Men jeg tenkte sånn, at jeg ville ha mer ut av livet liksom, enn å sitte å spille Sim City hver kveld.

    Så jeg bestemte meg for å kutte ut dataspillingen da.

    For jeg var redd for at jeg ikke ville klare å løsrive meg, fra dataskjermen, hvis jeg ikke kutta ut den Sim City-spillinga.

    Som jeg spilte mye, en helg, i 1993, (eller noe), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Så satt jeg på T-banen, på vei hjem fra jobb da.

    Og på Furuset, så dukka Axel opp, i den samme t-banevogna, som jeg satt i da, husker jeg.

    (For han skulle vel besøke meg, på Ungbo, (eller noe sånt), tror jeg).

    Axel må vel ha vært 15-16 år, (eller noe), på den her tida.

    Og han hadde med seg hunden sin Trixie, som jeg dresserte, (må man vel si), som hvalp, da jeg leide et rom, av Axel og dem, da de bodde i Høybråtenveien.

    Og Trixie, den hunden, den ble kjempeglad, når den så meg, på T-banen da, (virka det som, for meg, ihvertfall).

    (Trixie begynte plutselig å logre fælt, og svirre eller nesten danse, like ved der jeg satt da, på T-banen.

    Da den skjønte at det var jeg som satt der, da.

    Noe som var litt flaut, for det var så mange folk, i den t-banevogna, da.

    Og jeg var ikke fra Oslo, så jeg pleide aldri å prate høyt for eksempel, på T-banen.

    Jeg pleide for det meste å sitte å se ut av vinduet, da.

    Men det skjønte nok ikke Trixie).

    Så den huska vel meg, fra da jeg leide et rom, av Axel og dem, på Furuset, da.

    (Et par-tre års tid, før det her, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, (på rundt den samme tiden vel), så traff jeg også Rune og Hildegunn, på T-banen.

    De hadde vel tatt bussen fra Stovner, og gikk på T-banen på Furuset, (tror jeg).

    Så det var litt spesielt da, husker jeg, å møte noen folk fra Ungbo, på T-banen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen gang, som jeg satt eller lå, i sofaen, i stua, på Ungbo der.

    Så lista Rune og Hildegunn seg, (husker jeg), inn døra, til Ungbo der.

    Og de krabba liksom fra gangen og inn i stua, da.

    De prøvde å være kjempestille, men jeg klarte å høre hva de dreiv på med likevel, liksom.

    Så det var litt spesielt, (vil jeg si), at Rune og Hildegunn liksom krabba inn fra oppgangen, og inn i stua, da.

    Mens de ikke lagde en eneste lyd omtrent, da.

    En gang, som de kom hjem, fra jobben sin på Stovner, (eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg bodde jo på Ellingsrudåsen, i 4-5 år vel.

    Så noen ganger, mens jeg gikk mellom T-banestasjonen og Ungbo.

    Så overhørte jeg hva noen folk sa da, hvis de prata høyt.

    Og en gang, så var det noen tenåringsjenter, (som var et stykke opp i tenårene vel), som prata høyt, like ved gangstien, opp til Skansen Terrasse der, vel.

    (Noe sånt).

    Det her var vel tre tenåringsjenter, tror jeg.

    (Som stod litt oppe i ‘lia’ der liksom, da).

    Og hu ene refererte til meg da, (som kom gående hjem fra jobben, eller noe sånt), og spurte ei annen tenåringsjente der.

    Om, ‘hva med han der da? Han ville du vel ikke ha gjort det med?’.

    (Noe sånt).

    Og da svarte hu andre tenåringsjenta, (husker jeg), at ‘jeg ville gjort det for en femtilapp’.

    Så jeg fikk meg aldri noe sex, mens jeg bodde, på Ellingsrudåsen der.

    Men hvis jeg hadde gått og vifta litt, med noen femtilapper, mens jeg gikk til og fra jobben der.

    Så hadde jeg kanskje hatt mer lykke med meg, når det gjaldt sånt, da.

    Men det syntes jeg ikke at tok seg så særlig bra ut, da.

    Så det ble mest til det, at jeg passa mine egne saker, mens jeg bodde der, da.

    Det var ikke sånn at jeg begynte å prate med de lokale tenåringene der, når jeg gikk til og fra T-banen, liksom.

    (Så det var ikke som da jeg var noen år yngre, og bodde på Abilsø, liksom.

    Hvor jeg ble kjent med ‘alle’ de lokale ungdommene.

    For da jeg bodde på Abildsø, så var jeg jo fremdeles i tenårene, selv og.

    Og det var også sånn, at hu Lene, fra Abildsø, jo hadde advart meg, før jeg flytta til Furuset, om at det var et ganske tøft miljø der, da.

    Og Ellingsrudåsen, det var jo nabostedet, til Furuset.

    Så jeg regna vel med at det var omtrent like tøft der da, da jeg flytta dit.

    Så det var ikke sånn at jeg ble kjent med masse Ellingsrudåsen-folk liksom, selv om jeg bodde der, i 4-5 år.

    Nei, jeg var vel for det meste opptatt av NHI, militæret og jobbing, den tida, som jeg bodde der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, rundt den siste tida, som jeg var kamerat, med Øystein Andersen.

    Så var jeg også hjemme hos Bengt Rune og dem, (på Rasta), og spilte biljard, en gang, (husker jeg).

    (For Øystein Andersen og Glenn Hesler dro meg med dit, da).

    Og mens jeg stod lent over biljardbordet, så dukka Bengt Rune sin fjortis-lillesøster opp, gående opp en trapp, til opp dit vi dreiv og spilte biljard, (var det vel).

    (Nina, eller hva hu het).

    Også spurte hu, (om meg vel), ‘hvem er det?’.

    (Mens hu må ha sett på rumpa mi, vel).

    Også så hu hvem jeg var, da.

    Også sa hu, ‘åja, han ja’.

    (Eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, på rundt den tida, som jeg vanka, på Biljardhallen, på Skårer, sammen med Øystein Andersen og Glenn Hesler.

    Så var det sånn, at lønninga mi, (fra OBS Triaden), var forsinka, (eller noe sånt).

    Siden OBS Triaden gjorde noe spesielt, med lønnsutbetalingene, i sommerferien, (av en eller annen grunn).

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2, vel).

    Og da, (eller om dette var en annen gang), så var det sånn, at jeg prøvde å låne penger, av Magne Winnem, da.

    Og da husker jeg det, at Glenn Hesler og Øystein Andersen, syntes at Magne Winnem, var ‘dust’.

    (Eller noe sånt).

    Siden Magne Winnem hadde prata om det, (på telefonen vel), at det burde skrives gjeldsbrev, hvis jeg skulle låne et par tusen av han da, (eller noe sånt).

    Og det mente vel jeg også, at kanskje var litt vel formelt, da.

    Magne Winnem og jeg, vi hadde jo kjent hverandre, siden russeåret, (tre-fire år, eller noe, før det her), og vært omtrent bestekamerater, siden da.

    Så et gjeldsbrev, for et nødlån, på et eller to tusen, siden OBS Triaden tulla med lønnsutbetalingene, i ferien, (eller noe sånt).

    (Må det vel ha vært, som var grunnen, til at jeg ønsket å låne penger).

    Nei, det virka litt vel formelt, for meg, da.

    Og Glenn Hesler og Øystein Andersen, de kjørte meg til Nylænde, på Lambertseter da, (husker jeg).

    (Fra Biljardhallen der vel).

    Hvor Magne Winnem bodde da, (på den her tida), i en Rimi-leilighet, som lå overfor Rimi Nylænde der, da.

    (Hvor jeg senere ble butikksjef forresten, høsten 1998).

    Dette var en kveld, (mener jeg å huske).

    Og Magne Winnem møtte meg vel nede, ved kiosken der cirka vel, (i Nylænde der, da).

    Og Elin fra Skarnes, hu stod vel også der, (mener jeg sånn halvveis å huske, ihvertfall), sammen med Magne Winnem, da jeg dukka opp der, da.

    Men Magne Winnem sa ikke noe om gjeldsbrev, da jeg dukka opp der.

    Jeg fikk vel bare låne noen penger, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, på rundt den her tida.

    Så var jeg forresten ‘tredje hjul på vogna’.

    Like etter at Magne Winnem hadde blitt sammen med Elin fra Skarnes, (må det vel ha vært).

    Vi tre, vi dro på Klingenberg kino.

    Og jeg ville se den nye filmen ‘JFK’, husker jeg.

    Og jeg klarte såvidt å overtale Magne Winnem og Elin fra Skarnes, til å bli med, å se på den filmen, da.

    Og mens vi så på den filmen, så virka Magne Winnem og Elin fra Skarnes rimelig uinteresserte, husker jeg.

    Enda vel dette må sies å ha vært en ‘blockbuster’-film, vel.

    Og samtidig, så var vel dette også en film, som såkalte intellektuelle kunne se, (uten å føle seg flaue, vel).

    (Og dette var vel også en film, som hadde fått veldig gode kritikker vel, i norsk presse).

    Men Magne Winnem satt og gjespa, på en tilgjort måte, mens vi så på den her filmen da, (mener jeg å huske).

    Men det forstod jeg egentlig ikke, hvorfor dette paret, som begge seinere var på valglister, i Oslo, (Magne Winnem for Høyre, og Elin Winnem for KRF), ikke syntes, at det var noe artig, å se den her filmen.

    Det klarte de ikke å forklare for meg, da.

    Så det ble sånn, at vi så den her filmen, da.

    Siden det var den filmen, som jeg hadde suverent mest lyst til å se, da.

    For den filmen, (JFK), den hadde vel nettopp hatt premiere også, (mener jeg å huske).

    Når dette kinobesøket vårt var, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en god del mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 78: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XVII

    Det var også sånn at halvbroren min Axel også var med og spille fotball, med Glenn Hesler og ‘Tom-gjengen’, en del ganger.

    Ihvertfall på den tida, som Tom-gjengen spilte fotball, på Ellingsrud.

    For eksempel så var det jo sånn, at den gangen, som Pia hadde tre afrikanere liggende over, på overraskende overnattingsbesøk, på Ungbo.

    Så var det sånn, at Glenn Hesler og Axel vekte meg, fordi vi skulle spille fotball, med Tom-gjengen da, den ettermiddagen.

    Men vi pleide jo å diskutere ting som når fotballen begynte, om vi skulle gå ned dit, ta taxi, eller om Glenn Hesler kjørte, og om vi skulle kjøpe drikke, osv.

    Så søndag ettermiddag, på Ungbo, det var liksom tida for ‘vorspielet’ til fotballsparkinga, med Tom-gjengen, da.

    Så Pia sitt uventede tredoble afrikanske besøk.

    Det ødela ganske mye, for ‘fotball-vorspielet’, til Glenn Hesler, Axel og meg, da.

    (For det ville, (mer eller mindre, ihvertfall), ha vært nedverdigende, mener jeg.

    Hvis vi tre, (Glenn Hesler, Axel og meg), hadde måttet stått og hvisket, om de her tingene, i gangen, på Ungbo, da.

    Når vi vanligvis pleide å stå og preike om de her tingene, i stua der, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på rundt den her tida.

    At Glenn Hesler og Øystein Andersen, de pleide å dra meg med, for å spille fotball og basketball, inne i Oslo sentrum, (med noen ungdomsgjenger, som de kjente der, da).

    Dette må vel ha vært, like etter at jeg var i militæret, vel.

    (Selv om jeg husker tidspunktet, for det her, rimelig vagt).

    Den gangen, som vi spilte basketball.

    Så spilte vi mot en ungdomsgjeng, (som Glenn Hesler og Øystein Andersen kjente, da), på Ila, (mener jeg at det må ha vært).

    Det stod til og med noen tenåringsjenter, og heia på det laget, som vi spilte mot der, da.

    (Som bestod mye av vietnamesiske, (eller ihvertfall mørkhudede), ungdommer vel.

    Selv om heia-damene var norske, vel).

    Og jeg husker at jeg overhørte det, at de tenåringsjentene, som stod og heiet der, de liksom stod og bebreidet seg, over meg, da.

    Siden jeg ødela ‘alle’ kontrings-angrepene, til den her gjengen, siden jeg var rimelig rask, etter militæret, da.

    (Selv om jeg ikke klarte å treffe kurven, på skuddene mine, noe særlig ofte.

    Siden jeg har spilt minimalt med basketball, under oppveksten.

    Det var kun noen ganger i gym-en, som jeg hadde spilt basketball, før jeg flytta til Oslo.

    Og i Oslo så hadde jeg bare spilt basketball, en gang, med Axel, da han bodde på Vestre Haugen, en lørdag, som jeg hadde perm, fra Geværkompaniet, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Glenn Hesler, han dro meg også med, et par ganger, på 90-tallet, til Cuba, ved Grunerløkka der, for å spille fotball, husker jeg.

    Dette var på en asfaltbane der, vel.

    Og Glenn Hesler, (og Øystein Andersen vel), de kjente, en ungdomsgjeng der da, som vi spilte mot.

    Og dette var veldig unge folk, som såvidt hadde kommet seg opp i tenårene, vel.

    Og det jeg husker best, fra den fotballsparkinga, på Cuba, der.

    Det var at en av de ungene/ungdommene, (en ung, afrikansk gutt vel).

    Han gikk for det meste å sparka meg i anklene, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), istedet for å prøve å treffe ballen, da.

    Så de folka, i den fotball-gjengen, på Grunerløkka, som Glenn Hesler kjente.

    De dreiv med farlig spill da, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg var i militæret.

    Så hadde jeg jo helgeperm, så og si hver helg.

    Og var hjemme, på Ungbo, siden at jeg tjenestegjorde i Elverum, som kun er 2-3 timer med tog, fra Oslo.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som jeg hadde helgeperm, og slappa av, på Ungbo, da.

    Så dukka Glenn Hesler og Øystein Andersen opp der, (må det vel ha vært).

    Og de overtalte meg, til å bli med til en biljard-pub, på Veitvet, (eller noe), da.

    Øystein Andersen og Glenn Hesler, de kjente nemlig Bengt Rune og Kalle, som var i eliten, innen biljardidretten, da.

    Og eliten, innen biljard, de hadde en avtale, med den her biljardpuben, i Groruddalen, da.

    Om at de kunne få spille gratis, på den her biljardpuben, da.

    (Noe sånt).

    Og da, så sa Glenn Hesler og Øystein Andersen det, at de pleide å late som, at de også var i eliten, da.

    (Siden de hadde så dyre biljardkøer, og sånn, (må det vel ha vært)).

    Også pleide de å spille gratis, på den biljardpuben, på Veitvet der, da.

    (Det er mulig at Biljardhallen, ovenfor Triaden-senteret, hadde blitt stengt, like før det her.

    Av Kurt aka. Skurt, faren til Bengt Rune, da.

    Det må vel antagelig ha vært sånn.

    For hvis ikke, så hadde vi vel vanka på Biljardhallen, på Skårer, istedet, vil jeg vel tippe på).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg selv, jeg ble litt nervøs, (må jeg innrømme), av den her snikinga, i Oslo, da.

    Jeg var jo et stykke opp i tjueårene, og ikke en russ lenger, (for å si det sånn).

    Så jeg var nok litt bleik i trynet, når vi gikk inn, på den her biljardpuben, da.

    Hvor Glenn Hesler og Øystein Andersen, veksla noen ord, med en av pub-medarbeiderne der, da.

    Også gikk vi ned i kjelleren der, da.

    Hvor det bare var Glenn Hesler, Øystein Andersen og meg, som hang da, (den her kvelden).

    Også spilte vi vel for det meste ‘nier-ball’, som var en litt annen biljard-variant, enn ‘åtter-ball’, som ‘Biljardhallen-folka’, kalte vanlig biljard for, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens Glenn Hesler og Øystein Andersen spilte et parti nier-ball vel.

    Så dukka det opp en rimelig kraftig kar der, som ville spille mot meg, da.

    En som jobba på puben der, (eller noe sånt), vel.

    Og jeg vant da.

    Men jeg imponerte nok ikke så mye, tror jeg.

    Han karen, han kunne nok se det, at jeg ikke var i biljard-eliten, liksom.

    Så like etter at han karen stakk derfra, så stakk også Øystein Andersen, Glenn Hesler og meg derfra, da.

    Og det var vel ikke sånn, at Glenn Hesler og Øystein Andersen noen gang seinere, maste på meg, om å bli med dit, igjen.

    Og dette var vel egentlig greit for meg også, vil jeg vel si.

    For jeg var egentlig ikke en så stor fan, av å spille biljard.

    Men grunnen til at jeg hang så mye, på Biljardhallen der, mens jeg jobba på OBS Triaden.

    Det var fordi at det jeg bodde hos Axel og dem, det første året, som jeg jobba, på OBS Triaden.

    Og der var det ganske masete, da.

    Med en, (mer eller mindre), hyperaktiv Axel, som var i 11-12 års alderen vel.

    Og det var også sånn, at jeg noen ganger ble litt dårlig behandla, hos Axel og dem, vil jeg si.

    For jeg måtte plutselig ta over Axel sitt gamle rom der.

    (Et rom som var mye mindre enn det rommet som jeg egentlig hadde avtalt å leie der.

    Nemlig Axel sin stemor, Mette Holter, sin datter, Kristen Ancona, sitt tidligere rom).

    Og Mette Holter, sin venninne fra, Trøndelag.

    (Ei svær amerikansk dame, som het Victoria).

    Hu fikk låne rommet mitt, (Axel sitt tidligere rom), når hu var på besøk der, og jeg måtte sove på sofaen i stua, da.

    Så det var ikke så artig, syntes jeg, å være ‘hjemme’ i helgene, den siste tida, som jeg bodde der.

    Så da hang jeg heller i Biljardhallen og hjemme hos Øystein Andersen, og dem, da.

    Siden jeg nok kanskje delvis misstrivdes litt, hos Axel og dem, da.

    Så det var ikke fordi at jeg trodde det, at jeg var i biljardeliten, (eller noe), at jeg hang så mye i Biljardhallen der, etter stengetid, osv., da.

    Jeg bare hang der, fordi at jeg kjente tremenningen min, Øystein Andersen, da.

    Og han eide en spilleautomat, som het Street Fighter, og som han etterhvert lot stå, sammen med de andre automatene, på Biljardhallen der, da.

    Så derfor fikk Øystein Andersen og Glenn Hesler, spille biljard gratis der, også etter stengetid, i helgene og sånn, da.

    Og jeg fikk også lov til det, siden jeg var kamerat, med Øystein Andersen og Glenn Hesler, da.

    Og siden jeg jobbet på OBS Triaden, som var rett over veien, for Biljardhallen der, da.

    Og grunnen til at Øystein Andersen begynte å vanke på Biljardhallen.

    Det var fordi at jeg jobba på OBS Triaden, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For Øystein Andersen, han pleide noen ganger, å dukke opp, på Triaden-senteret der, for å hilse på meg, (siden han bodde i Lørenskog, som også var den kommunen, som Triaden-senteret lå i da).

    Siden vi hadde vært på språkreise i England sammen, osv., noen år før det her, da.

    Og også kjente hverandre, fra da jeg bodde på Bergeråsen, (for Øystein Andersen sin adoptivmor, hadde arvet en gammel familieeiendom, som lå like nedafor Bergeråsen, da).

    Så jeg hang sammen med Øystein Andersen, den gangen, som han ble kjent med Bengt Rune, (sønnen til Skurt), da.

    Så derfor var det nesten sånn, at jeg kjente Bengt Rune og, da.

    Eller, jeg visste ihvertfall hvem han var, for å si det sånn.

    Det var min tremenning, Øystein Andersen, som var mest interessert, i å bli kjent med Bengt Rune, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men jeg selv syntes også at Biljardhallen var et rimelig kult sted, (for å si det sånn).

    For de hadde flipperspill, (som var min favoritttype, av spill), vanlige spilleautomater, og masse biljard og snoker-bord, da.

    Pluss at de hadde gode burgere der også.

    Som jeg en gang fikk krite en av, faktisk, (like før jeg fikk lønning vel), av Skurt da, siden jeg kjente Bengt Rune, (eller ihvertfall sa, at jeg kjente han).

    Det var kanskje litt overdrevet, å si, at jeg kjente Bengt Rune.

    Men min tremenning Øystein Andersen kjente han da, må man vel si.

    Så jeg syntes at jeg kunne si det, og krite en burger, da.

    Selv om det vel var sånn, at jeg var så sulten.

    Så jeg tenkte kanskje ikke så mye.

    Men det var en annen kar der, som sa at han kjente Bengt Rune, og fikk krite en burger, da.

    Og jeg var så glad i burgere.

    Så da sa jeg bare det samme, som han andre gjesten der, da.

    Og fikk krite en burger, da, (av Kurt aka. Skurt, faren til Bengt Rune, da).

    Men jeg visste hvem Bengt Rune var, da.

    Selv om jeg ikke kan si at vi var kamerater, akkurat, liksom.

    Men jeg hadde inntrykk av at han og Øystein Andersen holdt på å bli noe lignende av kamerater, da.

    Så jeg syntes jeg kunne spørre om å krite en burger jeg og, da.

    Og jeg betalte vel for burgeren, noen dager seinere, (når jeg fikk lønning), sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 74: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XIII

    En av de tingene, som inspirerte meg til å slutte å drikke cola, (siden jeg var avhengig av det), og å røyke, mens jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Det var det, at jeg leste en avisartikkel, (i enten VG, Dagbladet eller Aftenposten vel), om en brite, (en adelsmann eller en i overklassen vel), som hadde sagt det, (ifølge en britisk avis vel), at det var den britiske arbeiderklassen, sin egen feil, at de ikke kom noen vei i livet.

    For de brukte alle sine penger på røyk og sprit, da.

    Så da ble jeg litt flau, husker jeg.

    Og jeg ble vel også kanskje litt faenivoldsk.

    Og tenkte sånn, at nå skal jeg søren meg slutte å være avhengig av cola, (og å slippe å ha cola som en fast utgift, på budsjettet mitt, da).

    Og så, etter at Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, noen måneder senere, (i 1994, må det vel ha vært), på Rimi Nylænde, gjorde narr av meg, (må man vel si), for at jeg røyka, mens jeg tok flaskebordet.

    Så slutta jeg å røyke og da.

    (Og dette var vel også litt på grunn av at Pia bare hadde gått inn på rommet mitt, og tatt noen røykpakker fra meg, midt på natta.

    Den natten til søndag, som hu hadde tre afrikanere på overnattingsbesøk, uten å si fra til oss andre, på Ungbo, først, (som husreglene sa at man skulle gjøre, da)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg slutta å drikke cola og røyke.

    Så fikk jeg jo litt bedre råd.

    Og jeg husker at jeg kjøpte meg en ny sommerjakke, fra Warners, på Steen og Strøm, våren 1995, (må det vel ha vært).

    Og jeg kjøpte meg jo også Dr. Martens sko, på rundt den samme tida, mye siden Elin fra Lambertseter, hadde mobba butikksjef Elisabeth Falkenberg, og meg, (på jobben), for at ingen av oss, hadde ‘ordentlige sko’, (som hu sa).

    Og en gang, da jeg skulle gå inn i garderoben, på Rimi Nylænde der.

    (Kanskje fordi at jeg var ferdig, med å jobbe, den dagen, eller noe).

    Så overhørte jeg det, at Henning Sanne, stod i garderoben og prata om at jeg hadde kjøpt meg ny jakke og nye sko, da.

    Han prata med en kollega da, (muligens Pål, eller Magne eller Morgan Lunde, kanskje), om at hvordan kunne jeg ha råd til så fin jakke og sånn, for jeg tjente vel ikke så bra, som assisterende butikksjef.

    Så jeg synes at Henning Sanne gikk litt nærme meg, da.

    Men jeg tok ikke det her opp med noen, (det jeg overhørte).

    Men hvis jeg hadde hatt en butikksjef, som jeg hadde vært mer på bølgelengde med kanskje, enn det jeg var, med Elisabeth Falkenberg.

    Så hadde jeg kanskje tatt det opp, da.

    Men utover på 90-tallet, så ble det også sånn, i Rimi, at det ble problemer å få tak i nok ansatte.

    Så det ble nok kanskje sånn, at butikklederne i Rimi, nesten måtte finne seg i hån, fra sine ‘undersotter’, (som bare jobba i Rimi, mens de utdannet seg, til å jobbe med noe annet), noen ganger.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg mener også litt vagt å erindre, at Henning Sanne og Wenche Berntsen, pleide å flørte litt, på jobben.

    (Like etter at Wenche Berntsen begynte å jobbe, på Rimi Nylænde, vel).

    Og jeg lurer på om de gikk ned på toalettene, (ved spiserommet der), for å ‘ha seg’ litt, en gang.

    Men dette tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    Dette husker jeg dessverre ikke helt klart.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Henning Sanne gikk forresten på kokkeskole, på Helsfyr, på den her tida.

    (Den samme kokkeskolen, som halvbroren min Axel, begynte på, et år eller to seinere vel).

    Og en gang, som jeg la opp frukta, (selv om dette vel var, da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde muligens, (fra 1998), for jeg mener at frukta da var ved inngangspartiet, til butikken).

    Så sa Henning Sanne til meg, om epleslaget Golden Delicious, (eller gule epler, som de også ble kalt, i Rimi), som jeg dreiv å la opp.

    At de eplene, de inneholdt ikke noe næring.

    De eplene, de var bare laget for å se fine ut, (eller om det var for å smake godt).

    Ifølge Henning Sanne, da.

    (Mens han var innom som kunde, må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Så skulle jeg møte Glenn Hesler, etter jobb, i Ekeberghallen.

    For vi skulle spille badminton der, med Skøyenåsen Badmintonklubb, da.

    (Som vi begge ble medlemmer i vel.

    Jeg mener ihvertfall at jeg betalte kontingenten der et år, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det varte og rakk, før Glenn Hesler dukka opp der, da.

    Så jeg spurte noen folk, som spilte fotball der, om jeg kunne bli med.

    (For Ekeberghallen er rimelig stor, da.

    Så mange folk kan trene samtidig der).

    Og de folka, de sa at det var greit, at jeg ble med, da.

    Det var fem folk, som spilte fotball.

    Og de var rimelig gode, da.

    Det ene laget, det bestod av to svære forsvarsspillere og en ung, rask spiss.

    Mens det andre laget, det bestod av to allround-spillere da.

    (Må man vel si).

    Og jeg ble vel med på laget til de to allround-spillerne, da.

    Og disse folka, de var rimelig gode, til å spille fotball.

    (Må jeg vel si).

    Så jeg ble sliten, da.

    (Jeg har seinere lurt på om de tre folka, på det ene laget, var kriminelle fanger, eller noe.

    Og om de to allround spillerne var fangevoktere, (eller politifolk), eller noe.

    For de her folka sa nesten ikke noe, (mens de spilte), da.

    Men dette tørr jeg ikke å si helt sikkert, da.

    Det her er bare noe jeg har lurt på, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da Glenn Hesler omsider dukka opp der, (i Ekeberghallen).

    Så skulle han spille badminton, med en gang, da.

    Og han skjønte ikke det, at jeg var sliten, etter den her fotballsparkinga, da.

    Så han klagde på meg, over at jeg var sliten, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så Glenn Hesler, han er vel ikke helt som vanlige folk, tror jeg.

    Andre ville vel kanskje ha skjønt det, at man blir sliten, av å spille mot gode folk, i fotball.

    (Det er nok ikke umulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 67: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo VI

    Like etter at søstera mi flytta ut fra Ungbo, (må det vel ha vært).

    Så flytta det inn en som het Tobias, (mener jeg å huske), fra Stovner-området vel, på Runes tidligere rom.

    Og han var ganske ung, han Tobias da.

    Og jeg lot han få låne den PC-en, uten harddisk, som jeg hadde kjøpt, av Rune, for tusen kroner, et par år før det her, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Også begynte hun Maylinn, (som også var ganske ung vel), å si det, at han Tobias, hadde stjålet en lommebok, fra henne, (eller noe sånt).

    Og det som skjedde etter dette, var at barbermaskinen min, (som jeg hadde fått Glenn Hesler til å kjøpe for meg, på Triaden der, et år eller to før det her), ble stjålet, fra badet.

    Og da dro jeg på Stovner politistasjon, for å anmelde det.

    Dels fordi at dette var en Philips barbermaskin, som var som ny.

    (Og som jeg kjøpte for 400 kroner, på tilbud vel.

    Men som egentlig kosta mye mer).

    Og også fordi at jeg ville markere, at noe var galt, på Ungbo der, da.

    Så jeg måtte sitte i en kjedelig betongbygning, på Stovner, ganske lenge, etter jobben en kveld, før jeg fikk lov til å anmelde dette tyverier, da.

    Og da sa jeg nok det, til politiet, at jeg mistenkte det, at det var han Tobias, som hadde stått bak dette tyveriet, da.

    Siden Maylinn og hu negressa, (var det vel), hadde ‘babla’ om at han Tobias hadde stjålet en lommebok, som lå på gulvet i gangen, (eller noe sånt), fra dem, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at en olabukse, som jeg hadde hengende til tørk, på tørkestativet i gangen, på Ungbo der, forsvant.

    For så å dukke opp igjen, noen dager seinere.

    (Og da var den litt krøllete, mener jeg å huske.

    For jeg hadde en gang begynt å henge opp Hildegunn sine klær, i tørkestativet, på vaskerommet, på Ungbo, der.

    (Like etter at jeg hadde begynt å leie den vaskemaskinen fra Thorn).

    En gang, som jeg skulle bruke vaskemaskinen selv.

    Og hu Hildegunn, hadde vært treig, med å ta ut tøyet sitt, da.

    Men det hadde ikke hu likt, husker jeg.

    For hu hadde en sånn spesiell måte, å henge opp tøyet sitt på, da.

    Som jeg la merke til, husker jeg, når jeg selv fylte opp vaskemaskinen, med mine klær, da.

    Og som jeg vel kanskje kopierte litt, etter det her, da.

    Men da buksa mi dukka opp igjen der, så var den hengt opp på en annen måte, da.

    Husker jeg at jeg la merke til).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også noe problemer med naboen, som bodde ved siden av Ungbo, i underetasjen, i Skansen Terrasse 23, der.

    Dette var vel de ‘hasjisene’, som hadde gått av nattbussen, samtidig med Lene, Tommy, Ove, Pia og meg, den gangen, sommeren 1994, da Ove fikk bank, mens vi venta på nattbussen, bak Stortinget der.

    (Den gangen vi hadde den søskenbarn-festen der, som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 4).

    Og dette var nok da sommeren 1995, (altså et år seinere igjen).

    Og da mente jeg, (som hadde bodd på Ungbo, siden 1991, og da bodde det vel noen andre, i den naboleiligheten, i kjelleren der).

    At det var naboen sin tur til å vaske trappa.

    Men nabodama, hu mente at det var Ungbo sin tur, til å vaske trappa, da.

    Og hu skreik vel til ei kone, (muligens Fanney, fra OBS Triaden?), oppi etasjene der, noe om at det var Ungbo sin tur, til å vaske, da.

    (Noe sånt).

    Og da gadd jeg vel ikke å krangle mer).

    Men jeg vaska vel bare trappa vel.

    Men plutselig, så glemte Maylinn, hu negressa, nabo-dama og han ‘hasjis’-naboen.

    De glemte plutselig alt med trappevasken.

    Også forsvant de alle fire, inn i leiligheten, til naboen, da.

    Så det syntes jeg var rimelig spesielt.

    For først, så var det som at trappevasken var det viktigste i verden, liksom.

    Og så var det som at trappevasken bare var noe ubetydelige greier, liksom.

    Så de naboene, de dramatiserte nok litt da, vil jeg si.

    (Og de jugde nok også, vil jeg si.

    Jeg tror ikke at jeg, som hadde bodd i blokka der, siden 1991, bomma på hvem sin tur det var, til å vaske trappa, for å si det sånn).

    Og hva disse tenåringsjentene måtte gjøre, inne hos naboen, det veit jeg ikke.

    Men det veit dem vel kanskje selv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den PC-en, som jeg kjøpte av han Rune, (selv om det ble sagt at han var homo da, siden jeg ønsket meg en PC, å drive med programmering på).

    Den finansierte jeg, ved å selge noen frimerker, (årssett, fra 70 og 80-tallet), som jeg hadde hatt liggende, i de skuffene mine, i reolen, hos bestemor Ågot, på Sand, husker jeg.

    Og da ringte jeg rundt, til forskjellige frimerkebutikker, i Oslo da, husker jeg.

    Og en i Uelands gate, (mener jeg at det var).

    Han tilbydde meg, å kjøpe de årsettene, til pålydende.

    (Så de tjente jeg altså ingen penger på.

    Men jeg tapte heller penger, må man vel si.

    Siden jeg jo ikke fikk noe igjen, for inflasjonen, som hadde vært, siden 70 og 80-tallet.

    Og en annen frimerkebutikk, de sa på telefonen, at de ikke ga mer enn pålydende minus ti prosent.

    Så da ble jeg litt deppa, husker jeg.

    Og førstedagsbrevene fikk jeg vel nesten ingenting for, tror jeg.

    For ‘alle’ kjøpte jo førstedagsbrev, på 80-tallet.

    Så de fikk aldri noen særlig verdi da, ettersom jeg skjønte.

    Men jeg fikk noen hundrelapper, for årssettene mine da, sånn at jeg kunne få kjøpt meg den PC-en.

    Som var bedre enn ikke noe, selv om den ikke hadde noen harddisk, da.

    Men måtte startes fra diskettstasjonen, med en Windows-diskett, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, (i 1993 eller 1994 en gang vel), så tok jeg jo da også med meg et spesielt frimerkealbum, som jeg hadde, med et russisk frimerkeark i, med motiv fra verdensrommet, som jeg hadde fått, (som premie i en konkurranse), i frimerkeklubben, på Torstrand skole, hvor jeg var med, skoleåret 1978/79.

    Og andre spesielle/artige frimerker, da.

    Blant annet en konvolutt jeg fikk av, (eller byttet med), faren til Frode Kølner en gang vel.

    Med bilde av en Gyldenløve, på konvolutten og frimerket, vel.

    (Noe sånt).

    Og jeg hadde også lagt det kortet/brevet, til min mormors general-bestefar, (var det vel).

    Som var fra danskekongen.

    Inn i det albumet.

    For det brevet var trykket på papp, og det var på størrelse med en vanlig brev-konvolutt da, for håndskrevne brev.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så da bestemor Ingeborg, på en eller annen måte, fikk tilbake de papirene, etter sin kjente morfar Anders Gjedde Nyholm, og hans bror Didrik Galtrup Gjedde Nyholm.

    (Papirer som lå i en fin, gammel mappe, med sort skinnperm, vel).

    Noe som skjedde, mens jeg var i Oslo.

    Og studerte og/eller jobbet, da.

    Så fikk ikke bestemor Ingeborg med seg det brevet, fra danskekongen.

    For det hadde jeg, (et år tidligere, eller noe).

    Lagt inn i det frimerkealbumet, for spesielt artige konvolutter/ark, da.

    En gang, under et helgebesøk, hos bestemor Ågot, da.

    Siden jeg vel syntes at det var artig, med det brevet/kortet, fra danskekongen, da.

    Så det brevet, det er alt jeg har igjen, av alle de dokumentene jeg fikk, fra den kjente tippoldefaren min da, som var forsvarssjef/sjef for generalkommandoen, i Danmark, og hans bror, som var dommer i Egypt og i folkedomstolen i Haag.

    Så det brevet fra danskekongen, (hvor danskekongen beklaget, at han ikke kunne komme i generalens runde bursdag), det lå vel under senga mi, muligens, på Ungbo, etterhvert.

    I en koffert kanskje.

    Noe sånt.

    (For disse frimerkene fra da jeg bodde i Larvik osv., de hadde jeg ikke hjerte til å prøve å selge da, i 1993/94.

    For å kjøpe den PC-en.

    Og det ble vel nok penger likevel, mener jeg å huske.

    Fra de årssettene).

    Og da jeg flytta til England, i 2003.

    Så la jeg det albumet, med brevet fra danskekongen, og de artige frimerke-arkene, sammen med de andre tingene mine, og tingene fra Heimevernet, osv., hos City Self-storage, i Oslo, da.

    Så der ligger de vel kanskje ennå.

    Hvem vet.

    (Så jeg klarte å få med de tingene inn til Oslo, da.

    Noe som jeg vel måtte ha en god grunn for, syntes jeg, for å flytte, da.

    For ellers, så hadde vel kanskje bestemor Ågot blitt lei seg, hvis jeg tok med alle de tingene mine, som jeg hadde på Sand, (i de skuffene, i reolen, i stua), inn til Oslo.

    Og jeg hadde fortsatt en safe, (og muligens noen fler ting), i de skuffene, etter at jeg tok med frimerkene mine, inn til Oslo, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var ikke bare på Ungbo at det var problemer, med ting som ble stjålet.

    På Rimi Nylænde, så fant Marianne Hansen, en tjukk lommebok, en gang.

    (Som en kunde hadde glemt igjen, da).

    Og den hadde hu lagt under kassa, eller noe.

    Og dagen etter, så fant ingen den lommeboka.

    Og da mente Marianne Hansen, at han vaskemannen, måtte ha stjålet den lommeboka da, (eller noe).

    Så noen var uærlige der da, må man vel si, (på Rimi Nylænde).

    Og dette var vel en lommebok med mange tusen kroner i, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Det her mener jeg er der jeg bodde, på Ungbo. Bildet er tatt fra der telefonkiosken står, så det holdt å ha personsøker, når man bodde der

    ungo ned trappa

    http://www.osloby.no/nyheter/krim/Politiet—Skyting-i-Oslo-var-ikke-gjengoppgjor-6954696.html

    PS.

    Til venstre, på bildet nedenfor, så kan man se den lille skogen, som jeg en gang gikk ut i, midt på natta.

    Med endestykket, til den senga, som jeg hadde fått, av faren min, (da jeg flytta inn på Ungbo der, sommeren/høsten 1991).

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    For senga var for kort, så jeg satt det endestykket, til senga, opp mot en stein, da.

    Også hoppet jeg på endestykket, sånn at det øverste bordet knakk.

    Sånn at jeg kunne få rettet ut beina mine, mens jeg sov, da.

    Men det nederste bordet, det stakk fortsatt litt opp, over madrassen.

    Så den senga var fortsatt litt ukomfortabel, siden jeg liksom måtta ha anklene mine liggende, oppå det siste bordet da, som var igjen, på det endestykket.

    Så sånn var det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    skog til venstre

    http://www.osloby.no/nyheter/krim/Mann-skutt-flere-ganger-i-bena-6954179.html

  • Min Bok 4 – Kapittel 66: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo V

    En gang, (det må vel ha vært sommeren 1994, antagelig), så var det en kunde, (en kar i 40-50-årene vel), som sa til en som het Magne, (som satt i kassa), på Rimi Nylænde, (mens jeg også var i kassaområdet), at det var bra, at det var noen blide/hyggelige karer, som jobba der, og ikke ‘de sure damene’.

    Og da tenkte nok han kunden på butikksjef Elisabeth Falkenberg og assisterende butikksjef Hilde fra Rimi Hellerud, (tenker jeg).

    Så de sjefene jeg hadde, på den tida som jeg fikk opplæring, som sjef, i Rimi.

    De var nok ganske sure, da.

    Så jeg hadde liksom press på meg, på å nesten være sur/strengt selv, mot medarbeiderne, da.

    Da jeg ble låseansvarlig/aspirant, på Rimi Nylænde.

    For hu Hilde fra Rimi Hellerud, hu klagde til meg, hvis jeg ikke oppførte meg strengt mot medarbeiderne.

    For da ble hu og butikksjef Elisabeth Falkenberg upopulære da, sa hu.

    (Som jeg har skrevet om tidligere, i den her boken).

    Og jeg måtte jo nesten gjøre som de sjefene mine der sa, syntes jeg.

    Siden jeg jo var helt fersk, som leder, i Rimi, på den her tiden.

    Så derfor var jeg nok ikke så hyggelig, i tonen, mot medarbeiderne, den tida jeg jobba, som leder, i Rimi.

    For hu Hilde fra Rimi Hellerud, hu fikk meg til å forandre tonen som jeg brukte, mot medarbeiderne da.

    Sånn at ikke hu Hilde fra Rimi Hellerud og butikksjef Elisabeth Falkenberg, skulle bli upopulære, da.

    Og dette var til og med etter at jeg hadde fått beskjed om, av nettopp hu Hilde fra Rimi Hellerud, at jeg kunne velge min egen lederstil, som leder, i Rimi.

    Så jeg vil si at den lederopplæringa, som jeg fikk, i Rimi.

    Den var bare noe tull, egentlig.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Maylinn, som bodde på Ungbo, (på Hildegunn sitt gamle rom), etter at søstera mi flytta ut, fra Ungbo.

    Hu hadde med en bikkje dit, en gang, (husker jeg).

    Som jeg klappa, for Maylinn stod med bikkja, i gangen der, da.

    Så jeg måtte gå forbi bikkja, for å komme dit jeg var på vei, da.

    Men den bikkja hadde fettet pels, husker jeg.

    Så den var ekkel å klappe da, husker jeg.

    Så det var kanskje bikkja til mora til Maylinn, (eller noe).

    (Som vel bodde i Lindeberg-området, forestilte jeg meg, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Maylinn hadde også mange venninner.

    En gang, så hadde hu ei venninne, (som fortsatt var i tenårene vel), med lyst hår, som var farget litt grønt vel, på besøk.

    Hu satt i sofaen, i stua der, og sa til meg det, en gang, at ‘Oslo var som New York’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Maylinn hadde også ei venninne, som var negresse.

    Hu negressa var vel også fortsatt bare i tenårene, tror jeg.

    Og hu bodde nesten hos Maylinn, og sov på rommet hennes omtrent hele tiden, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så var det en gang, som varmeovnen, hadde slutta å virke, på rommet, til Maylinn.

    Og da hadde Maylinn og hu negerjenta, de hadde bare lagt seg på sofaene, inne i stua.

    Med dyner og sånn, da

    Og da mente jeg det, at det var ikke riktig, at de skulle ligge der, med dyner og sånn, da.

    Og jeg skjønte det, at vi egentlig ikke trengte den panelovnen, som stod i gangen der.

    Så jeg skrudde ned den, og sa at de kunne bruke den, på rommet sitt, da.

    (For det var så kaldt der da, mente de).

    Og da prata jeg vel med deres pakistanske venn, i 30-årene, om det her, mener jeg.

    (Siden han var innom, da.

    Og jeg fikk aldri så utrolig bra kontakt, med de her jentene, da.

    (De var så stille av seg, liksom).

    Så det var lettere å prate med han pakistaneren da, syntes jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg tok vel kjøretimer, på den her tida.

    Så da hadde jeg ikke så mye penger, til å gå ut på byen for.

    Og jeg hadde jo også en ekstrajobb, hos Norsk Idrettshjelp, på rundt den her tida.

    Så de six-packene med øl, som jeg hadde stående, i det minste kjøleskapet, (som ingen andre hadde brukt, så lenge jeg bodde der vel, ihvertfall ikke etter at jeg ble den lengstboende beboeren der).

    De ble stående i fred, for min del, da.

    I en del måneder da, når jeg hadde masse annet, å drive med, enn å gå på byen, da.

    Men det som skjedde da.

    Det var at Maylinn og venninnene hennes.

    De fant de six-packene mine, da.

    Mens jeg var på jobben, (eller noe).

    Og begynte å drikke opp de.

    Og de fortalte meg vel det her, da.

    Og sa at de skulle kjøpe ny øl.

    Men det skjedde ikke.

    Så jeg ble irritert da, på de her Lindeberg-jentene.

    (Eller hva de var).

    Og en gang, da jeg kom hjem fra jobben.

    Så stod det ei jente, i gangen, utafor rommet, til hu Maylinn, da.

    Og så kjefta jeg på henne da, (på grunn av de her øl-ene), for jeg trodde jo at det var hu Maylinn, som stod der.

    Men så så jeg plutselig det, at dette ikke var Maylinn, (som stod der), men en veldig vakker, sexy, slank og smekker tenåringsjente da, som jeg ikke hadde sett før.

    (Ei som var så fin/lekker, at det nesten gjorde vondt, å se på henne).

    Så da dreit jeg meg jo ut litt, siden jeg trodde at det var hu Maylinn, da.

    Men hva gjorde hu jenta stående i gangen, aleine der, hvis hu ikke var Maylinn, liksom?

    Og hu veldig smekre jenta, hu snakka enda mindre, enn det hu Maylinn gjorde, da.

    Men hu satt og så på TV, sammen med meg, i stua, på Ungbo der, en gang, husker jeg.

    Og så kom Maylinn ut fra rommet sitt, og kjefta på henne.

    Og Maylinn sa at hu var uhøflig, for det satt to pakistanske gutter, inne på rommet til Maylinn.

    Som de hadde avtalt å møte da, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, etter det her, så dukka hu veldig smekre tenåringsjenta opp, utafor rommet mitt, da.

    Og banka på døra der, da.

    For å tigge øl da, (var det vel).

    Og hu var jo veldig vakker og pen, hu tenåringsjenta.

    Så det var vanskelig å si nei da, (for å si det sånn).

    Så jeg sa det var greit, hvis de kjøpte nye øl, da.

    Men det gjorde de aldri, da.

    Enda det gikk flere uker, vel.

    Så en gang, som han pakistanske vennen til Maylinn, (i 30-åra), var på besøk.

    Så klagde jeg, til Maylinn, sånn at han hørte det, da.

    På at de aldri erstattet, den øl-en, som de hadde tatt, da.

    Og da fikk jeg noen penger av han pakistaneren, for den øl-en, da, (husker jeg).

    Så Maylinn var kanskje elskerinna, til han pakistaneren da, (eller noe).

    Hva vet jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så tok jeg stereoanlegget mitt, inn på rommet mitt, igjen.

    (Det var vel en gang, som Glenn Hesler sine kamerater ‘okkuperte’ stua, og spilte Axis and Allies der).

    Noe sånt.

    Og sommeren 1995, (må det vel ha vært), så tok jeg også TV-en, inn på rommet mitt, igjen.

    For jeg følte meg ikke så hjemme, i stua der, lenger.

    For hu Maylinn hadde ofte ‘okkupert’ stua da, med mange av sine venner.

    Og det var en film, som nesten var som en pornofilm, som jeg hadde lyst til å se, som het Emanuelle, (eller noe), husker jeg.

    (Som jeg hadde lest om i avisa, at ble sendt på TV, en kveld, sommeren 1995, var det vel).

    Og den filmen, den hadde jeg ikke lyst til å se, sammen med halvparten av tenåringene fra Lindeberg, liksom.

    Og da var det en pakistansk tenåringsgutt, som skuffet tiska om det, at jeg sikkert skulle se Emanuelle da, til hu Maylinn, (husker jeg, at jeg overhørte).

    Den dagen jeg flytta TV-en, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 64: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo III

    En gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Så spurte Glenn Hesler meg, om han skulle kjøpe med noe for meg, en gang, som han skulle til Sverige.

    Og da jeg var med fotball-laget, (Berger IL), til Gøteborg, mens jeg gikk på ungdomsskolen.

    Så kjøpte jo jeg, (og også mange av de andre på laget), oss pizza-snacks, mens vi venta på ferja til Moss, husker jeg.

    (På vei til Sverige, da.

    Ved ferjeterminalen i Horten).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den gangen, som Øystein Andersen, Glenn Hesler, Magne Winnem, Kjetil Holshagen og meg, var på campingtur, til Gøteborg, sommeren 1991.

    (Må det vel ha vært).

    Så så jeg noen sånne ‘bread-sticks’ da, i en matbutikk, i Sverige.

    Og grunnen til at jeg syntes, at de så artige ut.

    Det var jo fordi at de hadde pizza-smak, da.

    For jeg likte alt som hadde med pizza å gjøre da.

    (Eller hva man skal si).

    Sånn som pizza-smørbrød, (som var pizzafyll, som man skulle ha på brødskiver, som fantes på 80-tallet), pizza-snacks og selvfølgelig også vanlig pizza, i mange forskjellige varianter, med enten tjukk eller tynn bunn, da.

    Så da jeg fant Grissini breadsticks med pizzasmak, (som jeg ikke hadde sett før, i Norge), i en butikk i Sverige, på en ferie der.

    Så måtte jeg selvfølgelig kjøpe de, da.

    Jeg som var så glad i pizza, og omtrent ikke spiste noe annet enn Pizza Grandiosa, til middag, fra cirka midten av 80-tallet til et stykke ut på 90-tallet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde vel slutte å røyke, da Glenn Hesler spurte meg om det her.

    (Om det var noe han skulle kjøpe med til meg, i Sverige).

    Så jeg prøvde å tenke da, for å finne ut om det var noe, som jeg ønsket, i Sverige.

    Mens jeg gikk på ungdomsskolen, så var jo kinaputter det helt store.

    Men det var ikke akkurat noe jeg syntes var artig, som noen og tjueåring.

    Og røyking hadde jeg jo slutta med.

    Og jeg hadde masse øl stående i et lite kjøleskap, (som ingen andre brukte), på Ungbo der, da.

    (Øl som jeg hadde kjøpt en sixpack av, nå og da.

    (Med Ringnes 0.33 liters flasker.

    En six-pack som bare kosta drøye 50 kroner vel, på Rimi, på den her tida.

    Så de six-packene, de var de suverent billigste six-packene, på Rimi, (og kanskje i hele Norge, ihvertfall mer eller mindre), på den her tida, da).

    For å spare penger hvis jeg skulle ut på byen, (må det vel ha vært).

    (Siden en sånn six-pack kosta omtrent det samme, som en halvliter, på byen, da).

    Sånn at jeg kunne liksom drikke meg pussa hjemme, for en billig penge, før jeg dro ut på byen, da

    (Og da trengte jeg ikke å kjøpe så mye dyre halvlitere, på byen, for å bli litt sånn pussa, sånn at jeg ble litt mer sosial, og turte å drite meg ut litt, og prøve å sjekke opp damer, og sånn, da).

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg spurte Glenn Hesler, (etter å ha nesten vrengt hjernen min, for å prøve å finne ut, om det var en eneste ting, som jeg kunne komme på, som jeg ønska, fra Sverige, da).

    Og det var egentlig ikke noe spesielt jeg ønska der.

    Det eneste jeg klarte å komme på, det var de Grissini bread-sticks-ene, med pizzasmak, da.

    Så jeg sa det, at han kunne jo kjøpe med det, hvis han fant det.

    For det var egentlig ikke noe i Sverige, som frista så mye.

    Selv pleide jeg vel oftere å dra litt oftere til Danmark, enn til Sverige, for å si det sånn.

    Og jeg hadde jo vært mest i England, av utenlandske land.

    Så kanskje hvis han hadde spurt meg om det var noe i England, som han skulle kjøpe med for meg.

    Da ville jeg nok bedt han om å kjøpe med Cherry Coca Cola, Dr. Pepper, Aero-sjokolade og Hula Hoops BBQ Beef, osv.

    Men det var bare til Sverige, som han skulle, da.

    Og etter at jeg hadde slutta å røyke og drikke cola.

    Så hadde jeg liksom ikke så mange laster, eller svake sider, (eller hva man skal kalle det), igjen, da.

    Og jeg var ikke preget av ‘ladism’ heller, (som vel var noe som ble moderne seinere, på 90-tallet).

    (Nemlig at man har en gutteaktig livsstil, da).

    Så det var ikke sånn at jeg syntes at det var artig, å smelle kinaputter, som noen og tjueåring.

    (For å forklare om det).

    Og hvis jeg skulle kjøpe noe pornoblader, så ville jeg vel kjøpe det selv, (for å si det sånn).

    Og da kunne jeg jo bare gå til Narvesen, for eksempel.

    Istedet for å drite meg ut, ved å be Glenn Hesler, om å kjøpe med pornoblader for meg, da.

    Så det eneste jeg kom på, (i farta), det var om han kunne kjøpe med noen sånne pizza-Grissini, for meg, da.

    (Hvis han klarte å finne det).

    Siden han absolutt ville kjøpe med noe for meg, da.

    (Virka det som, ihvertfall).

    For jeg klarte ikke å komme på noe annet da, (må jeg si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da Glenn Hesler kom tilbake igjen, fra Sverige.

    Så leverte han meg en pakke, med hvitløk(!)-Grissini, da.

    Så da kunne han jo like gjerne ha spytta meg i trynet omtrent, (vil jeg si).

    (Og han forklarte heller ikke hvorfor han hadde tatt med feil slag, da).

    For det som jeg syntes at var såvidt litt artig, med de pizza-Grissini-ene, det var jo det, at de var med pizza-smak, da.

    Men jeg syntes ikke egentlig at pizza-Grissini, var _så_ utrolig artig, da.

    Men Glenn Hesler ville liksom absolutt kjøpe med noe for meg der da, (virka det som, ihvertfall).

    Så det var det eneste jeg kom på, da.

    Men hvitløk-Grissini.

    Det ville jeg vel aldri ha kjøpt selv, hvis jeg hadde sett det i en butikk, i Norge, for eksempel.

    Så dette ble bare som noe dumt, (og kanskje litt skuffende), for meg da, (vil jeg si).

    Så da lurte jeg på hva Glenn Hesler dreiv på med, (husker jeg).

    Siden han klarte å komme tilbake, fra Sverige, med hvitløk-Grissini, når jeg hadde bestilt pizza-Grissini, da.

    Men men, det veit han kanskje sjæl.

    (Det får man vel håpe på).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Så begynte Glenn Hesler plutselig en kveld, (var det vel), å si sånn ‘capish’, en god del ganger, i løpet av noe få setninger, da, (et uttrykk jeg aldri hadde hørt han bruke før, enda han, Øystein Andersen og jeg, nesten hadde vært som en gjeng, i et år eller to, noen få år, før det her, da).

    (Capish, (eller hvordan det skrives), det er jo italiensk for ‘forstår du’, (eller noe), vel).

    Så det var akkurat som om Glenn Hesler prøvde å hinte til meg, om at han var med i mafiaen, (eller noe), husker jeg.

    Men jeg tenkte vel det, at det kan jo ikke være mulig.

    For det finnes jo ikke noe mafia i Norge.

    Det er jo bare i USA og Italia, at de har mafia.

    Så jeg slo det bare fra meg, og tenkte ikke noe mer på det her, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler, han fikk også nesten et slags ‘anfall’, en gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo, (husker jeg).¨

    (En gang han satt i stua der, vel).

    Da sa han plutselig noe sånt som, at ‘var det ikke Øystein, som var kameraten din?’.

    Med en slags bebreidende, (eller muligens trist), tone, da.

    Men det var jo først Tom Ivar Myrberg, som var kameraten min.

    (Eller ihvertfall klassekameraten).

    Og så introduserte jo han meg for sin kamerat, (og nabo), nemlig Kjetil Holshagen, og Tom Ivar Myrberg flytta jo så like etterpå til Drammen, (sammen med søsknene sine), på ‘lasset’ til foreldrene sine, da.

    Og Så introduserte Kjetil Holshagen meg for Øystein Andersen.

    For Kjetil Holshagen dro jo med Øystein Andersen hjem til meg, i Leirfaret 4B, en gang.

    Og faren min fortalte meg også, på rundt den samme tida, at Øystein Andersen var adoptivsønnen, til kusina hans, Reidun.

    Så Øystein Andersen var tremenningen min, (eller adoptiv-tremenningen, da).

    Så jeg kunne jo liksom ikke nekte Øystein Andersen, å henge oppe hos meg, hvis han var med Kjetil Holshagen, (som jo var min bestekamerat, på den her tida, må man vel si, ihvertfall mer eller mindre).

    Og resten kjente jo Glenn Hesler til.

    Glenn Hesler og jeg, vi ble jo kjent med hverandre, gjennom Øystein Andersen.

    Og det var jo Glenn Hesler, som plutselig hadde spurte meg, om ikke jeg kunne hjelpe han, med å få et rom, i Ungbo-leiligheten, hvor jeg bodde, som den lengstboende beboeren i, (noen måneder etter at jeg var ferdig med militæret, da).

    (Og dette var noe som kom overraskende på meg da, husker jeg.

    (At Glenn Hesler ville bo på Ungbo).

    Så det var ikke sånn at dette var noe som jeg hadde foreslått, (for eksempel).

    Eller at dette var noe som vi hadde diskutert angående tidligere.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og Glenn Hesler, han må da jo ha visst om det, at Øystein Andersen, plutselig hadde dukka opp, på Ungbo der, og bare sagt, (liksom rett ut av lufta), til meg, at han ikke ville være kamerat med meg lengre.

    (Sommeren/høsten 1993, (må det vel ha vært).

    Like etter at jeg var ferdig, med militæret).

    Og uten at Øystein Andersen vel ga noen grunn, til det her, da.

    Så det var jo rimelig rart da, (må man vel si).

    Men jeg måtte jo være sterk, på den her tida.

    For jeg var jo delvis arbeidsledig, og søstera mi Pia, hu var jo hjemløs, så hu hadde flytta inn, på rommet mitt, på Ungbo, og sov på en madrass, på gulvet der, da.

    Så Glenn Hesler visste vel det, at Øystein Andersen og jeg, ikke var kamerater lengre, (på den tida, som Glenn Hesler bodde, på Ungbo).

    Og Glenn Hesler, han må vel ha huska det, at det var han, (og ikke jeg), som hadde ønska det, at han skulle bo på Ungbo der, (hvor blant annet Pia og jeg selv bodde, fra før Glenn Hesler flytta inn der, da).

    (Så det var jo sånn at jeg gjorde Glenn Hesler en tjeneste, da.

    Siden jeg skaffa han rom på Ungbo, ved å prate for han, med Ungbo-dama, en gang som hu var innom, på Ungbo der, da).

    Så hvorfor Glenn Hesler spurte meg om det her.

    På en sånn ‘klagete’ måte, (må man vel kalle det).

    Om det ikke var Øystein Andersen jeg egentlig var kamerat med.

    (Og ikke han selv, (mente han vel kanskje)).

    Nei, det veit jeg ikke.

    Da var det kanskje sånn, at jeg kunne ha begynt å tulla, og sagt det, at Glenn Hesler hadde begynt å bli senil, (eller noe sånt).

    Men jeg vitsa vel ikke bort det her, da Glenn Hesler kom med den her klaginga si, (må man vel kalle det).

    Nei, for det virka vel som at noe var galt kanskje, på den måten som Glenn Hesler sa den her setningen, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg svarte vel ikke noe, på det her, men jeg ble vel kanskje litt satt ut, da.

    Siden jeg nok syntes at dette var en rimelig rar ting å si, da.

    Jeg tenkte vel kanskje det, at det nok måtte ligge noe bak den her ‘sytinga’, da.

    Men hva som lå bak, det forklarte ikke Glenn Hesler noe om, da.

    Og jeg ble vel litt ‘frika ut’, av det her da, (må man vel si).

    For Glenn Hesler, han spurte jo om noe som han måtte vite om selv, da.

    Så jeg visste vel ikke helt hva jeg skulle svare da, (tror jeg).

    Så jeg sa nok ikke noe, da.

    Men jeg var vel kanskje på vei inn på rommet mitt, eller noe sånt, da.

    Så jeg så vel kanskje bare litt rart på Glenn Hesler da, (i farta), eller noe.

    Og jeg lurte vel kanskje på hva søren det her skulle bety, da.

    Og jeg håpet vel kanskje på at Glenn Hesler kom til å bli ‘normal’ igjen da, (hvis jeg bare lot som ingenting), kanskje.

    (Noe sånt).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 62: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo

    En gang, mens jeg bodde på Ungbo, og jobbet på Rimi Nylænde.

    Så hadde Magne Winnem invitert meg, til å besøke han og kona hans Elin, i leiligheten deres, i Avstikkeren, på Bergkrystallen.

    For å se på the Simpsons(!), på TV2, (eller om det var på TV3).

    (Etter jobben en dag, på Rimi Nylænde).

    Jeg måtte gå forbi Rimi Munkelia, (eller ihvertfall nesten bort til Rimi Munkelia, for veien delte seg vel like før den butikken, vel), og så forbi to Prix-butikker, (som de hadde oppe på Bergkrystallen der, da), husker jeg.

    De har også en egen T-banestasjon, på Bergkrystallen forresten, noe som vel er ganske kjent.

    Siden det jo er en endestasjon, (for Lambertseterbanen), så står det jo ‘4 Bergkrystallen’, på mange av T-bane-togene, i Oslo.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det var ved dette besøket.

    (Som jeg husker at jeg syntes at var litt merkelig.

    Hvem inviterer folk på besøk bare for å se på the Simpsons, på TV, liksom?).

    At Elin og Magne Winnem, ba meg om å kikke, i fotoalbumet sitt.

    Og jeg så på bilder av Elin og Magne Winnem og slektningene deres da, (må det vel ha vært).

    Og plutselig, (midt i familiealbumet), så dukker det opp et bilde, av Sophie, fra Rimi Karlsrud.

    Og da det bildet, av hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, dukka opp.

    Så mener jeg at det var sånn, at Elin og Magne Winnem, liksom betraktet ansiktet mitt, da.

    Liksom for å prøve å lese, om jeg hadde noen følelser, for hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den veien som Christell bodde i, på Skøyen, i 1995, den het vel forresten Hoffsveien, (mener jeg å huske).

    (Den samme veien, som mora til Anders Behring Breivik, bor i vel, forresten).

    Jeg var ikke der noe, etter 1995.

    Så jeg tror at Christell må ha flytta tilbake til Drammen, en gang, tidlig i 1996, (eller noe).

    (Men dette vet jeg ikke helt sikkert, da).

    Christell begynte så å jobbe som ambulansesjåfør, ikke så lenge etter det her, vel.

    (Husker jeg at Pia fortalte, en gang).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg begynte å jobbe som leder, på Rimi Nylænde, i 1994.

    Så måtte jeg forresten, (etterhvert ihvertfall), tegne fruktplakater, husker jeg.

    Dette var som et mareritt for meg, husker jeg.

    (Selv om vi vel såvidt hadde hatt om plakattegning, på handel og kontor, på Sande videregående).

    Så jeg brukte langt tid, på å tegne disse plakatene, da.

    (Som egentlig skulle tegnes mandag morgen, da.

    Ettersom vi fikk de nye fruktprisene, på faks, hver fredag, (var det vel).

    Og de prisene ble så lagt inn på kassene.

    (Uten at jeg husker helt hvordan dette ble gjort).

    På tidligvakta på mandag, da).

    Men jeg var så dårlig, til å tegne fruktplakater.

    Så en av de første gangene, som jeg skulle ha tidligvakt, (altså jobbe som den eneste lederen, fra klokken syv om morgenen), på en mandag.

    Så bare tok jeg med tusjene og noen blanke plakater, med meg, på T-banen, til Ellingsrudåsen, (etter å ha jobbet, fra 7 til 19, på lørdagen).

    Også satt jeg i stua på Ungbo, og tegna fruktplakater, på søndagen da, (husker jeg).

    Mens både Axel og Pia også satt i stua der, (og så på TV og prata, vel), husker jeg.

    (Men likevel, så var det mye mindre stressende, å tegne fruktplakatene, på Ungbo, da.

    For hvis jeg skulle ha tegna de på Rimi, så hadde jeg antagelig blitt avbrutt hele tida.

    (At kunder eller medarbeidere, som trengte hjelp, med et eller annet, da).

    Og annet arbeid, som rydding av hyller, med mere, ville nok ha blitt forsinket, da.

    Og jeg pleide også å være så trøtt, når jeg begynte klokken sju, om morgenen.

    At arbeid som ikke var rutinearbeid, det ble liksom som et mareritt, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg ble også hakket litt på, på grunn av det, at jeg ikke var så flink, til å tegne plakater da, (husker jeg).

    Butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu gjorde en gang et poeng av det, (på et personalmøte, eller om det var en personalfest, eller en varetelling, eller lignende, rundt begynnelsen av 1995 da, antagelig).

    At hu lot meg lage fruktplakater, selv om de ikke så noe fine ut, da.

    (Sa hu til en ‘flokk’ medarbeidere, mens jeg også var der da, husker jeg.

    For da ‘lærte jeg det’, (var det vel), at hu sa).

    Så jeg fikk også litt tyn da, (må man vel si), husker jeg.

    (Selv om jeg vel stort sett fikk bra tilbakemeldinger, fra butikksjef Elisabeth Falkenberg og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, på arbeidet mitt, som assistent, på Rimi Nylænde.

    En gang, mens jeg lærte å ta Ringnes-bestillinga, (mens Ringnes fortsatt leverte Coca-Cola-produktene også), så sa for eksempel butikksjef Elisabeth Falkenberg til meg, at ‘du skjønner jo alt i verden, du’, (eller noe lignende)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 58: Jula 1995

    Jula 1995, så var det eneste stedet jeg var invitert, det var til Haldis og dem.

    (Pia skulle vel være hos bestemor Ingeborg, (eller om det var hos mora vår), på julaften, da.

    Men jeg fikk vel aldri noe invitasjon dit, som jeg kan huske, ihvertfall).

    Haldis og dem, de skulle denne jula feire på Bergeråsen, (i Havnehagen der), og ikke i Drammen, (som året før).

    Det ble sagt av faren min, på telefonen vel, (hvis ikke det var Pia som sa det her), at hvis jeg tok toget til Sande, på julaften, så ville Christell kjøre og hente meg der, da.

    Men da jeg kom til Sande, så var det faren min som stod og venta på meg, i en bil, ved Sande togstasjon der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom fram til ‘Haldis-huset’, så satt Christell i sofaen der, (var det vel), og leste Drammens Tidende da, husker jeg.

    Mens hu prata høyt ut i stua, om en film som gikk på kino, på den her tida, som het ‘En engelskmann som gikk opp en ås’, (eller noe sånt).

    (Så da jeg kom tilbake til Oslo igjen, så lurte jeg på, om Christell hadde hinta om, at hu ville bli bedt ut på kino, eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen ting som hendte, før middagen, den her julaftenen, (må det vel ha vært).

    Det var at jeg overhørte det, at Christell og hennes eldre halvbror, Jan Snoghøj, prata høyt sammen, mens Christell var på badet der.

    Jan Snoghøj sa det, (til Christell, da), at han syntes det, at Christell hadde så mye hår, på musa si.

    (For han hadde sett musa hennes en gang, mens hu hadde dusja, var det vel, at han sa).

    Christell svarte det, at hu hadde prøvd å barbere beina, en gang, og etter det så hadde det kommet ut noen svære, svarte hår, (sånn at hu alltid hadde måttet barbere beina sine da, etter det her).

    (Noe sånt).

    Så hu ville ikke barbere musa si, da, (fortalte hu).

    Jeg holdt bare kjeft når dem prata om det her da, forresten.

    For jeg syntes at dem prata om litt vel private ting da, (for å si det sånn).

    (Og jeg veit ikke hvorfor de prata så høyt.

    For de måtte jo skjønne at jeg også kunne høre det her, da.

    Og ikke veit jeg hvorfor Jan Snoghøj blanda seg opp i om lillesøstera hans barberte fitta si, eller ikke, heller).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Under middagen, så viste jeg fram det nye førerkortet mitt, (som jeg nettopp hadde fått meg), til folka ved bordet der, da.

    Jeg hadde jo fått lappen, den samme uka, eller noe.

    Og jeg veit ikke om faren min og dem, hadde fått med seg det, at jeg hadde fått lappen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen ting jeg husker, det var at denne jula, så hadde jeg plutselig fått så mange kviser.

    Det hendte at jeg hadde en eller to kviser.

    Men denne jula, så hadde jeg plutselig fått kanskje tjue kviser da, (eller noe).

    Så jeg lurte på om dette var fordi jeg hadde anstrengt for mye, under oppkjøringa, (som var midt i julestria, for butikken som jeg jobba i), osv.

    Eller om det var fordi noen hadde putta noe rart i maten min, eller lignende.

    For jeg lagde jo sånn selvlaget Bostonpostei-aktig leverpostei, (i den Tupperware-boksen til Wenche), mye av den tida, som jeg bodde, på Ungbo der.

    Så noen kan ha tulla med den, for eksempel, (hvis jeg spiste det, på den her tida også, da).

    Jeg syntes ihvertfall at det her var rart, da.

    Men jeg tørr ikke å si noe sikkert.

    (Og de her kvisene mener jeg at jeg overhørte, at Christell kommenterte, (ovenfor Jan Snoghøj vel), ved matbordet, da.

    Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen ting jeg husker, fra den her julemiddagen.

    Det var at jeg satt på springen, på doen, når jeg gikk på do, under middagen.

    Og da kommenterte dem det, ute i stua, (husker jeg, at jeg overhørte).

    At det ikke var vanlig å sette på springen når man bare skulle pisse.

    Det var visst bare vanlig, hvis man skulle drite, da.

    Så dem la merke til sånne her ting om meg da, skjønte jeg.

    (Og jeg var kanskje var for sånt, etter at jeg hadde fått høre det, på vorspielet, til julebordet, til Rimi Nylænde, det her året, (noen uker tidligere), at jeg hadde sunget i dusjen, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen merkelig ting, (må man vel si), som hendte, den her julaftenen, da.

    Det var det, at plutselig, så forsvant Haldis Humblen og Jan Snoghøj fra stua og kjøkkenet, i Haldis-huset der.

    Og da, så var det bare Christell, faren min og jeg, som var igjen, ved middagsbordet der, da.

    Og plutselig, så gikk Christell, og stelte seg bak faren min.

    Og begynte så å ta han på skuldrene, da.

    Så da begynte jeg å lure på hva det var som foregikk, husker jeg.

    Hadde Christell og faren min et forhold?

    Nei, det fikk jeg meg ikke til å spørre om, husker jeg.

    Så da fikk jeg litt sjokk, må jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker ikke helt om jeg lå over, hos bestemor Ågot, på Sand, den her jula også.

    (Som jeg hadde gjort, to år tidligere, da jeg også feira jul, hos Haldis og dem, på Bergeråsen).

    Men sommeren etter, (sommeren 1996), så bodde ihvertfall Ågot, på sykehjemmet i Svelvik, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Uansett om det var sånn, at jeg lå over hos bestemor Ågot eller hos Haldis og dem, natt til første juledag.

    Så var det ihvertfall sånn, at jeg satt på med Christell, (husker jeg), inn til Drammen, på første juledag.

    (Noen må ha tilbudt meg å sitte på med henne, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Christell, hu sa det, at jeg burde kjøpe meg bil, for da fikk jeg meg sikkert dame, (husker jeg).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens vi kjørte ute ved Glassverket der, (var det vel), like før Drammen da, (på Svelvikveien).

    Så sa plutselig Christell: ‘Faen purken!’.

    Og så spurte jeg Christell om hvorfor hu var så redd for purken, (som tydeligvis kjørte bak oss, i en sivil politibil, da).

    Men da svarte ikke Christell noe, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da vi kom fram til Drammen jernbanestasjon der.

    Så fortalte Christell meg det, mens jeg gikk ut døra.

    At hu skulle kjøre til parkeringsplassen, ved Gulskogen Senteret der, og burne på isen.

    (Noe som jeg syntes at hørtes merkelig ut, for en ung dame, på 23 år vel, å drive med, da.

    Så da sa jeg vel ikke noe, mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.