Stikkord: Unse Heegaard

Nå ser jeg, inni hodet mitt, konturene av en krig i Ribsskog-familien.

Da har vi nok mora mi, Karen Ribsskog, som døde for 10 år siden, på anti-Illuminati-sida.

Og bestemor Ingeborg og onkel Martin og tante Ellen og søstra mi Pia, er nok på Illuminati-sida.

Og vel også faren min.

Så er det meg som ikke er involvert da.

Men jeg tror, at mora mi, har sendt meg til faren min, muligens i noe slags samforståelse med politiet i Larvik.

Noe sånt.

Fordi mora mi lot meg sitte på trappa på Larvik politistasjon, som guttunge, da jeg var 8-9 år, i en time nesten, mens hu prata om noe, som hu ikke ville fortelle meg om.

Og vi bodde bare noen hundre meter unna politistasjonen, så hvorfor ville mora mi, dra meg med ned dit, for å sitte på trappa der, i nesten en time, mens en konstabel i sivil, dukka opp etter 20 minutter, eller noe?

Det forstår jeg ikke.

Så her blir jeg sendt rundt på noen måte, virker det som for meg.

Men bestemor Ingeborg og tante Ellen, de var lystige, må man vel si, i begravelsen til mora mi.

Faren min, han var ikke så lystig, men han klagde på at eksospotta ikke var ordentlig festa på bilen min.

Så sånn var det.

Mer da.

Jo, da jeg gikk første klasse, på Østre Halsen skole, så fikk vi i oppdrag, i en håndarbeid-time da, like før jul, 1977 vel, å lage en heks.

Og da sa mora mi, at den skulle jeg gi til bestemor Ingeborg.

Så her har vi nok fasiten, mistenker jeg.

Og da måtte jeg holde maska da, på julaften da, i Nevlunghavn, for jeg var ikke så fan av bestemor Ingeborg, jeg heller.

Nei, hun prata noe om at folk med blå øyne kom til å dø ut, og sånn, på den tida her, til meg, som hadde blå øyne.

Og mer da.

Hun og jeg krangla om dansketida, for jeg hadde lært på skolen, at danskene underprioriterte Norge, under dansketida da.

Så sånn var det.

Åndslivet led visst dårlige kår, i Norge, under dansketida.

For alle bøker, som f.eks. bibler osv., befant seg i Danmark da.

Men mormora mi, hu ble sur, når jeg lagde et poeng ut av dette, og bare uff-et seg nærmest, over at jeg nevnte bibler da, det var irrelevant, forstod jeg.

Så sånn var det.

Og mormora mi, hun var litt sånn skrullete nesten, så hun bærer nok nag til meg, for de tingene her enda.

Så sånn er det.

Men men.

Så jeg lurer på om skillelinjene går noe sånn her.

Selv om det er ganske vanskelig å si sikkert, om bestemor Ingeborg osv.

Hm.

Men noe er det ihvertfall.

Tante Ellen er nok illuminist ihvertfall, eller noe slikt.

Hun sendte noe håndlaget godteri, uten noen forklaring, da jeg skulle flytte til faren min, fra mora mi.

Og da dytta mora mi meg ned trappa, som om det var noe skummelt med pakkene som tante Ellen sendte, som postmannen hadde trykka gjennom postluka i døra, i Jegersborggate.

Sånne pakker sendte også tante Unse, i Danmark, var det vel, som jeg nesten ikke visste hvem var.

Det var ikke tanta mi, men muligens tanta til mora mi.

Hun sendte sånne ‘klynger’ med mange små julegaver, bundet sammen da, husker jeg.

Så det var jo litt morsomt da, selv om jeg ikke var så flink til å sende takkebrev, som søstra mi.

Og jeg ba en gang søstra mi, og også takke for meg.

Men hun ville ikke skrive ‘hilsen Erik og Pia’, eller ‘hilsen Pia og Erik’, sånn at jeg slapp å skrive.

Neida, men hun skrev sånn ‘Erik hilser’.

Det var ikke det jeg mente da.

Jeg syntes ikke det var så barskt å skrive sånn brev til ‘tante’ Unse da, som jeg ikke kjente.

Men jeg prøvde å få søstra mi til å gjøre det, da jeg var i kanskje 14-15 års alderen da, eller noe.

Men det funka ikke.

Så det var ikke sånn at jeg råda over søstra mi, neida hu råda nok over seg selv, det var ihvertfall ikke jeg som rådde med henne.

Hun var oppe hos meg, i Leirfaret da, en gang, den jula.

For jeg hadde spist opp marsipangrisen, tror jeg, som hun fikk av bestemor Ingeborg, eller rappa en tier eller noe.

Jeg var litt slem som tenåring.

Så da dukka hu opp i Leirfaret da, med brev fra bestemor, om det her da.

Mens jeg ikke var så flink til å skrive sånn brev, til bestemor Ingeborg og ‘tante’ Unse da, som jeg så på som litt som en slags jente-greie.

Så sånn var det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog