Plano is also considered to be one of the best places to live in the USA:
In 2005, Plano was designated the best place to live in the Western United States by CNN Money magazine. In 2006, Plano was selected as the 11th best place to live in the United States by CNN Money magazine.[3] In addition to its many industries and good-quality living, Plano has excellent schools that consistently score in the top few percent of the nation, and has been rated as the wealthiest city in the United States by CNN Money [3]with a poverty rate of under 6.4%. In 2008, Forbes.com selected Plano along with University Park and Highland Park as the three “Top Suburbs To Live Well” of Dallas.[4] Plano was also declared “Most Affluent City” in 2008 by the United States Census Bureau.
I think this means that these people are eighter the Ku Klux Klan or Hillbillies(?)
PS 6.
When I was elleven or twelve, my father took me with on a weekend-trip by car, to Karlstad, in Värmland, in Sweden.
And there, on the Saturday, I think it was, he brought me to an American-store/shop, or something.
They had Dixie-flags and Stars and Stripes.
I think the shop was closed, more or less, and it wasn’t like it was in a High-street, or anything like that.
The shop was quite hidden, I seem to remember, and with no customers except for me and my father.
My father insisted on me to get a brown leather bomber-jacket.
For some reason.
This I think must have had some symbolic(?) meaning, this jacket, but I can’t say exactly which meaning it had.
(But some other kids on Bergeråsen stole it, while I played fotball, and hid it, and it was refound a year later or so, but then it looked much older, than a year old, with holes in it and stuff).
But anyway.
My father also wanted me to have a Dixie-flag.
With an X almost, on it, with stars on.
But I had seen the ‘Dixie’-flag, in a mens-magazine called ‘Vi Menn’, that my father bought.
And it was assosiated with some nazi’s, or Ku Klux Klan, or something like that, I seemed to remember then, in Karlstad.
So I said I rather wanted the Stars and Stripes.
Because America was very looked up to, in Norway, in my familiy, (by my father especially, he listened to Elvis but also Beatles etc, and drove a Ford Lincoln Continental car and other American (but also German) cars), at least, and also by many other people, in the 70’s and 80’s.
So I had the Stars and Stripes hanging on my wall, till I was 19.
A big flag, like a real flag.
A mate of mine, in class, Espen Melheim, found the jacket, the next spring.
I returned it to my father, in the plastic-bag that Espen gave me it in.
Even if the jacket looked very old then.
But my father got disapointed, or hurt, when he saw the jacket then, I think.
But it wasn’t very comfortable, to wear.
And, it wasn’t the nicest brown colour, really.
And it was warm, to wear, in the early automn.
And I wasn’t that preoccupied with clothes at that age, so I didn’t really notice properly, that the jacket was gone.
in the USA i think most guys wouldnt be bothered by it unless he is a woosy – the girls might get a schlong or two swung at them though cause there’s always one real idiot in the group isnt there Posted 1 hour ago by “Beinrich_Bimmler” (R)
Quote | Flag Comment (0) Delete Comment?
Ok,
if this has happened, at the T�yenbadet, in Oslo, that the female washing staff had been washing the all age mens changing room and showers within the opening hours, or at a primary school in Norway, then it would have been a scandal in Norway.
But I guess you are thinking about a private gym, you probably don’t have public gyms in the USA, do you?
In Norway, I think people tend to think that public places should be decent.
It’s like when you go to the library, you don’t expect that the cleaning woman is going to wash the urinal during the opening hours there, or how is this in the USA, have you got public libraries there?
Posted 20 mins ago by “johncons” (R)
Quote | Flag Comment (0) Delete Comment?
PS.
I was at Detroit Airport, in 2005.
And there weren’t any Norwegian (My first language) immigration/holiday-forms, and there weren’t any forms in English.
But then they had a immigration-employee there, that you reminded me of now.
He screamed at me across the hall, ‘sprechen sie Deutch’.
He screamed at me, if I spoke German.
(Since the flight was from Franfurt, ant the Lufthansa-employee didn’t give me a form, aboard the fligth).
Norway was occupied by nazi-Germany, during WWII, so I didn’t like being screamed at in German, so I screamed back ‘nicht sehr gut’, since the only German I know, I’ve picked up from holidays etc, since my aunt used to live in Switzerland.
So I don’t think the situation is that good in America any longer, since you can’t afford to print forms in other languages than French and German and Spanish.
But anyway, I was sent back to Europe by the Immigration-police, (who spoke American-English, and not German), so I don’t think I’ll go back anyway, and risk that this will happen again.
So it isn’t really a problem for me with the forms.
Your picture just reminded me of the airport immigration-control staff.
But that’s how it is sometimes I guess, that one get’s flashbacks like this.
Uten at jeg vet nøyaktig hvem som kødder hvor mye nå.
Men jeg tror hovedfaren, for norske folk, det må være den jødisk/amerikanske koalisjonen, om man kan kalle den det.
De samme som muslimene og anarkistene kjemper mot, i Oslos gater, på vegne av palestinerne.
Men disse er det også som undertrykker nordmenn, ved hjelp av CIA og Illuminati og mafia osv., og som kontrollerer mye av Sør-Norge, ihvertfall, virker det som for meg.
Og at dette har foregått siden andre verdenskrig.
Men jeg vet ikke egentlig hvordan det er i Oslo nå.
Om nordmenn blir undertrykt av muslimer f.eks., som det kanskje har virka som noen ganger vel.
Det skal ikke jeg uttale meg om.
Men jeg tror hovedfaren for norske folk, det er USA/Israel, som har en kamp mot alle som ikke lar seg underkaste, virker det som.
Og spesielt norrøne folk, virker det som.
Kanskje det er pga. Hams forbannelse, fra bibelen, eller fordi norske folk ofte ikke tror på Gud.
Jeg vet ikke helt nøyaktig, men jeg merker at det amerikansk/israelske Bilderberger-nettet, ligger klamt over Norge og Østlandet, med mafia og CIA og det hele, det tror jeg nok.
De som så filmen Max Manus, de la kanskje merke til en litt streng figur som holdt til på Grønland, og andre steder i Oslo, og som var med i motstandsbevegelsen mot tyskerne under krigen.
Og som hadde kringle som kodeord.
Jens Christian Hauge jobbet for forløperen til CIA under krigen, han fikk hæren under politisk styring, han solgte tungtvann til Israel, han var Bilderberger, han var først sekretær i en Hjemmefront-regjering som ikke ble noe av, så i en Gerhardsen-regjering, med nytt medlemskap i Arbeiderpartiet.
Det var vel litt rart, at statsministerens sekretær ble arvet fra en regjering til den neste?
Var det Hauge som var USAs og Israels mann i regjeringen, (og i hjemmefronten)?
Var det derfor han ble arvet?
Jeg lurer på hvorfor vi i Norge skal ha så sterke bånd til USA, (vi er nesten som den 51. staten), og Israel.
Disse landene er på helt andre steder på jordkloden, enn der Norge er.
Jeg mener dette er merkelig.
Hvordan skjedde dette, jo jeg mener Hauge har mye av æren for dette.
Og under krigen gikk han opp i gradene ettersom Gestapo arresterte andre i motstandsbevegelsen.
Kan Gestapo også ha vært ha vært med på lag med de samme kreftene i USA og Israel som Hauge jobbet for?
At Hauge fikk hjelp av Gestapo til å rykke opp i Hjemmefronten og dermed havnet han i en maktposisjon etter krigen, og fikk dyttet Norge inn i USAs interessesfære?
Jeg mener det kan se slik ut.
Men jeg skal finne linken til Wikipedia, så kan man dømme selv.
Jeg setter veldig stor pris på at dere inviterte meg for å være her i aften.
Dere har et stort ansvar i disse dager, og en artikkel jeg leste, for en tid siden, minnet meg om hvor spesiellt tungt, byrden av vår tids hendelser, ligger på deres yrkes (avisutgivernes) skuldre.
Dere husker kanskje, at i 1851, så ansatte the New York Herald Tribune, som var sponset og ble publisert av Horace Greeley, en obskur journalist, med navn Karl Marx.
Vi blir fortalt, (i artikkelen), at utenrikskorrespondent Marx, som var helt blakk, og som hadde en syk og underernært familie, hele tiden, ba Greeley og administrerende direktør, Charles Dana, om en økning i hans allerede relativt høye lønn, på $5 pr. artikkel, en lønn som han og Engels, utakknemlig omtalte som den ‘værst mulige småborgelige utnyttelse’.
Men når alle hans henvendelser om lønnsforhøyelse ble avvist, så kikket Marx seg om etter andre måter å oppnå inntekter til livets opphold, og også berømmelse, på. Han brøt etterhvert forbindelsen med the Tribune, og dedikerte heller sine evner, på heltid, til å jobbe med den ideen, som senere ga verden kimen til Leninisme, Stalinisme, revolusjon og den kalde krigen.
Hvis bare denne nevnte kapitalistiske New York-avisen, hadde behandlet han litt snillere, hvis bare Marx hadde fortsatt som utenrikskorrespondent, så hadde kanskje historien blitt anderledes. Og jeg håper alle avisutgivere vil ha denne lærepengen, friskt i minne, neste gang, som de mottar et henvendelse fra en fattig korrespondent, som vil medføre en liten økning på utgiftskontoen til en obskur avis.
Jeg har valgt ‘presidenten og pressen’, som tittel på mitt foredrag her i kveld. Noen vil kanskje hevde at en bedre tittel, ville vært ‘presidenten mot pressen’, men det er ikke med en slik innstilling, som jeg taler her ikveld.
Men, på en annen side, så er det sant, at da en velkjent diplomat, fra et annet land, forleden krevde, at innenriksdepartementet, skulle tilbakevise anklager, mot denne diplomatens kollega, fra visse aviser, så var det unødvendig, for statsadministrasjonen, å nevne, at de ikke var ansvarlige for pressen, siden pressen allerede hadde gjort det klart, at de ikke var ansvarlige for denne statsadministrasjonen.
Uansett, så er det ikke min hensikt her i kveld å levere det vanlige angrepet på den såkalte enparti-pressen. Tvert imot, i de siste måneder, så har jeg sjelden hørt noen klager på politisk partiskhet, fra pressen, untatt fra noen få republikanere. Det er heller ikke min hensikt, å diskutere, eller forsvare kringkastingen av presidentens presse- konferanser på TV. Jeg tror det er en stor fordel, at ca. 20 millioner amerikanere, regelmessig følger med på disse pressekonferansene, og på den måten får observere, hvis jeg får lov å kalle den det, den skarpe, intelligente og høflige oppførselen, som deres Washington-korrespondenter utviser.
Disse kommentarene, går heller ikke inn på temaet som omhandler, at pressen burde respektere, at enhver president, og hans familie, burde ha rett til å ha en viss grad av privatliv.
I løpet av de siste månedene, så har deres Hvite hus-reportere, og fotografer, vært med på regelmessige kirkebesøk, noe som sikkert ikke har vært til skade for dem.
På den annen side, så er jeg klar over, at deres medarbeidere og fotografer, muligens nok klager over, at de ikke lenger, får lov å ha like mange gratis-medlemskap hos de lokale golfklubbene, som de pleide å ha før.
Det er sant at min forgjenger, ikke hadde noe imot, som jeg har, bilder som illustrerer ens golfferdigheter. Men så traff han heller aldri en Secret Service mann i hodet med golfball, når han spillte golf, heller. Det temaet jeg ønsker å ta for meg i kveld, er et mer edruelig et, som går på omtanke for avisutgivere, såvel som redaktører.
Jeg vil snakke om våre felles ansvar ovenfor en fare som felles angår oss. De siste ukers hendelser, kan kanskje ha hjulpet, til å sette lyst på (‘illuminate’) denne faren, for noen av oss. Men selve farens store dimensjoner, har man kunnet se, i horisonten, i mange år allerede. Uansett hva våre håp for fremtiden måtte være – i forbindelse med å redusere denne faren, og også i forbindelse med å leve med den – det er ingen måte man kan unnslippe tyngden eller helheten av denne utfordringen for vår eksistens og for vår sikkerhet. – en utfordring, som møter oss på en utradisjonell måte i alle sider av våre liv.
Denne dødelige faren, gjør at vårt samfunn, nå trenger to nødvendigheter, som direkte angår både presidenten og pressen. To nødvendigheter, som kanskje virker nesten motstridende, men som må gjenforenes og fullføres, hvis vi skal klare å møte denne risiko for vår nasjon. Jeg viser for det første, til nødvendigheten av, en mye større grad, av informasjon til offentligheten, og for det andre, så viser jeg til, nødvendigheten av en mye større grad, av hemmeligholdelse, i samfunnet.
Ordet ‘hemmeligholdelse’, har en dårlig klang, i et fritt og åpent samfunn, og som folk, så har vi en arv og en historie, hvor motstand mot hemmelige samfunn, hemmelige eder og og til hemmelig fremferd, har stått sterkt. Vi avgjorde, for lenge siden, at faren ved overdreven og unlegitim hemmeligholdelse, av aktuell informasjon, langt overgikk farene, som brukes som argumentasjon, for å holde slik informasjon hemmelig. Selv idag, så er det av liten verdi, å prøve å bekjempe trusselen av et lukket samfunn, ved å imitere et slikt samfunns totalitære restriksjoner. Selv idag, så er det av liten verdi, av å sikre vårs nasjons overlevelse, om ikke vår nasjons tradisjoner også overlever. Og det er en overhengende fare for, at hvis det blir utrykt et behov for økt sikkerhet, så vil dette kunne bli brukt som unnskyldning, fra de som ønsker økt sensur og mindre åpenhet i samfunnet, til å få gjennomslag for nettopp dette. Dette ønsker jeg ikke å tillate, sålenge det er i min makt å hindre en slik utvikling. Og ingen tjenestemann, i min administrasjon, uansett om hans rang er høy eller lav, eller om han har en sivil eller militær stilling, burde tolke mine ord her i kveld, som en unnskyldning, for å sensurere nyheter, for å undertrykke opinionen, eller for å dekke over våre tabber eller for å tilbakeholde for pressen eller offentligheten, de faktaene, som de fortjener å få vite.
Men, jeg spørr hver avisutgiver, hver redaktør, og hver journalist, i nasjonen, om å tenke over sine egne standarder, og også om å gjennkjenne egenskapene til vår nasjons risiko. I krigstid, så har regjeringen og pressen, som hovedregel, enet seg, i et mål, basert mye på selv-dispilin, om å unngå, at uautoriserte avsløringer ovenfor fienden. I tider med en ‘klar og nærværende fae’, så har domstolene, hevdet, at selv rettighetene i ‘the First Amendment’ (av grunnloven), må undetrykkes, til fordel, for publikums behov av å ha en nasjonal sikkerhet.
I dag, så har vi ingen erklært krig – on uansett hvor tøff denne kampen vi kjemper nå (den kalde krigen, krigen mot kommunismen), enn er, så vil denne krigen aldri bli erklært, i en tradisjonell forstand. Vår måte å leve på, er under angrep. De som har gjort seg til våre fiender, er i frammarsj, rundt om på globen. Våre venners overlevelse, er i fare. Og alikevel, så skjer dette, uten at noen krig er erkært, ingen grenser har blitt krysset av marsjerende tropper, og ingen misiler har blitt avfyrt.
Hvis pressen forventer en krigserklæring, før de innfører en selvpålagt sensur, som under krigssituasjoner, da kan jeg bare si, at ingen krig, har noen gang, vært en større risiko, mot vår sikkerhet. Hvis du forventer at det først skal dukke opp en ‘klar og nærværede fare’, da kan jeg bare si, at faren har aldri vært større, og den nærvær, har aldri vært mer påtrengende.
Dette krever en endring, i anskuelse, en endring i taktikk, og en endring i mål – av myndighetene, av folket, av enhver forretningsmann og arbeidsleder, og av alle aviser. For vi har mot oss, verden rundt, en ensrettet og hensynsløs konspirasjon, som hoved- sakelig er basert på skjulte metoder, for å øke sin innflytelsessfære. – På infiltrasjon, istedet for innvasjon, på å nå sine mål gjennom korrupsjon og nedbrytelse snarere enn gjennom demokratiske valg, gjennom trussler snarere enn gjennom å la folk ta sine egne valg, gjennom geriljavirksomhet om natten, snarere enn gjennom miliæraksjoner om dagen. Dette er et system som gjennom bruk av autoritære midler, har bundet store menneskelige og materielle resursser, i det å bygge opp, ett tettmasket, og høyt effektivt maskineri, som kombinerer militære, diplomatiske, etterettnings, vitenskapelige og politiske operasjoner.
Dets forbredelser er skjulte, ikke publiserte. Dets tabber, blir begravet og ikke slått opp på førstesidene. Dets meningsmotstandere blir kneblet, og ikke hyllet. Inget utgifter blir satt spørsmålstegn ved, ingen rykter blir trykket, ingen hemmeligheter blir avslørt. Det dirigerer en kald krig, med en grad av krigsdisiplin, som inget demokrati, noen gang, ville hverken ønske eller håpe å oppnå.
Uansett, ethvert demokrati, gjenkjenner nødvendigheten av selvpålagt tilbakeholdenhet, når det gjelder området nasjonal sikkerhet. – og spørsmålet er, om denne tilbakeholdenheten, må skjerpes enda mer, hvis vi skal klare å motstå slike nevnte angrep, såvel som en eventuell innvasjon.
For fakta er, at denne nasjons fiender, åpent har skrytt av, at de har tilegnet seg informasjon, gjennom våre aviser, som de ellers ville ha måttet bruke agenter, for å klare å få tak i, gjennom tyveri, bestikkelser, eller spionasje, at denne nasjons hemmelige forberedelser, for å motstå fiendens hemmelige planer, har blitt åpenlyst tilgjengelige, for enhver avisleser, venn som fiende, at størrelsen, styrken og plasseringen og egenskapene til våre styrker og våpen, våre planer og strategier for deres bruk, har alle blitt detaljert og nøyaktig beskrevet i pressen og andre nyhetsmedia, i en slik grad, at det har vært tilstrekkelig, for å dekke informasjons- behovet, for enhver fremmed makt, på dette området, og at det, ved minst et tilfelle, har blitt publisert informasjon om et hemmelig system, som brukes for å overvåke satelitter, med den konsekvens, at adskillig tid og penger måtte brukes for å utføre endringer på dette systemet.
Avisene som publiserte disse artiklene var lojale, patriotiske og velmenende. Hvis vi hadde vært i åpen krig, så ville de utvilsomt valgt å ikke publisere slike artikler. Men, i fraværet av åpen krig, så så de bare på temaet i et journalistisk perspektiv og ikke i et nasjonalt sikkerhetsperspektiv. Og mitt spørsmål her i kveld er om ikke et slikt nasjonalt sikkerhetsperspektiv, skulle ha blitt brukt, i denne saken.
Dette spørsmål er det dere i pressen som må besvare. Ingen offentlig tjenestemann burde svare på det for dere. Ingen tiltak fra myndighetene, burde legge restriksjoner på pressen. Men jeg ville sviktet min plikt overfor nasjonen, med tanke på alle de forpliktelsene vi nå har og alle de virkemidlene vi har, for å møte de forpliktelsene, hvis jeg ikke brakte dette spørsmålet frem til dere, og oppfordret dere til å tenke nøye igjennom dette.
Ved mange tidligere anledninger, så har jeg sagt – og våre aviser har hele tiden sagt – at dette er tider som kaller til enhver medborgers evne til å ofre og evne til selvdisiplin. De kaller alle medborgere om å veie opp ens rettigheter og bekvemmeligheter opp mot ens forpliktelser for vår felles sak. Jeg kan neppe tro at de medborgerne som jobber i avisbransjen ser på seg selv som untatt fra dette kallet.
Jeg har ingen planer om å etablere et ‘Office of War Information’ for å styre flommen av nyheter. Jeg foreslår ingen nye former av sensur eller nye typer av sikkerhets- klassifiseringer. Jeg har ingen enkel løsning på det dilemmaet som jeg har fokusert på, og jeg ville ikke prøvd å gjennomføre denne løsningen med makt, hvis jeg hadde hatt en slik løsning. Men jeg ber de som jobber i journalstbransjen og avissektoren her i landet om å på nytt tenke gjennom ens eget ansvar, of å ta med i betraktning graden og egenskapene ved den nåværende fare, og om å legge vekt på den plikt til selvbeherskelse som denne fare gjør at vi må ta stilling til.
Enhver avis spørr nå seg selv, i forbindelse med alle artikler: “Er dette en nyhet?” Alt jeg foreslår er at dere også spørr dere selv spørsmålet “Er dette i samsvar med våre nasjonale sikkerhetsinteresser?” Og jeg håper at enhver gruppe i Amerika – Fagforeninger og forretningsmenn og offentlige tjenestemenn på ethvert nivå – Vil spørre seg det selv dette spørsmålet i forbindelse med deres arbeid, og utføre arbeidet på en ansvarlig måte i overenstemmelse med svaret som dette spørsmålet gir dem.
Og dersom den amerikanske pressen vurderer og anbefaler at pressen frivillig skal ta ibruk nye tiltak, eller maskineri, så kan jeg forsikre dere om at vi vil sam- arbeide og støtte opp om disse anbefalingene på en helhjertet måte.
Kanskje vil det ikke bli noen anbefalinger. Kanskje finnes det ikke noe svar på dette dilemaet som et fritt og åpent samfunn må ta stilling til stillt ovenfor en kald og hemmelig krig. I fredstid, så vil enhver diskusjon rundt dette temaet, og enhver handling den resulterer i, være både smertefull og uten presedens. Men dette er en tid med en type fred og en type risiko som vi ikke har sett noe lignende av tidligere i historien.
Dette er denne tidligere ukjente utfordrings egenskaper som også gjør vår andre forpliktelse – en forpliktelse som jeg deler. Og det er vår forpliktelse til å informere og varsle det amerikanske folk – å forsikre seg om at de kjenner til alle de fakta de trenger å kjenne til, og at de også forstår disse fakta – risikoene, fremtidsplanene, hensikten ved våre tiltak og hvilke valg vi står ovenfor.
Ingen president burde frykte at publikum gransker ens tiltak og planer. For fra en slik gransking, så kommer forståelse, og fra en slik forståelse så kommer støtte eller motstand. Og begge er nødvendige. Jeg ber ikke her om at deres aviser skal støtte regjeringen, men jeg ber om deres hjelp til denne store oppgaven, som det er, å informere og varsle det amerikanske folket. For jeg har fullstendig tillit til at våre medborgere vil foreta de riktige handlinger og vise den riktige innsatsvilje, når de blir gjort fullt informert om hva som foregår.
Jeg ønsker ikke å unngå at deres leser skal være unige i min politikk. Jeg synes det er bra, at det finnes flere enn en mening. Denne regjering ønsker å takle sine feil på en lur måte. For som en vis mann engang sa ‘En feil blir ikke en tabbe før du nekter å rette den’. Vi vil ta fullt ansvar for våre feil, og vi forventer at dere vil gjøre oss oppmerksom på være feil, de gangene vi unngår å legge merke til de selv.
Uten debatt, uten kritikk, så kan ingen regjering i noe land lykkes – og ingen republikk kan heller overleve. Dette er grunnen til at den athenske lovmaker Solon kunngjorde at det var kriminellt for innbyggerne å ikke si fra hvis det var noe de var uenige i. Og dette er også grunnen til at vår presse er beskyttet av ‘the First Amendment’ – den eneste sektor i Amerika som er spesiellt beskyttet av konstitusjonen – ikke hovedsakelig til for å underholde, ikke for å sette hovedlyset på det hverdagslige og det sentilmentale, ikke til kun for ‘å gi avisleserne det de ønsker’ – men til for å informere, for å vekke opp, for å reflektere over, for å erklære hva våre farer og våre muligheter er, for å vise våre kriser og våre valg, for å lede, for å støpe, for å undervise og noen ganger til og med til for å forarge vanlige avislesere.
Dette betyr å ha en større dekning og ha mer analyse av internasjonale nyheter – for disse nyhetene er ikke lenger langt borte og fremmede, men nære og angående oss. Dette betyr å gi større oppmerksomhet til å oppnå høyere forståelse av nyhetene og ikke bare raskere nyhetsformidling. Og dette betyr, sist men ikke minst, at myndighetene, på alle nivåer, må møte dets plikt til å tilby dere den mest fullstendig informasjonen mulig, bortsett fra på et minst mulig område, hvor nasjonens sikkerhet må prioteres – og dette vil vi gjøre hva vi kan for å få til.
Det var tidlig på 1600-tallet, at Francis Bacon bemerket at tre nye oppfinnelser var begynt å forandre verden. Det var kompasset, kruttet og trykkekunsten. Nå har forbindelsene mellom nasjonene, som først ble påtvunget av kompasset, gjort oss alle til verdensborgere, som har medført at alle enkeltpersoner, i forskjellige land, nå har de samme håp og trussler. I denne ene verdens bestrebelser på å leve sammen, så har utviklingen av kruttet, til dets ytterste grense, advart menneskeheten om den forfærdelige konsekvensen av å mislykkes.
Så det er til trykkepressen – til registrereren av menneskets gjerninger, til forvareren av menneskets bevissthet, til kureren av menneskets nyheter – som vi ser til for styrke og hjelp, som vi ser til sikre om at med deres hjelp så vil mennesket bli hva det var født til å bli, fritt og uavhengig.
Jeg får skrive litt om hun Turid Sand da, siden folk søker på henne.
Hun var datteren på gården, på Sand gård da.
Som sikkert eide mye av Sand før, og vel gjør det enda, hvis jeg skulle gjette.
De hadde masse jordbæråkere.
Faren min likte ikke dem så særlig.
To kamerater i klassen, Karl Frederik Fallan og Ulf Havmo kanskje.
Dem tok meg med, på Sand Gård, for å spørre om jordbærplukke-jobb, en sommer på 80-tallet.
Og det ble jeg med på.
Så plukka vi jordbær en uke eller to da, i sommerferien.
Men jeg var veldig bortskjemt, så jeg hadde alltid penger.
Så jeg huska nesten ikke å hente pengene.
Men jeg fikk faren min til å kjøre ned til Sand Gård da, en dag, når det nesten var høst vel.
Noe sånt.
Da fikk jeg pengene for jordbærplukkinga da.
Og da stod Turid Sand der.
Det var vel hun som åpna døra, tror jeg.
Så stod hun i døra, mens mora henta pengene da.
Men ingen av oss sa noe, vi bare så vel såvidt på hverandre.
Hun gikk i klassen til Christell, og etterhvert også til søstra mi, hun Turid Sand.
Og hun gikk vel i klassen til Nina Monsen, tror jeg, før hun flytta til Oslo.
For jeg mener å huske at Christell og Nina gikk i samme klasse.
Jeg tror det i hvertfall.
Og ikke noe med det.
Neida, Annika Horten, som jeg også har skrevet om på bloggen, og også Anne Uglum, de gikk også i samme klassen.
(Det var i den klassen, som Christell sa, at Rektor Borgen hadde gått inn i jentegarderoben til, mens dem skifta etter gymen, i 6. klasse, i 84/85 da sikkert.
Men men).
Og jeg vet selvfølgelig enda mer om hun Turid Sand.
En sommer.
Jeg tror det må ha vært sommeren 1988.
Så var jeg og søstra mi, over på Rødtangen.
Vi satt på med noen folk med båt da.
Søstra mi kjente fler av de fest-folka på Berger der, enn jeg gjorde.
Søstra mi var mer sånn at hu ‘fløy’, som farmora mi sa.
Mens jeg var mer rolig av meg, og var hjemme og så på TV og sånn.
Men men.
Men da hadde søstra mi dratt meg med til Rødtangen da.
Og da, så satt jeg og søstra mi, og røyka noen sigaretter kanskje, og slappa av.
Så kom Turid Sand bort.
Det var det året jeg fyllte 18, så det må ha vært det året Turid Sand fyllte 16, vil jeg tro.
Og da, så sa Turid Sand til søstra mi, mens jeg satt ved siden av.
(Jeg hadde vel ganske bra rykte der, så hu brøy seg vel om, om jeg hørte hva hu sa).
Så sa Turid Sand, at en gutt på campingplassen, hadde fingra henne.
og at han gikk for å hente kondom.
Men da lurte hun han, og stakk av.
Og at søstra mi også burde prøve det her, med sex og fingring osv., for det var digg da.
Du burde prøve det Pia, sa hun.
Men søstra mi, var litt sånn kald og avventende og edru iforhold til Turid Sand, og hadde kontrollen da.
Mens Turid Sand var full.
Men men.
Men det som skjedde noen måneder senere.
Var at jeg var på fest hos Christell og broren hennes Jan, i Drammen.
Det var Jans leilighet, selv om kanskje fattern og Haldis eide bygget.
Det gamle bedehuset, i Rødgata, på Gulskogen, i Drammen.
Og da fortalte Christell, noen måneder seinere, jeg tror det kan ha vært høsten, eller vinteren, skoleåret 88/89.
At Tom Bråten, fra Berger vel, (eller nærmere Sande kanskje), tror jeg det var.
At han hadde vært slem mot Turid Sand, sa Christell, og hadde fått henne, (altså Turid Sand), til å fingre seg, i bilen til Tom Bråten og dem, tror jeg, utenfor diskoteket, (Madonna eller noe), i Holmestrand.
Noe sånt.
Så her kan det ha vært en sammenheng.
At søstra mi, Pia Ribsskog, har fortalt dette om fingringa som hu Turid Sand fortalte om, på Rødtangen.
At Pia kan ha vært så på godfot med Tom Bråten og dem, som vel var noen rabagaster, tror jeg nok.
At Pia har fortalt det til Tom Bråten og dem, at Turid Sand ble fingra av en gutt, på Rødtangen, sommeren før.
Kan det være sånn dette hang sammen?
Hva vet jeg.
Noe var det nok.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS 2.
De i USA er også ganske slemme mot meg, og søker på ‘erik ribsskog, liten pikk’.
Det tror jeg er fordi, at jeg var jo så sent i puberteten, da jeg bodde på Berger.
Så da jentene i klassene, Irene Lippert osv., spionerte på oss gutta, i dusjen etter gymen.
Så hørte jeg hun Irene Lipper, si, at dem hadde sett meg i dusjen da, gjennom en dør, som ikke var låst, eller noe.
Men jeg var jo ikke i puberteten jeg da, da vi gikk på ungdomsskolen, og ikke før jeg var 17 år.
Så da var nok ikke tissen min, eller pikken min, så imponerende nei, det er nok mulig.
Men jeg tror ikke de damene jeg har hatt sex med, da jeg bodde i Oslo, hadde sagt at jeg hadde hatt liten pikk osv.
Jeg tror at de hadde nok sagt at jeg hadde vanlig pikk, eller stor pikk.
Jeg husker hun Siri Rognli Olsen, hun sa ihvertfall det, at jeg ikke hadde noe å skamme meg over, eller være flau over.
Men man skal kanskje ikke alltid tro for mye på hva damer sier.
Det er mulig.
Men men.
Men jeg ser de har skrevet det, på den hat-bloggen, at jeg har 5 cm. lang pikk osv.
Og da, så lurer jeg på, om det er da snakk om noen fra Berger, som har skrevet den bloggen.
Siden, at da jeg bodde der, så var jeg bare i puberteten, de to siste årene, omtrent.
Og da, har nok de jentene og guttene i klassen, fra ungdomsskolen, de kan nok kanskje ha satt ut rykte om at jeg har liten pikk, siden de så meg naken i dusjen, på skolen, før jeg kom i puberteten.
For jeg tror ikke noen av damene jeg hadde sex med i Oslo, ville skrevet at jeg hadde 5 cm. lang pikk.
Så da mistenker jeg at det er noen på Berger, som driver å skriver hatblogg.
Om det kan være de her Annika Horten og Anne Uglum og Turid Sand, som skriver, siden de ikke likte at jeg skreiv om det Christell sa, at rektor Borgen gikk inn i garderoben dems på barneskolen, og at Annika løp fram og tilbake og vifta med puppene, som Christell sa, på 80-tallet.
Jeg prøver bare å finne ut hvem som juger i familien.
Etter at jeg har hørt at jeg har blitt forfulgt av noe ‘mafian’ osv.
Derfor er det greit for meg å vite, om det er Christell eller Pia som juger, og hvem som står bak.
For søstra mi har beskyldt fattern for misbruk, og også meg(!)
Enda jeg har ikke gjort noe misbruk, og jeg har heller ikke gjort noe mot de her Annika og Anne og Turid heller.
Og søstra mi sier også, at broren til Christell, Viggo, er gigolo, i USA.
Og det sier Christell at ikke er sant.
Så jeg prøver å finne ut om det er Pia eller Christell som juger, og tuller med beskyldninger osv.
Så tenkte jeg kanskje at hun Annika kunne hjelpe da.
Men det betyr ikke at hun behøver å lage noe hat-blogg, for jeg har ikke ment å gjøre noe galt, jeg trodde bare at hun var såpass voksen at hun klarte å snakke om sånne her ting.
Men antageligvis ikke.
Det er mulig at det er noen andre som står bak den hat-bloggen og.
Hvorfor er USA Norges viktigste allierte egentlig?
USA ligger jo på andre sida av Atlanteren.
Hvis du drar til USA, med norsk pass, så begynner dem bare å kødde med deg, fordi passet er rødt, og de tror at det betyr at Norge er et kommunistland.
Det er vel land i Europa, som er mye nærmere Norge, enn USA er.
Skal ikke Norge like gjerne bare melde seg inn i USA, som den 51. staten da Jens?
Dem sier jo at Norge er en amerikansk bananrepublikk uansett.
Men dem har jo ikke en gang de samme tidssonene i USA.
Er folk redde for å få atombomber i hue enda?
Folk har blitt hjernevaska, mener jeg.
Jeg tviler på at de atombombene eksisterer i det hele tatt faktisk.
At det er noe jippo, som noe mafia i USA, har tatt i bruk, for å hjernevaske verden.
Noe sånt.
Men men.
Det står mer om dette i en tag under denne bloggposten.
Bare noen tanker som slo meg, da jeg leste den artikkelen i Dagbladet.
Nå er det jo mye bra i USA og, med at de har yttringsfrihet der osv.
Så alt er vel ikke så ille der.
Men jeg tror det er noe som ikke er helt bra der og.
I hvertfall, hvis man ser på kartet, så er det land som er nærmere Norge, enn USA er da.
USA er ganske langt unna egentlig.
Men men, sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Denne posten, skrev jeg i går, da jeg var litt trøtt.
Da jeg våkna i dag, så tenkte jeg, hva søren var det jeg skrev i går.
Så tenkte jeg på dette, at jeg kunne kanskje forklart mer om det her med at Norge er en bananrepublikk, for USA osv.
Da jeg bodde i Oslo, i 15 år, fra 1989 til 2004, så leste jeg jo minst en, gjerne to aviser, hver dag.
I hvertfall hvis det var en fridag, så leste jeg kanskje to aviser.
I hvertfall før jeg fikk internett, i 1996.
Så sånn var det.
Men, i Aftenposten, (som jeg abbonerte på da jeg ble butikksjef, i 1998, og også noen andre år).
Og vel også i nettavisene, og kanskje Dagbladet og VG.
I de avisen, men mest i Aftenposten vel.
Der ble det noen ganger brukt utrykk, som:
– Plutokrati. (At Norge er et Plutokrati, altså vi har et elitestyre, eller rikmannsstyre, og ikke er et demokrati).
– At det noen ganger brukes et utrykk, som heter ‘den jødiske verdenskonspirasjonen‘.
– Og at Norge er en amerikansk bananrepublikk.
Jeg ble vel regnet for å være en ganske oppegående person, i Norge, og var flink på skolen og sånn.
Og leste som sagt aviser, fra jeg var sånn 9-10 år da.
Og fulgte med på nyheter og debatt-program, på TV, osv.
Men, de tre utrykkene ovenfor, de skjønte jeg aldri noe av.
Hva som var ment med de.
Jeg tenkte litt på det her, da jeg våkna i dag, for en time eller to siden.
Og da hadde jeg det i hue.
At de som bruker de her utrykkene, i avisene osv.
(Hvor de en sjelden gang, kommer opp i dagen, og blir brukt i hvertfall.
Det la jeg merke til, siden jeg leste ganske mye aviser.
Og prøvde å skjønne hva som stod i dem osv.
Og det gjorde jeg stort sett).
Men jeg tror de tre utrykkene der, at Norge er et plutokrati, den jødiske verdenskonspirasjonen og at Norge er en amerikansk bananrepublikk.
De blir brukt, av folk som vet hva som egentlig foregår.
Men de sier ikke dette, i aviskommentarene sine.
Neida.
Det er inneforstått det.
At dette er noe, som bare de som er ‘in the know’, forstår.
Dette er ikke skrevet for vanlige folk.
Neida.
Dette er avis-kommentarer, som er skrevet for eliten.
Så her sier disse folkene som skriver kommentarer og artikler i avisene.
Når de bruker disse nevnte utrykkene, så sier de A, men ikke B, mener jeg.
Jeg har skrevet om det med plutokrati før.
Det er da at Norge er en New World Order-nasjon.
Og at bare de som er rike, og er i den nye eliten, de får rettighetene sine, fra myndighetene osv.
Og andre, som meg, de blir bare tullet med.
(Se hvordan politiet tullet med meg i bloggpost fra i dag, for eksempel).
Det med den jødiske verdenskonspirasjonen.
Det er det med de tolv familiene, som styrer verden.
Rotschilds og Rockefeller og Bilderberger og det.
(Bilderberger, hvor Jens Stoltenberg og Siv Jensen er med).
Og jeg har også lest at de styrer omtrent alle etterettningsorganisasjoner i verden.
Og jeg tror CIA, må ha noe mafia, som hjelper de, med å tulle med folk osv.
Også i Norge, mistenker jeg.
Og hva er poenget med dette, spørr sikkert folk.
Joda, både dette med New World Order og den jødiske verdenskonspirasjonen.
Det er egentlig det samme.
Begge deler går på at pengemakten skal bestemme.
Se hva disse New World Order-mekanismene, har gjort med Island.
Her har bankene (de som har pengene), øst ut lån, til Gud og hvermann.
Mye mer enn de har råd til å betale.
Så har pengefolkene, finansfyrstene osv.
Som han grekeren, hva han nå heter igjen.
De har fyrt opp økonomien, for å så å la det rase sammen.
Så nå er Island fritt villt.
(Som Norge var på 90-tallet, etter jappetida).
Alt er på billigsalg.
Og damene der, er vel så skuffa over landet sitt, at de heller vil ha noen utlendinger.
Som jeg så det stod i (New World Order-avisen) VG.
Nå er det tid for å få .is.
(Det stod på forsiden, men jeg har artikkelen her i hvertfall, med en mann som ser en annen vei, noe kode?):
(At domenene på Island, nå kan kjøpes av utlendinger).
Det kan tolkes som at nå er det tiden for å få seg dot(t) fra Island.
Altså islandsk mus.
Men men.
Så her henger ting sammen, bankene på Island, med sånne pengefolk i finansbransjen, som lager konjunkturer osv.
Alt med målet om å knekke den islandske økonomien.
(Som skjedde med Norge, på begynnelsen av 90-tallet).
For å så rappe de islandske damene, mens de er sure på menna som har rota til økonomien, og menna er deppa og ser en annen vei.
Noe sånt.
Og da kommer vi til dette, hvorfor skriver den samme typen folk, i Aftenposten osv., at Norge er en amerikansk bananrepublikk?
Er det oljen?
Nei, vi selger jo oljen til Europa og alle mulige land og.
Så det er det vel ikke.
Nei den norske bananen er de norske damene, mistenker jeg.
Som drar til USA, og studerer og jobber i Disney World osv.
Og sånne ting.
Og er au-pair, eller ‘au-pair’, kanskje for en rik forretningsmann osv.
(Som Siri Rognli Olsen, fra Ranheim, sa i 1990, at jeg burde være, for en rik singel dame i New York, f.eks.).
Så her har de nettverk i Norge, som påvirker ‘bananene’, til å bli horer eller gigoloer da.
Så sånn er det.
Stesøstra mi Christell, hun klagde på New York, husker jeg, at det var som i Europa.
Hun sa det var ikke noe blivende sted, New York.
Jeg vet ikke hva dette følelsesmessige angrepet, fra Christell, mot New York, kan skyldes.
Men jeg lurer på om det kan være noe rart.
Fordi, hun pleier ikke så ofte å være på bølgelengde eller være oppriktig ovenfor meg.
Så her kan det være noe lurings.
Så jeg lurer litt på det om ikke den norske bananen, nok er damene ja.
Og at det henger sammen sånn.
At i det gamle jødiske skriftet Talmud.
Der var det en rase, som ble kallt Ham, som var slaver.
Og det er også snakk om ‘the lost tribes of Israel’.
Som for mange tusen år siden, dro nordover.
Så om disse stammene, er de nordiske, eller nørrøne, eller blonde da.
Og at de rikeste i verden.
Sionistene eller Bilderbergerne osv.
At de fortsatt tror på det her da, med Talmud og Ham osv.
At Ham forsatt er jødenes slaver.
Og at Ham, er de norske da.
Eller nordiske.
Det er jo kjent, at mange sier, at jødene styrer USA.
Også et eksempel på at det blir sagt A men ikke B.
(Her er mer om dette):
Jeg skal se om jeg finner en link til det her folkeslag ham-greiene:
Curse of Ham
The references used in this section may be clearer with a different or consistent style of citation, footnoting, or external linking.
The extent of the significance of this passage is debated, but the simplest interpretation considers uncovering the nakedness of his father to be a great taboo, and the inaction of Ham who chose instead to publicize and perhaps make light of the situation, to be what led Noah to curse Ham’s youngest son, whereas Ham’s brothers were blessed for their attempt to preserve their father’s dignity.[citation needed]
The Talmud deduces two possible explanations (attributed to Rab and Rabbi Samuel) for what Ham did to Noah to warrant the curse. (Babylonian Talmud Sanhedrin 70a.) According to one explanation, Ham castrated Noah, while the other says that Ham sodomized Noah. The textual argument for castration is as follows: Since Noah cursed Ham by his fourth son Canaan, Ham must have injured Noah with respect to a fourth son, by emasculating him, thus depriving Noah of the possibility of a fourth son. The argument for sodomization from the text draws an analogy between “and he saw” written in two places in the Bible: With regard to Ham and Noah, it is written, “And Ham the father of Canaan saw the nakedness of his father (Noah)”; while in Genesis 34:2, it is written, “And when Shechem the son of Hamor saw her (Dinah), he took her and lay with her and defiled her.” Thus this speculation deduces that similar abuse must have happened each time that the Bible uses the same language.
This “curse of Canaan” by Noah was likely connected to the conquest of Canaan by Israel. Both the conquest of Canaan and the curse, according to the Book of Jubilees 10:29-34, are attributed, rather, to Canaan’s steadfast refusal to join his elder brothers in Ham’s allotment beyond the Nile, and instead “squatting” within the inheritance of Shem, on the eastern shores of the Mediterranean, in the region later promised to Abraham.
