Stikkord: Vestfold

Gjerdes Videregående var forresten en skole, som var halv-privat, eller ihvertfall ganske nylig hadde vært privat, da jeg gikk der, i 1988/89.

Det var nok derfor at den skolen hadde et så gått rykte, i Nordre Vestfold, vil jeg tippe på.

Men når jeg tenker tilbake på det, så var jeg litt skuffet, over lærerne, osv.

Engelsklærerinna, det var ei dame i 60-årene vel, som gikk rundt med en gjennomsiktig bluse, som man kunne se hennes kanskje ikke så veldig attraktive bryster gjennom da.

Så det var vel litt spesielt, må man vel si.

Ei dame fra Svelvik, som jeg ikke kjente fra før, men som het Monika Nebel, (og som jeg vel hadde hørt navnet på), hun gikk også på den skolen.

Men hun gikk i andre klasse da.

Jeg røyka jo på den her tiden, og pleide noen ganger å stå sammen med hun Monika Nebel da, og røyke, ute i skolegården der, på Gjerdes Videregående.

Hun Monika Nebel, (som gikk for å være en av de peneste jentene i Svelvik vel, med langt lyst hår, og hun var vel også høy og slank), hun klagde på noe med engelsklærerinna, husker jeg.

Også prata hu med meg igjen seinere, og da hadde visst engelsklærerinna sagt at jeg var flink i engelsk.

Men jeg hadde jo også vært på tre språkreiser, i England, så jeg syntes vel ikke at jeg fikk for bra karakter i engelsk, ihvertfall.

Jeg hadde jo fått 93 av 100 poeng, på den avsluttende engelskprøven, på EF sitt språkkurs, (med Paul Wilkie som leder), i Brighton, noen uker før.

(Hvor jeg dro sammen med min adoptiv-tremenning, Øystein Andersen).

En annen kar som var på den språkreisen, (en med mørkt hår, fra Drammen), han gikk også på Gjerdes Videregående, husker jeg.

Han sa hei til meg en gang, og da ble jeg så flau, (fordi at jeg hadde jo sagt at jeg var homo, til de jentene fra Hammerfest, (som også var på det språkkurset), for jeg visste ikke hva jeg skulle si til dem, når de var på ‘fjortis-fylla’, for dem var litt sånn rølpete og vulgære kanskje da. Men men).

Så da han med den mørke piggsveisen vel, sa hei til meg, utafor Gjerdes Videregående, (hovedinngangen der), en gang, mens jeg gikk på Gjerde, så dreit jeg meg ut, for jeg ble litt forfjamset over at noen i andre klasse der, kjente meg, og så tok jeg fram en røyk, og klarte å sette den feil vei, inn i munnen, sånn at jeg prøvde å tenne på filteret da.

(Siden jeg ble så forfjamset).

Og da lo han fra språkreisen til Brighton av meg, husker jeg.

Men men.

Det var vel den siste gangen som jeg prata med han, tror jeg.

Gjerdes Videregående, den skolen hadde heller ikke kantine, av en eller annen grunn.

Men skolen lå helt i sentrum av Drammen, (må man vel si).

Og vi kunne spise enten ved pultene våre, eller vi kunne gå til en av kafeteriaene, i Gågata.

(Noe som Fred Bing, i dataklassen, og meg, pleide å gjøre).

Vi pleide å dra på kafeterian i Risto-sentert, og spise noe mat der, husker jeg.

Vi kunne også spille på kronespillene, som var der, som var sånn at man noen ganger kunne vinne 10 kroner, i alle vinnerlukene.

Men men.

En gang, som Fred Bing og jeg stakk dit, så satt Monika Nebel der, (sammen med noen i klassen sin vel), oppå en pute(!).

Hvorfor sitter du på en pute, sa jeg.

Jeg har fått underlivsbetennelse, sa Monika Nebel da.

(Noe sånt).

Ja vel, sa jeg.

Monika Nebel var sammen med min fars arbeider Erik Thorhallsson, fra Berger, (som var med å jobbe på huset til onkel Runar, blant annet).

Erik Thorhallsson hadde mørkt, krøllete hår, og var fra Island vel.

Og han var populær blant damene.

Men en gang, på den her tiden, som jeg satt på med faren min, etter skolen vel, i Drammen.

Så sa Erik Thorhallsson det, at han måtte til legen, for han hadde fått noe ‘vridning i pungen’, eller noe.

Så dette nevnte jeg for Fred Bing da, husker jeg, at Monika Nebel og Erik Thorhallsson nok må ha vært rimelig ville.

Siden de begge fikk problemer med underlivet osv., mener jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Fred Bing han hadde vært et år, i USA, før dette skoleåret.

Og han var en sånn sportsfrik da.

I USA, fortalte han, så var du enten skolelys, sportsfrik eller frik.

Noe sånt.

Og da ble han sportsfrik da, skjønte jeg.

Men men.

Jeg hadde jo hatt litt kleptomane tendenser, under mine første tenåringsår.

Og jeg rappa en blå adressebok, på bokhandelen på varemagasinet Lyche, husker jeg, den første tiden, som jeg gikk på Gjerde.

(Mest av gammel vane vel).

Og det fortalte jeg til Fred Bing, husker jeg, en gang vi var på kafeteriaen, på Risto-senteret da.

Og da skrev Fred Bing seg opp i adresseboka mi, husker jeg, som den første personen da.

Den adresseboka ligger sammen med tingene mine, hos City Self-Storage, i Oslo, (tror jeg ihvertfall, hvis dem ikke har flytta det).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg stod også noen ganger sammen med Fred Bing, som også røyka, i skolegården på Gjerde der, i friminuttene da, og chatta mens vi hadde en røykepause da, husker jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Det var ikke tilrettelagt for samarbeidsavtalen, når det gjaldt bussene.

Skolebussen min, den gikk ti på syv, om morgenen, eller noe.

Og den var full av tøffe arbeidsfolk, husker jeg, som stirra på meg, når jeg gikk på bussen.

Så den bussen, den gadd jeg sjelden å ta.

Da måtte jeg også vente, i nesten en time, i klasserommet, før skolen begynte.

Og da kom så Kongsberg-folka, som var noen storvokste folk, nesten alle av de.

Og så ville de kanskje si noe ‘piss’ da.

Og jeg var dette skoleåret like høy som jeg er nå, altså 1.85.

Men jeg veide bare litt over halvparten av det jeg veier nå.

Jeg veide vel cirka 62 kilo, eller noe, tror jeg.

Så jeg var nok den tynneste gutten i den klassen jeg gikk på, på Gjerdes Videregående, vil jeg nok si.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Det gikk en buss, som passet bedre, men den gikk bare fra Svelvik.

Og det var 6-7 kilometer nærmere Drammen, så det hjalp ikke meg så mye.

Så den samarbeidsavtalen, den var ikke tilrettelagt for folk fra Berger, fant jeg ut.

Men men.

Så jeg pleide ofte å haike.

Og de jeg haika mest med, det var foreldra til Espen Melheim.

De satt jeg vel på med en 20 ganger, eller noe, kanskje, inn til Drammen.

Jeg satt også noen ganger på med mannen til ei av Førstedamene, (en slags lav sjefstittel), på CC Storkjøp.

Hu Førstedama, hu bodde på Bergeråsen, i Petter og Christian og dem sin gamle leilighet, (der mora Tove døde, og Thor Furuheim døde i hagen, året før det igjen, i den snøhule-ulykken), i Havnehagen 4 der.

Hu pleide jeg å få sitte på med, tilbake til Bergeråsen, etter kveldsvakter på CC Storkjøp, de gangene hu jobba de samme vaktene da.

Hu kjørte veldig, veldig sakte, på Svelvikveien, så det tok kanskje en time, å komme seg hjem, etter jobb, hvis jeg satt på med henne.

Bussen brukte nesten like lang tid, men den gikk bare annenhver time, så da ville jeg ofte ikke komme hjem, før i 22-23-tida.

Hvis jeg jobba på CC.

Og da var det bare å hive en Pizza Grandiosa, inn i steikeovnen.

Og så opp igjen klokka 6-7, for å prøve å komme seg på skolen igjen.

Så jeg pendla i cirka to timer hver dag da.

Så det var et hektisk år, det er helt sikkert.

Men jeg var bare 18 år, og da er kroppen ung, så da tåler man vel et sånt tempo bedre, enn når man blir eldre.

Det er mulig.

Mannen til hu fra CC Storkjøp, som bodde i Havnehagen 4, han jobba innen IT, i Oslo.

Han pleide noen ganger å kjøre innom bensinstasjonen, ved Kafeteriaen, i Svelvik, og kjøpe et par Prince-pakker.

Så han var storrøyker da, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Det hendte også, 2-3 ganger vel, at jeg fikk sitte på med faren til Anne Uglum, (som jeg har skrevet om tidligere såvidt).

Han jobba vel i Drammen, og han var en myndig person, husker jeg.

Så jeg satt meg vel bare i baksetet da, mener jeg å huske, når jeg satt på med han.

Men men.

Han var i Arbeiderpartiet forresten, husker jeg.

Jeg nevnte at jeg jobba på CC Storkjøp etter skolen.

Og da nevnte han det, at Annika Horten, hu hadde begynt å jobbe på Hennes og Mauritz, i Gågata, i Drammen.

(Av en eller annen grunn, så nevnte han det).

Det visste jeg fra før, for jeg pleide noen ganger å kjøpe olabukser osv., på Hennes og Mauritz.

Og da pleide Annika noen ganger å jobbe i dame-avdelingen der, i første etasje.

Og jeg så kanskje på henne, mens jeg stod i rulletrappen opp til herreavdelingen i andre etasje der da.

En gang, husker jeg, så nikket jeg ikke engang til henne, men bare så på henne da, mens hun også så på meg, og uten at noen nikket eller sa et ord vel.

Hun så ikke så blid ut da, husker jeg.

Jeg vet ikke om hun kjente meg igjen heller, kanskje hun trodde det var noen hun ikke kjente.

Hva vet jeg.

(Annika gikk ikke på skole, i Drammen, det skoleåret, såvidt jeg vet, ihvertfall.

Men hu tok kanskje bussen inn fra Sande Videregående da, og inn til Drammen, etter skolen.

Det er mulig at det var sånn det var.

Hvem vet).

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men men.

De gangene jeg tok bussen, og var tidlig ute, så var det en kiosk, i Gågata, som jeg måtte gå forbi, på veien til Gjerdes Videregående.

Det gikk ofte dårlig.

Det var sjelden at jeg klarte å gå forbi den kiosken.

Der pleide jeg heller å gå innom, og kjøpe VG eller Dagbladet, og noe godteri da, og sikkert cola og.

De hadde også sånne små metallbokser, med noen små, runde lakrisgodteri i, husker jeg.

Noe sånt gammeldags godteri da.

Og de hadde vel også toffee og, tror jeg, (uten at jeg vel noengang kjøpte det, for å si det sånn).

(Dette var forresten uvant for meg, at jeg kunne kjøpe avis og godteri og sånn, før skolen.

Jeg hadde jo gått på Sande Videregående, de to foregående årene, og den skolen, den lå liksom inni skogen der, (som noen sa), og var ihvertfall et par kilometer unna nærmeste butikk eller kiosk da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på).

Dette var en tippekiosk, og en gang, som Tim Jonassen, Fred Bing, og meg, gikk til Lauritzen bokhandel, for å kjøpe disketter, i en datatime, eller noe.

(Vi hadde det ganske fritt, klasseforstander Arne Karlsen, han var sjelden nede i datasalen, hvor vi satt nesten halvparten av timene vel.

Så vi kunne gå og gjøre noen ærend, i skoletiden, nesten som vi ville, vil jeg si.

Hvis jeg ikke husker det helt feil da.

Men men).

Vi gikk innom den tippekiosken i Gågata da.

Og så la vi merke til at de hadde et tippeprogram der.

Så kjøpte vi en diskett, (av den gammeldagse typen, det vil si en 5 1/4-tommers diskett), hos Lauritzen Bokhandel, som var rett over gata, for den tippekiosken da.

Så kopierte vi tippeprogrammet til kiosken, og så på det, på Gjerdes Videregående, husker jeg.

Jeg hadde jo laget tippeprogam selv, på Bergeråsen, mens jeg gikk på ungdomsskolen vel.

Men dette her var en helt annerledes type tippeprogram da, (og også av en litt mer omfattende type, må jeg innrømme), som vi bare studerte litt da.

Men vi lurte jo han eieren av tippekiosken, for vi fikk vel egentlig ikke lov til å kopiere det programmet.

Men vi var liksom dataeksperter da, og regna med at han i tippekiosken ikke skjønte så mye.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Jeg lagde også et spill, i datasalen der, mens jeg gikk på Gjerdes Videregående.

Jeg kunne jo ganske mye Basic-programmering, siden jeg hadde hatt data som hobby, i mange år, før jeg begynte, på datalinja.

Så jeg tok Pascal-programmeringen ganske lett, må jeg vel si.

Så jeg hadde en god del dødtid, det skoleåret, siden jeg gjorde ferdig alle oppgavene ganske raskt da.

Så jeg lagde et hesteveddeløp-spill, som var inspirert av en type spilleautomat, som jeg hadde sett, i automathallene, i Brighton og i Weymouth, da jeg hadde vært på språreise der, noen år tidliger da.

Det var sånn, at noen hester, løp bortover.

Og så skulle man vedde på en av hestene da.

Men jeg fikk til å forrandre fart, flere ganger, under løpet.

(Ved å bruke en litt komplisert algoritme, eller hva man skal kalle det).

På samme måte som disse spilleautomatene, i England, fungerer.

At hestene liksom forrandrer farten, under løpet, sånn at det blir spennende.

Hvis hestene hadde hatt den samme farten, hele tiden, så kunne man jo sett hvem som vant, med en gang nesten.

Men så ikke i det spillet, som jeg lagde da.

Så sånn var det.

Og jeg lagde det også sånn, at man kunne kjøre en av de hestene selv.

Da måtte man trykke fort som søren, på to knapper.

Og så ville den hesten løpe da, og vinne, hvis man trykket veldig fort.

Man kunne også vedde på seg selv da, husker jeg.

Så det spillet var kanskje et av de artigste spillene, som jeg har laget, vil jeg nok si.

Kryssordkompilator-programmet, som jeg lagde når jeg gikk på NHI, det var kanskje mer imponerende.

Men hestevedeløpspillet, (som jeg kalte for Kentucky Derby, etter et hesteveddeløp, i USA, som jeg hadde sett om på TV vel), det var nok det morsomste spillet, som jeg har fått tid til å lage.

Ellers har jeg vel laget mest nytteprogram, vil jeg vel si.

Men men.

Fred Bing, han lagde et musikkprogram, som spilte en artig, randomisert lyd, (må man vel si), på rundt den samme tiden, som jeg lagde det hestespillet mitt da.

Så jeg spurte Fred, om jeg kunne få bruke den lyden, i spillet.

Og det sa Fred Bing, at var greit.

Så det spillet hadde også musikk da, faktisk.

Så det spillet, det var nesten klasse-spillet, for vår datalinje da, på Gjerdes Videregående, i 1988/89, kan man kanskje si.

Det var flere i klassen, som prøvde spillet, husker jeg.

Og jeg fikk vel ganske bra tilbakemeldinger på det også vel.

Magne Winnem, i klassen, nevnte det, husker jeg, at han syntes det, at mitt spill, hadde ‘ganske avanserte random-algoritmer’, eller noe sånt.

Så sånn var det.

(Magne Winnem, han laget forresten også en type spill, (som jeg ikke husker helt hvordan var nå), etter dette da.

Som han hadde laget hjemme, eller noe, og viste for klassen vel.

Noe sånt).

Men klasseforstander Karlsen, han var nesten aldri i datasalen.

Der fikk vi sitte i fred, i kanskje 90% av tiden, vil jeg si.

Karlsen tok det meste i klasserommet, og satt vel mye i klasserommet da, og drakk kaffe, (var det vel), for seg selv, mens vi elevene var i datasalen da.

Men noen ganger, så dukket Karlsen opp, i datasalen.

Og en gang, så ble han sur, fordi jeg dreiv med det Kentucky Derby-spillet, etter at jeg var ferdig med de oppgavene vi hadde, den dagen da.

Og så ropte han ut, sånn at jeg nesten ble skremt.

Jeg ble paff ihvertfall, og klarte ikke å si noe, når han konfiskerte det spillet mitt da.

(Han konfiskerte disketten, som spillet jeg hadde laget, var på da).

Jeg skjønte ikke det, om Karlsen skjønte det, at det var jeg som hadde laget det spillet.

Det var ikke lov å spille spill.

Det hadde vi fått opplyst.

Men nå var jo dette et spill, som jeg hadde laget selv, når jeg var ferdig med skoleoppgavene, som vi ble tildelt.

Det måtte da være lov å _lage_ spill.

Når man hadde litt dødtid.

Men å _spille_ spill, det var ikke lov.

Men for å _lage_ spill, så må man jo teste det, og få tilbakemeldinger, osv.

Og det var det jeg holdt på med.

Jeg testet et spill, som jeg selv hadde laget.

Så jeg drev egentlig med testing, og ikke med spilling.

Men klasseforstander Karlsen, han var så brysk, og brølte ut, når han så det, at jeg drev på med det spillet.

Så jeg klarte ikke å forklare det, at jeg bare testet det spillet.

Jeg ble helt paff, og klarte ikke å si noenting.

Men men.

Så det fikk jeg aldri forklart meg om da.

Men helt på slutten av skoleåret, så dukka Karlsen opp, i datasalen igjen da, (hvis det ikke var i klasserommet), og ga meg den disketten tilbake da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Nå er klokka egentlig over 4 om natta, her på hostellet.

Men jeg sovna, en time ellet to, etter at jeg kom hjem fra møte hos Ingeus, tidligere i dag.

Så jeg er ikke så trøtt nå akkurat.

Men jeg hører at noen driver å går i noen dører osv., utafor døra til rommet mitt her.

Så det er mulig at det upopulært at jeg driver å taster på tastaturet her, såpass seint.

Det er vel ganske lydt her, tror jeg.

Så jeg får ta en pause, med skrivinga, nå vel.

Men jeg får se om jeg eventuelt klarer å få skrevet noe mer i morgen, for eksempel.

Vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.