Måned: september 2011

Etter at jeg skrev det forrige kapitellet, i går, så kom jeg på mange flere episoder, fra den her tiden, (fra før vi flyttet til Jegersborggate), som jeg tenkte jeg kunne ta med om, i et eget kapitell.

Jeg skrev for eksempel det, at hu venninna til søstera mi, som stod naken i oppkjørselen vår, i Mellomhagen, og spylte seg med hageslangen, under vinduet til rommet mitt cirka, at hu var den første jenta, (bortsett fra søstera mi), som jeg hadde sett naken.

Men, mora vår tok oss jo med på Hvittensand, og Langestrand og andre strender, kanskje en gang i uka, hver sommer, og på for eksempel Hvittensand, så var det ikke bare Pia og meg, som bada nakne, det var også jenter, langt opp mot skolealderen vel.

Så det var ikke sånn at jeg reagerte så utrolig mye, på hu jenta som stod naken, i oppkjørselen vår.

Jeg bare registrerte henne vel, og ble litt overrasket, og gikk videre ut av hagen vår, og ut i Mellomhagen.

Så sånn var det.

Jeg husker en helg, som jeg var hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn, da hverken mora mi eller søstera mi var med.

(Av en eller annen grunn).

Dette var en lørdag, og jeg hadde ikke fått lørdagsgodt.

Bestemor Ingeborg var opptatt på kjøkkenet, og bestefar Johannes satt i sine egne tanker, (nærmest som i en døs, eller nesten som i en trance), i TV-stuen, i huset deres, i Blombakken, i Nevlunghavn.

(Han satt der hvor han pleide å sitte å røyke pipe.

Så sånn var det).

Jeg klagde til bestefar Johannes, om jeg kunne få penger til å kjøpe lørdagsgodt.

Jeg regna med at jeg kanskje ville få en femmer da, eller noe.

(Sånn som kanskje Ågot og Øivind, på Sand, ville ha gitt meg).

Men nei.

Bestefar Johannes ut døra, med meg på slep, ned til en butikk, nederst i Blombakken.

Det var en gammeldags butikk, uten særlig utvalg, av fristende godteri.

Det var en eldre kar, som drev butikken, og godteriet lå under en disk vel.

(Det var en butikk, med litt bedre utvalg, nede ved havna, et steinkast unna.

Som jeg nok ville ha gått til selv, hvis jeg hadde fått noen penger.

Men bestefar Johannes pleide kanskje heller å gå til den her butikken da, for å kjøpe tobakk, eller noe.

Hvem vet).

Jeg valgte vel en sjokolade da, selv om jeg syntes dette ble kjedelig.

Det var liksom ikke noe å gjøre, den dagen.

Og jeg våkna ikke opp av å få lørdagsgodt, i den butikken, heller.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Vi pleide jo å dra til Nevlunghavn, mora mi, søstera mi og meg, på søndagene.

Ihvertfall da vi bodde i Brunlanes og den første tiden, i Mellomhagen.

Og da var det hele regla, med søndagsmiddag og søndagstur.

Hver søndag.

Dette var nesten formelt og nesten sermonielt, må man vel nesten si.

En søndag, så fant jeg en mark, blant bringebærene, som bestemor Ingeborg hadde plukket, som dessert, øverst i hagen vel.

Noe sånt.

Jeg begynte å klage da, på marken, men det var visst dårlig bordskikk da sikkert.

Pia og jeg turte knapt å si et ord, under søndagsmiddagene i Blombakken, for bestemor Ingeborg var kjapt ute, og disiplinerte oss, for hver minste detalj da, hvis hun fant noe feil med bordskikken vår.

Vi måtte spørre om vi fikk gå fra bordet, og sånn, på en nesten formell måte, må jeg vel si.

Noe vi ikke var vant med, fra hjemme hos mora vår.

(Og heller ikke fra Ågot og Øivind.

De var mye mer moderne og ‘laid back’ da.

Enda Ågot hadde vært tjenestepike, for familien Jebsen, på Berger, i årene før og etter krigen.

Og Jebsen de eide nesten hele Berger, for de hadde to tekstilfabrikker der, og hadde bygget kirken og gamlehjemmet, osv.

Så sånn var det).

Men man kunne merke det, at bestemor Ingeborg hadde en morfar, (Anders Gjedde Nyholm), som var Chef for Generalkommandoen, i Danmark, i 1930-årene.

Det var den samme stillingen, som kalles Forsvarsjef, i dag, selv om den stillingen vel da var mer detaljert, i styringen av stridskreftene, vil jeg tro, enn det Forsvarsjefens jobb innebærer, nå for tiden.

Men men.

Bestemor Ingeborg var oppvokst i en herskapelig bolig, i Fredriksværk, med privat lærer osv.

Faren hennes var fabrikkeier der, for et kjent jernverk, men tapte fabrikken til en svoger, siden han ikke var ‘jovial’, sa min mormor til meg, da jeg ringte henne fra Liverpool, rundt 2008 vel.

Hennes farfar hadde forært Fredriksverk, (som ligger på Sjælland vel), havnen, har bestemor Ingeborg skrevet i noe slektsforskning, som Bjørn Ribsskog, i min morfars slekt, har samlet inn, rundt 2002 vel, og som jeg fikk sendt, til Liverpool, rundt 2008 vel.

Hennes farmor het Hagerup, (og var etter Falkener, fra Trondheim, blant annet, fant jeg ut, da jeg drev med slektsforskning, da jeg bodde i Liverpool), og det var kanskje derfor at mora vår pleide å lise Inger Hagerups dikt, ‘Lille Persille’, om kvelden, som god-natt fortelling, for Pia og meg, da vi bodde i Storgata, på Østre Halsen.

Hennes mormor, het Mary Eva Carla Fog, og hun var etter Foss, Løvenbalk, kong Christoffer II av Danmark, Odin, Farao, Cesar, Kong David av Israel, profeten Muhammed, tror jeg, Kleopatra, Gange-Rolf, Willhelm Erobreren, Karl den Store, osv., osv.

Så hun var aristokrat.

Christoffer II av Danmark, hadde to barn vel, med en jomfru av de gamle Lunge’r, har jeg lest, når jeg har drevet med slektsforskning, på Roskildehistorie.dk, var det vel.

De var visst ikke gift, stod det, men hun damen var jo adelig, så man må vel si at hun var fin, likevel.

Dette var i vikingetiden, omtrent.

På 1300-tallet, eller noe vel.

Ihvertfall for mange hundre år siden.

Så fikk Christoffer II seg en annen kone, fra Pommern, eller noe.

Og det er etter disse, som Oldenburg’ene, som har kongetronene i Norge, Danmark og snart England vel, er etter.

Så vår linje er kanskje diskuterbart finere.

Det var mye oppstand og krig, på den tiden, som Christoffer II regjerte, så hvem vet om de ikke egentlig var gift?

Det er vel rart om en adelige jomfru, (av de gamle Lunge’r), skal få barn utenfor ekteskapet?

Broren hennes var visst prest, mener jeg å ha lest.

Kanskje han viet de?

Hvem vet.

Så vår slekt er kanskje egentlig de egentlige kongene av Norge og Danmark osv. da.

Bestemor Ingeborg, sa en gang det, da hun bodde i Stavern, på midten av 80-tallet, og Pia og jeg kom for å besøke henne, i en ukes tid.

(Den første ferien vi var der).

Da sa hun, når hun så meg, at hun syntes det var jeg som skulle blitt konge, og ikke Haakon Magnus.

(Hun halvveis mumlet det kanskje).

Jeg skjønte jo ingenting da, for det er aldri noen som har fortalt meg det, at bestemor Ingeborg, var en aristokrat/kongelig.

Dette er noe jeg har søkt på nettet om, etter at jeg leste det, i bestemor Ingeborgs testamente, (i 2009), at hun arvet Magna og Holger Adeler.

Jeg gjenkjente Adeler som et veldig fint navn, (Cort Adeler er jo kjent, mener jeg), og begynte å søke om min mormors slekt, på nettet, høsten 2009 vel, noen måneder etter at bestemor Ingeborg døde, og jeg fikk testamentet hennes sendt fra Larvik Tingrett, siden jeg ikke hørte noe fra mine slektninger, om arv.

(Jeg bor nemlig som en flyktning, i England, etter å ha overhørt, da jeg jobbet som låseansvarlig på Rimi Bjørndal, (ved siden av jobb som låseansvarlig på Rimi Langhus og heltidsstudier på ingeniørhøyskolen), i 2003 at jeg var forfulgt av ‘mafian’, og jeg ble forsøkt myrdet på onkel Martin sin samboer, Grete Ingebrigtsen, sin gård, i Kvelde, i 2005, og flyktet deretter tilbake til England igjen, hvor jeg også studerte, i 2004/05).

Så sånn var det.

Min mormor, fortalte på telefonen, da jeg bodde i Liverpool, at de bodde et år i Tyrol, etter at hennes far mistet jernverket.

Så ble hennes far agent, for to store tyske firma, (innen skipsfart, har jeg senere funnet ut, ved å søke på Heegaard, i Google Books), og de bodde i en herskapelig vel leilighet, i København, med hele vegger dekket av speil, og en dame som spilte piano, under måltidene, fortalte bestemor Ingeborg meg.

Hun var også på slottsball, i Amalienborg, eller hva det heter, har min mormor fortalt meg tidligere.

Så sånn var det.

Hennes morfars mor, het Maren Gjedde.

Hun bodde på Højriis slott, på Mors, og min mormor var veldig stolt av å være i slekt med henne.

Maren Gjeddes ektemann het L. C. Nyholm, har jeg lest, og han var Hofjægermester, og hadde en herregård i Fredrikshavn, som het Bangsbo.

Han var også politiker for Venstre vel, med mere.

De fikk visst 12-13 barn, har jeg lest, og den eldste, var som en far, for de andre.

Den eldste var Didrik Galtrup Gjedde Nyholm, og han ble leder for de internasjonale domstolene i Kairo, (hvor britene styrte), og han ble også valgt inn i Folkedomstolen i Haag, og skulle egentlig dømt, mellom Norge og Danmark, om Grønland.

Men han ble syk like før, sa min mormor, på telefonen, da jeg bodde i Liverpool.

Det hadde visst stått i avisen, i Danmark, ‘blir det Didrik Galtrup Gjedde Nyholm eller blir det ‘N.N”, som skal dømme, sa min mormor på telefonen, husker jeg.

Jeg har søkt på nettet, og sett at et antikvariat, i USA, var det vel, selger et bokmerke, eller noe, fra min tippoldefars storebror da, (Didrik Galtrup Gjedde Nyholm), hvor han siterer et dikt fritt etter Ibsen.

Så Didrik Nyholm var nok kanksje en Norgesvenn, vil jeg tippe på, (siden han siterte Ibsen), så hvem vet, hvis han hadde fått dømme, så hadde kanskje Norge fått Grønland?

Hvem vet.

Men men.

Didrik Nyholm fikk ingen etterkommere, men ble nominert til Nobels Fredspris, av en professor, ved Københavns Universitet, i 1931 vel, har jeg funnet ut ved å gjøre noe research, på nettet.

(Selv om det fra nettet var litt uklart vel, om Didrik Nyholm døde i 1930 eller 1940.

Men men).

På slutten av 80-tallet, så fikk jeg notatene etter Didrik Nyholm, av min mormor, som noen hadde lagt i en skuff jeg disponerte vel, i Ågots hus, på Sand.

Jeg fikk også noen fotografier av min tippoldefar, general Anders Gjedde Nyholm, sammen med danskekongen, osv.

Jeg ga noen til min halvbror, Axel Thomassen, en gang han var på besøk der, med meg, fra Oslo, på begynnelsen av 90-tallet.

Etter dette, på mitt neste besøk der, var det vel, så sa min far, at bestemor Ingeborg ville ha den gaven tilbake.

Etter det så så jeg aldri noe mer til de notatene og resten av fotografiene.

Min søster Pia bodde på Sand, på den tiden, og var litt ‘på’ meg da vel.

Og det ville vel vært litt uhøflig, å drive for mye med de notatene, fra min mors slekt, i min farmors hjem.

Jeg leide et rom, av Axel sin far, Arne Thomassen og hans samboer, Mette Holter, på Furuset, i Oslo, og hadde ikke nøkkel til rommet.

(Og Axel kunne være litt villstyrlig).

Så jeg ville ikke ha de tingene inne i Oslo, hvor jeg bodde som student da, egentlig, men hadde et friår, for å spare opp penger, til videre studier.

Jeg hadde ikke fått etablert meg ordentlig, i Oslo, så derfor ble de dokumentene liggende hos Ågot, på Sand, før de plutselig forsvant igjen, antagelig tilbake til bestemor Ingeborg.

De memoarene til Didrik Nyholm, var også så sirlig skrevet, med penn, at jeg ikke klarte å tyde det nøyaktig, hva som stod der.

Da måtte jeg nok ha sittet ved et skrivebord, med en god leselampe, men det hadde jeg ikke, der jeg bodde, på den tiden.

Og på kontoret i huset til Ågot, så stod det skrivemaskiner og regnemaskiner og kopimaskiner, over alt.

Min far hadde begynt å jobbe med sengebutikk, i Drammen, og min onkel Håkon, (som kunne være litt erte-te og kanskje grinete), han regjerte over Strømm Trevare og kontoret i huset til Ågot da, (selv om han ikke jobbet så utrolig mye, grunnet en skade i armen), så det fristet ikke, å sitte inne på det kontoret da, for Håkon, han var sånn, at han ble ergelig, for nesten hva som helst, så han var det smartest å holde seg unna egentlig, for det meste, husker jeg at jeg syntes.

Jeg ville ihvertfall ikke begynne å rote på Håkons sitt kontor, uten å ha klargjort dette ordentlig med han, på forhånd.

Men da hadde han nok funnet noe å klage på, hvis jeg kjente han rett.

Så det orka jeg ikke, rett og slett.

Så sånn var det.

Men men.

En annen ting jeg kom på, var en gang, som mora vår, Arne Thomassen, Pia og jeg, var og besøkte Ingeborg og Johannes, mens de fortsatt bodde, i Sætre.

En nabogutt, lekte i hagen deres, i en slags naturlig ‘sandkasse’, eller noe, der vel.

Så begynte han kanskje å bølle litt, eller være for ovenpå.

Og da hadde Pia og jeg begynt å samarbeide, om å tulle litt med han gutten.

At vi tok en lekebil fra han, eller noe.

Dette husker jeg såvidt selv, og bestemor Ingeborg har nevnt dette seinere, at hun syntes det var så artig.

For da hadde hun og Johannes sittet og observert Pia og meg da, for å finne ut hvordan vi fungerte i lek med andre barn, eller noe, kanskje.

Så de gikk kanskje litt nærme.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Min mor ville sjelden si noe negativt om min far, etter skillsmissen.

Men, mens vi bodde i Mellomhagen, så kom hun et par ganger, med noen ‘meldinger’, om min fars yngre brødre, Håkon og Runar.

(Runar var yngst av de tre brødrene, og har jobbet som tannlege i Ås, fra 70-tallet og helt til dags dato vel).

Men men.

Mora vår sa at Runar egentlig ikke kom inn på Tannlegehøyskolen.

Men at han visste det, at sønnen til sjefen på Tannlegehøyskolen, hadde dårligere karakterer, enn han selv.

Runar klagde så, og så kom han inn på Tannlegehøyskolen like vel.

Mora vår gjorde litt narr av Runar, for det her da.

Hun syntes kanskje at han var litt smålig.

Hvem vet.

Hun lo av det ihvertfall, husker jeg.

Av Håkon så lo hun vel enda mer, tror jeg.

Hun fortalte meg det husker jeg, (også i Mellomhagen), at Tone hadde vært for ung, da de giftet seg.

(Tone (født Løff, fra Drammen), var vel kanskje 15 år, da hun giftet seg med onkel Håkon.

Noe sånt).

Mora mi fortalte meg også det, at onkel Håkon hadde sluppet militæret, med den grunnen, at han savnet maten til bestemor Ågot, og ikke ville spise der.

Så det var kanskje derfor jeg var så bestemt på å klare å fullføre militæret.

(Selv om jeg var i tøff infanteritjeneste, i Geværkompaniet, som var omtrent like tøft som Garden, fikk vi høre av troppsjefen osv., Løytnant Frøshaug, som også hadde vært troppsjef i Garden, blant annet for Alex Rosen.

Hvis jeg ikke hadde klart å fullføre militæret, så hadde nok min mor mobbet meg, vil jeg tro.

Dessuten så var jeg jo fra Bergeråsen, (selv om jeg var i militæret som en Oslo-boer, siden jeg hadde registrert min egen adresse, hos Folkeregisteret, det første året jeg bodde i Oslo, for det var problemer med min fars nye samboer Haldis Humblen, og meg, blant annet), hvor man vel helst skulle fullføre militæret, for å være kar.

Men men).

Jeg husker også at da søstera mi og meg, var sånn 3-4-5-6 år gamle kanskje, så ble vi oppmuntret av bestemor Ågot vel, og muligens faren vår og onkel Håkon, til å fange Humler, på gamle syltetøyglass, på Jordet til Lersbryggen, som lå like ved siden av huset til Ågot og Øivind.

(Jensen Møbler har nå bygget der, på Jordet til Lersbryggen, (som vi kalte det), hvor Pia og jeg fanga humler da.

Og hvor det også var gresshopper, som jeg har fanget seinere.

Det jordet ble det ikke dyrket noe på, så det var nesten som en eng.

Men men).

Jeg husker også en annen gang, som jeg var på den samme alderen, som jeg lekte nede på verkstedet der.

Jeg skulle lage hytte, var det vel.

(For jeg kjeda meg vel).

Men var kanskje litt ‘stormannsgal’.

For jeg var i en annen del av verkstedet, enn der faren min og dem jobba, (jeg var i den delen nærmest der Jensen Møbler er nå).

Også limte jeg sammen to bord, på 4-5 meter vel, med trelim.

Også gikk jeg opp til Ågot.

Men jeg tror de nede på verkstedet, (Øivind, Håkon og faren min), kanskje kan ha blitt sure, når de så hva jeg hadde gjort.

For sånne bord var sikkert dyre.

De ble jo brukt til møbelproduksjon egentlig da.

Det var ferdig høvlede bord, (altså planker), av gran vel, uten så veldig mye kvist på, tror jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på, i går, når jeg skrev ned noen notater, i en engelsk syvende sans, som jeg har her.

Hos faren min i Hellinga, så stod det også en bilbane, som jeg vel hadde fått til bursdaggave, eller noe, en gang.

Men mora vår nekta jo faren vår, å møte oss, i et drøyt års tid vel, mens vi bodde i Brunlanes, og muligens også før dette.

(Mora mi låste jo døra, den gangen faren min dukka opp i Brunlanes der.

Og vi fikk ikke lov til å prate med han).

Men men.

Så den bilbanen, den brukte faren min og hans kamerat Atle, fra Oslo.

Så da jeg endelig fikk komme på besøk, i Hellinga 7B, hvor faren min flyttet til, på Bergeråsen, etter å ha flyttet tilbake til foreldrene sine, på Sand, etter seperasjonen, fra mora vår.

Da, så var noen sånne sølvfargede, strømledende, metalltråder, under de bilene, til bilbanen, slitt vekk.

Så bilbanen virket ikke.

Så Atle og faren min hadde hatt mye morsomt, med min bilbane da.

(Selv om jeg ikke visste at jeg hadde fått en bilbane, før etter at bilene hadde blitt slitt ut.

Så sånn var det.

Men faren min kjøpte vel nye biler, eller noe, på Lyche, i Drammen, eller noe, tror jeg, etterhvert.

Noe sånt).

Faren min var forresten langt nede, etter bruddet med mora mi, (sånn som jeg har forstått det).

Han fikk visst noen slags piller, av legen, og en gang han var på besøk hos oss, i Larvik, så måtte han ha buksa kneppet opp, av en eller annen grunn, på grunn av mageproblemer, tror jeg.

Den Mercedesen, som han kjørte, da han var i Brunlanes, og ikke fikk snakke med søstera mi og meg.

(Jeg tror det kan ha vært den bilen, ihvertfall).

Den kræsjet faren min, i fjellveggen, ved Bergeråsen.

Kanskje det var etter at han kom hjem fra Brunlanes?

Hvem vet.

Faren min hadde så gått hjem til onkel Håkon, som også bodde i Hellinga da, sammen med Tone og min kusine Lene, (som er døv).

Dette har jeg lest, på 80-tallet vel, i en utgave av Svelviks Tidende vel, som faren min hadde, i en skuff i reolen, i Hellinga, sammen med masse fotografier osv.

Faren min hadde masse fotografier av blant annet damer i bikini, husker jeg.

Som han hadde vært sammen med da, og kjørt ut med båten sammen med sikkert.

Mange forkjellige damer, i 20-årene vel, sånn som jeg husker det.

Men men.

Faren min pleide å dra inn til Oslo, på en nattklubb som het Leoparden vel, (eller om det var Frascati), og sjekke damer.

Men men.

Han hadde blant annet en after-shave, som het Baracuda vel, og han hadde noen skinnsko, som var svart og brun-mønstrede, husker jeg.

Som så rimelig ‘pimpa’ ut.

Men men.

Faren min hadde også pornoblader, i reolen, og faren min sa det, husker jeg, (en gang jeg var på ferie i Hellinga), at jeg kunne/burde lese de.

Dette var nok mens jeg gikk i første klasse da.

Noe sånt.

Jeg leste sex-historiene, som leserne sendte inn, husker jeg.

(For jeg hadde jo lært å lese, på skolen).

Og det var også sånn, på Berger, at vi fetterne og kusinene, syntes det var artig, når vi var samlet, i ferier, osv.

Jeg var den elste av oss søskenbarna, og som en storebror, (eller kanskje far), for resten.

Men jeg var egentlig ikke så moden.

En gang vi søskenbarna møttes, på Sand/Bergeråsen.

Så dro jeg med Lene, søstera mi, Ove, Heidi og Tommy, (Lene sin lillebror), vel.

Dette må ha vært like før jeg flytta til faren min, kanskje sommeren 1979, eller noe.

Jeg fikk alle med på å kle av seg nakne, og hoppe rundt i ring, i senga til faren min.

(Untatt meg selv, jeg var litt sjenert, så jeg stod bare i senga mi, og så på).

Så kom faren min hjem, og jeg hoppa ut av vinduet, på soverommet til faren min.

Mens de andre kledde på seg da.

Så visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre, etter at jeg hadde hoppet ut av vinduet.

Jeg hadde ikke lyst til å bli uvenn med faren min, så jeg bare gikk rundt leiligheten, og inn inngangsdøra igjen.

Da sa ikke faren min noe, og jeg holdt maska, og lot som ingenting da.

Vi var bare så ville, og syntes det var morsomt å møtes igjen, alle søskenbarna.

Så vi måtte liksom gjøre et eller annet, for å få ut energien og sånn da.

Noe sånt.

Vi var liksom en gjeng, som kun så hverandre en gang i året, eller noe sånt, fra før det her da.

Så sånn var det.

Men men.

En annen ting jeg har skrevet ned i den syvende sansen, er at bestefar Johannes, han lærte Pia og meg å spille sjakk, da vi var sånn 6-7-8-9 år gamle, og var på besøk hos han og Ingeborg, i Blumbakken, Nevlunghavn.

De hadde også kinasjakk.

Som vi vel lærte å spille, før vi spilte sjakk.

Bestefar Johannes, mora vår, Pia og meg, vi kunne alle fire ligge på stuegulvet, enkelte søndagsettermiddager, og spille kinasjakk, mens vi ventet på at bestemor Ingeborg, skulle bli ferdige med å lage maten, eller noe.

Så sånn var det.

Det huset deres i Nevlunghavn, var veldig stort og fint.

En fyrvokter hadde bodd der før dem, sa bestemor Ingeborg til meg, når jeg ringte henne fra Liverpool, året før hun døde, eller noe.

Han var visst gal, sa bestemor Ingeborg, han hadde visst stjålet blomster, og gravet ned i hagen.

Grunnen til at jeg spurte var at jeg en gang fant en haug med russiske fotoapparat, på loftet der, som jeg skal komme tilbake til senere.

Det var en spistestue der, en stue fylt med antikke møbler, en TV-stue, og en peisestue.

Det var et kjøkken da, og toalett nede.

Så var det tre soverom og bad oppe.

(Det var vel ikke bygget over peisestuen, tror jeg, så det var færre rom oppe.

Men men).

Badet hadde bidet, noe jeg aldri har sett før eller siden.

Det var også et lite kammers, på innsiden av bestemor Ingeborg sitt rom, hvor Pia og jeg, pleide å sove.

Jeg skrev om en St. Hansaften, da bestefar Johannes tok oss med, ut på tur, i skjærgården, og vi var der, hele natten, og ut i morgentimene, husker jeg.

(Antagelig sommeren 1975).

Den nesten St. Hansaften, så var vi også i Nevlunghavn, husker jeg.

Men da, så måtte vi gå og legge oss, klokken 20, eller noe, vel.

Og jeg husker at Pia og meg, lå og kunne høre at familier, med barn, gikk forbi i Blombakken, på vei ned til havna, for å feire St. Hans da.

Så det var som tortur, husker jeg.

Jeg begynte vel å fortelle Pia, om hvordan det kom til å bli, neste gang vi fikk lov å besøke faren vår.

Jeg fantaserte om hvor mye cola og godteri, osv., som vi kom til å få.

Og om at vi fikk lov å være lenge oppe, osv.

Og gå i butikken, på Sand der, osv.

Så min mors slekt, de kunne være så strenge og spartanske, når det gjaldt godteri, osv.

Så det var som natt og dag, fra min fars slekt.

Hos min far og og hos vår farmor Ågot, så fikk vi nesten så mye godteri og cola, som vi ville ha.

Og de hadde ikke den samme strenge tonen, som var vanlig, i min mors slekt.

Selv om de også kunne ha humor, i min mors slekt.

(Selv om denne humoren nok var ‘voksen’, sånn at man nok måtte være litt opp i tenårene kanskje, for å forstå den.

De kunne vel være subtile, som det vel heter.

Og min mor kunne også være sarkastisk.

Min mors foreldre prøvde vel mer å oppføre seg høflig og konfort, enn min mor, som var mer moderne.

Så jeg lurer på om min mor også måtte stålsette seg, noen ganger, før hun dro til sine foreldre.

Jeg husker da jeg bodde hos onkel Martin, og de, i Kvelde, i 2005, da klagde Martin på foreldrene sine.

At de var så slitsomme, og skulle liksom prate med alle de møte, når de gikk tur, osv.

Noe sånt.

Så det er et tydelig generasjonsskille der.

Martin og Ellen, (og også mora mi), var veldig moderne.

Mens deres foreldre, var rimelig gammeldagse og konforme da, vil jeg si.

(Selv om Ingeborg, på slutten av 90-tallet, en gang sa til meg, at vi var en ‘kunstner-familie’).

Men men.

En gang jeg var hos Ingeborg og Johannes, så begynte jeg å blø neseblod.

(Noe jeg ofte gjorde, på 70 og 80-tallet.

Jeg kunne noen ganger blø neseblod, i 15 minutter kanskje, uten å vite hvordan jeg skulle stoppe det.

En gang faren min skulle hente oss, i Jegersborggate, så blødde jeg neseblod.

Faren min sa at jeg måtte ta kaldtvann, på nesa, og det hjalp.

Men men).

Pia sa en gang, at når jeg var 1-2 år, så pleide mora og faren min og vri nesa mi, hvis jeg gråt, for å få meg til å være stille.

Det kan jeg ikke huske noe av selv.

Men kanskje det er derfor jeg blør neseblod.

Hvem vet.

Og jeg vet heller ikke hvordan Pia kan vite det, for hun var jo ikke født enda da, (hun er jo født et år og fem måneder, på dagen, etter meg).

Men jeg begynte altså å blø neseblod, en gang, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn.

Og da var det sånn, at neste gang vi dro på besøk der, så hadde bestemor Ingeborg, lagt avispapir, oppå alle teppene, i hele huset.

I trappa og alt vel.

Så hu kunne være litt spesiell noen ganger, vil jeg si.

Hu hadde også da et kjempestort fruktfat, med kun tomater, på bordet, i peisestuen.

Og så sa hun til meg, at jeg måtte spise tomater, for de inneholdt jern, noe som var bra, hvis man var blodfattig, eller noe.

Så sånn var det.

Etter de, mer eller mindre, sermonielle søndagsmiddagene, hos Ingeborg og Johannes, mens vi bodde i Brunlanes, osv.

Så måtte vi alle sammen bli med på søndagstur.

Det var enten ut mot Mølen, eller ut mot Oddane Fort der.

Og vi gikk i et par timer gjerne.

Så sånn var det.

Bestefar Johannes, fortalte en gang, om en kattemann, som bodde ut mot Oddane Fort der.

Mora vår lo litt av det, og jeg spurte da bestefar Johannes, (med mora min sin sarkastiske tone), om han kattemannen da.

Da ble Johannes litt taus, og kanskje såret da.

(Han var kanskje veldig mild og følsom.

Hvem vet.

Han var nok veldig snill, tror jeg ihverfall.

Men men).

Vi kunne også finne en type fredede, gule blomster, ut rundt Oddane Sand der da.

og de plukka mora og søstera mi av en gang seinere, tror jeg, (hvis jeg ikke husker helt feil).

Så mora mi og søstera mi, var kanskje som noen slemme, sorte får da.

Hvem vet.

Noe sånt.

Bestefar Johannes ville da ofte hilse på folk vi traff, på veien.

Det var populært å gå søndagstur, uti der, som vi gikk.

De nevnte en gang, i begynnelsen, da de bodde der, at noen skjær, like utenfor havnebassenget, i Nevlunghavn, ble sagt på folkemunne, å ha blitt kastet ut i sjøen, av noen troll da.

Så sånn var det.

Det var også en hule, like ved Gurvika, (som er en strand for hjerneskadede folk).

Campingen ved siden av Gurvika, er egentlig mye mer kjent vel, den lurer jeg på om heter Kjærstranda.

De er ihvertfall en campingplass, øverst i Blombakken da.

Og like før campingplassen, så er det en hule, og den husker jeg at vi gikk og så litt inni vel, en gang vi gikk på søndagstur, uti der, og jeg tror også at Arne Thomassen var med den gangen, (noe han vanligvis ikke var).

Mora vår, tok med Pia og meg, og bada på den badestranda, ved siden av Gurvika, øverst i Blombakken, på den tiden vi bodde i Brunlanes, var det kanskje.

Og da husker jeg det, at jeg fant en glassmanet, på stranda, som jeg kasta på Pia.

Og som jeg lurer på om hu bærer nag for, ovenfor meg, enda.

Hvem vet.

Det var en fin badestrand, som vi vel hadde for oss selv da.

Så dette var kanskje på våren eller høsten.

Den campingplassen, som den badestranden ligger ved, er en populær campingplass hvor jeg forresten møtte onkel Håkon, en gang, i butikken der, sommeren 1996 vel, (da jeg var på besøk hos bestemor Ingeborg, som da bodde i en eldreleilighet, i Skoleveien, i Nevlunghavn. Men men).

Tone og han, hadde visst sluttet å dra til Danmark, i sommerferiene og hadde visst begynt å campe, (med telt, fortelt og platting vel, og alt), i Nevlunghavn.

Men men.

Jeg husker også en gang, at bestemor Ågot, tok meg med inn til Drammen, mens jeg var på et besøk, på Berger/Sand.

Hu likte duene på Bragernes Torg, husker jeg, og tror at vi spiste, på kafeteriaen i Globus-gården, på Strømsø, var det vel.

Men men.

Bestemor Ågot hadde ikke lappen, så vi dro med bussen, (eller rutebilen, som hu kalte det).

Men men.

Jeg husker en episode, fra Nevlunghavn, fra den tiden vi bodde i Mellomhagen vel.

Pia hadde en gang, (på Hvittensand tror jeg), gitt meg et strå, og bedt meg om å gni det mellom leppene.

Det strået, (eller sivet), hadde noen slags små torner, på seg, så det gjorde kjempevondt, i leppene.

Det var vel noen gutter, sa hun, som hadde vist henne dette.

Så sånn var det.

Jeg banka henne ikke, eller noe, hu kunne vel ha sladra til mora vår.

Selv om det vel kunne hende, at jeg krynte henne, om vinterne, der i Mellomhagen, hvis jeg ikke husker helt feil.

Jeg har skrevet om det, at bestemor Ingeborg, og mora mi, kunne være urettferdige ovenfor meg kanskje.

(Jeg husker ihvertfall det, at mora mi kanskje behandla meg litt dårligere, enn Pia.

Og at hu en gang sa, (for å vinne en krangel/diskusjon), at ting skulle være rettferdige.

Noe jeg senere gjenntok, hvis jeg syntes at hun var urettferdig.

Så det ble vel etterhvert mitt faste argument nesten, i krangler/diskusjoner, med mora mi, at det og det var urettferdig da.

Og da holdt faktisk mora mi kjeft, ihverfall den første gangen jeg gjennok henne/sa det.

Men men).

De kunne være litt kalde ovenfor meg, og jeg kunne bli litt nedbrutt, spesielt av bestemor Ingeborg.

En gang, som jeg var hos Ingeborg og Johannes, sammen med mora mi og Pia.

Så hadde kanskje bestemor Ingeborg sagt en ondsinnet/streng kommentar om meg da, og jeg ble kanskje litt molefunken/nedbrutt.

Noe sånt.

Og da skjedde det, at Pia, på den siden av huset som vendte mot Blombakken, igjen ga meg et sånt strå.

Og jeg var molefunken og trist, så jeg gjorde som Pia sa, igjen, og tok det strået mellom leppene.

Og fikk skikkelig vondt i leppene, igjen da.

Jeg gikk så til bestemor Ingeborg, bestefar Johannes og mora mi, som observerte meg.

De satt rundt hagebordet, på den andre siden av huset.

De hadde noe godteri der, og hadde antagelig ropt meg til seg da.

Jeg skulle til å slader, på Pia, men så huska jeg det, at bestemor Ingeborg, på et tidligere besøk, hadde sagt det, at man ikke skulle sladre.

Så jeg sladret ikke om det Pia hadde gjort.

Og jeg fikk et drops, eller noe, da.

De tre ved bordet, så megetsigende på hverandre, og bestefar Johannes ristet på hodet, husker jeg.

(Uten at jeg skjønte hva de kommuniserte, med kroppspråk, (må man vel si), seg imellom om.

Det er mulig at noen av de voksne hadde bedt Pia om å lure meg, med det sivet?

Det har jeg tenkt senere.

Hvem vet).

Jeg ble så bedt om å gå øverst i hagen, for å leke.

Der var hagen ganske vill, med en del steiner og sånn.

Jeg var glad til, jeg likte meg ikke så godt der.

Ingeborg, mora mi og Pia, var alle tre ganske kalde damer/jenter, vil jeg vel si.

Bestemor Ingeborg kunne lage dramatikk ut av alt mulig, for eksempel om jeg skulle få et drops, eller ikke, da.

Sånne ting.

Så hun var også involvert i oppdragelsen min da, vil jeg vel si.

Hun fortalte meg at det ikke var pent å slader, og så videre, når ikke min mor var der da.

Og Ågot kunne også være litt sånn, at hun kunne klage/kjefte på meg, når jeg senere bodde hos faren min.

‘Dom som sier at noen er domme, dom er domme dom’, husker jeg at Ågot sa til meg en gang.

Kanskje hu trodde at jeg syntes hun var dum?

Hva vet jeg.

Men jeg ble nok ikke bare oppdratt av foreldrene og stefaren min, men også av besteforeldrene mine da.

Så det var sånn at spesielt bestemor Ingeborg ville oppdra Pia og meg da, og drille oss i bordskikk og oppførsel da, på de ganske hyppige søndagsbesøkene våre, i Nevlunghavn, på siste halvdelen av 70-tallet.

Så sånn var det.

Jeg tror det var like etter at vi flyttet til Mellomhagen.

Så gikk mora mi og meg rundt opp mot Bøkeskogen i Larvik.

Mora mi trodde at jeg hørte dårlig, tror jeg.

(For faren vår hadde jo sagt at hu var ‘gæern’, så jeg tok alt mora mi sa, med en klype salt, for å si det sånn.

Noe i den duren).

Så dette var muligens den gangen hun tok meg med, til en ørelege, opp mot Bøkeskogen der vel.

Ihvertfall husker jeg det, at vi gikk rundt i en gate, opp mot Bøkeskogen der, også fortalte mora mi meg plutselig, at hun hadde byttet navn på seg selv, søstera mi og meg, fra Olsen til Ribsskog.

Jeg sa vel ‘nei’, eller noe.

Og da sa hu ‘jo’, eller noe.

Så det nytta ikke å krangle med henne, (for meg ihvertfall), for mora mi brydde seg nesten aldri om hva jeg sa.

Så sånn var det.

På fødselsattesten min, fra Folkeregisteret, så står det under merknader: ‘RIBSSKOG som slektsnavn iflg. bevilling fra fylkesmann i Vestfold 20/5.76’.

Så dette var nok våren/sommeren 1976 da, som mora mi fortalte meg det her, opp mot Bøkeskogen, i Larvik.

Så sånn var nok det.

(Altså et par måneder etter at vi flyttet til Mellomhagen, fra Brunlanes, vel).

Så sånn var det.

(Så mora mi giftet seg aldri med Arne Thomassen, og het aldri Thomassen, forresten.

Hun het først Ribsskog, og så Olsen, (fra cirka 1969 til 1976 da), og så Ribsskog igjen, resten av livet, fram til hun døde, knapt 50 år gammel, i 1999 da.

Så sånn var det.

Det med kidnappingen, det har jeg tenkt litt mer på.

Det var nesten sånn, at mora vår, ‘gjettet’ Pia og meg, ut av huset, og ut inngangsdøra, og inn i armene, på Runar og faren vår, som stod i oppkjørselen, med en bil parkert der.

(Runars oransje Mercedes vel).

Så sånn var det.

Mora vår skreik vel, når Pia og jeg ble bært inn i bilen.

Og mora vår stod bare noen få meter unna, da dette skjedde, så hun så helt klart, hvem som kidnappet oss, osv.

(For hun var jo like i hælene på Pia og meg, som hun liksom ‘skyndet’ ut av huset, for å leke, eller få oss noe frisk luft, eller noe sånt, da).

Så sånn var det.

Det er mulig at Heidi kan ha vært bare et drøyt år, da dette skjedde.

Hu sa ‘få safta’, og fikk en allerede åpnet Solo-flaske av faren sin Runar da, i bilen, like etter at vi kjørte fra Mellomhagen.

Det var vel omtrent det eneste som ble sagt, på den bilturen.

Men men.

Ikke vet jeg hvor gamle unger er, når de sier saft istedet for Solo.

Men det var kanskje sommeren 1977, eventuelt sommeren 1976.

En av de.

Så sånn var det.

Jeg tenkte jo på mora mi, som kanskje var bekymret for Pia og meg, på den ferien, på Sand, etter kidnappingen.

Og det tæret litt på meg, den ferien.

Så da faren min dro meg med til butikken, på Sand, en dag, og vi møtte han høye, mørke karen, i 30-årene vel.

Som faren min sa var politi.

Så ble det litt mye for meg.

For da begynte jeg å bekymre meg, for at faren min måtte i fengsel og, for kidnapping da.

Og det var derfor jeg ville tilbake til mora mi, i Mellomhagen igjen, (etter den episoden med han faren min sa var en politimann), for å prøve å roe det ned litt da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg kom også på en episode, fra Ulåsen, da min mor, oppførtes seg litt rart, syntes jeg.

Vi var ute på en eller annen utflukt, med barnehagen, og skulle få is, når vi kom tilbake, til ved Tagtvedt der da, (var det vel).

I en butikk, så skulle alle få is.

Av en eller annen grunn, så var mora mi, rett utafor den butikken, når hele barnehagen, dukka opp der.

Jeg fortalte mora mi, at vi skulle få is.

Og mora mi misforstod, og gikk inn i butikken og kjøpte en is til meg.

(Hvis jeg husker det riktig).

Så da oppførte mora mi seg litt rart, syntes jeg.

For alle i barnehagen, skulle jo få is, av barnehagen.

Jeg bare sa fra om det.

Siden jeg tilfeldigvis møtte mora mi, og gleda meg til å få is av en barnehage-tante da.

Men det var ikke sånn, at jeg mente det, at mora mi, skulle kjøpe is til meg.

Så det var kanskje en litt rar misforståelse fra mora mi.

(Med forbehold om at jeg husker riktig da).

Så sånn var det.

En gang, så fikk jeg også en lekebil, i posten, fra tante Ellen, i Sveits.

Dette var mens jeg gikk i Ulåsen barnehage, husker jeg.

Det var kanskje til bursdagen min, 25. juli 1976.

Hvem vet.

Mora mi tok med lekebilen til barnehagen.

(Det var en lastebil eller en betongbil, eller noe.

Den så skikkelig fin og fancy ut, husker jeg).

Jeg ble satt i en sandkasse, og skulle leke med bilen.

Jeg var litt trøtt kanskje, og en gutt der nappet lekebilen, og begynte å pløye den ned i sandkassa, og sånne ting, og bilen ble vel ødelagt, tror jeg.

Mora mi og en barnehagetante, stod og så på det hele.

Og barnehagetanten, fortalte det, til mora mi, at hvis man tar med leker, i barnehagen, så kan man ikke kreve det, at andre barn, ikke skal ta de.

Dette var nesten traumatiserende, for meg, en gutt på 5-6 år vel.

Jeg så fram til å leke med den fine bilen, men fikk aldri gleden av det.

Han ‘bølle-gutten’ bare tok bilen og ødela både den og gleden min da.

Så sånn var det.

Så etter dette, så var jeg ikke så glad i barnehage og skole, osv.

Det var mest for foreldrene mines skyld, at jeg prøvde å være flink på skolen, osv.

Jeg tok nesten aldri med fine ting, på skolen, etterhvert.

Jeg husker at etter at jeg flyttet til faren min, så hadde jeg en skikkelig kul svart og hvit joggedress, som jeg fikk av han og hans nye dame Haldis vel.

En med kule japanske tegn på vel.

Og den så skikkelig kul ut, husker jeg.

Jeg hadde på meg den, og en rød skjorte, en gang.

Og Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo, i klassen, dukka opp på døra mi.

Og Carl spurte meg, ‘hvorfor går du ikke sånn kledd, på skolen’.

(Dette var vel mens vi gikk på Svelvik ungdomsskole).

Jeg bare sa ‘nei’, eller noe, vel.

Jeg likte ikke ta med mine fineste ting og sånn, egentlig på skolen.

Det tilhørte sjeldenhetene, etter dette.

Skolen for meg, var mest noe herk, (ihvertfall før jeg begynte på Handel og Kontor, som jeg syntes var litt artigere).

Og at jeg fikk gode karakterer, var ikke fordi jeg trivdes særlig bra på skolen, men jeg prøvde å leve opp til forventningspresset, fra spesielt faren min da.

(Og vel også moren min og bestemor Ingeborg osv., som nok ville vært slemme/ondsinnede mot meg, hvis jeg ikke hadde klart å komme inn på videregående, eller fått artium, (generell studiekompetanse), for eksempel. Men men).

Så sånn var det.

Noe annet jeg husker, fra da vi var sånn 4-5-6 år gamle, Pia og meg.

Det var det, at Pia måtte ligge sammen med faren vår, i dobbeltsenga hans, når vi var på besøk hos han.

Jeg lå i en enkeltseng, som stod i det samme soverommet, langs veggen ovenfor, den veggen, som min fars seng stod langs.

Dette var kanskje rart, siden min far jobbet med å lage køyesenger.

Men han var jo litt nedbrutt, på den her tiden, (mener jeg å huske, ihvertfall), så kanskje en tom køyeseng, i soverommet hans, hadde gjort han deprimert.

Hva vet jeg.

Jeg husker at Pia protesterte en gang, som 4-5 åring kanskje, og ikke ville ligge i dobbeltsenga, sammen med faren min.

Men da sa faren min noe sånt som at ‘jo, du må/skal det’, eller noe.

(Uten at jeg fikk med meg det, at det foregikk noe galt der.

Men søstera mi har senere sagt det, at faren min misbrukte henne, når hu måtte ligge i senga hans da.

Og ‘fingra’ henne sa hun/Christell først, (i Kristiansand, i 1989).

Seinere, (mens jeg bodde i Liverpool), så forrandra Pia det til at han var ‘klåfingra’.

Så sånn var det.

En gang Pia og jeg besøkte faren vår, i Hellinga 7B, mellom 1975 og 1979 en gang vel.

Så var min fars dame, fra Bislett der.

Det var ei dame, med mørkt, krøllete hår vel, som het Margrethe.

Hu snakket dialekt vel.

(Og jeg var en gang med faren min inn til Bislett og besøkte henne.

Hu bodde like ved Bislett stadion.

En gang var jeg også med faren min og henne, med danskebåten, fra Oslo til Fredrikshavn, etter at faren min egentlig var sammen med Haldis vel.

Men men).

Margrethe ga meg og søstera mi en pose Maarud potetgull, (100 gram vel), hver.

Vi likte best paprika, (og seinere salt og pepper vel).

Men hun Margrethe hadde kjøpt den litt voksne smaken, med ost og løk, husker jeg.

Det var de gule posene, med litt grønt på vel.

(De med salt var gule og uten grønt, de med paprika var røde, og de med salt og pepper, var brun-spraglete vel.

Men men).

Pia og jeg likte ikke det potetgullet så godt, men vi spiste det likevel.

Det var mye bedre enn ikke noe liksom.

Selv om vi var skuffet over at det var løksmak da.

Vi var ikke vant til sterke smaker, for å si det sånn.

Men hun Margrethe ga ellers et veldig hyggelig inntrykk, forresten, fra det besøket.

Sånn som jeg husker det.

Men men.

En sommer var Pia og jeg også med faren vår på båttur, ned mot Tjøme.

Den første natten, så lå vi til kais, i Holmestrand, og faren vår gikk på fylla.

Vi fikk ikke sove, og gikk ut i båten, og en mann spurte hvor faren vår var vel.

Og fant faren vår, på en pub vel, som kom og prata fylleprat til oss.

‘Syntes dere pappa er dum’, osv.

Da bare sa vi ikke noe, og gikk å la oss vel.

Dette var en trebåt som faren vår hadde bygget, på Sand, hvor Øivind hadde snekkerverksted.

Vi møtte min fars kamerat, Ernest Eastwood, fra Berger, nede ved Tjømme, og ankret opp ved noen øyer vel, sammen med de, ihvertfall en natt vel.

Ernest var der sammen med sin sønn Frank og datter Anne vel, som var cirka på alder med Pia og meg.

Så sånn var det.

Den båten vi ferierte på da, var en Cabin Cruiser, vil jeg kalle det.

Med lugar foran i båten.

Faren min lagde på begynnelsen av 80-tallet også en havseiler, som han støpte, i betong.

Men han bygde aldri ferdig masta osv.

Men solgte den uten mast og sånn da.

Men men.

Han bygde også en glassfiberjolle i gusje-gul farge.

Den Cabin Cruiser-en, lå i bukta, ved Krok, nedenfor huset til Ågot og Øivind der.

(Krok er et kjent hytteområde, hvor folk fra spesielt Drammensområdet vel, mye har hytter).

Det er veldig langgrunt, nede på Krok, grunnet at en del av en isbre, som for det meste stoppet i Svelvik, (og lagde det kjente sandtaket der), gikk videre til Høyen/Krok vel, før den stoppen, (har jeg lurt på ihvertfall, om det var sånn), og førte nok mye sand med seg, til området rundt Sand da.

Så sånn var nok det.

Vi måtte gå kanskje hundre meter, på havbunnen, uten at vannet steg noe særlig.

Og det er ikke mye tidevann der heller.

(Sånn som det er i England).

Men men.

Det var mye sandflyndrer der, som man gjerne fikk en eller to av, under beinet, for hver gåtur, ut til den Cabin Cruiser-en da.

Så Pia likte ikke det, å gå ut der.

Så faren min kjøpte først en gummijolle, husker jeg, som det gikk hull på, når han og jeg, kjørte ut til båten, en gang.

Seinere lagde han glassfiberjolla da.

På den samme tiden som han dreiv med såpekoking vel.

(Han lagde shampo under merkenavnet ‘Charlotte kosmetikk’, på slutten av 70-tallet).

Men men.

Faren min hadde også møtt mora mi, da han var ute, med en båt, som han hadde lagd selv.

Han dro til Holmsbu, hvor mora mi bodde på den tiden, (på slutten av 60-tallet).

Så hadde de visst dratt ut til en øy, eller noe, og jeg hadde blitt, hva heter det, jeg hadde blitt.

Mora mi hadde blitt gravid da, for å si det sånn.

Jeg ble jo født 25. juli 1970.

Og da ble jeg visst født, to måneder for tidlig.

Så at mora mi skal ha blitt gravid med meg, på en øy, eller noe, under en båttur.

Det høres litt rart ut.

For hvis man trekker syv måneder, fra 25. juli.

Så blir jo det 25. desember.

Og da er jo Drammensfjorden full av is, og det er nok ikke mulig å få med noen damer ut på båttur da.

Det måtte nok blitt fisketur, på isen, litt lenger opp mot Drammen da, i såfall.

Men men.

Så jeg tror nok at faren min skrønet litt, da han fortalte meg det, på begynnelsen av 80-tallet, at mora mi hadde blitt gravid, (altså at jeg ble unnfanget, heter det vel), under en båttur.

For hvis jeg ikke hadde vært født for tidlig, så ville den båttuen ha vært 25. oktober, og det er i vinterhalvåret, og da pleier det ikke å være noe særlig, å dra på fjorden.

Og hvis det var sant, det som jeg ble fortalt, at jeg var født to måneder for tidlig, så ville jeg i såfall vært unnfanget, 25. desember 1969.

Så det er nok bare tull, det faren min sa, at jeg ble unnfanget, på en båttur.

Men kanskje jeg misforstod, og at forholdet deres begynte, å bli seriøst, etter en båttur.

Hva vet jeg.

Noe sånt.

Men men.

En annen gang, som faren min tok med Pia og meg, ned til stranda, ved Krok der da.

Så hadde vi vært i butikken på Sand.

Og vi skulle få brus da.

Jeg var så glad i sånne ‘treats’ som engelskmennene kaller det.

Godteri/snacks osv.

Så jeg tok det for gitt, at jeg ville få brus.

Også maste jeg da, om jeg kunne få vørterøl.

(For jeg likte vørterøl og, men ikke like mye som brus).

Så fikk jeg vørterøl og Pia brus.

Og da klagde jeg, på stranda.

Så gjemte faren min vørterøl-flaska og brus-flaska i skogen.

Og Pia og jeg, måtte leite.

Jeg fant vørterøl-flaska.

Og da vant jeg den, og måtte drikke den.

Pia fikk brusflaska da.

Så den turen var ikke helt vellykka.

Men men.

Jeg trodde jeg kom til å få brus, uansett, men fikk bare vørterøl da.

Jeg trodde jeg kom til å få både brus, (som vi var lovet), og vørterøl da.

Men så ikke.

Så jeg klagde når tiden kom, på stranda, til at vi fikk drikken da.

Men men.

Faren min skrøyt vel også, i butikken, på Sand, (eiet av Oddmund Larsen, på den tiden vel), til butikkdamene vel, at sønnen hans, ville ha vørterøl, heller enn brus.

Men det var en misforståelse da.

Jeg ville egentlig ha _både_ vørterøl og brus.

Jeg var så godtegæern og sånn, så jeg ville ha alt mulig av sånt da, for å si det sånn.

Men faren min skjønte nok ikke helt, og jeg skammet meg kanskje litt, og var kanskje litt redd for å få kjeft, i butikken, hvis jeg også maste om brus.

Da hadde jo faren min skryti, til de i butikken, om at jeg heller ville ha vørterøl, så da kunne jeg ikke mase i butikken, om å også få brus da.

Men men.

(Jeg var liksom vant til å få nesten det jeg ville, når vi var hos faren vår, av godteri og sånn.

Jeg så fram til besøkene hos faren min, på grunn av dette.

Siden vi nesten aldri fikk godteri, av mora vår da.

Men men).

En gang jeg var på besøk hos faren min, i Hellinga 7B, (mellom 1975 og 1979 en gang da), når søstera mi ikke var med.

Så hadde faren min en familie, fra Oslo, på besøk.

(Rune Kraft og de?

Hm).

Jeg fikk et blad, på Lyche, i Drammen, eller noe, hvor det fulgte med en sånn dings, som man skulle trekke opp da, også fløy det en plastsirkel, gjennom luften, mener jeg.

Noe sånt.

En annen gang, så sendte faren min meg, for å leke vel, på lekeplassen, i S-svingen, på Nedre, på Bergeråsen, nedafor Ulvikveien.

Der var Christer Sandum, som var et år eldre enn meg.

Han spurte hvor jeg var fra.

Jeg svarte Larvik.

Har dere noen bakker i Larvik da, spurte Christer.

Han løp så ned en bratt sti, fra Ulvikstien, ned til lekeplassen der, mens han ventet på at jeg skulle løpe etter.

Det var en skog, ved Mellomhagen, hvor det vel var lignende bratte stier.

Så jeg bare løp ned, på samme måte som han Christer da, som da ble en av de veldig få fra Bergeåsen, som jeg hadde møtt da, når jeg flytta til faren min, i 1979.

Men Carl Fredrik Fallan, i klassen min, advarte meg senere litt mot Christer vel, og fortalte at han var en tøffing da.

Christer flyttet seinere inn til Svelvik, og lånte kom til Bergeråsen, på besøk, da jeg bodde i Leirfaret, for å låne noen videofilmer av meg, husker jeg, på slutten av 80-tallet.

Men men.

Øivind kunne noen ganger oppføre seg litt skremmende kanskje, når Pia og jeg, var på besøk, på Sand/Berger, den siste halvdelen av 70-tallet vel.

En gang, så sa han det, når Pia og jeg, lurte på hvorfor døra ned til kjelleren var låst.

(Den pleide ikke å være det på våre tidligere besøk der vel).

Da så Øivind det, at en gang, så hadde det gått ned noen unger, i den bratta trappa, og falt, og slått seg ihjel, nedi kjelleren der.

Så sånn var det.

En annen gang, så prat vi om noe med vann.

Brakkvann kanskje.

Øivind sa det, at en gang, så hadde noen unger, drukket fra noe vann, som var stillestående.

Og så hadde dem ‘daua’, sa Øivind.

Man burde ikke drikke vann som står stille, for eksempel i pytter og sånn da.

Det burde være i bevegelse da, som i en bekk for eksempel da, skjønte vi.

Men men.

Arne Thomassen, kunne noen ganger true, når vi bodde i hytta i Brunlanes, om at han skulle gå ut i skogen, og hente bjørkeris, hvis han ikke likte noe Pia og jeg, sa eller gjorde.

Han sa dette flere ganger, men han henta vel aldri bjørkeris, tror jeg.

(Ihvertfall så brukte han aldri bjørkeris på meg, det tror jeg at jeg hadde huska.

Den gangen han ga meg juling, på ‘blanke messingen’, etter ordre fra mora mi vel.

Etter at jeg hadde løpt inn og ut av de elektriske dørene, på Thorfinns, i Larvik.

Så slo Arne Thomassen meg med hånda, på rumpa, og brukte ikke noe ris.

Så sånn var det).

Men men.

Jeg var ofte så godtesjuk, da jeg bodde hos mora mi, så jeg ble nesten gæern.

En søndag, som vi kjørte til Ingeborg og Johannes, fra hytta i Brunlanes vel, så stoppa mora vår, på en liten, ganske øde bensinstasjon, på veien.

Jeg så på godteriet der, og tok tak i en liten pakke TOY vel, selv om jeg ikke hadde penger.

Jeg tenkte at jeg skulle spørre mora mi, om jeg kunne få den pakken da.

Men før jeg fikk spurt, så begynte mora mi å kjefte på meg, og spurte hvorfor jeg hadde tatt opp den pakken, osv.

Jeg hadde vel ikke akkurat bestemt meg for å stjele den.

Men jeg hadde bare så lyst på godteri, og var så godtesjuk, at jeg ikke klarte å tenkte ordentlig da kanskje.

Noe sånt.

Men men.

En måte å forklare forresten, om hvor Skreppestad-blokkene er, som jeg har skrevet om, i de to forrige kapitlene vel.

Det er, for de som har tatt toget, på Vestfoldbanen, til eller forbi Larvik.

Så er Skreppstad-blokkene, de blokkene, som man ser, på venste side av toget, noen få minutter, før Larvik stasjon.

(Og Mellomhagen er altså et godt steinkast unna de blokkene da, mens Storgata på Østre Halsen er kanskje 3-4 steinkast unna Mellomhagen igjen da.

Noe sånt).

Så sånn er det.

Men men.

Faren min ble jo sammen med en dame, som også bodde på Bergeråsen, Haldis Humblen, våren 1980, (da jeg bodde hos faren min), husker jeg.

Og 17. mai, enten 1980 eller 1981, så var faren min og Haldis og hennes datter Christell, (som er to år yngre enn meg), og meg, sammen, og lekte 17. mai-leker osv., ved Berger skole.

Så gjorde vi noe som jeg ikke har skjønt så mye av.

Vi dro ut til Nesbygda, og var med på noen leker uti der og.

Og da var det to gutter, som uprovosert, (kanskje beordret av en voksen), begynte å skyte på meg, med vannpistol.

Vi dro ned til bilen, og jeg fikk inn et hardt spark, i rompa/låret, på han ene, som plagde meg og dreit meg ut da.

Så dro vi derfra, tilbake til Bergeråsen.

Men kan det ha vært fordi det første stedet jeg bodde, etter å ha ligget i kuvøse, på et sykehus i Drammen, (Drammen Sanitetsforenings Klinikk, står det på fødselsattesten min, forresten), var over den puben, ute i Nesbygda, som min far fortalte meg om, seinere på 80-tallet?

Var det derfor vi dro til Nesbygda, Haldis, Christell, faren min og meg, en gang, på begynnelsen av 80-tallet.

Etter også å ha vært med på 17. mai-arrangement, på Berger, først?

Det er jo spesielt mener jeg, å være med på to 17. mai-arrangementer.

Eller er det jeg som dum?

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på tidligere idag, eller igår, når jeg tenkte mer på det her, om at det første stedet jeg bodde, nok må ha vært ute i Nesbygda der da, på Syvertsvolden, heter det vel, over den puben da, som faren min prata om en gang.

Men men.

Nå har jeg vært litt treit, med å skrive om Jegersborggate.

Men det har vært så mye annet jeg har kommet på, som jeg tenkte jeg kanskje kunne ta med om, i samme slengen.

Så får jeg skrive om Jegersborggate, i det neste kapitellet, tenkte jeg.

Så får vi se om jeg klarer det.

Vi får se.

PS.

På den første delen av 70-tallet, må det vel ha vært.

Så tok forresten bestemor Ågot, Pia og meg med seg, til noen kuer, på den andre siden av riksveien, fra der huset til henne og Øivind var, på Sand.

Ågot var fra gård, i Rollag, i Numedalen.

Og hun sa det, at kuene likte å sleike på hendene til folk.

For det smakte salt for kuene.

Så lot vi kanskje kua sleike på henden våre da.

Det er mulig.

PS 2.

Arne Thomassen hadde forresten også to travhester, ute i Verningen, ved Larvik.

På en stall der.

Og der hadde også Lasse og de hest, (mener jeg å huske).

En gang var jeg med Lasse og de der, og faren til Lasse, klappet hardt på hesten.

Og jeg herma.

Og da fikk jeg kjeft, fra faren til Lasse, fordi jeg hadde ‘slått’ hesten.

Men jeg prøvde jo bare å gjøre som faren til Lasse, hadde gjort.

Men men.

Hesten til Arne Thomassen het Nibs Star.

Den fikk en andre plass på Jarlsberg en gang.

(På cirka 20-30 forsøk, eller noe, kanskje).

Arne Thomassen var stolt over det her, og hadde det bildet rammet inn, også da han bodde sammen med Mette Holter, inne i Oslo, mener jeg å huske, (cirka 10 år seinere vel).

Men men.

Ulf Thoresen var sur etter å ha kjørt den hesten, husker jeg.

Jeg fikk lov å gå inn på stallområdet, på Jarlsberg travbane, siden stefaren min eide hest.

(Etterhvert da, han var jo også på travbanen, før han kjøpte den hesten.

Og han hadde vel muligens en hest før det og, tror jeg.

Men men).

En gang kjøpte jeg lapskaus, som de solgte, i en kafeteria, for travkusker osv., på Jarlsberg, husker jeg.

Det var den beste lapskausen jeg noen gang har smakt, tror jeg, den var veldig god.

Men men.

(Dette var nok etter at jeg flyttet til faren min, siden jeg hadde penger.

Men men).

Bare noe jeg tenkte på.

Men vi får se hva som skjer.

Vi får se.