Hei,
jeg har ikke hørt noe mer tilbake fra dere.
Men, jeg husker det, at da mora mi lå for døden, da min søster Pia, sa at det var mulig min mor ikke hadde lenge igjen å leve.
Så kjørte jeg min Ford Sierra, ned til Moss sykehus, i 1999, med min søster Pia og halvbror Axel, som passasjerer.
Vi kunne ikke få møte henne med en gang, så jeg kjørte bort til Vannsjø, hvor vi ventet litt, og jeg lot Axel prøvekjøre litt, for han hadde ikke lappen, enda han var 20-21 år, men kjørte som en galning og idiot, og bremset ikke når jeg beordret han osv., så vi kræsja nesten i en bil som dukket opp i motgående kjørefelt.
Så det er siste gang jeg lar Axel prøvekjøre, det er helt sikkert.
Men men.
Så kjøpte jeg is til min mor, mener jeg, som satt i rullestol, i kiosken på Moss sykehus.
(For jeg jobbet som butikksjef i Rimi, så jeg hadde ganske god råd da).
Og mora vår, hu ville også smake på den isen jeg kjøpte, og det lot jeg henne får lov til, siden jeg skjønte at det kanskje var siste gangen vi så henne, pga. kreften.
En sjokolade Pin-up, eller noe.
Men men.
Og så ville hun at jeg skulle hente en kjole til henne, i hennes leilighet til Drøbak.
Jeg skjønte ikke hvorfor.
Så jeg spurte hvorfor.
Men mora mi svarte ikke.
Men brøt nesten sammen vel.
Og så kom en pleier å hentet henne, og lot meg ikke engang si hadet.
Så det var litt traumatisk for meg, at dette var det siste jeg husker av mora mi.
Men vi var egentlig ikke så nærme, siden hun sendte meg til min far, som niåring.
Men fra vårt siste møte med mora vår, oss tre barna, så vil jeg si at jeg var nærmest.
For jeg var den som ble hos henne lengst, Axel og Pia gikk i forveien.
Av en eller annen grunn.
Som for å la meg og mora vår få en prat for oss selv.
Og det gjorde også bestemor Ingeborg og onkel Martin og min søster Pia, ved min mors grav, i 2004, før jeg dro for å studere i Sunderland, etter å ha overhørt at jeg var forfulgt av noe 'mafian', i Oslo.
Vi hadde en minnesamling, i Drøbak, som bestemor Ingeborg, kalte inn til.
Og de flyttet seg fra graven med en gang, og lot meg stå igjen der, for meg selv.
Så de hadde ikke noen tenkestund, ved graven til min mor, men hadde nok avtalt, på forhånd, bak min rygg, at de skulle gå tilbake med en gang, og la meg stå ved graven til min mor aleine.
Noe sånt.
Så etter å ha tenkt mer på dette.
Så må jeg si det, at det nok var sånn, at jeg var min mors nærmeste pårørende.
Pia og onkel Martin, (og Axel), brydde seg ikke om min mors siste ønske, å hente den kjolen hennes i Drøbak.
(Som hun kanskje ville bli gravlagt i da).
Så jeg maste ikke på de om det, (for jeg måtte hatt hjelp av min søster, for å skjønne hvilken kjole det var).
For var redd de ville tro jeg var sinnsyk, som min mor, for de virket så kyniske og likeglade, som Kasper, Jesper og Jonathan i Kardemomme-by ville ha reagert kanskje.
Så da, når Kasper, Jesper og Jonatan ikke brydde seg om den kjolen til mora vår, (som vel var noe med hennes siste ønske), så holdt jeg kjeft.
Men men.
Så jeg var nok min mors nærmeste pårørende da, hvis jeg skal dømme fra det som skjedde de dagene før hun døde.
Men men.
Grunnen til jeg ikke ordnet med begravelsen, det var at jeg var en travel butikksjef i Rimi, og hadde en ny assistent der, ved navn Stian Eriksen, og jeg hadde nettopp tæret mye på han, siden jeg måtte være på en HV-rep, i Hurdal, en uke eller to før min mor døde, som jeg ikke fikk fri fra, enda jeg søkte, og forklarte at jeg hadde en fersk assistent, som var litt handikappa i butikken.
Så sånn var det.
Så jeg prøver igjen å få oversendt min mors papirer fra dere.
Mvh.
Erik Ribsskog
———- Forwarded message ———-
From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
Date: 2010/1/13
Subject: Re: Forespørsel slektskapsforhold
To: firmapost@siv.no
Hei,
takk for svar!
Min mor het Karen Ribsskog og fødselsnummeret er 140648 38807.
Jeg sender med kopi av fødselsattest, som viser at jeg er hennes sønn, og kopi av testament fra min mormor Ingeborg Ribsskog, som viser at jeg er min mors eldste barn.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Hvis dere fortsatt har en sjef som heter Ek, fra Drammen, så hils han Kenneth Ek, som flytta til Tønsberg, fra Drammen, som jeg såvidt kjente, gjennom søstra mi, og fra en gang jeg besøkte mora mi på Nøtterøy, og møtte han i Tønsberg sentrum da, på slutten av 80-tallet.
Søstra hans hadde visst tatt selvmord sa søstra mi.
Men det har jeg ikke tenkt å spørre mer om, det var bare noe jeg kom på, selv om jeg syntes det hørtes litt rart ut.
Men men.
2010/1/13
<firmapost@siv.no>
Vedrørende innsyn i pasientjournal
Vi har mottatt e-post fra deg hvor du ber om innsyn i opplysninger i din mors pasientjournal.
En pasient kan be om innsyn i egen journal. Det følger av pasientrettighetsloven
§ 5-1. Det samme gjelder den som representerer pasienten gjennom en skriftlig fullmakt. Det er ikke dokumentert at du representerer din mor i saken og du kan derfor ikke få innsyn i hennes journal.
Dersom pasienten er død har nærmeste pårørende rett til innsyn i journal, om ikke særlige grunner taler mot dette. Det vises til pasientrettighetsloven § 5-1 femte ledd.
Dersom det er tilfelle i din sak, ber vi deg ta ny kontakt hit hvor du også oppgir din mors navn og fødselsnummmer og godtgjør at du er nærmeste pårørende
Vår avgjørelse kan påklages hit innen fire uker jf pasientrettighetsloven § 7-4 jf § 7-1.
Vennlig hilsen
Halfdan Aass
fagdirektør
