johncons

Stikkord: 70-tallet

  • Flashback til slutten av 70-tallet i Larvik. (In Norwegian)

    Nå husker jeg på den tida, da broren min Axel Thomassen ble født, i Larvik, på slutten av 70-tallet.

    Faren hans, Arne Thormod Thomassen, han var ikke så mye hjemme, på den tida.

    Han bodde vel, eller hadde kanskje flytta, til Oslo, en god stund.

    Så jeg måtte gå mye ærender, i Larvik sentrum, og handle for mora mi da, i mange butikker.

    Axel ble født høsten 1978.

    Og Arne Thormod bodde vel hos oss de første månedene vel.

    Så da jeg måtte handle, var kanskje i 1979 da.

    Men, da jeg vokste opp i Larvik på 70-tallet.

    Så bodde vi i over et år, tror jeg, på ei hytte i Brundlandnes, i 1974 og 75, ihvertfall.

    Og den hytta var langt inne i skogen, må man nesten si.

    Med en gårdsvei, som gikk innover i skogen, og mange hytter langs den gårdsveien da.

    Store hytter ofte vel, som kunne brukes som hus da.

    Så sånn var det.

    Så de sjeldne gangene som mora vår dro oss med til Larvik og sånn, så var vi helt gærne etter godteri og sånn, jeg og søstra mi.

    Ihvertfall jeg.

    Og kronespill.

    Kronespill var det artigste jeg visste, omtrent, på 70-tallet.

    Så når jeg ble sendt for å handle av mora mi da, i Larvik i 1978 og 79.

    Så pleide jeg å spille en krone kanskje, på kronespill.

    Og jeg ble sendt for å handle omtrent hver dag.

    For mora mi måtte være hjemme og passe på broren min, som skreik fælt, husker jeg.

    Så kom jeg hjem fra skolen en dag.

    Så hadde vi plutselig fått ei kommunal hjemmehjelp, i kjøkkenet.

    Som ingen hadde sagt fra om til meg.

    Og hu var ganske fæl.

    Så det ble utrivelig å være hjemme.

    Hu hjemmehjelpa la alle myntene i en skål på kjøkkenet.

    Som hun hadde til overs, fra å handle for mora mi.

    For jeg mista den jobben jeg da, som jeg egentlig syntes var ganske artig.

    Jeg hadde ikke noe imot å ha ansvar.

    Vi tok oppvasken fra vi var fire-fem år gamle, jeg og søstra mi.

    Så vi ble nok utnytta litt, av mora vår.

    Så sånn var det.

    For det var ikke en jobb vi likte da.

    Ellers måtte vi rydde rommet vårt og sånn da.

    Og gå ærend og sånn.

    Så sånn var det.

    Men det ble litt for fristende å se på den skåla med mynter.

    Jeg var også sur, fordi vi plutselig hadde ei kommunal hjemmehjelp i huset vårt.

    Så jeg følte meg ikke hjemme lenger.

    Så jeg var veldig misfornøyd da, med at vi hadde fått ei sur og streng hjemmehjelp, og at jeg hadde mista jobben min da, med å gå å handle, i masse forskjellige butikker i Larvik, som jeg egentlig syntes var ganske artig.

    Så sånn var det.

    Så jeg rappa noen mynter da.

    En krone et par ganger.

    Og en gang en femmer.

    Mora mi og Arne Thormod, de skyldte meg egentlig penger.

    For når jeg var på ferie hos faren min, så pleide jeg alltid å få en del penger da, oftest mynter.

    Og da pleide mora mi og Arne Thormod noen ganger å si at jeg måtte bruke de pengene til å kjøpe kaffe for dem.

    For vi var en familie, sa Arne Thormod.

    Så da syntes jeg at jeg kunne ta en krone nå og da, og bruke på kronespill da, når jeg var så misfornøyd og sinna egentlig, pga. hjemmehjelpen og at jeg mista den handlejobben, og at dem ikke hadde sagt fra om det her.

    Så en dag så stod hjemmehjelpen i kjøkkenet og forklarte til mora mi, at hu hadde sett at det mangla en femmer i den myntskåla.

    Jeg sa ikke noe vel.

    Jeg bare gikk ut døra til Jegersborggate, midt i Larvik da.

    Etter det så sa mora mi, at hun trodde hun måtte sende meg til faren min, for jeg var så umulig.

    Og jeg likte meg ikke så bra, hos henne og Arne Thormod, for dem var så strenge, og mora mi lagde ikke ordentlig mat, og hun mobba meg og søstra mi da, plagde oss litt, hun var slem og hakka på oss, og sånn.

    Som mormora vår, Ingeborg, også gjorde.

    Så jeg begynte da å smelle med dørene og sånn.

    Og en gang jeg hadde gjort det, så gikk jeg til hagen for å hente sykkelen min.

    En Apache-sykkel.

    Som jeg hadde fått av bestefar Johannes da.

    Og da stod bestefar Johannes i hagen vår, og raka løv.

    (Enda han hadde hage selv i Nevlunghavn).

    Arne Thormod var da i Oslo.

    Om han hadde flytta dit, eller hva han hadde, det veit jeg ikke.

    Men Johannes snudde seg mot meg da, og spurte om ikke jeg kunne gjøre sånt arbeid.

    Jeg hadde jo ikke lagt merke til at hagen trengtes å rakes for løv.

    Jeg var ikke vant til å drive med hagearbeid.

    Selv om jeg nok hadde raka løv før, i Mellomhagen.

    Men situasjonen i huset vårt, var så anspent, så å rake løv, sånn som situasjonen var.

    Når jeg hadde masse aggresjon inni meg, pga. det her med mora mi og hjemmehjelpen da.

    Nei, det orka jeg ikke å tenke på engang.

    Hvis han sagt fra på forhånd, og forklart ordentlig hva jeg skulle gjøre og sånn.

    Og kanskje gitt meg noen lommepenger, for å ta det ansvaret.

    Ja, da hadde det blitt noe annet selvfølgelig.

    Men akkurat da, så var jeg bare deppa og forbanna pga. problemene med mora mi da.

    Så da bare sa jeg nei.

    (For jeg var heller ikke sikker på hvordan jeg skulle gjort den jobben, noen måtte ha forklart det).

    Og bestefaren min var ganske sånn konform da, og smilte ikke, eller noe.

    Han spurte meg om jeg kunne ta den jobben, på en sånn konform måtte da, så jeg syntes han spurte litt rart.

    Så jeg bare sa nei, og tok sykkelen og sykla vekk fra huset da.

    Siden jeg hadde fått nok av mora mi og den hjemmehjelpen da.

    Så sånn var det.

    Det her var vel siste gangen jeg så morfaren min, før jeg flytta til faren min, høsten 1979.

    Og etter det, så så jeg vel bare Johannes en gang, tror jeg, da vi var på ferie hos dem, i Nevlunghavn, jeg og søstra mi, sommeren 1983, var det vel.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til 70-tallet. (In Norwegian)

    Nå huska jeg tilbake, til da jeg gikk i første klasse, på barneskolen.

    Og da kunne jeg allerede ganging, da det begynte å dukke opp gangestykker, i matteboka.

    Men, jeg skjønte egentlig ikke hva ganging var.

    Men, faren min, han hadde fått meg til lære noe ganging, da jeg var 5-6 år.

    Og da sa han bare sånn, hva er seks ganger seks osv.

    Og så han svaret 36.

    Og da måtte jeg si det, når det kom noen venner av faren min, to karer vel, som dukka opp i leiligheten til faren min, i Hellinga, på Bergeråsen, i 1975, eller noe da.

    Så jeg lurer på om det her var noe ‘mafian’-test.

    At faren min skulle vise ‘mafian’, at jeg var en smarting, og da kunne de bruke meg til sånne og sånne jobber da.

    I ‘the slaughterhouse’ sikkert.

    At de utnytter folk på mange måter.

    De vet hvilke ferdigheter de har, og utnytter ferdighetene da, på alle forskjellige områder omtrent, og vel ikke bare i jobbsammenheng.

    Men men.

    Så det her var rimelig rart, at jeg måtte pugge gangestykker.

    (Uten at jeg skjønte hva ganging var).

    Jeg bodde jo hos mora mi Larvik, men det her må ha vært en sommerferie, eller noe, da jeg var på besøk hos faren min.

    Så her var det noe raritet-greier som foregikk.

    Men det skal ikke være enkelt.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Så hvis man er i ‘the slaughterhouse’, så betyr det at man er en slave da, vil jeg si.

    Og, jeg har også lest, i avisene i Norge, at Norge er et 2/3 samfunn.

    Hvor de har alt de trenger.

    Men hvor 1/3 ikke har det bra da.

    Men betyr det, at den siste tredelen er slaver?

    Er det sånn, at myndighetene er med på dette ‘slaughterhouse’-greiene, og aldri kommer til å gi rettighetene til de som er i ‘the slaughterhouse’?

    Når begynte den dritten her da?

    Det stemmer ikke med noen demokratiske prinsipper i det hele tatt.

    Folk er ment å ha like rettigheter.

    Det her er bare piss!

    Fy faen, de folka som driver å kødder sånn her burde passe seg litt, i tilfelle jeg får kontroll, og finner ut hva dem har drivi med.

    Så sånn er det.

  • Var det noe med såpa som faren min helte i fontena på Bragernes Torg? OBS: Er Therese-saken oppklart? Se PS. (In Norwegian)

    Var det noe med såpa som faren min helte i fontena på Bragernes Torg? OBS: Er Therese-saken oppklart? Se PS. (In Norwegian)



    Jeg tenkte litt på det her, som jeg skrev om i den forrige e-posten.

    Om at onkelen min ble så sur, på en purk i Drammen, som hadde bedt han om å fjerne snø fra skiltet.

    Hvorfor ble han så sur?

    Er onkelen min noe Illuminati-greier, og han purken, var han norsk, eller norrøn, da?

    Onkelen min liker ikke Haldis, kanskje det er pga. sånne anti-norrøne Illuminati-tendenser.

    Faren min var litt sur på Håkon, pga. noe har gjorde i forbindelse med en her episoden, og klagde litt på Håkon da.

    Jeg lurer på om det kan ha vært noe sammenheng med det fontene-greiene.

    Når jeg lå og tenkte litt her.

    Den såpekokinga, den kan jo være skummel nok.

    Jeg husker at farfaren min fortalte om en kar som gikk inn i butikk, så var det såpe laget av nazistene under krigen, av jøder da, som ble solgt der.

    Så at farfaren min fortalte sånne ting, på samme tida som faren min ga meg masse klistremerker, for shampoo da.

    Charlotte Kosmetikk, som han lagde i kjellern der.

    De bestilte rensing av pipa, men var visst litt redd for feieren, faren min og farmora mi, Ågot.

    Så sånn var det.

    Jeg vet ikke hva jeg skal skrive jeg.

    Jeg tenkte på det jeg skreiv i den forrige e-posten.

    Hvis man legger sammen to og to så blir det kanskje ikke et så fint svar i dette tilfeldet.

    Hvorfor ville faren min helle såpe i fontena på Bragernes Torg, på 60-70 tallet?

    Sersjant Johanssen fortalte foraktfullt om en type folk han ikke likte, i Norge, som kjørte Opel.

    Det var nok de tradisjonelle norske det, tenker jeg.

    Noe sånt.

    Han var en lyshåra kar fra Vestlandet vel, som dro til Skottland, visstnok, etter å ha vært troppsbefal på Terningmoen, i bortimot et halvt år vel, i 1992/93.

    Noe sånt.

    Men men.

    På jordet til Lersbryggen, så stod det en del knuste Cortinaer.

    Men hvordan bilmerke hadde cortina, som faren min viste til meg og søstra mi, da vi var sånn 3-4 år vel.

    Hm.

    Cortina var visst Ford det.

    Men men.

    Men om han purken havna i noe ‘mafian’-felle da, og så i såpekokeriet i kjelleren i huset til Ågot på Sand, og så i fontena i Drammen.

    Kan det ha vært sånn det henger sammen?

    Jeg har sett det uttrykket onkelen min får i øya, når han blir forbanna.

    Så hvis han er noe mafian, så kan det nok ha skjedd litt av hvert.

    Og den ovnen, som kan ta både oljefyring og trefyring, i kjellern der, den kan nok ha blitt brukt som noe slags krematorium.

    Og det ble servert bakt potet, til meg, grillet på en grill, på begynnelsen av 90-tallet.

    Og ingen ville se på at jeg spiste vel.

    Det var vel tante Tone det, som serverte, og Inger var der, og søstra mi og.

    Men jeg dro ned dit aleine, med bussen da, og toget, fra Oslo.

    Håkon var så opptatt av om jeg kjørte bil eller buss.

    Men men.

    Så det spurte han alltid om.

    Men men.

    Kanskje ikke den gangen, da så vel alle at jeg tok bussen.

    Hvis han var der da.

    Jeg måtte ihvertfall sitte å spise aleine på terrassen der.

    Og jeg tok siste bussen tilbake til Drammen, det var ikke så hyggelig der da.

    Men men.

    Så det er mye rart.

    Jeg bare sier en mulig teori på finurlighetene, som jeg kom på nå.

    Men jeg skjønner jo at det også kan være mange andre muligheten.

    Så et varsko for det, at det er også er mange andre mulige scenarier ute og går her.

    Så det behøver slett ikke å være riktig, det jeg har skrevet nå.

    Det var bare et scenarie jeg kom på nå, så da tenkte jeg at jeg kunne skrive ned det på bloggen da, før jeg glemte dette.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Nå søkte jeg på det her, om det var noe purk som var forsvunnet i Drammen.

    Og da dukket det opp om den Therese-saken, om hun som forsvant fra Fjell, på 80-tallet.

    Søstra mi og Cecilie Hyde, de jobbet nok med å spionere på meg, (Søstra mi, Pia, flytta opp til meg, i Leirfaret, i 1988, og hun venninna hennes, Cecilie Hyde, hun var der så mye, månedene etter, at det var nesten som at hun bodde der hun og), fra enten faren min og/eller onkelen min, Håkon.

    Cecilie fortalte flere ganger, sånn at jeg hørte det, at hun kjente hun Therese.

    Og onkelen min bygde et sånt elektronikk-skjul, på eiendommen i Havnehagen, på 80-tallet.

    Men kameraten min, Kjetil Holshagen, sa at onkelen min egentlig ikke hadde noe greie på elektronikk.

    (Og veggene i den hytta/skjulet, virka litt tjukke).

    Kan onkelen min ha dratt med Cecilie, som kjente Therese, for å lokke med hu jenta inn i en bil, for eksempel?

    Bare noe jeg kom på nå.

    For jeg husker det, at Cecilie, fortalte meg, at Håkon, han er ikke noe grei han.

    Det sa hun et par-tre ganger.

    Men men.

    Og Pia spionerte på meg, for faren min, overhørte jeg et par år etter, i huset til Ågot, på Sand.

    Jeg satt i stua, da søstra mi halv-løp ut i gangen, og sa til faren min, at ‘jeg orker ikke han der jeg’.

    Noe sånt.

    Så det var nok noe spionerings.

    Og det var det nok når Pia og Cecilie Hyde flytta opp i leiligheten, hvor jeg bodde alene siden jeg var elleve, (jeg bodde aleine i Hellinga siden jeg var ni, og i Leirfaret fra jeg var 11, så flytta Pia og Cecilie opp dit, Pia fast, Cecilie sånn delvis, fra jeg var 18 og et halvt), også.

    Så jeg sier ikke at det er sånn.

    Men jeg bare tar det med, for var en tanke som slo meg, når jeg søkte om det var noe purk som har forsvunnet da.

    Men da kom det bare opp om hun Therese Johanessen, eller hva det var.

    Så det er tydelig en slags ‘mafian’-link da, med hun Cecilie Hyde da.

    Så lurer jeg på om hun kan være involvert i den forsvinningen da.

    For, det er jo rart at det skal være både spionerings-link med Cecilie Hyde, fortelle om onkelen min ling, at han ikke var grei, og at hun kjente hun Therese da.

    (Jeg skrev forresten mer om onkelen min, Håkons, spesielle ‘pedo-aktige’-tendenser, på slutten av denne bloggposten:

    https://johncons-blogg.net/2009/02/kommentarer-om-2-verdenskrig-pa-bloggen.html).

    Jentene i klassen min, tredje året på videregående, på Gjerde, de sa, (Lise mener jeg det var som sa det), at Cecilie hadde hatt tre aborter, og da var hun vel 18 eller 19.

    Så her er det nok noe å lure på.

    Så jeg sikker ikke at det er sånn som dette selvfølgelig.

    Men jeg lurer litt da, på om det er noe link her noe sted.

    Det får kanskje andre finne ut av.

    Så sånn er det.

    PS 2.

    Onkelen min inviterte meg, snodig nok, en gang, på 80-tallet, for å kikke på elektronikk-skjulet sitt da.

    Jeg var ikke så fortrolig med onkelen min, så jeg dro med Kjetil Holshagen da, som bodde i Havnehagen, og som gikk en klasse under meg, og seinere flytta til Sande.

    Onkelen min, Håkon, var da svært opptatt av å demonstrere noe som het ‘Osiloscop’, eller noe.

    Uten at jeg skjønner hva han brukte det til.

    Men det er kanskje noen andre som skjønner.

    Da vi gikk derfra, så spurte jeg Kjetil, og han sa at onkelen min ikke hadde noe peiling på elektronikk, og Kjetil var som en slags elektronikk-nerd, så han burde jo vite det.

    Men kanskje han jugde da.

    Onkelen min hadde også en slags snarvei, for fotgjengere, som gikk gjennom hagen hans.

    Som han ikke hadde noe imot at folk brukte.

    Det var de som ikke gadd å gå S-Svingen, dem kunne ta snarveien gjennom eiendommen til Håkon da, helt langs hekken til naboen, som var nærmere S-Svingen.

    Bare noe jeg kom på.

    Så sånn var det.

    PS 3.

    Den fontena på Bragernes Torg, den heter ‘St. Halvards Brønn’, oppkalt etter et historisk sted, i Lier.

    St. Halvard, han prøvde å redde en jente fra noen kriminelle, eller noe, i vikingetiden, og ble drept selv, ute i Drammensfjorden eller Drammenselva, eller noe.

    St. Halvard er også skyttshelgen for Oslo.

    Så det var vel noe anti-nordiske Illuminati-greier som faren min gjorde da han helte ut såpe, (enten om den såpa var basert på en forsvunnet purk, eller ikke), i fontena på Bragernes Torg, ‘St. Halvards Brønn’, med motiv fra vikingetiden osv.

    Så her begynner det vel å dukke fram konturene av en ‘mafian’/Illumainati-agenda, igjen (for de som er faste lesere på bloggen, og har lest om krigsminnesmerket utenfor the Cunard Building, i Liverpool, osv), vil jeg si.

    Så sånn er det.

    PS 4.

    Jeg mener jeg satt på fontena der, og prata med en i klassen, på Gjerde, som het Skistad, som satt der med dama si en gang.

    Noe sånt.

    Han har også vært på bloggen.

    Bare noe jeg kom på nå.

    Magne Winnem og Ole Skistad gikk dårlig overens.

    Skal jeg gjette.

    Var Skistad typisk norsk, og Winnem Illuminati?

    Ikke vet jeg, men det var en front, eller krig, eller kanskje bare krangling, mellom dem.

    Noe sånt.

    Skistad beskrev også søstra mi og Cecilie Hyde, og resten av ‘Depeche-gjengen’, i Drammen, som skulle på the Cure-konsert, (Disintegration-tour), da jeg var med, som ‘berme’.

    Og det kringkasta han i klassen på Gjerde, en av dagene etter da, at ‘på fredag så så jeg deg på torget der, sammen en gjeng sånn berme’.

    Noe sånt var det Skistad sa.

    Men men.

    Bare noe jeg kom på nå, når jeg så bilde av fontena.

    Så sånn er det.

  • Tutta og Mathilde. (In Norwegian)

    Nå fikk jeg flashback til 70-tallet her.

    Rundt 1977 kanskje, da vi bodde i Mellomhagen på Østre Halsen i Larvik.

    Og da husker jeg at mora mi pleide å kalle søstra mi for Tutta og Mathilde hele tida.

    Og det likte ikke søstra mi.

    Men om det var at mora mi prøvde å fortelle meg noe(?)

    For Tutta og Mathilde var jo begge slemme, husker jeg, for det var noen slemme søstre fra noe eventyr, eller noe.

    Så er nok ikke sikkert at søstra mi er så uskyldig, som for eksempel bestemor Ingeborg tror.

    Som ikke tror at Pia vet hva en ‘gigolo’ er, enda hun er 37 år vel.

    Men men.

    Så det er tydelig at disse værsting-tendensene til søstra mi starta tidlig.

    Hun var vel ikke mer enn 5-6 år da, når mora mi dreiv å kalte henne for Tutta og Mathilde, og lo, og søstra mi blei litt småsur.

    Så her kan det være noe muffens og tegn på at søstra mi har noen Tutta og Mathilde-tendenser, eller hvordan man skal forklare det da, ifølge muttern.

    Det er mulig.

    Noe rart var det vel ihvertfall siden mora vår holdt på sånn.

    Det får man regne med.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Og hvis vi skal ta mora mi som utgangspunkt, så var heller ikke mormoren min, bestemor Ingeborg, så snill.

    For i første klasse, på Østre Halsen skole, så måtte vi ha håndarbeid.

    Og da skulle vi lage en heks.

    Og den sa mora mi, at den skulle jeg gi i julegave til bestemor Ingeborg da.

    Så da gjorde jeg det.

    Men jeg sladra ikke da, jeg lata som ingenting, at jeg ikke skjønte at det kanskje ikke var så fin gave.

    Jeg tror ikke jeg skyldte på mora mi, jeg bare lot som at jeg ikke skjønte noe.

    Så sånn var det.

    Det må vel antagelig ha vært julen 1977, det her tror jeg.

    Og da tror jeg vi var i Nevlunghavn, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes da, hvis jeg husker riktig.

    Så sånn var det.

  • Farfaren min trodde ikke på hydrogenbomba. (In Norwegian)

    Jeg flytta fra mora mi i Larvik til faren min på Berger i 1979.

    Og i begynnelsen, så var det veldig kult.

    Jeg bodde hos faren min og var hos farmora mi og farfaren min, etter skolen, og spiste middag og leste aviser og donald og sånn.

    Men en dag, så skjedde det noe rart.

    På slutten av 70-tallet, da var det ikke noen som hadde hørt om Loose Change og sånn.

    Nei, ingen ville finne på å tvile på det som ble sagt på dagsrevyen på TV, for eksempel.

    Jeg sier TV, for ingen sa NRK på den tiden, for det var bare en norsk TV-kanal.

    Hvis vi sa noe annet enn TV, så sa vi ‘på Norge’, imotsetning til ‘Sverige 1’ og ‘Sverige 2’.

    Men men.

    Men farfaren min, han sa plutselig en dag, til faren min, mens jeg hørte det, at han ikke trodde på hydrogenbomba.

    Han hadde vel leksikon der, eller om det var synonymordboka.

    Og prata til faren min, mens jeg hørte på da, på en måte som at han prøvde å komme på bølgelengde med faren min, men skjønte at vi mest sannsynlig kom til å tro at han var rimelig rar, siden han ikke trodde på TV, hydrogenbomba og amerikanerne.

    Det var som å banne i kjerka det, på den tida der, og vel så det.

    Så til og meg jeg, som var 9-10 år syntes det her var veldig merkelig.

    Og farfaren min gikk for å være smart, og han visste om mye forskjellig.

    Han løste mye kryssord, og leste ‘Det Beste’, og så på program på TV og hadde leksikon og sånn.

    Leksikon i 18-20 bind fra Aschehoug, eller noe vel.

    Noe sånt.

    Som nok må ha kostet en halv formue på 60-tallet, eller noe, vil jeg gjette.

    Så det huset til besteforeldrene mine gikk for å være et ganske sivilisert hjem vel.

    Han sa at han skjønte atombomba, som drepte både menneskene og raste ned husa.

    Men han skjønte ikke hydrogenbomba, som drepte menneskene, men som lot husa stå igjen.

    Det var noe dem prata om etter krigen og på 70-tallet da antagelig, hydrogenbomba.

    Farfaren min sa at han var skeptisk til den bomba.

    Men han hadde ikke noe annet enn sin egen logikk å støtte seg til.

    På den tida så var det jo som sagt ikke internett og loose change osv.

    Så han så egentlig ganske stakkarslig ut.

    For faren min sa vel ikke noe.

    Faren min sa ikke sånn, ‘ja det høres fornuftig ut, eller noe’.

    Neida, han tenkte vel kanskje mer enn at han prata.

    Kanskje det var derfor at han farfaren min, Øivind Olsen, så så skuffa eller stakkarslig ut da.

    Siden faren min ikke ga han noe rett.

    Men men.

    Etter det her, så fikk han Øivind flere hjerneslag da.

    (Om det kan ha vært noe greier som var i for eksempel spriten hans, fra Vinmonopolet, 60%?).

    Og faren min flytta ned til Haldis, våren 1980, var det vel, mens jeg fortsatt bare var ni år da.

    For jeg har vel skrevet før, at faren min dro til USA, aleine, bare for å kjøre rundt der, et par ganger.

    På begynnelsen av 80-tallet.

    Og da var det ikke sånn at det kosta 5000 å dra til New York.

    Nei, det kosta vel minst 15.000, tror jeg.

    Og det var i 1981-kroner, hvis jeg husker riktig om den første reisen.

    Så det vil vel kanskje være 30-40.000 idag da.

    Noe sånt.

    Og pga. andre ting, som jeg har skrevet om på bloggen før, (faren min hadde en amerikansk venn, i ungdommen, som han fikk peanøttsmør på brødskiva av familien til, på Berger, etter krigen da, når sånt var mangelvare).

    Men men.

    Så jeg mistenker litt at faren min kan jobbe for noe ‘mafian’ eller CIA, eller gudene vet hva.

    Kan det ha vært pga. dette med hydrogenbomba, at farfaren min fikk flere hjerneslag, og ble mer og mer redusert, og at jeg måtte bo aleine, i en leilighet i Hellinga, på Bergeråsen fra jeg var ni år?

    Hvem vet.

    Det er vel lov å lure ihvertfall.

    Det får man håpe på.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Det kan ha vært onkel Håkon og, som var noe ‘mafian’.

    For faren min trygla en gang Håkon om å lære meg elektronikk osv.

    For faren min skjønte at jeg kunne litt om det, for jeg hadde kobla en fjernkontroll, til TV-en, til en transformator, som hørte til et togsett da, siden batteriet til fjernkontrollen hadde slutta å virke da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men det kan ha vært etter det her, at faren min begynte å drikke.

    Han drikker hver dag, siden 1980 ca.

    Kanskje 3-4 hele øl, 0.7 liter, er det vel.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, Haldis hadde noe veldig bra sovepiller, i veska, som jeg mistenker nå kan ha vært noe selvmordspiller(?)

    At hun var noe spion hun og(?)

    Men hun gikk dårlig overens med Håkon da, så det kan ha vært to forskjellige grupperinger.

    Men men.

    For jeg var irritert fordi jeg bodde aleine.

    Og jeg gikk gjennom veska til Haldis en gang, og da fant jeg noen piller jeg trodde var sovepiller.

    Og jeg hadde veldig søvnvansker, på den her tida.

    Jeg forsov meg flere ganger i uka på skolen, og kunne ligge i timesvis uten å få sove da.

    Men jeg rappa en sånn sovepille, eller hva det var, av Haldis, men jeg gikk gjennom leiligheten dems, en dag jeg hadde tatt meg fri fra skolen vel.

    For noen dager orka jeg ikke å gå på skolen, det var en vane jeg hadde fra barneskolen, at jeg bare ble hjemme sånn en gang i uka, eller en gang hver fjortende dag.

    Så sånn var det.

    Jeg hadde ikke problemer med å henge med på skolen uansett, for jeg var ganske skoleflink da, og fulgte med i timen, når jeg først var på skolen.

    Så sånn var det.

    Og da sov jeg som en stein, i 12 timer, eller noe vel.

    Jeg hørte ikke klokka, eller noe.

    Så da kom jeg mange timer for seint på skolen.

    Men så godt har jeg aldri sovet før, tror jeg.

    Så da var jeg skikkelig uthvilt.

    Men det kan jo ha vært noe sovepiller og da, selv om de sovepillene jeg har prøvd seinere, har vært mye svakere, de få gangene jeg har prøvd sånne.

    Men men.

    Så det kan være Håkon som kødder med faren min og da, det er mulig.

    Hm.

    Men Haldis sin rolle, det er vanskelig å si.

    Men men.

    Håkon bygde også et sånt elektronikk-skjul, med osciloskop osv, på 80-tallet.

    Men en kamerat av meg, Kjetil Holshagen, sa at onkelen min ikke hadde så snøring.

    Men men.

    Og en gang, så hadde dem et slags mafian-møte, hos onkelen min.

    Christell lurte meg med til Fremad, i Selvik.

    Der fikk jeg vite at jeg måtte få hjem kusina mi, Lene, som var døv, og ikke kunne snakke da, hjem fra Fremad.

    Og da var gardinene dratt for, hjemme hos Håkon, da jeg fikk tak i en taxi, og kjørte hun Lene hjem, etter at diskoteket var ferdig da.

    Og der satt Håkon, og faren min og en kar jeg ikke hadde sett før.

    Og faren min var skikkelig nervøs da.

    Og dette var en fredag kveld.

    Men det var masse adrenalin i stua der da.

    Så jeg tror dem må ha hatt noe slags set-up, eller noe.

    Og at Christell nok var med på det.

    Med at de skulle sjekke om jeg begynte å tulle med kusina mi som var døv, eller noe.

    Noe sånt.

    Det var helt merkelig opplegg.

    Så onkelen min, Håkon Mogan Olsen, han er nok noe ‘mafian’, eller lignende, vil jeg tippe.

    Så sånn er det.

  • Flashback til 80-tallet. (In Norwegian)

    Nå fikk jeg flashback til 80-tallet og også 70-tallet.

    Og da tenkte jeg på familien min på Sand og i Larvik da.

    Og farmora mi, Ågot, hun var veldig kristen og from og sånn.

    Så hun var veldig sånn at hun ikke var så streng og hard og sånn.

    Så hun var nok litt redd for menn, tror jeg.

    Sånn som da farfaren min, Øivind, døde, så klagde hun, og sa at han hadde vært slem mot henne da.

    Men jeg var jo borte hos farmora mi hver dag, og spiste middag da.

    Og vi gikk greit sammen.

    Jeg var jo bare ni år da jeg flytta dit, og jeg var jo vant til å passe på søstra mi, i Larvik, og sånn.

    Så jeg var nok ganske sindig og ansvarsfull for alderen.

    Og også ganske rolig vel.

    Så farmora var ikke redd for meg da.

    Så vi var nesten som et team omtrent.

    Hun var vel ikke redd for faren min heller, men han var mer sånn uansvarlig og sånn da, noen ganger, når det gjaldt mennesker da.

    Han tenkte mest i penger og sånn vel.

    Men men.

    Så det var nesten mer som at jeg var faren til faren min omtrent, enn at faren min var faren min.

    Noe sånt.

    Faren min var heller ikke så streng, som f.eks. stefaren min Arne Thormod i Larvik.

    Faren min var mer rund og medgjørlig vel.

    Så hvis jeg og faren min krangla, så vant oftest jeg, for jeg var ganske sterk, mens faren min var vel litt mer som farmora mi, så han ga seg når vi krangla, enda jeg bare var 9-10 år osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe flashback jeg fikk nå.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Mer fra Nevlunghavn. (In Norwegian).

    Photos
    from Costa del Nevlunghavn

    Photo
    17 of 18
    |Back
    to Group
    |See
    All Photos

    Drag
    the corners of the transparent box below to crop this photo into your
    profile picture.

    Click
    on people’s faces in the photo to tag them.
    Carola will be
    asked to approve all tags before others can see them.

    Added
    by
    Carola
    Edwardsen

    to the group "Costa
    del Nevlunghavn
    "

    Share

    Tag
    This PhotoReport This Photo

    Added
    April 26, 2007

    Comment

     Erik
    Ribsskog

    at
    4:00pm May 16

    I
    det gule huset der, så var matbutikk før, hvis jeg ikke
    husker helt feil.

    Jeg var hos besteforeldra mine en sommer, på
    70-tallet, tror jeg det her må ha vært.

    Og da var
    ikke søstra mi med, mener jeg å huske.

    Men da
    klarte jeg å dra med bestefattern ned bakken der da, og til den
    butikken, for da var det lørdag, og da skulle jeg ha
    lørdagsgodt.

    Men det var egentlig en ganske kjedelig
    butikk.

    Den var morsommere den som var nede ved havna
    der.

    Men bestefattern likte best den butikken der, så da
    ble det til at vi gikk dit.

    Det var egentlig en rar
    lørdag.

    Det var ingen i huset som prata, og
    bestefattern var liksom i sine egne tanker, men han hørte på
    meg, når jeg forklarte det her, med at det var lørdag,
    og da skulle jeg ha godteri osv.

    Selv om det var ikke som en
    vanlig lørdag, fordi det var en litt trykket stemning, i
    huset, husker jeg.

    Og det var ikke sånn, som hos muttern
    eller fattern eller farmora mi, at TV-en stod på alltid, så
    det var litt uvant der.

     Erik
    Ribsskog

    at
    4:01pm May 16

    Sorry
    hvis jeg skriver mange kommentarer forresten, får litt
    flashback her, jeg skal se om jeg klarer å skjerpe meg.

    Report

    Randi
    Rudskjaer

    at
    10:39pm January 16

    jeg
    har også handla i butikken der med farfar.. maste meg til en
    liten dukke 🙂 men det var slutten av 80-tallet…

     Erik
    Ribsskog

    at
    11:12pm January 16

    Ok,

    det
    var på 70-tallet det her.

    Da var det snø og is om
    vinteren.

    Så jeg og søstra mi fikk kjeft av
    mormora vår, bestemor Ingeborg, fordi vi ikke sklei ned den
    bakken der på skoa, istedet for å gå ned, for de
    lokale ungene i Nevlunghavn dem sklei ned bakken da, sa
    bestemor.

    Jeg og søstra mi var på besøk
    fra Larvik, med bussen, sånn i 1977 eller 78 eller noe vel.

    Og
    i Larvik så var dem nok flinkere til å fjerne is fra
    sånne bakker, så vi fiksa ikke det gitt.

    Jeg vet
    ikke hva det heter når man skal skli på beina ned en sånn
    bakke?

    Det heter kanskje bare skli på beina.

    Det
    er mulig.

    Med vennlig hilsen

    Erik
    Ribsskog

  • Flashback til 2003 ca. (In Norwegian).

    Jeg husker en gang jeg var innom søstra mi i Tromsøgata før jeg flytta til Sunderland i 2004.

    Da skulle søstra mi absolutt ha meg til å sprenge noen kinaputter, sammen med sønnen hennes Daniell.

    Fordi jeg var så glad i fyrverkeri da jeg var barn eller ungdom da.

    Men det var jo 20 år siden da.

    Så jeg husket omtrent ikke hvordan jeg pleide å gjøre det da jeg sprengte kinaputter.

    Jeg fikk bare noen kinaputter jeg måtte sprenge.

    Hva var det med søstra mi, hun fortalte ikke hvor hun hadde fått de kinaputtene fra.

    Og hvorfor måtte jeg gjøre det her.

    Hun var jo samboende med Negib, i tilfelle hun ikke klarte å sprenge kinaputter selv.

    Så det her husker jeg var merkelig oppførsel fra søstra mi.

    En gang sommeren 2004, før jeg dro til Sunderland, så skulle hun ha meg til å fiske krabber, i Nevlunghavn, sammen med sønnen hennes Daniell.

    Hvorfor skulle hun ha meg til å fiske krabber da?

    Hun skulle til og med ha meg til å fiske krabber to steder, først ved havna i Nevlunghavn og senere borte på en strand bortover mot Helgeroa.

    Uten at jeg husker hva den stranda heter, for bestemor Ingeborg er ikke så flink til å forklare på en normal måte, uten å virke litt skrullete kanskje.

    Eller hvordan man skal forklare det.

    Men men.

    Så søstra mi oppfører seg i beste fall merkelig.

    Jeg husker i 2005, da jeg bodde på gården til eksdama til onkelen min Martin, i Kvelde.

    Da husker jeg hun eksdama til onkelen min, Grethe, hun sa til Martin, mens jeg overhørte det, at hun ikke tålte søstra mi.

    Så det er mulig at søstra mi, etterhvert har blitt mer og mer noe mafiagreier.

    Men at jeg har vært blind for det, siden det er snakk om lillesøstra mi, fra da vi bodde hos moren vår i Larvik på 70-tallet osv.

    Så har jeg hatt litt dårlig samvittighet, ovenfor søstra mi, siden 70-tallet, siden jeg flytta til Berger, i 1979, og lot søstra mi fortsatt bo sammen med mora mi, i Larvik og Solbergelva, fram til ca. 1982.

    Så det har jeg hatt litt dårlig samvittighet for, for det var ikke bare bare å bo sammen med mora vår.

    Hun var veldig slitsom og intensiv og hysterisk.

    Hun sa til søstra mi, sånne ting som at, ‘I det huset der, så bor tante Ellen (som egentlig bodde i Sveits og ikke i Larvik), og da måtte vi være forsiktig, for hun maner dere’.

    (Sa søstra mi, i 1980 eller 1981, eller noe, at mora vår hadde sagt da, en gang jeg var på helgebesøk i Larvik).

    Så det var noe sånne sinnsyke greier.

    Men det er mulig at moren min var spesiellt slitsom ovenfor meg, for søstra mi sa at det ble roligere å bo der, i Larvik, etter at jeg flytta.

    Enda jeg så vel på meg selv som ganske rolig, i forhold til de andre som bodde der.

    Og jeg husker da de bodde på Stenseth Terrasse, da var det i hvertfall alt annet enn rolig, hos dem, med mye skriking og spetakkel, og katta var skikkelig stressa husker jeg, så jeg syntes ikke det var noe sted for dyr å bo, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Så at jeg har hatt litt dårlig samvittighet ovenfor søstra mi, og vært litt blind for hvordan hun egentlig har vært.

    Da tenker jeg på at da jeg hørte at hun Grethe ikke tålte søstra mi, da skjønte jeg ikke hvorfor hun ikke gjorde det.

    Men da er det mulig at jeg har vært litt blind for hvordan søstra mi egentlig har vært, siden jeg har hatt litt dårlig samvittighet siden jeg flytter fra Larvik og moren vår, noe år før søstra mi.

    Men da var jeg ganske nedslitt, i 1979, så det hadde nok tæra ganske mye på meg, å blitt boende i Larvik med mora mi og dem.

    Og søstra mi, var også sånn i Larvik faktisk, i 1978 og 1979, at hun begynte å angripe meg hun og.

    Og sa ting som at ‘du er stygg’.

    Og sånne ting.

    Ting som jeg ikke brydde meg så mye om, annet enn at jeg var vant til å ha søstra mi som venn, nesten som kamerat, at hun ble med og leika og sånn.

    Så da såra det litt, å høre sånne ting fra søstra si, at hun ikke likte meg mer.

    Da jeg var sånn åtte-ni år og sånn.

    Og søstra mi var et og et halvt år yngre da.

    For da vi flytta til Jegersborggate, et års tid før det her.

    Da var det sånn at søstra mi var med meg og sykla overalt i Larvik.

    For det var midt i sentrum da, så mora vår var litt bekymra for søstra mi, for det her var vel omtrent da jeg fyllte åtte år, og søstra mi var et og et halvt år yngre da.

    Så da måtte søstra mi sykle sammen med meg i Larvik, de første ukene og sånn da.

    På grunn av trafikken og sånn da.

    Så da ble hun kjent med kameratene mine, Frode og sånn.

    Hun pleide å være med opp til Frode og dem, og faren til Frode kallte søstra mi for Pipa og ikke Pia.

    Han sa sånn, der er Pipa jo, når hu var med dit da.

    Og søstra mi var med å leke cowboy og indianer og politi og røver og alt sånn, som vi leika, inne i kjellern i noen blokker osv., like ved sykehuset i Larvik.

    Og vi spillte fotball og sånn da.

    Og i Larvik så hadde dem fylliker, og da trodde dem at jeg og søstra mi var to gutter, da sa dem ‘guttær’ til vårs, at dem trodde vi var to kamerater, eller noe.

    For det må ha vært om vinteren, og folk var gammeldags kledd på den her tida, på 70-tallet osv., så det var kanskje ikke så lett å se om Pia var gutt eller jente.

    Men men.

    Og søstra mi ble venninne etterhvert med Sølvi, som gikk i klassen min, og som hadde en bror som het Jarle, som var litt villstyrlig, som fløy i gatene og slo på bilene som kjørte forbi huset dems osv.

    For der pleide vi å leike i gata, noen ganger, utafor der Jarle og Sølvi og dem bodde.

    Så da var det litt rart å flytte fra søstra mi, og la henne bo med mora mi, og Axel og stefaren vår i Larvik da.

    Selv om stefaren vår også bodde i Oslo en del da vel.

    Og jeg fikk noen gule ski av han, langrennski, som var veldig tråe å gå på, da jeg flytta til faren min.

    Så de skia, som var smørefrie, mistenkte jeg at det noe galt med, at de rillene under skia, som skulle gi feste, var støpt på feil, eller noe, for de skia var skikkelig tråe å gå med.

    Så om han Arne Thormod var noe mafia, det tror jeg nok.

    Og mora vi var kanskje noe illuminati, eller noe.

    Så søstra mi ble vel programmert av noen av dem antagelig.

    Det er nok mulig.

    Men men, det er mye rart.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Søstra mi skulle egentlig begynt i første klasse på Torstrand skole, det året jeg begynte i andre klasse på samme skolen.

    (Jeg gikk første klasse på Østre Halsen skole, men vi flytta til Larvik på slutten av det skoleåret, så jeg tok bussen til Østre Halsen, fra Larvik, i en måned eller to, på slutten av første klasse).

    Og stod ofte og venta lenge etter skolen på at mora mi og Arne Thormod skulle hente meg da.

    Men men.

    Men søstra mi, hu måtte vente et år til, før hu begynte i første klasse.

    Så hu gikk vel bare hjemme hos mora mi tror jeg, det året som jeg gikk i andre klasse.

    Jeg tror ikke Pia gikk i noe barnehage da.

    Så kanskje de programerte søstra mi med noe mafia-greier det året da, når hu ikke gikk på skole eller barnehage f.eks.

    Det er mulig.

    Hva vet jeg.

    Noe sånt.

    Bare noe jeg kom på nå.

    PS 2.

    Og de siste ukene jeg gikk på Østre Halsen i skoleåret 77/78 da.

    Det var rimelig stress.

    For noen ganger så satt dem meg på bussen til Tjølling, tror jeg det var, og da måtte jeg gå av på et sted.

    En grønn og gul buss, tror jeg.

    Og andre ganger så satt jeg på bussen til Østre Halsen.

    Og da måtte jeg gå av ved skolen der da.

    Og jeg skjønte jo ikke helt hvordan det var med at man skulle dra i snora osv.

    Når man skulle av bussen.

    Og at det skiltet lyste rødt og sånn.

    For de første månedene, så hadde jeg jo gått til skolen.

    Og det var ingen andre på skolen som tok bussen dit fra Larvik, for det var egne skoler i Larvik.

    Men men.

    Så det var litt stressende.

    Og noen ganger så sa mora mi at jeg måtte ta drosje.

    Hvis vi kom for seint til bussen da.

    Som gikk fra busstasjonen i Larvik sentrum da.

    Så det var stressende greier husker jeg.

    Og etter skolen så måtte jeg vente i en time kanskje noen ganger, på at dem skulle dukke opp med bilen og hente meg da.

    For det var ikke meninga at jeg skulle ta bussen tilbake til Larvik, av en eller annen grunn.

    Så det var litt merkelig opplegg.

    Men jeg pleide å få noen penger, når jeg var på besøk hos faren min og farmora mi osv, på Berger.

    Og da hadde sikkert vært der i påsken.

    For da hadde jeg en del mynter.

    Så da gikk jeg i butikkene på Østre Halsen.

    Det var vel en kiosk der da tror jeg, eller en dyrebutikk, eller noe, og samvirkelaget og en eller to butikker til da.

    Så da ble det ikke så kjedelig å vente da.

    Som kunne være lenge å vente noen ganger etter skolen.

    Så det var litt sånn halvveis opplegg det, med at vi flytta til Jegersborggate i begynnelsen av mai, tror jeg det var.

    For vi gikk i 17. mai toget til Larvik, fra Østre Halsen, og da gikk vi forbi huset vårt i Jegersborggate.

    Og da bytta mora mi flagget jeg gikk med.

    For jeg hadde et sånt flagg man kunne bruke til å blåse i, og da kom det en sånn trompetaktig lyd ut av flagget da.

    Tro det eller ei.

    Selv om det kanskje høres litt rart ut.

    Men sånn var det.

    Og da bytta mora mi flagget mitt, til et vanlig flagg da, da 17-mai toget gikk forbi huset vårt i Jegersborggate da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    PS 3.

    Og bussen den kom til Østre Halsen omtrent akkurat da det ringte inn da.

    Så jeg måtte stresse fra bussen og til skolen og inn i klasserommet da.

    For frøken, som egentlig var hyggelig, hun begynte da å kjefte på meg, husker jeg, hvis jeg kom et eller to minutter for seint, pga. bussen.

    Så da ble det enda mer stress med bussen.

    Så det husker jeg enda.

    Enda det er over 30 år siden, at det var mye stress med bussen det året.

    Så sånn var det.

  • Flashback til 70-tallet. (In Norwegian).

    Nå har jeg liggi i senga i hele dag og prøvd å svette ut noe feber som henger igjen en del enda.

    Men det har blitt litt bedre ihvertfall.

    Men da kom jeg på hvordan det var, på 70-tallet, i 76 eller 77 vel, da jeg hadde feber da jeg bodde i Mellomhagen i Larvik.

    Da hadde jeg så mye feber at jeg lå i 2. etasjen av huset, på rommet mitt, og ropte på mora mi, som var i 1. etasje da.

    Og da kunne jeg høre at mora mi prata med ei venninne osv., og lurte på hvorfor jeg ropte på henne.

    Så mora mi var nok ganske følelseskald, og uten noe særlig morsfølelse ovenfor meg.

    Så det var stefaren min, Arne Thormod Thomassen, som måtte dukke opp med noen håndklær med kaldt vann, som jeg kunne ta på panna da, siden jeg var så varm på panna.

    Og jeg klarte ikke å spise og sånn.

    Og det samme var da jeg var sånn tre år, og bodde på Bergeråsen, på Toppen der.

    Når muttern oppførste seg på en lignende måte da, så måtte faren min kjøre meg bort på Sand, sånn at farmora mi Ågot, kunne trøste meg.

    Og mora mi gikk for å være litt forvirra da.

    Og han stefaren min, Arne Thormod, var også ganske streng.

    Så det var derfor jeg ville flytte til faren min på Bergeråsen da.

    For han var ikke så streng, og farmora mi, Ågot, hun gikk også for å være veldig snill.

    Men jeg hadde ikke regna med, at faren min ville flytte ned til Haldis, etter at jeg hadde på Bergeråsen i et halvt år.

    Så da var det omtrent som at et mareritt, det å bo hos moren min i Larvik, ble avløst av et nytt mareritt.

    Men da hjalp det nok litt av jeg var borte på Sand hver dag da, hos farmora mi Ågot da, som var ansvarlig og ordenlig og sånn da.

    Siden mora mi vel må sies å ha vært nokså følelseskald, uansvarlig og forvirra, selv om hun også hadde dager da hun var litt bedre, så var det vel sånn hun var vanligvis.

    Og faren min var også uansvarlig, han lot meg bo aleine på Bergeråsen der, og må vel også sies å være alkoholiker da, siden han drakk hver dag, noe han sikkert gjør enda.

    Så det var litt hell i uhell da, at ihvertfall farmora mi Ågot, og også farfaren min, Øivind, de var gammeldagse folk, som var ansvarlige, og tenkte på å oppføre seg ordenlig osv.

    Så de var ikke bitt av den her ‘hippie-basillen’, som generasjonen etter dem nok led en del av, eller hva man skal kalle det.

    Så det var vel egentlig ganske flaks må man si.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Så etter at morfaren min Johannes døde, og farfaren min Øivind og farmora mi Ågot.

    Og også etter at moren min Karen døde, som vel ble litt bedre etterhvert.

    Så har resten av familien, som er sånne hippie-hasjiser nærmest og alkoholikere osv., de har da begynt å kødde mer og mer med meg.

    Og det rare er at politiet også kødder med meg.

    Så om de her hasjisene har fortalt løgner til politiet, eller om politiet også har blitt helt hippier etterhvert og driter i hva som er rett eller galt, og bare gjør hva de har lyst til.

    Noe sånt kan det virke for meg.

    Så sånn er det.

  • Flashback til 70-tallet. (In Norwegian).

    Flashback til 70-tallet. (In Norwegian).


    På 70-tallet, så var vinterne, på Østlandet, så kalde.

    Da bodde jeg forresten i Larvik, og Brunlandnes, sammen med mutter, stefaren min, og søstra mi, osv.

    Og da pleide muttern å ha noen folkvognbobler, og mini-morriser.

    Ettersom de gikk i stykker osv.

    Flest bobler vel.

    Som hun fikk av Arne Thormod da.

    Så pleide vi å kjøre om søndagene, ut til Nevlunghavn, til bestmor Ingeborg, og bestefar Johannes, som bodde i en villa nesten overfor bedehuset i Nevlunghavn.

    Et hus lengre opp i bakken der.

    Hva nå den veien heter igjen.

    Men men.

    Og da, når vi bodde på hytta i Brunlandnes.

    Jeg fyllte fem år, da vi bodde er, og da jeg fyllte seks år, så bodde vi nok i Mellomhagen, på Østre Halsen, vil jeg nok si ganske sikkert ja.

    Så dette her, var nok i 1974 eller 75, eller noe.

    Stefaren vår, hadde også en Jaguar, på den tida her.

    Eller litt seinere.

    Og en gang muttern kjørte den.

    En vinter det og, ved de blokkene mellom Nevlunghavn, og Helgeroa.

    Så mista hun kontrollen på bilen.

    Bilen gikk 360 grader rundt, horisontalt.

    Så bilen holdt seg på veien.

    Den snurra, så den tok plass i begge kjøreretningene.

    Men ingen bil kom motsatt vei, heldigvis.

    Det er ikke så mange folk som kjører ut til Nevlunghavn, om kveldene, om vinteren.

    Så det var litt merkelig, husker jeg.

    Stefaren vår, Arne Thormod.

    Han kjørte av veien en gang, husker jeg, når jeg og søstra mi satt på.

    I en varebil han hadde leid vel.

    Han sovna vel ved rattet, som han gjorde noen ganger.

    Men men.

    Og en gang, så klarte han å kjøre mot rødt, i Oslo husker jeg, enda det var et stort kryss, med masse røde lys.

    Men men.

    8-10 røde lys, omtrent, og alikevel klarte han å ikke se dem.

    Så da begynte jeg å nevne det, husker jeg.

    Det var i hvertfall fire røde lys da.

    Det her var sikkert i 1976 eller 77, eller noe.

    Noe sånt.

    Men da muttern kjørte til hytta i Brunlandnes, fra Nevlunghavn.

    Og andre veien.

    For vi hadde ikke dusj eller bad, på hytta i Brunlandnes.

    Så uansett om bobla til muttern var snødd ned, så måtte vi kjøre ut til Nevlunghavn, en gang i uka, eller hver fjortende dag, for å vaske vårs og sånn.

    Så sånn var det.

    Og da så muttern noen sånne underjordiske greier, i skogen.

    Det var selvfølgelig bare tull.

    Men hun sa at det var noe underjordiske da.

    Kanskje det var alver.

    Det er sånn frostrøyk, som er i skogen, i Brunlandnes der, om vinteren.

    jeg vet ikke om det er kaldt nok, til at dem ser det ennå.

    Men vi så ofte rådyr osv., på de veiene.

    Men men.

    Men hva var det muttern kallte den frostrøyken da.

    Samme det.

    Muttern var så nervøs på den tida der.

    Og jeg og søstra mi, spesiellt jeg, som var et og halvt år eldre.

    Vi var jo vant til å gå i butikkene, på Østre Halsen.

    For vi bodde i Storgata, i sentrum, på Østre Halsen.

    Og det var ikke så mye trafikk der, selv om det jo gikk buss der osv.

    Men, jeg fikk lov, å gå i butikken, og kjøpe karameller osv., fra jeg var fire år, var det vel.

    Eller kanskje tre og et halvt.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så jeg kjeda meg ganske mye, på den øde hytta i Brunlandnes.

    Det var opp en skogsvei da, på 500 meter, eller noe.

    Og der var det ikke noen butikker, og bare noen hyttenaboer, men nesten ingen på min alder.

    Så sånn var det.

    Og vår hytte lå innerst på den veien.

    Så vi var nærmest skogen da.

    Så sånn var det.

    Så tok muttern vårs med, til Torfinns, i Larvik.

    Det torget hvor svaneapoteket er osv.

    Ved siden av en kafeteria.

    Det er vel Rimi nå, eller noe.

    I Jegersborggate, i samme bygg som postkontoret.

    Så ble jeg litt vill da.

    Jeg var vel fire år fortsatt, tror jeg.

    Fire og et halvt kanskje.

    Så jeg løp inn og ut av butikken litt.

    For jeg synes det var stas, å være i butikken, for jeg likte butikker, og kjøpe godteri og sånn.

    Og de hadde noe kronespill, og sånn automat som barn kunne kjøre på osv.

    Så det var nesten som tivoli, for oss, som bodde ute i skogen.

    Noe sånt.

    Men da ble muttern så sur.

    Bare fordi jeg hadde hatt det litt artig, og løpt ut og inn av butikken der.

    Uten å gå i veien for noen folk, eller noe, vel.

    Jeg bare hadde det gøy.

    Men da fikk muttern, han stefaren min, Arne Thormod, til å gi meg juling på rompa da.

    Og da måtte jeg bli inne på rommet mitt, hele dagen.

    Så etter det, så var jeg ikke så munter alltid, husker jeg.

    Det var ganske redselsfullt, når man var sånn fire år, og sånn.

    Så etter det, så var jeg ganske sur på både mutter og stefattern, i mange år.

    Jeg stolte vel aldri på dem igjen, vil jeg si.

    Noe sånt.

    Men men.

    Men hun så noen underjordiske, når vi kjørte i en av boblene hennes, eller mini-morrisene, eller hva det var.

    Og det sa hun flere ganger, når vi kjørte ut til Nevlunghavn, om vinteren.

    At det var alver eller feer, som danset, visstnok.

    Eller noe sånt.

    Og da ba Arne Thormod henne å slutte å tulle tror jeg.

    Så det var litt merkelig, når muttern begynte å prate om de her underjordiske, som danset osv.

    Når det var sånn frostrøyk, eller dis, eller hva det heter.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Rover var det forresten, som stefaren vår, Arne Thormod hadde, på 70-tallet.

    Men det var en ganske stilig Rover da.

    Men Jaguar var det nok ikke, dessverre.

    Det var bare jeg som huska feil.

    Så sånn var det.

    PS 2.

    Her er mer om huldre osv:

    Men huldrefolket kunne også være greie med menneskene. På gården Songstad skal det en gang ha vært gitt bonden en flott huldreku en tidlig morgen han skulle i fjøset. Denne kuen var en ”stor, fin blåsidut kyr med blanke knappar på horni og eit framifra dyr til å mjølka.”

    http://www.bygdanytt.no/lokalhistoriar/article584894.ece

    Ei huldreku på ein stein

    Ei kone frå Veka fekk ein gong sjå noko rart. Ho gjekk uppe i marki eit godt stykkje ovanum heimatunet. Det var sumar og solaglad. Best kona gjekk der å spøta og leitte etter nokre kalvar som hadde tumla seg vekk, vart ho var ei ku som stod uppå ein overhendig stor stein. Steinen var flat ovantil, so der sagta kunde vera plass for ei ku. Men han var so støyte bratt, og det var ein umogeleg ting for eit kretur og vinna seg upp på han, allvist då ikkje for noko ku. Dette visste kona. Og ho vart meir enn forundra over det synet.
    Men kona kom snart til vismun um kva slag ku det måtte vera. Sjølvsagt var det ei huldraku. Kona var nokso langt burte og vilde gjerne koma noko nærare denne rare kua. Ho tok seg fram mellom buskar og bar og kalte på kua: Koss, koss, hu kyra!
    Kona totte kua svinsa med halen og liksom svingde på seg. Men då ho skulde sjå betre etter var kua vekk. Ingen såg huldrakyr der meir.

    http://stud.hsh.no/lu/Norsk/Vidsteen/SIN/Sul/58k14.htm

    Ei blå huldreku

    Huldrekyrne har jamt knapp på hornet. Han Jehans Kløbrakk og ein til såg ei blå huldreku bortmed Rauatjødno. Dei lét kua vera, og dagen etter fann dei eit lerstykke der.

    http://stud.hsh.no/lu/norsk/vidsteen/segner/3-ETNE/2K3.htm

    Huldrekua på Grystøl

    Ein dag kom budeiene på Grystøl i Jondal heim til husbonden sin og fortalde at bjølekua hans hadde gått utfor berghammar og slått seg i hel.
    Tidleg neste morgon fekk bydeien sjå ei ku som etter alt å dømma måtte vera ei huldreku. Ho kom rett mot sætra. Kua kom heilt bort til budeia, men ho visste ikkje kva ho skulle gjera med henne. Etter ei stund stakk det eit hovud fram av ein haug like ved og ei stemme ropte: “Kom no, Fløyma! Du veit, kristne ha”kje vet te å gøyma.” Straks forsvann kua utan at nokon kune sjå kor ho blei av.

    http://utgard.hsh.no/segner/Detalj.php?ID=1175