Jeg kom på nå, at jeg har skrevet det, at mora mi og Arne Thormod Thomassen, og søstra mi, og Axel, at de flytta til Stenseth Terrasse, ved Solbergelva, i 1979.
Men det må nok ha vært i 1980, at de flytta dit.
For jeg var vel på Sand, jula 1979.
Og så var jeg hos mora mi i Drammen da, (eller Stenseth Terrasse), jula 1980.
For jula 1979, så kom jeg til skade for å spørre faren min, om vi kunne få video, for faren min og onkelen min Runar diskuterte hva video var da.
Og da tror jeg at Runar kan ha funnet på, at de skulle tulle med meg.
For like etter det, så flytta faren min ned til Haldis.
Jeg fikk video da, men det kan kanskje ha vært penger fra noe kriminelt nettverk som Runar (Mogan Olsen, tannlege i Ås), var med i?
For på ferien, til Istra, som da lå i Jugoslavia, (nå i Kroatia), så virka det for meg, som at Ove var trent opp til å dytte meg ned gjennom et hull, i coluseumet, (en gammel romers nesten halvruin), i byen med det spesielle navnet Pula.
Men jeg gikk ikke helt fra til det hullet i gulvet, for det virka for meg, som om Ove plasserte seg bak meg, klar til å dytte.
Så her er det nok noe tull som ligger under.
At onkelen min, Runar Mogan Olsen, (som er gift med Inger, fra Sande, som er i Jehovas Vitner), nok kan ha hatt en større rolle, i tullingen mot meg, opp gjennom årene, enn jeg har trodd før.
Bare noe jeg har tenkt på, i halvsøve, før jeg våkna idag.
Så sånn kan kanskje det ha vært.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Og også med Axel er det noe rart.
For jeg flytta til faren min, da Axel var elleve måneder gammel, i oktober 1979, for at mora mi bestemte det, (selv om jeg også ville flytte).
Og jeg dro på besøk, til mora mi, hver tredje eller fjerde helg.
Så husker jeg en helg, på sommeren 1980.
Altså noen måneder før Axel ble to år gammel.
Da hadde de plassert Axel i en barnevogn, på toppen av en bakke.
Også kom jeg med toget rett fra faren min.
Og så stakk Pia av.
Og så kommanderte mora mi, at jeg måtte passe på Axel, enda jeg ville ut og leke med kamerater.
Og jeg hadde heller aldri passa på Axel før, så jeg visste ikke hvordan man gjorde det.
Men jeg var sinna fordi mora mi kommanderte meg til å passe på Axel.
Og fordi søstra mi stakk av.
Og fordi jeg hadde lyst til å leike med kamerater da.
Jeg hadde egentlig ikke noen faste plikter i Larvik, for jeg var der bare hver fjerde helg, eller noe, og da var jeg mest hos kamerater og i butikkene, for mora mi var så slitsom og krevende å omgås.
(Det var derfor jeg ville flytte til faren min).
Men Axel, som da var over et og et halvt år gammel, han lå i barnevogn, av den typen, som spedbarn bruker.
Og jeg tenkte at jeg måtte rulle vogna da, jeg skjønte ikke hva de mente.
Men jeg rulla jo vogna fort da, for jeg var ganske sinna.
Så tippa vogna, for den traff en rot, så vogna tippa sakte over.
Men sånn jeg tenker på det her nå, så må det ha vært et plott, fra mora mi og Pia.
For Axel var vel også litt for gammel til å ligge i den vogna.
Og hvis det er riktig, som jeg husker det nå, at Axel lærte å gå, jula like etter at han var to år gammel, så var Axel et år treigere, enn andre unger vel, med å lære å gå.
Så jeg lurer nå på, om de har slått Axel, og at han har fått en hjerneskade.
Mora mi og Pia og muligens Arne Thomassen, som er faren til Axel, som bodde mos mora mi lengre enn meg.
Også har de satt opp et plott da, for de visste kanskje det, at jeg kom til å rulle vogna sånn, for jeg hadde kanskje gjort det en gang før da, så hadde de kanskje sett det fra vinduet eller noe.
Da rulla jeg sikkert saktere, men den her gangen, så hadde de gjort meg sinna da.
De hadde sikkert planlagt det her, og funnet ut hva som ville gjort meg sinna da.
Og så vet muslimene i Oslo, som Axel kommer bra overens med, at Axel har en hjerneskade.
Og så driver de og jager meg da, siden de mener det er min feil at Axel fikk hjerneskade, siden jeg dytta vogna for hardt, så vogna tippa over.
Men da var jeg bare ni år, og burde egentlig ikke ha fått ansvaret med å passe på Axel.
For jeg bodde et helt annet sted, (hos faren min, 8-10 mil unna), og var ikke vant til å passe på Axel da.
Så jeg skjønte ikke hva de mente, når de sa at jeg skulle passe på Axel.
Mente de at jeg skulle rulle vogna da?
Hva var de ville at jeg skulle gjøre?
Det skjønte jeg ikke helt, for jeg pleide alltid å gå til kamerater, når jeg kom til Larvik.
Og det var liksom faren min jeg hørte på, og ikke mora mi, for vi kom ikke så godt overens.
Det var derfor jeg ville flytte til faren min.
Men faren min sa at jeg måtte dra til mora mi, hver tredje eller fjerde helg.
Så faren min kan også ha vært med på det her.
For den dagen jeg flytta til faren min, så satt han og mora mi, i stua i Larvik, og prata i flere timer omtrent, og jeg måtte gå ut, for det var noe jeg ikke fikk lov til å høre.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Så jeg synes at mora mi må ta skylda for det, at Axel har hjerneskade.
Og søstra mi veit kanskje hva som foregikk, siden hun løp ut for å leke med venninnene sine, enda hun kunne leke med de hver dag, og jeg kunne bare leke med kameratene mine en gang i måneden.
Så jeg ble sinna for jeg syntes at mora mi og søstra oppførte seg så urettferdig og urimelig.
På Stenseth Terrasse der, det mener jeg var der Axel lærte å gå.
Og det mener jeg var juleferien, jula 1979.
Og det tror jeg også var da, at Arne Thomassen hadde den plata med Randi Hansen, hvis ikke det var seinere.
Så sånn var det.
Da hadde dem vel nettopp flytta dit da, jula 1979.
For høsten 1979, i oktober, da jeg flytta til faren min, på Berger.
Da bodde vi i Larvik.
Så jeg bodde aldri fast på Stenseth Terrasse jeg, (som søstra mi og Axel gjorde).
Neida, jeg var der bare i noen helger.
Og når jeg besøkte dem i Larvik, da måtte jeg ta toget.
Mens, når dem bodde på Stenseth Terrasse, da kjørte faren min meg.
(Enda det var mye kortere vei, kanskje ca. fire-fem mil, fra Berger, og til Larvik, så var det kanskje sju-åtte mil.
Noe sånt.
Faren min var også nervøs, en gang han lå over hos mora mi i Larvik, mens Arne Thormod jobba i Oslo.
Så Axel kan godt ha vært faren min sin unge, (siden mora mi ba faren min ligge over i senga hennes, sommerferien 1978 vel, da vi bodde i Jegersborgate.
Nei, det passer vel ikke med da Axel ble født, for han ble født noen måneder seinere, så mora mi må ha vært gravid med Axel, da hu lot faren min ligge over hos seg, flere år etter at dem ble skilt.
Og da, så dro jeg med faren min, til en bokhandel/lekeforretning vel, ved Larvik Torg, i DNC-bygget, ut mot torget.
Og da var faren min nervøs, husker jeg.
Så faren min var litt redd for å dra så langt sørover, som til Larvik.
Han stoppa på bensinstasjonen ved Tønsberg ca., da følte han seg hjemme.
Så her har vi at det går en slags grense, like ved Tønsberg.
Kanskje det er Norge sør for Tønsberg, og USA nord for Tønsberg?
Hva vet jeg.
Noe sånt).
Og jeg var og besøkte dem i Larvik, med toget, før dem flytta til Stenseth Terrasse.
Så dem må vel ha flytta til Stenseth Terrasse, i desember 1979, da kanskje.
Like før juleferien?
Noe sånt kanskje.
Da sov jeg på samme rommet som platespilleren var, på en sofa der.
Det er derfor jeg husker musikken så bra.
Jeg sov i et lite rom, som var like ved stua.
Det var en større leilighet, den dem hadde på Stenseth Terrasse, enn huset i Larvik, vil jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Så flytta de tilbake igjen til Jegersborggate, ikke lenge etterpå.
Kanskje et år seinere?
Jeg husker ikke det her helt nøyaktig.
Men ingen venner av meg var med til Stenseth Terrasse.
Mens fetteren min Ove, kameratene mine Petter og Christian, var med til Jegersborggate.
Og også Christell var med til Jegersborggate, men det var vel for å besøke Pia.
Ulf Havmo var med til Tagtvedt, også i Larvik, men det var noen år senere igjen, da vi gikk på ungdomsskolen, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Og søstra mi, hadde bursdagselskap der, våren 1980 vel.
For hu fikk ikke hatt noe bursdagselskap, rundt juleferien, for hu har bursdag 25. desember.
Antagelig på grunn av flyttinga da(?)
I det bursdagselskapet, så var det bare jenter.
Og det var året jeg fylte ti år, (hvis jeg husker riktig), så jeg spilte heller fotball, med noen folk, opp mot Krokstadelva.
For mora mi skulle absolutt gå lang tur med meg.
Før bursdagen til søstra mi.
Men da ble jeg lei, av maset til mora mi, så jeg bare spilte fotball, i en time kanskje.
Så var faren min der, da jeg kom tilbake.
Og da skulle vi kjøre tilbake til Berger da.
Og da mener jeg at mora mi og faren min, dreiv og nesten diskuterte noe da, om meg da, siden jeg hadde spilt fotball, istedet for å være i bursdagen.
Så de var sånn på talefot og kommuniserte bra osv., mora og faren min, selv om de var skilt, ihvertfall fra slutten av 70-tallet, gjorde de det.
Mens på midten av 70-tallet, så var de uvenner, og jeg og søstra mi, vi fikk ikke lov å besøke faren vår, på et drøyt år, fra 1974 til 1976 vel, da faren vår og onkelen vår Runar, kidnappa oss, i Mellomhagen i Larvik, en sommerdag.
Og heiv oss inn i Mercedesen til Runar, var det vel.
Jeg har skrevet om det, at da jeg bodde hos mora mi, i Larvik, fram til 1979, så fikk jeg nesten aldri noen ting, for mora vår og stefaren vår, Arne Thomassen, hadde for det meste dårlig råd da.
Men, da jeg flytta til faren min, i 1979, da fikk jeg nesten alt jeg pekte på.
Ihvertfall ti ganger så mange ting, som jeg hadde fått av mora mi og Arne Thomassen da.
Så jeg var ganske bortskjemt, på det værste, vil jeg si.
Men jeg måtte jo bo aleine og da, så det var vel for at jeg ikke skulle bli for misfornøyd da kanskje.
Noe sånt.
Det var ihvertfall som natt og dag, på den måten der, at jeg fikk utrolig mye mer penger og ting, da jeg bodde hos faren min, enn da jeg bodde hos moren min.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Mora mi var faktisk på besøk en gang, husker jeg, på Sand, hos foreldra til faren min, Ågot og Øivind.
Og jeg tror at søstra mi var med og.
Og da var jeg veldig opptatt av sånne vervepremier og sånn da.
Og da ble mora mi med i den plateklubben.
Så fikk jeg sånn vervepremie da.
Men jeg tror jeg tok en ganske døv sånn kategori, på hvordan musikk de fikk.
Så jeg tror ikke søstra mi syntes det var så artig.
Og mora mi hadde vel egentlig dårlig råd også.
Så jeg vet ikke om dem egentlig hadde råd til å være med i den plateklubben.
Det var vel når de bodde på Tagtvedt, det her, tror jeg.
Etter at Arne Thomassen hadde flytta til Oslo, fast vel.
Men mens Axel og Pia vel fortsatt bodde, hos mora mi på Tagtvedt.
Men jeg husker fra da jeg var der på besøk, kanskje et år seinere da.
Så var mora mi fortsatt med i den musikklubben da.
Selv om hun vel hadde dårlig råd.
Så det er mulig at mora mi bare var veldig stressa og ikke var slem.
Her er den vuggesangen, som mora vår pleide å synge, til meg og søstra mi, da vi bodde i Storgata på Østre Halsen, i 1973 og 74 vel:
(Jeg tar jo med om alt mulig, så da tar jeg med om det og).
Var mora vår som en trollmor?
Hm.
Var det dette hun prøvde å fortelle oss.
Hvem vet.
Vi får se.
Vi måtte alltid legge oss veldig tidlig, husker jeg, jeg og søstra mi, hele tida jeg bodde hos mora mi, (fram til jeg var ni år), så måtte vi alltid gå å legge oss, seinest klokka 20, vil jeg si.
Så det var veldig kjedelig, for vi var sjelden trøtte, så tidlig.
Men mora vår likte oss nok ikke så bra, så hun ville vel ha oss ut av veien da.
Så sånn var nok det.
Hun var veldig streng, ihvertfall.
Og stefaren vår, Arne Thormod Thomassen, han var også like streng.
Så sånn var det.
Begge var ganske kalde og tøffe og strenge, vil jeg si.
Så det var ikke akkurat så artig å vokse opp der.
Og hver søndag omtrent, så var det ut til Nevlunghavn, og besøke bestefar Johannes og bestemor Ingeborg.
Noe som var som tortur, for vi ble overvåket og klaget på, så mye ved matbordet.
En søndagsmiddag tok gjerne en og en halv time vel.
Og vi måtte spørre veldig pent, ‘kan jeg få gå fra bordet’.
Og det var kun hvis vi hadde spist opp all maten, og ikke hadde sagt en lyd, eller rørt oss, under måltidet.
Noe sånt.
Men men.
Så det var som å være på kostskole eller i militæret da.
Så jeg og søstra mi, vi ble kvalme av å se på de andre barna, i barnehagen, for de spiste så stygt, reagerte vi på, siden vi var blitt utsatt for sånn jerndisiplin-opplegg da, ved søndagsmiddagene.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Men da mora vår fikk Axel, i 1978, så måtte jeg og søstra mi gjøre ærend, og bytte på å vugge Axel da, når han var et år osv., og lå i vugga si.
(Han pleide å grine på lørdagskveldene, når det var en serie, som alle syntes var artig, som het ‘I Ville Vesten’, som var på NRK da.
Og da hang det et speil, i stua, som vi kunne se, fra rommet til Arne og mora vår og Axel da.
Så kunne vi se ‘I Ville Vesten’ speilvendt da, på lørdagskveldene.
For mora vår eller Arne Thormod, de ville ikke vugge Axel.
(De satt alltid å røyka, og de lufta ikke, så stua var full av røyk, som svei i øya, for oss unga da, husker jeg nå, når jeg tenker tilbake til hvordan det var, i huset der, som jeg ikke synes er så artig å tenke tilbake på, for mora vår var så lunefull og spesiell da, og streng og litt slem på toppen av det, og vi var også ganske fattige i perioder, sånn at vi fikk lungemos til middag ofte, eller hva det var, og fikk bare vann å drikke. Så det var mye tull, så jeg drømte ofte om å flytte til faren min og dem da. Så sånn var det).
Neida, jeg og søstra mi måtte gjøre det.
Men teksten ble speilvendt da, så den var litt vrien å lese, men etterhvert så hadde vi sitti der så lenge, så jeg lærte å lese speilvendt og, noen ganger).
Jeg ble også sendt hele Larvik rundt, for å kjøpe mat og bleier og alt mulig, for mora mi og til Axel da, siden mora mi måtte være hjemme og passe på Axel, de første månedene, og Arne Thormod jobba i Oslo.
Så sånn var det.
På den tida, så sa mora vår, at vi måtte synge den her vuggesangen, for Axel, som alltid eller ofte grein da, så det var kanskje noe som feilte han:
Det er mulig.
Hvem vet.
Bare noe jeg kom på.
Så Axel var kanskje litt svensk da, etter faren sin, som jeg husker at også søstra mi og mora mi pleide å nevne, at Arne Thormod hadde svensk familie, på 70-tallet.
Hvem vet.
PS 2.
Så det var traumatiserende, vil jeg si, å vokse opp hos mora vår, og Arne Thormod, i Larvik, for mora vår var så gal og sprø, og begge var veldig strenge da, så det var ikke så artig, å bo der, så når jeg var der i helgene, etter at jeg flytta til Berger, så var jeg nesten aldri hjemme der.
Untatt på lørdagskveldene, så var det krangling foran TV-en da.
Men da var det bare en helg, så det var lett overstått.
Mens når man bodde der, og dette foregikk over år, så ble det ikke så artig da.
Selv om det varierte i perioder da.
Og vi reagerte ved å kaste den værste maten som mora vår lagde, osv.
Og heller dra å besøke kamerater, enn å være hjemme.
Så sånn var det.
PS 3.
Og jeg skrev jo det, ovenfor her, at etter at lillebroren vår, Axel, ble født, (det året jeg fylte åtte år), så ble jeg sendt, alene, i mange butikker i Larvik, for å kjøpe ting til mora mi, siden hu måtte være hjemme å passe på Axel, og faren til Axel, (meg og søstra mi sin stefar), han bodde i Oslo, på Ulvøya, hvor han leide en hybel eller leilighet, hos ei dame, som han etterhvert skyldte på leia hos, tror jeg, så mora vår måtte hente de tinga, tror jeg det var, klærna til Arne Thormod osv., for han skyldte på leia, når han hadde flytta tilbake til Larvik.
Noe sånt.
Mer da.
Jo, da fikk jeg handlelapper av mora mi, og så regna mora mi nøyaktig ut, så og si, hvor mye alt skulle koste da.
Jeg hadde en lidenskap i livet, da jeg bodde i Larvik.
Eller jeg hadde vel to, fotball og kronespill.
Så jeg spilte alltid en krone, på kronespillet, til Thorfinns-supermarkedet, når jeg måtte gå disse ærendene.
Men jeg visste at mora mi hadde dårlig råd.
Så hvis jeg vant tre kroner da, så la jeg de tilbake, sammen med pengene til mora mi.
For det var for spenningens skyld, tror jeg, at jeg spilte kronespill.
Så sånn var det.
Det var ikke sånn at jeg spilte opp alle pengene da.
Jeg spilte bare en krone, for å prøve.
Og da hadde jeg regnet ut, at jeg hadde råd til det, at det ville bli minst en krone til overs, etter handlerunden, den dagen.
Så sånn var det.
Jeg ble sendt til å handle, i butikker, som Thorfinns Supermarked da, som lå ved postkontoret og apoteket og sånn, med adresse Jegersborggate vel, men den butikken lå litt nedafor Jegersborggate.
Det lå i samme bygget som postkontoret, men det bygget var nesten et kvartal, eller hva man skal si, så butikken lå nedafor Jegersborggate, selv om kanskje bygget hadde adresse Jegersborggate.
Så sånn var det.
Mer da.
Jo, og jeg måtte også gå til varemagasin, som Albert Bøe, (faren til Annette Bøe), og Domus.
En gang jeg var på Domus, som var siste butikk, i handlerunden.
Da ble jeg angrepet av to unger, som var et år eldre enn meg vel.
Det var Laila og ‘Tin-Tin’, to unger som jeg visste hvem var, for de bodde oppe ved sykehuset der, hvor kameratene til meg og søstra mi også bodde.
Og da måtte jeg rømme inn i heisen, for jeg hadde masse bæreposer, med ting til Axel og sånn, som hadde stått på lappen til mora mi.
Og da gjemte jeg meg, på taket til Domus-bygget, hvor det var parkeringsplass.
Så så jeg at hu Laila hadde løpt opp trappa da, og stakk huet ut, for å se om jeg var på taket der.
Men hu kunne ikke se meg, for jeg stod gjemt bak en bil på parkeringsplassen, eller noe.
Men hun Laila, det var samme Laila, som jeg har skrevet om på bloggen før.
Og søstra mi, hu ble også med meg på en sånn handlerunde en gang.
Og hu kan godt ha blitt misunnelig, på meg, siden jeg spilte på kronespillet.
Så at søstra mi kan ha fått Laila og Tin-Tin til å angripe meg, det året jeg fylte åtte år og søstra mi fylte syv år?
Ikke vet jeg, men Laila og Tin-Tin, det var to folk, som jeg holdt meg unna.
De var litt som bøller, og en kamerat av meg, Frode Kølner, og mulig også Jarle, broren til Sølvi i klassen.
Jeg tror de advarte meg, mot Laila og Tin-Tin.
Men de første månedene i Larvik, så hang jeg og søstra mi sammen som erteris omtrent, da vi var nye i byen, og fikk kamerater osv.
Men jeg gikk jo på skole dette skoleåret, mens søstra mi, hu dumpa med en gang et år, så hu hadde et friår.
Så da hadde vi ikke samme venner og sånn da, så etterhvert så var søstra mi for seg.
Så hu kan godt ha blitt kjent med hu Laila, mens jeg var på besøk hos mine kamerater, f.eks.
Eller Tin-Tin(?)
Men som jeg har skrevet om på bloggen før, så var det sånn, da jeg besøkte mora mi, etter å ha flytta til faren min.
Så med en gang mora mi gikk ut, en lørdag, så kom hu Laila, (som var litt som ei slugge, selv om hu bare var 10-11 år da), til huset vårt, i Jegersborggate.
Og da slapp søstra mi henne inn, som om dette var et avtalt plott.
Og så holdt hu svære og kraftige bølle-jenta Laila, hu holdt meg nede, på senga til mora mi og Arne Thormod, som var i rommet ved siden av stua.
Så begynte hu Laila å kile meg, på veldig private steder da.
Jeg fikk ikke kommet meg unna, for hu var så bøllete og sterk.
Så hu skremte meg også, sånn at jeg ble litt paralysert, og søstra mi, var også med på det her, jeg så blikket hennes, og så forsvant søstra mi, eller holdt vakt da.
For jeg hadde da ikke noen måte å komme unna hun Laila, for når hu svære Laila, var i stua, så var jeg fanga på det soverommet da, mer eller mindre.
Men jeg reiv av henne håret, for jeg sa at hu skulle slutte, å kile meg på tissen da.
Men hu slutta ikke, hu var helt besatt av den her kilinga da.
Så da reiv jeg av henne, en god knytteneve med hår.
Og det tok tid å rive ut alt det håret, for det satt ganske hardt fast.
Men hu dreiv også å kilte lenge da.
Også begynte hu å prate om at lillebroren hennes, han klarte å få ståtiss han.
Så ville hun at jeg skulle få det.
Men da sa jeg, at da måtte hun vise meg hvordan hun så ut med buksa nede først.
For jeg synes det her var litt urettferdig, at bare jeg skulle ha av meg buksa, og ikke hu tøffe jenta.
Men det ville ikke hu bøllejenta.
Så da syntes jeg det her ble så dumt, så da våkna jeg skikkelig.
For det her hadde skjedd så fort, så det var tydelig planlagt, så jeg rakk ikke å tenke så mye.
Men da jeg skjønte, at det var bare jeg som skulle være naken, da ble jeg skikkelig forbanna, for det syntes jeg var urettferdig.
Så da turte ikke hu Laila å si noe mer.
Og hu var litt molefunken, siden en firedel av håret hennes, eller noe, var revet av.
Så da gikk hu ut til søstra mi, og så dro de, eller jeg, ut da.
Så her er det en link mellom søstra mi, og hu fæle bøllejenta Laila, fra Larvik sentrum.
Og også Tin-Tin muligens.
Tin-Tin, han husker jeg ikke hva heter, men han hadde lyst hår, og bodde en gate nærmere Jegersborggate, fra Trygves gate, (hvor en kamerat av meg som het Frode bodde), husker jeg.
Tin-Tin han hadde ei søster, som seinere ble vokalist, tror jeg det var, i Larvik/Stavern-gruppa the Girls.
Men det var seinere på 80-tallet, kanskje i 1981 eller 82, eller noe.
Hvem vet.
Men siden de ungene angrep meg på Domus.
Domus var jo forbrukersamvirket.
Og det er jo litt sånn kommunist-aktig kanskje.
Det blir som samvirkelaget da.
Det er noe sånn arbeidergreier, mener jeg.
Hvor folk måtte skrive navnet sitt, i ei bok, i informasjonen, for å få penger for pantelappen sin, husker jeg.
Så sånn var det.
Så om de ungene var i noe arbeider-‘mob’?
Noe kommunist-‘mob’?
Var det derfor at kameratene mine advarte meg mot dem?
Så er spørsmålet, havna søstra mi, i noe kommunist-‘mob’, i Larvik, det året hu ‘dumpa’, fra første klasse.
Eller slapp å gå første klasse, og var mye aleine hjemme da, sammen med mora mi og Axel da.
Det var skoleåret 1978/79, altså noen måneder etter vi flytta dit.
Jeg gikk førsteklasse på Østre Halsen skole, noen kilometer fra Larvik sentrum.
Og vi flytta til Jegersborggate, i Larvik sentrum, i april eller mai, 1977.
Så da, så sa mora mi og dem, at jeg måtte gå resten av året på Østre Halsen skole, selv om vi bodde i Larvik sentrum.
Så jeg måtte ta buss alene, fra Larvik, til Østre Halsen da, som syvåring, enda jeg ikke var kjent i Larvik.
Så jeg kunne ha endt opp i Tjølling og sånn, hvis jeg ikke hadde fulgt med.
Og jeg stod mange timer tilsammen, og venta, etter skolen.
For jeg skulle ikke ta buss tilbake til Larvik.
Neida, da skulle mora mi og Arne Thormod hente meg.
Og de var ofte en time forsinka, og sånn, så da stod jeg rett opp og ned, utafor Østre Halsen skole, i Storgata der, i en halvtime, eller time, hver dag, etter skolen da, og venta på mora mi og Arne Thormod da.
Så sånn var det.
Så begynte jeg i andre klasse, på Torstrand skole, høsten etter.
Og da begynte søstra mi i første klasse, på samme skole.
Men, søstra mi, hu ble sendt hjem.
Også fikk hu ikke lov å begynne i første klasse, før året etter.
Fordi søstra mi er født, 25. desember 1971.
Så hu var jo i 1971-kullet.
Men hu måtte gå sammen med 1972-kullet, på skolen.
Fordi lærerinna, på Torstrand skole, syntes at søstra mi hadde godt av, å vente et år da, før hu begynte på skolen, høsten 1978.
Så da ble søstra mi gående å drive dank et år da.
For hu hadde slutta på barnehagen.
Og da var hu mye hos ei mye yngre jente, som pleide å være hos naboen vår.
Det var en nabo, som hadde brunt hus vel.
Det var et hus nærmere Torstrand, i Jegersborggate.
Det var det huset, hvor en fyllik pleide å dukke opp, og så trodde han at søstra hans bodde der enda.
Men hu hadde jo flytta.
Så de ble plaga av han fylliken da.
I det huset, så bodde det ei tenåringsjente, som jeg prata med en eller to ganger vel.
Og hu var tanta til venninna til søstra mi.
Men hu venninna var mye yngre enn søstra mi.
Så hu tanta ga meg og Pia tyggegummi, en gang vi var på besøk der.
For hu jenta, hu klarte ikke å huske, om hu hadde fem tyggegummier.
Men om hu hadde to eller tre, tyggegummier, i pakka, det huska hu, sa hu tanta da.
Så fikk jeg og søstra mi en tyggegummi hver.
Så søstra mi var nok mye sammen med hu yngre venninna det året, som bodde ovenfor huset til Tin-tin og dem der.
Ei med mørkt hår vel.
Men søstra mi hadde også ei venninne, som gikk i klassen min, som het Sølvi.
Så hu hadde også ei eldre venninne.
Så at søstra mi ikke kunne gå i første klasse, sammen med 1971-kullet, det syntes jeg var litt rart.
For søstra mi var jo vant med å være med meg, i begynnelsen i Larvik, og besøke kamerater.
Og da vi bodde på Østre Halsen, i Mellomhagen, så hadde jeg tre nabogutter, som jeg var uvenner med.
Men jeg hadde noen kamerater, som jeg kjente litt da, men ingen bestekamerater.
Men søstra mi hadde bestevenninner, husker jeg, blant annet ei med mørkt hår, som var eldre enn henne, tror jeg.
Så at søstra mi ikke kunne gå i første klasse, sammen med 1971-kullet, i skoleåret 1978/79, det syntes jeg kanskje var litt rart.
Så kanskje søstra mi ble indoktrinert i noe kommunist-‘mob’, det skoleåret istedet, mens jeg var på skolen, i 2. klasse?
Hvem vet.
Det ble ihvertfall plott der, med en gang, da søstra mi begynte i første klasse, året etter.
Da ville jo jeg holde et øye med henne, siden det gikk så dårlig med henne, året før, da jeg lot henne være ifred.
Og da, så var det et plott, med en gutt, i klassen hennes, som var med å leike sisten, som mista brillene sine.
Og da fikk jeg kjeft av mora da, som var fra Torstrand.
Søstra mi ble også venninne med ei klassen min, med mørkt hår, som var fra Torstrand, husker jeg hu sa ihvertfall, etter at jeg flytta til Berger.
Ei som jeg ikke husker hva heter, men som det var et eller annet med da, for jeg huska hvem hu var, etter at jeg hadde flytta til Berger, selv om jeg vel aldri hadde prata noe med henne, tror jeg, selv om hu gikk i klassen min.
Men han nye stefaren vår, som mora vår traff, på byen i Larvik, i 1973 vel.
Arne Thormod Thomassen.
Han var veldig streng, og litt nesten som en russer, kan jeg kanskje tenke meg.
Han var fra Nord-Norge, og søstra mi og mora mi, de forklarte meg, at han hadde slekt østfra, fra Sverige vel, men ihvertfall østfra.
Også smilte de litt, når de sa det.
Så det var noe med dette østlige.
Var det fordi at han var i noe russisk mafia, eller noe?
Han døpte jo sønnen sin, for Axel Nicolay Thomassen.
Nicolay er jo russisk.
Og da jeg flytta til faren min, så fikk jeg et par gule, smørefrie langrennski, av Arne Thormod.
Og de var så tråe å gå på, så jeg lurer på om mønsteret på undersiden, var trykket bak/fram.
Sånn som vi lærte i militæret, at russiske Spetznas-styrker, (russiske elite-soldater), gjorde, med skoa sine, sånn at det skulle se ut som at de gikk andre veien, i snøen.
At han Arne Thormod, ga meg gule glassfiber-langrennski, med mønsteret under trykket feil, for at jeg skulle miste skiferdighetene mine.
For jeg var ganske god til å gå på treski.
Hvorfor ville Arne Thormod, gi meg langrennski, når jeg flyttet fra han og mora mi, til faren min?
Nei, det høres litt spesielt ut.
Og han ga meg også noen danske bøker om Napoleon, som han ga til faren min, og som faren min, sa at jeg måtte lese, som 14-15 åring.
Så faren min, han lystra nok Arne Thormod Thomassen da.
Så om Thomassen var i noe russisk mafia, og at faren min var redd for de gutta der, og at han derfor lystra Thomassen da.
Kan det ha vært sånn det henger sammen?
Stesøstra mi, eller min fars stedatter, Christell Humblen, hun har også litt av det russiske lynnet noen ganger, synes jeg nesten.
Uten at jeg skal si det sikkert.
Men det man kan vel ihvertfall lure.
Noe rart er det nok ihvertfall.
Så sånn er nok det.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Her kan man se, at i april, så søkte noen i Russland, på ‘humblen rotary’:
Så jeg lurer på om det er noe link mellom familien til min fars stedatter, Christell Humblen, og Russland, og eventuelt den russiske mafiaen?
Hvem vet.
Christell er litt som en russisk dame noen ganger, og broren hennes, Jan Snoghøj, (naturmedisineren, som var som en slags guru, for Jan Einar Thorsen, alpinisten, på 90-tallet), skulle absolutt se en film, på video, oppe hos meg, i Leirfaret, sammen med Christell og noen kamerater, på 80-tallet.
Som var om en tysk soldat, som het Steiner, eller noe?
Og en tysk soldat fikk tissen sin bitt av, av noen russiske damer, som han prøvde å voldta da.
Så jeg vet ikke hvorfor Jan skulle se en film oppe hos meg.
Det var kanskje fordi de ikke hadde video?
Hvem vet.
Det her var bare noe jeg kom på.
Her er ihvertfall mer om dette med Humblen-familien og deres mulige tilknytning til Russland, osv.:
Det her var vel den filmen, som Jan lot oss se, Jernkorset:
Han leide også filmer som Haisommer og masse skrekkfilmer osv., som han lot oss se, på video, oppe hos meg.
Om det var for å skremme oss, eller hva det var, hva vet jeg.
Det må vel ha vært i 1981 eller 82, eller noe, så jeg var sånn 11-12 år da, når vi så disse filmene, for jeg flyttet til Leirfaret, sommeren 1981, og hadde da den samme videoen, som jeg fikk av faren min, 1980, da jeg bodde i Hellinga, også på Bergeråsen.
Så jeg var nok den første på Bergeråsen, som hadde video.
Og Christell var vel da bare sånn 9-10 år, da hun fikk se disse filmene, som Jernkorset og Haisommer osv.
Så det er mulig at vi var litt unge til å se disse skrekkfilmene og krigsfilmene osv.
Men men, vi syntes vel det var artig da, selv om jeg vel ikke hadde noe valg ihvertfall, når dem dukka opp i stua mi, og skulle se video da.
Noe som Jan plutselig sluttet med, da jeg kom opp i tenårene, da viste han seg aldri oppe hos meg lengre.
Og det var egentlig like greit, for vi gikk ikke så bra sammen.
Det var antagelig fordi de hadde fått video selv der nede i Havnehagen, eller fordi at kameratene til Jan hadde fått video.
Noe sånt.
Så sånn var nok det.
PS 4.
Jeg skriver det, ovenfor, at broren min, (eller halvbroren min, er han egentlig, vi har samme mor), Axel Thomassen, egentlig heter Axel Nicolay Thomassen.
Men det er litt feil, så jeg nå.
Han heter Axel Nicolai J. Thomassen, ifølge telefonkatalogen online.
Og da er nok den J-en, for Johannes, etter morfaren vår, Johannes Ribsskog, som var rådmann, i Hadsel kommune, i Vesterålen, på 60-tallet.
Og han heter Nicolai, med i, og ikke y, så jeg nå.
Men det er vel fortsatt like russisk(?)
Jeg vet ihvertfall ikke hvorfor Axel fikk det russisk-lydende navnet.
Og Berger var mer faren min og farmora mi sitt sted.
Og jeg var nærmere faren min og farmora mi, enn jeg var mora mi, selv om faren min lot meg bo alene fra jeg var ni år, så visste jo ikke jeg, at det kom til å bli sånn, da jeg bodde i Larvik.
For da jeg bodde i Larvik, til jeg var ni år, så drømte jeg jo hele tida, om å flytte tilbake til det stedet der faren min og farmora mi og resten av familien til faren min var fra.
Fordi jeg bodde jo også på Bergeråsen, til jeg var tre år.
(Bergeråsen er det første stedet, som jeg husker noe fra, da vi bodde på Toppen der, på begynnelsen av 70-tallet.
Så jeg husker også litt derfra, fra f.eks. sommeren 1971, var det vel, fra før søstra mi ble født).
Da mora mi flytta til Larvik.
Så jeg huska jo alltid det, da vi bodde i Larvik, at jeg egentlig var fra Berger.
Og jeg ringte til farmora mi, fra telefonkiosk i Larvik osv., da jeg var 7-8 år.
For mora mi, og stefaren min Arne Thomassen, og også søstra mi, Pia, de var så kalde ovenfor meg, og mora vi var streng og også slem, noen ganger, og hysterisk da.
Så jeg så på Berger som hjemme.
Men jeg likte jo stedet Larvik, selv om jeg ikke likte mora mi osv.
Men jeg bodde bare i Larvik, til jeg var ni år.
Så selv om jeg likte Larvik veldig bra, så kjenner jeg jo ikke byen så bra da, annet enn fra som barn.
(Untatt butikkene, som jeg ofte var i, også som ung tenåring, når jeg besøkte mora mi, på Tagtvedt, i Larvik, hvor hu vel bodde, til jeg var sånn 15 år vel.
Så jeg kjenner Larvik fram til jeg var sånn 15 år.
Og også fra ferier, hos mormora mi, Ingeborg Ribsskog, på slutten av 80-tallet, i Stavern.
Så hvis vi tar med Stavern, så kjenner jeg Larvik, fram til jeg var sånn 20 år.
Men fra jeg var 20 til jeg var 30 år, så var jeg nesten aldri i Larvik, før onkelen min, Martin, flytta til Larvik, rundt år 2000, da pleide vi å besøke han, noen ganger, i Kvelde).
Mens ungdomstida mi og som voksen, da bodde jeg på Berger og i Oslo.
Så jeg må si at jeg er fra Berger, men at jeg har også bodd noen år i Larvik, under oppveksten.
Så først og fremst, så er jeg vel fra Berger.
Men jeg er også litt fra Larvik og Oslo da, siden jeg har bodd mange år i de byene.
Men mest er jeg nok fra Berger, (i Svelvik kommune, nord i Vestfold), etter å ha tenkt en del på dette.
Så sånn er nok det.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Så jeg kjenner Larvik og Berger, som barn og ungdom.
Men som voksen, så har jeg nesten ikke vært hverken i Larvik eller på Berger.
Som voksen, så har jeg vært litt i Drammen, (altså at jeg gikk på skole og jobba der, et år, skoleåret 1988/89), men mest i Oslo. (Hvor jeg har bodd i 15 år, siden 1989).
Så sånn er det.
Og også i Elverum, var jeg et år, i militæret, skoleåret 1992/93.
Så jeg er fra Berger og Larvik, men jeg har ikke hatt så mye med de stedene å gjøre, som voksen, siden jeg ikke har hatt så mye kontakt med familien min, hverken på mor eller farssiden, siden disse utsatte meg for omsorgssvikt, både moren og faren min, vil jeg si, under oppveksten.
Jeg skreiv på Origo, om forretninger i Larvik, og kommenterte det, som noen hadde skrevet, om butikken til noen som het Farmen der, det samme som en i klassen min het.
Så tenkte jeg, at jeg kunne skrive om en historie fra Larvik, fra like før broren min ble født.
Så ville mora mi vite, hva jeg syntes at vår nye søster eller bror skulle hete, hvis det ble en gutt.
Dette må ha vært høsten 1978 da, like før Axel ble født.
Og da sa jeg, at da måtte han hete Atle, for da ble han god i fotball, for det var en i klassen min som het Atle (Farmen), og han var god i fotball.
Jeg måtte jo svare noe, syntes jeg, og dette kom litt bardus på meg.
Så jeg tror at det var kanskje derfor, at de kalte Axel noe på ‘A’, og som var på fire bokstaver.
Men mora mi og Arne Thomassen, de syntes kanskje at Atle ble litt for norsk.
Så valgte de Axel da.
Så jeg tror at Axel er litt oppkalt etter Atle Farmen, fra klassen min i Larvik, kan det virke som ihvertfall.
Mora mi sa ikke noe om hvorfor hun ikke valgte Atle, eller hvorfor hun spurte meg, i det hele tatt.
Men men.
Jeg var også med i tre frimerkeklubber, i Larvik, for jeg hadde en kamerat, som samla frimerker, som het Frode Kølner.
Dem var jeg mye hos, i Trygves gate, nesten mer enn jeg var hjemme.
Og der var det mye roligere, enn i Jegersborggate, hvor vi bodde.
For ingen var hysteriske der, sånn som mora mi kunne være.
Så da fikk man litt ro på sinnet da, når man var der.
Og faren til Frode, han jobba i E-verket, i Larvik, og han spurte flere ting, som hva er hovedstaden i Sverige, og sånn.
Han skulle vel sjekke, hvor smart jeg var, tror jeg.
Og så, så fikk han meg til å begynne å samle frimerker.
Så bytta jeg frimerker med Frode osv. da.
Men det er mulig at jeg ble lurt, men jeg skjønte det vel ganske raskt.
Men på Berger, så var det vel ingen som samla frimerker, tror jeg, så det var ikke så morsomt på Berger.
For i Larvik, så var det en frimerkeklubb, for voksne, ved torget, i samme bygget som DNC vel.
Og der tok faren til Frode, med meg og Frode da.
Så sånn var det.
Så jeg var der en gang, ihvertfall.
Det var auksjon, og jeg bydde på en pakke frimerker da.
Men jeg gjorde det feil.
For jeg hadde ikke så mye penger.
Så jeg bydde 3.50, kanskje det var.
Det var ihvertfall noe med 50 øre.
Og det var egentlig ikke lov.
Så da lo alle i frimerkeklubben, som var folk som jobba med å selge frimerker osv.
For man skulle bare by i hele kroner da, altså enten 3 kroner eller 4 kroner.
Men da var det ingen andre som bydde, så da fikk jeg kjøpe den da.
Så sånn var det.
Så var det frimerkeklubb, på skolen, som var nesten arrangert gjennom Torstrand skole vel.
Der var det konkurranser, og en gang vant jeg et russisk frimerke, med satelitter og sånn på da, et ark, som bestod av flere frimerker da.
Men det var vel mest som glansbilde kanskje, men det så kult ut da.
Så sånn var det.
Mer da.
Jo, så hadde Atle Farmen og en som het Jacob, i klassen, de hadde også frimerkeklubb.
Og da spurte jeg om jeg fikk være med da, og det var greit, sa de.
Men jeg tok med søstra mi, Pia, (for mora mi ville at jeg skulle ta med henne, tror jeg det var, det var ikke min ide ihvertfall), og da skjønte jeg det, at de ikke likte meg da.
Pia var vel også med å spilte fotball og tror jeg, for de hadde egen fotballbane.
Men men.
Men neste gang, som de hadde møte, så lurte de meg da.
De sa at møte var hos Jacob.
Men så var det hos Atle.
Og da fikk jeg noen boller, av moren til Jacob da, siden jeg hadde blitt lurt.
Hun mora til Jacob, forklarte meg at møte i frimerkeklubben, var nede hos Atle den her gangen og da.
Men da var det litt trykket stemning, på det her frimerkeklubbmøte, så jeg dro ikke på noen fler møter der.
Men men.
Det var kanskje fordi at vi ikke hadde så god råd, eller noe, det er mulig.
Søstra mi begynte også på Torstrand skole, og da, så skulle jeg se hvordan det gikk med henne, for hun var sånn at hun begynte et år seinere.
Hun skulle egentlig ha begynt året før, men lærerne sa, at hu ikke var voksen nok til å begynne på skolen, det året hun skulle ha begynt.
Pia var også født helt på slutten av året, 25. desember, så bestemte de seg for det, at søstra mi skulle begynne året etter.
Og da leika jeg sisten, med søstra mi, og en litt tufsete gutt, i skolegården.
Så falt han gutten, og mista brillene sine, for jeg bare slo han på ryggen, for det var sisten.
Og da, så hadde visst jeg vært slem da, sa søstra mi og venninnene hennes.
Enda vi bare leika sisten.
Så kom mora til han gutten, i skolegården, og kjefta på meg.
Og det var ikke vanlig kost, når man var ni år.
Men da var de i klassen ganske greie, for da bare kom de og prata til meg, og sa at jeg måtte bli med å spille fotball, på fotballbanen.
For jeg hadde jo gått første året, på Østre Halsen skole, for vi bodde der ute, før vi flytta til Jegersborggate, så jeg hadde gått på Torstrand skole, et år mindre enn de andre da, så jeg var liksom nykommeren i klassen jeg da, selv om jeg kjente masse folk, fra oppe ved der jeg bodde, og Sølvi i klassen og, som var venninna til søstra mi.
For, jeg bodde i Larvik, i 2-3 måneder, før skolen begynte, så det var ikke sånn, at jeg ikke kjente noen på skolen, før jeg begynte der, på Torstrand skole.
Nå tenkte jeg på katten Pusi, som ble født i Mellomhagen, i kjelleren til naboen vår der, (som jeg var uvenn med sønnene til), i 1976, må det vel ha vært.
På våren/sommeren da.
Det som skjedde, var at katta ble borte.
Og vi fikk den katten tidlig, vel sikkert for tidlig da.
Så sånn var det.
Det som skjedde, var at den katten ble borte.
Det var ikke så mye min katt, i starten, det var mest mora mi sin katt og søstra mi sin katt.
Men, så sendte mora mi meg ut for å leite etter katta, som hadde vært borte i flere timer.
Det her var vel sommeren jeg fylte seks år.
Noe sånt.
Og det var om kvelden, og katta hadde vært borte i flere timer, som sagt.
Arne Thormod (Thomassen), var ikke hjemme, men hadde gått ut tidlig på kvelden, for han skulle et eller annet sted da, husker jeg.
Og da stod katta, oppå en fjellhylle, bak hagen vår.
For det var fjell da, opp fra Mellomhagen og mot den gata som gikk parallelt da.
Så så jeg plutselig at den lille kattungen, stod på en fjellhylle der da, uten å komme hverken opp eller ned.
Den bare mjaua, og var redd da.
Jeg tror kanskje nå, at noen må ha satt den der, antagelig Arne Thomassen, stefaren vår da.
For jeg var ganske tøff, som 6-åring, siden vi hadde bodd i nesten to år vel, ute i skogen, i Brunlandnes, hvor det ikke var noen andre barn.
Så jeg var mye for meg selv, og gikk rundt i skogen og på en hyttevei, og sånn, der da.
Så sånn var det.
Så de prøvde kanskje å gjøre meg litt mykere.
Hva vet jeg.
Men da ble den katten knyttet til meg da, siden jeg hjalp den ned fra fjellhylla.
Så skulle katta være på rommet vårt, om natta.
Og da pleide katta, noen ganger, å sutte på pyjamas-genseren min, mens den malte og trykte kløra, på potene inn i pysjamasgenseren osv. da.
Mens katten malte.
Så den trodde nok at den var ungen min.
Men det som da som nok skjedde, når Pusi var fire år.
Eller fire og et halvt år, blir det vel.
For den katten, den ble ofte borte, men vi fant den alltid igjen.
Så det var som om den hadde uendelig med liv.
Men, da katten så at vi skulle ha Susi hos oss, i jula.
(Eller hos meg da, siden jeg bodde der alene, og faren min var nede hos Haldis, selv om ikke hu var hjemme, mener jeg å huske så godt som helt sikkert ja).
Katten til Christell.
Jula før, så hadde jeg og faren min handla i butikken på Sand.
Og da spurte jeg om katta kunne få fiskepudding, siden det var jul, for jeg visste at katta var så glad i fiskepudding.
Og den jula her, jula 1980, så hadde jeg kjøpt en liten fiskepudding, til Susi, (som var aleine igjen på Berger), og en stor fiskepudding, til Pusi, (siden Pusi var min katt da, og var større en Susi også, selv om Susi var mer aggresiv).
Så, så tenkte jeg det, at jeg måtte få den Susi-katten, til å føle seg hjemme.
Så ga jeg den den lille fiskepuddingen først.
(Men jeg hadde en stor fiskepudding til Pusi og da).
Pusi så på, at jeg ga fiskepudding, til Susi.
Men da tror jeg, at Pusi skjønte det, at den egentlig var en katt.
Og ikke min unge.
Og at det var derfor at Pusi ville ut.
For da ville den plutselig være katt, når den skjønte det, at det var det den var.
For den oppførte seg egentlig ikke som en katt, den satt på trappa osv., istedet for å ha med andre kattene på Bergeråsen å gjøre da.
Så det var kanskje bra for den katten, Pusi, at den ikke var så knytta til meg, og fikk være litt katt og, før den døde.
For fetteren min Tommy, han fant visst den katta, død, nedafor busskuret, ved gamlehjemmet.
Men jeg vet ikke om det var Pusi, men det var antagelig det.
Men den døde katten hadde hvit nese, så jeg ble litt lurt, for Pusi hadde rosa nese.
Men det kan jo antagelig ha vært, at blodet gjorde nesa rosa da, når katten levde.
Også ble nesa hvit da, når den var død.
Uten at jeg skjønner hva Tommy skulle gjøre nede i skogen der.
Og jeg mener at jeg hadde vært der og sett etter katta og.
Så det er mulig at de i familien min på Bergeråsen drepte katta mi da, av en eller annen grunn.
Så tenker vel kanskje folk, at nei, ingen dreper vel katter, sånn på den måten.
Men så må man også tenke på da, at det her var de samme folka, som lot meg bo alene, fra jeg var ni år.
Altså ikke noe særlig ansvarlige og fine mennesker.
I det siste har jeg lurt litt på, om det kan ha vært sånn, at bestemor Ingeborg, har brukt sitt nettverk, for å plage meg, siden hun ikke likte at jeg flyttet fra moren min, til faren min, i 1979.
Bestemor Ingeborg, har jo kjente danske besteforeldre som Anders Gjedde Nyholm og en annen bestefar var industriherre, sønn av den kjente industrigrunderen Anker Heegaard, og disse hadde jernstøperiet i Frederiksværk, som kanskje er like kjent i Danmark, som sølvgruvene i Kongsberg, i Norge?
Hvem vet.
Ihvertfall så kunne man se dette nettverket til bestemor Ingeborg da, på hennes runde fødselsdagsselskaper.
Da dukket det opp folk fra Norge, Danmark og England, i hennes selskaper.
Folk jeg ikke ante hvem var, og vel opp mot 20-30 stykker.
Som holdt taler osv., mens oss som var i familie med bestemor, vi holdt sjelden tale, hvis ikke tante Ellen dristet seg frempå da.
Og sønnen til min fars nye dame, (min far lot jo meg bo alene på Bergeråsen, siden han fant en ny dame, et halvt år etter at jeg flyttet dit), hun hadde to stesønner, Jan og Viggo, som var halvt danske.
Og Jan (Snoghøj), var det nettopp, som agerte ‘Kirsten Giftekniv’ da, og fikk faren min til å besøke moren hans, Haldis, siden Jan og faren min, begge var i sykkelklubben, hvor faren min begynte noen måneder etter et jeg flytta dit.
Dette må ha vært våren 1980, at faren min begynte i sykkelklubben, ble kjent med Jan Snoghøj, som da var 16 år, og Jan inviterte så faren min, til å besøke sin mor, Haldis, som bodde i et hus, på Bergeråsen, med tre barn, Viggo, Jan og Christell.
Så flyttet faren min ned dit da, og ble som en far for Viggo, Jan og Christell da.
Og så ble vel mer Ågot og Øivind, på Sand, min fars foreldre, de ble mer som mine foreldre da, selv om jeg ikke syntes at det ble det samme med, jeg ville jo helst ha en ordentlig far og mor da, jeg bodde jo ikke på Sand, jeg bare spiste middag der.
Men men.
Men det var nok bedre enn å bare bo alene på Bergeråsen.
Det hadde nok vært fælt, hvis jeg ikke hadde hatt muligheten til å gå bort på Sand, for det huset til Ågot og Øivind der, det var nesten som mitt barndomshjem og, for etter at faren min skilte seg, med mora mi, så bodde faren min hos foreldrene sine, så da vi var på besøk hos faren vår, så bodde vi i huset til Ågot og Øivind da.
Så i det huset, så var jeg minst en gang i året, vil jeg si, fra jeg ble født, til jeg var i begynnelsen av 20-åra, for de flytta ikke så mye rundt og sånn, som resten familien, min fars foreldre, Ågot og Øivind da, (selv om Øivind døde rundt 1983 vel).
Men men.
Men kan bestemor Ingeborgs nettverk ha vært så mektig, at hun kunne trekke i noen tråder, også fikk Jan Snoghøjs danske familie han til å invitere min far hjem til Haldis.
Kan det ha vært noe slikt som har foregått, er det som jeg driver å lurer litt på nå for tiden da.
For min mormor kunne være ganske morsk og streng og myndig, er vel det rette ordet.
Hun var så og si alltid patroniserende, og sa ting som ‘så så lille Erik’, til jeg var langt oppe i 30-åra.
Hun sluttet vel aldri helt å være sånn.
For bestemor Ingeborg, kunne være slem noen ganger, og gå inn for å såre folk, virker det som for meg.
Så spørsmålet er hvor ‘forstyrra’ var bestemor Ingeborg, og hvor besatt var hun av slike dagligdagse ting?
Var hun ‘forstyrra’ nok til å prøve å ødelegge sine slektningers liv, pga. at hun hadde en slags forkvaklet oppfatning av ting da?
Jeg husker jo at bestemor Ingeborg, bebreidet meg, for at søstra mi hadde en mørkhudet unge.
(Ikke at jeg sier at det er noe galt med det).
Men søstra mi, hun hadde ikke jeg noe kontroll over, da hun flytta til Oslo.
Så jeg bestemte ikke hvilke venner hun skulle ha.
Søstra mi, bodde i bofelleskap, men noen venner av henne fra skolen, og jeg kunne ikke dukke opp der, og si at søstra mi måtte gjøre sånn og sånn.
Nei, søstra mi var under min fars og Haldis’ omsorg, hun bodde der under tenårene, etter å ha bodd hos sin mor i Larvik først.
Og så bodde søstra mi et par år, hos Ågot, på Sand, mens jeg studerte og jobbet, i Oslo.
(Noe Ågot klagde på, hu ble sliten av å ha Pia boende der, husker jeg at Ågot sa).
Så flytter søstra mi med noen venner til Oslo, og jeg er opptatt med jobb og studier og militæret, og har ikke noe myndighet over søstra mi.
Søstra mi har ikke noe sted å bo, når jeg er ferdig med militæret, og spørr om hu kan bo hos meg.
Jeg regna begge foreldra mine, som veldig uansvarlige, så jeg sa det var greit.
Men jeg kunne jo ikke begynne å si til henne, hvem hun skulle ha som venner og sånn.
Søstra mi var jo da, sommeren 1993, 21 og et halvt år gammel vel.
Også skulle jeg si til henne hvem hun kunne ha som venner.
Nei, det ville ikke ha fungert, fordi søstra mi var, når hun var 21 år gammel, en viljesterk person.
Så det ville aldri ha fungert.
Og i 1995, da Pia fikk Daniell, da hadde hun hatt eget rom, siden 1993, hos Ungbo.
Så det var ikke sånn at hun bodde på rommet mitt, hele tiden, det var bare noen få måneder, til hun fikk seg eget rom.
Så Pia bodde ikke hos meg, når hun fikk Daniell.
Men mormoren min bebreider meg, at søstra mi fikk en farget unge.
Så hun er tydelig vært veldig forstyrret, og hun tenkte veldig svart og hvitt da.
At søstra mi er englebarnet, og jeg er liksom, hva heter det, en som får skylden da, for alt som går galt.
Hva heter det da.
Skyldebukk?
Nei, jeg husker ikke hva det heter.
Jeg merker at det er lenge siden jeg har bodd i Norge.
Men jeg fikk skylda for alt som gikk galt da, enda jeg kanskje ikke hadde noe skyld i det.
Så bestemor Ingeborg, var forstyrra, vil jeg si.
Så spørrs det hvor forstyrra hun var.
Var hun forstyrra nok til at hun prøvde å ødelegge livet mitt, pga. noe som vel egentlig var mellom meg og foreldrene mine, dvs. hos hvilken av foreldrene mine jeg skulle bo.
