johncons

Stikkord: 70-tallet

  • Jeg må si at jeg er mer fra Berger enn jeg er fra Larvik

    For Larvik var nok mer mora mi sin by.

    Og Berger var mer faren min og farmora mi sitt sted.

    Og jeg var nærmere faren min og farmora mi, enn jeg var mora mi, selv om faren min lot meg bo alene fra jeg var ni år, så visste jo ikke jeg, at det kom til å bli sånn, da jeg bodde i Larvik.

    For da jeg bodde i Larvik, til jeg var ni år, så drømte jeg jo hele tida, om å flytte tilbake til det stedet der faren min og farmora mi og resten av familien til faren min var fra.

    Fordi jeg bodde jo også på Bergeråsen, til jeg var tre år.

    (Bergeråsen er det første stedet, som jeg husker noe fra, da vi bodde på Toppen der, på begynnelsen av 70-tallet.

    Så jeg husker også litt derfra, fra f.eks. sommeren 1971, var det vel, fra før søstra mi ble født).

    Da mora mi flytta til Larvik.

    Så jeg huska jo alltid det, da vi bodde i Larvik, at jeg egentlig var fra Berger.

    Og jeg ringte til farmora mi, fra telefonkiosk i Larvik osv., da jeg var 7-8 år.

    For mora mi, og stefaren min Arne Thomassen, og også søstra mi, Pia, de var så kalde ovenfor meg, og mora vi var streng og også slem, noen ganger, og hysterisk da.

    Så jeg så på Berger som hjemme.

    Men jeg likte jo stedet Larvik, selv om jeg ikke likte mora mi osv.

    Men jeg bodde bare i Larvik, til jeg var ni år.

    Så selv om jeg likte Larvik veldig bra, så kjenner jeg jo ikke byen så bra da, annet enn fra som barn.

    (Untatt butikkene, som jeg ofte var i, også som ung tenåring, når jeg besøkte mora mi, på Tagtvedt, i Larvik, hvor hu vel bodde, til jeg var sånn 15 år vel.

    Så jeg kjenner Larvik fram til jeg var sånn 15 år.

    Og også fra ferier, hos mormora mi, Ingeborg Ribsskog, på slutten av 80-tallet, i Stavern.

    Så hvis vi tar med Stavern, så kjenner jeg Larvik, fram til jeg var sånn 20 år.

    Men fra jeg var 20 til jeg var 30 år, så var jeg nesten aldri i Larvik, før onkelen min, Martin, flytta til Larvik, rundt år 2000, da pleide vi å besøke han, noen ganger, i Kvelde).

    Mens ungdomstida mi og som voksen, da bodde jeg på Berger og i Oslo.

    Så jeg må si at jeg er fra Berger, men at jeg har også bodd noen år i Larvik, under oppveksten.

    Så først og fremst, så er jeg vel fra Berger.

    Men jeg er også litt fra Larvik og Oslo da, siden jeg har bodd mange år i de byene.

    Men mest er jeg nok fra Berger, (i Svelvik kommune, nord i Vestfold), etter å ha tenkt en del på dette.

    Så sånn er nok det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Så jeg kjenner Larvik og Berger, som barn og ungdom.

    Men som voksen, så har jeg nesten ikke vært hverken i Larvik eller på Berger.

    Som voksen, så har jeg vært litt i Drammen, (altså at jeg gikk på skole og jobba der, et år, skoleåret 1988/89), men mest i Oslo. (Hvor jeg har bodd i 15 år, siden 1989).

    Så sånn er det.

    Og også i Elverum, var jeg et år, i militæret, skoleåret 1992/93.

    Så jeg er fra Berger og Larvik, men jeg har ikke hatt så mye med de stedene å gjøre, som voksen, siden jeg ikke har hatt så mye kontakt med familien min, hverken på mor eller farssiden, siden disse utsatte meg for omsorgssvikt, både moren og faren min, vil jeg si, under oppveksten.

    Så sånn er det.

  • Broren min Axel, er nok litt oppkalt etter Atle Farmen, fra Torstrand i Larvik, som gikk i klassen min

    axel

    http://larvikinaerfortid.origo.no/-/bulletin/show/124275_gamle-forretninger

    PS.

    Jeg skreiv på Origo, om forretninger i Larvik, og kommenterte det, som noen hadde skrevet, om butikken til noen som het Farmen der, det samme som en i klassen min het.

    Så tenkte jeg, at jeg kunne skrive om en historie fra Larvik, fra like før broren min ble født.

    Så ville mora mi vite, hva jeg syntes at vår nye søster eller bror skulle hete, hvis det ble en gutt.

    Dette må ha vært høsten 1978 da, like før Axel ble født.

    Og da sa jeg, at da måtte han hete Atle, for da ble han god i fotball, for det var en i klassen min som het Atle (Farmen), og han var god i fotball.

    Jeg måtte jo svare noe, syntes jeg, og dette kom litt bardus på meg.

    Så jeg tror at det var kanskje derfor, at de kalte Axel noe på ‘A’, og som var på fire bokstaver.

    Men mora mi og Arne Thomassen, de syntes kanskje at Atle ble litt for norsk.

    Så valgte de Axel da.

    Så jeg tror at Axel er litt oppkalt etter Atle Farmen, fra klassen min i Larvik, kan det virke som ihvertfall.

    Mora mi sa ikke noe om hvorfor hun ikke valgte Atle, eller hvorfor hun spurte meg, i det hele tatt.

    Men men.

    Jeg var også med i tre frimerkeklubber, i Larvik, for jeg hadde en kamerat, som samla frimerker, som het Frode Kølner.

    Dem var jeg mye hos, i Trygves gate, nesten mer enn jeg var hjemme.

    Og der var det mye roligere, enn i Jegersborggate, hvor vi bodde.

    For ingen var hysteriske der, sånn som mora mi kunne være.

    Så da fikk man litt ro på sinnet da, når man var der.

    Og faren til Frode, han jobba i E-verket, i Larvik, og han spurte flere ting, som hva er hovedstaden i Sverige, og sånn.

    Han skulle vel sjekke, hvor smart jeg var, tror jeg.

    Og så, så fikk han meg til å begynne å samle frimerker.

    Så bytta jeg frimerker med Frode osv. da.

    Men det er mulig at jeg ble lurt, men jeg skjønte det vel ganske raskt.

    Men på Berger, så var det vel ingen som samla frimerker, tror jeg, så det var ikke så morsomt på Berger.

    For i Larvik, så var det en frimerkeklubb, for voksne, ved torget, i samme bygget som DNC vel.

    Og der tok faren til Frode, med meg og Frode da.

    Så sånn var det.

    Så jeg var der en gang, ihvertfall.

    Det var auksjon, og jeg bydde på en pakke frimerker da.

    Men jeg gjorde det feil.

    For jeg hadde ikke så mye penger.

    Så jeg bydde 3.50, kanskje det var.

    Det var ihvertfall noe med 50 øre.

    Og det var egentlig ikke lov.

    Så da lo alle i frimerkeklubben, som var folk som jobba med å selge frimerker osv.

    For man skulle bare by i hele kroner da, altså enten 3 kroner eller 4 kroner.

    Men da var det ingen andre som bydde, så da fikk jeg kjøpe den da.

    Så sånn var det.

    Så var det frimerkeklubb, på skolen, som var nesten arrangert gjennom Torstrand skole vel.

    Der var det konkurranser, og en gang vant jeg et russisk frimerke, med satelitter og sånn på da, et ark, som bestod av flere frimerker da.

    Men det var vel mest som glansbilde kanskje, men det så kult ut da.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, så hadde Atle Farmen og en som het Jacob, i klassen, de hadde også frimerkeklubb.

    Og da spurte jeg om jeg fikk være med da, og det var greit, sa de.

    Men jeg tok med søstra mi, Pia, (for mora mi ville at jeg skulle ta med henne, tror jeg det var, det var ikke min ide ihvertfall), og da skjønte jeg det, at de ikke likte meg da.

    Pia var vel også med å spilte fotball og tror jeg, for de hadde egen fotballbane.

    Men men.

    Men neste gang, som de hadde møte, så lurte de meg da.

    De sa at møte var hos Jacob.

    Men så var det hos Atle.

    Og da fikk jeg noen boller, av moren til Jacob da, siden jeg hadde blitt lurt.

    Hun mora til Jacob, forklarte meg at møte i frimerkeklubben, var nede hos Atle den her gangen og da.

    Men da var det litt trykket stemning, på det her frimerkeklubbmøte, så jeg dro ikke på noen fler møter der.

    Men men.

    Det var kanskje fordi at vi ikke hadde så god råd, eller noe, det er mulig.

    Søstra mi begynte også på Torstrand skole, og da, så skulle jeg se hvordan det gikk med henne, for hun var sånn at hun begynte et år seinere.

    Hun skulle egentlig ha begynt året før, men lærerne sa, at hu ikke var voksen nok til å begynne på skolen, det året hun skulle ha begynt.

    Pia var også født helt på slutten av året, 25. desember, så bestemte de seg for det, at søstra mi skulle begynne året etter.

    Og da leika jeg sisten, med søstra mi, og en litt tufsete gutt, i skolegården.

    Så falt han gutten, og mista brillene sine, for jeg bare slo han på ryggen, for det var sisten.

    Og da, så hadde visst jeg vært slem da, sa søstra mi og venninnene hennes.

    Enda vi bare leika sisten.

    Så kom mora til han gutten, i skolegården, og kjefta på meg.

    Og det var ikke vanlig kost, når man var ni år.

    Men da var de i klassen ganske greie, for da bare kom de og prata til meg, og sa at jeg måtte bli med å spille fotball, på fotballbanen.

    For jeg hadde jo gått første året, på Østre Halsen skole, for vi bodde der ute, før vi flytta til Jegersborggate, så jeg hadde gått på Torstrand skole, et år mindre enn de andre da, så jeg var liksom nykommeren i klassen jeg da, selv om jeg kjente masse folk, fra oppe ved der jeg bodde, og Sølvi i klassen og, som var venninna til søstra mi.

    For, jeg bodde i Larvik, i 2-3 måneder, før skolen begynte, så det var ikke sånn, at jeg ikke kjente noen på skolen, før jeg begynte der, på Torstrand skole.

    Så sånn var det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Mer om katten Pusi

    Nå tenkte jeg på katten Pusi, som ble født i Mellomhagen, i kjelleren til naboen vår der, (som jeg var uvenn med sønnene til), i 1976, må det vel ha vært.

    På våren/sommeren da.

    Det som skjedde, var at katta ble borte.

    Og vi fikk den katten tidlig, vel sikkert for tidlig da.

    Så sånn var det.

    Det som skjedde, var at den katten ble borte.

    Det var ikke så mye min katt, i starten, det var mest mora mi sin katt og søstra mi sin katt.

    Men, så sendte mora mi meg ut for å leite etter katta, som hadde vært borte i flere timer.

    Det her var vel sommeren jeg fylte seks år.

    Noe sånt.

    Og det var om kvelden, og katta hadde vært borte i flere timer, som sagt.

    Arne Thormod (Thomassen), var ikke hjemme, men hadde gått ut tidlig på kvelden, for han skulle et eller annet sted da, husker jeg.

    Og da stod katta, oppå en fjellhylle, bak hagen vår.

    For det var fjell da, opp fra Mellomhagen og mot den gata som gikk parallelt da.

    Så så jeg plutselig at den lille kattungen, stod på en fjellhylle der da, uten å komme hverken opp eller ned.

    Den bare mjaua, og var redd da.

    Jeg tror kanskje nå, at noen må ha satt den der, antagelig Arne Thomassen, stefaren vår da.

    For jeg var ganske tøff, som 6-åring, siden vi hadde bodd i nesten to år vel, ute i skogen, i Brunlandnes, hvor det ikke var noen andre barn.

    Så jeg var mye for meg selv, og gikk rundt i skogen og på en hyttevei, og sånn, der da.

    Så sånn var det.

    Så de prøvde kanskje å gjøre meg litt mykere.

    Hva vet jeg.

    Men da ble den katten knyttet til meg da, siden jeg hjalp den ned fra fjellhylla.

    Så skulle katta være på rommet vårt, om natta.

    Og da pleide katta, noen ganger, å sutte på pyjamas-genseren min, mens den malte og trykte kløra, på potene inn i pysjamasgenseren osv. da.

    Mens katten malte.

    Så den trodde nok at den var ungen min.

    Men det som da som nok skjedde, når Pusi var fire år.

    Eller fire og et halvt år, blir det vel.

    For den katten, den ble ofte borte, men vi fant den alltid igjen.

    Så det var som om den hadde uendelig med liv.

    Men, da katten så at vi skulle ha Susi hos oss, i jula.

    (Eller hos meg da, siden jeg bodde der alene, og faren min var nede hos Haldis, selv om ikke hu var hjemme, mener jeg å huske så godt som helt sikkert ja).

    Katten til Christell.

    Jula før, så hadde jeg og faren min handla i butikken på Sand.

    Og da spurte jeg om katta kunne få fiskepudding, siden det var jul, for jeg visste at katta var så glad i fiskepudding.

    Og den jula her, jula 1980, så hadde jeg kjøpt en liten fiskepudding, til Susi, (som var aleine igjen på Berger), og en stor fiskepudding, til Pusi, (siden Pusi var min katt da, og var større en Susi også, selv om Susi var mer aggresiv).

    Så, så tenkte jeg det, at jeg måtte få den Susi-katten, til å føle seg hjemme.

    Så ga jeg den den lille fiskepuddingen først.

    (Men jeg hadde en stor fiskepudding til Pusi og da).

    Pusi så på, at jeg ga fiskepudding, til Susi.

    Men da tror jeg, at Pusi skjønte det, at den egentlig var en katt.

    Og ikke min unge.

    Og at det var derfor at Pusi ville ut.

    For da ville den plutselig være katt, når den skjønte det, at det var det den var.

    For den oppførte seg egentlig ikke som en katt, den satt på trappa osv., istedet for å ha med andre kattene på Bergeråsen å gjøre da.

    Så det var kanskje bra for den katten, Pusi, at den ikke var så knytta til meg, og fikk være litt katt og, før den døde.

    For fetteren min Tommy, han fant visst den katta, død, nedafor busskuret, ved gamlehjemmet.

    Men jeg vet ikke om det var Pusi, men det var antagelig det.

    Men den døde katten hadde hvit nese, så jeg ble litt lurt, for Pusi hadde rosa nese.

    Men det kan jo antagelig ha vært, at blodet gjorde nesa rosa da, når katten levde.

    Også ble nesa hvit da, når den var død.

    Uten at jeg skjønner hva Tommy skulle gjøre nede i skogen der.

    Og jeg mener at jeg hadde vært der og sett etter katta og.

    Så det er mulig at de i familien min på Bergeråsen drepte katta mi da, av en eller annen grunn.

    Så tenker vel kanskje folk, at nei, ingen dreper vel katter, sånn på den måten.

    Men så må man også tenke på da, at det her var de samme folka, som lot meg bo alene, fra jeg var ni år.

    Altså ikke noe særlig ansvarlige og fine mennesker.

    Så sånn var nok det, dessverre.

    Så sånn var det.

  • Brukte bestemor Ingeborg nettverket sitt mot meg, siden jeg flyttet til faren min?

    I det siste har jeg lurt litt på, om det kan ha vært sånn, at bestemor Ingeborg, har brukt sitt nettverk, for å plage meg, siden hun ikke likte at jeg flyttet fra moren min, til faren min, i 1979.

    Bestemor Ingeborg, har jo kjente danske besteforeldre som Anders Gjedde Nyholm og en annen bestefar var industriherre, sønn av den kjente industrigrunderen Anker Heegaard, og disse hadde jernstøperiet i Frederiksværk, som kanskje er like kjent i Danmark, som sølvgruvene i Kongsberg, i Norge?

    Hvem vet.

    Ihvertfall så kunne man se dette nettverket til bestemor Ingeborg da, på hennes runde fødselsdagsselskaper.

    Da dukket det opp folk fra Norge, Danmark og England, i hennes selskaper.

    Folk jeg ikke ante hvem var, og vel opp mot 20-30 stykker.

    Som holdt taler osv., mens oss som var i familie med bestemor, vi holdt sjelden tale, hvis ikke tante Ellen dristet seg frempå da.

    Og sønnen til min fars nye dame, (min far lot jo meg bo alene på Bergeråsen, siden han fant en ny dame, et halvt år etter at jeg flyttet dit), hun hadde to stesønner, Jan og Viggo, som var halvt danske.

    Og Jan (Snoghøj), var det nettopp, som agerte ‘Kirsten Giftekniv’ da, og fikk faren min til å besøke moren hans, Haldis, siden Jan og faren min, begge var i sykkelklubben, hvor faren min begynte noen måneder etter et jeg flytta dit.

    Dette må ha vært våren 1980, at faren min begynte i sykkelklubben, ble kjent med Jan Snoghøj, som da var 16 år, og Jan inviterte så faren min, til å besøke sin mor, Haldis, som bodde i et hus, på Bergeråsen, med tre barn, Viggo, Jan og Christell.

    Så flyttet faren min ned dit da, og ble som en far for Viggo, Jan og Christell da.

    Og så ble vel mer Ågot og Øivind, på Sand, min fars foreldre, de ble mer som mine foreldre da, selv om jeg ikke syntes at det ble det samme med, jeg ville jo helst ha en ordentlig far og mor da, jeg bodde jo ikke på Sand, jeg bare spiste middag der.

    Men men.

    Men det var nok bedre enn å bare bo alene på Bergeråsen.

    Det hadde nok vært fælt, hvis jeg ikke hadde hatt muligheten til å gå bort på Sand, for det huset til Ågot og Øivind der, det var nesten som mitt barndomshjem og, for etter at faren min skilte seg, med mora mi, så bodde faren min hos foreldrene sine, så da vi var på besøk hos faren vår, så bodde vi i huset til Ågot og Øivind da.

    Så i det huset, så var jeg minst en gang i året, vil jeg si, fra jeg ble født, til jeg var i begynnelsen av 20-åra, for de flytta ikke så mye rundt og sånn, som resten familien, min fars foreldre, Ågot og Øivind da, (selv om Øivind døde rundt 1983 vel).

    Men men.

    Men kan bestemor Ingeborgs nettverk ha vært så mektig, at hun kunne trekke i noen tråder, også fikk Jan Snoghøjs danske familie han til å invitere min far hjem til Haldis.

    Kan det ha vært noe slikt som har foregått, er det som jeg driver å lurer litt på nå for tiden da.

    For min mormor kunne være ganske morsk og streng og myndig, er vel det rette ordet.

    Hun var så og si alltid patroniserende, og sa ting som ‘så så lille Erik’, til jeg var langt oppe i 30-åra.

    Hun sluttet vel aldri helt å være sånn.

    For bestemor Ingeborg, kunne være slem noen ganger, og gå inn for å såre folk, virker det som for meg.

    Så spørsmålet er hvor ‘forstyrra’ var bestemor Ingeborg, og hvor besatt var hun av slike dagligdagse ting?

    Var hun ‘forstyrra’ nok til å prøve å ødelegge sine slektningers liv, pga. at hun hadde en slags forkvaklet oppfatning av ting da?

    Jeg husker jo at bestemor Ingeborg, bebreidet meg, for at søstra mi hadde en mørkhudet unge.

    (Ikke at jeg sier at det er noe galt med det).

    Men søstra mi, hun hadde ikke jeg noe kontroll over, da hun flytta til Oslo.

    Så jeg bestemte ikke hvilke venner hun skulle ha.

    Søstra mi, bodde i bofelleskap, men noen venner av henne fra skolen, og jeg kunne ikke dukke opp der, og si at søstra mi måtte gjøre sånn og sånn.

    Nei, søstra mi var under min fars og Haldis’ omsorg, hun bodde der under tenårene, etter å ha bodd hos sin mor i Larvik først.

    Og så bodde søstra mi et par år, hos Ågot, på Sand, mens jeg studerte og jobbet, i Oslo.

    (Noe Ågot klagde på, hu ble sliten av å ha Pia boende der, husker jeg at Ågot sa).

    Så flytter søstra mi med noen venner til Oslo, og jeg er opptatt med jobb og studier og militæret, og har ikke noe myndighet over søstra mi.

    Søstra mi har ikke noe sted å bo, når jeg er ferdig med militæret, og spørr om hu kan bo hos meg.

    Jeg regna begge foreldra mine, som veldig uansvarlige, så jeg sa det var greit.

    Men jeg kunne jo ikke begynne å si til henne, hvem hun skulle ha som venner og sånn.

    Søstra mi var jo da, sommeren 1993, 21 og et halvt år gammel vel.

    Også skulle jeg si til henne hvem hun kunne ha som venner.

    Nei, det ville ikke ha fungert, fordi søstra mi var, når hun var 21 år gammel, en viljesterk person.

    Så det ville aldri ha fungert.

    Og i 1995, da Pia fikk Daniell, da hadde hun hatt eget rom, siden 1993, hos Ungbo.

    Så det var ikke sånn at hun bodde på rommet mitt, hele tiden, det var bare noen få måneder, til hun fikk seg eget rom.

    Så Pia bodde ikke hos meg, når hun fikk Daniell.

    Men mormoren min bebreider meg, at søstra mi fikk en farget unge.

    Så hun er tydelig vært veldig forstyrret, og hun tenkte veldig svart og hvitt da.

    At søstra mi er englebarnet, og jeg er liksom, hva heter det, en som får skylden da, for alt som går galt.

    Hva heter det da.

    Skyldebukk?

    Nei, jeg husker ikke hva det heter.

    Jeg merker at det er lenge siden jeg har bodd i Norge.

    Men jeg fikk skylda for alt som gikk galt da, enda jeg kanskje ikke hadde noe skyld i det.

    Så bestemor Ingeborg, var forstyrra, vil jeg si.

    Så spørrs det hvor forstyrra hun var.

    Var hun forstyrra nok til at hun prøvde å ødelegge livet mitt, pga. noe som vel egentlig var mellom meg og foreldrene mine, dvs. hos hvilken av foreldrene mine jeg skulle bo.

    Hvem vet, men det er vel lov å lure ihvertfall.

    Det får man håpe.

  • Her var det Pia så Kvælær’n i 76, var det vel. (In Norwegian)

    Kvælærn

    http://paaneset.no/index.php?side=1&sak=2276

    PS.

    Her er mer om dette:

    mellomhagen

    kvælærn 2

    kvælærn 3

  • Enda mer fra Mellomhagen. (In Norwegian)

    1977

    77 2

    77 3

  • Mer fra Mellomhagen. (In Norwegian)

    mer fra mellomhagen

  • Kvælær’n. (In Norwegian)

    mellomhagen

    kvælærn 2

    kvælærn 3

  • Flashback til 70-tallet. (In Norwegian)

    Nå kom jeg på noe som skjedde, da jeg var sånn 6-7 år.

    Da var jeg på besøk hos faren min, i sommerferien.

    Også var vi ute med båten.

    Faren min hadde en ganske rask båt, som han hadde bygget selv.

    En ganske stor båt og, så naboen i Hellinga, som hadde to sønner, som var tvillinger, de var også med.

    De tvillingene var kanskje 3-4 år eldre enn meg, så de var sånn 9-10 år, eller noe, da.

    Også ble faren min lei av å kjøre båt, så satt han plutselig meg til å kjøre den raske speedbåten.

    Innover i Drammensfjorden, tror jeg det var, i retning Holmsbu cirka.

    Jeg var ikke helt sikker på hvordan jeg skulle styre, for den båten gikk ganske raskt.

    Og jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre, hvis det dukka opp noen andre båter.

    Men faren min var veldig uansvarlig, og vel også litt dum, må man si, når han trodde at jeg visste hvordan man skulle kjøre båten.

    Men jeg var redd for å kjøre for nærme land.

    Så jeg sikta på noen små øyer, eller skjær, som lå langt framme, nesten i horisonten da.

    Og da klarte jeg å styre båten rett da.

    Så da var det ikke så farlig, for andre båter kunne se at jeg holdt en rett kurs, og de øyene lå et godt stykke fra land, så hvis jeg sikta på de øyene, så kunne jeg ikke kjøre båten på land.

    Den båten gikk ganske så raskt, så da kunne de nok ha skjedd en alvorlig ulykke.

    De tvillingene stod og så på, at jeg kjørte, og dem var misunnelige da, for jeg var jo en del år yngre enn dem.

    Pluss at jeg var fra Larvik og ikke fra Bergeråsen da.

    Men jeg hadde ikke bedt om å kjøre, det var faren min som bare sa at jeg skulle kjøre.

    Så gikk han bakerst i båten, sammen med han naboen, i Hellinga, og prata om et eller annet da.

    Mens de tvillingene så på at jeg kjørte.

    Men da kunne de begynne å klage på meg da, på at jeg kjørte rett mot de skjæra.

    Men de skjæra var jo veldig langt bort, så det var kjempelang tid å si fra på da.

    Men hvis jeg ikke hadde sikta på de øyene, så kunne det nok ha skjedd at jeg hadde kjørt båten på land, for jeg skjønte ikke helt hvor faren min mente at jeg skulle kjøre mot.

    For det var ikke så lett å kjøre den båten, for en 5-6 åring, for den kjørte ganske raskt.

    Men det viser litt hvor idiot faren min er, når det gjelder å oppdra unger osv.

    Han skjønner ikke det, at unger ikke er som voksne, og skjønner alt mulig.

    Jeg gikk jo litt inn i sjokk, når jeg plutselig måtte stå der og kjøre båten.

    Jeg ville jo ikke skuffe faren min heller, ikke sant.

    Men det gikk greit da, jeg bare styrte mot de øyene jeg, langt borte i horisonten nesten, så kjørte jeg ihvertfall ikke båten på land.

    Men da ble faren min brysk da, når tvillinene sladra om det her.

    Så sånn var det, men da gikk det ihvertfall greit, da kjørte jeg ihverfall ikke båten på land, men holdt en stø kurs, så andre båter også kunne holde seg unna, så vi ikke kjørte på land eller kræsja.

    Så sånn var det.

    Med hva faren min tenkte på, det veit jeg ikke, men det er det kanskje noen andre som skjønner.

    Det er mulig.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Seinere så husker jeg at faren min prata dritt om han naboen der, til farmora mi.

    At dem røyka så fælt, i stua, men at dem aldri vaska gardinene.

    Det husker jeg at faren min sa til farmora mi, på kjøkkenet, i en pause fra jobben, i huset til farmora og farfaren min på Sand.

    Så sånn var det.

    PS 2.

    Så husker jeg en gang, før det her igjen.

    I Larvik, ved Østre Halsen der vel.

    Ved restaurant Hvalen der kanskje.

    Da dro stefaren min, Arne Thormod Thomassen med meg og søstra mi, ut med båten.

    En vanlig robåt nesten, med påhengmotor da.

    Og da, like etter at vi kjørte fra land, omtrent.

    Da skulle søstra mi, som var kanskje 3-4 år da.

    Hu skulle absolutt lene seg ut over kanten, fra båten, og se oppi vannet.

    Så hu tippa over da, hu mista balansen, og begynte å tippe over kanten av båten.

    Men jeg så det med en gang, hva som skjedde, så jeg rakk å holde fast i henne, før hu tippa over kanten av båten.

    Så fikk hu balansen igjen, eller så kom stefaren vår, og fikk dratt hu ned i båten.

    Noe sånt.

    Bare noe jeg kom på.

    Men han Arne Thormod Thomassen, han kunne ikke svømme.

    Og jeg og søstra mi, vi var bare sånn 3-4-5 år vel.

    Og vi hadde ikke redningsvester, husker jeg.

    Så det er mulig de foreldra våre prøvde å bli kvitt oss.

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg kom på.

    PS 3.

    Jeg har også redda livet til broren min, Axel, en gang.

    Det var sommeren 1979, må det ha vært.

    Da kjørte stefaren vår, Arne Thormod, sammen med mora vår, og meg og søstra mi og halvbroren min Axel da.

    Og da var det bursdagen min, 25. juli 1979.

    På veien så kjørte vi innom Arendal, Grimstad og Lillesand.

    Mange fine sørlandsbyer da.

    Og på veien tilbake, så dro vi innom gården hvor Knut Hamsun hadde bodd, for mora vår var fan av han da.

    På omvisning der.

    Jeg husker at vi ble vist skrivestuen til Hamsun.

    (Men det han Hamsun skreiv, det var helt umulig å tyde, husker jeg, så det som står i bøkene hans, det bør man nok ta litt med en klype salt, må man nok nesten si).

    Men men.

    Vi leide en hytte, i Kristiansand.

    Som var like ved en gård, hvor de hadde jordbær til selvplukk.

    Og like ved en bekk, hvor vi henta vann.

    Så sånn var det.

    Dagen vi kom dit, så lå det en død fugleunge på trappa til hytta.

    Men men.

    Jeg hadde fått en fotball av Arne Thormod, i bursdaggave.

    En tung lærball.

    Den var tyngre enn fotballer er nå for tida.

    Man skulle nesten tro det var gjort noe med den ballen for å få den tung.

    Så skulle søstra mi absolutt kaste ball.

    At vi skulle være keeper.

    Også kasta søstra mi ballen, så høyt, at det var over mål, så jeg gadd ikke å ta etter ballen.

    Så snudde jeg meg rundt, og så så jeg at den tunge lærballen hadde kurs rett mot hue til Axel, som da ikke engang var et år gammel.

    Så da måtte jeg dytte armen ut i lufta, og bokse ballen, så den gikk bort mot der muttern var.

    Som begynte å skrike og klage da.

    Så sånn var det.

    Jeg har også redda livet til han gamle stefaren min en gang.

    Det var i 90/91, da jeg egentlig jobba på OBS Triaden.

    Men jeg måtte være med han Arne Thormod, og rydde lageret hos Forsvarets Overkommando.

    Enda jeg hadde frihelg.

    For de var underbemanna, og de krevde omtrent at jeg måtte jobbe der.

    Så tjente jeg 4000-5000 kroner i løpet av en helg der, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Men da, så stod jeg og Arne Thormod, og holdt noe greier, oppå en truck, som en ungdom fra Tønsberg vel, kjørte.

    Arne Thormod var sjefen for ungdommene fra Tønsberg.

    Og så, så var det en sånn bjelke, som Arne Thormod ikke så.

    Og han som kjørte trucken, han var nesten blind da.

    Eller overarbeida, for vi jobba så mye overtid.

    Så, jeg og Arne Thormod, vi stod oppå jekken, som var jekka opp, så vi var høyere enn førerhuset da.

    Så førerhuset gikk klar av bjelken.

    Men huene til meg og Arne Thormod, de gikk rett mot bjelken da, for han sjåføren, stoppa ikke.

    Så da måtte jeg begynne å prøve å få Arne Thormod til å skjønne faren.

    Så da måtte jeg klappe han oppå hue, oppå de grå krøllene hans.

    Og han er en ganske myndig mann, så det hadde i og for seg vært enklere og ikke gjort det.

    Men da skjønte han poenget da.

    Det var nok den eneste måten å få han til å høre fort nok, for han hørte nok ikke vanligvis så mye på meg, siden jeg var leieboer hos dem, og også var ny i den sjaue-jobben da.

    Men da skjønte han poenget.

    Så jeg så at han kom seg under, også kom jeg meg akkurat under bjelken selv.

    Men det var nesten at begge fikk hue i bjelken.

    Jeg kunne ha redda meg selv, og driti i Arne Thormod, men det hadde vel ikke vært så artig å levd med etterpå.

    Men det tok jo litt tid, å forklare det her da.

    Så det ble til, at jeg dukka sist da, for jeg skulle liksom se at han Arne Thormod skjønte det da.

    Så det var bare såvidt, på det hengende håret, eller hva man sier, at jeg ikke fikk bjelken i hue selv da.

    Og han som kjørte trucken han bare smilte, og var helt hemma eller idiot, eller hva man skal kalle det.

    Så sånn var det.

    Så det er mye rart.

    Bare noe jeg kom på.

    Og en gang faren min og Eirik Thorhaldsson jobba på huset til onkelen min, i Son.

    Så måtte jeg være med dit, av en eller annen grunn.

    Så holdt dem på å sovne på veien tilbake.

    Så da holdt jeg meg våken og sa fra da, at faren min ikke måtte sovne ved rattet.

    Men det var ikke noe spesielt i og for seg da.

    Så man kan vel ikke si at jeg akkurat redda livet dems.

    Magne Winnem hadde en kamerat som het Stein.

    Og vi skulle på russefest, i Kongsberg, 1. mai 1989.

    Og da, så så ikke han Stein svingen.

    Så satt jeg foran.

    Så klarte jeg ikke å si et ord, enda jeg jo så at vi kjørte rett mot starten av autovernet.

    Men da sa han Magne Winnem i baksetet, han så at vi kjørte ut, så han fikk sagt fra.

    Men jeg kjente ikke han Stein, så jeg bare satt der og fikk ikke sagt noe.

    Så det var litt spesielt, da må man vel si at han Magne Winnem redda vårs der, siden han Stein ikke så autovernet og venstresvingen.

    Hvis det ikke var noe plott da, men det tenkte jeg ihvertfall ikke da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Og en gang jeg var på fylla, i Ayia Napa, på Kypros, sommeren 1998.

    (Jeg kjøpte en sånn uspesifisert sydentur).

    Da skulle jeg og en kar som jeg havna i samme leilighet med, siden begge kjøpte uspesifiserte reiser.

    En som jobba for Bakers, og var fra Vestlandet vel.

    Hva het han da, Nicklas.

    Noe sånt.

    Og da holdt jeg på å bli kjørt ned av en bil som råkjørte, da vi gikk ut fra diskoteket.

    Så det kan godt ha vært noe plott, for den bilen kjørte skikkelig fort.

    Det kan ha vært noe plott fordi jeg sang norske fotball-landslaget sanger, i fylla, i køen utafor et mer eller mindre engelsk diskotek der.

    Men da fikk han Nicklas, dytta meg ut av veien for den bilen da.

    Så jeg hadde nok antagelig kunne ha blitt truffet av den bilen, for den bilen prøvde nok ikke å bremse, eller noe.

    Det var en som kjørte drit-fort, i noen sånne gater, som var bygater da, som man kanskje ville ha kjørt i 30 km i timen i, i Norge.

    Men det her var også på kvelden, med masse fulle folk i gatene, så det kunne nesten ha vært noe mordforsøk omtrent.

    Å råkjøre sånn, i gater, hvor det var så mye fulle folk.

    Men men.

    Så jeg skylder egentlig han der Nichlas, han skylder jeg nok en tjeneste, eller nesten livet, må man vel nesten si.

    Jeg hadde kanskje ikke dødd, av å bli påkjørt sånn, men jeg hadde nok flydd noen meter gjennom lufta, og kunne nok ha dødd, eller ihvertfall blitt alvorlig skada.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

  • I skyggen av dommedagsklokka. (In Norwegian)

    Noen synes kanskje at det er litt rart, at jeg har tatt med om dommedagsklokka på bloggen.

    Men det er fordi, at jeg vokste opp, på 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet, da var det sånn hver dag, at nå er dommedagsklokka stilt 12 minutter nærmere midnatt osv.

    Så man kan kanskje si at jeg har vokst opp i skyggen av dommedagsklokka.

    Det var nesten sånn på begynnelsen av 80-tallet, at det var direktesending, hver morgen, på NRK radio, før skolen, fra dommedagsklokke-stillinga, på universitetet i Chicago.

    Ja, idag så blir det spennende å se hvor mye dem skal flytte dommedagsklokka.

    Tre minutter idag, ja.

    Sånn var det hver dag omtrent, på radio-nyhetene, på 70- og 80-tallet, såvidt jeg husker.

    Noe sånt.

    Jeg har jo egentlig kontaktet universitetet i Chicago, og prøve å høre hvor de har den gadgeten, for å se en live dommedagsklokke, på bloggen, (samt om hvilken atomfysiker som har stilt dommedagsklokka lengst antall minutter, på en stilling, så og si).

    Sånn at når atomfysikerne ved universtitetet i Chicago stiller dommedagsklokka, så stilles også dommedagsklokke-gadgeten på bloggen, i samme sekund da.

    Men i mangel av at Univesity of Chicago ikke har svart meg enda, så får jeg bare bruke et vanlig bilde av dommedagsklokka i mellomtida da.

    Så beklager så mye problemet med det.

    Men jeg skal prøve å få sendt en ny e-post til de atomfysikerne osv., ved universitetet i Chicago, om hvordan det går, med adressen til den gadgeten osv.

    Så i mellomtida, så får vi bare ha en sånt ‘prøvde-bilde’, der hvor den live dommedagsklokka egentlig skulle stått da.

    Så sånn er det dessverre.

    Så da får man beklage det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog