PS.
Magne Winnem jobber visst som IT-konsulent, i justisdepartementet, etter å ha gått datalinja, på Gjerdes videregående, (sammen med blant annet meg, skoleåret 1988/89):
PS 2.
Her er mer om hva Magne Winnem har jobbet med, etter at han sluttet, som butikksjef i Rimi, (på midten av 90-tallet):
PS 3.
Her er mer om utdannelsen til Magne Winnem:
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10049470
PS.
Her er mer om dette:
http://www.dagligvarehandelen.no/xp/pub/hoved/avisen/tidligere_utg/12211
PS 2.
Enda mer om dette:
http://www.aftenposten.no/okonomi/innland/article3611830.ece
PS 3.
Man kan her se at ICA selv har sagt at egne merkevarer er viktige for identiteten til butikkene.
Så her blir Rimi i realiteten lagt ned, mener jeg.
Og Olga på 90 år, (som min tidligere Rimi-kollega Kjetil Prestegarden pleide å bruke som eksempel), hu kommer til å lure på hvor det gode Delight-syltetøyet hennes har blitt av.
Og dette kommer til å skje over hele landet.
Rimi/ICA har sikkert fått mye goodwill, fra politikerne, for denne ‘satsingen’, (for det har jo nesten bare vært tull, det ble jo i 2002, av kjededirektøren, (i det første PS-et), pratet om en andel på 30 prosent egne merkevarer i 2010, og i realiteten ble det 9-10 prosent), og egne merkevarer i Rimi, har vel aldri helt tatt av, selv om det har blitt satset hardt, på dette området, i 20 år nå, i ICA/Rimi.
Og nå kastes altså resultatene av denne banebrytende satsingen, (Hakon Gruppen var jo læremestere, for de andre kjedene, som det står, i det første PS-et), ut av vinduet.
Og folk som jobber på hovedkontoret, til ICA, med egne merkevarer, de får nok sparken.
Så et kompetansesenter, (ICA/Rimi’s hovedkontor), blir redusert, og det vil nok bli lagt ned etterhvert, vil jeg tippe på.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 4.
Her er mer om dette:
(Samme link som ovenfor).
PS 5.
Grunnen til at jeg lurer på dette med Rimi’s egne merkevarer nå.
Det er at jeg tror at dette med å ha egne merkevarer, fungerer best, når kjedene har egen distribusjon.
Ellers blir det bare tull og tøys, frykter jeg.
Man kan vel ikke kalle det for egne merkevarer hvis de ikke distribueres, av kjedene selv?
Så de som jobber med egne merkevarer, i Rimi, de kommer nok til å bli regelrett mobba, av alle som kan krype og gå nærmest, etter dette.
Siden dette å drive med egne merkevarer, i Rimi, vel blir som noe dumt nå.
(Vil jeg si ihvertfall).
Egne merkevarer, i ICA/Rimi, det er som tidligere nevnt Delight.
Men det er også merker som Diva, Albi, Ica, Rimi, Euroshopper, osv.
(Og sikkert mange fler som jeg har glemt, siden jeg flytta fra Norge, i 2004).
Og disse merkene, (som mange har som favoritter sikkert), de vil nok forsvinne nå, vil jeg tippe på.
Så Norge blir vel et kjedeligere land, (må man vel si), som vil minne litt mer om et tidligere østblokkland, da.
Fra før, så selges ikke brus som Cherry Coke og Dr. Pepper osv., i norske butikker.
Og nå skal man ha enda færre varer.
Nordmenn kommer til å omtrent kjede seg ihjel etterhvert, er jeg redd for.
Så derfor tror jeg at det kanskje hadde vært artigere, for nordmenn, å fått inn en ny, utenlandsk kjede, (som sikkert kommer til å begynne å selge mange nyheter, innen dagligvarer), nå som det går så dårlig, for Rimi/ICA.
Istedet for denne løsningen, som de nå driver med.
Som virker for meg, å være styrt fra NorgesGruppen, og som må føre til store tap, (siden et fullt brukbart EMV-kompetansesenter og et fullt bruktbart distribusjonsnettverk, bare blir lagt ned, istedet for å bli solgt), for Rimi’s utenlandske eiere, nemlig ICA og Ahold.
De blir i realiteten lurt her, (virker det som for meg, ihvertfall).
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
PS 6.
Og hvordan kommer Rimi sine egne merkevarer til å bli behandlet av NorgesGruppen, hvis Rimi skal fortsette å selge disse?
Varer som har varemerket ‘Rimi’, de vil vel kanskje bli litt stemoderlig behandlet, av folk som jobber på grossistlagrene, til konkurrenten NorgesGruppen?
Og hva hvis dette samarbeidet skjærer seg?
Nei, da står Rimi/ICA der uten distribisjonsnettverk, for sine butikker.
Så Rimi/ICA gjør seg nå veldig sårbare.
Det er andre tider nå, enn før Rimi/Hakon Gruppen fikk seg egen distribusjon, på 90-tallet.
På 80-tallet, så var det flere grossist-kjeder, som man kunne veksle på å kjøpe fra.
(Tror jeg ihvertfall.
Jeg må innrømme at jeg bare satt i kassa, på CC Storkjøp, i Drammen, på 80-tallet.
Så dette er jeg ikke helt sikker på).
Men nå for tida, så er det bare fire store kjeder, som hver har sitt eget distribusjonsnettverk.
Så Rimi/ICA, de legger seg nå pent og pyntelig ned i lomma, til NorgesGruppen, (og deres hovedeier Johan Johannson).
Mens de samtidig skjeller ut Rema-Reitan.
Da gjør Rimi/ICA seg så avhengige av NorgesGruppen, at de i realiteten blir en del av NorgesGruppen, vil jeg nesten si.
(For her er det få eller ingen retrettmuligheter, vil jeg si).
Hvorfor gi bort sin uavhengighet på denne måten ICA/Rimi?
Hvorfor gjøre seg så sårbare?
Hvorfor kaste bort så mye verdier?
(For dette er vel snakk om nye og moderne grossistlagre, vil jeg tippe på, ihvertfall).
Nei, her er det nok noen ugler i mosen, mistenker jeg.
Kanskje Rimi burde finne på en ny vri, på sitt gamle slagord, (fra 90-tallet), ‘Vi gjør Norge billigere’.
Fram mot sommeren så kommer kanskje Rimi istedet til å begynne å bruke slagordet: ‘Vi gjør Norge kjedeligere’.
(Siden at Rimi nå, (etter å ha gått over til å bruke NorgesGruppen sitt distribusjonsnettverk), nok begynner å selge Landlord-produkter, (som om de var Kiwi-butikker), istedet for ha sine egne merkevarer).
Hvem vet.
Vi får se.
PS 7.
Og var forresten Rimi/Hakon Gruppen først ute med egne merkevarer, i Norge?
(Det står i det første PS-et at Hakon Gruppen var læremestre i Norge, da de begynte med disse, i 1993).
Men jeg mener å huske at Samvirkelaget på Berger, solgte ‘blå-hvite varer’, da vi skulle dra på klassetur, til Hurumlandet, i åttende klasse, (med egen båt), på midten av 80-tallet.
Så Forbrukersamvirket/Coop, (som drev Samvirkelagene, som de fleste av nå vel er enten lagt ned, solgt eller har byttet navn til Prix), var først ute med egne merkevarer.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 8.
Jeg leste nå det første PS-et på nytt.
Og det står der at Hakon Gruppen bidro til en læreutviking, i industrien.
Og ikke at de var læremestre for de andre kjedene, som jeg har skrevet, i et av PS-ene ovenfor.
Så jeg har surra litt på et lite punkt ovenfor, da.
Men de fleste av poengene mener jeg at står seg fortsatt, (selv om jeg har surra litt, angående dette ene punktet), da.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
PS 9.
Her er forresten definisjonen på egne merkevarer.
Det står ikke noe der om at disse må distribueres, av kjeden som selger disse.
Så det er mulig at Rimi skal fortsette med de samme egne merkevarene.
Men at disse blir distribuert av NorgesGruppen, da.
Noe jeg synes virker rart.
Hva med matvaresikkerheten?
Rimi blir jo sårbare for angrep, fra sin konkurrent NorgesGruppen her.
Dette må vel bety at NorgesGruppen ikke ser på Rimi/ICA som en seriøs konkurrent.
Hvis ikke så hadde de vel ikke latt Rimi/ICA bruke sitt distribusjonsnettverk.
Det blir spennende å se hva som skjer fremover, ihvertfall.
PS 10.
Her er mer om dette:
http://snl.no/egne_merkevarer
En gang, etter at jeg hadde jobbet en ledervakt, på Rimi Bjørndal, på den tida jeg jobba som låseansvarlig der.
(Noe jeg jo jobbet som, fra sommeren 2002 til desember 2003).
Så gikk jeg til bussholdeplassen, (på Bjørndal), sammen med muligens Songül.
(Ihvertfall så var det noen utenlandske kolleger, som jeg gikk sammen med, da).
Og da, så var det noe helt rart, som foregikk.
Mellom Slimeveien og Rimi Bjørndal, (litt lenger ned i Slimeveien, (altså i retning Geviret), enn der bussholdeplassen ved Rimi Bjørndal/Granberg Senter ligger).
Så lå det en svær gjeng med nazister.
Og de lå helt stille, med slagvåpen som balltre osv., i en skråning, som lå mellom Slimeveien og parkeringsplassen/lagerrampa til Rimi Bjørndal.
(Noe sånt).
Det var sånn at vi kunne se disse nazistene, (som en utlending, som bodde på Bjørndal vel, sa til oss Rimi Bjørndal-folka at var nazister vel), på kanskje 20-30 meters avstand, mens vi gikk til bussholdeplassen, da.
(Noe sånt).
Jeg regna med at disse nazistene, (som muligens var fra Bøler, men det tørr jeg ikke å si helt sikkert), var på Bjørndal, for å slåss med utlendinger.
Så jeg spurte noen utlendinger, om jeg skulle ringe til politiet, da.
Men fikk jeg ikke noe klart svar.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og de nazistene, de lå bare helt stille, (på en surrealistisk måte, må man vel si), mens vi Rimi Bjørndal-folka venta på bussen, da.
Så dette var jo som noe av det rareste jeg har opplevd noen gang, (må jeg vel nesten si).
Eller, den sommeren, som min tremenning Øystein Andersen og jeg, dro på språkreise, til Brighton.
(Altså sommeren 1988).
Så opplevde jeg faktisk noe lignende.
For der var det også sånn, at en gjeng med unge menn, med balltre osv., lå stille, like ved Churchill Square, en hel kveld.
(Av en eller annen grunn).
Så hva poenget med å ligge sånn helt stille, med balltre osv., skulle være.
Det veit jeg ikke.
Men det er mulig at det er noen andre som vet det.
(Det er mulig).
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn.
At like etter at jeg begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal igjen.
(Sommeren/høsten 2002).
Så hadde jeg ikke blitt helt varm i trøya enda der, da.
Og da jeg skulle hente inn handlevognene, som stod utafor butikken.
(Ved stengetid, en dag).
Så hadde en norsk kunde, i 20-30-åra vel, bundet fast en hund, like ved der handlevognene stod.
(Mens han var inne og handlet i butikken, da).
Og det var også tre-fire aggressive innvandrergutter, i tenårene der, (husker jeg).
Og de begynte å tulle med hunden, til han norske kunden, da.
Og da han norske kunden kom ut fra butikken, og så det, at de utlendingene, dreiv og liksom ‘kødda’, med den hunden.
Så skreik han nordmannen, til de innvandrerguttene, da.
Og de begynte da å banke opp han nordmannen.
Og han nordmannen måtte liksom løpe bortover, i Granbergstubben, da.
Med de her aggressive innvandrerguttene, i hælene.
For han nordmannen klarte ikke å forsvare seg, mot så mange aggressive innvandrergutter, da.
Og det er mulig at han ikke fikk med seg hunden sin.
Da han løp unna de her innvandrerguttene.
(Det husker jeg ikke helt sikkert nå.
Men det var vel antagelig sånn, at han ikke fikk med seg hunden.
Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Og hva som skjedde videre, det veit jeg ikke.
Men det var ikke så mye jeg kunne gjøre, med alle de her innvandrerguttene.
Han nordmannen, (med hunden), han var kraftigere enn meg, (mener jeg å huske).
Og han klarte ikke å forsvare seg, mot den her innvandrergjengen, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og jeg husker at jeg lurte litt på det, om det hadde blitt tøffere å jobbe, på Rimi Bjørndal.
På de årene som hadde gått, fra jeg sluttet der, (for å begynne som butikksjef, på Rimi Nylænde), i 1998.
For i mellomtiden, så hadde det jo vært 11. september, osv.
Og mens jeg jobbet der, (som låseansvarlig), så var det jo krigen i Irak, osv.
Og han ‘kunde-Muhammed’, han hadde jo blitt skutt, (husker jeg at han sa ihvertfall), i 2002 eller 2003.
Så det hadde nok blitt litt tøffere forhold, på Bjørndal der.
Og jeg hadde jo vært ganske lenge sykmeldt.
Ikke så lenge før det her.
Siden jeg hadde vært overarbeidet, og hatt problemer med sjefene oppover i systemet, i Rimi.
Så Rimi Bjørndal, det var kanskje ikke den riktige butikken for meg, å begynne jobbe i, når jeg ikke var helt på topp.
For det var jo litt tøft for meg, å slutte, som butikksjef.
Siden det var vanskelig å forklare hvorfor jeg gjorde dette, (for å begynne å studere igjen), med få ord, da.
For det var jo et slags fall i status for meg, må man vel si.
Å slutte som butikksjef og istedet begynne å studere.
Så det var kanskje ikke den smarteste butikken, for meg, å begynne å jobbe i.
(På Rimi Bjørndal).
Siden miljøet der var ganske tøft, da.
Og jeg liksom hadde møtt veggen, like før det her.
Så jeg var ikke helt sikker på hva jeg skulle gjøre, med de her aggressive innvandrerguttene, som banka opp han kraftige nordmannen, (som hadde den hunden).
Jeg fant ut at jeg burde prøve å ligge litt lavt, siden jeg var nyansatt der, (som låseansvarlig), liksom.
Så jeg ringte ikke politiet engang, da den her episoden hendte, (husker jeg).
For jeg var liksom ikke helt ‘varm i trøya’, på Rimi Bjørndal ennå, da den her episoden hendte, da.
Så jeg fikk liksom ikke gjort noe, for å gå mellom de her aggressive folka, da.
For han nordmannen, han hadde jo et rimelig ‘macho’ image da, (må man vel si).
Med nesten army klær vel, og en schafer som bjeffa.
Og han nordmannen skreik jo liksom, istedet for å prate.
Så han var liksom ikke helt ‘main-stream’ han heller, (må jeg si).
Og han forsvant jo i retning av rekkehus-blokkene, i Granbergstubben, (på Bjørndal).
Så mange andre folk, må nok ha lagt merke til den her episoden, (vil jeg nok tippe på).
Men det som er dumt, det er at det tar ti minutter cirka, å kjøre, fra Manglerud politistasjon, til Bjørndal.
Så det er nesten ikke noe vits i å ringe politiet, (sånn som jeg huska det, fra da jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal).
For det tok ‘alltid’ lang tid, før politiet dukka opp der, hvis man ringte dem om noe bråk i butikken, (eller lignende), da.
(Sånn som jeg huska det, ihvertfall).
Så å ringe politiet, på grunn av bråk.
På Rimi Bjørndal.
Det var noe jeg bare droppa etterhvert, (må jeg innrømme).
Siden at politiet ‘alltid’ brukte så lang tid, da.
Og ‘aldri’ var framme, før lenge etter at ‘bråket’ var ferdig, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Christell har visst også en datter som heter Vilda.
Det visste jeg ikke.
Jeg visste bare at hun hadde en datter som het Ronja.
Så sånn er det.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er mer om dette:
Etter London-turen, (på slutten av sommeren, 2003), så fikk jeg litt oppmerksohmhet, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).
Unge Chris, (som hadde slekt i Ålesund, var det vel), han lurte på om jeg hadde prøvd kokain i London, (husker jeg).
(Og han kalte meg for ‘Erik kokain’, da).
Men da svarte jeg ikke noe husker jeg.
Og hvordan han skjønte det, det veit jeg ikke.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde det liksom fortsatt litt i blodet, (fra da jeg hadde jobbet som butikksjef, like før jeg begynte, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal), at jeg prøvde å være sosial med de ansatte, og komme meg litt på bølgelengde, med dem, da.
For som butikksjef, så må man liksom være litt jovial, for hvis ikke så kan spesielt de unge ansatte nesten få buksevann, bare man prater til dem, da.
(Noe sånt).
Så jeg prøvde å være jovial, og komme meg bølgelengde, med de ansatte, selv om jeg var en av de eldste som jobba der, (på Rimi Bjørndal), da.
(For jeg begynte jo liksom å jobbe der, som en slags sommerbutikksjef, sommeren 2002.
Så derfor ble det bare sånn liksom).
Og Rimi Bjørndal, det var også en sosial arbeidsplass, da.
Og oss butikkledere, vi ble vel nesten beordret til å være moderne ledere, som var rimelig på ‘dus’, med kollegene våre, da.
Så Chris og jeg, vi prata om musikk osv., mens vi rydda hyller, på Rimi Bjørndal der, husker jeg.
Og Chris likte hip-hop, (husker jeg), og spilte vel også i en nystartet hip-hop-gruppe, (hvis jeg ikke husker helt feil).
Og en gang, som jeg jobba, på Rimi Bjørndal.
Så fortalte jeg det til Chris, at jeg hadde hørt en hip-hop-versjon, av Toto sin gamle 80-tallsslager ‘Africa’, en gang jeg hadde trent på Sats, (på Ila), noen dager tidligere, da.
Nemlig en hip-hop-sang med artisten Ja Rule, da.
Men da mente Chris at det var feil å like Ja Rule, da.
For det skulle liksom være ‘west-coast’, (altså i USA), og ikke east-coast hip-hop, (som Ja Rule visstnok var da), mente Chris.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Chris han minna meg litt om min adoptiv-tremenning Øystein Andersen, forresten.
For Chris, han hadde også en del sånne rare ‘slang-gloser’, på lager, da.
(Som Øystein Andersen hadde hatt, på 80-tallet, cirka 15-20 år, før det her, da).
Og jeg husker at Chris nevnte det, at slang-uttrykket: ‘Alt er chill i spinneville-villen’, (eller noe sånt).
Det betydde at alt stod bra til i heimen, da.
(Noe sånt).
Og uten at jeg vet hvorfor han Chris plutselig begynte å ‘bable’, om det her, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Chris, han mente også det, at parkas-jakker, var ‘hip-hop-jakker’, da.
Men det var ikke jeg helt sikker på, (husker jeg).
Jeg hadde jo lest om parkas-jakker, i FHM, (for å si det sånn).
Og der stod det ikke noe om, at det liksom skulle være hip-hop-jakker.
Men det her, det prata jeg ikke noe om, med Chris, da.
For det ble litt dumt å diskutere, husker jeg, at jeg syntes.
Og Dagga, på HiO IU, han gikk vel med parkas-jakke, mener jeg å huske.
Men han var vel ikke akkurat hip-hop-er.
Han hadde jo spilt i power-pop-bandet, (heter det vel), Autopulver.
Og på HiO IU, så hadde han også en gang med seg en sang, som han hadde jobba med, som han kalte for ‘Ramsund’, (husker jeg).
Og da jeg spurte han Dagga, om hvorfor den ene sangen hans, het Ramsund.
(For jeg hadde ikke hørt om noe sted, med det navnet, da).
Så spurte han Dagga meg, om jeg hadde hørt om bandet Rammstein, (husker jeg).
(Og det hadde jeg jo, for David Hjort, han var jo kjempefan av bandet Rammstein, på den her tida.
Men jeg svarte ikke noe, for noen andre folk, i datasalen der, begynte å sukke, (eller noe sånt), da.
Mener jeg å huske.
Etter at han Dagga hadde nevnt bandet Rammstein, da.
Må det vel ha vært).
Så jeg tror ikke at Dagga var hip-hop-er, (for å si det sånn).
Men likevel så brukte han parkas-jakke, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men halve Oslo gikk vel med sånne parkas-jakker, på den her tida, (mener jeg å huske).
Så det var ikke sånn at jeg gadd å kjøpe meg det, bare fordi at han Chris, dreiv og ‘hypet’ sånne jakker.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Chris gikk også på Oslo Handelsgym, (heter det vel), hvis jeg husker det riktig.
(Som vel var noe lignende av handel og kontor, hvor jeg selv hadde gått, på slutten av 80-tallet).
Og den skolen til Chris, den lå vel også i, (eller like ved), Cort Adelers gate.
(Altså i samme gate som der ingeniørhøyskolen min lå, da).
Hvis jeg har skjønt det riktig.
Men det var ikke sånn at jeg begynte å surre meg opp til Oslo Handelsgym, liksom.
(I pauser fra HiO IU, osv).
For å leite etter Chris der.
Nei, Chris var en kollega, (eller en ‘undersått’), og ikke en kamerat liksom, (sånn som jeg så det), da.
Så jeg hadde ikke noe med han Chris å gjøre på fritida da, (for å si det sånn).
(Bare for å ta med om det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg var litt nedfor, høsten 2003.
Og det kan ha vært fordi at det gikk skeis, med den eksamenen, i faget Relasjonsdatabaser, (var det vel), som Dagga og jeg hadde avtalt å ta, høsten 2003, da.
(Istedet for å ta den eksamenen, våren 2003, da.
For Dagga hadde ikke fått lest, våren 2003, så han fikk meg med på en plan, om at vi skulle lese sammen, til den eksamenen, sommeren 2003, da.
Noe som ikke ble noe av.
For jeg hørte ikke et ‘kvekk’, fra Dagga, mellom slutten av andre semester og begynnelsen av tredje semester, da.
Så jeg ble liggende en eksamen på etterskudd, på HiO IU, etter det første året der, da.
Noe som ikke var så bra, for jeg lå 7 vekttall på etterskudd, fra NHI også.
Og man kunne bare være et år forsinket, før man mistet studielånet, (på den her tiden).
Så sommeren 2003, så var jeg cirka et halvt år forsinket, da.
Så etter dette, så ble liksom ikke studenttilværelsen min like bekymringsløs lenger, da.
For jeg måtte jo da begynne å tenke på at jeg burde bli for mye forsinket.
Noe som gjorde meg litt nedfor, da.
Så jeg begynte å krisemaksimere litt, høsten 2003, (husker jeg).
Ovenfor han Dagga, da.
For å liksom våkne opp litt, da.
For å få meg en grad, i IT, det var jo hovedmålet mitt, på den her tida.
Og jeg prøvde vel kanskje også å vekke opp han Dagga litt, da.
For han hadde jo plutselig begynt å ‘drite i’ den nevnte Relasjonsdatabaser-eksamenen, da.
(Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).
Og det med at de skulle ha eksamen, i det faget, (nemlig Relasjonsdatabaser), både våren og høsten 2003.
Det virka vel kanskje litt rart.
Men Dagga mente at det var sånn, da.
Men det var ikke så vanlig, (vil jeg si), å ta den eksamenen, etter sommerferien, (og ikke før), da.
Og Dagga klagde også over, på begynnelsen av høstsemesteret, 2003.
Over at det ikke var noen særlig fine damer lenger, på HiO IU der, etter at hu ‘Vestlandsdama’ hadde dratt tilbake, til Vestlandet, da.
(Noe sånt).
Så begge de jeg pleide å være på gruppe med, ved HiO IU.
Nemlig Dagga og Vestlandsdama.
De mista kontrollen da, og begynte å tulle, når det gjaldt studiene, må man vel si.
Så da ble det ikke så lett for meg heller, liksom.
Og jeg ble litt lei og demotivert da, på begynnelsen av tredje semester, husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Like etter at jeg begynte å studere igjen, høsten 2002.
Så gikk jeg ned Cort Adelers gate, (fra ingeniørhøyskolen), til Aker Brygge der, (husker jeg).
Og på Aker Brygge der, så lå det en DNB-filial, som jeg ikke hadde vært på før, (husker jeg).
Og jeg gikk inn der, og jeg spurte om jeg kunne få et forbrukslån, for å ha i bakhånd, den tida jeg skulle studere.
For jeg var jo vant til å ha butikksjeflønn, (på den her tida), så jeg ville gjerne gjøre overgangen til studenttilværelsen, litt mykere, da.
(Og jeg var jo optimist, når det gjaldt mine framtidsutsikter.
Siden det jo stod i avisene, at det kom til å være mangel, på IT-folk, i Norge, på den tiden, som studiet mitt, ville være ferdig, (nemlig sommeren 2005), da.
Så det virket som at jeg hadde gode fremtidsutsikter, på den her tiden, da.
Så min gjeld, (som var på noen få hundre tusen, på den her tiden), den var ikke noe særlig høy, for meg, som lå an til å få meg en årslønn, på mer enn en halv million, i året da, tre år seinere).
Og da ringte han bak skranken, hos DNB der, til en annen kar, (husker jeg).
Og han så så litt på meg, og så ‘sju’, eller noe sånt.
Til han på telefonen.
(Så om han bedømte utseendet mitt, eller noe sånt).
Og så fikk jeg et forbrukslån, på 70-80.000, vel.
For å ha i reserve, for å liksom komme meg gjennom disse ‘halv-stusslige’ årene, som student, da.
For jeg var jo litt nedfor, siden jeg hadde måttet slutte som butikksjef.
Noe som var et slags fall i status for meg, (må man vel si).
Og problemene i Rimi, de lå ikke så oppe i dagen, så de måtte jeg nok ha skrevet bok om, hvis jeg ville at folk skulle ha forstått, hva som egentlig hadde foregått.
Så jeg ønsket ikke å gå så mye ned i levestandard da, selv om jeg hadde begynt å studere, igjen.
Siden jeg var litt nedfor, fordi at jeg hadde måttet slutte, som butikksjef, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg hadde egentlig ikke behøvd å jobbe så mye heltid, sommeren 2003, på Rimi Langhus, som det ble til at jeg gjorde, da.
(For jeg hadde jo mye igjen, av det forbrukslånet, fra DNB).
Men jeg stilte opp for Rimi da, (må man vel si), sommeren 2003, også.
Og dette at jeg jobbet som låseansvarlig, både på Rimi Bjørndal og Rimi Langhus.
Det gjorde meg rimelig sliten, da.
For jeg hadde jo konflikter, (må man vel si), med butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal.
Og det var grunnen til at jeg også ønsket å jobbe, på Rimi Langhus, da.
For å ha fler bein å stå på, innen Rimi, liksom.
(Siden jeg jo bodde i Rimi-bygget, og ikke ville risikere å miste leiligheten min der.
Som jeg jo har skrevet om tidligere, i denne boken).
Men dette gikk litt ut over studiene mine da, (tror jeg), høsten 2003.
Dette at jeg stilte opp så mye, for Rimi Langhus da, (tidligere dette året).
For jeg hadde jo sagt ja, da distriktsjef Anne-Katrine Skodvin ville at jeg skulle jobbe noen vakter, på Rimi Langhus, for å prøve å roe ned en konflikt der, mellom butikksjef Thomas Brun og resten av de ansatte, (var det vel, sånn som jeg skjønte det, på Skodvin, ihvertfall).
Og jeg sa også ja, da butikksjef Thomas Brun spurte meg, om jeg kunne være en slags sommerbutikksjef der, på Rimi Langhus, (da han selv var på ferie), sommeren 2003.
Og jeg stilte vel også opp som assistent, på Rimi Langhus, sommeren 2003, når assistent Sølvi Berget var på ferie, eller var sykmeldt, (eller noe sånt), vel.
(Noe sånt).
Og butikksjef Johan, (på Rimi Bjørndal), og butikksjef Thomas Brun, (på Rimi Langhus).
De hadde forresten avtalt, (bak min rygg, må jeg nok si), at jeg ikke skulle jobbe noe, på Rimi Bjørndal, sommeren 2003, da.
Så da mistet jeg litt kontroll, ovenfor butikksjef Thomas Brun, på Rimi Langhus, da.
Og jeg måtte da nesten jobbe de vaktene, som han spurte meg om å jobbe, (syntes jeg).
Siden jeg da ikke kunne si for eksempel det, at jeg måtte jobbe, på Rimi Bjørndal da, osv.
For jeg hadde egentlig planlagt å nyte den sommeren 2003 mer, (vil jeg si).
Og bare jobbe mine vanlige vakter, (for det meste), den sommeren, da.
Og liksom få meg litt hvile da, siden jeg var overarbeidet, fra den tiden jeg hadde jobbet, som butikksjef.
For disse nye studieårene mine, de skulle jo liksom være noen rolige år, som jeg skulle bruke, på å få meg litt overskudd, igjen.
Men det funka ikke som planlagt, da.
Siden at butikksjef Johan, (fra Rimi Bjørndal), og butikksjef Thomas Brun, (fra Rimi Langhus), tydeligvis hadde andre planer, da.
(Må man vel si, at grunnen var).
Så høsten 2003, så husker jeg at Fredrick, på Rimi Bjørndal, gjorde et poeng av, at jeg jo skulle kjøpe meg laptop.
For å prøve å muntre meg opp, (eller noe lignende), må det vel ha vært.
Så Fredrick, fra Rimi Bjørndal, han la nok merke til det, at jeg var litt nedfor, (på den her tiden), da.
Og jeg hadde jo fra første stund, (må man vel si), konflikter, med butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal.
For jeg syntes at den måten han dreiv butikken på, (hans ledelsesstil da), den stred mot alt jeg hadde lært selv, som butikksjef, i Rimi, i de foregående årene, da.
Så jeg husker at jeg pleide å sitte på T-banen ned til sentrum, sammen med Toro og Fredrick, (etter å ha jobba seinvakta, sammen med dem, på torsdagene, på Rimi Bjørndal).
Og da pleide jeg å prøve å forklare for Toro og Fredrick, om hvordan jeg hadde lært det selv, (som butikksjef), at ‘ståa’ skulle være, når det gjaldt hvordan butikksjefen ledet butikken, da.
(Uten at jeg husker detaljene om dette nå).
Men jeg lurer på om jeg prata litt over hodene, til Toro og Fredrick, om den her ledelsesteorien osv., da.
Ihvertfall så møtte etterhvert lite forståelse fra dem, (mener jeg å huske ihvertfall), da.
Men etter at Johan hadde vært butikksjef, i et halvt år, (eller noe sånt), på Rimi Bjørndal.
Så begynte også de andre medarbeiderne der, å klage på han Johan, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og da ble jeg litt irritert, husker jeg.
For ingen hadde vært noe særlig interessert, da jeg selv klagde på han Johan, en del måneder tidligere, da.
(Jeg ble vel heller nesten latterliggjort, vel).
Så da syntes jeg at det hele ble litt dumt da, (for å så det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenke jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Nå var det kanskje ikke helt riktig av meg, å prate så mye om ledelsen av Rimi Bjørndal, på T-banen, (etter jobben).
(For andre folk, (som satt på T-banen), kunne kanskje høre, hva jeg prata om, med mine Rimi Bjørndal-kolleger Toro og Fredrick, da).
Men jeg fikk litt sjokk, (må jeg innrømme), da han Johan ble butikksjef, på Rimi Bjørndal.
For han var så autoritær, og han ville ikke høre noe, på det jeg hadde å si, om jobbinga, i butikken, da.
(Enda jeg jo selv blant annet hadde vært sommerbutikksjef der, sommeren 2002, altså mange måneder før han selv ble butikksjef der, da).
Så jeg fikk litt sjokk, da.
For da jeg selv var butikksjef, så ble mindre problemer enn dette, (når det gjaldt relasjonen mellom butikksjefen og de andre ansatte), liksom blåst opp, av sjefene over meg i systemet, til å bli kjempestore, da.
Og jeg ville jo ikke miste Rimi-leiligheten min, liksom.
Så jeg ble derfor litt uroet, av dette, at vi fikk en så autoritær butikksjef der, (på Rimi Bjørndal), da.
For jeg skjønte da, at min ekstrajobb, som låseansvarlig, lett kunne gå ‘rett vest’ da, med en så autoritær butikksjef.
Som kanskje ikke brydde seg noe særlig om normene og reglene, i arbeidslivet, da.
(Virket det som, for meg, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men nå var jo både Toro og Fredrick lederkolleger av meg, på Rimi Bjørndal.
(Begge var assistenter der, mener jeg huske, på den her tiden.
Så de var ikke vanlige ansatte liksom, da).
Så det ble liksom som at vi hadde noen slags ledermøter, (eller noe lignende), på T-banen der, da.
Og som at problemene, på Rimi Bjørndal, liksom fulgte med oss, på T-banen også, da.
Dette ble vel bare sånn, liksom.
For jeg regnet vel med at Toro og Fredrick også var interessert i de her temaene, da.
(Som var innen feltet ledelse, osv).
Siden de også jobbet som ledere, i Rimi, da.
Og vel satset på en karriere, som ledere, i Rimi.
(Sånn som det virket som, for meg, ihvertfall).
Og butikksjef Johan, han hadde aldri noe ledermøter, (eller noe lignende).
Og han ville ikke kommunisere engang, (sånn som jeg husker det).
Så fra han, så var det bare snakk om enveiskommunikasjon, da.
Og da stod jo jeg ofte igjen der, (utafor kontoret, på Rimi Bjørndal).
Med masse meninger og synspunkter, som jeg ikke fikk lov til å uttrykke, da.
Så når jeg da havna på T-banen, (etter jobben).
Så kom liksom alle de synspunktene mine, (som jeg ikke hadde fått lov til å forklare om, på jobben), fram, da.
Så jeg ble nok rimelig trakassert, av butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal.
(Vil jeg si).
Siden jeg ikke fikk lov å til å komme med mine synspunkter der engang.
Alt skulle liksom gå fra han, og til oss andre som jobbet der, da.
Og han ønsket ikke å høre hva vi andre som jobbet der, syntes om ditt og datt, i det hele tatt, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sommeren 2003, så tenkte jeg det, at jeg burde prøve å komme meg litt bort, fra Oslo.
For på jobben, på Rimi Bjørndal, så var det slitsomt, (husker jeg).
Det var som at hun Songül, (som jeg jo kjente de to eldre søstrene til, (nemlig Hava og Sema), fra å ha jobbet sammen med dem, på Rimi Bjørndal, en 5-6 år, før det her), liksom prøvde å få meg sjalu, ved å flørte med assistent Ivan, (husker jeg).
(Noe sånt).
Og det var også sånn, at faren til hu Songül, dukka opp på Rimi Bjørndal der, og sa hei til meg, da.
Og da forklarte Songül at det var faren hennes, da.
(Og det var vel han som hadde blitt så sint, (ifølge butikksjef Kristian Kvehaugen), den gangen, da han og kona hans, skulle vaske butikken.
En lørdag morgen, i 1997, (må det vel ha vært).
Da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal.
Og ikke var på jobb, før klokka 7.30, siden assistent Irene Ottesen og meg, begynte en halv time seinere, på lørdager, siden bussene ikke gikk like tidlig, på lørdagene, da).
Men jeg hadde jo mine prinsipper, om å ikke blande ‘business’ og ‘pleasure’.
Og jeg syntes vel kanskje også at det var nok, at min søster Pia, hadde en farget sønn.
Om ikke jeg også skulle få meg en farget kone, liksom.
Og det var også en rar episode, på Rimi Bjørndal.
Da David Hjort plutselig dukka opp der, i en bil, som samboeren hans Melina kjørte, vel.
For å hente meg, da.
(Uten at dette var noe jeg hadde bedt han om.
Og dette var ikke noe som var avtalt, engang).
Og da spurte Songül meg: ‘Er det broren din, eller?’, om David Hjort, (husker jeg).
Og David Hjort, hadde jo begynt å bli ganske feit, på den her tida, (for å være ærlig).
(For Melina ga han kanskje for mye mat, eller noe sånt).
Så da ble jeg litt flau, husker jeg.
Men jeg svarte ikke noe, da hu Songül spurte om det her, da.
For jeg prøvde å roe det ned litt, da.
Jeg ønsket ikke å blande jobb og fritid for mye, liksom.
Så derfor holdt jeg bare kjeft, da.
Men jeg husker at jeg spurte David Hjort og Melina, i bilen, om hva de syntes om hu Songül, da.
Bare for å ha noe å snakke om vel.
Og da sa David Hjort at han ikke trodde at Songül var noe for meg, siden hu hadde en annen kultur da, (husker jeg).
Og jeg hadde jo mitt prinsipp, om å ikke blande ‘business’ and ‘pleasure’.
Så jeg tok ikke den her flørtinga, (eller hva man skal kalle det), fra hu Songül, så nøye.
Men det var sånn at det liksom var en spenning i luften da, på Rimi Bjørndal.
Nemlig fra sommeren 2002 til like før jul, i år 2003, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sommeren 2003, så husker jeg det, at jeg hadde lyst til, å komme meg bort litt, da.
For Thomas Brun.
(Butikksjefen fra Rimi Langhus).
Han kunne også finne på det, å dukke opp, på Rimi Bjørndal, (ved stengetid), for å kjøre hu Songül hjem da, (mener jeg å huske at det var).
Så det ble litt mye butikksjef Thomas Brun, butikksjef Johan, assistent Ivan og Songül, (sommeren 2003), da.
Husker jeg at jeg syntes.
Så jeg bestemte meg for å dra på en kort ferie til London da, (husker jeg).
Siden jeg da ikke hadde vært i England, siden 1990.
Og siden jeg også hadde lyst til å komme meg et stykke bort, fra Oslo, da.
(For å liksom klare å puste litt friere, da.
Eller hva man skal kalle det).
Så jeg søkte på hotell-ferie, i London, på Google, da.
(Må det vel ha vært).
Og jeg fant en side hvor jeg kunne bestille rom, på et hotell, i Kensington, som het St. Simeons Hotel, (husker jeg).
Og jeg bodde vel der i tre netter, (eller noe sånt vel), mener jeg å huske.
Sommeren 2003, da.
Siden jeg ønsket å komme meg litt bort fra Oslo, da.
For jeg følte det liksom som at jeg nesten ble kvalt da, i Rimi, på den her tiden.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg tok flybussen, (fra Galleri Oslo), til Torp, en dag, sommeren 2003.
For så å ta et Ryan Air-fly, til London, da.
En flyreise som bare tok et par timer, vel.
Og så måtte jeg ta toget, fra Stansted, og inn til London, da.
En togreise på en snau time, vel.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter å ha funnet hotellet, så gikk jeg rundt og kikket litt, i Kensington, (husker jeg).
Dette var om kvelden, og jeg fant et utested, som var ganske fullt av unge voksne folk, og hvor de spilte 50 Cent-sangen ‘In da Club’, (husker jeg).
Men Kensington, det var et rolig sted, så dagen etter så bestemte jeg meg for å prøve å finne noen litt mer ‘rocka’ utesteder, å liksom ta tempen på, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dagen etter, så fant jeg en internett-cafe, i Kensington High Street, (mener jeg at det var).
Og der satt det en svenske, ikke så langt unna meg, og pratet høyt i mobilen, (husker jeg).
Jeg sa fra til han svensken, at jeg var norsk, og at jeg skjønte hva han sa, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var også på supermarkedet Marks and Spencers, i Oxford Street, (husker jeg).
Og da jeg satt og spiste noe mat, i en slags kafeteria der, vel.
Så ringte butikksjef Thomas Brun, (fra Rimi Langhus), husker jeg.
For å spørre meg om noe greier, i ferien min, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette Marks and Spencers-supermarkedet, det hadde også en stor avdeling, med jødisk kosher-mat, (husker jeg).
Og det var vel første gangen jeg hadde sett det, at et supermarked hadde det.
Og jeg husker også det, at SirSirSir, (en med-op, på #quiz-show).
Han prøvde en gang, (like før den her tida), å dra meg med ut på byen, (i Oslo), for å spise sushi.
Så jeg var litt nysgjerrig på den retten, da.
Så jeg kjøpte meg en sånn sushi-boks. på det Marks and Spencers-supermarkedet da, (husker jeg).
Og jeg klarte vel å spise laksen, (eller noe sånt).
Men det meste som var oppi den boksen, det klarte jeg ikke å spise, da.
Så jeg måtte kaste cirka halvparten av den sushi-en da, (må jeg nok innrømme).
Og jeg har aldri kjøpt sushi igjen, etter det her, for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg prøvde også å få kjøpt meg noen klær, mens jeg var i London, (husker jeg).
Og i en Gap-butikk, ved Kensington, så fant jeg meg plutselig stående ved samme kles-stativ, som en sheik, husker jeg.
Og det eneste plagget, som jeg fant meg, i London, (sånn som jeg husker det nå, ihvertfall).
Det var en militærfarget grønn t-skjorte.
(Som jeg kjøpte i den nevnte Gap-butikken, vel).
For det plagget var moderne, på den her tida, da.
På grunn av krigen i Irak muligens, så var det vel sånn, at militærfargede klær, liksom var på moten, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også at jeg var og kikka, i en vintage klesbutikk.
(Like etter at jeg hadde kastet den sushi-en).
Og at jeg også var i Hyde Park og så litt igjen.
(For der hadde jeg jo vært tidligere.
Nemlig da jeg var på språkreise, i England, (tre ganger), på 80-tallet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fant også et stort Sainsbury’s supermarked, i Kensington, som var åpent 24 timer i døgnet, (på ukedagene).
Og dette supermarkedet hadde til og med sin egen Starbucks kaffebar, (husker jeg).
(Ihvertfall så husker jeg at den hadde det, et par år seinere.
For da bodde jeg noen uker i London.
Etter å ha avbrutt studiene mine, ved University of Sunderland, på begynnelsen av 2005.
Noe jeg tenkte at jeg skulle skrive mer om, i Min Bok 6).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også at jeg satt i en drosje, en av de første kveldene, av denne ferien.
Og ba drosjesjåføren om å finne et utested som het Ministry of Sound.
(Som enten David Hjort eller hans kamerat Roger hadde anbefalt, vel.
Noe sånt).
Men det utestedet var stengt, for dette var ganske seint på kvelden, da.
At jeg prøvde å finne et sted, å feste på.
Og David Hjort sin samboer Melina, hu hadde vel anbefalt et utested, som het Hippodrome, ved Leicester Square.
(Noe sånt).
Et utested jeg vel fant fram til.
Men det ble ikke til at jeg prøvde å gå inn der.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det hotellet jeg bodde på, i Kensington, det var forresten ikke et stor hotell.
Det var et som lå rimelig anonymt til.
Og som man lett kunne gått forbi, og trodd at var et vanlig hus.
Hvis det hadde vært i år, at jeg skulle ha bestilt London-ferie, fra Norge.
Så hadde jeg nok bare bestilt fra Travelodge, eller en annen hotell-kjede.
Men dette var et uavhengig hotell, da.
Drevet av noen folk, som kanskje var øst-europeisk, eller noe sånt.
(Noe sånt).
Og det funka helt greit, å bo der.
Det var TV på rommet og et lite kjøleskap, vel.
Og det var ikke sånn, at jeg satt inne, på hotellrommet, hver dag.
Jeg hadde jo ikke PC og internett der, engang.
Så jeg var ute og så meg rundt, i London, under hele denne korte storbyferien, da.
Kun avbrutt av noen timers søvn, på hotellrommet, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
