johncons

Stikkord: 80-tallet

  • Min Bok 5 – Kapittel 26: Mer fra 1996

    Da jeg fikk meg internett, så begynte jeg å chatte på noen lignende web-chatter, av de web-chattene, som jeg hadde sett, i datasalen, på BI der, da.

    Jeg brukte nicket Frodo, (fra Tolkien-bøkene, som jeg hadde prøvd å lese en av, (nemlig ‘To tårn’), på stranda, i Løkken der, osv., da.

    Og jeg hadde også lest den første boken, i Ringenes Herre-triologien, noen måneder før det her da, husker jeg).

    (Selv om for eksempel Kjetil Holshagen, var mye tidligere ute, med å lese Tolkien-bøker, enn meg, da.

    Han leste disse bøkene, mer enn ti år før meg, (på engelsk vel), på Bergeråsen da, (mener jeg å huske).

    Og søstera mi Pia, hadde vel også lest Ringenes Herre-bøkene, før meg, mener jeg å huske.

    Men jeg pleide å lese bøker, for å få sovne, om kveldene, da.

    Og jeg hadde liksom lest ‘halve biblioteket’, på Hoved-Deichman da, for å overdrive litt.

    Så til slutt så kom jeg meg til Ringenes Herre-bøkene, jeg og, da.

    Hvis jeg ikke fikk låne de av Pia da, (eller noe sånt).

    Noe sånt).

    Men jeg syntes at det var litt vanskelig, å få noe særlig kontakt, med de amerikanerne, som chattet, på de her web-chatt-ene, da.

    De mente at nicket mitt var ‘dorky’, osv., (husker jeg).

    Så jeg ble nesten trakassert, syntes jeg, (muligens siden jeg var fra Norge), da.

    Men ei dame, som jeg chatta med der, som var fra Canada, (eller noe sånt), vel.

    Hu syntes at jeg var kul, fordi at jeg kalte meg Frodo, fra Lord of the Rings-bøkene, (som ikke var så utrolig kjente enda, på den her tida), da.

    Og fordi at hu hadde cirka den samme musikk-smaken, som meg, da, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Med den internett-pakken, fra Schibsted Nett.

    Så fulgte det med en slags internett-manual, da.

    Og der stod det informasjon om blant annet ‘nettikette’, da.

    (Altså om hvordan man burde oppføre seg på nettet, osv., da).

    Og dette leste jeg om før jeg begynte å chatte på nettet da, (husker jeg).

    Det stod for eksempel at man ikke burde skrive med store bokstaver, (når man chattet), da.

    For da mente folk at man ropte, da.

    (Og flere lignende ting, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I den manualen, (fra Schibsted Nett), så stod det også beskrevet, om hvordan man kunne chatte, på noe som het irc da, (husker jeg).

    IRC, det var et data-nettverk, hvor man kunne chatte med folk, på mange forskjellige chatte-kanaler, (med blant annet et program som het mirc), da.

    Så jeg fulgte det som stod i den Schibsted Nett-manualen, da.

    Men første gang jeg prøvde meg på irc.

    Så tenkte jeg det, at jeg burde kanskje finne meg et nytt nick.

    Siden jeg hadde fått så mye kritikk, for å ha et ‘dorky’ nick, på de amerikanske web-chattene, som jeg først fant fram til, (ved å søke på Yahoo eller Lycos kanskje), da jeg fikk meg internett, da.

    Så jeg tenkte meg litt om, mens jeg dreiv og prøvde å få mirc til å virke, da.

    Og så bestemte jeg meg for å velge nicket Sandman, som var fra et tegneserie-blad, (for voksne, het det vel), som jeg begynte å lese, mens jeg var, i militæret, da.

    (Eller om det var like etter militæret).

    For da jeg var i militæret, så var det så mye dødtid, om kveldene.

    Og vi hadde ikke TV eller stereoanlegg, på rommet vår der, (på lag 2).

    Så det ble til at jeg leste mye aviser og magasiner av forskjellige slag, (som ofte lå å fløt, rundt omkring, på de forskjellige rommene, på brakka der, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg prøvde å velge nicket Sandman, på EF-net, på irc.

    Så viste det seg det, at det nicket, var opptatt, da.

    Så jeg tenkte meg litt mer om, da.

    Og jeg husket det, at i en Sandman-epsiode, så var det en figur, med navn John Constantine, som var med, da.

    Så jeg prøvde å skrive inn det navnet, istedet, da.

    Men nickene på EF-net, de kunne bare ha ni tegn, da.

    Så det ble til john_cons da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg logget meg på EF-net, (på homelien-serveren, må det vel ha vært).

    Så fulgte jeg fortsatt den internett-manualen, til Schibsted Nett, da.

    Og så fant jeg ut hvordan jeg fikk listet opp alle chatte-kanalene, som var på det nettverket, da.

    Og da, så fant jeg blant annet en norsk kanal, som het #quiz-show da, (husker jeg).

    Også dukka jeg opp der.

    Og der var det kanskje 30-40 folk, (eller noe sånt), som hang, da.

    Og de dreiv og quizza, da.

    (Omtrent som i Trivial Pursuit, nesten.

    Som Øystein Andersen, Glenn Hesler og meg, pleide å spille en del, når vi nesten var som en gjeng da, helt på begynnelsen av 90-tallet).

    Og jeg skjønte jo ikke så mye av den her quizzinga, da.

    Men jeg våget til slutt å skrive, ‘kan jeg få være med’, (eller noe sånt), husker jeg.

    Og da svarte vel noen ‘nei’, vel.

    Men da regna jeg med at det bare var kødd da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Av de folka, som hang på #quiz-show, da jeg begynte å quizze der, (rundt årsskiftet 96/97, må det vel ha vært, hvis jeg skulle tippe).

    Så husker jeg godt Empen og Krystad, som var to kamerater, fra Bergen, vel.

    Og så var det mester-quizzeren Chetil, fra Trondheim og NTNU, vel.

    Jeg husker også SirSirSir, som var en kar, adoptert fra Korea vel, som bodde bare noen få kvartaler unna meg, (i samme gate som Shell der), på St. Hanshaugen, da.

    Og jeg husker også ei dame, som han dreiv og chatta med der, (på den tida, som jeg var ny der).

    Men jeg husker ikke helt navnet på henne nå.

    (Hvis det ikke var Liz, (eller noe sånt), da).

    Det er vel de jeg husker best.

    Pluss en kar, fra Oslo Vest, som kalte seg Frogster, (som i likhet med meg, hørte mye på britpop osv., på den her tida, da).

    (Og som het Bernhardsen, eller noe, i RL, (Real Life), vel).

    Og en annen, (også fra Oslo vel), som kalte seg SurfSmurf.

    (Og en regel på #quiz-show, som SirSirSir hadde laget vel.

    Det var at det ikke var lov å ha et nick, som het noe med ‘smurf’.

    Det eneste unntaket fra den regelen, det var nicket SurfSmurf da, (mener jeg å huske).

    Av en eller annen grunn).

    Og en fra Vestlandet, (eller noe), som kalte seg DumDumBoy, (og som digga Hellbillies, mener jeg at han sa), vel.

    (Og som seinere fortalte meg det, at han var ‘fiskar’.

    Noe jeg lurte på om betydde at han var homo.

    Og at det var det, som han prøvde å fortelle meg, da han sa noe sånt som at, ‘eg er fiskar’, da.

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også Bombadil med sine vannvittig vanskelig Tolkien-spørsmål.

    Som jeg faktisk klarte et av, en gang, (husker jeg).

    Og da måtte jeg styrte bort til bokhylla mi.

    Og bla febrilsk i den første Ringenes Herre-boka, da.

    Og da fant jeg ut at svaret var ‘Fredegard’, da.

    Og det var bare flaks, (husker jeg), at jeg klarte å finne det svaret, mens jeg skumleste raskt, i den Tolkien-boka, da.

    (Rett før Bombadil kuttet fristen for å svare på spørsmålet, da).

    For Bombadil, han nesten terroriserte #quiz-show, med sine ekstremt vanskelige Tolkien-spørsmål, da.

    (Som nesten aldri noen klarte).

    Så jeg syntes det ble som en sport nesten, (husker jeg), å prøve å klare å svare riktig, på et sånt mega-vanskelig Tolkien-spørsmål, (som jeg vel var litt lei av), for en gangs skyld, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også Slaktern.

    Som var en kar, fra Nord-Norge vel.

    Som etterhvert begynte å studere ved NTNU, tror jeg.

    Og plutselig en dag, et stykke ut i 1997, (må det vel ha vært).

    Så hadde Slaktern tatt med seg en bot, (altså et dataprogram), som het Paramann, inn på #quiz-show, husker jeg.

    Og Paramann, han klarte å spørre smørsmål, fra en database.

    Og etter det, så ble #quiz-show aldri det samme, (vil jeg si).

    For før Paramann, så var det quizzerne som fant på spørsmålene.

    Mens etter Paramann, så ble det mye Paramann, (og seinere Quizzie, som var et annet data-program, som holdt styr på hvem som hadde flest poeng), som stilte spørsmålene.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg hadde hengt på #quiz-show, i en del måneder.

    Så ble han Empen, fra Bergen, valgt til ny sjef, for quizzen.

    Og noe det første han gjorde, som sjef, det var å spørre meg, om jeg ville bli op, (altså en slags ‘sersjant’, eller leder), på quizzen der da, (husker jeg).

    Og det syntes jeg at hørtes litt gildt ut da, (må jeg innrømme).

    Så jeg slo til på det, da.

    For #quiz-show, det var en av de mest populære norske irc-kanalene, på den her tida, (husker jeg).

    Så å bli op der, det så jeg på nesten som en ære da, (må jeg innrømme).

    Selv om jeg jo også jobbet som leder, i Rimi.

    Så var det også litt stas, å bli valgt ut til å være en slags leder, (eller administrator), på #quiz-show da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 7: Chinatown Expressen

    Den første tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen der.

    Så var det noe problem, med at en glassplate, som satt foran, på den steikeovnen, som jeg hadde funnet, nede i kjelleren, i Rimi-leilighetene, satt løst.

    Så jeg pleide noen ganger å kjøpe middag, i restaurantene, i Bjerregaardsgate, (som var parallellgaten, til Waldemar Thranes gate, og som parkeringsplassen, som hørte til Rimi-leilighetene, munnet ut i).

    Og en gang, som jeg stod og venta, på en pizza, hos en italiensk pizzarestaurant, i Bjerregaards gate, (på skrått ovenfor DNB, hvor kusina mi Heidi, fra Son, (ikke hu som var sammen med Axel, men en annen Heidi fra Son), begynte å jobbe, på slutten av 90-tallet, uten at jeg fikk med meg det, før etter at hu hadde jobba der, i et år eller to vel, (og vi begge var i begravelsen til bestemor Ågot)).

    Så la jeg merke til en annonse, (i Aftenposten), hvor de trengte sjåfører, for Chinatown Expressen, (som nå heter Pizza & Kina Expressen vel).

    Og jeg hadde litt dårlig råd, etter at jeg fikk meg bil.

    (Og siden jeg ikke hadde steikovn, som virka, osv).

    Sånn at det var så vidt at budsjettet mitt holdt, fra en lønning til den neste, da.

    Så jeg reiv ut den jobbannonsen, fra den Aftenposten-avisa, som lå i pizzarestauranten der, da.

    Og ringte så til Chinatown Expressen, i Frognerveien vel, fra Alcatel-mobilen min, dagen etter da.

    (En gang i månedsskiftet januar/februar, i 1996, (kan jeg tenke meg)).

    Jeg ble bedt om å møte opp, på Chinatown Expressen i Frognerveien, og parkerte HiAce-en min ikke så langt unna da, (for jeg fant det ikke, mens jeg kjørte, da).

    Og så måtte jeg gå litt rundt der, for å finne Chinatown Expressen, som lå i en slags bakgård der da, (cirka ovenfor McDonalds), må man vel si.

    Og jeg dro fram mobilen min, og ringte til han jeg hadde prata med, (da jeg ringte hjemmenfra), igjen da, (en kar som viste seg å være en pakistaner i 30-åra vel).

    (For det stod noen folk og hang utafor inngangen der, som jeg ikke var sikker på, om jobba der, eller ikke, da.

    Så derfor ringte jeg bare på mobilen, også kom han sjefen ut, da.

    Istedet for at jeg begynte å gå bort til de utlendingene, (var det vel), som hang der, da).

    Og han sjefen der, han sa til meg det, (etter at han hørte at jeg nettopp hadde fått lappen vel), at de også trengte folk, på Chinatown Expressen, i Eiksmarka, (som er cirka på grensen mellom Oslo og Bærum, ikke så langt unna Nordmarka, (som vel antagelig heter nettopp Eiksmarka, så langt vest, hvis jeg skulle tippe), vel).

    Og han rådet meg til å heller høre med de, om de trengte hjelp, siden det var lettere for meg, å kjøre rundt der, siden jeg nettopp hadde fått lappen, da.

    Også kjørte jeg enten Hoffsveien, (hvor jeg ikke var sikker på om Christell bodde lenger, for da jeg ringte henne, for å høre om hun ville bli med på kino, så hadde hu vært hos storebroren sin Jan Snoghøj, (hvor Erik Thorhallsson hadde svart telefonen), på Gulskogen).

    Eller om jeg tok av ved Lysaker et sted der, (og kjørte Vollsveien, eller hva den veien het vel), og så fant jeg fram til Chinatown Expressen Eiksmarka, da.

    (Etter at jeg vel må ha kjøpt meg et kart, på en bensinstasjon).

    Og der, så var det en distriktsjef, (eller noe), innom.

    Og han sa det, at de hadde så mange ordrer, som var forsinket.

    (Det her var en lørdag ettermiddag/kveld, mener jeg å huske).

    Så han lurte på om jeg bare kunne begynne, med en gang, og kjøre ut mat, til 4-5 kunder.

    For det var helt kaos der, da.

    Så jeg begynte med en gang å kjøre rundt, i Oslo Vest og Bærum der, da.

    Og jeg måtte spørre meg litt fram, i Stabekk der vel, (og sånn), da.

    Og surra litt da, med å finne fram, (noen ganger).

    Men dette var ordrer som allerede var over en time gamle, da.

    Så alle pengene jeg fikk, det var liksom en bonus, da.

    For kundene, de kunne da kreve det, å få maten gratis, da.

    Så han distriktsjefen, han var fornøyd da, når jeg dukka opp der igjen, med litt penger ihvertfall, da.

    Også avtalte vi at jeg skulle jobbe der, hver søndag da, (siden jeg jo jobba heltid, på Rimi Nylænde, og mange av de som jobba fast, på Chinatown Expressen Eiksmarka der, de likte ikke å begynne så tidlig, som klokka 13, på søndagene, så de ble mer fornøyde, når de fikk fler folk, som jobba søndagene der, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det stod en kassettradio, (eller om det bare var en bilradio), i den HiAce-en, da.

    Så jeg pleide å høre på en nærradio, når jeg dreiv og kjørte rundt, med kinamat, i Oslo Vest og Bærum der da, på søndagene.

    Og to sangen, som jeg fortsatt husker, at det var liksom ‘digg’, å høre på, mens man kjørte, (og som var nye, på den her tida).

    Det var Savoy, med sangen ‘Velvet’.

    Og en sang som het ‘Lucy’s Eyes’, med et band som het Papermoon, (eller noe), vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Den DNB-filialen, i Bjerregaardsgate.

    (Der hvor kusina mi Heidi jobba, på slutten av 90-tallet).

    Det var den samme bank-filialen, (hvis jeg ikke tar helt feil, ihvertfall), hvor hu Margrethe, (elskerinna til faren min), fra Bislett, (og ‘Dalom’/’Gokk’/Vestlandet), tok ut penger, i minibanken, (da søstera hennes kjørte), den gangen jeg var med faren min og Margrethe, til Fredrikshavn, med Stena Saga, (var det vel), på begynnelsen av 80-tallet, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 4: Enda mer fra St. Hanshaugen

    Et års tid, (eller noe sånt), før jeg flytta, til St. Hanshaugen.

    Så var Magne Winnem og jeg, og besøkte vår tidligere klassekamerat, (fra Gjerdes videregående), Andre Willassen, i Drammen.

    Dette var nok Magne Winnem sitt forslag, for både han og Andre Willassen, er fra Røyken, da.

    (Mens jeg selv er fra Berger, som er et par-tre mil, lengre i avstand, fra Drammen, enn det Røyken er, da.

    Så jeg var litt sånn ‘bonde i byen’, det året jeg gikk, på Gjerdes videregående, i Drammen, da).

    Og det var vel også Magne Winnem som kjørte.

    (Fortsatt i den samme ‘pastellblå-aktige’ Volvo ‘by-bilen’ vel, (jeg husker ikke modell-navnet), som han hadde hatt, russeåret, på Gjerdes videregående, (cirka fem år før det her vel).

    Men Magne Winnem hadde etterhvert kjøpt ut prosent-eierdelene, til sin far og sine brødre, i denne bilen, da.

    Sånn at han etterhvert ble den eneste eieren, av denne lille Volvo-en, da).

    For det her var en stund før jeg fikk lappen og bil, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Andre Willassen, han hadde fått seg en leilighet, på Åskollen, (eller noe), cirka ved Glassverket, i Drammen, så man måtte faktisk kjøre litt langs Svelvikveien da, (eller ihvertfall ut mot Svelvik), for å komme ut dit hvor Andre Willassen bodde.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Andre Willassen, han hadde fått tak i den nye CD-en, til Depeche Mode, husker jeg.

    Og det var albumet ‘Songs of Faith and Devotion’.

    Og da jeg hadde innflyttingsfest, på St. Hanshaugen, noen måneder etter at Magne Winnem og jeg, hadde vært på besøk, hos Andre Willassen, da.

    Så hadde vel jeg også kjøpt den CD-en, (mener jeg å huske).

    Ihvertfall så mener jeg å huske det, at Elin Winnem, sa det, at sangen ‘In your room’, som var på det albumet, var ‘fin’, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Magne Winnem og jeg, vi prata også om å dra innom en Rimi-butikk.

    Som lå nesten ved Rundtom der vel, i Drammen.

    (Da vi kjørte tilbake, mot Drammen igjen, fra ved Glassverket der, da).

    For å se på den butikken, da.

    For Magne Winnem likte vel å studere Rimi-butikker, da.

    Men jeg var vel ikke helt med, tror jeg.

    Så jeg husker ikke helt om det ble noe av.

    Det er mulig at den butikken hadde stengt alt.

    For dette var vel en lørdag vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det Andre Willassen, kunne forklare om, på innflyttingsfesten min, på St. Hanshaugen.

    Det var vel det, at CC Matsenter hadde blitt til en ICA-butikk.

    Og at CC Storkjøp hadde blitt til en Rimi-butikk, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så hvis jeg ikke tar helt feil, så var Andre Willassen assisterende butikksjef, på et ICA supermarked, da.

    Som tidligere hadde vært ærverdige CC Matsenter, hvor Andre Willassen vel hadde jobbet, siden tiden på Gjerdes videregående, og gradvis steget i gradene, da.

    (Og hvis jeg ikke husker helt feil, så tror jeg at mora hans, også jobba på CC Matsenter, (på slutten av 80-tallet ihvertfall), eller noe sånt, da.

    Men det her tørr jeg ikke å si helt sikkert, da).

    Men han kom ikke lenger, og begynte å jobbe på et lager, et år eller to etter det her, vel.

    Andre Willassen, han prata også om at butikkene i Drammensområdet.

    De pleide å sende hverandre grise-fakser, hvor de vitsa med reklamer osv., da.

    Blant annet så hadde de fått en faks, sa Andre Willassen, hvor det var noen som hadde laget en parodi, over den Møllers Tran-reklamen, som var kjent, på den her tiden.

    Og den gikk sånn, ‘bestefar tok du for mye Møllers Tran?’.

    Også var det noen slags pedofile grisetegninger, (eller noe sånt), ifølge Andre Willassen, på den her faksen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Elin Winnem, hu sa det, at det var det samme for henne, om Magne Winnem jobba i Rimi, eller ikke.

    (For Magne Winnem hadde begynt å studere på BI, på heltid, da).

    Og da Magne Winnem og jeg, var ute og besøkte Andre Willassen, på Åskollen.

    Så hadde Andre Willassen vist oss noen bilder, av ei ung kassadame, fra CC Matsenter.

    (Noen bilde av henne i bikini vel, på en fin sandstrand, da).

    Og da forklarte Andre Willassen det, at det her var ei kassadame, fra jobben hans, (PÅ CC Matsenter/ICA), da.

    (Altså en av hans ‘undersotter’, (må man vel si)).

    Som han hadde vært sammen med på ‘kjærlighetsferie’, (sa han vel), nede i Syden, da.

    Og det her var ei kassadame som så rimelig fin og sprek ut, mener jeg å huske, (sånn at man nesten ble litt sjalu på Andre Willassen, vel), på de her bikinibildene, da.

    Og dette var muligens den samme dama, som Andre Willassen hadde med seg, på innflyttingsfesten min.

    Men det har jeg aldri fått bekreftet, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Andre Willassen, han fortalte også en litt rar historie, da Magne Winnem og jeg, var og besøkte han, ute i Åskollen der, i 1995 en gang, (må det vel ha vært).

    Og det var det, at han hver dag, før han dro på jobb.

    Ikke rakk å barbere seg, før han dro på jobben, da.

    For han stod opp på et sånt tidspunkt, at han måtte velge bort noe, da.

    Ellers så kom han for seint på jobben, da.

    Så han måtte liksom velge om han skulle kutte ut å dusje, før han dro på jobb.

    Eller om han skulle kutte ut å pusse tenna, før han dro på jobb.

    Eller om han skulle kutte ut å barbere seg, før han dro på jobb.

    Og da kutta han ut å barbere seg, fortalte Andre Willassen, da.

    Så Andre Willassen, han hadde altså stokka om, på rutinene sine, fra det skoleåret, som han satt på pulten ved siden av meg, (russeåret), på Gjerdes videregående, da.

    (Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

    For da pussa han nok ikke tennene sine, om morgenen, tror jeg.

    For den ånden, som Andre Willassen hadde, det skoleåret.

    Det er den verste ånden jeg noen gang har lukta da, (vil jeg si).

    (Og Tim Jonassen, fra Hyggen, han fikk meg jo også med, på å kjøpe en tannbørste og en tannpasta-tube, i julegave, til Andre Willassen.

    Siden han hadde så dårlig ånde, da.

    En julegave som det ble min jobb, å lure oppi ranselen, til Andre Willassen, da.

    (For Tim Jonassen klarte å overtale meg til å gjøre dette, da).

    Siden jeg satt på plassen ved siden av Andre Willassen, da.

    Siden dette var den eneste ledige plassen, (mer eller mindre, ihvertfall), i klasserommet, på Gjerdes videregående, da jeg dukka opp der, (med en buss fra Berger, som var framme i siste liten vel), den første skoledagen da, skoleåret 1988/89.)

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Det her er faren til Petter og Christian Grønli, (fra Bergeråsen). Da mora deres, (Tove), døde, på begynnelsen av 80-tallet, så bodde faren i Mexico

    faren til petter og christian grønli

  • Oppsummering av gullkorn fra Min Bok-bøkene

    ‘Løgn trenger mange ord’.

    Sos. øk.-lærer Herbjørnsen, Gjerdes videregående, skoleåret 1988/89.

    ‘Det kan jo ikke ha vært de [afrikanerne] som stjal juice, for vi har jo ikke noen saks’.

    Min søster Pia Ribsskog, Ungbo, Skansen Terrasse 23, Ellingsrudåsen, sommeren 1994.

  • Min Bok 4 – Kapittel 80: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XIX

    En gang, mens jeg jobba, på Rimi Nylænde.

    Så dukka det opp en annen kar, fra ‘Abildsø-tida’, som sa ‘hei’, der.

    Og det var en kar, med rødt hår, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Og jeg lurer på om det var han, som fikk den ekstra-jobben, på Rimi Ryen, som ble utlyst, mens jeg bodde, på Abildsø der.

    Det er mulig.

    Men jeg kjente ikke igjen han karen, (etter militæret, osv).

    For det var ganske mange folk, på Abildsø, som jeg ble kjent med, da.

    Og jeg vanka ikke sammen med den Abildsø-gjengen _så_ mye, liksom.

    Så det var for det meste Annette, Lene, Anne Lise, Kjetil og Henning, som jeg klarte å huske fra hverandre, av de Abildsø-folka, da.

    (Og også ‘brunkrem-trynet’, da.

    Hu glemte jeg i farta, så jeg nå).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg var i militæret.

    Så hadde jeg helgeperm da, og dro ned i Oslo sentrum, (husker jeg), på lørdagskvelden, (var det vel).

    Og da, så hadde jeg jo ikke den kule ‘party-dressen’ min lenger, som jeg hadde hatt, det første året, som jeg bodde, i Oslo.

    Jeg hadde vel bare på meg den grå skinnjakka, som jeg kjøpte, etter Gøteborg-ferien, et år eller to, før det her, vel.

    Og derfor, så var jeg ikke sikker på, om jeg skulle dra på noen diskoteker.

    (Siden jeg nok syntes selv, at jeg så litt ‘harry’ ut, da).

    Men jeg dro på en biljardpub, som het ‘Den Runde Tønne’, (eller noe), ved Youngstorget, vel.

    Og der var det sånn, at man kunne spille mot vinneren, osv.

    Hvis man la en tier, oppå biljarbordet, da.

    Noe sånt.

    Og jeg spilte litt biljard der da, (husker jeg).

    Men jeg husker også det, at det var en kar, i 40-årene vel, (eller noe).

    Som sa det, (om meg), at jeg bomma på de enkle støtene, men traff på de vanskelige.

    Jeg vet ikke hva det kom av.

    Men jeg hadde jo lært noen triks, av Glenn Hesler og Øystein Andersen da, som spilte mye biljard, i Biljardhallen, på Skårer der.

    Så jeg viste hvor på den hvite kula, som jeg burde støte, for å få den til å ikke følge etter den kula jeg siktet på, ned i et av hullene, på siden av biljardbordet, da.

    (Nemlig nederst, på den hvite kula, da).

    Så det var kanskje derfor at jeg fikk til de vanskelige støtene.

    Men jeg manglet nok litt basis-trening, i biljard.

    Så det var kanskje derfor at jeg bommet, på mange av de enkle støtene, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, da jeg jobba, på Rimi Nylænde.

    (Da jeg jobba som aspirant, (eller noe), der vel).

    Så dukka det opp ei kunde-dame der, som dro meg med ut på parkeringsplassen der.

    Og spurte meg om jeg kunne hjelpe henne, med å låse opp bilen hennes, (som var en ganske gammel bil, da).

    For hu dama hadde klart å låse inn nøklene sine, i bilen, da.

    Og jeg hadde hørt det, en eller annen gang, (mens jeg bodde på Bergeråsen, vel).

    At man kunne bruke nesten en hvilken som helst nøkkel, for å låse opp, en gammel bil.

    Så jeg prøvde bare å bruke nøkkelen til flaskeautomaten, (mener jeg å huske, at det var), som jeg hadde på nøkkelknippet mitt, med nøklene til butikken, da.

    Og det funka da, husker jeg.

    Og hu dama, (som var ei dame i 40-50 årene vel, og som så nesten ut som en forretningskvinne vel, med ikke så utrolig langt hår, vel).

    Hu ble ikke overrasket, over det her, da.

    (At jeg faktisk klarte å låse opp den bilen).

    Men det virka som at hu regna med, at jeg skulle klare det, å låse opp bilen hennes, da.

    Så det var kanskje litt rart da, syntes jeg.

    For hvordan kunne hu vite det liksom, at jeg hadde overhørt det, som tenåring, at man kunne bruke nesten en hvilken som helst nøkkel, for å låse opp en gammel bil?

    Nei, det veit jeg ikke.

    (Det var jo bare flaks, at jeg huska det, liksom).

    Men hu kunde-dama kom seg videre ihvertfall, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, da jeg spilte fotball, med ‘Tom-gjengen’ og Glenn Hesler, ved Åråsen.

    Så skulle jeg ta en straffe en gang, (hvis det ikke var et frispark, da).

    (Det her var forresten året før, (eller noe), at jeg vant den straffespark-konkurransen, eller hva den her gjengen, kalte den typen fotball-konkurranse, igjen).

    Og da, så gikk jeg noen skritt bakover, da.

    Før jeg skulle løpe mot ballen, og skyte.

    Og da, så var det et hull, i banen, (eller noe), som jeg tråkka ned i, da jeg rygga.

    Også skada jeg foten, da.

    Så jeg tråkka over, på en ganske fæl måte da, (eller noe sånt).

    (Jeg klarte å skade foten litt, da).

    Og da sa vel han Thorstein aka. Dhalsim, (var det vel), noe lignende av, ‘hvordan er det mulig å skade seg, ved å ta straffespark?’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg pleide jo å lese gratisavisen Natt og Dag ganske ofte, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    For jeg var jo nede i Oslo sentrum, ihvertfall et par ganger i måneden vel, mens jeg jobba, på Rimi Nylænde der, og bodde, på Ellingsrudåsen, da.

    Og da, så stod jo Natt og Dag, i noen sånne stativer, utafor noen klesbutikker osv., inne på kjøpesenteret Oslo City, (for eksempel).

    Så da bare tok jeg med meg et eksemplar, av den gratisavisen, da.

    Og leste i Natt og Dag, etter at jeg var ferdig, med å lese i VG, Dagbladet eller Aftenposten, da.

    Mens jeg satt i stua på Ungbo der, da, (etter at jeg hadde spist middag, osv).

    Og i Natt og Dag, så stod det jo forslag til kule steder, som man kunne gå ut på, i Oslo, da.

    Og jeg husker at det stod nevnt om baren i SAS-hotellet der.

    Så jeg dro dit, (ved St. Olavs plass og Forsvarets Overkommando der, (hvor jeg jo hadde jobbet, en helg, (med Arne Thomassen som sjef), noen få år, før det her), en eller to ganger da, på midten av 90-tallet.

    For å prøve de drinkene, som de hadde der, osv.

    For det stod vel i Natt og Dag at de hadde så gode drinker der, da.

    Så jeg prøvde en drink, som het Margarita der, (mener jeg å huske), som jeg hadde sett, i en amerikansk film en gang, at folk drakk, da.

    Og det var vel en drink med tequila i, og som hadde salt, på kanten av glasset, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    (Noe sånt).

    Så da tusla jeg litt rundt på SAS-hotellet der da, husker jeg.

    For jeg var vel litt nysgjerrig, da.

    Så jeg måtte liksom se meg _litt_ rundt der også, mens jeg var der, liksom.

    (Sånn som da jeg var på hotell, i Gøteborg, (med faren min og Pia, osv.), i mine yngre dager).

    Selv om jeg vel for det meste bare tok heisen rett opp og ned, til og fra baren, i en av de øverste etasjene der, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt ganske mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 77: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XVI

    Til sammen så spilte jeg vel fotball, en 20-30 ganger kanskje, (i løpet av 4-5 år vel, fra 1994), med ‘Tom-gjengen’, på enten Ellingsrud eller Åråsen.

    Men det var ikke sånn at jeg noen ganger spilte fotball med dem, uten at Glenn Hesler også dro.

    Det her var Glenn Hesler sine kamerater, da.

    Og de spilte kanskje fotball hundre ettermiddager, (hvis jeg skulle tippe), i løpet av de her årene, da.

    Så jeg var ikke fast med på fotballen med Tom-gjengen, da.

    Men jeg var kanskje med på en femdel eller en tidel av treningene deres da, (eller noe sånt).

    Siden jeg kjente Glenn Hesler, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert så begynte jeg å syntes at fotball var mer morsomt, enn badminton.

    Mens Glenn Hesler syntes at badminton var mer morsomt, enn fotball da, (tror jeg, ihvertfall).

    Så det ville ofte være jeg som ønsket at vi skulle spille fotball, med ‘Tom-gjengen’, da.

    Selv om dette var Glenn Hesler sine kamerater, da.

    (For jeg hadde kontakt med Glenn Hesler på irc, på internett, etterhvert.

    Så vi diskuterte sånt som trening og sånn der, da).

    Og jeg syntes at det var litt kjedelig, at Glenn Hesler ble så god, i badminton.

    Og man måtte også betale kontingent, for å spille badminton.

    Men jeg var mye plaget av kneskader, innimellom, så jeg hadde sjelden mulighet til å spille badminton en hel sesong, da.

    Og jeg hadde inntrykk av at lederne, i Skøyenåsen Badmintonklubb, kanskje var litt sure på meg.

    Så jeg syntes at badminton ble litt ‘svett’ kanskje, etterhvert, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Tom i Tom-gjengen, han tulla litt med meg, noen ganger, husker jeg.

    En sommer, så hadde jeg lagt på meg noen kilo.

    (Etter å ha vært skadet i kneet, vel).

    Og da sa Tom det, til Thorstein, og/eller noen av de andre, i Tom-gjengen da, (husker jeg).

    At ‘Giraffen har spist for mye giraff-mat’.

    (Noe sånt).

    Om meg liksom, da.

    Og en annen gang, så begynte Tom og kalle meg for ‘giraf’, (med engelsk uttale vel), istedet for ‘giraffen’, da.

    Og da begynte vel også alle de andre, i Tom-gjengen, å kalle meg for giraf, (med engelsk-aktig uttale da), tror jeg.

    (Av en eller annen grunn, som jeg ikke skjønte helt, da).

    Så de her i Tom-gjengen, de var noen snålinger da, må man vel kanskje si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler fortalte en gang til Tom-gjengen, at jeg holdt med Vålerenga, (husker jeg).

    Men det at jeg holdt med Vålerenga, det var ikke noe som stakk veldig dybt, da.

    Jeg holder jo mer med Fram, Berger og Everton, for å si det sånn.

    Så Vålerenga, det var mitt fjerde lag, (eller noe), da.

    For da jeg vokste opp, på Berger, så var vel Mjøndalen, det beste laget, i Drammensregionen.

    Men Mjøndalen, det var liksom et ganske lite sted, som lå lenger fra Berger, enn det Drammen ligger, da.

    Så det var liksom ikke vanlig for Berger-folk å holde med Mjøndalen heller, tror jeg.

    Og Strømsgodset var langt nede i divisjonene, på den her tiden, da.

    Så det var liksom enten Lillestrøm eller Vålerenga, som det var aktuelt å holde med, for gutter på Bergeråsen, på begynnelsen av 80-tallet.

    Og det var nesten hipp som happ, syntes jeg, hvem av dem, som man holdt med.

    Men jeg holdt med Vålerenga da, siden Petter og Christian Grønli, holdt med Lillestrøm, da.

    Da vi så en cup-finale, fra begynnelsen av 80-tallet, en gang, hjemme hos Petter og Christian og dem, i Havnehagen, på Bergeråsen, da.

    Så for meg så var ikke dette rivaleriet mellom Vålerenga og Lillestrøm, noe jeg tok noe særlig seriøst.

    Da var jeg mer interessert i å følge med på fotballkamper mellom Everton og Liverpool, (for å si det sånn).

    Selv om det vel var på 80-tallet, (under oppveksten), at jeg var mest fotball-gal.

    Men Tom-gjengen, de hadde vel Lillestrøm, som en slags religion, tror jeg.

    Så når Glenn Hesler fortalte dem, at jeg holdt med Vålerenga.

    Så begynte de å ta av helt, og trykte opp t-skjorter og sånn, hvor det stod at Lillestrøm hadde slått Vålerenga 5-1, (eller noe sånt), da.

    Så det her var jo bare dumt, (syntes jeg).

    For jeg ville jo aldri ha gått på en eneste Vålerenga-kamp, hvis jeg ikke hadde fått kommisjonærkort, som tippeansvarlig på Rimi Bjørndal, (fra 1996 eller 1997 vel), og samtidig bodd noen få minutter å gå, fra Bislett Stadion.

    Så dette ble bare som noe dumt for meg, (må jeg innrømme).

    Siden jeg aldri jo aldri har eiet så mye som en Vålerenga-vimpel, engang.

    Men jeg syntes nesten at jeg måtte holde med et lag, i toppen av norsk fotball også, da.

    Så da ble det bare tilfeldigvis Vålerenga da, (må jeg vel si).

    Men jeg var jo mye mer Everton, Berger og Fram-fan, egentlig.

    Så jeg var fan av Vålerenga, på en helt annen måte, enn Tom-gjengen var fan av Lillestrøm, da.

    Så å bare si at jeg var fan av Vålerenga, til noen sånne gale Lillestrøm-supportere, det ble litt feil, syntes jeg.

    Jeg var på fotballkamper, på Bislett, mer som tippeansvarlig, (som har pleid å se litt på Sportsreyen og sånn), enn som en Vålerenga-supporter, vil jeg si.

    Så det var ikke sånn, at jeg ville kjøpt en billett, for å se Vålerenga mot Liverpool, (for eksempel).

    Men da jeg flykta til England igjen, i 2005, så ønsket jeg å se Everton spille, da de kom seg til Champions League-kvalifisering, (husker jeg).

    Så da kjøpte jeg en billett, på Goodison Park, og så den kampen, da.

    (Siden jeg tilfeldigvis var i Liverpool, da den kampen ble spilt, da).

    Men hvis Vålerenga hadde kommet seg til Champions League, så hadde jeg nok ikke giddet å kjøpt billett, for å se de kampene, liksom.

    Jeg var ikke så Vålerenga-fan, liksom.

    Jeg var mer en Everton, Berger og Fram-fan, liksom.

    (Selv om det med Berger og Fram mest var da jeg bodde, på Berger og i Larvik.

    Så jeg får vel si det sånn, at jeg var mer en Everton-fan, enn en Vålerenga-fan, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Tom i Tom-gjengen, han dreiv også prata om, at jeg hadde noe slags ‘giraff-spark’, mener jeg å huske.

    (Fra da jeg spilte fotball, med Glenn Hesler og Tom-gjengen, da).

    Og Øystein Andersen, han var også med Tom-gjengen og spilte fotball, et par ganger, etter at han hadde kutta meg ut, som kamerat, (husker jeg).

    Men Øystein Andersen, (min adoptiv-tremenning), han var langt fra noe fast medlem, i Tom-gjengen da, (sånn som jeg skjønte det).

    Han var ihvertfall ikke med å spille fotball med dem, mer enn cirka hver tiende gang de spilte, (eller noe sånt noe).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Magne Winnem, han var også med, å spille fotball, sammen med Tom-gjengen, ihvertfall en gang, på Ellingsrud der, husker jeg.

    (Det var vel en gang jeg vrikket ankelen, eller noe, vel).

    Men da var nok Magne Winnem med Glenn Hesler og meg.

    Det var nok ikke sånn, at Magne Winnem kjente Tom-gjengen, fra før liksom.

    Magne Winnem var jo fra Røyken, og var nok ikke så mye ute i Romerike der, (tror jeg).

    Selv om jeg husker det, at Magne Winnem og jeg, vi dro på utestedet Spør Gunnar, på Triaden-senteret, en gang.

    Det første året, som jeg bodde, i Oslo.

    Etter å ha fått tips om at det utestedet var populært, av en taxi-sjåfør, en gang, som vi skulle ut på byen i Oslo da, husker jeg.

    (Selv om jeg vel syntes at det var litt kjedelig der, muligens.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, da jeg var med Glenn Hesler og Tom-gjengen å spille fotball, på Ellingsrud der.

    Så var det en keeper, som også var med å spille der, (bare den ene gangen, vel).

    Og han var veldig god, (og nesten umulig å score på da), sånn som jeg husker det.

    Og jeg var litt treig i beina, husker jeg, etter kanskje å ikke ha spilt fotball, på en stund, da.

    (Sommeren 1995, kanskje).

    Eller om jeg var sliten, i beina.

    Ihvertfall så bomma jeg, på et skudd, når jeg fikk ballen rett foran mål, da.

    (På en rimelig humpete bane da, (vil jeg si), som kanskje var nesten litt som en åker.

    Ihvertfall rett foran det ene målet der).

    Jeg klarte ikke å stokke beina ordentlig da, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Men likevel, så stoppa jo ballen, i føttene mine, da liksom.

    (Selv om jeg først hadde ‘kåla’).

    Men jeg var rimelig trøtt i beina, og han keeperen var veldig god, da.

    Så jeg bestemte meg for det, at her måtte jeg liksom prøve å få til noe spesielt da, hvis jeg skulle ha noen sjanse, til å score.

    Så jeg snudde meg, sånn at jeg stod vendt vekk fra målet, da.

    (Etter å først ha bomma, aleine med keeper, da).

    Og så tok jeg et hardt hælspark, fra der jeg stod, noen meter foran målet, da.

    Istedet for å prøve et vanlig skudd, igjen da.

    (Siden jeg var så trøtt og treig i beina, da).

    Og da skreik keeperen ‘nei’, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Mens ballen gikk forbi han, og inn i mål, da.

    Så jeg pleide å score en del mål, på de kampene, som jeg spilte, sammen med Tom-gjengen og Glenn Hesler, da.

    Han ene keeperen, (Anders fra OBS Triaden, var det vel), han var ikke så veldig god kanskje, vel.

    Så jeg pleide å score omtrent fra midtbanen noen ganger og, vel.

    (Spesielt på den tida som vi spilte på Ellingsrud, vel).

    Så jeg var vel nesten en slags topscorer, (vil jeg nok si, ihvertfall), når jeg spilte fotball sammen med Tom-gjengen og Glenn Hesler og dem, da.

    Ihvertfall hvis man bare regnet med de treningene, som jeg selv var med på, da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at Tom-gjengen, begynte å spille fotball, på de treningsbanene, ved Åråsen der, (istedet for på Ellingsrud), på søndagene.

    Så vant jeg en gang en straffespark-konkurranse der, husker jeg.

    Som dem hadde, en gang, da de kanskje var litt lei, av å spille ‘vanlig’ fotball, da.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå har jeg igjen litt mer enn et A4-ark, med notater, for denne boken.

    Så det blir kanskje 5-6 kapitler til, (ihvertfall), av Min Bok 4, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg skal prøve å få skrevet disse siste kapitlene, innen ikke alt for lang tid, da.

    Så vi får se når jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 75: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XIV

    På den tida, som jeg var i militæret, så hadde jeg jo slitt ut den ‘party-dressen’ min, som jeg kjøpte, (etter råd fra Magne Winnem), like etter at jeg flytta til Oslo, høsten 1989.

    Så jeg gikk på byen, i den grå skinnjakka, som jeg hadde sett på Kaph Ahl, på Nordstan-senteret, i Gøteborg, på den kamerat-turen, som jeg stod bak ideen for, sommeren 1991.

    Og da følte jeg meg litt harry da, må jeg vel si.

    Siden jeg gikk rundt i skinnjakke og ikke i dressjakke.

    Så hvor skulle jeg gå på byen da, tenkte jeg.

    Men det var jo sånn, at det første året, som jeg bodde, i Oslo.

    Så hadde Magne Winnem og jeg, vi hadde trålet Oslo ganske mye, for å finne de mest artige utestedene, osv.

    Og jeg huska det, at Winnem sa det, at Valentinos, det var et harry sted, da.

    (Noe sånt).

    Så når jeg ikke hadde den party-dressen, så tenkte jeg at jeg kunne gå på Valentinos da.

    Siden jeg så ganske harry ut.

    Så jeg gikk dit da, på slutten av den tida jeg var i militæret vel.

    En eller to ganger, når jeg hadde helgeperm, da.

    Og en gang, (det må vel ha vært våren 1992, eller noe, tror jeg).

    Så traff jeg en ung, og pen, (og vel lyshåret), skjønnhet, på Valentinos der, da.

    Hu var nok ikke mer enn atten, tror jeg.

    Og jeg følte meg ikke helt hjemme der, da.

    Siden jeg ikke var vant til å gå på så harry steder, da.

    Men jeg fikk prata litt med henne da.

    Og hu sa det, at hu trente fem ganger i uka, (mener jeg å huske).

    ‘Har du hørt om endorfiner, eller?’, sa jeg da.

    For jeg syntes det virka litt overdrevet, å trene fem ganger i uka, da.

    ‘Ja’, svarte hu da.

    Også kødda hu tilbake seinere, og satt et askebeger oppå hue mitt, osv.

    Siden jeg stod med henda i lomma, sa hu.

    Hva ville du ha gjort nå, osv., sa hu.

    Men det er kanskje ikke det du venter deg, av pene damer, at de skal begynne å plassere askebegre på huet ditt, osv.

    Og vi dansa også til en Guns and Roses-sang, mener jeg å huske.

    ‘Knockin’ on Heaven’s Door’, muligens.

    Noe sånt.

    (Ihvertfall vel en sang fra ‘Use Your Illusion’-albumene, som var så populære, i tiden før jeg dro i militæret.

    Jeg husker f.eks. at jeg har hørt en Guns and Roses-sang ved navn ‘the Garden’, rimelig mange ganger, da jeg var på besøk hos min adoptiv-tremenning, Øystein Andersen, i Lørenskog, i tiden før jeg dro i militæret).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg havnet også nesten i bråk, med en ‘liten sprett’, en gang, mens jeg var på Valentinos der, (husker jeg).

    Og det lurer jeg på om kan ha vært min tidligere kollega Thomas, (eller hva han het igjen), fra OBS Triaden.

    (En litt spebygget kar, som var sammen med ei dame, (som også jobba på OBS Triaden), som var en del kraftigere enn han selv, mener jeg å huske).

    Han Thomas mente at jeg hadde sett på han, da.

    Men jeg så bare litt på ei dame, som stod litt bak og til sida for han, da.

    (Mens jeg var ganske full, da).

    Så du kunne nesten ikke gjøre noe, på byen, i Oslo, før du havna i bråk, liksom.

    Så det var jo ikke så lett å bli kjent med damer heller liksom, når det var sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg begynte jo å lese gratisavisen Natt og Dag, etterhvert, mens jeg bodde, på Ungbo.

    Og der stod det jo om de kuleste utestedene, osv.

    Og jeg ble vel litt lei av Stedet, etter at jeg fant ut det, at Bengt Rune vanka der.

    Så jeg begynte å gå noen ganger på det kuleste utestedet, i Oslo.

    (Ifølge Natt og Dag, da).

    Og det var Head On, i Rosenkrantzgata vel.

    Og der var det vel ikke alltid at jeg kom inn.

    (For de skulle liksom være så kule, da).

    Men jeg overhørte det en gang, at han ene dørvakt der het Kristian.

    Så jeg pleide bare å spørre om, ‘jobber Kristian i dag eller?’, hvis de ikke ville slippe meg inn der, siden jeg ikke var kul nok, da.

    Og da pleide de å si noe sånt som at ‘åja, han kjenner Kristian, ja’.

    Og så slippe meg inn likevel, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På en av de kanskje 10-15 gangene, som jeg var, på Head On der.

    Så traff jeg ei dame, (med ganske kort, lyst hår vel), som jeg mener å huske, at jeg tenkte på, som ‘Hestetrynet’.

    (For hu hadde et litt stort ansikt kanskje, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg stod ved baren, ved dansegulvet, på Head On der.

    Og da begynte vel to damer der, (Hestetrynet og venninna), tilfeldigvis å prate med meg, da.

    Og jeg husker det, at Hestetrynet, tok av seg blusen sin.

    Sånn at hu stod der i bare en sports-bh, (eller hva det heter).

    (Eller i en farget topp, heter det kanskje.

    Noe sånt.

    Det var ihvertfall sånn at man så huden mellom puppene og buksa, da).

    Også spurte hu Hestetrynet meg, om hva jeg syntes om det, da.

    Og jeg måtte innrømme at jeg syntes at det var ‘bra’, da.

    Noe sånt.

    (Hva skulle jeg ellers si, liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at vi hadde stått og prata der, i en time eller to, vel.

    Så sa Hestetrynet det til meg, at jeg kunne få lov til å følge henne, til trikken.

    (For Hestetrynet bodde i Oslo Vest et sted, da).

    Og jeg var kanskje mer vant til damer som Laila Johansen og Raghnild fra Stovner, som dro meg med hjem, på nachspiel/’one night stand’, fra byen.

    Så jeg skjønte kanskje ikke helt poenget med den her følginga, da.

    Men jeg fulgte nå ihvertfall Hestetrynet til trikkeholdeplassen ved Nasjonalteateret der da, (var det vel).

    Og Hestetrynet fortalte meg det, på veien dit, at hu gikk gjennom en slags personlig krise, (på den her tiden).

    For bestevenninna hennes og kjæresten hennes, (som hu begge bodde sammen med, var det vel), de hadde plutselig blitt et par, bak ryggen hennes, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om Hestetrynet het Line, egentlig.

    For jeg hadde lånt en bok, som het ‘Line’, (av Axel Jensen), på ‘hoved-Deichmanske’, like før det her, vel.

    Og da sa Hestetrynet noe sånt, som at det er mange norske jenter som er oppkalt etter den boka.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Eller, det kan også ha vært sånn, at jeg sa det, at jeg kjente flere andre lyshårede jente, som het Line.

    (Blant annet Line Nilsen fra Svelvik Ungdomsskole og Sande Videregående.

    Og Line, (dama til Pål), fra Rimi Nylænde).

    Også sa Hestetrynet det, at ja, det er så mange jente som ble kalt Line, på 70-tallet, siden foreldrene hadde lest en bok, som het ‘Line’, av Axel Jensen.

    Noe sånt.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at en annen gang, som jeg hadde vært på Head On der.

    Så gikk jeg derfra ganske tidlig, (var det vel).

    For det var kanskje lite folk der, da.

    Og da jeg gikk ut døra, og ut det smuget, som ender ut i Rosenkrantzgate der.

    (Like ved diskoteket Snorre, (som tidligere het Comeback, og før det igjen vel het Kreml, (eller noe), før jeg flytta til Oslo).

    Så så jeg plutselig det, at Hestetrynet og en kar, på samme alder, stod og prata sammen, utafor Head On der.

    Det var liksom som at det var noe hemmelig.

    De virka våkne og de pratet raskt vel, og stod nærme hverandre, da.

    Nesten som at de var forelska.

    Men jeg tvilte på at Hestetrynet var forelska, siden hu nettopp hadde blitt forrådt, av bestevenninna og kjæresten sin, (som ble et par bak hennes rygg da), som nevnt ovenfor.

    Så hva dette kan ha vært, det veit jeg ikke.

    Kanskje han karen ville at Hestetrynet skulle gå inn på Head On og tulle med meg?

    Og fortalte Hestetrynet hva hu skulle si og gjøre?

    Det virka som at dem dreiv med noe gjeng-greier, (eller noe lignende av militære greier nesten), ihvertfall.

    Uten at jeg tørr å si det her for sikkert, da.

    Men da jeg så det her, at Hestetrynet var med i en gjeng, (på tross av at hu var godt opp i 20-åra, vel).

    Så gadd jeg ikke å si hei til henne, engang.

    Jeg bare stakk fra Head On der, da.

    Og etter det, så drøyde jeg det vel litt, før jeg dro tilbake til Head On igjen, tror jeg.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg får ta med om det, at det første året, som jeg bodde i Oslo.

    Da Magne Winnem og jeg, var nesten stamgjester, på Marylin, (hvor vi fikk komme inn gratis, til og med, (av en eller annen grunn), av dørvaktene).

    Så trålte vi jo rundt i Oslo, og sjekket ut alle utestedene, (for å si det sånn).

    Og på samme måte som at So What hadde vært Marylin, før det ble kule So What.

    Så hadde det også vært et annet utested, der Head On var, rundt studieåret 1989/90, husker jeg.

    Hvor Magne Winnem og jeg, var innom, et par ganger, da.

    For mens vi var innom nabostedet, Comeback, en gang.

    Så ble vi vel litt nysgjerrige, på hvordan utested det var, som lå inn det smuget der, da.

    Og dette var vel før Head On oppstod, mener jeg.

    Så det var kanskje derfor at jeg ble litt irritert, noen ganger, hvis jeg ikke slapp inn på nettopp Head On, da.

    Siden jeg jo hadde pleid å vanke på de utestedene som lå der, før både So What, Snorre og Head On oppstod, da.

    (Uten at jeg husker i farta, hva det stedet som lå der Head On dukket opp, het, på slutten av 80-tallet, da).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mens jeg bodde på Ungbo, så hendte det at jeg pleide å se på et filmprogram, på TV.

    Og ei litt svær lesbe, hadde visst overtatt, for Pål Bang Hansen.

    (Noe sånt).

    Og hu lesba, hu var veldig engasjert, når det gjaldt film, da.

    Så det hendte at jeg fikk lyst til å se en film, etter å ha sett at hu gjorde reklame for den, på TV, da.

    Og Øystein Andersen, han hadde jo bare kutta meg ut, som kamerat, høsten 1993, (var det vel).

    Så etter det, så fikk jeg jo ikke lenger den strømmen av filmer, til låns, fra han, (som jeg hadde fått, på slutten av 80-tallet).

    Så da ble det til at jeg måtte leie filmer selv, på Torgbua da, husker jeg.

    Og det var ikke sånn, at jeg leide film hver kveld, på Torgbua, liksom.

    (Sånn som jeg hadde inntrykk av at Elin og Magne Winnem gjorde, da de bodde, på Nordstrand der).

    Det var bare hvis det var en spesiell film, som jeg ønsket å se, husker jeg.

    (Eller hvis jeg kjeda meg, en søndag kanskje, da).

    For Glenn Hesler og jeg, vi dro aldri på kino.

    Og Pia og jeg, vi dro aldri på kino.

    Og Axel og jeg, vi dro vel heller aldri på kino, på den her tida, for Axel var liksom i 14-15 års alderen, da.

    Så det var kanskje ikke noen filmer, som vi begge ønsket å se, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Ihvertfall så var jeg ikke så ofte på kino, på den her tiden, da.

    Men jeg leide en videofilm, en gang i blant, på den lokale kiosken, ved Skansen Terrasse der, (nemlig Torgbua), da.

    Og noen av de filmene, som jeg husker at jeg leide der.

    Det var Nattsvermeren, (eller Silence of the Lambs, heter den vel, på engelsk), med Jodie Foster.

    Det var Mask, med Jim Carrey, (som jeg husker at jeg så sammen med Tobias og Maylinn vel, etter at Pia hadde flytta ut, tror jeg at det må ha vært).

    Det var Groundhog Day, som jeg husker at jeg syntes at var ok, ihvertfall.

    Det var Fisherking, som jeg hadde gleda meg litt til å se vel, etter å ha sett om den, på Filmmagasinet, vel.

    Det samme med True Romance, vel.

    (Som jeg først prøvde å få med Sophie, fra Rimi Karlsrud, til å bli med å se, på kino.

    Men det ville hu ikke).

    Det var Pulp Fiction, som var en veldig hypet film, på den her tida, og som jeg kanskje hadde lest om i Natt og Dag da, (eller noe), og gledet meg til å se, da.

    Og det var en Al Pacino-film, som het Carlito’s Way, husker jeg.

    Som jeg til slutt leide, etter å ha kikka en god stund, etter en film å leie, nede på Torgbua der, da.

    Men den Carlito’s Way, den var jo nesten som en kultfilm, husker jeg, at jeg syntes.

    Den var bra laget, på slutten der, osv., da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og det var sikkert flere andre filmer, som jeg leide der og, men det her var de jeg kom på, i farta, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Hvis jeg lot badeshortsen tørke på kroppen, som barn, så sa Christell at jeg kom til å få blærekatar. Christell ignorerte at gutter har lengre ledning

    blærekatar christell

    http://svelviksposten.no/nyheter/aller-best-pa-skjera-og-stikker-n-1.7479633

  • Min Bok 4 – Kapittel 64: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo III

    En gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Så spurte Glenn Hesler meg, om han skulle kjøpe med noe for meg, en gang, som han skulle til Sverige.

    Og da jeg var med fotball-laget, (Berger IL), til Gøteborg, mens jeg gikk på ungdomsskolen.

    Så kjøpte jo jeg, (og også mange av de andre på laget), oss pizza-snacks, mens vi venta på ferja til Moss, husker jeg.

    (På vei til Sverige, da.

    Ved ferjeterminalen i Horten).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den gangen, som Øystein Andersen, Glenn Hesler, Magne Winnem, Kjetil Holshagen og meg, var på campingtur, til Gøteborg, sommeren 1991.

    (Må det vel ha vært).

    Så så jeg noen sånne ‘bread-sticks’ da, i en matbutikk, i Sverige.

    Og grunnen til at jeg syntes, at de så artige ut.

    Det var jo fordi at de hadde pizza-smak, da.

    For jeg likte alt som hadde med pizza å gjøre da.

    (Eller hva man skal si).

    Sånn som pizza-smørbrød, (som var pizzafyll, som man skulle ha på brødskiver, som fantes på 80-tallet), pizza-snacks og selvfølgelig også vanlig pizza, i mange forskjellige varianter, med enten tjukk eller tynn bunn, da.

    Så da jeg fant Grissini breadsticks med pizzasmak, (som jeg ikke hadde sett før, i Norge), i en butikk i Sverige, på en ferie der.

    Så måtte jeg selvfølgelig kjøpe de, da.

    Jeg som var så glad i pizza, og omtrent ikke spiste noe annet enn Pizza Grandiosa, til middag, fra cirka midten av 80-tallet til et stykke ut på 90-tallet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde vel slutte å røyke, da Glenn Hesler spurte meg om det her.

    (Om det var noe han skulle kjøpe med til meg, i Sverige).

    Så jeg prøvde å tenke da, for å finne ut om det var noe, som jeg ønsket, i Sverige.

    Mens jeg gikk på ungdomsskolen, så var jo kinaputter det helt store.

    Men det var ikke akkurat noe jeg syntes var artig, som noen og tjueåring.

    Og røyking hadde jeg jo slutta med.

    Og jeg hadde masse øl stående i et lite kjøleskap, (som ingen andre brukte), på Ungbo der, da.

    (Øl som jeg hadde kjøpt en sixpack av, nå og da.

    (Med Ringnes 0.33 liters flasker.

    En six-pack som bare kosta drøye 50 kroner vel, på Rimi, på den her tida.

    Så de six-packene, de var de suverent billigste six-packene, på Rimi, (og kanskje i hele Norge, ihvertfall mer eller mindre), på den her tida, da).

    For å spare penger hvis jeg skulle ut på byen, (må det vel ha vært).

    (Siden en sånn six-pack kosta omtrent det samme, som en halvliter, på byen, da).

    Sånn at jeg kunne liksom drikke meg pussa hjemme, for en billig penge, før jeg dro ut på byen, da

    (Og da trengte jeg ikke å kjøpe så mye dyre halvlitere, på byen, for å bli litt sånn pussa, sånn at jeg ble litt mer sosial, og turte å drite meg ut litt, og prøve å sjekke opp damer, og sånn, da).

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg spurte Glenn Hesler, (etter å ha nesten vrengt hjernen min, for å prøve å finne ut, om det var en eneste ting, som jeg kunne komme på, som jeg ønska, fra Sverige, da).

    Og det var egentlig ikke noe spesielt jeg ønska der.

    Det eneste jeg klarte å komme på, det var de Grissini bread-sticks-ene, med pizzasmak, da.

    Så jeg sa det, at han kunne jo kjøpe med det, hvis han fant det.

    For det var egentlig ikke noe i Sverige, som frista så mye.

    Selv pleide jeg vel oftere å dra litt oftere til Danmark, enn til Sverige, for å si det sånn.

    Og jeg hadde jo vært mest i England, av utenlandske land.

    Så kanskje hvis han hadde spurt meg om det var noe i England, som han skulle kjøpe med for meg.

    Da ville jeg nok bedt han om å kjøpe med Cherry Coca Cola, Dr. Pepper, Aero-sjokolade og Hula Hoops BBQ Beef, osv.

    Men det var bare til Sverige, som han skulle, da.

    Og etter at jeg hadde slutta å røyke og drikke cola.

    Så hadde jeg liksom ikke så mange laster, eller svake sider, (eller hva man skal kalle det), igjen, da.

    Og jeg var ikke preget av ‘ladism’ heller, (som vel var noe som ble moderne seinere, på 90-tallet).

    (Nemlig at man har en gutteaktig livsstil, da).

    Så det var ikke sånn at jeg syntes at det var artig, å smelle kinaputter, som noen og tjueåring.

    (For å forklare om det).

    Og hvis jeg skulle kjøpe noe pornoblader, så ville jeg vel kjøpe det selv, (for å si det sånn).

    Og da kunne jeg jo bare gå til Narvesen, for eksempel.

    Istedet for å drite meg ut, ved å be Glenn Hesler, om å kjøpe med pornoblader for meg, da.

    Så det eneste jeg kom på, (i farta), det var om han kunne kjøpe med noen sånne pizza-Grissini, for meg, da.

    (Hvis han klarte å finne det).

    Siden han absolutt ville kjøpe med noe for meg, da.

    (Virka det som, ihvertfall).

    For jeg klarte ikke å komme på noe annet da, (må jeg si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da Glenn Hesler kom tilbake igjen, fra Sverige.

    Så leverte han meg en pakke, med hvitløk(!)-Grissini, da.

    Så da kunne han jo like gjerne ha spytta meg i trynet omtrent, (vil jeg si).

    (Og han forklarte heller ikke hvorfor han hadde tatt med feil slag, da).

    For det som jeg syntes at var såvidt litt artig, med de pizza-Grissini-ene, det var jo det, at de var med pizza-smak, da.

    Men jeg syntes ikke egentlig at pizza-Grissini, var _så_ utrolig artig, da.

    Men Glenn Hesler ville liksom absolutt kjøpe med noe for meg der da, (virka det som, ihvertfall).

    Så det var det eneste jeg kom på, da.

    Men hvitløk-Grissini.

    Det ville jeg vel aldri ha kjøpt selv, hvis jeg hadde sett det i en butikk, i Norge, for eksempel.

    Så dette ble bare som noe dumt, (og kanskje litt skuffende), for meg da, (vil jeg si).

    Så da lurte jeg på hva Glenn Hesler dreiv på med, (husker jeg).

    Siden han klarte å komme tilbake, fra Sverige, med hvitløk-Grissini, når jeg hadde bestilt pizza-Grissini, da.

    Men men, det veit han kanskje sjæl.

    (Det får man vel håpe på).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Så begynte Glenn Hesler plutselig en kveld, (var det vel), å si sånn ‘capish’, en god del ganger, i løpet av noe få setninger, da, (et uttrykk jeg aldri hadde hørt han bruke før, enda han, Øystein Andersen og jeg, nesten hadde vært som en gjeng, i et år eller to, noen få år, før det her, da).

    (Capish, (eller hvordan det skrives), det er jo italiensk for ‘forstår du’, (eller noe), vel).

    Så det var akkurat som om Glenn Hesler prøvde å hinte til meg, om at han var med i mafiaen, (eller noe), husker jeg.

    Men jeg tenkte vel det, at det kan jo ikke være mulig.

    For det finnes jo ikke noe mafia i Norge.

    Det er jo bare i USA og Italia, at de har mafia.

    Så jeg slo det bare fra meg, og tenkte ikke noe mer på det her, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler, han fikk også nesten et slags ‘anfall’, en gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo, (husker jeg).¨

    (En gang han satt i stua der, vel).

    Da sa han plutselig noe sånt som, at ‘var det ikke Øystein, som var kameraten din?’.

    Med en slags bebreidende, (eller muligens trist), tone, da.

    Men det var jo først Tom Ivar Myrberg, som var kameraten min.

    (Eller ihvertfall klassekameraten).

    Og så introduserte jo han meg for sin kamerat, (og nabo), nemlig Kjetil Holshagen, og Tom Ivar Myrberg flytta jo så like etterpå til Drammen, (sammen med søsknene sine), på ‘lasset’ til foreldrene sine, da.

    Og Så introduserte Kjetil Holshagen meg for Øystein Andersen.

    For Kjetil Holshagen dro jo med Øystein Andersen hjem til meg, i Leirfaret 4B, en gang.

    Og faren min fortalte meg også, på rundt den samme tida, at Øystein Andersen var adoptivsønnen, til kusina hans, Reidun.

    Så Øystein Andersen var tremenningen min, (eller adoptiv-tremenningen, da).

    Så jeg kunne jo liksom ikke nekte Øystein Andersen, å henge oppe hos meg, hvis han var med Kjetil Holshagen, (som jo var min bestekamerat, på den her tida, må man vel si, ihvertfall mer eller mindre).

    Og resten kjente jo Glenn Hesler til.

    Glenn Hesler og jeg, vi ble jo kjent med hverandre, gjennom Øystein Andersen.

    Og det var jo Glenn Hesler, som plutselig hadde spurte meg, om ikke jeg kunne hjelpe han, med å få et rom, i Ungbo-leiligheten, hvor jeg bodde, som den lengstboende beboeren i, (noen måneder etter at jeg var ferdig med militæret, da).

    (Og dette var noe som kom overraskende på meg da, husker jeg.

    (At Glenn Hesler ville bo på Ungbo).

    Så det var ikke sånn at dette var noe som jeg hadde foreslått, (for eksempel).

    Eller at dette var noe som vi hadde diskutert angående tidligere.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og Glenn Hesler, han må da jo ha visst om det, at Øystein Andersen, plutselig hadde dukka opp, på Ungbo der, og bare sagt, (liksom rett ut av lufta), til meg, at han ikke ville være kamerat med meg lengre.

    (Sommeren/høsten 1993, (må det vel ha vært).

    Like etter at jeg var ferdig, med militæret).

    Og uten at Øystein Andersen vel ga noen grunn, til det her, da.

    Så det var jo rimelig rart da, (må man vel si).

    Men jeg måtte jo være sterk, på den her tida.

    For jeg var jo delvis arbeidsledig, og søstera mi Pia, hu var jo hjemløs, så hu hadde flytta inn, på rommet mitt, på Ungbo, og sov på en madrass, på gulvet der, da.

    Så Glenn Hesler visste vel det, at Øystein Andersen og jeg, ikke var kamerater lengre, (på den tida, som Glenn Hesler bodde, på Ungbo).

    Og Glenn Hesler, han må vel ha huska det, at det var han, (og ikke jeg), som hadde ønska det, at han skulle bo på Ungbo der, (hvor blant annet Pia og jeg selv bodde, fra før Glenn Hesler flytta inn der, da).

    (Så det var jo sånn at jeg gjorde Glenn Hesler en tjeneste, da.

    Siden jeg skaffa han rom på Ungbo, ved å prate for han, med Ungbo-dama, en gang som hu var innom, på Ungbo der, da).

    Så hvorfor Glenn Hesler spurte meg om det her.

    På en sånn ‘klagete’ måte, (må man vel kalle det).

    Om det ikke var Øystein Andersen jeg egentlig var kamerat med.

    (Og ikke han selv, (mente han vel kanskje)).

    Nei, det veit jeg ikke.

    Da var det kanskje sånn, at jeg kunne ha begynt å tulla, og sagt det, at Glenn Hesler hadde begynt å bli senil, (eller noe sånt).

    Men jeg vitsa vel ikke bort det her, da Glenn Hesler kom med den her klaginga si, (må man vel kalle det).

    Nei, for det virka vel som at noe var galt kanskje, på den måten som Glenn Hesler sa den her setningen, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg svarte vel ikke noe, på det her, men jeg ble vel kanskje litt satt ut, da.

    Siden jeg nok syntes at dette var en rimelig rar ting å si, da.

    Jeg tenkte vel kanskje det, at det nok måtte ligge noe bak den her ‘sytinga’, da.

    Men hva som lå bak, det forklarte ikke Glenn Hesler noe om, da.

    Og jeg ble vel litt ‘frika ut’, av det her da, (må man vel si).

    For Glenn Hesler, han spurte jo om noe som han måtte vite om selv, da.

    Så jeg visste vel ikke helt hva jeg skulle svare da, (tror jeg).

    Så jeg sa nok ikke noe, da.

    Men jeg var vel kanskje på vei inn på rommet mitt, eller noe sånt, da.

    Så jeg så vel kanskje bare litt rart på Glenn Hesler da, (i farta), eller noe.

    Og jeg lurte vel kanskje på hva søren det her skulle bety, da.

    Og jeg håpet vel kanskje på at Glenn Hesler kom til å bli ‘normal’ igjen da, (hvis jeg bare lot som ingenting), kanskje.

    (Noe sånt).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.