johncons

Stikkord: 80-tallet

  • Flashback til 80-tallet. (In Norwegian).

    Flashback til 80-tallet. (In Norwegian).

    Nå tenkte jeg tilbake til 80-tallet på Bergeråsen her.

    Og jeg tenkte på bestemora mi Ingeborg osv., som bebreider meg, at søstra mi, i Oslo, begynte å vanke sammen med litt dårlig selskap, og fikk en unge med en somalier som ikke var noe ansvarlig far osv.

    Mens hun bodde på Ungbo, hvor jeg også bodde, og hvor jeg fikk ordna henne et rom da.

    Etter at hun de første månedene fikk bo på rommet mitt.

    Bestemor Ingeborg, tror kanskje at Pia ble villstyrlig da, mens hun bodde hos meg i Oslo.

    Men nå tenkte jeg tilbake til 80-tallet, mens Pia bodde hos fattern og dama hans Haldis, i Havnehagen.

    Jeg bodde jo i Leirfaret aleine.

    Og der ville ikke Pia bo, etter at hun flytta til Berger fra Larvik, for muttern klarte ikke å ta seg av henne lenger.

    Pia rømte hjemmenfra.

    Til en dame, som ringte politi eller barneværnet eller noe.

    På Tagtvedt i Larvik.

    Så ble hun boende hos fattern i Havnehagen da, frem til 1989, da hun bodde noen måneder hos meg i Leirfaret, før fattern solgte huset, sommeren 1989.

    Men fra 83, var det vel, så bodde hun hos fattern og dem i Havnehagen.

    Og en gang, da hun var sånn 16 år, tenker jeg.

    Da hadde hun og ei jente som ble kallt Tina Turbo.

    Hvis det ikke var Eva Olsen.

    Da hadde de sitti på med en gutt fra Svelvik, som ikke hadde lappen.

    Og dem hadde kjørt ut av veien, ved Grunnane, mellom Svelvik og Berger.

    Og knekt en lyktestolpe, sånn at strømmen gikk i Svelvik, var det vel.

    Noe sånt.

    Og jeg var mer sånn, at jeg satt hjemme og drev med data, eller spillte fotball med Berger IL, eller var ute med båten og sånn.

    Jeg var vel ikke sånn ungdomskriminell, eller noe.

    Jeg var litt kleptoman en periode da.

    Da jeg var sånn 15-16 år osv.

    Men jeg la det av meg, da jeg flytta til Oslo, som 19-åring.

    Og da jeg gikk på skole i Drammen som 18-åring.

    Men jeg var ikke sånn at jeg røyka og sånn.

    Og jeg synes ikke det var så artig å drikke heller.

    Men jeg syntes musikk, og parabol-tv, og nye rambo og rocky og mad-max-filmer og sånn var kult.

    Og å dra ut med båten på fjorden, og å dra på ferie til England, på språkreise om sommeren, og andre ferier, og engelsk fotball osv.

    Det syntes jeg var kult.

    Og jeg festa litt i England da.

    Så det var ikke sånn, at jeg bare satt hjemme, f.eks. da jeg var på språkreise i Brighton, da var jeg alltid ute om kveldene.

    Men på Bergeråsen, så var det ikke så mye å gjøre, så da satt jeg mye hjemme og dreiv med data og så på sport på TV og sånn.

    Tremenningen min i Lørenskog, Øystein, han skaffa de nyeste dataspillene, og de nyeste action-filmene osv., så da ble jeg litt populær faktisk, de siste årene jeg bodde på Bergeråsen.

    For da var det noen som skulle låne filmer osv.

    Så sånn var det.

    Men søstra mi, bodde jo nede hos fattern og Haldis.

    Så hva som foregikk i det huset der, det vet jeg ikke.

    Jeg bodde jo i Leirfaret.

    Og bestemor Ågot, var vel den i familien, som jeg kom best overens med.

    Og hun var snill og gudfryktig osv.

    Ihvertfall kristen.

    Og hun var veldig opptatt av hva som gikk ann å gjøre osv.

    Og at man måtte ikke gjøre sånn og sånn.

    Men hun begynte å bli litt senil, og hadde vel ikke gått så mange år på skole.

    Så det var like mye hun som hørte på meg noen ganger, som omvendt, nesten.

    Det var ikke sånn at jeg hørte på alt hun sa, uten å vurdere det liksom.

    Men etterhvert, så klarte jeg meg mest selv.

    Og lagde mat selv og sånn, på Bergeråsen.

    Selv om det gikk mye i Pizza Grandiosa osv., det må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    En av de som pleide å låne filmer av meg, som jeg kopierte av Øystein.

    Fatter fikk tak i et videokamera, på en eller annen måte, og jeg hadde video, først en som fattern kjøpte, og så en jeg kjøpte selv, da jeg begynte å jobbe på CC, i Drammen, i 88.

    En som oftest pleide å låne filmer, det var Ole Tony Bergum. Eller om det skrives Ole Tonny.

    Noe sånt.

    Og det året jeg jobba og gikk på skole i Drammen.

    Det var 88/89.

    Da var jeg innom vannsengbutikken, til fattern og Haldis, på Strømsø i Drammen, etter skolen.

    Og da var Christell der, dattra til Haldis.

    Hu må ha gått på Sande VGS. det året der, vil jeg tippe.

    Det var første året hun gikk på videregående, siden hun gikk to år under meg.

    Hun gikk på almenn, selv om hun vel ikke gikk for å være så smart.

    Men hun skrev en særoppgave, om Australia, året før, tror jeg det var.

    Og da måtte jeg skrive den inn på skrivemaskin.

    For det hadde ikke hun.

    Men jeg gikk på handel og kontor, så jeg hadde en nerdete casio skrivemaskin.

    Men det var vel kult å ha sånn skrivemaskin da, syntes jeg, med minne osv., fordi det var i 1986, eller noe, som jeg kjøpte den, da jeg fikk stipend.

    Noe sånt.

    Så da måtte jeg skrive inn særoppgave om Australia da, på Casio skrivemaskin.

    Og da fikk Christell M, eller noe, tror jeg.

    Så det innholdet var ikke dårlig, på den oppgaven.

    Så hun er nok ikke så dum egentlig, som hun kanskje virker noen ganger.

    Noe sånt.

    Hva vet jeg.

    Men men.

    Men da fortalte Christell meg, at skolebussen, som hun satt på.

    De hadde kjørt forbi en bil, på vei fra Sande til Berger, like ved Nesøya der, eller hva det heter igjen.

    Der hvor Herodes Falsk har sommersted, mener jeg å ha lest i avisa.

    Det er en øy, hvor de har en vei som er bygget opp, i fjorden, et par hundre meter vel ut til den øya.

    Bjerkøya, heter det vel.

    Det er en kiosk også der, ved hovedveien, der hvor den veien går ut til Bjerkøya.

    Hvis ikke kiosken er konkurs nå da.

    Sånne kiosker som det, har det vel blitt færre og færre av, opp gjennom årene, så det er mulig den kiosken er stengt nå.

    Hvem vet.

    Det er en slags bro, under den veien.

    så hvis man har en lav båt, så kan man kjøre under den veien.

    Det prøvde jeg en gang, med båten til Øystein og dem, da vi kjørte til Sande, for jeg måtte kjøre båten, for Øystein, tremenningen min, var ikke så vant til å kjøre båt, mens jeg hadde kjørt båten til Haldis, før den ble vraka, i en høststorm, på 80-tallet.

    Men men.

    Så det går ann å kjøre under den veien.

    Det fant vi ut, da vi skulle besøke Kjetil Holshagen, som vi pleide å vanke med på Bergeråsen.

    Men han flytta til Sande, Dunihagan, eller noe, i 87, eller noe.

    Så da kjørte vi båten til Sande da.

    Og det var ganske langt egentlig med båt.

    Lengre enn man tenker seg.

    For det er ikke så langt med bil.

    Men med båt, så går det treigt.

    For båten går jo ikke like raskt som bilene.

    Så det er faktisk kortere vei til Holmestrand, mener jeg å huske, med båt, fra Berger, enn det var til Sande.

    Men med bil, så er det dobbelt så langt til Holmestrand.

    Det høres kanskje rart ut, men sånn er det bare.

    Men Ole Tony, han var dau, sa Christell.

    For dem hadde sett bilen, fra skolebussen.

    Så det var ikke så artig.

    Han gikk i klassen min fra 79 til 86, var det vel.

    Så selv om han ikke var bestekameraten min eller noe.

    Så var han vel en av de mer normale i klassen, må jeg vel si, når jeg tenker tilbake.

    Selv om jeg kanskje kødda litt med noen av filmene jeg spilte inn til han, med trackinga osv., som det var på video-spillere da.

    Og han ble vel litt kødda med, av Odd-Einar og sånn, i klassen.

    Så han var litt mobbeoffer kanskje, nesten på samme måte som meg.

    At folk dreiv og kødda og sendte meldinger osv.

    Noe sånt.

    Hvertfall Odd Einar kødda med han, hvis jeg husker riktig.

    Selv om jeg ikke husker om Ditlev og Odd Einar kødda med han.

    Men alle de tre kødda med meg, og Karl Fredrik noen ganger, og Erik Ree osv.

    Så jeg fikk min del med kødding jeg og.

    Men Ole Tonny, han hørte jeg sjelden noe kødding fra.

    Så han var vel faktisk en av de mer normale i klassen.

    Selv om jeg aldri var bestekamerat med han.

    Så var det ikke noe kult å høre Christell fortelle at han hadde daua da.

    Så sa jeg, at jeg ikke trodde det var sant.

    At Christell hadde misforstått.

    Men da sa hu, at folka som hadde gått i klassen min og sånn, var det vel, hadde sagt det på bussen, at Ole Tonny hadde daua i ulykken, da han kjørte av veien da.

    Så da skjønte jeg, at hun hadde skjønt det riktig.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det var i det hele tatt ganske mange som daua de årene jeg bodde på Bergeråsen, av ungdommer osv.

    En som het Stenberg vel, han løp utfor et stup en kveld var det vel, og daua.

    Ole Tonny, kjørte ut og daua.

    Eirik Furuheim, kjørte av veien, og da kunne storebroren til Karl Frederik, se inn i hjernen hans, fikk vi høre.

    Så trodde Carl, eller Karl, at da hadde han blitt hjerneskada, eller noe.

    Så vi skeptisk til han da, da han kom tilbake fra sjukehuset.

    Men han var egentlig grei da, tror jeg.

    Jeg lånte luftgevær av han, en gang.

    Jeg og Ulf Havmo.

    Da var på verkstedet til fattern, på Sand.

    Og da var det noen fra byen, enten Oslo eller Drammen, på ei hytte, som ringte noen, så kom det noe helikopter over hue på vårs.

    Så da glemte vi geværet ute.

    Ulf sa han satt det i hjørnet på verkstedet.

    Så fant ikke jeg det.

    Så var det på hjørnet, utafor verkstedet.

    Så da hadde luftgeværet rusta.

    Men Eirik Furuheim, eller Erik Furuheim, eller hva han het.

    Han ble ikke sur engang.

    Så han var egentlig ikke så ille, selv om han hadde vært i bilulykke, mener jeg å huske i hvertfall.

    Men men.

    Mer da.

    Ole Tonny daua ja.

    Han yngste sønnen til Ruth Furuheim, han døde, i hagan til Christian og Petter Grønli, i 79, eller 80, var det kanskje.

    Da de lagde snøhule, og den fallt over han, da Petter og Christian var inne og spiste middag.

    Så Tove, mora dems, ga ikke middag til han sønnen til Ruth Furuheim.

    Enda jeg, jeg fikk ofte mat hos dem.

    Så det var litt rart.

    For jeg ble kamerat med Petter og Christian, etter at han sønnen til Ruth døde da.

    For da flytta jeg dit fra Larvik.

    Men mora dems, Tove, hu døde også, i 81, eller 82, eller noe.

    Noe sånt.

    Og det var også en gutt som døde, som fallt i fjorden, fra fjellet ved Ulvika, eller om det var lengre bort mot Berger.

    Og kattene mine, som jeg hadde da jeg bodde i huset i Leirfaret aleine.

    De ble borte hele tida.

    Enda jeg sørga for at dem fikk mat osv.

    Så det var litt rart, hvorfor alle kattene døde.

    Men fattern sa at kattene klarte seg ute, når de var et par måneder gamle, mente han.

    For kattene nede hos Haldis gikk ute aleine.

    Men den katten så vi aldri igjen.

    Det var vel den andre katten jeg hadde det da.

    Like etter at den første katten, fra Larvik døde.

    Så var det en katt som het Tiger, også en av kattungene til Susi, katten til Christell.

    Den levde litt lengre enn den andre, men den døde den og.

    Så var det den fjerde katten.

    Den het Kitty, sa Christell.

    Den ble vel nesten to år kanskje, så døde den og.

    Den fikk jeg da den egentlig var for ung til å være borte fra moren sin.

    Så den måtte jeg roe ned, hele dagen og natta, den første tida jeg hadde den.

    Men den drakk melk av en skål da, eller skje, var det kanskje.

    Så det gikk greit.

    Men den var nok litt for ung, til å være borte fra moren sin.

    Men det var sommerferien.

    Og da gikk det ann å passe på katten da, siden det ikke var skole osv.

    Men etter at den også døde, med at noen hadde slått istykker kjeven, og tarmen hang ut osv.

    Fattern fant katten, og sa den hadde blitt overkjørt av moped.

    Det var rart at katta ikke dukka opp, da jeg ropte, syntes jeg.

    Men den var der, da fattern kom opp fra Haldis, i et eller annet ærend.

    Men etter at den katta også måtte bli avlivet, hos dyrlegen, da ville jeg ikke ha fler katter.

    Da ble det litt mange katter som døde.

    Det var slitsomt, for man ble jo knytta til de kattene.

    Fordi jeg bodde jo aleine i det huset, så når man da hadde katt, så ble jo det litt selskap da nesten.

    Selv om det ikke var som at et menneske bodde der.

    Så var det i hvertfall en katt som man ga mat til og ropte på, for å komme hjem om kvelden osv.

    Så det var jo bedre enn ikkenoe liksom.

    Men det var så slitsomt siden de døde hele tiden.

    Og ingen av de døde naturlig.

    Men de tre første, bare forsvant.

    Fettern min Tommy, fant den første, etter noen måneder, og sa den katta, Pusi, hadde blitt kjørt over av en bil, og at noen hadde hivd den ti meter ned en skråning.

    Ved bussholdeplassen ved gamlehjemmet.

    Men jeg så ikke noe skader på katta.

    Så jeg syntes det hørtes rart ut.

    Så hva som skjedde, det veit jeg ikke.

    Den andre katta, Pusi 2, den ble borte etter en uke, eller noe, for fattern sa den klarte seg ute, da vi skulle kjøre bort på Sand, eller til Oslo, eller noe.

    Så fikk jeg ikke ta med katta.

    Den tredje katta, Tiger, den ble vel bare borte, tror jeg.

    Etter noen måneder vel.

    Mens den fjerde katta, den levde et år, eller to, før fattern fant den på terrassen da, med kjeven knust, og med tarmen hengende ut.

    Eller det var vel jeg som så det.

    Fattern sa bare at katta var på verandaen da.

    Men han la ikke merke til, at katta var skada.

    Det var det jeg som så.

    Enda jeg så jo det med en gang, at kjeven var knust osv.

    Tenna stod vel vanlig, men kjeven hadde løsna fra tannraden da, så den kjeven hang under tenna.

    Men det gikk ann å fikse, det kunne katta overleve, sa dyrlegen.

    Men han dyrlegen i Sande, han var en litt eldre kar.

    Så han så ikke det med en gang, at tarmen også hang ut.

    Så jeg måtte vise han det.

    Og da skjønte jeg på at han, at da ble det vanskelig.

    Da måtte katta på dyre-sykehus, osv.

    Men det orka ikke jeg.

    Med fattern osv.

    Som egentlig ikke likte katter.

    Han ville jo at den to måneder gamle kattungen, Pusi 2, at den skulle gå aleine, rundt huset, mens ingen var hjemme.

    Altså den fikk ikke være inne.

    Så den ble borte.

    Og da å få til det, at fattern betalte mange tusen, for at katten skulle være på dyre-hospital.

    Og kanskje ikke overleve alikevel.

    Og at det skulle ta tid fra skole osv.

    Nei, det ble litt for mye styr osv.

    Da ville nok folka på Bergeråsen, trodd at vi var gærne, hvis vi brukte mange tusen, på en katt, på sykehus.

    Så da ble det til, at jeg sa at han skulle bare avlive katta.

    For det ble nok bare tull, med sånn dyrehospital osv.

    Jeg tenkte vel at det var noe galt.

    Siden katta kom, først når fattern dukka opp.

    Etter at jeg hadde ropt på katta, i timesvis mer eller mindre.

    Så da orka jeg å stresse med fattern, at nå må vi på dyrehospitalet, og se hvordan det går med katta osv.

    Jeg orka ikke sånn tull.

    Jeg var ikke så på bølgelengde, med fattern, på den tida der.

    Og har heller ikke vært det seinere.

    Så det var vel ikke sikkert at katta hadde blitt seg selv igjen heller.

    Og i ferier og sånt, så var det tungvint med katta.

    For bestemor Ågot, hu klarte ikke å ta seg av katta.

    For hu likte ikke katter, og den begynte å mjaue og sånn, og lurte på hvor jeg var da, hvis vi var på ferie på Gol osv.

    Som vi var, i 83, eller noe.

    Noe sånt.

    Og da ringte vi bestemor Ågot, på lørdagen, og da var hu fortvila, og katta mjaua i bakgrunnen.

    Så det var siste gangen hu ville ha katta.

    Så det var nok best å avlive katta da.

    Og da fattern spurte meg, om jeg ville ha ny katt, neste gang Susi fikk kattunger.

    Nei, da orka jeg ikke mer.

    Det var artig å ha katt, og jeg synes de var fine dyr.

    Men når de døde hele tida, så ble det så slitsomt, så jeg orka ikke å ha flere katter da.

    Når fire katter hadde dødd, fra 1981 til 1984, eller noe.

    Da var det liksom nok.

    Så sånn var det.

    PS 2.

    Her er meg og katta, sommeren 83, eller noe, da jeg og søstra mi, var på besøk hos bestemor Ingeborg, og bestefar Johannes (som er i bakgrunnen på bildet), i Nevlunghavn:

    Det var katten som Christell sa het Kitty.

    Det var vel den fjerde og siste katten jeg hadde.

    Dette her var vel sommeren 83, da jeg var sånn 12-13 år, og den katten døde vel året etter, hvis jeg husker riktig.

    Noe sånt.

    Det er fra et bilde, som bestemor Ingeborg sendte meg, da jeg bodde her i Liverpool, i Walton, for to-tre år siden.

    Men men.

    Dette var altså ferien etter, at vi var på Gol.

    Jeg tror det her kanskje var sommeren, som søstra mi flytta til Bergeråsen.

    For jeg tror ikke hun var med til Gol, som nok var påsken før det her.

    Så om jeg fikk katta sommeren et år før det her bildet.

    Det er mulig.

    Noe sånt.

    Og at katta døde høste, et drøyt etter det her.

    Noe sånt.

    Jeg måtte ta med katta til Nevlunghavn, siden bestemor Ågot ikke orka å passe katta, siden hun ikke likte katter.

    Enda hun var oppvokst på gård.

    Gården Mogan, i Numedal.

    Selv om hun ikke ligna på bildet som hun viste men.

    “Je’ vet itte je’, sa hu mor”.

    Det pleide Ågot å si noen ganger.

    Så hun var vel fra der dem prata sånn da.

    Noe sånt.

    Jeg veit ikke om dem snakka sånn i Numedal, på Rollag.

    Men dem gjorde vel det da, siden Ågot sa det.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så da vi var i Nevlunghavn, den sommeren, så passa jeg veldig bra på katta.

    For jeg hadde hatt problemer, med at de første kattene, ble borte.

    Jeg lot katta gå rundt i hagen der.

    Det gikk greit.

    Men, jeg hadde katta på rommet, om natta.

    Det var det gamle rommet til Martin.

    Og det gikk litt på nervene løs, å bo der.

    Fordi bestemor Ingeborg, hun var så streng og fant på så mye rare ting.

    Hun er jo oppvokst i København og i Tyrol osv., fra noen kjente danske familier, som heter Hedegaard og Nyholm og Gjedde osv.

    Så hun er vel litt prega av det da.

    Så hun skal sjefe hele tiden, i hvertfall da, og finne på ting og pirke på.

    Så jeg mistrivdes der.

    Så jeg var helt vanlig da jeg dro dit, husker jeg.

    Men etter noen dager, så ble jeg litt apatisk.

    Og klarte ikke å tømme kassa til katta osv., som stod på rommet der.

    Så det lukta kattepiss, på rommet der.

    Og jeg tror også katta ble litt stressa av å være der, med bestemor Ingeborg, som maste hele tida osv.

    Så etter noen dager, så bare gleda jeg meg til å dra hjem.

    Som om hvis man er i militæret omtrent.

    Omtrent det eneste vi gjorde, var å lese bøker der.

    Vi var der to somre etter og, tror jeg det var.

    Og da bestefar Johannes død.

    Han døde året etter i Spania, eller noe.

    Og katta døde vel også det året.

    Så to somre seinere, så var det bare jeg og søstra mi og bestemor Ingeborg der.

    Da gikk jeg litt på stranda med metalldetektoren osv., som jeg hadde kjøpt på postordre.

    Og da var ikke bestemor Ingeborg så slitsom.

    For da fant jeg noen nøkler, til en utebod, som bestefar Johannes hadde leita etter osv.

    Og da ble hun litt trist, for da tenkte hun på Johannes da.

    Så da var hun ikke så sjefete og slitsom.

    Og jeg var noen år eldre, så jeg takla vel sånn oppførsel bedre da.

    Så da ble jeg vel ikke sånn apatisk nesten, av å være der.

    Den sommeren som bilde er fra, da ble jeg sendt opp på loftet, for å hente fler bøker.

    Vi leste en bok om dagen omtrent, da vi var der.

    Bestemor har mange bøker, og muttern og tante Ellern og onkel Martin, de leste mye under oppveksten.

    Så skulle jeg opp å finne enda fler bøker på loftet da.

    Så snubla jeg over en eske med russiske fotoapparat, fra 60-tallet kanskje.

    Og det var ikke så vanlig, i Nato-landet Norge, på 80-tallet.

    Midt under den kalde krigen.

    Så hvordan de kameraene hadde endt opp der, det veit jeg ikke.

    Bestemor Ingeborg, sa på telefon, tidligere i år, at det var fra den forrige beboeren, som hadde bodd der før dem.

    En fyrvokter, som visstnok var gal, og stal blomster, og gravde de ned i hagen.

    Noe sånt.

    Så jeg og søstra mi, fikk hvert vårt russiske kamera, og tok med tilbake til Bergeråsen.

    Så, som jeg har skrevet om før.

    Da fotballlaget dro på tur til Gøteborg, et år etter det her, eller noe.

    Da hadde jeg med det russiske kamera, og tok bilder på Liseberg osv.

    Men kamera fallt ut av kameraveska, i en karusell, og ble knust da.

    For det var ikke riktig kamraveske egentlig, så man kunne ikke skru fast kamera.

    Det var 5-6 russiske fotoapparat, som lå i den esken på loftet der.

    Så det var vel litt rart kanskje.

    Men men.

    Men jeg og søstra mi, var med til Gøteborg, med fattern og Haldis, samme sommer, 83, tror jeg, som det bildet over ble tatt.

    Så jeg var 13 år den sommeren, og søstra mi elleve og et halvt, da vi ble sendt til Liseberg aleine, en fredagskveld, sommeren 83 da, med noen penger, fra et hotell i Gøteborg, med beskjed om å ta taxi til Liseberg.

    Men jeg huska navnet på hotellet og nummeret til rommet til Haldis og fattern på hotellet.

    Så vi kom vårs tilbake og.

    Etter kanskje fire-fem timer på Liseberg, da vi prøvde alle karusellene omtrent.

    Noe sånt.

    Så det var jo flaks.

    Så da vi var i Gøteborg, med fotballlaget, som nesten var det samme som å dra med klassen.

    Da visste jeg hvordan billettsystemet var.

    Så da forklarte jeg trenern, Skjeldsbekk, at vi burde kjøpe sånn hefte, sånn at alle fikk et hefte, til 20-30 kroner, som var stapp fullt av biletter, til karuseller.

    For da kunne man få prøvd nesten alle de kule karusellene, uten at det kosta så mye.

    Så da fikk jeg prøvd alt på Liseberg, omtrent, to år på rad da.

    Men det var litt kjedelig, å dra der to år på rad.

    Så jeg måtte nesten finne på noe artig, andre året.

    Så da tok jeg med det russiske kameraet, og begynte å prate litt russisk der noen ganger og.

    Eller lata som da.

    Så da så gamle koner rart på meg osv.

    Det her var jo under den kalde krigen, så det her var artig.

    Men jeg tok ikke med kamera, når jeg dro til Liseberg, med fattern og dem.

    Enda jeg tror det var uka etter at vi var hos Ingeborg.

    Men da måtte katta kanskje katta være hos Ågot igjen da.

    Men da gikk det kanskje bedre.

    Det er mulig.

    Noe sånt.

    Så det var ikke så praktisk å ha katta i ferier, men det var greit i skoleåret, når jeg var mye aleine hjemme.

    Men det var aldri på tale, å ha katta nede hos Haldis og dem.

    For dem stolte jeg ikke på.

    Jeg husker Petter og Christian Grønli.

    Dem hadde to hamstere, som Pia og Christell tok var på.

    Som het Whiskey og Vodka.

    Og da hadde visst en eller to av de stryki med, mens Haldis eller Pia og Christell passa på dem da.

    Det må ha vært i en ferie, som Pia var på besøk fra Larvik.

    Noe sånt.

    Så de dyra de strøk med.

    Men Susi levde lenge, katta til Christell.

    Men den katta var ikke helt god.

    Jeg tror det var fordi, at den hadde liggi bak kjøleskapet, i tre dager, eller noe, da den var ung.

    Før jeg flytta til Bergeråsen, var det vel.

    Og at Jan og Viggo hadde finni katta bak kjøleskapet da.

    Noe sånt.

    Men Christell gikk vel bra med Susi.

    Men hun er vel kanskje litt som Susi, at hun kanskje har blitt litt fucka opp hun og.

    Hva vet jeg.

    Hun er vel veldig overfladisk, må man vel si.

    Jeg tror ikke hun skjønte det, at Susi nok var litt fucka opp.

    Men man kan ikke skjønne alt.

    Jeg lurer på om Christell mangler litt evnen til å se under overflaten, på ting og situasjoner osv.

    At hun ikke er så moden og sofistikert.

    At hun er enkel sjel.

    Eller noe sånt.

    Men nå er det jo lenge siden jeg har hatt så mye med Christell å gjøre.

    Og det har omtrent alltid vært andre folk i nærheten da.

    Når jeg har prata med henne.

    Sånn som søstra mi, eller brødrene hennes, eller noen av vennene eller venninnene hennes.

    Så hvordan Christell egentlig er, det veit jeg ikke helt.

    Men om hun skal regnes som stesøstra mi, eller ei jente fra Bergeråsen, siden hun var dattra til dama til fattern, og de bodde i et annet hus på Bergeråsen.

    Det veit jeg ikke.

    Men jeg kjenner egentlig ikke Christell så bra.

    Siden hun bodde i et annet hus osv.

    Så jeg skal ikke si helt sikkert hvordan hun er egentlig.

    Men jeg tror hun er ganske overfladisk, og samtidig tøff til å være jente.

    Men helt nøykaktig hvordan hun er, det skal jeg ikke si sikkert.

    Jeg trodde ikke hun var så smart, men hun kom jo inn på almenn.

    Så det er vel sånn at jeg har et spørsmålstegn, på Christell nå.

    Så får vi se, om det er mulig å finne ut mer om hva som foregår.

    Men hun får bare ha det spørsmålstegnet, inntil videre.

    Det er jo ikke så mye, som jeg har med familien i Norge osv. å gjøre nå.

    Så om det er mulig å finne ut noe mer, om hva som skjuler seg bak det spørsmålstegnet.

    Det veit jeg ikke.

    Men den som lever får se.

    Vi får se.

    PS 3.

    Den andre katten jeg hadde, det var Pusi 2.

    Det var fordi at jeg var så trist, etter at Pusi, den første katten døde.

    Den katten fikk vi, i 76, tror jeg det var, i Mellomhagen.

    Så flytta jeg til fattern, i 79.

    Så flytta Pia og muttern og Arne Thormod og Axel, til Stenseth Terrasse, i Solbergelva, samme året, var det kanskje.

    En gang jeg var på besøk der, så så jeg, at katta var så stressa.

    For Axel, han lærte å gå der, mener jeg å huske.

    Og han ble født i 78.

    Så da flytta de nok til Drammen, like etter at jeg flytta til Berger.

    Eller om det var året etter.

    Noe sånt.

    Da lærte vel Axel å gå i Larvik da.

    Noe sånt.

    Men, katta var så skremt der, på Stenseth Terrasse.

    For det var så mye bråk, i det huset.

    Muttern var jo ofte mer eller mindre hysterisk, og Axel grein, og Pia var ikke akkurat en samlende person, for familien kanskje.

    Jeg vet ikke.

    Jeg og søstra mi var vel ganske nærme da.

    Hu introduserte meg, for vennene sine, på Stenseth Terrasse osv.

    Og det gjorde hun også, seinere, på Tagtvedt.

    Og dem flytta også tilbake til Jegersborggate, en stund seinere.

    Så tok jeg med katta tilbake, etter noen måneder.

    Så var katta på Stenseth Terrasse, en stund.

    Vi hadde en sånn avtale, at jeg skulle ha katta litt, og dem skulle ha katta litt.

    Muttern gikk med på det.

    Så hun var ikke alltid slem, som vi sa.

    Hun var kanskje litt forstyrra, eller i hvertfall hysterisk.

    Og fant alltid på et eller annet merkelig.

    Så hun var ikke en person som gjorde andre rolige da, for å si det sånn.

    Men det var kanskje ikke så kult for søstra mi og dem, at jeg tok med katta.

    Men jeg vet ikke om dem brydde seg.

    Dem gjorde vel det.

    Så tok jeg med katta tilbake.

    Så dro jeg dit noen måneder seinere.

    Og da var det min tur til å ha katta igjen.

    Men da hadde noen andre på Stenseth Terrasse, adopert katta.

    Så da måtte jeg stå der, i en halvtime og krangle med en familie jeg ikke kjente, for å få tilbake katta da.

    Jeg måtte rope og krangle, og forklare at katta var min, i en halvtime, eller noe da.

    Og tilslutt så gikk ei jente og henta katta.

    Jeg vet ikke hvorfor katta var der.

    Det er ikke lett å si.

    Om dem ikke trodde katta hadde det bra hos muttern og dem.

    Eller om muttern og dem ikke ville at jeg skulle ta med katta, og hadde katta hos dem.

    Det var ingen som sa det i såfall.

    Søstra mi sa bare at de hadde tatt katta.

    Men jeg fikk katta tilbake da.

    Og da fikk ikke katta lov å være på Stenseth Terrasse lengre.

    Siden de folka prøvde å rappe katta.

    Men muttern og dem, flytta tilbake, til Jegersborggate i Larvik da.

    Og da hadde jeg med katta tilbake en gang.

    Så katta levde vel i et år eller to, på Bergeråsen.

    Noe sånt.

    Men jeg ble så trist, når den katten døde.

    Så da fikk jeg ny katt, som så nesten lik ut, da Susi, katten til Christell, fikk kattunger.

    Og den var bare en måned eller to.

    Det her var om sommeren, antagelig et halvt år etter at den første katten døde.

    Og da sa fattern, at katten klarte seg ute, selv om vi dro.

    For de andre kattungene, de klarte seg ute, nede hos Haldis.

    Men de hadde jo moren sin, Susi, og de var jo født og oppvokst der.

    Så kanskje den kattungen, Pusi 2, prøvde å finne de andre kattene, og moren sin, nede hos Haldis da.

    Noe sånt.

    For da hadde jeg bare hatt den katten, en uke, eller noe.

    Men den katten, den fant vi aldri igjen, da vi kom tilbake.

    Men da fikk jeg en annen katt.

    Som het Tiger.

    Det var Jan, broren til Christell og Viggo, som sa at den katten het Tiger.

    Det var med engelsk uttale.

    Men den katten ble også borte, selv om jeg hadde den, i noen måneder i hvertfall.

    Eller et år kanskje.

    Noe sånt.

    Så Pusi 2 og Tiger, de var altså brødre.

    Og Kitty, var også kattungen til Susi.

    Men den ble født seinere da, etter at Tiger døde.

    Fattern skulle sikkert avlive de andre kattene, det var sikkert defor jeg fikk den siste katten, da den var så ung.

    Det tror jeg var om sommeren.

    Eller i hvertfall i en helg.

    For da måtte jeg passe på den katten, og roe den ned, hele dagen og kvelden da, for at denne skulle bli vant til å være borte fra de andre kattene da.

    Men den overlevde, selv om den vel egentlig var for ung til å skilles fra moren sin, vil jeg tro.

    Men da ble vel den katten ekstra knyttet til meg da, siden jeg fikk den katten, da den var så ung.

    Og jeg prøvde også å passe ekstra på den, siden de andre kattene hadde blitt borte.

    Men jeg lot katten gå ut og sånn da.

    Det ville vel vært dyreplageri, å ikke latt katten gå ute, for alle kattene på Bergeråsen, fikk lov til det.

    Men den sommeren, da det bildet ble tatt.

    Eller om det var sommeren etter.

    Da var jeg hjemme, og kjeda meg da.

    Så pleide jeg å dra bort til Ågot, på Sand, og få noe mat.

    Og da tok jeg med katta.

    For jeg kjeda meg, og jeg prøvde å passe på katta osv. da.

    Og da kunne jeg sette den katta, oppå skuldern min, mens jeg sykla.

    Og katta hoppa ikke av skuldern.

    Det var vel mest fordi jeg kjeda meg, eller for morro skyld, at jeg tok med katta.

    Så da fikk katta være hos Ågot og, og det virka det som at katta syntes var morsomt.

    Og da tror jeg også Ågot syntes at katten var litt morsom.

    Det er mulig.

    Så den var ganske tam den katten.

    Så da var det ikke så artig, at jeg fant den katten, på verandaen med ødelagt kjeve, og med tarmen hengende ut osv.

    Det var ikke så artig.

    Så etter det, så skjønte jeg vel det, at det var ikke så greit å ha katt, når man bodde alene osv., så da orka jeg ikke det, å ha fler katter, når fattern spurte om det, seinere, neste gang Susi fikk kattunger.

    Så sånn var det.

  • Nå var det program om Stock, Aitken & Waterman på TV, så fikk jeg flashback til Brighton i 89, der ble jeg kjent med en finsk jente, utrolig men sant.

  • Flashback til begynnelsen av 80-tallet. (In Norwegian).

    Nå fikk jeg flashback til begynnelsen av 80-tallet.

    Da var jeg sånn 9-10 år kanskje.

    Da ville fattern at jeg skulle leke med noen tynne, fire-fem meter lange jernstenger, som lå ved siden av værste’ på Sand.

    Så tenkte jeg, å ja, skal jeg leke med de ja.

    Så tok jeg og løfta de røra opp i lufta da.

    Og balanserte dem osv.

    Også så jeg strømledningene.

    Men jeg vet ikke om hvor mye strøm det var i de ledningene.

    Eller om det var telefonledninger.

    Men de her røra var rustne.

    Og om de ledningene, var isolerte eller ikke, det vet jeg ikke.

    Men jeg la fra meg de jernrøra, da jeg skjønte at jeg kunne treffe strømledningene, hvis jeg skulle leike med dem.

    Så det var litt rart vel, at fattern skulle ha meg til å leike med dem.

    Men man kan ikke skjønne alt.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til 9. klasse. (In Norwegian).

    Nå fikk jeg flashback til 9. klasse her, så tenkte jeg, at jeg kunne skrive om det her, før jeg glemte det.

    Jeg leste litt om ‘sionisme’ nå, på nettet.

    Men det er vel ganske tunge greier, så jeg fikk ikke med meg alt.

    Men, jeg har jo skrevet tidligere, at jeg ble mobbet, av Ditlev og Geir Arne og Odd Einar, i 9. klasse.

    På slutten av 9. klasse, eller når det var.

    Det året, så snakket nesten ingen i klassen til meg.

    Men jeg tror det var det året.

    Så dukket plutselig Frode Holm, som bodde like ovenfor Berger kafe’n, og jeg tror kanskje Sten Rune og/eller Rune Bingen, eller noe sånn.

    De dukka opp, i klasserommet, og begynte å fortelle meg, uten noen foranledning, at Frode Holm, hadde funnet noen gamle norske bøker, hvor det ble brukt uttrykk som ‘jødelort’, osv.

    Også lo dem, og synes det her var spesiellt da.

    Men, disse gutta her, de syntes ikke det var tøft å lese bøker.

    Det her var sånne som brente salmeboka, i skolegården og sånn, når skolen var ferdig.

    Hvis det ikke var nynorsk-boka.

    Det var vel kanskje salmeboka.

    Det var veldig tøft miljø i klassen.

    Så jeg tar ikke dette med, fordi de sa stygge, rasistiske ord.

    Selv om det var litt rart, at de her moderne folka, skulle si sånne gammeldagse, litt rare skjellsord.

    Det var litt rart, det ligna ikke på dem.

    Men det rareste, var at de skulle si det her til meg.

    Sånn uten noen foranledning.

    Jeg snakka ikke med de her folka så mye.

    Hvis det var 9. klasse, så snakka jeg ikke med noen som helst omtrent.

    Så her var det noe rart.

    At de plutselig begynte å snakke om de her bøkene.

    Som Frode Holm hadde fått fra et eller annet sted.

    Så det fikk jeg flashback til nå.

    At her må det nok ha foregått noe spesiellt.

    Så sånn er det.

    Fordi dette her var ikke tonen i klassen.

    De her prata aldri til meg, om sånne ting, uten noen foranledning.

    Det gikk mest på å slenge spydigheter og kommentarer osv., i klassen.

    Og ikke lange setninger.

    Da var man pastor, eller geni og sånn da.

    Hvis man sa noen setninger, som inneholdt mer enn noen få ord osv.

    Så det her syntes jeg var litt rart.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til sommeren 1988. (In Norwegian).

    Flashback til sommeren 1988. (In Norwegian).

    Sommeren 1988, da var jeg og tremenningen min Øystein, fra Lørenskog, på språkreise i Brigton.

    Da skjedde det mye forskjellig, vi bytta vertsfamilie blant annet, og mye artig, osv.

    Men men.

    Men på den tida, så synes jeg sånn housemusikk, var så artig.

    Så da kjøpte jeg en kassett, med housemusikk, på HMV eller Virgin i Brigton.

    Den som ligger like ved McDonalds, som er like ved Chrurchill Square.

    Den samme sommeren hadde søstra mi og Christell, vært på språkreise i Bournemouth.

    Hos en rik familie, såvidt jeg forstod.

    Så var søstra mi oppe i leiligheten min da, på høsten, etter at vi hadde kommet hjem fra språkreise.

    Og da, så så søstra mi den her house-kassetten da.

    Det var et samlealbum, med gult cover, som het noe med the hits of house, eller noe.

    Så sa hun det til meg da.

    At da måtte ikke jeg si det til Christell, at jeg likte house.

    Fordi Christell, hadde vært så forelska, i en gutt, som var med på språkreise i Bournemouth, og som likte house da.

    Noe sånt.

    Men jeg skjønner ikke.

    Det burde vel ikke spille noen rolle det.

    Det var jo ikke sånn, at jeg kjøpte kassetten, på grunn av noe som skjedde i Bournemouth, eller noe.

    Det var fordi det var den musikken som var populær på den tida.

    Så det var kanskje litt rart, at Pia skulle bestemme hva man kunne prate med Christell om.

    Det er mulig.

    Men man kan vel ikke skjønne alt.

    Det tror jeg nok ikke.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg hadde ikke så mange venner, rundt 87 og 88, da jeg gikk på Sande VGS.

    Men jeg pleide å henge med tremenningen min Øystein, fra Lørenskog, og Kjetil Holshagen, som flytta til Sande, i helgene, oppe hos meg, i leiligheten min, og spille dataspill og se de nye Rambo og Rocky og Mad Max og Zombie-filmene osv.

    Men jeg var litt musikk-frik og.

    Så jeg pleide å ta opp musikk, og også kjøpe noe musikk i Drammen osv., og ta med på skolen, i markedsføringsklassen da.

    For da fikk vi noen ganger lov å spille musikk, i markedsføringstimene, til og med.

    Det var et ganske fritt yrke og felt da.

    Man må være kreativ osv., for å drive med markedsføring da, så det er ikke sånn arbeid man forbinder med veldig strenge regler osv., det er ganske fritt da, for de ansatte, i den bransjen.

    Og det gjenspeilet seg vel i timene også, at vi hadde det ganske fritt.

    Det hadde vi også i tredje klasse, på Gjerde i Drammen, i data-timene, som var halvparten av alle timene omtrent, på datalinja, som jeg gikk.

    Men men.

    Men folk slang meldinger og sånn da.

    Og det var alltid masse Liverpool-fans, i klassen, mens jeg holdt med Everton.

    Så det var en del fotball-diskusjon også, i klassen.

    Så da pleide vi å sende meldinger, hver mandag osv., om fotball-greier da.

    Snorre i klassen, fra Svelvik, sønn til ordføreren.

    Han sa, at det gikk ann å høre på en eller annen kamp, på BBC.

    På radio.

    Og det funka.

    Og når jeg spillte den her sangen, i klassen.

    Jeg hadde en sånn walkman, med høytalere, med innebygde forsterkere osv.

    Da smallt det fra Snorre, om det var sportsrevyen.

    Fordi noe som er sampla, i den her sangen, var kjennemelodien på Sportsrevyen.

    Så det var ikke sånn at jeg hørte om house-musikk i Brighton.

    For jeg gikk i Markedsførings-klassen, før jeg dro til Brighton.

    Så jeg hørte på house-musikk, før jeg dro til Brighton.

    Men det gjorde vel ganske mange, for det var den musikken som var populær da.

    Og når man leste markedsføring, så ble man mer bevisst, på hva som var moderne osv., for man ble vant til å tenke sånn, når man skulle løse oppgaver osv.

    Eller ‘case’, som oppgavene ble kallt, i markedsføring.

    Så da begynte jeg å gå med Ball-gensere, og syrevaskede jeans osv., som var populære på den tida, for da begynte jeg å prøve å skjønne mer om sånne ting da.

    For i markedsføringsklassen, da lærte vi om det her da, at det var noe som het trendsettere, så kom det de som var tidlig ute, og så kom resten av folka, og så begynte produktet eller moten, og dabbe av da.

    Et produkts livssyklus, kaltes det.

    Og da begynte man vel å tenke mer på det her og da.

    Eller i hvertfall, så hadde man det i bakhue mer, siden man lærte om det på skolen osv.

    Men det var ikke sånn at jeg ble sånn krampe-soss, eller noe, over natta.

    Det var vel heller sånn, at det begynte jeg å skjønne mer om produkt og moters livssyklus osv., og hadde det i bakhue.

    Men det var ikke sånn at jeg var helt prega av det her, men jeg hadde vel litt mer distanse til det sosse-greiene og hva som var nytt og kult osv.

    Så det var sånn at jeg skjønte litt av det greiene, plutselig, men det var vel ikke så ille, at jeg ble helt prega av det.

    Men at jeg heller hadde litt distanse forhåpentligvis.

    Noe sånt.

  • Dr. Jekyl og Mr. Hyde. (In Norwegian).

    Fattern er en jovial kar, som ikke går av veien, for å hjelpe å ringe, eller for å dra på ligningskontoret, for å hente noe skjema for å melde flytting til utlandet osv., og sende det.

    Men når han drikker noen ganger, da hender det at han blir litt amper.

    Jeg husker en julaften på Bergeråsen.

    Det kan vel kanskje ha vært 1986 eller 87, eller noe.

    Da var det et eller annet som hadde skjedd.

    Og da unngikk vi fattern litt, for det hadde vel vært noe kontroverser av noe slag da.

    Det var like før julemiddagen, mener jeg å husker, i huset til Haldis, og det var jeg og fattern og søstra mi, og Christell og Haldis, som var der.

    Det kan ha vært etter middagen og, for fattern var full.

    Men jeg huska det først som at det var før middagen.

    Noe sånt.

    Og da hadde vi vært litt lunkne eller avvisende til fattern da kanskje, og ikke vært så hyggelige mot han da.

    Det var kanskje noe som hadde skjedd i månedene før jul.

    Det husker jeg ikke helt sikkert.

    Men i hvertfall så smallt det fra fattern da, i fylla.

    Da ble han plutselig som Mr. Hyde, eller Dr. Jekyll, eller hva man skal kalle det.

    Og da sa han, at vi burde ikke oppføre vårs sånn som vi gjorde, for han visste ting om alle oss han.

    Så han begynte å true oss litt, på julaften.

    Så det kan jo være, at han blir litt som Dr. Jekyll og Mr. Hyde, når han drikker, noen ganger.

    Men nå var han edru når han ringte om skjema i dag da.

    Så det er jo bra, at han ikke drikker når han er på ligningskontoret osv.

    Så da har han vel kontroll i hvertfall.

    Det får man regne med.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Nå var det sånn, at hun Cecilie Hyde, fra Svelvik.

    Hun begynte å ende opp en del i leiligheten min, sammen med søstra mi, i 88 og 89.

    Om det kan ha hatt noen rar sammenheng med Dr. Jekyll og Mr. Hyde aktivitetene til fattern.

    Hun frøken Hyde, hun bodde jo omtrent i leiligheten min, i noen måneder, mellom jul og 17. mai, i 89.

    Så det var kanskje litt snodig.

    Men det er mye rart.

  • Halvbroren til Christell, Jan, han maste på Christell, om at hun måtte begynne å barbere musa. (In Norwegian).

    Nå tenkte jeg litt på det her, med hu Linda Moen, som jeg skreiv om her om dagen, som pleide å hente sagflis til kanin, i silo’n, utafor versted til fattern.

    Christell, hadde jo dukka opp, i leiligheten min, på Bergeråsen, sånn rundt 1986 kanskje, mens jeg gikk i 8. eller 9. klassen, og hun gikk i 6. eller 7. klasse, og spurt om det var sant, at Linda Moen, i klassen min hadde barbert kjønnshårene, til form av et hjerte.

    Nå tenkte jeg på det her da, med Linda Moen og kanin osv.

    Om hun visste at jeg stod i huset til Ågot, og kikka, mens hun gravde i flisa, inni silo’n.

    Så da kom jeg på det her da, med at Christell lurte på om hu barberte musa.

    Og da fikk jeg flashback til en episode på 90-tallet.

    Christell har jo en ti år eldre bror, Jan Snoghøj.

    Dette her var kanskje julen jeg var i militæret, julen 92.

    For da var jeg invitert til Haldis og Christell og Jan, på Bergeråsen.

    Og da husker jeg at Jan sa, til Christell, sånn at jeg hørte det.

    At han hadde kikka på henne, mens hun dusja, og sett at hun hadde så mye hår på musa.

    Så nå syntes Jan, at nå burde halvsøstra hans, begynne å barbere musa.

    Sa han, så han måtte ha skjønt at jeg hørte det.

    Christell var kanksje 19 eller 20 da.

    Jeg var vel 22.

    Jan var vel 30.

    Jeg skjønner ikke helt hvorfor han dreiv å brydde seg om det, om søstra hans barberte musa.

    Og hvorfor han dreiv å kikka på henne i dusjen.

    Det syntes jeg var litt rart.

    Det bare fikk jeg flashback til nå.

    Christell sa at hun barberte seg på legga, og da vokste det ut så fort, så hun ville ikke det, for da måtte man barbere seg hele tida.

    Noe sånt.

    Men men, jeg havna liksom midt oppi den diskusjonen, som vel ikke var min business.

    Og det var vel kanskje ikke Jans business heller.

    Så det lurte jeg litt på nå, da jeg fikk sånn flashback, hvorfor Jan var så opptatt av om søstra hans barberte seg på sine intime steder, eller ikke.

    Det synes jeg kanskje var litt merkelig.

    Men Jan er en lur røver, må man vel kanskje si, så han blander seg kanskje opp i mer enn det som er hans business.

    Det er mulig.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Abildsø 1989/90. (In Norwegian).

    Nå kom jeg på, da jeg bodde på Abildsø, i 1989/90.

    Jeg flyttet til Oslo, for å studere, høsten 1989.

    Året før, så hadde jeg studert og jobbet i Drammen.

    På Gjerdes VGS., og på CC Storkjøp.

    Og fattern og Haldis, drev jo vannsengbutikk, eller sengebutikk senere, i Tordenskioldsgate, på Strømsø, i Drammen.

    Og søstra mi, og ei venninne av henne, som het Cecilie, de flytta opp i leiligheten min, i 1988.

    Og de var i Drammen hele tida.

    Pluss at jeg kjente folk fra skole og jobb, og folk fra Berger, f.eks. Annika, venninna til Christell, som jobba i Drammen, på Hennes & Mauritz.

    Og det gikk noen folk fra Svelvik, som Monika Nebell, på Gjerde VGS.

    Og broren til Christell, halvbroren, Jan, han var i 20-åra da, og bodde i Rødgata i Drammen, i det gamle bedehuset der, og fattern og Haldis hadde lager i bedehuset, i første etasje.

    Så jeg var ofte der, og der var det masse folk fra Berger, som festa i helgene.

    Og jeg pleide å ligge over der noen ganger, hvis jeg skulle tidlig på jobb på CC, på lørdager, f.eks.

    Og søstra mi, og Cecilie, de kjente alle frikene i Drammen.

    Og jeg kjente en del av sossene i Drammen, fra Gjerde.

    Pluss folk fra Berger og Sand og Svelvik osv., som jobba i Drammen.

    Og folk fra Sande, som var i Drammen, for å gjøre ærend.

    Osv, osv.

    Så jeg kjente ganske mange folk i Drammen.

    Det var ikke mulig for meg, å gå gjennom Drammen, uten å møte noen jeg kjente.

    Så jeg sa til de på Abildsø, at jeg var fra Drammen, for jeg var ikke sikker på at de visste hvor Svelvik og Berger var osv.

    Men men.

    Da jeg flytta til Abildsø, så var jeg jo 19 år, så jeg ble kjent med ungdommene på Abildsø da.

    Det var ikke så forskjellig fra Drammen der.

    Det gikk liksom ann å bli kjent med folka.

    Det var ikke lov å røyke, der jeg bodde, og heller ikke lage mat.

    Fordi, hu kona i huset, hu tålte ikke matlukt, eller røyklukt.

    Så i begynnelsen, så gikk jeg ut for å røyke.

    Så satt jeg på bussholdeplassen der, og røyka, og da møtte jeg en dame, som jeg ikke husker navnet på, men som mobba, og kallte ‘brunkrem-tryne’ da.

    Men jeg synes hun var helt fin.

    Jeg prøvde meg litt på henne, da jeg så henne noen måneder senere, men hun sa at hun hadde så mye å gjøre, så hun hadde ikke tid å ha noen type osv.

    Jeg vet ikke om hun kødda, eller ikke.

    Men jeg synes det var litt kjedelig å sitte hjemme hele tida da, jeg var jo fortsatt i tenårene, og jeg hadde jo nettopp flytta til Oslo.

    Så jeg var nede i sentrum mye, siden jeg hadde månedskort.

    Og så i plateforretningene og kjøpte mat, siden jeg ikke fikk lov å lage mat hjemme.

    Så jeg havnet med bussen ned til sentrum, hver dag.

    Men jeg gikk også til kiosken på Abildsø, osv.

    Og da ble jeg kjent med hele gjengen nesten, på Abildsø.

    Henning og Henrik og Kjetil og Lene og Anne Lise og mange jeg ikke husker navnet på.

    Jeg ble vel sånn halvveis akseptert, av noen av dem.

    Jeg var liksom han karen fra Drammen.

    Noe sånt.

    Ei jente, som het Anne Lise, eller noe.

    De her folka var fra 15 til 19.

    Men jeg har alltid sett yngre ut enn det jeg var, så jeg så vel ut som om jeg var på samme alder, selv om jeg var en av de eldste.

    Hun Anne-Lise, hun hadde fått lov av foreldrene, til å disponere hele kjelleren, i huset deres, som en slags ungdomsklubb.

    Hun hadde egen inngang.

    Og pleide å ha kjelleren der, full av ungdommer, som drakk seg drita.

    Hun bodde ikke så langt fra Folkets Hus der.

    Jeg bodde kanskje 200 meter fra Folkets Hus.

    Noe sånt.

    I Enebakkveien.

    Jeg husker hun Lene, hun var venninna til Anne-Lise.

    Hun var en hyggelig jente, og jeg sa jo alltid hei til dem, når jeg møtte dem osv.

    Og også til hun Lene.

    Men det sa hun Anne Lise, at hun var litt rar, hun Lene, og hun var ikke så vant til oppmerksomhet fra gutter osv.

    Så hun var litt merkelig, fikk jeg inntrykk av, at hun Anne Lise, ville at jeg skulle mene, om hun Lene da.

    Men jeg synes hun var helt grei.

    Men hun var bare 15 år da.

    Jeg hadde en kamerat, som het Magne Winnem, fra skolen i Drammen, og en gang, da vi skulle på byen, da møtte vi Lene og Anne-Lise, og da tok vi med dem, på Peppes, på Solli Plass, og spilte biljard.

    Men de var litt unge, så etter det, så gikk vi på byen, men vi kunne ikke ta med de, så de bare dro hjem, eller hva de gjorde.

    Jeg kjente de ikke så bra, men de skulle jo til byen de og, så da tok vi med dem da.

    Og seinere, så hørte jeg noen sa, at Anne Lise, og Lene, hadde startet en konkurranse, om hvem som kunne ha sex med flest gutter.

    Og en gang, da jeg var nede hos dem, og festa.

    Det var folk mellom 15 og 20 der.

    Så det var ikke sånn at jeg var eldre enn alle de andre, jeg var liksom en av ungdommene, for jeg var i slutten av tenårene selv osv.

    Så det var ikke sånn at jeg prøvde å bestemme, eller noe.

    For jeg var jo fra et annet sted, så jeg prøvde bare å finne noen å bli kjent med egentlig.

    Og da var jeg jo vant med, å ha en del venner i Drammen osv., og ha Cecilie og søstra mi, boende i leiligheten min, på Bergeråsen.

    Så da skulle jeg være kul og sosial da.

    Og da prata jeg og noen folk der, om musikk da.

    Så hadde jeg kjøpt en Beatles-cover, som jeg hadde sett på MTV, som jeg synes var kul.

    Så fortalte jeg det da.

    Det var Strawberry Fields Forever.

    Men jeg hadde kjøpt en maxi-singel, på Innova, i Karl Johan, som ikke var like kul, som den som gikk på MTV da.

    Men jeg sa jeg skulle stikke, de par hundre meterne hjem, for å hente et par maxier da.

    Så spurte jeg om noen gadd å bli med.

    Bare for å være sosial.

    Og hun Lene, ville bli med.

    Og hun tror jeg trodde, at jeg mente noe koffert.

    For hun satt seg i vannsenga mi, og så ut som hun følte seg skikkelig hjemme da.

    Og hun var en hyggelig jente da.

    Hun sa at jeg burde ikke ta med noen plater ned i kjelleren til Anne Lise, for de kom bare til å bli ødelagt.

    Men jeg prøvde meg ikke på henne, for hun var bare 15 år.

    Så jeg ville ikke ha noe problemer med noe barnerov osv., som det ble kallt på den tida.

    Så jeg prøvde ikke å sjekke henne opp.

    Men hvis hun hadde vært 16 år, så hadde jeg nok prøvd å sette meg ved siden av henne, på vannsenga, og prøvd med litt på henne, kan jeg tenke meg.

    For hun var helt fin.

    Hyggelig og helt grei jente.

    Men jeg var veldig ordentlig person, så jeg ville ikke gjøre noe tull.

    Hvis jeg skulle ha dame, så måtte hun være over 16 år, eller så var det jo barnerov, som dem kallte det, og det ville jeg ikke ha noe av.

    Aller helst, så ville jeg ha en dame som var over 18 år, for da kunne man ta dem med på byen osv., uten å tenke på, om de var gamle nok til å komme inn osv.

    Så jeg er egentlig en veldig streight person, vil jeg si.

    Så hvorfor jeg ikke får hjelp av politiet i Norge, det skjønner ikke jeg noe av.

    En ganske kjedelig person, vil jeg si.

    Så sånn er det.

    Så jeg tok med platene og hun Lene, ned til kjelleren til Anne-Lise igjen da, uten å røre henne.

    Men da lurte Anne-Lise på, hva som hadde skjedd da.

    For hun, og venninnene, måtte holde tellinga, på konkurransen sin, om hvem av dem som kunne ha sex med flest gutter osv., som det i hvertfall ble sagt, at de hadde.

    Men det ville ikke jeg blandes i.

    Jeg likte ikke hun Anne-Lise så bra, for hun var litt sjefete, så hun ville jeg ikke rota med uansett.

    Men hun Lene, hvis hun hadde vært et år eller to eldre, så hadde jeg nok prøvd meg mer på henne.

    Men jeg fulgte spillereglene da, for å si det sånn.

    Jeg var jo på byen, sammen med Magne, og også på studentfester aleine osv.

    Og da møtte jeg jo ei jente som het Laila, fra Skøyen.

    Jeg fikk besøk av Siri og Caroline vel, fra Trondheim, en helg på Abildsø der, som jeg hadde møtt på båten til England, sommeren før.

    Jeg kjente noen damer fra Svelvik, Lill og Pia, fra Korea, som bodde på Grønland, som jeg festa en del med.

    Så jeg ville ikke nedlate meg, til å begynne å tulle med noen 15 år gamle jenter.

    Det var litt under min verdighet, vil jeg si.

    Så det er ikke min stil å gjøre sånn, bare for å ta med det, i tilfelle noen driver å sier stygge ting om meg, fordi noen damer jeg har sjekket opp, har vært litt unge, men ingen har vært yngre enn 17-18 i hvertfall.

    Men jeg har en grense, for damer jeg prøver å sjekke opp i fylla, og det har jeg hatt helt siden jeg flytta til Oslo, og det er at hvis de kommer inn på utestedene, så er de gamle nok til å sjekke opp, har jeg tenkt da.

    For da er de minst 18 år, har jeg tenkt da.

    Og da er det greit å prøve seg på dem, hvis man er på byen, har jeg tenkt da.

    Men hvis dem er sånn 15-16 år, da har jeg tenkt, at jeg er jo vant til å ha søstra mi, og Cecilie, boende hos meg på Bergeråsen osv.

    Så jeg er vant til jenter, sånn sett.

    Så da tenkte jeg, da jeg var 19 år, at da kunne jeg jo bli kjent med dem.

    Men jeg kunne ikke begynne å rote med dem i vannsenga liksom.

    I tilfelle noen tror at jeg har rota med noen som var for unge til å rote med, siden jeg ikke får noe hjelp av politiet osv. i Norge.

    Men det har jeg ikke gjort, og det har jeg aldri tenkt å gjøre heller.

    Dem må være over 18 år, mener jeg, for at jeg skal vurdere å prøve meg på dem, selv i fylla.

    For jeg vil ikke ha noe problemer, med noe tull, pga. sånne ting.

    Selv om jeg skjønner, at jenter som er 15-16, sånn som hun Lene.

    Hun var ikke så umoden, hun hadde jo sex med mange gutter osv.

    Så egentlig så hadde det vel ikke vært verdens undergang, hvis jeg som 19-åring, hadde vært sammen med henne som 15-åring.

    Men da blir det bare rykter og baksnakking.

    Og jeg kunne ikke ha tatt henne med på byen f.eks.

    Så jeg gadd ikke å prøve meg på henne.

    Men hun var helt grei og fin, så hvis hun hadde vært et par år eldre, så hadde jeg nok prøvd meg.

    Men da var det sikkert noen andre som hadde snappet henne opp.

    Som ikke brydde seg så mye om sånt.

    Det er mulig.

    Så det skal ikke være enkelt alltid.

    Nå er jeg jo mye eldre, men jeg tenker vel sånn, når jeg går på byen, f.eks. en natt til søndag, at alle damene, som går ut på byen, en natt til søndag, dem må være over 18 år, siden dem går ut, på utesteder osv., så dem må være gamle nok, til å sjekke opp.

    I hvertfall hvis jeg er på fylla f.eks.

    Men det er mulig, at jeg er så gammel nå, at jeg burde gå på noen nattklubber, eller noe da, hvor de har noen og tjueårs-grense, siden jeg er 38 år selv nå.

    Det er nok mulig.

    Jeg glemmer litt hvor gammel jeg har blitt selv, tror jeg.

    Siden jeg var i begynnelsen av 20-årene, så har jeg jobbet i matbutikk.

    Og jeg har alltid hatt veldig god arbeidsmoral.

    Spesiellt etter at jeg var i militæret, i infanteriet, hvor vi lærte, hvor grensene var, for hvor langt man kunne tøye kroppen osv.

    Så jeg gjorde nok det, da jeg jobbet i Rimi på 90-tallet osv.

    At jeg jobbet for hardt, for jeg var tøff fra militæret.

    Sånn at jeg ble sliten, etter mange år, med hard jobbing, på Rimi Nylænde, og Rimi Bjørndal, som assistent, på 90-tallet.

    Så da jeg ble butikksjef, på Rimi Bjørndal, i 1998, så var jeg egentlig helt utslitt.

    Men da roet jeg ned tempoet litt da, for å ikke miste kontrollen.

    Jeg tenkte sånn, at hvis jeg mistet kontrollen selv, og suset rundt i butikken, som en idiot, så ville alle kunne stjele der, f.eks., kunder og ansatte og leverandører osv.

    De kunne ha utnyttet dette.

    Så etter at jeg ble butikksjef, i 1998, så har jeg prioritert, å beholde kontrollen, over meg selv og butikken, fremfor å jobbe seg halvt i koma, i en slags åndse-tilstand, sånn at alle kunne f.eks. stjele fra butikken, eller lure på fakturanene osv.

    Først og fremst, fordi jeg synes, at det ville vært uansvarlig av meg, som butikksjef, å jobbe så hardt, som jeg gjorde da jeg var assistent, og befinne meg i en slags åndse-tilstand, når jeg hadde ansvaret for alt som skjedde i butikken.

    Da hadde jeg et ansvar, for å være våken, og følge med, og ha kontrollen, mente jeg.

    Og var også så sliten, fra den harde jobbingen, i mange år, i nesten infanteriet rekrutt-skole tempo, som assistent, på Nylænde og Bjørndal.

    Så jeg orket ikke å fortsette i et like raskt tempo.

    Jeg måtte prøve å roe det ned litt.

    Men på Rimi Kalbakken, da jeg var butikksjef der, da fikk jeg en assistent, Kjetil, som krevde at jeg skulle åndse rundt, og jobbe i et tempo, slik at jeg gikk i koma da.

    Og når jeg ikke ville det.

    Så begynte han å klage til distriktsjefen osv.

    Jeg var jo sjefen til Kjetil, så jeg syntes, at sånn skulle jeg ta med distriksjefen, og ikke han.

    Distriktsjefen, Anne, var sjefen min, mente jeg.

    Men jeg fikk problemer med henne og, for assistentene, de klagde så mye på meg, til henne.

    Og hun prøvde å lure meg på lønna, som jeg har skrevet om før.

    Så det skjærte seg helt der.

    Så det endte med, at jeg bestemte meg for å slutte i Rimi, for jeg orka ikke det tullet, at man skulle bli behandla, som dritt, resten av livet, bare fordi man tilfeldigvis jobba i butikk.

    Så da ville jeg jobbe i en annen bransje.

    Så jeg begynte å studere data igjen, i 2002.

    Men da ble jeg litt deppa, for jeg visste ikke om familie og venner, trodde jeg var en taper, f.eks.

    For jeg hadde ikke så god kontakt med venner og familie.

    Hardkjøret i Rimi, i 10 år, hadde tatt på, så jeg var ikke så på bølgelengde, med venner og familie.

    Og de hadde jeg dårlig forhold til, fra 80-tallet osv., da de lot meg bo alene på Bergeråsen.

    Og jeg hadde også vært i syden, i Ayia Napa, i 1998, og vært for mye i sola.

    Så jeg fikk noen skikkelige rynker i tryne osv.

    Og da var jeg bare 28 år.

    Og jeg pleide å jobbe for hardt i Rimi, siden jeg var 23 år.

    Så jeg pleide å få kviser i trynet, siden jeg jobba så hardt.

    Så da jeg var 28 år, så hadde jeg problemer med både kviser og rynker i trynet.

    Og det synes jeg var litt ergelig, for jeg hadde liksom aldri fått meg noe dame osv.

    Jeg hadde liksom bare slitt med studier, og infanteriet, og hard Rimi-jobbing.

    Så jeg var litt deprimert, de siste årene jeg bodde i Oslo.

    Men jeg tenkte at jeg kunne ikke bare sitte hjemme, pga. kviser og rynker i tryne.

    Så jeg prøvde å finne noe som virka mot det her da.

    Men det var litt flaut.

    For det er litt homo, synes jeg, å gå på sånne Vita-butikker osv., for å prøve å finne ting som virker mot rynker i trynet osv.

    Men jeg hørte folk prata om det bak ryggen min osv., at jeg så bra ut, men jeg hadde rynker under øya, og over nesa osv.

    Så når man bor og jobber, i Oslo, hvor folk er så vellykket og sossete osv.

    Så synes jeg det var litt flaut å ha rynker og kviser og sånn da.

    Og det var litt flaut å prøve å finne ting som virka mot det her da.

    Så det var et par år, hvor jeg ikke var så mye ute på byen, men sleit med dårlig selvtillit, pga. problemer på jobben, og pga. dårlig kontakt med venner og familie, og pga. rynker og kviser i tryne osv.

    Nå er jeg ganske åpen om det her.

    For jeg skjønner at noe er galt i Norge, siden jeg ikke får noe hjelp av norske myndigheter.

    Men jeg har ikke gjort noe galt, som jeg kan skjønne.

    Så jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke får noe hjelp.

    Men jeg skriver om alt mulig da, så kanskje jeg skriver om de riktig tingene til slutt, som gjør at jeg kan få rettighetene mine.

    I forbindelse med at jeg har overhørt at jeg er forfulgt av noe ‘mafia’ osv., i Norge.

    Vi får se.

    Hun Lene på Abildsø, forresten, hun sa også.

    71-bussen, var jo bussen som gikk til Abildsø.

    Og den fortsatte til Bjørndal.

    Og hun Lene, hun forklarte det en gang, at folka ute i Bjørndal og Mortensrud osv., de var ikke bra, de burde man passe seg for da.

    Jeg lurer på om hun kan ha ment at de var noe mafia, eller noe.

    Noe sånt.

    Hun sa også, da jeg fortalte at jeg skulle flytte til Furuset, til familien til halvbroren min Axel, sommeren 1990.

    Da advarte hun meg litt mot folka der og, for på Furuset, så var det tøffe tilstander osv. da, sa hu.

    Så Abildsø, var nok et ganske rolig sted, sammenlignet med f.eks. Bjørndal og Furuset.

    Men jeg tror dem begynte å få problemer på Abildsø og, rundt 1989.

    For jeg og Magne var på fest der, hos Anne-Lise, en gang vi skulle på byen egentlig.

    Og da ble vi, eller jeg, kasta stein på, av noen lokale, unge vietnamesere.

    Og en annen gang, så ble jeg med Henning og Anne-Lise, på ungdomsklubben, som Henning hadde nøkla til.

    Så ringte henning, og en pakistaner, tror jeg han var, til en fjorten år gammel blond jente.

    Så satt Anne-Lise og de musikken på fullt.

    De diskuterte først, hvilken jente de skulle ringe.

    Om hvor foreldra var osv.

    Så de var nok noe slag ‘mob’.

    Så satte Anne-Lise og de musikken på fullt da.

    Og de var vel på doen der, Henning og hun pene fjorten år gamle lyshårede jenta, og han pakistaneren da, eller hva han var igjen.

    Og jeg hadde en nike-bag, en svart bag, med grønn skrift.

    Som jeg brukte i gymen, på skolen på Gjerde.

    Og på NHI, til å ha bøker i osv.

    Og den hadde jeg også øl i.

    Da jeg var på fest hos Anne-Lise, i kjellern i huset dems.

    Jeg var kanskje og festa der, en 10-12 ganger eller noe, i løpet av det året jeg bodde der.

    Noe sånt.

    Og det her var like før jeg flytta til Furuset.

    Og da hadde noen nyinnflyttede, tøffe gutter, virka det som, ettersom hvordan de her jentene prata om dem.

    Dem hadde rappa bagen min, og tatt med til huset dem bodde sjæl.

    Men jeg gadd ikke å gå dit, for å hente bagen.

    Fordi det virka på Anne-Lise og dem, at disse var tøffe folk, som man egentlig burde ligge unna.

    Så jeg lot dem bare beholde bagen min.

    Jeg var jo fra Drammen osv., så jeg ville ikke begyne å bråke med de lokale Oslo-folka for mye osv.

    Det var jo folk som skulle ha meg med, på kriminelle ting, gjør innbrudd i noen biler osv., da jeg var på fest hos Anne-Lise og dem der.

    Men det gadd jeg ikke å bli med på.

    Jeg hadde jo studielån og sånn, jeg synes det var mer ryddig.

    Men sånn var jeg jo vant med, fra Bergeråsen osv., at folk var kriminelle.

    Men sånn mob-aktige greier, som å tracke pene fjorten år gamle jenter, og få folk til å tro at det bare ble spillt biljard, og høy musikk.

    Det var jeg ikke vant med.

    Og jeg synes det virka som at hun Anne-Lise prøvde å ødelegge for hun Lene, som liksom skulle være venninna hennes da.

    Å si til meg, at hun Lene var rar og merkelig og upopulær.

    Så hun burde jeg ikke interessere meg for.

    Nå ville jeg ikke prøvd meg for mye på henne uansett da, siden hun ikke var fyllt 16 år enda da.

    Og siden jeg var veldig streight.

    Men jeg synes nok alikevel, at det var litt rart, at hun Anne-Lise skulle prøve å ødelegge så mye, og spionere på venninne, eller ‘venninna’ si, bak ryggen på henne da.

    For jeg tror ikke hun Lene visste, alt hva hun Anne-Lise sa om henne, bak ryggen hennes osv.

    Enda det var egentlig hun Lene som var greiest, og mest omgjengelig osv., vil jeg si, når jeg tenker tilbake på det.

    Så det her var litt rart da.

    Det bodde også en mørkhåret jente der, som var katolikk, som de gjorde et poeng av, uten at jeg klarte å koble det.

    Men jeg vet ikke om det var noe spesiellt med det.

    Og det var også en annen pen, mørkhåret jente der, som het Anette.

    Hun var veldig pen, men hun hadde arr, som etter å ha blitt skjært med kniv, i trynet.

    Men hun var så pen, og slank og hyggelig osv., så jeg tror egentlig ikke noen brydde seg.

    Men en gang så traff jeg henne på jernbanetorget, og da var det en fyr, som dreiv å fulgte etter henne, gjennom hele byen, siden han kjente typen hennes.

    Så hva det var, det vet jeg ikke.

    Men da skulle jeg opp til Furuset, for å besøke halvbroren min, Axel, og familien hans.

    Så da måtte jeg stå å vente, på at han gutten skulle la hun Anette være i fred da.

    Så jeg måtte stå der i 10 minutter, før han lot henne gå.

    Så hva det var som foregikk der, det vet ikke jeg.

    Men noe var det vel.

    Nå skriver jeg veldig direkte osv.

    Og folk synes sikkert det er rart, at jeg skriver alt jeg vet, om hva som foregikk.

    Men nå er det noe tull, med politiet osv. i Norge da.

    Og jeg synes det er for galt, at jeg ikke kan få rettighetene mine i Norge, fordi vi har korrupt politi, eller fordi noen eventuellt spres noen falske rykter, eller løgner, om meg.

    Så det synes jeg ikke er riktig.

    Så derfor skriver jeg om alt som har foregått.

    Så skjønner jeg at folk kanskje synes det er rart, at jeg skriver om alle sånne her, private og flaue ting osv.

    Men jeg tror noe må være veldig råttent i Norge.

    Og jeg synes ikke det er noe artig, å ikke få rettighetene mine.

    Og det meste av det her, skjedde jo for flere år siden.

    Så da skriver jeg om alt mulig, uansett.

    Så får vi se om myndighetene i Norge, klarer å slutte å torturere meg, som jeg vil si de gjør, sånn som de tuller med meg.

    Så skal jeg slutte å skrive om sånne her rare og personlige ting, når myndighetene slutter å kødde med meg.

    For jeg tror det må være en grunn til at de kødder.

    Så jeg prøver å finne ut hva det kan være.

    Så får vi se om det er mulig.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Denne sangen fikk null poeng i Melodi Grand Prix, men onkelen min Håkon, han sa at på BBC radio, så hadde de sagt at denne sangen skulle ha vunnet.

  • Fjolls til fjells. (In Norwegian).

    Her er en veldig norsk film, som heter Fjolls til fjells, osv, med Leif Juster osv:

    På begynnelsen av 80-tallet, så var det en i Larvik, en kamerat av Frode, tror jeg, som sa at jeg ligna på han pølsemakeren.

    Og det er også Leif Juster, skal jeg se om jeg finner han.

    Det var antagelig fordi jeg var så tynn, da jeg var snørris, muttern var så dårlig til å lage mat, at jeg og Pia kasta maten.

    Og hos fattern, så kjøpte jeg bare cola og potetgull osv.

    Så sånn var det.

    Jeg likte ikke mat egentlig, etter å ha bodd hos muttern, annet enn potetgull og cola, og pizza.

    Og stekte knakkpølser, og stekte poteter, med ketchup, som jeg husker bestemor Ågot pleide å lage, når jeg spiste middag der.

    Det var godt.

    Men jeg gikk aldri til kjøleskapet osv., i Leirfaret, da jeg var sånn 11-12 år osv., og smørte meg brødskiver, med gulost f.eks.

    Jeg likte ikke de brødskivene.

    Antagelig fordi jeg hadde spist for mange svette matpakker.

    Og fattern klinte på smøret, sånn at det var smør på utsida av brødskiva osv.

    Maten i Norge, var kanskje ikke så god på 70 og 80-tallet.

    Jeg var litt deprimert, over at fattern hadde flytta til Haldis.

    Og jeg synes både brød, og melk og alt pålegget smakte kjedelig.

    Nesten uten untak.

    Og bestemor Ågot, brukte vel smør, å steke med tror jeg, for jeg husker jeg fikk fett på ganen, av de stekte pølsene osv.

    Så dem brukte nok mye mer usunne ting i maten da, pga. av helmelka, og smøret osv., og sirup og sånn.

    Så bestefaren min, Øivind, han fikk diabetes osv., og hjerneslag, osv., av den her etterkrigsmaten, i Norge, antagelig.

    Men nå de siste åra, så har jo folk begynt å skjønne mer om sånne ting.

    Men folk hadde kanskje ikke noe valg, på 70-tallet osv., for man måtte kjøpe den vanlige maten, for man fikk ikke tak i så mye sunt kanskje, og folk visste vel kanskje ikke hva som var mest sunt.

    Og folk jobba vanligvis så mye, så man forbrente fettet fra all h-melka og smøret uansett kanskje.

    Det er mulig.

    Noe sånt.

    Skal jeg se om jeg finner den pølsemaker filmen da.

    Vi får se.

    Den her er også litt artig: