johncons

Stikkord: 80-tallet

  • StatCounter: Noen søker på ‘erik ribsskog terroriserte bergeråsen’, på Google. (In Norwegian).

    StatCounter: Noen søker på ‘erik ribsskog terroriserte bergeråsen’, på Google. (In Norwegian).

    http://www.google.no/search?hl=no&q=erik%20ribsskog%20terroriserte%20berger%C3%A5sen&btnG=S%C3%B8k&meta=

    Det er nok ikke riktig.

    Det er ganske historieforfalskning, vil jeg si.

    Jeg var en rolig gutt, som for det meste satt hjemme og så på TV eller leste avisa eller programerte dataspill.

    Når jeg gikk ut døra, så gikk jeg bort til bestemora mi, for å spise mat der og besøke henne, eller jeg spilte fotball for Berger IL, knøtter til og med guttelag vel.

    Noe sånt.

    Eller jeg kjørte på fjorden med båten til Haldis, etter at fattern lærte meg det, selv om det var noe tull med den ene bensintanken.

    Men men.

    Eller jeg skøyt med luftgevær, men det gjorde jeg ikke på Bergeråsen, for der var det for mange mennesker.

    Så jeg tok med luftgeværet bort på Sand, hvor bestemora mi bodde.

    Så hadde jeg luftpistolen på Bergeråsen.

    Men den var det ikke så bra futt i, så den var mer som en ertepistol omtrent.

    En kraftig ertepistol kanskje.

    De eneste gangene jeg ikke satt rolig og så på TV og leste avisa osv, det var en gang da Ditlev og Geir Arne, kom bort til Bergeråsen, fra Sand, hvor de bodde.

    Og da syntes jeg de var for nærme huset mitt.

    For de var uvennene mine, de her, Ditlev og Geir Arne, fra klassen og også fra Sand.

    Og da tok jeg noen kinaputter, ganske små, som jeg hadde kjøpt i Sverige, var det vel, en gang på 80-tallet.

    Jeg tror det var den gangen vi var i Sverige med Runar og Ove og de.

    Noe sånt.

    Og noen av de kinaputtene passa inn i luftpistolen.

    Så da putta jeg et par kinaputter inni luftpistolen, og skøyt i retning av Ditlev og Geir Arne da.

    Altså jeg putta kinaputtene inni luftpistolen, med lunta ut av røret.

    Og så tente jeg på lunta, og venta litt, og så skøyt jeg da.

    Og da føyk kinaputten 5-10 meter gjennom lufta da, og smallt da.

    Så det var litt morsomt.

    Men det var sånne små pingle-kinaputter nærmest, så de gjorde nok ikke stor skade.

    Kanskje hvis man fikk med i øye, eller noe.

    Men jeg likte ikke at disse fiendene mine, Ditlev og Geir Arne gikk så nærme leiligheten jeg bodde i, i Leirfaret, så jeg ville vel gjerne markere det da, at dem gikk litt for nærme.

    En annen gang, så kasta Lille-Oddis og Lisbeth og Bente Wåge, (eller hvordan etternavnet skrives)..

    De bombaderte et av stuevinduene i leiligheten min, med snøballer.

    Det her var vel et par år etter det med kinaputtene.

    Og da hadde jeg sånn signalpistol, som jeg hadde kjøpt på Tybring-Gjedde, en gang jeg var med onkelen min, Håkon, og bestemora mi, for å kjøpe julegaver, før jul en gang på 80-tallet da.

    Så da skøyt jeg en sånn signalbluss over de her Lille-Oddis (som var noen år yngre enn Store-Oddis, som også var en av naboene. Begge bodde i sosial-leiligheter, som leiligheten min vel bokstavelig talt var omringet av).

    Men men.

    Så da skreik hu Bente eller Lisbeth da, eller hvem det var.

    Men da hadde dem kasta kanskje 50 snøballer på vinduet.

    I hvertall 20-30.

    Men stort sett, så levde jeg i fred og fordragelighet med de ungene som bodde i de kommunale sosialstøtte leilighetene rundt min leilighet.

    Jeg sa fra hvis de gikk på den muren som skillte hagen der jeg bodde fra sosialboligene da.

    Der hadde dem fått lov å gå før.

    Men jeg reagerte bare automatisk da.

    Jeg likte ikke at dem gikk der, for det var nesten som at dem gikk i hagen min.

    Så dem ble vel litt furtne pga. det.

    Men ellers, så bodde jo jeg i Leirfaret, fra 81 til 89, (jeg bodde i Hellinga fra 79 til 81).

    Så jeg bodde i Leirfaret i 8 år.

    Så det var kanskje 3-4 ting som skjedde, på 8 år.

    Så det var egentlig ingenting.

    Jeg gikk stort sett greit overens med de ungene fra sosialboligene.

    Eller, vi tolererte hverandre.

    Vi hadde ikke noe med hverandre å gjøre.

    Jeg lot dem være i fred, og dem lot meg være i fred.

    Vi levde i to forskjellige verdener, selv om vi var naboer.

    Jeg hadde TV, vhs-spiller (den første ble kjøpt i 1980), datamaskin, stereoanlegg, vannseng, brusmaskin, flere frysere, egen hage å spille fotball i, videokamera, stort amerikansk flagg på rommet som fattern kjøpte i Karlstad i 81 eller noe. Han ville egentlig kjøpe søsstatsflagg til meg, men det ville ikke jeg ha, for det flagget kjente jeg ikke så bra igjen. Jeg skjønte det flagget ikke var helt politisk korrekt. Så da sa fattern at det var greit av vi kjøpte Stars and Stripes. Jeg hadde to soverom, for fattern brukte aldri sitt rom, for han bodde nede hos Haldis, så det rommet tok jeg over.

    Jeg hadde to TV-er faktisk.

    (en jeg hadde kjøpt selv for stipendet første året på vgs.

    Som jeg brukte til C128, og en Sharp-datamaskin før det).

    Etterhvert kjøpte jeg mitt eget stereoanlegg og, så da hadde jeg to av de.

    Og jeg kjøpte egen VHS, så da hadde vi vel to av de og.

    Og fjernstyrt bil, og fikk alltid penger av fattern til mat, så jeg spiste alltid godteri og pizza og cola.

    Og kjøpte aviser og tegneserier og alt mulig.

    Og vi dro ofte på ferie og fikk alt mulig godteri og sånn, når Haldis og faren min var i utlandet.

    Men jeg bodde jo aleine fra jeg var ni, så klær og sånn brydde jeg meg ikke noe om.

    Så jeg tror ikke folka på skolen f.eks., skjønte hvor bortskjemt jeg var med ting.

    Men jeg hadde jo bodd hos muttern i Larvik, til jeg ble ni.

    Så jeg var ikke vant til å være bortskjemt, før jeg flytta til Berger, så jeg mista vel aldri helt bakkekontakten.

    Og jeg hadde egen stue og eget kjøkken da.

    Med oppvaskmaskin til og med, fra midt på 80-tallet vel.

    Og vaskemaskin og tørkeskap og tørketrommel.

    Og utendørs bod, med fryser, og også en fryser på det gamle rommet mitt.

    I fryserne la Haldis noe kjøtt uten ordentlig emballasje.

    Så det rørte aldri jeg, og det her bemerka også farmora mi, at Haldis la kjøtt i de fryserne som ikke hadde emballasje osv.

    Men men.

    Mer da.

    Jo jeg hadde noen katter og sånn, og søstra mi flytta opp dit, det 8. året jeg bodde der.

    Så sånn var det.

    Og sykkelen min ble stjålet da, en Apache-sykkel, som morfaren min, Johannes, kjøpte til meg, i Larvik, i 1978, må det vel ha vært.

    Den ble stjålet i Leirfaret der, i 1982 eller noe kanskje.

    Noe sånt.

    Og da fikk jeg den gamle Peugot-racesykkelen, til fattern.

    Som stod i utendørs-boden der.

    Det var også to innendørs-boder, en gang, og en do og et bad.

    Så det var en tre roms leilighet.

    Så det var ikke så galt for en 11-årig gutt, å ha alene.

    Det var den Peugot-sykkelen som faren min brukte, da han traff Jan Snoghøj, som da var 16-17 år.

    Og som også var med i sykkelklubben.

    Som faren min plutselig meldte seg inn i.

    Så var han med der et par ganger vel, så inviterte Jan Snoghøj, som altså var kanskje 16-17 år, han inviterte faren min ned til moren sin.

    For han trodde at faren min kunne passe for moren hans.

    Og etter det, så flytta faren min ut fra Hellinga, og ble boende i Havnehagen, de resterende årene jeg bodde på Bergeråsen, fra 1980 til 1989.

    Så sånn var det.

    Så de naboungene, de var nok kanskje litt misunnelige på meg, for at jeg hadde egen hage og sånn.

    Men, dem skjønte nok at jeg bodde aleine der, og at det ikke var så artig for en 11-åring, og lure på hvorfor han måtte bo aleine i en leilighet, og ikke fikk bo nede hos Haldis, sammen med faren min og Haldis og Christell og Jan og Viggo, og etterhvert søstra mi Pia, som bodde der.

    Så de var nok egentlig ikke så misunnelige.

    De var vel vant til at Stenberg-familien bodde der.

    Og de gikk ikke på sosialen tror jeg, selv om jeg ikke skal si det for sikkert.

    Men men.

    Så jeg terroristerte nok ingen der.

    Men folk visste nok at jeg hadde mye familie osv., på Bergeråsen, og også på Sand.

    Så folk hadde litt respekt for meg.

    Og på nedre der, så var det mest unger som var yngre enn meg, siden byggefeltet ble bygget rundt 1972 vel.

    Og jeg var født i 1970.

    Så det var nesten ikke noe bråk på nedre, da jeg bodde der.

    Som jeg kan huske ihvertfall.

    Det var værre på Sand, hvor jeg måtte være obs på Ditlev og Geir Arne hele tida.

    Men de var vant til å være uvenner med meg, og jeg var vant til å være uvenner med dem.

    Så det gikk stort sett grei, sånn at jeg fikk en snøball hivd etter meg noen ganger og sånn.

    Men dem visste at dem burde være litt forsiktige, ihvertfall hvis dem møtte meg en mot en.

    Men Geir Arne og Ditlev de var ikke så ofte aleine, de hang oftest sammen med noen.

    Men de hadde litt respekt for meg, de turte ikke å kødde for mye med meg.

    Ditlev ble tatt for å stjele i matbutikken på Sand der, og det var vel ikke så gøy for han, for det var den enste butikken der.

    Jeg og Ulf pleide å stjele marsipan der, for det var lett å stjele.

    Men jeg stjælte mest i Larvik, for det hadde vært for flaut hvis farmora mi fikk høre at jeg hadde blitt tatt for stjæling f.eks.

    Men jeg kunne også bare krite på faren min, i butikken på Sand, de få gangene jeg eventuellt ikke hadde penger, som ikke var så ofte.

    Så jeg stjal nesten aldri i den butikken.

    Men Ulf han rappa alltid marsipan, for det var helt innest i butikken, ovenfør brøda der.

    Og der kunne ikke kassadama se kundene.

    Så dro vi hjem til meg, i Leirfaret å delte en sånn 500 gram pakning med marsipan da.

    Som jeg alltid har syntes var digg osv.

    Men men.

    Og da skulle Ulf slutte å røyke osv., og bli ordenlig, sånn som meg, når han var kamerat med meg, en kort periode, på begynnelsen av 80-tallet.

    Så jeg var nok kjent som en av de ungene eller ungdommene som var ordentlige på Bergeråsen.

    Som heller roa det litt ned der, enn å lage mye bråk osv., hvis jeg skal tippe selv.

    For jeg havna aldri i ordentlig bråk med noen på Bergeråsen.

    Og egentlig aldri på Sand heller, selv om jeg og Geir-Arne slåss litt, så var det sånn at jeg jagde han, og han en gang traff meg med et slag i tryne.

    Det skjedde kanskje 3-4 sånne hendelser på 10 år.

    Så det var stort sett rolig å bo på Bergeråsen og å gå bort til Sand hver dag.

    Da hadde jeg nesten to steder jeg bodde der, og måtte gå gjennom området til Ditlev og Geir Arne to ganger hver dag, for å komme til og fra farmora mi da.

    Men jeg syntes jo mye av nedre på Bergeråsen, og langs riksveien bort til huset til faremora mi, helt bortest på Sand.

    At det var nesten også litt mitt område, syntes jeg.

    Dem kunne ikke si noe på Sand, på at jeg besøkte farmora mi, og verkstedet der faren min jobba.

    og det bodde ikke så mange eldre ungdommer, i den nedre delen av Havnehagen, eller fra S-svingen og ned på Nedre.

    Og heller ikke på Sand.

    Så jeg gjorde som jeg ville både på nedre og på Sand.

    Selv om jeg sjelden gikk oppover mot øvre på Bergeråsen, over S-Svingen.

    Men jeg hadde egentlig ikke noen fiender på Bergeråsen, og heller ikke på Berger.

    Og heller ikke i Svelvik eller i Sande.

    Og heller ikke i Drammen.

    Det var Odd Einar da, i klassen, på Øvre.

    Men jeg var nesten aldri på Øvre, og Odd-Einar var mye greiere etter skolen, enn på skolen.

    Så han ble kanskje påvirka av Ditlev og Geir Arne da.

    Men dem turte ikke å gjøre noe mot meg, det ble en snøball nå og da.

    Og en luftgeværkule som susa forbi huet mitt en gang.

    Men dem var som sagt ganske feige og turte bare å kødde hvis dem var to.

    Men men.

    Så jeg var nok ikke en som terroriserte Bergeråsen.

    Men jeg ble terrorisert selv, av Geir Arne og Ditlev og Odd Einar.

    Men det var mest i friminuttene og sånn, på ungdomsskolen.

    Hvis jeg møtte dem etter skolen, så turte dem som oftest ikke å gjøre noe.

    Men på skolen ble jeg mye mobba, det ble jeg.

    Men etter skolen, da var det veldig sjelden at noen turte å kødde med meg.

    Jeg fikk kanskje en snøball etter meg i året.

    Noe sånt.

    Men jeg hadde problem med familien da, med at jeg måtte bo aliene osv.

    Så jeg bestemte meg for å flytte til Oslo, for å studere, fra 1989, for å komme unna Haldis og faren min osv.

    Og også Christell og Jan da, for jeg ble behandla dårlig av dem, mente jeg.

    Det var nesten som noe apartheid, at jeg var mindreverdig, i forhold til dem

    Så det ville jeg bort fra da.

    Og faren min ville også det, at jeg skulle flytte til Oslo for å studere.

    Så da ble det sånn.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Så søstra mi, Pia, hun flytta opp til meg, i Leirfaret, rundt juletider 1988, da hadde hun også bursdag, første juledag vel, og det var da hun fyllte 17 da.

    Så da hadde hun vært ute og flydd i noen år allerede, for Christell og Pia hadde det ganske fritt, så de gjorde vel hva de ville omtrent.

    Og det var i 1988.

    Men fra 1979 til 1988 så bodde ikke jeg og søstra mi på samme sted.

    Jeg bodde jo i Hellinga og i Leirfaret på Bergeråsen.

    Men søstra mi bodde fram til 1982 eller 83, var det kanskje, i Larvik, hos moren vår.

    Og fra 83 ca., så bodde hun hos faren min, i Havnehagen, i huset til Haldis.

    Så fra høsten 1979 til sommeren 1993, da jeg dimma fra militæret, så bodde søstra mi og jeg på samme sted, i bare et halvt år, i 1989.

    Det var på 14 år det.

    Men mormora mi, i Nevlunghavn, hun sier at det er min feil, at søstra mi havna litt på skråplanet og dreiv med litt utagerende festing, eller hva man skal kalle det, eller først og fremst at hun ble alenemor.

    Eller hun klager vel egentlig på det at oldebarnet hennes er halvt somalisk.

    Og kjefter og klager på meg for det, siden søstra mi bodde samme sted som meg, da hun fikk en sønn da.

    Men, i de 14 årene før dette skjedde, så bodde jo søstra mi på samme sted som meg, i bare et halvt år.

    Og søstra mi er bare et år og fem måneder yngre enn meg.

    Så at jeg skulle være som en slags far for Pia, som bestemor Ingeborg vil ha det til da.

    Det er nok langt fra sannheten.

    Søstra mi hadde drivi med diverse flying og aborter osv., i mange år før det her.

    Sikkert siden 1985 eller noe.

    Altså en ti års tid før hun fikk Daniell.

    Så hun mormora mi, hun er ikke helt oppdatert på hvordan den nest eldste barnebarnet hennes, Pia, har blitt oppdratt osv.

    Men det er kanskje Pia som forteller røverhistorier til Ingeborg.

    Det ville jeg ikke sett bort fra.

    Det er mulig.

    Pia hadde jo en abort da, i 1986 eller noe, som 14-15 åring kanskje.

    Hjemme i senga si i Havnehagen.

    Så hun er ikke så uskyldig som bestemor Ingeborg vil ha det til.

    Neida.

    Bestemor Ingeborg tror at Pia er så uskyldig nå, i 2008, som 36 åring, 20 år etter at hun hadde abort, at hun ikke vet hva en gigolo er.

    Så her er det noe som ikke stemmer.

    At Pia har fått Ingeborg til å tro at hun er et englebarn, og skylder på meg hvis bestemor blir sur fordi hun fikk en ‘utenlandsk’ unge utenfor ekteskap da.

    Men det er nok Pias eget verk, på alle mulige måter, og det har ikke jeg noe med.

    Jeg syntes at Keyton virka helt uansvarlig som far.

    Han smatta og jobba vel ikke og stjal joggeskoa mine og sånn.

    Så jeg ville ikke at Pia skulle ha unge med Keyton, så jeg spurte henne om hun ikke skulle ta abort (igjen).

    Men det ville ikke Pia.

    Jeg sa til og med det her til Christell, at hun måtte hjelpe meg å overtale Pia til å ta abort, da hun var sånn tre måneder på vei, rundt juletider 1994 må det vel ha vært, da vi var i Drammen.

    Men Pia hørte ikke på Christell, og hun hørte heller ikke på meg.

    Så dette med å ha et barn utenfor ekteskap, med en tilsynelatende kriminell og uansvarlig far.

    (Siden han stjal skoa mine f.eks).

    Det er Pias eget verk, og avgjørelse, fullt og helt.

    Så at jeg skal få skylda av bestemor Ingeborg, for at hun ikke liker det, det er helt på trynet.

    Så her er det noen falskspillere i familien, vil jeg si.

    Så det er nok søstra mi, Pia, vil jeg tro.

    Så sånn er det.

  • Flashback til 1988. (In Norwegian).

    Nå fikk jeg flashback til 1988 mener jeg det var.

    Da jeg og tremenningen min, (eller adoptiv-tremenningen min, hvis det er noe som heter det, siden Øystein egentlig er adoptert fra Korea), fra Lørenskog, var på språkreise i England.

    (Vi var også å besøkte de samme folk to år seinere, så det kan eventuellt ha vært i 1990 det her og, men jeg tror nok at det var mest sannsynlig i 1988).

    Det som skjedde var at siste dagen, før vi dro tilbake til Norge.

    Så fikk Øystein et sånt tips, av kona i vertsfamilien, Tina.

    At å gå på videobutikken, i Shoreham-by-sea, og låne maks antall filmer og ta de med tilbake til Norge.

    Jeg var med i videobutikken da.

    Og Øystein lånte vel tre filmer.

    Det er mulig jeg lånte en og, (eller, de ble vel lånt i navnet til Øystein, men at en av filmene muligens havnet hos meg på Bergeråsen da. Det er mulig), for jeg var vel ikke så voksen på den her tida, så jeg var med i butikken og sånn.

    Selv om jeg slutta med sånne ting, som å snike på t-banen osv., etter at jeg flytta til Oslo i 1989.

    Men men.

    Så det var vel litt på kanten.

    Men dette her var før internett osv., så det var vel den eneste måten å få tak i VHS-filmer billig.

    Det er mulig.

    De kosta ofte mange hundre kroner, men å leie de kosta vel bare 3-4 pund, eller noe.

    Så det var bare noe jeg kom på nå og fikk noe flashback til, for det var flere ting som foregikk i de feriene, som jeg har skrevet om på bloggen osv., så da tenkte jeg at da skjønner man at de i vertsfamilien, (og Øystein), at det var ikke sånne som gikk i søndagsskolen hver søndag tror jeg.

    Ihvertfall kunne de kanksje gått oftere.

    Men men.

    Samme det.

    Bare noe jeg kom på.

    Jeg og Øystein, vi bytta familie, så jeg burde egentlig ikke klage.

    For den første familien vi bodde hos, den var sånn, at der bodde det en dame som lå i sykeseng i et hjørne i stua, og som ble regelmessig bedøvet eller dopa ned.

    Dette var med EF Språkreiser, i 1988, men jeg husker ikke navnet på veien akkurat nå.

    Men det var King et eller annets road, i Shoreham eller Soutwick da.

    Så ble det sånn at vi flytta derfra til en annen familie da.

    Pga. at vi gikk ikke særlig bra overens.

    Jeg ble slått ned der en kveld husker jeg, i Brighton, eller jeg fikk meg en på tryne.

    På hovedtorget i byen, som het Churchill Sq.

    Av en engelsk ungdom som bare løp forbi og ropte ‘I got one’, ‘I got one’.

    En som jeg aldri hadde sett før.

    Men alle studentene på torget ble terrorrisert av en gjeng med engelske ungdommer da, som startet slåsskamper helt tilfeldig da.

    Så sånn var det.

    Men overhørte jeg og Øystein, at hu kona og mannen i huset, i den første familien som hadde hun dama i sykeseng i stua, at de forstod de engelske ungdommene, siden vi studentene hadde så mye penger.

    Så da ble jeg litt irritert da.

    Og en gang så skulle jeg se fotball-EM, i stua, for jeg hadde fått lov å se TV de årene jeg hadde vært på språkreise i England før, i 1985 og 86. (I 1987 så dro jeg ikke til England, for da dro jeg og søstra mi på ferie til tanta vår i Sveits).

    Men mens jeg satt i stua, (som egentlig lukta litt rart, fra hu dama i sykesenga. Kursleder Paul Wilkie, en amerikaner med mørkt hår som snakka norsk, han sa da vi skulle flytte at det lukta kattepiss i huset, men det trodde jeg da var mest fra hu dama i sykesenga i stua. Og jeg sa at jeg trodde det kanksje var en slektning. Men jeg visste jo egentlig ikke det da. Men men).

    Det som skjedde var at like før fotball-EM kampen begynte, så reiste hu dama seg sånn halvveis opp i senga, i sånn panikk omtrent, og begynte å lage sånne panikklyder, selv om hu ikke kunne prate.

    At noe var galt da.

    Hu var vel kanskje i 40-åra, eller noe, hu dama. Hva vet jeg.

    Men da så kom hu kona i huset og dopa ned hun i sykesenga da.

    Og heiv meg ut av huset.

    Jeg fikk ikke lov å se på fotball-EM lenger, enda jeg hadde sitti der i 15-20 minutter kanskje, og fulgt med på EM-sendingen da.

    Så jeg lurer på om noe var galt med hu dama i sykesenga.

    Og jeg og Øystein fikk ikke nøkler, som jeg hadde hatt hos de andre vertsfamiliene jeg hadde bodd hos i England.

    (Det første året i Brighton, så havna jeg hos samme vertsfamilie med en som het Frederik Axelsson fra Gøteborg, på min alder, og jeg gikk mye på byen med de svenskene, selv om det var året jeg fyllte 15, så fikk vi servering overalt. Så det er mulig de folk skjønte seg på sånt. Men der sa familien, en lærer med indisk kone vel, at de trodde han svensken hadde dårlig inflytelse på meg osv., så vi måtte flytte.

    Men i 1986, da bytta jeg ikke vertsfamilie. Så det var bare to ganger av tre at jeg bytta vertsfamilie.

    Men men.

    Jeg var jo vant til å bo aleine, på Bergeråsen, så det var kanskje ikke så rart at det skjærte seg noen ganger.

    Men da bodde jeg tilsammen altså hos fem vertsfamilier da.

    Og den her familien med hu dama i sykesenga i stua, de var de eneste hvor vi ikke fikk nøkler, mener jeg å huske.

    Så da vi skulle spille fotball, så måtte jeg og Øystein klatre inn vindu, i huset og så hente fotballtøyet da.

    Men men).

    Så det var et par ting som skjedde på den ferien i 1988.

    Men sånn er det.

    Jeg og Øystein var også på EF Språkreiser gjenforeningsfest, like før jul, i 1988.

    Det var det året jeg var russ, så det var en del festing det året.

    Søstra mi og stesøstra mi Christell, var også der, for de var i Bournemouth, samme sommeren, i 1988.

    Og på den festen, som var i Sjølyst-hallen, så skjedde det også et par ting.

    Øystein skulle banke opp kursleder Paul Wilkie, som var dobbelt så stor, eller tre ganger så stor, som Øystein.

    Så han stod i karatestilling, i 5-10 minutter, og skulle slå Wilkie i magan.

    Men jeg prøvde å roe det.

    I 1990, da jeg og Øystein var i Brighton, så skulle også Øystein banke Wilkie.

    Men han forklarte ikke hvorfor.

    Men men.

    Søstra mi og Christell hadde noen pene venninner som jeg prata med på Sjølyst der.

    Blant annet ei fra Oslo, med lyst hår, som var veldig fin, mener jeg å huske.

    Og hu var visst niesa til Sylvia som bodde på Bergeråsen.

    Så etter den festen.

    En gang jeg gikk i butikken på Sand.

    Så var Sylvia der, og da hilste hu meg fra niesa si.

    Så nevnte jeg det her for søstra mi da.

    At hun venninna hennes fra Bournemouth, som var niesa til Sylvia, at hun virka fin osv., og at jeg var litt interessert i få høre mer om henne da.

    Men søstra mi, som flytta opp til meg i Leirfaret på den her tida.

    Hu sa bare at hu niesa til Sylvie var litt sånn ‘at hun lå med alle’.

    Så det var ikke sånn at søstra mi ga meg telefonnummeret til hun niesa til Sylvia, eller noe.

    Neida, det stoppa helt opp det greiene der.

    Så det er ikke alltid at det er så hjelp å ha søstre som kjenner damer osv.

    Det kan like gjerne gå andre veien også det, virker det som.

    Uten at jeg vet om det greiene.

    Men jeg tror ikke hun jenta hadde giddi å hørt med tanta si, om å hilse til meg, hvis hun var sånn at hu bare lå med alle.

    Da hadde hu vel ikke turt det kanskje.

    Uten at jeg er noe ekspert på sånt.

    Men jeg så aldri hu niesa til Sylvia igjen da.

    Det var bare noe jeg kom på nå.

    Så sånn var det.

    Det skjedde alltid noe på de her språkreisene, og Øystein han var jo sånn at han fant alltid på noe han og, så det det var ikke like kjedelig som det kunne være, å være hjemme på Berger hele sommerferien, eller bestemor Ingeborg i Nevlunghavn.

    Men men.

    Før vi dro på den her språkreisa.

    Så hadde jeg og søstra mi, vært hos muttern, i Tønsberg.

    På Borgheim het det vel, i Nøtterøy.

    Og dem tok meg med på Hennes og Mauritz eller om det var Cubus, i Tønsberg sentrum, og kjøpte klær til meg.

    (For det her var før jeg ble så særlig interessert i klær egentlig.

    Dette her kan ha vært to år før, men jeg tror det var i 88.

    Og da kjøpte de en hvit jakke og en hvit bukse til meg.

    Det var kanskje i 1986 det.

    Bare at jeg hadde med de klærna i 88 og?

    Ikke spørr meg.).

    Så jeg husker jeg gikk på fotballtrening, i Brighton, i 1988, for vi spillte et par fotballkamper der, og da gikk jeg i de klærna.

    Og da var det noen som brant hull i buksa.

    Med en sigarett.

    Mens jeg spillte fotball da.

    Jeg tror det kan ha vært de folka fra Hammerfest, eller noe.

    Det er mulig.

    Men jeg gikk i den buksa alikevel husker jeg.

    Jeg var sånn at jeg var vant til å bare bruke de klærna jeg fant i klesskapa osv.

    Jeg var ikke så interessert i klær osv. da.

    Selv om da jeg flytta til Oslo, i 1989, og da jeg gikk på skole i Drammen og Sande, i 86-89, da begynte jeg å kjøpe noen klær selv da.

    Så det var egentlig litt rart det, at muttern og søstra mi absolutt skulle få det for seg at jeg trengte noen nye klær, i 1988.

    For dem pleide aldri å bruke tid på å hjelpe meg med noe.

    Men da skulle begge to bli med på Hennes og Mauritz i Tønsberg gitt, og jeg hadde ikke noe jeg skulle ha sagt, dem fant hvit bomullsjakke og hvit bomullsbukse, og jeg hadde ikke stemmerett.

    Så sånn var det.

    Men man kan ikke skjønne alt.

    (Det var kanskje i 86 eller 87 og det, med at muttern og søstra mi skulle kjøpe klær.

    Det er mulig.

    Men men).

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til 80-tallet. (In Norwegian).

    Nå fikk jeg flashback til 80-tallet.

    Det var kanskje i 1987 eller noe, da Ulf Havmo dukka opp på døra mi i Leirfaret og lurte på om jeg skulle være med på Fremskrittsparti-laget, som dem nettopp hadde starta i Svelvik, var det vel.

    (Jeg lå vel nærmere Høyre enn Fremskrittspartiet, men fattern stemte Fremskrittspartiet da, så da ble jeg litt prega).

    Jeg vet ikke hvorfor Ulf skulle ha med meg.

    Vi pleide å spille fotball osv., på Berger IL, noen år før det her.

    Men en gang så lånte han 300-400 av meg, og ga dem ikke tilbake.

    (Men jeg hadde alltid mye penger liggende, for jeg fikk mye penger til mat osv., av fattern, og noen ganger sparte jeg noen av pengene da.

    Så det var ikke verdens undergang for meg.).

    Og en annen gang så begynte han å slåss, i gangen i leiligheten min, da han skulle hjem.

    Og trøkte beina oppi magan på meg.

    Jeg pleide å banke han, et par år før, men da var han såvidt sterkere da, når det her skjedde.

    Vi var like tynne, men Ulf var skikkelig senesterk da.

    Så sånn var det.

    Men jeg fikk som nevnt mye penger av faren min, til å kjøpe mat, siden jeg bodde aleine i Leirfaret der.

    Og da kjøpte jeg mye godteri og potetgull og cola osv.

    Så da hadde jeg litt fett på magan, ellers hadde det ganske gått litt værre ut over noen innvoller osv.

    For han Ulf lå med ryggen mot veggen og trøkte beina inn i magan min.

    Så det var litt spesiellt.

    Men jeg fikk aldri spurt han hvorfor han gjorde det.

    Og jeg fikk aldri spurt om hvorfor han ikke leverte tilbake de 300-400 kronene heller.

    Men men.

    Så da han et år eller to seinere, dukka opp på døra og skulle ha meg med på Fremskrittsparti-møter osv.

    Da takka jeg nei til det.

    Jeg vet ikke hvorfor han skulle ha meg med.

    Kanskje det var fordi jeg var en av de flinkeste i klassen, selv om jeg hadde mye fravær og hadde masse andre interesser enn å gjøre lekser.

    Kanskje det var fordi at jeg var flink til å vinne diskusjoner osv., og noen ganger rette på lærere.

    Det er mulig.

    Nå skryter jeg litt her, men jeg prøver bare å forklare hvordan ting var da, siden noe tydeligvis er galt, siden jeg ikke får rettighetene mine, av myndighetene.

    Så noe var det vel.

    Jeg vet ikke om Ulf gikk på mange møter i Fremskrittspartiet der.

    Jeg synes vel Frp var litt harry eller useriøst kanskje etterhvert.

    Så jeg gikk på noen møter i Unge Høyre osv., sammen med en fra siste år på videregående, som jeg gikk i Drammen, som het Magne Winnem, i 1990 var det kanskje, det første året, etter at jeg flytta fra Berger til Oslo.

    Men jeg tenkte, at jeg kunne jo ikke nok om livet og samfunnet.

    Og jeg var ganske vant til å dominere litt, i klasserommet, i diskusjoner og ved å rette på lærere og sånne ting.

    Jeg var ganske selvsikker da, når jeg svarte på spørsmål i timen osv.

    For jeg hadde vel god hukommelse og sånn da, og jeg behøvde ikke lese mye i boka før jeg fikk med meg kjernen av det som stod der da.

    Så jeg var litt redd for at jeg skulle begynne å dominere Unge Høyre-møtene for mye.

    Uten at jeg egentlig syntes at jeg hadde så peiling, på det jeg snakka om.

    Dvs., jeg hadde jo ikke så mye erfaring fra arbeidslivet og samfunnet osv.

    Men allerede på første eller andre møte, så skulle dem høre hva jeg (og Magne) mente, om valgkamp-kampanjen til Unge Høyre, foran valget i 91, var det kanskje.

    Så jeg syntes det var litt ‘far-out’, hvis det var sånn som det virka, at de forrandra hele Unge Høyre-kampanjen, etter det jeg sa.

    Enda jeg hadde jo bare sitti noen år på skolebenken for det meste.

    Så da frika jeg litt ut, så da hadde jeg ikke lyst til å gå på mer møter.

    For ville ikke ta ansvaret for å utforme det viktigste tingene av politikken, eller kampanjene da, etter å ha bare vært på et ellet to Unge Høyre-møter, og uten å ha noe spesiell livserfaring eller noe mer enn vanlig kunnskap om samfunnet, annet enn at man lærte jo litt av å gå handel og kontor da.

    Men jeg syntes det var for dumt.

    Jeg syntes jeg tok over for mye selv.

    Og jeg syntes de folka som utforma politikken og kampanjene osv., burde ha mer erfaring, enn noen år på videregående.

    Så derfor droppa jeg det Unge Høyre-greiene, i Oslo, for jeg hadde ikke lyst til å ta over hele greia, som jeg syntes det kunne virke litt som, at ble tendensen.

    Og dette her var også på den tida, som jeg var fattig student, (og brukte litt for mye penger på festing og sånn. Jeg hadde sånn ungdomstid). Så jeg gikk på Unge Høyre-møter, med rike vestkantungdommer da, med hullete klær selv.

    Nei det ble for dumt.

    Det var vel like etter at jeg var arbeidsledig noen uker, og like før jeg begynte å jobbe på OBS Triaden det her, at jeg var på de møtene.

    Og da hadde jeg hatt dårlig råd, månedene før, mens jeg studerte da.

    Så det ble litt for dumt, å gå med hullete klær på Unge Høyre-møter.

    Og også siden at jeg syntes dem hørte for mye på meg, som bare hadde vært der en eller to ganger.

    Så det ble litt dumt.

    Så da tenkte jeg at jeg fikk heller skaffe meg litt mer livs og samfunnskunskap osv., før jeg gikk på fler sånne møter.

    Så derfor kutta jeg ut det.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til begynnelsen av 80-tallet. (In Norwegian).

    Nå fikk jeg flashback til begynnelsen av 80-tallet.

    Da hadde søstra mi flytta til Bergeråsen.

    Hun hadde rømt hjemmenfra, fra muttern, og en havnet hos en dame, som ringte politiet eller noe da, og så kjørte fattern ned til Larvik, og henta henne.

    Muttern trodde visst at Pia hadde fallt i Lågen, eller noe.

    Noe sånt.

    Men da ble det rettsak da, i Larvik, en måned eller to seinere.

    Og da ble jeg med Christell og Haldis og fattern og Pia, til Larvik da.

    Det var kanskje i 1982 eller 83, eller noe.

    Noe sånt.

    Og da, så satt muttern på kafeterian, i en bygning, som het Domus-bygget, i Larvik.

    Det var forbrukersamvirke-bygningen vel.

    Med parkeringsplass på taket.

    Men men.

    Så satt muttern i kafeteriaen, under parkeringsplassen der da.

    Og da måtte jeg si fra til henne, om at Pia kom til å si fra til retten, eller hva det het, at hun heller ville være hos fattern på Bergeråsen.

    Jeg fikk ikke bli med inn i retten, som var like ved e-verket i Larvik, mener jeg å huske.

    Men jeg var i et rom like ved da.

    Det her var det vel ingen som hadde fortalt muttern da.

    Så fortalte jeg det da, at vi skulle jo komme å besøke henne da.

    Så ringte jeg da, noen dager seinere, og spurte om det var greit, at vi dukket opp, helgen etter da, på besøk i Larvik da.

    Det sa muttern var greit.

    Men hun var så rar i stemmen.

    Hun var nok langt nede da.

    Det var som om hun ikke trodde på meg, at vi skulle dra dit da.

    Så da avtalte jeg at vi skulle dra, men jeg hadde ikke så lyst da, siden muttern var så rar.

    Men vi dro ned dit seinere da.

    Så det var vel ikke så lett for muttern da vel, når Pia ble sent til fattern, og Axel ble sendt til faren sin, Arne Thormod, i Oslo eller Drammen, eller hvor han bodde da.

    Så sånn var det.

    Og jeg var bare 12-13 år, eller noe, selv.

    Så når muttern var så nede, så var det ikke så lett for meg, å vite hva jeg skulle gjøre osv.

    Så jeg venta litt med å dra dit, til hun var litt mer ovenpå.

    Men jeg ringte i hvertfall da, for jeg skjønte det, at det ikke var så lett for muttern da.

    Så da ringte jeg i hvertfall den gangen, selv om jeg egentlig ikke likte så bra, å besøke henne, for hun var så spesiell.

    Og det er ikke så lett, for folk som såvidt er tenåringer, som jeg var da.

    Det var nok da jeg var 12 år det her.

    For jeg husker Pia bodde i Havnehagen, da jeg ble tenåring.

    For da sa jeg det, den dagen husker jeg, at nå er jeg tenåring.

    Da var jeg vel nede hos Haldis da, for da hadde vel søstra mi nettopp flytta dit, mener jeg å huske.

    Bare noe jeg kom på.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Så etter det her, så maste muttern alltid, på at jeg og søstra mi skulle komme å besøke henne da.

    Hun ringte og maste hele tida.

    Også på 90-tallet, seinere, da jeg bodde i Oslo, og jobba i Rimi osv.

    Så det var nesten som at jeg var faren hennes, på det værste.

    For muttern var litt spesiell, og hysterisk må man vel si.

    Og noen folk sa hun var gæern da.

    Jeg vet ikke jeg.

    Men det var sånn, at jeg måtte alltid konsentrere meg, og vurdere det muttern sa og gjorde.

    For hun var så uansvarlig og tåpelig og barnslig ofte.

    Så hun var ikke så på topp alltid.

    Uten at jeg vet hva det kom av.

    Men hun var liksom ikke som en vanlig person.

    Men som en med masse problemer.

    Og hun ringte og maste om alt mulig hele tida.

    Og jeg var jo ikke faren hennes, men sønnen hennes.

    Så det var ikke alltid jeg orka den rollen, å ta meg av henne, og problemene hennes.

    Så jeg måtte prøve å være tøff da, og jeg svarte bare en gang i blant, når hun ringte osv.

    For hun var så langt fra å være på topp.

    Så jeg måtte passe meg, så hun ikke dro meg med seg omtrent.

    Eller hun var så spesiell osv., så det var anstrengende å ha med henne å gjøre da.

    Men jeg prøvde i hvertfall, men det var ikke så enkelt, sånn at jeg orket å ha med henne å gjøre hele tida.

    Men men.

    Søstra mi sa, en gang, at når muttern ble gammel, så måtte jeg ta meg av henne.

    Det hadde ikke jeg tenkt noe gjennom.

    Så jeg svarte vel ikke ordentlig.

    Jeg kunne vel nesten ikke ventes å ta meg av henne, syntes jeg.

    Jeg flytta jo fra henne da jeg var ni år osv., og forholdene i familien var jo, mer eller mindre, bare kaos.

    Men nå ble jo ikke muttern så gammel da.

    Hun døde av kreft i 1999, noen og femti år da.

    Så sånn var det.

    Men legen, dr. Ness, i Helgeroa, han mente det kunne være snakk om selvmord, da muttern døde.

    Men det har ikke jeg hørt noe om.

    Så sånn var det.

  • Flashback til 80-tallet. (In Norwegian).

    Nå tror kanskje myndighetene, at det er greit å tulle med meg, for de innbiller seg, at jeg har blitt tullet med hele livet.

    Sånn tenkte jeg nå.

    Kan det være forklaringen, på at jeg blir tullet med?

    Det vet jeg ikke.

    Men hvis det er sånn det henger sammen, så tar de feil.

    Da farfaren min, Øivind Olsen levde, fram til midt på 80-tallet ca.

    Da ble jeg ikke tullet med.

    Og vel heller ikke så mye da farmora mi levde osv.

    Så på 80-tallet, da hadde jeg besteforeldrene mine på Sand.

    Så da kunne jeg få hjelp av dem, hvis folk prøvde å tulle med meg.

    Og på 70-tallet, hvis muttern eller stefaren min, i Larvik tulla med meg.

    Da kunne jeg si fra til fattern og dem, på Berger.

    Og på 90-tallet, så hadde jeg kamerater osv., og delvis familien til halvbroren min, i Oslo.

    Og på slutten av 90-tallet, så var jeg jo butikksjef i Rimi osv.

    Og jeg hadde venner på irc osv., som jeg chatta med osv.

    Så jeg har alltid hatt noe nettverk rundt meg.

    Så ingen har kunnet tulle for mye med meg.

    I hvertfall ikke hvis jeg har merka det.

    Men nå, etter at jeg overhørte, at jeg ble forfulgt, av noe ‘mafian’, og fikk ødelagt tryne, i 2003.

    Da har myndighetene og andre, bare kødda maks med meg.

    Men jeg er ikke vant til sånn kødding.

    Det er bare det, at jeg har ikke hatt noe nettverk nå, etter at jeg slutta som butikksjef i Rimi, som jeg kan henvende meg til, for hjelp osv.

    Så da tror folk at de kan kødde maks da eller?

    Er det sånn?

    Folk skal vel ha rettigheter, uansett om de har noe nettverk, eller ikke?

    Man har jo dårlige tider og gode tider i livet.

    Altså, at det går i bølgedaler.

    Så mens man er nederst i en sånn bølgedal, så begynner myndighetene, å kødde med en da.

    Hva faen er det her, sier jeg.

    Dem har jo ikke lov å kødde med folk, selv om dem ikke har noe sterk posisjon, da for øyeblikket.

    Folk har jo rettigheter uansett.

    Alle har de samme rettighetene.

    Universelle rettigheter, som det her.

    Men dette har myndighetene null respekt for.

    Hvis de tror de kan komme seg unna med, å kødde med noens rettigheter, så gjør de det, virker det som for meg.

    Men det er ikke sånn det er ment å være, i det hele tatt.

    Så det er noe jævla bullshit, fra myndighetene, mener jeg.

    Det må være bevisst.

    Jeg kan ikke skjønne noe annet.

    At, hvis de tror noen er arbeiderklasse da.

    Som det har vært i mange år, i England.

    Så blir disse kødda med, og får ikke samme rettigheter, som de andre klassene.

    Noen må jo f.eks. ha sånne strømbokser, som man må mate med fem-punds strømbilletter, som man får kjøpt på Spar osv., i huset.

    Men hvis du klager på det, da er du ikke working-class, så da må de komme å bytte dem ut.

    Er det sånn det funker?

    For da blir du utilfreds med de boksene.

    Hva hvis du blir kødda med av veldig mange samtidig.

    Hvis du er overarbeidet osv.

    Så mistolker de det, som at du ikke er misfornøyd osv.

    Nei, det er helt tullete.

    De kan ikke bare nekte å gi folk rettighetene sine.

    Det høres helt bak mål ut for meg i hvertfall.

    De kan uansett i hvertfall ikke holde det hemmelig hvordan systemet funker.

    Så sånn er det, mener jeg.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til slutten av 80-tallet. (In Norwegian).

    Nå fikk jeg flashback, til slutten av 80-tallet.

    Jeg lurer på om det var siste året jeg bodde på Bergeråsen.

    Enten det, eller året før.

    Det var vel 1988 eller 89 da.

    Noe sånt.

    Og da hadde jeg en kamerat, tremenningen min, Øystein Andersen, fra Hanaborg, i Lørenskog, som var mye ute på Sand eller Berger da.

    Så vi pleide å spille dataspill, og se de siste Hollywood-filmene, som Øystein hadde med piratkopier av.

    Og spiste Grandiosa og drikke cola og sånn.

    Ganske nerder, med andre ord.

    Men ikke så mange andre på Bergeråsen, hadde Rambo og Mad Max-filmer osv., før dem kom på video.

    Så jeg var faktisk nesten populær en stund.

    I hvertfall nesten.

    Det var ikke sånn at jeg spredde det overalt, at jeg fikk tak i alt av videofilmer og spill.

    Men noen folk kom innom, og skulle låne filmer da.

    Så tilslutt så huska jeg ikke hvor de forskjellige filmene var.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men videre da.

    Jeg pleide å lese et tegneserieblad, i Norge, som het Pyton.

    Og det syntes visst Øystein var kult og.

    Så var det mye bråk med husokkupasjoner og Blitz osv., inne i Oslo.

    Som var på nyhetene.

    Så da kom jeg på en sånn tegneserie.

    Om en som gikk forbi Blitz, med en plakat som det stod ‘Riv Blitz’ på, om kvelden osv.

    Det kunne ha vært en sånn tegneserie, som var i Mad.

    Sånn, hvorfor ta livet av deg, fordi du ikke fikk kjøpt Mad osv.

    Men Øystein kjente en kar inne i Oslo, eller Lørenskog.

    Så han fikk lagd en hel tegneserie, av det her.

    Med 10-12 ruter, eller noe.

    Og den ble ganske artig.

    Men det var ikke noe bra sluttpoeng da.

    Så jeg sendte det til Pyton.

    Men jeg synes egentlig ikke den ble helt vellykka.

    Jeg var ikke så med i arbeidet med serien heller.

    Jeg hadde ideen.

    Men det gikk gjennom han tremenningen min, Øystein Andersen, og så til tegneren da.

    Så jeg visste ikke hvem han tegneren var.

    Så det ble ikke så vellykka.

    Men den hadde blitt grei, hvis dem hadde tatt seg tida, til å funnet på et sluttpoeng.

    Men dem bare lagde en serie, av det jeg sa da, som var ideen liksom.

    Og ikke en ferdig serie.

    Det var bare en sånn startide jeg hadde.

    Man måtte jo ha kvalitetskontrollert serien, før resultatet ble ferdig da.

    Mener jeg da.

    Men det skjønte ikke Øystein.

    Det samme var det, da jeg skulle lage regnskapsprogram, for spilleautomatfirma.

    Øystein og Glenn Hesler, hadde et firma som het Arcade Action.

    Eller Action Arcade.

    Noe sånt.

    Og da fikk jeg en dag ekstra påskeperm, fra militæret, for å lage det programmet.

    Og da fikk jeg 2000-3000 kroner, av Øystein og dem, i mynter da, for å lage det programmet.

    Det var i noe relasjonsdatabase-språk.

    Og det tok vel 3-4 dager, eller noe, å lage det.

    Men Øystein, ville ikke være med i utviklingsfasene av programmet.

    Sånn som vi hadde lært, på Gjerde VGS., og på NHI.

    At kundene og brukerne, skulle inkluderes i de forskjellige utviklingsfasene, av programmet.

    Det var egentlig systemutvikling osv., som jeg hadde tenkt å få meg en karriære innen.

    Og ikke Rimi.

    Men tilfeldighetene spiller sitt spill noen ganger.

    Så sånn er det.

    Men Øystein, han ville ikke se på programmet, før det var ferdig.

    Og da fant han en feil.

    Så måtte jeg sitte i en eller to dager til da.

    For å fikse den her feilen.

    Mens, hvis han hadde vært med, på et kort møte, for å se over skjermbilder osv., før selve programmeringsarbeidet startet.

    Så ville jo den feilen blitt oppdaget mye tidligere.

    Så ville vi spart en dag eller to, på arbeidet.

    Men jeg fikk vel 3000, uansett hvor lang tid jeg brukte vel.

    Hvis jeg husker riktig.

    Noe sånt.

    Men han tremenningen min Øystein, er litt kaksete da.

    Og en gang, på 90-tallet, så ville han bruke navnet mitt, for å stå som eier av noen ulovlige pokermaskiner, i Skedsmo et sted.

    Men det gadd ikke jeg.

    Så spurte Øystein hvorfor, på mobilen som var i bilen til Glenn.

    Jeg satt på med Glenn.

    Så måtte jeg komme på noe.

    Så sa jeg, hvis jeg ville til USA for eksempel, på ferie, så måtte jeg ha rent rulleblad, sa jeg.

    Bare for å si noe.

    Jeg har aldri likt å drive med sånn snusk, så jeg var ikke interessert.

    Da skaffa jeg meg heller en vanlig ekstrajobb.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Øystein pønska ut hvordan jeg ville gjøre karriære, husker jeg at jeg overhørte, at han prata til Glenn om.

    At først så fikk jeg bil.

    Og så jobba jeg hardt, og så fikk jeg leilighet osv.

    Han hadde pønska ut strategien min.

    Og det var jo riktig.

    Det var sånn jeg prøvde.

    Jeg prøvde ikke å være noe smart-ass.

    Men å få en jevn karriære, og på den måten få lappen og bil osv.

    Men det stoppa litt opp, og gikk litt tregt i Rimi.

    Så jeg begynte å se etter nye jaktmarkeder, etterhvert.

    Men jeg hadde ikke noen venner eller familie, som var mine støttespillere, for å si det sånn.

    Jeg hadde ingen som ville hjulpet meg, hvis jeg fikk problemer.

    Så jeg spillte ganske safe.

    For jeg vet jo at man har støtteordninger, hvis man er arbeidsledig osv.

    Men når man er i 20-årene osv., så er det også en psykisk smell man får, hvis man mister jobben f.eks.

    Hvis man har noen ekle slektninger f.eks., så kan de begynne å slenge dritt, så man blir litt nede da.

    Så da lønner det seg, å spille safe, med karriære og sånn.

    Til man har litt selvtillit, og tåler å få noen på tryne da.

    Så sånn tenkte jeg.

    Men men.

    Så om Øystein og Glenn var noe mafia-greier.

    Det er nok ikke umulig.

    Eller Øystein sier han kjenner folk da.

    Så hvor mafia han er, det veit jeg ikke.

    Men han har kontakter som er noe kriminelle vel.

    Så jeg tar med det her og, for mora hans er jo kusina til fattern.

    Så det er kanskje en slags link ute å går her.

    Uten at jeg skal si det for sikkert.

    Men vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Facebook-melding til Iver, eks-typen til stesøstra mi Christell Humblen, fra Drammen. (In Norwegian).

    Heisann
    Iver,

    Between
    Iver
    S Karlsen

    and
    You

     

    Erik
    Ribsskog

    Today
    at 11:34am

    jeg
    kontakter deg, pga. en episode som skjedde, på slutten av
    80-tallet, i 88 eller 89, da du var sammen med stesøstra mi,
    Christell Humblen.

    Da dro Christell med meg på pub i
    Drammen, hvor hu fikk servering, enda hun vel bare var 16 år
    da.

    På Bragernes, ikke langt unna gamle Mekka Matsenter,
    hvis noen husker den butikken fremdeles.

    Men men.

    Og da
    fikk hu meg til å drikke mye øl.

    Så var du
    og noen kamerater, sikker fra den såkallte ‘stripe’-gjengen, på
    Sande VGS., som søstra mi, Pia Ribsskog, prata om.

    Og
    da, når bussen kom til Svelvik, så venta bussen lenge
    ovenfor Svelvik-senteret, av en eller annen grunn.

    Og da gikk
    stesøstra mi for å pisse.

    Og da hadde jeg sitti
    og holdt meg, helt fra Drammen, for jeg var full og måtte på
    do jeg og, for jeg var ikke kjent på den puben i Drammen, så
    jeg visste ikke hvor dassen var osv.

    Men men


    jeg gikk også for å pisse, da bussen stod der så
    lenge, ovenfor Svelvik-senteret.

    Og da sa du, ‘skal du se nå
    da’.

    Enda jeg hadde ikke noe interesse av å se hu
    Christell pisse.

    Jeg hadde sett hu naken før, så
    det var ikke så spennende liksom.

    Men hvorfor skal man
    behøve å få sånne idiot-kommentarer slengt
    etter seg, bare fordi man må pisse, når man sitter på
    bussen?

    Det var jo mørkt og, og det var et stort
    byggeområdet, og jeg gikk ikke i nærheten av stesøstra
    mi, i det hele tatt.

    Så hvorfor begynte du å bable
    om det?

    Var det noe Christell hadde sagt til deg før,
    at jeg pleide å gjøre sånne ting?

    Det her
    lurer jeg på, for det er noen som driver å kødder
    med meg nå, så jeg prøver å finne ut hva som
    foregår.

    Og det her virka som noe kødding fra
    Christell, eller deg, så det skulle jeg gjerne likt å
    vite mer om hvordan hang sammen.

    Med vennlig hilsen

    Erik
    Ribsskog

  • Flashback til 80-tallet. (In Norwegian).

    Den her sangen, er fra 1984, stod det på YouTube.

    Så det var vel i 1984 eller 85, som det her skjedde.

    Stesøstra mi, eller dattra til Haldis, Christell Humblen, hun hadde en storebror, Viggo Snoghøj, som var norsk og nordisk bodybuilding-mester, for junior vel, og som hadde flytta til Køge i Danmark, for han hadde truffet en dansk flyvertinne der.

    Viggo var også halvt dansk, han hadde en dansk far, men samme mor som Christell, Haldis Humblen.

    På den tida her, så prata ikke jeg så mye med Christell, av en eller annen grunn.

    Søstra mi bodde også der nede, Pia.

    Og da prata jeg ikke så mye med henne heller.

    Men, Viggo Snoghøj, (Nå Viggo Snowhill, som bor i USA, og søstra mi sier er en som en gigolo for en dame der).

    Han bodde jo i Køge.

    Og i Køge så hadde de MTV, på kabelnettet.

    På Bergeråsen, så fikk vi jo ikke satellitt-tv inn på fellesanlegget, som de ble kallt, før i 1987, eller 88, var det vel.

    Så sånn var det.

    Og da fikk vi bare Sky og Super-channel.

    Jeg fikk ikke MTV, før jeg flytta til Oslo, i 1989.

    Men men.

    Og det her var i 1985.

    Så da var det gjevt, med en tretimers-kassett, med musikkvideoer, fra MTV.

    Så da skulle Christell og Pia opp til meg da, for å se på den kassetten, for jeg hadde videospiller.

    Det er mulig de hadde videospiller der nede, eller om den hadde blitt ødelagt.

    Det var en episode rundt det og.

    Men men.

    Så så vi på musikkvideoene da, så syntes vi den Rock Steady Crew-videoen var kul.

    For Hip-hop var nytt i 1985 da.

    Så var det en annen gang, et par uker seinere, eller noe.

    Da var Ulf Havmo, fra klassen, på besøk.

    Også kallt ‘tømmerstokken’, av Geir Arne i klassen osv.

    Nok om det.

    Pia og Christell var det også.

    (Ulf Havmo, lånte 300 kroner, av meg, før han slutta å være kamerat med meg, så han skylder meg noen penger fortsatt, fra 1986, eller noe.

    Så det blir nok mye penger 300 kroner, med renter og renters rente, fra 1986.

    Det er jo 22 år.

    Men men.).

    Og da så digga vi den sangen igjen da.

    Rock Steady Crew.

    Og da begynte Ulf å drite ut meg i klassen, for at vi hørte på den samme sangen flere ganger.

    Men men.

    Jeg husker at Hans Martin Fallan, dreit meg ut for at jeg bare satt hjemme.

    Jeg gjorde vel ikke det, jeg spillte fotball og skøyt med luftgevær og dro ut med båten til Haldis, som hadde fatterns motor osv.

    Men jeg var en del borte på Sand også, på ettermiddagene, hos farmora mi, og på jobben til fattern.

    Så da jeg kom hjem til Bergeråsen, på kvelden, så hadde jeg vel fått dagens dose av gåing osv., så da satt jeg vel og så på TV, og spiste digg og leste avisa, og gjorde lekser, noen ganger.

    Jeg skjønte ikke hva han mente.

    Skulle jeg gå rundt på Bergeråsen og leike da?

    Det var vel ikke noe gøy, når man var tenåring.

    Det var mindre folk borte på Sand, så da kunne man gå å skyte med luftgevær der, når det var midt i uka, for da var hyttefolka i Drammen, eller hvor dem var.

    Så skulle jeg gå ut, av leiligheten min, for å henge på Bergeråsen, når jeg hadde en hel leilighet selv, med TV, video, og stereoanlegg osv.

    Og jeg syntes de folka var kjedelige på Bergeråsen.

    Nei, det gadd jeg selvfølgelig ikke.

    Det var jo ikke noe å finne på, på Bergeråsen.

    Det var bare kjedelig, annet enn å dra på fjorden med båten da.

    Det var jo ikke engang en butikk, eller en kiosk, på Bergeråsen.

    Det er ikke så gøy å henge i gatene på Bergeråsen, hva er det man kan gjøre der.

    Ikke lett å si.

    Jeg så noen som skøyt måker med hagle på Ulvikfjellet en gang.

    Jeg nevnte det for Karl Fredrik i klassen, han mente det kunne ha vært Hans Martin.

    Det var ganske rart å stå nede på Ulvikstranda, og se på måkene seile halvdøde i sirkel ned ned mot vannet.

    Men men.

    Sånn var det.

    Jeg lurer på om Christell og Hans Martin, som gikk i samme klasse, da kan ha baksnakka noe om meg.

    For jeg tror Hans Martin må ha snakka med noen, om meg da.

    Siden han begynte å bable, på en nesten hatsk måte, om at jeg bare satt hjemme.

    Hvem vet.

    Noe var det nok i hvertfall.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til 1979. (In Norwegian).

    Nå flytta jo jeg, fra moren min, i Larvik, til fattern, på Bergeråsen, i 1979.

    Det var fordi, at jeg likte ikke muttern og bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, så bra.

    Og jeg syntes også stefaren min, Arne Thormod, var streng, han ga meg juling en gang osv.

    Jeg ville egentlig ikke flytte fra Bergeråsen, som tre-åring, da muttern dro med meg og søstra mi, til Larvik, mens fattern ble boende på Berger.

    Jeg syntes farmora mi var grei, bestemor Ågot.

    Så i 1979, så fikk jeg endelig vilja mi, og fikk flytte til Berger.

    Da gikk jeg bort til farmora mi, og farfaren min, i huset dems på Sand, etter skolen.

    Fattern holdt også til der, for i nabobygningen, så hadde familien min snekkerverksted, Strømm Trevare, hvor dem lagde køyesenger, og elementer for Jensen Møbler i Svelvik, som senere flytta til Sand, og har bygget ut og bygget ut.

    Men men.

    Farfaren min, Øivind, han ville lage elementer for Jensen Møbler.

    Men fattern ville lage vannsenger, for han syntes ikke det var nok penger, i elementene.

    Men jeg tror kanskje Strømm Trevare, kunne ha vokst sammen med Jensen Møbler, hvis dem hadde fortsatt å lage elementene, til den ganske kjente Jensen madrassen.

    Det er mulig.

    Og i begravelsen til farfaren min, på begynnelsen av 80-tallet, så var den største kransen fra Jensen Møbler.

    Men det er mulig dem hadde blitt tyna på prisen på elementene og, det skal jeg ikke si for sikkert.

    Men det hadde kanskje vært smart å hatt flere bein å stå på da.

    Dem kunne jo ha lagd både vannsenger, køyesenger og elementer, mener nå jeg da.

    Men så begynte dem å bygge huset til onkelen min, Runar, i Son.

    Så da gikk ved hele fabrikken add undas, mer eller mindre, og ble etterhvert leid ut.

    Mens fattern begynte vannsengbutikk, og senere sengebutikk, sammen med Haldis, i Drammen.

    Først ved Grans-butikken, på Strømsø, og senere i Tordenskioldsgate, nesten ovenfor brannstasjonen på Strømsø.

    Så sånn var det.

    Men da jeg kom hjem fra skolen da.

    Så lagde bestemor Ågot middag da.

    Ofte varma hu opp noe av dems middag, eller så lagde hu noe grøt eller noe torsk, eller alt mulig.

    Så kom fattern og onkel Håkon og bestefar Øivind opp, og hadde pauser da, fra jobbinga på verkstedet.

    Så kunne jeg spørre dem om alt mulig rart.

    Og bestefar Øivind, han gjorde mest rutine-arbeid ofte, og fattern tok over mer og mer.

    Bestefar Øivind, og onkel Håkon, de slutta å jobbe klokka fire.

    Mens fattern ofte jobba til klokka fem og halv seks kanskje.

    Men da pleide jeg, de første åra, og sitte på med fattern, tilbake til Bergeråsen da.

    Så da hente det, at jeg prata med bestefar Øivind f.eks., når han satt og løste kryssord, f.eks., etter at han var ferdig å jobbe.

    Og da prata vi om nyheter, eller skole-greier, og noen ganger, så prata vi også om Ribsskog-familien, muttern og de andre på morssida mi, i familien.

    Og da fortalte bestefar Øivind, om morfaren min, Johannes, som pleide å gå i Slottsparken, inni Oslo, under hippie-tida, å leite etter tante Ellen, lillesøstra til muttern.

    Med lyst hår, fra Hurumlandet.

    Holmsbu og Klokkarstua.

    Men men.

    Bestefar Øivind og bestemor Ågot, og de på farssida mi da.

    De mente vel det om fetteren min Joakim.

    Han var jo monogoloid, og ble født i 1969.

    Så han ble nok påtenkt i 1968, altså da hippie-epoken var på det sterkeste.

    Så bestefar Øivind og de, de trodde, mener jeg å huske, at hvordan det her med Joakim og sånn hang sammen da.

    Det var at mens morfaren min, Johannes, gikk rundt å leita etter dattra si, tante Ellen, i Slottsparken, under hippie-tida, så brukte hun så mye narkotika, at fettern min, Joakim, var mongoloid, da han ble født i 1969.

    Men ikke nok med det.

    Neida.

    Tante Ellen, og hennes nye ektemann, i Sveits, som jeg nok ikke tror var faren til Joakim.

    Uten at jeg skal si det sikkert.

    De bestemte seg for å få et nytt barn.

    Ifølge bestefaren min Øivind Olsen.

    Det husker jeg han prata om i 1979 eller om det var 1980.

    At de bestemte seg for å få et nytt barn.

    Kusina mi Rahel.

    Som er ganske kjent skuespillerinne i Berlin osv., ettersom jeg har forstått.

    Som heter Savoldelli, etter faren sin, Reto Savoldelli.

    Og det var da, kun for at Joakim da skulle herme etter Rahel, og bli normal da.

    Og det her, rista bestefar Øivind på hue av, og tenkte over, og sa at han ikke var enig i da, til fattern da.

    Mens jeg satt og leste Donald eller Drammens Tidende, eller noe, etter middagen, etter skolen da.

    At det her syntes ikke bestefar Øivind var riktig.

    At det var uetisk, for å bruke et fint ord.

    Så det var nok mye rart som foregikk under den her hippietida, og også som fulgte etter, på 70-tallet osv.

    Så hverken foreldregenerasjonen, med morfaren min Johannes, eller farfaren min Øivind, skjønte så mye av hva de her 68-erne, eller hippie-generasjonen, dreiv med.

    Fattern var vel ikke den værste hippien, så han var vel på talefot med bestefaren min, Øivind, om det her.

    Øivind prøvde i hvertfall å være på bølgelengde, med fattern, om sånne her ting.

    Bestemor Ågot, var vel en ganske enkel sjel.

    Så hun prata ikke så mye om nyhetene osv.

    Men hun hadde en vanlig, gammeldags norsk oppdragelse, fra Numedal osv., på en gård, under ganske fattige kår, tror jeg.

    Så hun visste alltid om noe var galt å gjøre osv.

    Men hva fattern syntes om sånne her ting.

    Det sa han ikke rett ut, på samme måte som Øivind, for eksempel.

    Fattern tenkte på de her tinga, og klagde litt kanskje, men han sa ikke så klart hva han mente da.

    Så han holdt vel tilbake litt, hva han mente sjæl.

    Det er mulig.

    Mens jeg hørte på, og spurte om ting jeg lurte på osv., i nyhetene og alt mulig da.

    Mora mi, Karen, hun forsvant også til København, og fikk bilde i Aftenposten, på begynnelsen av 80-tallet, etter at søstra mi flytta til Berger, må det vel ha vært, i 82, eller noe, kanskje.

    Noe sånt.

    Men hun visste ikke, at morfaren min, Johannes, hadde satt inn etterlysning av henne, i Aftenposten.

    Men da hun dukka opp, på Sand der, et halv år etter, eller noe, så fant jeg fram den utgaven av Aftenposten, og visste henne da.

    For det hadde ingen sagt til henne.

    Hun fikk vel litt sjokk, men jeg tenkte det var greit å forklare henne, at det her med å dra til København, og bli borte der, det var ikke helt bra.

    Så det var mye rart som foregikk, spesiellt på morsida mi, i familien.

    Bestefar Johannes, må vel ha klikka nesten, pga. de her døtrene sine, osv.

    Spesiellt Ellen da, som gikk på forsøksgym, i Oslo, fra hun var 16 da, og brukte så mye narkotika, i Slottsparken da, mens hun var hippie.

    Og hun har vel vært hippie i alle år, etter det her.

    Jeg husker da jeg og søstra mi, var og besøkte Ellen og Rahel, og også Joakim, i Aesch, i 87.

    Selv om Joakim måtte tilbake til noe hjem, for mongoloide, allerede første dagen jeg og Pia var der.

    Men men.

    Det var på flyet til Sveits, som søstra mi, Pia, ville sitte på ‘smoking’, og sa at det var så spennende med røyk.

    Så da syntes jeg, at siden det var ferie og sånn, så måtte jeg prøve å røyke jeg og.

    Sigaretter da.

    Siden søstra mi, jo er et og et halvt år yngre enn meg.

    Og jeg liksom skulle være storebror, så syntes jeg ikke søstra mi kunne røyke, mens jeg ikke gjorde det.

    Og jeg kunne nesten ikke be henne om å ikke røyke heller, for vi bodde ikke i samme hus.

    Hun bodde hos Haldis, og jeg bodde aleine i Leirfaret.

    Så fikk søstra mi, kusina vår Rahel, til å begynne å røyke og.

    For tanta mi, er jo hippie.

    Så jeg og søstra mi, og kusina vår, Rahel, som er født i 78, eller noe.

    Altså som da i 87, bare var 9-10 år.

    Mens søstra mi var 15 og et halvt og jeg nettopp fyllt 17.

    Vi ble plassert, til å bo på et loft, i huset dems i Aesch.

    Så vi fikk ikke vært vårt rom, men måtte bo på det samme loftet, på noen madrasser på gulvet da.

    Men jeg var jo vant til søstra mi, og stesøstra mi Christell osv., så jeg lot dem være i fred og sånn.

    Men jeg fikk på togstasjonen, og kjøpte marlboro-sigaretter osv., for jeg hadde en del penger osv.

    For da begynte jeg å røyke da, søstra mi hadde dårlig inflytelse på meg.

    Og tante Ellen var så hippie, at de hadde ikke TV.

    Mens jeg var TV-slave.

    Så jeg rappa en lomme-tv, en dag jeg i Basel for å kjøpe videofilmer, Hollywood-filmer, for tremenningen min Øystein, på Lørenskog.

    Big Trouble in Little China.

    Men filmen kosta ca. tusen norske, så han droppa det.

    Men men.

    Og jeg rappa noen Madonna-kassetter, på et marked, i nabo-landsbyen.

    Hvor det var tivoli osv.

    For søstra mi digga Madonna da.

    Så jeg ble liksom med på tinga hennes, søstra mi sine interesser.

    Men søstra mi ville ikke bli med på å spille bordtennis, på tennissenteret, hvor tante Ellen jobba i resturanten, i Aesch.

    Neida.

    Pia skulle bare ligge ved bassenget.

    Så alt skulle være på hennes premisser liksom.

    Men hun var kanskje i en vanskelig periode, under tenårene.

    For hun var sånn da vi var på ferie i Aalborg, og Nevlunghavn også.

    Og da hun bodde på Ungbo, på Skansen Terrasse, på 90-tallet.

    Det var mest på hennes premisser, at vi gjorde ting osv.

    Men men.

    Men samme det.

    Tante Ellen, hun dyrka noen frø fra noe fuglefrø-blanding, i hagen.

    Og da ble de frøene noe mild mariujana.

    Og de sendte hun til venner i Danmark, fortalte hun, og skrev på pakka at det var urtete.

    Men men.

    Og hun var hippie, så vi rappa ikke så mye røyk fra henne, hvis vi stod opp tidlig.

    For hun røyka håndrullede, indiske sigaretter.

    Jeg gikk jo handel og kontor, på Sande VGS.

    Så da kjøpte jeg heller Marlboro, i automaten på togstasjonen.

    For da fikk jeg kjøpt.

    Jeg husker ikke hvordan aldersgrense det var der.

    Men det var søstra mi, vil jeg si, som fikk kusina vår Rahel, til å røyke.

    Jeg kjente ikke de så bra, at jeg kunne begynne, å bestemme over de.

    For jeg bodde jo for meg selv i Leirfaret, og var nesten ikke i familien til fattern, men mer i familie med farmora mi, hvor jeg gikk og spiste middag ofte etter skolen fremdeles.

    Men men.

    Så jeg var nok mer kjedelig, enn søstra mi, som fløy, på fester og diskotek, og røyka og sånn da.

    Mens jeg gikk kanskje på fest to ganger i året, 16. mai, og nyttårsaften.

    Og kjøpe noe hjemmebrent, eller rappa i barskapet til Haldis.

    Og elles skøyt med luftgevær, spillte fotball, og kjørte båt på fjorden.

    Men fattern hata røyking og kaffe.

    Så jeg holdt meg unna det.

    Helt til jeg og søstra mi dro til Sveits, i 87.

    Jeg drakk Cola hver dag.

    Så i Sveits, så gikk jeg i butikken og kjøpte Pepsi og Coca-cola osv.

    Men tanta mi likte ikke det, av en eller annen grunn.

    Så da sa Ellen, at hun skulle betale for colaen jeg kjøpte, mens jeg bodde der.

    Da ble det litt flaut.

    Så etter det, så drakk jeg flaskevann.

    Og gikk tur med bikkja dems, som het Moses.

    Som jeg gikk tur med hver dag, langs en elv de hadde der.

    En dag, så dro vi med bussen, jeg og Pia og Rahel, for å besøke faren til Rahel, Reto Savoldelli.

    Han bodde ca. en halvtime med buss, en landsby, oppå noen åser.

    På en gård, eller noe, med mange mennesker.

    Om det Steiner-skole greier, eller noe kollektiv.

    Hva vet jeg.

    Det var barn på Rahels alder, som var engelske og tysktalende sveitsiske.

    Så hvordan kollektiv det var, det vet jeg ikke.

    Men Reto kjørte meg og søstra mi, tilbake til Ellen.

    Mens Rahel spiste der.

    Og dro tilbake dagen etter, eller noe.

    Det satt også en transvestitt, på med Reto, en mann med blond parykk, i 30-årene vel, som Reto kjørte til Basel.

    Så hva det kollektivet var, det er vanskelig å si.

    Men jeg prøvde å le litt av han transvestitten, til søstra mi, da vi satt bak i bilen.

    For sånne fantes det ikke på videregående i Sande, eller på Berger.

    Men søstra mi skjønte ikke poenget.

    Så kanskje hun trodde det var en dame, eller at hun hadde truffet der på gården der.

    Hva vet jeg.

    Søstra mi, snakket litt tysk, fra ungdomsskolen osv.

    Mens jeg hadde sjakk og bordtennis, i stedet for tysk.

    Men, tanta mi, Ellen.

    Hun spurte meg, første dagen der vel.

    Om jeg skjønte hva hun sa, når hun prata på tysk til Rahel.

    Men jeg skjønte ikke noe da.

    Men da mobba Ellen meg nesten litt.

    Jeg følte meg litt dum.

    Så da tok jeg det som en utfordring, og prøvde å skjønne noen tyske ord og sånn da, etterhvert.

    Jeg og fattern og Haldis og Christell, vi var jo i Jugoslavia, i 1980, og da kjørte vi jo gjennom Tyskland og Østerrike.

    Så da lærte vi å si danke schön osv., og bitte schön, når vi skulle handle i en butikk i Østerrike, etter å ha kjørt gjennom Tyskland.

    Så det huska jeg jo.

    Men noe særlig mer tysk, kunne jeg ikke.

    Men når jeg gikk tur med Moses, så begynte slaktern å prate til meg, og en dame som gikk tur med hunden å prate til meg.

    Og en kar som skøyt med luftgevær, på markedet i nabo-landsbyen.

    Men da skjønte jeg aldri hva de sa.

    Men de kjefta ikke.

    Så Sveits er ikke så ille, vil jeg si.

    Så sånn er det.

    Politiet i Basel, la jeg merke til, de gikk bevæpnet.

    Kom jeg på.

    Og Ellen sa at de hadde problemer, med italienske gjestearbeidere der.

    Så sånn var det.

    Så det var artig ferie det.

    Jeg og Pia bytta fly, på Kastrup, og i Zurich.

    Så da vi ringte fattern, fra Sveits.

    Så sa jeg, heisann fattern, jeg ringer fra Kastrup.

    Men, neida.

    Det var bare en vits.

    Selv om jeg var bare 17, og søstra mi, 15 og et halvt.

    Så hadde vi vært mye i Danmark og England, og sånn før.

    Og dratt fram og tilbake til Larvik, aleine, med buss og tog og alt mulig, fra vi var 9-10 år.

    Så vi klarte fint å fine fram til Sveits.

    Det var ikke så vanskelig.

    Men men.

    Da vi hadde vært der i en drøy uke, så var det bare en uke til skolen begynte ca.

    Så da dro jeg inn til Basel.

    Til et reisebyrå, og fikk bestillt fly til Norge.

    For vi hadde biletter, med åpen dato for tilbakereise.

    Søstra mi ville bli der lengre.

    Men jeg tenkte, at vi måtte ha noen dager, på å venne oss, til å være i Norge igjen.

    For da, når jeg gikk i butikker i Drammen, Narvesen osv., så var det uvant å snakke norsk.

    Men men.

    Anette Bøe, satt og venta på det samme flyet, fra Basel til Zurich.

    Hun satt med tettsittende treningstøy.

    Kanskje det var langrennsbukse.

    Det så sånn ut.

    Hva vet jeg.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til sommeren 1981. (In Norwegian).

    Nå fikk jeg flashback til 1981 her.

    Fra 1979, så bodde jeg jo i Hellinga 7 B, på Bergeråsen.

    Og i 1980, så flytta fattern ned til Haldis.

    Jeg var ofte i Larvik, og besøkte muttern, så da pleide jeg å få noe lommepenger.

    Av fattern da, til toget osv.

    Og jeg samla også frimerker, og da fikk man lov til å ha en liten flaske med bensin, for å sjekke om det var vannmerke på frimerkene.

    Sånne flasker kunne man kjøpe på apoteket.

    Og de flaskene kjøpte jeg hele tida.

    For jeg hadde også en annen hobby, ved siden av å samle frimerker.

    Det var at jeg pleide å lage noe jeg kallte ‘bomber’.

    Jeg klarte også å tenne på vegg-til-vegg teppet, hos fattern, før han flytta til Haldis.

    En helg han ikke var hjemme.

    Det var nok høsten 1979, eller noe.

    Det var en tordivel utafor.

    På utelyset.

    Så skulle jeg skremme bort den, for jeg var aleine hjemme osv.

    Så helte jeg noe bensin i en skål.

    Og tente på det.

    Og skulle ta med skåla ut på trappa da, og skremme bort tordivelen.

    Men det her ble varmt da.

    Så jeg klarte ikke å holde skåla ordentlig.

    Så det begynte å skvette bensin ut på vegg-til-vegg teppet.

    Så jeg måtte tråkke oppå teppet, eller hva jeg gjorde, for å slukke det her da.

    Så kom fattern hjem.

    Dagen etter.

    Med to andre, tøffe karer.

    De samme karene, som var innom et par-tre år før vel.

    Og da måtte jeg øve i 6-gangen.

    Og at 6 x 6 var 36.

    Det var viktig.

    Så jeg kunne litt ganging, før vi lærte om det, i første klasse, på Østre Halsen skole, i Larvik.

    For fattern hadde lært meg noe av 6 gangen.

    Men, jeg skjønte egentlig ikke ganging.

    Fattern bare lærte meg svara.

    Så huska jeg det i hue, at seks ganger seks, var trettiseks da.

    Men jeg skjønte ikke helt opplegget.

    Plussing skjønte jeg nok.

    Men hva ganging egentlig var.

    Det forklarte ikke fattern.

    Han forklarte bare hva svaret på regnestykkene var.

    Så måtte jeg memorere dem da.

    Så kom det to høye, mørke, tøffe karer.

    Så måtte jeg svare riktig på gangestykkene da.

    Og da var jeg flink osv.

    Så ble alle fornøyde.

    Da var jeg kanskje 5-6 år, og var på besøk hos fattern, en sommerferie, eller noe, i Hellinga.

    Så da vi lærte om ganging, på skolen, i 77/78.

    Så visste jeg hva 6 x 6 var.

    Men 1 x 2 osv., det skjønte jeg ikke helt, med en gang.

    Før frøken forklarte det da.

    For jeg var flink i plussing og sånn og.

    Så jeg var ferdig med plussing og sånn, før vi hadde hatt om ganging i timen da.

    Så derfor var det at jeg ble litt som et spørsmålstegn, da jeg så gangetegnet, i matteboka, for første klasse.

    Det var ikke dette tegnet, x.

    Men dette tegnet .

    Som dem brukte i matteboka vår.

    Hvis jeg husker riktig.

    Jeg ble forresten først ferdig, med matteboka, våren 78, i klassen vår, 1. klasse, på Østre Halsen skole.

    Så da ble de andre imponert husker jeg.

    Så kanskje jeg skulle skrive det på CV-en.

    Vi får se.

    Bare fleiper.

    Men, de samme folka, kom innom, den helga fattern var borte.

    Det kan ha vært våren 1980 og.

    Like før fattern flytta ned til Haldis.

    Hvis det ikke var høsten 79.

    Det er mulig.

    Og da begynte jeg å grine, siden det dukka opp tre voksne mannfolk, i leiligheten, og jeg hadde vært aleine der hele helga, var det vel.

    For, jeg hadde jo drivi og brent på teppet.

    Så jeg regna med å få kjeft for det.

    De løp nesten inn i leiligheten.

    Som om de skulle kidnappe meg, eller noe.

    Så jeg stod ved vinduet.

    Jeg klarte å hive meg raskt ut av vinduet, hvis det ble nødvendig.

    Det hadde jeg gjort en gang før.

    Men det er en annen historie.

    Det får jeg ta en annen gang.

    Vi får se.

    Men da ble dem fornøyde, når dem så at jeg hadde brent på teppet.

    Så blei dem blide.

    Så flytta fattern ned til Haldis, ikke så lenge etter.

    Så sånn var det.

    Men jeg lagde også noe jeg kallte ‘bomber’.

    Og det var et sånt engangs plastglass.

    Så kjøpte jeg krutt og sånn, for lommepenger, når jeg besøkte muttern, i Larvik.

    Så helte man litt sånn frimerke-bensin, nederst i glasset.

    Så tok man en sånn hatt, som ble en slags slange, hvis man tente på, som man fikk kjøpt i morro-butikker.

    Og så tok man kruttlapper, til lekepistol.

    Og noe papir.

    Så bensinen trekte inn i papiret, eller noe.

    Så tok man papir over toppen av engangsglasset.

    Og så tok man et stjerneskudd, og trykte gjennom papiret, og ned i bunnen av glasset.

    Så tok jeg de ‘bombene’ ut, på utsida av Hellinga 7 B da.

    Og da tror jeg til og med Aina og broren hennes, fra Leirfaret, kom for å se på.

    Dette var vel våren 1980, kan jeg tenke meg.

    Så det var litt artig da, med kruttlapper som lagde masse lyder.

    Og det holdt på i et par minutter.

    Så på slutten, så kunne man se den slangehatten da, at den vokste opp av restene av glasset, en sånn hatt, som ble som en slange omtrent.

    Men men.

    Men i 1981, om sommeren, så flytta jeg til Leirfaret 4 B.

    For fattern sa vi trengte mer plass i klesskapene osv.

    Det var ikke plass til alle klærna, i skapene osv.

    Og jeg hadde jo to roms leilighet jeg da, i Hellinga.

    Men jeg fikk tre roms leilighet, i Leirfaret da.

    Med ordentlig hage.

    Som man kunne spille fotball i.

    Så skulle fattern ha stor innflyttingsfest der.

    Enda han ikke skulle bo der sjæl, men fortsatt skulle bo nede hos Haldis.

    Noen dager før festen, så kom Karl Fredrik Fallan, fra klassen og Ulvikveien, innom.

    Han ville brenne sånn bensin osv.

    Jeg var ikke så hypp på det.

    Men siden han maste sånn.

    Så tente jeg på noe frimerke-bensin, i en skål, eller noe da.

    Bare for at han skulle få vilja si.

    Det var ikke noe big deal liksom.

    Jeg hadde gjort det hundre ganger før.

    I hvertfall tjue.

    Noe sånt.

    Og jeg var vel litt lei av det bensingreiene.

    Det var ikke så artig i 1981, som det var i 1980 osv.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men så sparka Karl Fredrik frimerke-bensin flaska overende da.

    Det var en lita flaske, med en desiliter bensin i kanskje.

    Noe sånt.

    Den varte i mange år, hvis du brukte den til å sjekke vannmerker, på frimerker.

    Men jeg kjøpte vel kanskje en 5-6 sånne flasker, på et år.

    Det er mulig.

    Eller 2-3 kanskje.

    Noe sånt.

    Så rant jo all bensina ut da.

    Så begynte det å brenne på plenen.

    Og fattern skulle ha fest der, i hagen, med 30-40 gjester, eller noe, på lørdagen, samme uka.

    Og det her var kanskje tirsdag eller onsdag, eller noe da.

    Noe sånt.

    Så var det en bekk, som rant på grensa til hagen, mot sosialboligene, hvor Rikhardt og Lisbeth og en familie som het Vaage, eller Våge, bodde.

    Faren til Lisbeth og Rikard, var tyskerunge, husker jeg fattern sa.

    Og, jeg spillte Beatles en gang.

    Jeg hadde kjøpt Beatles samlealbum, på postordre.

    Og da dukka han faren dems opp i vinduet, og digga Beatles da.

    Det så rart ut, synes jeg.

    Men hadde noen kamerater der, og dem synes det var rart og.

    Om det var Petter og Christian, eller hvem det var.

    Noe sånt.

    Men da var nok jeg litt bortskjemt.

    Som hadde bedre stereoanlegg, og musikk, enn naboen da, som var voksen osv.

    Men men.

    Men da lurte jeg på hvordan jeg skulle få slukka den her bensinbrannen da.

    Så jeg begynte å sparke den flaska, over plenen.

    Og ned i bekken.

    Og da slukka brannen i flaska.

    Karl Frederik sa senere, at han hadde sparka til flaska, for at det ikke skulle begynne å brenne i flaska.

    For da ville flaska eksplodert.

    Men jeg syntes det hørtes rart ut.

    For jeg kunne ikke se, at det var noen fare, for at det skulle begynne å brenne nedi flaska.

    Den flaska stod et stykke unna, den skåla osv.

    Så Karl Fredrik gura litt der gitt, vil jeg si.

    Så måtte jeg hoppe oppå der det brant.

    Det brant da i en stripe, over hele plenen.

    Mest der Karl hadde sparka til flaska.

    Men også her og der, ganske jenvt, i retning bekken da.

    For jeg trengte vel en fire-fem spark, for å få flaska i bekken.

    For det var noen meter da.

    Så jeg hoppå oppå de her brannene.

    Så slukka de etterhvert da.

    Men det så litt brent ut der.

    Så jeg tenkte jeg kom til å få kjeft, av fattern.

    Men jeg fikk med Karl, og henta masse grass, ved Ulviksletta.

    Sånn vill-grass, eller hva man skal kalle det.

    Så klipte jeg dem høye grass-greiene, i mindre biter.

    Og da så det ikke så ille ut.

    Den svarte flekken, der Karl hadde tuppa overende frimerke-bensin flaska.

    Og så samla jeg sammen Jørn og Steffan og Daniel kanskje.

    Og noen lokale folk, på nedre feltet på Berger, som var kameratene til Petter og Christian egentlig.

    Eller kameratene til Christian egentlig.

    Men jeg ble kjent med alle folka omtrent, på nedre, i 1979 eller om det var fra 1980, da jeg ble kamerat med Petter og Christian da.

    Så da samla jeg sammen en 4-5 folk fra nedre.

    Dem var sånn et par år yngre enn meg, for Christian var et år yngre enn meg, og Petter var et år eldre enn meg.

    Og kameratene til Christian, Jørn og Steffan og Daniell og dem, var sånn ett år yngre enn han vel.

    Noe sånt.

    Men jeg gikk greit med dem, for dem var vant til meg, og jeg var ikke sånn bølle, jeg var vel vanlig.

    Jeg dreiv ikke å kødda med folka der.

    Og jeg var jo ganske ny der, på Bergeråsen, så jeg kunne egentlig ikke kødde så mye heller, uansett om jeg ville.

    For da hadde jeg sikkert fått alle mot meg.

    Men jeg var ikke sånn i Larvik heller, at jeg kødda med alle mulige.

    Jeg gikk vel greit overens med de fleste.

    Untatt noen folk som skulle mobbe osv. da.

    Men det ble man vant til etterhvert.

    Så spillte vi fotball, i et par timer kanskje da.

    Og jeg klipte vel noe mer sånn gress, som jeg fant på Ulviksletta.

    Eller like ved.

    Og da så hagen helt fin ut.

    Litt mer slitt kanskje.

    Men ingen nevnte noe om noe bensin, eller brenning e.l., på festen, på slutten av samme uka.

    Men hvorfor Karl Fredrik Fallan, skulle begynne å tuppe overende den bensina.

    Det syntes jeg var litt rart.

    Men man kan ikke skjønne alt.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog