Stikkord: 80-tallet

Nå kom jeg på noe rart her, fra 80-tallet.

På 80-tallet så var det ikke internett og det var ikke så mye subkulturer osv.

Det var soss og frik og vanlige folk, vil jeg si.

Men men.

De vanlige folka var de som ga faen og bare gikk i noe klær og gikk og klipte seg når foreldra sa dem måtte det og sånn.

Sånn var jeg til jeg var sånn 14-15, eller noe.

Men men.

Men Christell, hun var soss, vil jeg si, hun hadde mest klær og sånn av alle på Bergeråsen, vil jeg tippe.

Og pen var hun og, må man vel si, så man våkna opp litt når hun dukket opp, selv om hun var litt bortskjemt og sånn.

Og vi var jo på ferie sammen i Jugoslavia i 1980, siden faren min bodde nede hos dem og var sammen med moren hennes.

Og vi var på ferie sammen i Stavanger året etter, hos søstra til Haldis, altså tanta til Christell.

Og i Danmark, hos Viggo og dem, da jeg gikk i 6. klasse, og vi var på skolekoloni, på Barnas Gård, ute i Akershus et sted.

Da var jeg bare der, fram til torsdagen tror jeg det var.

Eller fredagen var det kanskje.

Og da kom fattern og Haldis og Christell og Pia og Jan og noen venner av Viggo Snoghøj, sønnen til Haldis.

Jeg lurer på om det var Grande, eller noe, som han kameraten til Viggo ble kallt.

Og mulig at Eirik Thoraldsson var med.

Så jeg fikk ikke være på Barnas Gård, sammen med klassen vår fra Berger og en klasse fra Grunerløkka.

For faren min og dem kom og henta meg i en svær amerikaner som faren min hadde, på veien ned til Køge da.

Og jeg hadde vært ganske mye på ferie i utlandet, selv om det var i 1983, vil jeg tippe, det siste halvåret av barneskolen.

Vi gikk vel i 6. klasse da vi var på Barnas Gård, og vi hadde spart i 2-3 år, på skolen.

Men men.

Og jeg mener at søstra mi var med til Danmark da, så hu flytta nok til Berger, fra Larvik, i 1982 da, vil jeg tippe.

Altså tre år etter meg, som flytta dit i 1979.

Men men.

Mer da.

Jo Viggo vant bodybuildermesterskapet da, i Danmark, skal jeg se om jeg finner om det på nettet:

Ja, det visst i 1982 det, som Viggo vant det mesterskapet:

* 1982 Jr. Mr. Scandinavia

http://blog.bodybuilding.com/GlobalGossip/category/global-gossip/scandinavian-small-talk/

Så da var det nok høsten 1982 da, som klassen var på Barnas Gård, og som vi dro til Danmark.

Jeg og Christell og Pia hadde fått artige ‘Donkey Kong-aktige’ spill, med noe tanks og fly, så det var den tida der.

Ja, høsten 1982 var det.

Og jeg pleide å gå på noe onsdagsklubben, eller hva det het, på Berger, og spille bordtennis og sånn der.

Med Karl Frederik Fallan for det meste, og også Dag Furuheim en gang husker jeg, selv om han var eldre.

Og jeg og Karl vi spillte også bordtennis på Barnas Gård, og vant over noen av de fra Grunerløkka, mener jeg.

De var ikke så tøffe de guttene fra Grunerløkka, som vi fra Berger var, mener jeg å huske.

Og i 1982, så var det ingen utlendinger som bodde på Grunerløkka.

Jeg mener å huske at alle dem var norske.

Og i klassen vår så var også alle norske.

Så Norge har forrandra seg litt siden 1982.

To jenter fra Grunerløkka løp rundt i dusjen og gangen på jentebygget, kvelden før faren min og dem kom og henta meg.

Dem var i puberteten alt husker jeg, for dem løp nakne rundt der, med lysa på, i 10-15 minutter, mens masse folk stod utafor å så på.

Men men.

Så det var kanskje derfor jeg absolutt skulle se den pornofilmen Viggo leide i Danmark, selv om jeg var der sammen med søstra mi og Christell og hun danske barnevakten, som var kanskje 14-15 år, og som ikke tålte å se den XXX-filmen tror jeg.

(Som jeg har skrevet om tidligere på bloggen).

Men men.

Jeg bodde på rom med Erik Ree, husker jeg, og Ulf muligens.

Men samme det.

Det var ikke egentlig det her jeg skulle skrive om, men om det med at de jentene løp i gangen kan ha vært noe mafia-plott.

Uka før så tok faren min meg inn til Grunerløkka, og da var vi hos noen folk som dattra til gikk i parallellklassen til den klassen fra Grunerløkka som vi var med på Barnas Gård.

Det var kanskje litt snodig.

Hu jenta skulle ha meg med å lese Donald-blader og alt mulig, men de jentene i Oslo var litt mer jålete enn de jentene på Berger, eller hva man skal kalle det, så jeg reagerte litt på henne, husker jeg, og satt heller i sofaen og hørte på hva faren min og foreldra til jenta prata om, husker jeg.

Jeg var litt sjenert.

Men på Barnas Gård så kunne jeg jo fortelle de jentene fra Grunerløkka, at jeg kjente ei jente i parallellklassen dems, og det var det nok ingen andre av guttene fra Berger som kunne fortelle.

Men men.

Mer da.

Jo, så om det var noe plott, for at jeg skulle tulle med hun danske jenta.

Hvem vet hvor organiserte disse plottene er.

Man kan ikke vite alt.

Men men.

Men det var egentlig ikke det her jeg skulle skrive om.

Grunnen til at jeg syntes det var så artig å dra til utlandet, var at Berger er ganske langt ute på landet.

Og det er bare en butikk der og sånn.

Så det ble litt kjedelig om vinteren spesiellt.

Om sommeren kunne man dra på fjorden og sånn, men jeg var aldri noen skientusiast, etter at jeg fikk noen tråe langrennski, som niåring, like før jeg flytta til Berger.

Og det var ikke internett.

Og vi hadde ikke satelitt-tv, på begynnelsen av 80-tallet.

Men det var Donald hver tirsdag.

Og det var omtrent det.

Og halvsju på TV på lørdager.

Og Donald-tegnefilm på julaften.

Eller hvordan det var.

Så sånn var det å vokse opp på Berger på begynnelsen av 80-tallet.

Det var ganske kjedelig, ihvertfall om vinteren når vi ikke skulle på ferie noe sted.

Så jeg satt noen ganger og programmerte dataspill, i Basic, på VIC-20 osv.

Noe jeg nok ikke hadde hatt tålmodighet til, hvis vi hadde hatt internett f.eks., på den tiden.

Så jeg lærte grunnprinsippene i programmering ganske bra da.

Så noen fordeler var det med at det ikke var så mye som skjedde og.

Men det var noe som het postordre da.

Det var nesten like spennende som Donald.

Når det dukka opp Select-kataloger og sånn, i posten til farmora mi på Sand, hvor jeg gikk hver dag etter skolen, for å spise middag osv.

Så jeg maste på fattern og spurte pent om jeg kunne få digital-klokke.

Og da hendte det at jeg fikk det, etter at dem hadde tenkt på det her, i noen uker og sånn da.

Eller noen ganger bare etter et par dager.

Jeg diskuterte sånne ting med faren min, når han hadde pauser fra jobbinga på verkstedet osv.

Så selv om jeg har klagd mye på faren min, om at han dreiv med omsorgsvikt, da jeg måtte bo aleine på Bergeråsen fra jeg var ni år.

Så var han ofte raus og lot meg kjøpe ting på postordre, og jeg fikk is og brus når vi kjørte inn til Oslo for å levere køyesenger, og jeg fikk kanskje 200-300 kroner i uka, til å kjøpe mat.

Og det var mye på begynnelsen av 80-tallet.

Selv om maten var dyr i butikken på Sand.

En Pizza Grandiosa kosta 29.90, på begynnelsen av 80-tallet, mener jeg å huske.

Og det er vel samme prisen som er enda i dag.

Og sånn var det for potetgull og cola og sånn og nesten.

At potetgull kosta vel en 10-12 kroner, som det kanskje gjør i dag.

Og Cola var jo i litersflasker, av glass, så det ble sikkert nesten like dyrt som i dag.

Og tegneserier var også dyre, de kunne koste 30 kroner, og enda mer, for album.

Og jeg var litt deppa ofte siden jeg bodde aleine, så jeg kjøpte 2-3 tegneserieblader og aviser som VG og Dagbladet da.

En gang så klagde kassadama, ei med mørk hår, som var ganske blid vanligvis.

Hu klagde på at tegneserien jeg kjøpte var så dyr.

Så da la jeg det albumet tilbaket, men jeg kjøpte det uka etter da.

Så jeg gikk i butikken 2-3 ganger i uka, fra jeg var sånn 11 år kanskje.

Og jeg klarte ikke vanlig melk, siden mora mi lot meg drikke dårlig melk i Larvik, på slutten av 70-tallet, mens ei dame jeg ikke visste hvem var, var der.

Så jeg kjøpte meierienes milkshake med sjokolade da.

Så kassadama prata med ei annen som jobba der, om at jeg drakk milkshake istedet for melk.

Og viska om det her da.

For det var nesten ingen som ikke drakk h-melk og spiste kneip, på 80-tallet.

Da var man veldig rar, hvis man ikke gjorde det.

Så mainstream var et ganske snevert begrep, på 80-tallet.

Så sånn var det.

Men en gang da, da jeg var sånn 11-12 år kanskje.

Så var det bilde av en sånn Manenken Pis-statue, fra Belgia, eller noe.

En gutt som tisser.

Så kunne man trykke på en knapp, så pumpa den pumpa noe vann eller alkohol, eller alt mulig, sånn at den statuen tissa vann i et glass da.

Jeg syntes alt som var automatisk og moderne var morsomt.

Som quartz-klokker, brusmaskin, videospillere som kom på den her tida, dataspill som Donkey Kong osv.

Så jeg synes det var morsomt at man kunne trykke på en knapp, så kom det vann eller brus, eller alt mulig, ut av statuen, hvis man kjøpte batteri da.

Men jeg hadde fjernstyrt bil, som fattern hadde kjøpt i USA.

Og batterier var veldig dyre i butikken på Sand.

Det kosta nok mer for batterier i butikken på Sand, på begynnelsen av 80-tallet, enn det gjør på Rimi nå for eksempel.

Så de må nok ha hatt bra fortjeneste i butikkene på den her tida.

Jeg tror aldri jeg så at kassadama rydda i butikken for eksempel.

Og de hadde ferskvaredisk, i den lille butikken.

(Når det gjelder omsetning).

Så den butikken kunne ikke holde det gående, når Rimi-butikken dukke opp på Skjønnhaug, f.eks.

Men den klarte å konkurere mot Samvirkelaget på Berger.

Så butikken på Sand, var en privat butikk, drevet i mange år av Odmund Larsen, som han vel het.

Før han pensjonerte seg, på 80-tallet en gang.

Mens på Berger, så var det Samvirkelaget.

Så Berger var nok mer et arbeidersted, enn Sand.

Siden de hadde forbruker-kooperasjonen.

Og de hadde også fabrikker på Berger, tekstillfabrikker, hvor jeg tror at de fremdeles lager Berger-pledd.

Mens på Sand, så var det da ikke noe industri.

Bortsett fra firmaet til faren min og farfaren min, Strømm Trevare.

Der jobba faren min og farfaren min og onklene min, og noen ganger noen andre, som Tage og Dag Furuheim og Eirik Thorhaldsson osv.

Men, Jensen Møbler flytta ut dit også, rundt 1982 kanksje, fra Svelvik, og de er i dag en av landets største madrassprodusenter.

Mens firmaet til faren min og dem, det gikk konkurs, men det er mulig at det er noen andre som driver og lager noe trevare-greier der enda, det er mulig.

Men men.

Men da dukka plutselig Christell opp, i leiligheten min, på Leirfaret, og skulle se på den her statuen da.

Jeg pleide også å kjøpe appelsinjuice, i butikken på Sand, siden jeg ikke drakk melk.

(Siden jeg fikk brekninger av melk, siden muttern pleide å tvinge i meg sur/råtten melk, ved en 2-3 anledninger ihvertfall, i Larvik, på 70-tallet, så jeg måtte spy omtrent hver gang jeg drakk melk.

Men jeg klarte å drikke det, hvis det var mye Oboy oppi melka).

Onkelen min Håkon, han jobba også på verkstedet.

Og da prata jeg med Håkon og faren min og farfaren min, når dem hadde pauser, og når dem var ferdige å jobbe.

Det var ikke noen andre barn der, men jeg var ganske voksen fra Larvik, hvor jeg hadde mange venner, må jeg vel si, og pleide å gå å gjøre innkjøp for muttern, og gå ærend for dama som dreiv butikken på hjørnet der, Fru Landhjem.

Så jeg prøvde å oppføre meg voksent, da jeg flytta til Berger, i 1979.

Eller, jeg oppførte meg vel bare vanlig, men det ble sånn at jeg også satt mye i stua der, i huset på Sand, og leste aviser og løste kryssord, etter skolen, de første månedene etter at jeg flytta til Berger.

Sammen med farfaren min og farmora mi da.

Jeg var også ganske stressa av å bo sammen med muttern og av å ofte besøke foreldrene hennes i Nevlunghavn og av stefaren min Arne Thormod osv.

Det var som en slags psykisk terror, noen ganger, å være i Ribsskog-familien, i Larvik, for de folka var så anspente og hadde alltid noe rart for seg da, så det var vanskelig å få ro på sinnet, vil jeg si.

Så det var derfor jeg ville flytte til Berger.

For i huset til farmora og farfaren min, på Sand, og i huset til faren min, på Bergeråsen.

De var ikke så slitsomme, som muttern og stefaren min og mormora mi da, spesiellt, Ingeborg Ribsskog.

Og også morfaren min kunne være litt spesiell, sånn gammeldags, konform og høytidelig nesten.

Så det var slitsomt å være på besøk hos besteforeldrene våre i Nevlunghavn, for de var så tilgjorte, og bestemora vår var hysterisk for alt mulig rart da.

Og vi måtte sitte og spise søndagsmiddag som om vi var noen kongelige omtrent, med kadaverdisiplin, på hver minste ting vi gjorde, som å bruke riktig bestikk og ikke lage lyder når vi spiste, og alt mulig sånn.

Bestemor Ingeborg var fra en militær og adelsfamilie i Danmark, så det merka nok jeg og søstra mi, når vi var på besøk der med muttern ca. en dag i uka kanskje.

Og muttern var også hysterisk, må man vel si, og hadde mye rart for seg hele tida, så man fikk aldri slappet av.

Hun var kanskje prega av å bli oppdratt av bestemor Ingeborg, som nok kanskje var prega av den her militærfamilien sin.

Som også var en rik fabrikkantfamilie, på farssiden hennes.

Men på morssiden så var det en kjent militærfamilie og adelsfamilie.

Så hun gikk på slottsball og sånn i København, og hadde fine venner, og de hadde en dame som spiste piano når de spiste middag.

Så det fikk nok jeg og søstra mi merke.

Men bestemor Ingeborg hadde ikke lært ordenlig å lage mat, vil jeg si.

Sikker pga. at de nok hadde noe tjenestepiker som lagde mat, der hun vokste opp.

Så når bestemor Ingeborg hadde plukket bringebær i hagen, til deserten, til søndagsmiddagen.

Så kunne det hende at det var mark, som kraba rundt innimellom bringebæra.

Men det var ikke lov å klage på det.

Så man lærte å ikke si så mye, og spørre pent, ‘kan vi gå fra bordet nå’, og sånne ting.

Og noen ganger fikk vi lov, mens andre ganger, så måtte vi spise noe mer desert og sånne ting.

Så sånn var det.

Og det var lignende seanser når vi gikk søndagstur, rundt på Nevlunghavn, etter middagen.

Da gikk vi i en time eller to, ut til Mølen eller hva faen alle de stedene het der.

Det var å gå etter bestemor og bestefar og muttern rundt i distriktet der, og høre at ‘der bor hun damen med alle kattene’, og masse sånt.

Men morfaren min, Johannes, han kunne noen ganger være litt morsom, og løpe etter meg, rundt omkring i hagen og kalle meg ‘Tutteman Tute’, og si at jeg var en ‘røver’ eller ‘du din tater’.

Så det kunne være morsomt der og, men alltid veldig høytidelig, nesten som om det var på en herregård, eller noe, bare at det var et stort hus i Nevlunghavn da.

Men veldig gammeldags da, en helt annen verden en sånn det var på skolen eller barnehagen f.eks.

Men men.

Og sånn var muttern og, sånn at alt mulig ble kommentert da.

Nærmest for morro skyld ofte.

Så vi ble hakka på da, jeg og søstra mi, av mutten, som var sofistikert og finurlig, så hun kunne tulle mye med oss barna, som ikke skjønte så mye av alle tingene i verden da.

Men men.

Så jeg trengte å slappa av litt, da jeg flytta til Berger.

Og i huset til farmora og farfaren min, på Sand.

Der fikk jeg mat av Ågot, som var hyggelig og skulle prate om hva som foregikk, og var mye lettere å ha med å gjøre, enn mormoren og moren min og også morfaren min, som var så gammeldags og veldig konform.

Mens Ågot og Øivind, de var vanlige folk.

Så jeg kunne sitte å lese Donald og avisa og løse kryssord og spørre om atombomba og alt sånt, uten at jeg ble hakka på da.

Untatt av onkelen min, onkel Håkon, som også jobba på verkstedet, han kunne begynne å tulle, nesten på samme måte som muttern, på en voksen måte, selv om man var ni år da.

Han synes det var artig å lage et poeng av at jeg ville kjøpe Manenken Pis-statue, på postordre da.

For da gliste han og sa, ‘skal du kjøpe statue av en gutt, og se det kommer vann ut av tissen jo’, sånn var han.

Så han skulle vel ha det til at man var homo da, på en voksen måte, hvis man syntes det var artig å kjøpe sånn statue på postordre.

Selv om jeg syntes det var artig at man kunne trykke på en knapp så kom det vann oppi glasset da.

Det var nesten utrolig det, på den tida, hvor det meste var ganske kjedelig, og alle drakk H-melk og spiste kneip.

Men men.

Så kom Christell opp i leiligheten i Leirfaret da.

Så hadde faren min fortalt nede i huset dems, i Havnehagen, at jeg hadde kjøpt sånn statue da.

Så skulle Christell se om hvordan den funka da.

Og smilte og syntes det her var spennende og sånn da.

Så hadde jeg prøvd å ha juice oppi statuen, og det funka.

Men så måtte jeg fylle oppi mer juice da, for den statuen var tom da.

Så var det ikke så mye juice igjen, i kartongen i kjøleskapet.

Men det var en kartong fra noen dager før, som det var litt igjen i.

Og jeg syntes ikke at jeg bare kunne gi Christell et halvt glass juice.

Så jeg helte oppi den juicen og.

Og da når Christell hadde drikki opp den første juicen.

Så skulle hun ha mer juice da.

Så kom det sånn mugg ut.

Eller om det var at jeg skulle tømme ut den siste skvetten av juice i vasken, for å ha vann oppi statuen, eller noe.

Så da brakk Christell seg, og holdt på å spy.

For det hadde vært noe sånn grønn mugg, oppi den juicekartongen som var noen dager gammel da.

(Jeg ble nok litt stressa av Christell som dukka opp i full fart inn døra, og smilte og full av liv da, og skulle se på den her statuen da.

Så jeg ble kanskje litt stressa ja, så jeg bare helte noe juice oppi statuen, og glemte å sjekke om den var ny eller gammel.

Jeg hadde kanskje tre juicekartonger der, og hadde vanligvis oversikten over hva som var nytt og gammelt, men det var artig å teste den statuen da, og det var ikke så ofte Christell dukka opp på besøk på den her tida, så da glemte jeg å sjekke ordentlig da).

Så sånn var det.

Men det hendte Christell dukka opp sånn, og sa ‘Erik, jeg har fått pacheklipp’, og sånn.

Og så gikk hun og viste seg fram, og så gikk hun ut igjen.

Og så spurte hun noen ganger.

Så hadde hun hørt at Linda Moen, i klassen min, hadde barbert kjønnshårene sine, som et hjertet.

Og en annen gang at Ditlev i klassen min hadde sagt at han hadde sædceller som han kunne se svømte rundt i senga si.

Så da måtte jeg prøve å si om det her var sant eller ikke da.

Men men.

Men jeg var ikke så populær, på skolen og sånn, vil jeg tro, som Christell.

Altså hun ble nok sett på som populær og sånn, siden hun var så pen og hadde pene klær og var velstelt og sånn.

Mens jeg var jo gutt.

Men jeg fikk ikke så ofte klær, og jeg syntes ikke det var gøy å klippe meg.

Og jeg var ofte deprimert.

Og tynn, siden jeg spiste mye godteri og sånn.

Og jeg spilte bare fotball, men trenern klagde på at jeg mangla kjøtt på beina.

Men jeg fikk litt mer muskler, da jeg var et år i infanteriet, på 90-tallet.

For der var det ingen nåde.

Da måtte man løpe og gå overalt, i skog og mark og på ski og truger og alt mulig, i et år da.

Så da la jeg nok på meg mange kilo muskler, vil jeg tro.

Og det var så tøfft for meg, det året i infanteriet.

Siden jeg var tynn og utrent og røyka.

Så etter infanteriet, så var det så tøft, at jeg begynte å grue meg for rep-øvelser osv.

Så da bestemte jeg meg for, at jeg skulle holde meg iform.

Så etter militæret, så trente jeg alt mulig.

Fotball, badminton, tennis, og nå i de siste åra, etter at jeg skada kneet, når jeg spillte fotball, så har jeg også trent på treningsstudio.

Så da jeg vokste opp på Bergeråsen, og de første åra jeg bodde i Oslo, frem til jeg var i miltæret da jeg var 22-23 år.

De første 23 årene av livet mitt, da var jeg mye tynnere enn gjennomsnittet.

Skikkelig pinglete.

Mens etter militæret, så husker jeg, at en gang så satt jeg på T-banen, og en gutt som satt på setet ved siden av, hadde tynnere bein enn meg.

Og det tror jeg aldri at jeg hadde sett før.

Så det var litt merkelig for meg, det trodde jeg aldri jeg skulle oppleve, at jeg ikke var den tyneste i klassen f.eks.

Men men.

Så nå er jeg vel rundt gjennomsnittet kraftig, vil jeg tro.

Og jeg er 1.85 høy, så jeg er vel midt på treet, eller litt over gjennomsnittet.

Det er sånn at jeg er kraftigere enn sånne folk som bare har jobbet på kontor f.eks.

Det hjalp vel at jeg i alle år på Rimi hadde ansvaret for å fylle opp smør og ost.

For en pall med smør og ost veier noen kilo.

Og kjølevarer var alltid min jobb.

Men jeg passa på å løfte riktig osv, sånn at jeg ikke fikk problemer med ryggen.

Så det var ikke sånn at jeg syntes noen av arbeidsoppgavene på Rimi var særlig slitsomme.

Jeg kunne nok fyllt opp potetsekker hele dagen og sånne ting, uten å tatt skade av det.

Men da jeg ble butikksjef, så måtte jeg også bruke hue da.

For da var det resultatene, de økonomiske resultatene som telte.

Så da begynte jeg å jobbe på en annen måte, i butikken, enn de fem årene som jeg jobbet som assistent.

For da jobbet jeg mest med kroppsarbeid.

Mens som butikksjef så jobbet jeg mer med kontorarbeid.

For jeg var jo sånn på skolen, at jeg nok var en av de beste i klassen, selv om jeg nok også var den som hadde mest fravær.

Og jeg bodde jo også alene, så jeg gjorde ikke så mye lekser.

Men hvis jeg hadde gått på skolen hver dag, og gjort alle leksene.

Som jeg omtrent aldri gjorde.

Så kunne jeg nok fått beste karakter i omtrent alle fagene, ville jeg tro.

Men det gjelder vel for mange.

Men jeg var god i sånne ting som programmering da.

Jeg klarte å lage noen dataspill og sånn.

Og kunne sikkert lagd enda bedre spill hvis jeg hadde hatt tid.

Men jeg var ikke helt nerd, så jeg måtte gjøre andre ting enn å drive med data og, som å spille fotball, eller gå i skogen med luftgevær og sånn.

Så sånn var det.

Så jeg har det vel egentlig mer i hue enn i beina, vil jeg si.

Selv om jeg var god i å spille fotball etter militæret.

Hvor jeg var hadde veldig god kondisjon.

Og så trente jeg mye etter militæret, og jobbet med mye kroppsarbeid på Rimi, så jeg fikk litt styrke i beina og, av å rydde alle hyllene og gå rundt på Rimi hver dag.

Så da ble jeg ganske god i fotball en periode, før jeg ødela korsbåndet i det ene kneet da.

Men men.

Så på 90-tallet, etter militæret, så hadde jeg det nok i både hue og beina, vil jeg si.

Men fra oppveksten og sånn, så fikk jeg nok mest anerkjennelse for at jeg var smart og klok, på skolen, enn for at jeg var god i å spille fotball, selv om jeg også ble kaptein på andrelaget til klassen, (selv om jeg var tynn).

Men jeg hadde stygge klær og fett hår, og gule tenner og ringer under øya, for jeg satt lenge oppe hver kveld og så på TV.

Så jeg var ikke sånn at jeg var i toppform noen gang.

Jeg sov på bussen hver dag til skolen ofte, og da var det sikkert fettmerke på vinduet etter håret mitt osv.

Men da jeg flytta til Oslo, så begynte jeg etterhvert å dusje hver dag og sånn da.

For i Oslo så er folk nøyere på hygiene og sånn, enn på landet, eller på Berger da.

Så jeg bodde jo i bofellesskap, Ungbo, på Ellingsrudåsen.

Og når man begynner å få litt muskler og ekstra kilo og sånn, så må man vaske seg oftere enn hvis man er veldig tynn, for man lukter vondere dess flere kilo man er, kan man vel si.

Så hvis jeg dusja en gang i uka maks på Berger, så dusja jeg hver dag i Oslo, siden jeg jobba i matbutikk osv.

Mens nå, her i Liverpool, så har jeg jobba som selvstendig næringsdrivende hjemmenfra, det siste et og et halvt år, og skriver mye på blogg, så nå er jeg ikke like jålete som da jeg bodde i Oslo.

Nå dusjer jeg kanskje annenhver dag.

Men da jeg jobba på kontor her i byen, på Bertelsmanns Microsoft-aktivering, da dusja jeg hver dag før jobben, for da får man fart i systemet og våkner opp, og kroppen skjønner at nå er det noe som skjer, og at man ikke skal sitte hjemme, men må være våken og sånn.

Det er mulig.

Noe sånt.

Så nå er jeg nok mer som jeg var på Bergeråsen, med sånne ting, enn jeg var da jeg bodde i Oslo.

I Oslo så er folk så opptatt av klær og moter og utseende og å være kule og sånn.

Mens her i Liverpool, så er folka mer vanlige, mer gammeldagse sånn sett, men dem er mer sånn at dem tenker over hvordan folk oppfører seg, og at dem er høflige og sånn da.

Mer konforme kanskje, enn i Oslo.

Og da har jo jeg litt ballast fra besteforeldrene mine i Nevlunghavn og besteforeldrene mine på Sand, og også foreldrene mine da.

Så selv om jeg i en ti års tid, bodde alene på Bergeråsen.

Så kjente jeg jo alle besteforeldrene mine bra, vil jeg si.

I hvertfall de på Sand.

Spesiellt bestemor Ågot da.

Så jeg fikk litt oppdragelse i folkskikk og sånn.

Så jeg visste hva som var rett og galt.

Og folka på Sand, var kanskje ganske enkle og rettfram folk, ihvertfall delvis.

Og ganske norske da.

Men folka i Nevlunghavn, og moren min, de var ganske sofistikerte.

Så der var det sånn at man kunne føre en samtale, på en nesten formell måte, over søndagsmiddagen, eller på søndagsturen og sånn.

Så jeg var ikke uvant med en konform måte å oppføre seg på, selv om jeg gikk på barnehage og skole på 70 og 80-tallet.

Så jeg var vel vant til mange forskjellige måter å oppføre seg på, både gammeldags og moderne måter å oppføre seg på.

Jeg bodde jo på Bergeråsen og tok buss og tog alene til Larvik fra jeg var ni år.

Så jeg ble veldig selvstendig, siden jeg bodde alene også da.

Og jeg fikk være med på båttur til Kiel og sånn, med fattern.

Og med danskebåten, for fattern hadde også en dame på si, på Bislett i Oslo, som jeg ikke tror Haldis visste om.

Som het Margrethe, med mørkt hår, fra oppi dalom et sted, tror jeg.

Så da var jeg med de på dansketur.

jeg lå vel i køya over dem, tror jeg.

Dem må nok ha vært det.

Så jeg hørte i halvsøvne at dem hadde seg i senga under, da jeg var sånn ti år kanskje.

Men jeg bare lata som ingenting, og sovna etterhvert da.

Så sånn var det.

Og jeg fikk ofte være med faren min til Oslo og Drammen og overalt, når han skulle noe ærend for firmaet han dreiv.

Så jeg var ikke bare på Berger i oppveksten, jeg var også flere år i Larvik, og seinere i helgene, jeg var ofte i Oslo og Drammen og Tønsberg når muttern flytta dit, og i Nevlunghavn da.

Og på språkreiser i England.

Så slev om kanskje folka på Berger, så på meg som en raring som alltid gikk i dølle klær, så var jeg ikke en som bare satt hjemme og ikke hadde sett andre ting enn de fire veggene innefor huset.

Men men.

Men jeg bare kom på det at Christell brakk seg da hun så mugget i den statuen som jeg kjøpte på postordre.

Og Christell var ikke sånn, at noen trodde hun var en nerd, eller noe.

Hun var ikke sånn at hun hadde gule tenner, dølle klær og var bleik og hadde ringer under øya, sånn som meg.

Så folk flest, f.eks. i Svelvik, visste vel kanskje ikke det, at faren min bodde nede hos Haldis og Christell og dem.

Så at Christell var nesten stesøstra mi.

Det tror jeg ikke at dem visste.

Men vi bodde jo ikke i samme hus, så vi var ikke som søsken egentlig tror jeg.

Men hun dukka opp og spurte om rare spørsmål ofte.

Og en gang skulle hun og søstra mi ringe kontakttelefonen hos meg, og lå i vannsenga mi, og ringte kontakttelefonen, og Christell som var 14 kanskje, prata med en mann i 20-åra på kontakttelefonen.

Griseprata, må man vel si.

Og da måtte jeg prate i den andre telefonen.

(For jeg syntes elektronikk og sånn var artig, og jeg pleide å ringe på konkurranser på nærradioene i Oslo.

Så jeg hadde flere telefoner, som jeg kobla til radioen og sånn, noen ganger, så folka på kontakttelefonen, (som jeg ringte til omtrent hele helga, og prata med masse damer og sånn, da jeg var sånn 14-15 år).

Jeg kobla også en høytaler, fra stereoanlegget, i stua, og hadde høytaleren under puta.

Så kunne jeg høre på nærradio, mens jeg prøvde å sovne.

For det tok på litt, å bo alene i leiligheten der, og jeg ble mye mobba på skolen, kanskje fordi jeg var tynn og hadde dølle klær.

Så i hele oppveksten, og fram til jeg var nærmere 30 år, så hadde jeg problemer med å få sovne om natta ofte.

At jeg lå våken, selv om jeg var trøtt, og ikke fikk sove.

Men det var sånn som ble bedre etter at jeg sluttet å jobbe som butikksjef faktisk, i 2002.

Så etter det, så har jeg ikke hatt noe sånne problemer.

Det er vel kanskje mye med at da fikk jeg ikke så press på meg, forventningspress, for da var jeg ikke butikksjef lenger, men bare student, så da hadde jeg det fritt, og jeg slapp vel da å ha forventningspress lengre, fra familie, som var omtrent det eneste jeg fikk fra de.

Ingen støtte, bare forventningspress.

Familien visste jo ikke om problemene på Rimi Kalbakken og at jeg sleit i over et halvt år der, i en ganske stor Rimi, med 800.000 i omsetning i uka, og hadde alle lederne og de ansatte mot meg, sa hun Neteland, og det stemte nok mer eller mindre.

Så jeg besteme meg selv for å slutte i Rimi og prøve å få brukt intelektet mitt mer, som jeg visste fra skolen og programeringa på Bergeråsen, at jeg hadde.

Men jeg tror familien min antagelig trodde jeg var en taper, siden jeg sluttet som butikksjef.

(Som egentlig er en slags slavejobb).

Så selv om butikksjefjobb er greit betalt, så er det så mye press, og arbeid.

Det er som å være administrerende direktør, i et mellomstort firma, sa de ofte på kursene på Rimis hovedkontor.

Men lønnen som butikksjef i Rimi er kanskje 260-280.000.

Mens en administrerende direktør nok tjener over det dobbelte av det.

Så målt i hvor mye arbeid og ansvar det er, å være butikksjef i Rimi, så er ikke 280.000 så bra.

Og det var heller aldri målet mitt å være butikksjef i Rimi, resten av livet.

For det tar så mye tid og krefter, at det går ut over det vanlige livet ens, synes jeg.

Så jeg ville heller ha en annen karriære.

Men jeg hadde som mål, å bli butikksjef, før jeg sluttet i Rimi.

Når jeg først hadde begynt å jobbe som leder i Rimi, så syntes jeg det ville være artig, å også klare å bli butikksjef.

For det er en såkallt personlig utviklende jobb, hvor man lærer å omgås mennesker og jeg var ikke så vant til å tenke på hvordan andre mennesker hadde det, på jobb.

Altså kolleger.

Men som butikksjef, så måtte man begynne å bry seg om andre mennesker omtrent.

Ihvertfall prøve.

At dem ikke mistrivdes og sånn.

Sånn var ikke jeg vant til å tenke i det hele tatt.

Jeg var vant til å tenke at folk får gjøre jobben sin, og sånn.

Men man kan ikke behandle mennesker for tøfft da, som butikksjef, altså kolleger, for de er kanskje ikke så vant til å ha med sjefer å gjøre, så da tar de det personlig, hvis du sier noe feil.

Så må være oppmerksom ovenfor medarbeidere, og passe seg for å ikke si noe galt og sånn, hvis man er butikksjef.

Man må prøve å roe ned de ansatte da, som ofte blir overhøvlet av kunder osv.

For, hvis man ikke behandler de ansatte bra, noen ganger nesten som om man var mora dems.

Så vil det bre seg misnøye og misstemning muligens, i butikken.

Men sånn var ikke jeg vant til å tenke.

Jeg tenkte bare på arbeidsoppgavene, og ikke så mye på menneksene, dem fikk bare gjøre jobben.

Men som butikksjef så lærte jeg vel å tenke mer på mennesker og.

Så jeg ble kanskje litt mer moden, som person, av å jobbe som butikksjef.

For det var også mye press man skulle takle, og beslutninger som måtte tas.

Så man lærer å stole på seg selv, og holde hodet kaldt.

For man må forholde seg til ansatte, kunder, leverandører, distriktsjefer og andre sjefer på hovedkontoret.

Og resultatene må være gode.

Så det er mye som må balanseres.

Så det er en utfordrende jobb.

Så det var vanskelig å få både kunder, ansatte, Rimi distriktsjefer, Rimi regionssjefer, og leverandører og alt sånt fornøyde.

Og hvis noen av de ble misfornøyde, så fikk man dårlig rykte.

Så det er egentlig en utfordrende jobb, på mange måter, vil jeg si, hvis man bryr seg om hva folk sier om en, å være butikksjef.

Men man lærer å bli enda mer selvstendig og blir flinkere til å ta avgjørelser selv og blir flinkere til ledelse og ha med medarbeidere å gjøre.

Og man lærer om organisasjonsting, som hvem i Rimi man må prate med om det og det.

Man lærer av å dra på seminarer og ha alle slags mulige møter.

Så man lærer å bli nesten en forretningsmann, vil jeg si, av å jobbe som butikksjef i Rimi.

Så det kan være nyttig å ta med seg senere i livet.

Men jeg ønsket ikke alt ansvaret, til en forholdsvis lav lønn, resten av livet.

Jeg ønsket å ha tid til andre interesser og, for jeg har alltid hatt alsidige interesser.

Og da jeg ble utsatt for noe felle, av distriktsjefene osv., da jeg begynte på Rimi Kaldbakken.

Da hadde jeg fått nok av Rimi, etter åtte-ni år, og ville ut av Rimi da.

Men familien min, de trodde nok bare jeg var en taper, som ikke klarte jobben sin.

Men, jeg hadde ikke noe nært forhold til familien min.

Jeg så de en gang i tiåret omtrent, mange av de, som i bryllupet til fetteren min, Tommy, i Fredrikstad, i 2002.

Og ingen i familien min var interessert i dette, hvordan det var å jobbe som butikkleder i Rimi.

Så ingen i familien min, og heller ikke venner eller bekjente, var oppdatert om at jeg ble satt i en felle osv., på Rimi Kalbakken, og ble slitt ut, over mange år der og i andre butikker da, selv om det også var lærerikt.

Men jeg hadde ikke noe ønske om å være som en maskin, og bare gjøre de samme tingene hver dag i Rimi.

Jeg er vel egentlig mer kreativ, og har drevet med systemutvikling og studert markedsføring og sånn.

Så jeg har også en kreativ side, og jeg liker å finne løsninger på problemer, i butikken, og la hjernen ha noe å jobbe med.

Men når jeg hadde fått Rimi Nylænde til å se nesten perfekt ut, som Rimi-butikk.

Så var det jo ikke så gøy, å gå å subbe der, resten av livet.

Det så jeg ikke helt poenget med.

Og når det så skjærte seg, på den neste Rimi butikken.

Da var liksom Rimi noe jeg var ferdig med, og jeg syntes det virka artigere å drive med noe annet.

For det er jo noe artig å gå å subbe i en Rimi, eller en annen Rimi, å gjøre det samme hele livet.

Som en slags Rimi-slave.

Så et sånt liv ønsket jeg ikke å ha.

Så da ville jeg heller ha noe datajobb, en mer selvstendig og fri rolle, sånn at man slapp å ha masse sjefer som detaljstyrte en hele tiden.

For jeg hadde jo bodd alene fra jeg var ni år, og var selvstendig, så jeg mistrivdes hvis sjefene ble for nærgående, med detaljstyring osv.

Da trives jeg bedre, i en sånn rolle som selvstendig næringsdrivende, som jeg har hatt det siste et og et halvt året, her i Storbritannia.

Eller som en vanlig medarbeider, som på Microsoft-aktiveringen.

Det å jobbe som mellomleder, er ofte ikke så mye bedre betalt, har jeg funnet ut, og det er ofte kjedelig.

Man kan da ikke gå for langt i flørting med damer på jobben f.eks.

Hvis man er sjefen dems.

Så sånn sett er det artigere å være vanlig medarbeider.

Selv om begge typer av roller ofte inkluderer mye ‘idiot-arbeid’.

Og man er mye mer i lomma på firmaet, på driftsjefer og alt sånt, hvis man er leder selv.

Men hvis man er vanlig medarbeider, da har man ikke så mye med de i høyere ledelse i firmaet å gjøre.

Så det å være vanlig medarbeider, er mye friere.

Eller det er mindre press, vil jeg si, enn å være leder.

Fordi som vanlig medarbeider, så har man mest med sin linje-leder å gjøre.

Mens aom mellomleder, så er vel søkelyset skarpere ofte, har jeg inntrykk av.

At man får mye mer ansvar, men ikke alltid like mye ekstra lønn, som står i forhold til dette.

Så om mellomledere er vår tids slaver?

Det skal jeg ikke si for sikkert.

Men det kan være kjedelig å være mellomleder, vil jeg nok si.

At det er mye ekstra arbeid, og mindre frihet ofte, på jobben.

Uten at man alltid blir belønnet for dette.

Så hvis man er en allsidig person, med mange interesser, så er det kanskje like smart, å ikke bli mellomleder.

For da blir man nesten gift med jobben.

Og da kan det bli kjedelig, i lengden, og man får mindre tid til å drive med andre ting som man også interesserer seg for.

Selv om ledelse og organisasjonsarbeid også er interessante felt, det er ikke det.

Men jeg syntes det ble litt vel mye jobb, og litt lite tid til andre ting, å jobbe som butikksjef hele livet.

Det ble mer som å være en slave, syntes jeg.

Så da det atpåtil skar seg med distriksjefene og sjefene oppover i Rimi-systemet, så syntes jeg ikke det var noe poeng, å slite seg gjennom en karriere i Rimi, bare for hva sin skyld.

Bare for at Rimi-Hagen skulle være fornøyd.

Nei, ærlig talt.

Jeg hadde jobbet bra, i alle år, på Rimi, og Rimi har nok tjent mange hundre tusen eller millioner, på å ha meg ansatt.

For jeg prøvde alltid å finne løsninger og jobbe så bra jeg kunne, for at butikken skulle bli bra.

Så jeg hadde en tre måneders oppsigelsetid.

Men, Skodvin, den siste distriksjefen min i Rimi.

Hun ville ikke prate om problemene på Rimi Kalbakken.

Og hva som hadde skjedd der.

(At jeg hele jobben var en slags felle).

Og jeg hadde vært lavt lønnet i mange år.

Og jeg hadde ingen i familien som ga meg støtte, som jeg kunne lånt et rom hos, f.eks, hvis jeg måtte flytte fra leiligheten jeg leide av Rimi.

Og jeg var veldig overarbeidet, og bleik og med skikkelige Panda-ringer rundt øya, som jeg hørte en kollega sa da han baktalte meg.

Så jeg måtte sykmelde meg, i et par-tre måneder, for å få ordnet med livet mitt.

Og komme meg på beina igjen, og få litt overskudd.

For jeg var fullstending utkjørt etter mange års hardt arbeid i Rimi.

Søstra mi hadde fortalt meg at noen venninner av henne hadde fått ny utdannelse dekket av staten, på atføring.

Så jeg tenkte, at jeg kunne jo prøve å få noe sånt jeg og, for jeg kunne trengt å fått til noe sånt, for jeg var skikkelig utslitt da.

Men jeg fikk meg ikke til å spørre legen om det.

Men, jeg bestemte meg for å bli vanlig student, i noen år.

Så kunne jeg få tilbake overskuddet, og få fullført datautdannelsen min, fra før militæret og Rimi.

Så det var som å komme ut av fengsel omtrent.

Da slapp jeg alt ansvaret, som jeg hadde hatt i mange år, som butikksjef i Rimi.

For når som helst, så kunne ansatte eller alarmfirma ringe, og si at alarmen gikk, eller prate om noe problemer i butikken.

Så det var som om Rimi-butikken eide en.

Man kunne ikke ta ordentlig sommerferie, for da fikk man ofte ikke tak i folk.

Så måtte man jobbe noen vakter selv kanskje.

Så det var noe herk.

Så å begynne som student igjen, med bare to arbeidsdager på Rimi i uka, som låseansvarlig på Rimi Bjørndal.

Det var som å komme ut av fengsel.

Og jeg var rimelig deprimert og utslitt, etter mange års hard jobbing i Rimi.

Og det var mye rart som skjedde da moren min døde.

Så jeg var ikke helt meg selv i årene etter at moren min døde.

Jeg fikk ikke sagt hadet til henne, på sykhuset.

Og søstra mi ringte og sa på en rar måte at ‘mamma er død’.

Som hun sa ‘Bestemor Ågot er død’, et år eller to seinere.

Og selv om muttern var veldig slitsom.

Så brydde hun seg ihvertfall, og ringte nå og da.

Så det ble litt tomt etter at hun døde, for sånn var ingen av de andre i familien.

Bestemor Ågot døde jo og.

Men hun var ikke sånn at hun ringte, for hun var litt engstelig av seg.

Og hun var redd for meg, tror jeg, etter at jeg vokste opp.

For hun var veldig engstelig.

Så jeg hadde ikke så bra kontakt med henne de siste årene.

Hun bodde også på eldrehjem.

Og hun sendte aldri brev eller ringte.

Det var jeg som måtte ringe, hvis det var noe.

Men nå hadde jo ikke jeg fasttelefon, i mange år, og heller ikke mobiltelefon alltid.

For jeg var jo student og i militæret osv.

Men Ågot kunne ha sendt brev da, men det gjorde hun ikke.

Men hun var ikke så flink til å skrive brev og sånn, tror jeg.

Hun sendte et kort fra Syden en gang, men jeg tror hun likte bedre å prate på telefon.

Eller besøk da.

Jeg burde nok besøkt bestemor oftere på Sand, men søstra mi klagde til faren min, at hun ikke ‘klarte han der’.

Sa hun om meg, i 1990, eller noe.

For hun bodde hos bestemor Ågot, i et par år, på den tida.

Så om Pia og faren min var noe mafia.

Og Pia skulle kontrollere meg.

Men klagde til faren min, i gangen hos Ågot, da jeg var på helgebesøk hos dem, at hun ikke klarte meg.

At det var mafia-jobben hennes.

Det kan ha vært.

Jeg ble ihvertfall veldig bedrøva da jeg hørte det, at søstra mi klagde til faren min, om at hun ‘ikke klarte han der’, om meg.

Så etter det, så var det ikke artig å dra på besøk til Sand lengre.

For jeg følte meg ikke velkommen fra av mi, rett og slett.

Og det er kjedelig å være et sted med bare NRK, i en helg, sammen med bestemora si, når hun er i 70-åra.

Bestemor Ågot spurte en gang om ikke jeg kunne flytte tilbake til Sand, og bo i huset sammen med henne, for hun var så ensom der.

Hun gråt omtrent.

Jeg vet ikke om det kunne ha vært noe mafia-plott.

Eller om hun var oppriktig.

Men jeg syntes ikke at jeg kunne det, som 22-åring kanskje.

At jeg kunne flytte til Sand, på landet, og slutte på datahøyskole og sånn.

Verkstedet var jo ikke i familien lenger.

Og jeg var ikke på talefot omtrent med de andre i familien.

Jeg hadde ikke noe kontakt med de, og det var mye konflikter.

Så det var ikke noe fremtid for meg, å bo der sammen med Ågot.

Jeg kunne vel jobbet i Drammen kanskje.

Men det er ikke riktig, at en ung mann i 22-års alderen, skal bo sammen med bestemoren sin.

Jeg måtte få meg mitt eget liv og sånn.

Jeg kunne ikke ta meg av bestemoren min da jeg.

Jeg måtte få meg mitt eget liv.

Hvorfor tok ikke faren min eller onkel Håkon eller onkel Runar seg av mora si?

De var jo etablerte med kone alle sammen.

Og de hadde ikke så mye med meg å gjøre.

Jeg var nesten ikke i familie med Arne og Håkon og Runar.

De lot meg bo aleine i Leirfaret, og hadde sine egne familier.

Men de kunne tatt seg av mora si, synes jeg.

Men jeg snakke nesten aldri med de, på den her tida, pga. problemer i familien.

Så jeg sa til Ågot, at ‘hva med fattern da’, ‘hva med Håkon da’.

Men de var visst ikke snille ovenfor Ågot.

De var liksom ikke noe støtte eller selskap de.

Så jeg syntes jo synd på Ågot.

Men jeg hadde nok problemer selv egentlig, med å prøve å få jobb og studier og sosialliv til å funke på en eller annen måte, i Oslo, uten noe særlig nettverk eller støtte.

Og på Berger, så hadde jeg blitt mye mobba under oppveksten, og blitt utsatt for omsorgssvikt av faren min.

Og sett ned på av den nye familien hans.

Så jeg hadde fått noe mindreverdighetskomplekser av den her oppveksten på Bergeråsen.

Så jeg måtte nesten komme meg vekk.

For å få selvtilliten tilbake.

For jeg ville ha blitt minnet om alle disse problemen under oppveksten.

Og aldri kommet meg ovenpå.

Hvis jeg hadde blitt boende på Berger.

Jeg måtte liksom vise at jeg kunne klare meg andre steder.

At mobbingen fra ungdommer på skolen, og fra Haldis og faren min og Jan og søstra mi og Christell og de.

At jeg ikke fikk lov å bo sammen med de.

Det tæret litt på selvfølelsen min.

Så jeg hadde masse komplekser og dårlig selvfølelse, i oppveksten og det hang også med meg de årene jeg bodde Oslo.

Ihvertfall de første årene.

At jeg var liksom ikke like mye verdt som andre.

Siden f.eks. Christell og Jan, de fikk all mulig støtte, og klær og alt mulig.

Men jeg ble behandlet som en annenklasses person da.

Av familien, og jeg ble mobba på skolen.

Så jeg måtte nesten vekk fra Berger, for å prøve å få vist for meg selv, at jeg også var verdt noe.

Og når jeg klarte å fullføre infanteriet.

Og når jeg fikk lappen.

Og når jeg ble butikksjef.

Og når jeg fikk den første jobben min, på CC i Drammen.

Og når jeg kom inn på Gjerde, som var den beste videregående skolen i Drammen omtrent, enda jeg bodde i Vestfold, men hadde gode karakterer.

Og når jeg kom inn på datahøyskole.

Sånne ting hjalp jo på selvtilliten da.

Men jeg hadde alltid dårlig råd.

Eller jeg hadde aldri noen sparepenger, eller nettverk eller noe støtte fra familie f.eks.

Men da moren min døde i 1999, så hadde hun noe livsforsikring.

Og da fikk jeg og broren og søstra mi over 100.000 hver.

Og da fikk jeg råd til å kjøpe ting som andre folk i Oslo hadde da.

Da kjøpte jeg parabolantenne og nytt stereoanlegg og mer klær og alt mulig.

Jeg var ikke vant til å ha over 100.000 på konto.

Men som 29-åring, som gikk en del på byen, med kamerater og med broren min osv.

Men hadde litt dårlig selvtillit.

Så hjalp det å få de pengene, som virka som veldig mye for meg da.

For da kunne jeg kjøpe noen kule klær og sånn.

Og da var jeg plutselig litt kul da, jeg som alltid hadde vært ganske kjedelig og pliktoppfyllende, i årene eller militæret, i 1993.

Men da hadde jeg råd til å være litt kul og ha det litt morsomt og reparere bilen og sånt.

Altså jeg slapp det å hele tida tenke på at jeg hadde dårlig råd.

Siden jeg hadde vært så dårlig betalt Rimi-medarbeider, på 90-tallet.

Men nå kjøpte jeg nye deler til PC-en.

Og ny TV.

Og oppvaskmaskin.

Jeg kobla PC-en til TV-en, sånn at jeg kunne se South Park, på TV-en.

Og det var ikke så vanlig i 1999.

Og kjøpte noen kule klær da.

Men jeg hadde ikke så mye klær uansett, for jeg var jo vant til å bruke Rimi klær på jobben, så jeg hadde ikke så stor garderobe fra 90-tallet.

Jeg syntes internett var artig, så jeg brukte kanskje 1500 kroner i måneden, i et par år, før bredbånd kom, på å surfe 3-4 timer hver dag på nettet.

Men det var fordi at jeg ikke hadde så mange venner som jeg gikk bra sammen med.

Men på irc f.eks., så kunne jeg treffe folk som var hyggelig, i motsetning til vennene jeg hadde, og søsknene og familien min, som alle var ganske sånn tøffe i trynet, mer eller mindre.

Så å ha internett, siste halvdel av 90-tallet, det var nesten som å ha kontakttelefon på 80-tallet, syntes jeg.

Samtidig som jeg likte å lese nyheter og alt mulig på nettet da.

Så internett er veldig artig å ha, hvis man bor alene og ikke har så mye familie og venner osv.

Så det å ha internett, ble på en måte en erstatning for å ha gode venner og familie da.

Men jeg ble også flink til å finne musikk og filmer på nettet.

Så etterhvert, så ble jeg nok litt popluært på jobben osv., for jeg kunne få tak i omtrent alt mulig av musikk og sånn, på nettet.

Og det er jo sosialt og.

At man prater om litt andre ting enn jobb, på jobben.

Men, jeg hadde ikke så bra sosialliv, på 90-tallet.

Eller jeg hadde jo noen venner, Glenn og Magne og broren min Axel.

Men de hadde nok bedre venner enn meg, alle de.

Glenn, han hadde skrudd meg av, på MSN eller ICQ, husker jeg.

En gang jeg besøkte de.

Så han svarte ikke alltid, hvis jeg kontaktet han på nettet.

Men jeg ble kjent med David Hjort og Hava og andre på Rimi Bjørndal, da jeg begynte der i 96, som assisterede butikksjef.

Den første tida ble jeg ikke så kjent med folka der.

Men etterhvert så slutta noen og nye begynte, og da ble jeg kjent med noen folk der, så da begynte jeg å gå litt på byen med David Hjort og noen ganger andre folk fra Rimi da.

Så da ble livet mitt litt kulere, for jeg gikk også noen ganger ut på byen sammen med broren min.

Og jeg spilte fotball og badminton sammen med Glenn.

Så sosiallivet mitt var ikke så dårlig på 90-tallet.

Jeg var også nede hos fettern min Ove, i Gamlebyen noen ganger.

Men i tida rundt kneoperasjonen min, i 96, da var det et år eller to som var veldig kjedelige sosialt.

Men det tok seg opp litt, på slutten av 90-tallet.

Og til slutt så fikk jeg masse bekjente på internett, og på jobben og sånn.

Så etterhvert så fikk jeg nok et vanlig sosialliv, da jeg jobbet som butikksjef osv.

Og både broren min og David Hjort og dem, var jo ganske kule, og også Glenn Hesler og dem.

Så noen år, så var det alltid noe kult som skjedde.

Så de første årene på 90-tallet, så følte jeg meg ganske døv.

Siden alle i Oslo untatt meg hadde kule klær og sånn.

For det var veldig viktig i Oslo.

Mens, etter at jeg ble butikksjef og fikk noen kule venner, og fikk meg kul bil, og jeg dro på ferie til Syden og London og sånn.

Og jeg var god på data og begynte å trene på Sats og sånn.

Og jeg ble overført til Heimevernet.

Og jeg fikk jo de pengene, når mora mi døde, så da kjøpte jeg en del kule ting og sånn da.

Og jeg spilte på tre bedriftslag i fotball, IT akademiet med Magne og dem, Rimi Langhus, med jobben i år 2001, og også et annet lag med Glenn og dem.

Og også med Rimi noen ganger, med Magne før han begynte på IT-akademiet.

Så det første årene etter militæret, så var jeg veldig fornuftig.

Og tenkte på jobb osv.

Og kom tidlig på jobb, for å få butikken bra.

Men etterhvert, utover 90-tallet, så fikk jeg fler og fler ting.

Jeg fikk en leilighet i Oslo Sentrum, leid av Rimi da.

Så de første årene etter militæret, var litt treige.

At jeg hadde ikke råd til å kjøpe kule klær og sånn.

Men jeg trente en del da.

Men de siste årene jeg bodde i Oslo, da var det sånn at vi dro på Arvika-festivalen i sommerferien og sånn.

At jeg var på en del fester og sånn, med Rimi-folk og på byen og sånn.

Og ikke bare var treig Rimi-medarbeider.

Men at livet mitt ligna litt på de andre kule folka sine liv i Oslo da.

For det var jo ikke så gøy å være den eneste i Oslo som ikke hadde kule klær og kule venner omtrent.

Så etterhvert så tok livet mitt mer og mer av, også på fritida.

Så fritida mi var rimelig kjedelig, etter militæret.

Men de siste åra jeg bodde i Oslo, da var det sånn at det alltid skjedde noe.

Så da kom jeg over det kulhetskomplekset mitt, som jeg nok også hadde, med at jeg ble mobbet på skolen fordi jeg hadde dølle klær og sånn.

For da leste jeg sånn FHM og GQ og sånn, så lærte jeg litt om klær og sånn og, som jeg ikke skjønte noe av, fra Bergeråsen.

Og jeg og Glenn, vi gikk til og med så langt, at vi kjøpte fem gram hasj på deling, i 1998.

Og jeg begynte å røyke igjen osv.

Så det ble litt kjedelig å bare være sånn snusfornuft Rimi-medarbeider, som jeg var etter militæret.

Så jeg prøvde å ha det litt morsomt og, etterhvert.

For det er nesten som en kulhets-konkurranse, å bo i Oslo.

Så etterhvert så fikk ihvertfall jeg også tak i en kul bil og fikk kjøpt noen kule klær og hadde noen kule venner og sånn da.

Så da slapp jeg å være misunnelig på alle andre, sånn som de vanlige folka, siden jeg aldri hadde hatt så mye klær og sånn, fordi jeg ble litt utsatt for omsorgssvikt da, under oppveksten.

Men etterhvert, når jeg fikk litt flere venner og kjente og sånn, i Oslo, så fikk jeg mer selvtillit.

Så jeg kom meg over de mindreverdighetskompleksene, som jeg hadde hatt, fra oppveksten på Berger.

Pga. mobbing på skolen, og at jeg ikke fikk lov å bo eller være så mye nede hos Haldis og faren min og søstra mi og Jan og Christell da.

Det kom jeg meg vel over ganske raskt.

Men jeg hadde noen sånne komplekser, siden jeg var fra landet omtrent, ovenfor alle de kule Oslofolka, som bodde i Oslo.

Men etterhvert som jeg fikk tak i kul leilighet og kul bil, og også hadde litt hell med damer osv., så fikk jeg litt mer selvtillit da.

Og kom meg over de her kompleksene jeg hadde ovenfor de her kule folk fra Oslo da, siden de jo ofte så ned på folk som ikke var fra Oslo.

Særlig de på vestkanten kanskje.

Men etterhvert så ble livet mitt veldig hektisk, som butikksjef.

Og det skjedde også mer på fritiden, med fotball og festing og trening og ferier og også noen damer.

Så jeg hadde egentlig aldri hatt noe vanlig liv.

Jeg hadde jo bodd i Larvik, med muttern som terrorriserte, frem til jeg var ni år.

Og det var slitsomt.

Men så måtte jeg bo alene på Bergeråsen.

Så var det par år, det året jeg gikk på skole i Drammen, og det første året i Oslo, som var bra også sosialt sett.

Og militæret var jo bra sosialt sett.

Men det var en liten nedgang i det sosiale på 90-tallet, da jeg skada kneet.

Så jeg hadde et par år som var kjedelige, da jeg dro på ferie alene til Danmark osv.

Men da tok jeg lappen og sånn, og kjøpte bil, og fikk meg et par ekstrajobber, og kjørte kinamat bl.a.

Og etter det så fikk jeg internett og sånn.

Og på jobben var det alltid mye som skjedde.

Men etterhvert så ble livet mitt i Oslo så hektisk at det var nesten for mye ting som skjedde.

Men det var ikke alltid sånn da.

Og jeg mista aldri bakkekontakten.

Jeg sørga alltid for å gjøre jobben min bra, og få bra resultater på jobben, selv om jeg også syntes det var artig å feste litt på fritiden.

Men jeg hadde et hektiskt liv både på jobb og på fritiden da, etter at jeg ble butikksjef.

Så livet mitt bare tok av, må jeg si.

Også etter at jeg begynte på Rimi Bjørndal, i 1996.

For på Rimi Nylænde, hvor jeg jobba fra 93 til 96, der var det så kjedelig kolleger.

Jeg ble ikke ordentlig kjent med dem.

Og jeg tenkte sånn, at jeg måtte prioritere jobb, for å få kontrollen.

For jeg hadde ikke noe back-up, hvis jeg ikke klarte å betale regninger og sånn selv.

Så jeg var veldig ordentlig og satset mye på jobben da, for å få kontroll på livet mitt.

Men etterhvert, da jeg begynte å jobbe på Rimi Bjørndal, i 1996, da hadde jeg jo litt bedre kontroll på livet mitt.

Og søstra mi flytta for seg selv, og fikk seg egen leilighet og unge og barn og sånn.

Så da hadde jeg hu og tenke på.

For hun hadde ikke så mye familie selv, tenkte jeg da i hvertfall.

Selv om hun faktisk har det, tenker jeg nå.

For hun brøt ikke kontakten med faren min og Christell og Jan og Haldis og de.

Hun bodde jo også sammen med de på Berger, i Havnehagen, i seks år, så hun er mye nærmere de, enn meg.

Så sånn er det.

Men Rimi Bjørndal var en større butikk, hvor det skjedde mer enn på Rimi Nylænde.

Og etterhvert som det begynte nye folk å jobbe på Rimi Bjørndal, så ble det artig å jobbe der.

Det begynte å jobbe så mange pene, unge damer, på Rimi Bjørndal.

Og jeg jobbet alle kveldsvaktene.

Så jeg sjefet over 5-6 pene unge damer hver kveld på Rimi Bjørndal, i et års tid vel.

Så da ble jeg litt mer vant til damer.

Og de vekte meg nok også opp litt.

For jeg hadde ganske kjedelig liv, før de årene på Rimi Bjørndal, med alle damene osv.

Men jeg møtte også noen damer på byen og sånn og, på den her tida.

Og dro til Syden om sommeren.

Så fra 93 til 96, etter militæret, så var livet mitt ganske treigt.

Og også i 96.

Men i 97, så begynte det å bli litt artigere både på jobb og fritid.

Irene, assisten på Rimi Bjørndal, hun begynte i en annen butikk.

Så da ble det litt mer levelig å jobbe der.

Og jeg begynte å trene på treningsstudio, siden jeg ikke kunne spille så mye fotball, pga. kneet da.

Og jeg begynte å dra på sommerferie til Syden, i 1997.

Og det var ganske artig.

Så jeg tror man kan si at livet mitt var kjedelig fra 93 til 97, stort sett, men tok av mer og mer etter at jeg flyttet til St. Hanshaugen i 96, og fikk lappen på slutten av 95.

Og jobbet i Chinatown-expressen osv.

Og jeg møtte nesten aldri noen damer, da jeg bodde på Ellingsrudåsen.

Det var vel vanskelig å få dratt med noen damer helt ut i utkanten av Oslo der.

Så de årene jeg bodde der, fra 91 til 96, var rimelig kjedelig.

Med untak av at vi trente ganske mye da.

Fotball og tennis og sånn, jeg og Glenn og Axel.

Så det var artig.

Og jeg lærte å lage mat, og ikke bare spise Pizza Grandiosa.

Og jeg slutta å røyke, i 93 eller 94.

Så jeg ble sunn da, og spiste ordentlig mat og trente mye fotball og badminton og tennis og sånn.

Og var kanskje på byen en gang annenhver måned, eller noe, rundt da EU-avstemniga var osv.

For etter militæret hadde jeg nesten ikke noe klær, pga. dårlig råd i militæret og som student.

Så jeg måtte spare og sånn, etter militæret, og ble sunn og fikk kontroll på regnigner og utgifter.

Og lærte meg butikkyrket da.

Som hun butikksjef Elisabeth, på Nylænde, lærte meg da, med bestillinger og alt sånt.

Så jeg var veldig fornuftig, de årene etter militæret.

Og fikk kontroll på livet mitt da.

Med at jeg lærte og spise sunn mat, trente mye, tok meg lappen, fikk meg en karriere som leder i Rimi.

Og slutta og røyke og å drikke cola.

For før militæret, da hadde jeg ikke kontrollen på meg selv så bra.

Jeg var avhengig av røyk og coca-cola.

Søstra mi fikk meg avhengig av røyk, må man vel nesten si.

Mens faren min fikk meg avhengig av coca-cola, fra jeg var sånn 9-10 år.

Men jeg ville prøve å ta kontroll over det jeg var avhengig av.

Så jeg slutta først å drikke cola.

Og så slutta jeg å røyke.

Men i 1997 og sånn.

Da jeg hadde vært kjempefornuftig, i fire-fem år.

Da ble det litt kjedelig, å være fornuftlig hele tida.

Når alle de andre i Oslo hadde så kule liv, og festa og sånn hele tida.

Så da var det artig å feste litt og dra på ferie og sånn da, som skjedde de siste åra på 90-tallet.

For da hadde jeg vel ganske bra kontroll på livet mitt.

Men jeg glemte aldri ansvaret på jobben.

Jeg fikk bra resultater på jobben, og det gikk vel ganske automatisk etter mange år som leder i Rimi, hvor jeg hadde lært det grunnleggende butikkarbeidet bra, siden jeg hadde gått gradene.

Så da begynte jeg å ha det litt artig og da, siden det er jo ikke så gøy å bare tenke på jobb og slutte å røyke og såne veldig fornuftige ting.

Det er jo ikke bra, hvis man aldri har det noe morsomt.

Sånt er jo relativt.

Hvis man tenker sånn, at alle andre har det morsomt, men ikke jeg.

Så går jo det inn på en og.

Så da begynte jeg å ha det litt morsomt og.

Og internett hjalp nok på dette, at det var kult å prate med folk på nettet, som ikke var så tøffe i trynet alltid som de vennene og familien og bekjente jeg hadde.

Det var artig at man kunne prate med folk over hele verden, og få noen nye impulser, som man sier.

De folka jeg kjente var kanskje litt kjedelige da, så da var det artig at det var mulig å få kontakt med andre folk på nettet.

Og lese om alt mulig og sånn.

Så det syntes jeg var veldig artig, å få internett.

Da fikk jeg kanskje brukt hjernen min mer, det er mulig.

For jeg hadde nok et ganske kjedelig liv, når det gjaldt ting å bruke hue på, frem til 96-97 da.

Og det var også artigere å bo i sentrum, enn på Ellingsrudåsen.

Man kunne gå på antikvariater og kjøpe noen artige bøker f.eks., og sånn da.

Og man kunne bare gå til alle utestedene i Oslo Sentrum.

Til Ellingsrudåsen, så måtte man ta nattbuss og sånn.

Men når man bodde på St.Hanshaugen, så kunne man bestemme seg kl. 2 om natta, at å faen jeg drar på So What og tar meg en øl og se om det er noen damer der.

(For jeg klarte å sjekke opp en dame på So What første helgen jeg bodde på St. Hanshaugen, som jeg fikk lurt med hjem til Rimi leiligheten, og som plagde naboene med lyder, og som hadde piercing i tunga, så det var litt artig, i 1996.

Så man kunne ligge å høre på at hu dama dreiv å klirra piercingen mot tenna.

For jeg hadde en dame i 1990/91 faktisk.

På Stovner.

Ei som het Ragnhild, som jeg var sammen med, i et par måneder kanskje.

Og jeg var vel på besøk hos henne, i leiligheten hennes på Stovner, en 4-5 ganger.

Og hun var ikke så pen, hun var litt lubben kanskje.

Men hun var ikke stygg heller.

Det var da jeg jobba på OBS Triaden det.

Og hun møtte jeg på Radio 1 club, som det het da.

Og hun var ganske frekk, så hun begynte å klå nede i buksa mi, på diskoteket.

Jeg pleide å rote med damer noen ganger, på Radio 1 club, og sånne steder.

Men ingen av dem var så frekke som hu.

Men hun var også veldig bra i senga må jeg si.

Selv om hun ikke var så fin da, som andre damer jeg traff på den her tida.

Men hun hadde jo egen leilighet, så vi kunne jo holde på omtrent hele natta, hvis vi ville.

Selv om det ikke var så mange netter jeg var der egentlig.

Men vi holdt på skikkelig ihvertfall første natta da, og morgenen etter.

Så da fikk jeg litt teken.

Jeg var ihvertfall ikke helt grønnskolling lenger.

Så jeg visste hva jeg skulle gjøre, i 96, da jeg sjekka opp hun dama på So What.

Men da var det også mange år, siden 91, da jeg var sammen med hun Ragnhild.

De fem årene jeg bodde på Ellingsrudåsen, så hadde jeg ikke en enste dame.

Så jeg var skikkelig desperat, må jeg si.

Så jeg orka ikke tanken på at hu skulle ombesteme seg, å gå hjem, eller noe.

Hun fra So What.

Så jeg holdt meg veldig kald, og sjekka henne opp, og fikk henne i humør da.

Før jeg begynte å peise på, som dem sier.

Så hun dreiv jeg også og peisa hele natta omtrent.

Men da trengte jeg det, for da hadde jeg ikke hatt noe dame på alle de fem årene jeg bodde på Ellingsrudåsen.

Så derfor var jeg veldig forsiktig med henne, hun fra So What, for hvis jeg ikke hadde fått henne i seng, så hadde det vært helt for jævlig, å være så nære med ikke klart å få noe, når det var fem år siden sist jeg hadde hatt dame.

Så da holdt jeg meg veldig kald, og tente henne skikkelig, sånn at jeg var sikker på at hun skulle la meg få lov å peise på litt, når vi først hadde kommet så langt.

Så da hadde jeg ikke hatt dame på mange år, som sagt.

Men første helgen i Rimi-leilighetene på St. Hanshaugen, så klarte jeg å sjekke dame.

Så hva det kom av, det vet jeg ikke.

Men det var kanskje fordi at da følte jeg mer mer hjemme i Oslo Sentrum da, siden jeg bodde der selv.

Men naboene må nok ha hørt det her, for vi hadde på Nirvana – Nevermind, hele natta.

Vi måtte starte CD-en på nytt, kanskje fire ganger.

Og jeg tror vi holdt på litt når vi våkna og.

Så sånn er det når man ikke har hatt dame på fem år, da prøver man å ta det igjen litt, når man først får tak i dame.

Så det merka nok hun her dama fra So What, og også naboene vil jeg tro.

Men jeg møtte vel aldri hun dama fra So What igjen, selv om jeg synes jeg så henne der en gang.

Og noen måneder så hørte jeg noen på So What, prata om meg, bak ryggen, om at jeg hadde klart å sjekke opp hun dama da, som jeg ikke husker navnet på.

Å da sa han andre bare nei, at det trodde han nesten ikke på, at han ble misunnelig eller imponert eller noe.

Men men.

Så jeg likte So What, for de hadde også veldig bra musikk der, og god øl og vel.

Men jeg klarte aldri å sjekke opp noen fler damer der.

Eller jeg klarte å sjekke opp to andre damer der, ei med mørkt krøllete hår, og ei med lyst hår, litt seinere.

Men de fikk jeg ikke lurt med hjem da, for å si det sånn.

Men hun ene var ganske hyggelig og fin.

Hun fikk jeg med på date på Blue Munk.

Og det var da Red Hot Chilli Peppers – Californication, var ny.

Så da satt vi der og hørte på Red Hot Chilli Peppers og drakk øl da.

Og da var jeg veldig overarbeida, og gikk ikke ut så mye, så jeg ble i sånn salig humør omtrent jeg da.

Men så sa hun dama, at hun skulle fortsette å treffe en annen type også.

Så om hun ville ha meg på si.

Eller om hun ville droppe meg.

Det vet jeg ikke.

Men jeg syntes det hørtes ut som en litt rar ting å si, så jeg spurte ikke hun om hun ville være med hjem.

For jeg var vel litt hårsår, for avvisning fra damer.

Så da ble jeg litt fornærma, så da spurte jeg ikke mer om det.

Men hun var faktisk ganske fin.

Jeg lurer på om hun egentlig var sammen med ei dame, for hun satt sammen med ei dame, utenfor So What der.

Men det er mulig hun ditcha meg, eller hva hun gjorde, det var ihvertfall sånn jeg oppfattet det da.

Men man kan ikke være like heldig hver gang.

Hun andre, hun med mørkt krøllete hår, hun var litt merkelig.

Hun fikk jeg telefonnummeret til.

Så skulle jeg møte henne igjen på So What, en annen dag.

Så stod jeg utenfor So What, og venta på henne.

Så dukka Jørn fra Helgeroa opp, som var ansatt på Rimi Nylænde, hvor jeg var ganske nylig blitt butikksjef.

Så da ville ikke jeg møte henne på So What, siden Jørn var der.

For det var ikke så artig, å være butikksjef alltid, for man møtte alltid folk fra Rimi på byen, hvis man skulle prøve å sjekke damer f.eks.

Så det var også et annet drawback ved å jobbe som leder i Rimi.

Men men.

Så jeg dro med henne til et annet utested.

Men hun var skikkelig rar, og skulle ringe mitt i daten.

Jeg lurer på om hun kan ha vært noe politispaner, eller noe.

For hun og venninna oppførte seg rart på So What og.

Og spurte om noe hasj, eller noe.

Og jeg og Glenn hadde jo kjøpt 5 gram hasj på deling, i 1998, var det vel.

For vi ville teste hvordan det her virka da.

For mange på nettet, de sa jo at hasj var mindre skadelig enn alkohol osv.

Så jeg ville prøve det, for å finne ut hva det var snakk om da.

Jeg hadde et litt kjedelig liv, i flere år, som forklart, så jeg prøvde å ha det litt morsomt da.

Men men.

Men jeg prøvde den hasjen bare en gang.

Broren min, Axel, som da, i 1998 eller 99, bodde på Vestre Haugen.

Han mekka den her hasjen da.

Men ikke alt.

Men jeg tror han kan ha tulla med pizzaen, sånn at det var noe heroin, eller noe, i den.

For musikken på radioen ble plutselig den beste musikken jeg hadde hørt noen gang.

Jeg kom liksom inn i tonene i sangen og sånn.

Så jeg lurer på om det var hasjen, eller hva det var.

Jeg ofte tenkt, etter dette, på hvilken sang det kan ha vært.

Men men.

Men resten av hasjen ga jeg til David Hjort og de.

For jeg prøvde hasj en gang hos dem og.

Og jeg likte egentlig ikke den rusen så bra.

Jeg bestemte meg for å holde meg til øl og sigaretter.

Så jeg kjøpte bare hasj en gang, for å teste, 2.5 gram.

Og da røyke jeg kanskje et halvt gram selv, om ga bort resten.

Noe sånt.

Og etter det, så hadde jeg liksom fått prøvd det, så da var jeg fornøyd.

Så sånn var det.

Men jeg lurer på de mørkhåra damene på So What kan ha vært noe politispanere.

For de oppførte seg så døvt.

Og jeg var litt overarbeida fra jobb, og hadde vel ikke den beste dagen min, jeg bare gikk dit for å ta noen øl.

Så jeg bare spurte om telefonnummeret av gammel vane omtrent.

For jeg pleide å sjekke opp kanskje 3-4-5 damer på internett og byen i året, som jeg dro på date med osv.

Men jeg traff aldri noen som jeg var i noe langvarig forhold med.

Selv om det var en finsk jente, som var au-pair, i Oslo Vest, som jeg var på tre dater med, var det vel, som jeg traff på internett.

Hun var med og spilte badmington en gang.

Og hadde med venninna.

Men jeg gadd ikke å være med dem i Holmenkollen, og heie på finske skihoppere, for jeg hadde så hektisk liv, og hadde ikke noe ordenlig varme klær som luer og sånn, for jeg gikk ikke i marka om vinteren og sånn.

Så jeg droppa å være med dem i Holmenkollen, så da tror jeg de ble litt sure.

Jeg hadde ikke så mye penger heller.

Men men.

Men hun dama som jeg møtte på So What, med mørkt krøllete hår vel.

Jeg tok henne med på en pub oppover i Akersgata og til venstre der.

Og mens vi satt og drakk øl der, så skulle hun plutselig ut og ringe.

Skikkelig uhøflig.

Hun kunne ikke svare telefonen ved bordet, neida, hun løp ut av puben for å svare telefonen.

Hun svarte ikke engang inne på puben.

Så gikk vi ut, så spurte jeg om hun skulle bli med opp til meg, så kunne hun få høre den nye jamiroquai-sangen, som hun digga da, som jeg hadde lasta ned på pc-en.

Men da ble hun potte sur, som om det var det værste hun hadde hørt i hele sitt liv omtrent.

Så hun hadde kanskje mensen da.

Eller at hun var noe lesbisk politidame, eller noe.

Hvem vet.

Jeg tok det ikke så alvorlig jeg da, for jeg møtte stadig damer på jobb og via nettet og sånn, på den her tida.

Jeg hadde også ei dame på den her tida, som jobba på en Rimi ut mot Asker, eller noe.

Hun hadde jeg møtt sammen med David Hjort og dama hans da, på byen, på juleølsmaking 97, med Mack, på en pub i Stortingsgata.

Så dro vi på Valentions, for David Hjort og dem var litt yngre enn meg.

Men vi jobba på Rimi Bjørndal da, og jeg prøvde å få litt bra kontakt med han, siden Bjørndal er en veldig hektisk butikk, så jeg trengte å ha bra forhold til de ansatte, for å hindre at det ble misnøye og dårlig samarbeid.

Så jeg ga han to gratis biletter til juleølsmaking, som butikksjef Kvehaugen ga meg, siden jeg jobbe den kvelden.

Men da spurte David om jeg skulle møte dem etter jobben.

Så hadde han tatt vare på en øl, for meg.

Så fikk jeg den, men da stod dem utafor den puben i Stortingsgata.

Så møtte vi ei som jobba på en Rimi i Oslo Vest eller Bærum eller Asker, eller noe.

Og hu var det David som prata med først.

Men hun hadde vel vært på juleølsmaking hun og, tror jeg.

Jeg hadde jobba hardt som vanlig, på Bjørndal, og drakk den her juleølen, som gikk rett i huet.

Så dro vi på Valentinos, jeg og David og hun Heidi og hun dama som jeg ikke kjente fra en Rimi i Bærum, eller noe.

Så dro David og Heidi hjem.

Og jeg var rimelig full.

For det ble noen øl til på Valentinos.

Men jeg hadde ikke mer kontanter, bare kort, tror jeg.

Men jeg tror jeg hadde penger hjemme.

Så ga David meg 50 kroner som jeg kunne låne til Taxi.

Jeg sa det var greit, for jeg var full, og han trodde jeg hadde sjangs på hun fra Rimien i Bærum.

Og da var internett ganske nytt.

Så jeg spurte om hun ville være med og teste internett, og chatte på internett.

Og det ville hun.

Så tok vi taxi hjem til meg da.

Så havna vi i den senga ettehvert, den samme senga som hun med piercingen i tunga var i, et år tidligere, eller noe.

Det her må ha vært juleølsmaking, julen 1997, vil jeg tippe.

Jo, det stemmer.

Men da hadde jeg kobla pc-en til stereoanlegget.

Og da hadde jeg hatt internett, i et års tid.

Så da hørte vi ikke på Nirvana, men vi hørte på masse forskjellige Mp3-er.

Som Smashing Pumpkins – 1979 Moby Remix osv.

Og sånn som hva het det bandet da.

De med ‘Sour times’.

Portishead.

Og også sikkert de fra Bristol.

Hva heter de da.

Eller hvor de var fra.

Massive Attack.

Sånn musikk, og mye annet var det jeg hadde på pc-en da.

Så var nok pc-en kobla til stereoanlegget, vil jeg tippe.

Så satte jeg mp3-samlinga på repeat og shuffle da.

Så holdt vi vel på i noen timer vil jeg tippe, uten at jeg husker det nøyaktig.

Noe sånt.

Det var ganske digg, musikken var sånn skikkelig chill og hun dama var ganske klar osv., så det var ganske avslappende.

Så ble vi ferdige, så brant det i nabobygget, som stod tomt.

Midt på natta.

Så ringte jeg brannvesenet.

Så kom de og slukka.

Så ringe jeg etter drosje til hu dama eller jenta fra Rimien i Bærum.

Også holdt jeg på å trykke på brannalarmen, i tilfelle brannen skulle spre seg til vårt bygg, så lå ganske nærme.

Men det brant ikke så mye, og brannvesenet dukka opp ganske raskt, så jeg droppa det.

Men jeg ga hun dama et par-tre hundre til taxi ihvertfall.

Og jeg møtte henne vel en gang til, etter det her.

Men da hadde vi vårs på sofaen og ikke i senga, husker jeg.

Da bare lå hu der, og rørte seg ikke.

Og hun hadde langt undertøy og sånn.

Så hun var litt kjedelig.

Eller det syntes jeg var litt rart, husker jeg, at hun ikke hadde sånn sexy undertøy, som de andre damene gikk med, hadde jeg sett i vaskekjelleren i Rimi-bygget f.eks., at de nesten bare hadde g-streng truser og bh-er med innlegg, på den her tida.

Men men, man kan ikke skjønne alt.

Og det var også på den her tida at det jobba så mange fine damer på Rimi Bjørndal, og jeg flørta litt med et par av de, men prøvde å huske at jeg måtte ta det rolig siden det var på jobben da.

Men om hun var noe politidame kanskje hun fra So What.

Hvem vet.

Man kan ikke vite alt.

Så jeg var sammen med både hun finske og hun fra rimien på Bærum, på den her tida.

Men det var ikke noen særiøse forhold da.

Jeg var også mye på byen og sånn, på den her tida, og jobba mye og ofte hardt, på Rimi Bjørndal.

For det var ofte mye å gjøre.

Og drev også mye med data og internett.

Så jeg hadde ikke tid omtrent til å ha noe seriøse forhold, på den her tida.

Og jeg hadde ikke hatt så mye morsomt, siden det første året jeg bodde i Oslo, i 89/90, da jeg sjekka opp damer ganske ofte.

Og det var jo syv-åtte år før det her.

Så jeg tok det ikke så seriøst, og jeg brukte nok ikke nok tid på de her damene.

For hun finske sa hun hadde en finsk type, da jeg ringte.

Og hun fra Rimien på Bærum, hun hadde ikke så lyst til å dra å besøke meg igjen.

Det var kanskje fordi jeg ikke ville være med henne på noe skoleavslutning, eller noe.

Hva nå det kunne ha vært.

Det må ha vært på videregående det tror jeg.

Jeg er ikke sikker på hvor gammel hun fra Rimien ute i Bærum var.

Men hun ble jo med oss på Valentinos, og jobba på en Rimi.

Men hun var kanskje litt ung, sånn 17-18, men jeg så ganske ung ut selv på den her tida, og hadde ikke så mye erfaring fra damer, og det var jo ikke sånn at jeg tvang henne til å bli med.

Hun hadde jo lyst til å bli med.

Og jeg dreiv ikke å plagde henne, etter at hun sa at hun ikke hadde lyst til å besøke meg igjen.

Men jeg tok det ikke så seriøst da.

Jeg var mer interessert i hun finske og et par av damene på jobben.

Men det blir alltid vanskelig med damer på jobben.

Og det ble vel litt mye damer på den her tida, så jeg fikk kjeft av kameraten min Magne, fra skolen i Drammen, for jeg fortalte at jeg dreiv og flørta eller var sammen med fire damer.

Også noen måneder seinere, så mobba han meg da, siden jeg ikke klarte å bli sammen med noen av dem.

Men så var det sommerferie, og jeg bestilte restreise til Syden.

Og havna i Ayia Napa, under fotball, da Norge slo Brasil og sånn.

Og det var artig.

Og da jeg kom tilbake, så prata jeg med distriktsjefen Skodvin og butikksjefen Kvehaugen, om jeg ikke skulle bli butikksjef snart, etter mange år i Rimi.

Og da begynte jeg som butikksjef et par måneder seinere.

Og da kjøpte jeg meg bil og cd-brenner til PC-en og sånn.

Og fikk bulk i bilen, for da reiv de det bygget hvor det hadde brent, noen måneder før, da jeg lå og peisa med hun dama fra Rimien i Bærum.

Så da fikk jeg parkeringsplass i kjelleren under leilighetene i W. Thr. gt, i et halv år, eller noe.

Selv om den parkeringplassen var litt kronglete, og vanskelig å bruke, for den stod så ulendt til.

Så jeg fikk en sånn stripe i lakken på bilen.

Men bilen var ikke ny, det var en brukt Ford Sierra, fra 86, svart metallic.

Og da jeg fikk bulk i bilen.

Så ringte jeg Rimis hovedkontor da.

Og da sa en dame der, at Stein Erik hadde lov to gutter å ha parkering i kjelleren.

Og tannlegen hadde parkeringsplass der osv., osv.

Jeg spurte om jeg kunne få parkere bilen i kjelleren siden jeg fikk bulk i bilen da de rev W. Thr. gt. 3 da.

Og da fikk jeg den kronglete parkeringsplassen da.

Men da var jeg irritert da jeg ringte.

Siden jeg hadde fått bulk i bilen.

Så da var jeg nok litt morsk i stemmen.

Så det var kanskje derfor hun dama på Rimis hovedkontor plumpa ut med at Stein Erik (Rimi-Hagen), hadde lovt to guttenavn parkeringsplass i kjelleren da.

Da sa hun det på en måte, som at det var noe galt.

Som egentlig ikke skulle vært sånn.

Så sånn var det at jeg fikk høre det, som jeg har skrevet om på bloggen før.

Så sånn er det.

Men nå har jeg vel skrevet nok tull, får man regne med.

Nå er det snart jul og så nå får jeg ta litt pause her vel, før det blir nyttår og romjul osv.

Vi får se.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Jeg skrev det, at jeg ikke klarte å sjekke opp noen dame, på Ellingsrudåsen, de fem årene jeg bodde der, fra 1991 til 1996.

Det nærmeste jeg kom, var den gang jeg gikk hjem fra T-banen.

Så hørte jeg noen unge damer der som prata.

Så sa hun ene til en av de andre, de prata om at hun ville gjøre det med mange.

Så sa hun ene, og nikka mot meg, som gikk forbi, ‘ikke med han vel’.

Jeg så vel ganske kjedelig ut, etter militæret, overarbeida og med bare kjedelige klær osv.

Så svarte hu første da, ‘jeg hadde gjort det for en femtilapp’.

De var vel kanskje 16-17 år, eller noe, de her unge damene.

Så det var det nærmeste jeg kom å klare å sjekke opp noe dame på Ellingsrudåsen.

Så der var det ganske harry opplegg og damene var ikke så lette å bli kjent med der.

Alle ungdommene var en gjeng liksom.

Men, jeg var jo mer voksen, og jobba og studerte og var i militæret og hadde ekstrajobber og trente og var i militæret osv.

Så det var ikke sånn at jeg prøvde å menge meg med ungdommene som bodde på Ellingsrudåsen.

Jeg ble ikke kjent med noen av de lokale folka der, på fem år.

Men, jeg bodde jo på Ungbo, så det bodde jo unge folk i bofellesskapet, i leiligheten.

Men det var aldri noen av dem som jeg hadde så mye felles med, så det var ikke sånn at det ble til at jeg prøvde å sjekke opp noen av de damene som bodde på Ungbo.

Jeg oppførte meg veldig ordentlig og sånn, og det var ingen av de viste noe særlig tegn til å ville bli sjekka opp, og det var ingen jeg likte så særlig heller av dem, så da ble det bare sånn.

Så sånn var det.

PS 2.

På Ungbo, så bodde det, i 1994 og 1995, tror jeg det kan ha vært, en ung Oslo-jente på Ungbo, på Ellingsrudåsen der, i samme leiligheten som jeg og søstra mi og Glenn Hesler bodde.

Hun flytta inn etter at Hildegunn og Rune flytta ut, som antagelig var i 1994.

Hun jenta var kanskje 17-18 år og hadde en afrikansk venninne osv.

Og ei annen venninne som hadde lyst hår som var farga orange, eller noe, som var der en eller to ganger.

Men jeg ble aldri så kjent med de her jentene.

For de var fra Haugerud, eller noe, og de var yngre enn meg.

Og de hadde en pakistansk kjæreste, eller hva han var.

Og han skaffa dem hasj og sånn.

For det var noe som ble ståljet.

Buksa mi ble stjålet fra tørkestativet og barbermaskinen min ble stjålet fra badet.

Så jeg fikk nok etterhvert.

Så en dag så undersøkte jeg rommet til hun jenta.

Jeg gikk inn vinduet, som stod åpent.

De pleide å ta øl fra meg i kjøleskapet og.

Jeg drakk ikke så ofte, men jeg drakk noen øl hvis jeg skulle på byen.

Så da pleide jeg å ha noen six-packer i kjøleskapet.

Som egentlig bare lå der.

Så drakk jeg en six-pack nå og da.

Men jeg hadde reserve-beholdning da.

Men men.

Mer da.

Jo, men på rommet til hun jenta, så lå det en lapp fra han pakistaneren da, som var mye eldre enn henne.

Om at ‘Vi har skaffa. (Hasj tror jeg). og noe mer greier om at hun og en annen jente skulle møte dem der og der, eller noe).

Så de var kanskje under kontroll av de her pakistanerne.

Men jeg var jo ikke fra Oslo, og jeg var ikke så vant med jenter jeg ikke kjente.

Så jeg prata aldri med dem om sånt.

Men men.

Men en gang, et par år seinere, så hadde jeg og søstra mi vært og besøkt moren vår i Drøbak, eller noe sånt.

Og da dro vi til Oslo City.

Og da var hun unge jenta der.

Og da begynte søstra mi å spørre henne mye spørsmål og sånn da.

Som jeg ikke skjønte noe av.

Jeg hørte ikke hva søstra mi spurte om, og hva hu jenta svarte.

Og hu sa ikke hei til meg engang hu jenta.

Jeg husker ikke hva hu het, men hun bodde på rommet nærmest stua.

Så det er mulig hun var noe pakkis-hore eller noe da, det var hun nok, som broren min Axel ville ha kallt det.

For hun ville nok ikke turt å prate med meg om det her.

Eller noe sånt.

Og en gang hadde hun en pen venninne på besøk fra Haugerud, eller noe.

Veldig smekker venninne.

Og hun satt seg ut i stua, med meg, og så på TV.

Men da kom hun jenta som bodde der, ut og kjefta på hun jenta fra Haugerud.

For da satt de to pakistaner-vennene deres inne på rommet til hun jenta, så da var hun andre jenta uhøflig da, siden hun satt seg i stua og så på TV, ute der hvor jeg satt.

Så måtte hun gå inn på rommet der igjen da.

Og hun banka en gang på døra mi og skulle låne øl da.

Men jeg prøvde meg aldri på noen dem, selv om spesiellt hun ene var veldig smekker.

Men, dem var liksom ikke som jentene jeg var vant med fra Bergeråsen osv.

De var mer mutte osv.

Så jeg fikk aldri noe særlig kontakt med dem.

Hun venninna som hadde farga håret orange, som var der en gang eller to, hun virka ganske normal.

Men etter militære, så forrandra jeg meg litt, og ble kanskje litt tøffere, eller noe, så jeg var ikke så vant til å ha med damer å gjøre osv.

Så jeg var ikke så flink til å prate med de her unge damene.

Men men.

På jobben var jeg også sånn, som jeg ble lært opp til, at jeg var litt morsk og sjefete da.

Pluss at jeg var litt tøff fra militæret.

Så det var ikke sånn at jeg prata så mye med de her jentene fra Oslo som bodde der osv.

Jeg fikk rett og slett ikke så bra kontakt med de, at vi var på samme bølgelengde liksom.

Vi levde vel i to forskjellige verdener, vil jeg tro.

Så hva hun Oslo-jenta og søstra mi prata om ved inngangen til Oslo City der, det vet ikke jeg.

Men om det var noe om noe mafia-greier, eller noe da.

Det var nok noe som jeg ikke skulle høre eller forstå noe av.

Men hva det var, nei det veit jeg ikke.

Men hun jenta husker det kanskje, eller søstra mi, det er mulig.

Det skal jeg ikke svare på, hva det var som foregikk.

Søstra mi prata liksom ned til hun her jenta.

Og var ganske tøff i mimikken osv.

Og begge var ganske mutte.

Så her var det tydelig at det var noe om utenlandske gutter og sånn, tror jeg, som jeg liksom ikke skulle blande meg i, for da var jeg vel rasist da, som søstra mi pleide å slenge beskyldninger om, om folk i familien, i hytt og pine.

Men nøyaktig hva det var snakk om, det veit jeg ikke, men det er det kanskje noen andre som veit.

Det er mulig.