johncons

Stikkord: 80-tallet

  • Facebook-samtale med Hege Rønjom fra Svelvik. (In Norwegian)

    Hei
    Hege,

    Between
    Hege
    Rønjom

    and
    You

     

    Erik
    Ribsskog

    04
    March at 19:24


    bor jeg i England aleine nå, for øyeblikket.


    jeg driver og tenker litt på gamle dager osv.

    Og nå
    tenkte jeg på deg, siden du sendte melding for et par uker
    siden osv.

    Og det var også på det, med at du
    solgte lodd i Svelvik, (sammen med meg og Ole), den gangen du bodde
    på Berger.

    Så var det jo sånn, mener jeg å
    huske.

    Vi gikk vel i tredje eller fjerde klasse(?)

    Men
    da var det vel sånn, at rektor Borgen hadde en sekk med premier
    inne på rektors kontor, hvis jeg husker riktig(?)

    At vi
    fikk en premie for hvert 20. lodd som vi solgte, eller noe.

    (Nå
    blir vel ikke Erland så blid på meg, siden jeg skriver om
    faren hans igjen).

    Men, Christell, (hvis du veit hvem det er,
    dattra til Haldis, som er sammen med faren min), hun sa en gang, noen
    år seinere på 80-tallet, at rektor Borgen hadde gått
    i garderoben til jentene i klassen hennes og Annika og Anne Uglum og
    Turid Sand og søstra mi og dem.

    (Og det spurte jeg
    Annika om på Facebook, for jeg prøvde å finne ut
    om Christell har drivi og jugd opp gjennom åra).

    Og det
    virka på Annika som at det kunne ha vært noe mer som
    foregikk.

    (Nå blir kanskje ikke Erland spesielt glad
    men).

    Men jeg tenkte på det her loddsellinga di.

    Du
    og Annika kan jo ligne litt kanskje, dere er ihvertfall ikke helt
    ulike, begge er pene og lyse osv., må man vel si.

    Men,
    hva skjedde egentlig da, inne på rektors kontor, når du
    skulle hente premien for loddene du solgte i Svelvik?

    Tror du
    det var noe i det Annika og Christell sa, om at rektor Borgen gikk
    inn i garderoben dems, og sånt tull, at det virket på
    Annika at det kunne ha vært noe mer.

    Jeg bare lurer på
    om var det derfor dere flytta til Svelvik, var det jeg lurte på,
    siden du ble tulla med av rektor Borgen, når du skulle hente
    loddpremier osv?

    Bare kom til å tenke på det her
    tilfeldigvis, så tenkte jeg at det er jo greit å finne ut
    hva som har foregått og.

    Så får jeg si
    unnskyld hvis jeg bommer helt her.

    Jeg bare kom til å
    tenke på deg, siden du sendte melding her for noen dager
    siden.

    Og jeg har jo bare pratet med deg en gang etter den
    loddselginga vel, på den russekroa i Drammen, så da må
    jeg enten spørre om loddselginga eller russekroa da, og
    russekroa har vi vel diskutert.

    Men men, du får ha takk
    for svar på forhånd uansett.

    Med vennlig
    hilsen

    Erik Ribsskog

     

    Hege
    Rønjom

    Add
    as Friend

    11
    March at 11:05

    Report
    Message

    Det
    har aldri vært noe tull med Borgen,sikkert bare livlig ungjente
    fantasi…Det er en helt enkel grunn til at jeg flyttet til
    Svelvik,mine foreldre ønsket seg hus istede for rekke.Og du
    Erik,du må ikke la fantasien fare med deg og analysere alt
    mulig rart,ting blir bare vondt værre.Konsentrer deg om tiden
    nå og nyt dagen idag.

    Ha en fin dag Erik

    Hilsen
    Hege

     

    Erik
    Ribsskog

    Today
    at 00:24

    Å
    jaså,

    var det for at ikke naboene skulle høre
    noe når rektor Borgen kom på besøk det
    kanskje?

    Neida, fra spøk til alvor.

    Det med
    Borgen, det var noe Christell sa på 80-tallet og Annika sa
    ifjor.

    Så jeg tviler på at begge dem juger, for å
    si det sånn.

    Noe annet som heller ikke var fantasi, det
    var at Eirik eller Erik Thoraldsson, sa dagen etter den russekroa, i
    leiligheten til Jan Snoghøj, i det gamle menighetshuset, i
    Rødgata, på Gulskogen, at han hadde fått nøkkelen
    til Hege Rønjom.

    Så sa jeg, at jeg hadde fått
    en halvliter av Hege Rønjom.

    Men jeg var ikke helt
    sikker på hvor smart jeg følte meg da.

    Men man
    kan vel ikke være like smart alltid, det er mulig.

    Med
    vennlig hilsen

    Erik

  • Flashback til høsten 1979. (In Norwegian)

    Det var kanskje høsten 1979 det, det som jeg skrev om i den forrige bloggposten, om at faren min lot meg være alene en helg, i leiligheten i Hellinga 7B, på Bergeråsen.

    Det var ihvertfall insekter utafor, og det var ikke snø, naturlig nok.

    Jeg hadde fått bensin, til frimerkene jeg samla på.

    Så det kan ha vært våren 1980 og, det her.

    Det er mulig.

    Faren min var borte fredag og lørdag vel, og kom hjem på søndag.

    Allerede fredag kveld, så syntes det var litt rart å være helt aleine hjemme.

    Jeg var jo bare ni år da.

    Det var vel mat i kjøleskapet og sånn da, det er mulig.

    Men men.

    Men det var noe sånn tordivel, som surra rundt utelampa, over trappa.

    Bergeråsen er egentlig på landet, må man vel si.

    Eller ved fjellet og skogen og fjorden.

    Så det er ikke i byen da, for å si det sånn.

    Det var på landet.

    Jeg spurte faren min hvorfor det ikke var ringeklokke.

    Og da sa faren min at jeg var på landet nå, og der banka dem på døra.

    (Det her tror jeg var da faren min hadde en kamerat på besøk, eller noe, og faren min likte nok ikke det, at jeg klagde på, eller spurte om, at det ikke var ringeklokke).

    Så sånn var det.

    Men jeg var aleine hjemme, og ville jage bort den her tordivelen da, som fløy rundt utelyset.

    Så jeg helte noe bensin, fra en ganske liten sånn bensinflaske da, som jeg hadde kjøpt på apoteket.

    Som man brukte, for å se om det var vannmerke, eller ikke, på frimerker.

    For da gikk det ann å se det, hvis man dryppa bensin på frimerkene, med en pinsett da.

    Nei, ikke med pinsett.

    Med en dråpeteller, heter det.

    Men men.

    Og da tente jeg på bensinen da, som var i en skål, eller noe, kanskje.

    Og gikk ut mot gangen og trappa og utelyset da.

    Men da ble den tallerkenen eller skåla, så varm, at jeg orka ikke å holde den lenger.

    Like før jeg kom til gangen, som var bare en kvadratmeter eller to.

    Så jeg mista skåla og bensina rant ut på vegg-til-vegg teppet, som var fliser.

    Så jeg måtte vel tråkke på de flammene, tror jeg, sånn at dem slukka.

    Og det gjorde dem til slutt.

    Men, det var jo skikkelig brennmerker i teppet da.

    Like på innsida av døra fra gangen til stua.

    Så sånn var det.

    Så var jeg aleine hjemme lørdagen og så på TV og sånn.

    Og aleine hjemme søndagen og så på TV da.

    Jeg kjente vel ingen på Bergeråsen da, tror jeg, så jeg var nok ikke ute av døra engang.

    For jeg tror ikke jeg hadde noen penger til å gå i butikken med, eller noe.

    Så sånn var det.

    Så på søndagen, kanskje på formiddagen eller ettermiddagen.

    Noe sånt.

    Så lå jeg i sofaen og så på TV da.

    Så dukka faren min opp, i full fart opp trappa.

    Sammen med to andre karer, med bart muligens, i 20-30 åra da, som jeg ikke kunne huske å ha sett før.

    De løp opp trappa, mener jeg å huske.

    Dem bråka ihvertfall da.

    Så jeg ble litt skremt, av den løpinga og bråkinga opp trappa da.

    Så jeg begynte å grine, for jeg trodde jeg skulle få kjeft pga. teppet da.

    Først så reiste jeg meg fra sofaen og gikk nesten bort til vinduet.

    For jeg hadde hoppa ut av vinduet i det huset før, så det kunne jeg gjort da og, hvis jeg ble for skremt.

    Jeg kunne prøvd ihvertfall.

    Det var nesten som at dem angrep meg, faren min og de to jevnaldrene karene han hadde med.

    Men, dem slutta da.

    Kunne det virke som.

    Noe sånt.

    Kanskje fordi jeg grein, eller kanskje fordi at teppet var ødelagt.

    Hvem vet.

    Men, kanskje de tenkte sånn, at de trengte ikke å drepe meg.

    Hvis de lot meg bo alene, så kom jeg antagelig til å brenne ned hele huset etterhvert.

    (Som jeg husker at Petter og Christian Grønli vel gjorde en gang.

    De hadde visst brent ned ei hytte, eller noe).

    Men men.

    Så flytta jeg til Leirfaret da, da jeg var 11 år.

    Enda jeg bodde aleine i en to-roms leilighet, i Hellinga.

    Men da fikk jeg egen tre-roms leilighet i Leirfaret da.

    Ei kone på byggefeltet spurte faren min hvorfor vi flytta.

    (For faren min skulle liksom ha det til at han bodde der jeg bodde da).

    Og da sa faren min at det var fordi vi ikke hadde nok plass til klærna våre, i klesskapet, i det gamle huset.

    Noe jeg kanskje ikke huska, men så var ikke jeg så opptatt av klær da, da jeg var sånn ni år og sånn.

    Men men.

    Så, hva skulle jeg si.

    Jo, sommeren 1981, må det ha vært.

    På seinsommeren.

    Så skulle faren min ha innflyttingsfest, i Leirfaret.

    Og da ville absolutt Karl Fredrik Fallan, i klassen, at jeg skulle brenne noe frimerke-bensin, i hagen der, den første uka, eller noe, som jeg bodde der.

    Og jeg gikk med på det, etter en del masing.

    Jeg hadde brent så mye greier, på den tida her, så jeg hadde gått litt lei av den her brenninga.

    Men men.

    Men da tok Karl, eller Carl, og tuppa til frimerke-bensin flaska, så all bensina rant ut på plenen, til den nye leiligheten, i Leirfaret.

    Så måtte jeg tuppe den frimerke-bensin flaska, over hele plenen, og ned i en bekk, som var helt i ytterkant av vår eiendom da, ca. 8-10 meter kanskje, fra hagedøra vår, en bekk som seinere ble lagt i rør, et par år seinere.

    Men men.

    Og så inviterte jeg masse unger, i klassene under meg og Carl da, på Bergeråsen, til fotballkamp.

    Også fant jeg noe grass, på Ulviksletta, tror jeg det var.

    Som jeg klipte opp og strødde ut over plenen.

    Og da kunne ikke noen se det, at det hadde brent, på plenen våres.

    For det skulle være stor fest, med kanskje 20-30 gjester, eller noe.

    Så sånn var det.

    Og dem skulle grille i hagen da.

    Som dem gjorde, og det var høy musikk og full fest da.

    Selv om vel faren min nok ikke sov en eneste natt i det huset, som han eide fra 1981 til han solgte det i 1989.

    Han bodde nede hos Haldis.

    Så sånn var det.

    Men om da dette var noe plott?

    Og så skulle faren min si til alle på festen, at ja Erik, ja han var fæl til å brenne ting.

    Så skulle dem brenne ned huset da.

    Og så ville alle folka på festen, (som også var mye Bergeråsen-folk), dem ville da sagt, at, åja, han Erik ja, sønnen til Arne, han brente i hagan og sånn han, så han var fæl til å brenne.

    Sånn ville dem nok sagt da.

    Og han onkelen min, Håkon, som nok også var noe ‘mafian’.

    Kanskje enda mer ‘mafian’, enn faren min.

    Han Håkon, han likte ikke naboen, som bodde vegg i vegg med meg, et eldre par.

    Som bodde i Leirfaret 4A.

    (Jeg likte ikke dem jeg heller da.

    Men men).

    Men Håkon sa at dem var sånn, at da gubben hadde fått nyrestein, så hadde han tatt med den på et glass, og vist fram til naboene og sånn, visstnok, før jeg flytta dit da.

    Og en gang jeg dro til England på språkreise.

    Enten om det var da jeg dro til Brighton, sommeren 1985, eller om det var da jeg var i Weymouth, sommeren 1986.

    Da hadde jeg en klokkeradio, som jeg hadde kjøpt av Carl Fredrik Fallan, som han hadde rappa av bestemora si, tror jeg, som bare virka hvis du stilte alarmen på et minutt-tall som slutta med -9.

    Jeg kjøpte den klokkeradioen for kanskje 30-40 kroner da.

    For jeg pleide å forsove meg så mye, siden jeg bodde aleine da.

    Men men.

    Så, hva skulle jeg skrive.

    Jo, jeg lot klokkeradioen stå på.

    På vekking grytidlig.

    Kanskje klokka 5 om morgenen, eller noe.

    Så da jeg kom hjem fra språkreise, så fikk jeg høre at Håkon hadde måttet gått inn i leiligheten og skru av klokkeradioen.

    (Og ikke faren min, av en eller annen grunn).

    Kanskje han var på ferie.

    Og det må jeg innrømme, at det var litt med vilje, for jeg likte ikke de her naboene så bra da.

    For dem klagde hvis vi sparka fotball og fotballen havna i hagen dems da.

    Så var det så fælt da, hvis vi måtte hente ballen.

    Så sånn var det.

    Men om det her kan ha vært noe sånt plott?

    Det var så rart at Karl Fredrik, eller Carl Fredrik, Fallan, skulle tuppe til den her frimerke-bensin flaska.

    Han sa det var for at han ikke ville at det skulle begynne å brenne inni flaska, for da ville flaska ha eksplodert, mente han.

    Men jeg kunne ikke skjønne at det skulle være noe fare for det, for flaska stod jo et godt stykke unna der den bensina brente da.

    Så her var det nok noe plottings, vil jeg tippe.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Christell Humblen og Jan Snoghøj. (In Norwegian)

    Christell har jo en 8-9 år eldre halvbror vel, Jan Snoghøj, som alltid pleide å henge rundt meg og Christell, etter at faren min flyttet ned til Haldis.

    Det første ett eller to årene, etter at faren min flyttet ned dit, i 1980, så pleide jeg å henge rundt der da.

    Jeg ville egentlig ikke gå ned dit, for jeg var litt misfornøyd med at faren min slutta å være hjemme, men ble hos Haldis, som jeg ikke kjente, enda jeg bare var ni år da.

    Så faren min ringte ikke engang, første kvelden han flytta ned dit.

    (Vi hadde ikke telefon da. Men han sa ikke fra da).

    Så jeg gikk jo nesten inn i traume, for jeg var bare ni år, og var ikke vant til å være aleine i en leilighet om natta.

    Eller, jeg hadde vært aleine der en helg før, i Hellinga 7B, på Bergeråsen.

    Men da sa faren min fra, så da var jeg forberedt.

    Mens, når han ble hos Haldis, den første dagen og natta da.

    Da hadde ingen sagt fra til meg om dette, så da ble jeg litt traumatisert, av dette, å måtte være alene hjemme om kvelden og natta, som niåring.

    Jeg hadde bare bodd på Berger noen måneder, for jeg pleide å bo hos moren min i Larvik, 8-10 mil unna.

    Så sånn var det.

    Så jeg var litt såra og traumatisert av den her behandlingen da.

    Siden det var uforberedt for meg, som niåring.

    Men, faren min forsøkte å lokke meg ned til Haldis da.

    Og da lokket han meg med at det var to jenter der, på min alder.

    Det var Nina Monsen, som var et år yngre enn meg, og som man vel må si bodde hos Haldis og dem.

    Også var det Christell Humblen, som var to år yngre enn meg.

    Jeg var ni år, så Nina var vel åtte år da og Christell syv år.

    Jan var vel 16 år tror jeg.

    Og han hang alltid rundt meg og Christell da.

    Så han skulle vel passe på Christell da.

    Selv om han var ni år eldre.

    Jeg husker Nina og Christell gikk opp til meg en gang, i Hellinga.

    Og da spilte jeg blokkfløyte for dem.

    Og da kyssa jeg med begge de.

    Og jeg og Christell leika og tulla litt, hos Haldis og dem og.

    Men ikke noe alvorlig.

    Bare lek.

    Vi bare kyssa, og ikke tungekyssa engang.

    Det var bare for moro skyld, må man si.

    Og da luska han Jan på oss, husker jeg.

    Og spurte meg hva vi dreiv med, ganske aggresiv.

    Han satt på rommet til Haldis, hvor jeg og Christell leika under senga.

    Men ikke noe alvorlig som sagt.

    Sommeren etter, var det vel, så hadde Jan trent opp Christell, til å ta armhevinger, fra, hva heter det, sånne rør, takrenner.

    Jan, som 17-åring vel, hadde trent opp Christell som åtte-åring, til å ta armhevinger fra takrenna på huset til Haldis.

    Og det var jo ganske spesielt.

    Jeg tror ikke vi gutta hadde klart det.

    Så da så vi på Christell da, når hun tok armhevinger.

    Og da så jeg at det gnistra i øya til Jan da, siden jeg så på Christell, da hu gjorde det.

    Så jeg lurer på to ting, eller tre ting.

    Om Christell har vært, og er, under kontroll av Jan.

    Og om Jan holdt Christell litt for nær.

    Hva var det mer jeg lurte på da.

    Ja, det var noe sånt.

    Kanskje det er noe Illuminati-greier dette.

    Jan ville at Christell skulle være noe gutte-jente(?)

    Men Christell er egentlig ikke som en gutt, vil jeg si, fra sånn jeg kjenner henne, så er ikke hun egentlig noe gutte-jente.

    Men Jan ville vel ha henne til å være gutte-jente da.

    Hva vet jeg.

    Nå kjenner ikke jeg Christell så bra da, så det er mulig at hun egentlig er mer gutte-jente, enn det jeg vet.

    Det er mulig.

    Så sånn er det.

    Men litt spesielt forhold her, mellom Jan og Christell, vil jeg nok mene.

    Bare for å ta med om det på bloggen og.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Det at jeg skriver seriøse e-poster til UD osv. (In Norwegian)

    Det virker kanskje rart, at jeg som har jobba mange år på Rimi i Oslo osv., driver å skriver seriøse e-poster, til UD osv., sånn som i den forrige bloggposten.

    Men da jeg gikk på skolen, så gikk jeg vel for å være ganske smart og fornuftig.

    Og på ungdomsskolen, så gikk jeg med et sånt klistremerke på ranselen:

    ‘Nei til overformynderne’, eller noe sånt, ‘Stopp overformynderne nå’.

    Noe sånt.

    Fra en organisasjon som het Libertas, eller noe, som jeg så annonserte i Aftenposten, eller noe.

    Så sendte jeg inn en kupong da, så fikk jeg klistremerker i posten da.

    Så jeg var engasjert i politikk, da jeg var ungdom, på ikke-sosialistisk side.

    Jeg lå vel et sted mellom Høyre og Fremskrittspartiet, tror jeg.

    Faren min stemte Fremskrittspartiet.

    Men jeg syntes det kanskje var litt for langt til Høyre, så jeg holdt meg mest til Høyre da.

    Som jeg oftest har stemt på ved valg.

    Men på Berger, så gikk jeg vel for å være ganske smart og fornuftig da, blant folk som kjente meg fra klassen osv.

    Så da Fremskrittspartiet startet eget lag i Svelvik, så dukket Ulf Havmo fra klassen min, på barneskolen og ungdomsskolen opp på døra mi, i Leirfaret, på Bergeråsen, og spurte om jeg skulle være med.

    Enda jeg ikke visste at dem skulle starte Fremskrittsparti-lag, engang.

    Jeg var egentlig uvenner med Ulf, på den her tida, for Ulf hadde 300 kroner av meg, som han ikke hadde betalt tilbake, et par år før.

    Og da hadde han også drivi og begynt å slåss med meg, i gangen der.

    I den gangen som han seinere banka på utgangsdøra til, og spurte om jeg skulle være med dem i Fremskrittspartiet i Svelvik.

    Da begynte han å slåss mot meg der, da vi var sånn 15-16 kanskje.

    Og skikkelig moste beina inn i magan min osv., mens han hadde ryggen mot veggen i gangen da.

    Men, jeg var litt sånn at jeg var ikke tjukk.

    Men jeg var så glad i potetgull og cola, og hadde ikke så mange venner.

    Så jeg satt ofte å leste VG og Dagbladet, etter skolen, og spiste snacks og drakk cola.

    Så jeg hadde litt mage da.

    Så det mageflesket tror jeg beskytta de indre organene mine litt, når han Ulf begynte å skikkelig mose beina hardt oppi magan min, mens han hadde ryggen støtta mot veggen da.

    Og jeg lå mot den andre veggen i gangen.

    For den gangen var ikke så brei.

    Så det var ganske flaks egentlig da, tror jeg, at jeg var litt tjukk da.

    Så jeg ble ikke med i Fremskrittspartiet i Svelvik, rundt 1986/87, var det vel.

    Av to grunner.

    Det var Ulf som spurte og han hadde lånt 300 kroner av meg, uten og betale tilbake og samtidig nesten drept meg, i gangen i leiligheten jeg bodde på Bergeråsen der.

    Uten at han noen gang forklarte hva det gikk ut på.

    Og den andre grunnen var at jeg nok allerede da så på Fremskrittspartiet som litt rølpete og ikke helt stuereint da.

    Så jeg var nok mer Høyre enn Fremskrittspartiet.

    For jeg er vel ikke noe sånn ekstremist, eller noe, så jeg tror Høyre passer bedre for meg, enn Fremskrittspartiet, siden jeg ikke har pleid å ha så ekstreme meningen akkurat.

    Men det varierer jo fra sak til sak det da.

    Så det er vel ikke så lett å finne et parti, som man er enig med i alt.

    Men jeg tror for øyeblikket, så ville jeg nok stemt Høyre igjen.

    Selv om de kanskje ikke er det mest spennende partiet, for øyeblikket.

    Men, jeg tror det er de jeg er mest enig i politikken til.

    Og jeg vet at hun Siv Jensen, i Fremskrittspartiet, er på Bilderberger-møter osv.

    Og det liker jeg ikke helt, når jeg tenker på hva jeg har lært, eller lest, om det ‘New World Order’-aktige greiene som foregår i verden for tiden.

    Erna Solberg, hun tror jeg ikke er med der.

    Og hun har jeg lest et par fornuftige ting om, som hun sa på Høyres landsmøte, ifjor, var det vel.

    Om at myndighetene burde ha respekt for folks universale rettigheter osv.

    Og da ble jeg litt imponert, for det tror er noe som er av det mest alvorlige i det norske samfunnet for tiden.

    Som jeg har opplevd selv også, at myndighetene bare blåser i folks rettigheter.

    Men men.

    Men jeg er ikke noe sånn superfan av Høyre eller Erna Solberg.

    Det er ikke sånn at jeg har meldt meg på Facebook-sida, til Erna Solberg eller Høyre, eller noe.

    Men for øyeblikket, så synes jeg at de er det partiet som har den mest fornuftige politikken da.

    Hvis jeg skal flagge om det.

    Men ikke dermed sagt at jeg er enig med de i absolutt alt de sier.

    Min mening varierer nok fra sak til sak, avhengig av hvilket tema det er, så varierer det nok, hvilket parti jeg er mest enig i.

    Så sånn er det.

    Så spørsmålet er om det parlamentariske systemet er så veldig bra.

    Da må det ihvertfall være åpenhet i samfunnet, og partiene må si klart fra om hva man stemmer på.

    Men vi får se hva som skjer, om det er mulig å bli noe klokere på det her fremover.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Da jeg bodde på Bergeråsen aleine. (In Norwegian)

    Jeg var jo litt sånn nedfor fordi jeg ikke hadde noe ordentlig far og mor da, når jeg bodde på Bergeråsen aleine, fra jeg var ni år.

    Men jeg hadde ihvertfall to besteforeldre, på Sand, ca. en kilometer unna.

    Dit gikk jeg hver dag etter skolen da, mens jeg gikk på barneskolen og ungdomsskolen.

    Nå døde jo han bestefaren min da, Øivind Olsen, mens jeg gikk på ungdomsskolen da, var det vel.

    Men da hendte det at det dukka opp et eldre vennepar, av farmora mi, som også bodde på Sand.

    Dette var da Labbetuss med Geir Børresen var så populært på TV.

    Og de her eldre paret, de hadde ei bikkje, som så ut som Labbetuss da.

    Som jeg leika litt med, noen ganger.

    Men de prata mest med farmora mi, de eldre folka da, men jeg sa hei og sånn da.

    Og noen ganger så overhørte jeg hva de prata om og sånn da.

    Og han karen sa sånn, at ‘det var bedre med en dram i timen, enn en time i Drammen’, osv.

    Og en annen gang, så prata hu kona om, at hu hadde sitti og tissa i vasken, så kom det noen gjester, så hadde det vært den stripa fra vasken og bort til hu eldre dama da.

    Og han gubben, han sa til meg da, at det var enklere for oss kara, som kunne ta kvælertak på’n osv.

    Jeg sa ikke så mye da.

    Jeg var bare sånn 12-13 år, eller noe, tror jeg, så jeg var ikke vant til å prate sånn, med besteforeldre-generasjonen da.

    Så det ble litt rar stemning, noen ganger, når dem gikk litt langt.

    Men jeg ble ikke sur på dem, jeg bare visste ikke hva jeg skulle si.

    Jeg syntes dem gikk litt vel langt.

    Dem kunne prate om sånt, når jeg ikke hørte det.

    Men men.

    Så jeg var vant med unge folk, på min alder.

    Og jeg var vant med folk på faren min sin alder.

    Og jeg var også vant med folk på farmora og farfaren min sin alder da.

    Så jeg skjønte at de her generasjonene var rimelig forskjellige.

    Så sånn var det.

    Jeg fikk ofte posten bort på Sand.

    Selv om jeg hadde postkasse på Bergeråsen.

    En sjelden gang, så havna posten min også nede hos Haldis.

    Det var skjemaet, (som skulle bekreftes), om at jeg hadde kommet inn på videregående.

    De pleide å havne nede hos Haldis.

    Så jeg måtte følge med på posten tre steder, om sommeren, om jeg kom inn neste år på videregående, eller ikke.

    For det var ikke noe ordentlig system på det her.

    Og faren min hadde ikke oversikten.

    Så hver høst, når jeg lurte på om skolen begynte på mandag 13. august eller mandag 20. august, så måtte jeg ringe mora til Espen Melheim i klassen.

    For dem var vi på klassefest hos en gang.

    Og dem, dem hadde huset så ordentlig og sånn.

    Og dem var ikke sure, såvidt jeg kunne huske.

    Så da bare ringte jeg dem, og hørte når skolen begynte, sånn 2-3 ganger, ihvertfall.

    For det holdt ikke faren min eller farmora mi oversikten over.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Dette var veldig rart. Noen jeg ikke vet hvem er sendte meg denne e-posten, fra da moren min var etterlyst, på 80-tallet. (In Norwegian)

     

    08
    March 2009

    22:28

     

    PS.

    Noen ganger lurer jeg på om også moren min var forfulgt av noe ‘mafian’.

    Det var morfaren min, Johannes Ribsskog, som ordnet det sånn at det kom annonse med bilde, i Aftenposten.

    Jeg bodde på Berger på den tida her, men vi abonnerte på Aftenposten, så farfaren min, var det vel, la merke til at det her stod i avisa.

    Grunnen til at mora mi var deprimert, kan ha vært for at dette var et år eller to etter at Pia og Axel flytta til sine fedre.

    Så mora mi ble boende aleine, på Tagtvedt, i Larvik.

    Hun dukka opp, på Sand, utpå vinteren, eller våren da, i 1984, var det vel da.

    Hos besteforeldrene mine, hvor jeg var etter skolen da.

    Og da var farfaren min fortsatt i live, mener jeg å huske.

    Jeg gikk og henta den avisa, i aviskurven da, for jeg hadde lagt den avisa der, på et sted jeg huska den.

    For mora mi visste ikke det, at hu hadde vært etterlyst.

    Så da fikk hu se bilde av seg selv i avisa osv., og jeg fortalte at det var faren hennes, Johannes, som hadde ordna med det her da.

    Jeg var jo bare 13 år da, men det var tydeligvis ingen andre i familien, som turte å fortelle henne det, at hun hadde vært etterlyst i Aftenposten.

    Uten at jeg vet helt hva som foregikk rundt det her, det var det ingen som sa.

    Men hun virka ikke ute av balanse da, i 1984, når hun dukka opp på Sand.

    Det virka som at hun tålte å se den avisa.

    Selv om vel besteforeldrene mine vel ikke ville at hun skulle se det.

    Men jeg har vel pleid å si ting som dem er, så sånn er det.

    Men det her var veldig rart at noen skulle sende den e-posten og at dem har funnet det her i Aftenpostens arkiver osv.

    Så det er tydelig at det er noe som foregår.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    En gang da jeg og søstra mi var sånn 7-8 år gamle ca.

    Så gjorde mora mi noe lignende, uansvarlig.

    Hu tok med meg og søstra mi, til Østre Halsen.

    (Vi bodde da i Larvik, bortimot en mil unna vel.

    Vi bodde vel hos noen venner av muttern, tror jeg, mens vi venta på å finne et nytt sted å bo vel.

    Noe sånt).

    Så satt mora våres oss av, på Østre Halsen.

    Der vi hadde bodd, en 3-4 år tidligere.

    Så vi leika med ungene i gata der.

    Men det gikk jo mot kvelden da, og alle ungene gikk hjem.

    Mora vår hadde sagt at vi skulle bli med ungene hjem.

    Men vi kunne jo ikke bare invitere oss hjem på middag, til noen unger.

    Mora vår måtte jo ha avtalt det her.

    Men hu bare kjørte til et hotell i Larvik, ca. en mil unna, hvor stefaren vår, Arne Thormod Thomassen bodde da, faren til broren vår Axel.

    Så vi ble kalde da, etter å ha lekt i gata der, i 3-4 eller 4-5 timer, eller noe.

    Og alle de andre ungene gikk hjem.

    Så vi måtte bare begynne å gå, for vi var kalde.

    Så stoppa vi opp utafor Samvirkelaget, på Østre Halsen, husker jeg.

    For vi var sultne.

    Så vi glante inn i butikken, og så på potetgull-posene, husker jeg.

    Paprika, var favoritten da vel.

    Men men.

    Så gikk vi bort mot bensinstasjonen, Shell, som var Gulf, da vi bodde på Østre Halsen.

    Men men.

    For jeg tenkte at vi kunne spørre noen om å få penger til potetgull.

    Og det ble søstra mi med på.

    Men men.

    Så sa søstra mi, at der var naboen, fra da vi bodde i Mellomhagen, et år før, eller noe, kanskje.

    Vi hadde en nabo i Mellomhagen, (et annet sted på Østre Halsen, hvor vi bodde seinere, så hvorfor mora vår satt oss av på det første stedet vi bodde og ikke det andre, det vet jeg ikke. Men men).

    Så fikk vi låne fem kroner, av naboen, og kona, som gikk spasertur, på Østre Halsen, til potetgull da.

    Og vi fikk også være med de hjem, når de hørte at vi var sultne og kalde og ikke visste hvor mora vår var.

    Så fikk jeg brødskiver med strøsukker på, husker jeg.

    For naboen, som var politi, sa at det var så godt.

    Den gamle naboen, som bodde i Mellomhagen 15.

    Det var en vertikaltdelt tomannsbolig, heter det vel.

    Så vi kjente de her såvidt fra før.

    Det var et ganske ungt par, yngre enn foreldra våre, vil jeg si.

    Så visste vi ikke helt hvor mora vår var.

    Jeg tror hun var på hotell Victoria egentlig, ovenfor togstasjonen i Larvik, og besøkte Arne Thormod.

    Men, vi ba de ringe besteforeldrene våres i Nevlunghavn.

    Så henta bestefaren våres, Johannes, oss, i en lysblå Mazda, tror jeg det var, som han hadde.

    Så dukke mora vår opp i Nevlunghavn enten samme kvelden, eller dagen etter.

    Noe sånt.

    Så hu var noen ganger uansvarlig, hu mora vår.

    Så hva det her var, det veit jeg ikke.

    Men det var ikke helt bra nei.

    Så det her skjønner jeg ikke enda, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

  • Mer fra 18-års dagen min. (In Norwegian)

    Jeg skrev jo på bloggen igår, fra 18-års dagen min, på Berger, i 1988, var det da.

    Jeg kjente jo folk ganske mange steder, så jeg hadde bedt en del folk da.

    For jeg syntes jeg måtte ha fest, når jeg fylte 18 år.

    Så jeg ba som sagt Frode Kølner, fra Larvik, siden jeg har bodd mange år i Larvik.

    Og han hadde med en kamerat.

    Så ba jeg han tremenningen min, fra Lørenskog, som ofte var på Berger, for de hadde sommerhus der.

    Han Øystein Andersen, som er adoptert fra Korea vel.

    Jeg pleide å ta kjøretimer i Drammen.

    Og jeg var en del i Drammen, siden faren min og Haldis hadde vannsengbutikk der.

    Og søstra mi, Pia, hun dro meg med på diskotek i Drammen, en gang eller to.

    Og hun var mye i Drammen, så jeg kjente noen Drammensfolk og, selv om det her var før jeg begynte på skole i Drammen og før jeg begynte å jobbe i Drammen.

    Det var sånn tivoli i Drammen, som var ganske artig, for man kunne spille OutRun-bilspill og man kunne skyte med luftgevær.

    Så da ble jeg kjent med en som het Roger, fra Fjell, som også var på det tivoliet og skøyt med luftgevær da.

    Så vant vi premier, som vi ga til noen damer.

    Eller jenter heter det vel, dem var vel tenåringer dem og da, selv om dem vel var et år eller to yngre enn oss.

    Men men.

    Men jeg var litt sjenert ovenfor jenter, da jeg var i den 17-18 års alderen vel, så jeg prata ikke med hu jenta, selv om ikke stakk av akkurat, da hun fikk den premien.

    Noe blomst, eller noe, muligens.

    Som man vant på skytebanen.

    Noe sånt.

    Så jeg hadde vel fortalt han Roger-karen og, at jeg hadde fest, eller hvordan han hadde fått vite det.

    Men Frode og søstra mi, de kødda med meg, og dro meg med bort på Sandvika, og der, så la de press på meg, for at jeg skulle la Frode låne vannsenga mi.

    Det gadd ikke jeg.

    Men jeg ble jo helt svimmel, må jeg si.

    Når søstra mi og Frode begynte å kødde med meg.

    Jeg var ikke vant til at folk hersja med meg sånn.

    Så jeg ble helt svimmel, må jeg si, jeg hadde ikke venta at søstra mi skulle kuppe det besøket fra kameraten min i Larvik, Frode.

    Hm.

    Så jeg ble helt svimmel, av å plutselig være på Sandvika, enda jeg ikke ville være der.

    Så jeg glemte å kjøpe øl og alt mulig.

    Jeg var jo ikke vant til å ha fest da.

    Annet enn at jeg og søstra mi og Espen Melheim pleide å drikke hos meg på nyttåraftenene, et par år.

    Så sånn var det.

    Frode og dem hadde med Jägermeister, som dem la i frysern til Haldis, som hu hadde fått satt på det gamle rommet mitt.

    Og Øystein Andersen fra Lørenskog hang rundt der.

    Men jeg var vel ikke helt fornøyd, etter å ha blitt tulla med, av søstra mi og Frode.

    Og jeg ga ikke han Frode lov til å ligge i vannsenga mi.

    Så dem dro hjem til Larvik, han Frode og han kameraten hans.

    Øystein sa at Jägermeister var hostesaft osv., da Frode spurte Øystein om han like Jäger.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, søstra mi hadde jo spredd det, at jeg skulle ha fest.

    Så Geir Arne og Ditlev og Odd-Arne, tror jeg det var, dukka jo opp.

    Hvis ikke det var Jan.

    Men det var ikke noe kul stemning.

    Jeg hadde jo ikke noe drikkevarer og sånn heller.

    Jeg var ikke helt med, jeg var ikke meg selv, fordi søstra mi og Frode tulla så mye med meg.

    Så dro Geir Arne og Ditlev og dem, for dem kjeda seg.

    Så dukka søstra mi opp, og dro meg med til Rødtangen, tror jeg, med noen folk i en båt.

    Der dukka hun Turid Sand opp.

    Litt full.

    Og snakka om, til søstra mi, om at hun hadde latt en gutt fingre seg osv.

    Og sa til søstra mi, at hun også burde prøve å ha litt sex.

    Søstra mi, var skikkelig kald, og hadde kontrollen, og var ‘laid back’ da, selv om hun Turid Sand fortalte om sexeventyrene sine da.

    Så sa søstra mi til meg, på en sånn nesten ned-talende måte, at nå måtte ikke jeg drive å si det her rundt.

    Det med hun Turid Sand.

    Jeg pleide ikke å spre sånt, så det var ikke noen grunn for søstra mi, til å prate til meg, på den nedlatende måten.

    Så hun var skikkelig hurpe på Rødtangen og, må jeg si.

    (Som hun var tidligere på dagen, på Sandvika).

    Så dro vi til Berger igjen.

    Og da traff vi Annika og en kar hun var sammen med, som jeg egentlig ikke kjente.

    Og var Annika litt sur, for dem hadde tenkt seg på fest til meg, sa hu.

    For sånne rykter sprer seg fort på steder som Bergeråsen, at jeg skulle ha fest.

    Men da var vi på vei til Rødtangen da vel.

    Så dro jeg hjem igjen.

    Og prata med Øystein igjen vel.

    Han dukka vel opp kanskje.

    Og det var ikke ferdig med ting som skjedde enda.

    Nei da.

    Da hadde jeg jo sagt til Annika at det ikke skulle være fest likevel.

    Frode og dem hadde dratt tilbake til Larvik.

    Og søstra mi dro meg med til Rødtangen.

    Så dukke det opp en bil med folk fra Drammen.

    Han Roger, fra Fjell, og en gjeng han kjente.

    Jeg bare sa at det ikke var fest, så måtte dem dra tilbake til Drammen igjen.

    Det ble så tullete hele opplegget.

    Jeg mener, når jeg tenker tilbake på det nå, at søstra mi saboterte hele festen, og ødela 18-års dagen min, ved å dra med meg til Sandvika og Rødtangen, og overalt, så jeg ble helt svimmel og fikk ikke ordna med å kjøpe øl engang.

    Fy fillern.

    Så hele bilen fra Drammen, måtte dra tilbake til Drammen.

    Det var bare meg og Øystein der, og vi bare chilla, vi drakk ikke, så det ville bare vært dumt å hatt fest.

    Men det var det en kar i Drammen, som mobba meg for, et år eller to seinere vel.

    Om jeg var han som fikk en hel bil med folk på døra, til fest, og heiv dem ut, før dem fikk komme inn på festen.

    Ja, det var meg.

    Så det her var kjent i Drammen.

    Så sånn er det, med kamerater og søstre, som skal begynne å dra en til Sandvika og Rødtangen, og stjele senga ens, og hive Jägermeister i frysern.

    Og ingen blir med å kjøpe øl, og sitte og prate og høre på musikk og ha det hyggelig.

    Neida, alle skulle bare drive med tull og kødding.

    Mer da.

    Jo ut på natta, så dukka en som het Arve opp, som var et år yngre enn meg, og for det meste ble kalt ‘Bergen’, for han var fra Bergen, og prata Bergensdialekt.

    Så sånn var det.

    Og han hadde med en hel bøling, som begynte å lage all maten, i frysern.

    Frysern på kjøkkenet denne gangen.

    Noe mat som sikkert Haldis hadde kjøpt, eller noe.

    De bare gikk rett inn i huset de.

    Og jeg husker ikke hva de andre folk heter nå.

    Jeg viste vel knapt navna dems da.

    Det var sånne som bare ødela fester og sånn.

    De bare gikk rett inn i huset.

    Inn på kjøkkenet.

    Og begynte å lage all maten i frysern.

    Ledet av han Bergen da, hvis jeg husker riktig.

    Søstra mi var ikke der da, men det var nok hu som hadde spredd det.

    Så sånn var det.

    Så møkka dem til alle tallerkenene, og bestikk osv.

    Og så gikk dem igjen, når dem hadde spist opp all maten.

    Så sånn var det.

    Det var litt surrealistisk, omtrent.

    Men dem nekta å gå ut, når jeg sa at dem ikke fikk lov å komme inn der.

    Så sånn var det.

    Og dem var 5-6 stykker vel, så det var ikke så mye jeg kunne gjøre.

    Men jeg likte ikke å vaske opp.

    Og jeg spiste for det meste pizza selv.

    Så all oppvasken, som var ganske grisete, siden de hadde steika noe gamle, frosne karbonader og sånn.

    All oppvasken, den ble bare liggende der.

    I noen uker.

    Så dukka faren min opp, på en sjelden inspeksjon i leiligheten, eller hva man skal kalle det.

    Siden det var han som eide leiligheten.

    Så sa han, om at jeg ikke kunne vaske opp litt på kjøkkenet osv., for det så helt jævlig ut der.

    Det her var kanskje 2-3 uker etter festen.

    Noe sånt.

    Hvis det ikke var 3-4 uker etter.

    Så sa jeg at det var ikke min oppvask.

    Men det var Bergen og en annen sin oppvask da.

    Som jeg ikke husker hva heter da.

    Men faren min, han er jo fra Berger, så han kjenner masse folk osv. der.

    Så da tror jeg det var sånn, at dem måtte dukke opp i leiligheten, en gang jeg var på jobb eller skole i Drammen, og vaske opp den oppvasken, en måned seinere, eller noe.

    Jeg skal ikke si at det var dem, men jeg lurer på om faren min fikk dem til å vaske opp igjen da, eller hvordan han ordna det.

    Noe var det.

    Så sånn var det her.

    Så igjen et spørsmålstegn ved den her lure-aktig oppførselen til søstra mi, med å dra meg med til Sandvika, mot min vilje omtrent.

    Og med å lokke meg med til Rødtangen.

    Var det her med hun Turid Sand, noe tull, for å dekke over det med at Frode skulle låne vannsenga, og dro tilbake til Larvik, når han ikke fikk lov til det?

    Ikke vet jeg hva det her var.

    Men mye rart var det, må jeg si.

    Og søstra mi var uhøflig i tonen, til meg.

    Hun sa det på en uhøflig og nedlatende måte, til meg, at jeg ikke måtte si det Turid Sand sa, om at hun hadde tulla litt med å la en gutt fingre seg, på Rødtangen, og at hun anbefalte søstra mi å prøve det.

    Men han gutten hadde gått for å hente kondom, sa hun Turid Sand, som da var 16 år vel.

    Søstra mi gikk i samme klassen.

    Men søstra mi var et år eldre enn de andre nesten, så hun var nok 17.

    Eller 16 og et halvt, var hun nok.

    Men men.

    For søstra mi var født i 1971, men hun gikk i 1972-klassen, siden hun var født helt på slutten av 1971, og hun begynte i første klasse, i 1978/79.

    Men da ble hun sendt hjem første uka, og begynte da i første klasse igjen, i 1979/80, på nytt altså, på Torstrand skole i Larvik.

    Forstå det den som kan.

    Men søstra mi var kanskje litt dum for alderen da, det er mulig.

    Hva vet jeg.

    Noe var det nok.

    Men men.

    Så her var det nok noe lurings, fra søstra mi.

    Så hun ødela festen min på 18-års dagen, vil jeg si, og det var ikke noe hyggelig fest, som jeg hadde tenkt at det skulle være.

    Så det var litt kjedelig.

    Men sånn var det, så får jeg håpe at jeg ikke blanda fester og sånn her.

    Det høres kanskje litt rart ut at jeg var på Rødtangen på samme dagen som alt det andre skjedde, men jeg mener det var sånn.

    Søstra mi visste om noen som kunne kjøre oss over fjorden osv. vel, som jeg ikke kjente.

    Men men, sånn er det.

    Man kan ikke skjønne alt.

    Så sånn er det.