Nå tenkte jeg på det, at tanta mi, som bodde i Sveits på 80-tallet, Ellen, hu ville ikke ha TV.
Og mora mi, på 90-tallet, i Drøbak, hu likte ikke å se på TV.
Og tremenningen min, på farssiden riktignok, Øystein Andersen, han kalte M-TV for ‘Brainwash Channel’.
Så jeg lurer på om det er noe hjernevask med TV, akkurat nå.
Og om de her familiemedlemmene mine er/var i noe slags eventuelt forskjellige versjoner av underverden, eller noe.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
Nå fikk jeg flashback til første gangen jeg skulle til England, på språkreise, i 1985.
Så kjørte faren min inn til Svelvik da, og jeg var med, for at jeg skulle få noen sånne reisesjekker.
Så fikk jeg ca. 2000 i reisesjekker da.
Så det skulle ha blitt ca. 200 pund, eller noe sånt.
Men dem ganga feil i Svelvikbanken, så jeg fikk ikke ca. 200 pund, neida, dem ganga med kursen, istedet for å dele på kursen.
Så jeg fikk ca 20.000 pund i reisesjekker.
Ca. 200.000 kroner.
(Istedet for 2.000 kroner).
Noe sånt.
Så da vi kom til Grunnane, mellom Berger og Svelvik da, så nevnte jeg det her til faren min da.
At det var reisesjekker på 1000 pund der, eller noe. (Istedet for 10 pund, var det vel).
Så måtte vi snu da, og dra tilbake til Svelvik, for å få dem til å lage ordentlige reisesjekker.
Så hva Svelvikbanken dreiv med, det lurer jeg på.
Var det en Svelvik-mafia, (som skulle få faren min opp i stry?), på samme måte som det var en Eiker-mafia, som er beskrevet i boken ‘Mafiaen i Eiker’, av Freddy Kristoffersen, som det er forklart mer om her:
https://secure.kolofon.no/searchdetails.aspx?docid=78&pid=1826
Det kan man lure på.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Heidi er så glad i Spenol, husker jeg.
Jeg husker da hu var i begynnelsen av ten-årene eller i begynnelsen av puberteten deromkring.
Så satt hu i huset til Ågot da, på sommerferie.
Så satt hu og Ågot da, og spilte kabal, på spisestuebordet.
Og Heidi hadde alltid Spenol-flaska innen rekkevidde.
Og både hu og Ågot lovpriste Spenolens egenskaper.
Så jeg skjønner ikke hvordan Heidi skal klare seg i Kina hvis dem ikke har Spenol der.
Men kanskje mora hennes, Inger, sender noe Spenol i posten, det er mulig.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
Nå fikk jeg flashback til noe greier fra oppveksten.
En dag, når jeg fortsatt var så ung, at jeg gikk ut av huset, bare for å leike, eller hva man skal kalle det.
Jeg gikk vel kanskje i sjette klasse eller noe da.
Noe sånt.
Og i Ulvikveien, så ropte Carl Fredrik Fallan på meg.
Jeg gikk vel ned S-Svingen i Havnehagen.
Noe sånt.
Og da skulle Hans Martin absolutt ha slåsskamp mot meg igjen.
Han skulle det en gang på en St. Hansaften, sommeren 1981 må det vel ha vært, også.
Så sånn var det.
Så bare stod jeg der, jeg skjønte ikke så mye.
Hvorfor skulle absolutt Hans Martin slåss mot meg hele tida.
Dem ville ikke si hvorfor.
Jeg var ikke så god til å slåss, jeg hadde bare søstre og ikke brødre, annet enn Axel, men han var mye yngre enn meg.
Så sånn var det.
Så jeg fikk vel sikkert et par på trynet av Hans Martin da, mens han Karl Fredrik liksom sekunderte da.
Så sånn var det.
Men nå lurer jeg på, kan dette her ha vært noe med Christell?
At Hans Martin var noe ‘mafian’ og ville ha Christell som noe hore?
Det lurer jeg på nå.
For etter det her, tror jeg det må ha vært, så var jeg også ute og gikk i Havnehagen da.
Og da dro Christell meg opp til den leikeplassen, i Havnehagen, ikke så langt unna Olleveien.
Altså helt i begynnelsen av Havnehagen da, til venstre etter telefonkiosken og så rett fram hvis du gikk ned mot nedre, fra skolen.
Så sånn var det.
Da var jeg kanskje tolv år, eller noe, og Christell ti år da.
Og da fikk Christell ei jente, som sikkert bodde rundt der, til å kle av seg buksa, husker jeg.
Chrsitell dro meg med dit, og hu var ikke så ivrig etter å være sammen med meg, på den her tida, så her tror jeg det var noe galt.
Men jeg syntes den her leken gikk alt for langt.
Hva hvis dette med at Christell fikk hun jenta til å ta av seg buksa, ble oppdaget av foreldrene hennes, f.eks.
Dette her var vel noe man nesten kunne forvente at hun fortalte til foreldrene sine.
Så sånn var det.
Så etter det her, så gikk jeg omtrent aldri opp mot Olleveien der, eller noe, igjen.
Ikke til Ulvikveien heller.
Nei, jeg satt vel mest hjemme og leste avisa og sånn, tenker jeg, og prøvde å være litt voksen.
For det ville vel blitt skandale der, for jeg hadde jo både faren min og onkelen min boende der, og jeg ville sikkert fått skylda, siden jeg var eldre enn Christell.
Men jeg tror dette kan ha vært fordi Hans Martin kontrollerte Christell, og at de ville ødelegge ryktet mitt.
Noe sånt.
For Christell ville vel ikke at dette skulle bli kjent kanskje, dette med Hans Martin.
Og jeg overhørte også at Hans Martin klaga, en av de sjeldne gangene jeg gikk ut, på at jeg alltid satt hjemme.
Og Karl Fredrik kan også ha vært med på det her, og lurt meg og Espen opp på telttur, ved Blindvann, f.eks. mens Hans Martin tulla med Christell.
Noe sånt.
Og kanskje det var derfor at Hans Martin så så sjokka ut.
På 90-tallet.
Da var jeg på Sand, med HiAce-en, som jeg kjøpte av Øystein Andersen, tremenningen min, og Glenn Hesler.
Og da kikka jeg på verkstedet da, som faren min hadde leid ut.
I huset til farmora mi, så bodde det ingen da.
Farmora mi bodde på sykehjem i Svelvik.
Så skulle jeg kjøre inn til Svelvik da, og da jeg skulle kjøre ut på Svelvikveien, eller hva den veien heter på Sand, så kjørte Hans Martin forbi, fra Svelvik vel, og han måpte med åpen munn da, husker jeg.
Så det var noe med Hans Martin.
Så sånn var det.
Jeg var også innom Kjetil Holshagen, i Sande, den samme dagen.
Det var sommeren 1996, og jeg hadde vært på bilferie i Danmark.
For jeg trengte å komme bort fra Rimi Bjørndal, for Irene og Kristian var så ille å jobbe sammen med der.
Så sånn var det.
Men mora til Kjetil Holshagen, og stefaren hans, sa at Kjetil ikke ville ha noe med meg å gjøre.
Så da dro jeg til Sand da, og så til Svelvik.
Så sånn var det.
Dette minna meg også om en lignende episode i Larvik.
Et par år før det her kanskje.
Da jeg var 10-11 år kanskje.
Da skulle Willy i Larvik, slåss på samme måte.
Og da var søstra mi ikke så værst.
Da sykla hun rundt i Jegersborggate og skrøyt til de andre ungene at ‘Erik har vært i slåsskamp’.
For jeg bodde jo på Berger da, men jeg var i Larvik, i helgene, på besøk hos mora mi da, hver 3. eller 4. helg.
Så sånn var det.
Men dem forklarte ikke hvorfor dem ville slåss mot meg.
Det var Willy og et par eldre folk han kjente vel.
Og jeg ble litt satt ut av det her, så jeg bare stod der, og fikk meg et par på trynet, som vanlig da.
Så gikk dem etterhvert.
Så sånn var det.
Så da lurte jeg på om det var noe med søstra mi?
Jeg husker en gang, mange år seinere på 80-tallet, da jeg og søstra mi skulle besøke bestemor Ingeborg, i Stavern.
Mens vi bodde på Berger da.
Og da tok vi toget til Larvik.
Og mens vi venta på bussen, utafor Grand Hotell vel, så tror jeg også han Willy stod der, en stund.
For han hadde noe sånne lignende av kuøyner nesten, husker jeg at jeg sa til søstra mi, som lo litt siden han Willy hadde stått der.
Noe sånt.
Så det er mye rart.
Men ihvertfall har hverken Christell fortalt noe om noe hore-aktivitet med Hans Marin, og søstra mi Pia har ikke fortalt om noe hore-oppførsel i Larvik.
Så hva som har foregått her, det vet egentlig ikke jeg.
Men noe er det nok.
Frode Kølner var også med og så på den slåsskampen i Larvik, husker jeg.
Og sa at hvis det var han, så hadde han ihvertfall prøvd å slåss tilbake.
Men jeg skjønte ikke noe av den her slåsskampen.
Hvorfor ville noen jeg aldri hadde noe med å gjøre, slåss mot meg, på den her måten.
Det var det samme med han Hans Martin og han Willy, synes jeg.
Begge slåsskampene var rimelig uforklarlige, samtidig som det var andre folk rundt, som oppførte seg som om det her var veldig seriøst.
Og jeg skjønte ingenting av noe av det her.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Og nå kom jeg på ting som Christell har drivi og fortalt fra Bergeråsen.
På 80-tallet da.
Og det var det med at rektor Borgen gikk inn i garderoben til jentene i klassen hennes, da hun gikk i 6. klasse.
At en som het Scott, som var et eller to år eldre enn meg, lekte veldig mye med småguttene i gata.
Og at søstra mi tok abort, da hun gikk siste året på ungdomsskolen, eller noe. I huset til Haldis. Og nesten blødde ihjel. Og det sa Christell i leiligheten min, mens Pia også var der. Og det nekta ikke Pia på, så det var nok sant.
Men hvorfor fortalte Christell meg sånne ting, og kødda med meg for Hans Martin og broren hans osv., samtidig?
Kanskje Christell var redd for at jeg skulle finne ut hva som egentlig foregikk, og derfor prøvde å fortelle om andre ting, som ikke var angående den gjengen hun var under kontroll av da.
Hva vet jeg.
Noe sånt.
Jeg husker fra 4. eller 5. klasse, mener jeg at det må ha vært.
Vi hadde klasserom i kjelleren i det gamle skolebygget, på Berger.
Vinduene var sånn at vi kunne se fotballbanen nesten vel, eller kanskje bare den uteplassen, på høyden over fotballbanen, det er mulig.
Vi så mot inngangen til gymsalen osv.
(Hvor faren min og onkelen min bygde scene, i gran eller furu da, som kunne slås sammen, og som stod i den ene enden av gymsalen da, som vendte mot fotballbanen, grusbanen ute.
Så sånn var det.
Og da var jeg og Tommy, sønnen til Håkon, med.
Og jeg streika litt, og faren min fikk scenen i ryggen.
Det var fordi jeg ble ubekvem av at Ole Christian Skjeldsbekk og Erland Borgen dukka opp i gymsalen.
Det som skjedde var at faren min da kjefta.
Og sa, se på Tommy, han holder jo scenen bra.
(Enda Tommy er fem år yngre enn meg vel).
Mer da.
(Det er mulig at faren min fikk noe skade i ryggen av det her, for det var en ganske tung scene).
Men men.
Mer da.
Men det her var en tidlig søndag morgen.
Og jeg hadde ikke helt våkna egentlig.
Også måtte jeg stå der, som en slave omtrent, og holde scena, som en dumming, mens Ole og Erland i klassen, gikk rundt i gymsalen.
På en søndag, så hva de gjorde der, det vet jeg ikke.
Men jeg likte ikke at de gikk rundt og snoka, i gymsalen, mens jeg måtte stå der som en dumming.
Så derfor streika jeg da.
Så fikk faren min scena i ryggen.
Men jeg var trøtt, og sur, for det var kjedelig jobbing, og jeg ble kommandert osv.
Så dukka Ole og Erland opp, på toppen av dette, og da var det nok, syntes jeg.
Selv om det kanskje ikke var så kult for faren min å få den scenen i ryggen, det skjønner jeg.
Så sånn er det.
Mer da.
Jo, faren min sa til Ole og Erland, at de måtte gå ut.
Så måtte de gå ut da.
(Takk og lov, jeg likte ikke Ole og Erland så bra, de var litt sånn snobbene i klassen liksom, spesielt Ole kanskje.
Men men).
Mer da.
Jo, så da sa jeg at det var sønnen til rektor da.
(Erland, på Facebook-sida mi).
Og da tror jeg faren min og onkelen min ble litt bekymra.
Det er mulig.
Det sa vel sånn, ‘var det det’, osv.
Noe sånt.
Men det var egentlig ikke det jeg skulle skrive om nå.
Jeg skulle skrive om klasseforstanderen vår, i 4. til 6. klasse.
(I 3. klasse, så var det mora til Erland, fru Borgen, som var klasseforstander, og hu var alltid blid og snill, mener jeg å huske.
Så sånn var det).
Mer da.
Jo, i 4. til 6. klasse, så fikk vi Tore Allum, til klasseforstander, og han tror jeg ingen likte så særlig.
En litt streng, gammeldags lærer.
Med et litt dvaskete uttrykk, eller hva det heter, i tryne.
Men men.
Jeg var ikke så kristen, så jeg tegna sånne litt artige tegninger, i tegneboka, i kristendomstimene.
Men den beslagla Allum, den tegneboka med Jesus-vitsetegningene osv.
Og den fikk jeg aldri tilbake, så den lurer jeg på hva han gjorde med.
Men men.
Men det jeg egentlig skulle skrive, det var at en gang, så mener jeg å huske, at Allum sa, at i England, så hadde dem bestemt seg for, at de skulle ha billig mat.
Og at da ble kvaliteten deretter.
Mens i Norge da, så var prisene dyrere og maten av bedre kvalitet da visstnok.
Noe sånt.
Jeg mener han sa det, om at i England så hadde dem bestemt seg for å ha billig mat.
Men han forklarte ikke nøyaktig hva det betydde.
Altså hva nøyaktig var forskjellen på kvaliteten mellom mat i England og mat i Norge?
Nei, det sa han ikke noe om.
Så her lå det igjen et slags mysterium, kan man kanskje si, etter at Allum hadde undervist.
Så han mangle kanskje litt på å få det helt til, dette med undervisninga si.
Jeg var jo en ganske racer, i klassen.
Jeg pleide å ligge foran det vi holdt på med i timen og sånn, i matteboka, for eksempel.
Men Allum, han ga meg ikke så bra karakterer, eller vurderinger.
Han hakka på språket mitt osv.
Men egentlig så var jeg vel best i klassen, tror jeg.
Men det ble ikke gjennspeilet i vurderingsboka da.
Men men.
Så jeg tror kanskje at Allum hadde et horn i siden til meg, som det vel heter.
En kamerat av meg, som gikk i klassen, Tom-Ivar, som var fra Nord-Norge vel.
Han var vel ikke noe racer i timene.
Så Allum sa en gang, husker jeg, at jeg skulle hjelpe Tom-Ivar.
Men da fikk jeg nesten sjokk.
Allum ville at jeg skulle være nesten som en slags hjelpelærer, for Tom-Ivar.
Men, nei.
Skolen, der var det om å gjøre å være best.
Så ikke noe sånn hjelping her i gården nei.
Nei, skolen det var konkurranse.
Det var jeg vant til fra skolene jeg gikk på, før jeg begynte på Berger, i Østre Halsen og på Torstrand i Larvik.
Så der var ikke jeg og Allum helt på bølgelengde gitt.
Jeg skulle bruke tida mi, på ikke å lære ting selv.
Neida, jeg skulle liksom hjelpe Tom-Ivar å lære ting.
Nei, ærlig talt.
Det hadde vært helt rart, og ikke likt noe av det jeg hadde sett på skolen.
Så da bare flytta jeg meg litt vekk og lot som jeg ikke hørte hva Allum sa, og skar en grimase tror jeg.
For de var ganske fattige og de, Tom-Ivar og dem.
Altså, dem var fire unger da, med søstra, og dem bodde i en leilighet som bare var litt større enn den jeg hadde for meg selv.
Så sånn var det.
Og de her var også noen rampeunger.
Kanskje spesielt Tore.
Men Tore var nok litt redd for meg.
Jeg så dem i hagen til Aina og dem, husker jeg.
Og da skulle Tore slåss mot meg.
Men jeg begynte å lure hvem dem var, og fikk vel jagd dem bort, tror jeg.
For sånn spetakkel, det var ikke jeg vant med å ha på Bergeråsen.
På nedre.
Jeg hadde sagt klart fra, at hvis noen tulla med fetteren min, Tommy, så fikk de meg på nakken.
Og etter det, så var det alltid stille og rolig, rundt huset mitt.
Men plutselig dukka Tore og Tom-Ivar og dem opp.
Og da tror jeg at jeg nesten slåss litt med han Tore, i hagen til Aina og dem, som var naboer da.
Han kasta stein og sånn, tror jeg, han Tore.
Noe sånt.
Og Tom-Ivar, som vel var sterkere enn meg, han sa at han skulle banke meg, hvis jeg banka Tore.
Så det var ikke så artig å få tre sånne bråkmakere, i gata, som lå mellom der jeg bodde og der faren min og Haldis og dem bodde.
Men at jeg i tillegg skulle hjelpe Tom-Ivar å skjønne skolegreiene.
Nei, det var litt i drøyeste laget, syntes jeg.
Det var jobben til Allum det.
Det trengte ikke han å blande meg opp i.
Men det ble ikke spurt noe mer om det her, såvidt jeg kan huske.
Det er mulig Allum maste en gang til.
Men jeg mener å huske at jeg skar en grimase vel, da Allum spurte om det her.
Så jeg regna med at dem skjønte poenget.
Jeg kan ikke skjønne det fremdeles, at det skulle være sånn, at jeg som 4. eller 5.klasse elev, (for i 6. klasse, så satt vi i rommet ved siden av gymsalen, av en eller annen grunn, så gjorde 6. klasse alltid det.), skulle ha ansvaret for å lære Tom-Ivar pensum.
Det var vel en tillitserklæring, eller en slags bekreftelse fra Allum kanskje.
Men jeg syntes nok at min jobb på skolen var å lære mest mulig selv.
Og det synes jeg vel kanskje enda.
Så sånn er det, får man vel si.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
Camilla Skriung, også kjent fra Natur og Ungdom, var i omgangskretsen til søstra mi, da hun flytta opp til meg, i leiligheten til faren min, som jeg bodde alene i, på Bergeråsen, i 1988.
Hun Camilla Skriung hadde en ung, blond venninne.
Og søstra mi sa til meg, prat med henne Erik, om hun venninna.
Men søstra mi forklarte ikke noe om hvorfor.
Jeg lurer på om Camilla Skriung er lesbisk eller bifil, også skulle de manipulere meg.
(For disse illuministene er som hekser omtrent, og kan masse svartekraft da, som folk kalte det i gamle dager.
De sier at de kan forhekse noen, så de forelsker seg, og sånn.
Dette er egentlig psykologi og sånt, som disse illuministene eller kabalistene eller hva man skal kalle disse, vet om, at de er noe slags ‘hekseklubb’, vil jeg si.
Så sånn er det).
Så skulle de manipulere meg til å få hun jenta tent da.
For å få henne til å bli med å ha sex med dem.
Noe sånt.
Så sånn driver disse illuministene å kødder.
Jeg tror de kødder med blonde folk.
Noe sånt.
Hvem vet.
Jeg kan sende hun Camilla Skriung en Facebook-melding og spørre om hun er illuminist.
Vi får se.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Jeg fant ikke Camilla Skriung på Facebook nå, så jeg sendte en e-post istedet:
20
March 2009
22:29
Nå kom jeg på noe som skjedde i 1988, må det vel ha vært.
Det her var enten på 16. mai eller Svelvikdagene 1988.
Da prøvde jeg å finne noen folk å feste med på Svelvikdagene da.
Eller om det var 16 mai.
Jeg fant bare folk som stod i klikker da.
Men jeg fant Lisbeth Mikalsen og ei jente som var venninna hennes, som jeg tror var søstra til han som ble kalt ‘Lille-Oddis’, han het egentlig Odd-Arne, men det var også en store Odd-Arne.
Så sånn var det.
Og dem hang jeg med.
Og kanskje noen andre folk fra Leirfaret og Hellinga. (Sosialboligene som var rundt leiligheten der hvor jeg bodde).
Pluss to karer fra et eller annet steds fra, som sa at han ene fylte 18 år, tror jeg.
Så dro vi til Bergeråsen, på en eller annen måte.
Så hadde de jentene seg, ihvertfall hun søstra til Lille-Oddis, med de her kara da.
Mens jeg satt på kjøkkenet til Lille Odd-Arne og dem, eller i stua var det vel, sammen med Rikard tror jeg, broren til hu Lisbeth da, eller om det var noen andre unge ungdommer fra de sosialboligene da.
Så kom de jentene ut etterhvert.
Og jeg kjefta ikke på dem, og ingen av de andre sa noe.
De kara så ikke jeg noe mer til.
Og da endte det sånn, etter en halvtime eller time kanskje, at begge de jentene ble med meg, til min leilighet, i Leirfaret 4B da.
Og mens de satt i sofaen min, og vi prata og sånn.
Jeg tenkte at det ble kanskje noe på meg og, jeg pleide ikke å ha så mye med de her jentene å gjøre.
De var vel et år yngre enn meg tror jeg, og det var første gangen jeg hadde dem på besøk i leiligheten min.
(Dem var vel kanskje misunnelige på meg, på en måte, siden jeg hadde en stor treroms leilighet for meg selv, når dem bodde en hel familie i en toroms kanskje.
Det er nok mulig.
Men samtidig så hørte dem nok at jeg pleide å være lei meg og grine og sånn, når jeg var sånn 11-12 år, når jeg satt aleine på vinterkveldene og lurte på hvorfor jeg måtte bo aleine da, for det sa aldri noen til meg).
Og mens jeg og Lisbeth og hun søstra til Odd-Arne, mens vi satt i stua mi, og hadde sitti der kanskje i 10-15 minutter.
Jeg måtte vel prøve å roe ned de her jentene litt, dem var vel ikke vant til å være der.
Vi så vel på video kanskje.
Jeg hadde alltid masse filmer, og vant til å spørre Christell og Pia og andre hvilke filmer dem hadde lyst til å se da.
Vanlige filmer da, det var ikke så lett å få tak i pornofilmer på den tida, selv om jeg kanskje hadde en av de danske 12 stjernetegn-filmene, det er mulig.
Men men.
Men så kom plutselig Christell opp, midt på natta, i 3-4 tida, og begynte å banne og krangle og ødelegge da.
Enda hun omtrent aldri var på besøk hos meg, og aldri om natta.
Og da kjefta hun på Lisbeth og hun andre, som om dem gjorde noe galt da, som dem visste at dem ikke fikk lov til kanskje.
Og Christell kjefta på hu søstra til Odd-Arne fordi hu hadde flatt hår bak da, så hadde liggi på ryggen, så spurte Christell hu om hvorfor hu hadde gjort det da.
Så Christell skjønte at hu hadde hatt seg da.
Så jeg har lurt litt på hvordan kunne Christell vite at jeg hadde jenter i leiligheten?
Jo, jeg tror jeg kom på løsningen nå.
Det var nok naboene, det eldre paret, som bodde i en liten toroms vel, vegg i vegg med meg.
Veggene var så tynne, så en gang, når jeg spilte musikk hos meg, så banka de i døra.
Så gikk jeg over til dem, og spurte hvorfor dem banka, for jeg spilte jo bare (høy) musikk.
Jo, da var det sånn, at det hørtes ut som om stereoanlegget mitt stod i stua dems.
Så de veggene var nok omtrent som veggene mellom romma i huset mitt.
Men de her naboene, de lagde nesten aldri en lyd, så jeg ble ikke vant til å tenke på at dem var der.
En gang hørte jeg gubben trygle kjærringa om noe, midt på natta, det var skoleåret 1987/88, da jeg gikk på markedsføringslinja.
Det skjønte jeg ikke da, hva det var.
Men senga dems lå vegg i vegg med min, så jeg hørte omtrent hva dem sa, enda dem prata omtrent vanlig.
Dem trodde kanskje jeg sov da.
Men kona ville ikke ha noe sex, eller hva det var, hun sa bare nei, nei.
Så sånn var det.
Men jeg tror de må ha ringt ned til Haldis, og sagt til dem at det var jenter i huset.
At det kanskje var jobben dems.
For jeg husker en gang, noen år før det her.
Da var Ulf, og søstra mi, på besøk, en sommerkveld, tror jeg, til sånn i ni-ti tida.
Og da hørte jeg dem var i vinduet og spionerte.
For jeg hørte dem sa at dem trodde det var jenter der.
For Ulf hadde så langt hår.
Og det her var om kvelden, så det var begynt å bli ganske mørkt.
Så det var vel antagelig om høsten.
Og da fikk jeg kjeft av faren min, eller høre det, fordi jeg hadde hatt jenter der.
Jeg sa ikke noe, men jeg skjønte dem trodde Ulf var ei jente.
Men hva var galt med det?
Hvis jeg som en tenåringsgutt, hadde hatt jenter på besøk, det måtte jeg vel få lov å gjøre som jeg ville med.
Jeg skjønte ikke hvorfor han faren min klagde på det, så jeg svarte ikke noe.
Siden jeg ikke skjønte sammenhengen.
Men sånn var det en gang, da ei som het Sylvia, hu hadde ei smellvakker og deilig, må man vel si, niese, inne i Oslo, som jeg traff på EF-juleball, i etterkant av EF språkreise-turen til meg og tremenningen min Øystein, til Brighton, sommeren 1988.
Den sommeren var Christell og Pia med EF til Bournemouth.
Og jeg traff de pene venninnene deres, i trappa opp til andre etasje på Sjølyst der, hvor julefesten, eller gjennforeningsfesten var.
Så sier hun Sylvia til meg i butikken på Sand, at hun skulle hilse fra hun jenta.
Men jeg satt ofte lenge oppe å så på TV eller leste bøker eller hørte på radio, eller noe, så jeg hørte at hun Sylvia sa til butikkdama, at hun syntes ikke jeg var noe særlig.
Så sånn var det.
Men jeg hadde på meg en sånn tweedjakke vel, og svart genser da, på EF-festen, så da så jeg kanskje kulere ut da, hva vet jeg.
Men men.
Og da spurte jeg søstra mi, om hu pene niesa til Sylvia da, som søstra mi hadde vært på språkreise sammen med, i Bournemouth.
Men da tilbudte ikke Pia seg, å skaffe adressen eller telefonnummeret hennes, eller noe.
Neida, hun sa bare at hun var sånn at hun lå med alle.
Og da kunne jeg nesten ikke spørre mer syntes jeg.
Så sånn var det.
Men det var litt døvt egentlig, for hun var jo skikkelig fin og det som var hun jenta da.
Så hvis jeg hadde hatt sjangs på henne, så hadde jeg jo vært veldig fornøyd da.
Så da ble jeg vel istedet litt misfornøyd, siden søstra mi var sånn.
Det her var like etter at søstra mi flytta opp til meg.
Noen dager etter kanskje.
Og så bodde hun der et halvt år, til faren min solgte leiligheten.
Så det her kan ha vært sånn hindring.
At Pia og Christell skulle hindre at jeg hadde damer og sex da.
For da ville jeg fått kontroll da, og kunne kanskje funnet ut av hva som foregikk.
Noe sånt.
For eksempel, så husker jeg at Christell brukte Nina Monsen, for å manipulere meg til å begynne med lebepomade, tidlig i tenårene vel, da Nina var på besøk fra Oslo.
Da måtte jeg sitte ved siden av Nina, på frysern til Haldis, eller noe, mens Christell stirra på oss.
Jeg tror Christell da kunne se på øya mine, når jeg reagerte på å sitte helt inntil hun Nina da.
Noe sånt.
Og da sa Nina at, æsj, hun likte ikke å kysse med meg, for jeg hadde tørre lepper.
Så da begynte jeg jo med lebepomade etter det her tullinga da.
For det var skikkelig tulling.
Det var planlagt og tilrettelagt, må man vel si.
Det samme var det med hårgele, at hun sa at jeg burde begynne å bruke det og sånn da.
Og hun klagde på Ulf, som hadde lange negler og langt hår da.
Og satt i sofaen, hos meg, av en eller grunn, for hun var nesten aldri der.
Også sa hun, ‘å Ulf’, med trykk da, også grøste hu.
Hu lata som om hu grøste.
Også gjorde hu det flere ganger.
Sånn at jeg skulle skjønne at hun ikke likte gutter som Ulf da.
Så da begynte jo jeg å ta gele i håret og sånn da.
Så jeg så vel ikke så tøff ut etterhvert, etter den her køddinga fra Christell.
En episode til.
Jeg flytta til Oslo, høsten 1989, for å studere.
Men da hadde Nina Monsen flytta til Lillehammer, (på noe institusjon, tror jeg), sa Christell.
Og mer da.
Jo, da jeg var i militæret, så sov jeg over hos søstra mi i Christies gate, på Øvre Grunerløkka.
Og da, så var det ei venninne av søstra mi der, som var ganske fin.
Og hu vekte meg, da hu gikk rundt i morgenkåpe da.
Eller jeg våkna vel av meg selv, jeg lå på sofaen dems da.
Og da, så skulle hu lage te og sånn da.
Og begynte å tulle med noe melk i teen osv.
Men samme det.
Men hun var nok litt interessert i meg, tror jeg.
Men hun havna etterhvert i Australia, sa søstra mi.
Og også ei venninne til Christell som var ganske fin, det samme året vel, hun dro også vekk.
Så om det var noe sånn ‘mafian’-triks, å sende alle damene som Erik hadde sjangs på til Australia?
Hva vet jeg.
Noe var det ihvertfall.
Så her har nok familien min, prøvd å få det til sånn, at jeg ikke skulle få kontroll osv.
Ved å hindre at jeg fikk tak i damer osv.
Så dem ligger litt tynt ann hvis jeg får kontrollen.
Så de får glede seg til det.
Vi får se hva som skjer.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
Jeg tror det her må ha vært i 1979, like etter at jeg flytta til faren min.
Jeg fikk flashback til det nå, for jeg så noe om at byen Stoltenberg, i Tyskland, ikke lå så langt unna Kiel, var det vel.
Ja, Kiel var visst hovedstadet i Schleswig-Holstein:
http://no.wikipedia.org/wiki/Kiel
Dette var mens Runar fortsatt bodde på Kolbotn.
Og det var egentlig litt urettferdig at ikke Ove, sønnen til Runar, skulle være med.
Han sa vel hadet, men det skulle han altså ikke.
Så kjørte vi da, til Kiel, med bilen til faren min tror jeg.
Enda vi bare var en dag i Tyskland.
Jeg fikk lov å stå og se på at dem spilte roulette, enda det var 18 års grense, jeg var 9-10 år da.
Så sånn var det.
Det er mulig at cupieren, eller hva det heter, ikke så meg.
Det er mulig.
Det sa han ihvertfall dagen etter, da faren min prata med han.
Så sånn var det.
Mer da.
Jo, først dro vi til et ganske stort, (og rent husker jeg), supermarked, i Kiel.
Ei dame som jobba som butikkdetektiv, eller noe, der, plagde faren min.
For han var litt som i ørska, eller noe, og bare stod der og så på hyllene.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Så kjørte vi ut på landsbygda der, rundt Kiel.
For vi skulle på en kro og spise middag.
Men da vi kom på kroa, så lå kroverten med hue på bordet.
Så om han var enten drita full, som jeg vel trodde da.
(Jeg skjønte ikke helt situasjonen).
Han hadde mange folk rundt seg, som var nesten som gråtekoner, kan man si.
Noe sånt.
Bare at de var fortvila kanskje, men ikke gråt.
Kanskje han hadde tatt selvmord, med noe gift, eller noe?
Enten det, ellers så var han drita full.
Faren min og onkelen min bare snudde og gikk fort ut.
Jeg spurte hvorfor, og de sa, ser du ikke det, og sånn.
Så noe var det som foregikk.
Men men.
Så kjørte vi til en annen kro og spiste da.
Snitzel da, mener jeg å huske.
Jeg husker ikke om denne Kiel-turen var før eller etter at vi var i Jugoslavia, sommeren 1980.
Men jeg skreiv først at jeg trodde det var i 1979, så da får jeg håpe at det var riktig da.
Det er mulig.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Liverpool One, det er det nye kjøpesenteret, i Liverpool.
Det ser ut som gater da, mellom butikkene i området som utgjør Liverpool One da.
Men gatene eies av senteret og Grosvenor, et eiendomsfirma, da.
Så jeg vet ikke om man kan si at dette er noe New World Order-greier?
Grosvenor har egne vakter, som jeg har lest om i lokalavisa her.
Så tiggere og sånn, det ser man ikke i Liverpool One-‘gatene’, eller hva man skal kalle dem.
Mange synes vel det er fint, så dem driter vel i det.
Hva vet jeg.
Bare noe jeg hengte meg opp i etter å ha lest om det i Liverpool Echo eller Daily Post, var det vel.
Man ser også at det er mer vanlig å tulle med flagget i Storbritannia, enn i Norge, som man kan se at en klesbutikk i Liverpool One gjorde.
(Siden dette var et tema på bloggen igår).
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Det er mye folk i gatene, etter klokka 12 er det vel, tror jeg, at lunchen begynner kanskje.
Men men.
(Som man kan se på bildene over).
Mer da.
Dette er sang som jeg så på Super Channel, må det vel ha vært, i 1989, da jeg bodde på Bergeråsen.
Da viste jeg vel ikke hva Dalek-er var akkurat.
Jeg husker jeg spilte den her sangen for Espen Melheim, fra Bergeråsen, som var på besøk hos meg i Leirfaret, like før faren min solgte leiligheten.
Han tålte visst ikke den sangen her.
Men sånn er det.
Jeg vet ikke hva det var han tenkte på.
Han dro meg med på løpetur i skogen, nesten mot min vilje, og prata nedsettende om søstra mi og vennene hennes.
Så han skulle vel bestemme livsstilen min, tror jeg.
Som om han hadde noe med det.
Jeg hadde jo bodd aleine siden jeg var ni år, så det siste jeg trengte var en idiot av en nerd, unnskyld uttrykket, som skulle bestemme livsstilen min for meg.
Hva faen er det for noe piss?
Men men.
Her er ihvertfall videoen til sangen, som gikk på Super Channel i 1989, var det vel:
PS 3.
Espen Melheim, han trodde Timelords-sangen var musikken til søstra mi.
Også trodde han vel at musikken sneik seg inn i huet mitt, og vaska bort alle hjernecellene mine, sånn at jeg ikke klarte å tenke selv.
Så han tror jeg også er del av noe nettverk som har kødda med meg.
Noe norsk ‘mafian’?
Faren hans var i HV husker jeg.
Og han Espen har kødda med meg i noen plott som involverte stesøstra mi og Anne Uglum og Annika Horten, husker jeg ihvertfall.
Og jeg tror det var noe kødd med den jakka som faren min kjøpte i Karlstad, i 1981 eller noe, som ble borte, og Espen fant den igjen våren 1982, husker jeg, og var der med en voksen person, tror jeg, ei dame vel, og ga meg jakka i en plastpose, som jeg ga til faren min, og han ble skuffa vel.
Så her må det ha vært noe Espen Melheim-plott, vil jeg si.
Han var egentlig ganske nerd, iforhold til gjennomsnittet, så han har nok lett for å ta feil av ting som har med mennesker tror jeg.
Så han burde kanskje holde seg mer til sånne tekniske ting, som datamaskiner osv., enn å begynne å bruke dømmekraften sin til å dømme mennesker, for det tror jeg ikke han egner seg så bra til, skal jeg være ærlig.
Han var vel ikke noe interessert i musikk heller så.
På 80-tallet så var det vel sånn at alle som ikke hørte på mainstream-musikk fikk merkelapper kanskje.
Men det er ikke sånn, som noen vel tror, at hvis du leser f.eks. klassekampen, så er du kommunist.
Eller sosialist da.
Det er ikke sånn at hva du leser og hører på nødvendigvis bestemmer hvem du er.
Folk har vel en dømmekraft da, som de kan bruke, til å gjøre seg opp en mening, om hva de leser og hører.
Det er ikke sånn at Dagbladet eller Klassekampen eller Dagens Næringsliv, går rett inn i huet ditt, og programmerer deg.
Men kanskje enkle mennesker, som Espen Melheim, tror det.
Det er mulig.
Så har han drivi og kødda med meg, for at jeg hørte på musikk som han trodde var søstra mi sin.
Men det er faktisk sånn at folk har rettigheter.
Og hvis jeg finner ut at noen har kødda med meg så skal jeg faen meg ta å rive ut innvollene dems, eller noe lignende, passende straff, for det er lite som gjør meg så forbanna som at hvis folk kødder med rettighetene mine.
Det skal dem faen meg få angre, hvis jeg får sjansen.
Så sånn er det.
Hvis man leser den forrige bloggposten, så tror man kanskje at jeg aldri jobba, men bare så på når de andre i familien jobba.
Men det var nok ikke riktig, det tenkte jeg på nå.
Neida, jeg var ofte med inn til Oslo, fra jeg var sånn ni år da.
For faren min solgte køyesenger fra Strømm Trevare i Aftenposten.
Og da var det sånn, at han trengte hjelp til å bære.
Så da var jeg med å bar køyesenger og seinere vannsenger da.
Og noen ganger var jeg med å montere disse.
På Sand, så hadde jeg jobben å pakke skruer til sengene.
Det var skruer og muttere og umbraco-nøkler, som skulle pakkes i en pose som skulle stiftes ordentlig da.
Så det ble min jobb, da jeg flytta til Berger, i 1979.
Jeg hadde også jobben å kjøre ved fra tønner på verkstedet, med en trillebår, de ganske få meterne opp til huset til foreldrene til faren min.
Da skulle denne veden kastes gjennom et åpent kjellervindu, (som vel omtrent alltid stod på gløtt, ihvertfall om våren og sommeren), og ned i kjelleren til Ågot.
Så sånn var det.
Kjelleren var som et industrilokale, det var ikke innreda der.
Enda huset ble bygget på 50-tallet kanskje.
Noe sånt.
Og det her var 20-30 år seinere vel.
Noe sånt.
Men men.
Mer da.
Jo, faren min bygde noen hus, i Sandsveien, på slutten av 80-tallet, og da var jeg med og la sånn, hva heter det, panel.
Jeg la sånn panel på veggen, tror jeg det var.
Sikkert furu, og jeg mener jeg spikra med sånn spikerpistol også.
Jeg var også med onkelen min, Håkon, en sommer, og bygde på ei hytte, bort mot Sande vel, som han gjorde for en som hadde kontakta verkstedet, eller noe sånn.
Og et par sommre så plukka jeg jordbær, for gården Sand da, (for det var et par klassekamerater, Karl og Ulf vel, som dro meg med for å spørre om jobb da).
(Det var dattera på gården der, Turid Sand, som gikk i klassen til søstra mi og Christell, og som jeg har skrevet om på bloggen tidligere).
Men men.
Og jeg skreiv også en bok av morfaren min, Johannes Ribsskog, ‘Mannen i skogen’, inn på maskin.
Morfaren min hadde skrevet med kulepenn, så satt jeg og skreiv inn på en Casio skrivemaskin, som jeg hadde kjøpt før skoleåret 1986/87 da, for stipendet fra lånekassa, siden jeg gikk på handel og kontor da.
Det var mormora mi, Ingeborg Ribsskog, som da bodde i Stavern, som satt meg til å skrive inn boka til Johannes på maskin da.
Og så kopierte jeg den boka, i fire-fem eksemplarer, for Ingeborg da, på kontoret i huset til Ågot, på Sand.
Så tok jeg toget og bussen, til Stavern, en søndag, mens jeg gikk andre året på handel og kontor, husker jeg det var, på Sande Videregående, skoleåret 1987/88.
Og mormora mi begynte å klage, på at jeg var bleik, og ble andpusten, eller noe, av å gå opp til der hun bodde i Stavern.
Men det var kanskje fordi det var kaldt.
Det var det samme skoleåret jeg fikk fem i gym, så hu hadde egentlig ikke noe grunn til å klage.
Jeg hadde noe feber tror jeg, den søndagen, at jeg brygga på noe influensa eller forkjølelse, eller noe.
Så da begynte mormora mi å hakke da.
Istedet for å si takk for at jeg hadde skrevet inn den boka, kopiert opp boka, og tok toget og bussen til Stavern, på en fridag, ens ærend for å ordne det med boka til Johannes for henne da.
Så hun mormora mi, Ingeborg, hun er litt spesiell, må man nok si.
Men, det har jeg syntes allerede fra jeg var guttunge.
Jeg likte meg alltid bedre på Sand, enn på Sætre, hvor Ribsskog-familien bodde, husker jeg.
Jeg husker er gang, da mora mi og Arne Thormod, skulle til Mallorca.
Da klagde jeg fælt, for da skulle søstra mi være hos Ågot og dem, og jeg skulle være hos Ingeborg og dem, på Sætre, rundt 1974 kanskje, og jeg likte ikke hun Ingeborg så godt, men jeg trivdes bedre på Sand da, for hun Ågot var mer menneskelig.
Ingeborg, hun var aldri blid, men var alltid så streng og alvorlig da, husker jeg at jeg syntes.
Så jeg tok ikke den klaginga hennes, den søndagen, som var i det skoleåret 1987/88, så alvorlig.
Så sånn var det.
Jeg skreiv også en særoppgave for Christell, da hun gikk i niende klasse, inn på maskin.
En særoppgave om Australia.
Det var en av de sjeldne gangene som Haldis var oppe i Leirfaret, da hun fikk meg til å hjelpe Christell da.
Så sånn var det.
Mer da.
Ja, jeg gjorde noen ganger kontorarbeid for faren min.
Sånn som å kopiere vannsengbrosjyrer, og finne på navn på vannsengene osv.
Da kalte jeg dem bynavn.
Sånn som New-York og Paris og sånn.
Men Haldis likte ikke de brosjyrene, så jeg tror ikke dem ble brukt så mye i vannsengbutikken.
Det husker jeg ikke helt.
Men dette var på midten av 80-tallet vel, da vannseng-populariteten var på det høyeste.
Så da kunne det være så mange kunder inne i vannsengbutikken, på en lørdag, at vel faren min bare gikk å gjemte seg, eller noe, og kundene måtte vente i kanskje en time, før de fikk prate med Haldis.
Det kunne være kanskje helt opp i fire-fem par samtidig, i vannsengbutikken i Drammen.
Og enkelte par snudde nok også i døra da, når det var så fullt i butikken.
Så da tenkte faren min at de andre kunne lese brosjyrer da, som jeg lagde.
Men det likte ikke Haldis, så det ble ikke noe av.
Kanskje dem skulle hatt noe ekstrahjelp, det er mulig.
Og seinere, så fikk de en pen, ung, blond dame fra Drammen, i tjueåra, med pasjeklipp, husker jeg, for det herma Christell etter, og fikk samme frisyre.
Og hun jobba litt i butikken i Drammen.
Og faren min slo seg sammen med tre andre, og starta vannsengbutikk, eller møbelbutikk, ved IKEA på Billingstad, rundt 1986 kanskje.
Men den gikk konkurs, for den lå litt unna E18.
Så jeg foreslo at dem kunne hatt en sånn ballong, eller lite luftskip, med reklame, som man kunne se andre steder fra E18.
Men da var det visst bestemt alt at dem skulle stenge butikken da.
Så faren min hadde jo fått hun blonde dama fra Drammen til å jobbe der.
Så faren min bare tok med en del skinnsofaer, for sin andel av egenkapitalen da, som gikk tapt.
Som han satte i stua til Haldis.
Og da sa jo ikke hun Drammensdama noe.
For hun var jo vant til å jobbe for faren min og Haldis.
Så sånn var det.
Så det var ikke sånn at jeg ikke hadde jobba noe da, før jeg begynte på CC Storkjøp i Drammen, ved siden av tredjeåret på handel og kontor.
Neida, jeg hadde mange interesser, som fotball og data og elektronikk og jeg leste bøker og aviser og hørte på radio og plater og så på TV og alt mulig.
Men jeg kunne også jobbe, hvis jeg var forberedt på det.
Så var ikke det noe problem liksom.
Det skjedde vel aldri at jeg nekta på å jobbe.
Det skjedde at jeg utsatte å klippe plenen til Ågot noen ganger sikkert.
Men jeg gjorde det vel til slutt.
Jeg likte ikke å få nye plikter, som ikke var avtalt ordentlig.
Så jeg sa vel, at jeg skulle klippe plenen dagen etter, noen ganger.
Men jeg gjorde det til slutt da.
Så en god stund, så pleide jeg vel å klippe plenen både utafor huset til Ågot på Sand, og utafor leiligheten min i Leirfaret.
Selv om jeg pleide å drøye det her, lengst mulig da.
Men jobbing for faren min, det gjorde jeg med en gang da.
Sånn som å pakke skruer og lage brosjyrer og kjøre ved og sånn, det gjorde jeg med en gang, når jeg ble bedt om det da.
Og jeg pleide ikke å nekte på å bli med til Oslo å levere senger.
Neida, det syntes jeg var artig, for da fikk jeg is og brus og sånn da.
Og jeg fikk kanskje 300 kroner i uka, etterhvert, til mat.
Som jeg kunne bruke nesten som jeg ville da.
Jeg fikk hundre kroner av gangen da.
Også kunne jeg kjøpe hva jeg ville av snacks og aviser og tegneserier og godteri og sånn da.
Jeg spiste jo middag hos Ågot, så hun fikk også penger av faren min, for mat til meg.
Og det som ble til overs av de hundrelappene, det sparte jeg da.
Så jeg hadde alltid penger.
Og noen ganger, så sparte jeg hele hundrelappen.
Så jeg hadde vanligvis ca. tusen kroner, i hundrelapper, liggende i leiligheten i Leirfaret da.
Før jeg begynte å røyke og sånn, som søstra mi påvirka meg litt til.
Men men.
Så det var ikke sånn at jeg bare hadde lata meg, før jeg begynte å jobbe på CC, ved siden av skolen.
Det var sånn at jeg også hadde jobba med en del forskjellig før det.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog