Stikkord: 80-tallet
-
Min Bok 3 – Kapittel 36: Mer fra det året jeg var i Geværkompaniet
Jeg tenkte ikke på meg selv, som et seksualobjekt, i det hele tatt, på den her tiden.
Jeg tenkte ikke på kroppen min som noe seksuelt da.
(Unntatt pikken og ballene da, for å si det sånn).
Så en gang, da jeg var på besøk hos søstera mi og dem, i Christies gate.
En av de siste månedene, som jeg var, i Geværkompaniet.
Så var overraskelsen min stor, når jeg overhørte det, mens jeg skifta, fra militæruniform til sivile klær, i stua, hvor søstera mi og ei venninne av henne var.
At de prata seg i mellom om hvor fin jeg hadde blitt, (eller noe), av å være i militæret.
(Jeg hadde vel nesten ikke noe fett på kroppen lenger, og jeg hadde vel fått en del flere kilo muskler på kroppen, på beina spesielt kanskje).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg har seinere lurt på, om det at søstera mi Pia, ville bo sammen med meg, etter at jeg var ferdig i militæret.
Om det var noe seksuelt?
For hu fikk meg da til å lese en bok, som het Hotell New Hampshire, (av John Irving vel), hvor en bror og en søster har sex.
Og hu stod liksom i døråpninga til rommet mitt, på Ungbo, en gang, og liksom bøy seg fram da, og spurte hva jeg syntes om den boken.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var nesten som da Pia stod sammen med hu Heidi, fra Drammen, (og meg), og sikla på/beundret de to afrikanerne, som gikk forbi oss, i Gågata der, hvor vi stod, en dag, i skoleåret 1988/89, (da jeg gikk siste året på Gjerdes handelsskole, i Drammen).
Den måten Pia så på meg på da, mens jeg skifta, til sivile klær, etter å ha dukket opp hos dem, i Christies gate, etter å ha tatt ‘helge-perm-toget’ til Oslo da, fra Elverum, en fredag ettermiddag.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På Rimi Munkelia, så var det noen, av kundene, som lurte på det, om jeg, ikke hadde jobba på en annen matbutikk før.
Men da svarte jeg ikke så mye.
For jeg tenkte at det kanskje var noe som Rimi ikke likte at jeg prata om.
At jeg hadde jobba på OBS Triaden.
Og jeg likte det kanskje ikke hvis kundene ble alt for personlige da.
Det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg jobba også på Rimi Munkelia, dagen etter at jeg hadde gått tre-mila, husker jeg.
Jeg mener at assisterende butikksjef Leif Jørgensen, ikke likte det, at jeg var sliten i beina, siden jeg hadde gått tre-mila dagen før.
Jeg ble også etterhvert satt til å rydde og telle melkekjøla, på ettermiddagene, på lørdagene.
(Jeg tror at Leif Jørgensen tok nøklene mine til kassa.
Mens jeg tok melkekjøla da).
Men da mener jeg at jeg oppfatta at Leif Jørgensen ble litt sur på meg.
Når jeg rydda, fylte på og telte melka.
Siden jeg brukte lenger tid, enn Terje Sjølie, (som senere har blitt mer kjent som nazist vel), på å ta melkekjøla da.
(Siden dette var en ny arbeidsoppgave for meg da.
Å ta melkerommet, det var ikke noe jeg hadde drivi med, på OBS Triaden, for å si det sånn.
Og jeg syntes også at melkekjøla var rotete der, for det var veldig mye på lager, på lagerhylla, seint på lørdagene.
Så det kan kanskje tyde på at man bestilte for mye der.
Og det var også sånn at et brett med kirsebær-yoghurt stod her, og et annet brett stod der liksom.
Dessuten så lå det mye papp, på gulvet der.
For noen hadde rydda melkekjøla, tidligere på dagen, ved å bare kaste tomme pappbrett, inn på kjølerommet, fra disken da.
(Eller noe).
Så den melkekjøla, den var det litt kaos på, vil jeg kanskje si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Agnethe i kassa, hu fikk et sånt utbrudd en gang, på tellerommet.
Fordi jeg stressa for mye med å telle kassa, mente hu vel.
Så det likte hu ikke da, av en eller annen grunn.
Og en gang, når vi gikk ut samlet der, om kvelden.
Så hadde Agnethe bursdag, og kjæresten hennes stod utafor butikken der, med en gave til henne og sånn da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 3 – Kapittel 27: Mer fra Terningmoen
Etter jul, (var det vel kanskje), så fikk troppen vår, en ny, svær sersjant, som het Bredesen.
Jeg hadde lyst til å få briller, (av militæret da), fordi jeg kjeda meg så fælt, i militærleiren, og likte bedre å dra inn til Elverum, for å gjøre sivile ting, (som å dra til øyenlegen da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da spurte Bredesen meg, husker jeg, om jeg kunne ta med Swatch-klokka hans, (var det vel), til urmakeren, i Elverum, (for den hadde stoppa da).
(Noe sånt).
Og det gjorde jeg, men urmakeren klarte ikke å fikse klokka til Bredesen da, (eller hvordan det var igjen).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bredesen fikk også tyn av Ragnhildsløkken, fra Elverum, en gang, husker jeg.
Bredesen hadde nemlig et gammelt vrak av en bil, som så ut som at den var klar for skraphaugen, omtrent.
Og Ragnhildsløkken sa til Bredesen, (husker jeg), at, ‘er det noe fittemagnet den bilen der da Bredesen?’.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg møtte også ei lyshåra Elverums-dame, seint en torsdagskveld, på Alexis en gang, husker jeg.
Og Ragnhildsløkken, han var jo fra Elverum, så han visste hvem hu dama var da.
Og Ragnhildsløkken syntes at hu var ganske fin da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men det var ikke sånn, at Ragnhildsløkken spurte om han skulle høre med henne, om hu ville bli med meg ut og spise middag, eller noe.
Nei, det var ikke sånn at Ragnhildsløkken tilbydde seg å gjøre noe sånt.
Men nå var det kanskje ikke så mye, å finne på, i Elverum, heller.
Kinoen hadde jo brent ned så.
Hvis ikke så kunne jeg kanskje ha bedt med hu dama ut på kino.
(Hu som jeg traff på Alexis).
Men det var liksom nesten bare på Alexis, at det skjedde noe, i Elverum.
Og Alexis, det var jo et diskotek da, hvor det kanskje var litt vanskelig, å få noe særlig bra kontakt, med damene.
Så sånn var vel, (mer eller mindre), det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg traff vel også ei annen russe-dame, et par uker før 17. mai vel, som jeg fikk russekort av, (ei brunette vel), når jeg satt i vaktbua, på Terningmoen da.
Og en gang, som Bricen og jeg, var ute på byen, i Elverum.
Så prata vi med noen lokale damer da.
(I en pub, eller hva det var).
Og da spurte jeg etter hu russedama, da husker jeg.
Og da gikk Bricen kledd i Forsvarets hvite undertrøye, (vinter, over, lang, ble den vel kalt), på overkroppen, (husker jeg), av en eller annen grunn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, så var det ei ungjente, som var med ungdomsskolen, (eller noe), på besøk, på Terningmoen.
(Hu var vel kanskje 15-16 år gammel da).
Dette var ei pen, og veldig ung brunette, som satt i gangen, på brakka vår, og pussa noe våpen da.
Og et eller annet befal, (fra en annen tropp vel), hjalp henne da.
Men plutselig så stakk han befalet, og hu unge jenta, hu ble sittende igjen der aleine, sammen med mange soldater, som hu ikke kjente da.
Og hu spurte plutselig om noen ville ha resten av twisten da, (som det ble kalt, pussegarnet, som vi pussa våpen med).
Og ingen sa noe til henne.
Men da tenkte jeg, at noen måtte jo svare henne, ellers så ble kanskje hu jenta redd.
Så jeg sa at jeg kunne ta det da.
Også la jeg den twisten, inn i fellesskapet, på lagsrommet vår, (lag 2), da.
Sånn at vi hadde masse twist, til å pusse våpen med, noe ofte befalet kunne være litt lite rause med, å gi oss, når det var tid for å pusse våpen, etter at vi hadde vært på skytterbanen, osv., da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også noen karer, i kompanistaben, som hadde blitt kjent med ei ungjente, på 14-15-16 år vel, som de smugla inn i leiren, mener jeg å huske at Skjellum og Sundheim, (var det vel), snakka om.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når jeg var i militæret, så hadde jeg fortsatt den Casio-klokka mi, (husker jeg), som jeg ringte, (fra huset til bestemor Ågot), og bestilte, fra Dixsons, i Weymouth, etter at jeg hadde vært der, på språkreise, sommeren 1986.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Men den klokka, den var jo da, over seks år gammel.
Og reima, den pleide å ryke, sånn cirka en gang i året, (eller en gang annenhvert år, kanskje).
Og da pleide jeg å gå til en urmaker, ved Jernbanetorget, (ovenfor Plata der, må man vel si, at den butikken ligger nå), for å bytte reim da, (og andre ganger batteri vel).
Men det var ikke så lett for meg, å komme meg til den urmakeren, mens jeg var i militæret da.
Så jeg gikk en stund, med den klokka, i lomma da.
Og en gang, så hadde sersjant Johansen, funnet et armbåndsur da.
Også svarte jeg, at jeg hadde mista klokka mi da.
Og da spurte sersjant Johansen, hvilket merke det var da.
Og da svarte jeg ‘Casio’.
Også fikk jeg klokka mi tilbake da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Frisell, han hadde visst hatt en dyr klokke, som han visstnok knuste, med en stein.
For å få penger i erstatning, fra Forsvaret.
Men da ble Frisell nekta penger, fordi Forsvaret hadde svart det, at det var bare lagførere, som hadde behov, for å ha klokke.
Så menige som fikk ødelagt klokka si, under førstegangstjenesten, de fikk ingen erstatning da.
Så Frisell hadde driti seg ut, (og prøvd å jukse), da.
(Sånn som historien lød, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 3 – Kapittel 17: Mer om Nina Monsen
I militæret, så fikk jeg en del tyn, på grunn av barbermaskinen min.
(Vel, jeg fikk ihvertfall en kommentar).
Dette var den barbermaskinen, som jeg kjøpte, i en elbutikk, i Gågata, i Drammen, det året, som jeg gikk på Gjerdes Videregående.
En rød og grå elektrisk Philips barbermaskin, var det vel.
Denne barbermaskinen, den var veldig bra, (og den hadde kosta fire-fem hundre, ihvertfall, mener jeg å huske), men kun et av hjulene virket på den da.
(Den var jo da cirka fire år gammel, denne barbermaskinen, da jeg var i Geværkompaniet.
Og jeg hadde kanskje klart å miste den i gulvet, mens jeg var fyllesyk en gang, eller noe.
Ettersom kun et av de to barberhodene virket da.
(Hvem vet).
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette var en helg, som jeg haika, med et par karer, tilbake til Oslo.
For vi ikke rakk det vanlige toget, (eller noe sånt).
Han siste, han tror jeg at jeg haika med, cirka fra Ilseng, (eller hva det heter igjen), der dem spikrer paller da.
(Hvis jeg skjønte det riktig da).
Og vi krangla om EU, nesten hele veien, ned til Oslo.
Jeg var for EU, og han jeg haika med var mot da.
Jeg spurte om hvorfor ‘hu Gro’, var for EU, hvis det var så fælt da.
Men det kunne han ikke svare på da.
Men vi ble likevel ikke enige.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han karen skulle til et sted, i Groruddalen, (på Stovner-sida vel), og jeg gikk av der da, og tok T-banen hjem, etter såvidt ha kikka på en ICA-butikk, oppi der et sted vel.
Så dro jeg på Stovner Senter, dagen etter.
For jeg tenkte at der hadde de sikkert barbermaskiner.
For jeg syntes egentlig at Drammen var bedre på el-butikker, enn Oslo, men jeg regna med at de burde ha en brukbar el-butikk, på Stovner Senter da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette var våren 1993, husker jeg.
Og jeg hadde frihelg, fra både Geværkompaniet og Rimi Munkelia, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På Stovner Senter, så gikk jeg nesten rett inn i Nina Monsen, (som jeg da ikke hadde sett, siden 1988 vel), og typen hennes.
De dro meg med ned på en cafe, som lå i kjelleren, på Stovner Senter der.
(Nina Monsen bodde tydligvis ikke på Lillehammer lenger.
Sånn som Christell hadde fortalt meg, da jeg ringte henne, høsten 1989, da jeg bodde et par uker, i Uelands gate, (som jeg har skrevet om i Min Bok 2)).
Det endte med at Nina Monsen sin kjæreste, (som prata dialekt vel), og jeg, satt og diskuterte EU, høyrøstet, i en time, eller noe, (ihvertfall), vel.
Kjæresten til Nina Monsen, han var også mot EU, da.
(Sånn som han jeg hadde haika med dagen før).
Og jeg var fortsatt for EU da.
Så diskusjonen var omtrent som dagen før, med han karen som jeg hadde haika med da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi satt der så lenge at senteret begynte å nærme seg stengetid vel.
Og jeg visste ikke egentlig ikke hvor el-butikken var der.
(For jeg bodde et stykke unna, så jeg var ikke på Stovner Senter så ofte da).
Og jeg hadde avtalt, med Nina Monsen, og typen hennes, om at vi tre skulle gå ut på byen, den kvelden.
Så jeg dro bare tilbake til Ellingsrudåsen, (og Ungbo), uten å ha fått ordnet, med å kjøpe meg barbermaskin da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Seinere den kvelden, (eller dagen etter, var det muligens).
Så dro jeg ned til Oslo City, (husker jeg).
Også ringte jeg Nina Monsen, fra den ‘engelske’ telefonkiosken, som var i tredje etasje der.
Ei kone stod der lenge.
Og jeg maste vel litt på henne, tror jeg.
Jeg fortalte henne at hu burde passa på veska si, for noen hadde knust et lite vindu, i døra der, så kriminelle kunne bare stikke hånda si inn der, og rappe veska da.
(Noe jeg vel hadde overhørt der en gang vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg ringte Nina Monsen da, på telefonnummeret, som jeg hadde fått av henne.
Men hu sa det, at de hadde ombestemt seg da, og ikke ville gå ut på byen likevel.
(Uten å gi meg noen nærmere forklaring da.
Men hu hørtes vel ikke uvennlig ut, sånn som jeg husker det, ihvertfall.
Men kanskje typen hennes var sur på meg da.
Det er mulig.
Hvem vet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter dette, så så jeg aldri noe mer, til Nina Monsen.
Min søster, Pia, fortalte meg et par ganger, på 90-tallet, at Nina Monsen hadde flytta tilbake til Bergeråsen, (med unger vel).
Men jeg var aldri på Bergeråsen, (faren min solgte jo leiligheten ‘min’ der, i 1989, og Haldis og dem hadde slutta å feire jul, på Bergeråsen, da Nina Monsen flytta tilbake dit).
Men da Pia hadde fått meg til, å kjøre henne og hennes sønn med Keyton fra Somalia, (nemlig Daniel), til Gol, sommeren år 2000, for å dra i bryllupet, til Hege og Jan Snoghøj.
Så fortalte Pia meg det, (like ved Vassfaret der vel, på vei opp mot Geilo, (eller om det var Gol)), at Nina Monsen hadde tatt selvmord da.
Jeg ble litt sjokkert vel, for hu var vel ikke 30 år gammel engang.
Og hu hadde ikke virka som for meg, som en person som lett ga opp.
‘Kjente du henne så bra da’, sa Pia.
(Noe sånt).
Jeg sa ikke noe om at jeg hadde hatt sex med Nina Monsen, like før søstera mi flytta opp til ‘meg’, i Leirfaret 4B, på Bergeråsen, like før jul, i 1989 vel.
Men søstera mi ga meg jo da, et julekort, fra Nina Monsen.
Som lå i gangen min, eller noe, vel.
Så hu måtte vel ha skjønt at jeg kjente henne.
Jeg ble jo også invitert, av Christell, opp til Nina Monsen sin onkel sitt hus, i Ulvikveien, den kvelden, som Nina Monsen seinere ble med hjem til meg, og hadde sex da.
Og da var jo Pia også på besøk der, (i Ulvikveien da).
Så Pia må jo ha visst at jeg kjente henne liksom.
Hvorfor ble jeg ellers bedt opp dit liksom?
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, det året, som jeg var i Geværkompaniet.
Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, en av de neste dagene.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
