Stikkord: 80-tallet

Min Bok 2 – Kapittel 70: Enda mer fra det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo

På OBS Triaden, så var det ikke sånn, at kundene måtte legge en tier på handlevogna, når de skulle handle.

Nei, alle vognene var uten noen sånne mekanismer.

Så det betydde at området ved kassene, på OBS Triaden der, det området ble omtrent kontinuerlig fylt opp med gjensatte handlevogner da.

Og det var oss i kassa, som hadde jobben, med å rydde disse vognene, når det var stille i kassa da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Siden jeg var omtrent den eneste gutten/mannen, som jobbet i kassa der, på mange av vaktene.

Så var det ofte meg, som ryddet de vognene der da.

Det var ikke ofte at damene gikk ut av kassa, for å rydde vogner, akkurat.

(Ihvertfall ikke sånn som jeg kan huske det).

Det tilhørte vel kanskje sjeldenhetene.

Det er mulig.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, som jeg ryddet vognene, på OBS Triaden der da.

Så kom det et ektepar, i 30-40-årene vel, bak meg, mens jeg satte på plass, en del handlevogner da.

For at jeg ikke skulle stå iveien, for disse kundene, når de skulle ta seg en handlevogn.

(For jeg så at de var på vei bort mot handlevognene, hvor jeg jobbet da).

Så tok jeg løs en handlevogn, som de kunne ta da.

Sånn at de fikk en handlevogn, uten at de behøvde å gå bort dit, hvor jeg holdt på, å dytte vognene til da.

Det som skjedde så, det var at denne dama og mannen, de liksom ‘frøys’ da.

Men de hadde en ung datter, på 3-4-5 år kanskje.

Som løp i full fart mot den løse handlevogna da.

Og hu hoppa opp, og tok tak i håndtaket, på vogna.

Men vogna fikk da overvekt, og tippa over, sånn at hu jenta nesten fikk vogna over seg da.

Og da slapp hu taket, og gikk rett i bakken da.

(Sånn at vogna tippa tilbake igjen da).

Men det var sånn, at da hu slapp taket, så lå hu nesten i løse lufta da, siden vogna hadde begynt å tippe over.

Så hu fikk jo ikke tatt seg for.

Men hu gikk jo bare rett i gulvet da.

Som var laget av noe hardt materiale, av noe slag da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg rakk ikke å gjøre noe, for hu jenta løp fram så raskt.

Og foreldrene de bare ‘frøys’ da, og skulle liksom kødde med meg da, virka det litt som for meg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg bare gikk tilbake til kassa, for jeg skjønte det, at de foreldrene ikke likte meg da, (siden de ikke ville ha handlevogn av meg).

Så jeg lot dem bare være i fred da.

Og regna med at de hadde bil og sånn, og kunne kjøre dattera til sykehuset, eller lignende.

Hvis hu hadde skadet seg da.

Det var jo ikke et så høyt fall, så det kunne jo være at hu bare reiste seg opp og.

Hva vet jeg.

Men da jeg seinere spiste lunsj, (var det vel), denne arbeidsdagen.

Så kom plutselig butikksjef John Ellingsen inn på spiserommet, (husker jeg).

Og spurte om noen av oss hadde sett at ei lita jente hadde blitt skada, (eller noe).

(Noe sånt).

Men da svarte jeg ikke noe, må jeg innrømme.

Kanskje fordi det satt så mange mennesker der, på spiserommet.

Og kanskje fordi jeg skjønte at jeg antagelig kom til å få skylda.

Men jeg mente at jeg ikke hadde gjort noe galt da.

Og jeg hadde ikke lyst til å gjøre dette mer dramatisk enn det var fra før liksom.

Jeg prøvde vel å roe det ned da.

(Og John Ellingsen hadde jo rappa dama mi, nemlig Brit, som sa hu skulle rote med meg, på julebordet, før det her.

Også hadde det blitt sånn at hu heller hadde blitt sammen med butikksjef John Ellingsen, sånn som jeg skjønte det).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også en liten gutt, som hadde skada seg, en gang, den første tida, som jeg jobba på OBS Triaden der.

Han hadde visst lekt i en av rulletrappene der, og falt ned, i nærheten av ‘gatekjøkkenet’ der liksom da.

Så Triaden er kanskje ikke et så utrolig barnesikkert senter.

Det er mulig.

Så sånn er nok antagelig det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Axel fortalte det, at han og Arne og Mette ikke bare hadde bodd i Groruddalen og i Drammen.

Nei, de hadde også bodd på Røa, i Oslo Vest, og i Parkveien, i Oslo Sentrum, (fortalte han).

Da de bodde i Parkveien, (fortalte Axel), så hadde visst en eldre mann bodd hos dem, (ihvertfall ifølge Axel da).

(Uten at jeg helt skjønte hvem det var).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Allerede på slutten av 80-tallet, (må det vel ha vært).

Så kjøpte min tremenning Øystein Andersen seg et vidunder av en CD-spiller, av merke Pioneer, (husker jeg).

Denne CD-spilleren var til å ha i et rack da.

Så den var hifi, som det vel heter, (altså high fidelity da, som vel betyr at den var av bra kvalitet og hadde høy lydoppløsning da).

Noe sånt vel.

Og den hadde egen strømforsyning da selvfølgelig.

Noe stereo-anlegg-komponenter bør ha, (husker jeg at Øystein sa vel).

For hvis det var samme strømforsyning, (som på mitt Kenwood-anlegg vel, (det som Bjørn Arild Holshagen kjørte meg inn til Oslo, sånn at jeg kunne få kjøpt, på Elnor, i skoleåret 1988/89 vel)), så kunne det gå ut over lyden noen ganger, (hvis jeg skjønte det riktig).

Det er ihvertfall ikke helt ‘kosher’ da, i hifi-kretser, hvis for eksempel forsterkeren og kassettspilleren, i et stereoanlegg, har samme strømforsyning da, (hvis jeg har skjønt det riktig).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men det som var nesten utrolig, med Øystein sin CD-spiller.

Det var at den hadde en ‘6-pack’.

CD-spilleren hadde et stort hull, hvor man kunne sett inn et slags CD-magasin, med plass til seks CD-er da.

Så det ble jo nesten som en jukebox, (kan man vel nesten si).

Og den CD-spilleren, den hadde også en kul fjernkontroll, med display vel, (hvis jeg husker det riktig).

Så man kunne programmere den CD-spilleren, til å spille forskjellige sanger i forskjellig rekkefølge da.

Så denne CD-spilleren den kan man kanskje si at var en CD-jukebox nesten.

Eller som en stor og klumpete forgjenger til Ipod-en kanskje.

(Noe sånt).

Siden den spilte masse sangen med digital lydkvalitet da.

Og dette vidunderet, det fikk jeg omtrent ikke lov til å røre da.

Hvis jeg husker det riktig.

For Øystein kunne være sær når det gjaldt sånt.

En gang husker jeg at han nesten sverget, at han ikke ville at Depeche Mode, skulle bli spilt på hans stereoanlegg-komponenter da, (av en eller annen grunn).

(Det sa han vel en gang, da han, Kjetil Holshagen og meg, var oppe hos meg, i Leirfaret 4B, en sommer, på slutten av 80-tallet vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men plutselig, etter at jeg hadde fått den nye jobben min, på OBS Triaden.

Så ville Øystein selge meg dette vidunderet av en CD-spiller da.

Som ny kostet 5-6.000 vel, (altså en liten formue, på den her tiden).

For 2.500 vel.

Siden han skulle kjøpe seg ny CD-spiller, sa han.

Jeg hadde litt dårlig samvittighet, siden jeg alltid fikk låne musikk og filmer, av Øystein.

Og ofte hang hos han, og sikkert fikk Pizza Grandiosa og cola og sånn, da.

(Som foreldrene hans hadde kjøpt på for eksempel OBS Triaden, osv).

Så jeg syntes nesten at jeg måtte gå med på det her da.

(Selv om jeg egentlig hadde planlagt å spare opp penger til NHI).

For jeg hadde nemlig heller ikke CD-spiller, på Kenwood-anlegget mitt.

For CD-spiller var jeg ikke vant med å ha, da jeg kjøpte meg det anlegget.

Og det Kenwood-anlegget hadde ganske bra lyd da, (må man vel si), og også digitalt radio-display, (noe jeg syntes at var kult, siden jeg bodde alene på Bergeråsen, og hørte så mye på nærradioene i Oslo osv. da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så jeg husker det, at jeg hadde den CD-spilleren på rommet mitt, da jeg bodde på Furuset.

Jeg husker at jeg kjøpte en ny the Cure-CD, det året jeg bodde hos Arne og Mette og dem.

Og den The Cure-CD-en, den kjøpte jeg i platebutikken på Triaden-senteret der, husker jeg.

(Etter jobben engang sikkert da).

For jeg var vel ikke så mye nede i Oslo Sentrum, på den tida, som jeg jobba på Triaden.

Og det The Cure-albumet, det var nytt da, og het ‘Mixed Up’, eller noe sånt vel.

(The Cure hadde altså remixet en del av sine gamle slagere, (nesten til det ugjennkjennelige, noen ganger vel), og utgitt de nye mixene på et eget album da).

Det var vel den første CD-en jeg kjøpte meg, tror jeg.

Like før jul i 1990 kanskje.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men Axel klagde på det, husker jeg.

At de the Cure-sangene, var så skumle da.

En kveld, etter at han hadde lagt seg vel.

Så jeg kunne nesten ikke spille musikk om kvelden der da, husker jeg.

For da klagde Axel på at musikken var så skummel da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Like etter at jeg flytta inn, hos Arne og Mette og dem, forresten.

Så tok Arne Thomassen med både Axel og meg, for å fiske, i Akerselva.

Dette var ved noen nedlagte fabrikker vel, på Bjølsene eller Sagene et sted vel.

Vi gikk langs elva der, i en del timer da.

Men vi fikk ikke noe fisk.

Men det er kanskje noe å ta med seg det og.

At det går faktisk an å fiske i Akerselva.

I ‘en åre med snerk’, som Oslolosen/Harald Eia vel kaller den elva.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Arne Thomassen, (altså Axel sin far), klagde også, på at Axel, (som riktignok var mange år yngre enn meg, jeg er jo født i 1970 og Axel i 1978), og jeg, var så tynne.

Så Arne Thomassen, ville at vi skulle begynne å trene svømming, osv.

Så jeg husker det, at Axel og jeg, vi dro opp til Furuset-badet, (på Furuset Senter), noen ganger.

Og jeg ville da også noen ganger ta soltime, (husker jeg), noe Axel også ville da.

For jeg var jo på en måte en litt jålete japp, som hadde gått russeåret, på en skole, (Gjerdes Videregående, (tidligere Gjerdes Handelsskole)), midt i Drammen Sentrum, et drøyt år før det her da.

Så jeg var jo ganske vant med å ta soltimer.

Og jeg var ganske forfengelig, på den her tida, må jeg vel innrømme.

Og syntes vel selv at jeg så bedre ut da, med litt farge i ansiktet, osv.

(Og håret mitt ble vel kanskje også litt bleika, når jeg tok solarium.

Ihvertfall så syntes jeg det selv, at jeg ofte så finere ut da, (for å si det sånn), når jeg tok soltimer da.

Så det første året. da jeg bodde i Oslo, husker jeg, så pleide jeg å klippe meg og ta solarium, en gang i måneden da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Problemet var, at jeg liksom skulle møte Axel, etter soltimen.

Men jeg fant ikke Axel noe sted.

Og jeg prøvde å kikke inn der Axel lå i solsenga da.

Men da ble vaktene sure på meg, tror jeg.

De glante ihvertfall på meg, husker jeg.

Men jeg skulle jo bare oppdatere Axel, om at jeg var ferdig å ta soltime da.

Og at jeg venta der og der da.

Men jeg kunne ikke se Axel i solarium-avlukket der.

(Jeg prøvde å prate til han gjennom en sprekk i døra der da, var det vel.

Noe sånt).

Men når jeg gikk ut av garderoben, så var vel Axel der, tror jeg.

Så han hadde visst blitt ferdig før meg da.

(Men det visste jo ikke jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da var det også noen lokale Furuset-jenter, som jobba i billettsalget der, (eller noe), som sa at jeg enten så kjekk ut.

Eller at jeg ikke så _så_ kjekk ut.

Men da sa hu andre, at like etter at hu hadde tatt solarium, så pleide ikke hu å se så bra ut heller.

(Hvis jeg hørte det riktig).

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt en del mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får det.

5. mars 2012
Jeg sendte en Facebook-melding til Alexander Von Der Lippe

http://www.facebook.com/?action=read&tid=id.319423208113878&sk=inbox

5. mars 2012
Min Bok 2 – Kapittel 69: Enda mer fra OBS Triaden, mm.

På OBS Triaden, så begynte det også å jobbe en ung mann etterhvert, som var sønn av en Nille-grunder, husker jeg.

Dette var en kar med lyst hår, (og briller muligens), mener jeg å huske.

På julebordet, (det andre, altså det i 1991), så fikk jeg med han, for å sjekke opp ei dame, som satt alene, hele kvelden vel.

Og det var ei som het Helene vel.

Det var liksom litt mer kjedelig, dette julebordet, i det forsamlingslokalet.

Så hu pene kassadama satt der uten å bli sjekka opp hele kvelden vel.

Hu sa til meg og han Nille-sønnen at hu hadde kjeda seg, men at det var bedre der, når vi dukka opp hos henne.

Noe sånt.

Dette var ikke kassaleder-Helene, men ei annen Helene.

Hu hadde øyer som skinte/lyste, overhørte jeg at broren til hu lyshåra snella i frukta sa en gang, på spiserommet vel, (og det skulle visst være muligens som mine øyne og, hvis jeg husker det jeg overhørte riktig. Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

I kassa så hadde det også begynt ei dame, som jeg syntes at var litt for naturlig nesten.

(80-tallet var jo såvidt passert).

Så hu dama var ganske deilig, men hu ble litt for naturlig for meg.

Og hu hadde også ‘kommune-farget’ hår vel.

På julebordet, i 1991, (i det forsamlingslokaet, på Rasta der), så hintet vel kassaleder-Helene, om at jeg skulle sjekke opp hu naturlige unge dama, (mener jeg å huske).

Hu var ganske fin hu naturlige dama.

Hu hadde fin og sexy kropp vel.

Men hu minte meg kanskje litt om for eksempel Vigdis Tysnes, (eller noe), i trynet, (ei jente fra Bergeråsen, som ikke gikk for å være så populær da).

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men, jeg kjeda meg etterhvert litt, på det julebordet.

Og gikk ned i kjelleren der.

(For dette julebordet hadde ikke for eksempel gratis røyk da, som det forrige.

Og ikke fri bar heller, tror jeg.

Butikksjef John Ellingsen hadde vel til og med glemt å ta med smør).

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men da jeg var nede i første etasje der, husker jeg.

Litt utpå kvelden da.

Så så jeg plutselig at en ung dame og en ung mann, kom ut fra herredoen der.

Og det var hu naturlige dama, (som ganske nylig hadde begynt i kassa da), og han Nille-sønnen da, (husker jeg).

(Så de hadde hatt sex inne på doen der da, sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også noe slags konkurranse, på det her julebordet.

Jeg tror det var sånn, at alle måtte ta med seg en gave.

Også var det ei kjedelig kontordame, (eller noe), som delte ut disse gavene.

Og da vant jeg en halvoppdrukket halv whiskey-flaske, (mener jeg det var), som var gitt av broren til Cathrine Løvdahl, (mener jeg at det var).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde hatt fri denne lørdagen, (mener jeg å huske).

Dagen før så hadde jeg igjen vært på Radio 1 Club, husker jeg

Og der møtte jeg ei ung, nett, (og veldig ‘hot’, må man vel si), dame, (i slutten av tenårene vel), som ble med meg ut, etter at diskoteket stengte.

Men jeg fikk vel ikke prata ordentlig med henne, (tror jeg).

Og det var ikke sånn at hu skikkelig runka meg, (med hånda inni buksa mi), ved et bord, inne på Radio 1 Club der, sånn som hu Ragnhild fra Stovner hadde gjort, et drøyt år før det her, liksom.

Og når vi kom bort til Jernbanetorget, så spøy hu.

Og da visste ikke jeg hva jeg skulle gjøre.

For hu spøy borte ved en gjeng med pakistanske tenåringsgutter der.

(Og jeg var rimelig pinglete på den her tida, for å si det sånn.

Dette her var før jeg var i militæret, osv., så jeg veide vel bare såvidt over 60 kilo vel).

Og jeg fikk liksom ikke noe særlig mer kontakt med henne.

Så det ble ikke til at jeg ble med henne hjem, eller at hu ble med meg hjem, liksom.

Men til slutt så prata vi ikke mer med hverandre engang, på Jernbanetorget der, så jeg tok vel bare nattbussen hjem, (eller noe), tror jeg.

Uten at jeg vet hvordan hu kom seg hjem.

Men det stod så mange pakistanske tenåringsgutter, like ved der hu stod.

Så jeg var kanskje litt redd for de og, må jeg innrømme.

(Siden jeg var så pinglete).

Jeg tenkte at de kanskje ikke likte at jeg hang sammen med hu fulle tenåringsjenta da.

(For jeg syntes kanskje at de så litt stygt på meg da).

Selv om jeg bare var 21 år gammel selv da.

Så var jeg jo to-tre år eldre enn henne vel, hvis jeg skulle gjette.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Og jeg selv hadde også drukket mye, på Radio 1 Club.

(Eller om det utestedet hadde byttet navn til Hit House, på den her tida).

Selv om jeg ikke spøy selv, på Jernbanetorget der.

Men jeg husker at jeg brukte lang tid, på å finne ‘varmen’ liksom da, på det her julebordet da.

(Som var dagen etter at jeg var på Radio 1 Club/Hit House).

Så jeg satt vel og så bleik ut der, mener jeg at Frank, (eller hvem det kan ha vært), sa.

Før jeg etterhvert våkna da.

(Kanskje etter at jeg hadde fått drukket en del, osv).

Så jeg var nok rimelig fullesjuk og utafor da, (i begynnelsen av det her julebordet, ihvertfall), for å si det sånn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen gang, som jeg var på Radio 1 Club/Hit House forresten.

Så traff jeg hu fine dama, i den trappa, som gikk fra ved dansegulvet og opp til ikke langt fra garderoben der, på Radio 1 Club da.

Og hu virka like interessert som meg, må jeg vel si.

Jeg spurte henne hvor hu var fra.

Og hu svarte ‘Holmenkollen’.

Og jeg trodde jo at det liksom skulle bli den samme rutinen, som med Laila Johansen og Ragnhild fra Stovner.

(Som jeg også møtte på Radio 1 Club).

At vi skulle først drikke og flørte der, og så dra hjem til en av oss, og ha one-night-stand kanskje, (eller noe sånt da).

For hu var veldig fin, og virka interessert, og kjemien stemte liksom da, (virka det som for meg, ihvertfall).

Også kommer plutselig vakta der bort til oss.

(En svær kar med hvit skjorte og som veide over hundre kilo vel).

Til oss to unge voksne som stod der og prata på en veldig sivilisert og dannet måte, (må man vel nesten si).

Jeg hadde vel dress på meg antagelig, og hu dama hadde vel kjole, tror jeg, (eller vi var ihvertfall begge to veldig formelt kledd da).

Også brauter bare han vakta fram, at ‘her i trappa kan dere ikke stå’.

(Noe sånt).

Det var akkurat som at han gikk inn for å ødelegge for meg, mener jeg.

Vi hadde vel ikke tenkt å stå i trappa hele natta heller.

Men vi bare flørta litt der da, og prøvde bare å bli litt kjent med hverandre da.

Og hu Holmenkollen-dama var jo dritfin da.

Så han vakta på Radio 1 Club/Hit House, han gjorde jo sånn at jeg mista hu strøkne, deilige og fine dama, vil jeg si.

Han ble vel antagelig sjalu, (eller noe), hvis jeg skulle gjette.

(Hvem vet).

Så det husker jeg at var skikkelig døvt, for å si det sånn.

Ihvertfall når dette skjedde et par ganger da.

For hu nette og hotte dama, som jeg møtte på Radio 1 Club der, dagen før julebordet, til OBS Triaden, i 1991.

Det opplegget med henne.

Det falt jo også i fisk liksom.

Når hu begynte å spy, på Jernbanetorget der da.

Så selv om jeg traff to damer, på Radio 1 Club, som jeg hadde sex med, (for å si det sånn).

(Nemlig Laila Johansen og Ragnhild fra Stovner).

Så var det også to veldig fine damer, som det liksom virka som at jeg skulle få snøret i bånn hos da.

Men så skjedde det noe tull da, (eller sabotasje, kan man kanskje kalle det, fra han Radio 1 Club-vakta, og den pakistanske guttegjengen da), sånn at jeg ikke fikk snøret i bånn likevel da liksom.

Så disse to episodene, de gjorde meg kanskje litt utilfreds da.

Siden jeg var så nære, å få snøret i bånn, med to sånne skikkelig hotte og deilige unge damer da.

Uten å lykkes likevel liksom.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, mens jeg satt på med Knut Hauge og Lene fra Rælingen etter jobben, på OBS Triaden.

Så begynte Knut Hauge og jeg, å prate om musikk da.

Og så begynner Knut Hauge å si, at han digga Koto.

(Et 80-tallsband vel).

Også sier svarer jeg, åja Koto ja, det er de som har den ‘Dragons Lair’-sangen det.

Men sangen het ‘Dragons Legend’ da, rettet Knut Hauge på meg da.

Men den sangen, den var faktisk på en reklame, for et spill.

Som het Dragons Lair, til Commodore 64.

Det husker jeg, fordi at Kjetil Holshagen, han dro meg med til Spaceworld, i Risto-senteret, i Drammen, midt på 80-tallet.

Spesielt for å vise meg den reklamen, (nærmest), vel.

Den reklamen, den var for et spill, om en prinsesse, som en ridder skulle redde fra en drage da.

(Eller noe sånt).

Så derfra husker jeg den sangen da.

Men jeg kjøpte vel også den sangen, på et samlealbum, det første året, som jeg bodde i Oslo, (nemlig da jeg bodde på Abildsø der).

(Noe sånt).

Sånn at jeg egentlig visste at den sangen het ‘Dragons Legend’ da.

Men jeg sa vel bare ‘Dragons Lair’ da, uten å tenke meg så mye om kanskje.

Siden jeg var litt ‘laid back’, muligens.

Men Knut Hauge var vel ikke like laid back, tror jeg.

Jeg mener at han lagde et nummer ut av det, at jeg sa feil navn, på den sangen, muligens.

Men egentlig så var det bandet rimelig sært da.

Eller ihvertfall rimelig ukjent.

Så at vi begge hadde hørt om det bandet, (som Knut Hauge digga da, og som jeg syntes at den ene sangen til, var kul da), det var vel rimelig spesielt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

4. mars 2012
Min Bok 2 – Kapittel 65: Mer fra det andre året jeg bodde i Oslo

En dag, mens jeg bodde hos Mette og Arne.

Så sa Mette til meg, at Barnevernet skulle på besøk der.

Den samme dagen, (var det vel).

Og hu ville at jeg også skulle være der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En dame og en mann, fra Oslo kommune, dukka opp der da.

Jeg fortalte dem, at dette med Barnevernet, det ble som noe litt rart for meg.

For jeg hadde jo bodd alene som barn.

Så jeg syntes at det var rart, at de besøkte Axel, som bodde hos Arne og Mette da.

Siden jeg selv aldri fikk besøk av Barnevernet, alle de årene, som jeg bodde alene, på Bergeråsen da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Øystein, Glenn og jeg, vi hadde jo en litt fleipete tone, oss imellom, på fritiden.

Så noen ganger på jobb, på OBS Triaden, så begynte jeg å bruke den tonen der og, husker jeg.

Det var en som het Anders vel, (med mørkt hår vel), som jobba på gølvet, på OBS Triaden der.

Og han sa en gang til meg, at ‘du har fått for liten bukse’.

(En gang som jeg gikk rundt på gølvet der, og skulle finne prisen på en vare kanskje, eller noe).

Og da kontret jeg med en gang, (for jeg likte ikke at han vurderte meg så nøye kanskje da. Han karen var ikke sjefen min, eller noe, da, for å si det sånn.), og sa med en gang tilbake, at ‘du har fått for liten hjerne’.

Noe jeg fortalte om, til Øystein og dem da, etter jobben en dag, da sikkert.

Og dette ble til et nytt fenomen, som vi vel kalte for ‘hjernevitser’, og som vi noen ganger prata om da.

Det var liksom nesten som noe påtvunget dette.

At alltid når Øystein, Glenn og jeg, hang sammen.

Så måtte vi være så vittige og som noen ordkunstnere eller komikere nesten da.

Så dette ble kanskje litt slitsomt, i lengden.

Så sånn var nok kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

OBS Triaden, det var jo en veldig stor matbutikk, nemlig et såkalt hypermarked da.

Og det jobba vel over 50 personer der vel, hvis jeg skulle tippe.

Og det var stadig noe krøll, husker jeg, med de andre som jobba der.

Jeg var jo fra Bergeråsen, og var nok ikke så høy i hatten, ovenfor de her Romeriks-folka da.

Og det var veldig travle dager, i kassa, på OBS Triaden der.

Så i begynnelsen der, når noen fra Ferskvaren dukka opp, og henta en røykpakke, i kassa mi, og sa at de skulle betale for den seinere.

(Ei ung med mørkt hår der vel.

Og muligens hu litt eldre der).

Så lot jeg dem få røykpakka, mot løfte å betale seinere, i starten da.

(For dem overraska meg kanskje, mens jeg var stressa der da, i begynnelsen, eller noe.

Det var nesten sånn at dem rana meg da, for å si det sånn).

Jeg var liksom i et sånt ‘kunde-service-modus’ da, når jeg satt i kassa der.

Men jeg husker at jeg skreik ut, når jeg så dem en gang, på spiserommet.

At dem måtte betale for røykpakka da.

Og da skjedde vel ikke det.

Men de her Ferskvare-avdeling-folka, de slutta ihvertfall å gå for å hente røyk, i kassa mi, uten å betale med en gang da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg vet ikke hvorfor det ble sånn, at jeg ikke ropte på kassalederne, om sånne her ting.

Men hun Helene fra Finland, hu hadde kanskje en litt for personlig tone da.

Og hu litt eldre, hu hadde jo mista sønnen sin, og sånn, så det ble litt rart med hu og, syntes jeg.

Og hu Carmen, hu var også veldig sånn feminin, (eller hvordan man skal forklare det igjen).

Og det samme med hu Liss da.

Ingen av disse fire hadde vel noe særlig naturlig autoritet, vil jeg si.

Så det var liksom bare som vanlig prating, (som på fritida), det som skjedde på jobben der, syntes jeg.

Det var ganske flatt der da, må man vel si.

Det var kanskje fordi at jeg hadde jobba på Hageselskapet, hvor det var høye direktører, osv., at jeg ikke reagerte helt, på de her kassalederne, på OBS Triaden da.

(Det er mulig).

Så sånn var nok antagelig det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Knut Hauge og meg, vi ble noen ganger brukt på gølvet, da jeg hadde det seks-måneders vikariatet der.

En gang, så måtte vi fylle opp en stor kjøledisk, med en kilos Norvegia-oster, husker jeg.

Dette var vel noen som hadde dårlig dato, og som skulle selges billig vel.

Noe sånt.

Men det var mye rart da.

Og vi måtte stable osten to ganger, for vi hadde ikke stabla dem fint nok, den første gangen da.

Sa han storebroren til hu lyshåra ‘snella’ i frukta der, var det vel.

Så det var rimelig strengt da, når det gjaldt butikkstandard, på Matland/OBS Triaden.

De gutta som jobba på gølvet der, de var skikkelig ‘proffe’ da, når det gjaldt å få butikken til å se bra og sånn da.

Det var liksom ikke noe sånn ‘hulter til bulter’ der.

Der skulle det mer være som i Amerika, (eller noe sånt), vil jeg si.

Der skulle butikken se tipp-topp ut da, (selv om det etterhvert ble OBS der, som kanskje ikke hadde så bra rykte, for å ha bra standard vel.

Som for eksempel MAXI Skårer kanskje).

Det lå jo også en OBS, på Løren, (ved Sinsen, eller Økern, vel), og den så litt trist/slitt ut, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

For jeg var med Knut Hauge og Lene dit engang vel.

Men i Lørenskog, så var det så stor konkurranse, mellom matbutikkene da.

Så butikken skulle liksom se tipp-topp ut da, uansett om den het Matland eller OBS Triaden da.

Og det var ikke sånn, at alle slutta, når butikken begynte å hete OBS Triaden liksom.

(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Det var mye de samma folka, som fortsatte å jobbe der, (også etter at det ble OBS Triaden), ihvertfall når det gjaldt folka på gølvet, virka det som for meg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at jeg og en annen i kassa, (muligens Knut Hauge vel).

Vi ble opplært, av en av gutta på gølvet, (muligens han broren til hu lyshåra i frukta vel).

Til å rydde hyller, på Matland/OBS Triaden der da.

Og jeg husker forskjellen på hvordan jeg ble opplært, til å rydde hyller, på Matland/OBS Triaden, og på Rimi.

På Matland/OBS Triaden, der skulle varene trekkes fram da, (som på Rimi).

Men hvis du hadde en enkelt vare, til overs, fra den fremste esken, i hylla.

Så skulle man dytte den varen, bak den bakerste esken da.

Sånn at man bare så den fulle esken da.

Mens på Rimi, så skulle man ikke legge varer, bak eskene, i hylla.

Men hvis det var noen løse varer, (når man ryddet hyller), i Rimi.

Så skulle disse stilles foran eskene da, i hylla.

(Men varene skulle fremdeles trekkes fram da, sånn at de stod kant-i-kant, med fronten på hylla da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En av de første dagene, som vi var på campingferie i Sverige forresten, sommeren 1991.

Så hadde det visst vært en episode, i butikken, på campingplassen der.

Dette var muligens mens jeg var og chatta med hu pene, svenske, toppløse blondinna, (som jeg bomma røyk av), sammen med Magne Winnem, (på stranda der).

For det her fikk jeg seinere referert, av Øystein Andersen, var det vel.

Og det var at Kjetil Holshagen og Øystein og/eller Glenn vel.

De hadde altså gått i butikken, på campingen der da.

For å kjøpe noen sånne is-brikker til å ha i en kjølebag kanskje, (eller noe sånt da).

Også hadde en unge begynt å skrike så fælt, inne i den camping-butikken der da, (fortalte Øystein da, var det vel).

Og da hadde det visst smelt fra Kjetil Holshagen, at ‘ta og skyt den ungen da’.

Også hadde visst noen svenske damer der blitt sure da.

Og sagt noe sånt som, at ‘skjuta ungen? Vi kan inte skjuta ungen’.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt en del mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde, i Oslo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

28. februar 2012
Min Bok 2 – Kapittel 64: Mer fra Gøteborg

Øystein, Glenn, Magne, Kjetil og meg.

Vi dro en eller to ganger til Liseberg.

For de fleste av oss var jo Blackjack-spillere, (eller ‘Svarte-Jonas’, som Øystein kalte det spillet).

For i en spillehall, ganske langt inne, på Liseberg der, så hadde de Blackjack-bord, og sånn, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, som vi var på Liseberg, denne ferien.

Så kom vi tilbake til bilen, som Øystein hadde lånt av faren sin vel.

Også hadde en plate, som Øystein hadde kjøpt, i en spesial-platebutikk, for heavy-musikk, (var det vel).

Den hadde bøyd seg skikkelig, i sola da, husker jeg.

(Der den lå i baksetet av bilen da).

Så det var varmt disse dagene, må man nok si.

Så dette var vel kanskje i juli-måned da, i 1991, hvis jeg skulle gjette.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Nordstan-senteret het forresten det senteret, hvor vi pleide å handle mat, (når vi ikke dro på OBS da).

Og noe av det rareste, med denne ferien.

Det var at Øystein og Glenn de ville nesten hver dag, henge i en, (litt luguber vel), spillehall/bule, i andre etasje, på Nordstan-senteret der.

Et sted hvor vi tre andre, (Magne, Kjetil og jeg), ikke gikk inn døra til, engang.

Magne, Kjetil og jeg, vi ville heller gå rundt i Gøteborg Sentrum, og kikke på damene kanskje, og sitte og spise noe mat, på en fortausrestaurant, eller noe.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, da vi kjørte på motorveien, fra Askim Camping, og inn til Gøteborg.

Så var det Øystein som kjørte.

(Oftest var det vel Glenn som kjørte tror jeg.

Disse to bytta vel på å kjøre vel).

Og så begynte plutselig Øystein, å skulle ta feltskifte.

Også var det en bil, i blindsona hans.

Som han ikke så da.

Så Øystein kjørte jo nesten inn i en bil, som lå i blindsona hans da.

Når han skulle skifte felt, på motorvegen i Gøteborg der da

Men den bilen som lå i feltet utafor oss, den tuta vel.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ofte, (eller ihvertfall en gang iblant), så pleide også Glenn, å kjøre feil, i Gøteborg.

Ihvertfall så hendte det, (et par tre ganger der), at han eller Øystein, tok en 180 graders-sving, midt i veien.

(Hvis det var lite trafikk der da).

Og da hendte det, at det smalt fra meg, at dem ‘tok en spansk en’.

(Som var et kjent uttrykk, fra oppveksten min, på Bergeråsen, husker jeg).

Men da ble Glenn Hesler sur, husker jeg.

Og sa, at dem ‘tok en afrikansk en’.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen gang, så kjørte vi ved siden av en bil full av svenske damer, som vi vel også sa hei til, gjennom vinduene på bilen, mener jeg å huske.

Når vi skulle til Nordstan-senteret der en gang vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Øystein og meg, vi pleide jo å ofte å krangle, liksom om hvem som skulle være ‘sjefen’ av oss to, (eller hva man skal kalle det).

Jeg var jo eldst.

Men jeg hadde jo ikke lappen og bil.

Og Øystein hadde jo mye mer penger å rutte med, enn meg.

Og han hadde også mange flere kamerater osv., ute i Lørenskog der, osv.

Uansett hva det kom av, så ga Øystein meg et mareritt, på den her turen, husker jeg.

Så jeg måtte prøve å ta igjen litt.

For Øystein var så sur og spydig mot meg, på hele turen da.

Så tilslutt så smalt det vel fra meg, at jeg ikke orka noe mer ‘Øystein-fascisme’, (eller noe sånt).

For jeg syntes nok at han oppført seg litt som Hitler da, eller noe.

Og dette ble et fast uttrykk ihvertfall, som Øystein brukte mye selv etterhvert, at det og det, var ‘fascisme’ da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg var jo ganske liberal, så når vi begynte å tulle sånn, og si at det og det var ‘fascisme’.

Så skulle jeg vel være enda mer morsom da.

Også begynte jeg å kalle politiet for ‘Gestapo’.

Og Securitas, (som hadde vaktholdet, på Askim Camping der), for ‘Securitate’ da, (etter noen sikkerhetsstyrker, som de hadde hatt i Romania, før jernteppets fall, noen år før det her da).

Bare for å være morsom da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På fritida, på campingplassen der, så pleide vi enten å spille badminton eller sjakk.

Det var vel sånn at Glenn, Øystein og meg, vi spilte alle tre sjakk, ihvertfall vel.

Og Magne Winnem spilte vel også sjakk.

Og badminton det spilte vel Magne Winnem, Glenn Hesler og meg, tror jeg.

Og muligens også Øystein.

Men om Kjetil Holshagen spilte badminton eller sjakk, det tviler jeg vel litt på vel.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Det var noen på den campingplassen, som spilte badminton, med noen kjempestore badminton-racketer, (mener jeg å huske).

(Noe sånt).

Og det var vel to damer, som var i den Skåne-gjengen, mener jeg vel å huske.

(Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, så hang Øystein og jeg, borte ved burgersjappa der, på campingplassen.

(Av en eller annen grunn).

Også dukka det opp ei veldig pen svensk tenåringsjente der.

Som kanskje var så ung at hu dro på ferie, med familien sin.

Men jeg var vel fortsatt bare 20 år selv, så jeg begynte å tulle litt med hu her svenske jenta da, som var 16-17 år kanskje da.

Og tok en tulle-samtale, etter en sang, som jeg hadde sett på TV, (og som Kjetil Holshagen hadde digga vel), da jeg bodde på Bergeråsen, (på 80-tallet da).

Så jeg spurte hu pene jenta da.

Om, ‘hva heter du då?. Hva heter du då?’.

(Etter en svensk sang da).

Også sa jeg sånn, ‘jag heter Lennart. Jag heter Lennart’.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da svarte hu pene svenske jenta da, at hu var fra det og det distriktet, i Sverige da.

(Et sted jeg ikke hadde hørt om før, tror jeg).

Men hu forklarte det da, at det var ‘et landskap’, da.

Og spurte, ‘forstår du?’.

Men da svarte jeg ikke noe.

For jeg ble litt flau, siden jeg ikke visste hvor det her stedet var da.

Og hu jenta var kanskje litt ung da, siden jeg regna med at hu var på ferie sammen med foreldra sine kanskje.

Selv om hu var sånn 16-17 år vel, hvis jeg skulle gjette.

(Hu så ihvertfall så gammel ut vel.

Og var veldig pen da).

Øystein bare stod og så på det her vel.

Mens jeg tulla da.

Og hu jenta gikk til TV-stua, eller noe sånt der, kanskje.

(Hvor vi aldri pleide å henge da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi var i Gøteborg, i 4-5 netter kanskje.

Og jeg var jo vant til å bo aleine.

Så det ble litt rart for meg, etterhvert, siden jeg ikke fikk runka og sånn da, (for å være ærlig).

Så en natt, så prøvde jeg å snike meg inn på herredoen der, for å ta meg ‘en stille Anders da’.

Men det var litt uvant for meg, å runke på en sånn do.

Men jeg hadde noe solkrem, (eller noe), som jeg prøvde å ta på pikken, mens jeg runka.

Men det funka ikke.

Men jeg mener å høre at noen svensker hørte at jeg runka på doen der da.

(Selv om dette var midt på natta vel).

Så dette var en frustrerende ferie, husker jeg.

For jeg klarte vel ikke å runke til jeg fikk orgasme da, når det var folk overalt, for å si det sånn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så jeg ble litt sløv, på slutten av den her ferien da.

Og glemte å betale for burgeren en gang, husker jeg, i burgersjappa, på campingen der, (og sånn), da.

Og jeg fikk også dårlig mage, på grunn av det svenske brødet vel.

Så den siste dagen vår der, så var jeg lenge på do.

(Muligens fordi jeg prøvde å runke igjen kanskje.

På et toalett på Nordstan-senteret, var dette vel).

Og da ble Kjetil Holshagen sur, husker jeg, fordi jeg var så lenge på do da.

Og sa at han og Magne Winnem, (var det vel), hadde møtt masse svenske damer, utafor doen da, mens jeg hadde vært på do, osv.

Så noe var det ihvertfall.

Kanskje hu fine, toppløse, lyshåra, svenske dama, i begynnelsen av 20-åra, som Magne Winnem og jeg traff, i begynnelsen av den her ferien.

Som fikk meg til å bli litt sånn døsig og utilfreds da.

Hvis det ikke var hu fra Skåne da, som åpna en ølflaske, med kjeften sin, foran meg.

Eller om det var hu veldig fine ungjenta, som var fra et svensk landskap da.

Hvem vet.

Noe sånt.

Jeg ‘klikka’ uansett litt ihvertfall der, må man vel si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker også at vi lå og solte oss, på badestranda der.

Og da var det noen damer, fra Sverige, som vi prata med der.

Og jeg, (var det vel), spurte om det var noen bra utesteder, i Gøteborg.

Og de damene svarte da, at like ved en kirke, (som jeg spurte om var en stenkirke, noe de bekreftet), så var det et bra utested da.

Om man ikke hadde noe imot mørkhudede, eller noe, understreket de damene så.

Jeg svarte ikke noe da.

Men jeg spurte om det var ved den stenkirken da.

Men Magne Winnem og jeg, (som var de av oss, som var mest hyppe, på å komme oss ut på byen, om kvelden, i Gøteborg).

Vi kom oss aldri på noe utested der da.

For Glenn og Øystein, de hadde ikke lyst til å dra på noe utested.

Og Magne og jeg, vi da ha tatt drosje eller buss, noe som ble veldig ‘prosjekt’ da, (må man vel si).

Og å få Glenn og Øystein til å være sjåfører, for Magne og meg, der.

Hvis vi skulle på diskotek.

Det kunne vi nok bare glemme, tror jeg.

Det prøvde vi vel ikke på engang, å få til, tror jeg.

For de var ganske sure og sære da, under den her ferieturen vel.

(Og ellers og, til vanlig, til en viss grad, vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt en del mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

28. februar 2012
Min Bok 2 – Kapittel 63: Enda mer fra OBS Triaden, mm.

Det var ikke bare Blenda, Hanne-Panne, Skurt og Benk-ern, som fikk klengenavn, av Glenn og Øystein.

Neida, jeg selv ble etterhvert kalt for ‘Riple’, av de her gutta.

Dette klengenavnet, det fikk jeg slengt i trynet, en gang, når jeg var på besøk hos Øystein, (husker jeg).

Og Glenn Hesler også var der.

Omtrent på samme måte som måte, som jeg fikk slengt det i trynet, at dem skulle starte opp automatfirma, uten at jeg fikk være med, men bare eventuelt fikk lov til å ‘kjøpe aksjer’, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men det var vanskelig for meg, å hevde meg noe særlig, ovenfor Glenn og Øystein.

Når jeg bare for det meste jobba på OBS.

Og ikke hadde hverken lappen eller bil da.

Så jeg var nok den av oss tre, som ble mest tulla med.

Altså at jeg fikk flest meldinger da.

Men jeg ga liksom aldri opp da.

Etterhvert så prøvde jeg å si sånn.

At, det og det, (som jeg ikke husker hva var nå), det ville jeg ikke gå med på, for jeg var jo ‘en fri mann, i et fritt land’.

Jeg måtte gå så langt, som å si noe jeg hadde hørt Stutum, (eller hvem det var), si på radio da.

I mitt forsøk på å få fred da, fra liksom ‘hersjingen’, til Glenn og kanskje spesielt Øystein da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg vet forresten ikke hvorfor Glenn og Øystein begynte å kalle meg for Riple.

Det virka som for meg, at dette var noe de hadde diskutert om, mens de hadde jobba, i automatfirmaet, eller noe.

Og det var kanskje et ordspill på Ribsskog da.

Men Riple, liksom.

Jeg må innrømme at jeg seinere har lurt på.

Om ‘Rip’, liksom var for ‘R.I.P.’, (altså Rest in Peace), som sikkert stod på et av Iron Maiden-platecoverne, som Øystein omtrent ‘tapetserte’ rommet sitt med.

Også ‘le’ betydde at de skulle le, hvis jeg døde, eller noe da.

Men dette tørr jeg ikke å si sikkert.

For meg, så var det bare sånn, at plutselig, etter den og den datoen, (i 1991 en gang kanskje), så begynte Glenn og Øystein, å kalle meg for Riple da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og når jeg sa det, til Glenn og Øystein, at jeg ‘var en fri mann, i et fritt land’.

Så begynte Øystein å tulle enda mer med meg da.

Og da så herma han liksom etter meg, og liksom rettet på meg da, også sa han at, ‘jeg er jo en ‘piip’, i et ‘piip”.

Så det Øystein mente.

Det skjønte jeg vel etterhvert.

Det var nok at jeg ikke var en ‘fri mann’, og at Norge vel da heller ikke var ‘et fritt land’.

Noe sånt.

Så sånn var nok antagelig det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hjemme hos Arne og Mette, så fikk etterhvert Mette Holter nok av meg, (av en eller annen grunn), må man nok si.

Holter sa at det bare var meninga, at jeg skulle bo der, i seks måneder, (eller noe).

(Enda det vel var vikariatet mitt hos OBS Triaden som var på seks måneder.

Jeg hadde jo ikke noe kontrakt, hos Arne og Mette.

Men jeg må vel ha nevnt, at det var snakk om at jeg trengte et sted å bo, mens jeg hadde et friår, fra NHI).

Mette Holter sa at jeg måtte ha rommet til Axel.

Også skulle Axel få rommet mitt, (som var større da).

Etter noen uker masing, fra Mette Holter, så ga jeg opp.

Jeg var jo så og si aldri inne på rommet mitt, likevel.

Så om jeg sov på et lite eller stort soverom, det var ikke så nøye for meg, for å si det sånn.

Axel trengte visst et stort rom, på grunn av ditt eller datt da.

Ifølge Mette Holter.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det som skjedde så, det var at Vicky/Victoria, fra USA/Trondheim, kom på besøk igjen.

Og måtte jeg sove på sofaen, i stua.

Bestemte Mette Holter da.

(Jeg prøvde først å nekte, men det nytta ikke).

For da hadde allerede hu Mette Holter lovt bort mitt rom, (Axel sitt gamle rom), til hu Vicky da.

Og jeg husker at Vicky hadde med en CD, (var det vel), som jeg også syntes at en sang på, var fin, (forresten).

Og det var Twin Peaks CD-en, husker jeg.

Og den sangen det var ‘Falling’, vel.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så hu svære Vicky, på 150-200 kilo, hu sov altså i min seng da, (Axel sin gamle seng), i en eller to netter.

Mens jeg bodde på Furuset der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker også at jeg satt på en sang, på stereoanlegget, til Mette Holter og dem, en gang.

(Et stereoanlegg som var gjemt litt bort, i spisestuedelen av stua dems der).

Noen måneder før det her vel.

Og det var Ultravox, med sangen ‘Vienna’.

En sang som Øystein hadde anbefalt for meg vel.

Og da sa Mette Holter, at det var bra/fin/ordentlig musikk, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde, i Oslo.

Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Grunnen til at Øystein lot meg låne en plate/maxi, av Ultravox, uten at jeg hadde bedt om å få låne den, (høsten 1990 vel).

Det var vel fordi at Øystein og jeg, vi hadde sitti, og spilt et musikk-spørre-spill, som Øystein hadde på Amiga vel, (eller noe), etter vår ferietur til Brighton, sommeren 1990 vel.

Og da fikk jeg riktig på spørsmålet om hvem som hadde sangen ‘Dancing with tears in my eyes’, (husker jeg).

(Nemlig Ultravox da.

Noe jeg huska fra å ha hørt mye på Oslo-nærradioene, da jeg bodde alene, på Bergeråsen, på 80-tallet, må det vel ha vært).

Så jeg tapte vel ihvertfall ikke denne musikkkunnskap-konkurransen, mot Øystein da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 2.

Jeg fikk også blant annet låne skrekkfilmen ‘Society’, av Øystein, (på VHS), husker jeg, mens jeg bodde hos Arne og Mette og dem.

(På samme måte, nemlig liksom at Øystein bare ‘heiv’ den etter meg, da jeg var på besøk hos han, en gang).

Og da hadde jeg kanskje min videospiller stående i stua der da, (hos Arne og Mette).

Det er mulig.

Hvis det ikke var Arne og Mette sin videospiller da.

Hvem vet.

Hm.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men men.

27. februar 2012
Min Bok 2 – Kapittel 60: LO

Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel, så var ikke alt bare fryd og gammen, på Matland/OBS Triaden.

Neida, disponenten til Forbrukersamviret Lørenskog, nemlig Skjalg Nakkim, måtte jo slutte, etter cirka et år, ved roret, etter at den forrige disponenten, (da det het Matland), nemlig Paulsen, hadde slutta, cirka et år tidligere, i forbindelse med at Forbrukersamvirket kjøpte opp Matland da.

Og Triaden-senteret var vel også nære konkurs på begynnelsen av 90-tallet.

Hotellet gikk ihvertfall konkurs, mener jeg å huske.

Siden min tremenning Øystein Andersen, kjøpte en kino-prosjektor, som han hadde på rommet sitt, som tenåring, for under 10.000 vel.

Øystein var vel kanskje en av de første, i Norge, som hadde prosjektor og lerret, på rommet sitt.

For sånne prosjektorer, (Øystein sin ble vel egentlig brukt, i konferansesalen, på hotellet, på Triaden), de kosta vel opp mot 100.000 kroner egentlig, på 80/90-tallet.

Men Øystein fikk kjøpt hotellet på Triaden sin da, (av konkursboet vel), for kanskje en tiendedel, av ny pris da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter at Disponent Skjalg Nakkim fikk sparken, (må man vel si at han fikk).

Så slutta jo kassalederne også.

Nemlig Helene fra Finland og Carmen fra Vietnam, (eller hvilket land fra Østen hu kan ha vært fra igjen).

Og disse begynte å jobbe hos tidligere disponent Paulsen, på hans da relativt nystartede butikk, som var Rema Furuset Senter.

Så det var mye turbulens, på OBS Triaden.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Som Høyre-mann, så var det jo ikke naturlig for meg, (syntes jeg), å være med på LO-møter, osv.

(Syntes jeg ihvertfall på den her tiden, altså da jeg var i begynnelsen av 20-årene da).

Men Knut Hauge og Lene.

(De som hadde arrangert OBS Triaden sin slalomtur, til Norefjell, noen måneder før det her da).

De begynte plutselig å prate om at jeg måtte bli med på et møte, hos LO, i Oslo da.

Jeg var jo vant til å bli med Knut Hauge og Lene på slalomtur, og å sitte på hjem med de, etter jobb, osv.

Og disse to, de kunne også være ganske tøffe.

Knut Hauge hadde jo truet meg med, da han ringte og vekte meg, om morgenen, den dagen som slalomturen var, at ‘hvis du ikke står opp nå, så dreper jeg deg’.

Og både Knut Hauge og Lene, de var ganske smarte og sånn da.

Og de var jo også samboere, på Ammerud.

Og de liksom prøvde å innynde seg hos meg, (virka det som for meg), da jeg begynte å jobbe, på OBS Triaden der.

Så de to var som noen slags ildsjeler da, (må man vel si), som var ekstra opptatt, av miljøet, på OBS Triaden da.

Så når de to ba deg om å bli med på LO-møte, så var det vanskelig, å si nei, for å si det sånn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så jeg husker det, at vi var en gjeng, på 10-20 medarbeidere, (alle i slutten av tenårene eller i begynnelsen av 20-årene vel), som ‘surra rundt’, i Storgata, i Oslo der, en vår, sommer eller høstdag, i 1991 da, (må det vel ha vært).

Mens vi leita etter den bygningen, hvor LO-møtet skulle være da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Når man tenker på LO og Oslo.

Så tenker folk kanskje på Youngstorget.

Men det var til et LO-kontor, i Storgata, som vi skulle til.

(Av en eller annen grunn).

Men dette var et LO-bygg, som var rimelig anonymt, og som lå cirka ovenfor McDonalds der, i Storgata, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde jo bodd et år, i Oslo, på Abildsø.

(Som ligger ganske nærme Oslo Sentrum da).

Så jeg syntes nok det, at jeg kanskje burde være litt kjent i Oslo da.

Så jeg prøvde liksom å finne ut hvor dette LO-bygget lå hen da.

Jeg prøvde å spørre meg fram og sånn da, (var det vel)

Siden Knut Hauge og Lene ikke visste helt hvor i Storgata, som dette LO-bygget lå hen da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde jo vært mye på Radio 1 Club, som lå i nettopp Storgata.

Og også en del på el/data-butikken Spaceworld, som også lå i Storgata der da.

Og McDonalds var en av mine favoritt-burgerkjeder, (fra da jeg var på språkreise, til Brighton, osv., på 80-tallet).

Så jeg hadde vært en del på McDonalds i Storgata og.

(Det var jo for eksempel der, som Axel glemte igjen ranselen sin, den gangen som jeg tok han med dit, etter ‘masing’ fra hans ste-storesøster, Kirsten Ancona, et år eller to, før det her vel, som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2).

Samt på utestedet Cats, (som var et ’80-talls-diskotek’, må man vel si, som min klassekamerat, det siste året, på Gjerdes Videregående, nemlig Magne Winnem, var fan av da, hvis jeg husker det riktig), i Storgata, under russetida da.

Så jeg spurte vel noen om hvor Storgata nummer det og det, lå hen da.

(Etter at Knut Hauge sikkert hadde bedt meg om å se etter det og det bygningsnummeret, i Storgata der da.

Noe sånt).

Jeg spurte kanskje folka som jobba på Spaceworld, eller om det var noen andre folk, som vi møtte i Storgata der da.

Siden jeg vel var den, av oss, som liksom var fra Oslo da.

Siden mange de fleste av de andre folka, som jobba hos OBS Triaden, var fra Romerike da.

(Så vi var kanskje litt sånn ‘bønda i byen’ da.

Ikke langt ifra, ihvertfall.

Noe som kanskje gjorde meg litt flau da.

Men men).

Blant annet, så mener jeg å huske det, at hu Marit, som jobba i kassa, som ekstrahjelp, og som var fra et ganske lite sted, uti Romerike der, som heter Blystadlia, (eller noe lignende vel).

Hu sa det, i Storgata der, (husker jeg), til noen andre OBS Triaden-ekstrahjelp-damer da, at ‘vi følger etter Erik vi’.

Siden Knut Hauge og Lene var litt ‘lost’ da, (må man vel kanskje si).

Og ikke visste hvor det her LO-kontoret lå hen da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg fant ihvertfall riktig retning å gå, (mener jeg å huske ihvertfall), i Storgata der da.

For jeg begynte å gå i retning, av Stortorvet og Karl Johan der da, (liksom i motsatt retning, av Youngstorget), hvor de av oss som hadde bil, (og som var sjåfører da), vel hadde parkert, (hvis jeg husker det riktig).

Og det viste seg å være riktig vei da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så dette var som en litt anspent ‘seanse’, (må man vel kanskje si), i Storgata der da.

Siden ingen av oss var helt sikre på hvor vi skulle gå hen, (husker jeg).

(Og vi var en svær ‘bøling’ da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det LO-kontoret, som vi skulle til, det fant vi til slutt ut, at lå cirka ovenfor McDonalds, i Storgata der da.

I en ganske moderne kontorbygning vel.

Og det var vel også sånn, at vi måtte enten ta heisen eller gå opp noen trapper, for å komme til riktig etasje, i det bygget vel.

Og det var ikke sånn, (som jeg kan huske, ihvertfall), at det stod noen stor LO-logo, på det her kontorbygget, (mener jeg).

Så sånn som jeg husker det, så ble jeg litt overraska, over at LO holdt til i et såpass anonymt bygg, i Storgata der, i Oslo Sentrum da.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men selve LO-møtet, var ikke så stressende, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), som selve den gåturen vår, gjennom Oslo Sentrum da.

Ei ikke så altfor høyrøstet LO-dame, (sånn som jeg husker det ihverfall), i 30-40-åra vel.

Hu hadde et slags informasjonsmøte, for oss vel.

Hvor hu vel også svarte på spørsmål.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

For meg, så var jo bare det her, noe greier, som Knut Hauge og Lene, hadde ‘dratt meg med på’.

For meg, så var dette nesten som ‘slalomturen del 2’, liksom.

Så hva som var temaet, og som hu LO-dama-prata om.

Og hva som var grunnen, til at vi OBS-Triaden-folka, dro på det LO-møtet der.

Det husker jeg så godt som ingenting av, for å være ærlig.

(Det er ikke noe spesielt, som jeg klarer å komme på nå, ihvertfall.

Så jeg var nok kanskje litt sånn fjern/’døsig’, (hvis jeg husker det riktig), under det her møtet da).

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så det her var ikke noe som engasjerte meg, så utrolig mye, på den her tida, (for å være ærlig).

Jeg skulle jo studere et år til, på NHI.

(Fra høsten 1991 til våren 1992).

Så om det var litt turbulens, på den ekstrajobben min, som butikkmedarbeider, på OBS Triaden.

Så var det ikke akkurat dette, som var det viktigste for meg, på den her tida.

For den OBS Triaden-jobben min, det var jo bare en jobb jeg hadde, for å tjene penger, for å finansiere studiene mine, siden jeg gikk på en privat høyskole da, (NHI), så selv om jeg tok maks studielån, så holdt ikke det like lenge, som hvis jeg for eksempel hadde studert ved UIO, siden det kostet nesten 40.000, i året, å studere heltid, på NHI, (på den her tida, ihvertfall), og man fikk vel bare cirka 15.000 mer, i ekstra studielån, av Lånekassa, hvis man studerte, ved NHI.

Så jeg hadde altså cirka 20-25.000 mindre å rutte med, i året, som NHI-student.

Enn hvis jeg hadde vært for eksempel UIO-student da.

(På begynnelsen av 90-tallet da).

Så derfor fikk jeg også økonomiske problemer, og måtte ta meg et friår, (fra studiene mine ved NHI), for å få meg en jobb, sånn at jeg fikk råd til å fullføre studiene mine da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

For ved UIO, der ville jeg nemlig helst ikke studere data.

Siden min tremenning, Øystein Andersen, (han med kino-prosjektoren, på rommet sitt, som jeg skrev om tidligere i dette kapitellet), han var vel en av de i Norge, som fikk tak i videofilmer og spill tidligst.

(Gjennom sine mange bekjente da).

Så han gikk for å være veldig kul da.

Og han kjente visst mange av de folka, som studerte informatikk, ved UIO da.

Så hvis jeg hadde gått der, så hadde kanskje min tremenning, Øystein Andersen, liksom fått ‘kontroll’ over meg, gjennom et miljø/nettverk der, som han beskrev for meg, på slutten av 80-tallet, og som jeg husker at jeg syntes, at hørtes litt sånn ‘svett’, nerdete og sært ut da, (etter å ha hørt at Øystein Andersen prata om de her folka da, på et besøk hos meg, da jeg bodde i Leirfaret, på Bergeråsen, og jeg begynte å prate om at jeg kanskje skulle studere, på NHI, eller noe, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og ved UIO, så var vel også studietiden tre år.

(Og ikke to år, som på NHI).

Før man fikk en litt rar grad vel.

Som da het ‘cand. mag’, kanskje, eller noe sånt vel.

(Som jeg ikke skjønte så mye av, hva betydde, for å være ærlig.

Og man hadde også dette litt sære forstudiet, ved UIO, nemlig forberedende da, som jeg egentlig ikke skjønte helt hva var heller.

Jeg hadde nemlig ikke noen eldre søsken eller søskenbarn, som kunne forklare for meg, om hva ‘UIO-ting’, som forberedende var da.

Og faren min, han gikk bare Folkeskolen, (altså det som heter ungdomsskolen, i våre dager vel).

Og mora mi, hu studerte vel heller ikke, men hu var vel heller au-pair, i England, osv.

Onkel Runar hadde gått på tannlegehøyskolen da.

Men han var litt sånn ‘uhøvla’ nærmest, (oppfattet jeg han som, ihvertfall), så han var jeg ikke akkurat, på så utrolig bølgelengde med.

(Det var vel mest enveiskommunikasjon vel, fra onkel Runar og til meg da.

På onkel Runar sin litt vel brautende måte da.

Må man vel kalle dette, hvis jeg skal være litt direkte).

Og dem behøvde vel heller ikke å ta forberedende, for å gå på Tannlegehøgskolen, akkurat.

Og mora mi, Karen Ribsskog, hu hadde jo fortalt meg det, på 70-tallet, da vi bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, (som jeg jo har skrevet om, i Min Bok).

At onkel Runar (Mogan Olsen), egentlig ikke klarte å komme inn, på Tannlegehøyskolen.

Men at han fikk vite, via omveier, at rektoren der sin sønn, hadde hatt dårligere karakterer, enn han selv, og likevel fått studere der da.

Så Runar kom ikke inne på Tannlegehøgskolen, via det ordinære opptaket, (ifølge mora mi da, ihvertfall), men først etter å ha klaget da, visstnok.

(Hvis man kunne stole på det mora mi sa da).

Uansett, så kan jeg ikke si at hverken min mors eller fars slekt, var noen ‘akademiker-slekter’, akkurat.

Den eneste som hadde studert, på min mors side, det var vel bestefar Johannes, som var utdannet jurist.

Og onkel Martin ‘surra’ vel med noe greier på Landbrukshøyskolen, mener jeg å huske.

(Men det hadde jeg inntrykk av at var med jobb å gjøre, og ikke studier).

Og Martin, han hadde jeg jo dårlig kontakt med også, på den her tiden.

Og bestefar Johannes, han døde jo noen år før det her, (nemlig i 1984 eller 1985 vel).

Og onkel Runar, han hadde jeg jo problemer med å kommunisere med da, siden han er såpass røff/uhøvla da, (må man vel kalle det).

Så jeg måte nesten ta det litt på ‘feelingen’, når det gjaldt min utdannelse, etter ungdomsskolen da.

Jeg hadde ikke noen folk som jeg stolte på, og som jeg kunne spørre om råd fra da.

(Som storebrødre, eller lignende).

Så derfor ble kanskje studietiden min litt sånn ustrukturert/dårlig planlagt da.

Men han rådgiveren, (han ganske lave, med det mørke, krøllete håret), på Gjerdes Videregående, (fra da jeg gikk russeåret der), han var også helt udugelig, vil jeg si.

For jeg husker at jeg avtalte et rådgivningsmøte, med han, en gang.

(Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

Men han var ordknapp og steil nesten, vil jeg si.

Så han hadde liksom noe imot meg, (syntes jeg at det virket som ihvertfall).

Så når det gjaldt utdannelsen min, så hadde jeg vel egentlig bare meg selv å stole på, (må jeg nok si, hvis jeg skal være ærlig).

Så derfor er jeg egentlig litt fornøyd, med bare å ha klart å få meg en Høgskolekandidatgrad, i IT, tilslutt.

(Som jeg mottok i 2009, fra HiO IU da).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt en del mer som skjedde, i tiden før jeg måtte i militæret, sommeren 1992.

Så vi får se om jeg klarer å få skrevet mer om dette, en av de neste dagene.

Vi får se om jeg klarer å få til dette.

Vi får se.

24. februar 2012
Min Bok 2 – Kapittel 59: UIO

Siden jeg var litt flau, over å bare jobbe i butikk, dette friåret fra NHI.

Så bestemte jeg meg for det, at jeg også ville prøve meg på, å lese til forberedende, ved UIO.

Jeg var nemlig også litt nysgjerrig, på hva det her med forberedende, var for noe, egentlig.

Så jeg bestemte meg for det da, at jeg ville prøve å lese til forberedende, som privatist, ved UIO da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Tre folk på NHI, som hadde gått på samme studietrinn, som meg, studieåret før.

(Det var han med det mørke håret, fra Nesodden, som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2.

Og to andre ‘NHI-karer’, som pleide å henge sammen med han da).

De var nemlig innom på OBS Triaden, en gang, mens jeg hadde et friår da, fra NHI.

Også sa de til meg, (husker jeg), mens jeg satt i kassa der, på OBS Triaden, og dem gikk ut av butikken, (gjennom kassa ved siden av, var det vel), at ‘slår dette NHI da Erik?’.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at jeg dro ned til Universitetet, i Karl Johan der, (hvor det mest går juss-studenter vel), og kikka litt, i en bokhandel der, like over nyttår, i 1991, (kan det vel ha vært).

Og jeg husker det, at jeg hadde en ganske stor ex-phil-bok, med en stiv, blå perm på vel, som jeg muligens kjøpte i den gamle universitetsbygningen der da.

Det er mulig.

(Noe sånt).

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var antagelig det.

Men men.

Hu litt lubne Svelvik-dama, som jeg har skrevet om i Min Bok, at flørta meg meg, under Svelvik-dagene en gang, sommeren 1988, (eller noe sånt), da Espen Melheim og jeg, stod sammen, ikke langt fra Samfunnshuset i Svelvik, under Svelvikdagene, (eller om det var under 16. mai-festivitas), en gang, på slutten av 80-tallet vel.

(Hu som jeg lurer på om var kommunist.

Og som vel satt på den Laibach-sangen, (Across the Univerise), den gangen som min søsters venninne Heidi, fra Drammen, (som var i den Depeche/Lyche-gjengen), ble knulla hjemme hos hu nevnte, litt lubne Svelvik-dama da, som også var venninne, av søstera mi.

Hu litt lubne Svelvik-dama, hu møtte jeg noen ganger, (i Oslo), gjennom Lill Beate Gustavsen, fra Svelvik, som flytta inn til Oslo, omtrent på samme tida, som meg da.

Og hu litt lubne, hu ville faktisk låne meg en ex-phil-bok, husker jeg.

Så det er mulig at jeg hadde to ex-phil-bøker.

En, som jeg fikk låne, av hu litt lubne kommunist-dama, fra Svelvik da.

(Som vel antagelig tok ex-phil studieåret før det her da).

Og muligens en til, som jeg kjøpte selv, på den bokhandelen, ved juss-fakultetet der da, (heter det vel. Altså det fine, gamle universitetsbygningen, som liksom var den ‘originale’ universitetsbygningen i Oslo vel. Den som er bygget i gul-farget/malt sten vel, og som liksom er bygget i den samme arkitekturstilen, som Slottet, Stortinget og Nasjonalteateret da. Hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall. Jeg som ikke er noen ekspert på arkitektur, akkurat men, mener jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at jeg dreiv og leste, til ex-phil, i leiligheten, til Arne og Mette og dem, i Høybråtenveien der da.

Dette kan for eksempel ha vært, etter at det seks måneders vikariatet mitt gikk ut.

For da hadde jeg sikkert noen fridager, nå og da, som jeg kunne bruke til å lese på da.

Det mulig.

Så sånn var antagelig det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg husker det, at det ex-phil gikk ut på.

Det var noe som het hypoteser.

Det var om logikk.

Og om filosofi da.

Jeg vet ikke hvor mye i detalj jeg skal gå om det her.

Men en hypotese, det er en teori da.

Som noen setter fram.

Og som ikke behøver å være riktig.

Men som man finner ut ting, som støtter eller motbeviser da.

Et eksempel på en hypotese, det kan være, at ‘alle kvinner er fra Venus’.

Også kan man finne noe, som støtter eller motsier dette da.

For eksempel, så kan man si det, at kvinner har små hjerner.

Så det er vanskelig å forestille seg det, at de ville klart noe sånt, som å dra med romskip, fra Venus, til Jorden da.

(For å fleipe litt da).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Når det gjaldt logikk, så var det mye fokus, i ex-phil, på om noe var logisk riktig da.

Og hvis det skulle være logisk riktig, så måtte det være riktig, i absolutt alle tilfeller.

Hvis noen sa, for eksempel, at ei dame, var så stygg, at hu aldri ville bli gift.

Så for at dette skulle være logisk riktig.

Så måtte man ha spurt, alle menn, på jorden, om de ville ha giftet seg med henne.

Og det er jo umulig å gjøre.

Så et sånt utsagn, det kan man ikke si, at er logisk da.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Når det gjaldt filosofi-pensumet, som var for ex-phil.

Så er det ikke noe av det, som har festet seg så mye, i hukommelsen min.

Men jeg leste jo også til ex-phil, da jeg var i infanteriet, under Førstegangstjenesten, på Terningmoen, i Elverum.

(Mest fordi jeg hata den ‘speider-aktige’ hverdagen som infanterist vel.

Men masse sersjanter og lagførere og troppsjefer osv., som kommanderer over en da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og på Terningmoen, når jeg leste ex-phil der, vår-semesteret 1993 vel.

Så husker jeg fra en forelesning der.

(Av ei foreleser-dame, som var i 50-60 åra vel).

At vi lærte om hulelignelsen, av Kant.

Men den var veldig tung, husker jeg.

Ihvertfall for meg, som var ganske pinglete, under Førstegangstjenesten.

Og som hadde hatt uflaks, og havna i den tøffeste våpengrenen, i Forsvaret, (ifølge Andre Willasen ihvertfall, husker jeg, fra russeklassen min, på Gjerde), nemlig i infanteriet.

Så jeg var vel ofte ganske sliten, under Førstegangstjenesten.

Og i infanteriet, så hadde dem også et slags ordtak, som ble sagt, husker jeg, av noen depot-ansvarlige, (var det vel), på Terningmoen, at ‘en infanterist, han hviler når han kan’.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så jeg meldte litt pass, på det ex-phil-kurset, i militæret, etterhvert, etter den hulelignelsen, til Platon da, (var det vel, og ikke Kant).

For jeg meldte meg på ex-phil, på Terningmoen, for å få litt avveksling, (noen timer nå og da, liksom), fra en kjedelig infanteri-tjeneste da, må jeg nok innrømme.

Og ikke fordi at jeg akkurat hadde noen planer om å studere videre på UIO, (eller noe).

Jeg hadde jo allerede studert to år, på NHI, da jeg avtjente Førstegangstjenesten min.

(For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter at jeg hadde lest, i noen dager ihvertfall, på ex-phil da.

(For min lillebror Axel, bodde jo i samme leilighet som meg.

Så det var kanskje litt begrenset, hvor mye jeg kunne lese og.

Siden Axel jo var hyperaktiv, (vil jeg si, ihvertfall), og også gikk på spesialskole da, og Mette Holter sa, (mens Arne Thomassen også var til stede, i stua deres, en gang), at Axel hadde MBD, (altså Minor Brain Damage), husker jeg).

Så dro jeg ned til blindern da, med T-banen sikkert, en dag, våren 1991 da.

For å ta eksamen, i Ex-phil da.

Og da, så havna jeg i et svært klasserom, (var det vel), sammen med kanskje 50 eller 100 andre ungdommer da, husker jeg.

Og jeg måtte jo nesten være litt ‘ovenpå’, siden jeg egentlig jobba på OBS Triaden, og ‘egentlig egentlig’ studerte på NHI da.

Så jeg var veldig ‘laid back’ da, husker jeg, under denne ex-phil-eksamen-‘seansen’ da.

For jeg skulle jo ikke studere noe videre på UIO, uansett.

Men jeg hadde jo bare vært litt nysgjerrig, på hva ex-phil var.

Og jeg var jo litt flau da, over at jeg bare jobba i butikk, og satt i kassa på OBS Triaden, (under det her friåret mitt da, fra NHI).

Og jeg ville vel også kanskje få bekreftet det, at jeg kunne studere ved Universitetet, selv om jeg hadde gått på økonomilinja, på Handel og Kontor da, (og vært blåruss), og ikke hadde vært rødruss, på Allmenn.

Så sånn var nok antagelig det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så når ei ung dame, som satt ved pulten ved siden av meg, i ex-phil-eksamen rommet der.

Når hu spurte meg om noe greier.

I forbindelse med noen ark, som vi fikk utdelt, eller noe da.

Så svarte jeg henne om det da, (og var litt gentleman kanskje), selv om det egentlig ikke var lov å prate, på det her tidspunktet, av eksamenen da.

Så jeg lurer på om grunnen til at jeg strøyk, på den her ex-phil-eksamen, var fordi at jeg prata med hu unge, (og pene vel, sånn som jeg husker det, ihvertfall), ‘medstudenten’ min der da.

Jeg jobba jo tross alt, på OBS Triaden, som var kjent som en veldig bra butikk, som hadde god kundeservice, osv.

Så når ei fin dame, på ex-phil-eksamen, spurte meg om noe, (som var om noe administrativt, mener jeg å huske, og ihvertfall ikke noe om selve oppgaven da).

Så måtte jeg jo nesten svare, syntes jeg nok.

Selv om det egentlig hadde blitt sagt da, fra ei vakt-dame, (som kanskje egentlig var pensjonist), at det ikke var lov til å snakke sammen lenger, blant studentene, etter at oppgaven var delt ut da.

Så om dette var grunnen til at jeg strøyk, på ex-phil, fordi jeg svarte hu ex-phil-student-dama, om noe hu ikke fikk med seg da.

Det er mulig.

Det skal jeg ikke si.

Jeg har vel aldri fått noe dokumentasjon, om det her heller, tror jeg.

Selv om jeg nok må ha ringt UIO, eller dratt ned til Blindern igjen, for å sjekke resultatet mitt da, på den her eksamenen.

Det må jeg nok ha gjort, for jeg husker det, at jeg var litt skuffa over meg selv, siden jeg hadde klart å stryke da, på den ex-phil-eksamenen.

For jeg var jo vant til det, at jeg tok skolearbeidet lett, og at jeg ikke behøvde å anstrenge meg så mye, for å få bra karakterer, mens jeg gikk på ungdomsskolen og på Handel og Kontor og vel også på NHI da, (må man vel si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg var vel også den første som gikk, mener jeg.

På den ex-phil-eksamenen, som jeg var på, på Blindern da.

Og jeg mener å huske det, at hu ‘gamle ugla’ der da, (hu eksamensvakta altså), skreiv på noe greier, på besvarelsen min da.

Men det kan jo bare ha vært et klokkeslett, for alt hva jeg veit.

Men hvem vet, kanskje sensorene har dømt meg strengere, på den ex-phil-eksamenen, siden jeg da, (på samme måte som da jeg tok teori-eksamen, til førerkortet, fire-fem år seinere, i desember 1995 vel), var den første som gikk da.

Det er mulig.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så sånn var muligens det.

Etter dette, så var jeg bare på UIO en gang, for å besøke min halvbror Axel, som utpå 90-tallet, fikk seg en praksisplass, (som del av et svennebrev som kokk, (eller om det heter kokkebrev), ved en kokkeskole, på Helsfyr, i Oslo, og som i forbindelse med det, var utplassert, som lærling, (heter det vel), i et eller to år da antagelig, ved studentkantina, Frederikke, (heter den vel), ved UIO, på Blindern da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde, i Oslo.

Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

23. februar 2012
Min Bok 2 – Kapittel 58: E-post fra Skjalg Nakkim, tidligere disponent, på OBS Triaden

Erik Ribsskog
Hallå Skjalg!
Erik Ribsskog Tue, Feb 21, 2012 at 8:57 AM
To: Skjalg Nakkim
Hei Skjalg,

den er grei.

Jeg var jo den som fulge smile-kurset mest, og sa ‘Velkommen igjen’ lengst, tror jeg.

Jeg driver en nettbutikk, her i England nå, som jeg prøver å få til å gå rundt:

http://www.godtebutikken.net/

Noen ganger så spør folka om lakris uten sukker, er det vel.

Hvis noen fler kunder lurer på sånt, så sender jeg dem til dere, for dere har vel lakris uten tilsetningstoffer og sånn, vil jeg vel tippe på.

Husker du hu mora til hu kassaleder Helene fra Finland, som løfta sånn på skjørta på 30-årsdagen til Helene, på Grorud, forresten?

He-he.

Det var tider, det var jappetida fortsatt da.

Bra julebord og med gratis drinker og sigaretter mm.

Igjen takk for svar!

Mvh.

Erik Ribsskog

2012/2/21 Skjalg Nakkim

Hei Erik

Helt riktig. Det stemmer. Begynner å bli en stund siden.

Og den unge damen i kassa (Lene) bodde jeg sammen med i 10 år. Vi har 2 barn sammen. Men slik det er for tiden, varer jo ikke alle forhold evigJ

Jeg har jo ikke noe brevpapir med logo, etc. Jeg tror det beste er om du henvender deg til Coop Øst og får en bekreftelse på arbeidsforholdet der. Det var jo de som var eier av butikken. De har sikkert arkivert personalia.

/Skjalg

Fra: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]
Sendt: 21. februar 2012 09:38
Til: Skjalg Nakkim
Emne: Hallå Skjalg!

Hei,

var det ikke du som var disponent, på Matland/OBS Triaden, da jeg jobba der, i 1990 og 1991?

Jeg har litt problem med å få attest, fra John Ellingsen, og jeg har mista alle papirene mine, for jeg måtte flykte fra et mordforsøk, på en onkels gård, i Kvelde, i 2005, og er nå i England, så prøver å få tak i attest.

Hvordan går det med hu unge pene lyshåra dama, som satt i kassa der på OBS Triaden.

Er du sammen med henne enda?

(Hvis det er lov å spørre).

Mvh.

Erik Ribsskog

PS.

Etter at jeg sendte en Facebook-melding til Disponent Njål Stokkenes, her om dagen, (nå er det 22. februar 2012), så fikk jeg vite det, at han disponenten, som var disponent, på Matland/OBS Triaden, cirka det første året, da jeg jobba der, det var en kar ved navn Skjalg Nakkim.

Og da fant jeg ut, (ved å søke på Google), at han jobba på Sunkost, (heter det vel, som leder/direktør der da).

Og han kunne bekrefte det, (se ovenfor), at hu pene, lyshåra kassadama, som han ble sammen med, da han var disponent, på OBS Triaden, det var ei som het Lene.

Lene det var ei slank og pen dame, som var et år yngre enn meg kanskje.

Hu hadde langt lyst hår, og det eneste kanskje, som man kanskje kunne si at var litt negativt med henne, det var at hu kanskje var litt kjedelig.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Og Lene var også litt sånn ‘brilleslange’, så da så hu litt kjedelig ut kanskje, når hun gikk med de brillene sine.

Hvis hu hadde brukt linser, så hadde hu kanskje sett enda finere ut, det er mulig.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Grunnen til at jeg nevnte hu fine, lyshåra dama.

(Lene altså.

Som ikke var den samme Lene som Knut Hauge var sammen med.

Hu som Knut Hauge var sammen med, hu begynte seinere å jobbe i Se og Hør.

Og hu var lavere og hadde mørkere hår, mener jeg, enn hu ‘fine’ Lene da).

Det var at han disponent Skjalg Nakkim, han rappa mer eller mindre, hu Lene fra meg, mener nesten jeg.

For jeg husker det, at jeg prata med hu Lene, aleine, inne på spiserommet der, på OBS Triaden.

Og da prata vi bare sånn rolig og voksent da, (vil jeg si).

Jeg begynte etterhvert å prate om at jeg hadde lyst til å gå på den pizzarestauranten, (over veien for Maxi Skårer der), hvor jeg hadde vært en eller to ganger, sammen med min tremenning Øystein Andersen da.

Så jeg hinta litt, (for jeg tror ikke jeg spurte rett ut), om hu Lene ville være med på den pizzarestauranten da.

Men hu svarte vel ikke så klart.

Så jeg tror ikke at jeg hadde spurt så klart, muligens.

Og også på en varetelling der, på OBS Triaden.

Etter at hu Lene, (som jo var cirka 20 år yngre, enn han disponent Skjalg), hadde blitt sammen med han disponent Skjalg da.

Så ble hu Lene og jeg, plassert, til å telle sammen, på en varetelling da.

Og det ble nesten litt pinlig, mener jeg å huske.

For jeg hadde jo jobba der lengst av oss to da.

Uansett hva det kom av, så spratt ihvertfall plutselig hu Lene opp på topphylla.

Og da ble det litt pinlig, for hu hadde på seg en skikkelig stram bukse da, (mener jeg å huske).

Så det ble jo nesten som porno, å se opp på henne, når hu spurte meg om hvor mye varer det var i hylla, osv.

Mens hu krabba rundt, oppå topphylla der da, i en eller annen tørrvarehylle, inne på OBS Triaden der da.

Og akkurat mens hu var oppå der, så kom Disponent Skjalg Nakkim og Butikksjef John Ellingsen forbi, husker jeg.

Og da syntes jeg det, (husker jeg), at han disponent Skjalg, så litt sjalu/sur ut vel, på meg, siden jeg fikk se hu Lene, (som da var blitt dama hans vel), fra en så pikant vinkel da, (må man vel si), altså rett nedenfra da.

Og hu var også veldig langbeint og sexy da, (vil jeg si), hu Lene.

Så hu hadde kanskje drevet og trent noe langrenn eller friidrett kanskje, hvis jeg skulle gjette.

Men så godt kjente jeg hu Lene, at jeg kan si det, akkurat hvordan trening hu dreiv med.

Men hu var sånn skikkelig slank og ung og fast i fisken liksom.

(Og samtidig, så hadde hu vel også pupper).

Husker jeg.

(At hu så ut som, ihvertfall).

Så hun var den dama da, for å si det sånn.

Så jeg ble nesten litt sur, (må jeg innrømme), når han disponent Skjalg, liksom rappa hu Lene fra meg da.

(For sånn virka det nesten som, for meg ihvertfall, på den her tida, i 1991 da, husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og dette forholdet, mellom disponent Skjalg og hu 20 år yngre kassadama Lene da.

(Som vel ikke jobba heltid engang, tror jeg).

Det ble jo nesten som en skandale.

For ei på ferskvaren, (var det vel), hu hadde visst ‘ferska’ de to, under en het omfavnelse, inne på spiserommet der da, på OBS Triaden.

Og da hadde de visst kyssa, (eller noe), og sagt noe sånt som at ‘jeg må ha deg’, (eller noe), til hverandre da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter den 30-årsdagen, til hu Kassaleder Helene, (fra Finland), i et forsamlingslokale, på et senter, ved Grorud T-banestasjon der vel.

(Like ved der min søster Pia og jeg, hadde sitti og venta på at Arne Thomassen skulle hente oss, den gangen, midt på 80-tallet, som vi hadde dratt til Grorud T-banestasjon, istedet for Grorud togstasjon, når vi skulle besøke Axel og dem da, som da bodde på Vestre Haugen.

Som jeg har skrevet om i Min Bok).

Så ville Fanney og dem, (var det vel), og noen karer på gølvet vel.

At jeg skulle bli med dem på ut byen, på Valentinos eller Snorre-kompaniet vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men da, så droppa jeg det, fordi at jeg hadde hatt problemer med at jeg hadde forsovet meg, noen ganger.

Så jeg tok bare en taxi, rett hjem, til Ellingsrudåsen, (hvor jeg vel bodde da).

Siden jeg skulle jobbe ganske tidlig, dagen etter da.

Og ved taxi-ene der, på Grorud da, så husker jeg det, at jeg chatta litt, med Disponent Skjalg og hu Lene da.

Og da sa han Disponent Skjalg at det var ‘bra’ av meg da, (eller noe), at jeg ikke dro på byen, for å drikke meg drita da.

Siden jeg skulle jobbe, dagen etter da.

Så jeg ble faktisk mer ansvarlig og pliktoppfyllende, (vil jeg si), iløpet av den tida, mens jeg jobba, på OBS Triaden der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var forresten ikke bare Disponent Skjalg Nakkim, som rappa dama mi, mens jeg jobba, på OBS Triaden der.

Neida, Butikksjef John Ellingsen, han rappa også ei dame av meg, etter at Disponent Skjalg Nakkim hadde fått sparken, (ble det vel sagt ihvertfall), når Forbrukersamvirket Lillestrøm overtok der, og Ellingsen ble den høyeste lederen, som holdt til fast, på OBS Triaden der da.

Dette var i november/desember, i 1991, mener jeg.

I forbindelse med julebordet.

Som da ble holdt i et forsamlingshus, på Rasta vel.

Og i en god del mer nøkterne former, enn da Nakkim var disponent der, og det var bartender osv., på julebordet da.

Ellingsen glemte forresten smør, (kom jeg på nå), på det julebordet, på Rasta der, i 1991.

For da tok dem bare med mat fra butikken, (og vi hadde koldtbord der da, (heter det vel), i det vel ikke så utrolig store forsamlingshuset, i/nedenfor Rasta der da. Et lokale som lå like ovenfor Hydro-Texaco-stasjonen, ved Triaden der, sett fra Triaden da).

Istedet for å la for eksempel en restaurant, eller et hotell, lage maten for oss da.

(For å spare penger da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En dag, like før dette julebordet, i 1991.

Så husker jeg det, at hu Brit, (hu yngste, av de to mørkhårede søsterne, fra Trøndelag.

Som hadde jobba på samme skift som meg, da jeg jobba heltid der, i et halvtårs-vikariat der, fra høsten 1990).

Hu satt på en stol, i spiserommet der, husker jeg.

Og mens jeg og noen karer fra gølvet, stod i eller like utafor spiserommet.

Så smalt det fra hu Brit da, (som var et år eller to yngre enn meg vel), at ‘på julebordet, så skal Erik og meg, bare sitte i en krok, og kline’.

(Noe sånt).

Men da julebordet kom, så fant jeg ikke hu Brit noe sted der vel.

Så det ble ikke noe klining på meg, husker jeg.

Men etter julebordet, så hadde hu Brit plutselig blitt sammen med Butikksjef John Ellingsen, husker jeg, at Knut Hauge og Lene, (som seinere begynte å jobbe i Se og Hør), sa.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter det igjen, så ble hu Brit ny kassaleder der, etter noen år eller måneder, ihvertfall.

(Men det var muligens etter at jeg slutta der, høsten 1992, mener jeg).

Og storesøstera til Brit.

Nemlig ei som het Elin, (og som også hadde mørkt hår, og som hadde samboer, mener jeg).

Hu forandra seg plutselig sånn, ovenfor meg, husker jeg.

Hu sa plutselig en dag til meg, i 1992 vel, (mens jeg jobba deltid der, samtidig mens at jeg studerte andre året, på NHI), at ‘jobber du her ennå?’, (eller om det var ‘har ikke du slutta her ennå?’).

Akkurat som at det var noe galt da.

Og noen måneder før det igjen, så hadde hu Elin liksom vært skikkelig ‘fan’ av meg da.

På en måte som gjorde meg flau, husker jeg.

For hu sa det, at hu skulle kalle sin da ennå ufødte, (eller om det var nyfødte), sønn, for ‘Erik’.

Altså, etter meg da.

Noe de andre jentene i kassa, kniste av, husker jeg, at jeg overhørte.

Så dette var jo skikkelig flaut da, sånn som de trønderdamene tulla der, husker jeg.

Men dem mente kanskje ikke noe vondt med det.

Etter at jeg hadde slutta, på OBS Triaden der.

Og etter at jeg hadde avtjent førstegangstjenesten, i Geværkompaniet, på Terningmoen, i Elverum, fra sommeren 1992 til sommeren 1993.

(Og samtidig så hadde jeg begynt å jobbe deltid i Rimi, (en jobb som Magne Winnem skaffa meg, etter at han ble butikksjef på Rimi Munkelia, ved Lambertseter)).

Så var jeg en tur innom, på OBS Triaden, høsten 1993 en gang, (var det kanskje).

(Eller dette kan også ha vært i 1994, for eksempel.

Det tørr jeg ikke å si helt sikkert).

Da var ihvertfall hu Brit kassaleder der, husker jeg.

Og jeg klagde kanskje litt til henne da, på at jeg ikke hadde fått en ordentlig attest derfra, (mener jeg å huske).

Og da svarte hu til meg, at ‘han John er på kontoret nå, hvis du vil ta’n’.

Men det her syntes jeg at ble litt rart da.

Det ble som at kona sendte meg på kontoret, for å kjefte på ektemannen hennes liksom.

For jeg regna med, (husker jeg), at disse to fortsatt var et par da.

(Som vel Knut Hauge og Lene som seinere begynte å jobbe i Se og Hør, hadde fortalt meg da, et par år, (eller noe), før det her da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som skjedde, i den tida, før jeg dro i militæret, sommeren 1992.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

22. februar 2012
Min Bok 2 – Kapittel 57: Mer fra OBS Triaden

Knut Hauge og Lene, de var liksom ‘på’ meg, når jeg begynte på OBS Triaden der, husker jeg.

De ville liksom ha meg med, i en ‘gjeng’ med dem nesten da, fikk jeg inntrykk av.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Og ofte, etter jobben, så ville de tilby meg, å få sitte på hjem.

Nå var det ikke sånn, at det var så veldig langt, for meg å dra, til Furuset.

Det var bare 5-10 minutter med bussen.

Men det var vanskelig å si nei da, når kolleger spurte sånn, om man ville sitte på hjem da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den måneden som jeg jobba så mye overtid, forresten, på OBS Triaden.

Nemlig i desember 1990.

Så var det sånn en gang, husker jeg, (som jeg dagen etter fortalte, til Knut Hauge og muligens også Lene vel).

At jeg var så trøtt, sliten og stressa, etter å ha sitti mange timer i kassa, med lang kø, hele tida.

At jeg først klarte å gå inn i feil oppgang, i Høybråtenveien 25 der, husker jeg.

så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Andre ganger, mens jeg satt på med Knut og Lene hjem, etter jobben.

Så skulle de gjerne til Strømmen, (eller noe sånt).

Eller de skulle hjem til mora til Lene, som bodde i Rælingen.

(Og hadde noen ganske lave bikkjer, tror jeg).

Eller de skulle hjem til leiligheten sin, som var i en svær, litt sånn konkav-formet blokk vel, på Ammerud.

(Hvis jeg husker det riktig).

Så da kjørte de til over Furuset/Alnabru der da, når de skulle hjem, for både Furuset og Ammerud ligger jo i Groruddalen.

Og Furuset, det ligger jo ved siden av Høybråten som ligger ved siden av Lørenskog.

Så Lørenskog og de østlige delene av Groruddalen de er nesten det samme stedet da.

Jeg har ihvertfall lest det, en gang, mener jeg, i Akers Avis, eller noe, kanskje.

At Furuset/Ellingsrudåsen/Høybråten-området, i Oslo, det ‘sogner’ liksom litt til Lørenskog da.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang var jo også med Lene og Knut inn i leiligheten deres, på Ammerud, husker jeg.

Uten at det skjedde så mye der.

Det var vel en helt vanlig leilighet, sånn som jeg husker det.

Dette var kanskje etter at Knut og Lene skulle noen ærend, i Strømmen først.

Hvor de ganske ofte var, for å kjøpe noe, fikk jeg inntrykk av.

Hvis jeg satt på med Knut og Lene, så ville de ofte høre på en eller annen nærradio da.

Radio NERO, (Nedre Romerike), var det vel, som de pleide å høre på.

Og Lene og Knut, de hadde jo gått på folkehøgskole, i Drammen.

Og studert media der.

Så de, de ville da sitte og kommentere, husker jeg, alt det som programlederne sa da.

Og høre på dette, som ble sagt, med kritiske medie-bransje ører, (må man vel si), og kritisere fælt da, hva den og den programlederen sa, under nærradio-programmet da.

Så jeg lurer på om de holdt på sånn, når de satt hjemme i stua og så på TV også.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men denne kritiske holdningen, til Lene og Knut, ovenfor det nærradioprogrammet, som de hørte på.

Denne holdingen og kritikken deres, den fikk meg vel kanskje til å begynne å tenke litt selv da.

Og fikk meg kanskje til å begynne å være litt mer kritisk, til det som ble presentert, av programmer, på radio og TV da.

Jeg var ikke vant med det, at folk var så kritiske, til det som ble kringkastet i media, (husker jeg).

Ikke engang farfaren min Øivind Olsen, var halvparten så kritisk, til media, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), som det mediefolkene Knut og Lene var da.

Så etter å ha sitti på med dem, i bilen deres, og hørt på radio Nero, en to-tre ganger kanskje.

Så fikk jeg vel kanskje også selv, etterhvert, en mer kritisk holdning, til media, vil jeg vel kanskje si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg pleide å se mye på MTV, på den her tida.

Og jeg skilte ikke på for eksempel Hip-Hop-programmer og andre programmer.

Alt var bare MTV for meg liksom.

Så det var ikke sånn, at jeg pleide å skru av MTV hvis det var en musikk-type, som jeg ikke likte der.

Nei, jeg var vant til 80-tallet, da ‘alt’ var ‘main-stream’ liksom, i nærradioene, osv. da.

Så dette med at MTV etterhvert fikk litt ‘sære’ hip-hop og heavy-programmer, osv., det var nok et 90-talls-fenomen mye, vil jeg si.

På 80-tallet, så var det vel omtrent bare mainstream-musikk, som ble spilt, til alle døgnets tider, på MTV, mener jeg.

Og noen ganger, så har det hendt, at jeg har savna den 80-tallstida, når du kunne sette på Radio 1, for eksempel, og all musikk, ville være den nyeste mainstream-sangene da.

Noen ganger, så har jeg undret meg over, hvorfor MTV ikke har vært sånn lenger.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men jeg begynte jo da også å si ‘Yo’, innmellom.

Kanskje fordi jeg hadde sett for mye på programmet ‘Yo MTV Raps’, på MTV da.

Det er mulig.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Jeg husker at hu Lene da, hu gjorde et poeng av det, at jeg ofte sa ‘Yo’ da.

Og sa at det gjorde også broren hennes.

Og en gang, (eller kanskje to), så satt også broren til Lene på med oss.

Og han så nesten litt ut som Martin Gore, i Depeche Mode, vil jeg si.

Med lyshåret høy frisyre, med hårspray, (eller noe), i da.

(Hvis jeg husker det riktig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

I lokalet ovenfor OBS Triaden, så lå det en hamburger-restaurant, husker jeg.

Dette var ikke Burger King, eller en annen kjent kjede.

Men de hadde gode hamburgere, og milk-shake, og sånne ting, som vanlige gatekjøkken/hamburgerrestauranter, kunne ha, på 70 og 80-tallet og sånn da.

Og noen ganger, så hendte det, at Knut og jeg, (og også muligens også Lene), tok matpausen vår, på den hamburgerrestauranten da.

For jeg hadde vel kanskje sagt det, til Knut og Lene da, at jeg likte burgere da.

Og da ville de seinere foreslå, at vi spiste burger, i lunsjen da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ellers, så var det jo ikke vanskelig, å finne seg noe god mat, på OBS Triaden heller, i lunsjpausen.

Det var jo 10.000 forskjellige varer der, minst vel, (hvis jeg skulle tippe), og også en veldig bra ferskvareavdeling da.

Hvor man kunne kjøpe grillet kylling, kyllingvinger, eller roastbiff da, (som Svein Martinsen pleide å kjøpe, til katta, ifølge Axel, ihvertfall).

Og noen ganger, så hadde de også skinkesalat der vel.

(Som jeg syntes at var godt, siden de minte om den kyllingsalaten vel, som jeg hadde pleid å kjøp, på Oluf Lorentzen, på Oslo City, det året jeg bodde på Abildsø da.

Det er mulig at OBS Triaden også hadde kyllingsalat, det husker jeg ikke helt).

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Det var forresten også ei dame, som satt i kassa, på deltid vel, som het Hanne, (eller noe vel), og som var et år eldre enn meg vel, som også ville spise burger ved samme bord som meg en gang, i en lunsjpause, på den hamburgerrestauranten, husker jeg.

Og etter det, så var det en kar, på OBS Triaden, (en som jobba på gulvet der, muligens som en slags leder, eller noe), som sa at hu Hanne, (eller hva hu het), hu var sånn at hu dro på Danmarkstur en gang, med bare gutter vel, så hu var ikke så fin da, (eller noe).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu Hanne det var ei med lyst hår, husker jeg.

Og han som advarte mot henne, det var broren til ei som jobba i frukta, på deltid, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var to pene, unge jenter, som jobba deltid i frukta.

De jobba på lørdagene, var det vel.

Og jeg mener at jeg en gang overhørte, at butikksjef John Ellingsen, sa at han syntes det var bra, å ha to unge, pene jenter, som stelte i frukta, i helgene.

At det tok seg bra ut da.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Disse to frukt-jentene, de var et par år yngre enn meg vel.

Og det var ei blond og ei mørkhåra.

Hu lyshåra, det var søstera, til han som advarte meg, mot hu Hanne, (mener jeg å huske).

Jeg husker ikke hva hu heter.

Men jeg husker litt mer om hu mørkhåra, og hu mener jeg at heter Cathrine Løvdahl.

Og at hu studerte juss, (etterhvert ihvertfall).

Og at hu hadde en onkel, (eller noe), som var butikksjef, på Rimi Klemtesrud, (Rune Løvdahl vel, mener jeg), og som etter det igjen, ble selger, for et import-øl-firma, som jeg mener importerer det merket, som heter Newcastle Brown Ale, osv., (hvis jeg har skjønt det riktig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Han ‘advareren’, han pleide også å kjøre meg hjem, noen ganger, etter at jeg hadde flytta, til Ellingsrudåsen da, (husker jeg).

Han satt på David Bowie, ‘Ashes to Ashes’, i bilen sin en gang, mens han kjørte meg hjem husker jeg.

Mens han gjorde et poeng, av at han satt på den sangen da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu lillesøstera hans, (som var ei sånn lita, pen og lyshåra fruktjente, må man vel si).

Hu skulle plutselig slutte der, husker jeg.

Og da hadde jeg jobba der, en stund.

Så jeg visste hvordan garderobeskapene der var.

Så da hu fortalte meg og en annen kar, som satt på spiserommet der vel.

At hu skulle slutte, men ikke fikk låst opp garderobeskapet sitt.

For å få med seg tingene sine.

Så hadde jeg noen ganger, chatta med henne og hu Cathrine Løvdahl, hvis de satt på spiserommet, når jeg hadde lunsjpause eller fem-minutt-pause da.

Så jeg tenkte da, at jeg måtte nesten trå til.

Så da fant jeg en brødkniv, (eller noe), i bestikkskuffen, på spiserommet, på OBS Triaden der da.

Også brukte jeg knivbladet, på den brødkniven, til å liksom bikke ut blikk-døra, (var det vel), til garderobeskapet, til hu pene frukt-jenta litt da.

Sånn at jeg kunne få fingertuppene mine, mellom blikkdøra og selve garderobeskapet da.

(Inne på dame-garderoben der, hvor jeg aldri hadde vært før, for å si det sånn).

Og når jeg fikk fingertuppene mine mellom skapdøra og skapet, så brukte jeg den ene hånda, for å bikke opp skapdøra enda mer da.

Helt til jeg fikk hele hånda, mellom skapdøra og skapet, til hu her lille, blonde frukt-dama da.

Og så bare røska jeg litt til, sånn at låsen, i døra, til garderobeskapet, ble bøyd utover da.

Sånn at skapet åpnet seg, og hu OBS Triaden-jenta kunne få tak i tinga sine da.

Mens han kollegaen min, som hadde pause samtidig, (Frank muligens), så rart på meg vel.

Men jeg hadde vel hørt det, at John Ellingsen sa det, en gang, når jeg gikk forbi kontoret der.

At han ikke hadde tid, til å skrive ordentlige attester, til alle som slutta der.

Så jeg syntes vel kanskje det, at holdningen, til han John Ellingsen, ovenfor de ansatte der, var litt dårlig da.

Så det var nok kanskje derfor, at jeg med en gang bestemte meg for det, at jeg ville hjelpe hu lyshåra fruktjenta da.

Når hu ville ha tak i tingene, i skapet sitt.

Fordi jeg hadde inntrykk av da, at butikksjef John Ellingsen, liksom ga faen da, i de medarbeidere, som skulle slutte da.

(Etter det jeg hadde overhørt, den gangen, som jeg gikk forbi kontoret der da, på vei til spiserommet vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Butikksjef John Ellingsen, (mener jeg at det var), han satt forresten inn en brus-beger-maskin, på spiserommet, husker jeg.

Og etter det, så ble det ikke lov, (mener jeg), å kjøpe brus, i butikken.

Jeg var jo en ‘coca-coliker’, så jeg ville ofte ha cola da.

Men den nye automaten, den var det ofte noe galt med da.

Og da måtte man gå inn på kontoret, for å hente selveste butikksjefen da, for at han skulle fylle på med cola-konsentrat, (eller hva det var), da.

Så hvis OBS Triaden gikk dårlig, så skjønner jeg det.

For han øverste sjefen, han måtte jo være ekspert på ‘restaurant-brusautomater’ og, (må man vel kalle den automaten).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

21. februar 2012