![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Datter av Ingalill Høstmælingen?
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Wed, Jun 2, 2010 at 5:57 PM | |
|
To: ingridhostmalingen@gmail.com | ||
| ||
![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Datter av Ingalill Høstmælingen?
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Wed, Jun 2, 2010 at 5:57 PM | |
|
To: ingridhostmalingen@gmail.com | ||
| ||
PS.
Jeg syntes det navnet til hu dama der var rart, Ingeliv.
Det minner meg om ei lærerinne, som jeg hadde siste året på videregående, i Drammen.
Ingalill Høstmælingen.
Het vel hu.
Og hu sa til meg, på slutten av året, at ‘du skulle hatt bedre karakter, (enn 4), i norsk, Erik, du som er så flink i norsk’, eller ‘du som har så godt språk’, eller noe.
Men det var jo hun som var lærerinna og som satt karakteren.
Så det ble jo helt sånn ‘goddag mann økseskaft’ for meg, vil jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Og natt til 17. mai, så var det en tradisjon, at man skulle vekke lærere, (siden vi var russ da).
Og jeg hang sammen med Magne Winnem, fra Røyken, i klassen, og noen folk han kjente, som vel var Raymond fra Drammen, og Stein, vel fra Røyken.
Han Raymond tror jeg var kristenruss, så det var nesten den stilen der.
Men men.
Vi hadde ikke ordentlig russebil, men kjørte rundt i en blå Volvo, som Magne hadde.
Ikke en sånn 240, eller noe, men en som så ut som en japsebil nesten.
Eller den så nesten ut som en sånn kul Ford, som de skal ha til er så kul.
Jeg husker ikke hva den heter nå.
Sånn bybil.
Samma det.
Han hadde en Volvo bybil da.
Som han eide sammen med faren sin og broren sin, eller noe.
Som han seinere kjøpte ut vel.
Og det var liksom russebilen vår da.
Mer da.
Jo, så var det tradisjon, at man skulle vekke lærerne.
Og jeg skjønte ikke hva som var morsomt med det.
Og jeg var jo fra Berger, så jeg visste jo ikke hvor de Drammens-lærerne bodde.
De bodde omtrent samme plass, sånn som det virka for meg, vil jeg si.
(I Bragernes-åsen, eller hvor det kan ha vært.
Eller kanskje det var på Strømsø-sida.
Hvem vet).
Vi kjørte litt rundt til noen lærere.
Men vi var de eneste som var og vekte hu Ingalill Høstmælingen, mer eller mindre, vil jeg si.
Som Magne Winnem visste hvor bodde.
Vi tulla vel også med noen handlevogner, på Gulskogen senteret, eller noe vel.
Og Magne var tøff og ødela en skateboard-rampe.
Så en rivaliserende gjeng, visstnok fikk skylden.
(Han kasta vel en stor stein på en sånn rampe, var det vel.
Sånn at treverket knuste, nederst i rampa vel).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Så det er mye rart.
Jeg var ikke helt med egentlig, på noe av det her, siden jeg var fra Berger.
Så jeg bare var sånn, ‘åja’, ‘ok’, ‘er det sånn vi skal gjøre siden vi er russ’, osv.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Vi festa også et pornoblad på et sånt fartskamera langs veien.
Men det var vel det nærmeste vi kom noen damer også, vil jeg si, i russetida.
Det var ikke langt unna, ihvertfall.
Så det tok aldri helt av, med den her russefeiringa, synes jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 3.
Og det som var så rart med hu Ingalill Høstmælingen.
Det var at hu visste hvem jeg var.
Enda jeg ikke visste hvem hu var.
Da jeg begynte på ny skole i Drammen.
For jeg gikk jo tredje året i Buskerud, siden jeg vant en plass på skole i Drammen, siden de ti beste søkerne fra Nordre Vestfold, fikk det.
Og jeg gikk 1. og 2. året, på Sande videregående i Vestfold.
Og hadde aldri hørt om denne lærerinna, Ingalill Høstmælingen før, før jeg begynte på Gjerde, i Drammen.
Men hu prata om meg, (og til meg), som om hu kjente meg fra før, vil jeg si.
Så det syntes jeg var veldig rart.
Men men.
Man kan ikke skjønne alt.
Men det var litt spesielt, vil jeg si.
Men men.
![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Per Furuheim fra Bergeråsen/Fwd: Petter og Christian Grønli/Fwd: en hilsen fra Barcelona
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Tue, Jun 1, 2010 at 12:09 PM | |
|
To: p-furuhe@online.no | ||
| ||
PS.
Jeg skreiv i e-posten til Per Furuheim, at jeg og Ulf Havmo, en gang lånte luftgeværet til broren hans, Erik Furuheim.
Og det var etter at Erik Furuheim hadde vært i bilulykke, og blitt hjerneskada.
Hvorfor han hadde luftgeværet på Sand, hvor faren min hadde firma, det veit jeg ikke.
Han jobba litt for faren min da, som broren hans Dag hadde gjort, tidligere vel.
Ulf Havmo fikk meg til å spørre om vi fikk låne luftgeværet.
Og det fikk vi.
Så gikk vi ned på jordet til Gøril og dem på Høyen vel.
Så hørte vi at noen hoia, på ei hytte, merkelig nok vel, (det var jo bare et luftgevær).
Det må ha vel ha vært noen Oslo-folk, eller noe.
Så kom det et helikopter, som hang rett over hue på oss.
(Ute på Sand!
Eller Høyen da.)
Politihelikopter kanskje, hva vet jeg.
Og jeg løp rett inn i skauen.
Og Ulf etter meg.
Så satte han fra seg luftgeværet utafor verkstedet til farfaren og faren min.
På hjørnet, der hvor farfaren min pleide å gå for å pisse.
Så gikk jeg inn til Ågot.
Og Ulf fikk bort på Bergeråsen vel.
Så spurte Erik Furuheim, om luftgeværet, et halvt år seinere vel.
Så måtte jeg spørre Ulf Havmo i klassen, (enda vi vel ikke var så gode kamerater da).
Så sa Ulf at luftgeværet stod på hjørne av verkstedet, eller noe.
Så gikk jeg og så i noen av hjørnene, inne på verkstedet, (på den sida av verkstedet, som Ulf prata om), men jeg fant ikke noe luftgevær.
Så måtte jeg spørre Ulf igjen, noen dager seinere, eller noe.
(For dette her var mest noen litt kjedelige greier, for meg.
Det var ikke jeg som egentlig ville skyte med luftgevær.
Det var vel egentlig Ulf Havmo.
Jeg ville aldri ha spurt Erik Furuheim om å låne luftgevær av han, hvis ikke Ulf Havmo hadde mast.
Og jeg ville heller aldri ha gått ned på jordet på Høyen, for å skyte med luftgevær.
Jeg pleide alltid å gå i skogen, å skyte, når jeg hadde luftgevær selv.
Så det var nok Ulf Havmo sitt prosjekt, må jeg si.
For jeg var ikke så engasjert, og glemte hele greia.
Og syntes vel egentlig at alt sammen, inkludert det med helikopteret, bare var noe tull.
Men jeg gjorde det her mest som en tjeneste for Ulf Havmo egentlig vel.
Eller noe.
Jeg var vel ikke så gira på det her selv, egentlig.
Sånn som jeg husker det nå.
For jeg tenkte det var sånn, at Ulf Havmo ikke turte å spørre han Erik Furuheim om å få låne luftgeværet.
Mens jeg lurte litt på om det Karl sa var sant, at Erik Furuheim hadde blitt gæern.
For mora mi gikk også for å være gæern, nemlig.
Så jeg var ikke like redd for gærne folk, (som jeg kanskje forestilte meg at Ulf var da).
Siden han ikke turte å spørre han Erik Furuheim selv, om å låne luftgeværet hans.
Noe sånt.
Men men).
Og da viste det seg at han hadde satt luftgeværet, på hjørnet, _utafor_ verkstedet.
Der farfaren min Øivind hadde pleid å gått for å pisse, når han jobba på verkstedet noen år før, (han var vel død på den tida her, tror jeg).
Så det var kanskje i 1984, eller noe, da vi gikk i 8. klasse.
Noe sånt.
(For i 9. klasse, (tror jeg det var), så kjøpte jeg et brukt luftgevær selv, av Lund-brødrene, for de skulle ha penger til å feire 16. mai, sa vel Ronald i klassen min).
Men da hadde ikke Erik Furuheim mast om luftgeværet sitt, på et halvt år, eller noe.
Så han hadde kanskje glemt det.
Og han jobba for faren min.
Og jeg ville ikke dra faren min inn i det her.
Eller jeg visste ikke om han Erik Furuheim, lånte meg luftgeværet, fordi jeg var sønn til Arne Mogan Olsen, som han jobba for.
Eller om han lånte det til meg, liksom, Erik Olsen, (eller Ribsskog het jeg egentlig, hos Folkeregisteret, da også).
Så sånn var det.
Så da han Erik Furuheim sa at han ikke skulle ha noen penger, så regna jeg med at det var greit.
Men, Ulf Havmo lånte seinere 300 kroner av meg.
Som jeg aldri fikk tilbake.
Så det tenker jeg nå, at det kan kanskje ha hatt noe med det luftgeværet til Erik Furuheim å gjøre, eventuelt.
For det luftgeværet så nesten nytt ut, mener jeg å huske.
Så det var nok et ganske bra luftgevær, vil jeg tippe på.
Selv om vi vel ikke fikk prøvd det engang, (jeg og Ulf Havmo), før det jævla helikopteret kom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Det her er visst forresten noen folk som har lest på Spillegal-forumet.
Så det her bør man nok ihvertfall ta med to klyper salt, vil jeg si.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg la merke til.
Jeg vil ikke si noe sikkert hverken om det ene eller andre her.
Det var onkelen min, Haakon, som nok hadde kontrollen, over min far, som var hans eldre bror.
Faren min måtte ihvertfall alltid jobbe lengst, på verkstedet, Strømm Trevare.
Haakon gikk alltid hjem kl. 16.
Mens faren min pleide å jobbe til kl. 17-18.
Og i ferier, så måtte også faren min jobbe lengre.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Jeg spurte Haakon en gang, (da jeg var guttunge), i huset til farmora mi, om hvorfor han alltid gikk hjem klokka 16.
Enda faren min alltid jobba lengre.
Og da sa Haakon, at han hadde ‘kjærring og ungær han’.
Men faren min hadde jo en sønn, meg og neandertalerne, som bodde i ‘Haldis-huset’.
Men men.
Forstå det den som kan.
Og da hadde mora dems, Ågot, lagd middag til dem, klokka 13 og.
Så jeg tror ikke det var sånn at han måtte hjem for å spise middag, klokka 16.
Hvis han ikke spiste to middager da.
Hvem vet.
Bare noe jeg kom på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS.
Vi har det til felles ennå, at vi hører på nesten alt innen musikk.
Vi er ikke sånn ny-moderne, at vi bare hører på en type musikk, for eksempel.
Neida, vi hører bare på de sangene vi syns er fine, vi.
Og driter i hvordan sjanger det er.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Jeg sendte en ny Facebook-melding til han Tom-Ivar Myrberg.
Siden han vel flytta til Glassverket, hvor jeg lurer på om han Willy, (som var stefaren til Petter og Christian Grønli), var fra.
Her er mer om dette:
Nå har jeg skrevet mye om Annika og Christell, på bloggen i det siste.
Christell fant vi ut av var av neanderthal-slekt, fra Sogn, siden hun hadde skrå panne og tomler som kunne bøyes ut fra hånda, det ytterste leddet.
Men Annika er ikke så mye bedre hun.
Hun var mye nede ved Christell og dem, etter at jeg flytta til Bergeråsen igjen, husker jeg.
Og en gang, som jeg og Christell og Annika gikk oppover S-svingen vel, av en eller annen grunn.
Så fortalte Annika oss, at jeg og Annika hadde vært naboer, i Toppen, da vi var små.
Mora hennes huska visst meg, sa Annika.
(Hvis jeg husker riktig da.
Jeg mener det var sånn her, ihvertfall).
Mer da.
Jo, og en gang, så dro Christell med Annika, opp til meg, i Leirfaret.
(Det tror jeg må ha vært før søstra mi flytta til faren min, i 1983 vel).
Så det var nok i 1981, vil jeg tippe, (eller 1982).
Og da sa Christell til meg, at Annika hadde dårlig selvtillit, fordi hun hadde så firkanta tenner.
Eller tannstilling, blir det vel.
Annika hadde så dårlig selvtillit da, fordi hu hadde så firkanta tannstilling, sa Christell.
Så smilte Annika da, og jeg måtte inspisere tenna hennes.
Men begge de jentene var så pene.
Så om hu ene hadde ‘innavla’ tomler og hu andre hadde firkanta tannstilling, så var det vanskelig å trekke fram det, som negativt.
For jeg syntes de var ganske pene, så det ble egentlig mest positivt, likvel.
Men det er kanskje vært å merke seg likevel.
Kanskje Annika brukte meg, (og vårt tidligere naboskap), som unnskyldning, for å henge nede i Havnehagen, rundt huset til Christell og dem.
For det husker jeg å ha sett henne gjøre, ihvertfall en gang.
Henge aleine der, nede ved huset til Christell og dem.
Det var etter 1983, for jeg gikk der sammen med søstra mi Pia, og vi møtte Annika, som var aleine der nede, like ved postkassa til Haldis og dem.
Så sånn var det.
Og Annika bodde på Toppen.
Og det var opp hele Havnehagen, gjennom S-svingen, og så til høyre, mot telefonkiosken, og så til venste opp hele Olleveien.
Så det var en sånn ganske lang vei, for hu måtte vel gå i sikk-sakk, mener jeg, for å komme mellom der hu bodde og der Christell bodde.
Så 500 meter minst, vil jeg si.
Forbi masse hus, blant annet Havnehagen 4, hvor Christian og Petter bodde.
Så Annika har nok gått forbi huset dems mange ganger.
Så hu veit kanskje hva han Willy som bodde der, het til etternavn.
Det er nok mulig.
Vi får se.
Så det er kanskje verdt å merke seg igjen, at Christell var nok neandertaler.
Men hva Annika var, det veit jeg ikke.
Men hu var kanskje noe slags mutant da, siden hu og Christell klagde på den firkanta tannstillinga hennes, ovenfor meg, i Leiligheten min i Leirfaret, på begynnelsen av 80-tallet.
Så det er mulig, at hu var det.
Hva vet jeg.
Vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
en hilsen fra Barcelona
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Sat, May 29, 2010 at 5:41 AM | |
|
To: christian gronli <christian.gronli@gmail.com> Cc: post.sondre.buskerud@politiet.no | ||
| ||
PS.
Det var kanskje litt rart, at Bergeråsen skulle ha St. Hans-feiringa si, på Ulviksletta, rett nedafor, (og i skyggen av), Ulvikfjellet.
(Ihvertfall på slutten av 70 og begynnelsen av 80-tallet, var det sånn).
Og ikke i selve Ulvika, nede ved Drammensfjorden.
Der hadde det vel sett bedre ut med St. Hansbål, f.eks.
På Berger, så hadde dem St. Hans-bål, nede ved fjorden.
Men vi grilla kanskje bare, på Bergeråsen.
Jeg husker ikke om det var noe St. Hans-bål der.
Det var ihvertfall ikke nede vel fjorden, men på Ulviksletta, hvor det gikk ann å spille fotball, men den sletta hella, så det var ikke så artig alltid egentlig.
Og det kunne være mye mygg der.
Men det hendte vi spilte der da, ihvertfall før jeg flytta til Leirfaret, for da kunne jeg spille i hagen der, hvor det ikke var helling.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Ulvika var ikke så utrolig stor.
Så det hadde kanskje blitt dårlig plass, hvis man skulle hatt St. Hans-feiringa der nede.
Det er mulig.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
PS 3.
Mora mi og stefaren min i Larvik.
De var så strenge.
Så jeg var mye ute, da jeg bodde i Larvik.
Så da jeg var på ferie hos faren min, og vi dro på St. Hans-feiring, på Ulviksletta, i 1978 eller 79, eller noe, (men jeg tror ikke søstra mi var med).
Vi var på Berger et par år før vel, (og da husker jeg søstra mi var med.
Vi var der, fordi faren min var kamerat med faren til Rune Kraft og dem, fra Furuset.
Og noen kasta tare på St. Hansbålet, så det lukta kvalmt av bålet.
Bare noe jeg huska nå.
Den lukta var så fæl, så den kan jeg nesten forestille meg enda.
Jeg tror faren min hadde noe med det å gjøre, for han ba meg vel om å gå bort ved bålet, når den kastinga av tare, muligens fra Kraft-brødrene, skjedde.
Jeg var også på besøk hos de her Kraft-brødrene, (som jeg vet spilte ishockey på Furuset og.
For faren min var ofte i Oslo, for å levere køyesenger, og da hendte det at han kjørte innom han som mora til bodde på Berger, og som bodde på Furuset.
På slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet.
De pleide å ha Lord of the Rings-tegneserie, (med Gollum), som jeg pleide å lese.
De hadde et ganske stort hus der, med stue i kjelleren, hvor ungene kunne være da, mens de voksne var i stua i første etasjen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Jeg mener at de Kraft-brødrene også var med en påske vi var på Pers hotell, på Gol.
På begynnelsen av 80-tallet.
Og ei jente fra Oslo, som foreldrene til også kjente faren min.
De syntes det var så kult med snake og rubiks cube.
Men jeg bodde på Berger, så jeg var ikke så oppdatert.
Så jeg dreit meg ut og så noe sånn at man kan få kjøpt en annen type rubiks kube og.
Og da sa hu Oslo-jenta, at ‘jeg veit det’, eller noe sånt.
Så det var ikke så lett å være fra Berger da, for det var ingen som solgte rubiks kube og sånt på Berger.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på).
Og jeg hadde også vært på St. Hans-feiring i Nevlunghavn, med morfaren og mora og søstra mi.
Når vi kjørte ut med båt, til en holme der, hvor folk pleide å feire St. Hansaften.
Så sånn var det.
Så jeg klatra opp på toppen av Ulvikfjellet, lett som bare det.
Så satt jeg på toppen der vel, eller stod ganske høyt opp i fjellet.
Og da var det ingen av de andre ungene der, som turte å klarte opp høyere enn meg.
Så jeg var i ganske bra form, da jeg var snørris.
Det er nok ganske sikkert.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
en hilsen fra Barcelona
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Fri, May 28, 2010 at 6:41 PM | |
|
To: christian gronli <christian.gronli@gmail.com> | ||
| ||
Jeg skrev det her, i en e-post til Christian Grønli, tidligere idag:
Vi var jo kamerater, fra jeg flyttet til Bergeråsen, høsten 1979 og til mora deres, Tove Grønli, døde ung, i februar 1981.
Og sånn det var, den tida jeg var kamerat med Petter og Christian, på Bergeråsen.
Det var sånn, at i oktober 1980.
Så satt jeg og Petter og Christian, på med faren min, hjem til Bergeråsen.
For vi hadde vært hos farmora mi på Sand, hvor også faren min jobba.
Så kom vi til ved Berger skole der.
Så var jeg fremdeles i lykkerus omtrent, fordi jeg får bo på Berger, (for jeg syntes at mora mi og stefaren min, Arne Thomassen, i Larvik, var så strenge).
Så spørr jeg faren min, om vi kan kjøre innom Berger-kafeen, og kjøpte godteri, for å feire at jeg hadde bodd på Berger, i et år.
Så gadd faren min det, selv om han ble litt sur.
Så kjøpte jeg smågodt for 10 eller 20 kroner da.
(Og spiste mesteparten selv vel).
Men de andre ble kanskje sure på meg.
Det er nok ikke helt umulig.
Vi får se.
Så jeg hang ganske mye sammen med Petter og Christian, den første tida på Berger.
Og de kjente vel også faren min.
(Og de kjente vel også Christell og Haldis og dem, fra før jeg flytta til faren min, og fra før faren min ble sammen med Haldis, tror jeg).
Det hendte de var med, når faren min skulle levere køyesenger i Oslo.
(Faren min hadde svær amerikaner, med plass til mange folk).
Og de var også med til Larvik en gang, da jeg besøkte mora mi der.
Hvor de oppførte seg litt rart, noen ganger.
(De satt og glante stygt på folk, som skulle kjøpe noe i kiosken/gatekjøkkenet på den sletta, hvor biblioteket i Larvik er nå, (på Nanset, ovenfor Vinmonopolet)).
Og de begynte plutselig å ringe på hos mange folk, som bodde i blokka ovenfor Larvik sykehus.
Og så spurte de om Arne Olsen, (faren min sitt navn), bodde der.
Uten at jeg skjønte noe av det.
Så jeg ringte på, for å tulle med de tilbake da, og spurte om mora deres, Tove Grønli, bodde der.
Men da ble Petter og Christian fortvila.
Så dette med glaninga dems og ringinga på dørklokkene dems, det var nok noe æreskodeks-greier, mistenker jeg.
Kanskje dem, (og faren deres Carl-Otto Grønli), var med i samme liga som faren min, tenker jeg litt nå.
Noe sånt tror jeg nesten det må ha vært.
Det var kanskje nesten sånn at de kjente faren min bedre enn meg, noen ganger?
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var kanskje det.
Vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Da vi kom til Larvik da.
Det må vel ha vært våren eller høsten 1980, tror jeg.
Så gjorde Petter og Christian et poeng av at det var punkere, ved den lekebutikken, som var ved Larvik Torg der, når vi kjørte forbi der, på vei til huset til mora mi, i Jegersborggate.
Mer da.
Jeg tror ikke at Petter og Christian likte mora mi.
De ville bare henge ute.
De syntes det samme om mora mi og Arne Thormod Thomassen, som meg.
De likte ikke dem så bra.
Pia, (søstra mi), hu bodde jo i Larvik da.
Så jeg og søstra mi og Petter og Christian, vi var nesten som en gjeng.
Og vi gikk rundt på torget i Larvik, alle fire, på lørdags formiddagen, og spilte kronespill, osv.
Og ingen hadde mer penger.
Så ble vi enige om å dele penger vi fant, der pengene kom ut, på kronespill-automatene og fra tomflasker, osv.
Så fant Petter Grønli en hundrelapp.
Og jaggu så var han ikke så real, at han delte den hundrelappen med alle oss.
(Det var vel nesten som å finne en femhundrelapp det nå).
Det virka litt rart men.
Men men.
Så jeg og søstra mi og Petter og Christian, vi fikk 25 kroner hver da.
Og ble veldig fornøyde.
Petter og Christian hadde også noe slekt i Oslo.
Og de hjalp meg, med å få kopiert opp Vitseposten, (som jeg lagde den første tida jeg bodde på Berger, før jeg ble kamerat med Petter og Christian).
For de kjente en som jobba på Adax i Svelvik.
Og han hadde tilgang til kopimaskin.
Og han gjorde som Petter og Christian sa, av en eller annen grunn.
Vi dro inn til Svelvik da, med bussen, og kikka ved båtbrygga der.
Og så kom Gro-Marit, (som nå er journalist i Svelvik-avisa), syklende, for å se hva som skjedde vel.
Hu husker jeg også sa til meg, en gang, (mener jeg), at ‘Svelvik er Norges nordligste sørlandsby’.
Det skjønte jeg ikke noe av da.
Men nå lurer jeg på, om Gro-Marit, var med i noe Sørlands/kristen-mob.
Og skulle spionere på meg og Petter og Christian, som venta på han kopi-karen på Adax, nede ved båtbrygga.
Så ble det nesten bråk med Gro-Marit vel.
Så vi venta vel også der hvor Svelvikferja gikk fra.
Og da gikk vi på isflak, i Svelvikstrømmen.
Noe som kunne ha vært rimelig farlig.
Det var vel Petter Grønli som ville det, mener jeg.
(Hvis ikke det var en annen gang, som vi var inne i Svelvik, med bussen da antagelig).
Men men.
Bare noe jeg tilfeldigvis kom på.
Så de hadde bra kontakter de, Petter og Christian.
De fikk også solgt mange eksemplarer av Vitseposten, når de var i Oslo en gang.
En kar, hadde betalt ti kroner, for et eksemplar av Vitseposten.
(Enda de bare kosta en krone).
Så vi var nok kamerater må jeg si.
Vi dreiv med mye forskjellig.
Jeg hadde TV-spill, og egen leilighet, (siden faren min bodde hos Haldis).
Så døde mora til Petter og Christian.
Og katta mi, fra Larvik, Pusi, forsvant ved juletider, noen uker før mora til Petter og Christian døde.
Så jeg gikk inn i depresjon, som varte i mange år omtrent.
I mai 1981, så flytta jeg til Leirfaret, fra Hellinga.
Og da ble det litt enklere å glemme at katta døde, og at kameratene mine hadde flytta til Mexico.
Og jeg fikk nye katter av Haldis og dem, som var kattungene til Susi, katta til Christell.
Mer da.
Jo, og da, så hendte det plutselig, at Christell og Nina Monsen og Gry Stenberg.
At alle de tre jentene, (som jeg kjente fra før, men ofte krangla med da).
Da kunne de komme opp til meg, i Leirfaret, og høre på stereoanlegget til faren min der, og danse i stua der.
Og da sa de at jeg var mye greiere etter at Petter og Christian flytta.
Men jeg var mest deprimert.
Jeg ble kanskje mer moden av at katta, (som var den enste som bodde sammen med meg, i Hellinga, døde. Katta bodde også innimellom hos søstra mi, og mora mi, og dem, som da bodde i Drammen, på Stenseth Terrasse, hvor de flytta til, etter at Petter og Christian var med til Larvik, tror jeg).
De bodde ihvertfall i Drammen, jula 1980, husker jeg, for da var jeg i Drammen, mener jeg.
Da lærte Axel å gå, og han var da to år, så det var vel på tide.
Men men.
Hvis jeg husker riktig da.
Og der bodde også Arne Thormod Thomassen.
Men men.
Så jeg var mye mer dempa da, etter at Petter og Christian flytta og katta mi døde.
For katta mi og Tove Grønli, de døde omtrent samtidig.
Så det ble litt mye på en gang.
Så jeg gikk inn i depresjon/sorg da.
(Det høres litt dumt ut, men den katta var en fin skogkatt, (som vi fikk for tidlig), og som jeg og søstra mi fikk, da vi bodde sammen med mora vår, og Arne Thomassen, i Mellomhagen, på Østre Halsen, før vi flytta til Jegersborggate i Larvik, i 1978).
Som varte lenge, og jeg kom meg vel egentlig aldri helt opp igjen, så lenge jeg bodde på Bergeråsen.
Kanskje det siste året, eller noe.
Det gikk litt i perioder.
Men men.
Så selv om Bergeråsen ligger ute i ingensteder, som vel broren min Axel sa en gang.
(At noen han kjente hadde vært på fest, på et byggefelt, som lå langt fra byen osv.)
Så skjedde det ofte mye, på Bergeråsen.
Så kjedelig var det vel ikke akkurat å bo på Berger, vil jeg si.
Ihvertfall ikke hele tida.
Så sånn er det.
Bare noe jeg kom på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.