johncons

Stikkord: 80-tallet

  • Melding til Gro-Marit i Svelvik-avisa

    Hei Gro-Marit.

    Cecilie Hyde, fortalte meg, i 1989, var det vel, at du hadde begynt å jobbe som journalist, i Svelvik-avisa.

    Og så lo hu litt av deg.

    Jeg lo litt av dette jeg og, for jeg husker deg som sånn gutte-jente, som sykla rundt i Svelvik og fulgte med på hva vi Berger-folka gjorda, (meg og Petter og Christian), da vi tok bussen inn til Svelvik, før vi begynte på ungdomsskolen, for å kopiere opp eksemplarer av Vitseposten, (som jeg hadde lagd, hos en som jobba på kontoret til Adax, var det vel, som var fra Berger).

    Så sånn var det.

    Så nå må du skrive om hva som foregår!

    Jeg vet ikke hva Christell og faren min og dem i Drammen har gjort, og søstra mi i Oslo, og slekta mi, fra morssida, som nå bor i Larvik.

    Eller hva som egentlig har foregått i Oslo.

    Jeg har bare hørt at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’, men jeg er som du veit, fra Bergeråsen, så ingen har noengang fortalt meg om noe ‘mafian’, i Norge.

    Så nå må du skrive om det her, sånn så det blir noe ‘årnings’.

    For nå er ikke jeg like tynn, som jeg var da, som jeg så deg, første gangen, i Svelvik, som en tøff gutte-jente, som sykla rundt der, og fulgte med, i 1981, var det kanskje.

    Så nå må du ta litt skjerpings her!

    Eller så blir jeg irritert!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Ligner jeg noe på sånn jeg så ut da jeg var sånn 12-13 år da? Ligner jeg noe på morfaren min?

    ligner

    PS.

    Jeg lurer på om bestemor Ingeborg, (som skrev med mellomnavnet Ankerita, i Aftenposten), må ha tulla med bestefar Johannes.

    På det bildet der, da jeg var sånn 12-13 år vel, så var jeg nesten på gråten, mener jeg å huske.

    For hu bestemor Ingeborg var så forfærdelig, til å mase på folk og være slitsom da.

    Og vi var der i mange dager, en uke minst vel, jeg og søstra mi.

    Jeg bodde egentlig på Berger da, men var der i sommerferien, i Nevlunghavn.

    Og grunnen til at jeg lurer på om bestemor Ingeborg, tulla med bestefar Johannes, det var det, at en gang, da jeg gikk på Torstrand skole, i Larvik, i skoleåret 1978/79, i 2. klasse, det skoleåret jeg var åtte år.

    Da kjørte bestefaren min, Johannes, forbi meg, med en blå Mazda, som han hadde, mens jeg gikk de få hundre meterne hjem fra skolen, siden vi bodde i Larvik sentrum, i Jegersborggate.

    Jeg gikk opp Herregårdsbakken, i Larvik, heter vel den bakken.

    Der hvor de hogger inn i fjellet, tekst, når kongen har vært på besøk i Larvik.

    Så så jeg bilen til morfaren min da, kjøre opp bakken.

    Og morfaren min var vel ikke noen racer-sjåfør akkurat vel.

    Han var vel mer sånn mann med hatt, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Så den bilen var ganske daukjørt, tror jeg.

    Så da gikk det ikke så raskt oppover Herregårdsbakken, med bestefar Johannes, i Mazdaen.

    Så jeg så jo han, lenge før han nådde opp til der jeg var, for jeg var ganske langt oppe i bakken da.

    Og sånn bil, med den fargen, var det bare han som hadde vel.

    Så jeg stoppa han bestefar Johannes, midt i Herregårdsbakken da.

    Og så sa jeg at han måtte kjøre meg hjem da, for jeg var vant til at han henta meg, en sjelden gang.

    Så jeg regna med at han ikke kjørte forbi, hvis han så at jeg gikk på fortauet.

    Så kjørte bestefar Johannes meg de få hundre meterne hjem da, til Jegersborggate.

    Han skulle til Nanset Marked, et supermarked like ved der Nordbyen er nå, og handle for bestemor Ingeborg da.

    Like ved der det var travbane, på 60-tallet vel, i Larvik.

    Men men.

    Men da var bestefar Johannes så deppa.

    Han var ikke helt seg selv.

    Så han hadde noen sånne perioder hvor han var nedfor og tankefull og dypt deprimert og også ganske kuet tror jeg, vil jeg si.

    Så jeg tror at bestemor Ingeborg kan ha tulla med bestefar Johannes.

    Jeg kan nesten tenke meg hvordan dette kan ha vært.

    For, da jeg fikk lappen og bil, i 1996, så skulle jeg dra på sommerferie, til Danmark.

    (For jeg hadde begynt i ny jobb, på Rimi Bjørndal, som assistent i Rimi.

    Jeg hadde bytta butikk, fra Rimi Nylænde, hvor jeg også var assistent.

    Men, på Rimi Bjørndal, så var vi tre ledere, og de andre to, det var butikksjef Kristian Kvehaugen, og assistent Irene Ottesen.

    Og de var så tunge å samarbeide med og jobbe med.

    Ihvertfall for meg.

    Så jeg bare måtte komme meg bort, selv om jeg ikke hadde så god råd den sommeren, husker jeg).

    Så jeg dro på bilferie til Danmark.

    Og da dro jeg innom mora mi, på Nøtterøy, og bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn.

    Søstra mi må vel ha bedt meg dra innom dem, for hu hadde mer kontakt med Ribsskog-delen av familien, for hu bodde i Larvik lengre enn meg.

    Så dro jeg til bestemor Ingeborg da.

    Og traff onkel Håkon, fra den andre delen av familien min, og tante Tone, i Nevlunghavn, på campingplassen, blant annet.

    Bare noe jeg kom på.

    For jeg var hos bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, et par dager da, for jeg hadde jo tre uker ferie, må det vel ha vært.

    Så den dagen jeg skulle kjøre til Larvik, og ta ferga til Danmark.

    Da, så hadde jeg veldig god tid.

    Men bestemor Ingeborg, hun ville sitte på inn til Larvik.

    Og jeg har jo ferie, så jeg vil jo ikke stresse, det var jo timevis, til ferga kjørte.

    (Så jeg måtte dra ut til Østre Halsen der, og se hvordan det så ut der, hvor jeg vokste opp, fra jeg var 3 til jeg var 4 år, og så igjen fra jeg var 5, vel, til jeg var nesten 8 år vel.

    Så på Østre Halsen, så bodde jeg i nesten fire år tilsammen vel, og jeg husker mye av det enda.

    Så jeg bodde egentlig mer på Østre Halsen, enn i Larvik.

    Men i Jegersborggate, der skjedde det mye mer, og vi hadde større hage og sånn, så jeg husker at jeg og søstra mi, vi syntes det var veldig artig å bo i Jegersborggate i Larvik.

    Jeg var glad, for i Mellomhagen, på Østre Halsen, så bodde det tre nabogutter, som jeg krangla med og gikk dårlig overens med da.

    Så det var mye mer avslappende for meg, å bo i Larvik sentrum, vil jeg si.

    Hvor jeg bodde et og et halvt år ca., hvor mye skjedde hele tiden.

    Blant annet ble broren vår Axel, født der, da vi hadde bodd der ca. et halvt år vel.

    Så sånn var det).

    Men men.

    Men bestemor Ingeborg, hun begynte å stresse og mase, på en måte, som jeg aldri kan huske å ha opplevd et menneske stresse og mase før.

    Hva var det hun skulle i Larvik, som hastet sånn, og var så viktig.

    Nei, det vet ikke jeg, for hun var pensjonist, og skulle vel bare i noen butikker.

    Men hun ville gå av bilen, ved Larvik Jernbanestasjon, som er like ved ferjekaia da.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, så jeg synes oppriktig synd på bestefar Johannes, som måtte bo sammen med bestemor Ingeborg.

    En annen ting som var rart, det var soverommene deres.

    Bestemor Ingeborg, hun sov i himmelseng, på et eget soveværelse, med et pikekammers, innenfor, og med masse sminkebord, osv.

    Bestefar Johannes, han sov på et rom, som var like ved siden av der bestemor Ingeborg sov.

    Og bestefar Johannes, han hadde dobbeltseng, for seg selv da.

    En ganske enkel dobbeltseng.

    Ikke noe sånn der himmelseng på han.

    Så hvorfor de hadde det sånn, det syntes jeg var rart.

    De hadde også bidet, på badet, så det var vel litt rart det og.

    Det var det ingen av oss som hadde sett før.

    Det var visst en gal fyrvokter som hadde bodd i det huset der før, sa bestemor Ingeborg.

    Som hadde russiske kamera på loftet, husker jeg vi fant, i den ferien, som det bildet er fra.

    Så det var litt merkelig det greiene der, med bestemor Ingeborg osv., at hun maste så mye.

    Så det kan nok ha vært litt som et helvete, å være bestefar Johannes, noen ganger, vil jeg tippe på.

    Men jeg flytta som sagt til faren min, da jeg var ni år, i 1979.

    Og etter det, så var det vel omtrent bare i den ferien der, som det bildet er tatt fra, at jeg så bestefar Johannes igjen.

    Og de var så spesielle, vi måtte dra til Stavern, til fotobutikken der, og få film, til et russisk kamera hver, (som lå på loftet der), i den ferien.

    Og da våkna de opp begge to, vil jeg si, både bestefar Johannes, og bestemor Ingeborg, når de snakket med mannen i fotobutikken da.

    Så sånn var det.

    Så da ble de plutselig fulle av liv, og virka 20 år yngre, begge to, vil jeg si, plutselig.

    Da var de liksom sånn verdensvante osv.

    Når de skulle prate med han fotohandleren i Stavern der.

    Det var bare noe jeg kom på, det siste her.

    Men det fantes nok ikke mange kvinnfolk, vil jeg tippe, som var vanskeligere å leve sammen med, enn bestemor Ingeborg, for bestefar Johannes, vil jeg nok tippe, hvis jeg skal være ærlig.

    Så sånn var nok det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Her har jeg forklart om de fire første jobbene jeg hadde, etter at jeg ble myndig, i 1988

    første fire jobber

    PS.

    Jeg forrandret også litt, på de tre jobbene, som jeg begynte å forklare mer om, på CV-en, igår:

    jobber fra igår

  • Jeg må si at jeg er mer fra Berger enn jeg er fra Larvik

    For Larvik var nok mer mora mi sin by.

    Og Berger var mer faren min og farmora mi sitt sted.

    Og jeg var nærmere faren min og farmora mi, enn jeg var mora mi, selv om faren min lot meg bo alene fra jeg var ni år, så visste jo ikke jeg, at det kom til å bli sånn, da jeg bodde i Larvik.

    For da jeg bodde i Larvik, til jeg var ni år, så drømte jeg jo hele tida, om å flytte tilbake til det stedet der faren min og farmora mi og resten av familien til faren min var fra.

    Fordi jeg bodde jo også på Bergeråsen, til jeg var tre år.

    (Bergeråsen er det første stedet, som jeg husker noe fra, da vi bodde på Toppen der, på begynnelsen av 70-tallet.

    Så jeg husker også litt derfra, fra f.eks. sommeren 1971, var det vel, fra før søstra mi ble født).

    Da mora mi flytta til Larvik.

    Så jeg huska jo alltid det, da vi bodde i Larvik, at jeg egentlig var fra Berger.

    Og jeg ringte til farmora mi, fra telefonkiosk i Larvik osv., da jeg var 7-8 år.

    For mora mi, og stefaren min Arne Thomassen, og også søstra mi, Pia, de var så kalde ovenfor meg, og mora vi var streng og også slem, noen ganger, og hysterisk da.

    Så jeg så på Berger som hjemme.

    Men jeg likte jo stedet Larvik, selv om jeg ikke likte mora mi osv.

    Men jeg bodde bare i Larvik, til jeg var ni år.

    Så selv om jeg likte Larvik veldig bra, så kjenner jeg jo ikke byen så bra da, annet enn fra som barn.

    (Untatt butikkene, som jeg ofte var i, også som ung tenåring, når jeg besøkte mora mi, på Tagtvedt, i Larvik, hvor hu vel bodde, til jeg var sånn 15 år vel.

    Så jeg kjenner Larvik fram til jeg var sånn 15 år.

    Og også fra ferier, hos mormora mi, Ingeborg Ribsskog, på slutten av 80-tallet, i Stavern.

    Så hvis vi tar med Stavern, så kjenner jeg Larvik, fram til jeg var sånn 20 år.

    Men fra jeg var 20 til jeg var 30 år, så var jeg nesten aldri i Larvik, før onkelen min, Martin, flytta til Larvik, rundt år 2000, da pleide vi å besøke han, noen ganger, i Kvelde).

    Mens ungdomstida mi og som voksen, da bodde jeg på Berger og i Oslo.

    Så jeg må si at jeg er fra Berger, men at jeg har også bodd noen år i Larvik, under oppveksten.

    Så først og fremst, så er jeg vel fra Berger.

    Men jeg er også litt fra Larvik og Oslo da, siden jeg har bodd mange år i de byene.

    Men mest er jeg nok fra Berger, (i Svelvik kommune, nord i Vestfold), etter å ha tenkt en del på dette.

    Så sånn er nok det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Så jeg kjenner Larvik og Berger, som barn og ungdom.

    Men som voksen, så har jeg nesten ikke vært hverken i Larvik eller på Berger.

    Som voksen, så har jeg vært litt i Drammen, (altså at jeg gikk på skole og jobba der, et år, skoleåret 1988/89), men mest i Oslo. (Hvor jeg har bodd i 15 år, siden 1989).

    Så sånn er det.

    Og også i Elverum, var jeg et år, i militæret, skoleåret 1992/93.

    Så jeg er fra Berger og Larvik, men jeg har ikke hatt så mye med de stedene å gjøre, som voksen, siden jeg ikke har hatt så mye kontakt med familien min, hverken på mor eller farssiden, siden disse utsatte meg for omsorgssvikt, både moren og faren min, vil jeg si, under oppveksten.

    Så sånn er det.

  • Er det degenereringens årtusen, som vi lever i?

    Nå tenker jeg på da jeg gikk på handel og kontor, eller handelsgym., som det vel ble kalt før det igjen.

    Blåruss da, var det vanlig å kalle de som fullførte tre år der, på handel og kontor.

    Og da lærte vi, i markedsføring og andre fag, at et foretaks renome, altså rykte, var noe som var viktig å ta vare på.

    Men dette var på slutten av 80-tallet, skoleåret 1987/88, var det vel, at vi lærte mest om dette, det året vi gikk på markedføringslinja.

    Men hva har skjedd på de litt over tjue årene som har gått siden da?

    Jeg leste et sted, at IQ-en hadde gått ned litt igjen nå, de senere årene, i gjennomsnitt, i vesten.

    Hva skyldes denne degenereringen?

    Jeg blir kontaktet av en representant, for Liverpool Community College, og de bare forrandrer, uten videre, på kurset, som har stått annonsert, på deres nettsider, i månedsvis.

    Og så må jeg forklare det, at det ikke for meg, at de bør holde sitt ord, og gjøre som de har lovet på sine nettsider, og som folk har planlagt etter.

    Neida, de sier at de skal forsøke å få det til, for min skyld.

    Nei, dette passer ikke med god forretningsskikk.

    Da ville de ønsket å gjøre dette, for _sin_ skyld.

    Da ville de ønsket å bevare sitt gode rykte, og vise at de var en virksomhet som kundene kunne stole på, og at når de førte opp et kurs, på sine websider, og det stod der i flere måneder, da var det faktisk sånn, at da kunne man stole på det, at det kurset ble gjennomført.

    Men dette skulle da isåfall være for min skyld.

    De tenker ikke på sitt eget renome, som en hvilken som helst dyktig forretningsmann, ville ha gjort.

    En dyktig forretningsmann, ville ha arrangert det kurset, for sin egen skyld, og firmaets renome skyld, og ikke for min skyld.

    Når var det ansatte sluttet å tenke på firmaets renome og rykte?

    Var det på 90-tallet dette skjedde?

    Når startet degenereringen?

    Ikke vet jeg, men det er kanskje noen andre som vet det.

    Det er mulig.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Faren min amerikansk spion?

    Når jeg tenker på faren min nå, så tenker jeg på han som en mulig sjef, for den gjengen med Tom Bråten og de, på Bergeråsen.

    Faren min later noen ganger, som at han er gammel og litt dum, men jeg tror det er at han later som.

    F.eks., så husker jeg at han stoppet en slåsskamp en gang, på danskebåten, og det var faren min som fikk ro på båten, og ikke vaktene, (det var på Peter Wessel), så vaktene lurte på hvem faren min var, om han jobbet der, noe han selvfølgelig ikke gjorde.

    Så faren min har nok en posisjon i den her amerikanske mafiaen, eller hva den kan hete, som nok holdes hemmelig i Norge.

    Så sånn er nok det.

    Faren min hadde en amerikansk kamerat, som ungdom, Ernest, ihvertfall så fikk de amerikansk peanøttsmør, like etter krigen, hos han kameraten til faren min, husker jeg han sa.

    Og faren min var over på reiser til Amerika, bare for å se, i noen uker, to reiser, på 80-tallet.

    Men det som gjør at jeg mistenker at det er noe galt, det er at politiet i Drammen, ikke virker som å ta anmeldelsene mine, mot faren min, alvorlig.

    Kan det være sånn, at de ikke vil at faren min skal bli siktet for noe kriminelt?

    Fordi faren min er i noe amerikansk mafia, og disse har mye støtte, også fra politifolk osv., i Norge.

    Sånne ting er det jeg har litt i bakhodet nå.

    For faren min har alltid hatt mye å gjøre med ungdommene på Berger, som han ansatte i firmaet sitt, Strømm Trevare osv.

    Men meg og Ulf Havmo i klassen, vi fikk ikke lov å jobbe på Strømm Trevare, to dager i uka, i niende klasse.

    Han ville ikke prate med oss engang.

    Så faren min er nok med i noe krig mot blonde/norske, vil jeg tippe.

    Så sånn er nok det.

    Det er mye mer jeg har i huet om det her og, så jeg tror jeg er inne på noe nå, når jeg skriver dette.

    Så sånn er nok det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Christells plan

    Nå har jeg tenkt litt mer på det jeg skrev, i en bloggpost, igår, var det vel, om at Christell var litt pedo.

    Fordi da jeg og søstra mi og Christell var i tenårene, så var søstra mi og Christell på besøk hos meg en gang.

    Og da sa Christell, ‘at hvis de sier barnerov, så er det fordi at de er misunnelige, ikke sant’.

    Til meg og søstra mi, men mest til søstra mi, sa hu det.

    Men da var nok det, fordi at Christell da, som 15-16 åring, hadde vært ute og flydd, med noen eldre gutter.

    Også hadde noen andre gutter ropt barnerov etter han Erik Thorhaldsson, eller hvem det kan ha vært.

    Jeg har jo skrevet om det på bloggen før, at broren til Hege Snoghøj, han holdt en tale i bryllupet til Jan og Hege Snoghøj, hvor han begynte å prate om Christell.

    Og da begynte han å prate om, (han pratet litt lavt og utydelig da), at Christell hadde hatt noen og 30 eller noen og 40 menn.

    Og jeg har også skrevet om, på bloggen, at Christell, hun brukte seg selv og Nina Monsen, til å påvirke meg, til å begynte å bruke lypsyl og hårgele og til å ikke se ut som Ulf Havmo, som var ustelt da.

    Så, Christell har nok hatt en plan med meg, siden hun drev og skulle forme meg da.

    Og jeg har også skrevet om, at en gang jeg hadde to damer, som var et år yngre enn meg, i leiligheten, to av nabojentene, en sommer, i forbindelse med Svelvikdagene, eller noe.

    Da kom Christell opp, og jagde disse jentene, Lisbeth og søstra til ‘Lille-Oddis’, før det eventuelt skjedde noe.

    Men men.

    Så Christell har nok hatt en plan.

    At hun skulle knulle med 40-50 menn osv.

    Mens hun skulle hindre meg i å ha noen damer.

    Og om hun da skulle bruke meg som noe slags ‘rebound-guy’, etter at hun hadde knulla med alle disse 40-50 menna.

    Var det derfor hun jagde disse nabojentene ut av leiligheten min?

    At Christell har forbindelse til noe som heter Malteserordenen, og derfor er andre mennesker bare som leketøy, for de.

    Blant annet hadde Christell en venninne, da hun var jentunge, på den tida som faren min flytta ned til dem, som het Nina Monsen.

    Christell behandla Nina Monsen som en ting, vil jeg si.

    Som et levende kosedyr, kanskje.

    Hun kalte Nina Monsen, for ‘Nasse Nøff’, som om hun var en kosebamse.

    Og Nina Monsen måtte bare finne seg i dette.

    For Haldis (moren til Christell) og Christell har nok en link til den her mektige Malteserordenen da, som er nesten som et eget land, og har representanter med observasjonsstatus, i FN da.

    Christell og Haldis har slektninger i Bergen som er med i denne Malteserordenen.

    Så sånn er det.

    Nina Monsen skal visst ha tatt selvmord, rundt år 2000.

    Men Nina Monsen hadde da barn og hun var vel ikke den typen av menneske som ga opp uten videre.

    Så jeg lurer litt på om det kan ha vært noe muffens rundt det selvmordet.

    Iallefall vil jeg advare mot hun Christell, som nok ikke skjønner helt forskjellen mellom mennesker og ting, siden hun blitt så skjemt bort hele livet, og siden hun for det meste har gjort som hun har villet, nok siden hun har slekt i den her Malteserordenen da.

    Så sånn er nok det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog