johncons

Stikkord: 90-tallet

  • Min Bok 4 – Kapittel 75: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XIV

    På den tida, som jeg var i militæret, så hadde jeg jo slitt ut den ‘party-dressen’ min, som jeg kjøpte, (etter råd fra Magne Winnem), like etter at jeg flytta til Oslo, høsten 1989.

    Så jeg gikk på byen, i den grå skinnjakka, som jeg hadde sett på Kaph Ahl, på Nordstan-senteret, i Gøteborg, på den kamerat-turen, som jeg stod bak ideen for, sommeren 1991.

    Og da følte jeg meg litt harry da, må jeg vel si.

    Siden jeg gikk rundt i skinnjakke og ikke i dressjakke.

    Så hvor skulle jeg gå på byen da, tenkte jeg.

    Men det var jo sånn, at det første året, som jeg bodde, i Oslo.

    Så hadde Magne Winnem og jeg, vi hadde trålet Oslo ganske mye, for å finne de mest artige utestedene, osv.

    Og jeg huska det, at Winnem sa det, at Valentinos, det var et harry sted, da.

    (Noe sånt).

    Så når jeg ikke hadde den party-dressen, så tenkte jeg at jeg kunne gå på Valentinos da.

    Siden jeg så ganske harry ut.

    Så jeg gikk dit da, på slutten av den tida jeg var i militæret vel.

    En eller to ganger, når jeg hadde helgeperm, da.

    Og en gang, (det må vel ha vært våren 1992, eller noe, tror jeg).

    Så traff jeg en ung, og pen, (og vel lyshåret), skjønnhet, på Valentinos der, da.

    Hu var nok ikke mer enn atten, tror jeg.

    Og jeg følte meg ikke helt hjemme der, da.

    Siden jeg ikke var vant til å gå på så harry steder, da.

    Men jeg fikk prata litt med henne da.

    Og hu sa det, at hu trente fem ganger i uka, (mener jeg å huske).

    ‘Har du hørt om endorfiner, eller?’, sa jeg da.

    For jeg syntes det virka litt overdrevet, å trene fem ganger i uka, da.

    ‘Ja’, svarte hu da.

    Også kødda hu tilbake seinere, og satt et askebeger oppå hue mitt, osv.

    Siden jeg stod med henda i lomma, sa hu.

    Hva ville du ha gjort nå, osv., sa hu.

    Men det er kanskje ikke det du venter deg, av pene damer, at de skal begynne å plassere askebegre på huet ditt, osv.

    Og vi dansa også til en Guns and Roses-sang, mener jeg å huske.

    ‘Knockin’ on Heaven’s Door’, muligens.

    Noe sånt.

    (Ihvertfall vel en sang fra ‘Use Your Illusion’-albumene, som var så populære, i tiden før jeg dro i militæret.

    Jeg husker f.eks. at jeg har hørt en Guns and Roses-sang ved navn ‘the Garden’, rimelig mange ganger, da jeg var på besøk hos min adoptiv-tremenning, Øystein Andersen, i Lørenskog, i tiden før jeg dro i militæret).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg havnet også nesten i bråk, med en ‘liten sprett’, en gang, mens jeg var på Valentinos der, (husker jeg).

    Og det lurer jeg på om kan ha vært min tidligere kollega Thomas, (eller hva han het igjen), fra OBS Triaden.

    (En litt spebygget kar, som var sammen med ei dame, (som også jobba på OBS Triaden), som var en del kraftigere enn han selv, mener jeg å huske).

    Han Thomas mente at jeg hadde sett på han, da.

    Men jeg så bare litt på ei dame, som stod litt bak og til sida for han, da.

    (Mens jeg var ganske full, da).

    Så du kunne nesten ikke gjøre noe, på byen, i Oslo, før du havna i bråk, liksom.

    Så det var jo ikke så lett å bli kjent med damer heller liksom, når det var sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg begynte jo å lese gratisavisen Natt og Dag, etterhvert, mens jeg bodde, på Ungbo.

    Og der stod det jo om de kuleste utestedene, osv.

    Og jeg ble vel litt lei av Stedet, etter at jeg fant ut det, at Bengt Rune vanka der.

    Så jeg begynte å gå noen ganger på det kuleste utestedet, i Oslo.

    (Ifølge Natt og Dag, da).

    Og det var Head On, i Rosenkrantzgata vel.

    Og der var det vel ikke alltid at jeg kom inn.

    (For de skulle liksom være så kule, da).

    Men jeg overhørte det en gang, at han ene dørvakt der het Kristian.

    Så jeg pleide bare å spørre om, ‘jobber Kristian i dag eller?’, hvis de ikke ville slippe meg inn der, siden jeg ikke var kul nok, da.

    Og da pleide de å si noe sånt som at ‘åja, han kjenner Kristian, ja’.

    Og så slippe meg inn likevel, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På en av de kanskje 10-15 gangene, som jeg var, på Head On der.

    Så traff jeg ei dame, (med ganske kort, lyst hår vel), som jeg mener å huske, at jeg tenkte på, som ‘Hestetrynet’.

    (For hu hadde et litt stort ansikt kanskje, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg stod ved baren, ved dansegulvet, på Head On der.

    Og da begynte vel to damer der, (Hestetrynet og venninna), tilfeldigvis å prate med meg, da.

    Og jeg husker det, at Hestetrynet, tok av seg blusen sin.

    Sånn at hu stod der i bare en sports-bh, (eller hva det heter).

    (Eller i en farget topp, heter det kanskje.

    Noe sånt.

    Det var ihvertfall sånn at man så huden mellom puppene og buksa, da).

    Også spurte hu Hestetrynet meg, om hva jeg syntes om det, da.

    Og jeg måtte innrømme at jeg syntes at det var ‘bra’, da.

    Noe sånt.

    (Hva skulle jeg ellers si, liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at vi hadde stått og prata der, i en time eller to, vel.

    Så sa Hestetrynet det til meg, at jeg kunne få lov til å følge henne, til trikken.

    (For Hestetrynet bodde i Oslo Vest et sted, da).

    Og jeg var kanskje mer vant til damer som Laila Johansen og Raghnild fra Stovner, som dro meg med hjem, på nachspiel/’one night stand’, fra byen.

    Så jeg skjønte kanskje ikke helt poenget med den her følginga, da.

    Men jeg fulgte nå ihvertfall Hestetrynet til trikkeholdeplassen ved Nasjonalteateret der da, (var det vel).

    Og Hestetrynet fortalte meg det, på veien dit, at hu gikk gjennom en slags personlig krise, (på den her tiden).

    For bestevenninna hennes og kjæresten hennes, (som hu begge bodde sammen med, var det vel), de hadde plutselig blitt et par, bak ryggen hennes, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om Hestetrynet het Line, egentlig.

    For jeg hadde lånt en bok, som het ‘Line’, (av Axel Jensen), på ‘hoved-Deichmanske’, like før det her, vel.

    Og da sa Hestetrynet noe sånt, som at det er mange norske jenter som er oppkalt etter den boka.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Eller, det kan også ha vært sånn, at jeg sa det, at jeg kjente flere andre lyshårede jente, som het Line.

    (Blant annet Line Nilsen fra Svelvik Ungdomsskole og Sande Videregående.

    Og Line, (dama til Pål), fra Rimi Nylænde).

    Også sa Hestetrynet det, at ja, det er så mange jente som ble kalt Line, på 70-tallet, siden foreldrene hadde lest en bok, som het ‘Line’, av Axel Jensen.

    Noe sånt.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at en annen gang, som jeg hadde vært på Head On der.

    Så gikk jeg derfra ganske tidlig, (var det vel).

    For det var kanskje lite folk der, da.

    Og da jeg gikk ut døra, og ut det smuget, som ender ut i Rosenkrantzgate der.

    (Like ved diskoteket Snorre, (som tidligere het Comeback, og før det igjen vel het Kreml, (eller noe), før jeg flytta til Oslo).

    Så så jeg plutselig det, at Hestetrynet og en kar, på samme alder, stod og prata sammen, utafor Head On der.

    Det var liksom som at det var noe hemmelig.

    De virka våkne og de pratet raskt vel, og stod nærme hverandre, da.

    Nesten som at de var forelska.

    Men jeg tvilte på at Hestetrynet var forelska, siden hu nettopp hadde blitt forrådt, av bestevenninna og kjæresten sin, (som ble et par bak hennes rygg da), som nevnt ovenfor.

    Så hva dette kan ha vært, det veit jeg ikke.

    Kanskje han karen ville at Hestetrynet skulle gå inn på Head On og tulle med meg?

    Og fortalte Hestetrynet hva hu skulle si og gjøre?

    Det virka som at dem dreiv med noe gjeng-greier, (eller noe lignende av militære greier nesten), ihvertfall.

    Uten at jeg tørr å si det her for sikkert, da.

    Men da jeg så det her, at Hestetrynet var med i en gjeng, (på tross av at hu var godt opp i 20-åra, vel).

    Så gadd jeg ikke å si hei til henne, engang.

    Jeg bare stakk fra Head On der, da.

    Og etter det, så drøyde jeg det vel litt, før jeg dro tilbake til Head On igjen, tror jeg.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg får ta med om det, at det første året, som jeg bodde i Oslo.

    Da Magne Winnem og jeg, var nesten stamgjester, på Marylin, (hvor vi fikk komme inn gratis, til og med, (av en eller annen grunn), av dørvaktene).

    Så trålte vi jo rundt i Oslo, og sjekket ut alle utestedene, (for å si det sånn).

    Og på samme måte som at So What hadde vært Marylin, før det ble kule So What.

    Så hadde det også vært et annet utested, der Head On var, rundt studieåret 1989/90, husker jeg.

    Hvor Magne Winnem og jeg, var innom, et par ganger, da.

    For mens vi var innom nabostedet, Comeback, en gang.

    Så ble vi vel litt nysgjerrige, på hvordan utested det var, som lå inn det smuget der, da.

    Og dette var vel før Head On oppstod, mener jeg.

    Så det var kanskje derfor at jeg ble litt irritert, noen ganger, hvis jeg ikke slapp inn på nettopp Head On, da.

    Siden jeg jo hadde pleid å vanke på de utestedene som lå der, før både So What, Snorre og Head On oppstod, da.

    (Uten at jeg husker i farta, hva det stedet som lå der Head On dukket opp, het, på slutten av 80-tallet, da).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mens jeg bodde på Ungbo, så hendte det at jeg pleide å se på et filmprogram, på TV.

    Og ei litt svær lesbe, hadde visst overtatt, for Pål Bang Hansen.

    (Noe sånt).

    Og hu lesba, hu var veldig engasjert, når det gjaldt film, da.

    Så det hendte at jeg fikk lyst til å se en film, etter å ha sett at hu gjorde reklame for den, på TV, da.

    Og Øystein Andersen, han hadde jo bare kutta meg ut, som kamerat, høsten 1993, (var det vel).

    Så etter det, så fikk jeg jo ikke lenger den strømmen av filmer, til låns, fra han, (som jeg hadde fått, på slutten av 80-tallet).

    Så da ble det til at jeg måtte leie filmer selv, på Torgbua da, husker jeg.

    Og det var ikke sånn, at jeg leide film hver kveld, på Torgbua, liksom.

    (Sånn som jeg hadde inntrykk av at Elin og Magne Winnem gjorde, da de bodde, på Nordstrand der).

    Det var bare hvis det var en spesiell film, som jeg ønsket å se, husker jeg.

    (Eller hvis jeg kjeda meg, en søndag kanskje, da).

    For Glenn Hesler og jeg, vi dro aldri på kino.

    Og Pia og jeg, vi dro aldri på kino.

    Og Axel og jeg, vi dro vel heller aldri på kino, på den her tida, for Axel var liksom i 14-15 års alderen, da.

    Så det var kanskje ikke noen filmer, som vi begge ønsket å se, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Ihvertfall så var jeg ikke så ofte på kino, på den her tiden, da.

    Men jeg leide en videofilm, en gang i blant, på den lokale kiosken, ved Skansen Terrasse der, (nemlig Torgbua), da.

    Og noen av de filmene, som jeg husker at jeg leide der.

    Det var Nattsvermeren, (eller Silence of the Lambs, heter den vel, på engelsk), med Jodie Foster.

    Det var Mask, med Jim Carrey, (som jeg husker at jeg så sammen med Tobias og Maylinn vel, etter at Pia hadde flytta ut, tror jeg at det må ha vært).

    Det var Groundhog Day, som jeg husker at jeg syntes at var ok, ihvertfall.

    Det var Fisherking, som jeg hadde gleda meg litt til å se vel, etter å ha sett om den, på Filmmagasinet, vel.

    Det samme med True Romance, vel.

    (Som jeg først prøvde å få med Sophie, fra Rimi Karlsrud, til å bli med å se, på kino.

    Men det ville hu ikke).

    Det var Pulp Fiction, som var en veldig hypet film, på den her tida, og som jeg kanskje hadde lest om i Natt og Dag da, (eller noe), og gledet meg til å se, da.

    Og det var en Al Pacino-film, som het Carlito’s Way, husker jeg.

    Som jeg til slutt leide, etter å ha kikka en god stund, etter en film å leie, nede på Torgbua der, da.

    Men den Carlito’s Way, den var jo nesten som en kultfilm, husker jeg, at jeg syntes.

    Den var bra laget, på slutten der, osv., da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og det var sikkert flere andre filmer, som jeg leide der og, men det her var de jeg kom på, i farta, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 74: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XIII

    En av de tingene, som inspirerte meg til å slutte å drikke cola, (siden jeg var avhengig av det), og å røyke, mens jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Det var det, at jeg leste en avisartikkel, (i enten VG, Dagbladet eller Aftenposten vel), om en brite, (en adelsmann eller en i overklassen vel), som hadde sagt det, (ifølge en britisk avis vel), at det var den britiske arbeiderklassen, sin egen feil, at de ikke kom noen vei i livet.

    For de brukte alle sine penger på røyk og sprit, da.

    Så da ble jeg litt flau, husker jeg.

    Og jeg ble vel også kanskje litt faenivoldsk.

    Og tenkte sånn, at nå skal jeg søren meg slutte å være avhengig av cola, (og å slippe å ha cola som en fast utgift, på budsjettet mitt, da).

    Og så, etter at Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, noen måneder senere, (i 1994, må det vel ha vært), på Rimi Nylænde, gjorde narr av meg, (må man vel si), for at jeg røyka, mens jeg tok flaskebordet.

    Så slutta jeg å røyke og da.

    (Og dette var vel også litt på grunn av at Pia bare hadde gått inn på rommet mitt, og tatt noen røykpakker fra meg, midt på natta.

    Den natten til søndag, som hu hadde tre afrikanere på overnattingsbesøk, uten å si fra til oss andre, på Ungbo, først, (som husreglene sa at man skulle gjøre, da)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg slutta å drikke cola og røyke.

    Så fikk jeg jo litt bedre råd.

    Og jeg husker at jeg kjøpte meg en ny sommerjakke, fra Warners, på Steen og Strøm, våren 1995, (må det vel ha vært).

    Og jeg kjøpte meg jo også Dr. Martens sko, på rundt den samme tida, mye siden Elin fra Lambertseter, hadde mobba butikksjef Elisabeth Falkenberg, og meg, (på jobben), for at ingen av oss, hadde ‘ordentlige sko’, (som hu sa).

    Og en gang, da jeg skulle gå inn i garderoben, på Rimi Nylænde der.

    (Kanskje fordi at jeg var ferdig, med å jobbe, den dagen, eller noe).

    Så overhørte jeg det, at Henning Sanne, stod i garderoben og prata om at jeg hadde kjøpt meg ny jakke og nye sko, da.

    Han prata med en kollega da, (muligens Pål, eller Magne eller Morgan Lunde, kanskje), om at hvordan kunne jeg ha råd til så fin jakke og sånn, for jeg tjente vel ikke så bra, som assisterende butikksjef.

    Så jeg synes at Henning Sanne gikk litt nærme meg, da.

    Men jeg tok ikke det her opp med noen, (det jeg overhørte).

    Men hvis jeg hadde hatt en butikksjef, som jeg hadde vært mer på bølgelengde med kanskje, enn det jeg var, med Elisabeth Falkenberg.

    Så hadde jeg kanskje tatt det opp, da.

    Men utover på 90-tallet, så ble det også sånn, i Rimi, at det ble problemer å få tak i nok ansatte.

    Så det ble nok kanskje sånn, at butikklederne i Rimi, nesten måtte finne seg i hån, fra sine ‘undersotter’, (som bare jobba i Rimi, mens de utdannet seg, til å jobbe med noe annet), noen ganger.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg mener også litt vagt å erindre, at Henning Sanne og Wenche Berntsen, pleide å flørte litt, på jobben.

    (Like etter at Wenche Berntsen begynte å jobbe, på Rimi Nylænde, vel).

    Og jeg lurer på om de gikk ned på toalettene, (ved spiserommet der), for å ‘ha seg’ litt, en gang.

    Men dette tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    Dette husker jeg dessverre ikke helt klart.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Henning Sanne gikk forresten på kokkeskole, på Helsfyr, på den her tida.

    (Den samme kokkeskolen, som halvbroren min Axel, begynte på, et år eller to seinere vel).

    Og en gang, som jeg la opp frukta, (selv om dette vel var, da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde muligens, (fra 1998), for jeg mener at frukta da var ved inngangspartiet, til butikken).

    Så sa Henning Sanne til meg, om epleslaget Golden Delicious, (eller gule epler, som de også ble kalt, i Rimi), som jeg dreiv å la opp.

    At de eplene, de inneholdt ikke noe næring.

    De eplene, de var bare laget for å se fine ut, (eller om det var for å smake godt).

    Ifølge Henning Sanne, da.

    (Mens han var innom som kunde, må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Så skulle jeg møte Glenn Hesler, etter jobb, i Ekeberghallen.

    For vi skulle spille badminton der, med Skøyenåsen Badmintonklubb, da.

    (Som vi begge ble medlemmer i vel.

    Jeg mener ihvertfall at jeg betalte kontingenten der et år, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det varte og rakk, før Glenn Hesler dukka opp der, da.

    Så jeg spurte noen folk, som spilte fotball der, om jeg kunne bli med.

    (For Ekeberghallen er rimelig stor, da.

    Så mange folk kan trene samtidig der).

    Og de folka, de sa at det var greit, at jeg ble med, da.

    Det var fem folk, som spilte fotball.

    Og de var rimelig gode, da.

    Det ene laget, det bestod av to svære forsvarsspillere og en ung, rask spiss.

    Mens det andre laget, det bestod av to allround-spillere da.

    (Må man vel si).

    Og jeg ble vel med på laget til de to allround-spillerne, da.

    Og disse folka, de var rimelig gode, til å spille fotball.

    (Må jeg vel si).

    Så jeg ble sliten, da.

    (Jeg har seinere lurt på om de tre folka, på det ene laget, var kriminelle fanger, eller noe.

    Og om de to allround spillerne var fangevoktere, (eller politifolk), eller noe.

    For de her folka sa nesten ikke noe, (mens de spilte), da.

    Men dette tørr jeg ikke å si helt sikkert, da.

    Det her er bare noe jeg har lurt på, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da Glenn Hesler omsider dukka opp der, (i Ekeberghallen).

    Så skulle han spille badminton, med en gang, da.

    Og han skjønte ikke det, at jeg var sliten, etter den her fotballsparkinga, da.

    Så han klagde på meg, over at jeg var sliten, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så Glenn Hesler, han er vel ikke helt som vanlige folk, tror jeg.

    Andre ville vel kanskje ha skjønt det, at man blir sliten, av å spille mot gode folk, i fotball.

    (Det er nok ikke umulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 73: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XII

    En gang, da jeg kom på jobb, på Rimi Nylænde, i 1995, (må det vel ha vært).

    Etter at Marianne Hansen, hadde begynt å jobbe, som låseansvarlig der, (må det vel ha vært).

    Så begynte plutselig Marianne Hansen, å synge sangen ‘Fader Jacob’, for meg.

    Mens butikksjef Elisabeth Falkenberg, stod like ved siden av henne, da.

    Så jeg skjønte at de nok hadde avtalt, før jeg dukka opp der, at Marianne Hansen, skulle synge den sangen for meg, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og jeg syntes at Marianne Hansen hadde et litt feil trykk på ‘ei’, (husker jeg), da hu sang den sangen.

    Som at hu ikke skjønte den.

    ‘Hører du _ei_ klokka’.

    Jeg syntes at hu sang ‘ei’ som i hunkjønns-artikkelen, og ikke som i synonymet til ‘ikke’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hvorfor hu sang den sangen?

    Jeg vet ikke, men kanskje det var noe slags subtil mobbing av meg?

    Jeg pleide jo å komme mer enn en time, for tidlig, på jobb, hver dag, da vi bare var to ledere, på Rimi Nylænde der.

    Og jeg pleide aldri å komme for seint på jobben, egentlig.

    Så hva den synginga var om, det veit jeg ikke.

    Men det var kanskje noe mafia-kode, eller noe, da.

    Hva vet jeg.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Marianne Hansen, hu gikk også så ofte tynnkledd på byen.

    (Tror jeg at må ha vært grunnen, ihvertfall).

    At hu ‘alltid’ gikk og snufsa, på jobben da, husker jeg.

    Det rant liksom alltid snørr, ut av begge neseborene hennes, som hu hele tida dreiv og snufsa inn, innimellom at hu prata osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, i 1994, (må det vel ha vært).

    Så fikk jeg i oppdrag, av Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, (var det vel antagelig), å ‘ta’ svinnboka.

    Det vil si at jeg måtte kontakte alle leverandørene, som Rimi hadde.

    Og så få de, til å dukke opp, på Rimi Nylænde der.

    Og så gi Rimi Nylænde penger eller erstatning, for varer, som det hadde vært brekkasje på.

    Så jeg lærte jo mye om hvilke leverandører det var, som hadde hvilke varer, i Rimi.

    Og året etter.

    (Nemlig i 1995, (må det vel ha vært)).

    Så var Marianne Hansen, ny som leder, på Rimi Nylænde.

    Og da fikk hu den jobben da, husker jeg, å ta svinnboka.

    Og en gang, så kom det en selger, som prata med butikksjef Elisabeth Falkenberg, (husker jeg).

    Og sa at han var det, for å ordne med svinnet, da.

    Og så svarte bare Elisabeth Falkenberg, at det ikke var henne som hadde ringt, og pekte på kontoret kanskje, da, (eller noe sånt).

    Og da var jeg utafor døra til melkekjøla, (like ved kontoret der, da).

    (Av en eller annen grunn).

    Og da, så spurte han selgeren meg, om svinnet, da.

    Og da sa jeg det, at det var Marianne Hansen, som satt inne på kontoret der, som dreiv med svinnet, da.

    Så det ble nesten som i det eventyret ‘Den syvende far i huset’ da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Venninna til Marianne Hansen, nemlig Wenche Berntsen, fra Manglerud.

    Hu husker jeg at satt og sikla, (i kassa da), hver gang de Securitas-vaktene, gikk gjennom butikken.

    For jeg husker at hu Wenche Berntsen nevnte det, til Charlotte eller Marianne Hansen en gang, da.

    At det beste som hendte på, Rimi Nylænde, det var når de Securitas-vaktene, gikk gjennom butikken, da.

    (Etter å ha henta dagsomsetningen, fra dagen før, da).

    Enda Wenche Berntsen vel hadde jobba på Rimi Manglerud, før det her.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så hu burde vel være vant til å se sånne Securitas-vakter, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, så var en av de to Securitas-vaktene, som dukka opp, på Rimi Nylænde der, ei dame, (ei brunette vel), husker jeg.

    Og hu var skikkelig imponert over at jeg hadde Dr. Martens sko da, husker jeg.

    Og hu begynte å flørte litt med meg, på grunn av det her, da.

    (Må man vel si).

    Enda hu dukka opp der, sammen en mannlig kollega, (for å hente dagsomsetninga), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var egentlig ikke så glad, i å være ute, med jobben.

    (Jeg syntes at det var nok, å jobbe, en vakt om dagen, (for å si det sånn).

    På fritida mi, så ville jeg ha fri fra jobben, liksom.

    For jeg hadde fler interesser, enn bare det å jobbe liksom, da.

    Rimi var liksom bare en jobb for meg, og ikke et kall da, for å si det sånn).

    Så en gang, da Rimi Nylænde, (under butikksjef Elisabeth Falkenberg), var på Peppes Pizza, i Stortingsgata, for å spise pizza.

    Så sa jeg det, at ‘skal vi bare bestille tre pizzaer med ost og skinke, eller’?

    Til de andre folka, fra Rimi Nylænde der, da.

    (For det er mulig at vi hadde et personalmøte, på Peppes Pizza der da, eller noe.

    Noe sånt).

    Men da begynte de andre, (spesielt hu Elin fra Lambertseter vel), å protestere da, husker jeg.

    For da skulle dem ha sånne skikkelig jålete pizzaer da, husker jeg.

    Som for eksempel taco-pizza, (eller hva det var igjen), da.

    Og det var en type pizza, som til og med hadde tortilla-chips, som en del av fyllet, mener jeg å huske.

    (Og som var ganske god, da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men jeg syntes ikke at det var så gjevt liksom, å være på Peppes, med jobben, da.

    Jeg hadde jo vært på den Peppes-restauranten tidligere, med både Sande Videregående og Geværkompaniet, (på dimmefesten).

    Så jeg ville bare bli fort ferdig med besøket der, og komme meg hjem, da.

    Eller hva det kan ha vært igjen, som fikk meg til å si det, at om vi bare skulle bestille tre pizzaer, med ost og skinke.

    Jeg så vel ikke på den pizza-maten som noe særlig viktig da kanskje.

    Jeg hadde vel kanskje tenkt å spise ordentlig middag, når jeg kom hjem, uansett.

    Det er mulig.

    (For jeg jobba ganske hardt, på den her tida.

    Så prøvde ganske ofte, å spise ‘ordentlig’ middag, da.

    Sånn som kjøttdeig-retter, eller biff, og sånn, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Pizza med ost og skinke.

    Det var forresten det Øystein Andersen og Glenn Hesler pleide å kjøpe, når de kjøpte pizza, (som de fikk ganske billig vel), et sted i Strømmen, noen år før det her, da.

    Så det var kanskje derfor at jeg foreslo å kjøpe den typen pizza, for folka, på Rimi Nylænde der, da.

    Siden jeg var så vant med at dette var en populær type pizza, da.

    (Ihvertfall ute i Romerike der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Her var det jeg spilte badminton, en gang, skoleåret 1990/91, da jeg jobba på OBS Triaden. Jeg begynte igjen, i 1994, men da trente de to andre steder

    spilte badminton

    http://www.osloby.no/Kriseteam-i-beredskap-ved-Skoyenasen-skole-6960149.html

  • Min Bok 4 – Kapittel 70: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo IX

    På den tiden her, (i tida rundt 1993 til 1995), så var det også en medarbeider, som het Kjetil, som jobba, på Rimi Nylænde.

    Han kunne minne litt om Bjørn Dæhli kanskje, i tonen og væremåten.

    (Selv om jeg ikke kjente han Kjetil så bra).

    Han Kjetil, han jobba bare som ekstrahjelp, et par dager i uka, på Rimi Nylænde, (var det vel).

    Og i sommerferiene, så hadde han også en ekstrajobb, i Veidekke, (eller noe), mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de episodene, som jeg spesielt husker han Kjetil fra.

    Det var den gangen, (som han satt i kassa vel), og plutselig sa til meg, at jeg måtte kjøpe meg noe mer, av ‘375’.

    (Mens Morgan Lunde, (eller hvem det var igjen), hørte på, i den andre kassa vel).

    375, det var PLU-koden, (den koden kassererne måtte slå inn på kassa), for små flasker, (0.33 liter), med Ringnes-pils.

    Og jeg hadde jo pleid å være en del ute på byen, før jeg så slutta å gå så mye ut på byen vel, i en periode.

    Om det kan ha vært fordi at hu Maylinn flytta inn, på Ungbo der, og at jeg ikke likte så godt å ‘vorse’ aleine, i stua der lenger, da.

    Eller om det kanskje var fordi at jeg fikk den ekstrajobben, hos Norsk Idrettshjelp, og også etterhvert begynte å ta kjøretimer.

    Uansett hva grunnen var igjen, så hadde jeg liksom pleid å kjøpe en six-pack med Ringnes-pils, hver fredag, (eller noe), som jeg hadde frihelg, i en periode, da.

    (Mens jeg jobba som assistent, på Rimi Nylænde).

    Men den six-packen, den drakk jeg ikke alltid opp, den samme helgen.

    Men jeg syntes vel at de små Ringnes-øl-ene, på Rimi, var så billige, da.

    Så jeg hamstret liksom noen av de six-pack-ene, da.

    For penger spart er jo penger tjent, liksom.

    Så da han Kjetil begynte å mobbe meg, (eller hva man skal kalle det).

    Og sa at jeg måtte kjøpe mer 375.

    Så kunne jeg bare svare han det, (i en litt påtatt ovenpå tone da), at ‘jeg har et helt kjøleskap med 375 hjemme’.

    Men da sa jeg vel ikke det, at dette her var et ganske lite kjøleskap som fint fikk plass under kjøkkenbenken, vel.

    Og jeg nevnte vel heller ikke noe om det, at jeg bodde på Ungbo, tror jeg.

    For jeg skjønte vel ikke helt hvorfor han Kjetil ba meg om å kjøpe mer øl.

    Men jeg prøvde nok å være litt morsom tilbake, da.

    (Og liksom fleipe det her litt bort, da).

    For jeg likte vel ikke helt det, å ha medarbeiderne for nære innpå meg, den tida jeg jobba som assistent, på Rimi Nylænde.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For jeg ville vel liksom ha litt ‘armslag’ rundt meg da, (eller hva man skal kalle det igjen).

    Og hu Hilde fra Rimi Hellerud, (eller om det var fra Rimi Trosterud), hu hadde jo sagt til meg det, at jeg måtte være streng mot medarbeierne, hvis ikke så ble hu og butikksjef Elisabeth Falkenberg ‘upopulære’.

    (Og jeg husker at jeg dreiv og hadde det kjente engelske ordtaket, (fra filmer osv.), som heter ‘don’t mix business and pleasure’, i bakhodet en del, mens jeg jobba, som leder, i Rimi, da.

    For når man jobber som leder, så har man makt.

    Så da kan man liksom ikke tulle så mye med damene, for eksempel, på jobben, som hvis man bare hadde vært en vanlig medarbeider, da.

    Sånn som jeg har skjønt det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen gang, like etter at jeg hadde begynt å jobbe, som leder, på Rimi Nylænde.

    Så sa jeg til han Kjetil det, (husker jeg).

    At om ikke han kunne gjøre en ting til, før han tok helga.

    Også sa jeg det, at ‘er det ikke digg å ha fri hvis man er litt sliten, da?’.

    (Noe sånt).

    Men da svarte vel ikke han Kjetil noe, tror jeg.

    Men jeg mener å huske det, at jeg syntes at det var litt sånn selv, på den her tida.

    Det var ihvertfall sånn at jeg likte å trene og sånn.

    For å få litt endorfiner i blodet, (heter det vel).

    Siden jeg jo hadde hatt problem med depresjon da, vinteren 1991/92, (som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok-bøkene).

    Så likte jeg litt det, å ta meg ut litt, ved å trene eller jobbe ganske hardt, da.

    For endorfiner er jo kroppens eget morfin, (mener jeg å ha lest, i VG eller Dagbladet, eller noe sånt, vel).

    Så hvis man jobber eller trener ganske hardt, så føler man seg ikke så deprimert, da.

    Siden kroppen da produserer noe som heter endorfiner, som får en til å føle seg litt bedre, da.

    Og det trengte nok jeg, på den tida her, (vil jeg si, ihvertfall).

    For det var et ganske kjedelig og trist liv jeg levde, (må jeg vel si).

    For det er vel for eksempel ikke akkurat som å spise lykkepiller, å dele bosted, med søstera mi Pia, (for å si det sånn).

    Hu er vel mer sånn at hu er destruktiv, (må man vel si), og konstruerer konflikter osv., vel.

    Og liksom overdramatiserer, da.

    Eller sier og gjør rare eller uforståelige ting, da.

    (Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når det gjelder PLU-kodene, på Rimi.

    Som han Kjetil, fra Rimi Nylænde, spurte meg om.

    Så var det jo ikke sånn, at PLU-koder var noe som var ukjent for meg, selv om jeg på den her tiden, jobbet som leder, i Rimi.

    Nei, jeg hadde jo fortsatt nesten alle PLU-kodene, til Rimi, i hue.

    For jeg pleide jo å avløse pauser, i kassa, som leder, i Rimi.

    Og fra den tiden før jeg ble leder, så hadde jeg jo sitti mye i kassa, på Rimi Munkelia, Rimi Nylænde, Rimi Skullerud, Rimi Karlsrud, Rimi Askergata, Rimi Bøler og Rimi Oppsalstubben.

    Det var sånn, den første tida, som jeg jobba, (de tre faste vaktene i uka), under Kristian Kvehaugen, på Rimi Nylænde, at jeg satt mer eller mindre fast i kassa vel.

    Og det var også sånn, på den tida, som jeg jobba, på Rimi Munkelia.

    At jeg satt for det meste i kassa der, både før og etter at jeg var ferdig, med militæret.

    (For der hadde de jo både Terje Olsen og Terje Sjølie, som begge var noen racere, på gølvet.

    Og de hadde jo begge begynt å jobbe, i den butikken, før meg).

    Og jeg var jo vant til å huske PLU-koder, fra den tida jeg jobba, på Matland/OBS Triaden.

    Og ikke minst fra den tida, som jeg jobba, på CC Storkjøp, (det året jeg var russ, i Drammen), skoleåret 1988/89.

    For på CC Storkjøp, på slutten av 80-tallet, så var det akkurat sånn som det var, på Rimi Nylænde, fra 1993 til 1996, nemlig at det ikke var scanner i kassene der.

    Sånn at alle varene, (mer eller mindre, ihvertfall), enten måtte prises eller stå i PLU-listene, (som hang i kassa).

    Selv om det var sånn, ihvertfall på CC Storkjøp, husker jeg.

    At en god del av de mest solgte varene, ikke ble prisa.

    Når det gjaldt hermetikkbokser, (med middagsmat), som solgte mye, for eksempel, (husker jeg).

    Så det var en god del priser, på CC Storkjøp, som vi kassererne der, måtte ha i hue da, (husker jeg).

    Så det å sitte i kassa, på Rimi Nylænde, det var ikke så utrolig vanskelig for meg, som hadde jobba, på CC Storkjøp.

    (Når det gjaldt å slå inn varene på kassa, ihvertfall).

    For sånn var det ikke i Rimi, at en del varer hverken ble prisa eller stod i PLU-listene.

    (Selv om det hendte at Elisabeth Falkenberg vel noen ganger slurva litt, med prisinga av varene.

    Hvis det ikke var Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, som var den verste synderen, når det gjaldt å slurve, med prising av varene, da).

    Så på det punktet, så var Rimi bedre enn CC Storkjøp, vil jeg si.

    Selv om Rimi jo også hadde en god del større sortiment, enn CC Storkjøp.

    For på CC Storkjøp, så var det vel cirka bare 500 vareslag, (eller noe sånt), vil jeg tippe på.

    Mens på Rimi, på begynnelsen av 90-tallet, så var det kanskje bortimot 2000 vareslag, (eller noe sånt), da.

    Så jeg visste hva en PLU-kode var, (for å si det sånn).

    Da han Kjetil begynte å bable om 375, til meg.

    Men han Kjetil, fra Rimi Nylænde, og meg.

    Vi kjente jo ikke hverandre så bra.

    Så det er mulig at han ikke trodde at jeg kunne en eneste PLU-kode også.

    (For alt hva jeg vet).

    For på den tida, som jeg jobba mellomvakter, i kassa, på Rimi Nylænde.

    Så jobba vel han Kjetil seinvakter vel, (vil jeg tippe på).

    Så det var ikke sånn at Kjetil fra Rimi Nylænde og jeg, pleide å sitte dagen lang, i to kasser, ved siden av hverandre.

    (Og hjelpe hverandre hvis det var noen koder vi ikke huska, osv).

    Sånn som Knut Hauge og meg, (og også James og meg), hadde gjort, i noen uker/måneder, på Matland/OBS Triaden der.

    Nei, Rimi Nylænde var en mye mindre butikk, enn OBS Triaden.

    OBS Triaden kunne ha en dagsomsetning, på enkelte lørdager, på over en million kroner, (husker jeg).

    Mens Rimi Nylænde sjelden hadde mer enn en halv millioner kroner, i ukesomsetning.

    Så Rimi Nylænde måtte være åpen i cirka 12-14 dager da, for å få en million, i omsetning.

    (Noe sånt).

    Så hvis man sier at Matland/OBS Triaden, var en cirka ti ganger så stor butikk, (omsetningsmessig), som Rimi Nylænde.

    Så blir det vel omtrent riktig, vil jeg tro.

    Så mens det vanlige var å ha åpent 10-20 kasser, på lørdagene, på Matland/OBS Triaden.

    Så var det vanlige, på Rimi Nylænde, å ha åpent 1-2 kasser, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg skal forresten ikke si det helt sikkert, at det var PLU-koder, i kassene, på CC Storkjøp.

    (Da jeg jobba der, på slutten av 80-tallet).

    Det er mulig at vi bare slo inn prisene der.

    Jeg mener ihvertfall å huske det, (når jeg tenker litt mer på det her), at det kun stod prisene, på kassalappene, hos CC Storkjøp, (på den her tida).

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Men det her er jo nå mer enn tjue år siden.

    Så jeg tørr ikke å si det her helt sikkert.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 4 – Kapittel 67: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo VI

    Like etter at søstera mi flytta ut fra Ungbo, (må det vel ha vært).

    Så flytta det inn en som het Tobias, (mener jeg å huske), fra Stovner-området vel, på Runes tidligere rom.

    Og han var ganske ung, han Tobias da.

    Og jeg lot han få låne den PC-en, uten harddisk, som jeg hadde kjøpt, av Rune, for tusen kroner, et par år før det her, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Også begynte hun Maylinn, (som også var ganske ung vel), å si det, at han Tobias, hadde stjålet en lommebok, fra henne, (eller noe sånt).

    Og det som skjedde etter dette, var at barbermaskinen min, (som jeg hadde fått Glenn Hesler til å kjøpe for meg, på Triaden der, et år eller to før det her), ble stjålet, fra badet.

    Og da dro jeg på Stovner politistasjon, for å anmelde det.

    Dels fordi at dette var en Philips barbermaskin, som var som ny.

    (Og som jeg kjøpte for 400 kroner, på tilbud vel.

    Men som egentlig kosta mye mer).

    Og også fordi at jeg ville markere, at noe var galt, på Ungbo der, da.

    Så jeg måtte sitte i en kjedelig betongbygning, på Stovner, ganske lenge, etter jobben en kveld, før jeg fikk lov til å anmelde dette tyverier, da.

    Og da sa jeg nok det, til politiet, at jeg mistenkte det, at det var han Tobias, som hadde stått bak dette tyveriet, da.

    Siden Maylinn og hu negressa, (var det vel), hadde ‘babla’ om at han Tobias hadde stjålet en lommebok, som lå på gulvet i gangen, (eller noe sånt), fra dem, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at en olabukse, som jeg hadde hengende til tørk, på tørkestativet i gangen, på Ungbo der, forsvant.

    For så å dukke opp igjen, noen dager seinere.

    (Og da var den litt krøllete, mener jeg å huske.

    For jeg hadde en gang begynt å henge opp Hildegunn sine klær, i tørkestativet, på vaskerommet, på Ungbo, der.

    (Like etter at jeg hadde begynt å leie den vaskemaskinen fra Thorn).

    En gang, som jeg skulle bruke vaskemaskinen selv.

    Og hu Hildegunn, hadde vært treig, med å ta ut tøyet sitt, da.

    Men det hadde ikke hu likt, husker jeg.

    For hu hadde en sånn spesiell måte, å henge opp tøyet sitt på, da.

    Som jeg la merke til, husker jeg, når jeg selv fylte opp vaskemaskinen, med mine klær, da.

    Og som jeg vel kanskje kopierte litt, etter det her, da.

    Men da buksa mi dukka opp igjen der, så var den hengt opp på en annen måte, da.

    Husker jeg at jeg la merke til).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også noe problemer med naboen, som bodde ved siden av Ungbo, i underetasjen, i Skansen Terrasse 23, der.

    Dette var vel de ‘hasjisene’, som hadde gått av nattbussen, samtidig med Lene, Tommy, Ove, Pia og meg, den gangen, sommeren 1994, da Ove fikk bank, mens vi venta på nattbussen, bak Stortinget der.

    (Den gangen vi hadde den søskenbarn-festen der, som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 4).

    Og dette var nok da sommeren 1995, (altså et år seinere igjen).

    Og da mente jeg, (som hadde bodd på Ungbo, siden 1991, og da bodde det vel noen andre, i den naboleiligheten, i kjelleren der).

    At det var naboen sin tur til å vaske trappa.

    Men nabodama, hu mente at det var Ungbo sin tur, til å vaske trappa, da.

    Og hu skreik vel til ei kone, (muligens Fanney, fra OBS Triaden?), oppi etasjene der, noe om at det var Ungbo sin tur, til å vaske, da.

    (Noe sånt).

    Og da gadd jeg vel ikke å krangle mer).

    Men jeg vaska vel bare trappa vel.

    Men plutselig, så glemte Maylinn, hu negressa, nabo-dama og han ‘hasjis’-naboen.

    De glemte plutselig alt med trappevasken.

    Også forsvant de alle fire, inn i leiligheten, til naboen, da.

    Så det syntes jeg var rimelig spesielt.

    For først, så var det som at trappevasken var det viktigste i verden, liksom.

    Og så var det som at trappevasken bare var noe ubetydelige greier, liksom.

    Så de naboene, de dramatiserte nok litt da, vil jeg si.

    (Og de jugde nok også, vil jeg si.

    Jeg tror ikke at jeg, som hadde bodd i blokka der, siden 1991, bomma på hvem sin tur det var, til å vaske trappa, for å si det sånn).

    Og hva disse tenåringsjentene måtte gjøre, inne hos naboen, det veit jeg ikke.

    Men det veit dem vel kanskje selv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den PC-en, som jeg kjøpte av han Rune, (selv om det ble sagt at han var homo da, siden jeg ønsket meg en PC, å drive med programmering på).

    Den finansierte jeg, ved å selge noen frimerker, (årssett, fra 70 og 80-tallet), som jeg hadde hatt liggende, i de skuffene mine, i reolen, hos bestemor Ågot, på Sand, husker jeg.

    Og da ringte jeg rundt, til forskjellige frimerkebutikker, i Oslo da, husker jeg.

    Og en i Uelands gate, (mener jeg at det var).

    Han tilbydde meg, å kjøpe de årsettene, til pålydende.

    (Så de tjente jeg altså ingen penger på.

    Men jeg tapte heller penger, må man vel si.

    Siden jeg jo ikke fikk noe igjen, for inflasjonen, som hadde vært, siden 70 og 80-tallet.

    Og en annen frimerkebutikk, de sa på telefonen, at de ikke ga mer enn pålydende minus ti prosent.

    Så da ble jeg litt deppa, husker jeg.

    Og førstedagsbrevene fikk jeg vel nesten ingenting for, tror jeg.

    For ‘alle’ kjøpte jo førstedagsbrev, på 80-tallet.

    Så de fikk aldri noen særlig verdi da, ettersom jeg skjønte.

    Men jeg fikk noen hundrelapper, for årssettene mine da, sånn at jeg kunne få kjøpt meg den PC-en.

    Som var bedre enn ikke noe, selv om den ikke hadde noen harddisk, da.

    Men måtte startes fra diskettstasjonen, med en Windows-diskett, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, (i 1993 eller 1994 en gang vel), så tok jeg jo da også med meg et spesielt frimerkealbum, som jeg hadde, med et russisk frimerkeark i, med motiv fra verdensrommet, som jeg hadde fått, (som premie i en konkurranse), i frimerkeklubben, på Torstrand skole, hvor jeg var med, skoleåret 1978/79.

    Og andre spesielle/artige frimerker, da.

    Blant annet en konvolutt jeg fikk av, (eller byttet med), faren til Frode Kølner en gang vel.

    Med bilde av en Gyldenløve, på konvolutten og frimerket, vel.

    (Noe sånt).

    Og jeg hadde også lagt det kortet/brevet, til min mormors general-bestefar, (var det vel).

    Som var fra danskekongen.

    Inn i det albumet.

    For det brevet var trykket på papp, og det var på størrelse med en vanlig brev-konvolutt da, for håndskrevne brev.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så da bestemor Ingeborg, på en eller annen måte, fikk tilbake de papirene, etter sin kjente morfar Anders Gjedde Nyholm, og hans bror Didrik Galtrup Gjedde Nyholm.

    (Papirer som lå i en fin, gammel mappe, med sort skinnperm, vel).

    Noe som skjedde, mens jeg var i Oslo.

    Og studerte og/eller jobbet, da.

    Så fikk ikke bestemor Ingeborg med seg det brevet, fra danskekongen.

    For det hadde jeg, (et år tidligere, eller noe).

    Lagt inn i det frimerkealbumet, for spesielt artige konvolutter/ark, da.

    En gang, under et helgebesøk, hos bestemor Ågot, da.

    Siden jeg vel syntes at det var artig, med det brevet/kortet, fra danskekongen, da.

    Så det brevet, det er alt jeg har igjen, av alle de dokumentene jeg fikk, fra den kjente tippoldefaren min da, som var forsvarssjef/sjef for generalkommandoen, i Danmark, og hans bror, som var dommer i Egypt og i folkedomstolen i Haag.

    Så det brevet fra danskekongen, (hvor danskekongen beklaget, at han ikke kunne komme i generalens runde bursdag), det lå vel under senga mi, muligens, på Ungbo, etterhvert.

    I en koffert kanskje.

    Noe sånt.

    (For disse frimerkene fra da jeg bodde i Larvik osv., de hadde jeg ikke hjerte til å prøve å selge da, i 1993/94.

    For å kjøpe den PC-en.

    Og det ble vel nok penger likevel, mener jeg å huske.

    Fra de årssettene).

    Og da jeg flytta til England, i 2003.

    Så la jeg det albumet, med brevet fra danskekongen, og de artige frimerke-arkene, sammen med de andre tingene mine, og tingene fra Heimevernet, osv., hos City Self-storage, i Oslo, da.

    Så der ligger de vel kanskje ennå.

    Hvem vet.

    (Så jeg klarte å få med de tingene inn til Oslo, da.

    Noe som jeg vel måtte ha en god grunn for, syntes jeg, for å flytte, da.

    For ellers, så hadde vel kanskje bestemor Ågot blitt lei seg, hvis jeg tok med alle de tingene mine, som jeg hadde på Sand, (i de skuffene, i reolen, i stua), inn til Oslo.

    Og jeg hadde fortsatt en safe, (og muligens noen fler ting), i de skuffene, etter at jeg tok med frimerkene mine, inn til Oslo, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var ikke bare på Ungbo at det var problemer, med ting som ble stjålet.

    På Rimi Nylænde, så fant Marianne Hansen, en tjukk lommebok, en gang.

    (Som en kunde hadde glemt igjen, da).

    Og den hadde hu lagt under kassa, eller noe.

    Og dagen etter, så fant ingen den lommeboka.

    Og da mente Marianne Hansen, at han vaskemannen, måtte ha stjålet den lommeboka da, (eller noe).

    Så noen var uærlige der da, må man vel si, (på Rimi Nylænde).

    Og dette var vel en lommebok med mange tusen kroner i, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Det her mener jeg er der jeg bodde, på Ungbo. Bildet er tatt fra der telefonkiosken står, så det holdt å ha personsøker, når man bodde der

    ungo ned trappa

    http://www.osloby.no/nyheter/krim/Politiet—Skyting-i-Oslo-var-ikke-gjengoppgjor-6954696.html

    PS.

    Til venstre, på bildet nedenfor, så kan man se den lille skogen, som jeg en gang gikk ut i, midt på natta.

    Med endestykket, til den senga, som jeg hadde fått, av faren min, (da jeg flytta inn på Ungbo der, sommeren/høsten 1991).

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    For senga var for kort, så jeg satt det endestykket, til senga, opp mot en stein, da.

    Også hoppet jeg på endestykket, sånn at det øverste bordet knakk.

    Sånn at jeg kunne få rettet ut beina mine, mens jeg sov, da.

    Men det nederste bordet, det stakk fortsatt litt opp, over madrassen.

    Så den senga var fortsatt litt ukomfortabel, siden jeg liksom måtta ha anklene mine liggende, oppå det siste bordet da, som var igjen, på det endestykket.

    Så sånn var det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    skog til venstre

    http://www.osloby.no/nyheter/krim/Mann-skutt-flere-ganger-i-bena-6954179.html

  • Det her lurer jeg på om er faren til Bengt Rune, nemlig Kurt, (som Glenn Hesler kaller ‘Skurt’). Selv om han så litt annerledes ut, på 90-tallet, vil jeg si

    skurt hm

    http://www.oslopubguide.com/Templates/Rockwood.html

  • Min Bok 4 – Kapittel 66: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo V

    En gang, (det må vel ha vært sommeren 1994, antagelig), så var det en kunde, (en kar i 40-50-årene vel), som sa til en som het Magne, (som satt i kassa), på Rimi Nylænde, (mens jeg også var i kassaområdet), at det var bra, at det var noen blide/hyggelige karer, som jobba der, og ikke ‘de sure damene’.

    Og da tenkte nok han kunden på butikksjef Elisabeth Falkenberg og assisterende butikksjef Hilde fra Rimi Hellerud, (tenker jeg).

    Så de sjefene jeg hadde, på den tida som jeg fikk opplæring, som sjef, i Rimi.

    De var nok ganske sure, da.

    Så jeg hadde liksom press på meg, på å nesten være sur/strengt selv, mot medarbeiderne, da.

    Da jeg ble låseansvarlig/aspirant, på Rimi Nylænde.

    For hu Hilde fra Rimi Hellerud, hu klagde til meg, hvis jeg ikke oppførte meg strengt mot medarbeiderne.

    For da ble hu og butikksjef Elisabeth Falkenberg upopulære da, sa hu.

    (Som jeg har skrevet om tidligere, i den her boken).

    Og jeg måtte jo nesten gjøre som de sjefene mine der sa, syntes jeg.

    Siden jeg jo var helt fersk, som leder, i Rimi, på den her tiden.

    Så derfor var jeg nok ikke så hyggelig, i tonen, mot medarbeiderne, den tida jeg jobba, som leder, i Rimi.

    For hu Hilde fra Rimi Hellerud, hu fikk meg til å forandre tonen som jeg brukte, mot medarbeiderne da.

    Sånn at ikke hu Hilde fra Rimi Hellerud og butikksjef Elisabeth Falkenberg, skulle bli upopulære, da.

    Og dette var til og med etter at jeg hadde fått beskjed om, av nettopp hu Hilde fra Rimi Hellerud, at jeg kunne velge min egen lederstil, som leder, i Rimi.

    Så jeg vil si at den lederopplæringa, som jeg fikk, i Rimi.

    Den var bare noe tull, egentlig.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Maylinn, som bodde på Ungbo, (på Hildegunn sitt gamle rom), etter at søstera mi flytta ut, fra Ungbo.

    Hu hadde med en bikkje dit, en gang, (husker jeg).

    Som jeg klappa, for Maylinn stod med bikkja, i gangen der, da.

    Så jeg måtte gå forbi bikkja, for å komme dit jeg var på vei, da.

    Men den bikkja hadde fettet pels, husker jeg.

    Så den var ekkel å klappe da, husker jeg.

    Så det var kanskje bikkja til mora til Maylinn, (eller noe).

    (Som vel bodde i Lindeberg-området, forestilte jeg meg, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Maylinn hadde også mange venninner.

    En gang, så hadde hu ei venninne, (som fortsatt var i tenårene vel), med lyst hår, som var farget litt grønt vel, på besøk.

    Hu satt i sofaen, i stua der, og sa til meg det, en gang, at ‘Oslo var som New York’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Maylinn hadde også ei venninne, som var negresse.

    Hu negressa var vel også fortsatt bare i tenårene, tror jeg.

    Og hu bodde nesten hos Maylinn, og sov på rommet hennes omtrent hele tiden, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så var det en gang, som varmeovnen, hadde slutta å virke, på rommet, til Maylinn.

    Og da hadde Maylinn og hu negerjenta, de hadde bare lagt seg på sofaene, inne i stua.

    Med dyner og sånn, da

    Og da mente jeg det, at det var ikke riktig, at de skulle ligge der, med dyner og sånn, da.

    Og jeg skjønte det, at vi egentlig ikke trengte den panelovnen, som stod i gangen der.

    Så jeg skrudde ned den, og sa at de kunne bruke den, på rommet sitt, da.

    (For det var så kaldt der da, mente de).

    Og da prata jeg vel med deres pakistanske venn, i 30-årene, om det her, mener jeg.

    (Siden han var innom, da.

    Og jeg fikk aldri så utrolig bra kontakt, med de her jentene, da.

    (De var så stille av seg, liksom).

    Så det var lettere å prate med han pakistaneren da, syntes jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg tok vel kjøretimer, på den her tida.

    Så da hadde jeg ikke så mye penger, til å gå ut på byen for.

    Og jeg hadde jo også en ekstrajobb, hos Norsk Idrettshjelp, på rundt den her tida.

    Så de six-packene med øl, som jeg hadde stående, i det minste kjøleskapet, (som ingen andre hadde brukt, så lenge jeg bodde der vel, ihvertfall ikke etter at jeg ble den lengstboende beboeren der).

    De ble stående i fred, for min del, da.

    I en del måneder da, når jeg hadde masse annet, å drive med, enn å gå på byen, da.

    Men det som skjedde da.

    Det var at Maylinn og venninnene hennes.

    De fant de six-packene mine, da.

    Mens jeg var på jobben, (eller noe).

    Og begynte å drikke opp de.

    Og de fortalte meg vel det her, da.

    Og sa at de skulle kjøpe ny øl.

    Men det skjedde ikke.

    Så jeg ble irritert da, på de her Lindeberg-jentene.

    (Eller hva de var).

    Og en gang, da jeg kom hjem fra jobben.

    Så stod det ei jente, i gangen, utafor rommet, til hu Maylinn, da.

    Og så kjefta jeg på henne da, (på grunn av de her øl-ene), for jeg trodde jo at det var hu Maylinn, som stod der.

    Men så så jeg plutselig det, at dette ikke var Maylinn, (som stod der), men en veldig vakker, sexy, slank og smekker tenåringsjente da, som jeg ikke hadde sett før.

    (Ei som var så fin/lekker, at det nesten gjorde vondt, å se på henne).

    Så da dreit jeg meg jo ut litt, siden jeg trodde at det var hu Maylinn, da.

    Men hva gjorde hu jenta stående i gangen, aleine der, hvis hu ikke var Maylinn, liksom?

    Og hu veldig smekre jenta, hu snakka enda mindre, enn det hu Maylinn gjorde, da.

    Men hu satt og så på TV, sammen med meg, i stua, på Ungbo der, en gang, husker jeg.

    Og så kom Maylinn ut fra rommet sitt, og kjefta på henne.

    Og Maylinn sa at hu var uhøflig, for det satt to pakistanske gutter, inne på rommet til Maylinn.

    Som de hadde avtalt å møte da, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, etter det her, så dukka hu veldig smekre tenåringsjenta opp, utafor rommet mitt, da.

    Og banka på døra der, da.

    For å tigge øl da, (var det vel).

    Og hu var jo veldig vakker og pen, hu tenåringsjenta.

    Så det var vanskelig å si nei da, (for å si det sånn).

    Så jeg sa det var greit, hvis de kjøpte nye øl, da.

    Men det gjorde de aldri, da.

    Enda det gikk flere uker, vel.

    Så en gang, som han pakistanske vennen til Maylinn, (i 30-åra), var på besøk.

    Så klagde jeg, til Maylinn, sånn at han hørte det, da.

    På at de aldri erstattet, den øl-en, som de hadde tatt, da.

    Og da fikk jeg noen penger av han pakistaneren, for den øl-en, da, (husker jeg).

    Så Maylinn var kanskje elskerinna, til han pakistaneren da, (eller noe).

    Hva vet jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så tok jeg stereoanlegget mitt, inn på rommet mitt, igjen.

    (Det var vel en gang, som Glenn Hesler sine kamerater ‘okkuperte’ stua, og spilte Axis and Allies der).

    Noe sånt.

    Og sommeren 1995, (må det vel ha vært), så tok jeg også TV-en, inn på rommet mitt, igjen.

    For jeg følte meg ikke så hjemme, i stua der, lenger.

    For hu Maylinn hadde ofte ‘okkupert’ stua da, med mange av sine venner.

    Og det var en film, som nesten var som en pornofilm, som jeg hadde lyst til å se, som het Emanuelle, (eller noe), husker jeg.

    (Som jeg hadde lest om i avisa, at ble sendt på TV, en kveld, sommeren 1995, var det vel).

    Og den filmen, den hadde jeg ikke lyst til å se, sammen med halvparten av tenåringene fra Lindeberg, liksom.

    Og da var det en pakistansk tenåringsgutt, som skuffet tiska om det, at jeg sikkert skulle se Emanuelle da, til hu Maylinn, (husker jeg, at jeg overhørte).

    Den dagen jeg flytta TV-en, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 64: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo III

    En gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Så spurte Glenn Hesler meg, om han skulle kjøpe med noe for meg, en gang, som han skulle til Sverige.

    Og da jeg var med fotball-laget, (Berger IL), til Gøteborg, mens jeg gikk på ungdomsskolen.

    Så kjøpte jo jeg, (og også mange av de andre på laget), oss pizza-snacks, mens vi venta på ferja til Moss, husker jeg.

    (På vei til Sverige, da.

    Ved ferjeterminalen i Horten).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den gangen, som Øystein Andersen, Glenn Hesler, Magne Winnem, Kjetil Holshagen og meg, var på campingtur, til Gøteborg, sommeren 1991.

    (Må det vel ha vært).

    Så så jeg noen sånne ‘bread-sticks’ da, i en matbutikk, i Sverige.

    Og grunnen til at jeg syntes, at de så artige ut.

    Det var jo fordi at de hadde pizza-smak, da.

    For jeg likte alt som hadde med pizza å gjøre da.

    (Eller hva man skal si).

    Sånn som pizza-smørbrød, (som var pizzafyll, som man skulle ha på brødskiver, som fantes på 80-tallet), pizza-snacks og selvfølgelig også vanlig pizza, i mange forskjellige varianter, med enten tjukk eller tynn bunn, da.

    Så da jeg fant Grissini breadsticks med pizzasmak, (som jeg ikke hadde sett før, i Norge), i en butikk i Sverige, på en ferie der.

    Så måtte jeg selvfølgelig kjøpe de, da.

    Jeg som var så glad i pizza, og omtrent ikke spiste noe annet enn Pizza Grandiosa, til middag, fra cirka midten av 80-tallet til et stykke ut på 90-tallet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde vel slutte å røyke, da Glenn Hesler spurte meg om det her.

    (Om det var noe han skulle kjøpe med til meg, i Sverige).

    Så jeg prøvde å tenke da, for å finne ut om det var noe, som jeg ønsket, i Sverige.

    Mens jeg gikk på ungdomsskolen, så var jo kinaputter det helt store.

    Men det var ikke akkurat noe jeg syntes var artig, som noen og tjueåring.

    Og røyking hadde jeg jo slutta med.

    Og jeg hadde masse øl stående i et lite kjøleskap, (som ingen andre brukte), på Ungbo der, da.

    (Øl som jeg hadde kjøpt en sixpack av, nå og da.

    (Med Ringnes 0.33 liters flasker.

    En six-pack som bare kosta drøye 50 kroner vel, på Rimi, på den her tida.

    Så de six-packene, de var de suverent billigste six-packene, på Rimi, (og kanskje i hele Norge, ihvertfall mer eller mindre), på den her tida, da).

    For å spare penger hvis jeg skulle ut på byen, (må det vel ha vært).

    (Siden en sånn six-pack kosta omtrent det samme, som en halvliter, på byen, da).

    Sånn at jeg kunne liksom drikke meg pussa hjemme, for en billig penge, før jeg dro ut på byen, da

    (Og da trengte jeg ikke å kjøpe så mye dyre halvlitere, på byen, for å bli litt sånn pussa, sånn at jeg ble litt mer sosial, og turte å drite meg ut litt, og prøve å sjekke opp damer, og sånn, da).

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg spurte Glenn Hesler, (etter å ha nesten vrengt hjernen min, for å prøve å finne ut, om det var en eneste ting, som jeg kunne komme på, som jeg ønska, fra Sverige, da).

    Og det var egentlig ikke noe spesielt jeg ønska der.

    Det eneste jeg klarte å komme på, det var de Grissini bread-sticks-ene, med pizzasmak, da.

    Så jeg sa det, at han kunne jo kjøpe med det, hvis han fant det.

    For det var egentlig ikke noe i Sverige, som frista så mye.

    Selv pleide jeg vel oftere å dra litt oftere til Danmark, enn til Sverige, for å si det sånn.

    Og jeg hadde jo vært mest i England, av utenlandske land.

    Så kanskje hvis han hadde spurt meg om det var noe i England, som han skulle kjøpe med for meg.

    Da ville jeg nok bedt han om å kjøpe med Cherry Coca Cola, Dr. Pepper, Aero-sjokolade og Hula Hoops BBQ Beef, osv.

    Men det var bare til Sverige, som han skulle, da.

    Og etter at jeg hadde slutta å røyke og drikke cola.

    Så hadde jeg liksom ikke så mange laster, eller svake sider, (eller hva man skal kalle det), igjen, da.

    Og jeg var ikke preget av ‘ladism’ heller, (som vel var noe som ble moderne seinere, på 90-tallet).

    (Nemlig at man har en gutteaktig livsstil, da).

    Så det var ikke sånn at jeg syntes at det var artig, å smelle kinaputter, som noen og tjueåring.

    (For å forklare om det).

    Og hvis jeg skulle kjøpe noe pornoblader, så ville jeg vel kjøpe det selv, (for å si det sånn).

    Og da kunne jeg jo bare gå til Narvesen, for eksempel.

    Istedet for å drite meg ut, ved å be Glenn Hesler, om å kjøpe med pornoblader for meg, da.

    Så det eneste jeg kom på, (i farta), det var om han kunne kjøpe med noen sånne pizza-Grissini, for meg, da.

    (Hvis han klarte å finne det).

    Siden han absolutt ville kjøpe med noe for meg, da.

    (Virka det som, ihvertfall).

    For jeg klarte ikke å komme på noe annet da, (må jeg si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da Glenn Hesler kom tilbake igjen, fra Sverige.

    Så leverte han meg en pakke, med hvitløk(!)-Grissini, da.

    Så da kunne han jo like gjerne ha spytta meg i trynet omtrent, (vil jeg si).

    (Og han forklarte heller ikke hvorfor han hadde tatt med feil slag, da).

    For det som jeg syntes at var såvidt litt artig, med de pizza-Grissini-ene, det var jo det, at de var med pizza-smak, da.

    Men jeg syntes ikke egentlig at pizza-Grissini, var _så_ utrolig artig, da.

    Men Glenn Hesler ville liksom absolutt kjøpe med noe for meg der da, (virka det som, ihvertfall).

    Så det var det eneste jeg kom på, da.

    Men hvitløk-Grissini.

    Det ville jeg vel aldri ha kjøpt selv, hvis jeg hadde sett det i en butikk, i Norge, for eksempel.

    Så dette ble bare som noe dumt, (og kanskje litt skuffende), for meg da, (vil jeg si).

    Så da lurte jeg på hva Glenn Hesler dreiv på med, (husker jeg).

    Siden han klarte å komme tilbake, fra Sverige, med hvitløk-Grissini, når jeg hadde bestilt pizza-Grissini, da.

    Men men, det veit han kanskje sjæl.

    (Det får man vel håpe på).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Så begynte Glenn Hesler plutselig en kveld, (var det vel), å si sånn ‘capish’, en god del ganger, i løpet av noe få setninger, da, (et uttrykk jeg aldri hadde hørt han bruke før, enda han, Øystein Andersen og jeg, nesten hadde vært som en gjeng, i et år eller to, noen få år, før det her, da).

    (Capish, (eller hvordan det skrives), det er jo italiensk for ‘forstår du’, (eller noe), vel).

    Så det var akkurat som om Glenn Hesler prøvde å hinte til meg, om at han var med i mafiaen, (eller noe), husker jeg.

    Men jeg tenkte vel det, at det kan jo ikke være mulig.

    For det finnes jo ikke noe mafia i Norge.

    Det er jo bare i USA og Italia, at de har mafia.

    Så jeg slo det bare fra meg, og tenkte ikke noe mer på det her, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler, han fikk også nesten et slags ‘anfall’, en gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo, (husker jeg).¨

    (En gang han satt i stua der, vel).

    Da sa han plutselig noe sånt som, at ‘var det ikke Øystein, som var kameraten din?’.

    Med en slags bebreidende, (eller muligens trist), tone, da.

    Men det var jo først Tom Ivar Myrberg, som var kameraten min.

    (Eller ihvertfall klassekameraten).

    Og så introduserte jo han meg for sin kamerat, (og nabo), nemlig Kjetil Holshagen, og Tom Ivar Myrberg flytta jo så like etterpå til Drammen, (sammen med søsknene sine), på ‘lasset’ til foreldrene sine, da.

    Og Så introduserte Kjetil Holshagen meg for Øystein Andersen.

    For Kjetil Holshagen dro jo med Øystein Andersen hjem til meg, i Leirfaret 4B, en gang.

    Og faren min fortalte meg også, på rundt den samme tida, at Øystein Andersen var adoptivsønnen, til kusina hans, Reidun.

    Så Øystein Andersen var tremenningen min, (eller adoptiv-tremenningen, da).

    Så jeg kunne jo liksom ikke nekte Øystein Andersen, å henge oppe hos meg, hvis han var med Kjetil Holshagen, (som jo var min bestekamerat, på den her tida, må man vel si, ihvertfall mer eller mindre).

    Og resten kjente jo Glenn Hesler til.

    Glenn Hesler og jeg, vi ble jo kjent med hverandre, gjennom Øystein Andersen.

    Og det var jo Glenn Hesler, som plutselig hadde spurte meg, om ikke jeg kunne hjelpe han, med å få et rom, i Ungbo-leiligheten, hvor jeg bodde, som den lengstboende beboeren i, (noen måneder etter at jeg var ferdig med militæret, da).

    (Og dette var noe som kom overraskende på meg da, husker jeg.

    (At Glenn Hesler ville bo på Ungbo).

    Så det var ikke sånn at dette var noe som jeg hadde foreslått, (for eksempel).

    Eller at dette var noe som vi hadde diskutert angående tidligere.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og Glenn Hesler, han må da jo ha visst om det, at Øystein Andersen, plutselig hadde dukka opp, på Ungbo der, og bare sagt, (liksom rett ut av lufta), til meg, at han ikke ville være kamerat med meg lengre.

    (Sommeren/høsten 1993, (må det vel ha vært).

    Like etter at jeg var ferdig, med militæret).

    Og uten at Øystein Andersen vel ga noen grunn, til det her, da.

    Så det var jo rimelig rart da, (må man vel si).

    Men jeg måtte jo være sterk, på den her tida.

    For jeg var jo delvis arbeidsledig, og søstera mi Pia, hu var jo hjemløs, så hu hadde flytta inn, på rommet mitt, på Ungbo, og sov på en madrass, på gulvet der, da.

    Så Glenn Hesler visste vel det, at Øystein Andersen og jeg, ikke var kamerater lengre, (på den tida, som Glenn Hesler bodde, på Ungbo).

    Og Glenn Hesler, han må vel ha huska det, at det var han, (og ikke jeg), som hadde ønska det, at han skulle bo på Ungbo der, (hvor blant annet Pia og jeg selv bodde, fra før Glenn Hesler flytta inn der, da).

    (Så det var jo sånn at jeg gjorde Glenn Hesler en tjeneste, da.

    Siden jeg skaffa han rom på Ungbo, ved å prate for han, med Ungbo-dama, en gang som hu var innom, på Ungbo der, da).

    Så hvorfor Glenn Hesler spurte meg om det her.

    På en sånn ‘klagete’ måte, (må man vel kalle det).

    Om det ikke var Øystein Andersen jeg egentlig var kamerat med.

    (Og ikke han selv, (mente han vel kanskje)).

    Nei, det veit jeg ikke.

    Da var det kanskje sånn, at jeg kunne ha begynt å tulla, og sagt det, at Glenn Hesler hadde begynt å bli senil, (eller noe sånt).

    Men jeg vitsa vel ikke bort det her, da Glenn Hesler kom med den her klaginga si, (må man vel kalle det).

    Nei, for det virka vel som at noe var galt kanskje, på den måten som Glenn Hesler sa den her setningen, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg svarte vel ikke noe, på det her, men jeg ble vel kanskje litt satt ut, da.

    Siden jeg nok syntes at dette var en rimelig rar ting å si, da.

    Jeg tenkte vel kanskje det, at det nok måtte ligge noe bak den her ‘sytinga’, da.

    Men hva som lå bak, det forklarte ikke Glenn Hesler noe om, da.

    Og jeg ble vel litt ‘frika ut’, av det her da, (må man vel si).

    For Glenn Hesler, han spurte jo om noe som han måtte vite om selv, da.

    Så jeg visste vel ikke helt hva jeg skulle svare da, (tror jeg).

    Så jeg sa nok ikke noe, da.

    Men jeg var vel kanskje på vei inn på rommet mitt, eller noe sånt, da.

    Så jeg så vel kanskje bare litt rart på Glenn Hesler da, (i farta), eller noe.

    Og jeg lurte vel kanskje på hva søren det her skulle bety, da.

    Og jeg håpet vel kanskje på at Glenn Hesler kom til å bli ‘normal’ igjen da, (hvis jeg bare lot som ingenting), kanskje.

    (Noe sånt).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.