johncons

Stikkord: 90-tallet

  • Min Bok 4 – Kapittel 44: Fruktkurs

    Ikke lenge etter at jeg ble forfremmet til assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Så ble det en ganske stor forandring, på hvordan vi lederne, måtte jobbe, i den butikken.

    For måten Rimi ble drevet, den forandret seg hele tida, da.

    (Det ble etterhvert nesten som et mantra, i Rimi, at man måtte forandre seg.

    For den som ikke forandret seg, den tapte kampen mot de andre butikkjedene, da.

    Noe sånt).

    Og i 1995, så var det sånn, at Rimi ønsket å slutte, med eksterne fruktkonsulenter, (av en eller annen grunn, som sikkert hadde med økonomi å gjøre, da).

    Så i 1995, (må det vel ha vært), så skulle vår fruktkonsulent, fra Gartnerhallen, (en vietnameser eller kineser, eller noe, vel), han skulle slutte, da.

    Og jeg, jeg hadde jo aldri jobba i frukta, den tida jeg jobba, på OBS Triaden, for eksempel.

    Så jeg skulle på fruktkurs, hos Gartnerhallen, på Økern, da.

    Hadde vel distriktsjef Anne-Katrine Skodvin bestemt, vel.

    (Muligens i samarbeid med butikksjef Elisabeth Falkenberg, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kurset, det ble holdt av ei dyktig og engasjert dame, hos Gartnerhallen.

    Og det var vel bare folk som jobba i Rimi, som var på det kurset, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og det var muligens mest for assistenter eller fruktansvarlige, da.

    For det var et ganske bra kurs da, som gikk over to dager, (mener jeg å huske).

    Så dette var ikke et kurs, for alle som jobba i butikken, liksom.

    Nei, det var spesielt for de som skulle legge opp og bestille frukt, da.

    Så dette var et kurs for fruktansvarlige da, vil jeg nok si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Av de andre Rimi-folka, som var på kurset, så kjente jeg bare Terje Sjølie.

    (Han som seinere ble mer kjent som nynazist, vel).

    Sjølie jobba vel på den her tiden, som assistent, på Rimi Ljabru.

    Under butikksjef Leif Jørgensen der.

    (Hvis jeg husker riktig).

    Og imellom Terje Sjølie og meg, så satt det ei ung, rødhåra dame, som Sjølie kjente, og som muligens jobba i den samme butikken, (eller ihvertfall det samme distriktet), som han da, (eller noe).

    Og hu rødhåra dama, hu virka hyggelig, men hu skjelte så fælt, så det frika meg ut litt da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På det her kurset, så lærte vi at det var viktig å spraye frukta med vann, flere ganger om dagen.

    For at frukta skulle holde seg lenger, da.

    Og det var noen fruktslag som ikke skulle vannes.

    Og det var druer, sopp og sikkert noen fler slag, som jeg har glemt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi lærte også det, å tenke fargemønstre, når vi la opp frukta.

    Fargene rød, gul og oransje, det var selgende farger.

    Og vi lærte det, at vi burde dele inn fruktdisken, i rekker, som hadde selgende farger, for hver annen eller tredje rekke, da.

    For eksempel så var agurker litt kjedelige da, siden de var grønne.

    Mens tomater, de hadde en selgende farge, nemlig rød.

    Og da skulle ikke tomatene stå først.

    (Eller ved siden av noe annet rødt).

    Men de skulle stå som rekke to liksom, da.

    Sånn at de delte opp de ‘kjedelige’ grønnsakene, da.

    Og så kunne man ha en rekke med rød paprika for eksempel, litt lenger bort, da.

    Sånn at de ‘kjedelige’ grønne grønnsakene, ble delt opp, av røde eller gule felt da.

    (Og det samme gjaldt selvfølgelig for frukt, da).

    For da ville fruktdisken selge mer, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi lærte også det, at vi burde ta bort all den frukta, av disken, som vi ikke ville ha kjøpt selv.

    For da, så holdt disken en bra standard, da.

    For mye av fruktsalget, det var på impuls, (var det vel).

    Og hvis kundene fant dårlig frukt, i disken, så kjøpte de mye mindre, eller handla et annen sted, da.

    Så vi lærte vel å gå gjennom hele disken, (mener jeg), for å ta bort dårlig frukt og grønt, (som vi ikke ville ha kjøpt selv), hver dag, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På slutten av den ene kursdagen, så ble vi vist noen ‘rare’ frukter, som jeg ikke hadde sett før, (husker jeg).

    Vi fikk smake på litchi, blant annet, (mener jeg å huske).

    Og den frukten, den hadde jeg ikke hørt om engang før.

    Og det samme med kumquat, som var små, mini-appelsiner, som skulle spises med skallet på, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu rødhåra dama, (som satt ved siden av meg), hu sa plutselig det, at lichi var så godt da, mens hu kursdama dreiv og prata, om det her, da.

    Men da jeg spurte henne seinere, (etter prøvesmakinga, må det vel ha vært), så mente hu det, at det var lichi-likør som var så godt, da.

    For det hadde hu visst drukket i Syden da, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På det her kurset, så var det en del tøffe Rimi-ledere, fra ute i Romerike der, (hvis jeg husker det riktig).

    Og også han Jan Ole, (eller hva han heter igjen), som ble butikksjef, etter meg, på Rimi Langhus, i 2002, var på det her kurset, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og da skjedde det en episode, som fikk han Jan Ole til å se litt dum ut vel.

    Hu kursleder-dama, hu begynte å nevne det, at bananer de var ikke alltid dårlige, selv om det kom brune prikker, på de.

    Men hu sa vel også det, at en del folk trodde det, at bananene var dårlige, da.

    Og hu sa også det, at det skjemmet disken, når det lå brun-prikkede bananer, blant de gule bananene, da.

    Og da mente han Jan Ole, at da kunne man legge de brune bananene i kassaområdet, da.

    Og selge de der.

    Men da var det en av de ‘røffe’ butikkfolka, fra ute i Romerike der vel, som kom med en melding til han Jan Ole da, og sa det, at ‘jeg tror ikke at du skal gjøre det’.

    For ryktet til butikken ville nok blitt litt ødelagt, hvis det hadde liggi masse tilsynelatende råtne bananer, foran kassene, da.

    Da hadde nok ikke kundene skjønt mye, tror jeg.

    (Som han fra Romerike, (var det vel), skjønte, med en gang, da.

    Så de fra ute i Romerike der, de var nok noen sånne ‘butikk-dyr’ nesten, tror jeg at man kanskje kan si.

    Nesten som den gjengen, som jobba på gølvet, på OBS Triaden der, kanskje.

    Hvor jeg jo jobba, noen år før det her, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På vei hjem fra fruktkurset.

    Så møtte jeg lagfører Warming, fra lag 3, i Geværkompaniet, på Jernbanetorget der.

    Jeg bar vel på noen papirer, fra det fruktkurset, og forklarte vel det, at jeg hadde vært på fruktkurs, da.

    Og da ble Warming imponert, virka det som, for meg.

    Og han sa vel noe sånt, som at jeg nok kom til å gjøre det bra, som butikkleder, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den andre dagen, av fruktkurset.

    Så fikk jeg vel ikke med meg like mye, som på den første dagen, tror jeg.

    For dette var uka etter, (eller noe).

    Og det var et ombygningsprosjekt, som foregikk samtidig, på Rimi Nylænde, da.

    Det var nemlig bestemt, (av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin vel), at kasse 4, (som ikke ble brukt lenger, ikke engang på lille julaften, når det var mest omsetning), skulle ut av butikken, da.

    Og istedet, så skulle vi få noen ekstra varehyller, til å ha potetgull, (og sånn), på, da.

    Så jeg var nok litt mer stressa, den andre dagen, på det her kurset, enn jeg var på den første dagen.

    Siden den andre kursdagen kom mitt oppi det ombygningsprosjektet, som vi dreiv på med, (under ledelse av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, må man vel si), på Rimi Nylænde der, da.

    (Jeg husker blant annet at Morgan Lunde og jeg, fikk kjeft av Anne-Katrine Skodvin, fordi at Lunde hadde dytta noe vann, som hadde blitt brukt til å vaske, der hvor kasse 4 hadde stått cirka, ned i et hull, i gulvet, (et hull hvor de kanskje hadde hatt rørpost, eller noe, i gamle dager. Hvem vet).

    For det ble ‘dobbeltarbeid’ da, mente Skodvin.

    (For Skodvin tok med Morgan Lunde, butikksjef Elisabeth Falkenberg og meg, ned i kjelleren, på Rimi Nylænde der da, for å se hvor alt vannet ble av da.

    Og det er mulig at vi hadde satt en bøtte, under der, (eller noe).

    (Noe sånt).

    Det husker jeg ikke helt.

    Men nede i kjelleren der, så var det jo for det meste bare noen lagerganger av betong, liksom, og også masse ‘rare’ rom, som ikke alle av ble brukt, da).

    Men dette var jo vasking, og ikke butikkarbeid, som Lunde og jeg, dreiv med, til vanlig, da.

    Så vi var kanskje litt leie, da.

    (Og ble kanskje litt stressa, da).

    Eller Morgan Lunde var vel litt lei kanskje, da.

    Så jeg sa vel at det var greit da kanskje, å dytte det vannet ned i det hullet, i gulvet, da.

    (For Morgan Lunde han hadde jo blitt rana og, (i kasse 2, da jeg var på den rep-øvelsen), ikke så lenge før det her.

    Så det var kanskje derfor at jeg var litt snill, da.

    Hvem vet).

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 42: Enda mer fra Ungbo-tida

    Sommeren 1994, så jobbet jeg jo heltid, som låseansvarlig, på Rimi Nylænde, da butikksjef Elisabeth Falkenberg og assisterende butikksjef Hilde fra Rimi Hellerud, var på sommerferie.

    Men, når begge disse var ferdige med sine tre uker ferie.

    Så hadde jeg jo noen uker sommerferie selv og, (mener jeg å huske).

    Og da, så hadde jeg jo ikke så god råd.

    For jeg fikk nok ikke så mye feriepenger, siden jeg jo hadde vært i militæret, fram til sommerferien, året før.

    Så i sommerferien, så dro jeg bare til Frognerparken og sånn, for å ligge i sola, og jeg bada kanskje litt på Frognerbadet og.

    Og da befant jeg meg aleine, husker jeg.

    Så hvor Axel og Glenn Hesler var, på den her tida, det aner jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg mener at det må ha vært denne sommeren.

    (Selv om det kanskje var en liten sjanse, for at det var den forrige sommeren, sommeren 1993).

    At jeg skulle til Frognerparken, da.

    Og da gikk jeg bare i shorts og t-skjorte da, siden det var sommeren.

    Og jeg hadde sikkert med meg en bag, med badehåndkle, og sånn da.

    Og så satt jeg meg på T-banen, ned mot sentrum, da.

    Og da T-banen kom til Furuset, så satt det seg to karer, litt opp i åra, i den samme sittegruppen, som meg.

    Og det viste seg å være Arne Thomassen, (min tidligere stefar), og en annen kar.

    Og de hadde på seg dress vel.

    Så Arne Thomassen var rimelig snobbete da, må man vel si.

    Og jeg lot som ingenting, for jeg fikk litt sjokk, for jeg hadde ikke venta, å møte Arne Thomassen på T-banen akkurat.

    Arne Thomassen hadde vært litt arbeidsledig, innimellom, på begynnelsen av 90-tallet, da.

    Og jeg mente å huske, at han ble litt flau, hvis han måtte ta T-banen, og ikke hadde bil, da.

    Så derfor sa jeg ikke noe, da.

    For jeg ble litt flau på Arne Thomassen sine vegne kanskje, siden han måtte ta T-banen, da.

    Noe jeg tror han egentlig ikke likte, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Arne Thomassen, han så stygt på meg.

    Siden jeg bare hadde på meg shorts, (mener jeg).

    (Eller om han kjefta på meg, for det.

    Eller ‘brumma’, som man vel må si, at han pleide å gjøre).

    Men dette var i sommerferien.

    Så at man har på seg shorts, i sommerferien.

    Er det så rart, liksom?

    Nei, dette var ikke et hyggelig møte, husker jeg, (at jeg syntes, da).

    Og Arne Thomassen og de, de flytta jo ned til Vestre Haugen.

    Fra Furuset.

    Selv om jeg ikke husker om det var før eller etter denne episoden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og min halvbror Axel, han ble også etterhvert rimelig snobbete, må man vel si.

    Han begynte å gå i dyre Gant-skjorter/gensere, osv., (som han kjøpte på tilbud, i en klesforretning, ved Egertorget, fortalte han), allerede fra 15-16-års alderen vel.

    (Noe sånt).

    Og da Axel begynte å gå i Gant-klær, så hadde ikke jeg engang hørt om det merket, husker jeg.

    Så da fikk jeg meg nok et lite støkk, siden min lillebror liksom var flinkere til å kle seg, enn meg, da.

    Så etter det, så ble nok også jeg litt mer interessert i dyre merkeklær og sånn, da.

    Selv om jeg egentlig ikke hadde så mye greie på klær, fra før det her, da.

    (Ihvertfall ikke noe mer enn vanlig).

    Men jeg la jo merke til at Axel ble ganske snobbete da, og da ble det litt flaut for meg, hvis jeg ikke selv skjønte meg noe på klær, da.

    Så jeg følte kanskje litt press, på grunn av det her, at Axel var så snobbete, da.

    Så det var nesten litt sånn, at det var litt konkurranse mellom Axel om meg da, syntes jeg.

    Ihvertfall så ble jeg litt mer oppmerksom, på ting som klær, osv., siden min lillebror Axel, var så opptatt av dyre merkeklær, og sånn, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen rar episode, som skjedde, på den her tida.

    Den hendte en gang, etter at jeg hadde begynt som assisterende butikksjef vel, i januar 1995.

    Så kom jeg på jobb da, (en helt vanlig dag, trodde jeg da), på Rimi Nylænde.

    Men da, så hadde plutselig butikksjef Elisabeth Falkenberg, et skriv der til meg, fra faren min.

    Og det var noe informasjon, om en flyveleder-skole, i Sveits, som faren min hadde fakset, (eller noe), til Rimi Nylænde, da.

    Og Elisabeth Falkenberg, hu sa til meg noe sånt som, at faren min ville at jeg skulle begynne på den utdannelsen, da.

    (Eller noe).

    Men jeg var jo ikke noe interessert i det, i det hele tatt.

    Det ble som noe rart for meg, husker jeg.

    Jeg var jo såvidt kommet i gang, med en leder-karriere, i Rimi.

    Og hvis jeg skulle slutte med den karrieren, så måtte det jo være, for å begynne med data, som jo egentlig var mitt felt, (siden jeg jo hadde studert informasjonsbehandling, i to år, ved NHI).

    Og hva Elisabeth Falkenberg og faren min hadde snakka om.

    Og hvor mye de snakka sammen.

    Og hvordan faren min fikk tak i telefonnummeret, til Rimi Nylænde, (som var et telefonnummer, som ikke stod i telefonkatalogen).

    Det veit jeg ikke.

    (Og jeg hadde omtrent ikke noe med faren min å gjøre, på den her tida.

    Så det var ikke sånn, at jeg pleide å snakke med han, om karrieren min, osv.

    Så dette var litt som noe forvirrede greier, fra en, (mer eller mindre), alkoholisert sjel, for meg, (husker jeg).

    Men hvordan butikksjef Elisabeth Falkenberg, tolket det her, det var det jo vanskelig, for meg, å si.

    Det var jo ikke sånn, at jeg hadde fortalt henne det, at faren min hadde latt meg bo alene, fra jeg var ni år, osv.

    Nei, det var ikke sånn, at vi pleide å være så veldig personlige der liksom, på Rimi Nylænde, da.

    Vi var mest fokusert på jobb og sånn der, må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 40: Mer fra sommeren 1993

    Sommeren 1993.

    Før Glenn Hesler, Hildegunn og Rune, flytta inn, på Ungbo.

    Så var det bare Pia og meg, som bodde der.

    (Pia lå på en madrass, på gulvet, på rommet mitt, som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Og en kveld, sommeren 1993, så dro Pia og jeg ut på byen.

    For å feste litt, på dimmepengene mine, da.

    Og jeg husker det, at vi satt i første etasje, på det utestedet, som ligger over Manhattan/Underhuset der.

    Ved et bord.

    Og drakk halvlitere, da.

    Og så, så kom det ei dame, fra OBS Triaden, bort til bordet vårt.

    (Jeg lurer på om det var hu unge brunetta, som jobba, i spesialvareavdelingen.

    Det var ihvertfall ei ung brunette, da).

    Og hu OBS Triaden-dama, hu hadde kjent igjen meg, da.

    Og hu fortalte meg det, at hu nettopp hadde forlovet seg, da.

    (Før hu forsvant fra bordet vårt igjen, like fort som hu hadde dukka opp, da).

    Noe som jeg ikke syntes at var så artig å høre, da.

    Når jeg endelig traff ei ung dame, som jeg kjente, på byen.

    Etter å ha vært et år, i det tøffeste, i militæret, (når det gjaldt førstegangstjenester), ifølge Andre Willassen, ihvertfall.

    Så var hu nyforlovet, da.

    Så det var litt nedtur da, husker jeg.

    For jeg var vel rimelig klar, for nye damebekjentskaper, på den her tida, (etter militæret da), for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter mer drikking vel.

    Så husker jeg det, at jeg ikke gadd å sitte, der oppe hvor hu nyforlovede OBS Triaden-dama var lengre.

    Så jeg dro vel med meg Pia, ned på Manhattan, da.

    (Hvor jeg hadde vært mange ganger, sammen med Magne Winnem, blant annet).

    Og der drakk jeg nok mer, da.

    (For å prøve å glemme hu nyforlovede dama da sikkert.

    Blant annet ihvertfall vel).

    Og så ville plutselig Pia danse.

    Og da var jeg jo rimelig full og sur, (på grunn av hu nyforlovede OBS Triaden-dama), da.

    Så da ble jeg med på det.

    Og det var bare sånn disco-dansing, da liksom.

    Og jeg tenkte vel det, at det er vel ingen som kjenner meg her.

    Så det er vel ingen som veit at Pia er søstera mi.

    Så da gjør det vel ikke noe, om jeg danser sånn disco-dans, ved siden henne, (for å si det sånn).

    Eller, det var kanskje sånn, at Pia og meg stakk på Marylin.

    Det er mulig.

    For der pleide jeg å komme inn gratis.

    (Siden Magne Winnem og jeg pleide å være noen slags stamgjester der omtrent, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Uansett, så var det plutselig ei ung dame, som sa hei til meg, (og prikka meg på skulderen vel), på dansegulvet, den kvelden, da.

    (Mens jeg dansa sånn disco-dans ved siden av Pia, da).

    Og det trodde først at det var hu Gøril, som jeg hadde jobba sammen med, på CC Storkjøp, i Drammen, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    (Hu som var naboen, til bestemor Ågot, på Sand/Høyen.

    Ei av de jentene som bestemor Ågot pleide å kalle for ‘jentene på gården’).

    Så jeg bare sa spørrende ‘Gøril?’, til hu unge dama, på dansegulvet, da.

    (Uten at jeg veit om Pia fikk med seg det her).

    ‘Søstera’, svarte hu yngre søstera til Gøril, da.

    (Dette var ei som noen ganger satt på, med Gøril og typen hennes, hjem fra jobb, de gangene Gøril jobba, på CC Storkjøp, sommeren 1989.

    For det hendte nemlig en gang eller to, at jeg fikk haik med de her folka da, (husker jeg).

    For jeg var blakk etter Brighton-turen den sommeren, da.

    Så jeg kjente jo såvidt hu søstera til Gøril, fra før, da.

    Selv om jeg ikke hadde prata noe særlig med henne).

    Men da ble jeg litt flau, (husker jeg).

    Siden jeg stod der, på dansegulvet, og dansa, sammen med søstera mi, da.

    For jeg hadde ikke trodd det, at Pia og jeg, ville møte noen fra hjemstedet vårt, på byen, i Oslo, akkurat.

    Nei, da hadde jeg nok ikke giddi å blitt med Pia, for å danse, (for å si det sånn).

    Jeg trodde vi kunne være ganske anonyme liksom, på Marylin der, da.

    Men tydeligvis ikke.

    Men da sa jeg ikke noe mer, til hu søstera, til Gøril, da.

    For jeg visste ikke hva jeg skulle si til henne heller, liksom.

    Og jeg prøvde vel muligens å forklare det for Pia, at det var søstera til Gøril, som var der, på dansegulvet, da.

    Men jeg kjente jo ikke hu søstera til Gøril så bra heller.

    (Og jeg veit ikke hvor bra Pia kjente henne).

    Så jeg visste ikke helt hva jeg skulle snakke med henne om, da.

    Men det var liksom sånn, at Oslo, det var nesten som et fristed, for meg.

    (Og muligens også for Pia).

    Når det gjaldt å komme bort fra slektninger og kjente, som hadde mobba meg osv., under oppveksten, da.

    Det var liksom mye friere å bo i Oslo da, syntes jeg.

    Så jeg slappet nok mer av, i Oslo, enn på Berger, (eller i for eksempel Svelvik eller Drammen), da.

    Men det her ble veldig rart da, husker jeg.

    Og jeg har ikke snakka noe med hverken Gøril eller søstera hennes etter det her, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 39: Enda mer fra Ungbo

    Da jeg flyttet inn på Ungbo, høsten 1991.

    Så var jeg ikke så vant til å bo i blokk.

    (Ihvertfall ikke så lavt nede i en blokk).

    Så da Magne Winnem spurte meg om adressen.

    Så sa jeg vel at jeg bodde i første etasje, (mener jeg å huske).

    Mens det riktige var at jeg bodde i underetasjen da, (skjønte jeg seinere).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men Magne Winnem, han ga meg et tre-måneders abonnement, på Dagsavisen, (av en eller annen grunn), i innflyttingsgave, da jeg flytta inn, på Ungbo.

    (Cirka et år før jeg dro i miliæret, da).

    Og jeg husker det, at jeg ikke fikk den avisa.

    Men at jeg ikke hadde tid eller ork, til å ringe for å klage, da.

    For Dagsavisen, den avisen, den het jo tidligere Arbeiderbladet.

    Så jeg, som Høyre-mann, jeg var litt skeptisk, til den avisa, da.

    Så det var ikke sånn at jeg ringte for å klagde, med en gang, på at jeg ikke fikk den avisa, på døra.

    Neida.

    Men, etter militæret, (må det vel ha vært).

    Lenge etter, at det tre måneders abonnementet, egentlig hadde gått ut, da.

    Så ringte jeg Dagsavisen og klagde da.

    (For da var jeg vel 90 prosent arbeidsledig, eller noe.

    Og hadde mye fritid, da).

    Og sa at det riktige skulle være underetasjen, da.

    (Og ikke første etasje).

    Og da fikk jeg Dagsavisen i tre måneder gratis da, husker jeg.

    (Etter at jeg nesten måtte krangle, når jeg ringte Dagsavisen, da.

    Og han karen jeg prata med der, han ble litt sur vel.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg skjønte jo egentlig det, på den her tida.

    At hvis det var en avis, som var nyttig å ha, for et bokollektiv.

    Så var det Aftenposten og ikke Dagsavisen.

    For Dagsavisen, den avisa, den var litt tynn, da.

    Mens Aftenposten, den avisen, den var stapp-full av jobbannonser, osv., da.

    Så jeg foreslo etterhvert, at vi på Ungbo skulle spleise på et tre-måneders abonnement, (mener jeg å huske at det var), på Aftenposten.

    Og mora mi, hu var en eller to ganger, på besøk, (og sov på sofaen i stua vel), på Ungbo der, da.

    (Siden Pia også bodde der, da).

    Og mora vår sa det, husker jeg, sommeren eller høsten 1994, en gang, (må det vel ha vært).

    At hu ville betale litt av det Aftenposten-abonnementet, da.

    (For planen min var å få meg en ekstrajobb, da.

    Sånn at jeg kunne ha råd til å ta kjøretimer da, var det vel.

    For lønnen på Rimi, den var ikke så høy, da).

    Og så måtte vi som bodde på Ungbo, vi måtte spleise på resten av abonnementsprisen, da.

    (Av de som ville være med å abonnere på den avisa, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker det, at på den her tida, så var nesten Pia, Glenn Hesler og jeg, helt splittet opp.

    Vi prata nesten ikke med hverandre.

    Men da jeg spurte dem, om de blei med på å spleise på et abonnement på Aftenposten.

    Så svarte både Pia og Glenn Hesler, ‘ja’, til det, da, (husker jeg).

    Så da kom liksom vi tre litt på talefot igjen da, (husker jeg at jeg syntes, ihvertfall).

    Og da, så måtte jeg også spørre Hildegunn og Rune, om de også ble med, på å spleise, på et abonnement, på Aftenposten da, (husker jeg).

    Og da sa Hildegunn, at de også ble med på det, da.

    Så alle fem ble med på abonnere på Aftenposten da, (husker jeg).

    Selv om det vel mest var meg som leste de avisene, kanskje.

    (Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten også flere konflikter, mellom Pia, Glenn Hesler og meg.

    Det var sånn, at hele Skansen Borettslag, skulle få gratis dekoder, i en måned, fra Janco.

    (Eller hva det firmaet het, på den tida).

    Og da var det sånn, at jeg jobba seinvakt.

    Så jeg fikk ikke tatt imot den gratis dekoderen, da.

    Men Pia var vel delvis arbeidsledig, på den her tida.

    (Eller hun jobba ihvertfall ikke seinvakter).

    Og Glenn var vel selvstendig næringsdrivende.

    Så han kunne vel styre dagen sin selv, (til en viss grad ihvertfall), vel.

    Men da jeg kom hjem fra jobb, (etter en seinvakt da), på Rimi Nylænde.

    Så hadde hverken Pia eller Glenn Hesler, sørget for det, å være hjemme, når vi skulle få dekoder, da.

    Så vi fikk ikke alle filmkanalene og MTV og sånn gratis, i en måned, da.

    Noe jeg hadde gleda meg til.

    Og vel prata med Pia og Glenn Hesler om, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så da ble jeg skuffa husker jeg.

    Og sur på Pia og Glenn Hesler da, siden de ikke hadde giddi, å være hjemme, for å ta imot dekoderen, da.

    Men da sa både Pia og Glenn Hesler, (sånn som jeg husker det), at de ikke brydde seg om å ha MTV og alle de filmkanalene.

    De syntes ikke at de her kanalene var noe artige, da.

    Noe de ikke hadde sagt til meg tidligere, når jeg hadde prata om hvor kult det her kom til å bli, (og sånn), da.

    Så dette her var en litt spesiell episode da, vil jeg si.

    Og det viser vel hvor ulike vi egentlig var, søstera mi, Glenn Hesler og meg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter denne fadesen.

    Da ingen hadde vært hjemme, for å ta imot Janco, sånn at vi fikk alle disse her artige kanalene gratis, i en måned, da.

    Så ringte jeg Janco, og beklagde det, at det ikke hadde vært noen hjemme, da.

    Og spurte om vi kunne være så snille, å få det gratistilbudet likevel, da.

    Men det kunne vi ikke, (av en eller annen grunn), svarte han karen hos Janco, som jeg prata med da, (husker jeg).

    Og da gadd jeg ikke å gjøre noe mer ut av det her.

    For det var jo bare snakk om en måned med gratis TV-kanaler, liksom.

    For jeg hadde jo ikke tenkt å betale for å se disse alle disse her kanalene, (etter at den gratisperioden hadde gått ut).

    For jeg hadde ikke så bra råd da, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 38: Mer fra Ungbo

    Det må vel ha vært i 1993 eller 1994 en gang.

    At Glenn Hesler, Axel og jeg, tok T-banen, til Lambertseter for å spille tennis.

    (En søndag vel).

    På T-banen, så satt det også en babe, (vil jeg si), som Glenn Hesler og jeg, kikka litt på da, mens vi gikk av T-banen, på Lambertseter T-bane-stasjon der.

    ‘Ser på damer på min alder’, smalt det fra Axel, (som var 15-16 år vel), da.

    Så Axel begynte å vokse opp, kunne det virke som.

    Og han ble visst til en slags moralist eller feminist, (eller noe), kunne det kanskje virke som.

    Ovenpå var han ihvertfall.

    Og hu dama, på T-banen, hu hadde pupper og alt hu, (ettersom hvordan jeg husker det, ihvertfall).

    Så hu var mer en babe enn en fjortiss, vil jeg si da.

    Og det angrepet fra Axel, det hadde jeg ikke forventa meg.

    For jeg var vel ikke vant til at Axel turte å være så frekk og direkte.

    (Ihverfall ikke om seksuelle ting).

    Men hverken Glenn Hesler eller jeg, svarte noe da, da Axel sa det her.

    Jeg vet ikke hvorfor Glenn Hesler ikke sa noe.

    Men jeg selv ble ganske paff, da.

    Når jeg kunne spille tennis med en gutt på 16 år, (nemlig Axel da), så kunne jeg vel se på en babe på 16-17-18 år også, skulle man vel tro.

    Men så ikke da, ifølge Axel.

    Som liksom plutselig var som Oslos svar på Taliban da, (eller Ottar var kanskje mer kjent, på den tiden).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel var også nedlatende, en gang, på Ungbo.

    (Et år eller noe etter det her vel).

    Glenn Hesler hadde besøk av Bengt Rune og Kalle, (de biljard-kameratene til Øystein Andersen, fra Min Bok 2).

    Og det er mulig at Øystein Andersen også var der.

    Det husker jeg ikke helt.

    Og så, så kom plutselig Axel på besøk, til meg, da vel.

    (Eller om det var til Pia).

    Og så kjefter han på Glenn Hesler og kameratene hans, som sitter og spiller et brettspill, som heter ‘Axis and Allies’ vel, (eller noe sånt).

    Og sier til alle de, at de må komme seg ut på byen, og få seg damer, (eller noe).

    Og jeg flytta jo fra Ungbo, i januar 1996.

    Og Axel er jo født høsten 1978.

    Så Axel kan ikke ha vært mer enn maks 17 år gammel, da han kjefta på Glenn Hesler og hele kameratgjengen hans.

    Så Axel ble mer og mer kjepphøy, da.

    Enda jeg hadde prøvd å advare han, det året jeg leide et rom av faren og stemoren hans, på Furuset.

    Om at han burde være mer forsiktig med kjeften sin.

    Hvis ikke så kunne han lett havne i bråk, (og sånn), seinere da, mente jeg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han Kalle, (og kameratene hans), de begynte forresten å jobbe, med å drive en fiskebutikk, i Larvik.

    Ikke så lenge etter det her vel.

    (Fortalte Glenn Hesler meg, da).

    Og det var en fiskebutikk i Nansetgata, som jeg hadde pleid å sykle forbi, under oppveksten min, husker jeg.

    Og som jeg husker det, at det lukta vondt av.

    Og det kunne Glenn Hesler bekrefte, (mener jeg å huske).

    At Kalle og dem hadde sagt det, (til Glenn Hesler da), at de forrige eierne der, ikke var noe flinke, til å holde det reint, i butikken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg skulle på byen, i Oslo.

    Så møtte jeg Bengt Rune, (fra Biljardhallen), ved Ellingsrudåsen T-banestasjon.

    (Faren til Bengt Rune, nemlig Kurt som Glenn Hesler kalte for Skurt.

    Han dreiv forresten også en pub, i Strømmen, på den her tida).

    Bengt-Rune, (aka. Benkern), han bodde jo på Rasta.

    Så det er mulig at han hadde gått, fra Rasta og til Ellingsrudåsen, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Hva vet jeg.

    Bengt-Rune, han skulle på Stedet, (som seinere skiftet navn til Tiger Tiger, vel).

    Og jeg pleide også å dra på Stedet, på den her tida.

    (Kanskje på grunn av at jeg ville unngå de ‘Snorre-folka’, altså de damene fra Bærum og han fra Ellingsrudåsen, som jeg traff på Snorre, nyttårsaften, 1994.

    Hvem vet).

    Så jeg møtte Bengt-Rune igjen, seinere den kvelden, på en bar, (som var inne i et ganske lite rom), inne på Stedet der, da.

    For Bengt-Rune, han kjente bartenderen der, da.

    Og bestilte masse forskjellige drinker og sånn, da.

    Men jeg syntes at det var kjedelig, å bare stå der, og prate med bartenderen og Bengt Rune, da.

    Så jeg gikk mest rundt på diskoteket der, og sjekka damer, da.

    Eller jeg prøvde vel ihverfall.

    For Stedet gikk vel gikk for å være et litt harry sted, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som Bengt-Rune og dem, var på besøk, hos Glenn Hesler, på Ungbo der.

    Så spurte jeg dem, om dem hadde sett noen bra filmer, i det siste.

    (Bare for å ha noe chatte om, da liksom).

    Og da sa Bengt-Rune det, at en film som het ‘Bad Boys’, var bra, da.

    Og da spurte jeg om det var en pornofilm.

    For jeg syntes at det hørtes litt rart ut, det filmnavnet, da.

    Men det var det visst ikke da, sa Bengt-Rune.

    Og jeg hadde nettopp fått en bærepose, (eller om det var to bæreposer), med dårlige VHS-pornofilmer, av Øystein Andersen.

    Ikke så lenge før det her, da, (var det vel).

    (Som en eller annen bare skulle kaste da, sa Øystein Andersen).

    Så det er mulig at det var derfor, at jeg lurte på, om den Bad Boys-filmen, var en pornofilm, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel, han hadde også en kamerat, fra Chile, (var det vel), som het Mariuano, (eller noe), husker jeg.

    Og de kom en gang, for å besøke meg, på Rimi Nylænde der, (husker jeg).

    (Fordi at Axel ville låne penger av meg vel.

    Hvis ikke det var etter at jeg ble butikksjef der da, (høsten 1998).

    Eller de var der kanskje flere ganger, det er mulig).

    Og en annen gang, så var dem på besøk hos meg, på Ungbo der, (husker jeg).

    Og da hadde jeg liggende en CD-singel, med Seigmen, (på rommet mitt), husker jeg.

    For vi hadde fortsatt ikke MTV, men den sangen, den hadde jeg sett, på ZTV, (eller noe sånt), da.

    Og den sangen, den satt Axel på, på stereoanlegget mitt da, mener jeg å huske.

    Og et år eller to seinere, (etter at jeg hadde flytta fra Ungbo vel), så fortalte Axel meg det, at Mariuano og han, de hadde fått lov til å være backstage, før en Seigmen-konsert, på Sentrum Scene, (eller noe sånt), vel.

    Og da hadde han ene i det bandet, han hadde liggi og knulla ei dame, rett foran alle de andre som var backstage der da, (fortalte Axel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    En annen CD-singel, som jeg kjøpte, den siste tida, som jeg bodde, på Ungbo der.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Det var Oasis, med ‘Wonderwall’.

    (Etter at jeg hørte den på TV eller radio, vel).

    Og den første tida, etter militæret.

    Så kjøpte jeg forresten CD-en ‘Dirt’, med Alice in Chains, (husker jeg).

    Som var den CD-en, sammen med Red Hot Chili Peppers og ‘Blood Sugar Sex Magik’, som jeg hørte mest på, i 1993 og 1994, vel.

    Sammen med ‘The Stone Roses’, (het vel det albumet), med nettopp the Stone Roses da, (som jeg kjøpte på CD, et år eller noe, før jeg dro i militæret, vel).

    Og jeg hørte vel også en del på Pearl Jam, Nirvana og andre band som Stone Temple Pilots og Smashing Pumpkins, (som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 4), da.

    Hildegunn, hu digga ‘Creep’, med Radiohead, (husker jeg).

    Og hu kjøpte også det nye Alice in Chains-albumet.

    (Nemlig ‘Jar of Flies’, husker jeg).

    Men det albumet, det likte ikke jeg så bra da, husker jeg.

    Og jeg syntes også, at ‘Creep’ etterhvert ble en litt kjedelig sang, da.

    (For den gikk så mye på TV også, da).

    Så Hildegunn og jeg, vi hadde ikke helt den samme musikksmaken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det ‘Dirt’-albumet, det kjøpte jeg brukt, husker jeg.

    Hos en brukthandel, ved Youngstorget der.

    Så det albumet, (som var et av mine favorittalbum da, på 90-tallet), det kjøpte jeg for bare 40 kroner, eller noe, da.

    Men det var nedgangstider, på den tiden.

    Og nå i det siste, så har jeg lurt på det, om det kan ha vært Thomassen, fra lag 1, i Geværkompaniet, som hadde solgt den CD-en, i den bruktbutikken.

    Hvis han fikk dårlig råd, etter militæret.

    For lag 1, de pleide å spille det ‘Dirt’-albumet, det siste halvåret cirka, som vi var i militæret da, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hørte også på Pulp og ‘Common People’, på den her tida, (mener jeg å huske).

    Så jeg fikk med meg ‘Brit Pop-bølgen’ da, selv om jeg jobba mye på Rimi, (og etterhvert også på Norsk Idrettshjelp), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 4 – Kapittel 35: Nyttårsaften 1994

    Nyttårsaften 1994, så befant jeg meg alene, husker jeg, på Ungbo der.

    Uten at jeg husker hvor de andre var.

    Jeg bestemte meg for å gå ut på byen.

    Og jeg tok på meg dress vel.

    (Siden det var nyttårsaften, da).

    Så det må vel ha vært smokingbuksa og dressjakka til ‘party-dressen’ min, samt antagelig et blått og grønt Carlsberg-slips, som jeg en gang hadde fått, av Magne Winnem.

    Så sånn var antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På veien bort til T-banestasjonen, så møtte jeg noen rånere, (må man vel kalle dem).

    Jeg hørte at han ene sa, (til han andre), at hvis jeg så på dama deres, så skulle dem banke meg opp da, (eller noe).

    Så jeg gikk ikke så bra overens med de lokale ungdommene, på Ellingsrudåsen, da.

    Det var et ganske tøft og harry miljø der, må man vel si.

    Litt prega av folk i bolebokser, for eksempel.

    Det var liksom litt den stilen der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg kom ned til sentrum, så dro jeg på diskoteket Snorre, (i Rosenkrantzgata vel), husker jeg.

    Og jeg satt bare i baren der da, for meg selv, (husker jeg), og drakk noen halvlitere, da.

    Selv om det stedet var ganske fullt, så kjente jeg ingen der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg satt i baren der, så hendte det plutselig noe rart, husker jeg.

    Ei smellvakker og hot ung blondinne kom plutselig og satt seg på fanget mitt der.

    Og da skjønte jeg ikke noe, (må jeg innrømme).

    Men jeg lot henne sitte der litt, da.

    (For jeg ble litt paff vel).

    Men jeg skjønte liksom ikke hvor hu kom fra, da.

    Jeg hadde aldri sett henne før, for å si det sånn.

    Og hu var så pent kledd osv., så jeg regna med at hu var fra Oslo Vest, eller noe.

    Så jeg ba henne gå å finne seg en rik mann, etterhvert.

    For jeg hadde ikke så god råd, da.

    Så jeg tenkte at jeg hadde ikke råd, til å ha en dame som henne.

    Og jeg følte meg litt mislykka da, (må man vel si).

    Og jeg tenkte vel det, at det måtte være noen som tullet med meg.

    Siden det plutselig dukka opp en dritfin, ung blondinne, som bare satt seg på fanget mitt, ved bardisken der.

    Da var det noe galt, tenkte jeg vel.

    (Selv om jeg nok var litt full, da).

    Men hu blondinna virka vel ikke så full, tror jeg.

    Hu gjentok spørrende etter meg, (må man vel si), det jeg hadde sagt, om at hu burde finne seg en rik mann.

    Og så forsvant hu da, like raskt som hu hadde dukka opp, (må man vel si).

    Men jeg tenkte vel ikke på å spørre henne, hvorfor hu hadde satt seg på fanget mitt.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Senere den kvelden, så møtte jeg også på et par unge damer, fra Bærum, (var det vel).

    Jeg husker ikke om jeg møtte de også på Snorre.

    Det er vel mulig at det ble litt vel pinlig på Snorre etter det at hu unge, smekre blondinna plutselig satt seg på fanget mitt der.

    Så det er mulig at jeg gikk derfra etter det.

    Det husker jeg ikke helt for å være ærlig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg husker ihvertfall det, at jeg ble kjent med de to damene fra Bærum, da.

    Og hu ene het det samme, som sjefen min.

    (Nemlig Elisabeth).

    Så det ble litt rart det og, husker jeg.

    De damene, de ble også kjent med en annen kar, husker jeg.

    Og det viste seg det, at han også bodde på Ellingsrudåsen, da.

    Og hu andre Bærumsdama, enn hu Elisabeth, ga han skryt for jakka, (eller om det var frakken), sin, husker jeg.

    For han hadde en dyr, lang skinnjakke da, som han hadde kjøpt på Grønland, tror jeg.

    Mens jeg hadde på meg en billig, brun jakke vel, fra Hennes og Mauritz, eller noe.

    Som jeg vel ikke brukte så mye, etter dette vel.

    Hvorfor jeg ikke hadde på meg den vinrøde Levis-jakka, fra JC, på Oslo City.

    (Som jeg kjøpte etter å ha jobbet på Forsvarets Overkommando, i 1990, den gangen).

    Det husker jeg ikke.

    Men jeg mener at jeg overhørte det, at hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, snakka dritt om den jakka, en gang, ovenfor ei kvinnelig kollega av oss, vel.

    (Like etter jobb en gang, på Rimi Karlsrud, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu ‘andre’ Bærumsdama, hu sa også det, at hu trodde at hu Elisabeth ville kline, på slutten av kvelden, da.

    (Hvis ikke dette var den andre gangen jeg møtte dem, da.

    For alle vi fire møttes faktisk igjen en gang, cirka en ukes tid seinere vel).

    Så jeg var sammen med hu Elisabeth, da.

    Og han andre fra Ellingsrudåsen var sammen med hu andre Bærumsdama, da.

    Kan man kanskje si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg klinte vel litt med hu Elisabeth, mener jeg å huske, da.

    Like ved Egertorget, i Oslo sentrum, en natt til søndag.

    (Noe sånt).

    Selv om dette vel må ha vært i januar, så det må vel ha vært ganske kaldt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De to Bærumsdamene, de skulle vel ta nattbussen, tilbake til Bærum, eller noe.

    Så det ble sånn, at han andre fra Ellingsrudåsen og jeg, vil gikk i lag, i motsatt retning, av den veien, som de to Bærumsdamene dro, da.

    Etter at vi alle fire hadde avtalt å møtes igjen, helgen etter vel, på Egertorget, da.

    (Den neste lørdagskvelden, må det vel ha vært).

    Noe sånt.

    Og han karen fra Ellingsrudåsen, han dro meg med inn på en kebabsjappe, i Karl Johan der.

    (Like ved Stortorvet der).

    For han var så fan av kebab da, husker jeg.

    Og jeg var sulten, så jeg kjøpte også kebab, da.

    Selv om den kebaben ikke smakte helt likt som den kebaben de hadde hatt i Brighton, i 1990, (som Øystein Andersen var så fan av da, som jeg har skrevet om i Min Bok 2), men likevel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som vanlig på nyttårsaften, i Oslo.

    (Jeg hadde jo stått og fryst, sammen med hu Laila Johansen, i taxikø, nyttårsaften 1989).

    Så var det lang tid å vente på drosje.

    For nattbussene gikk ikke på nyttårsaften.

    Hvis ikke nyttårsaften tilfeldigvis var på en fredag eller lørdag, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde ikke lyst til å stå å fryse, på taxiholdeplassen.

    (Nede ved Østbanehallen/Plata der).

    Så jeg tenkte ut en plan, da.

    (Som vel egentlig var en plan, som Magne Winnem hadde prata om, en gang, et av de første årene, som jeg bodde, i Oslo).

    Nemlig å begynne å gå ut mot Gamlebyen der.

    (Eller hva det heter der igjen).

    For å prøve å stoppe de drosjene som kom kjørende tilbake inn igjen mot sentrum, da.

    Og en piratdrosje stoppa, da.

    (Eller ‘privatdrosje’, som Laila Johansen vel ville ha sagt).

    Etter at vi hadde gått i 10-15 minutter kanskje, da.

    Og vi var ganske fulle og kalde, så vi satt oss inn i den piratdrosja, da.

    Den piratdrosja, den var bygget sånn, at det ikke gikk an å åpne dørene innenfra.

    (Dørhåndtakene var tatt bort).

    Så han andre karen fra Ellingsrudåsen, han ble litt redd, tror jeg.

    (Mens jeg var ganske drita, da).

    Han piratdrosjesjåføren, det var en innvandrer.

    Muligens en pakistaner, eller nord-afrikaner, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han drosjesjåføren, han visste ikke hvor Ellingsrudåsen var.

    Men jeg sa til slutt Furuset Senter, da.

    (Eller noe).

    Og det visste han hvor var.

    Og da vi kom dit, så forklarte jeg det, at vi egentlig skulle til Torgbua, (som var bare noen hundre meter lenger bort, da).

    For han hadde ikke skjønt hvor vi mente, da vi prøvde å forklare veien, nede i Oslo sentrum der, da.

    Men da skulle han ha 20 kroner ekstra, (eller noe), for å kjøre bort til Torgbua istedet for til Furuset Senter, da, (husker jeg).

    (Og det sa jeg at var greit da, selv om det ikke var så mye lenger, til Torgbua enn til Furuset Senter, akkurat.

    Men det sa jeg, bare for å bli ferdig med det, siden jeg ikke gadd å krangle om 20 kroner, liksom.

    For avkjøringa til Furuset Senter, fra Gamle Strømsvei, den var mye lenger, enn avkjøringa til Torgbua, da.

    Men jeg tror ikke at han piratdrosjesjåføren brukte så mye mer bensin, på å kjøre til Torgbua, (istedet for å kjøre til Furuset Senter), akkurat.

    Men men).

    Og han andre karen fra Ellingsrudåsen.

    Han bodde langt unna Torgbua.

    (Og mot Karihaugen, liksom i retning fra sentrum, da).

    Men han turte ikke å sitte på med han piratdrosjesjåføren lenger, tror jeg.

    Så han gikk også av ved Torgbua der da, husker jeg.

    Også gikk han bort i retning av Ellingsrudåsen Senter der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Lørdagen etter, så var jeg på Egertorget der, da.

    Og han andre fra Ellingsrudåsen, han var også der, (husker jeg).

    Men de to Bærumsdamene, de dukka ikke opp.

    Så jeg sa bare hadet, og så gikk jeg i retning av Slottet, (og utestedene i den ‘vanlige’ delen av Karl Johan), der.

    Men så ropte noen navnet mitt vel.

    For da hadde nemlig de to Bærumsdamene kjent oss igjen, da.

    Og de ville på et utested, som het 2 Brødre, (som lå bort mot Grønland vel), husker jeg.

    (Altså ikke 3 Brødre, men 2 Brødre).

    For de var kanskje ikke gamle nok til å komme inn på 20-års grense steder, eller noe sånt, da.

    Jeg hadde jo nettopp blitt forfremmet, til Assisterende Butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Og hadde kanskje jobbet hele lørdagen.

    Det er mulig.

    Jeg hadde ihvertfall en sånn syvende sans-aktig ‘kalender-bok’, som jeg kikka litt i, for å se når jeg hadde fri vel, mens jeg stod i baren, på 2 Brødre der, da.

    Og der hadde jeg jo skrevet ‘Elisabeth’, på en lørdag, da.

    For Elisabeth Falkenberg og jeg, vi jobba jo annenhver lørdag, (som ledere, på Rimi Nylænde), da.

    (I tillegg til fem vanlige vakter.

    Så vi jobba en del ekstra, da.

    Siden vi bare var to ledere).

    Men da lurer jeg på om hu ‘andre’ Bærumsdama, lurte på om jeg da mente hu Elisabeth fra Bærum, når jeg hadde skrevet ‘Elisabeth’, i sjuende sans-en min.

    For jeg skreiv enten ‘Erik’ eller ‘Elisabeth’ på lørdagene, da.

    Ettersom hvem som hadde jobb-lørdag, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel denne kvelden, som jeg klinte med hu Elisabeth da, ikke så langt unna Egertorget der.

    For hu ‘andre’ Bærumsdama mente at hu Elisabeth ville at jeg skulle gå bort til henne der, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Hu Elisabeth, hu forklarte det, at hu hadde ikke lyst til å bli med opp til Ellingsrudåsen.

    For hu skulle jobbe for faren sin, på en eller annen messe, ute i Bærum vel, dagen etter, da.

    (Noe sånt).

    Og etter det her, så ble det vel ikke til, at jeg traff de her folka, igjen.

    (Mener jeg å huske).

    Av en eller annen grunn.

    Jeg likte vel kanskje ikke helt det opplegget.

    Det var en ting å ha dame.

    Men en kanskje en annen ting å få med et ekstra par på kjøpet.

    (Eller hvordan man skal forklare det).

    Det ble ihvertfall ikke til at jeg traff de her folka igjen, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 34: Mer fra Ungbo-tida

    Det må vel ha vært sommeren 1994, (hvis jeg skulle gjette).

    At Axel og jeg, var og spilte tennis, på de kommunale banene, på Lambertseter der, (som Magne Winnem hadde vist oss, da).

    Plutselig så slo Axel en tennisball, bort til ved grus-fotballbanen der.

    Og da jeg gikk for å hente tennisballen, så så jeg plutselig rett på Terje Sjølie, (fra Rimi Munkelia, og som seinere er mer kjent som nynazist, vel).

    ‘Er du her’, (eller noe), sa Sjølie, da.

    Jeg forklarte vel at jeg spilte tennis, sammen med lillebroren min, da.

    Sjølie var også der sammen med lillebroren sin, (virka det som, ihvertfall), nemlig en liten pjokk, (må man vel si), som han spilte fotball sammen med, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg var på besøk hos bestemor Ingeborg, (var det vel), i Stavern, så husker jeg at jeg så en musikkvideo, på en eller annen TV-kanal, hos henne da.

    (På begynnelsen av 90-tallet, vel).

    Og det var en musikkvideo, med et band som het Revenge, som var en avlegger av bandet New Order, da.

    Og etterhvert så kjøpte jeg det albumet, i en platebutikk, i Oslo, da.

    (Må det vel ha vært).

    Og på det cover-et, så var det bilde ev en dame, kledd i et sexy lærantrekk, (eller hva det var), da.

    Og den plata, den hang jeg opp på veggen, ved siden av speilet der, på rommet mitt, på Ungbo, da.

    For tapeten var litt flekkete der, så det var noen stygge flekker på veggen, og sånn, på den ene veggen der, da.

    (Som hadde vært der, da jeg flytta inn, høsten 1991, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Pia likte jo New Order.

    Hu ga meg jo en maxi-singel, (nemlig ‘True Faith’, vel), av det bandet, på den tida som hu flytta opp til meg, i Leirfaret 4B, like før jul, i 1988, (var det vel).

    Men jeg tror ikke at Pia hadde fått med seg det, at Revenge var et band, hvor et av medlemmene fra New Order var med.

    Så jeg er ikke sikker på hvor dypt musikkinteressen til Pia stakk, liksom.

    For da Pia så det platecoveret, på veggen min.

    Så så hu bare stygt på det vel, og lo litt av det vel, og sa ikke noe, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia bodde jo på Ungbo i cirka to år.

    Fra sommeren 1993 til hu fikk seg sin egen Ungbo-leilighet, (var det vel), i Tromsøgata, ved Sofienbergparken, (ved Grunerløkka), like etter at hun fødte sin sønn Daniel, sommeren 1995, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Et par ganger, så stoppet Pia meg, i gangen på Ungbo, for å ha et slags møte, må jeg vel kalle det.

    En gang, så fortalte hu meg det, at negre ikke like å bli kalt for negre.

    Å, gjør de ikke det, (eller noe), sa jeg da.

    Neida, for det var rasistisk, da.

    (Eller noe sånt).

    Hva liker de å bli kalt for da, (eller noe), sa jeg da.

    (Noe sånt).

    Og Pia svarte at de likte å heller bli kalt for ‘afrikanere’, da.

    Men hvorfor Pia plutselig tok opp det her med meg, i gangen, på Ungbo der.

    (Og hvor hu fikk det fra.

    Var hun en slags talsmann for alle negre/afrikanere liksom, (eller hva man skal si), har jeg tenkt litt på seinere, da).

    Det veit jeg ikke.

    Men det veit hu kanskje selv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia stoppa meg også en annen gang, i gangen, på Ungbo der.

    Og fortalte meg plutselig det, mens hu smilte vel.

    At grunnen til at alle invandrerne, ville bo i Oslo, det var fordi at de ville bo i nærheten av hverandre.

    (Noe sånt).

    Men det virka kanskje litt for meg, som at dette var ironisk sagt da, (eller noe).

    (Husker jeg at jeg syntes, ihvertfall.

    At dette muligens ble som noe truende da, dette som Pia sa).

    Det er mulig.

    (Noe sånt, kanskje).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 33: Mer fra 1994

    1994 var jo et nesten magisk år i Norge.

    Det var vinter-OL på Lillehammer, det var EU-avstemning og det var fotball-VM, (i USA), hvor Norge var med, for første gang.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2, så var jo Gro Harlem Brundtland, (som da var statsminister), på radioen, i 1990, da jeg jobba, i Det Norske Hageselskap.

    Og hu programmerte vel egentlig alle nordmenn, i forkant av vinter-OL, på Lillehammer, for hu sa jo det, at ‘det er typisk norsk å være god’.

    Mens da jeg bodde på Bergeråsen, så het det seg, (om musikk osv.), at ‘det er bra til å være norsk’.

    Så folk i Norge, de fikk nok litt bedre selvtillit, av det, at statsministeren sa på radio, at nordmenn var generelt flinke, da.

    Faren min sa ihvertfall det, husker jeg, på 80-tallet, i ‘Ågot-huset’, at ‘Ola Dunk var sirumpa’, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg er inne på EU-valget, i 1994, så kan jeg jo nevnte det, (hvis jeg ikke har fått med det), at jeg var treig med å melde adresseforrandring, etter at jeg hadde bodd, på Abildsø.

    Så valgdagen 1991, (må det vel ha vært), så måtte jeg dra til Abildsø skole, for å stemme.

    Og da møtte jeg hu Lene, (fra Abildsø), på bussen tilbake igjen til sentrum, (var det vel).

    Hu gikk bort til meg, som satt ganske langt bak i bussen, og spurte med en sur tone, (må man vel kalle det), hvorfor jeg dro til Abildsø når jeg ikke bodde der.

    (Noe sånt).

    Jeg forklarte det, at det var bare valg, annenhvert år.

    Så jeg syntes ikke at det var noe å henge seg opp i da, for hennes del liksom, hvis jeg dro til Abildsø, en gang annenhvert år, for å stemme.

    Det var jo egentlig ikke noe som hu hadde noe med, for å si det sånn.

    Men hu var nysgjerrig på det her da.

    Før hu gikk tilbake til broren sin, som holdt til et stykke lenger fremme i bussen, og som hadde brekt beinet, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når det gjaldt valget, i 1993, forresten.

    Så hadde jeg på den tida, meldt addresseforandring, til der jeg bodde, på Ungbo, nemlig Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen.

    Jeg visste ikke hvor skolen lå, på Ellingsrudåsen.

    Så jeg måtte spørre ei tenåringsjente, som stod utafor T-banestasjonen der, husker jeg.

    Om veien da.

    Og jeg stemte vel Fremskrittspartiet, mener jeg, i 1993.

    I motsetning til Høyre, som jeg vel stemte på, i 1991, (på Abildsø der), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I 1994, så stemte jeg forresten ‘ja’, i EU-avstemninga, da.

    Og man kunne ikke gå på byen, i tida før EU-avstemninga, uten at det ble diskusjon om EU, husker jeg.

    Folk delte ut ‘ja til EU’ og ‘nei til EU’-buttons, i hytt og pine, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde vært student og avtjent førstegangstjenesten.

    Fra 1989 til 1993.

    Så hadde jeg jo ikke hatt så mye penger, å bruke, på klær, osv.

    Det meste av pengene hadde gått til røyk og mat, osv.

    Siden jeg fikk bedre appetitt, av å være i militæret, og jobbe mye, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så party-dressen min, fra 1989, den var helt utslitt da, så den kunne jeg nesten ikke bruke lenger.

    Og for eksempel ‘A Clockwork Orange’ t-skorta mi.

    Den hadde blitt litt hakket opp, i sentrifugemaskinen, i vaskekjelleren, i Skansen Terrasse der.

    Så den var det liksom hakket en god del hull i, nederst på ryggen da, husker jeg.

    (Noe som jeg fikk ‘tyn’ for, av Bø, i Geværkompaniet, var det vel.

    ‘Vet du hvor mye en t-skjorte koster eller’, var det noen som sa der.

    Og jeg hadde jo kjøpt den t-skjorta selv, så det visste jeg jo.

    Den kosta vel 100-200 kroner vel.

    Men jeg hadde ikke så god råd, på den her tida da, siden jeg brukte mye penger på røyk og varmeposer osv., i militæret.

    Og mye penger på mat også, siden jeg ikke likte maten i militæret, og fikk god appetitt, av denne tjenesten da, siden vi trente mye og var mye ut i skog og mark, var det vel antagelig).

    Men jeg hadde nok med å bruke penger på mat, røyk og Clerasil, osv.

    (Siden jeg hadde noen få kviser da, som jeg irriterte meg over).

    Så jeg hadde ikke så mye penger, å bruke, på klær.

    For jeg måtte jo betalte husleie og sånn selv, selvfølgelig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg følte meg vel kanskje litt ‘naken’, uten den party-dressen min, på byen, da.

    For før jeg flytta til Oslo, i 1989, så pleide jeg jo ikke å gå så mye ut på byen.

    (Unntatt i russetida, da).

    Så jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle kle meg, på byen, i Oslo, når jeg ikke hadde den party-dressen lenger, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det var ikke bare jeg som hadde dårlig råd, på begynnelsen av 90-tallet.

    Det var jo nedgangstider, og på reklameplakatene, til en bank.

    På T-banestasjonene, i Oslo.

    Så stod det ‘Don’t Worry’, (som i en kjent sang, fra slutten av 80-tallet).

    Men så hadde noen streket over ‘Don’t’.

    Så det stod ‘Worry’, da.

    Så det var liksom i tidsånden å bekymre seg over dårlig økonomi, på midten av 90-tallet.

    Norge var liksom i en bakrus etter jappetida, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg leste det, i Aftenposten, hvor noen ungdommer, fra Oslo, ble intervjuet.

    Og der stod det det, at det nå var greit å gå ut på byen, i bare olabukse og en fin genser liksom, i 1994 en gang, (må det vel ha vært).

    Så etter at jeg leste det her, så begynte jeg vel å gå ut på byen mer selv, i bare ‘vanlige’ klær, da.

    I motsetning til olabukse og dressjakke, som jeg hadde gått ut en del med, (når jeg ikke gikk i dressbukse også da), i Oslo, i årene før det her, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg hadde jo hørt det, av hu Anne-Lene, som bodde på Abildsø, skoleåret 1989/90.

    At merker som Levis osv., ikke ble regna som kule lengre da, i Oslo.

    Men at Paprika var et så kult merke, da.

    Men jeg syntes vel ikke at Paprika virka så kult selv.

    Og merkeklær var jo også dyrere, enn ‘vanlige’ klær.

    Så etter militæret, så ble det vel til, at jeg mye slutta å kjøpe merkeklær, men heller kjøpte merker som ‘L.O.G.G.’ osv., på Hennes og Mauritz.

    Altså klesbutikkene sine egne merkeklær da.

    (Ihvertfall vanligvis).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg tenkte nok mest på jobb, på den her tida.

    Jeg husker det, at jeg hadde kjøpt en sånn grønn bestefarskjorte, som var for lang, på arma, en gang.

    Og som jeg gikk med, på byen, da.

    Og da fikk jeg høre det, at noen folk baksnakka meg, husker jeg, og sa at det var ikke sånn de genserne skulle være da.

    (Altså, at de skulle ikke være for lange på arma, da, visstnok).

    Og dette var like før EU-avstemninga, husker jeg.

    Og jeg husker det, at noen damer i Rosenkrantzgata, (eller noe), plutselig sa til meg det, at de trodde det, at jeg var mot EU.

    (For dette var kanskje helgen før EU-avstemninga da.

    Så folk var kanskje, (mer eller mindre ihvertfall), bare opptatt av den her avstemninga, da).

    Men jeg fortalte dem det, at jeg var for EU.

    Og da ga de meg en ‘ja til EU’-button, mener jeg å huske.

    (Som de muligens hadde fått på en nattåpen stand da, eller noe sånt, kanskje).

    Og da visste jeg ikke helt hva jeg skulle si, husker jeg.

    For jeg ble kanskje litt mer keitete, ovenfor damer, etter militæret, da.

    Siden jeg jo ikke hadde den party-dressen min lengre.

    (For det første).

    Og jeg følte meg kanskje litt naken på byen, uten den, da.

    Og siden jeg nok er enig i at det var sånn, som Andre Willassen og Magne Winnem sa, da de var i militæret.

    (På toget ned til danskebåten Petter Wessel, som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    At man nok ble litt mer interessert i damer, av å være i militæret, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så damesjekkinga mi, som vel hadde gått ganske greit, som student.

    Den gikk litt mer trådt, i tida etter militæret, da jeg hadde dårlig råd, og kanskje følte meg litt utafor, da.

    (For jeg var kanskje ikke like i takt med tidsånden, rundt 1994, som jeg var som ung student, i 1989.

    Jeg hadde jo for eksempel ikke vært på ferie i England, hver sommer, på 90-tallet.

    Sånn som jeg var, omtrent hver sommer, på slutten av 80-tallet.

    For jeg hadde ikke penger til å dra så mye på ferie da, på begynnelsen av 90-tallet.

    Så jeg følte meg kanskje litt kjedeligere, på begynnelsen av 90-tallet, enn jeg gjorde, på slutten av 80-tallet, da.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men min skuffelse var ganske stor da, på valgkvelden, når det ble klart, at det nok ble ‘nei’ til EU.

    Det var ganske jevnt, og på begynnelsen av kvelden, så var det vel ikke klart, om det kom til å bli ja eller nei, til EU.

    Men på slutten av kvelden, så var det vel ganske klart, da.

    Og det var ikke noe artig for meg, (syntes jeg), som bodde sammen med to EU-motstandere, som Pia og Glenn Hesler, på Ungbo der, da.

    Hva Rune og Hildegunn mente om EU, det fant jeg aldri ut.

    Jeg ble vel aldri så godt kjent med de.

    Vel av naturlige grunner, siden de jo var et par da.

    (Som pleide å isolere seg en del, på Ungbo der, da).

    Og det var vel også ofte intriger, på Ungbo.

    Som kanskje kom litt i veien.

    Og han Rune, han var jo også homo, (som jo Hildegunn og Pia hadde sagt, ihvertfall).

    Og jeg var jo fra et sted, (Bergeråsen), hvor det ikke fantes homoer.

    Så jeg var vel hele tiden rimelig skeptisk til han Rune da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På valgdagen, forresten, (for EU-avstemninga), så husker jeg at jeg kikka på VG og Dagbladet, utafor Narvesen-kiosken, på Ellingsrudåsen der.

    Før jeg skulle gå ned til skolen der, for å stemme, da.

    Og da ble jeg litt sjokkert nesten, husker jeg.

    For på forsiden av både VG og Dagbladet, så var det det samme, fæle bildet, av Kaci Kullmann Five.

    Et stort bilde, hvor hu så veldig sliten ut da, (husker jeg).

    Så det var vel kanskje ikke så rart, at det ble nei til EU, i Norge, i 1994.

    For folk ble kanskje påvirka, av at både VG og Dagbladet, (de to største løssalgsavisene), hadde det samme, stygge bildet, av ja-sidens leder, Kaci Kullmann Five, utover hele forsiden sin, da.

    Det var nesten som at EU-valget i Norge, i 1994, var ‘fikset’, kan man vel kanskje si da, (til en viss grad, ihvertfall), mener jeg.

    Hvorfor samarbeidet VG og Dagbladet om å publisere det samme, stygge bildet, av Kaci Kullmann Five, denne valgdagen?

    Nei, her satt det nok noen over både VG og Dagbladet, som ikke ville at Norge skulle bli med i EU og trakk i tråder, vil jeg nok tippe på.

    Jeg syntes ihvertfall at dette virka veldig rart da, husker jeg.

    At både VG og Dagbladet hadde den samme forsiden, hvor de liksom forstørret opp det slitne trynet til Kaci Kullmann Five, da.

    Og gjorde det til den eneste saken omtrent, på valgdagen, at hu så sliten ut, da.

    Nei, da spilte de på folks følelser, mener jeg, at man vel må si.

    Hva var det som skjedde her, egentlig?

    Hvorfor hadde både VG og Dagbladet denne samme, vel manipulerende forsiden, denne valgdagen?

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og etter det her EU-valget, (som jeg ble så skuffet over resultatet av, husker jeg), så jeg har vel aldri stemt igjen, må jeg innrømme.

    For jeg har nesten sett på det som bortkastet tid, da.

    Selv om jeg skjønner det, at hvis alle tenkte sånn, så hadde det jo ikke blitt noe folkestyre.

    Men jeg ble så skuffet, etter det EU-valget.

    Og jeg har heller ikke vært sikker på, om jeg skulle stemme Fremskrittspartiet, eller Høyre, i tida etter valget, i 1991.

    Og da jeg bodde på St. Hanshaugen, så visste jeg ikke hvor stemmelokalene var engang.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det var ikke sånn, at jeg bare spilte tennis, badminton og fotball, på fritida, sammen med Magne Winnem, Glenn Hesler og Axel, på den her tida.

    Jeg gikk en del på byen, aleine og, noen ganger.

    Og jeg husker at jeg pleide å kjøpe noen musikkblader på Narvesen, på den her tida.

    Og etterhvert også et magasin, som het FHM, (For Him Magazine), som jeg pleide å kjøpe, en del år, før det kom en norsk utgave, av dette bladet.

    Selv om det kanskje var litt seinere, på 90-tallet, at jeg begynte å kjøpe det bladet.

    Jeg gikk også på Deichmanske bibliotek, på den her tida, (den avdelingen nede i sentrum), og lånte bøker av Hamsun og Mykle, med flere.

    Og en gang, så møtte jeg Ungbo-dama, (Ann Bakke?), på ‘Hoved-Deichmanske’ der, husker jeg.

    Mens jeg leita etter noen bøker som jeg syntes at det virka fristende å lese, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Et band, som jeg husker at jeg leste om, i de musikkbladene, som jeg kjøpte, på Narvesen, på begynnelsen av 90-tallet.

    Det var et band som hadde sanger som het ‘So Young’ og ‘Metal Mickey’ vel.

    Suede het det bandet, så jeg, når jeg søkte på nettet nå.

    (Og de hadde også en annen sang, som jeg kjente igjen ved navn ‘Animal Nitrate’, så jeg på nettet nå).

    De fikk jeg litt sansen for, etter å ha hørt de på radio, osv., (husker jeg).

    (Allerede den siste tida mens jeg var i militæret, vel.

    For jeg mener at dette var mens stereoanlegget stod på rommet mitt).

    Vi mistet etterhvert MTV, på Ungbo der.

    Siden Janco ikke ville ha MTV lengre, (av en eller annen grunn).

    Så vi fikk en fransk musikkkanal istedet.

    Som ikke hadde like stor variasjon, i musikkvideoene, som MTV hadde, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men jeg husker en sang, som het ‘Le Neue Westerns’, (eller noe), ‘de nye vestlige’, blir det vel.

    Og en annen sang, med en bil, i musikkvideoen vel, som jeg ikke husker nøyaktig hva heter nå.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hvis jeg jobba tidligvakt, så hendte det også, at jeg gikk av T-banen, på Tveita, på den her tida.

    Og gikk rundt og ‘glante’, på matvarene, i ICA-butikken på senteret der.

    Som var en ganske bra butikk da, med egen ferskvaredisk, osv.

    Jeg husker at jeg dro med meg noen brosjyrer hjem, hvor det stod informasjon om biff, osv.

    Og at jeg noen ganger pleide å kikke, i ferskvaredisken, på ICA Tveita der, etter hvilken biff som var mest moden, og som var billigst i forhold til hvor mør den var, osv., da.

    For det fantes mange forskjellige bifftyper da, lærte jeg, av den brysjyra, fra opplysningskontoret for kjøtt, (var det vel).

    Indrefilet er den møreste biffen, (og derfor også den dyreste, ofte).

    Så kom ytrefilet.

    Fulgt av mørbrad og entrecote.

    Jeg var ikke så glad i entrecote, for jeg syntes at det var for mye fett, på den biffen.

    Men ytrefilet og mørbrad, det var jeg glad i, da.

    Og indrefilet da, selvfølgelig.

    Men den bifftypen, (indrefilet), den var så dyr, så det kjøpte jeg vel omtrent aldri, tror jeg.

    Men jeg kunne kjøpe for eksempel et stykke ytrefilet der da, hvis den var på tilbud.

    (For de pleide ofte å ha et eller annet slag på tilbud, da.

    Og da hadde jeg råd til å kjøpe med noe bra mat da, syntes jeg).

    Og da pleide jeg ihvertfall en gang å se på alle biffstykkene, i disken der, husker jeg.

    For å se hvilket biffstykke som så mørest ut da, samtidig som at det ikke hadde dårlig dato.

    Og jeg klarte vel å få de biffene jeg kjøpte der ganske bra vanligvis vel.

    Selv om det ikke var så ofte, at jeg gikk på ICA Tveita der, og så på mat.

    Men jeg hadde nok ikke så mye annet, å drive med, på den her tida.

    Så da lærte jeg meg for eksempel litt mer om kjøtt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hvis jeg jobba tidligvakt, på Rimi Nylænde.

    Så kunne jeg noen ganger gå rundt i Oslo sentrum, og se i masse forskjellige matbutikker, husker jeg.

    For jeg var jo på fruktkurs etterhvert og.

    Så jeg lærte både om kjøtt og frukt da, på den her tida.

    Og syntes at utenlandske brustyper som Cherry Coca Cola, osv., var gode, etter å ha vært mye i England osv., i sommerferiene.

    Så jeg syntes at var artig, å se i de forskjellige matbutikkene, i Oslo sentrum, da.

    Om de hadde noen spesielt gode fruktslag, eller noe annet morsomt da, i vareutvalget.

    For etter en sånn tidligvakt, så var jeg kanskje rimelig trøtt da.

    Og kanskje glad for å komme meg ut av butikken.

    Og fornøyd med meg selv, fordi at jeg hadde gjort unna alt arbeidet jeg skulle, kanskje.

    Så da hendte det at jeg satt på med T-banen, ned til Oslo sentrum, og gikk rundt i matbutikkene, (og også i andre butikker da), og så litt da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det skjedde også en forandring, med snacks-typen Kims Sprø OL-ringer, på den her tida, (husker jeg).

    (Den snacksen, den ble jo nesten min favorittsnacks, da den kom på markedet, før OL, i 1994, husker jeg).

    Den snacksen, den skiftet plutselig navn, til ‘Sprø Luringer’, husker jeg.

    Et navn som undret meg litt, husker jeg.

    Men jeg syntes også at dette var et litt artig navn, da.

    Så jeg fortsatte å spise minst like mye av denne snackstypen da, (selv etter navnebyttet), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Ungbo, så spurte Glenn Hesler og Pia meg en gang, om jeg likte Seinfeld.

    Men den serien, den hadde jeg ikke fått helt øynene opp for, husker jeg.

    Kanskje fordi at jeg hadde vært et år i militæret, og derfor gått litt glipp av den serien da.

    Det er mulig.

    For seinere, da jeg bodde på St. Hanshaugen, (når jeg ble litt mer vant til den serien), så syntes jeg etterhvert at Seinfeld var litt morsomt da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 32: Enda mer fra Ungbo

    Rune, (som jo skulle være homo, ifølge søstera mi og Hildegunn), han gjorde en gang et ‘krumspring’, som fikk meg til å gjøre meg opp en negativ mening om han, (som jeg fortsatt har, må jeg innrømme).

    Det som skjedde, det var det, at jeg skulle ned på Torgbua, en kveld, for å kjøpe noe røyk, eller noe.

    Og så spurte jeg hele ‘Ungbo-gjengen’, (som satt i stua), om jeg skulle kjøpe med noe for noen, på Torgbua, (siden jeg skulle dit uansett, da).

    Og da spurte Rune meg, om jeg kunne levere en videofilm for han, på Torgbua, da.

    Det sa jeg at var greit.

    Men stor var min overraskelse, da jeg fikk høre det, fra ‘Torgbua-dama’, at den filmen, den var lånt en dag for lenge.

    Nei, da ble jeg irritert, og sa det, til hu som jobba der, (på Torgbua), at da fikk han som hadde leid filmen, (Rune), heller levere den selv.

    For jeg aktet ikke å betale 30-40 kroner, for noen som ikke gadd å levere filmen sin i tide selv, da.

    Og som lurte meg, (på en sleip måte), opp i problemer da, (må man vel si).

    (Eller, jeg ble ihvertfall seende dum ut, på Torgbua der, da.

    For da sa jeg jo noe sånt som, at jeg skal bare levere tilbake denne filmen, for noen.

    Også får jeg den i trynet, at den er leid for lenge og at jeg må betale så og så mange kroner, da).

    Så jeg tok med meg den filmen tilbake opp igjen, til Ungbo, da.

    Og jeg fortalte vel Rune det, at jeg syntes at det var som en slags rekord, i ‘lavmål-oppførsel’, å be noen levere tilbake en film som man hadde leid for lenge, uten å si fra om det, at man hadde hatt den filmen for lenge, da.

    Nei, etter denne episoden, så har jeg aldri stolt på han Rune igjen, selv ikke om det kun gjaldt den minste ting, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en annen rar episode, med han Rune.

    En dag, så fortalte han meg det, på kjøkkenet, på Ungbo der.

    At han hadde lånt en flaske cola av meg, i kjøleskapet, en dag, og så lagt den tilbake, den neste dagen, (eller noe).

    Men det hadde ikke jeg merka da, (husker jeg).

    Og Rune gjorde også et poeng av det, at han hadde lagt cola-flaska tilbake, med etiketten opp, sånn som jeg pleide å legge dem, (mente han).

    (Men det må vel isåfall ha vært noe jeg gjorde uten å tenke meg om, siden jeg jobba i matforretning da, antagelig).

    Men jeg må si at dette hørtes rart ut for meg, at jeg ikke skulle ha merka det, at han Rune rappa/lånte en stor flaske Coca-Cola av meg.

    Den virka litt rar, den her historia da, (husker jeg at jeg syntes).

    Så det er mulig at dette bare var en røverhistorie, fra han Rune, da.

    Hvem vet.

    For vi hadde nemlig hver vår hylle, i kjøleskapet der da, på Ungbo.

    Og det var egentlig ikke lov å ta noe fra andres hyller, uten å spørre først, der.

    Det var liksom sånn husreglene var, da.

    Så han Rune brydde seg ikke noe om husreglene da, tydeligvis.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en veldig pussig episode, som skjedde, på Ungbo, som involverte søstera mi Pia og han Rune, da.

    Rune hadde plutselig en dag spurt Pia om han kunne få låne bankkortet hennes.

    (Fra Postbanken, (eller om det var Landsbanken), hvis jeg husker riktig).

    Og da hadde Pia bare latt han Rune få låne bankkortet hennes, uten å reflektere noe over dette da, (virket det som, ihvertfall).

    (Som om Pia var en tankeløs robot, kunne man vel kanskje si, da.

    Noe sånt).

    Og på Ungbo, så måtte vi fem, som bodde der, vi måtte dele, på en postkasse.

    (En postkasse som stod i en rad av postkasser, (innebygd i veggen, må man vel si), ved inngangsdøra, til Skansen Terrasse 23 der).

    Og det viste seg seinere, (fortalte Pia vel), at Rune hadde rappa Pia sin giro, fra Arbeidsformidlingen, (eller noe sånt).

    Og så hadde Rune gått på postkontoret, på Ellingsrudåsen senter der, og sagt det, at Pia var dama hans.

    Og vist dem bankkortet, til Pia, da.

    Og på den måten fått ut pengene til Pia, da.

    Fortalte Pia, i et Ungbo-møte, (var det vel).

    (Et Ungbo-møte som kun Pia, Ungbo-dama, (som vel het Ann Bakke, ihvertfall så het vel ei av dem det, men det ble vel bytta på Ungbo-damene også, mener jeg å huske, den tida jeg bodde der), og meg, var på, da).

    Og når jeg spurte Pia, i det Ungbo-møtet, om hvorfor hu hadde gitt bankkortet sitt, til Rune.

    (Uten å tilsynelatende reflektere over hva han Rune skulle med det bankkortet hennes, da).

    Så svarte ikke Pia noe, (og hu Ungbo-dama sa vel heller ikke noe, da jeg spurte Pia om det her vel).

    (Og det er mulig at Pia prata om at hu hadde anmeldt det her til politiet, (eller noe sånt), og.

    Mener jeg ganske vagt å huske, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 30: Mer fra Drammen

    Jeg husker også det, at mens Pia var gravid, så var Pia og jeg, på en fest, (som Christell visste om vel), oppi Bragernesåsen vel, et eller annet sted, langs Drammenselva.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker det, at Pia tok en røyk, og begynte å røyke.

    Og at jeg tulla med Pia, siden hu var gravid, og tok og krølla sammen røyken hennes, mens hu hadde den i kjeften omtrent, da.

    Og da ble nesten de her Drammens-folka gærne, husker jeg.

    For da begynte dem nesten å skulle blande seg, da.

    Og han ene der begynne å bråke med meg nesten, da.

    For han visste vel ikke det, at Pia var gravid da, tror jeg.

    Men så skulle han visst ikke bråke likevel, da.

    Men han ‘bråkern’ sa at jeg var ‘konge’ da, eller noe.

    (Noe sånt).

    Så den her episoden var litt utrivelig da, må jeg nesten si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det er mulig at dette var andre juledag, eller noe, den jula, som vi feira i sengebutikken, i Drammen.

    (Nemlig jula 1994).

    Men det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Ihvertfall så var det på rundt den her tida.

    Siden Pia jo bare har vært gravid en gang.

    Og det var fram til sommeren 1995.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det var den her dagen, at jeg havna på utestedet Børsen, i Drammen.

    (Der hvor sønnen til Torbjørn Jagland, seinere ble dratt ut fra, og banka opp, av noen utlendinger, en gang, mener jeg å ha lest, i en nettavis).

    Christell var vel også der, tror jeg.

    (Og ihvertfall Hege fra Rødgata, som bodde sammen med Christell, på den her tida).

    Og Christell kom ut av dusjen da, der hu bodde, ut mot Konnerud, husker jeg.

    Og hu hadde tatt på seg kjole vel, og parfyme og sånn, da.

    (Mener jeg å huske).

    Så jeg begynte å tulle med Christell litt, og spurte om jeg kunne få lukte på parfymen hennes, da.

    (For jeg var kanskje litt full, da).

    Og det fikk jeg lov til da, husker jeg.

    (Men jeg kan ikke huske hvordan parfyme-merke det var, som Christell bruke igjen, lenger.

    Men det var et eller annet dyrt og moteriktig merke, da.

    Og som lukta godt vel.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte jeg.

    Men men.

    Og så havna vi på Børsen da.

    Og jeg tror at dette var en slags helligdag.

    For Børsen var vel det eneste stedet, som hadde åpent, tror jeg.

    Og jeg gikk inn ved et slags dansegulv der, eller noe.

    Og flørta med ei dame jeg møtte der, og fikk lukte på parfymen hennes også da, (husker jeg).

    For jeg var kanskje litt kjedelig, og brukte bare det samme, (nyoppfunnede), sjekketrikset mitt, om igjen, da.

    Og hu dama, (som var ei brunette vel), hu brukte faktisk den samme parfymen, som Christell gjorde, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så begynte det å nærme seg stengetid, på det her utestedet, da.

    Og noen hadde kjøpt to flasker Lysholmer-øl, i baren, like før stengetid.

    Og så hadde dem ikke hatt råd til å betale, for de her flaskene, da.

    (Noe sånt).

    Men jeg sa at jeg kunne kjøpe de, da.

    Siden bartenderen allerede hadde åpna de to flaskene, da.

    (Og siden at ølserveringa snart stengte, (eller muligens allerede var stengt).

    Og bartenderen begynte å prate om de her to flaskene, til en annen kar, som stod ved bardisken der, ved siden av meg, eller like før meg, da.

    Noe sånt).

    Så jeg ble gående rundt, med to Lysholmer-flasker, som jeg prøvde å drikke opp, rundt stengetid, på det her utestedet, da.

    Enda jeg var rimelig full fra før av da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på veien hjem, så gikk jeg aleine over Bybrua, fra Bragernes, til Strømsø da, (husker jeg).

    Og ved Globusgården, (i Strømsø sentrum, må man vel kalle det), så rappa jeg et Drammens Is-flagg, som hang utafor en, (for meg ny, ihvertfall), Narvesen-kiosk, (var det vel), i Globusgården der, da.

    Og som at jeg syntes var morsomt da, i fylla.

    (For jeg kjeda meg vel kanskje litt, da).

    Og jeg tok med meg det Drammens Is-flagget hjem til Christell og Hege fra Rødgata, da.

    (Som jeg, på en eller annen måte, klarte å finne veien hjem til, i fylla, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og dagen etter, så hjalp jeg vel såvidt til med å rydde bort de her Lysholmer-flaskene, (var det vel), som jeg vel hadde tatt med meg, minst en av vel, hos Christell og dem der da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    (Noe sånt).

    Og jeg husker det, at søstera mi Pia, hu begynte å prate om omskjæring av kvinnelige kjønnsorganer, (sånn som hu hadde sett på TV, eller noe, at dem dreiv med i Afrika), med Hege fra Rødgata, mens jeg var i stua der og hu Hege var i kjøkkenet der vel, og Pia stod et sted midt imellom oss cirka, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faren min hadde kjøpt et digitalt reklameskilt, til sengebutikken, som han ville, at jeg skulle se på, dagen etter at jeg hadde vært på byen, vel.

    Jeg skjønte ikke hvorfor jeg skulle se på det skiltet, men.

    Men jeg gjorde det ihvertfall, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen måneder etter det her, (må det vel ha vært), så flytta Christell, til Vollsveien, på Skøyen, i Oslo, (av en eller annen grunn).

    Og jeg husker det, at Pia dro med Axel og meg, på besøk der, en gang.

    Christell bodde like ved Rimi Skøyen der, (heter vel den butikken).

    Og den gangen Axel og jeg var med Pia dit, så hadde Christell besøk av masse unge damer kledd i joggebukser, (eller trange olabukser), eller noe sånt, vel.

    Det var vel muligens de jentene fra Nesbygda, som Christell hang sammen med, den gangen, som hu ville at jeg skulle besøke henne, i Havnehagen, etter at jeg hadde flytta til Oslo, og var på helgebesøk hos Ågot og Pia, på Sand, (en episode som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg spurte Christell om hva hu dreiv med, på fritida, i Oslo der.

    Og Christell svarte det, at hu satt for det meste hjemme, og så på TV.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da Axel, Pia og jeg, dro derfra, for å ta trikken, tilbake til Oslo sentrum, da.

    Så forlot Christell venninnene sine, for en stund.

    Og hu fulgte etter Pia, Axel og meg, ut i gangen der, da.

    Og hu sa det, at hu syntes, at Axel og meg, så nesten like ut, (eller noe).

    (For dette kan vel kanskje ha vært sommeren/høsten 1995, så Axel var kanskje cirka søtten år, da.

    Og han hadde vel trent mye karate og kung-fu, da.

    Så han var svær for alderen da, for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På trikken, tilbake til Oslo sentrum.

    Så var Axel rimelig ‘breial’, (eller hva man skal kalle det), husker jeg.

    For han begynte å si høyt på trikken, noe fra Lille Lørdag, som jeg først hadde begynte å ‘bable’ om vel.

    Nemlig ‘kebab ut av Norge’, husker jeg.

    For jeg syntes at den Lille Lørdag-serien var så artig, da.

    Selv om det vel var Pia som først hadde oppdaget denne serien, og begynte å bable om ’70-talls-kameratene’ og ‘Gjedda’, osv.

    Mens hu fortsatt bodde på Ungbo, (i Skansen Terrasse der), vel.

    Og jeg skjønte først ikke helt den Lille Lørdag-serien.

    Før jeg en onsdag kom hjem fra jobben, og tilfeldigvis så på den ‘mitt drømmeprogram’-sketsjen.

    Hvor Harald Eia begynte å prate om hvilke media som ble mest lest på Rutebilstasjonen i Arendal.

    Og pornobladet Aktuell Rapport vant, (var det vel).

    Og han redaktøren fra Aktuell Rapport, han fikk presentere bladet sitt, i studio der, da.

    Og Eia sa at han ligna på Guffen, i Donald Duck, osv.

    (Og jeg hadde vel også såvidt, (før det her), fått med meg den skjetsjen, når Eia skulle finne ut om rette eller rifla pommes frites, smakte best, da).

    Så etter det Lille Lørdag-programment, hvor Harald Eia fant ut hvilke media, som var mest populære, på Rutebilstasjonen, i Arendal.

    Så ble jeg rimelig Lille Lørdag-fan da, husker jeg.

    Og jeg prata vel med Axel om den her ‘Min drømmeserie’-sketsjen, som jeg nettopp hadde sett, på TV, da.

    På trikken da vel.

    Så den gangen, som Axel, Pia og jeg, besøkte Christell, på Skøyen der.

    Det må nok ha vært like etter at den Min Drømmeserie-episoden, hvor de prata om ‘kebab ut av Norge’, ble sendt, da.

    For jeg husker at Axel dreiv og vel nesten ropte, ‘kebab ut av Norge’, på trikken, som vi tok tilbake, til Oslo sentrum, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg syntes forresten at det var vanskelig å få noe særlig kontakt, med Christell og venninnene hennes, (husker jeg).

    Det var vanskelig å få til noe særlig samtale, som det liksom var ordentlig flyt i da, med både Christell og venninnene hennes, husker jeg, at jeg syntes.

    Men det var kanskje fordi at jeg ikke kjente de her venninnene, til Christell, fra før av, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste episodene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.