johncons

Stikkord: 90-tallet

  • Min Bok 4 – Kapittel 3: Grønland

    Noen uker etter at jeg var ferdig med militæret, så var Pia og jeg på et besøk, hos vår mor, Karen, som da bodde i en leilighet, på Borgheim, på Nøtterøy.

    Bestemor Ingeborg var også der, sammen med en dansk venninne, som jeg seinere har lurt på om var Bente Ravn, (og som jeg seinere har lest om, i Holger baron Adelers arveoppgjør-papirer, som jeg fikk tilsendt fra Rigsarkivet i Danmark, siden jeg drev med slektsforskning), at arvet Holger baron Adeler, (den siste slektning etter Cort Adeler), sammen med sin bror, Palle Ravn.

    Under middagen, så ble jeg spurt om det var tøft, i militæret, (eller noe sånt).

    Og jeg begynte å skulle fortelle om vinterøvelsen og alt det andre, som jeg har skrevet om i Min Bok 3.

    Men da utbrøt Bente Ravn, (eller hvem hu danske venninna av bestemor Ingeborg, egentlig var), at jeg måtte ikke snakke om militærtjenesten min, for den og den hadde vært i militæret på Grønland, sa hun, mens hun så på bestemor Ingeborg, for å forsikre seg om at hun hadde rett, da.

    Og da ble jeg litt paff, (må jeg innrømme), for jeg hadde jo ikke fått snakket noe særlig med hverken min mor eller mormor, om alt det som hendte i militæret.

    Og det var vanskelig for meg, som nordmann, å si noe om, hva som var tøffest, av Geværkompaniet, (som var en tøff og krevende tjeneste), og noe greier på Grønland, som jeg ikke skjønte helt hva var.

    Så da holdt jeg bare kjeft, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg har vel tenkt det seinere, at det kanskje var litt uhøflig av Bente Ravn, (eller hvem hun danske damen egentlig var), å begynne å ‘bable’ om noe danske greier, når hu var på besøk i Norge.

    For det er jo ikke sånn, at Danmark og Norge, er det samme landet lenger, liksom.

    Selv om det kanskje kunne virke sånn, i det her middagsselskapet, til min mor da, sommeren 1993.

    (Når hu Bente Ravn begynte å sammenligne Geværkompaniet med noe danske militærgreier, (må det vel ha vært), på Grønland, da).

    Og Grønland har jo vært norsk og, så det var vel kanskje et litt betent tema, å ta opp.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før middagsselskapet, til mora mi, så hadde jeg sitti i sofaen hennes, og lest på en bok, som hu hadde i bokhylla si.

    Og det var ‘Victoria’, av Hamsun.

    Men jeg hadde hørt den boka, på radioen, helt på begynnelsen av 80-tallet, på NRK vel.

    Så jeg bare skumleste, i den boka, (må jeg vel si).

    For jeg prøvde å bli ferdig med den, før toget mitt tilbake til Oslo, skulle gå da.

    For jeg orka ikke å låne den, for jeg ville vel ikke at det skulle bli noe mas da, om å levere tilbake den boka.

    Bestemor Ingeborg satt også i stua der, mens jeg leste den boka, husker jeg.

    Og jeg mener at hu klagde, til Bente Ravn, (var det vel), på at jeg leste for fort.

    Og at hu ikke likte den moderne måten, som jeg leste bøker på, da.

    Men det var ikke sånn, at jeg pleide å lese bøker så fort.

    Men det var fordi jeg ikke hadde lyst til å låne med meg den boka, og fordi at jeg hadde jo hørt den boka, på radioen før, så jeg kjente jo til mye av handlingen, da.

    Og samtidig så var jeg kanskje litt anspent, siden bestemor Ingeborg jo ikke hadde villet låne meg penger, det siste året, som jeg gikk, på NHI, når jeg hadde spurt henne, i et brev, om jeg kunne få låne noen penger, siden jeg hadde så mye å gjøre, på NHI da, (et par år før det her).

    Og kanskje fordi, at bestemor Ingeborg, hadde med seg en dansk venninne, som jeg ikke visste hvem var.

    Men som både søstera mi og mora mi tydelig visste hvem var da, (virka det som for meg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter maten, så gikk vi alle fem, ned til sjøen, som ikke var så langt unna der mora mi bodde, da.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da hun venninnen til bestemor Ingeborg, skulle dra hjem.

    Så var jeg fortsatt rimelig satt ut, etter den her ‘Grønlands-avbrytinga’ hennes, ved middagsbordet, da.

    Så jeg bare så på hva Pia gjorde.

    Og Pia kysset henne på kinnet, for å si hadet, da.

    Så da gjorde jeg det samme, husker jeg.

    Og da sa hu venninna til bestemor Ingeborg, at jeg var ‘europeisk’ da, husker jeg.

    Så det var tydeligvis feil, å kysse henne på kinnet, da, (fant jeg ut).

    Men jeg ble rimelig satt ut av den her Grønlands-pratinga hennes da.

    For det er jo ikke sånn i Norge, at det er vanlig, å prate om at den og den i slekta, har vært i militæret, på Grønland.

    Så hu Bente Ravn kunne nesten like gjerne ha snakka om at den og den hadde vært i militæret i Afrika, for min del.

    Så jeg ble litt satt ut da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da jeg kom tilbake til Ungbo igjen.

    Så husker jeg det, at jeg nevnte det her med Grønland, for Glenn Hesler, som vel satt i stua der, når Pia og jeg kom tilbake, (mener jeg å huske).

    Glenn Hesler flytta seinere inn på Ungbo der, etter at han fikk meg, til å mase på Ungbo-dama, om han kunne få rom der, da.

    Men det var etter at først ei Stovner-dame, (mener jeg det var), som het Hildegunn, flytta inn, på Inger Lise sitt gamle rom, (det nærmest stua).

    Og Pia fikk så sitt eget rom der, (nemlig Wenche sitt gamle rom).

    Og så fikk Glenn det rommet som var mellom Pia og mitt rom, (nemlig Anita og Ali sitt gamle rom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i løpet av de neste dagene.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 1: Pia flytter inn på rommet mitt hos Ungbo

    Jeg dimma jo fra militæret, i slutten av juni, i 1993.

    Nemlig den 25. juni 1993, (sjekka jeg nå, på tjenestebeviset mitt).

    Også jobba jeg på Rimi Munkelia, lørdag 26. juni.

    (Da hu Ihne Vagmo, fra Robinson-ekspedisjonen, var sjefen min der, som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).

    Og det må vel antagelig ha vært 30. juni, at søstera mi Pia, og dem, måtte flytte ut, fra Christies gate.

    Siv, (fra Røyken), hu hadde allerede flytta ut.

    Men jeg hjalp Pia og Monica Lyngstad, med å bære tingene deres, ned trappa, (for de bodde i andre eller tredje etasje der da).

    Og broren til Monica Lyngstad, han kjørte så tingene til Pia, hjem til Christell, (mener jeg at det var).

    Og hu bodde ved Terningen Matcafe der, (viste det seg).

    Men Pia skulle ikke bo hos Christell.

    Pia ville bo hos meg, (av en eller annen grunn).

    Og Christell flytta selv, i slutten av juli, tror jeg det må ha vært.

    Så det hendte at Pia dro meg med, ned til Christell, (som bodde like ved Møllergata), en del, i juli, i 1993, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Ungbo, så hadde alle folka flytta ut.

    (Av en eller annen grunn).

    Men Wenche hadde ikke fått med seg katten sin, Sara.

    Så det var nesten som at Pia og jeg hadde katt der, husker jeg.

    Jeg måtte kjøpe kattemat og sånn, tror jeg.

    Og Sara var ikke snill, den tissa en gang, på den dyre skinnjakka mi, som jeg hadde kjøpt to år før det her, (i Oslo), etter å ha sett den, på Kapp Ahl, i Gøteborg.

    Men Wenche, (som var innom en gang i blant, for hu hadde noen ting stående der enda vel), hu tilbydde seg ikke å erstatte skinnjakka mi, som jeg bare måtte kaste, for jeg klarte ikke å få bort lukta av kattepiss, fra den jakka, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sara, (katta til Wenche), den pleide å gå ut på terrassen, (for den døra pleide alltid å stå åpen da).

    Men en gang, etter at Wenche hadde flytta.

    Så stakk Sara opp til naboen, som hadde terrasse, over og til høyre, (hvis man stod i terrassedøra, og så ut), for der Ungbo hadde terrasse, da.

    Så jeg måtte gå og banke på døra, til en av naboene da, (som bodde i første etasje vel), for å få tak i Sara, (som hadde rømt da).

    Og Sara pleide vel ikke å rømme, tror jeg.

    Så den katta var skikkelig uoppdragen da, (må jeg vel si).

    Antagelig siden Wenche hadde flytta fra den, da.

    (Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at Wenche endelig hadde fått henta katta si.

    Så spurte jeg henne, når hu var innom, for siste gang cirka, vel.

    Om hvordan det gikk med katta.

    Og da sa hu at dem hadde avlivet katta, for den hadde visst pissa på jakka til broren hennes, da.

    Så det var visst ikke bare min dyre skinnjakke, som den katta pissa på, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Selv om det ikke bodde noen andre folk, på Ungbo, så var jo dørene til andre rommene låst.

    Og Pia hadde jo ikke noe annet sted å bo.

    (Jeg huska jo det, at bestemor Ågot hadde klagd på Pia, da Pia bodde hos henne, et par år, før det her).

    Så jeg lot Pia få bo på rommet mitt, på Ungbo, da.

    I boden der, så stod det en gammel sofa, fra begynnelsen av 80-tallet kanskje, som hadde blitt byttet ut med en svart skinnsofa, seinere på 80-tallet vel.

    Og den sofaen, den var nesten som en sovesofa da.

    Det var en stor pute, i den sofaen, som man kunne bruke som madrass.

    Så på den sov søstera mi på da, inne på gulvet, på rommet mitt.

    Sovepose og sånn, det hadde hu vel selv, men ikke så mye møbler, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg måtte registrere meg som arbeidsledig, da.

    Og siden jeg bodde på Ellingsrudåsen, så måtte jeg registrere meg som arbeidsledig, på Arbeidsformidlingen, på Stovner.

    Jeg dro dit vel først, for å bestille time.

    Og på det møtet, så hadde jeg en saksbehandler, som var en mann, i 30-årene kanskje, som var veldig uhøflig, husker jeg.

    Fiendtlig, er vel kanskje det riktige ordet, forresten.

    Han registrerte meg, som noe med ‘ADB’, (administrativ databehandling), på dataen, til Arbeidsformidlingen.

    Enda det skulle ha vært ‘EDB’.

    Og han sa at jeg var ‘så fersk’, (med veldig trykk på ‘fersk’), på arbeidsmarkedet.

    Enda jeg hadde jobbet i et år på CC Storkjøp.

    Og i to måneder hos Det Norske Hageselskap, (selv om det var praksisplass).

    Og i to år, på OBS Triaden.

    Og i et halv år, på Rimi Munkelia.

    Så var jeg liksom så ‘fersk’ på arbeidsmarkedet, da.

    Det hørtes litt rart ut for meg.

    Men han saksbehandleren, han var så uvennlig og liksom ‘overkjørte’ meg, da.

    Så jeg lurte på om det var noe galt, siden saksbehandleren var så fiendtlig, husker jeg.

    ‘Fersk’, det var jo noe eldre soldater, sa om rekruttene for å mobbe dem, i militæret.

    (Selv om såkalt veteranvirksomhet ikke var lov i Forsvaret, egentlig).

    Så jeg lurte på om dette hatet, (må jeg vel kalle det), fra saksbehandleren, hos Arbeidsformidlingen, (mot meg), hadde noe med militæret å gjøre.

    Kanskje vedkommende hadde traumer fra sin førstegangstjeneste, og skulle hevne seg på en som nettopp hadde dimmet, fra Forsvaret?

    Hva vet jeg.

    Men jeg husker det møte som så ubehagelig, at jeg faktisk dro, på eget initiativ, ned til Arbeidsformidlingen, ved Schous Plass, en uke eller to seinere.

    For der hadde jeg jo gått, som arbeidsledig, høsten 1990.

    Tre år før det her da.

    Da jeg fikk den praksisplassen, hos Norsk Hagetiden/Det Norske Hageselskap, da.

    Og da hadde de vært hyggelige og profesjonelle der, (husker jeg).

    Mens han på Stovner, han fikk meg nesten til å gå inn i sjokk, (vil jeg si).

    Så derfor dro jeg, halvveis i sjokk, ned på Arbeidsformidlingen, på Nedre Grunerløkka, uten noe avtale, eller noe, en eller to uker, etter det møtet på Stovner, da.

    Og da, så ble jeg sendt til en kar der, som sendte meg på intervju, på en datajobb, hos Direktoratet for Sivil Beredskap, (var det vel).

    Og han hadde ikke funnet meg, på dataen til Arbeidsformidlingen, (sa han).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, denne tiden, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 47: Enda mer fra Geværkompaniet

    En av de siste dagene, i Geværkompaniet, så skulle vi gjennom noen store prøvelser, (husker jeg).

    Først, så skulle vi kaste en ekte håndgranat.

    Jeg hadde jo slitt, når jeg skulle ta idrettsmerket, på barneskolen.

    (Som jeg skrev om, i Min Bok).

    Og ikke klart kravet i kasting, da.

    Så jeg var litt nysgjerrig, og lurte på hvor mange meter, som vi skulle kaste, den her håndgranaten da.

    Og da var det en eller annen medsoldat, som svarte et tullesvar da.

    For når det ble min tur til å kaste.

    Så fant jeg jo ut det, at vi bare skulle kaste den her håndgranaten, et par meter da, (eller noe), over en mur.

    Og det var også mange blindgjengere, blant disse håndgranatene, så det ble mye venting og surmuling, må man vel si, under den her økten da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her med håndgranaten, så skulle vi på en enda større prøvelse, (må man vel si).

    Og det var at vi skulle sitte på tå, nede i en grøft, som gikk i en sirkel, mens det ble sprengt dynamitt, i midten av sirkelen da.

    Det ble foretatt flere sprengninger.

    Og mengden med dynamitt, den ble større og større, for hver sprengning da.

    Så man kjente det skikkelig i kroppen.

    Og det var derfor, at man måtte sitte på tå, når sprengningen gikk av, for ellers så ville man føle sprengningen mer da, (het det seg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Plutselig, når den siste sprengningen skulle gå av.

    Så kom det istedet en kar, med tåregass, som han spraya i trynet på oss soldatene, som satt i den grøfta da.

    Og da var jeg ikke sikker på hva jeg skulle gjøre.

    Så jeg herma etter mange av de andre soldatene, som bare løp opp av den grøfta da.

    Jeg skjønte at vi ble tulla med, og at det ikke ville bli sprengt noen sprengning da.

    Siden befalet begynte med det her tåregass-greiene.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg kom opp av grøfta, så så jeg det, at for eksempel Skjellum og Sundheim, de tok bare kaldt på seg gassmaska, som om de hadde vært med på noe lignende før, omtrent.

    Men det tenkte ikke jeg på, engang.

    For vi var jo vant til å være i gassbua, (for å teste hvor godt vi tålte tåregass, (eller CS-gass, som det ble kalt), vel), og der måtte vi jo ta av oss maska.

    Så jeg tenkte av en eller annen grunn ikke på det å ta på meg gassmaska, som en mulighet, engang.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da jeg så at Skjellum og Sundheim, (og en del andre soldater), ikke løp opp av grøfta, (men rolig tok på seg gassmaska istedet).

    Så skjønte jeg det, at jeg antagelig gjorde noe feil da.

    Og jeg syntes også at vi ble fælt kødda med, av befalet, (for å si det sånn), på den her øvelsen.

    Så jeg gikk bort til ved der troppsbefalet vårt stod, for å prøve å skjønne noe mer, av hva som foregikk, da.

    Og der hørte jeg at troppsjef ‘Kalesj-Bjørn’, (som jeg ikke husker hva egentlig het), og sersjant Dybvig, prata sammen.

    ‘Hva med Ribsskog’, (eller noe), sa Kalesj-Bjørn.

    ‘Ja, han har minus på psykisk han’, (eller noe), svarte Dybvig.

    (Noe som jeg vel også hadde sett på et legekort, eller noe, tror jeg, en gang som vi fikk en sprøyte, eller noe, kanskje.

    Og som jeg lurer på om kan ha vært på grunn, av at jeg skrev på skjemaet, som vi skulle ha med oss på sesjonen, at min mor og morfar, var sinnsyke, (som min far svarte, at de var, da jeg spurte han, da jeg dreiv og fylte ut det her skjemaet), som jeg skrev om, i Min Bok)).

    Og så, gikk jeg litt bort igjen, for jeg skjønte vel det, at troppsbefalet prata sammen da, og ikke var så klar for å forklare meg, om hva som foregikk, (i det kaoset, som man vel må si, at det var der, da).

    (Og jeg ble vel overrasket, over at de prata på den måten sammen, om meg da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den siste dagen, av førstegangstjenesten.

    Så skulle vi skrive på et skjema, om vi mente at vi hadde fått noen varige skader, av førstegangstjenesten.

    Og dette skjemaet, det skulle vi fylle ut i kantina, og levere til ei kantine-dame, (av en eller annen grunn).

    Jeg kom på det, at jeg jo hadde fått en frostskade, på øret, på vinterøvelsen.

    Og noen hadde kanskje sagt, at de tulla med de soldatene, som skreiv på skjemaet, at de hadde fått varige men.

    (Noe sånt vel.

    Det hendte at det gikk en del forskjellige rykter, om forskjellig, rundt i militærleiren.

    Så det var ikke så lett å vite alltid, hva man skulle tro).

    Så jeg var litt i tvil, om hva jeg skulle krysse av, på det skjemaet.

    Så jeg spurte noen av de andre soldatene, som stod nærmest.

    Og da sa en, at bare kryss for at du har fått varig skade da.

    Så jeg gjorde det.

    Så det er ikke sånn, at når jeg sender klager til Forsvaret nå, på at jeg fikk frostskade, når jeg var inne til førstegangstjenesten, her fra England.

    Så er det ikke sånn, at dette er noe nytt, egentlig.

    For jeg kryssa av på det skjemaet, som vi skulle krysse av på, den siste dagen av førstegangstjenesten, i juni 1993, at jeg hadde fått en varig skade, av å være inne til førstegangstjeneste da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en god del fler ting, som hendte, det året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 46: Mer fra Geværkompaniet

    En gang, mens jeg avtjente førstegangstjenesten, i Geværkompaniet.

    Så skjedde det en merkelig hendelse.

    Et sluttstykkehode, til en AG3, hadde forsvunnet.

    Og sluttstykkehodet, det regnes som ‘hoveddelen’, på våpenet.

    Man kan bytte mange deler, på AG3-en, men sluttstykkehodet er liksom ‘hoved-delen’, da.

    Hvis den blir borte, så er våpenet også borte liksom.

    (Hvis jeg ikke har misforstått da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble fullt ‘rabalder’, og ingen fikk lov til å ta helgeperm, før dette sluttstykkehodet ble funnet da.

    Og alle fikk sine skap gjennomsøkt.

    Jeg husker at jeg syntes at dette var pinlig.

    Vanligvis, så var jeg ikke flau, over å gå rundt med den store, rosa bagen, som Magne Winnem hadde lånt meg, før jeg skulle i militæret.

    Men når troppsjef Frøshaug, som liksom var en barsking da, skulle begynne å grave nedi bagen min, så ble jeg litt flau, husker jeg, (siden denne bagen var rosa da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Frøshaug fant en bærepose fra militær-butikken Top Secret, ved Youngstorget, i Oslo, oppi bagen min da.

    Og da han så oppi der, så utbrøt han ‘varmeposer, Ribsskog’.

    Og dette var jo da fordi at jeg var sånn at jeg ofte frøys litt, i militæret, siden det ofte var ganske kaldt, i Elverum og på de stedene vi pleide å dra på øvelse, da.

    Og det var en eller annen medsoldat som hadde tipset meg om det her, på begynnelsen av førstegangstjeneste-året, om at det gikk an å kjøpe sånne varmeposer da.

    (Som var noen plastposer med noe kjemisk pulver i, som ble varmt da, (i noen timer), hvis man ristet på posen).

    Så før jeg dro i militæret, så hadde jeg ikke hørt om hverken den butikken Top Secret, (ihvertfall så hadde jeg aldri kjøpt noe der), eller varmeposer.

    Men jeg frøys så mye i militæret, så derfor pleide jeg å dra en del ganger til Top Secret, for å kjøpe varmeposer da, som vel kostet ti kroner stykket, tror jeg.

    Og da, så kjøpte jeg vel gjerne ti sånne varmeposer av gangen, tror jeg.

    Og gikk kanskje med en sånn varmepose i en av lommene på feltjakka da, (hvis jeg husker det riktig), ihvertfall på øvelsene.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Til slutt så hadde visst det sluttstykkehodet dukket opp, midt ute på kompaniets oppstillingsplass, (ble det sagt, ihvertfall).

    Og vi fikk endelig lov til å ta helgeperm da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En ting jeg ikke likte, som vanlig menig.

    Det var at troppsbefalet liksom pirka på en, hele tida.

    ‘Armsving, Ribsskog’, klagde de ofte, når vi dreiv med slutta orden, (som det ble kalt).

    Og hvis man måtte inn på troppens kontor, for å melde fra om noe.

    Så hendte det at man ble vist ut på gangen, (av en eller annen grunn), og så måtte man melde seg på nytt da, kanskje med høyere stemme, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men i en prestens time, en gang, så tok jeg igjen litt, (husker jeg).

    For der, så skjønte jeg det, at jeg kunne si min mening da.

    Uten å bli beordra til å holde kjeft, (eller noe), av troppsbefalet da.

    Så jeg begynte jo å diskutere høyt med leirpresten da, om det og det andre, i bibelen, da.

    Mens troppsbefalet bare måtte stå der og høre på da.

    Så da fikk jeg liksom hevda meg litt, (og prata litt høyt), jeg og da.

    Etter å for det meste ha blitt, (mer eller mindre), kua der, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I militæret, så skulle man forresten prate ‘militært’ og, lærte vi, under rekrutten der vel.

    Det var vel sersjant Johansen, (mener jeg å huske ihvertfall), som fortalte oss det, at i militæret, så var det ikke lov å si ‘beskjed’, for bæsje, det gjorde man på do.

    (Noe sånt).

    Neida, vi skulle istedet si ‘melding’.

    Og sånn var det vel med noen andre, ‘vanlige’ ord og, tror jeg.

    Som vi ikke fikk lov til å bruke da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sersjant Johansen, han kunne liksom ‘ta av’ noen ganger og, må man vel si.

    Jeg husker en gang, som jeg meldte av badet, på brakka, på Terningmoen.

    Og da, så gikk sersjant Johansen inn på en av doene, og tok en finger på doskåla og liksom smakte på fingeren sin da.

    ‘Det er piss!’, sa sersjant Johansen så.

    (Også spytta han vel).

    Men dette var nok bare noe tull, hele greia, vil jeg si.

    For jeg hadde vel vaska doen normalt, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    (Og tørka av med noe dopapir, som vi vel pleide å gjøre da).

    Så sjansen for at det skulle være noe piss der, på den doen, den var nok minimal, vil jeg si.

    Og jeg mener å huske, at jeg sa det til de andre soldatene, på brakka, at det så ut som at sersjant Johansen bytta finger, før han tok den her ‘smake-fingeren’ sin, i munnen da.

    Sånn at han nok bare ‘kødda’ da, vil jeg si.

    (Av en eller annen grunn).

    Så jeg så bare på det her som noe morsomt da, fra sersjant Johansen.

    (At han ville lage litt ‘show’ liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en vandrehistorie, som gikk rundt, med et lignende tema.

    En soldat, som ville dimme, han hadde lagt sjokoladepudding, oppi doen.

    Også hadde et befal, (eller hva det var), spurt han hva det var.

    ‘Det er bæsj’, hadde soldaten svart, også hadde han tatt sjokoladepudding på fingeren, og smakt på det da.

    Også hadde han fått dimme da.

    Var det vel Pettersen, fra Fredrikstad, som fortalte.

    Så det var vel på grunn av den vitsen, at jeg bare lo av sersjant Johansen, når han gjorde noe lignende, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en god del mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 45: Enda mer fra Terningmoen

    En gang, en av de siste månedene, så skulle troppen vår ut i en hinderløype, på Terningmoen.

    Det ble sagt at det var viktig, at vi tok med vindvotter.

    Så jeg tok med det da.

    Det ble sagt at en soldat hadde fått slitt bort kjøttet, på hånda si, inn til beinet, siden han ikke hadde hatt vindvotter, i hinderløypa da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel egentlig ‘Kalesj-Bjørn’, som var troppsjefen vår, på den her tida.

    Men det var vår tidligere troppsjef, (som nettopp hadde blitt forfremmet til adm. off.), løytnant Frøshaug, som gjennomførte denne øvelsen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det også var på denne økta, at Frøshaug skulle teste oss, i om vi klarte primusen.

    Så jeg fylte opp noe parafin i primusen, for å vise at jeg klarte å få fyr på den.

    (Noe vel alle klarte, tror jeg).

    Men Frøshaug nevnte at et kontrollpunkt, var at man skulle fylle primusen helt full.

    Det hadde ikke jeg gjort.

    Men Frøshaug la ikke merke til det, og ga meg full score da.

    (Eller om han lot som at han ikke la merke til det).

    Hvem vet.

    Jeg tenkte jo bare sånn, at øvelsen gikk på at jeg skulle vise at jeg klarte å fyre opp primusen.

    Det var jo ikke sånn at vi var i felt liksom.

    Og noen ganger i felt, så er det jo dårlig lys.

    Så da er det kanskje bedre å fylle primusen halvfull, enn helt full, siden man helst ikke vil at parafinen skal renne over, (for å si det sånn).

    Men dette gadd jeg ikke å begynne å diskutere med løytnant Frøshaug om.

    Så jeg bare jatta med da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så skulle vi opp et klatrestativ da.

    Som jeg hadde vært oppe i noe lignende av før, tror jeg.

    I militæret vel.

    Og jeg har også vært og klatra på Tyreli-kollektivet, i en klatrevegg der, på Tøyen, noe som Magne Winnem dro meg med på, en gang.

    Men det var kanskje seinere på 90-tallet.

    Uansett, så var jeg ikke noe redd for den klatreveggen da.

    Og klatra greit opp den.

    Og så kom svære Sundheim, etter meg.

    Og han sleit, så jeg måtte ta tak i stridssekken hans, husker jeg, og liksom prøve å hjelpe til med å lempe han over toppen av klatrestativet, og opp i sikkerhet, på toppen av stativet der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men når vi skulle ned igjen, fra det her kanskje fem-ti meter høye stativet, så fikk jeg meg et lite sjokk, (må jeg si).

    For når vi skulle ned, så måtte vi fire oss i noen tau.

    Og det hadde ikke jeg vært med på før.

    Så jeg kom meg ned, ved å bremse med sålene, på feltstøvlene, på hver sin side av tauet.

    Og ved å bremse ved at jeg også holdt vindvottene rundt tauet da, (sånn at det nesten føltes som at det brant inni hendene mine da, husker jeg).

    Og når det var en drøy meter igjen kanskje, så bare hoppa jeg ned, den siste biten da.

    Så jeg kom ned på et vis, men det var bare flaks, må jeg si, ettersom jeg ikke hadde lært å rappellere da, (heter det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En ting som var litt flaut, i Geværkompaniet.

    Det var at jeg overhørte noen på kanonlaget, (eller noe), som sa at jeg ligna på løytnant Frøshaug, på avstand, når jeg gikk med feltlue.

    Så kanskje jeg er i slekt med løytnant Frøshaug langt uti slekta.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn er kanskje det.

    Men men.

    Troppsass. Øverland, han sa en gang til meg, at jeg ‘var som han’, (eller noe), for begge vi, vi hadde alltid penger.

    Men jeg hadde jo jobba mye, på OBS Triaden, i ukene og månedene før jeg skulle inn til førstegangstjenesten.

    Og jeg jobba også på Rimi, annenhver lørdag, det siste halve året, som jeg var i militæret da.

    Så det var vel ikke sånn at jeg noen gang gikk tom for røyk, for eksempel, mens jeg var i militæret.

    Det hendte nok ikke ofte, isåfall.

    Men jeg var veldig avhengig av røyk, mens jeg var i militæret, husker jeg.

    Og vel også av Coca-Cola, (selv om min avhengighet av røyk, på den her tiden, nok var større, enn min avhengighet, av Cola-Cola/koffein da).

    Men hvorfor Øverland gikk bort, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), og sa det her til meg, det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øverland, han var jo troppsass.

    Og hvis man trengte ting som skokrem eller buksestrikker, (som vel var vanlige syltestrikker, som man brukte, nederst på buksa, til permuniformen, siden den ikke skulle gå over eller nedi feltstøvlene, men liksom slutte over de da).

    Så var jo jeg, som hadde jobba på Matland/OBS Triaden, vant til at det, at det var noe som het service-innstilling.

    (Jeg ble for eksempel kjefta skikkelig på, av en kunde der, en gang, som hadde jobba på cruise-skip, og som mente at jeg ikke var nok ‘på tå hev’, (heter det vel), for kundene, der da.

    Selv om jeg prøvde å huske det, som vi hadde lært, på handel og kontor, nemlig at kunden alltid har rett, da jeg jobba der).

    Så da tenkte jeg at det ble sånn, at Øverland liksom skulle tjene oss soldatene da.

    På samme måte som jeg tjente kundene, da jeg jobba, på OBS Triaden.

    Men så ikke.

    Hvis jeg spurte Øverland om jeg kunne få skokrem, eller hva det nå kunne være, som jeg mangla.

    Så ville han ofte ikke svare noe særlig presist vel.

    Så en gang, så overhørte løytnant Frøshaug det, at jeg spurte Øverland om noe utstyr som var forbruk da.

    Og da kjefta vel løytnant Frøshaug litt, på Øverland, (mener jeg å huske), siden han ikke reagerte nesten da, når jeg spurte han, om jeg ikke kunne få en ny boks skokrem, eller hva det kunne være, som jeg mangla da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, like etter at jeg var ferdig, i Geværkompaniet.

    Så traff jeg tilfeldigvis Øverland, og ei tynn dame, (i slutten av tenårene vel), som han gikk sammen med, i Karl Johan, like ved Stortinget der, forresten.

    Da sa jeg bare hei, og nesten ‘tjo hei’, vel.

    Siden vi nettopp hadde dimma, fra Geværkompaniet, da.

    Men etter det, så har jeg ikke sett noe mer til han.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Berget, (på lag 3), han lærte meg litt orientering, en gang, under rekrutten, (var det vel), husker jeg.

    Og fortalte meg at det og det tegnet på kartet betydde stein eller tue eller grop eller noe da.

    Og da skjønte jeg litt mer av det, husker jeg.

    Så da ble litt mer artig, med orientering.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble også sagt der, (ofte av Skjellum vel, mener jeg å huske), at nå skulle vi gjøre noe ‘jalla-greier’.

    Og da var vel det troppsbefalet da, som visstnok fant på noe ‘jalla’ da, ble det sagt, av noen av medsoldatene mine der da, (husker jeg).

    Men det utrykket jalla, det var nytt for meg.

    Men det var visst noe sånt som dem dreiv med nede i araber-landa, (eller noe), mener jeg at Skjellum og Sundheim prøvde å forklare meg, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 41: Mer fra Terningmoen

    På Terningmoen, så var det også noen kurs, som vi soldatene kunne følge, på fritiden.

    Blant annet så tilbydde de ex-phil-kurs der.

    (For de som ville begynne på universitetet da).

    Nå hadde jo jeg studert to år på NHI, før jeg avtjente førstegangstjenesten.

    Og jeg hadde jo også lest til ex-phil, som privatist, ved UIO, våren 1991, (altså et par år før det her da).

    Så da jeg hørte at jeg kunne ta ex-phil, også i militæret, så ble jeg med på det da.

    Mest for å få litt avveksling, fra tjenesten, som geværmann, som jeg syntes at var ensformig og slitsom, og jeg var også ganske selvstendig, så jeg trivdes bedre, i et klasserom, enn med masse befal rundt meg, hele tida, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg er ikke hundre prosent sikker, på hvem det var, som arrangerte dette ex-phil-kurset, (som var i skolebygningen, på Terningmoen).

    Jeg har skrevet at det var Høgskolen i Hedmark, på CV-en min.

    Men det kan for alt jeg vet også ha vært UIO, eller noen andre.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu som foreleste, på det ex-phil-kurset, det var ei eldre dame, som jeg ikke syntes, at var så flink, til å forklare.

    Jeg skjønte ihvertfall ikke noe, av hule-lignelsen, til Platon, som hu prøvde å forklare oss om da.

    Så etter dette, så mista jeg litt av interessen, for dette kurset, da.

    Spesielt siden jeg jo egentlig var ferdig å studere og.

    Så dette kurset, det var bare noe begynte på, for å få litt avveksling liksom, fra militæret da.

    (Så dette var bare et kurs jeg begynte på, men ikke fullførte da.

    Det var ikke sånn at jeg prøvde meg på å ta noen ex-phil-eksamen igjen, våren 1993.

    Så langt kom jeg ikke.

    Jeg var vel bare med på en forelesning, (eller noe), etter at jeg falt av litt, når vi kom til det her med hulelignelsen til Platon, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også et slag bibliotek, eller noe, i en brakke, ikke så langt fra kantina vel, på Terningmoen.

    Og der stod det noen PC-er, som man kunne få bruke.

    Så en gang, våren 1993, så fikk jeg låne en av de PC-ene, og jeg skrev så et brev, til OBS Triaden, (og butikksjef John Ellingsen der), hvor jeg spurte om jeg kunne få en attest, for den tiden jeg hadde jobbet, på Matland og OBS Triaden, da.

    Men det jeg fikk i posten, det var bare et skjema, hvor det stod hvor mange timer jeg hadde jobba, osv.

    Men så arrangerte militæret et jobbsøker-kurs, som jeg var med på, en av de siste ukene, av førstegangstjenesten.

    Og der, så fikk jeg lov til å skrive et nytt brev, til OBS Triaden, (og John Ellingsen da), sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Men jeg fikk fortsatt ikke noe ‘ordentlig’ attest liksom, fra OBS Triaden da.

    Jeg fikk bare et sånt skjema, og ikke noe lignende av den bra attesten, som jeg hadde fått, av redaktør Knut Lønø, i Norsk Hagetidend, et par-tre år før det her da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den skolebygningen, den var vi også noen ganger i, når vi fikk undervisning om russiske fly, og sånt, fra militæret.

    Og jeg husker at troppsass. Øverland, han satt og delte ut koffeinpiller, like ved der jeg satt, under noe undervisning der, en gang da.

    For det var lett å sovne, når man hadde sånn her undervisning, etter en lang dag utendørs kanskje, med mye fysisk trening osv., ofte da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Eller så kan jeg jo ta med om det.

    At i 1992/93, da jeg var i militæret.

    Så var jo dette like etter at muren hadde falt og Sovjetunionen hadde gått i oppløsning.

    Så det var ikke så veldig lett å motivere seg for, å åle seg rundt i gjørma, i et år, på den her tida.

    Hvor det ikke virka som at det var så veldig høy fare, for at det skulle bli krig, akkurat.

    Dette var jo like etter at det hadde blitt fred.

    Terrorbalansen hadde jo ligget som noe forferdelig, (må man vel si), over livet mitt, helt fra jeg første gang hadde hørt om atombomber.

    Så når muren falt og Warszawa-pakten gikk ned.

    Så var jo dette som noe veldig bra, husker jeg, at jeg syntes.

    For da forsvant jo dette som hadde hengt over folk, i Norge, under hele mitt liv, (må man vel si).

    Nemlig at det når som helst, kunne bli en atomkrig, som kunne ødelegge hele verden, (og ihvertfall Europa, som lå midt mellom USA og Sovjet, da).

    Så jeg syntes ikke at det var lett, å motivere meg, for å være i militæret, på den her tida, da.

    Det var sånn at man måtte ta seg skikkelig sammen, for å klare å komme seg igjennom det, syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 39: Mer fra Terningmoen

    De siste månedene, i Geværkompaniet, så hadde vi også en annen ny sersjant, (i tillegg til Bredesen).

    Jeg husker ikke navnet på han her nye sersjanten.

    Men jeg husker at han behandla oss som rekrutter, (mer eller mindre, ihvertfall).

    Helt på slutten av tjenesteåret, så sa han til oss, (på lag 2), da han inspiserte AG-puss, at vi måtte huske det, at vi ikke skulle ha olje, på ‘ti-øringen’, i sluttstykket, på AG-en.

    Dette var jo elementært, og noe vi lærte, den første tida, under rekruttperioden.

    Så jeg spurte han sersjanten, med litt tilgjort stemme da, ‘hvorfor er det vi ikke skal ha olje på ti-øringen?’.

    Og da svarte ikke han sersjanten noe.

    Så det her var veldig spesielt, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg var på reservelaget, så husker jeg det, at han Andresen, fra Vinstra, han sa det, at han ville bort fra Geværkompaniet, før vi skulle på vinterøvelse, osv.

    For han ville ikke ha frostskade da, sa han.

    (Noe sånt).

    Men han Andresen, han kom faktisk tilbake til leiren, etter et snaut halvår, (eller noe).

    (Etter at han hadde klart å dimme da).

    Og da kom han inn på brakka til geværlagene, i troppen vår, (husker jeg).

    Og da satt jeg på gangen, og røyka, (siden det ikke var lov å røyke, på rommet, til lag 2, da).

    Og så hadde jeg vel tatt noe sånn vaselin på øret antagelig, (som jeg pleide, de siste månedene, som jeg var i Geværkompaniet), siden jeg hadde frostskade da.

    Ihvertfall så spurte Andresen hva det var med øret mitt da.

    (Noe sånt).

    Og da forklarte jeg at det var frostskade da.

    Så Andresen, han fikk rett i det, det var sånn at man kunne få frostskader osv., hvis man ble værende vinteren igjennom, i Geværkompaniet da.

    (Det var jo jeg et levende bevis på, for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn forresten, at jeg bare hadde t-skjorte på meg, (husker jeg at noen av damene, som jobba på Rimi Munkelia, kommenterte om).

    Da jeg var med på varetelling, på Rimi Munkelia, like etter at jeg hadde begynt å jobbe der, jula 1992.

    Og da sa Magne Winnem til meg, (under varetellinga), at ‘tar du fryselageret, eller?’.

    Og da kunne jeg nesten ikke si nei, syntes jeg.

    Selv om jeg var helt ny i Rimi.

    Så jeg stod inne på fryselageret, på Rimi Munkelia, i bare t-skjorta da, husker jeg, i et par timer, (eller noe), vel.

    På varetellinga der, som nok var en av de første dagene, i januar 1993, (hvis jeg skulle tippe).

    Og da sa noen av de damene som jobba der, (mener jeg at jeg overhørte), at ‘jeg synes synd på han nye som står inne på fryselageret der, i bare t-skjorta’.

    (Noe sånt).

    Så den frostskaden min, på øret, den kan godt ha begynt på fryselageret til Rimi Munkelia og, (på den varetellinga, som vel var i begynnelsen av januar 1993), for alt hva jeg vet.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På vinterøvelsen, (var det vel), så husker jeg det, at sersjant Dybvig, han foretok en sjekk på soldatene, som ble kalt for ‘Texas-Sibir’.

    Og Texas, det betydde at befalet skulle sjekke at AG3-en hadde olje på seg, sånn at den ikke skulle ruste.

    Og Sibir, det var at befalet skulle sjekke under føttene, til soldatene, for å sjekke, at dem ikke hadde frostskader, (eller noe sånt), mener jeg.

    Og da klagde sersjant Dybvig, (husker jeg), på at jeg hadde så mye træler, under føttene.

    Men det kan jeg kanskje ha fått, de to første årene, som jeg bodde i Oslo, og var ‘fattig student’, deler av tida, og jeg husker at jeg kjøpte et par dårlige sko, på postordre, som var billige og liksom skulle være så bra da, like etter at jeg flytta til Arne Thomassen og Mette Holter der, på Furuset.

    Eller om det var fra da jeg jobba i ferskvareavdelingen, på OBS Triaden, hvor jeg måtte stå i 9-10 timer, (bare avbrutt av en halvtime spisepause og noen få røykepauser vel), hver lørdag, og betjene ferskvaredisken da.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at i begynnelsen, da jeg var i Geværkompaniet, så gikk jeg gjennom Oslo City der.

    Også var det ei jente i sluttene av tenårene vel, som sa til mora si, at ‘sjekk han kjekke soldaten da’.

    (Noe sånt).

    Men etterhvert, så måtte jeg ha en annen beret, (sa troppsbefalet), som ikke så fin ut da.

    Så da så vel heller ikke jeg så bra ut da, når jeg gikk med den.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg skulle ta toget tilbake igjen til Elverum, en søndag ettermiddag, (eller om det var tidlig kveld).

    Så tok jeg heisen ned til T-banene, på Ellingsrudåsen T-bane-stasjon der da.

    Og da var det ei jente, som var i ‘fjortiss-alderen’, eller litt eldre vel.

    Som begynte å prate til meg da.

    ‘Skal du i krigen nå da?’, (eller noe), sa hu til meg.

    Men jeg svarte ikke noe.

    For det var jo så dumt.

    Norge var jo ikke med i noen kriger, på den her tida, (for å si det sånn).

    Så om hu tulla eller ikke, det veit jeg ikke.

    Men hu var kanskje litt ‘degenerert’ da, som folk som er oppvokst i Oslo, kanskje noen ganger er.

    Siden dem tror at en Geværkompaniet-soldat, som bare skal til Terningmoen, skal i krigen, liksom.

    Dette var jo ikke USA under Vietnam-krigen, (for å si det sånn).

    Det var jo Norge like før Lillehammer-OL.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg tok Furuset-banen ned til sentrum, når jeg skulle ta toget tilbake igjen til Elverum, etter endt helgeperm.

    Så var det ei fransk tenåringsjente, (tror jeg), som satt seg ved siden av meg, på T-banen, husker jeg.

    Men faren hennes, han satt seg på setet, på den andre siden av midtgangen da, og kjefta på dattera si, siden hu hadde satt seg ved siden av en ‘satyr’ da, (tror jeg at han sa på fransk ihvertfall).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten sånn, at troppsass. Øverland, (mener jeg at det var).

    Tok initiativet til at alle soldatene, i tropp 1, skulle kjøpe seg NATO-genser, (og vel ‘maste’ på hver enkelt soldat da, til alle gikk med på det her).

    (NATO-genser, det var en ull/bomulls-genser, som man fikk kjøpt i kantina, (mener jeg at det var), for to-tre hundre kroner vel).

    For da ble det så greit, å ta toget, ned til Oslo igjen da, (ifølge Øverland).

    For da slapp vi å ha med feltjakke osv., på toget.

    Og da fikk han Per, på Ungbo, litt sånn hakeslepp nesten, (mener jeg å huske).

    For da mente han vel at vi var noen slags strebere, (eller noe sånt vel).

    For han Per, han hadde vært i militæret i Nord-Norge da.

    Og der var det nok litt friere, (enn på Terningmoen).

    For han Per, fra Ungbo, han ville at jeg skulle ‘ta TS’, på Haraldsmerket, på bereten, (altså han ville at jeg skulle late som at jeg hadde mista det Haraldsmerket, og så betale 30-40 kroner, eller noe, til Forsvaret. Penger som jeg så skulle få tilbake av han da).

    (For det året jeg var i Geværkompaniet, så bytta vi fra Olavmerket til Haraldsmerket da, siden Kong Olav døde, året før jeg begynte å avtjene førstegangstjenesten da).

    For han Per, han hadde ikke det Haraldsmerket fra før da.

    Men jeg huska jo hvor sure befalet, på Terningmoen ble, hvis man fikk TS.

    Så dette turte jeg rett og slett ikke å gjøre.

    Og da ble Per sur, (tror jeg), for han skjønte vel ikke helt hvor strengt det var i Geværkompaniet da, antagelig.

    Så det er mulig at Geværkompaniet var mye strengere enn det ‘vanlige’ militæret, i Nord-Norge da.

    For alt hva jeg vet.

    (For dette var det visst ganske vanlig å gjøre, i Nord-Norge da, ifølge Per, at man kunne ‘ta TS’, på de tingene, som man ville kjøpe, av Forsvaret da.

    (Sikkert med unntak av våpen og sånn da)).

    Så sånn var antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble ihvertfall sagt det, på Terningmoen, (husker jeg).

    At de sersjantene osv., som var i Geværkompaniet da.

    De var de beste, av sitt kull, ofte.

    For Geværkompaniet, det var populært da, for befal/offiserer, siden det visstnok var mange av de, som gjerne ville holde seg nede i Sør-Norge da.

    (Og slippe unna Nord-Norge).

    Sånn at Terningmoen visstnok hadde de beste troppssjefene og sånn, i landet, (eller noe), da.

    (Kanskje ved siden av Garden da, antagelig).

    Så det er mulig at det var derfor at det var så strengt med TS-er, og sånn da, på Terningmoen.

    Det var vel kanskje mer ‘laid-back’, når det gjaldt sånne ting, i Nord-Norge.

    Hvem vet.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 35: Streifvakt på Terningmoen

    Når man hadde vakt, på Terningmoen, så var man enten portvakt eller streifvakt.

    Jeg husker jeg satt i porten der, en gang, som den troppen jeg var i, (tropp 1), hadde vært ute, på sin første marsj, langs riksveiene, i Elverums-distriktet der da.

    Og da åpna jeg bilporten, husker jeg, for troppen, når de kom tilbake.

    Siden de var så mange da.

    (Og siden jeg hadde sluppet unna den slitsomme marsjen, siden jeg hadde hatt vakt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det gikk også en historie, om en portvakt, som hadde tatt instruksen sin, litt vel høytidelig vel.

    (Det var vel en i en annen tropp, eller noe, som fortalte det her vel).

    Og det var at en vaktsoldat, hadde skutt vaskedama, fordi hu ikke stoppa i porten, når hu kom på sykkelen sin, en morgen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det gikk også en historie, om at noen soldater, hadde skutt i stykker låven til en bonde, i Elverum, med kanon, ved et uhell da.

    Og da hadde dette blitt dyssa ned, siden bonden var en venn av Forsvaret da, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg var streifvakt.

    Så var det masse garasjer og sånn, som stod åpent.

    Og enda jeg ikke var den første streifvakta, (på langt nær vel).

    Så fant jeg mye som stod ulåst da.

    Og da hadde visst noen stjålet noen biler der, eller noe, den natta, som jeg hadde streifvakt da.

    (Muligens Frisell og Grønvold og de vel.

    Men det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Men jeg mener at dette enten lå litt i dagen, eller at noen babla om noe sånt her vel.

    Men dette tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    For jeg ble kanskje litt døsig, av å ha disse vaktene, for man fikk så rart sovemønster.

    (Man hadde to timer på, og så fire timer av, gjennom et døgn da).

    Så jeg husker bare dette her vagt da.

    Så om noen sa at det var Frisell og de.

    Eller om dette bare var noe jeg lurte på selv.

    Det tørr jeg ikke å si helt sikkert).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Selv om jeg ikke så ofte var den første streifvakta.

    Så fant jeg ofte mye som stod ulåst der da.

    En gang, så stod kontorbygningen til Ski og Vinterskolen, (var det vel), ulåst, og inne på et kontor, (som også stod ulåst), så fant jeg blant annet en skarp AG3-patron, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg gikk streifvakt.

    Så fant jeg et stort depot, (like ved troppsdepotet vårt), stående ulåst.

    Dette var en av de siste månedene, av tjenesten, (mener jeg).

    For vi hadde da fått noen nye walkie-talkier, som vi ikke hadde, i begynnelsen, av dette året, mener jeg.

    Og da, så rapporterte jeg dette, til vaktkommandøren da.

    Og da overhørte daghavende offiser dette, og ba meg vente, til han dukka opp der da.

    Og da sa han daghavende til meg, at ‘vi kan vel ikke la Østerdalsdepotet stå ulåst’.

    (Noe sånt).

    Så dette var visst et depot som ble kalt for Østerdalsdepotet da.

    Og som innehold masse pakksekker og sånn, (av det jeg kunne se, ihverfall).

    Så dette var vel til rep-soldater da, som skulle være i Østerdalen, i tilfelle en krig da sikkert.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så hadde noen sett fotspor, i snøen, som gikk inn i leiren, når jeg hadde streifvakt, (husker jeg).

    Og vi fikk pause, i fire timer, mellom hver streifvakt.

    Og da kunne vi ligge og sove, i et rom, inne i vaktbygningen der da.

    Med klærna på da, sånn som jeg husker det.

    Og jeg mener at en gang, som jeg hadde vakt, så klagde Bø, fra Skotbu, (mener jeg at jeg overhørte), på at jeg hadde lagd så mye lyder, mens jeg prøvde å sove der inne da.

    (Han lå på en annen benk, i det samme rommet da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også en TV-stue, inne i den vaktbua.

    Og da hadde jeg sitti med beina på bordet der, en gang, når et befal, (muligens daghavende vel), kom inn der da.

    Og det var ikke lov da, så da fikk jeg litt kjeft vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    En gang, så var det også noen i en annen tropp, som hadde satt en 12.7, (altså et veldig stort maskingevær, som ble som en maskin-kanon nesten, med den nye multi-purpose-ammunisjonen, fra Raufoss Ammunisjonsfabrikk), på en Volvo Jeep, (var det vel).

    Også begynte de å kjøre rundt på skytterbaneveien, for de skulle jakte på elg, (i fylla vel), ble det sagt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 3 – Kapittel 30: Trøndelag

    På seinhøsten, i 1992, (må det vel ha vært), så skulle Geværkompaniet opp på en ganske stor øvelse, (hvor det også var med rep.-soldater, osv.), oppe på Fosen-halvøya da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fosen og Bjugn, hvor øvelsen skulle være, hadde jo vært mye i media, i årene før det her, på grunn av noen pedofile barnehageonkler, osv.

    Og det var vel også på grunn av den saken, at jeg reagerte så sterkt, i Kristiansand, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), da Christell og Pia fortalte meg, på en restaurant der, at faren min hadde misbrukt Pia, som lita jente da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Geværkompaniet kjørte Østerdalen nordover da, til Trøndelag, og vi tok en ferje, over til Fosen-halvøya.

    Troppsjef Frøshaug sa til oss, at vi skulle ta fra rep.-soldatene cola-en deres, osv.

    (Og skikkelig kødde med dem da, under øvelsen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var på reservelaget, under denne øvelsen, og fire-fem av oss, vi var avgitt, til to jeger-befal.

    Det var en ganske lav kar, med mørkt hår, og en sersjant, (eller noe), med et russisk navn, fra Sandefjord, (eller noe), vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den første kvelden, så hadde vi bare satt opp teltene våre, i en leir, som kunne ha vært en campingplass, eller noe, nesten.

    Vi hadde ikke ordentlig begynt på øvelsen da.

    Men da jeg fikk fyringsvakt, så sleit jeg, siden dette ikke var et ordentlig geværlag da.

    Jeger-befala, de hadde ikke lagt en lommelykt, ved primusen, sånn som geværlaga pleide å ha da.

    Så jeg så ingenting, når jeg fylte opp primusen, og jeg var også trøtt da.

    Så jeg hadde klart å hele noe rødsprit, ut på bakken, i teltet da.

    Og jeg måtte trampe som en gal, med feltstøvlene mine, som jeg ikke hadde fått knytt igjen da, siden det var så mørkt der.

    Og jeg ropte også ‘våkn opp’ da, flere ganger.

    Og han laveste, av jeger-befalene, han dro ut to teltplugger, sånn at flammene ikke skulle brenne gjennom toppduken, (siden primusen, (og den brennende rødspriten, på bakken), da liksom havna utafor teltet, da).

    Og jeg fikk slukket flammene, ved å trampe på bakken da, med feltstøvlene mine.

    For det lå heller ikke noe vann, ved primusen der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterpå, så måtte jeg ta skolisser, av to liggeunderlag, (hvert liggeunderlag, hadde to skolisser da, for å binde rundt liggeunderlaget, når det var rullet sammen. Men det holdt egentlig med en sånn skolisse, for å få rullet sammen liggeunderlaget da).

    For mine egne skolisser, de hadde begge halvveis brent opp da.

    Siden skolissene mine ikke var knytt, når jeg trampa på flammene, siden det hadde vært så mørkt der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterpå så husker jeg det, at en av de jeger-befala, han liksom herma etter meg, i teltet da, og peip ‘våkn opp’, til han andre da.

    Og at en eller annen på laget mitt, han sa det, at det var nesten at han hadde tatt bajonetten, og skjært seg gjennom teltduken.

    Jeg lurer på om dette kan ha vært Sundheim, men isåfall så var jeg nok på lag 2, under denne øvelsen.

    Hm.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi var vel som jegere, under denne øvelsen, tror jeg.

    Vi satte opp et telt, nedenunder et fjell.

    Og det teltet, det var en slags lyttepost, tror jeg.

    Vi hadde en ekstra toppduk, på teltet, og også en plastduk, (som var litt lys grønn nesten), over den igjen.

    For været i Trøndelag, det var helt forferdelig da.

    Det var hagl, sol, snø og regn, om hverandre.

    Og det blåste ofte fælt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi lå mye og lytta på radio, inne i det teltet da.

    Men vi var også på ulike patruljer, oppå fjellet der.

    En gang så ville han russeren at jeg skulle bli med han, på en patrulje, oppå fjellet der da.

    Og oppå fjellet, så møtte vi en patrulje, på 4-5 mann vel, som bestod av rep.-soldater da.

    Og vi liksom angrep dem da, og gikk gjennom tinga deres.

    Og han ene, han hadde med masse snusbokser, i stridssekken sin da, (husker jeg).

    Og da tenkte jeg det, at jeg kunne ta med, disse snusboksene, tilbake igjen, til teltet.

    (For Frøshaug hadde jo sagt det, at vi skulle rappe cola-en dems, osv).

    Men da, så ble han rep.-soldaten så sur da, og holdt på å gå til angrep på meg.

    Men da bare så jeg litt stygt på han.

    Og da sa han, at ‘er det den her befalskolen?’, (eller noe), til meg da.

    Men jeg svarte ikke noe da.

    (For det var jo han russeren som var sjefen, på ‘vårt lag’ der, da).

    Og han russeren, han var fornærma, da vi gikk bort derfra, siden vi hadde fått høre det, at vi var fra befalskolen, da.

    (Husker jeg, at han prata om.

    For han sa liksom sånn ‘befalskolen’, mens han nesten spytta da, eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han russeren, han hadde også store vanskeligheter med å orientere seg, (når det gjaldt hvor ‘fi’, (altså rep.-soldatene var), oppe på fjellet der da), husker jeg.

    Så han spurte hele tida meg, om jeg klarte å høre, hvor de var, osv., da.

    For det klarte han visst ikke å høre selv da.

    For først så gikk vi vekk fra dem da, når vi hørte at dem nærma seg.

    Og når de så gikk tilbake igjen.

    Så fulgte vi etter dem, og tok liksom et overraskelsesangrep på dem da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen før den her patrulja, som jeg var med på, på fjellet.

    Så skulle de andre reservene, (eller om det var lag 2-folk), på en patrulje.

    Men da slapp jeg, siden jeg heller ville gå uten pakning, (eller noe), dagen etter da.

    Men da fikk jeg i jobb, å stramme den plastduken, som var over teltet vårt, sånn at snøen skulle skli rett av da.

    Og det klarte jeg å få til, (mener jeg).

    Så selv om det snødde og regna og hagla, og det som var.

    Så var det helt tørt, inne i teltet vårt da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de siste dagene, inne i det teltet, så begynte han russeren å prate om, om vi geværtropp-soldata, ikke hadde lyst til å bli grenaderer.

    Det vil si at man jobba i Forsvaret vel.

    (For vi hadde visst ikke noe framtid, i det sivile liv da, skjønte jeg, på de her jeger-befala, at dem trodde, da).

    Men da ble jeg rimelig fornærma.

    For jeg hadde jo gått to år på NHI, jeg var jo økonom, markedsfører og data og informasjonsbehandler, (og hadde generell studiekompetanse), fra videregående.

    Og jeg hadde også jobba i to år på OBS Triaden, et år på CC Storkjøp og noen måneder i Det Norske Hageselskap, mm.

    Så det siste jeg ønsket ut av livet mitt, det var å jobbe som en grenader, i Forsvaret da.

    (For å si det sånn).

    Jeg var jo nesten som en japp, så jeg ville ha en bra jobb og et suksessfullt og bekymringsfritt liv, med masse penger og sånn, da.

    Så når de her jeger-befala prøvde å få oss til å bli grenaderer, da ble jeg nesten kvalm, må jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en morgen, da jeg våkna, i det her teltet, hvor vi lå og lytta da.

    Så lå den her radioen, ved siden av meg, da jeg våkna, husker jeg.

    Så da hadde noen nok gitt meg den, uten å vekke meg, da.

    Så ingen hadde lytta, etter det vi liksom skulle lytte etter, (som var ‘Alpha’ kanskje, eller noe), den natta da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi i Geværkompaniet, vi bevegde oss etterhvert, i retning av Ørlandet flyplass, (var det vel), som lå nesten ytterst på Fosen-halvøya vel.

    Dette var en gåtur, i mørket, på nesten to mil vel, (mener jeg å huske).

    Og jeg, jeg kjeda meg litt, på denne øvelsen.

    Så da et eller annet befal, i en annen tropp, ville ha to folk, som frivillige.

    Som skulle lage gapahuk, (eller noe), istedet for å gå, i en klynge, gjennom Fosen-halvøya da.

    Så meldte Frisell seg først som frivillig da, husker jeg.

    Og jeg, jeg var så lei av troppsbefalet, (eller noe), så jeg meldte meg også som frivillig da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det ble ikke noe av, at vi skulle ligge i gapahuk, likevel.

    Så Frisell, han befalet og jeg.

    Vi gikk gjennom skogen da, i et par mil, eller noe.

    Og Frisell, (som var dobbelt så stor, som meg, omtrent), han måtte bære på en tung radio da, i tillegg til pakningen sin.

    Og Frisell klagde også fælt, og lagde nesten myteri, må man vel si.

    Og han befalet, han sa etterhvert at vi kunne sitte bak et hus, (som jeg tror at var en barnehage), og røyke, (når vi kom til Bjugn, var det vel).

    For da ville folk bare tro at dette var noen tenåringer, mente han.

    Og dette var nok den beryktede barnehagen i Bjugn, som vi satt og røyka utafor, i en pause, på denne lange gåturen vår, i mørket, (mistenker jeg nå).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi skulle ha en ny leir, like ved en travbane der, ved Ørlandet flyplass da.

    Og der var det også en kafeteria, som vi kunne sitte i.

    Og jeg fikk vel beskjed, om å ligge i det og det teltet vel, når vi kom fram til den leiren da.

    Og så gikk jeg, og satt meg i kafeteriaen der da.

    Og bestilte en vaffel, med brunost, som en lokal ‘gubbe’, dreiv og solgte der da.

    Og mens jeg satt der, og venta på at vaffelen min, skulle bli ferdig.

    Så kom Frisell også inn der da.

    Og jeg hadde litt dårlig samvittighet, siden han Frisell, hadde måttet bære den tunge radioen, hele den veien, gjennom skogen, (og jeg hadde sluppet da).

    Så jeg spurte Frisell om han også ville ha en vaffel da, (siden jeg hadde tatt med noen penger da).

    Og det ville Frisell da.

    Men da måtte han som lagde vaflene, han måtte da lage ny røre da, tror jeg at det var.

    (Mener jeg, at han babla om).

    Så hva som skjedde med den første vaffelen, som jeg bestilte, det veit jeg ikke.

    Men dette var seint på kvelden da, så det var kanskje slutt på vaffelrøra.

    Men vi fikk ihvertfall en vaffel hver, med brunost, til slutt, (det husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens vi hadde leir, ved travbanen, på Ørlandet, der.

    Så fikk jeg i oppdrag, av troppsbefalet, å legge en sambandsledning, fra tropps-ko, (tropps-hovedkvarteret), og opp til et lag, som holdt til, oppe på et fjell der da.

    Dette var om natta, (eller noe), og like før vi ble angrepet, av alle de her rep.-soldatene, tror jeg.

    Og når man la en sånn sambandsledning, så hadde vi lært det, at da måtte vi vikle rundt noen trær og sånn, for rundt hver meter omtrent da.

    Hvis ikke, så ville ledningen bli nappet ut, av radioene, som den forbandt, når noe snublet i ledningen da.

    (For det var nesten uungåelig, at noen snubla i ledningen, i mørket, under en sånn øvelse, hvor masse soldater, fløy fram og tilbake, hele tida da).

    Og jeg hadde også med en kar.

    (Sann.-mann., kanskje?).

    Som hjalp meg, med å holde ledningsrullen da, mens jeg bestemte hvor ledningen skulle ligge da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den ledningen, den gikk vel kanskje hundre meter, eller noe, opp på et fjell, hvor det gikk folk, hele tida.

    Og jeg måtte vel ta av isolasjon, på ledningene, for å få radioen, til det laget, som lå oppå fjellet der, til å virke da.

    (Noe sånt).

    Men jeg fikk radioen til å virke.

    Og ledningen ble ikke nappet ut heller, av folk som snubla.

    (Ettersom det jeg fikk med meg, ihvertfall).

    Siden jeg hadde festa den ledningen, mange steder, på veien da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var jo reserve, på den her øvelsen.

    Så jeg ble blant annet brukt, til å stå vakt, foran veien, som førte inn til leiren da.

    Og vi hadde jo lært det, at det kom til å komme ‘spioner’, som prøvde å finne ut ting om oss da.

    Noe slags etterretningsavdelinger, (eller noe), var også med på øvelsen da.

    Og vi på vårt ‘lag’ da, vi hadde oransje teip, på feltluene og bilene våre, (husker jeg).

    Men når det dukka opp en lastebil der, (eller noe), full av folk.

    (Og med en litt feil nyanse, på den oransje teipen vel).

    Og begynte å spørre om dette var bil-verkstedet, (eller noe).

    så ble jeg litt mistenksom da.

    Så jeg vinka på lagfører Warming, på lag 3, som var oppå et fjell, like ved der jeg stod da.

    For radioen, til kompani-ko, den virka ikke da.

    Så jeg fikk Warming, til å passe på den bilen da, mens jeg selv, traska tilbake, til kompani-ko da.

    For å melde om den her mistenkelige lastebilen da.

    Men da jeg kom fram til kompani-ko, så var det han samme adm. off.-en, som var der, som hadde mobba meg, (må jeg vel si), da jeg var ukehavende da.

    Og ingen av befala der, gadd å bli med meg tilbake, for å se på den her mistenkelige lastebilen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg kom tilbake igjen, til vaktposten.

    Så stod Warming der ennå vel.

    Men den lastebilen, den hadde bare kjørt da, (fortalte Warming).

    Så da ble jeg litt irritert, husker jeg.

    Men det var vel heller ikke noe, som Warming kunne ha gjort, for å ha stoppa den her lastebilen akkurat.

    Det var jo ikke sånn at vi skøyt med skarpe skudd heller, på den her øvelsen.

    Og ikke skøyt vi med miles, (et laserstråle-øvelsessystem), heller.

    Neida, vi skøyt bare med vanlige rødfis, som kun lagde et smell da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kvelden før, at vi begynte å bevege oss, over Fosen-Halvøya der, og til like ved den flyplassen da.

    Så husker jeg det, at jeg stod utendørs, om natta da.

    Og da så jeg det, at mange sånne BV-er, kjørte etter hverandre, på en vei, om natta da.

    (Det må vel ha vært Geværkompaniet sine BV-er, mener jeg).

    Og disse så jeg på litt avstand da.

    Så det så ut som noe fra en science-fiction-film, husker jeg.

    Og det var også stjerneklart den kvelden/natta, mener jeg.

    Så jeg mener også at jeg så en del nordlys der faktisk, (den kvelden da).

    (Som jeg hverken har sett før eller siden da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer også på om dette var den øvelsen, hvor Bricen ble tatt til fange.

    Av ‘fi’, (eller fienden da).

    Og hvor Bricen sa, (mener jeg å huske), at han som avhørte han, hadde vært grei, og sånn, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også mye mas, mens vi satt i den kafeteriaen der, husker jeg.

    Om å flytte noen miner, i full fart, eller noe.

    Og jeg husker også, at en gang jeg satt i den kafeteriaen der, så sa noen på et annet lag, i troppen, (om meg, mens jeg overhørte det).

    At jeg hadde klart meg bra, på den her øvelsen da.

    (De syntes vel at jeg så ut til å være i fin form, eller noe, da).

    Og i sånne baner, det hadde jeg ikke tenkt selv, (husker jeg).

    Så da ble jeg litt satt ut, husker jeg.

    Over at folka i troppen, prata sånn her om meg, og som om jeg ikke var der, omtrent.

    (Det var vel kanskje Bakke, nestlagføreren i kanonlaget, som sa det her, mener jeg å huske.

    Ihvertfall så var det nok noen på kanonlaget).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Da vi tok ferja, tilbake, over fra Fosen-halvøya igjen, etter øvelsen.

    Så husker jeg at jeg spurte, han laveste, av de jeger-befala, (som vi hadde vært avgitt til, på begynnelsen, av øvelsen da), om han kunne låne meg noen penger, til vi var tilbake igjen, på Terningmoen, (for å handle for, i kafeteriaen, på ferja der da).

    (For jeg så han tilfeldigvis, inne på ferja der da).

    Men da var det slutt på den kameratslige tonen da, (skjønte jeg).

    For han ville ikke låne meg noen penger, (enda han vel var sersjant, (eller noe), og tjente mye mer, enn oss vernepliktige da).

    Han svarte bare ‘nei’ da, (når jeg spurte om å få låne penger).

    Så det er mulig at han var blakk og.

    Hva vet jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.