johncons

Stikkord: 90-tallet

  • Min Bok 3 – Kapittel 17: Mer om Nina Monsen

    I militæret, så fikk jeg en del tyn, på grunn av barbermaskinen min.

    (Vel, jeg fikk ihvertfall en kommentar).

    Dette var den barbermaskinen, som jeg kjøpte, i en elbutikk, i Gågata, i Drammen, det året, som jeg gikk på Gjerdes Videregående.

    En rød og grå elektrisk Philips barbermaskin, var det vel.

    Denne barbermaskinen, den var veldig bra, (og den hadde kosta fire-fem hundre, ihvertfall, mener jeg å huske), men kun et av hjulene virket på den da.

    (Den var jo da cirka fire år gammel, denne barbermaskinen, da jeg var i Geværkompaniet.

    Og jeg hadde kanskje klart å miste den i gulvet, mens jeg var fyllesyk en gang, eller noe.

    Ettersom kun et av de to barberhodene virket da.

    (Hvem vet).

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var en helg, som jeg haika, med et par karer, tilbake til Oslo.

    For vi ikke rakk det vanlige toget, (eller noe sånt).

    Han siste, han tror jeg at jeg haika med, cirka fra Ilseng, (eller hva det heter igjen), der dem spikrer paller da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig da).

    Og vi krangla om EU, nesten hele veien, ned til Oslo.

    Jeg var for EU, og han jeg haika med var mot da.

    Jeg spurte om hvorfor ‘hu Gro’, var for EU, hvis det var så fælt da.

    Men det kunne han ikke svare på da.

    Men vi ble likevel ikke enige.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han karen skulle til et sted, i Groruddalen, (på Stovner-sida vel), og jeg gikk av der da, og tok T-banen hjem, etter såvidt ha kikka på en ICA-butikk, oppi der et sted vel.

    Så dro jeg på Stovner Senter, dagen etter.

    For jeg tenkte at der hadde de sikkert barbermaskiner.

    For jeg syntes egentlig at Drammen var bedre på el-butikker, enn Oslo, men jeg regna med at de burde ha en brukbar el-butikk, på Stovner Senter da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var våren 1993, husker jeg.

    Og jeg hadde frihelg, fra både Geværkompaniet og Rimi Munkelia, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Stovner Senter, så gikk jeg nesten rett inn i Nina Monsen, (som jeg da ikke hadde sett, siden 1988 vel), og typen hennes.

    De dro meg med ned på en cafe, som lå i kjelleren, på Stovner Senter der.

    (Nina Monsen bodde tydligvis ikke på Lillehammer lenger.

    Sånn som Christell hadde fortalt meg, da jeg ringte henne, høsten 1989, da jeg bodde et par uker, i Uelands gate, (som jeg har skrevet om i Min Bok 2)).

    Det endte med at Nina Monsen sin kjæreste, (som prata dialekt vel), og jeg, satt og diskuterte EU, høyrøstet, i en time, eller noe, (ihvertfall), vel.

    Kjæresten til Nina Monsen, han var også mot EU, da.

    (Sånn som han jeg hadde haika med dagen før).

    Og jeg var fortsatt for EU da.

    Så diskusjonen var omtrent som dagen før, med han karen som jeg hadde haika med da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi satt der så lenge at senteret begynte å nærme seg stengetid vel.

    Og jeg visste ikke egentlig ikke hvor el-butikken var der.

    (For jeg bodde et stykke unna, så jeg var ikke på Stovner Senter så ofte da).

    Og jeg hadde avtalt, med Nina Monsen, og typen hennes, om at vi tre skulle gå ut på byen, den kvelden.

    Så jeg dro bare tilbake til Ellingsrudåsen, (og Ungbo), uten å ha fått ordnet, med å kjøpe meg barbermaskin da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Seinere den kvelden, (eller dagen etter, var det muligens).

    Så dro jeg ned til Oslo City, (husker jeg).

    Også ringte jeg Nina Monsen, fra den ‘engelske’ telefonkiosken, som var i tredje etasje der.

    Ei kone stod der lenge.

    Og jeg maste vel litt på henne, tror jeg.

    Jeg fortalte henne at hu burde passa på veska si, for noen hadde knust et lite vindu, i døra der, så kriminelle kunne bare stikke hånda si inn der, og rappe veska da.

    (Noe jeg vel hadde overhørt der en gang vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ringte Nina Monsen da, på telefonnummeret, som jeg hadde fått av henne.

    Men hu sa det, at de hadde ombestemt seg da, og ikke ville gå ut på byen likevel.

    (Uten å gi meg noen nærmere forklaring da.

    Men hu hørtes vel ikke uvennlig ut, sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Men kanskje typen hennes var sur på meg da.

    Det er mulig.

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter dette, så så jeg aldri noe mer, til Nina Monsen.

    Min søster, Pia, fortalte meg et par ganger, på 90-tallet, at Nina Monsen hadde flytta tilbake til Bergeråsen, (med unger vel).

    Men jeg var aldri på Bergeråsen, (faren min solgte jo leiligheten ‘min’ der, i 1989, og Haldis og dem hadde slutta å feire jul, på Bergeråsen, da Nina Monsen flytta tilbake dit).

    Men da Pia hadde fått meg til, å kjøre henne og hennes sønn med Keyton fra Somalia, (nemlig Daniel), til Gol, sommeren år 2000, for å dra i bryllupet, til Hege og Jan Snoghøj.

    Så fortalte Pia meg det, (like ved Vassfaret der vel, på vei opp mot Geilo, (eller om det var Gol)), at Nina Monsen hadde tatt selvmord da.

    Jeg ble litt sjokkert vel, for hu var vel ikke 30 år gammel engang.

    Og hu hadde ikke virka som for meg, som en person som lett ga opp.

    ‘Kjente du henne så bra da’, sa Pia.

    (Noe sånt).

    Jeg sa ikke noe om at jeg hadde hatt sex med Nina Monsen, like før søstera mi flytta opp til ‘meg’, i Leirfaret 4B, på Bergeråsen, like før jul, i 1989 vel.

    Men søstera mi ga meg jo da, et julekort, fra Nina Monsen.

    Som lå i gangen min, eller noe, vel.

    Så hu måtte vel ha skjønt at jeg kjente henne.

    Jeg ble jo også invitert, av Christell, opp til Nina Monsen sin onkel sitt hus, i Ulvikveien, den kvelden, som Nina Monsen seinere ble med hjem til meg, og hadde sex da.

    Og da var jo Pia også på besøk der, (i Ulvikveien da).

    Så Pia må jo ha visst at jeg kjente henne liksom.

    Hvorfor ble jeg ellers bedt opp dit liksom?

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, det året, som jeg var i Geværkompaniet.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, en av de neste dagene.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 16: Nyttårsaften 1992

    Nyttårsaften 1992, så husker jeg det, at jeg var i Avstikkeren, på Bergkrystallen, (ved Lambertseter), på fest da.

    Det var vel hos Magne Winnem, tror jeg.

    Ihvertfall så var han og hans seinere kone Elin der.

    Men det kan også ha vært hos Morten Jenker, siden han var både naboen til Winnem og hans kollega i Rimi da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnems storvokste kamerater, fra Røyken vel, var også der.

    (Jeg lurer på om en av dem het Kalle?).

    Det ble drama, da en av de plutselig kjørte avgårde derfra, i fylla, av en eller annen grunn.

    Mens blant annet Elin vel, stod utafor og skreik, at han ikke skulle gjøre det da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hele festen endte opp, på utestedet Scotchman, i Karl Johan.

    (Et sted som egentlig Winnem og meg pleide å se på som å være ganske harry vel).

    Jeg var ikke helt på topp, husker jeg.

    Like før tolvslaget, så stod jeg utafor der vel, (for å se etter raketter sikkert), og da spurte en gubbe, (som gikk oppover gågate-delen, av Karl Johan), om jeg skulle kjøpe hasj, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det som Andre Willassen sa, et par år før det her, da han selv var i militæret, og han, Magne Winnem og jeg, dro på en dansketur, med Petter Wessel, (eller om det var Magne Winnem, som sa det her).

    (Da vi satt på toget, på Vestfoldbanen).

    Om at man ble så kåt, av å være i militæret.

    Det viste seg å stemme ganske bra da, (må jeg vel si).

    Så jeg var fornøyd, når jeg fant meg ei helt flatbrysta dame, (som vel antagelig må ha vært anorektisk), inne på Scotchman der da, (husker jeg).

    For jeg var ikke så kresen da, (husker jeg), siden jeg var i militæret og sånn da.

    Og selskapet vårt, det bestod vel bare av masse karer, og Elin fra Skarnes vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Venninna til hu flatbrysta, hu hadde vel vanlige pupper og sånn vel, (mener jeg å huske).

    Men hu klarte jeg ikke å få så bra kontakt med.

    Kanskje jeg reagerte for sterkt, på puppene hennes, (eller noe).

    (Det er mulig).

    Eller om det var det, at jeg traff hu flatbrysta først.

    Vi endte opp i en taxikø ihvertfall, ovenfor Hotel Royal Christiania der, (hvis det hotellet var bygget, på den her tiden).

    Det var meg og de to damene da, (som var fra Alnabru vel).

    Hu med puppene, hu klagde på at hu hadde vondt i ryggen, husker jeg.

    Jeg fortalte om noen sånne strekkøvelser, som vi pleide å ta, i militæret, eller noe vel.

    Og da hu begynte da å klage om, at det var noe lignende av ‘trim for eldre’, (et TV-program), eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En drita full kar, gikk forbi oss der.

    Og hu med puppene, hu sa det, at sånne karer, det likte hu.

    (Sånne ‘her jeg jeg liksom’-karer, sa hu, at hu likte, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En veldig storvokst kamerat, av Magne Winnem, han begynte å egle seg innpå oss tre, i drosjekøen der da.

    Han fortalte meg det, at han ikke hadde noe sted å være, for natten da.

    Så jeg måtte nesten si det, at han kunne bli med meg, hjem til Ungbo da, (husker jeg).

    (Hva annet kunne jeg si liksom.

    Jeg var full også, forresten, (for man skulle jo egentlig si fra, på forhånd, hvis man skulle ha overnattingsgjester, på Ungbo).

    Men hva skulle jeg gjøre liksom da.

    Hm.

    For han kameraten til Winnem, han var vel fra Røyken og, tror jeg.

    Så det var vel ikke så lett for han, å komme seg noe sted.

    Men men).

    Så vi ble fire folk i taxien da.

    De damene, de ville ikke være med, til Ungbo, (hvor jeg bodde), på Ellingsrudåsen.

    Så de gikk av nede ved Alnabru, (eller om det var Alfaset), et sted, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han kameraten til Winnem, han sa jeg at kunne ligge, på sofaen, i stua der, på Ungbo.

    (Det hvor hu døve venninna, (og typen hennes), til Inger Lise, hadde liggi, et år eller noe, før det her, vel).

    Og jeg tror at han storbygde karen, såvidt kom i prat, med Inger Lise, (var det vel), første nyttårsdag, på Ungbo da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter militæret, så begynte jeg jo å jobbe i Rimi.

    Og en gang, så ble jeg invitert, på fest, hos Morten Jenker, i Avstikkeren.

    (Av Magne Winnem da).

    Jeg jobba hele lørdagen, på Rimi Nylænde, (på Ellingsrudåsen), og så dro hjem, og dusja, og tok på meg ‘sivile’ klær da.

    Før jeg dro tilbake til Lambertseter/Bergkrystallen da.

    Og da, så stod jeg og ringte på lenge, på dørklokka, til Morten Jenker da.

    Men ingen åpna.

    Jeg gikk rundt blokka.

    Og jeg hadde jo nettopp vært i Geværkompaniet, og var i veldig bra form da.

    Så jeg fant ut det, at jeg kunne klatre, fra en terrasse, og opp til den neste, på utsiden av bygget der da.

    (Uten at dette var noe særlig farlig, sånn som jeg skjønte det).

    For jeg skjønte jo hvilken leilighet, som festen var i.

    Siden det kom prat og musikk ut, fra den terrassen da.

    (Jeg syntes at det ble litt dumt å bare stå utafor der liksom.

    Jeg var jo invitert, og de visste jo cirka når jeg ville dukke opp der, liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jenker og kameratene til Winnem, de likte ikke det, at jeg hadde klatra opp der, (siden dem dem ikke hadde åpna døra, da jeg ringte på).

    Så de begynte å spørre meg om masse rare ting da.

    Som om jeg var for eller imot EU.

    Og hvorfor.

    Jeg svarte at jeg var for, fordi at matprisene ville bli lavere, blant annet.

    Og da nesten skreik han som spurte, og sa ‘matprisene?’, (eller noe).

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han storvokste karen, som hadde ligget over, hos meg, på Ungbo, nyttårsaften, i 1992.

    Han spurte meg det, om hvorfor de to damene, fra Scotchman, den kvelden, ikke endte opp på Ungbo der, (hvor vi havna da).

    Jeg svarte, (jeg trodde at han måtte ha vært full, og glemt det her), at det var fordi at dem gikk av drosjen, på Alfaset, (eller om det var Alnabru).

    ‘Men hvorfor det?’, spurte han storvokste karen, (et par ganger vel), med høy, (og nesten aggressiv stemme), og på en vel bebreidende måte vel.

    Men jeg forstod ikke helt hvor han ville hen.

    Så jeg svarte ikke noe da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 14: Sommeren 1993

    Sommeren 1993, så ble bofelleskapet til Pia, Monica Lyngstad, og Siv, (Hansen vel), fra Røyken, i Christies gate, lagt ned.

    Storebroren til Monica Lyngstad, kjørte oss, ned til Christell og dem, (blant annet), mener jeg.

    De kjente også ei annen Christell, (som jeg aldri så), og hu hadde visst blitt sprøytenarkoman, hørte jeg at broren til Monica Lyngstad sa, mens vi satt i bilen vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi havna nede hos Christell, mener jeg, som viste seg å bo, ved Terningen Matcafe der, (hvor hu også jobba), nederst i Maridalsveien.

    (Eller om det var i Møllergata).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia viste meg noen fotograf-fotografier av Christell, hvor hu så litt sånn ‘budeie-aktig’ ut vel, (husker jeg at jeg syntes).

    Og Christell viste fram puppa sine, når hu kasta ut nøkla, (eller noe), husker jeg.

    Christell bodde der sammen med Hege, (Lund vel, seinere Snoghøj), fra Rødgata, i Drammen, (mener jeg).

    Jeg var på besøk der, tre-fire ganger vel, sommeren 1993.

    En gang, så hadde Christell sagt til Pia, at Pia og jeg, kunne få låne leiligheten hennes, en helg.

    Og vi kunne få se på en film som het ‘De elskende på Pont Neuf’, (en bro i Paris), eller noe.

    Om et fransk uteligger-par.

    (En film som Christell sa var bra da, da jeg spurte henne, hvorfor hun liksom ‘hypet’ den filmen).

    Jeg dro også med Pia til en videobutikk, og leide ‘Twin Peaks – Fire Walk With Me’, husker jeg.

    (Eller om jeg gikk aleine dit).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang jeg var der, så hadde Christell en veldig rar, (hvit), kakadue der.

    (Som søstera mi Pia seinere fortalte at hadde blitt sinnsyk).

    Den fuglen var visst verdt mange, mange tusen, (sa Christell).

    Og Christell passa den for en sjef av henne, (eller noe), som hadde ferie vel.

    Den fuglen, syntes visst, at jeg var veldig morsom, for jeg holdt den opp/ned, når den ble for innpåsliten da.

    Og den begynte å hakke i beltet mitt, mens jeg satt der, husker jeg.

    (Mange av Christells venner satt der og).

    Og jeg trodde ikke at det var noe farlig, at den fuglen hakket på beltet mitt.

    Men plutselig så så jeg det, at den kakadua, nesten hadde hakket av hele beltet mitt da.

    (Og fikk litt sjokk, må jeg innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Christell hadde også ei pen venninne, som Pia sa, etter en stund, at hadde flytta tilbake til Nord-Norge, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Christell fortalte også, at hu hadde hatt sex med en kar, på salongbordet der, sånn at glassplata ble ødelagt.

    Han sex-partneren hennes, hadde skåret seg, men han ville ikke på legevakta da.

    Så det ble blod overalt i senga hennes da, fortalte hu.

    ‘Har du hørt om seng eller’, sa jeg, når jeg hørte det, at hu pleide å ha sex på stuebordet der da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    De bodde litt oppe i etasjene, (i tredje etasje kanskje der), og de hadde hatt det morsomt, på en fest, (eller noe), og tømt et pulver-brannslukningsapparat, i trappa der.

    Og like før de flyttet ut, så var jeg der, når Christell og Hege og en ung mann de kjente, også var der.

    Han unge mannen spurte meg, om jeg kunne vaska trappa deres.

    Noe jeg ikke syntes at var noe særlig fristende, å vaske etter min yngre stesøster, (eller hva man skal kalle henne).

    Når hu hadde vært så uansvarlig og umoden, og grisa det til sånn, så fikk hu vaske selv, mente jeg.

    Så det tilbudet, det sa jeg rimelig bestemt nei til, (for å si det sånn).

    (Mens jeg nesten lo litt vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia hadde ikke noe sted å bo, når bofelleskapet hennes, i Christies gate, ble nedlagt.

    Så jeg lot Pia flytte inn, på rommet mitt, på Ungbo.

    For de andre folka som bodde, på Ungbo, de hadde flytta ut, når jeg var ferdig, i militæret.

    Så det var bare jeg som bodde der, sommeren 1993.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk bare 5-6.000 i dimmepenger.

    Likevel så ville Pia at jeg skulle bli med ned, på visning, i leiligheten til Christell.

    For Christell og venninna skulle flytte ut derfra da.

    Og jeg mente det, at dette ble som noe meningsløst, (siden nesten ikke hadde noe penger), men Pia ville at vi skulle dra ned dit likevel da.

    Jeg bodde jo på Ungbo, så jeg trengte jo egentlig ikke å flytte.

    Men Pia dro meg med da.

    (Pia overtalte meg, ved etter en del masing, å fortelle meg, at vi behøvde ikke å leie det, selv om vi var på visningen.

    Vi kunne bare dra på visningen, som noe sosialt nærmest, sånn som jeg skjønte det, på Pia da.

    Så sånn var det).

    På noe som ble en litt flau forestilling.

    For jeg måtte jo forklare for Christell sin tidligere husvert, at Pia og jeg ikke hadde 9.000 kroner, til depositum.

    Og husverten klagde på at dem hadde tømt brannslukningsapparatet, i trappa.

    Jeg vet ikke hvorfor han klagde på det til meg.

    For jeg var nok antagelig på Terningmoen, (eller noe), da dette skjedde.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg fikk ikke helt med meg, hvor Christell skulle flytte hen, etter det her.

    Christell klagde forresten på nabodama, som bodde i leiligheten under henne, (husker jeg).

    Dette var ei innvandrerdame, som stønna, sånn at Christell hørte det, når hu hadde sex da, fortalte Christell, til Pia og meg, (en gang, som vi var på besøk der, sommeren 1993).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, det året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 13: Osloløpet

    Magne Winnem, på Rimi, han ville at jeg skulle bli med på et mosjonsløp, ved navn Osloløpet, våren 1993.

    Winnem hadde hjulpet meg med å få byttet vakter, når jeg var på vinterøvelse, osv., så jeg syntes at det var vanskelig å si nei.

    Jeg hadde vakt den helgen, men Paulsen, på lag 2, (som jeg også var på, etter nyttår), han hadde vakt på 17. mai, og dette var en vakt, som han gjerne ville bytte bort da.

    Og jeg hadde ikke noe særlig bra forhold til slekta mi.

    Jeg fikk for eksempel ikke et eneste brev eller en eneste telefon, den tida, som jeg var, på Terningmoen.

    (Men da jeg var ukehavende, så måtte jeg ta imot beskjeder, til medsoldater, fra kjærester og slekt da, husker jeg).

    Så jeg hadde ikke noe spesielt ønske, om å ha fri, på 17. mai.

    For da måtte jeg bare ha sittet hjemme, på Ungbo, aleine, uansett.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men vaktskiftesøknaden, til Paulsen og meg, den ble avvist.

    Uten at noen av oss skjønte noe vel.

    Så vi søkte på nytt da, (var det vel).

    Og når den søknaden også ble avvist vel, (av kompanisjef Isefjær vel), så ‘dreit’ vi bare i det, og bytta vakt likevel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg var med på Osloløpet da, på Ekeberg, våren 1993, sammen med Magne Winnem, Ihne fra Robinson-ekspedisjonen og Anna Lene Ness vel.

    Og Winnem hadde også fått med to fotballspillere, (som jeg ikke visste hvem var), til å løpe, for vårt lag.

    Jeg var i bra form, etter nesten et år, i Geværkompaniet.

    Så jeg tok faktisk igjen de to fotballspillerne, (som Winnem kjente), på slutten, av det fem kilometer lange løpet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk en pin, for å ha vært med i det her løpet, og den ligger sammen med tingene mine, hos City Self Storage, i Oslo.

    Og det ble tatt et bilde, (av blant annet meg vel), som Thomas Kvehaugen, som jeg jobba sammen med, på Rimi Bjørndal, fra 1996/97 til 1997/98, seinere fortalte meg, at hang på spiserommet, på Rimi Munkelia ennå, (rundt 1997 eller 98 kanskje vel. Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så skulle jeg ha vakt, på 17. mai da, husker jeg.

    Jeg husker at jeg fikk haik, med et eldre ektepar, fra Hamar til Elverum.

    Jeg hadde en rosa bag, mens jeg var i militæret.

    (En rosa bag med grå håndtak vel).

    Og den bag-en, den hadde Magne Winnem lånt meg, siden jeg ikke hadde noe bag selv da.

    (Nike-bagen min, den hadde jo blitt stjålet, mens jeg bodde på Abildsø, (som jeg skreiv om, i Min Bok 2).

    Og jeg hadde ikke hatt bruk for noen bag, etter dette, så jeg hadde ikke noen bag, da jeg skulle i militæret da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    17. mai, det var en spesiell dag, (fant jeg ut), for vakta, på Terningmoen.

    Russejenter, dukka opp der, og ville kline.

    Sånn at de skulle få en slags spesiell knute, i russelua da.

    Ei pen, mørkhåra russedame, dukka opp, når jeg satt i bua, og sa at jeg var ‘kjempekjekk’, eller noe, (til tre andre russ, som hu var der sammen med da).

    Og hu ville inn i vaktbua, for å kline da.

    Det ville ikke jeg, at hu skulle.

    For i vaktbua, så hadde jeg en AG3, og noen skarpe skudd da.

    Så jeg ville ikke at rødrussen skulle tulle med det liksom.

    Så jeg sa at hu ikke fikk komme inn.

    Og da ville hu kline i luka der da, (husker jeg).

    Så jeg fikk et kyss av hu pene russedame da.

    Hu hadde med en kavaler, (eller mannlig medruss), som stod like ved siden av, og så på da.

    Og han sa til meg at jeg var veldig heldig da, som fikk kline med hu fine russedama da, osv.

    Også ei dame, som satt i passasjersetet, på en bil der, ville kline da, husker jeg.

    Noe vaktkommandanten kommenterte, (mener jeg å huske).

    Og det lå også masse russekort, fra Elverums-russedamer, i vaktbua da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel kvelden før 17. mai, at de fleste russedamene, dukka opp der, mener jeg.

    På selve 17. mai, så skulle vi heise det største flagget, (mener jeg å huske).

    Det var tre slag av det norske flagget, (mener jeg), inne i vaktbygningen der da.

    Et stormflagg, et vanlig flagg og så et festflagg vel.

    (Og kanskje et kongeflagg og?

    Det ble ihvertfall dekt på til kongen, i offisersmessa, mener jeg, i tilfelle han kom til å dukke opp, hver dag vel.

    Eller om dette bare var hver søndag?

    Jeg mener at det var noe i den duren, ihvertfall).

    Ihvertfall så skulle vi heise festflagget da, på 17. mai.

    Og dette var et veldig stort flagg da.

    Og det var ikke uten spenning, at det flagget, ble heist.

    For hvis flagget rørte bakken, så sa regelen, at da måtte det flagget brennes.

    For da var det flagget vanæret da, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde en god del ansvar, når vi heiste flagget, på 17. mai, mener jeg å huske.

    Jeg husker ikke nøyaktig hva jeg gjorde, men jeg var med på å heise det, ihvertfall.

    (Det husker jeg).

    Og det gikk greit, flagget berørte ikke bakken.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og en offiser, (eller noe), stod og inspiserte flaggheisingen, sammen med kona si da, (husker jeg).

    Men flaggheisingen gikk greit da, heldigvis.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.

    Så jeg får se om jeg klarer å få skrevet mer om dette, en av de neste dagene.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 12: Parade i Karl Johan

    Ved åpningen av Stortinget, høsten 1992, så skulle vi i Geværkompaniet være med, å stå parade i Karl Johan, når Kongen og Kronprinsen kjørte forbi, i limousinen sin.

    Vi tok busser ned til Oslo, fra Elverum, og parkerte ved Akershus Festning der.

    Så marsjerte vi bort til gågate-delen, av Karl Johan, på rekke, etter en del andre avdelinger, (fra andre steder i landet da).

    Geværkompaniet ‘dreit seg ut’, fordi vi marsjerte i passgang, i gågate-delen av Karl Johan, (husker jeg).

    Oslofolka, i troppen min, (tropp 1), de syntes at dette var flaut, og tok det opp, i ettertid, i troppens time, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Sånn som jeg husker det, (og sånn som det ble nevnt i ettertid, på Terningmoen også vel), så begynte denne passgangen helt foran, hos de befalene/offiserene som egentlig skulle holde takten, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi i Geværkompaniet, vi hadde plassene våre nærmere Stortinget enn Slottet, (hvis jeg skal prøve å forklare).

    Jeg mener at jeg stod litt nærmere Slottet, enn Lille Grensen der.

    (Ovenfor Saras Telt der cirka vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han soldaten som stod rett ovenfor meg, han ba om å bli bytta ut, husker jeg.

    Og en slags gatesanger, satt på bakken, på fortauet, ikke så langt unna meg der jeg stod, og sang en sang som gikk sånn her, ‘hei, lille venn, har du lenge igjen. Har du ni eller ti, det driter jeg i’, (husker jeg), en sang som handler om mobbing av folk som nettopp har kommet inn i militæret da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var heller ikke så god i slutta orden, så jeg var litt i utakt, når vi skulle ta ‘bajonett på’, ‘presenter gevær’ og disse drillene da.

    Men jeg mista ihvertfall ikke AG3-en i bakken, som noen hadde klart å gjøre en gang, mens han stod parade, i Karl Johan, (var det vel noen som sa, på Terningmoen, før vi dro på denne paraden da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi ble vel stående der, i bortimot et par timer vel.

    Mens Kongen og Kronprinsen var inne og åpnet Stortinget da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi skulle egentlig se rett fram.

    Men jeg var litt nysgjerrig.

    Så da limousinen til Kongen og Kronprinsen dukka opp.

    (På vei tilbake til Slottet igjen).

    Så så jeg litt til venstre, (må jeg innrømme), og så nysgjerrig inn i limousinen til Kongen og Kronprinsen, da den kjørte forbi da.

    (Siden jeg kjeda meg litt da).

    Og når jeg så inn i limousinen, så så jeg rett inn i øya til Kongen faktisk.

    (Det vil si Kong Harald da).

    Kong Harald hadde et fast/strengt blikk, syntes jeg, som han så tilbake på meg med da.

    Han likte kanskje ikke det, at vaktsoldatene så inn i bilen hans.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kronprins Haakon, han så ikke tilbake på meg, forresten.

    Han satt bare og så rett fram, og så ikke ut av vinduene, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så Kronprins Haakon, han var kanskje ikke så streng/våken som Kongen da, (hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter paraden, så fikk vi som bodde i Oslo, lov til å sende med geværene våre, med bussen, tilbake til Terningmoen.

    Også fikk vi lov til å ta helgeperm, i Oslo da.

    Sånn at vi kunne rekke å være hjemme, mange timer tidligere, enn på en vanlig fredag da.

    Siden vi vanligvis tok 13-toget, (eller noe), fra Elverum vel.

    Men denne fredagen, (var det vel), så fikk vi perm, på rundt det samme tidspunktet, i Oslo da.

    (Så vi var i Oslo, og hadde helgeperm, ihvertfall to-tre timer før vi vanligvis hadde det, på en vanlig fredag da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia hadde fortalt meg det, at Christell hadde flytta til Oslo, og gikk på Bjørknes.

    (Var det vel).

    Bjørknes var en privat skole, for elever, som ikke hadde klart videregående da.

    Så Christell hadde vel antagelig strøket på noen fag, på allmenn da.

    Jeg visste ikke hvor Christell bodde.

    (Så det var ikke sånn at jeg pleide å besøke Christell ofte, den tida hu bodde i Oslo, akkurat.

    Ikke det første året, ihvertfall.

    Og hu besøkte ikke meg på Ungbo heller.

    Selv om hu var der et par-tre ganger, etter at Pia flytta inn der også, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23).

    Men jeg tenkte at Christell kanskje syntes at det hadde vært morsomt, å se meg i permuniform, og høre om Kongen, osv.

    Og om det at jeg hadde stått parade i Karl Johan da, selvfølgelig.

    (Og siden ingen i slekta mi, hadde vært der for å se på meg, mens jeg stod parade, i Karl Johan, da).

    Så jeg ringte Bjørknes da, og fikk høre når Christell slutta.

    For det sa ei kontordame til meg, uten at jeg behøvde å presentere meg vel.

    (Men jeg var i litt militært ‘humør’ da sikkert.

    Og kanskje litt stressa på grunn av det med Kongen, osv).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg rakk å gå på McDonalds, (i Nedre Slottsgate der vel), før Christell slutta på skolen vel.

    Og så gikk jeg bort til skolen til Christell da, som lå ikke så langt unna Steen og Strøm der vel, i Kvadraturen da, (heter det vel).

    Men jeg syntes at de folka, som gikk ut fra Bjørknes, så litt flaue ut.

    (De fleste av dem hadde vel strøket, på videregående, tenkte jeg).

    Og jeg var litt usikker på om permuniformen min lukta vondt.

    (Noe den noen ganger kunne gjøre.

    Siden vi ble drevet rimelig hardt, i Geværkompaniet da).

    Så jeg stod bare på hjørnet, av en bygning, som lå ovenfor der skolen til Christell lå da.

    (Jeg tror at det var Bjørknes, den skolen het, hvis jeg ikke husker helt feil).

    Jeg tenkte vel at jeg ville kjenne igjen Christell, på lang avstand, med hennes lange, lyse hår.

    Men jeg stod der, i 10-15 minutter vel.

    Og jeg så ikke noe til Christell.

    Men jeg så noen som så ut av et vindu der, (i andre etasje der), eller noe, vel.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så det er mulig at det var Christell, og at hu ikke ville treffe meg da.

    (Noe sånt).

    Så etterhvert, så dro jeg bare hjem.

    Jeg handla noe mat på Rimi vel.

    Og dro hjem til Ungbo, i Skansen Terrasse 23, da.

    (Hvis det ikke var etter at jeg prøvde å finne Christell, at jeg kjøpte burger på McDonalds da.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 11: Ukehavende soldat

    En av de første helgene, på Terningmoen, så var jeg satt opp til å være, noe som het, ukehavende soldat.

    Jeg fikk mitt eget rom, i en kontorbrakke, hvor også adm. off, (administrerende offiser), holdt til, (mener jeg å huske).

    Det ble så min jobb, å vekke hele leieren, hver morgen, i to-tre dager.

    Jeg gikk rundt med en greie man slo på, som lagde en høy og fæl lyd da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som ukehavende soldat, så skulle jeg også avlevere vakta, til daghavende offiser.

    Jeg husker at Ove Grønvold, (fra Son vel), fortalte, til de andre vaktsoldatene, (sånn at jeg også hørte det), at han hadde smurt inn sin AG3, med veldig mye olje, sånn at daghavende offiser, ikke skulle gidde, å inspisere hans våpen, da.

    (For Grønvold regna med, (forklarte han), at daghavende offiser ikke ønsket å få masse oljesøl på seg da).

    Men daghavende offiser, han inspiserte Grønvold sitt våpen likevel, og Grønvold fikk kjeft, for å ha smurt inn sin AG3, med alt for mye olje da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som ukehavende soldat, så måtte jeg også skrelle et par sekker med poteter, i messa, på Terningmoen.

    Jeg skrelte først en 15-20 kilos-sekk, i en potetskrellemaskin da.

    Og jeg måtte gå over potetene, med en vanlig potetskreller, for å få de helt skrelt da.

    Det var ikke nok at jeg skrelte en sekk, med poteter, fortalte folka som var ansvarlige der.

    Neida, jeg måtte ned i kjelleren der, og bære opp en 15-20 kilos sekk til, med poteter da.

    Som jeg også måtte skrelle alle potetene i.

    Så jeg satt der i et par timer da, (må det vel ha vært), for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg leste også i instruksen, for ukehavende soldat.

    Og den instruksen, den var jo helt dumt skrevet, (må man vel si).

    For det stod at ukehavende soldat, han skulle sjekke at alle lyspærene/lysrørene i leiren virka, og sånn.

    Og at det var dopapir, på alle toalettene, i leiren.

    (Sånne ting).

    Så dette var vel egentlig bare noe tull, tror jeg.

    Men denne instruksen, den distraherte meg litt, sånn at jeg ble litt stressa da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som ukehavende soldat, så skulle jeg også låse velferdsbygningen, mener jeg.

    (Dette var i helgen da).

    Der satt det noen vaktsoldater, og så på video vel.

    (Jeg lurer på om det var Frisell, Grønvold og Vik).

    De sa til meg, at det var litt igjen, av filmen.

    Så de lurte på om jeg kunne komme tilbake litt seinere, for å låse der.

    Jeg sa at det var greit.

    Men uka etter, så gikk det vel rykter om at det hadde vært innbrudd, i en spilleautomat, i velferdsbygningen.

    Så det er mulig at dette var noen som Grønvold, Frisell og/eller Vik hadde gjort da.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert, hvem det kan ha vært.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På rommet til ukehavende soldat.

    Så lå det også et par pornoblader, husker jeg.

    (Noe han forrige ukehavende nevnte såvidt vel).

    Og plutselig, på lørdagskvelden, (eller om det var fredagskvelden), så dukka Vik, (mener jeg at det var, selv om jeg ikke tørr å si dette helt sikkert nå), opp på døra mi, og ville låne et pornoblad da.

    Jeg sa at det var greit, bare for å bli kvitt han liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var forresten den samme helgen, som sersjant Johansen, hadde leid ei hytte, i leieren.

    For han hadde fått besøk, av to vakre kusiner, i slutten av tenårene vel.

    Og disse tre, de gikk forbi messa, (husker jeg), under middagen, på fredagen, (var det vel).

    For jeg hørte at folk kommenterte høyt om de her kusinene hans da.

    Og de var også inne i den brakka, som ukehavende soldat sitt kontor var i, om kvelden, enten fredag eller lørdag, (husker jeg), disse tre folka, (sersjant Johansen og ei brunette og ei blondine vel).

    (Uten at jeg vel forstod nøyaktig hva dem gjorde der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk også litt tyn, (av medsoldater), etter at jeg var ferdig som ukehavende, fordi at jeg hadde fått han neste ukehavende, til å begynne å vekke leieren, for tidlig, den neste dagen.

    Og også fordi at jeg gikk inn på et par rom, med den her ‘helvetes-maskinen’, hvis noen ropte noe etter meg, når jeg vekte rommet dems da.

    (For jeg var litt trøtt selv da.

    Og lurte på hva dem spurte om da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg husker at den neste helgen.

    Da var jeg veldig glad, for å få helgeperm, og komme ut i friheten igjen liksom.

    Etter å ha vært to uker i leieren, og etter at det var mye rart som hadde skjedd, mens jeg var ukehavende da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den helgen, som jeg var ukehavende, så hadde det også vært noen bryllupsgjester, i leieren, (av en eller annen grunn), forresten, (hvis jeg husker det riktig).

    Og derfor holdt messa åpent, også i helgen, (sånn som jeg husker det).

    (For seinere så fikk vaktsoldatene lov til å spise i offisersmessa, (hvor det var mye bedre mat, må man vel si), i helgene, mener jeg å huske).

    Og etter middagen på søndagen, så var det min jobb, å sjekke, at ingen kasta noe mat vel.

    (Noe sånt.

    For det var vel ukehavende sin jobb da, mener jeg).

    Og en av disse bryllupsgjestene da, han kom bort til meg, og spurte hvordan mat det var, som dem hadde fått, for det smakte så vondt da.

    Jeg var litt vant med, at maten i messa der, ikke hadde så god smak/kvalitet.

    Så jeg syntes ikke at det var noe uvanlig ved det, liksom.

    Men jeg noterte meg det han bryllupsgjesten sa da, og fortalte dette seinere videre til kokken.

    Kokken sa det, at han hadde bare tatt noe kjøtt, som han hadde funnet i en fryser der vel, og laget noe ragu da.

    (Så Mattilsynet ville vel kanskje ikke ha vært så fornøyd da.

    For maten skal vel være merket vel.

    Men det er kanskje andre regler, for militærleire, enn for butikker, osv.

    Det tørr jeg ikke å si helt sikkert, hvordan dette er).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det at messa på Terningmoen, hadde dårlig rykte, det var ikke noe jeg hadde funnet på.

    Jeg husker at det ble sagt, av folk i leieren, at den avdelingen av Statens Kantiner, som var på Terningmoen, det var den avdelingen, av Statens Kantiner, i landet, som hadde høyest overskudd/mest omsetning da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den helgen, som jeg var ukehavende.

    Så ble jeg ringt til, at vaktstyrken, i vaktbygningen, (ved hovedinngangen, til Terningmoen).

    De hadde fått problemer med at callinga, mellom vaktbygningen og vaktbua, ikke virket.

    Så de ringte til meg da.

    Også måtte jeg, (som hadde hatt elektronikk, som hobby, som tenåring, for min onkel Håkon Mogan Olsen og kamerat Kjetil Holshagen, dreiv med det), fikse callinga deres da.

    Og da måtte jeg ta av isoleringa, på noen ledninger og sånn, mener jeg.

    Så jeg er ikke sikker på at dette egentlig var en ukehavende-jobb.

    Så hvorfor vaktkommandøren ropte på meg, for å få fikset dette, når dette vel egentlig ikke var en åpenbar ukehavende-jobb.

    Det veit jeg ikke.

    Dette hadde det vel kanskje vært mer naturlig å tatt med for eksempel daghavende offiser, vel?

    Men jeg fikk nå den callinga i vakta der til å virke da.

    Men det var nesten som at de i vaktbygningen, visste at jeg hadde ferdigheter innen elektronikk, (må man vel si).

    Siden de tok det for gitt, (må man vel si), at jeg klarte å fikse ødelagte callinger da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk også tyn, av sersjant Johansen, mens jeg var ukehavende, forresten.

    Fordi jeg hadde lånt en sykkel der, når jeg vekte leieren, mandag morgen.

    For jeg trodde at syklene som stod der, var militæret sine.

    Og at jeg som ukehavende, kunne låne disse syklene da.

    Men den sykkelen jeg hadde lånt, det var visst en privat sykkel da, (tror jeg ihvertfall).

    For sersjant Johansen spurte meg om den sykkelen var min, da.

    Noe jeg måtte svare nei på da, innimellom vekkingen.

    Men jeg skjønte ikke det, at noen av de syklene var private.

    Så jeg var kanskje litt dum da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, det året, som jeg avtjente førstegangstjenesten.

    Så jeg får se om jeg klarer å få skrevet mer om dette, en av de neste dagene.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det stod også, på et skriv, at man skulle melde seg til adm. off., når man skulle tre på, som ukehavende da.

    Så jeg banka på adm. off. sitt kontor, og prøvde å melde meg, på en sånn militær måte, som vi hadde lært da.

    Men da sa bare adm. off., til en annen kar, som var der, at, ‘hva er det der?’.

    (Noe sånt).

    Da ville han ikke snakke til meg da.

    For da syntes han vel, at jeg var for militær da.

    Mens hvis vi skulle inn på troppskontoret, så ville nok troppsbefalet ha bedt oss om å banke på, på nytt, hvis vi var for lite militære/formelle da.

    Så det var ikke så lett å få det riktig alltid, synes jeg, i militæret.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

  • Min Bok 3 – Kapittel 10: Enda mer fra Terningmoen

    Etter at jeg hadde mistet den datakurs-jobben, som jeg kun fikk ha, i en dag.

    (En jobb jeg gjerne ville ha, for jeg regnet med at en sånn jobb øket mine sjanser, til å få en jobb, innen data, etter militæret).

    Så skulle vi på lag 2, gjennom en av de fæleste tingene, (må man vel si), dette året, i Geværkompaniet.

    Nemlig noe som het stridsløype.

    Stridsløypa starta med at vi hoppa opp i en ganske dyp grop med sølevann, med uniform og alt av utstyr på oss.

    Så måtte vi krype, i noen bekker/grøfter, som det var lagt noen plater over.

    (Må det vel ha vært).

    Alt mens vi på laget dytta på en ammunisjonspakke, som veide en del kilo da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og ikke nok med det, oppåfor den her grøfta da.

    Så fløy troppsbefalet rundt, og sprengte knallskudd, osv., for å få det til å ligne på en krig da.

    Og sersjant Dybvig, han visste nok det, at jeg nettopp hadde mista den nevnte jobben, for han ropte til meg, (husker jeg), mens vi krøyp i gjørma der, at ‘kom igjen Ribsskog, dette er mye bedre enn EDB’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da Paulsen skulle dytte den ammunisjonsboksen, så somla han litt, (må man vel si).

    Så jeg ble hengende foran de andre, på laget.

    (For jeg hadde vært den første som dytta da).

    Og jeg lurte litt på hva Dybvig mente, med den her ropinga si.

    Så jeg klatra faktisk opp av den grøfta, (og opp til Dybvig og dem da), og så litt ned på de andre på laget, mens jeg venta på at de skulle ta meg igjen da.

    For jeg var så langt foran dem plutselig da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom tilbake til HV-leieren, så måtte vi nok bytte alt av tøy da.

    Og vi hadde jo bare lagstelt der, men det tørka vel.

    Men det kjedeligste, (syntes jeg), det var å pusse AG3-en, i HV-leieren der.

    For da måtte vi sitte inne på noen do/bad-brakker, husker jeg, og pusse.

    Og da pussa jeg ikke så utrolig bra da, for jeg syntes kanskje at det var nesten som at vi var på øvelse, når vi var i HV-leieren der.

    Men Paulsen, som satt ved siden av meg, og pussa våpen, på do/bade-brakka, i HV-leieren der.

    Han pussa AG3-en bedre vel.

    Men jeg sa det vel sånn, at jeg tok det litt slappere.

    Jeg var kanskje sliten og lei, etter å ha mista den jobben og etter stridsløypa da, og siden vi måtte bo i telt, i HV-leieren, istedet for på brakkene våre.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og sersjant Dybvig, han klagde på våpenpussen min, husker jeg.

    Men jeg husker at jeg var sliten da, av en eller annen grunn.

    Jeg var nok sliten allerede før jeg begynte i Geværkompaniet, etter to års ganske slitsom jobbing, på OBS Triaden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På slutten av rekrutten, (var vel det her), så skulle vi liksom søke på stillinger.

    De fleste søkte vel på sin egen stilling.

    Ihvertfall gjorde jeg det.

    Jeg søkte på Geværmann 2, i lag 2.

    Men det viste seg det, at Paulsen, (fra Kløfta), han hadde søkt på _min_ stilling.

    Han var vel Geværmann 1, (tror jeg), men han ville heller være Geværmann 2 da, (tror jeg).

    Og min søknad var vel kanskje ikke så overbevisende, for jeg ville jo egentlig helst ha datajobb.

    Og min våpenpuss etter stridsløypa, den hadde ikke vært så bra da.

    (Noe sånt).

    Så Paulsen fikk faktisk min stilling, som Geværmann 2, i lag 2 da.

    Og jeg selv, jeg måtte over på reservelaget da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Reservelaget, de holdt til på det første rommet, som jeg hadde vært på, cirka vel.

    Og de på reservelaget, de var helt gærne.

    Det var Årnes, (tror jeg), Frisell, Andresen, Pålhaugen, Skjærbekk, Staff, Torp og meg selv vel.

    (Noe sånt).

    Stoler ble kasta rundt omkring der.

    Folk røyka og drakk, (mener jeg å huske, ihverfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så lå jeg og sov, i senga mi, mens de gærningene der, dreiv og tulla da.

    De tok bort sengebunnen, i senga til Torp.

    (Som lå over meg).

    Så det var nesten at Torp falt oppå meg.

    Men han klarte å holde seg fast, i overkøya, sånn at han ikke falt ‘gjennom’ senga da.

    Hvis jeg husker det riktig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg satt på med Årnes, (var det vel), og noen andre på reservelaget, inn til Hamar, (må det vel ha vært), og at Årnes satt på Red Hot Chili Peppers-kassetten vel, (nemlig ‘Blood Sugar Sex Magik’), som var så populær, på den her tiden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så skulle vi ha en patrulje-øvelse, (eller hva man skal kalle det), like ved en kraftgate, (heter det vel), inne på leirområdet.

    Jeg husker at Odd Sundheim og meg, var med.

    Og patruljen var ledet av sersjant Johansen.

    Dette var folk fra forskjellige lag, mener jeg, og jeg var så forfjamset, når jeg ble henta, for å være med på den her nattpatruljen.

    Jeg skulle ta en drill, som het ‘tøm våpen kontroller’.

    Men folka venta ikke på meg, så jeg ble stressa, og klarte å fyre av en rødfis, (i lufta da).

    (Dette var vel den eneste gangen jeg klarte det, for å si det sånn).

    Jeg var den bakerste personen, i denne nattpatruljen da.

    Odd Sundheim, (fra Valdres), han var nest bakerst.

    Han var litt tjukk, så han ble fort andpusten da, (husker jeg).

    Når vi skulle ha en chat, i skogen der, om natta, om patruljen da, så kunne vi nesten ikke høre sersjant Johansen, (husker jeg), for Sundheim pusta og pesa så fælt da.

    (Siden han var andpusten da, av den her raske gåinga, i skogen, midt på natta).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden Sundheim var så andpusten, så var jeg ekstra våken, som bakerste mann da.

    Og en gang, som Sundheim mista de andre i patruljen, av syne.

    Så pekte jeg, og sa at ‘dem er der’, (eller noe).

    Og Sundheim sa en gang til meg seinere, (etter jul, når vi var på samme lag, nemlig lag 2), at han under denne patruljen, tenkte sånn, at han som gikk bak han, måtte ha vært en god/dyktig soldat da.

    (Siden jeg klarte det, å se hvor patruljen var, når Sundheim mista kontakten da, antagelig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Denne patruljen gikk dårligere og dårligere.

    Sersjant Johansen mista all kontroll, og visste ikke hvor vi var hen.

    (Vi gikk oss bort da).

    Jeg husker at vi satt i kraftgata der, på leirområdet, midt på natta, etter å ha susa rundt, i en time eller to, i skogen, i øvelsesområdet, (i høyt tempo), da.

    Jeg husker at jeg var våt på beina, og at jeg tok av meg feltstøvlene, og vridde opp sokkene mine.

    For de var gjennomvåte da.

    Jeg husker at det var stjerneklart, og at jeg så stjerneskudd.

    Og vi var utslitte, siden sersjant Johansen ikke fant fram da.

    Og da jeg så stjerneskudd, så husker jeg den gangen, på 80-tallet, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), som Christell og jeg, gikk opp, fra deres hus, til min leilighet, på Bergeråsen.

    For da så jeg nemlig et stjerneskudd.

    Og spurte Christell om hu så det, (men det gjorde hu ikke da).

    Og da virka dette, som en mye bedre verden, enn det helvete vi var i, på denne patrulja, hvor vi hadde gått oss bort da, og satt og frøys, i kraftgata der.

    (Husker jeg).

    For hodet mitt, på den her tida, det var nesten bare fylt av militær-ting.

    For det var såpass tøft, innimellom, i Geværkompaniet.

    Så man kutta nesten bort alt det sivile, og tenkte bare på hvordan man skulle komme seg gjennom dagen der da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at patruljen vår hadde gått rundt i blinde, i et par timer kanskje vel.

    Så slo troppsjef Frøshaug alarm.

    (Var det vel).

    Biler stod og tuta fælt, ikke så langt unna der vi var.

    Og vi så vel nødbluss og muligens, (uten at jeg husker dette helt sikkert).

    Men sersjant Johansen, han gikk ikke bort, til den bilen, som stod og tuta.

    Nei, han drøyde det da.

    Så den bilen stod vel og tuta der, i en halvtime, eller noe.

    Før Johansen dro oss med bort dit da.

    Jeg var jo bakerste mann, og kjente ikke de andre, i den her patrulja, så jeg måtte bare henge på liksom.

    Og jeg prøvde å passa på at ingen mistet kontakten med patruljen da.

    (For tempoet var ganske raskt og, sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da patruljen endelig kom tilbake, til leieren.

    Så var jeg jo våt og utslitt.

    Men jeg fikk ikke lov til å varme meg i teltet.

    For da måtte jeg ha vakt da, sa nestlagfører Henriksveen, på lag 3 da, (som jeg var avgitt til, som reserve).

    Og da jeg var ferdig med vakta, så skulle jeg prøve å få meg litt søvn, i teltet.

    Men de på lag 3, de var så storvokste, så det var ingen steder, hvor det var plass til meg.

    Så jeg måtte legge meg på et liggeunderlag, som lå utafor teltet.

    For jeg var så sliten og trøtt, etter den her tøffe patrulja da.

    Så jeg måtte liksom legge meg ned da.

    Og jeg husker at jeg frøys veldig.

    Og så slutta jeg plutselig å fryse, (husker jeg).

    Også husker jeg at jeg våkna, og at da var det lyst igjen.

    For Andresen, (fra Vinstra), han hadde sparka i feltstøvelen min da.

    For å sjekke om jeg hadde fryst ihjel, antagelig.

    Og da våkna jeg da.

    Men jeg kunne nok like gjerne ha fryst ihjel, tror jeg.

    Så jeg husker at jeg var glad, og nesten ikke kunne tro, at jeg fortsatt levde da.

    Da jeg våkna av at Andresen hadde sparka meg i feltstøvelen da.

    For jeg hadde bekymra meg for, om jeg kom til å fryse ihjel, der jeg lå, husker jeg.

    Men jeg var så sliten, og det var ikke noen andre steder jeg kunne gjøre av meg liksom.

    Folk, (spesielt nestlagfører Henriksveen, som ‘alltid’ satt meg på vakt først), var så uvennlige der.

    Og Frøshaug var sur, på grunn av problemene med patrulja da.

    Og Johansen var jo helt sinnsyk nesten, (må man vel si), siden han tulla så fælt, under den her patrulja da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 9: Enda mer fra Geværkompaniet

    Fra de første ukene, av førstegangstjenesten, så husker jeg det, at vi gikk noen slags marsjer, langs skytterbaneveien, (som var cirka en mil lang vel, og med noen fæle oppoverbakker), i sola da, siden det fortsatt var litt igjen av sommeren, i 1992.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at vi hadde en konkurranse, om å klare å få infanterimerket.

    Og det var mye venting, til vanlig, på Terningmoen.

    Men konkurransene, de vekket meg opp da, og jeg klarte faktisk å få infanterimerket, på Terningmoen, noe som vel kanskje var en bra prestasjon, siden jeg vel fortsatt var rekrutt og siden Terningmoen var en militærbase, for infanterister da, så konkurransen var hard liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var jo ganske pinglete, så jeg sleit litt, i infanteriet.

    Men på infanterimerke-konkurransen, så skulle vi bare bære på AG3-en.

    Og da henta jeg et håndkle, som jeg festa rundt geværet, sånn at den ikke skulle gjøre så vondt, når den slo mot kroppen, mens jeg løp.

    Så derfor fikk jeg kanskje en fordel da, under denne konkurransen, og klarte infanterimerket da, (på første forsøk).

    Og jeg husker det, at troppsjef Frøshaug og jeg, vi havna ganske likt vel, på resultatlistene.

    Og jeg la merke til det, at jeg hadde fått bedre resultat enn han, på en del-konkurranse, hvor vi skulle krysse av forskjellige poster, på et kart da.

    Fordelt ut over et område på bare 10-20 meter, eller noe, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg fikk infanterimerket, så husker jeg at sersjant Johansen, (fra Vestlandet), kommenterte det merket, og kalte det for ‘1940-mannen’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo skutt mye med luftgevær, da jeg bodde på Bergeråsen.

    Og AG3-skytinga, gikk bra.

    Så bra faktisk, at jeg kom med blant de fem beste skytterne i troppen, som fikk være med, i garnisjonsmesterskapet, i skyting, på Terningmoen, høsten 1992.

    Dette var uka etter, at vi hadde vært statister under innspillingen av Sekondløitnanten, (mener jeg).

    Og jeg hadde forsatt vondt i armen, (husker jeg).

    Vi var bare fem folk, fra troppen, igjen i leieren, i slutten av denne uka.

    De andre måtte være ‘forsøkskaniner’ for Ski- og Vinterskolen, og teste nye gassmasker.

    De andre i troppen hadde visst hatt et helvete, denne uka.

    De måtte gå med gassmaske på seg, i flere dager i strekk, for å teste forskjellige nye slag av gassmasker, som Forsvaret kanskje skulle begynne med da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg levde jo litt i mitt eget helvete selv og.

    Smertene i armen min var så store, at jeg bare lå bak i en bil og vrei meg, (i ti minutter, eller noe, vel), når jeg ble med noen folk i troppen, til en plateforretning, i Elverum.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg blei med ut, på torsdagskvelden, for da pleide alle soldatene å feste da.

    Men vi var på en pub, hvor dem også solgte is da.

    Så jeg dreit meg ut da, for jeg hadde visst plutselig kjøpt meg en tallerken med iskrem og, innimellom alle halvliterne.

    (Sa Berget, på lag 3 vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker ikke hvem alle de fem i troppen var, som fikk være med, på garnisjonsmesterskapet, i skyting.

    Men jeg husker at Berget og Frisell var med.

    Og meg selv da.

    Men hvem de to siste var, det husker jeg ikke.

    Selve mesterskapet, det gikk dårlig, for mitt vedkommende.

    Til vanlig, så fikk vi bruke støtte, når vi skøyt.

    Men så ikke på garnisjonsmesterskapet.

    Der, så måtte vi bruke overarmene, som støtte.

    Og jeg har ganske lange armer, så jeg syntes at det var ganske vanskelig, å holde geværet støtt sånn da.

    Så jeg gikk ikke noe særlig bra poengsum da.

    Frisell, (fra Drøbak), derimot, som lå ved siden av meg, på den elektroniske skytebanen der.

    (Og som var bygget som en bryggesjauer cirka, må man vel si).

    Han prikka inn 9-ere, og sånn da, hele tida.

    Noe han viste meg, på skjermen sin der, mens vi skøyt da, (husker jeg).

    Jeg kjeda meg litt der, for å være ærlig.

    (Jeg hadde jo også gått på smertestillende, osv).

    For skytinga var rimelig omstendelig da, og jeg skøyt ikke så bra uten støtte.

    Så på skytinga av et skudd, så glemte jeg det, å ta på meg hørselvernet da.

    Og det som skjedde da, det var at jeg hørte en veldig rar lyd, som jeg aldri har hørt hverken før eller siden.

    For det smalt så høyt, på skytebanen, så jeg hørte en slags veldig spesiell klirre-lyd da, (eller hva man skal kalle det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ellers, så tok fenrik Brødreskift oss med, for å prøve å ta skyttermerket, etter noen få måneder der.

    Jeg klarte faktisk bronsjemerket, på den første gjennomføringen, og sølvmerket, på den andre gjennomføringen der, husker jeg.

    Selv om Brødreskift lot resultatlistene ligge og vi ikke fikk merkene, før sersjant Dybvig fant igjen Brødreskifts papirer, etter jul engang vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øvelse Elg, i 1992, den var vi vel på, før rekrutt-tida, var ferdig.

    Jeg husker det, at jeg fikk i jobb, å lage en stilling, eller noe, av lagfører Bricen vel.

    Men at jeg ikke helt skjønte hva jeg skulle gjøre da.

    Så jeg fant et tre, (som lå på bakken), som jeg flytta litt på, for å prøve å lage en stilling da.

    Men det ble ikke så veldig bra vel.

    Og troppsjef Frøshaug kom og så på det treet og vel.

    Også måtte vi flytte teltet mange ganger, midt på natta da.

    Fordi det ble alarm og sånn da.

    Og vi kjøpte med mye sjokolade, og sånn, fordi man ble så sultne og slitne, på disse øvelsene da.

    Og den øvelse Elg, den varte vel i en uke, tror jeg.

    Hvor vi flytta rundt i knappeteltene våre, og lekte krig da, i skogene ved Kongsvinger, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde egentlig ikke lyst til å være geværsoldat, under førstegangstjenesten.

    Så da Paulsen, (fra Kløfta), sa til meg noe om ledige EDB-jobber, så søkte jeg på dem da.

    To data-offiserer, de hadde jobbintervju med meg da.

    Men jeg var sliten, for dette var midt i rekrutt-tida da.

    Disse IT-offiserene, de så ut som hippier omtrent, med langt skjegg, osv., da.

    De stussa på at jeg hadde slutta hos Norsk Hagetidend, for å jobbe hos Matland/OBS Triaden, i det friåret mitt, fra NHI da.

    (Noe som var fordi at jobben hos Norsk Hagetidend kun var en praksisplass da, som var lavt betalt).

    Men NHI spurte de vel ikke så mye om vel.

    De spurte også om hvorfor jeg kun hadde en kopi, av vitnemålet mitt, fra Gjerdes Videregående, (som jeg hadde tulla med da, som jeg skrev om, i Min Bok).

    Og jeg måtte finne på noe ‘lurt’ svar på det da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk ikke en vanlig datajobb, men jeg ble tilbudt en tremånedersjobb, som assistent på et datakurs, for høyere offiserer, hos Ski- og Vinterskolen, (må det vel ha vært).

    Og den jobben fikk jeg bare ha, i en dag da, husker jeg.

    Så fikk jeg beskjed om det, at jeg var stridsdyktig, så meg ville de heller ha, som geværsoldat.

    Også fikk en annen kar i troppen, (en ganske lav kar, med mørkt hår, fra Hedmark vel), han fikk jobben, som kursassistent da, (istedet for meg da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da ble jeg så sur, husker jeg.

    At jeg gikk inn i det lagsteltet, som vi bodde i da, i HV-leieren, på Terningmoen.

    (For noen reserveoffiserer, (eller noe), bodde på brakkene våre, på den her tiden, mens de var på en rep.).

    Også sang jeg masse anti-krigs-sanger da, som ‘War’, med Frankie goes to Hollywood og ‘I Don’t Want to be a Hero’, med Johnny Hates Jazz, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Hvis jeg må dra til Norge, for å få arven min, så blir det som han nordmannen, som dro til Afrika, og ble drept, etter å ha blitt lurt av Nigeria-brev

    norge arv afrika

    http://www.aftenposten.no/okonomi/innland/Jeg-fant-noen-penger-etter-at-Osama-bin-Laden-dode-Jeg-trenger-hjelp-til-a-flytte-pengene-til-et-tryggere-sted-5120330.html#.T6g1SujSq-1

  • Min Bok 3 – Kapittel 7: Rimi

    Før jeg dro i militæret, så hadde jeg blitt enig, med hu nye kassalederen, (hu som var fra OBS Lillestrøm vel), på OBS Triaden, om at jeg kunne få lov til å jobbe der, i ferier, fra militæret.

    Så når jeg fikk en ukes høstperm, fra militæret, høsten 1992, så troppa jeg opp, på OBS Triaden der da.

    Jeg gikk bort til info-luka der, ved kassene og spurte kassalederen, om jeg kunne få jobbe, uka etter.

    (Siden jeg hadde høstperm da).

    Kassalederen sa ‘nei’.

    (Av en eller annen grunn).

    Men så ringte telefonen hennes.

    Ei kassadama ringte og sykmeldte seg, (var det vel).

    Og så ropte kassalederen delvis etter meg, (var det vel), at jeg kunne få jobbe likevel da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var jo greit at jeg fikk jobbe.

    Men sånn som jeg skjønte det, så var dette bare tilfeldig, og på grunn av at ei som jobba der, ble sykmeldt da.

    Så jeg syntes ikke at jeg ble respektert der da.

    Siden jeg jo hadde prata med hu kassalederen, før jeg i dro i militæret, og fått til en avtale, med henne, om at jeg kunne få lov til å jobbe der, i feriene, fra militæret da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg jobba på OBS Triaden, i den høstpermen min da.

    Men når julepermen begynte å nærme seg.

    Så avtalte jeg med Magne Winnem, (fra Gjerdes Videregående), som da var butikksjef, på Rimi Munkelia, (ved Lambertseter).

    Om at jeg kunne få lov til å begynne å jobbe der, i juleferien, i 1992 da.

    For de trengte fler folk i jula da, sa Winnem.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tok T-banen, til Brynseng og bytta T-bane der, og tok så Lambertseterbanen, til Munkelia T-bane-stasjon.

    En morgen, i slutten av desember, i 1992, da.

    Og assisterende butikksjef, Leif Jørgensen, (fra Sørlandet), han åpna til slutt opp lagerdøra der for meg da.

    Og han ble skremt av meg, (mener jeg at han sa), fordi at jeg så så trøtt og sliten ut da, (tror jeg at det var).

    Magne Winnem, han sa seinere, at han ikke var sikker på, om jeg ville dukke opp der, (eller noe).

    Men jeg begynte nå å jobbe der da.

    Den andre assistenten, til Winnem, det var forresten hu Ihne Vagmo, fra Robinson-ekspedisjonen.

    Og en av dem som jobba på gølvet der, det var Terje Sjølie, han kjente nazisten.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var forresten innom OBS Triaden, for å si fra, om at jeg slutta.

    Men jeg var ganske irritert, siden jeg syntes at de var så uprofesjonelle, og ikke holdt avtaler, osv., da.

    Så jeg husker ikke om jeg sa fra i info-luka, om at jeg slutta.

    Men jeg stod utafor der, og venta, ihvertfall.

    (Men det var kanskje lang kø der da.

    Eller noe).

    Og på veien ut av butikken.

    Så gikk jeg ut av kassa, til hu Marit, fra Gjelleråsen, (eller hvor hu var fra igjen).

    Jeg sa til henne, at ‘nå slutter jeg, altså’, (eller noe), og prøvde å gjøre til stemmen min litt, sånn at hu skjønte det, at jeg hadde fått nok da.

    Marit hadde mange kunder i kassa, men hu svarte ‘vent litt, da’.

    Så jeg venta litt der da, men køen tok liksom aldri slutt.

    Og jeg hadde ikke lyst til å stå der hele dagen heller liksom, (i kassa til hu Marit da), siden jeg jo skulle slutte og sånn da.

    (Og kundene lurte kanskje litt på hva som foregikk og).

    Så til slutt, så sa jeg bare at jeg måtte dra, eller noe sånt, vel.

    Men jeg sa ihvertfall fra til hu Marit der da, om at jeg slutta da.

    (Siden jeg måtte si fra til noen liksom.

    Og siden hu var en av dem som hadde jobba der lengst vel.

    Liksom fra før OBS Lillestrøm tok over der, mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem, han forklarte meg det, at på Rimi, så var det sånn, at alle skulle kunne gjøre alt, i butikkene.

    Og assisterende butikksjef Leif Jørgensen, han fikk ei dame som jobba der, som het Anna Lene Ness, (som seinere ble butikksjef, i Bogerud Tekstil), til å lære meg det, å tømme papp-pressa der, en av de første dagene, (i desember 1992), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Andre som jobba på Rimi Munkelia.

    Det var ei som het Agnete, (var det vel), som satt i kassa.

    Det var Terje Olsen, som senere ble leder i Rimi, (og også på ICA Lambertseter vel), og så butikksjef, på en slags kiosk, som ligger mellom Oslo City og Jernbanetorget T-bane-stasjon der.

    Det var Monika, som ble butikksjef, på Rimi Nylænde, før meg, (men som var litt sykmeldt, på den tida, som hu jobba på Rimi Munkelia, hvis jeg ikke husker helt feil).

    Det var som nevnt Ihne Vagmo, som begynte i Stabburet og seinere var med i Robinson-ekspedisjonen.

    Ihne Vagmo, hu fikk noe slags utbrudd, da jeg jobba der, (mens jeg var fortsatt var i Geværkompaniet vel), og babla noe om at hu ikke ville ende opp med å jobbe i en butikk som Rimi Munkelia, resten av livet, (husker jeg).

    Så hu var nesten som i angst da, (eller noe), for å ikke få nok ut av livet sitt da.

    (Sånn som det virka det som for meg, ihvertfall).

    Terje Sjølie, han var nesten den mest normale av dem, syntes jeg.

    Han var det liksom aldri noe dramatikk med da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det var også ei annen dame som het Monika der vel, med lyst hår, tror jeg.

    Som jobba som ekstrahjelp der, eller noe, vel.

    Noe sånt.

    Og ei med mørkt, krøllete hår vel, som het Anette.

    Anette, hu spurte meg, om jeg var i samme tropp, som en som het Frydenlund, fra Oslo, i Geværkompaniet.

    Og det var jeg jo, måtte jeg innrømme.

    Anette lurte på om han het Kjetil eller Ketil.

    Og det visste jeg jo, for ingen kunne holde navna sine hemmelige, i militæret.

    For navna våre stod jo på lister her og der og overalt da.

    Og han het Ketil Juhani Frydenlund, kunne jeg opplyse om da.

    Og da fikk hu Anette nesten sjokk da, husker jeg.

    Hu reagerte ihvertfall.

    På at Frydenlund het sånne finsk/samisk-aktige navn da, (eller hva det kan ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I kassaskrinene, på Rimi, (for jeg satt for det mest i kassa, da jeg jobba, på Rimi Munkelia).

    Så hadde dem noen sånne OL på Lillehammer-pins.

    (Eller om det var Erling Kagge, ‘Third Pole’-pins, i anledning av at han dro til Himalaya, eller noe sånt, vel).

    Og de skulle vi dele ut, hvis det var noen kunder, som vi syntes at fortjente det da, (husker jeg, at Magne Winnem sa).

    Så da det dukka opp et par, i kassa mi, og hu dama var misfornøyd med noe, i butikken, så ga jeg henne en sånn pin da.

    ‘Du har skjønt det’, sa Winnem, (som hadde overhørt episoden), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For det gikk vel ganske greit, at jeg jobba, på Rimi Munkelia, i juleferien, i 1992.

    Så det ble sånn, at jeg begynte å jobbe der fast, annenhver lørdag, det siste halvåret, som jeg var, i Geværkompaniet.

    For jeg fikk jo helgeperm derfra, stort sett hver helg.

    (Hvis det ikke var noe spesielt da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Rimi Munkelia, det var ikke en så utrolig stor butikk da.

    Så hu Agnete, som jeg pleide å jobbe sammen med der, annenhver lørdag.

    Når hu var ‘førstemann’ i kassa.

    Så visste hu alltid hvor mange kunder det var, som var inne i butikken, (husker jeg, at hu snakka om til meg da).

    (For inngangsporten, den lagde en spesiell lyd da, (hvis noen gikk inn i butikken), som hu pleide å sitte og lytte etter da, mens hu satt i kassa, (var det vel, som hu sa)).

    Men dette var noe nytt for meg, som hadde jobba på OBS Triaden, osv.

    For den butikken var så stor, så å holde orden på hvor mange kunder som var inne i butikken, det hadde nok blitt vanskelig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    PS 2.

    Og hvis det var noen mistenkelige kunder, inne i butikken.

    Så kunne Terje Olsen foreslå det, (husker jeg), ovenfor Leif Jørgensen eller Magne Winnem vel.

    (Mener jeg å huske, at jeg overhørte).

    At han kunne gå bort til ved kaffen, (like etter inngangen der), og late som at han gjorde ditt og datt der da.

    Sånn at hvis de mistenkelige kundene, prata om noe, når de gikk ut av butikken.

    Så kunne han legge merke til det da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.